NO341957B1 - Fremgangsmåte til å bestemme lufttetthet i lukkede rom. - Google Patents

Abstract

Denne oppfinnelsen angår en fremgangsmåte ved hjelp av hvilken det er mulig, med høyest mulig presisjon og uten store kostnader, å bestemme lufttettheten av etlukket rom hvor et slikt rom er særlig godt egnet til anvendelse av inertgassbrannslukkingsteknologi beskrevet ovenfor.Spesifikt innføres en fremgangsmåte som, ved behov og på en effektiv men lett å implementere måte, tillater på ethvert tidspunktoppdatert bestemmelse av den eksisterende lufttetthet i det lukkede rom uten å kreve komplekse testserier. For å oppnå en slik virkning er det første trinn i henhold til oppfinnelsen å justere en konsentrasjonsgradient mellom den interne luftatmosfære i et lukket rom og omgivelsesluftatmosfæren ved å sette den molare konsentrasjonen av minst én bestanddelskomponent i det indre roms luftatmosfære, særlig oksygen, på en verdi som avviker fra den molare konsentrasjonsverdien til den minimum ene tilsvarende komponent i omgivelsesluftatmosfæren. Dette blir fulgt av en bestemmelse av konsentrasjonsendringshastigheten ved at, i luftatmosfæren i det indre rom, den tidsbaserte endring av den molare konsentrasjon av den minimum ene bestanddelskomponent blir målt. Avslutningsvis, ved å ta inn i beregningen den tidligere bestemte konsentrasjonsendringshastigheten, blir lufttetthetsverdien til det lukkede rom beregnet.

Description

Denne oppfinnelsen angår en fremgangsmåte for å bestemme lufttettheten av lukkede rom. Særlig angår oppfinnelsen en fremgangsmåte hvorved den tilsvarende volumbaserte lekkasjehastighet kan bestemmes med en maksimal grad av nøyaktighet i permanent inertierbare rom som er inertierte for å forhindre og/eller slukke en brann.

Dokumentet FR 2 834 066 Al beskriver en lekkasjedeteksjonsfremgangsmåte som anvender oksygen/gassensorer. Måleprinsippet i den kjente teknikk er basert på det faktumet at partialtrykket av gasskomponenten på detektorelementet blir modifisert ved innover- eller utoverlekking av en inert eller reaktiv testgass.

Dokumentet DE 102 51 536 A1 beskriver en fremgangsmåte til å minimalisere gassforbruk i gassfyllingsoperasjoner og for lekkasjedeteksjon i slike gassfyllingsprosesser. Denne kjente teknikk fremgangsmåten anvender en testgass som tjener til å eliminere behovet for etterfylling.

Dokumentet JP 63 214635 A beskriver enda en annen lekkasjedeteksjonsfremgangsmåte hvorved en testgass blir innført i atmosfæren i en lukket beholder. Objektet som skal testes (for sin gasstetthet) er plassert i en beholder med en gassdetektor bygd inn i nevnte objekt. Det kan deretter bestemmes om testgassen penetrerer inn i objektet ved å trenge gjennom veggene til objektet.

Fremgangsmåter for inertiering eller å gjøre inaktiv for å minske risikoen for en brann i et lukket rom er blitt kjent fra brannslukketeknologien. Disse inertieringsprosedyrene involverer typisk injeksjon av en oksygenfortengende gass fra en inert gasskilde slik at luftatmo sfæren i det lukkede rom senkes til, og opprettholde den på, et inert nivå under oksygenkonsentrasjonen i omgivelsesluftatmosfæren. Den preventive og slukkende effekten av denne prosessen er basert på prinsippet for oksygenuttømming. Normal omgivelsesluft er kjent for å inneholde ca. 21 volum% oksygen, 78 volum% nitrogen og 1 volum% av andre gasser. For å redusere risikoen for at det bryter ut en brann og/eller for å slukke en brann som allerede har brutt ut i et lukket rom vil innføring av f.eks. rent nitrogen som inertgass ytterligere øke nitrogenkonsentrasjonen i det lukkede rom dette angår og redusere forholdsmessig oksygeninnhold. En utslukkende virkning er kjent for å innsette når oksygenkomponenten faller til under ca. 15 volum%.

Avhengig av hva slags brennbart materiale som er til stede i det lukkede rom må oksygenkomponenten muligens ytterligere reduseres til kanskje 12 volum%. De mest brennbare materialer kan ikke brenne på dette oksygennivået.

Når et hjelpeinertgassbrannslukkingssystem anvender inertgassbrannslukkingsteknologi referert til ovenfor må de høyest mulige sikkerhetsstandarder møtes, og det vil være nødvendig å tilveiebringe fasilitets- og logistikkrelatert planlegging i tilfelle av operasjonelt avbrudd på grunn av funksjonsfeil, for å følge de etablerte sikkerhetskrav. Dog til og med hvis under konstruksjon av inertgass brannslukkesystemet alle midler er tatt med i beregningen som tillater den hurtigste og minst problematisk mulige gjenopptagelse av operasjonen, vil inertiering av de lukkede rom ikke desto mindre gi visse problemer og er klart begrenset når det er snakk om feilsikker operasjon. Det er blitt funnet at mens det er mulig å konstruere et brannslukkingssystem på en måte slik at det blir en feil under senking eller justering av oksygeninnholdet i det lukkede rom til et inert nivå er relativt usannsynlig, er det ofte vanskelig å opprettholde den senkede inerte tilstand på det krevde nivå over en utstrakt periode, spesielt for varigheten av en såkalt ’’kriseoperasjonsfase”. Dette skyldes primært det faktum at inertieringsfremgangsmåter i den kjente teknikk ikke gir muligheter til å forhindre tilbakeslagsterskelen av oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom blir prematurt overskredet når en skade forårsaker at alle eller minst deler av inertgassmatingen svikter.

De ovennevnte tilbakeslagstrinn er definert ved tidssegmentet som følger den såkalte ’’brannslukkingsfase” under hvilke oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom ikke må overskride en spesifikk verdi, den såkalte ’’tilbakeslagsforhindringsterskel”, for å unngå gjenantenning av materialet som er til stede i det beskyttede området. Tilbakeslagsforhindringsterskler er en oksygenkonsentrasjon som avhenger av brannbelastningen av det lukkede rom og er bestemt ved eksperimentering. I henhold til industrielle sikkerhetsreguleringer må oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom, når det oversvømmes, være slik at tilbakeslagsforhindringsterskelen på f.eks. 13,8 volum% ikke blir nådd innenfor de første 60 sek. etter oversvømmingen begynte. Disse 60 sek. etter start av oversvømmingen er også kjent som ’’brannslukkingsfasen”.

Ei heller må tilbakeslagsforhindringsterskelen overskrides innen 10 min. etter avslutning av brannslukkingsfasen. Dette er basert på den forutsetning at innenfor brannslukkingsfasen blir brannen i det beskyttede området totalt slukket. Det tidssegment (f.eks. 10 min.) etter brannslukkingsfasen, ment å forsikre at brannen slukket under brannslukkingsfasen ikke vil blusse opp igjen, blir referert til som ’’tilbakeslagstrinnet”.

Ved applisering av inertieringsfremgangsmåter i kjent teknikk er det vanlig, at øyeblikkelig ved deteksjon av en brann i det lukkede rom å redusere oksygenkonsentrasjonen i atmosfæren i det lukkede rom så hurtig som mulig til en såkalt ’’operativ konsentrasjon”. Den inertgassen som er nødvendig for å gjøre dette blir vanligvis tilført fra en egnet inertgasskilde som er del av inertgassbrannslukkingssystemet. Betegnelsen ’’operativ konsentrasjon” eller ’’operativt konsentrasjonsnivå” refererer seg til en inert tilstand under en såkalt ’’konfigurasjonell konsentrasjon” for de spesifikke lukkede rom dette angår.

Den ’’konfigurasjonelle konsentrasjon” i det lukkede rom det angår er en oksygenkonsentrasjon i atmosfæren i det lukkede rom ved hvilke tenning av ethvert materiale til stede i det lukkede rom effektivt forhindres. Med andre ord representerer det ’’konfigurasjonelle konsentrasjonsnivå” i det lukkede rom det angår inertieringsnivået på hvilke tenning av ethvert materiale til stede i det lukkede rom blir effektivt forhindret. Under fastsetting av den konfigurasjonelle konsentrasjonen, dvs. det konfigurasjonelle konfigurasjonsnivået for et lukket rom, blir en ytterligere sikkerhetsmargin vanligvis tillagt under terskelen, dvs. dedusert fra ’’konsentrasjonsterskelverdien” ved hvilke ingen tenning av noe materiale i det lukkede rom kan finne sted.

Når den operasjonelle konsentrasjonen er nådd i den interne luftatmosfære i det lukkede rom blir oksygenkonsentrasjonen vanligvis opprettholdt ved hjelp av en kontrollkonsentrasjonsfastsetting under den operative konsentrasjonen i det lukkede rom, ved et såkalt ’’kontrollkonsentrasjonsnivå”. Denne kontrollkonsentrasjonen er et kontrollområde for restoksygenkonsentrasjonen i den inertierte interne luftatmosfæren i det lukkede rom innenfor hvilke oksygenkonsentrasjonen blir opprettholdt under tilbakeslagstrinnet. Kontrollområdet blir vanligvis avbildet med en øvre grense som definerer terskel for aktivering av inertgasskilden, og en lavere grense som definerer terskelen for deaktivering av inertgasskilden til inertgassbrannslukkingssystemet. Under tilbakeslagstrinnet blir kontrollkonsentrasjonen vanligvis opprettholdt innenfor kontrollområdet ved gjentatt injeksjon av inertgass. Som angitt ovenfor blir den nødvendige inertgass vanligvis tilført av inertgasskilden i inertgassbrannslukkingssystemet i form av et reservoar, dvs. en anordning som tjener til å danne en oksygenerstattende gass (så som en nitrogengenerator) eller fra gassflasker eller en annen buffertilførselsenhet.

En fare i tilfelle av feilfunksjon eller avbrudd av inertgassbrannslukkingssystemet består imidlertid av muligheten til en prematur økning av oksygenkonsentrasjonen i den interne luftatmosfære til det lukkede rom, for således å overskride tilbakeslagsforhindringsterskelen før de ovenfor nevnte 10 min. er uttømt etter avslutning av brannslukkingsfasen, dvs. før avslutning av tilbakeslagstrinnet. Dette ville forkorte tilbakeslagstrinnet og under visse omstendigheter kan det ikke lenger være mulig å sikre en vellykket undertrykkelse av ilden i det lukkede rom.

Angående det ovenfor beskrevne problem med hensyn på industrielle sikkerhetskrav for et inertgassbrannslukkingssystem, dvs. for en inertieringsfremgangsmåte, innfører EP 1 550 481 Al en inertieringsfremgangsmåte hvorved oksygeninnholdet i den interne luftatmosfære i det lukkede rom blir redusert til en kontrollkonsentrasjon på et nivå under den operative konsentrasjonen i det rom, med både kontrollkonsentrasjonen og den operative konsentrasjonen, sammen med en feilsikker margin, redusert langt nok under den konfigurasjonelle konsentrasjon etablert for det lukkede rom til å forårsake oppoverskråningen av oksygeninnholdet i den interne luftatmosfære i det lukkede rom, i tilfelle av en feilfunksjon av inertgasskilden, til å nå en konsentrasjonsterskel verdi bestemt for det lukkede rom bare etter et forutbestemt tidsintervall. Særlig er den konsentrasjonsterskelverdien tilbakeslagsforhindringsterskelen for det lukkede rom.

Tilbakeslagsforhindringsterskelen tilsvarer en oksygenkonsentrasjon i den interne luftatmosfære i det lukkede rom ved hvilke brennbare materialer i det lukkede rom med sikkerhet ikke ville kunne tennes mer. Uttrykt med andre ord, den kjente teknikkløsning referert til tilveiebringer at den operative konsentrasjonen blir satt så lavt fra starten at oppover skråning av oksygenkonsentrasjonen ikke vil nå konsentrasjonsterskelverdien før etter en spesiell tid, hvor den tiden er lang nok til å initiere et tilbakeslagstrinn under hvilke oksygeninnholdet ikke overskrider tilbakeslagsforhindringsterskelen, for således effektivt å forhindre en tenning eller en gjentenning av brennbare materialer i det lukkede rom.

Denne såkalte ’’nedskråning” av den operative konsentrasjonen, dvs. å sette den operative konsentrasjonen sammen med en ytterligere feilsikker margin under det konfigurasjonelle konsentrasjonsnivå i det lukkede rom, gjør det mulig i tilfelle av et sammenbrudd i inertgasskilden å opprettholde oksygenkonsentrasjonen under tilbakeslagsforhindringsterskelen minst for varigheten av en kriseoperasjon.

Størrelsen av den ytterligere feilsikkerhetsmarginen, dvs. spørsmål om hvor mye den operative konsentrasjonen må settes under den konfigurasjonelle konsentrasjonen i det lukkede rom, avhenger for det meste av luftutvekslingshastigheten som det lukkede rom er eksponert til. I inertgassbrannslukkingsteknologi, er n50-verdien som tjener som et primært mål for å bestemme lufttetthet i et lukket rom.

n50-luftutvekslingshastigheten er en funksjon av luftgjennomstrømningsvolumet pr. time når et differensialtrykk på 50 Pa blir opprettholdt, delt på volumet av strukturen. Følgelig desto lavere luftutvekslingshastighet, jo høyere lufttetthetsgradering .

n50-verdien er en indikator på lufttetthet i et lukket rom som vanligvis måles ved en differensialtrykk (Blower-Door) fremgangsmåte. I tilfelle av spesielt større bygninger eller rom er imidlertid ved utføring av en differensialtrykktestserie for å bestemme n50-luftutvekslingshastighet ofte mulig bare under visse vanskelige betingelser, siden etablering av en trykkdifferanse på 50 Pa mellom den interne luftatmosfære i det lukkede rom og omgivelsesluftatmosfæren utenfor det lukkede rom ofte er uoppnåelig. Videre, når en differensialtrykkmåling blir utført, kan man ikke utelukke muligheten til en endring i den atmosfæriske tilstand i det lukkede rom under forløpet av testen, særlig i form av luftutvekslingshastighet. F. eks. kan de positive og negative trykk som nødvendigvis må appliseres i det lukkede rom under differensialtrykkmåleprosessen tenkelig forårsake at opprinnelig forseglede åpninger lekker. Selv innholdet i det lukkede rom, så som gjenstander eller varer (særlig i tilfelle av en lagringsfasilitet) vil påvirke n50-luftutvekslingshastigheten bestemt ved differensialtrykkmålingen.

Siden luftutvekslingshastigheten i det lukkede rom bare kan måles med en viss grad av usikkerhet, hvis i det hele tatt, er det nødvendig i den ovenfor nevnte inertieringsprosess å lage den ytterligere feilsikkerhetsmargin tilstrekkelig stor for å møte de industrielle sikkerhetskrav. Dog har tilveiebringelsen av en slik stor sikkerhetsmargin en ugunstig virkning på rutineoperasjonelle kostnader for inertgassbrannslukkingssystemet angår siden det alltid involverer injeksjon av betydelig mer inertgass i det lukkede rom enn det som faktisk ville være nødvendig.

I lys av den problematiske situasjonen beskrevet er det hensikten med foreliggende oppfinnelse å innføre en fremgangsmåte som tillater at lufttettheten i et lukket rom blir målt med høyest mulig grad av nøyaktighet og uten store kostnader, der hvor det lukkede rom det angår er spesielt egnet til applikasjon av inertgassbrannslukkingsteknikk som beskrevet ovenfor. Spesifikt er det innført en fremgangsmåte som på en effektiv dog lett implementerbar måte tillater den foreliggende lufttetthet i det lukkede rom å bestemmes når det er nødvendig og på ethvert tidsrom uten at det er nødvendig med en kompleks testserie så som det er tilfelle i differensialtrykkmåletilnærmingen i henhold til kjent teknikk.

For å oppnå den angitte hensikt innfører oppfinnelsen en fremgangsmåte til å bestemme lufttetthet i lukkede rom hvorved som et første trinn et konsentrasjonsfall mellom den interne luftatmosfære av det lukkede rom og omgivelsesluftatmosfæren blir etablert ved at konsentrasjonen av minst én bestanddel s komponent i den interne luftatmo sfæren i det lukkede rom, særlig den til oksygen, blir satt på en verdi som avviker fra konsentrasjonen til motparten av nevnte minimum av en bestanddelskomponent i omgivelsesluften. Dette blir fulgt i fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen ved å bestemme en endring i konsentrasjoner, for hvilken hensikt den tidsrelaterte endring av nevnte minimum av én komponent i den interne atmosfære i det lukkede rom blir registrert, f.eks. ved gjentatt å måle konsentrasjonen av nevnte minimum av én komponent i den interne luftromatmosfære. Avslutningsvis i henhold til oppfinnelsen blir en lufttetthetsverdi av det lukkede rom beregnet på basis av konsentrasjonsendringshastigheten.

Løsningen i henhold til oppfinnelsen gir et antall signifikante fordeler over den konvensjonelle kjente teknikken. Spesifikt er fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen i stand til å bestemme for det lukkede rom den assosierte volumrelaterte lekkasjehastighet ved atmosfærisk trykk. Det følger at med denne fremgangsmåten er det mulig å måle hastigheten av luftinfiltrasjon i det lukkede rom, som ved sin definisjon differensialtrykktilnærmingen ikke kan gjøre; differensialtrykkonseptet tillater bare bestemmelse av en volumrelatert lekkasjehastighet basert på en referansetrykkdifferanse og resultatet av den målingen blir brukt for å beregne den estimerte luftinfiltrasjon.

Den viktigste fordelen med løsningen i henhold til oppfinnelsen ligger imidlertid i det faktum at uten noen store strukturelle eller finansielle investeringer kan fremgangsmåten for å bestemme lufttetthet av lukkede rom integreres i en konvensjonell kjent teknikk inertieringsprosess for brannhindring og brannslukking som beskrevet ovenfor. Den viktigste årsak til dette er at en inertieringsprosess alltid krever at det settes et inert nivå i det lukkede rom på hvilke verdien av oksygeninnholdet i den interne romatmo sfæren er lavere sammenlignet med oksygeninnholdet i omgivelsesatmosfæren. Således, idet et spesielt inert nivå er valgt for den interne luft atmosfæren i det lukkede rom inkluderer det allerede fastsettelsen av en konsentrasjonsgradient mellom den interne romluftatmosfæren og omgivelsesluftatmosfæren. Inertgasskonsentrasjonen i lukkede rom i inertgassbrannslukkingsteknologi vanligvis blir målt på en kontinuerlig eller fastsatt eller hendelsesrelatert basis for å bestemme om inertnivået i den interne atmosfære er på settpunktsverdien, inkluderer inertgass brannslukkingssystem allerede i tekniske anskaffelser som er anvendbare til å måle konsentrasjonsendringer i den interne luftatmosfære i det lukkede rom. Det følger at løsningen i henhold til denne oppfinnelsen er et spesielt lett-å-implementere konsept for å bestemme lufttetthet i det lukkede rom.

Som et annet fortrinn direkte relatert til det som er nevnt ovenfor, egner fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen seg spesielt godt til å bestemme lufttetthet i lukkede rom når dette er nødvendig og særlig i korte intervaller.

Følgelig, som et eksempel er det mulig å kontrollere lufttettheten i det lukkede rom enten på fastsatte tidspunkt (f.eks. hver dag, hver time, etc.) eller ved predefinerte hendelser (så som fastsetting av en særlig inerttilstand i den interne luftatmosfære i det lukkede rom), for således å tillate hele tiden kontinuerlig overvåking av den eksisterende lufttetthet til det lukkede rom. Spesielt tillater den også deteksjon, og tilsvarende behandling, f.eks. av aldersinduserte lekkasjer i bygningen eller romveggene. Fremgangsmåten kan også tjene til å detektere endringer i lufttettheten i det lukkede rom som kan ha blitt forårsaket f.eks. av vindtilstander.

Oppfinnelsen gjør det mulig på en fordelaktig måte å beregne graden av lufttetthet basert på endringer i oksygenkonsentrasjonen i den interne romluftatmosfære.

Selvfølgelig er det likeledes mulig å bestemme den graden av lufttetthet som en funksjon av hastigheten ved hvilke inertgass tilstede i den interne romatmosfære blir utsatt for konsentrasjonsendringer. Følgelig kan fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen anvendes for permeabilitetsmålinger av kontinuerlig inertierte rom, i hvilket tilfelle tettheten av det lukkede rom er bestemt på basis av inertgassen i det lukkede rom, dvs. den volumspesifikke målingen er rettet på den strukturrelaterte unnslippelseshastigheten av inertgassen fra det lukkede rom. Denne inertgassvolumlekkasjehastigheten inkluderer også lekkasjegjennomstrømning fra det lukkede rom forårsaket av inertgassdiffusjon.

Fordelaktig er forbedrede versjoner av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen spesifisert i underkravene.

Følgelig tilveiebringer en fordelaktig implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen deteksjon av hastigheten av konsentrasjonsendringer ved at konsentrasjonsendringshastigheten blir målt i et tidsrom hvori ingen kontrollert luftutveksling finner sted i det lukkede rom. For hensikten til denne beskrivelse refererer betegnelsen ’’kontrollert luftutveksling” generelt til en luftutveksling mellom den interne romluften og omgivelsesluft som blir utført på en regulert, kontrollert måte f.eks. ved hjelp av mekaniske ventilasjonssystemer, åpning av dører eller porter, etc. Det er spesielt i permanent inertierbare lukkede rom hvor, i overensstemmelse med moderne byggekoder, rommet eller bygningsomslutningen er nesten lufttett, at en kontrollert luftutveksling ikke lenger er mulig, for således å kreve en kontrollert luftutveksling ved hjelp av tilsvarende ventilasjonssystemer.

I motsetning til den kontrollerte luftutveksling er definisjonen av en ’’ukontrollert luftutveksling” en luftutveksling som finner sted på en uregulert måte ved at rommet eller bygningsomslutningen med hensikt eller uten hensikt har visse lekkasjepunkter og er derfor ikke lufttett. Virkningen av den ukontrollerte luftutveksling i luftutvekslingen i det indre rom avhenger hovedsakelig av vær- og vindbetingelser og kan måles ved hjelp av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen.

Ved å applisere den sistnevnte, foretrukne implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen hvorved konsentrasjonsendringshastigheten i den interne luftatmosfære i det lukkede rom blir målt over et tidsforløp hvori ingen kontrollert luftutveksling finner sted, kan det også være ønskelig å utføre prosedyretrinnet og bestemme konsentrasjonsendringshastigheten det angår etter at gradienten for en spesifikk konsentrasjonsforskjell er blitt definert. Dette ville være tilfelle f.eks. etter at det lukkede rom, hvis lufttetthet skal bestemmes, har minst delvis blitt oversvømmet for fastsetting av et spesifikt inert nivå ved injeksjon av en inertgass fra inertgasskilden i et inertgassbrannslukkingssystem. Samtidig med fastsettelse av et spesielt inertieringsnivå i den interne luftatmosfære i det lukkede rom er konsentrasjonsgradienten mellom den interne luftromsatmosfære og omgivelsesluftatmosfære definert i tillegg. For en bestemmelse av konsentrasjonsendringshastigheten, er alt det som er nødvendig med den foretrukne, forsterkede versjon av fremgangsmåten periodisk å stoppe gjennomstrømningen av enhver ytterligere inertgass inn i den interne luftatmosfære i det lukkede rom slik at enhver kontrollert luftutveksling inhiberer.

Imidlertid, som et alternativ til den sistnevnte implementeringsmåte av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er det også mulig i løpet av lufttetthetsmålingen i det lukkede rom å bestemme konsentrasjonsendringshastigheten over et tidsforløp hvori en kontrollert luftutveksling finner sted ved en kjent luftutvekslingshastighet. Følgelig kan konsentrasjonsendringshastigheten bestemmes samtidig med fastsettelsen av konsentrasjonsgradienten mellom den interne romluftatmosfære og omgivelsesluftatmosfære, så lenge luftutvekslingshastigheten i den interne luftatmosfære i det lukkede rom er kjent på tidspunktet for seleksjon av konsentrasj onsgradienten.

Det vil likevel også være mulig å bestemme konsentrasj onsendringshastigheten mens f.eks. et mekanisk ventilasjonssystem installert i det lukkede rom produserer en kontrollert luftutveksling. I en bredere betydning betyr dette at en konsentrasj onsendringshastighet kan bestemmes til og med når f.eks. en dør til det lukkede rom, som i sin lukkede tilstand tjener til å isolere den interne romluftatmo sfære fra omgivelsesluftatmosfæren, blir åpnet og således tillater en kontrollert luftutveksling. Dette er selvfølgelig mulig på en kjent verdi av den kontrollerte luftutvekslingshastigheten.

Det er særlig ønskelig i tilfelle av en kontrollert luftutveksling å vite ikke bare luftutvekslingshastigheten men også forholdet av den minst ene komponent i luften som kommer inn i det lukkede rom gjennom den kontrollerte luftutveksling.

Selvfølgelig er det mulig å estimere luftutvekslingshastighet i den kontrollerte luftutveksling og/eller den kjemiske sammensetning i luften som kommer inn i prosessen for luftutveksling.

Med hensyn på fastsettelsen av konsentrasjonsendringshastighet, blir en slik bestemmelse fortrinnsvis gjort ved å måle over en tidsperiode innenfor hvilke, på grunn av lekkasje i romomslutningen, oksygeninnholdet i den interne luftatmosfære heves progressivt fra en første predefmerbar oksygenkonsentrasjon til en andre predefmerbar oksygenkonsentrasjon. I en foretrukket implementering blir tidsmålingen utført i tandem med en måling av oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom. Dette kan utføres f.eks. ved hjelp av en aspirerende eller innsugingsoksygenmålingsanordning.

Med hensyn på fastsettelse av konsentrasj onsgradienten mellom den interne luftatmosfære og atmosfæren i luften som omgir det lukkede rommet tilveiebringer en annen foretrukket implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen for at denne fastsettelse kan defineres ved å tilføre luft til den interne romatmosfæren på en kontrollert måte, der konsentrasjonen av denne minimum éne komponenten er forskjellig i den tilførte luft fra den tilsvarende verdi for konsentrasjonen av den minimum ene komponent i atmosfæren som omgir det lukkede rommet. I tillegg vil det være mulig å selektere for konsentrasjonen av den minimum ene komponent i den tilførte luft en predefmerbar settpunktverdi mens for å bestemme lufttettheten til det lukkede rom blir konsentrasj onsendringshastigheten målt under infusjon av den tilførte luft i den interne romluftatmo sfæren. Generelt er selvfølgelig andre former for implementering mulige i tillegg.

For å være i stand til å bestemme med fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen ikke bare lufttettheten til det lukkede rom men også det foreliggende luftvolum i rommet begynner en særlig foretrukket implementering av den nye fremgangsmåten med måling av andelen av minst én komponent, særlig oksygen, i den interne luftatmosfære i det lukkede rom. Dette kan f.eks. utføres ved hjelp av en oksygensensor installert i den interne luftatmosfære, eller med et sugesystem konstruert til å måle andelen av en spesiell komponent i den interne romatmosfæren. I henhold til oppfinnelsen blir bestemmelse av andelen av f.eks. oksygen i den interne romatmosfæren etterfulgt av kontrollert injeksjon av tilført luft, med konsentrasjonen til den minimum av ene komponent i den tilførte luft, særlig oksygen i den tilførte, luft, som atskiller seg fra konsentrasjonen av den minimum ene komponent (oksygen) inneholdt i den interne romatmosfære, og med volumgjennomstrømningshastigheten til den tilførte luft som blir injisert i det lukkede rom så vel som konsentrasjonen av den minimum ene komponent i den tilførte luft (oksygen) som kjente faktorer. Dette blir i sin tur etterfulgt av en annen måling av andelen av den minimum ene komponent i den interne atmosfære i det lukkede rom. Andelen av den spesifikke komponent i den interne romatmosfære før injeksjon av tilført luft i det lukkede rom, andelen av den spesifikke komponent i den interne romatmosfære etter injeksjon av tilført luft, volumgjennomstrømningshastigheten til den injiserte tilførte luft i det lukkede rom og konsentrasjonen av den spesifikke komponent i den tilførte luft injisert i det lukkede rom blir deretter brukt til å beregne luftvolumet i det lukkede rom ved tidspunktet for målingen.

Siden det ikke bare er lufttettheten men også den interne luftatmosfære i det lukkede rom som utgjør nøkkelparametere spesielt med den hensikt til å gjøre mulig en så presis som mulig sammensetning av inertieringsprosessen og spesielt så presis som mulig en dimensjonering av inertgassene som skal gjøres tilgjengelige og injiseres, tillater den sistnevnte foretrukne form av implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen fordelaktig på ethvert tidspunkt en ekstremt presis kvantifisering av de essensielle parametere for konfigurering av inertgassbrannslukningssystem med hensyn på det lukkede rom som skal beskyttes ved det samme inertgassbrannslukkingssystem.

En annen fordel med den sistnevnte form for implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen, som ytterligere er i stand til å bestemme det indre luftvolum i det lukkede rom, blir gitt av det faktum at prosedyretrinnet å injisere tilført luft i den interne romatmosfære kan falle sammen med prosedyretrinnet å justere en konsentrasjonsgradient mellom den interne luftromatmo sfære og omgivelsesluftatmosfæren. Det er selvklart at injeksjon av tilført luft i den interne romluftatmo sfæren kan på sin side sammenfalle med seleksjon av et inertiseringsnivå i den interne atmosfære i det lukkede rom. Dette gjør den til en prosedyre som kan integreres i en eksisterende inertieringsprosess uten altfor mye anstrengelse.

Avslutningsvis, med hensyn til beregning av lufttetthetsverdien, når konsentrasjonsendringshastigheten tas med i beregningen, er det mulig på en fordelaktig måte å komme frem til en absolutt verdi for lufttetthet ved å beregne på basis av konsentrasjonsendringshastigheten og det indre romluftvolum en volum -strøm-relatert lekkasjehastighet, og konvertere dette til en absolutt lufttetthetsverdi, som betyr en lufttetthetsverdi med referanse mot en nullverdi som representerer en 100 % hermetisk betingelse. Imidlertid er ikke konvertering av den beregnede volum-strøm-relaterte lekkasjehastighet til en absolutt lufttetthetsverdi nødvendigvis krevet siden volum-strøm-relatert lekkasjehastighet allerede representerer en absolutt lufttetthetsverdi. Det indre romluftvolum brukt ved beregning av den absolutte lufttetthetsverdi kan først måles ved å applisere den ovenfor beskrevne foretrukne form av implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen; i beregningen er det også mulig selvfølgelig å anta at det indre romluftvolum er en konstant verdi.

Som et alternativ til den ovenfor beskrevne beregning av den absolutte lufttetthetsverdi er det like mulig å beregne en relativ lufttetthetsverdi for det lukkede rom etter å ha tatt hensyn til konsentrasjonsendringshastigheten, ved at konsentrasjonsendringshastigheten er sammenlignet med forutbestemte verdier som er lagret f.eks. i en tilsvarende oppslagstavle, med det resultat av sammenligningen som reflekterer tidsbasert økning og/eller reduksjon av lufttettheten i det lukkede rom. Den relative lufttetthetsverdi refereres mot en lufttetthetsverdi utover nullverdien, f.eks. en lufttetthetsverdi som ble etablert ved en tidligere måling av det lukkede rom det angår, eller en forutbestemt lufttetthetssettpunktsverdi.

Som nevnt ovenfor er fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen særlig godt tilpasset som et tillegg til en inertieringsprosess hvori lufttetthetsverdien beregnet med den nye fremgangsmåte er en direkte inflytelsesfaktor i inertieringsprosessen, særlig med hensyn på mengden av inert brannslukkingsgass. Spesifikt vil det være mulig på det tidspunkt lufttettheten i det lukkede rom blir målt å tette en konsentrasjonsgradient mellom den interne romluftatmosfære og omgivelsesluftatmosfæren ved at oksygeninnholdet i det lukkede rom blir redusert til et første predefined: initieringsnivå ved injeksjon av en oksygenforskyvningsgass. Det første predefmerte inertieringsnivå kan være et operativt konsentrasjonsnivå eller et kontrollkonsentrasjonsnivå. Selvfølgelig kan det første predefmerbare inertieringsnivå like godt være konfigurasjonellkonfigurasjonsnivået eller konsentrasjonsterskelnivået.

Som et annet fordelaktig trekk ved søknaden av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen blir beregning av lufttetthetsverdien for det lukkede rom fulgt av en justering og opprettholdelse av oksygeninnholdet i den interne atmosfære i det lukkede rom, via et predefmerbart kontrollområde, på en kontrollkonsentrasjon som er under den operative konsentrasjonen for det lukkede rom, ved at en oksygenforskyvningsgass blir matet fra en inert gasskilde inn i det lukkede rom, hvorved kontrollkonsentrasjonen og den operative konsentrasjon, inkludert som en tilført sikkerhetsmargin, blir redusert til et punkt godt under den konfigurasjonelle konsentrasjonen spesifisert for det beskyttende området slik at i tilfelle av svikt i den primære kilde i oppskråningen av oksygeninnholdet ikke vil nå konsentrasjonsnivået bestemt for det beskyttende området inntil etter et forutsatt tidspunkt, for hvilken hensikt feilsikkerhetsmarginen blir selektert som en tilpasning til den forutbestemte lufttetthetsverdi som appliseres til det lukkede rom. Det er således mulig å oppnå optimal presisjon i adaptasjon av en inertieringsprosess til det lukkede rom ved en egnet måling av lufttetthetsverdien i det lukkede rom. Lufttetthetsverdien til det lukkede rom, brukt for å dimensjonere feilsikkerhetsmarginen, kan signifikant oppdateres kontinuerlig eller på skjematiserte tidspunkt eller ved spesielle hendelser, som et resultat av hvilke blir inertieringsprosessen konfigurert rundt en nesten feilfri lufttetthetsverdi.

I en foretrukket forsterking av formen av implementering som den sistnevnte er det mulig i den interne romatmosfæren, ved hjelp av en egnet detektor, ytterligere å kvantifisere branner på en måte hvorved deteksjon av en utviklende eller eksisterende brann hvor oksygeninnholdet i det lukkede rom hurtig faller fra ethvert tidligere høyere nivå til kontrollkonsentrasjonen. Denne forsterking av den nye fremgangsmåten for mulig inertiering av det lukkede rom tillater nå at fremgangsmåten likeledes blir implementert f.eks. i en multitrinns inertieringsprosess. Det er f.eks. mulig at det lukkede rom initielt holdes på et tilsvarende høyere initieringsnivå f.eks. for å tillate personer å gå inn i rommet. Det høyere inertieringsnivå kan være enten konsentrasjonen av omgivelsesatmosfære (oksygen på 21 volum%) eller et første eller basisk inertieringsnivå med et oksygeninnhold f.eks. på 17 volum%. Det er videre mulig å initielt redusere oksygeninnholdet i det lukkede rom til et spesielt basalt inertieringsnivå, f.eks. på 17 volum%, og i tilfelle av at en brann reduserer oksygeninnholdet ytterligere til et spesifikt totalt inert nivå på kontrollkonsentrasjonen. Et basalt inert nivå med en oksygenkonsentrasjon på 17 volum% utgjør ingen fare til mennesker eller dyr, noe som betyr at rommet fremdeles kan gås inn i uten noe problem. Å sette systemet på fullt inertieringsnivå, dvs. på kontrollkonsentrasjonen, kan finne sted ved deteksjon av en begynnende brann, men det er mulig at den også kunne settes på det nivå f.eks. om natten når ingen kommer inn i det aktuelle rommet. Ved kontrollkonsentrasjonen blir brennbarheten til alle materialer i det lukkede rom redusert til et punkt hvor en tenning ikke lenger er mulig.

En målgitt nedskråning av oksygenkonsentrasjonen forbedrer fordelaktig og signifikant feilsikkerhetsegenskapene til inertieringsprosessen siden den gjør det sikrere at til og med hvis inertgasskilden svikter, forblir adekvat brannbeskyttelse intakt; en ’’overdimensjonering” av feilsikkerhetsmarginen er ikke lenger nødvendig, som er en fordel fra et økonomisk synspunkt.

I en særlig foretrukket versjon av formen for implementering sist beskrevet er ved å anvende fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen i et inertgassbrannslukkingssystem størrelsen av oksygeninnholdet i kontrollområdet ca.

0,4 volum%. Videre bør kontrollområdet være under kontrollkonsentrasjonen.

Avslutningsvis, for å tilpasse størrelsen eller kapasiteten til inertgasskilden som er nødvendig for inertieringsprosessen som presist til det lukkede rom som mulig tillater fremgangsmåten beregning av slukkemidlet som er nødvendig for å opprettholde kontrollkonsentrasjonen i det lukkede rom, hvor det tas med i beregningen den etablerte lufttetthetsverdien til det lukkede rom.

Siden lufttettheten til det lukkede rom kan variere med tid og avhenger spesielt av omgivelsesatmosfæriske parametere så som vindhastighet eller temperaturer, tilveiebringer fremgangsmåten en inkludering i prosedyretrinnet for å regulere inertgasskilden som en funksjon av den sist beregnede mengde av brannslukkingsmiddel. F. eks. på dager med sterke vinder vil det være nødvendig å mate en maksimal mengde av inertgass til det lukkede rom for å opprettholde kontrollkonsentrasjonen i rommet. I ethvert slikt tilfelle i henhold til den foretrukne forsterkede form av implementering av fremgangsmåten, går en egnet reguleringskommando til inertgasskilden. Hvis inertgasskilden anvendt er en inertgassgenerator, blir kompressoren til inertgassgeneratoren regulert på en slik måte at på meget blåsende dager genererer den maksimalt trykk. I motsatt fall er inertgassmatingshastigheten nødvendig for å opprettholde kontrollkonsentrasjonen f.eks. på rolige dager, dvs. i sammenligning med blåsende dager er lufttettheten til det lukkede rom høyere, mindre enn maksimal inertgassmatingshastighet. Følgelig kan kompressoren til inertgassgeneratoren være slik regulert på rolige dager at den fungerer i en nedsatt modus, ved at den leverer et utbytte, lavere enn det maksimale trykk. Siden mengden av inertgass som skal tilføres ved inertgasskilden blir regulert som en funksjon av den for tiden beregnede krevde mengde av slukkemiddel og således av den eksisterende lufttetthet, trenger inertgasskilden bare å tilføre den mengden av inertgass pr. tidsenhet som det virkelig er behov for for å opprettholde kontrollkonsentrasjonen. Hvis inertgasskilden er en nitrogengassgenerator med en kompressor og en diafragma i linjen, er det således mulig å regulere trykket dannet av kompressoren ved inntaket av diafragmasystemet i tilpasning til den eksisterende lufttetthet, slik at inertgasskilden alltid vil tilføre bare den mengden av inertgass som det er behov for for å opprettholde kontrollkonsentrasjonen, for således å funksjonere på en fullstendig økonomisk måte.

Det følgende vil beskrive henholdsvis fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen mer detaljert ved hjelp av de vedlagte diagrammer hvori:

Fig. 1a viser et inertgassoverstrømningsmønster i et lukket rom, ved anvendelse av en første foretrukket form av implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen;

Fig. lb viser et tidsbasert segment av inertgassoverstrømningsmønstret vist i fig. la; og

Fig. 2 illustrerer et inertgassoverstrømningsmønster i et lukket rom, hvor det anvendes en andre foretrukket implementeringsform av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen.

Fig. 1a er en skjematisk illustrasjon av inertgassoverstrømningsmønsteret i et lukket rom, hvor det anvendes en første foretrukket form av implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen for å bestemme lufttettheten i det lukkede rom. X-aksen representerer tiden t mens Y-aksen angir konsentrasjonen av en komponent (ønskelig oksygenkonsentrasjon) i den interne romluftatmosfæren. I de foretrukne former av implementering beskrevet nedenfor er den spesielle komponent i atmosfæren i det lukkede rom oksygeninnholdet. Oppfinnelsen er imidlertid ikke begrenset til denne spesielle gassen; isteden kan den komponenten i den interne romatmosfære like godt være inertgass (nitrogen) bestanddel, eller f.eks. en edelgassbestanddel i den lukkede romatmosfære.

Overstrømningsmønstret vist i fig. la viser bare de karakteristiske tidsbaserte hendelser i utviklingen av det mønsteret. Det skal understrekes at i denne sammenheng at tidsaksen spesielt ikke er helt etter skala. F.eks. er tidsperioden ΔTlekkasjeinnenfor hvilke oksygenkonsentrasjonen i den interne romatmosfære øker kontinuerlig på grunn av at lekkasjer i romveggene er vanligvis hovedsakelig kortere enn tidsperioden ΔTinnmatinginnenfor hvilke oksygenandelen av den lukkede romatmosfæren blir redusert igjen ved infusjon av inertgass (så som nitrogenanriket luft).

Som illustrert blir oksygenkonsentrasjonen i den lukkede rom atmosfæren fra tid t0 til tl etablert som en første konstant verdi Kl. Denne første konsentrasjonsverdi Kl skal således representere en oksygenkonsentrasjon på 21 volum%, som vil være identisk til oksygenkonsentrasjonen i omgivelsesluftatmosfæren. På den annen side representerer like godt konsentrasjonsverdien Kl et inertieringsnivå, allerede etablert i det lukkede rom, på mindre enn 21 volum% oksygen.

For å være i stand til å bestemme lufttetthetsverdien i det lukkede rom ved å anvende en første implementeringsform av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen blir oksygenkonsentrasjonen i den lukkede rom atmosfæren senket, i løpet av tidsperioden fra tl til t2, fra den initielle konsentrasjonsverdien Kl til en andre konsentrasjonsverdi K2 som er mindre enn konsentrasjonsverdien Kl.

Reduksjonen av oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom blir utført f.eks. ved å injisere en inertgass (så som N2, argon eller C02) i den lukkede rom atmosfæren. Injisering av inertgassen i luftatmosfæren i det lukkede rom og redusere oksygenkonsentrasjonen til K2 inertieringsnivå i en situasjon hvor f.eks. inertgassbrannslukkingsteknikken blir anvendt og som et preventivt mål blir oksygeninnholdet i det lukkede rom senket slik at risikoen for at en brann skal utvikle seg i rommet reduseres, kan ta plass f.eks. på et tidspunkt når det ikke lenger er nødvendig at noen går inn i rommet. Samtidig med senking av oksygenkonsentrasjonen blir en konsentrasjonsgradient definert mellom atmosfæren i den lukkede romluft og omgivelsesluftatmosfæren hvor, i eksemplet vist i fig. la, oksygenkonsentrasjonen er på Kl -verdien.

I løpet av tidsperioden mellom t2 og t3, blir det inerte K2-nivå i den interne romluftatmo sfære opprettholdt på K2-verdien ved kontrollert injeksjon av inertgass og/eller omgivelses (ute) luft, kanskje med et kontrollområde hvis et slikt er tilveiebrakt.

På tidspunkt t3 blir enhver kontrollert luftutveksling i den interne romluftatmosfære stoppet, noe som betyr at ikke noe ytterligere inertgass eller tilført luft blir innført i det lukkede rom på en kontrollert måte. På grunn av lekkasje i det lukkede rom vil det alltid være noe ukontrollert luftutveksling. Utstrekningen av den ukontrollerte luftutvekslingen blir bestemt ved hjelp av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Som en konsekvens av den ukontrollerte luftutvekslingen vil i det minste deler av den interne romluft som på tidspunkt t3 har en oksygenkonsentrasjon på K2, være utsatt for en ukontrollert luftutveksling med omgivelsesatmosfæren hvis oksygeninnhold er Kl.

I overstrømningsmønsteret vist i fig. la blir denne ukontrollerte luftutveksling reflektert av det faktum at fra tiden t3 og videre øker oksygenkonsentrasjonen i det lukkede roms atmosfære kontinuerlig.

Siden i henhold til oppfinnelsen kan den tidsbaserte endring i oksygenkonsentrasjonsverdien i den interne romluftatmosfære detekteres f.eks. ved hjelp av en egnet oksygensensor, er det mulig å avlede kvantitativ informasjon om den ukontrollerte luftutveksling som finner sted i det lukkede rom og således lufttettheten i det lukkede rom. I eksemplet vist i fig. la blir konsentrasjonsendringshastigheten bestemt i løpet av tidsperioden mellom t3 og t4. På en ønskelig måte blir et flertall oksygenkonsentrasjonsverdier registrert i løpet av den tidsperioden, noe som tillater meget presis kvantifisering av skråningen av oksygenkonsentrasjonsøkningen i målevinduet mellom tiden t3 og tiden t4.

Skråningen av oksygenkonsentrasjonsutviklingen, dvs. oksygenkonsentrasjonsmønstret ekstrapolert som en funksjon av tid reflekterer konsentrasjonsendringshastigheten som er blitt bestemt ved atmosfæren i det indre rom.

Etter bestemmelse av konsentrasjonsendringshastigheten fortsetter oksygenkonsentrasjonsverdiene å øke kontinuerlig, som illustrert i fig. la, inntil den igjen når Kl-konsentrasjonsverdien som er identisk til oksygenkonsentrasjonsverdien i den omgivende luftatmosfære. Selvfølgelig, etter bestemmelse av konsentrasjonsendringshastigheten på tidspunkt t4 er avsluttet kunne oksygenkonsentrasjonen i den interne romatmosfære tilbakesettes til K2-inertieringsnivå (eller ett eller annet preselektert nivå), som ville være nødvendig f.eks. hvis for brannforhindringshensikter det lukkede rom skal permanent inertieres. Fremgangsmåten beskrevet med referanse til inertgassoverstrømningsmønster illustrert i fig. la og som tjener til å bestemme lufttettheten av det lukkede rom, kan angi med bestemmelse av lufttettheten til det lukkede rom for å bestemme det indre luftvolum i det lukkede rom. Dette krever bare at i løpet av tiden mellom tl og t2 hvori oksygenkonsentrasjonen i det lukkede roms atmosfære blir redusert fra det første nivå Kl til det andre nivå K2 for å justere en konsentrasjonsgradient mellom atmosfæren i det indre rom og omgivelsesluftatmosfæren hvor volumstrømhastigheten til inertgassen (så som nitrogen) matet inn i det lukkede rom og oksygenkonsentrasjonen i inertgassen er kjent. Dette kan utføres ved å installere i inertgassmatelinjen en egnet volumstrømsensor for å måle inertgassvolumstrømhastigheten i hvilke inertgassen blir injisert inn i det lukkede rom under tidsperioden mellom tl og t2. Det vil likeledes være mulig selvfølgelig å anvende en inertgasskilde som tjener til å tilføre inertgass for å justere konsentrasjonsgradienten mellom atmosfæren i det lukkede rom og atmosfæren i omgivelsesluften, og å kontrollere den på en måte hvorved den frigjør inertgass med en spesifikk forutbestemt inertgassvolumflowhastighet.

Med hensyn på oksygenkonsentrasjonen i inertgassen som blir injisert i det lukkede roms atmosfære under tidsperioden mellom tl og t2, kan en egnet oksygen- eller inertgassensor tilveiebringes på samme måte i inertgassmatelinjen. Selvfølgelig er det også mulig å bruke en inertgasskilde som allerede tilfører inertgass som inneholder en kjent oksygenkonsentrasjon. I det tilfellet kan man unngå et tilsvarende sensorsystem f.eks. i inertgassmatelinjen.

Bestemmelse av det indre luftvolum i det lukkede rom på basis av inertgassoverstrømningsmønsteret illustrert i fig. la krever den foregående kvantifisering av det proporsjonale oksygeninnhold i den interne atmosfære i det lukkede rom. Om ønskelig blir dette gjort på tidspunkt tl skjønt selvfølgelig, det vil være mulig å bestemme oksygeninnholdet i atmosfæren til det lukkede rom en tid etter tl. Det senere tidspunkt bør imidlertid komme foran t2, som er tiden på hvilke oksygenkonsentrasjonen i atmosfæren i det indre rom (unntagen for et visst kontrollområde) er satt på K2-inertieringsnivået.

Etter at en kjent mengde av inertgass er blitt injisert i atmosfæren til det lukkede rom blir det proporsjonale oksygeninnhold i den totale indre roms luftatmosfære målt igjen. Siden i dette tilfellet det er nødvendig å bestemme gjennomsnittelig oksygenprosentandel i atmosfæren i det indre rom kan utstyrsløsningen for å måle oksygeninnholdet i atmosfæren i det indre rom bestå særlig av en sugende oksygenmålingsanordning som suger en representativ luftprøve fra det lukkede roms atmosfære og mater den til en oksygensensor. Alternativt vil det også være mulig å installere egnede sensorer på forskjellige steder i det lukkede rom og deretter ta gjennomsnittsverdien av de forskjellige sensorsignalene for en optimal nøyaktig gjennomsnittsverdiindikasjon av det proporsjonale oksygeninnhold i atmosfæren til det lukkede rom.

Som angitt ovenfor blir det proporsjonale oksygeninnhold i luftatmosfæren i det indre rom målt igjen etter en kontrollert injeksjon av inertgass til det lukkede rom. Et godt tidspunkt for å gjøre dette er t2, siden t2 er relativt tett til tl, dvs. tiden for første måling av oksygenkomponenten i atmosfæren til det indre rom, for således å minimalisere effekten av ukontrollert luftutveksling i det lukkede rom som et resultat av målingen.

Avslutningsvis er det mulig å anvende for beregning av det lukkede roms luftvolum et egnet kontrollsystem som også kontrollerer lufttetthetsmålingen av det lukkede rom og spesielt den lufttetthetsmålingen som skjer etter å ha tatt med i beregningen den detekterte konsentrasjonsendringshastigheten, som nå inkluderer i likningen det proporsjonale oksygeninnhold i atmosfæren til det lukkede rom bestemt på tid tl, det proporsjonale oksygeninnhold i atmosfæren til det lukkede rom bestemt på tiden t2, så vel som mengden av inertgass eller oksygen injisert i atmosfæren til det lukkede rom i løpet av tiden mellom tl og t2.

Det følger at, basert på inertgassoverstrømningsmønsteret eksemplarisk illustrert i fig. 1, at både lufttetthet og det indre luftvolum i det lukkede rom kan måles. Særlig kan begge prosedyrer finne sted samtidig. Siden et inertgassoverstrømningsmønster i et lukket rom kan anvendes ved implementering av fremgangsmåten beskrevet, er det mulig i en inertieringsprosess hvori oksygenkonsentrasjonen i et lukket rom blir beskyttet, blir senket relativt til oksygenkonsentrasjonen i omgivelsesluft til et redusert inertieringsnivå, for å danne det nødvendige inertgassoverstrømningsmønster i atmosfæren til det lukkede rom.

Det vil imidlertid være selvsagt at denne oppfinnelsen ikke er begrenset til inertgass eller oksygenkonsentrasjon i atmosfæren til det lukkede rom. Isteden kan denne fremgangsmåten brukes med enhver (gass) komponent i atmosfæren til det lukkede rom.

Fig. 1b er en forstørret skjematisk representering av vinduet innrammet i fig. la med en prikket linje. Særlig viser den tidssegmentet for overstrømningsmønsteret i fig. la hvori på tid t2 oksygenkonsentrasjonen i det lukkede rom når K2-konsentrasjonsverdien. Som vist når K2-konsentrasjonsverdien er oppnådd, vil en kontrollregion med oksygen på 0,4 volum% holde oksygeninnholdet i det lukkede rom under K2 -konsentrasjonsnivået. Dette blir fortrinnsvis utført ved at oksygeninnholdet i atmosfæren til det lukkede roms luft blir målt kontinuerlig eller med regelmessige intervaller og inertgassnivået blir erstattet som nødvendig på en kontrollert måte. Spesifikt er det tilveiebrakt midler hvorved når K2-konsentrasjonsnivået oppnås ytterligere inertgass injiseres for ytterligere å redusere oksygeninnholdet til den lavere grense av kontrollområdet (K2 - oksygen på 0,4 volum%).

Som vist i fig. lb når overstrømningskurven den lavere grense i kontrollområdet på tid t2.1. Videre fra dette punkt, for varigheten av tidsperioden ATlekkasje, blir inertgassmatingen til det lukkede rom stoppet, noe som inhiberer enhver kontrollert luftutveksling i den perioden. I løpet av tidsperioden ΔTlekkasjevil oksygeninnholdet i det lukkede roms atmosfære heves kontinuerlig på grunn av lekkasje i romveggene inntil avslutningsvis, ved tid t2.2, når den øvre grense av kontrollområdet. I den form for implementering vist i fig. lb er den øvre grense av kontrollområdet identisk til K2 -konsentrasjonsnivået; det vil ikke desto mindre være på samme måte mulig å sette en øvre grense for kontrollområdet på et punkt under eller over K2.

Ved tidspunkt t2.2, blir inertgass igjen matet inn i det lukkede rom, lenge nok til at oksygenkonsentrasjonen i atmosfæren til det lukkede rom returnerer til den lavere grense av kontrollområdet på tiden t2.3.

Siden overstrømningsmønstersegmentet i fig. lb, i løpet av tidsperioden ΔTinnmatmellom tidene t2 og t2.1 (eller t2.2 og t2.3), har det blitt satt en konsentrasjonsgradient mellom atmosfæren i det lukkede roms luft og atmosfæren i omgivelsesluft, mens i løpet av tidsperioden ΔTlekkasje mellom tidene t2.1 og t2.2 (eller t2.3 og t2.4, etc.) kan en konsentrasjonsendringshastighet bestemmes, gjør fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen også mulig i seg selv målingen av lufttetthet i det lukkede rom, forutsatt at et spesielt inertieringsnivå er blitt satt i det lukkede rom og blir opprettholdt der ved hjelp av et visst kontrollområde. Spesifikt som den eneste forutsetning må tidsperioden ΔTlekkasje stoppes, i løpet av hvilke inertgassen matet inn i det lukkede rom blir stoppet, og størrelsen av kontrollområdet må være kjent. I form av implementeringen vist i fig. lb er størrelsen her av kontrollområdet 0,4 volum% oksygen som er en foretrukket verdi for å holde oksygenkonsentrasjonen på et spesielt inertieringsnivå i inertgassbrannslukningssystemer. Oppfinnelsen er imidlertid ikke begrenset til den verdi.

Som en særlig foretrukket prosedyre i den tiden hvori et spesifikt kontrollområde holder oksygenkonsentrasjonen i atmosfæren til det indre rom på et inertieringsnivå, f.eks. i løpet av tidsperioden mellom t2 og t3 (se fig. la), blir et flertall lufttetthetsmålinger av det lukkede rom utført, fra hvilke en gjennomsnittelig verdi kan avledes og til slutt kan verdien av lufttettheten til det lukkede rom bestemmes med høyest mulig nøyaktighet.

Fig. 2 viser en inertgassoverstrømningskurve i et lukket rom, som anvender en andre foretrukket form av implementeringen av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen for å bestemme lufttetthet av rommet. Analogt til implementeringen illustrert i fig. 1 blir oksygenkonsentrasjonen i luftatmosfæren i det indre rom i tidsperioden mellom t0 og tl satt på en første konsentrasjonsverdi Kl. På tid t2 blir inertgass injisert i det lukkede rom for å senke oksygenkonsentrasjonen inntil den når konsentrasjonsverdi K2 på tid t2.

I kontrast til den første implementering av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen, beskrevet med referanse til fig. 1, tilveiebringer den andre form av implementering i henhold til fig. 2 lufttetthet i det lukkede rom som kan måles i tiden mellom tl og t2, dvs. i en tidsperiode under hvilke injeksjon av inert gass forårsaker at en kontrollert luftutveksling finner sted. I dette tilfellet må utvekslingshastigheten til kontrollert luft først være kjent. Med andre ord må inertgassvolumstrømhastigheten av inertgass matet inn i det lukkede rom være kjent. Som angitt i sammenheng med bestemmelse av det lukkede roms luftvolum, kan dette utføres f.eks. ved hjelp av en egnet volumstrømsensor installert i inertgassmatesystemet.

Ved å applisere prosessen beskrevet i forbindelse med overstrømskurven vist i fig. 2 blir oksygenkonsentrasjonen i luftatmosfæren i det indre rom bestemt på tidene t3 og t4 posisjonert i tidsvindu mellom tl og t2. Siden en konsentrasjonsendringshastighet som er bestemt på basis av disse målte verdiene alene imidlertid reflekterer både den kontrollerte luftutvekslingshastighet fremstilt ved injeksjon av inertgass og den ukontrollerte luftutvekslingshastighet forårsaket av lekkasje i bygningen eller romveggene, må den proporsjonale mengde av kontrollert luftutveksling være kjent for å være i stand til å bestemme konsentrasjonsendringshastigheten som skyldes den ukontrollerte luftutveksling. Men som forklart ovenfor inertgassvolumstrømhastigheten til det lukkede rom er en kjent faktor, og tillater på en enkel måte bestemmelse av konsentrasjonsendringshastigheten forårsaket av den ukontrollerte luftutveksling og således lufttetthetsverdien til det lukkede rom, idet det tas inn i beregning konsentrasjonsutvekslingshastigheten.