NO326596B1 - Fremgangsmate og apparat for bestemmelse av geologiske forhold for kryssende forkastninger - Google Patents

Description

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Området for foreliggende oppfinnelse gjelder en dataarbeidsstasjon samt fremgangsmåte basert på lagret programvare og apparat for bruk i energi-industrien, og som er innrettet for å reagere på tallrike seismiske data som oppnås under en seismisk prosess utført i sammenheng med en forkastningsrik undergrunnsformasjon, for derved å fastlegge et geologisk forhold mellom et par innbyrdes kryssende forkastninger og særlig for å bestemme om et forkastningspar innenfor mange slike par i de seismiske data «har sammenheng» (hvilket vil si at de krysser hverandre), og hvis vedkommende par faktisk har sammenheng med hverandre, å avgjøre hvilken forkastning i paret er den største forkastning og hvilken forkastning i paret er den minste, samt, så snart største og minste forkastning i forkastningsparet er fastlagt, å bestemme om den mindre forkastning krysser den større forkastning ovenfra eller nedenfra og således om den mindre forkastning er avskåret nedenfor eller ovenfor den større forkastning.

Fra GB-A-2294343 er kjent en fremgangsmåte for å modellere fordelingen av forkastninger i en geologisk formasjon. Denne kjente fremgangsmåten er imidlertid ikke i stand til å frembringe en bestemmelse om hvorvidt et par forkastninger krysser hverandre.

For på korrekt måte å bygge opp en undergrunns strukturmodell hvori det inngår forkastningsflater, er det nødvendig først å fastlegge forholdet mellom kryssende forkastningsflater. Disse forkastningsflater kan da samles til en forkastningsramme. Krysningen for hvert forkastningspar er da representert som en linje i tredimensjonalt rom (forkastnings/forkastnings-skjæringslinjen). For hvert kryssende par av forkastningsflater, klassifiseres den ene vanligvis som den større forkastning i paret, mens den andre klassifiseres som den mindre forkastning i vedkommende par. Basert på denne klassifisering, vil den mindre forkastningsflate være avkuttet mot den større forkastningsflate på en eller annen måte. Hvis den mindre forkastning krysser den større forkastning i retning ovenfra (hvilket vil si at den ligger strukturelt høyere enn den større forkastning), så vil den være avkuttet i hvert punkt som ligger strukturelt under den linje som danner forkastning/ forkastnings-krysningslinjen. I dette tilfellet sier man at «den mindre forkastning er avskåret under den større forkastning». Hvis imidlertid den mindre forkastning krysser den større forkastning i retning nedenfra (hvilket vil si at den befinner seg strukturelt lavere enn den større forkastning), så vil den være avskåret i ethvert punkt ovenfor den linje som danner forkastning/forkastnings-bekrysningen. I dette tilfelle sier man at «den mindre forkastning er avskåret ovenfor den større forkastning». Etablering av større/mindre-forhold og over/under-forhold for kryssende forkastninger er av avgjørende betydning ved oppbygning av et

representativt rammeområde for forkastningene.

Disse forkastning/forkastning-forhold kan bestemmes ved en «en for en»-undersøkelse av forkastningsflatene innenfor deres geologiske kontekst. Denne prosess kan være ytterst tidkrevende når den utføres manuelt, spesielt i et område med meget kompliserte forkastningsgeometrier. Den krever: (1) bestemmelse av hvilke forkastninger som krysser hverandre, og derpå for hvert kryssende forkastningspar som lokaliseres, (2) fastleggelse av forkastnings/ forkastnings-krysningslinjen, (3) bestemmelse av hvilken forkastning som er den største, (4) fastleggelse av hvorledes den mindre forkastning bør avskjæres mot den større forkastning, samt (5) fjerning av det parti av den mindre forkastningsflate som skal avskjæres.

Vanlige forkastningsramme-opprettede forkastningsforhold er basert på en «forkastnings-tre»-struktur. Dette krever opprettelse av et absolutt hierarki som starter med en enkelt forkastning og legger til ytterligere forkastninger som grener fra denne basisstruktur. Dette har krevet manuell innblanding for å definere for-kastningstre-hierarkiet. Det også nødvendig å gjenoppbygge hierarkiet i sin helhet når en enkelt gren skal fjernes eller legges til hierarkiet. Atter kan denne manuelle prosess for oppbygging av et forkastningsrammeverk være ytterst tidkrevende.

Det er følgelig et behov for et nytt apparat som vil være automatisk i stand til å bestemme om et forkastningspar har sammenheng (hvilket vil si at de krysses) samt å fastlegge forholdet mellom kryssende forkastningsflater. Ved anvendelse av dette nye apparat, kunne alle kryssende forkastningspar bli fastlagt automatisk, og forkastning/forkastnings-krysningslinjer for hvert forkastningspar kunne automatisk bli beregnet og lagret. I tillegg, bør dette nye apparat automatisk kunne beregne større/mindre- og over/under-forkastninsparforhold. Så snart disse forhold er automatisk fastlagt, vil den mindre forkastning automatisk kunne avskjæres ovenfor eller nedenfor den større forkastning på korrekt måte.

SAMMENFATNING AV OPPFINNELSEN

Det er følgelig et primært formål for foreliggende oppfinnelse å frembringe en ny fremgangsmåte og et nytt apparat for forkastnings-rammeverk, som automatisk identifiserer alle kryssende forkastningspar innenfor en mengde forkastninger som omfattes i et sett av seismiske data som er oppnådd under en seismisk ar-beidsprosess på en forkastningsfylt undergrunnsformasjon.

Det er et ytterlige formål for foreliggende oppfinnelse å frembringe en ny fremgangsmåte og et nytt apparat for forkastnings-rammeverk, som automatisk identifiserer samtlige kryssende forkastningspar innenfor en mengde forkastninger som inngår i et sett av seismiske data utledet under en seismisk arbeidsoperasjon på en forkastningsfylt undergrunnsformasjon, samt fastlegger forholdene mellom de kryssende forkastningsflater.

Det er et ytterligere formål for foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en ny fremgangsmåte og et nytt apparat for forkastnings-rammeverk, som automatisk bestemmer hvorvidt et forkastningspar blant mengden av forkastninger krysser hverandre, identifiserer forkastnings/forkastnings-krysningslinjen for hvert kryssende forkastningspar identifiserer større/mindre- samt over/under-forkastningsparforholdene for hvert kryssende forkastningspar, og bestemmer om den mindre forkastning i det kryssende forkastningspar avskjærer over eller under den større forkastning.

Det er et ytterligere formål for foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en ny fremgangsmåte og et nytt apparat for forkastnings-rammeverk, som reagerer på seismiske data som inneholder informasjon som representerer en mengde forkastninger i en undergrunnsformasjon, for: (a) å bestemme om hvert forkastningspar i mengden av forkastninger har sammenheng (hvilket vil si om de krysses), og om et bestemt forkastningspar har sammenheng og krysser hverandre, (b) å bestemme hvilken forkastning i forkastningsparet er den større forkastning og hvilken forkastning i paret er den mindre forkastning, samt, når den større og mindre forkastning i vedkommende forkastningspar er fastlagt, (c) å bestemme om den mindre forkastning krysser den større forkastning ovenfra (eller nedenfra), og når den mindre forkastning krysser den større forkastning ovenfra (eller nedenfra), (d) å bestemme at den mindre forkastning avskjæres nedenfor (eller ovenfor) den større forkastning.

I samsvar med disse og andre formål er det således i følge foreliggende oppfinnelse tilveiebrakt et apparat av den type som defineres nøyaktig i det ved-føyde patentkrav 1. Fordelaktige utførelsesformer av apparatet i følge oppfinnelsen, fremgår av de tilknyttede uselvstendige patentkrav 2-8.1 følge oppfinnelsen er det videre tilveiebrakt en fremgangsmåte slik som definert i det vedføyde patentkrav 9, samt et dataprogram-lagringsprodukt slik som definert i det vedføyde patentkrav 10.

Det er således utviklet en ny fremgangsmåte basert på dataarbeidsstasjon, samt et apparat for automatisk å beregne sammenhengene mellom kryssende forkastninger. Dette nye apparat omfatter i henhold til foreliggende oppfinnelse en data-arbeidsstasjon samt en ny programvarepakke med tittelen «opprettelse av geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger», og innrettet for å lagres i en hukommelse i arbeidsstasjonen. En seismisk prosess utføres i sammenheng med en forkastningsfylt undergrunnsformasjon, og et sett av seismiske data oppnås som reaksjon på den seismiske prosess. Dette sett av seismiske data omfatter informasjon angående en mengde forkastninger i undergrunnsformasjonen. De seismiske data danner inngangssignal til data-arbeidsstasjonen. En CD-Rom inn-føres i arbeidsstasjonen, og programvaren «opprett geologiske samsvar» lastes inn i arbeidsstasjonen. Når prosessoren i arbeidsstasjonen utfører denne nye «opprett geologisk samsvar»-programvarepakke som reaksjon på de seismiske data, vil alle kryssende forkastningspar i det seismiske datasett automatisk bli identifisert, og en forkastning/forkastnings-krysningslinje for hvert kryssende forkastningspar i de seismiske data automatisk bli beregnet og lagret. De kryssende forkastningspar frembringes og gjøres tilgjengelig for automatiske beregninger av arbeidsstasjonens prosessor med hensyn til «større/mindre»- og «over/under»-sammenheng. Geometrien av begge kryssende forkastningsflater på begge sider av forkastning/forkastnings-krysningslinjen blir undersøkt. I tillegg vil den relative størrelse av forkastningene også bli undersøkt. Som et resultat av dette blir geo metrien av både de kryssende forkastningsflater og den relative størrelse av forkastningene brukt til å beregne forholdene «mindre/større» og «over/under» basert på geologiske antakelser samt en kjennskap til opprinnelsene for vedkommende feilflatedata. Den nye programvarepakke «opprett geologisk samsvar» i henhold til denne oppfinnelse omfatter også en pålitelighetskomponent og den gir tilbake et udefinert svar når forkastningsgeometriene er uten en rimelig mulighet for nøyaktig beregning. Så snart sammenhengen mellom de to kryssende forkastninger er definert, vil den mindre forkastning bli avskåret på korrekt måte.

Når en prosessor i data-arbeidsstasjonen utfører den nye programvare «opprett geologisk samsvar» i henhold til oppfinnelsen og som er lagret i arbeidsstasjonens hukommelse, vil arbeidsstasjonens prosessor: (a) motta en mengde inngangsdata som er lagret i et «opptaksmedium for redusert datautgang» og omfatter «informasjon som gjelder en forkastningsmengde i en undergrunnsformasjon», og (b) utfører de følgende operasjonstrinn på slike inngangsdata med: (b1) bestemme om hvert bestemt forkastningspar i vedkommende inngangsdata «har sammenheng» (nemlig, krysser forkastningene i paret hverandre), (b2) fastlegg hvilken forkastning i paret av kryssende forkastninger er den «større» forkastning og hvilken forkastning i paret av kryssende forkastninger er den «mindre» forkastning, (b3) bestem om den «mindre» forkastning krysser den «større» forkastning ovenfra eller nedenfra i forhold til den «større» forkastning, og (b4) bestem om den «mindre» forkastning er avskåret under eller over den «større» forkastning.

Forkastningsrammen i henhold til foreliggende oppfinnelse representerer en vesentlig forbedring fremfor hvilke som helst av de vanlige forkastningsrammeverk, da i henhold til foreliggende oppfinnelse hver forkastning/forkastnings-krysning behandles separat uten at det er nødvendig å betrakte noen annen forkastning som kan krysse en av vedkommende forkastninger. Dette gjør det lett ved utøvelse av foreliggende oppfinnelse å manipulere forkastningsrammen ved å legge til eller fjerne forkastninger. I tillegg er feilrammeverket i henhold til foreliggende oppfinnelse i stand til å beregne sammenhengen mellom de kryssende forkastninger uten behov for manuell innblanding i de fleste tilfeller.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

En fullstendig forståelse av foreliggende oppfinnelse vil kunne oppnås ut i fra den detaljerte beskrivelse av den foretrukne utførelse som er angitt nedenfor, samt ved de ledsagende tegninger, som bare er ment å være illustrerende og ikke er ment å utgjøre noen begrensning for foreliggende oppfinnelse, og hvorpå: fig. 1 og 2 viser en seismisk arbeidsoperasjon på en feilfylt undergrunnsformasjon,

fig. 3 og 4 viser et kjøretøy med datamaskin for lagring av de seismiske data fra fig. 1 og 2, samt en hovedrammedatamaskin for dataredusering av de seismiske data for derved å frembringe et utgangsopptaksmedium med reduserte data og som inneholder informasjon som representerer en mengde forkastninger i undergrunnsformasjonen,

fig. 5 viser en dataarbeidsstasjon som lagrer en ny programvarepakke i samsvar med foreliggende oppfinnelse og med tittelen «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger»,

fig. 6a anskueliggjør en mengde forkastningspar som inngangssignal til arbeidsstasjonen i fig. 5,

fig. 6b angir en utgangsfremvisning som er opprettet på en fremvisningsskjerm for dataarbeidsstasjonen i fig. 5, og som angir et par av forkastninger, hvorav den ene er den større forkastning og den andre er den mindre forkastning, hvor den mindre forkastning kan fremvises som kryssende den større forkastning fra undersiden av denne (skjønt den mindre forkastning også kunne ha krysset den større forkastning fra oversiden av denne), og hvor den mindre forkastning er fremvist som avskåret på oversiden av den større forkastning (skjønt den mindre forkastning også kunne ha vært avskåret på undersiden av den større forkastning, idet tilfelle den mindre forkastning skulle krysse den større forkastning fra oversiden av denne),

fig. 7 anskueliggjør de prosesstrinn som utføres av den nye programvare-algoritme i henhold til foreliggende oppfinnelse og med tittelen «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger» og som er lagret i arbeidsstasjonen i fig. 5,

fig. 8-12 viseren undergrunnsformasjon som omfatter forskjellig horisonter som krysses av flere forkastninger,

fig. 13 viser en tredimensjonal skisse av et forkastningspar, hvorav den ene er den større forkastning og den andre er en mindre forkastning,

fig. 14a og 14b viser et to-dimensjonalt tverrsnitt eller profilskisse som krysser gjennom forkastningsflater som er vist tre-dimensjonalt, idet disse figurer anvendes for å gi en definisjon på «større» og «mindre» forkastninger samt en definisjon på en mindre forkastning som er avskåret på undersiden eller oversiden av den større forkastning,

fig. 15 viser hvorledes en større forkastning i forhold til en første mindre forkastning selv kan være en mindre forkastning i forhold til en annen større forkastning,

fig. 16 viser arbeidsfunksjonen for en programvareblokk som er laget i arbeidsstasjonen i fig. 5, og har tittelen «opprettelse av en gitterbasert flatemodell for hver forkastning»,

fig. 17, 18a, 18a1,18b og 19 utnyttes i sammenheng med en omtale av hvorledes det bestemmes om to forkastninger i et par «har sammenheng» eller «krysses», og

fig. 20a, 20b og 21 anvendes i forbindelse med en omtale av hvorledes det bestemmes hvilken forkastning i et par av kryssende forkastninger (fastlagt å være kryssende ut i fra figurene 17-19) er den større forkastning, hvilken forkastning i et par kryssende forkastninger er den mindre forkastning, og om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra undersiden av denne forkastning (hvilket vil si at den mindre forkastning er avskåret på oversiden av den større forkastning) eller om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden av denne (hvilket vil si at den mindre forkastning er avskåret under den stør-re forkastning.

BESKRIVELSE AV DEN FORETRUKNE UTFØRELSE

I fig. 1 og 2 er det vist et apparat og en tilhørende fremgangsmåte for å ut-føre en tre-dimensjonal (3D) seismisk prosess på et sted på jordoverflaten.

I fig. 1 er en kildelO for eksplosiv eller akustisk energi plassert under jordoverflaten 12 og detoneres for å frembringe flere lydbølger eller akustiske vibra-sjoner 14 som forplanter seg nedover og reflekteres fra et horisontalt lag 16 i undergrunnsformasjonen. Det horisontale lag 16 kan være et topplag av bergart eller sand eller skifer. Lydvibrasjonene 14 reflekteres også fra flere forkastninger 15 som finnes i undergrunnsformasjonen. Noen av forkastningene 15 krysser andre forkastninger 15, og danner derved et par kryssende forkastninger eller «forkastningspar». Når lydvibrasjoner reflekteres fra det horisontale lag 16 og fra de flere feil 15 i undergrunnsformasjonen , vil lydvibrasjonene 14 forplante seg oppover og vil bli mottatt i flere mottakere 18, som kalles geofoner 18 og er an-brakt ved jordoverflaten. Disse flere geofoner 18 vil hver frembringe et elektrisk signal som reaksjon på mottakelsen av en lydvibrasjon, og flere elektriske signaler vil således bli frembrakt fra geofonen 18, og disse flere signaler mottas i et opp-takskjøretøy 20.

De forskjellige elektriske signaler fra geofonene 18 representerer et sett av karakteristiske egenskaper for den undergrunnsformasjon som befinner seg i jorden under geofonen 18, og representerer spesielt de karakteristiske egenskaper av flere forkastninger 15 som befinner seg i nærheten av det horisontale lag 16 i jorden.

Opptakskjøretøyet 20 inneholder en datamaskin 20a som vil motta og lagre det antall signaler som mottas fra geofonene 18. Et utgående opptaksmedium vil bli frembrakt fra datamaskinen 20a i opptakskjøretøyet 20, og dette vil da omfatte og/eller anvise og/eller lagre de forskjellige elektriske signaler som representerer de flere feil 15 som befinner seg inntil det horisontale lag 16 som befinner seg i jorden på undersiden av geofonene 18.

Apparatet og fremgangsmåten som er beskrevet ovenfor under henvisning til fig. 1 kalles en 2D seismisk operasjon (to-dimensjonal), fordi den ovenfor angitte fremgangsmåte går ut på å frembringe lydvibrasjoner 14 langs x-z aksene. I virke-ligheten vil imidlertid lydvibrasjonene 14 forplante seg langs x, y og z-aksen. Som en følge av dette burde apparatet og fremgangsmåten som er beskrevet under henvisning til fig. 1 mer korrekt blir kalt en «3D» seismisk prosess (da lydvibrasjonene 14 forplanter seg langs alle aksene x, y og z i fig. 1). X-aksen repre senterer den horisontale avstanden, y-aksen representerer tverr-retningen, mens z-aksen representerer refleksjonstiden.

Av fig. 2 fremgår det en annen fremgangsmåte og et apparat for utførelse av en 3D seismisk operasjon. Fig. 2 er tatt fra en bok med tittelen «Seismic Velocity Analysis and the Convolutional Model», av Enders A. Robinson, som herved tas opp i foreliggende beskrivelse som referanse.

I henholdt til fig. 2 utføres den tredimensjonale seismiske prosess i fig. 1,

ti forskjellige ganger. Når f.eks. eksplosjonsenergikilden 10 er plassert i posisjon 22 (den første posisjon eller posisjon «0» langs jordoverflaten) i fig. 2, vil en første mengde elektriske signaler fra geofonen 18 bli lagret i datamaskinen 20a på opp-takskjøretøyet 20. Eksplosjonsenergikilden forflyttes så til posisjon 24. Når kilden 10 for eksplosjonsenergi er plassert i posisjon 24 (den annen posisjon eller posisjon «1» langs jordoverflaten), vil en annen mengde elektriske signaler bli lagret i datamaskinen 20a på opptakskjøretøyet 20. Eksplosjonsenergikilden 10 blir så gjentatt og i rekkefølge forflyttet til posisjonene «2» til «9» i fig. 2, inntil den befinner seg i posisjon 26 (hvilket vil si posisjon «9», hvilket er den tiende posisjon) på jordoverflaten. Når kilden 10 for eksplosjonsenergi befinner seg i posisjon 26 (den tiende posisjon langs jordoverflaten), vil den tiende menge elektriske signaler bli lagret i datamaskinen 20a på opptakskjøretøyet 20. Som en følge av dette vil opp-takskjøretøyet 20 i fig. 2 ta opp ti opptegninger (10 sett av elektriske signaler, hvor hvert sett omfatter flere elektriske signaler) mellom posisjon 22 og posisjon 26 langs jordoverflaten. Et utgående opptaksmedium vil bli frembrakt av datamaskinen 20a i opptakskjøretøy 20, og som omfatter de 10 opptegninger eller 10 sett av elektriske signaler som mottas fra geofonene 18.

Det skal nå henvises til fig. 3, hvor en mer detaljert fremvisning av datamaskinen 20a i opptakskjøretøyet er angitt.

I fig. 3 omfatter opptakskjøretøyets datamaskin 20a en prosessor 20a1 og en hukommelse 20a2 koplet til en systembuss. De ti opptegninger eller ti sett av elektriske signaler (mottatt fra geofonene 18 i fig. 1 og 2 under den tredimensjonale seismiske prosess, og som omfatter informasjon som representerer den mengde forkastninger 15 i undergrunnsformasjonen som er vist i fig. 1) vil bli mottatt i opptakskjøretøyets datamaskin 20a gjennom «data mottatt»-blokken 20a3 i fig. 3 og vil bli lagret i hukommelsen 20a2 for datamaskinen 20a i opptaks- kjøretøyet. Hvis det er ønskelig, frembringes et utgående opptaksmedium 20a4 av kjøretøyets datamaskin 20a, idet det utgående opptaksmedium 20a4 er innrettet for å lagre og fremvise «et flertall seismiske data» som representerer de ti opptegninger eller ti sett av elektriske signaler som mottas av kjøretøyets datamaskin 20a fra geofonen 18, idet denne seismiske datamengde omfatter informasjon som representerer mengden av feil 15 i undergrunnsformasjonen i fig. 1.

Det skal nå henvises til fig. 4, hvor et forenklet diagram over en stor datamaskin 30 er vist, og som utnytter lagret «datareduksjonsprogramvare» for å ut-føre en «datareduksjons»-operasjon på «de flere seismiske data» som inngår i det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3.

I fig. 4 frembringer stormaskinen 30 et «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 4, og som er innrettet for lagring og fremvisning av informasjon som representerer «reduserte» versjoner av de «flere seismiske data» som inngår i det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3. stormaskinen 30 i fig. 4 omfatter en prosessor 30a som er tilsluttet en systembuss og en hukommelse 30b, som også er koplet til systembussen og som er innrettet for å lagre i seg en «datareduksjons-programvare». Det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3, som omfatter de «flere seismiske data» som representerer mengden av feil 15 i undergrunnsformasjonen, er forbundet med systembussen for stormaskinen 30 i fig. 4. Som en følge av dette, er «de flere seismiske data» som inngår i det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3, nå inngående data til stormaskin-prosessoren 30a i fig. 4. Prosessoren 30a for stormaskinen 30 i fig. 4 utfører den «datareduksjonsprogramvare» som er lagret i hukommelsen 30b i stormaskinen.

«Datareduksjons-programvaren», som er lagret i hukommelsen 30b for stormaskinen 30 i fig. 4, kan finnes i en bok med tittelen «Seismic Velocity Analysis and the Convolutional Model», av Enders A. Robinson, og som tas inn i denne beskrivelse som referanse.

Når «datareduksjons-programvaren» i hukommelsen 30b i fig. 4 er utført, vil stormaskinens prosessor 30a utføre en «datareduksjon»-operasjon på de «flere seismiske data» som inngår i det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3. Når denne «datareduksjonsprosess» er fullført, vil prosessoren 30a frembringe et utgående opptaksmedium med «reduserte data» 30d som vil bli lagret og er tilpasset for fremvisning av informasjon, nemlig: (1) som representerer en «redusert versjon» av de «flere seismiske data» som inngår i det utgående opptaksmedium 20a4 i fig. 3, og «2» omfatter et sett av særtrekk som gjelder den «mengde av forkastninger» 15 som foreligger i undergrunnsformasjonen i fig. 1 (nevnte formasjon som er lagret i dette «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d som heretter vil bli kalt «reduserte dataversjoner av nevnte flere seismiske data»). Den «reduserte dataversjon av de flere seismiske data» som er lagret i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 4 representerer romlig korrigerte under-grunnsbilder av den mengde forkastninger 15 som foreligger i undergrunnsformasjonen i fig. 1.

Det skal nå henvises til fig. 5, hvor det er vist en tolkende-arbeidsstasjon 40 som lagrer en ny programvare i samsvar med foreliggende oppfinnelse og med tittelen «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger».

I fig. 5 omfatter tolknings-arbeidsstasjonen 40 en systembuss, en prosessor 40a koplet til systembussen, en hukommelse 40b forbundet med systembussen og innrettet for lagring av programvaren «opprett geologisk samsvar» i henhold til foreliggende oppfinnelse, samt en fremviser 40c forbundet med systembussen for å frembringe en «visuell fremvisning» på en fremvisningsskjerm for å kunne betraktes av en operatør som sitter ved arbeidsstasjonen 40, når programvaren i hukommelsen 40b utføres av arbeidsstasjonens prosessor 40a. Denne «visuelle fremvisning» i henhold til foreliggende oppfinnelse er vist i fig. 6b og vil bli omtalt mer detaljert nedenfor. Det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 4 er forbundet med systembussen i arbeidsstasjonen 40 og utgjør «inngangsdata» for bruk av arbeidsstasjonens prosessor 40a. Som vist i fig. 6a, inneholder det utgående opptaksmedium 30d med reduserte data informasjon som gjelder mengden av forkastninger 15 i fig. 1.

Hukommelsen 40b i arbeidsstasjonen 40 i fig. 5 er innrettet for å lagre minst to programvareblokker, nemlig: (1) en første programvareblokk 40b1 med tittelen «opprettelse av en gitterbasert overflatemodell av hver forkastning» (henvist til som programvaren 40b1 for «opprettelse av en gitterbasert overflatemodell»». Denne programvare 40b1 for opprettelse av en gitterbasert overflatemodell vil bli nærmere omtalt nedenfor under henvisning til fig. 16 på tegningene, og (2) en annen programvareblokk 40b2 i samsvar med foreliggende oppfinnelse og med tittelen «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger» henvist til som programvare 40b2 for «opprettelse av geologiske samsvar»). Programvaren 40b2 for å opprette geologisk samsvar vil bli omtalt nedenfor under henvisning til fig. 7 på tegningene.

Programvaren 40b1 med tittelen «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» og programvaren 40b2 med tittelen «opprett geologisk samsvar» er inn-ledningsvis lagret i en lagerbrikke som kalles «CD-Rom». Denne CD-Rom er inn-ført i arbeidsstasjonen 40 og programvaren 40b1 med tittelen «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» og programvaren 40b2 med betegnelsen «opprett geologisk samsvar» er begge lastet inn i hukommelsen 40b i arbeidsstasjonen 40.

Arbeidsstasjonen 40 kan f.eks. utgjøres av en arbeidsstasjon av typen Silicon Graphics lndigo2. Programvarene 40b1 og 40b2, som er lagret i hukommelsen 40b i arbeidsstasjonen 40, kan være skrevet i C-programmeringsspråk under Unix- og Motif-standard. Programmene 40b1, 40b2 kan rekompileres og kjøres på Sun-arbeidsstasjoner i sammenheng med andre CPS-3-produkter som er ført opp i listen nedenfor, og som er tilgjengelig fra Geoquest, som er en avdeling av Schlumberger Technology Corporation, Houston, Texas. I tillegg til Unix bedriftsforhold for arbeidsstasjonen, er minste CPS-3-kartleggings- og module-ringsprogramvare påkrevet for å kjøre «opprett geologisk samsvar»-programvaren 40b2 i henhold til foreliggende oppfinnelse, slik som angitt i det følgende (slik programvare for CPS-3 kartlegging og modellering er tilgjengelig fra Geoquest, en avdeling av Schlumberger Technology Corporation, Houston, Texas): (1) CPS-3 kjøretidlisens for hovedmodul, (2) SurfViz-visualiseringsprogramvare, og (3) IESX Seis3DV, delnr. UA3D1-QD1.

Det skal nå henvises til fig. 6a, hvor innholdet i det «utgående opptaksmedium for reduserte data» i fig. 5, og som gir de «inngangsdata» som skal til-føres arbeidsstasjonen 40 i fig. 5.

I fig. 6a inneholder det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 5, slik som tidligere angitt, informasjon som gjelder mengden av feil 15 i undergrunnsformasjonen i fig. 1. Som vist i fig. 6, vil i det minste noen av de par av forkastninger 15, som foreligger i den informasjon som inneholdes i det utgående opptaksmedium med reduserte data 30d krysse hverandre innbyrdes (hvilket vil si at de «har sammenheng») og har følgende spesielle form: en første forkastning 42 krysser en annen forkastning 44. Andre par av forkastninger 15 som foreligger i den informasjon som inneholdes i «det utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d, krysser hverandre imidlertid ikke, (hvilket vil si at de ikke «har sammenheng») samt ikke følger den ovenfor angitte spesielle form. Problemet med den «informasjon som gjelder mengden av forkastninger 15» i fig. 6a som er lagret i det utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 5, er som følger: (1) Man vet ikke hvilke par av forkastninger i den «informasjon» som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 5, som «krysser hverandre» og derfor «har sammenheng» og hvilke par av forkastninger som ikke «krysser hverandre» og derfor ikke «har sammenheng». I det minste noen av forkastningsparene som er iboende i den informasjon som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d krysser ikke hverandre og har således ikke sammenheng. Paret av forkastninger 42 og 44 i fig. 6a krysser f.eks. hverandre og har derfor «sammenheng»; (2) Når de «kryssende» forkastningspar 42, 44 i fig. 6, og som er iboende i den informasjon som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d, er identifisert, vet man fremdeles ikke hvilken forkastning i hvert kryssende forkastningspar 42, 44 i informasjonen er den «større» forkastning og hvilken forkastning i hvert kryssende forkastningspar 42, 44 er den «mindre» forkastning, og (3) Hvis den «mindre» forkastning i hvert kryssende par av forkastninger 42, 44 er kjent, vet man fremdeles ikke om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller undersiden av den større forkastning (det er nemlig slik at hvis den mindre forkastning krysser den større forkastning fra undersiden av denne, så vil den mindre forkastning bli avskåret over den større forkastning, og hvis den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden av denne, så vil den mindre forkastning bli avskåret under den større forkastning).

Det skal nå henvises til fig. 6b, som er en typisk utgangsfremvisning i henhold til foreliggende oppfinnelse, og som fremvises på anvisningsskjermen 40c i den tolkende arbeidsstasjonen 40 i fig. 5.

I fig. 6b vil fremvisningsskjermen 40c i arbeidsstasjonen 40 i fig. 5 blant annet fremvise et kryssende forkastningspar 46 når programvaren 40b1 for «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» og programvaren 40b2 for «opprettelse av geologisk samsvar» i hukommelsen 40b bli utført av prosessoren 40a i arbeidsstasjon 40 i fig. 5.

I fig. 6b er en av forkastningene i paret 46 på fremvisningsskjermen 40c blitt identifisert som den større forkastning 46a, mens den annen av forkastningene i paret 46 er blitt identifisert som den mindre forkastning 46b. I fig. 6b er videre den mindre forkastning 46b anvist på fremvisningsskjermen 40c som kryssende den større forkastning 46a fra undersiden av denne (skjønt den mindre forkastning 46b faktisk kunne ha krysset den større forkastning 46a fra oversiden av denne), og den mindre forkastning 46b er da anvist på fremvisningsskjermen 40c som avskåret på oversiden av den større forkastning 46a (skjønt den mindre forkastning 46b kunne ha vært avskåret på undersiden av den større forkastning 46a i det tilfellet den andre forkastning 46b hadde krysset den større forkastning 46a fra oversiden av denne større forkastning 46a).

Det skal nå henvises til 7, hvor det er vist de prosesstrinn som utføres av den nye programvarepakke i henhold til foreliggende oppfinnelse og med tittelen «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger» 40b2, som er lagret i hukommelsen 40b i den tolkende arbeidsstasjon 40 i fig. 5, og disse vil bli omtalt i detalj i det følgende. Den arbeidsfunksjon som utføres av programvaren 40b1 med tittelen «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» vil bli omtalt under henvisning til fig. 16 på tegningene.

I fig. 7 forholder det seg slik at når prosessoren 40a i tolknings-arbeidsstasjonen 40 i fig. 5 utfører programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar» i henhold til foreliggende oppfinnelse og som er lagret i hukommelsen 40b i fig. 5, så vil prosessoren 40a i arbeidsstasjonen 40 reagere på den «informasjon som har sammenheng med den foreliggende mengde forkastninger 15 i undergrunnsformasjonen», og som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 5, ved å utføre følgende funksjonstrinn, slik de er angitt i fig. 7: 1. Bestem om et bestemt par av forkastninger har sammenheng (hvilket vil si om forkastningene i paret krysser hverandre) - blokk 50. 2. Etter prosesstrinn 1, bestem hvilken forkastning i det kryssende par av forkastninger er den større forkastning og hvilken forkastning i paret er den mindre forkastning - blokk 52. 3. Etter trinn 2, bestem om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller undersiden av denne større forkastning - blokk 54, og 4. Etter trinn 3, bestem at den mindre forkastning er avskåret på undersiden eller oversiden av den større forkastning - blokk 56.

Det skal nå henvises til fig. 8-21, i forbindelse med at når prosessoren 40a i den tolkende arbeidsstasjon 40 i fig. 5 utfører programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» samt programvare 40b2 «opprett geologisk samsvar» i henhold til fig. 5 og 7 og foreliggende oppfinnelse, så vil prosessoren 40a i arbeidsstasjonen 40 utføre en bestemt arbeidsfunksjon. En detaljert beskrivelse av denne arbeidsfunksjon er angitt nedenfor i de følgende avsnitt under henvisning til fig. 8-21 på tegningene.

I fig. 8 er det vist et annet tverrsnitt gjennom en undergrunnsformasjon og av liknende art som det som er vist i fig. 1. Den formasjon som befinner seg under jordoverflaten 60 omfatter flere horisonter 62. En horisont 62 er her definert som topplaget av et sjikt av formasjonen. Horisonten 62a er f.eks. topplaget av et kalkstensjikt i formasjonen, horisonten 62b er topplaget av et sandsjikt av formasjonen, horisonten 62c er topplaget av et annet kalkstensjikt i formasjonen, horisonten 62d er topplaget av et ytterligere sandsjikt i formasjonen, og horisonten 62e er topplaget av enda et kalkstensjikt i formasjonen. En første forkastning 64 løper omtrent på tvers gjennom hver av horisontene 62a-62e i fig. 8. Et annet par av mindre sekundære forkastninger 66a og 66b støter imidlertid an mot den første forkastning 64, idet den sekundære forkastning 66a krysser den første forkastning 64 fra undersiden av den første forkastning 64, og den sekundære forkastning 66b krysser den første forkastning 64 fra oversiden av denne første forkastning 64.

I fig. 9 er oversiden av en av horisontene 62a-62e anskueliggjort. Fig. 9 kan således f.eks. representere horisonten 62d i fig. 8 sett ovenfra og langs snittlinjen 9-9 i fig. 8.1 fig. 9 er den første forkastning 64 vist. I tillegg er i fig. 9, andre forkastninger 68, 70 og 72 også vist og disse kan da også passere gjennom horisonten 62d. Det bør bemerkes at forkastningen 68 krysser forkastningen 70, men forkastningen 72 ikke krysser noen annen forkastning, og forkastningen 64 heller ikke krysser noen annen forkastning enn forkastningene 66a og 66b i fig. 8. Ved dette tidspunkt er det ikke kjent hvilken av forkastningene 68 og 70 som er den større forkastning, og hvilken som er den mindre forkastning.

I fig. 10 er et annet tverrsnitt gjennom en undergrunnsformasjon vist. I denne figur passerer forkastningen 78 gjennom et par horisonter 74 og 76. Forkastningen 78 synes å være en større forkastning. En forkastning 8 passerer imidlertid gjennom forkastningen 78. Denne forkastning 80 synes å være en mindre forkastning. I fig. 10 er den mindre forkastning 80 vist som kryssende en større forkastning 78 fra oversiden av denne større forkastning 78. Som angitt ved den stiplede linje 82 anses da den mindre forkastning 80 å være «avskåret» på undersiden av den større forkastning 78, hvilket vil si at idet den mindre forkastning 80 krysser den større forkastning 78 fra oversiden av denne større forkastning 78, vil det parti av den mindre forkastning 80 som befinner seg på undersiden av den større forkastning 78 bli «kastet vekk» i samsvar med foreliggende oppfinnelse. Dette forhold vil bli omtalt mer detaljert senere i denne beskrivelse.

I fig. 11 og 12 er det vist ytterligere tverrsnittsskisser av en undergrunnsformasjon. I fig. 11 er en horisont 84 som befinner seg under jordoverflaten 85 avskåret av en større forkastning 86, mens en mindre forkastning 88 krysser den større forkastning 86 fra undersiden av denne. I fig. 12 er en horisont 90 som befinner seg under jordoverflaten 92 avskåret av en større forkastning 94, mens en mindre forkastning 96 krysser den større forkastning 94 fra oversiden av denne.

I fig. 13 er det vist et par kryssende forkastninger 98 og 100 i en tredimensjonal avbildning. Her fremgår det klart at forkastningen 98 har sammenheng med (hvilket vil si at den krysser) forkastningen 100. Som en følge av dette defineres en «forkastning/forkastnings-skjæringslinje» 101 som må være den linje som representerer «skjæringen» mellom forkastningen 98 og forkastningen 100. Ved dette tidspunkt er man imidlertid ikke sikker på hvilken forkastning (98 eller 100) som er den større forkastning, og hvilken forkastning (98 eller 100) er den mindre forkastning. Hvis forkastningen 98 bedømmes å være den større forkastning, så vil forkastningen 100 synes å være den mindre forkastning. Hvis forkastningen 100 er den mindre forkastning, vet man fremdeles ikke hvilken ende av denne mindre forkastning 100 (enden 100a eller enden 100b) som har det høyeste antall bestemmende knutepunkter. Man vet derfor heller ikke om den ende av den mindre forkastning (enden 100a eller enden 100b) som har det høyeste antall bestemmende knutepunkter, krysser den større forkastning fra oversiden eller fra undersiden av denne, og derfor heller ikke om den annen ende av den mindre forkastning (enden 100a eller 100b) som har det minste antall bestemmende knutepunkter er «avskåret» på undersiden eller oversiden av den større forkastning. Det må erindres at ordet «avskåret» angir at den ende av den mindre forkastning (enden 100a eller 100b) som har det minste antall bestemmende knutepunkter skal «kastes bort» i henhold til foreliggende oppfinnelse.

I fig. 14a og 14b er definisjonene av «avskåret over» og «avskåret under»

(som i uttrykkene «den mindre forkastning er avskåret over den større forkastning» eller «den mindre forkastning er avskåret under den større forkastning») anskueliggjort grafisk detaljert. Fig. 14a og 14b viser et todimensjonalt tverrsnitt eller en profilskisse som krysser gjennom de tredimensjonale forkastningsflater (ikke kartskisser som ser ned på feilgeometrier).

I fig. 14a krysser en første mindre forkastning 104 en større forkastning 102 fra oversiden av denne større forkastning 102, og som en følge av dette blir den mindre forkastning 104 avskåret på undersiden av den større forkastning 102.1 dette tilfellet befinner den del av den mindre forkastning 104 som er vist som stiplet linje og befinner seg på undersiden av den større forkastning 102, «kastet bort» i samsvar med foreliggende oppfinnelse. I tillegg krysser en annen mindre forkastning 106 den større forkastning 102 fra undersiden av denne større forkastning

102 og er derfor avskåret på oversiden av denne forkastning 102.1 dette tilfellet er den del av den mindre forkastning 106 som er vist som stiplet linje og befinner seg på oversiden av den større forkastning 102 «kastet bort» i samsvar med foreliggende oppfinnelse.

I fig. 14b krysser en større forkastning 110 en større forkastning 108 fra oversiden av denne større forkastning 108 og blir derfor avskåret på undersiden av denne forkastning 108.1 dette tilfellet blir den del av den mindre forkastning 110 som er vist som stiplet linje og befinner seg på undersiden av den større forkastning 108 «kastet bort» hvis ansvar med foreliggende oppfinnelse. I tillegg krysser en annen mindre forkastning 112 en større forkastning 108 fra undersiden av denne forkastning 108 og den er derfor avskåret på oversiden av den større forkastning 108.1 dette tilfelle blir denne mindre forkastning 112 som er vist som stiplet linje og befinner seg på oversiden av den større forkastning 108 «kastet bort» i samsvar med foreliggende oppfinnelse.

I fig. 15 krysses en større forkastning 114 av to mindre forkastninger 116 og 118.1 dette tilfelle er imidlertid den større forkastning 114 (som er større i forhold til de mindre forkastninger 116 og 118) selv en mindre forkastning 114 i forhold til en enda større forkastning 120. En forkastning kan derfor samtidig fungere som både en større forkastning og en mindre forkastning, idet forkastningen 114 i fig. 15 både er en større forkastning (i forhold til forkastningene 116, 118) og en mindre forkastning (i forhold til forkastningen 120). Detaljert beskrivelse av programvare 40b1 i fig. 5 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell av hver forkastning» De følgende fem referanser omhandler «overflatemodellering» i sammenheng med programvare 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell av hver forkastning» i fig. 5. Omtalen av de følgende fem referanser inntas herved som refe-ransemateriale i foreliggende beskrivelse: (1) CPS-3 Technical Reference Manual, Chapter 6, «Surface Procedures» sidene 6-24 til 6-39, 6-14 til 6-15, publisert av Schlumberger-GeoQuest, (2) CPS-3 User's Guide, Volum 1, Chapter 8, «Surface Modeling», sidene 8-15 til 8-50, publisert av Schlumberger-GeoQuest, (3) CPS-3 User's Guide, Vol. 2 Chapter 9, med sidene 9-37 til 9-58, «Horizon Modeling», (4) «Machine Contouring using minimum Curvature», lan C. Briggs, Geophysics, vol 39, nr. 1, februar 1974, sidene 39-48 («Briggs-metoden» som er beskrevet i denne referanseartikkel er kjernealgoritmen for den primære modelleringsprosedyre i CPS-3, som frembringer gitterbaserte overflatemodeller), og (5) «Automatic Contouring of Faulted Subsurfaces», G. Bolondi, F. Rocca, og S. Zanoletti, Geophysics, vol. 41, nr. 6, desember 1976, sidene 1377-1393.

I fig. 16 antas det at overflaten 122 representerer en forkastningsflate av samme art som de øvrige forkastningsflater som er omtalt ovenfor, slik som forkastningene 114, 116,118 og 120 i fig. 15, eller forkastningene 98 og 100 i fig. 13.

I fig. 6a inneholdt det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d, som var inngangsdata til tolknings-arbeidsstasjon 40 i fig. 5, «informasjon an gående mengden av forkastninger» (15 i fig. 1), hvorav i det minste noen par i forkastningsmengden krysset hverandre innbyrdes og hadde den råform som er angitt i fig. 6a. Nærmere bestemt består den «informasjon som angår mengden av forkastninger» i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 6a faktisk av en «mengde punkter», hvor hvert punkt i denne punktmengde har et særegent koordinatsett (x, y, z) i et (x, y, z)-koordinatsystem. Det antas derfor at «mengden av punkter» (i den «informasjon som gjelder mengden av punkter» i det

«utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d) faktisk består av en første punktmengde, en annen punktmengde, en tredje punktmengde, etc, hvor den første punktmengde i «mengden av punkter» kan representere «en første forkastning, den annen punktmengde i «mengden av punkter» kan representere en «annen forkastning», mens den tredje punktmengde i «mengden av punkter» kan representere en «tredje feil», etc.

I fig. 16 omfatter derfor forkastningsflaten 22 en «fjerde punktmengde» i «mengden av punkter» i det utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 6a, idet den «fjerde punktmengde» omfatter: et punkt «A» med koordinatene (x1, y1, z1), et punkt «B» med koordinatene (x2, y2, z2), samt et punkt «C» med koordinatene (x3, y3, z3).

Den samlede arbeidsfunksjon og formålet for programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell av hver forkastning» i fig. 5 er å omforme forkastningsflaten 22 (som omfatter den «fjerde punktmengde» med punktene A, B og C) i en annen forkastningsflate 24 som har et nettverk av horisontale og perpendikulære kryssende linjer med samme innbyrdes avstand (såkalt gitter) 124a og 124b, hvor hvert av skjæringspunktene forde horisontale og perpendikulære kryssende linjer 124a, 124b i gitteret har sitt eget spesielle koordinatsett (x, y, z). I de følgende avsnitt vil hvert av skjæringspunktene for de horisontale og perpendikulære kryssende linjer 124a, 124b for gitteret på forkastningsflaten 124 i fig. 16 bli betegnet som et «betegnende knutepunkt». Skjæringspunktet 124c på forkastningsflaten 124 i fig. 16 er da f.eks. et «bestemmende knutepunkt» mens skjæringspunktet 124d på forkastningsflaten 124 i fig. 16 er et annet «bestemmende knutepunkt».

Med hensyn til forkastningsflaten 124 i fig. 16, har (1) punkt A på forkastningsflaten 124 koordinatene (x1, y1, z1), punkt B på forkastningsflaten 124 koor dinatene (x2, y2, z2) og punkt C på forkastningsflaten 124 koordinatene (x3, y3, z3); (2) sammenfaller ikke punktene A, B og C på forkastningsflaten 124 med

noen av «bestemmende knutepunkter» på forkastningsflaten 124, og (3) omfatter forkastningsflaten 124 en mengde slike bestemmende knutepunkter, slik som knutepunktene 124c og 124d, og hvert knutepunkt må da ha sitt eget koordinatsett (x, y> z).

Programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell av hver feil» i fig. 5 benytter en teknikk som kalles «interpolasjon». Dette vil si at med kjent koordinatsett (x, y, z) for punkt A [(x1, y1, z1)] og punkt B [(x2, y2, z2) og punkt C [(x3, y3, z3)] på forkastningsflaten 124 i fig. 16, vil programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» fastlegge ved interpolering (x, y, z)-koordinatene for hvert bestemmende knutepunkt, innbefattet de bestemmende knutepunkter 124c og 124d i gitteret 124a, 124b på forkastningsflaten 124 i fig. 16.

Vi vet f.eks. at punkt «A» har koordinatene (x1, y1, z1). Ved disse gitte koordinater (x1, y1, z1) for punkt A kan da (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt 124c bestemmes ved interpolasjon til å være «x4, y4, z4)». På liknende måte vet man at punkt B har koordinatene (x2, y2, z2). Som en følge av dette kan (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt 124d fastlegges ved interpolasjon til å være «(x5, y5, z5)».

Når prosessoren 40a i den tolkende arbeidsstasjon 40 i fig. 5 utfører programvaren 40b 1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» som er lagret i hukommelsen 40b, så kan som en følge av dette (x, y, z)-koordinatene for samtlige «bestemmende knutepunkter» på forkastningsflatene 124 i fig. 16, innbefattet de bestemmende knutepunkter 124c, 124d som ligger på gitteret 124a og 124b på forkastningsflaten 124 i fig. 16, bestemmes ved hjelp av interpolasjonsteknikken.

Når prosessoren 40a i tolknings-arbeidsstasjonen i fig. 5 utfører programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» som er lagret i hukommelsen 40b, vil (x, y, z)-koordinatene for alle «bestemmende knutepunkter» for hver av forkastningene i den forkastningsmengde (15 i fig. 1) som er iboende i den «informasjon» som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30b, som var inngangsdata til tolknings-arbeidsstasjonen 40 i fig. 5, kunne fastlegges ved hjelp av interpolasjonsteknikken.

I de følgende avsnitt vil hver av kodeblokkene (blokkene 50, 52, 54 og 56 i fig. 7) i programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar» i henhold til foreliggende oppfinnelse bli omtalt i det følgende under henvisning til fig. 17-21 på tegningene.

Bestemmelse av om et bestemt par av forkastninger har sammenheng, blokk 50

Når prosessoren 40a i tolknings-arbeidssstasjonen 40 i fig. 5 utfører programvaren 40b 1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» som er lagret i hukommelsen 40b, vil (x, y, z)-koordinatene for samtlige «bestemmende knutepunkter» for hver forkastningsflate 15 i fig. 1 bli bestemt. Som en følge av dette, vil prosessor 40a i arbeidsstasjonen 40 nå begynne utførelsen av programvare 40b2 «opprett geologisk samsvar» som er lagret i hukommelsen 40b i arbeidsstasjonen 40 i fig. 5.

Under henvisning til fig. 7 skal det nå erindres at når prosessoren 40a i tolknings-arbeidsstasjonen 40 i fig. 5 utfører programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar» i henhold til foreliggende oppfinnelse, så vil arbeidsstasjonens prosessor 40a reagere på samtlige (x, y, z)-koordinater for de bestemmende knutepunkter (på hvert av gitrene for hver av forkastningene 15 i den forkastningsmengde som foreligger i den «informasjon som gjelder mengden av forkastninger 15 i undergrunnsformasjonen» og som inneholdes i «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d i fig. 5) med å utføre følgende funksjonstrinn som angitt i fig. 7: (1) Bestem om et bestemt par av forkastninger har sammenheng (hvilket vil si om forkastningene i paret krysser hverandre) - blokk 50, (2) Etter trinn 1, bestem hvilken forkastning i det kryssende forkastningspar som er den større og hvilken som er den mindre forkastning - blokk 52, (3) Etter trinn 2, bestem om den mindre forkastning krysser den større fra oversiden eller undersiden av denne - blokk 54, og (4) Etter trinn 3, bestem om den mindre forkastning skal avskjæres under eller over den større forkastning - blokk 56.

For å bestemme om et bestemt par av forkastninger (av den mengde forkastninger 15 som iboende inneholdes i det utgående opptaksmedium 30d med reduserte data i fig. 5) «har sammenheng» (blokk 50, fig.7) må man nå vite om vedkommende spesielle par av forkastninger krysser hverandre.

Når prosessoren 40a i arbeidssituasjonen 40 i fig. 5 utfører med programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar» i fig. 5, vil som en følge av dette tre (3) prosesstrinn bli utført av prosessoren 40a med det formål å fastlegge om et bestemt par av forkastninger i forkastningsmengden 15 «har sammenheng» eller «krysser hverandre».

Trinn 1 - Plassering av en begrensningsramme rundt hver forkastning.

I fig. 17 plasseres en begrensningsramme 126,128 omkring hver forkastning 130, 132 i hvert forkastningspar.

Hvis begrensningsrammene 126, 128 for forkastningsparet 130, 132

ikke krysser hverandre, vil heller ikke forkastningene 130, 132 inne i begrensningsrammene 126, 128 har da ikke sammenheng. Da forkastningene 130, 132 i vedkommende par ikke har sammenheng, er det ikke noe behov for å fortsette med den følgende analyse i forhold til forkastningene 130,132.

Hvis imidlertid begrensningsrammene 126, 128 rundt hver av feilene 130, 132 i paret faktisk krysser hverandre, må man fremdeles fastlegge (i trinn 2 nedenfor) om selve forkastningene 130, 132, som befinner seg inne i de innbyrdes kryssende begrensningsrammer 126, 128, også krysse hverandre.

Trinn 2 - Utled koordinater for de bestemmende knutepunktpar.

Når i fig. 18 begrensningsrammene 126, 128 i paret av forkastninger 130, 132 er blitt fastlagt (i trinn 1 ovenfor) å være kryssende, så vil det for ytterligere å fastlegge om forkastningene 130, 132 inne i begrensningsrammene 126, 128 også krysse hverandre, være nødvendig å utføre følgende prosesstrinn: subtraher hvert bestemmende knutepunkt på en første forkastningflate fra hvert tilsvarende bestemmende knutepunkt på en annen forkastningflate.

Hvis som en følge av subtraksjonen av hvert bestemmende knutepunkt på den første forkastningsflate fra hvert tilsvarende bestemmende knutepunkt på den annen forkastningsflate, det fastlegges å opptre en eller flere «nullverdikoordinater», innebærer dette at den første forkastningsflate vil «krysse» en annen forkastningsflate. En «nullverdikoordinat (0)» er definert å være de følgende (x, y, z)-koordinater: «(x, y, 0)». Nullverdikoordinaten er «(x, y, 0)» fordi bare z-verdiene subtraheres og bare ved like (x, y)-steder. Hvis som følge av en subtraksjon z-verdiene er 0 og x- og y-verdiene er de samme for de to forkastningsflater, så vil de to forkastningsflater krysse hverandre i disse punkter.

I fig. 18a er forkastningsflaten 130 f.eks. blitt delt opp i giftere (ved programvare 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» i fig. 1) og den omfatter et antall bestemmende knutepunkter, innbefattet de bestemmende knutepunkter D, E og G. Forkastningsflaten 132 er også blitt oppdelt i gittere (ved programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell»), og den omfatter flere bestemmende knutepunkter, innbefattet de bestemmende knutepunkter F, E ogG.

Bestemmende knutepunkter D, E og G for forkastningsflaten 130 kan da ha følgende (x, y, z)-koordinater:

1. Knutepunkt D har koordinatene (x6, y6, z6)

2. Knutepunkt E har koordinatene (x7, y7, z7), og

3. Knutepunkt G har koordinatene (x8, y8, z8)

Bestemmende knutepunkter F, E og G for forkastningsflaten 132 kan ha følgende (x, y, z)-koordinater:

1. Knutepunkt F har koordinatene (x6, y6, z9)

2. Knutepunkt E har koordinatene (x7, y7, z7), og

3. Knutepunkt G har koordinatene (x8, y8, z8)

I fig. 18a bør det bemerkes at de bestemmende knutepunkter E og G for forkastningsflaten 130 og forkastningsflaten 132 har samme (x, y, z)-koordinater, henholdsvis «(x7, y7, z7)» og «(x8, y8, z8)».

Når koordinatene (x7, y7, z7) for knutepunkt E på forkastningen 132 subtraheres fra koordinatene (x7, y7, z7) for knutepunkt E på forkastningen 130, så vil resultatet av denne subtraksjon være følgende nullverdikoordinat: «(x7, y7, 0)».

Når koordinatene (x8, y8, z8) for knutepunkt G på forkastningen 132 subtraheres fra koordinatene (x8, y8, z8) for knutepunkt G på forkastningen 130, så vil resultatet av denne subtraksjon på liknende måte være følgende nullverdikoordinat: «(x8, y8, 0)».

I fig. 18a vil forkastningsflaten 130 krysse forkastningsflaten 132 i de bestemmende knutepunkter «E» og «G».

I fig. 18a er på den annen side (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt D på forkastningsflaten 130, nemlig (x6, y6, z6) forskjellig fra (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt F på forkastningsflatene 132, nemlig (x6, y6, z9). Når derfor (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt F på forkastningsflatene 132, nemlig (x6, y6, z9) subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt D på forkastningsflaten 130, nemlig (x6, y6, z6), vil resultatet av subtraksjonen være følgende «ikke-null» verdikoordinater: [x6, y6,(z6-z9)]. Da z-verdien (z6-z9) i de ovenfor angitte «ikke-null» verdikoordinater er forskjellig fra null og likevel x- og y-verdiene er de samme, nemlig (x6, y6), er det åpenbart at det bestemmende knutepunkt D på forkastningsflaten 130 i fig. 18a ikke krysser det bestemmende knutepunkt F på forkastningsflaten 132. De bestemmende knutepunkter E og G på forkastningsflaten 130 holder imidlertid sammen med de bestemmende knutepunkter E og G på forkastningsflaten 132. Som en følge av dette, synes de bestemmende knutepunkter E og G å falle på en «forkastning/ forkastnings-skjæringslinje» (hvilket vil si den linje hvor forkastningsflaten 130 krysser forkastningsflaten 132), på liknende måte som forkastnings/forkastning-skjæringslinjen 101 i fig. 13.

Det er imidlertid mulig at ingen knutepunktforskjell er nøyaktig lik (x, y, 0) og de to forkastningsflater likevel faller sammen. Dette kan forekomme på grunn av knutepunktenes diskrete natur i en gitterbasert representasjon av overflatemodeller. Hvis det som en følge av en subtraksjon mellom to (x, y, z)-koordinater for to bestemmende knutepunkter, det ikke foreligger noen knutepunktdifferanse som fører til en z-verdi lik null, men noen resultater har positiv differanseverdi (x, y, +) og noen resultater har negative differanseverdi (x, y, -), så foreligger det en iboende skjæring mellom de to flater. Denne skjæring kan da anta form av en forkastning/forkastnings-skjæringslinje som løper ett eller annet sted mellom knutepunktet med positiv differanseverdi og knutepunktet med negativ differanseverdi, men ikke nødvendigvis gjennom noe faktisk «bestemmende knutepunkt» i den gitterbaserte overflaterepresentasjon.

I fig. 18a1 representerer«-» et bestemmende knutepunktsted (x, y, z) hvor: z1 (verdien på forkastningsflaten F1) -z2 (verdien på forkastningsflaten F2) < 0.

Mens «+» i fig. 18a1 representerer et «bestemmende knutepunktsted»

(x, y, z) hvor:

z1 (verdien på forkastningsflaten F1) -z2(verdien på forkastningsflaten

F2) > 0.

I dette tilfelle resulterer ingen diskrete gitterknutepunkter i en z-verdiforskjell lik 0. En antatt skjæringslinje bestående av tilfeldige (x, y, 0)-steder mellom de po-sitive og negative bestemmende knutepunktsteder. Hvis de bestemmende knutepunkter betraktes på denne måte, vil det således være tilstrekkelig å si at i tilfellet «noen» bestemmende knutepunkter har positiv sammenheng og ytterligere «noen» andre bestemmende knutepunkter har negativ sammenheng, så krysser faktisk forkastningsflatene hverandre. På en annen side vil det også være mulig å si at når «alle» bestemmende knutepunkter har positiv sammenheng eller når «alle» bestemmende knutepunkter har negativ sammenheng, så krysser ikke forkastningsflatene hverandre.

I fig. 18b inneholder forkastningsflaten 134 bestemmende knutepunkter H og J, mens forkastningflaten 136 inneholder bestemmende knutepunkter I og K. Når (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt I på forkastningsflaten 136 subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt H

på forkastningsflaten 134, så vil resultatet av denne subtraksjon være en ikke-nullverdi koordinat, slik som (x11, y11, z11), og det bestemmende knutepunkt I på forkastningsflaten 136 vil da ikke krysse det bestemmende knutepunkt H på forkastningsflaten 134. Når på liknende måte (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt K på forkastningsflaten 136 subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for det bestemmende knutepunkt J på forkastningsflaten 134, så vil resultatet av denne subtraksjon være en ikke-nullverdi koordinat, slik som (x12, y12, z12), og det bestemmende knutepunkt K på forkastningsflaten 136 krysser da ikke det bestemmende knutepunkt J på forkastningsflaten 134.1 fig. 18b synes forkastningsflaten 134 å forløpe parallelt med forkastningsflaten 136. Vanligvis når en forkastningsflate 134 er parallell med en forkastningsflate 136, så vil ikke forkastningsflaten 134 kunne krysse forkastningsflaten 136, og forkastningsflatene 134 og 136 har da ikke «sammenheng». Da forkastningsflaten 134 er parallell med forkastningsflaten 136, så vil som en følge av dette en første mengde (x, y, z)-koordinater for tilsvarende bestemmelsesknutepunkter (slik som knutepunktene H

og J) på forkastningsflaten 134 subtraheres fra en annen mengde (x, y, z)-koordinatet for tilsvarende bestemmelsesknutepunkter (slik som knutepunktene I og K) på forkastningsflaten 136, så vil resultatene av de ovenfor angitte subtraksjoner frembringe en tilsvarende tredje mengde ikke-nullverdikoordinater, slik som (x13, y13, z13), (x14, y14, z14), etc. Når resultatene av de ovenfor omtalte subtraksjoner frembringer en tilsvarende tredje mengde av ikke-nullverdikoordinater, innebærer dette at forkastningsflatene 134, 136 i fig. 18b ikke krysser hverandre og ikke «har sammenheng».

Trinn 3 - Beregn forkastning/forkastnings-krysselinjen.

Ut i fra fig. 19 beregnes og bestemmes en forkastning/forkastnings-skjæringslinje 138 mellom en første forkastningsflate 130 og en annen forkastningsflate 132.

I trinn 2 ble under henvisning til fig. 18a (x, y, z)-koordinatene for tilsvarende bestemmende knutepunktpar på forkastningsflatene 130, 132 subtrahert fra hverandre. Når for et bestemt par av tilsvarende bestemmende knutepunkter, resultatet av subtraksjonen ble en nullverdikoordinat, slik som (x, y, 0), sies vedkommende tilsvarende bestemmende knutepunktpar på forkastningsflatene 130, 132 å «krysse» hverandre eller «ha sammenheng». Det må imidlertid erindres at det ikke er nødvendig atforkastning/forkastnings-skjæringslinjen «løper gjennom» bestemmelsesknutepunkter, skjønt det også er mulig at forkastning/forkastnings-skjæringslinjen faktisk vil «forløpe gjennom» bestemmende knutepunkter. Det er imidlertid også mulig at forkastning/forkastnings-skjæringslinjen vil krysse gjennom det dekningsområde som forløper i sin helhet mellom de diskrete bestemmende knutepunktsteder uten faktisk å forløpe «gjennom» noen av de bestemmende knutepunktsteder.

I fig. 19 er en forkastning/forkastnings-skjæringslinje 138 definert som skjæringslinjen mellom forkastningene 130 og 132. Det antas at forkastning/forkastnings-skjæringslinjen 138 omfatter tre bestemmende knutepunkter, nemlig L, M og N; hvilket vil si at det bestemmende knutepunkt L ligger på begge forkastninger 130 og 132, et bestemmende knutepunkt M ligger på begge forkastninger 130 og 132, og et bestemmende knutepunkt N ligger på begge forkastninger 130 og 132. Når (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt L på forkastningen 130 subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for knutepunktet L på forkastningen 132, og (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt M på forkastningen 130 subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt M på forkastningen 132, samt (x, y, z)-koordinatene for knutepunkt N på forkastningen 130 subtraheres fra (x, y, z)-koordinatene for knutepunktet N på forkastningen 132, og da tre nullverdikoordinater fremkommer som resultat av disse subtraksjoner, slik som (x14, y14, 0) for knutepunkt L, (x15, y15, 0) for knutepunkt M, og (x16, y16, 0) for knutepunkt N sies bestemmelsesknutepunktene L, M og N på forkastningsflatene 130 og 132 å «krysse» hverandre og «ha sammenheng». Som en følge av dette dannes i fig. 19 en forkastning/forkastnings-skjæringslinje 138 gjennom bestemmelsesknutepunktene L, M og N ved skjæringen mellom forkastningsflatene 130 og 132, idet forkastning/forkastningsskjæringslinjen 138 da omfatter alle bestemmelsesknutepunkter, innbefattet knutepunktene L, M og N, hvor den ovenfor angitte subtraksjon mellom (x, y, z)-koordinatene for tilsvarende bestemmende knutepunktpar på forkastningene 130, 132 frembringer følgende generelle nullverdikoordinater: «(x, y, 0)».

Bestem hvilken forkastning i det kryssende forkastningspar er den større forkastning og hvilken forkastning i paret som er den mindre forkastning - blokk 52.

Av fig. 6a fremgår det at en forkastningsmengde 15 inneholdes i den informasjon som er lagret i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» 30d, og i det minste noen av disse par i denne forkastningsmengde er «kryssende» forkastninger.

Som angitt i fig. 6b vil som et resultat av utførelsen av programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar» i fig. 5, utgangsfremviseren 40c i tolkningsarbeids-stasjonen 40 i fig. 5 fremvise et par kryssende forkastninger 40a og 40b, hvor forkastningen 40a er fastlagt å være den «større» forkastning og forkastningen 40b er fastlagt å være den «mindre» forkastning.

Det foreligger i det minste tre (3) fremgangsmåter for å bestemme hvilken forkastning i et kryssende forkastningspar (som sies «å ha sammenheng» eller «å krysse hverandre») er den «større» forkastning, og hvilken forkastning i det kryssende forkastningspar er den «mindre» forkastning: Metode 1 Det betraktes et vilkårlig par av kryssende forkastninger (forkastning 1 eller F1 og forkastning 2 eller F2), og den forkastning i det kryssende forkastningspar som er «større» (nemlig den som har det høyeste antall bestemmelsesknutepunkter) enn det andre forkastningsparet fastlegger da å være den «stør-re» forkastning, mens den annen, gjenværende forkastning anses å

være den «mindre» forkastning. Hvis forkastning F1 er «større» enn forkastning F2, eller hvis forkastning 1 har et antall bestemmelsesknutepunkter som er større enn antallet bestemmelsesknutepunkter i forkastning F2, så vil forkastning F1 være den «større» forkastning og forkastning 2 den «mindre» forkastning. Det vil imidlertid være et antall kryssende forkastningspar i den iboende forkastningsmengde som inneholdes i det «utgående opptaksmedium med reduserte data» i fig. 6a, hvor denne metode (for å bestemme den større forkastning og den mindre forkastning) ikke er tilstrekkelig eller anvendbar. Det behøves derfor en mer vitenskapelig fremgangsmåte.

Metode 2 Hvis «luftomfanget» (heretter forkortet som «AE») for forkastning F1 er større enn tallet to (2) multiplisert med luftomfanget av forkastning F2, så er forkastning F1 den «større» forkastning, mens forkastningen F2 er den «mindre» forkastning, og den mindre forkastning F2 avsluttes da mot den større forkastning F1. Konsentrert kan denne metode 2 uttrykkes på følgende måte: (a) Hvis «F1(AE) > 2 F2 (AE)», så vil forkastningen F1 være en større forkastning og forkastningen F2 være den mindre forkastning. På den annen side, hvis «F2 (AE) > 2 F1 (AE)» så vil forkastningen 2 være den større forkastning og forkastningen 1 den mindre forkastning.

I fig. 20a og 20b er definisjonen av uttrykket «luftomfang» anskueliggjort.

I fig. 20a antas det at en forkastning 140 krysser gjennom en undergrunnsformasjon 142 som befinner seg under en jordoverflate 140. «Luftomfanget» av forkastningen 140 i fig. 20a vil da være et tall som representerer et «område» 148 vist i fig. 20b, idet området 148 i fig. 20b vil være synlig ved betraktning nedover inn i forkastningen 140 i fig. 20a fra et sted plassert over forkastningen 140 i fig. 20a. Denne nedoverrettede betraktning er vist i fig. 20a ved avsnittslinjer 20b-20b i fig. 20a. Området 148 i fig. 20b vil da representere «luftomfanget (AE)» for forkastningen 140 i fig. 20a.

Det er eksperimentalt belegg for at «metode 2» er fremgangsmåten for i grove trekk å bestemme den større forkastning i et forkastningspar. Ved under-søkelse av mange forkastninger under mange geologiske forhold ble det fastlagt at «metode 2» utgjorde den hensiktsmessige faktor som ved anvendelse gav det optimale resultat. Med eksperimentelle observasjoner ble det vist at ved å gjøre kriteriene for metode 2 mindre strenge, så ble forkastninger som faktisk var «stør-re» identifisert som «mindre» og ved å gjøre kriteriene for metode 2 strengere ble resultatet at «ingen avgjørelse ble nådd» for feilpar som oppviste et åpenbart forhold mellom «større» og «mindre». Ut i fra et statistisk synspunkt ble derfor metode 2 fastlagt å ha de optimale innledende bestemmelseskriterier.

En enda mer vitenskapelig metode vil imidlertid bli omtalt i de neste avsnitt.

Metode 3

I fig. 21 er det vist at en første forkastning (F1) 150 krysser en annen forkastning (F2) 152 og at en forkastning/forkastnings-skjæringslinje 154 deler hver forkastning F1 og F2 i to deler. Den første forkastning (F1) 150 blir da delt i to avsnitt, nemlig et toppavsnitt «F1T» som befinner seg på den ene side av forkastning/forkastnings-skjæringslinjen 154, og et bunnavsnitt «F1B» på den annen side avforkastning/forkastnings-skjæringslinjen 154. Den annen forkastning (F2) 152 er oppdelt i to avsnitt, nemlig et toppavsnitt «F2T» som befinner seg på den ene side avforkastning/forkastnings-skjæringslinjen 154, samt et bunnavsnitt som befinner seg på den andre siden av skjæringslinjen 154.

Programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» i fig. 5 har allerede delt opp den første forkastning F1 150 i fig. 21 i et gitterverk med flere bestemmelsesknutepunkter (slik som bestemmelsesknutepunktene 124c og 124d) på den måte som er omtalt ovenfor under henvisning til fig. 16, og programvaren 40b1 «dannelse av en gitterbasert overflatemodell» har også oppdelt den annen forkastning F2152 i fig. 2 i et gitter med flere bestemmelsesknutepunkter på den måte som er omtalt under henvisning til fig. 16.

For å fastslå hvilken forkastning av det kryssende par av forkastninger 150, 152 i fig. 21 som er den «større» forkastning og hvilken forkastning i forkastningsparet 150, 152 er den «mindre» forkastning, beregnes: (1) antallet bestemmelsesknutepunkter (f.eks. knutepunktene 124c og 124d i fig. 16) i «F1T»-avsnittet av forkastningen F1 150, (2) antallet bestemmelsesknutepunkter i «F1B»-avsnittet av forkastningen F1 150, (3) antallet bestemmelsesknutepunkter i «F2T»-avsnittet av forkastningen F2 152, og (4) antallet bestemmelsesknutepunkter i «F2B«-avsnittet av forkastningen F2 152.

I fig. 21 antas som et første eksempel at antallet bestemmelsesknutepunkter i «F1T»-delen av forkastningen F1 150 er 300, antallet bestemmelsesknutepunkter i «F1B»-avsnittet av forkastningen F1 150 er 300, antallet bestemmelsesknutepunkter i «F2T»-delen av forkastningen F2 152 er 50, og antallet bestemmelsesknutepunkter i «F2B»-delen av forkastningen F2 er 300.

I tillegg betyr uttrykket «max (F2T, F2B)» en verdi som er lik antallet bestemmelsesknutepunkter i F2T eller antallet bestemmelsesknutepunkter i F2B, nemlig det antall som er størst. Da antallet bestemmelsesknutepunkter i F2T er 50 og antallet bestemmelsesknutepunkter er F2B er lik 300, så vil uttrykket «max (F2T, F2B)» være lik 300, idet 300 er større enn 50.

På den annen side betyr uttrykket «Min (F2T, F2B)» en verdi som enten er lik antallet bestemmelsesknutepunkter i F2T eller antallet bestemmelsesknutepunkter i F2B, nemlig det antallet som er størst. Da antallet bestemmelsesknutepunkter i F2T er lik 50 og antallet bestemmelsesknutepunkter i F2B er lik 300, vil uttrykket «Min (F2T, F2B)» derfor være lik 50, da 50 er mindre enn 300.

I betraktning av de ovenfor nevnte uttrykksdefinisjoner for «Max (F2T,

F2B)» og «Min (F2T, F2B)» i forbindelse med fig. 21, og anvendelse av de ovenfor nevnte antall bestemmelsesknutepunkter i F1T, F1B, F2T og F2B (F1T = 300, F1B = 300, F2T = 50 og F2B = 300, vil de følgende algoritmer kunne bestemme hvilken forkastning (F1 150 eller F2 152) som er den «større» forkastning og

hvilken forkastning (F1 150 eller F2 152) er den «mindre» forkastning:

(a) Hvis «F1(AE) > 2 F2(AE)», så er forkastningen F1 den «største» forkastning og forkastningen F2 den «minste» forkastning. Hvis på en annen side «F2(AE) > 2 F1(AE)», så er F2 den større forkastning og forkastningen F1 den mindre forkastning.

(b) Hvis (a) ikke er oppfylt, så:

(b1) Hvis Min(F1T, F1B)/Max(F2T, F2B) > 0,9, så

vil forkastningen F1 være den «større»

og forkastningen F2 være den mindre forkastning, eller

(b2) Hvis Min F2T, F2B) /Max(F2T, F2B) > 0,9,

så vil forkastningen F2 være den «større og forkastningen F1 den mindre forkastning.

(c) Hvis verken (a) eller (b) er oppfylt, så:

(d) Hvis Max(F1T, F1B)/Min(F1T, F1B) er mindre enn (<)

Max(F2T, F2B)/Min (F2T, F2B), så vil forkastningen F1

være den større og forkastningen F2 være den mindre forkastning.

(c2) hvis Max(F1T, F1B)/Min(F1T, F1B) er større enn (>)

Max(F2T, F2B)/Min (F2T, F2B), så vil forkastningen F2 være den større og forkastningen F1 være den mindre forkastning.

Bestem om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller undersiden av den større forkastning - blokk 54

Bestem at den mindre forkastning skal avskjæres enten under eller over

den større forkastning - blokk 56

Ut i fra omtalen ovenfor med henvisning fig. 21, er det tatt i betraktning tre metoder for å bestemme om forkastningen F1 150 eller F2 152 er den større forkastning. Hvis forkastningen F1 150 er den større forkastning, så vil forkastningen F2 152 være den mindre forkastning. Hvis på den annen side forkastningen

F2 152 er den større forkastning, så vil forkastningen F1 150 være den mindre forkastning.

Det antas at man har fastlagt at forkastningen F1 150 der den større forkastning, og forkastningen F2 152 er da den mindre forkastning. Da forkastningen

F2 150 er den mindre forkastning, erindres det fra fig. 21 at forkastningen F2 er sammensatt av to avsnitt, nemlig toppavsnittet F2T og bunnavsnittet F2B.

For å bestemme om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller fra undersiden av den større forkastning, og således at den mindre forkastning skal avskjæres henholdsvis under eller over den større forkastning, må man først «utelukke» og «kaste bort» enten toppavsnittet F2T eller bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning F2 152. For å kunne gjøre dette, må man først fastlegge hvilket avsnitt, enten toppavsnittet F2T eller bunnavsnittet F2B, som skal vrakes.

Hvis man f.eks. vraker toppavsnittet F2D av den mindre forkastning F2, står man tilbake med bunnavsnittet F2B, og dette bunnavsnitt F2B av den mindre forkastning F2 vil da krysse den større forkastning F1 fra enten oversiden eller undersiden av den større forkastning F1, og vil følgelig bli avskåret henholdsvis under eller over den større forkastning. Hvis man på den annen siden vraker bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning F2, står man tilbake med toppavsnittet F2T, og toppavsnittet F2T av den mindre forkastning F2 vil da krysse den stør-re forkastning F1 enten fra oversiden elle fra undersiden av den større forkastning F1, og vil følgelig bli avskåret henholdsvis under eller over den større forkastning.

Hvis toppavsnittet F2 av den mindre forkastning F2 har et antall bestemmelsesknutepunkter som er mindre enn antallet bestemmelsesknutepunkter i bunnavsnittet F2, så vil toppavsnittet F2T av forkastingen F2 bli vraket og derved etterlate bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning F2.1 dette tilfellet vil bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning F2 krysse den større forkastning F1 enten fra oversiden eller undersiden av den større forkastning. Hvis bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning krysser den større forkastning F1 fra oversiden av denne, så vil bunnavsnittet F2B av den mindre forkastning F2 bli avskåret under den større forkastning, og vise versa.

Hvis på den annen side hvis bunnseksjonen F2B av den mindre forkastning F2 har et antall bestemmelsesknutepunkter som er mindre enn antallet sådanne knutepunkter i toppavsnittet F2T, så vil bunnavsnittet F2B av forkastningen F2 bli vraket og derved etterlate toppavsnittet F2T av den mindre forkastning F2.1 dette tilfelle vil toppavsnittet F2T av den mindre forkastning F2 krysse den større forkastning F1 enten fra oversiden eller fra undersiden av denne. Hvis toppavsnittet F2T av den mindre forkastning F2 krysser den større forkastning F1 fra oversiden av denne, så vil toppavsnittet F2T av den mindre forkastning F2 bli avskåret på undersiden av den større forkastning, og vise versa.

Detaljert beskrivelse av programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar

mellom kryssende forkastninger» i figur 5

De følgende tekstavsnitt vil gi en detaljert beskrivelse av programvaren 40b2 «opprett geologisk samsvar mellom kryssende forkastninger», som er lagret i hukommelsen 40b i den tolkende arbeidsstasjon 40 i fig. 5.

1. Beregn om forkastningen F1 krysser forkastningen F2.

- Beregn begrensningsrammen (BB1) for bestemmelsesknutepunktene for F1

- Beregn begrensningsboksen (BB2) for bestemmelsesknutepunktene for F2, og

- hvis BB1 krysser BB2, så vil forkastingene krysse hverandre.

a) For hver rekke

For hver kolonne

Hvis noen Zdiff < 0, så krysser forkastningene ikke hverandre

- Beregn skjæringslinjen mellom forkastningene («F1t-F1t»)

a) Griddiff = GridFI - GridF2

b) Beregn den x, y-polylinje som representerer løsningen hvor Griddiff = 0. Dette danner F1t-F1t-skjæringslinjen når z-verdiene tas enten fra F1 eller F2. Den representerer da den (x, y, z)-polylinje i rommet hvor F1 og F2 er like. 2. Utled z-type [positiv undersjøisk (dybde/tid)], [negativ undersjøisk (høydenivå)]

3. For hvert par kryssende forkastningsflater utføres:

- Utled F1t-F1t-skjæringslinjen (F1, F2)

N1 = antall bestemmelsesknutepunkter på F1

N2 = antall bestemmelsesknutepunkter på F2

Nrowl = antall rekker i gitterrepresentasjonen for F1 NcoM = antall kolonner i gitterrepresentasjonen for F1 Nrow2 = antall rekker i gitterrepresentasjonen for F2 Ncol2 = antall kolonner i gitterrepresentasjonen for F2 NT1 = Nrowl<*>Ncol1 = totalt knutepunkttall i F1

NT2 = Nrow2<*>Ncol2 = totalt knutepunkttall i F2.

- Normalisert total ent for gitterknutepunkter

Xind = X - inkrement for F1

Yind = Y - inkrement for F1

Xinc2 = X - inkrement for F2

Yinc2 = Y - inkrement for F3

Xminl = X - minsteverdi for F1

Yminl = Y - minsteverdi for F1

Xmin2 = X - minsteverdi for F2

Ymin2 = Y - minsteverdi for F2

- Beregn begrensningsramme for bestemmelsesknutepunkter for F2 XBBmin2 = minste x-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F2 YBBmin2 = minste y-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F2 XBBmax2 = minste x-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F2 YBBmax2 = minste y-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F2 - Beregn begrensningsramme for bestemmelsesknutepunkter for F1 XBBminl = minste x-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F1 YBBminl = minste y-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F1 XBBmaxI = minste x-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F1 YBBmaxI = minste y-begrensning for bestemmelsesknutepunkter, F1 - Beregn min/max, rekke/kolonne for bestemmelsesknutepunkter for

hver av F1, F2

- Gjenfinn gitterflaten F1

- Gjenfinn gitterflaten F2

- Desimer F1 t-F1 t-polylinjen (for utførelse)

- Forleng F1t-F1t-skjæringslinjen til kanten av AOI ved å beregne forlengelsens skjæring med AOI-begrensningen (punktene A, B) - Fastlegg antall bestemmelsesknutepunkter på hver side av F1t-F1t-skjæringslinjen for F1 - Fastlegg antall bestemmelsesknutepunkter på hver side av F1t-F1t-skjæringslinje for F2

a) Beregn maskegitter som viser forkastningssteder

b) Beregn midlere z-verdierfor F1t-F1t-toppunkter

c) For hver kolonne:

For hver rekke (A)

- Finn nærmeste toppunkt (B)

- Beregn avstand fra knutepunkt til toppunkt

- Finn den andre enden av segment med nærmeste toppunkt (C) som endepunkt og beregn sideforhold mot nærmeste segment. - Beregn sideforhold av knutepunkt mot segment (venstre, høyre) - Inkrementer nedover kolonne, og hvis knutepunkt er fastlagt,

legg til telling på denne side

- Hvis knutepunkt er markert med maske, beregn sideforhold. Hvis på motsatt side i forhold til tidligere innled oppsamling i motsatt beholder (akkumuler telling, og akkumuler settverdi for gitterknutepunkt til venstre og høyre).

Bestemmelse av største forkastning:

a) Bestem om den ene forkastning er «meget» større enn den andre forkastningen. Ut i fra statistisk analyse av mange datatilfeller, en faktor på (2) fastlagt. Dette vil si at, hvis det totale bestemmelsesknutepunktantall for forkastning F1 > 2<*>det totale bestemmelsesknutepunktantall for forkastning F2 (F1 > 2<*>F2), så vil forkastningen F1 være den større forkastning. Men hvis F2 > 2<*>F1, så vil F2 være den større forkastning. b) Hvis (a) ovenfor ikke fører frem, så vil i det tilfellet Inlmin = minsteverdi for venstre/høyre akkumulerte verdier for F1 = 0, og In2min = minsteverdi for venstre/høyre verdioppsamlinger for F2 = 0, så vil begrepet «størs-te» være udefinert. c) Hvis (a) og (b) ovenfor ikke fører frem, så vil i det tilfelle Inlmin = 0, og In2min er signifikant bestemt ved statistisk observasjon (hvilket vil si

In2min/ln2max > 0,9), så vil F2 være større, og ellers vil begrepet «stør-re» være udefinert. Hvis In2min = 0 og In1 min er signifikant (hvilket vil si In1min/ln2max > 0,9), så vil F1 være større, ellers vil hvilken som er størst være udefinert.

d) Hvis (a), (b) og (c) ovenfor ikke fører frem, så vil det tilfelle (In1max/ln1min) > (In2max/ln2min), hvilket innebærer at F2 er oppdelt

jevnere enn F1, F2 vil være «større», og i annet tilfelle F1 vil være «stør-re». - Fastlegg forholdet mellom den mindre forkastning og den større forkastning:

a) beregn forholdet av venstre/høyre til over/under:

- Hvis venstre side av den mindre har flere bestemmelsesknutepunkter enn høyre side av den mindre, så la:

For hvert avsnitt (x1, y1) - (x2, y2) i

F1t-F1t-snittlinjen,

Forskyv hvert toppunkt med (-10<*>dyEps) i X og (+10*dxEps) i Y,

Hvis (høyre), så forskyv med (+10<*>dyEps) i X

og (-10*dxEps) i Y.

- Hvis «over»-beholdning totalt > «under»-beholdning totalt, så er, venstre = over. - Hvis høyre = «over» og ztyp = (neg. undersjøisk høydenivå), så er sammenhengen = avskjær «under». - Hvis høyre = «over» og ztyp = dybde (+ undersjøisk), så er forholdet lik avskjær «over». - Hvis høyre = «under» og ztyp = høydenivå, så er sammenhengen = avskjær «over». - Hvis høyre = «under» og ztyp = dybde, så er sammenhengen = avskjær «under».

Claims (10)

1. Apparat (40b2) innrettet for å anordnes i en arbeidsstasjon (40) og for å reagere på en mengde seismiske data som inneholder informasjon som representerer flere forkastninger i en undergrunnsformasjon, for derved å bestemme geologiske forhold ved kryssende forkastninger i nevnte forkastningsmengde,karakterisert vedat det omfatter: første utstyr (50a) for å bestemme om et par forkastninger (42, 44) i nevnte forkastningsmengde har innbyrdes sammenheng; andre utstyr (52a) for å bestemme hvilken forkastning i nevnte forkastningspar (42, 44) er en større forkastning og hvilken forkastning i nevnte par er en mindre forkastning; og tredje utstyr (54a) for å bestemme om den mindre forkastning (42/44) krysser den større forkastning (44/42) fra oversiden eller undersiden av denne større forkastning, idet den mindre forkastning avskjæres på undersiden av den større forkastning når den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden av denne, mens den mindre forkastning avskjæres over den større forkastning hvis den mindre forkastning krysser den større forkastning fra undersiden av denne.

2. Apparat som angitt i krav 1, og hvor en første forkastning i nevnte forkastningspar omfatter en første mengde av bestemmelsesknutepunkter og en andre forkastning i nevnte par av forkastninger omfatter en andre mengde bestemmelsesknutepunkter, karakterisert vedat nevnte annet utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i nevnte forkastningspar er en større forkastning og hvilken forkastning i nevnte par er en mindre forkastning, omfatter: utstyr for å bestemme om antallet bestemmelsesknutepunkter i den første forkastning i nevnte forkastningspar er større enn antall bestemmelsesknutepunkter i den annen forkastning i nevnte forkastningspar, idet nevnte første forkastning i forkastningsparet utgjør nevnte større forkastning og den annen forkastning i forkastningsparet utgjør den mindre forkast ning, hvis antallet bestemmelsesknutepunkter i nevnte første forkastning er større enn antall bestemmelsesknutepunkter i nevnte annen forkastning.

3. Apparat som angitt i krav 1, og hvor en første forkastning i nevnte forkastningspar omfatter et første luftomfang og en andre forkastning i nevnte forkastningspar omfatter et andre luftomfang, karakterisert vedat nevnte annet utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i nevnte par av forkastninger er en større forkastning og hvilken forkastning i nevnte par er en mindre forkastning, omfatter: utstyr for å bestemme om luftomfanget for nevnte første forkastning i forkastningsparet er større enn to ganger luftomfanget for den annen forkastning i nevnte forkastningspar, idet første forkastning i forkastningsparet utgjør nevnte større og den andre forkastning i forkastningsparet utgjør den mindre forkastning, dersom luftomfanget av den første forkastning i forkastningsparet er større enn 2 ganger luftomfanget av den annen forkastning i nevnte par av forkastninger.

4. Apparat som angitt i krav 1, karakterisert vedat en første forkastning i nevnte forkastningspar krysser en andre forkastning i nevnte par langs en forkastning/forkastnings-skjæringslinje, den første forkastning omfatter et første antall bestemmelsesknutepunkter (F1T) på den ene side av nevnte skjæringslinje samt et andre antall bestemmelsesknutepunkter (F1B) på den andre siden av skjæringslinjen, den annen forkastning omfatter et tredje antall bestemmelsesknutepunkter (F2T) på den ene side av skjæringslinjen samt et fjerde antall bestemmelsesknutepunkter (F2B) på den andre siden av skjæringslinjen.

5. Apparat som angitt i krav 4, karakterisert vedat nevnte andre utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i forkastningsparet er en større forkastning og hvilken forkastning i paret er en mindre forkastning, omfatter utstyr for å bestemme om den følgende første sammenheng er sann:

idet første forkastning utgjør den større forkastning og den annen forkastning utgjør den mindre forkastning når nevnte første sammenheng er sann.

6. Apparat som angitt i krav 4, karakterisert vedat nevnte annet utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i forkastningsparet er en større forkastning og hvilken forkastning i nevnte par er en mindre forkastning, omfatter utstyr for å bestemme om følgende første sammenheng er sann:

idet første forkastning utgjør den større forkastning og annen forkastning utgjør den mindre forkastning når nevnte første sammenheng er sann.

7. Apparat som angitt i krav 4, karakterisert vedat det annet utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i nevnte forkastningspar er en større forkastning og hvilken forkastning i paret er en mindre forkastning, omfatter utstyr for å bestemme om følgende første sammenheng er sann:

idet den annen forkastning utgjøre den større forkastning og den første forkastning utgjør den mindre forkastning når nevnte første sammenheng er sann.

8. Apparat som angitt i krav 4, karakterisert vedat det annet utstyr, for å bestemme hvilken forkastning i forkastningsparet er en større forkastning og hvilken forkastning i paret er en mindre forkastning, omfatter utstyr for å bestemme om følgende første sammenheng er sann:

idet den annen forkastning utgjør den større forkastning og den første forkastning utgjør den mindre forkastning når nevnte første sammenheng er sann.

9. Fremgangsmåte utførbar av et apparat innrettet for å anordnes i en arbeidsstasjon og for å reagere på en mengde seismiske data som inneholder informasjon som representerer en mengde forkastninger i en undergrunnsformasjon, med det formål å bestemme geologiske forhold ved kryssende forkastninger i nevnte forkastningsmengde, karakterisert vedde følgende prosesstrinn: (a) det bestemmes om et par forkastninger i nevnte forkastningsmengde har sammenheng, (b) det bestemmes hvilken forkastning i nevnte forkastningspar som er en større forkastning og hvilken forkastning i paret som er en mindre forkastning, dersom nevnte forkastningspar bedømmes å ha sammenheng som følge av bestemmelsestrinnet (a), og (c) det bestemmes om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller fra undersiden av denne større forkastning, når den større forkastning og den mindre forkastning i forkastningsparet er identifisert som en følge av bestemmelsestrinnet (b), idet den mindre forkastning avskjæres under den større forkastning, når den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden av denne, mens den mindre forkastning avskjæres på oversiden av den større forkastning når den mindre forkastning krysser den større forkastning fra undersiden av denne.

10. Dataprogram-lagringsprodukt for bruk ved geologiske undersøkelser, hvilket produkt omfatter lagrede instruksjoner utformet for å kunne utøves av en prosessor i en arbeidsstasjon når nevnte instruksjoner lastes inn i arbeidsstasjonen, idet arbeidsstasjonen er innrettet for å reagere på en mengde seismiske data som inneholder informasjon som representerer en mengde forkastninger i en undergrunnsformasjon, og nevnte instruksjoner, når de er lastet inn i arbeidsstasjonen og utføres av nevnte prosessor, utfører en prosess for å fastlegge geologiske forhold for kryssende forkastninger i nevnte forkastningsmengde,karakterisert vedat det omfatter følgende prosesstrinn: (a) det bestemmes om et forkastningspar i nevnte mengde av forkastninger har sammenheng, (b) det bestemmes hvilken forkastning av nevnte forkastningspar er den større forkastning og hvilken forkastning i paret er den mindre forkastning, når paret av forkastninger er fastlagt å ha sammenheng som følge av bestemmelsestrinnet (a), og (c) det bestemmes om den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden eller fra undersiden av denne, når nevnte større forkastning og den mindre forkastning i forkastningsparet er identifisert etter bestemmelsestrinnet (b), idet den mindre forkastning avskjæres under den større forkastning når den mindre forkastning krysser den større forkastning fra oversiden av denne, og den mindre forkastning avskjæres over den større forkastning når den mindre forkastning krysser den større forkastning fra undersiden av denne.