NO335854B1 - Automatisert system for modellering av flerverdihorisonter med forkastninger - Google Patents

Description

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Oppfinnelsens felt

Den foreliggende oppfinnelsen vedrører datamaskinmodellering av et reservoar med geologiske forkastningshorisonter, og nærmere bestemt en fremgangsmåte, et apparat og et datamaskinprogramprodukt for å modellere et slikt reservoar med i det minste én oppskyvning (eng: reverse fault) og som konsekvens av dette har i det minste én flerverdi-horisont.

Relatert teknikk

Energiindustrien er kontinuerlig involvert i undersøkelse av undergrunnsforekomst av hydrokarboner, slik som olje og naturgass. For å kunne lokalisere og estimere mengden hydrokarbon som er tilstede i slik forekomst på en kostnadseffektiv måte, og også for å tilveiebringe måter for å gjenvinne disse på effektiv måte med den eksisterende teknologien, gjør energiindustrien utstrakt bruk av datamaskinmodelleringsteknikker.

Slike modelleringsteknikker er beskrevet i ytterligere detalj i de følgende US patenter, som herved innlemmes ved referanse i denne beskrivelsen: 1) US patent nr. 5 982 707, med tittel "Method And Apparatus For Determining Geologic Relationships For Intersecting Faults", meddelt 9. november 1999, William E. Abbott. 2) US patent nr. 6 014 343, med tittel "Automatic Non-Artifically Extended Fault Surface Based Horizon Modeling System", meddelt 11. januar 2000, Graf o.a. 3) US patent nr. 6 138 076, med tittel "Automatic Non-Artifically Extended Fault Surface Based Horizon Modeling System", meddelt 24. oktober 2000, Graf o.a..

Jordformasjoner omfatter typisk horisonter og forkastninger. Det er kjent at hydrokarbonforekomster er tilbøyelige til å plasseres nærliggende skjæringspunktene mellom disse horisonter og forkastningene. Tidligere kjente modelleringsteknikker var typisk i stand til å håndtere normale forkastninger men ikke oppskyvninger. F.eks., i en tidligere teknikk var en oppskyvning behandlet som om det var en vertikal forkastning, og derved eliminerte man overlappingshorisontoverflater. Imidlertid reduserer en slik forenkling trofastheten ved modellen og øker feilen.

I en annen tidligere kjent løsning, er hydrokarbonjordreservoaret delt i felter, henvist til som blokker, med anvendelse av alle forkastningene og ved å kunstig utvide dem for å danne en lukket avdeling i reservoaret. Imidlertid, fører slike teknikker til ikke-realistiske og kompliserte datamaskinmodeller og derved setter man i fare muligheten til å forstå jordformasjonen og å avlede nøyaktig estimater for hydrokarbonreserver. Dynamic Graphics "Earth Vision" anvender denne modelleringstilnærming, som et eksempel.

I enda en annen tidligere kjent løsning, krever modelleringsteknikken at brukeren lager reservoarmodellen for hånd. F.eks. Technoguides "Petrell"-system eller Roxars "IRAP RMS"-system anvender denne modelleringsteknikken som et eksempel. Imidlertid er slike teknikker langtekkelige og tidskrevende. Denne teknikken er tilbøyelig til å gjøre mennesket til et ekstrautstyr for datamaskinen ved å kreve at brukerne på interaktiv måte bygger geometriske modeller, heller enn å beregne modellene ut fra dataene. I tillegg er disse teknikkene ikke i stand til effektivt å modellere reservoarer som har sammensatte forkastninger.

Chambers, K.T. et al.: Geologic modeling, upscaling and simulation of faulted reservoirs using faulted stratigraphic grids. Proceedings of the SPE reservoir simulation symposium; Houston, TX, USA. 1999.02.14 - 1999.02.17. Nr. 51889; Sider 1 - 12. XP00221591, Wheeler M.F. et al.: Parallel multiblock/multidomain approach for reservoir simulation, Proceedings of the SPE reservoir simulation symposium; Houston, TX, USA. 1999.02.14 - 1999.02.17. Nr. 51884; Sider 1-11. XP002215913, US 5740342 og US 6014343 omhandler alle automatisk modellering av forkastninger ved reservoarer i undergrunnen omfattende å inndele reservoaret i 3D-gitter-celler.

Ut fra det ovennevnte bør man se at det finnes et økende behov for å ha en modelleringsteknikk som kan håndtere flere typer forkastninger, omfatter oppskyvninger, og som er i stand til å produsere realistiske og nøyaktige modeller. I tillegg er det ønskelig at modelleringsteknikken støtter automatisering og derved krever veldig lite brukerpåvirkning.

Kort beskrivelse av oppfinnelsen

Det foregående behov er møtt ved den foreliggende oppfinnelsen. Ifølge en form av oppfinnelsen, i en fremgangsmåte for å modellere et reservoar som har en horisontflate med en oppskyvning, er et volum i reservoaret oppdelt i forkastningsblokker. En grenseflate i hver av forkastningsblokkene inkluderer en del av oppskyvningen. De geologiske horisontene på innsiden av de således definerte forkastningsblokkene er representert med overfiatemodeller med enkeltverdier. De rå horisontdataene er oppdelt i flatebiter (eng: patches), hvor hver flatebit tilsvarer en forkastningsblokk. Horisontoverflateflatebitmodellen er da avledet fra dataflatebiten inne i hver forkastningsblokk. Horisontflatebitmodellen omfatter en oppover eller nedover kastet forkastningstrase som definerer skjæringen av overflateflatebiten med den grensende oppskyvningen. Kontinuitetsbegrensninger er avledet automatisk for å sikre at horisontoverflateflatebitmodellene på motsatte sider av en oppskyvning samsvarer langs disse partiene i forkastningen som ikke representerer den virkelige geologiske forkastning, men som er en utvidelse av den virkelige forkastningsmodellen som er anvendt for å dele reservoarets volum i veldefinerte, lukkede blokker.

Ifølge et annet aspekt ved oppfinnelsen, er det modellert et reservoar med horisontflater og forkastninger, både oppskyvninger og normale forkastninger. Ved ett trekk ved denne fremgangsmåten, er forkastningsblokkene oppdelt med anvendelse av en undergruppe av alle forkastningene i reservoaret, imidlertid, omfatter undergruppen alle oppskyvninger. Som konsekvens av dette er hver oppskyvning inkludert i en grenseflate for i det minste én av forkastningsblokkene, og alle de oppdelte forkastningsblokkene har bare enkeltverdihorisontflater.

Andre utførelser, og også hensikter og fordeler ved oppfinnelsen vil komme frem ved å lese den følgende detaljerte beskrivelse og med henvisning til de vedlagte tegningene.

Kort beskrivelse av tegningene

De nye trekk som er antatt å være karakteristiske for oppfinnelsen er satt frem i de vedlagte kravene. Oppfinnelsen i seg selv, imidlertid, og også en foretrukket anvendelsesmåte, ytterligere hensikter og fordeler derav, vil forstås bedre med henvisning til den følgende detaljerte beskrivelse av en illustrerende utførelse når den leses sammen med de vedlagte tegningene, hvor: Fig. 1 illustrerer en tredimensjonal representasjon av et parti av en undergrunnsformasjon. Fig. 2A, 2B, 2C, 2D og 2E illustrerer typer forkastninger som typisk oppstår i en undergrunnsformasjon. Fig. 3A, 3B og 3C illustrerer enkeltverdi- og flerverdi-horisontoverflater, omfattende aspekter av en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 4A og 4B illustrerer karakteristikker til en skjæringskurve mellom en forkastning og en horisont, ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 5 illustrerer en modelleringsteknikk for å utvikle en horisontmodell i et tredimensjonalt reservoar med i det minste en oppskyvning, ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 6A, 6B, 6C, 6D, 6E, 6F og 6G illustrerer ytterligere aspekter ved deling av reservoaret i forkastningsblokker, ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 7A og 7B illustrerer dannelse av flatebitene, ifølge en utførelse av oppfinnelsen.

Fig. 8 illustrerer filtrering av data, ifølge en utførelse av oppfinnelsen.

Fig. 9A og 9B illustrerer utvikling av kontinuitetsgrensene, ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 10 illustrerer en teknikk for å utvikle de flerverdi-horisontalmodeller ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 11 illustrerer et blokkdiagram av et datamaskinsystem for å implementere fremgangsmåte eller apparataspektet ved den foreliggende oppfinnelsen ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Fig. 12 illustrerer et blokkskjema av et klientserverdatamaskinsystem, ifølge en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen. Fig. 13 illustrerer et blokkskjema av et parallellprosesseringsdatamaskinsystem, ifølge en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen.

Detaljert beskrivelse av den foretrukkede utførelsen

I den følgende detaljerte beskrivelsen av de foretrukkede utførelsene, viser man til de vedlagte tegningene som illustrerer utførelser hvor oppfinnelsen kan utøves. Man bør imidlertid forstå at tegningene og den detaljerte beskrivelsen ikke er ment å begrense oppfinnelsen til den spesielle formen som beskrives, men derimot, er meningen å dekke alle endringer, ekvivalenter og alternativer som faller innenfor ånden og rammen for den foreliggende oppfinnelsen som definert av de vedlagte kravene.

Med henvisning til fig. 1, er en tredimensjonal (3D) representasjon av et parti av en undergrunnsformasjon, dvs. et reservoar, illustrert. Partiet av undergrunnsformasjonen omfatter et antall horisonter 110, 120, 130, 140, og forkastninger 160 og 170, som skjærer horisontene. Hydrokarbonforekomster som er inkludert i reservoaret 115 er tilbøyelige til å plasseres nærliggende skjæringskurvene mellom horisonter og forkastninger, f.eks. ved skjæring 125 av horisont 110 med forkastning 160. Den endelige hensikten ved horisontmodelleringssystemet ifølge den foreliggende oppfinnelsen er å hjelpe en bruker, f.eks. en geofysiker eller en reservoaringeniør, i oppgaven å tolke innmatingsdata, f.eks. brønnlogg og seismiske data, for å forutsi optimale lokaliseringer av undergrunnsforekomster av hydrokarbonenergi som er lagret innenfor jordformasjonen. Modellen er typisk anvendt for å vurdere mengden hydrokarboner i reservoaret og også effektive måter for å gjenvinne disse. Denne analysen er da anvendt for å ta forretningsavgjørelser vedrørende å støtte utvikling og håndtering av reservoaret.

Det tredimensjonale partiet av reservoaret 115 er en lukket blokk hvor grensen er definert av forkastningen 160 og partier av grensen til hele reservoaret. I det illustrerte eksemplet definerer grensen et firkantet fast legeme med et volum 135 med størrelse 80,46km (50 miles) lang, 32,19 km (20 miles) bred og 8,04km (5 miles) dypt.

En geologisk horisont er grensesnittet mellom to sedimentasjonsjordlag. En forkastning er et brudd i jordlaget og de nærliggende horisontflater, og over dette finnes det betraktelig forskyvning.

Med henvisning til fig. 2A, 2B, 2C, 2D og 2E, er flere typer forkastninger illustrert. Siden det er sannsynlig at hydrokarbonforekomst er lokalisert nærliggende skjæringen mellom horisont og forkastninger, er fastsettelse av lokaliseringen og type forkastning, og også en nøyaktig løsning av geometrien til alle de relaterte geologiske trekk, viktig. Avhengig av den relative retningen til forskyvningen mellom horisontflatene, er en forkastning beskrevet som en normal forkastning 210 vist i fig. 2A, en oppskyvning 220 vist i fig. 2B, en horisontal forkastning 230 vist i fig. 2C eller en blandet forkastning (ikke vist). For tverrsnittrisset av den normale forkastningen 210, overlapper ikke de horisontale flatene 21 la og b på respektive sider av forkastningsoverflaten 212 hverandre vertikalt som vist i fig. 2D. For tverrsnittrisset av oppskyvningen 220, overlapper horisontflatene 221a og b hverandre vertikalt som vist i fig. 2E. Overlappingsområdet er henvist til som flerverdiområdet 215. For den horisontale forkastning 230, er horisontflatene 231a og b forskjøvet lateralt men ikke vertikalt. En forkastning er blandet hvis, i noen områder langs forkastningsoverflaten, er den normal og i andre er den en oppskyvning eller en horisontal forkastning.

Med henvisning til fig 3A, 3B og 3C, illustreres skjæringskurven med et x-y-plan for enkeltverdi og flerverdi horisontflater 211 og 221 som resulterer fra forkastninger 210 henholdsvis 220. Fig. 3A illustrerer at en normal forkastning 210 resulterer i enkeltverdioverfiaten 211 i x-y-planet siden det ikke er noen vertikal overlapping mellom de tilsvarende horisontflater. Det vil si at i x-y-planet som skjærer horisont 211 finnes det én og bare én y-koordinatverdi. F.eks. i x-y-planet for en enkelt x-koordinat xl, finnes det bare et horisontpunkt eller en gitternode 310 for horisont 211a.

Fig. 3B illustrerer en flerverdig horisontflate 221 som resulterer fra oppskyvningen 220. Et område i et reservoar med flerverdi-horisontflater er kjent som flerverdiområdet 215.1 horisont 221 som skjærer x-y-planet, finnes det flere horisontpunkter eller gitternoder, hvor hver gitternode er tilknyttet en tilsvarende horisontflate. F.eks., for enkeltkoordinat x2, finnes det to tilsvarende gitternoder 325 og 345 i horisont 221. Gitternode 325 tilsvarer en oppoverrettet forkastningstrase for horisontflate 221a og gitternode 345 tilsvarer en nedoverrettet forkastningstrase for horisontflate 221b. Begge disse trasene vil beskrives ytterligere i fig. 4A, 4B og 4C nedenfor.

Trasen til en horisontflate som skjærer en forkastningsoverflate er en éndimensjonal kurve i det tredimensjonale Euclidsk rom. F.eks., der hvor en flat kontakt som representerer en forkastningsoverflate skjærer en flat horisontflate, er trasen (kartmønster) til kontakten en rett linje. Hvis kontakten ikke er plan er trasen en generell kurve. En forkastningstrase er en kurve som representerer skjæringskurven for horisonten og forkastningen. De oppoverrettede og nedoverrettede forkastningstrasene omfatter par av oppoverrettede og nedoverrettede skjæringslinjer mellom horisonten og hver forkastningsflate.

Fig. 3C illustrerer en flerverdi-horisontflate 351 som resulterer fra to oppskyvninger som er i nærheten av hverandre, og som danner en sammensatt oppskyvning. I tilfellet ved denne sammensatte oppskyvningen 380, for en enkelt koordinat x3 i x-y-planet som vises, finnes det tre tilsvarende gitternoder 350, 360 og 370 som skjærer horisontflaten 351.

Med henvisning til fig. 4A, 4B og 4C, illustreres karakteristikker for forkastningstraser for en skjæring mellom forkastning 160 og horisont 110 i fig. 1. Et forkastningsområde som omfatter en forkastningstrase som går oppover 475 og en forkastningstrase som går nedover 485 er tilveiebragt av skjæringskurven 125 mellom forkastningen 160 og horisonten 110. Forkastningsområdet er en åpning som er dannet i horisonten 110 når forkastningen 160 passerer gjennom horisonten 110. Den venstre siden av forkastningsområdet er vist løftet oppover 420, og den høyre side er vist senket nedover 430. Fig. 4B illustrerer et toppriss av horisonten 110 som viser forkastningsområdet 410. Fig. 4C illustrerer siderisset av horisonten 110 og en kryssforkastning 160 i fig. 4A tatt langs snittlinjer 11-11 i fig. 4A. Merk at den venstre siden av horisonten 110 er hevet sammenlignet med den høyre side av horisonten 110.

Med henvisning til fig. 5, er en modelleringsteknikk for å utvikle en horisontmodell for 3D reservoaret 115 som har i det minste én oppskyvning 220 illustrert, ifølge en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen. Den tredimensjonale horisontmodell i den foreliggende oppfinnelsen er tilpasset for å motta horisontoverflatedata, forkastningsoverflate og forholdsdata som innmatninger. Kjente teknikker for å generere horisontinnmatingsdata, også henvist til som horisontdata, er beskrevet i sin helhet i US patentreferansene som var nevnt tidligere. Horisontdata omfatter data som er oppnådd for aktiviteter slik som boring og også oppsamling av dataprøver og utførelse av seismiske undersøkelser for å samle seismiske data. I tillegg til horisontdata, omfatter innmatingskravene forkastningsoverflater og en beskrivelse av forkastningsforhold, f.eks. navn av forkastninger som krysser hverandre i deres største/minste forhold. Kjente teknikker for å generere forkastningsoverflater og forholdsdata, f.eks. informasjon som beskriver forkastningsoverflater og forkastningsforhold er også beskrevet i sin helhet i US patentreferansene som er nevnt tidligere.

Den nye modelleringsteknikken omfatter i trinn 510, å dele et reservoar som har flerverdihorisontflater i forkastningsblokker. Reservoaret kan ha flere forkastninger, hvor bare noen av dem er oppskyvninger. Alle oppskyvningene er inkludert blant oppdelingene som er valgt som grenser for forkastningsblokker, slik at alle de oppdelte forkastningsblokkene har bare enkeltverdihorisontflater, selv om de kan være forkastet med normale forkastninger. De delte forkastningsblokkene med enkeltverdihorisontflatene er da utviklet videre med anvendelse av kjente teknikker som er beskrevet i sin helhet i US patent referansene som nevnt tidligere.

I trinn 510, er et volum i reservoaret delt i et flertall av forkastningsblokker. I én utførelse, omfatter alle avdelingene oppskyvninger, slik at i det minste én grenseflate for hver av flertallet i forkastningsblokkene omfatter et parti av et respektivt en av oppskyvningene. Oppdelingsprosessen er gjentatt for hver av de ytterligere oppskyvningene som kan være tilstede i reservoaret 115. For å gjenta, ved enden av delingsprosessen, på innsiden av hver av flertallet av forkastningsblokkene har de geologiske horisontene enkelt verdi. Avdelingsprosessen i trinn 510 for reservoaret med en oppskyvning er beskrevet i ytterligere detalj i fig. 6A og 6B, ifølge en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen. Avdelingsprosessen i trinn 510 for reservoaret med flere oppskyvninger er beskrevet i ytterligere detalj i fig. 6C, 6D, 6E, 6F og 6G, ifølge en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen.

I trinn 520, er horisontdataene som beskriver reservoaret 115 avdelt i datagrupper, hvor hver datagruppe tilsvarer forkastningsblokkene generert i trinn 510. For en gitt horisontflate, omfatter hver forkastningsblokk bare datapunkter som definerer enkeltverdi horisontmodell på innsiden av forkastningsblokken, som beskrevet i trinn 510.

En horisontflate innenfor en forkastningsblokk er kjent som en horisontflatebit, eller simpelthen en flatebit. Det vil si at for en gitt horisont, finnes i det meste en horisontflatebit, muligens med forkastninger, for hver forkastningsblokk, men noen av forkastningsblokkene kan mangle flatebiter. Antall datagrupper er mindre enn eller lik antall forkastningsblokker generert ved avdeling av reservoaret 115. Hver datagruppe tilsvarer en horisontflatebit. Gruppen med alle horisontflatebitene danner den fullstendige horisontmodellen i reservoaret. Dannelse av flatebitene for hvert trinn 520 er beskrevet i nærmere detalj i fig. 7.

I trinn 530, kan en valgfri filtrering av data utføres. Filtreringen kan være nødvendig for å fjerne forskjeller mellom innmatingshorisontdata og geometrien for forkastningsblokkene definert ved avdelingsforkastningene. Filtrering av data for trinn 530 er beskrevet i ytterligere detalj i fig. 8.

I trinn 540, er kontinuitetsbegrensninger utviklet langs kunstig utvidede forkastningsblokkgrenser for å beholde integriteten til horisontflaten og dens gradient. Nærmere bestemt, sikrer kontinuitetsbegrensningene at man opprettholder integriteten til en kontinuerlig horisontoverflatemodell og gradienten langs kunstig utvidede forkastingsblokkgrenser som anvendes for å bygge lukkede forkastningsblokkavdelinger. I en utførelse, resulterer kontinuitetsbegrensningene i samsvarende endepunkter for den oppoverrettede og den nedoverrettede forkastningstrasen til oppskyvningen. Utvikling av kontinuitetsbegrensningene for trinn 540 er beskrevet i nærmere detalj i fig. 9, ifølge en utførelse.

For å gjenta, det foregående har beskrevet å velge oppskyvninger for å avdele reservoaret slik at alle forkastningsblokkene i reservoaret har enkeltverdihorisonter. Med henvisning til fig. 6A, 6B, 6C, 6D, 6E, 6F og 6G er avdeling av et reservoar i forkastningsblokker, ved trinn 510 illustrert. Forkastningsblokkdelingsteknikken innlemmer den klassiske matematiske enhetsdelingskonsept.

Gitt en ramme for overflater og forkastninger som representerer brudd i reservoaret, og gruppen med innmatingshorisontdata (typisk en sky med punkter i det tredimensjonale Euclidske rom som inneholder reservoarets volum) som beskrevet i tidligere nevnte US patenter, er avdeling av volumet til reservoaret i lukkede undervolum er utviklet. Undervolumene er vanligvis kjent som forkastningsblokker. Bristene i reservoaret er ikke nødvendigvis koblet til hverandre, slik at de tilsvarende forkastnings overflatene definerer ikke en lukket forkastningsblokkpartisjon. For å overvinne dette, er den følgende prosedyren anvendt for å ekstrapolere, eller utvide, forkastningsoverflaten.

Et kartesisk koordinatsystem (x,y,z) for reservoaret og parameterisering ZF(x,y) for en forkastningsoverflate F er definert, hvor Z er en kontinuerlig deriverbar funksjon i definisjonsdomenetZ)F(x,y) for forkastningen. Reservoaret kan ses som et lukket volum hvor overflaten er sammenslutningen av overflater Si for i = 1, ..., n, for et naturlig tall n. Hver overflate Si tillater en parameterisering Si i et definisjonsdomene Dsi(x,y). Den opprinnelige forkastningsoverflate er utvidet gjennom reservoaret med anvendelse av en velkjent matematisk prosedyre for overflateekstrapolering. Ekstrapoleringen, eller utvidelsen, av forkastningsoverflaten kan uttrykkes som en ny parameterisering Z<A>F, definert over hele reservoaret, f.eks. sammensetning av alle Dsi(x,y) og slik at Z<A>F(x,y) = ZF(x,y) for hvert punkt (x,y) i DF(x,y). Naturligvis er D F(x,y) en undergruppe av sammensetningen av alle Dsi(x,y).

Med henvisning til fig. 6A er et flytskjema for avdeling av reservoaret med en oppskyvning illustrert, ifølge en utførelse. I trinn 610, er forkastningsoverflaten som omfatter oppskyvningen 220 kunstig utvidet for å krysse reservoargrensene. I trinn 620, er den kunstig utvidede forkastningsoverflate innført i volumet 135 til reservoaret og derved splittes eller avdeles volumet til reservoaret i i det minste to forkastningsblokker.

Med henvisning til fig. 6B, hvis man tar den første ekstrapolerte forkastning ZAF, f.eks., utvidet forkastningsoverflate 680, og innfører den i volum 135 til reservoaret vil det splitte det opprinnelige volum 135 i to eller flere lukkede undervolum eller forkastningsblokker 650 og 660 som illustrert, ifølge en utførelse. I det minste en grenseoverflate for hver av forkastningsblokkene 650 og 660 omfatter et parti av oppskyvningen 220 med endepunkter 610 og 620. Den viste oppoverrettede forkastningstrase 475 nedoverrettede forkastningstrase 485 omfatter endepunktene 610 og 620.1 en utførelse, er forkastningsblokkene formet ved kunstig å utvide forkastningsoverflater i oppskyvningen 220 til en skjæringskurve med en annen horisont med en annen forkastning.

Ytterligere forkastningsblokker er generert for ytterligere oppskyvninger, når de er til stede. Med henvisning til fig. 6C, er det illustrert et flytskjema for å avdele eller partisjonere reservoaret med en andre oppskyvning, ifølge en utførelse. I trinn 630, er forkastningsoverflaten som inkluderer den andre oppskyvningen kunstig utvidet for å skjære reservoargrensene. I trinn 640, er den kunstig utvidede forkastningsoverflate i den andre oppskyvningen innført i forkastningsblokken som omfatter den andre oppskyvningen. Innføringen resulterer i splitting eller partisjonering eller avdeling av volumet i forkastningsblokken i i det minste to nye forkastningsblokker. I det valgfrie trinnet 650, hvis flere enn to oppskyvninger er inkludert i reservoaret vil da trinn 630 og 640 gjentas for hver av de ytterligere oppskyvningene.

Fig. 6D, 6E, 6F og 6G illustrerer partisjonering av reservoaret med to oppskyvninger inkludert i forkastningsoverflatene 645 og 655. Ved å innføre den andre oppskyvningen i en hvilken som helst av disse nye blokkene vil den splitte den i to eller flere nye forkastningsblokker. Hvis man fortsetter denne prosessen til den siste ekstrapolerte forkastning er innført definerer man en gruppe med lukkede forkastningsblokker 655, 625 og 635 hvor unionen er det opprinnelige

reservoarvolumet 135, som illustrert i fig. 6D ifølge en utførelse. Fig. 6E illustrerer en lukket forkastningsblokk 615 og forkastningsoverflate 645 i oppskyvningen. Fig. 6F illustrerer lukket forkastningsblokk 625 og forkastningsoverflate 655 i den andre oppskyvningen. Fig. 6G illustrerer lukket forkastningsblokk 635. En ekstrapolert

forkastning splitter bare forkastningsblokken hvor den er innført. En ekstrapolert forkastningsoverflate kan innføres i mer enn én forkastningsblokk om ønskelig.

Et viktig element i forkastningsblokkpartisjoneringsprosessen, ved trinn 510, og som beskrevet ovenfor er friheten til å danne lukkede forkastningsblokker med anvendelse av bare en undergruppe av alle forkastningene i reservoaret. F.eks. kan en undergruppe anvendes som inkluderer bare oppskyvninger, men som inkluderer alle oppskyvningene i reservoaret. Dette vil med fordel tillate at oppskyvninger, som er viktige, modelleres mer nøyaktig enn en modell med forenklede oppskyvninger ved å behandle dem som vertikale forkastninger. Som et alternativ vil undergruppen av forkastningene som anvendes for å partisjonere reservoaret i forkastningsblokker ikke nødvendigvis være begrenset til oppskyvninger. Et hvilket som helst antall eksisterende normale forkastninger kan anvendes i partisjoneringsprosessen beskrevet i trinn 510.

Med henvisning til fig. 7 A, et flytskjema for å partisjonere dannelse av flatebiter er illustrert, ifølge en utførelse. I trinn 710, for en gitt horisont, er forkastningsgrensene kunstig utvidet. I trinn 720, er horisonten partisjonert eller avdelt i to flatebiter ved kunstig å utvide forkastningsgrensene. De to fiatebitene er på motsatte sider av de utvidede forkastningsgrensene.

Med henvisning nå til fig. 7B, er dannelse av fiatebitene illustrert, ifølge en utførelse. Det første trinn i å utvikle horisontflatebitene i horisontdataene er å partisjonere horisontinnmatingsdataene i forhold til et sett med forkastningsblokker, ved trinn 520, hvor unionen er hele reservoaret. Resultatet av å partisjonere horisontdataene er en samling av datagrupper. Antall datagrupper i denne samlingen er mindre enn eller likt antall forkastningsblokker som er generert ved å splitte eller avdele reservoaret. For en gitt horisont 110, vil flatebiter 710 og 720 dannes ved kunstig å utvide forkastningsblokkgrensene 680 som beskrevet i fig. 6B. De partisjonerte datagrupper med hver datagruppe tilsvarende en horisontflatebit er da anvendt i de senere trinnene i modelleringsalgoritmen.

Horisontmodellen ved innsiden av hver forkastningsblokk er representert som en enkelt verdi overflate. På denne måten, vil forkastningshorisontmodellering være en hybrid teknikk, som tillater både volumsplitting og ikke-splittingsforkastninger som valgt av brukeren.

Med henvisning til fig. 8, illustreres filtrering av data, ifølge en utførelse. Innmatingsdatapunktene 810 kan om ønskelig filtreres i forhold til grenseoverflatene til forkastningsblokken. Som beskrevet tidligere, kan filtreringen være nødvendig for å fjerne avvik mellom innmatingshorisontdataene og geometrien til forkastningsblokken som er definert ved splittingsforkastningene beskrevet i trinn 510 på fig. 5. Hovedkilden for innmatingshorisontdataene er typisk oppnådd fra seismisk tolkning. Det er kjent at tolkingen vil være tilbøyelig til å være unøyaktig i nærheten av forkastninger eller sprekker, f.eks. innenfor et smalt filtreringsområde 830. Ofte vil horisontdatapunkter tolkes over forkastningen uten å ta i betraktning den vertikale forskyvningen som en horisont 815 underkastes ved lokaliseringen av bristen. Hvis den beholdes ubehandlet, vil denne feilaktige tolkningen kunne føre til feil i horisontmodellen som er beregnet og deretter i modellen for hele reservoaret. En applikasjon som er i stand til å fjerne innmatingsdatapunkter basert på deres avstand fra forkastningsoverflaten kan anvendes for å utføre det valgfrie filtreringstrinnet. Den euklidske avstanden fra punktet til den opprinnelige (ikke ekstrapolerte) forkastningsoverflate er anvendt. Denne applikasjonen kan konfigureres for å fjerne punkter, slik som punkter 820, selektivt på én eller på begge sider av en bestemt forkastning 805.

Med henvisning til fig. 9A, er et blokkskjema for dannelse av flatebiter illustrert, ifølge en utførelse. I trinn 910, som er samme som trinn 710, for en gitt horisont, er forkastningsgrensene kunstig utvidet. I trinn 920, er kontinuitetsbegrensninger i form av funksjonsverdier og gradienter utviklet på hver side av de kunstig utvidede forkastningsgrensene.

Med henvisning til fig. 9B, er utvikling av kontinuitetsbegrensningene 905 illustrert, ved trinn 540 ifølge en utførelse. Kontinuitetsbegrensningene 905 må generelt sikre at en horisontflate og dens gradient er kontinuerlige over kunstig utvidede forkastningsblokkbegrensninger. Uten innføring av

kontinuitetsbegrensninger 905, vil horisontflatebitene 710 og 720 fra begge sider av den kunstig utvidede blokkgrensen 680 være diskontinuerlige. En slik diskontinuitet vil også føre til uoverenstemmelse ved endepunktene 610 og 620 i sprekkåpningen til horisonten forårsaket av det virkelige partiet 920 til oppskyvningen 220. Dette vil resultere i en lavkvalitets horisontmodell og føre til unøyaktige modelleringsresultater i de senere trinnene i arbeidsflyten, f.eks., ved eiendomsmodellering og strømningssimulering.

For å imøtekomme slike problemer, er kontinuitetsbegrensninger 905 i form av funksjonsverdier og gradient beregnet og pålagt langs den kunstige blokkgrensen

680. Hvis (xt,yt, zt) er parameteriseringen av krysset mellom den ekstrapolerte delen av en forkastning F og en horisontflatebit A og (x<A>t,y<A>t,z<A>t) er parameteriseringen av skjæringen mellom den samme delen F med horisontflatebit B på den andre siden av F, vil systemet sikre at (xt,yt, zt) = (x<A>t,y<A>t,z<A>t) for alle verdier av det reelle

parameter t.

I tillegg la HA(x,y) og HB(x,y) være parameteriseringene til horisontflatebitene A og B, f.eks. flatebiter 520 og 530, i nærheten av krysset med forkastning F. Horisontflatebiten på innsiden av en gitt forkastningsblokk kan ikke antas å tillate en mangfoldig (ikke forkastet) representasjon på grunn av antagelsen av at innsiden kan inkludere normale forkastninger. Imidlertid vil horisontoverflateområdene mellom sprekker kunne parameteriseres ved kontinuerlig dreriverbare kart H(x,y) hvor (x,y) hører til en undergruppe av unionen av alle Dsi(x,y). Som en konstruksjon, HA(x,y) = (xt,yt,zt) for alle verdiene til det reelle paramter t.

Da vil systemet sikre at grad HA(xt,yt) = grad HB(xt,yt) for alle verdiene av det reelle parameter t.

Skjæringskurvene til flatebitoverflaten ved grensene i den tilsvarende forkastningsblokk er kjent som flatebittrimmekurver (eng: patch trim loops). De er et viktig element i flerflatebithorisontmodellen. Kontinuitetsbegrensningene 905 sikrer at trimmekurvene for to nabohorisontflatebiter 710 og 720 sammenfaller over de ekstrapolerte delene av de felles forkastnings overflatene. Imidlertid vil trimmekurvene divergere i området for den virkelige delen 920 av oppskyvningen 220 og således definere forkastningsområdet 410, også kjent som sprekkåpningen i horisonten forårsaket av forkastningen.

Med henvisning nå til fig. 10, er en teknikk for å utvikle flerverdihorisontmodeller illustrert i et flytskjema, ifølge en utførelse av oppfinnelsen. Teknikken beskrevet nedenfor innlemmer trinn 520, 530 og 540 i fig. 5 som trinn 1010, 1020 og henholdsvis 1030. De etterkommende trinn 1040 til 1080 i teknikken følger logikken til algoritmen for enkeltverdihorisont beskrevet i US patentene som er vist til tidligere men anvendt bare på innsiden av forkastningsblokken. En database 1090 som omfatter en representasjon av en jordmodell er om ønskelig konfigurert for å levere innmating til og/eller motta utmating fra hvert av trinnene 1010 til 1080.1 en utførelse, er innmatingene til og/eller utmatingene fra hvert av trinnene 1010 til 1080 lagret i minnet. Overflateoperasj onene som er utført for å utvikle forkastningsflatebitmodellen er begrenset til innsiden av den tilsvarende forkastningsblokk, på grunn av det faktum at horisontflatebiten ikke er definert utenfor den tilsvarende forkastningsblokken. Dette eliminerer behovet for å klassifisere de resterende forkastningene fra rammen i forhold til forkastningsblokkpartisjonering av reservoaret.

I trinn 1010, partisjoneres innmatingsdataene lagret i databasen 1090 i forhold til forkastningsblokksplitting av reservoaret og defineres en gruppe med flatebiter for horisontdata, med hver flatebit tilsvarende en forkastningsblokk. De partisjonerte horisontdataene er lagret i databasen 1090.

I valgfritt trinn 1020, filtreres innmatingsdataene i forhold til grenseoverflatene i forkastningsblokkene for å mate ut filtrerte, partisjonerte horisontdata som er lagret i databasen 1090. Filtreringstrinnet kan utføres på de partisjonerte flatebitdataene for å eliminere feil sidepunkter eller punkter 820 som er plassert innenfor et smalt filtrerings område 830.

I trinn 1030, utvikles kontinuitetsbegrensninger for horisontflatebiter langs kunstig utvidede forkastningsblokkgrenser for å sikre kontinuiteten til overflaten og dens gradient over disse grenser. Kontinuitetsbegrensningene er lagret i databasen 1090.

I trinn 1040, anvendes flatebitdataene og de beregnede kontinuitetsbegrensningene for å utvikle en første, ikke forkastet horisontmodell på innsiden av hver blokk. Således er en ikke forkastet flatebitmodell av innsiden av hver forkastet blokk bygget med anvendelse av det tilsvarende parti av innmatingsdata og kontinuitetsbegrensninger. Det beregnes også en overflateflatebitgrense, f.eks. trimmekurver for en flatebit, ved å skjære den ikke forkastede flatebitmodell med grenseoverflatene til forkastningsblokken. De ikke-forkastede flatebitmodeller og den opprinnelige trimmekurven er lagret i databasen 1090.

I trinn 1050, anvendes flatebitdataene, kontinuitetsbegrensningsdataene, og flatebitgrensen for å beregne opprinnelig forkastningslokaliseringer for innsiden av hver flatebit med anvendelse av algoritmer beskrevet i US patentene som det er vist til tidligere. Således vil de opprinnelige forkastningsbeliggenhetene oppnås ved å skjære den ikke-forkastede flatebitmodell i trinn 1040 for hver forkastningsblokk med forkastningsoverflatene. Deretter filtreres og filtreringsavstanden økes adaptivt for hver forkastningslokalisering. Det gjentas helt til den maksimale distorsjons vinkel for hver forkastningslokalisering ligger under terskelen. Trinn 1050 er fullført ved å filtrere dataene i forhold til de opprinnelige forkastningslokaliseringene for å oppdatere den ikke-forkastede flatebitmodellen. Oppdater overflateflatebitgrensen, f.eks. flatebittrimmekurver ved å beregne skjæringen mellom den ikke-forkastede innsidehorisontmodell som resulterer fra den opprinnelige forkastningslokaliseringsberegning med grenseoverflatene til blokken. De opprinnelige forkastningslokaliseringene lagres, sammen med filtrerte flatebitdata, den oppdaterte ikke-forkastede modell og den oppdaterte flatebittrimmekurve i databasen 1090.

I trinn 1060, anvend de filtrerte flatebitdata, kontinuitetsbegrensningsdataene, overflateflatebitgrensen og de opprinnelige forkastningslokaliseringene fra trinn 1050 for å beregne en opprinnelig forkastet horisontmodell for innsiden av hver flatebit med anvendelse av algoritmen beskrevet i de tidligere refererte US patentene. Oppdater flatebittrimmekurven. Lagre den opprinnelige forkastede horisontmodell og oppdater flatebittrinnkurve i databasen 1090.

I trinn 1070, anvend den opprinnelige forkastede horisontmodell for innsiden av hver flatebit fra trinn 1060 for å beregne endelige forkastningslokaliseringer for innsideforkastningene med anvendelse av algoritmen beskrevet i US patenter som det er vist til tidligere. Lagre endelig innsideflatebitforkastningslokaliseringer for hver forkastningsblokk i databasen 1090.

I trinn 1080, anvend den endelige innsideforkastningslokalisering fra trinn 1070, flatebitdataene og kontinuitetsbegrensningene for å beregne en endelig forkastet horisontmodell for innsiden av hver flatebit med anvendelse av algoritmen beskrevet i US patenter som det er vist til tidligere. Oppdater overflateflatebitgrensen ved å beregne skjæringen av horisontmodellene som således er beregnet med grenseflatene for blokken. Lagre endelig forkastet flatebitmodell og oppdatert flatebittrinnkurve i databasen 1090.

Det tredimensjonale horisontmodelleringssystemet beskrevet ovenfor vil også støtte konformhorisontmodellering som beskrevet i de tidligere henviste US patentene. Det nye elementet her er at utformingsdataene er avledet i forbindelse med forkastningsblokkpartisjoneringen av reservoaret, ved trinn 510. De to hovedversjonene av konformmodellering er støttet: 1) med anvendelse av en begrenset gruppe med innmatingsdatapunkter som tilveiebringer den generelle lokaliseringen av modellen og en referansehorisontlappmodell som tilveiebringer utformingen, og 2) med anvendelse av en tykkelsesmodell og en referanselappmodell. Tykkelsesmodellen kan være enten en global, enkelt verdimodell for hele horisonten eller en gruppe av fiatelapptykkelsesmodeller. En enkelt modell er anvendelig når de geologiske deformasjonene ikke fører til forskjellig bergkompresjon på begge sider av en gitt oppskyvning. Flatebittykkelsesmodellen er anvendelig når de geologiske deformasjonene forårsaker forskjellig bergkompresjon over en oppskyvning. Det er opplagt at dette fenomen ikke kan representeres nøyaktig med en enkelt verditykkelsesmodell. Således vil en flerlappsmodell være vel egnet for slike anvendelser.

Kombinasjonen av tykkelse og referansemodeller er anvendelig ved å beregne en horisontmodell med spesifikke ønskede egenskaper. Imidlertid kan definisjonene av en god tykkelsesmodell være vanskelig. Systemet tillater at brukeren starter med tilnærming 1) ovenfra. Tykkelsesmodeliene er beregnet som et biprodukt av modelleringsprosessen. Når dette er fullført, kan systemets bruker endre tykkelsesmodellene som ønsket og anvende tilnærming 2) ovenfra.

Med henvisning nå til fig. 11, er et datamaskinsystem 1110 vist som er generelt anvendelig for de forskjellige utførelsene beskrevet. Systemet 1110 omfatter en prosessor 1115, et flyktig minne 1120, f.eks. RAM, et tastatur 1125, en pekeanordning 1130, f.eks. en mus, et ikke-flyktig minne 1135, f.eks. ROM, harddisk, floppy disk, CD-ROM og DVD, og fremvisningsanordning 1105 med en fremvisningsskjerm. Minnet 1120 og 1135 er for å lagre programinstruksjoner, som kan utføres av prosessor 1115 for å implementere forskjellige utførelser av en fremgangsmåte ifølge den foreliggende oppfinnelsen. Minnene 1120 og 1135 kan anvendes for å lagre partier av databasen 1090. Komponenter inkludert i systemet 1110 er sammenkoblet ved bussen 1140. En kommunikasjonsanordning (ikke vist) kan også kobles til bussen 1140 for å tillate informasjonsutveksling mellom system 1110 og andre anordninger slik som andre datamaskinsystemer via et nettverk slik som internett.

I flere utførelser inntar system 1110 flere fasonger, omfattende et personlig datamaskinsystem, klientserversystem, hovedramme-datamaskinsystem, parallellprosesseringsdatamaskinsystem, arbeidsstasjon, internettapplikasjon, PDA, innskutt prosessor med minne, osv. Det vil si at det bør forstås at begrepet datamaskinsystem er ment til å omfatte en hvilken som helst anordning med en prosessor som utfører instruksjoner fra et minnemedium.

Minnemediet vil fortrinnsvis lagre instruksjoner (også kjent som softwareprogram) for å implementere flere utførelser av en fremgangsmåte ifølge den foreliggende oppfinnelsen. I flere utførelser vil det ene eller flere softwareprogrammer være implementert på forskjellige måter, omfattende prosedyrebaserte teknikker, komponentbaserte teknikker, og/eller objektorienterte teknikker, blant annet. Spesifikke eksempler omfatter XML, C, C++, Java og Microsoft Foundation Classes

(MFC).

Med henvisning til fig. 12, er et klient-serverdatamaskinsystem 1230 anvendt for å implementere en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen. Systemet modellerer flerverdihorisontmodeller i sammenhengen for en jordmodell, hvor kompleksitetene ved de forskjellige modellelementene i oppskyvningsstrukturer er skjult under enkelte føringer til komponenter i jordmodellen som er lagret på databasen 1090. Et softwaredesignmønster som kan påføres effektivt her er klient-servermodellen. Serveren 1210 er ansvarlig for å opprettholde og vedlikeholde databasens 1090 lagring og betjene anmodninger for datatilgang og lagring. Serveren 1210 er porten til det felles oppbevaringsstedet. De forskjellige komponenter (f.eks. forkastninger, horisonter osv.) i reservoaret 115 er representert i databasen 1090 og dataene for hver av dem er lagret med anvendelse av en spesiell datamodell. Serveren 1210 vet og håndhever forholdet mellom de forskjellige datamodellkomponenter. Jordmodelldataene er tilgjengelige for én eller flere klient 1220 datamaskinarbeidsstasjoner som kan samvirke med den via et nettverk 1250. Klient 1220 arbeidsstasjonen utfører et datamaskinprogram som virker med en spesiell del av jordmodellen og kan reagere overfor endringer i modellen utført av en annen klient gjennom databaseserveren 1210. Denne beskrivelsen er basert på angivelsen av US patentsøknad nr. 08/758,833, av Shamin Ahmed og Serge Dacic, og er innlemmet herved ved referanse. Datamaskinteknikken som beskrives tilveiebringer eller gir anledning for modulær softwaredesign og applikasjonsintegrering. F.eks. kan horisontmodelleringsfunksjonaliteten som beskrives i denne beskrivelsen utvikles til en applikasjon som er i stand til å samvirke med jordmodellen gjennom klient-serversystemet 1230. Den tar dataene for en horisont, forkastningsramme og overflater, og forkastningsblokkavdeling, ved trinn 510, og beregner og anbringer modellen på jordmodellen. En komplementær visualiseringsanvendelse kan utvikles på tilsvarende måte. Den kan, f.eks. vise frem på fremvisnings anordningen 1105 den beregnede horisontmodell og også en hvilken som helst av innmatingsmodellene. Begge applikasjonene vil kommunisere gjennom den felles jordmodell som er bragt på databasen 1090 og uttrykker interessebegivenheter som er sendt fra en applikasjon til en annen via serveren 1210.

Med henvisning til fig. 13, er et parallelt prosesseringsdatamaskinsystem 1390 som omfatter arbeidsstasjoner 1310, 1320 og 1330 anvendt for å implementere en utførelse av den foreliggende oppfinnelsen. Teknikken beskrevet i fig. 10 er vel egnet for parallell prosessering. Oppgaven å beregne horisontmodellkomponentene for hver forkastningsblokk, f.eks. 1340, 1350 og 1360 er delegert til en annen arbeidsstasjon. Trinn 1010 fra denne algoritme kan beregnes på en enkelt arbeidsstasjon. Etter dette, vil hver arbeidsstasjon utføre trinn 1020-1080 fra disse algoritmer og lagre resultatene i databasen 1090. På denne måten, vil mengden tid som er nødvendig for å beregne den fullstendige modellen kunne reduseres med fordel. I tillegg, kan mye større modeller beregnes med denne teknikken. Behovet for å synkronisere mellom beregningsarbeidsstasjoner som utfører beregningstrinnet 1020 er redusert, siden trinnene 1020-1080 er uavhengige av hverandre og kan utføres parallelt. Hver arbeidsstasjon er i stand til å kommunisere med en hvilken som helst annen arbeidsstasjon, og databasen 1090 kobles til serveren 1210 via et kommunikasjonssystem 1380. Serveren 1210 som er en felles ressurs for datamaskinarbeidsstasjonene 1310, 1320 og 1330, kan oppleve økt belastning. Imidlertid er forholdet mellom I/O og beregningssyklusene for algoritmene fra fig. 10 i favør for beregningstiden. Således er den felles lenke med databasen 1090 ikke en seriøs flaskehals for ytelsen til parallellprosesseringssystemet.

Beskrivelsen av den foreliggende utførelsen har vært presentert med den hensyn å illustrere og er ikke ment å være fullstendig eller å begrense oppfinnelsen til utførelsen som er beskrevet. Flere endringer og variasjoner vil være opplagt for fagmannen på området. For å si det på nytt, var utførelsene valgt og beskrevet for å forklare på best måte prinsippene bak oppfinnelsen, den praktiske applikasjon, og for å gjøre andre fagmenn på området i stand til å forstå oppfinnelsen. Flere andre utførelser med flere modifikasjoner kan være egnet for en spesiell anvendelse som man tenker på, men kan være innenfor rammen for den foreliggende oppfinnelsen. Fagmannen på området vil forstå at hardware og metodene som illustreres her kan variere avhengig av implementeringen. I tillegg er det viktig å merke at mens den foreliggende oppfinnelsen har vært beskrevet i forbindelse med et datamaskinsystem med en prosessor og et minne, vil fagmannen på området kunne skjønne at prosessene ved den foreliggende oppfinnelsen er i stand til å fordeles som datamaskinlesbart medium for instruksjoner på mange forskjellige måter og at den foreliggende oppfinnelsen vil gjelde på samme måte uansett den spesielle type signal der mediet som er anvendt i virkeligheten for å utføre fordelingen. Eksempler på datamaskinlesbare media omfatter registrerbare media f.eks. floppy disk, harddiskdrive, RAM, CD-ROM, CD-RW, DVD og overføringstypemedium slik som digitale og analoge kommunikasjonslenker.

For å gjenta, er flere ytterligere aspekter, modifikasjoner og endringer også tenkt og ment til å omfattes innenfor rammen for de følgende krav. I tillegg bør man forstå at i de følgende krav, er ikke handlingene nødvendigvis utført i den spesielle rekkefølgen som de er beskrevet i.

Claims (25)

1. Fremgangsmåte for modellering av et reservoar (115) med en horisontflate med en oppskyvning (220), karakterisert vedat fremgangsmåten omfatter: a) å avdele et volum (135) av reservoaret (115) i forkastningsblokker (615, 625 og 635), hvor en grenseflate (645, 655) for hver av forkastningsblokkene (615, 625 og 635) omfatter et parti av oppskyvningen, hvor en innside av hver av forkastningsblokkene (615, 625, 635) omfatter bare enkeltverdihorisontflater; b) å avdele horisontdata som beskriver reservoaret (115) i datagrupper, hvor datagruppene definerer flatebiter (710 og 720), hvor hver flatebit tilsvarer en forkastningsblokk, hvor fiatebitene (710 og 720) omfatter en oppoverrettet (475) og nedoverrettet (485) forkastningstrase på motsatte sider av oppskyvningen (220); og c) å utvikle kontinuitetsbegrensninger (905) langs kunstig utvidede forkastningsblokkgrenser (680), hvor kontinuitetsbegrensningene (905) tilsvarer endepunkter (610 og 620) i den oppoverrettede (475) og nedoverrettede (485) til forkastningstrase.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, a) omfattende kunstig å utvide forkastningsoverflaten (680) i oppskyvninger (220) til en grense i volum (135).

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvor forkastningsblokkene (615, 625 og 635) er formet ved kunstig å utvide forkastningsoverflater (680) i oppskyvningen (220) til en oppskjæring med en annen horisont med en annen forkastning.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvor hvert datapunkt inkludert i horisontdataene er tildelt til bare én forkastningsblokk inkludert i forkastningsblokkene (615, 625 og 635).

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, a) omfattende å velge en undergruppe av alle forkastningene i reservoaret (115) hvor undergruppen omfatter oppskyvningen (220).

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, omfattende: å beregne en opprinnelig ikke-forkastet horisontmodell på innsiden av hver forkastningsblokk som svar til mottagelse av flatebitdata, og data som beskriver kontinuitetsbegrensningene (905); og å beregne en overflateflatebitgrense ved å skjære den opprinnelige ikke-forkastede horisontmodell med grenseflatene (645 og 655) i forkastningsblokken.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, omfattende: å beregne opprinnelig forkastningslokaliseringer for innsiden av hver flatebit som svar til mottagelse av flatebitdata, kontinuitetsbegrensningen og overflateflatebitgrensen; og å oppdatere overflateflatebitgrensen ved å skjære den opprinnelige ikke-forkastede horisontmodell med grenseflater (645 og 655) i forkastningsblokken.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, omfattende å beregne en opprinnelig forkastet modell for innsiden av hver forkastningsflatebit som svarer til mottagelse av flatebitdata, kontinuitetsbegrensningsdata, overflateflatebitgrense og de opprinnelige forkastningslokaliseringer.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, omfattende å beregne endelige forkastningslokaliseringer for innvendige forkastninger som svar til den opprinnelige forkastede modell for innsiden av hver forkastningsflatebit.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, omfattende: å beregne en endelig forkastet modell for innsiden av hver forkastningsflatebit som svar til mottagelse av de endelige forkastingslokaliseringer, flatebitdataene, og kontinuitetsbegrensningsdataene; og å oppdatere overflateflatebitgrensen ved å skjære den endelige forkastede horisontmodell med grenseflatene (645 og 655) i den endelige blokken.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1, omfattende å filtrere horisontdataene for å fjerne datapunkter (820) som er på feil side, hvor filtreringen er om ønskelig utført før utvikling av kontinuitetsbegrensningene (905).

12. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvor modelleringen definerer en modell for reservoaret (115) hvor modellen er tilpasset for å motta horisontdata og forkastningsoverflatene og forholdsdata.

13. Datamaskinprogramprodukt for et modelleringssystem som kan opereres for å tilveiebringe en representasjon av et reservoar (115) med en horisontflate med en oppskyvning (220), karakterisert vedat datamaskinprogramproduktet omfatter: instruksjoner for å avdele et volum (135) i reservoaret (115) til et flertall av forkastningsblokker (615, 625 og 635), hvor en grenseflate (645, 655) for hvert flertall av forkastningsblokkene (615, 625 og 635) omfatter et parti av forkastningsblokken (220), hvor hver av flertallet av forkastningsblokker (615, 625 og 635) har en innside som er beskrevet av en tilsvarende enkel horisontverdimodell; instruksjoner for å avdele horisontdata som beskriver reservoaret (115) i datagrupper, hvor datagruppene definerer flatebiter (710 og 720), hvor hver flatebit tilsvarer en forkastningsblokk; og instruksjoner for å utvikle kontinuitetsbegrensninger (905) langs kunstig utvidede forkastningsblokkgrenser (680), hvor kontinuitetsbegrensningene (905) resulterer i tilsvarende endepunkter (610 og 620) for oppoverrettet (475) og nedoverrettet (485) traser for oppskyvningen (220).

14. Datamaskinprodukt ifølge krav 13, a) omfattende kunstig å utvide forkastningsoverflater (680) til oppskyvningen (220) til en grense i volum (135).

15. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, hvor forkastningsblokkene (615, 625 og 635) er dannet ved kunstig å utvide forkastningsoverflater (680) i oppskyvningen (220) til en skjæring av en annen horisont med en annen forkastning.

16. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, hvor hvert datapunkt inkludert i horisontdataene er tildelt til bare én forkastningsblokk inkludert i forkastningsblokkene (615, 625 og 635).

17. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, a) omfattende å velge en undergruppe av alle forkastninger i reservoaret (115), hvor undergruppen omfatter oppskyvningen (220).

18. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, omfattende: å beregne en opprinnelig ikke-forkastet horisontmodell på innsiden av hver forkastningsblokk som svar til mottagelse av flatebitdata, og data som beskriver kontinuitetsbegrensninger (905); og å beregne en overflatebitgrense ved å skjære den opprinnelige ikke-forkastede horisontmodell med grenseflatene (645 og 655) for forkastningsblokken.

19. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 18, omfattende: å beregne opprinnelige forkastningslokaliseringer for innsiden av hver flatebit som svar til mottagelse av flatebitdataene, kontinuitetsbegrensningsdataene og overflatebitgrensen; og å oppdatere overflateflatebitgrensen ved å skjære den opprinnelige ikke-forkastede horisontmodell med grenseflatene (645 og 655) i forkastningsblokken.

20. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 19, omfattende å beregne en opprinnelig forkastningsmodell for innsiden av hver forkastningsflatebit som svar til mottagelse av flatebitdata, kontinuitetsbegrensningsdata, overflateflatebitgrense og de opprinnelige forkastningslokaliseringer.

21. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 20, omfattende å beregne endelige forkastningslokaliseringer for innvendige forkastninger som svar til den opprinnelige forkastningsmodell for innsiden av hver forkastningsflatebit.

22. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 21, omfattende: å beregne en endelig forkastningsmodell for innsiden av hver forkastningsflatebit som svar til mottagelse av de endelige forkastningslokaliseringer, flatebitdata og kontinuitetsbegrensningsdata; og å oppdatere overflateflatebitgrensen ved å skjære den endelige forkastede horisontmodell med grenseflatene (645 og 655) for forkastningsblokken.

23. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, omfattende å filtrere horisontdataene for å fjerne datapunkter (820) som er på feil side, hvor filtreringer er om ønskelig utført før utvikling av kontinuitetsbegrensningene (905).

24. Datamaskinprogramprodukt ifølge krav 13, hvor modelleringen definerer en modell for reservoaret (115), hvor modellen er tilpasset til å motta horisontdata og forkastningsoverflater og forholdsdata.

25. Datamaskinprogramprodukt ifølge ett av kravene 13-24, i et modelleringssystem som kan opereres for å tilveiebringe representasjon av et reservoar (115) med en horisontflate med en oppskyvning (220),karakterisert vedat systemet omfatter: en prosessor (115); og et minne (1120, 1135) som lagrer instruksjoner som kan utføres med prosessoren (1115), hvor instruksjonene i henhold til krav 25 er utført, hvor innsiden av hver forkastningsblokk (615, 625 og 635) omfatter bare enkeltverdihorisontflater og hvor fiatebitene (710 og 720) omfatter en oppoverrettet (475) og nedoverrettet (485) forkastningstrase på motsatte sider av oppskyvningen (220).