NO325602B1 - Fremgangsmate til styring av belastning i et kommunikasjonssystem - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for et mobilt radiokommunikasjonssystem for å håndtere problemer ved mangel på kapasitet, og for å øke data-gjennomløp i et UMTS kommunikasjonsnettverk. Spesielt gjør fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen det mulig å fordele en last i en overbelastet celle til naboceller med fri kapasitet. Fremgangsmåten frembringer trinnene med å velge en passende mobil for overlevering til en passende nabocelle. Fremgangsmåten anvender signalstyrkemåling og kapasitetsberegninger i cellene.

UMTS (Universal Mobile Telecommunications System) er det europeiske navnet på tredjegenerasjons mobilsystemer som er planlagt å være i drift i begynnelsen av det 21. århundre. Standardiseringsarbeidet for UMTS er i full utvikling på det nåværende tidspunkt og det er forventet at første fase av standardene vil være klar i år 2000. Mye arbeid er gjort i samarbeid mellom Japan og Europa og vil etter all sannsynlighet bli en felles standard.

UMTS er forventet å tilby, som GSM (Global System for Mobile Communication) både tale og datatjenester, men med den forskjellen at UMTS vil tilby en høyere datahastighet sammenlignet med dagens GSM. UMTS vil i tillegg til dagens tjenester støtte blant annet multimediatjenester og Internettaksess med overføringshastigheter opp til 2 Mbit/s.

Standardiseringsarbeidet for UMTS er fokusert på dannelse av et nytt radioaksessnettverk kalt UMTS Terrestrial Radio Access Network, UTRAN. Ideen er at infrastrukturen i form av MSC og SGSN/GGSN som vil eksistere i GSM/GPRS-nettverket når UMTS blir lansert skal bli benyttet om igjen. Et klart bilde av et forslag for nettverksstruktur for UTRAN er gitt i fig. 1. Radioaksess-teknologien UTRAN er i seg selv kalt UMTS Terrestrial Radio Access, UTRA. Det er to modi, et frekvens dupleks modus, FDD-modus, og engangs dupleks modus, TDD-modus. Begge modi er basert på bruk av en spredt-spektrumsteknologi (spread spectrum), CDMA. I beskrivelsen av kanalstrukturen og handoverfunksjonene i UTRA under er det FDD-modus som er ment. Foreliggende oppfinnelse kan imidlertid som sådan anvendes til både FDD og TDD-modus.

En av hovedkvalitetene i CDMA-systemene er at alle brukere kan anvende det samme frekvensbånd på samme tid. For å skille mellom ulike brukere og ulike celler i CDMA-systemet, blir ulike koder anvendt. I UTRA blir to typer koder brukt, spredekoder og pakkekoder. Spredekodene sprer informasjon som skal overføres ved en chiprate på 4096 Mchip/s. Lengden av spredekodeh varierer fra 4-265 bits, avhengig av aktuell datahastighet. Pakkekodene endrer på den andre side ikke antall bits som skal overføres, men endrer kun deres verdi ifølge en veldefinert liste. Ved nedlink brukes spredekoden for å sikre ortogonalitet mellom ulike brukere i den samme cellen, uavhengig av ved hvilken datahastighet de overfører. Hver celle benytter også en pakkekode av seg selv, som gjør det mulig å skille mellom ulike celler. Denne koden funksjonerer på denne måten som en celleidentitet.

Ved opplink anvender hver bruker/terminal en unik pakkekode for å gjøre det mulig å skille mellom brukerne i cellen. På den andre side er det ingen koordinasjon som er nødvendig for å bruke spredekodene ved opplink. Alle brukerne/terminalene kan anvende hvilken som helst spredekode.

En kanal i UTRA er følgelig karakterisert ved en unik kombinasjon av spredekode og pakkekode, og sekvensen som benyttes. Antall eksisterende spredekoder er begrenset når de skal være ortogonal. Hvis antallet spredekoder ved nedlink i en celle ikke er tilstrekkelig, er det mulig å benytte mer enn en pakkekode. Denne prosedyren bør imidlertid unngås hvis mulig siden brukerne ikke vil være perfekt ortogonal. P.g.a. strukturen til spredekoden vil brukere med ulike datahastigheter i en celle fremdeles være ortogonal. Kapasiteten i form av antall brukere er imidlertid direkte avhengig av hvilke spredekoder som benyttes. En bruker med kodelengde 64 korresponderer til to brukere med kodelengde 128.

Bruk av koder for å skille mellom brukere gjør det mulig å anvende en frekvensrepetisjonsavstand på en (1) i de fleste tilfeller. Hvis operatøren har et antall tilgjengelige frekvenser, kan disse anvendes for å danne hierarkiske cellestrukturer med flere lag, se fig. 2. Avhengig av bevegelsesmønster til den respektive terminal, og til tjenester den anvender, kan det være av interesse å rute den til en av de nåværende lagene av celler.

I den første fasen av celleutvalgsprosedyren måler hver terminal mottatt signalstyrke fra basestasjonene i nabolaget. Etter det synkroniserer terminalen til cellen det som var det sterkeste og identifiserer hvilken pakkekode som anvendes av cellen. Så lenge som terminaler er i "ledig modus", søker den vedvarende for nye celler. En kontrollenhet i nettverket (RNC) frembringer en prioritets-liste til terminalen over hvilke pakkekoder (celle-identiteter) den skal søke for. Denne listen blir vedvarende oppdatert for å reflektere endringer, hvis noen, i miljøet rundt terminalen.

Et viktig problem angående valg av celle i CDMA-systemer er den såkalte "nær-fjern effekt". Den oppstår når en terminal som er i nærheten av en basestasjon sender med for høy utgangsstyrke og på den måten drukner signalene fra andre terminaler i det samme området. For å motvirke at nær-fjern problemene oppstår, bruker UMTS-terminalene en svært hurtig styrkekontroll.

Når en terminal beveges fra en celle til en annen eller når den av en eller grunn finner at cellen (basestasjon) hvortil terminalen er synkronisert ikke har tilstrekkelig høy kvalitet, endrer terminalen basestasjon. Denne endringen er kalt handover og er en essensiell bestanddel i mobil telekommunikasjon som fordelaktig forutses ved noen passende prosedyrer for å utvelgelse av nye basestasjoner. Det er to hovedtyper handover i et CDMA-system: "Soft Handover" og "Hard Handover". Myk overlevering (soft handover) er definert som en overlevering hvor terminalen starter kommunikasjon med en ny celle uten å bryte kommunikasjonen med den tidligere cellen. Kravet er at kommunikasjonen mot de to cellene bruker den samme frekvensen. En terminal i myk overlevering er imidlertid ikke begrenset til kommunikasjon med to celler. Hvis det betraktes som en fordel kan den kommunisere med mer enn to celler på samme tid.

Hard overlevering (hard handover) betyr at terminalen bryter kommunikasjon med den nåværende cellen før en ny forbindelse blir etablert mot en ny celle. De mest vanlige grunnene for å bruke hard overlevering er at de angjeldende celler bruker ulike frekvenser, eller at en myk overlevering ikke er nødvendig for f.eks. for pakkedatatjenester.

For å lette handover bør en UTRA-terminal holde de følgende cellelister oppdatert.

Active Set: Celler hvorved en terminal er ved soft

handover ved en bestemt hendelse.

Handover overvåkningssett: Alle celler (UTRA

eller andre systemer så som GSM) som terminalen har instruert å overvåke av UTRAN når den er i "aktiv modus". Dette settet korresponderer til BA (SACCH) i

GSM.

Handover- kandidatssett: De celler som ved et tilfelle ikke tilhører "Aktiv Sett" til terminalen, men som nås med tilstrekkelig signalstyrke. Disse cellene trenger ikke være på frekvensen som ved det nåværende tilfellet benyttes av terminalen. Også celler i andre systemer, så som GSM, kan inkluderes i dette settet.

UMTS med sin store tilførsel av tjenester er forventet å bli svært populær blant mobilbrukere, som vil resultere i kapasitetsproblemer for UMTS-operatører. P.g.a. at mobilbrukere er mobile i systemet, vil operatøren få kapasitetsproblemer i bestemte celler eller i bestemte områder hvor trafikklasten overgår det tilgjengelige antall ressurs.er. Disse kapasitetsproblemene er forventet å bli større enn f.eks. GSM siden en større mengde av ulike typer tjenester vil bli tilbudt innen UMTS. Trafikklasten er uforutsigbar og varierer både i tid og rom. Eksempler på områder hvor kapasitetsproblemer kan oppstå er jernbanestasjoner, flyplasser, handelsmarkeder og konferanseetablissementer etc.

Kapasitetsproblemer kan forårsake både blokkering i nettverket og/eller en redusert datahastighet for den vanlige UMTS. Kapasitetsproblemet kan løses enten ved hjelp av en overdimensjonering av nettverket, eller ved hjelp av spesifikke algoritmer som kun drives når kapasitetsproblemene oppstår. Et eksempel på en slik algoritme er en "cellelastdelings" algoritme. "Cellelastdelingen" flytter radioressurser fra naboceller for å gjøre det mulig å benytte dem i celler hvor mangel på ressurser oppstår. Overdimensjonering av nettverkene koster mye penger og det betyr at problemet blir eliminert ved "utvidelse", som frembringer flere ressurser til celler som det forventes vil bli overbelastet.

En måte å redusere kapasitetsproblemet i en celle er å formidle bestemte utvalgte terminaler til andre celler hvis disse cellene er av tilstrekkelig god kvalitet. "Rettet gjenforsøk" og "cellelastdeling" funksjonalitet benyttes i dagens GSM-system for å redusere sannsynligheten for å blokkere og å øke kapasiteten i nettverket. "Rettet gjenforsøk" og "cellelastdeling" funksjonaliteten benyttet i dagens GSM-system for å redusere sannsynlighet for blokkering og for å øke kapasiteten i nettverket."Rettet gjenforsøk" anvendes når terminalen kommer inn i systemet og finner at den mest attraktive cellen mangler frie ressurser, hvorved naboceller har frie ressurser.

"Cellelastdeling" benyttes ved en oppringning under utførelse som en del av overleveringsalgoritmen.

I svensk patentsøknad 9804038-9 er en fremgangsmåte beskrevet for å dele last i en overbelastet celle til naboceller i et tele og datakommunikasjonssystem, så som GSM med HSDSD. Foreliggende oppfinnelse er basert på løsningen i patentsøknad 9804038-9, men er tilpasset til UMTS. Muligheter for anvendelse i andre systemer er ikke omtalt i denne patentsøknaden.

Av annen kjent teknikk skal US 5,530,917 A omtales, og som vedrører en metode og et middel for utnyttelse av kanaler i et radiokommunikasjonssystem. GB 2 327 574 A beskriver en metode for myk bytteoverleverings i et CDMA cellulær system, og WO 9824199 A2 omtaler en metode for trafikkontroll og et radiosystem.

Et formål med foreliggende oppfinnelse er å frembringe en fremgangsmåte for å redusere kapasitetsproblemer som kan oppstå i UMTS. Spesifikt retter oppfinnelsen seg mot å frembringe en algoritme som kontrollerer og deler trafikklast i fremtidig UMTS-nettverk som drives med CDMA. Et videre formål med oppfinnelsen er å frembringe en økning av datahastighet eller datagjennomløp til UMTS-terminaler. I tillegg skal de ovenfornevnte formål oppfylles på en slik måte at problemene med "nær-fjern" effekter blir minimert.

Den foreliggende oppfinnelse oppfyller de ovenfornevnte formål ved å frembringe en fremgangsmåte for kontroll av last i et mobilt tele og datakommunikasjonssystem som anvender CDMA, omfattende et antall celler som hver virker som en basestasjon, og et antall mobiltermi-naler i hver celle. Basestasjonene i et slikt system kontrolleres av en kontrollenhet (RNC), og hver terminal i er koblet til, eller har en favoritt basestasjon k, og omfatter de følgende trinn. Ifølge oppfinnelsen blir signalstyrkeverdier Gji innsamlet for hver terminal i og nabobasestasjonen j til basestasjonen k. For hver terminal i blir en mengde A^ basestasjoner dannet hvorfor Gji>a, hvor a er en terskelverdi. For hver mobil blir a valgt fra A^, en basestasjon som gir den høyeste økningen av total datagjennomløp for å danne en mengde vev. Fra mengden B blir det valgt det mobilstasjonparet som frembringer den høyeste økningen av total datagjennomløp. Handover bestilles av den valgte mobilen til den valgte basen i mobil-basestasjonparet. Fremgangsmåten er tilpasset til et CDMA-system som støtter myk overlevering av en terminal i fra en celle k til en annen celle j, som betyr at nevnte terminal i kommuniserer med begge disse cellene k og j på samme tid og på samme frekvens for en tidsperiode ved handover. Basestasjonene i mengden Ai er derfor oppdelt inn i undersett Ail omfattende celler i Ai som benytter samme frekvens som celle k, og Ai2 som omfatter andre celler i Ai.

Økningen i total datagjennomløp blir foretrukket beregnet basert på kapasitet gjort tilgjengelig ved handover i den potensielle basestasjonen i nevnte mobil-basestas jonparet, pluss kapasiteten gjort tilgjengelig ved handover i basestasjonen k.

For å unngå "nær-fjern effekter" blir basestasjonene (eller cellene) hvor signalstyrken Gji ikke går ut over signalstyrken Gki for basestasjonen k med verdien av et parameter 8 som er valgt av operatøren, og blir fornuftig nok ikke tatt med i betraktningen ved beregningen.

Oppfinnelsen er definert i det vedlagte patentkrav 1, hvorved fordelaktige utførelser er gitt i de uselvstendige patentkravene.

Foretrukne utførelser av oppfinnelsen er beskrevet nedenfor i detalj med henvisning til de vedlagte tegninger, hvori

Fig. 1 viser nettverksstrukturen for UTRAN ifølge standard SMG2 ZZ.01 vO.0.9 December 1998; Fig. 2 viser et eksempel på en hierarkisk cellestruktur i UMTS, Fig. 3 viser et skjematisk bilde av området i en celle hvori terminaler som kan være kandidater for handover blir søkt etter.

Foreliggende oppfinnelse retter seg mot anvendelse av en cellelastdelingsalgoritme, dvs. en fremgangsmåte eller deling av last for UMTS. Oppfinnelsen letter og øker deling av last i systemet.

Fra operatørens synspunkt er det ønskelig å ha lav sannsynlighet for blokkering i nettverket og høy datahastighet eller høy datagjennomløp med forholdsvis lav interferens. Algoritmen i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan anvendes både ved oppsett av tale og dataoppkall så vel som under oppringning under utførelse. Fremgangsmåten kan anvendes i situasjoner hvor en eller flere terminaler i nettverket ønsker å benytte en høyere datahastighet enn det som er tilgjengelig i cellen. Inten-sjonen er at ved opphopning av trafikk skal fremgangsmåten anvendes for å redusere sannsynligheten for blokkering i systemet og for å øke datahastighet og ved det gjennomløp i systemet.

I en foretrukket utførelse av foreliggende oppfinnelse, gjentas fremgangsmåten ved bestemte intervaller t, som settes av operatøren. Fremgangsmåten kan, når nød-vendig, også repeteres dynamisk. Algoritmen er basert på informasjon om trafikklast til hver celle og radiomiljøet til terminalene og deres behov for datahastighet. Algoritmen blir anvendt ved opphopning av trafikk og når radioressurser til cellen er lavere enn behovet for ressurser i cellen. Algoritmen er konstruert for å bli anvendt på cellenivå.

I algoritmen er det det til nettverket rapporterte eller målte signalstyrkeverdier eller signal til støyfor-hold for terminalene som benyttes. La Gji være målt signalstyrke (frembrakt ved hvilken som helst metode) mellom basestasjonen j og terminal i for alle celler j som er naboer til cellen med indeks k.

I et første trinn til algoritmen blir en terminal koblet til cellen k, eller har cellen k som favorittcelle (cellen som terminalen skal bruke i normaltilfeller). Gki representerer målt signalstyrkeverdi eller signal til støyforhold (oppnådd ved hvilken som helst metode) ved terminal i til basestasjon k som tilhører favorittcelle k.

I algoritmen blir en terskelverdi a, som settes av operatøren, benyttet. Alle verdier til Gji høyere enn a resulterer i en positiv registrering i den forbindelse at cellen (basestasjonen) j utgjør en god kandidat for terminal i. Andre Gji gir en negativ registrering. Operatøren skal være i stand til å sette a på cellenivå. Omliggende basestasjon med indeks j til basestasjon med indeks k og Gji som er større enn a, utgjør en god kandidat for terminal i og inkluderes i kandidatmengden Ai. Dette betyr at Gki er større enn a.

Mengden Ai består av alle nabocellene j til celle k som oppfyller betingelsen at Gji er større enn a for terminal i. I. UMTS-standarden blir Ai kalt "Handover-kandidatsett", som har blitt beskrevet ovenfor. Naboceller er celler som er geometrisk lokalisert nær til angjeldende celle og som er definert ifølge en liste som nettverket informerer til terminalen. Det kan være celler i samme laget som angjeldende celle, eller det kan være celler i et annet lag. I fig. 2 er det vist hierarkiske celler i to lag, hvor større celler, makroceller 1, okkuperer en frekvens fl, og mindre celler, mikroceller 2, okkuperer en annen frekvens f2 helt eller delvis på det samme geogra-fiske området.

For å motvirke frembringelse av "nær-fjern effekter", blir mengden Ai oppdelt i to undersett Ail, som består av cellene i Ai som anvender den samme frekvensen som celle k, og Ai2, som består av andre celler i Ai. Avhengig av hvor-dan nettverket er konfigurert kan cellene i Ai2 tilhøre det samme cellelaget som celler k, eller andre lag i tilfelle med hierarkiske cellestrukturer.

I fig. 3 er det skjematisk vist et antall celler med tilhørende basestasjoner i UMTS-systemet. For enkelthets skyld er cellene blitt tegnet identisk og med regulær form; i realiteten er cellene sannsynligvis av ulik størrelse og høyst irregulær. Forholdet Gji>a beskriver et område på kanten av cellen k. Ifølge oppfinnelsen er det innenfor dette området at algoritmen vil se etter terminaler som er passende for "celle gjenutvelgelse" eller "handover".

Parameteret a kan også benyttes for å bestemme om algoiritmen skal anvendes eller ikke. Når a er av uendelig størrelse, blir algoritmen ikke brukt. Når a er svært liten, er alle naboceller "favorittceller" for terminal i å kobles til.

Parameteret a er en type beskyttelse mot reduksjon av linkkvalitet til terminalen og bør settes til en moderat høy verdi, slik at kvaliteten på linken og interferens ikke blir påvirket i en betydelig grad. Kvaliteten på linken er det som kan måles ved bitfeilrate eller tilsvarende måling ifølge kjent teknologi.

For hver terminal i i cellen k kontrollerer nettverket alle naboceller j i mengden Ai={Ail,Ai2} som sammen med terminalen oppfyller betingelsen GjiXx.

Når mengden Ail ikke er tom, og hvis tjenesten som benyttes ikke krever soft overlevering, sjekkes hvilken kapasitet xl terminal i kan ha allokert til seg selv (som maksimalt er den ønskede kapasitet til terminal i) i de potensielle nye cellene som tilhører mengden Ail. For å unngå "nær-fjern effekter", er cellene hvor GjKGki- 8-^^^, hvor 8^ar(j er et parameter som er satt av operatøren, ikke tatt med i betraktningen.

Etter det sjekker nettverket hvilken kapasitet yl som kan allokeres til andre terminaler i cellen k, hvortil angjeldende terminal for øyeblikket er tilkoblet (fungerende celle), gitt at terminalen utfører "celle gjenvelgelse" eller handover til angjeldende kandidatcelle.

Når mengden Ail ikke er tom og myk overlevering benyttes blir kapasiteten i alle celler som omfattes i det aktive sett av terminaler kontrollert og sammenlignet med tilgjengelig kapasitet i celler som er i mengden Ail. For å unngå "nær-fjern effekter", blir cellene i Ail hvor Gji<Gki-& SQ£t, hvor 5soft er parameter som settes av opera-tøren, ikke tatt med i betraktningen. Maksimum datahastighet som en endring av celler i aktive sett bør medføre, x2, og kapasiteten som er satt fri i cellen-/cellene som gir aktive sett, y2, blir beregnet.

Hvis mengden Ai2 ikke er tom, dvs. det er kandidat-celler på andre frekvenser, i det samme eller andre celle-lag, enn det som terminalen nåværende benytter, blir det sjekket hvilken kapasitet x3 terminal i kan ha allokert til seg (maksimalt den ønskede kapasitet) hvis den utfører "celle gjenvelgelse" eller handover til en celle i Ai2.

Etter det blir det sjekket hvilken kapasitet y3 som kan bli allokert til andre terminaler i cellen hvor angjeldende terminal nåværende er tilkoblet (fungerende celle), gitt at terminalen utfører en celle gjenvelgelse eller handover til angjeldende kandidatcelle.

Disse to parametrene blir lagt sammen (-xn+yn) og en vil ha den totale kapasitet som kan bli allokert i nettverket, gitt at terminalen er koblet til den nye cellen, dvs. den totale økning av datagjennomløp blir studert i nettverket.

Dette blir gjort for alle celler i mengden av kandidater Ai for terminal i, for deretter å velge cellen kalt [MAX( Ai)] som gir den høyeste økning i datahastighet eller gjennomløp. Cellen [MAX(Ai)] er den som frembringer maksimal økning ved endring av cellen til terminal i. Hvis det i dette tilfellet skulle være mer kandidatbasestasjoner som frembringer maksimal økning i gjennomløp til terminal i, blir den basestasjonen som frembringer høyest Gji, den som er sterkest mottatt, valgt.

Fremgangsmåten ovenfor repeteres for alle terminaler i i angjeldende celle. La B være mengden celler [MAX(Ai)] som gir maksimalt gjennomløp for alle terminaler i angjeldende celle. Deretter blir "basestasjon-terminal" paret valgt som frembringer maksimal [MAX(Ai)] i mengden B. Hvis det er mer enn en "basestajon-terminal"-par i mengden B som gir maksimal datahastighet eller gjennomløp, er oppgaven å velge en endelig terminal fra mengden B. Denne utvelgelsen kan utføres tilfeldig, eller basert på den som frembringer den høyeste Gji.

Nettverket beordrer den utvalgte terminal til å utføre cellegjenutvelgelse eller handover til den utnevnte basestasjon (eller cellen). Endring av celle kan utføres ved f.eks. dynamisk endring av "celleutvalgsparametre" ved utvalg av celler i "ledig modus", eller ved dynamisk endring av overleveringsparametre ved "aktiv modus".

I tilfelle når soft handover ikke benyttes impliserer algoritmen at nettverket beregner en passende celle til en terminal og tvinger terminalen til å velge den cellen. I tilfelle når soft handover benyttes tvinger nettverket terminalen til å endre sin "aktive sett".

Hvis cellen som terminalen egentlig ønsker å bli koblet til igjen vil ha fri kapasitet, kan igjen terminalen som er blitt beordret til å gjøre en celle gjenutvelgelse eller handover til en annen celle omkoblet til dette ved en tidsstraff av hysteresis.

Som en .konklusjon er det blitt vist en fremgangsmåte som retter seg mot å overvinne problemene med mangel på kapasitet i fremtidig UMTS-nettverk. På samme tid vil en slik intelligent lastdelende algoritme frembringe en økning i datahastighet i UMTS-nettverk. Oppfinnelsen er en videre utvikling av svensk patentsøknad nr. 9804038-9 for GSM/ HSCSD med hovedfokus på nye funksjonaliteter i UMTS, så som soft handover og hierarkisk cellestrukturer. I dagens GSM-system brukes lastkontroll for å redusere sannsynlighet for blokkering i et belastet nettverk. Nyhetsverdien og det oppfinnelsen bidrar med er at den reduserer sannsynlighet for blokkering og på samme tid øker datahastighet i belast-ede UMTS-nettverk. Oppfinnelsen resulterer i at datahastighet for UMTS-terminaler kan økes som en konsekvens av bedre benyttelse av kanalene (kodeanvendelse) i UMTS.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for kontroll av last i mobil og datakommunikasjonssystemer omfattende et antall celler som betjenes av en basestasjon hver, og et antall mobil-terminaler i hver celle, hvor basestasjonene er kontrollert av en kontrollenhet (RNC), og hver terminal i er koblet til, eller har, en favoritt basestasjon k, omfattende trinnene: at signalstyrkeverdier Gji for hver terminal i og omliggende basestasjoner j til basestasjon k blir innsamlet, at for hver terminal i blir en mengde Ai av basestasjoner frembrakt for hvor Gji>a, hvor a er en terskelverdi, at for hver terminal i blir en basestasjon valgt fra Ai som frembringer den høyeste økningen av total data-gjennomløp for å frembringe en mengde B, og fra mengden B å velge "terminal-basestasjon"-par som frembringer den høyeste økning av total gjennomløp, og å bestille handover av den valgte terminalen til den valgte basestasjonen i nevnte terminal-basestasjonpar, hvor økningen av total datagjennomløp blir beregnet basert på, ved handover, den frie kapasiteten i den potensielle basestasjonen i nevnte "terminal-basestasjon" par, pluss kapasiteten gjort tilgjengelig i basestasjonen k ved handover, karakterisert ved at systemet anvender CDMA og støtter soft handover av en terminal i fra en celle k til en annen celle j mens nevnte terminal i kommuniserer med begge disse cellene k og j på samme tid på samme frekvens, hvorved basestasjonene i mengden Ai blir oppdelt i undersett Ail omfattende cellene i Ai som anvender den samme frekvens som celle k, og Ai2 som omfatter andre celler i Ai.

2. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at cellene j i Ail, for hvor signalstyrken Gji ikke overgår signalstyrken Gki for celle k med verdien til et parameter 8, som settes av operatøren, ikke betraktes ved beregning av den frie kapasitet.

3. Fremgangsmåte i samsvar med krav 2, karakterisert ved at parameteret 8 blir bestemt avhengig av om soft handover anvendes på terminal i.

4. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at hvis, ved utvelgelse av basestasjon fra mengden Ai, mer enn en basestasjon frembringer den samme økning i total data-gjennomløp, blir den basestasjon som har den høyeste signalstyrkeverdien Gji valgt.

5. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at hvis, ved utvelgelse av "terminal-basestasjon" par fra mengden B, mer enn et "terminal-basestasjon" par frembringer den samme økning i total datagjennomløp, blir det paret valgt som har den høyeste signalstyrkeverdien Gji, eller et par velges tilfeldig.

6. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at terskelverdien a er en variabel og settes av en telekommunikasjonsoperatør.

7. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at kontroll av last utføres ved regulære intervaller, som settes av en telekommunikasjonsoperatør.

8. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at kontroll av last utføres dynamisk etter behov, f.eks. basert på trafikklast i hver celle, radiomiljø til terminaler og deres behov for datahastighet.

9. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at handover bestilles ved dynamisk å endre overleveringsparametre.