NO324469B1 - Fremgangsmate for detektering av underjordiske eller undersjoiske lag - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for undersøkelse av underjordiske eller undersjøiske lag som kan inneholde hydrokarbonreservoarer. Oppfinnelsen er spesielt egnet for å bestemme om et reservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, inneholder hydrokarboner eller vann, og også for å detektere reservoarer med spesielle egenskaper.

De for tiden mest vanlige teknikker for geologiske undersøkelser, spesielt i undersjøiske situasjoner, er seismiske metoder. Disse seismiske teknikkene er i stand til å avsløre strukturen til undergrunnslagene med en viss nøyaktighet. Selv om en seismisk undersøkelse kan avsløre posisjonen og formen til et potensielt reservoar, kan den imidlertid vanligvis ikke avsløre reservoarets beskaffenhet.

Løsningen er derfor å bore et borehull inn i reservoaret. Omkostningene i forbindelse med boring av en utforskningsbrønn har imidlertid en tendens til å ligge i området £25 millioner, og siden treffhyppigheten vanligvis er omkring 1 av 10, har dette en tendens til å være en meget kostbar øvelse.

Fra den kjente teknikk skal det også vises til US 05 230 386 Al, US 04 617 518 Al, Chave, A.D., S.C. Constable og R.N. Edwards, 1991: Eletrical exploration methods for the seafloor, in Electromagnetic Methods in Applied Geophysics, Vol.2, M.Nabighian (ed), Soc. Explor. Geophys., Tulsa., pp 931-966, og US 06 525 540 Bl.

Det er derfor et formål med oppfinnelsen å fremskaffe et system for å lokalisere et undergrunnsreservoar og for å bestemme dets beskaffenhet med større sikkerhet uten at det er nødvendig å bore et borehull.

Man har forstått at selv om de seismiske egenskapene til hydrokarbonfylte lag og vannfylte lag ikke atskiller seg betydelig fra hverandre, er det forskjell på deres elektromagnetiske resistiviteter. Ved å benytte en elektromagnetisk undersøkelsesmetode kan således disse forskjellene utnyttes, og treffhyppigheten ved forutsigelse av beskaffenheten til et reservoar kan økes betydelig. Dette representerer en potensielt enorm kostnadsbesparelse.

En fremgangsmåte og en anordning som benytter disse prinsipper, danner følgelig grunnlaget for den herværende søkers britiske patentsøknad nr. 0002422.4.

Denne søknad angår en fremgangsmåte for å bestemme beskaffenheten av et undergrunnsreservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, som omfatter: å påtrykke et tidsvarierende elektromagnetisk felt på de underjordiske lag som inneholder reservoaret; å detektere den elektromagnetiske bølgefeltrespons; å søke i bølgefelt-responsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge fra hydrokarbonlaget; og å bestemme tilstedeværelsen og/eller beskaffenheten av et eventuelt identifisert reservoar basert på forekomsten eller fraværet av en bølgekomponent som er refraktert av hydrokarbonlaget.

Den angår også en fremgangsmåte for å søke etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, som omfatter: å påtrykke et tidsvarierende elektromagnetisk felt på undergrunnslag; å detektere den elektromagnetiske bølgefeltrespons; å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge; og å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten av et eventuelt reservoar som er identifisert, basert på forekomsten eller fraværet av en bølgekomponent som er refraktert av hydrokarbonlaget.

Den angår videre en anordning for å bestemme beskaffenheten av et undergrunnsreservoar hvis tilnærmede geometri og posisjon er kjent, eller for å søke etter et hydrokarbonholdig undergrunnsreservoar, idet apparatet omfatter en anordning for å påtrykke et tidsvarierende elektromagnetisk felt på de lag som inneholder reservoaret; en anordning for å detektere den elektromagnetiske bølgefeltrespons; og en anordning for å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge, for derved å gjøre det mulig å bestemme forekomsten og/eller beskaffenheten av et reservoar.

En refraktert bølge oppfører seg på forskjellige måter avhengig av beskaffenheten av det lag som den forplantes i. Forplantningstapene i et hydrokarbonlag er spesielt meget lavere enn i et vannførende lag, mens forplantningshastigheten er meget høyere. Når et oljeførende reservoar er til stede og et EM-felt blir påtrykt, kan således en sterk og hurtig forplantet, refraktert bølge detekteres. Dette kan derfor indikere forekomsten av reservoaret eller dets beskaffenhet hvis dets forekomst allerede er kjent.

Elektromagnetiske undersøkelsesteknikker er i og for seg kjent. De er imidlertid ikke særlig utbredt i praksis. Generelt ligger de reservoarer som er av interesse, omkring 1 kilometer eller mer under havbunnen. For å utføre elektromagnetiske undersøkelser som en alenestående teknikk under disse forhold, med en rimelig oppløsningsgrad, er det nødvendig med korte bølgelengder. Slike korte bølgelengder er dessverre utsatt for meget høy dempning. Lange bølgelengder gir ikke tilstrekkelig oppløsning. Av disse grunner blir seismiske teknikker foretrukket.

Selv om lengre bølgelengder påtrykt ved hjelp av elektromagnetiske teknikker imidlertid ikke kan fremskaffe tilstrekkelig informasjon for å gi en nøyaktig indikasjon på grensene til de forskjellige lag, kan de, hvis den geologiske struktur allerede er kjent, benyttes til å bestemme beskaffenheten av en spesiell identifisert formasjon hvis mulighetene for at beskaffenheten av vedkommende formasjon har betydelig forskjellige elektromagnetiske egenskaper. Oppløsningen er ikke spesielt viktig, og dermed kan lengre bølgelengder, som ikke er utsatt for alt for stor dempning, anvendes.

Resistiviteten i sjøvann er omkring 0,3 ohm-m, og resistiviteten i overdekningen under havbunnen vil typisk være fra 0,3 til 4 ohm-m, f.eks. omkring 2 ohm-m. Resistiviteten til et hydrokarbonreservoar vil imidlertid vanligvis være omkring 20-300 ohm-m. Resistiviteten til en hydrokarbonførende formasjon vil derfor vanligvis være 20 til 300 ganger større enn resistiviteten til en vannførende formasjon. Denne store differansen kan utnyttes ved å benytte teknikkene ifølge den foreliggende oppfinnelse.

Den elektriske resistiviteten til et hydrokarbonreservoar er vanligvis langt høyere enn for det omgivende materiale (overdekningen). EM-bølger dempes hurtigere og forplanter seg langsommere i et medium med lav resistivitet, sammenlignet med et medium med høy resistivitet. Hydrokarbonreservoarer vil følgelig dempe EM-bølger mindre, sammenlignet med en overdekning med lavere resistivitet. EM-bølgehastigheten vil videre være høyere inne i reservoaret.

En elektrisk dipolsenderantenne på eller nær havbunnen induserer således elektromagnetiske EM-felter og strømmer i havvannet og i undergrunnslagene. I havvann blir EM-feltene sterkt dempet på grunn av den høye konduktiviteten i de saltholdige omgivelsene, mens overdekningslagene med mindre konduktivitet forårsaker mindre dempning. Hvis frekvensen er lav nok (av størrelsesorden 1 Hz), er EM-energien i stand til å trenge dypt inn i undergrunnen, og dypt begravde geologiske lag som har høyere elektrisk resistivitet enn overdekningen (som f.eks. et hydrokarbonfylt reservoar) vil påvirke EM-bølgene. Avhengig av innfallsvinkelen og polariseringstilstanden kan en EM-bølge som faller inn på et lag med høy resistivitet, eksitere en ledet bølgemodus i laget.. Den ledede modus blir forplantet lateralt langs laget og lekker energi tilbake til overdekningen og mottakere som er anbrakt på havbunnen. Ved den foreliggende anvendelse blir en slik bølgemodus kalt en "refraktert" eller "brutt" bølge.

Avstanden mellom EM-kilden og en mottaker blir kalt offset eller forskyvning. På grunn av det faktum at en refraktert bølge i en hydrokarbonførende formasjon vil bli mindre dempet enn en direkte bølge i havvann (eller i overdekningen), for enhver gitt hydrokarbonførende formasjon, vil det være en kritisk forskyvning hvor den refrakterte bølge og den direkte bølge vil ha samme signalstyrke. Denne kan typisk være omkring to til tre ganger større enn den korteste avstand fra kilden (eller mottakeren) til den hydrokarbonførende formasjon. Når forskyvningen er større enn den kritiske forskyvning, vil således de radiale EM-bølger som er refraktert inn i og som blir ledet gjennom reservoaret, gi et hovedbidrag til det mottatte signal. Mottakersignalet vil være av større størrelse og ankomme tidligere (dvs. at det har mindre fase) sammenlignet med det tilfelle hvor der ikke er noe hydrokarbonreservoar. I mange tilfeller kan faseendringen og/eller størrelsesendringen som registreres ved avstander større enn den kritiske forskyvning, direkte benyttes til beregning av reservoarets resistivitet. Reservoardybden kan videre utledes fra den kritiske forskyvning og/eller fasen og størrelseshelningene for forskjellige kilde/mottaker-forskyvninger.

Den foreliggende oppfinnelse er basert på denne erkjennelsen.

Ifølge oppfinnelsen er det tilveiebrakt en fremgangsmåte for undersøkelse av underjordiske eller undersjøiske lag som kan inneholde hydrokarbonreservoarer, hvor fremgangsmåten omfatter utplassering av en elektrisk dispolsenderantenne og utplassering av en elektrisk dipolmottakerantenne på en forutbestemt forskyvningsavstand fra senderen, påtrykning av et elektromagnetisk (EM) bølgefelt på lagene ved benyttelse av senderen, og deteksjon av EM-bølgefeltresponsen ved benyttelse av mottakeren, og hvor fremgangsmåten videre omfatter de trinn å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge, å uttrekke faseinformasjon fra den refrakterte bølgerespons, å gjenta prosedyren med senderen og/eller mottakeren på forskjellige steder for et antall utsendelser, å gjenta prosedyren med forskjellige forskyvninger, å benytte faseinformasjonen fra den refrakterte bølgerespons for antallet av utsendelser til å opptegne en kurve for fasen til en refraktert bølgerepons fra et spesielt lag som funksjon av forskyvning, og å analysere kurvens helling for å bestemme beskaffenheten av laget, for å bestemme tilstedeværelsen og/eller beskaffenheten av et eventuelt tilstedeværende hydrokarbonreservoar.

Forskyvningen kan således varieres ved å flytte mottakeren, eller senderen, eller også begge, to. Alternativt kan den forutbestemte forskyvning eller offset holdes konstant ved å flytte både senderen og mottakeren.

De horisontale grensene til reservoaret kan således finnes ved å analysere helningen og/eller helningsendring til kurven/kurvene for fasen og/eller størrelsen som en funksjon av kilde/mottaker-offsetavstand eller -posisjon, eller ved å analysere variasjonen i fase og/eller størrelse for en fast kilde/mottaker-forskyvning ved flere posisjoner. Den nyttigste kilde/mottaker-forskyvning er vanligvis større enn den "kritiske forskyvning". I denne del av kurven kan endringen i helling indikere reservoargrensen.

Både kilden og mottakeren er fortrinnsvis inne i reservoarområdet for å oppnå den minste helning (eller gradient). Dette er tilfelle for både fase- og størrelseskurvene. Like etter at enten kilden eller mottakeren forlater reservoarområdet, øker helningene hurtig. Fra den posisjon hvor denne endringen inntreffer, kan reservoargrensen kartlegges. Den virkelige reservoargrense vil sannsynligvis ligge nærmere midten av reservoaret sammenlignet med den posisjon hvor helningsendringen inntraff, vanligvis 10 til 20% av reservoardybden. Den detaljerte posisjon kan beregnes ved å anvende de målte data og forovermodellering.

Denne teknikken ifølge oppfinnelsen kan benyttes i forbindelse med konven-sjonelle seismiske teknikker til å identifisere hydrokarbonreservoar.

Hvis forskyvningen mellom senderen og mottakeren er betydelig større enn tre ganger reservoarets dybde fra havbunnen (dvs. tykkelsen av overdekningen), vil man forstå at dempningen av den refrakterte bølge ofte vil være mindre enn dempningen av den direkte bølge og den reflekterte bølge. Grunnen til dette er det faktum at banen til den refrakterte bølge effektivt vil være avstanden fra senderen ned til reservoaret, dvs. tykkelsen av overdekningen, pluss forskyvningen langs reservoaret, pluss avstanden fra reservoaret opp til mottakerne, det vil igjen si tykkelsen av overdekningen.

Hvis intet hydrokarbonreservoar er til stede i området for senderen og mottakeren, vil fasen til den detekterte bølgerespons bestå av en direkte bølge, og vil derfor endre seg lineært med en endrende forskyvning. Likeledes vil fasen til den detekterte bølgerespons forbli konstant med konstant forskyvning i forskjellige posisjoner.

Hvis imidlertid et hydrokarbonreservoar er til stede, vil det være en refraktert bølgekomponent i bølgeresponsen, og denne kan være fremherskende. På grunn av den høyere fasehastigheten (bølgefarten) i hydrokarbonfylte lag, vil dette ha en virkning på fasen til den mottatte bølgerespons. I tilfellet med en økende forskyvning vil fasen ikke endre seg lineært; en opptegning av fase som funksjon av forskyvning vil være en kurve med en konstant foranderlig helling. En forandring fra en rett linje til en kurve, eller omvendt, vil således indikere grensen til et hydrokarbonreservoar.

I tilfellet med en konstant forskyvning vil forekomsten av et hydrokarbonreservoar gi opphav til en konstant, men forskjellig faseverdi ved forskjellige posisjoner sammenlignet med den situasjon hvor intet hydrokarbonreservoar er til stede. En endring av faseverdien vil således indikere grensen for et hydrokarbonreservoar.

Prosedyren blir fortrinnsvis gjentatt ved forskjellige forskyvninger.

I én utførelsesform innbefatter fremgangsmåten å plotte en kurve over fasen til den refrakterte bølgerespons fra et spesielt lag som funksjon av forskyvning/offset, og å analysere kurvens helling for å bestemme lagets beskaffenhet. Alternativt innbefatter fremgangsmåten å plotte en kurve over fasen til den reflekterte bølgerespons fra et spesielt lag og identifisere en endring av kurvens helling.

I en annen utførelsesform omfatter fremgangsmåten å gjenta prosedyren ved forskjellige posisjoner, ved å anvende den samme forutbestemte forskyvning, og å analysere fasen til den refrakterte bølgerespons fra et spesielt lag for å identifisere en endring av faseverdien.

Polariseringen av kildeutsendelsen vil bestemme hvor meget energi som sendes inn i det oljeførende lag i retning av mottakeren. En dipolantenne er derfor den valgte sender. Generelt blir det foretrukket å benytte en bipol med en stor effektiv lengde. Senderdipolen kan derfor ha en lengde på fra 100 til 1000 meter og kan slepes i to ortogonale retninger. Mottakerdipolens optimale lengde er bestemt av tykkelsen av overdekningen.

Teknikken kan benyttes ved undersøkelse av landbaserte undergrunnsreservoarer, men er spesielt anvendbar ved submarine, spesielt undersjøiske, undergrunnsreservoarer. Feltet blir fortrinnsvis påtrykket ved å benytte en eller flere sendere som er lokalisert på jordoverflaten, og deteksjonen blir utført ved hjelp av en eller flere mottakere som er lokalisert på jordoverflaten. I en foretrukket utførelsesform er senderen/senderne og/eller mottakerne anbrakt på eller nær havbunnen eller bunnen av et annet vannområde.

Det utsendte felt kan være pulset, imidlertid blir en koherent, kontinuerlig bølge med fortrinnsvis trinnvise frekvenser foretrukket. Den kan utsendes over en betydelig tidsperiode, idet senderen i løpet av denne tidsperioden fortrinnsvis bør være stasjonær

(selv om den kan bevege seg langsomt), og utsendelsen bør være stabil. Feltet kan således sendes i en tidsperiode på fra 3 sekunder til 60 minutter, fortrinnsvis fra 10 sekunder til 5 minutter, f.eks. omkring 1 minutt. Mottakerne kan også være innrettet for å detektere en direkte bølge så vel som den refrakterte bølge fra reservoaret, og analysen kan innbefatte å ekstrahere fase- og amplitude-data for den refrakterte bølge fra tilsvarende data fra den direkte bølge.

Bølgelengden til utsendelsen bør fortrinnsvis være i området

0,1 s<A,< 10 s;

hvor X er bølgelengden til utsendelsen gjennom overdekningen og s er avstanden fra havbunnen til reservoaret. Helst er X fra omkring 0,5 s til 2 s. Sendefrekvensen kan være fra 0,01 Hz til 1 kHz, fortrinnsvis fra 0,1 til 20 Hz, f.eks. 1 Hz.

Avstanden mellom senderen og mottakeren bør fortrinnsvis være i området

0,5 X < L < 10 X;

hvor X er bølgelengden til utsendelsen gjennom overdekningen og L er avstanden mellom senderen og den første mottaker.

Man vil forstå at den foreliggende oppfinnelse kan benyttes til å bestemme posisjonen, utstrekningen, beskaffenheten og volumet av et spesielt lag, og også kan benyttes til å detektere endringer i disse parametrene over en tidsperiode.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for undersøkelse av lag i undergrunnen, omfattende: å utføre en seismisk undersøkelse for å bestemme den geologiske strukturen til et område; og, når undersøkelsen avslører forekomst av et undergrunnsreservoar, deretter å utføre en fremgangsmåte som beskrevet ovenfor.

Oppfinnelsen kan utføres i praksis på forskjellige måter og vil nå bli illustrert i de følgende simulerte eksempler. På de ledsagende tegninger viser figur 1 en skjematisk representasjon av en situasjon hvor målinger blir tatt utenfor området til et reservoar; figur 2 viser en skjematisk representasjon av en situasjon hvor målinger blir tatt på innsiden av arealet til et hydrokarbonreservoar; figur 3 viser en skjematisk representasjon av en situasjon hvor målinger blir tatt ved kryssing av grensen til et hydrokarbonreservoar; figur 4 viser en skisse i likhet med figur 3, hvor mottakeren befinner seg i et borehull; og figur

5 viser en grafisk representasjon av resultatene fra situasjonene på figurene 1 til 4.

På figurene 1 til 4 blir det antatt at sjøen 11 har en resistivitet på 0,3 ohm-m og en dybde på 1000 meter fra overflaten 12 til havbunnen 13. Overdekningen 14 har en resistivitet på 0,7 ohm-m. Den utsendte bølge har en frekvens på 1 Hz.

Figur 1 viser den situasjon hvor en sender 15 og en mottaker 16 er lokalisert på havbunnen 13 i et område hvor det ikke er noe undergrunnsreservoar. Posisjonen til mottakeren 16 er fast. Senderen 15 blir beveget til forskjellige posisjoner som resulterer i forskjellige forskyvninger fra mottakeren 16. Ved hver posisjon av senderen 15 blir det utsendt et EM-felt og bølgefeltresponsen blir detektert av mottakeren 16. Bølgefelt-responsen innbefatter en direkte bølgekomponent og reflekterte bølgekomponenter.

Faseinformasjon blir ekstrahert for hver respons, og resultatene blir plottet som et diagram på figur 5. Plottingen av fase som funksjon av forskyvning (kilde/mottaker-avstand) er en rett linje 51, noe som viser at fasen varierer lineært med forskyvning.

Figur 2 viser den situasjon hvor senderen 15 og mottakeren 16 er utplassert i et område hvor der er et underjordisk hydrokarbonreservoar 17. Reservoaret 17 er 100 meter tykt og har en resistivitet på 50 ohm-m, og befinner seg ved en dybde på 800 meter under havbunnen 13. Den prosedyre som er beskrevet i forbindelse med figur 1, blir gjentatt, og igjen er resultatene vist på figur 5.

I dette tilfelle innbefatter bølgefeltresponsen i tillegg en refraktert bølgekomponent fra reservoaret 17. Dette påvirker fasen til responsen og resulterer i at plottingen av fase som funksjon av offset får form som en glatt kurve 52, med en konstant helningsendring. Figur 3 viser den situasjon hvor senderen 15 og mottakeren 16 er utplassert i et område hvor der er et hydrokarbonreservoar 18 med en grense 19. Reservoaret 18 er lik det på figur 2, men dets grense 19 er ved en posisjon 3 kilometer fra senderens 15 posisjon. Igjen blir den prosedyre som er beskrevet i forbindelse med figur 1, gjentatt, og resultatene er vist på figur 5.

I dette tilfelle følger kurven 53 for fasen til bølgefeltresponsen innledningsvis kurven 52 for resultatene fra figur 2, men like etter en forskyvning på 3 kilometer følger resultatene en rett linje med samme helning som linjen 51 for situasjonen på figur 1. Endringen i helling av kurven 52 viser klart nærværet av en grense mellom et hydrokarbonreservoar og intet hydrokarbonreservoar. Posisjonen til grensen 19 kan utledes fra posisjonen av helningsendringen.

Den situasjon som er vist på figur 4, er maken til den på figur 3 bortsett fra at i dette tilfelle er mottakeren 25 lokalisert i et borehull 27 og senderen 26 blir flyttet til forskjellige posisjoner for å variere forskyvningen. Igjen ble den prosedyre som er beskrevet i forbindelse med figur 1, gjentatt, og resultatene er vist på figur 5.

På grunn av posisjonen til mottakeren 25 i borehullet 27 og inne i reservoaret 18, følger fasekurven 54, etter hvert som forskyvningen øker, innledningsvis en rett linje. Hellingen til den innledende del er mindre enn hellingen til kurven 51 der det ikke var noe hydrokarbonreservoar, på grunn av effekten av forekomsten av en direkte bølge som er forplantet gjennom hydrokarbonreservoaret. Like etter en forskyvning på 3 kilometer begynner imidlertid hellingen til kurven 54 å forandre seg og fortsetter å forandre seg inntil den inntar den samme helling som kurven 51 for situasjonen på figur 1. Denne endringen viser igjen klart forekomsten av en hydrokarbonreservoargrense, og dens posisjon kan utledes fra posisjonen til hellingsendringen av kurven 54.

Claims (14)

1. Fremgangsmåte for undersøkelse av underjordiske eller undersjøiske lag som kan inneholde hydrokarbonreservoarer, hvor fremgangsmåten omfatter utplassering av en elektrisk dispolsenderantenne (15) og utplassering av en elektrisk dipolmottakerantenne (16) på en forutbestemt forskyvningsavstand fra senderen (15), påtrykning av et elektromagnetisk (EM) bølgefelt på lagene ved benyttelse av senderen (15), og deteksjon av EM-bølgefeltresponsen ved benyttelse av mottakeren (16), karakterisert ved at den omfatter de trinn å søke i bølgefeltresponsen etter en komponent som representerer en refraktert bølge, å uttrekke faseinformasjon fra den refrakterte bølgerespons, å gjenta prosedyren med senderen (15) og/eller mottakeren (16) på forskjellige steder for et antall utsendelser, å gjenta prosedyren med forskjellige forskyvninger, å benytte faseinformasjonen fra den refrakterte bølgerespons for antallet av utsendelser til å opptegne en kurve (51) for fasen til en refraktert bølgerepons fra et spesielt lag som funksjon av forskyvning, og å analysere kurvens (51) helling for å bestemme beskaffenheten av laget, for å bestemme tilstedeværelsen og/eller beskaffenheten av et eventuelt tilstedeværende hydrokarbonreservoar.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter uttrekking og benyttelse av amplitudeinformasjon fra bølgeresponsen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at amplitudeinformasjonen uttrekkes fra en eventuelt refraktert bølgerespons.

4. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at senderen (15) og/eller mottakeren (16) er beliggende på eller nær havbunnen (13) eller bunnen av et annet vannområde.

5. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at EM-feltets frekvens varieres kontinuerlig over utsendelsesperioden.

6. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at feltet utsendes over en tidsperiode på fra 3 sekunder til 60 minutter.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at utsendelsestiden er fra 10 sekunder til 5 sekunder.

8. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at utsendelsens bølgelengde er gitt ved formelen hvor X er utsendelsens bølgelengde gjennom overdekningen og s er avstanden fra havbunnen (13) til reservoaret (17).

9. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at den forutbestemte forskyvning mellom senderen (15) og en mottaker (16) er gitt ved formelen hvor X er utsendelsens bølgelengde gjennom overdekningen og L er avstanden mellom senderen (15) og mottakeren (16).

10. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 5-9, karakterisert ved at utsendelsesfrekvensen er fra 0,01 Hz til 1 kHz.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at utsendelsesfrekvensen er fra 0,1 til 20 Hz.

12. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at enhver direkte bølge og/eller ethvert annet kjent bølgebidrag som kan forstyrre målingene, undertrykkes, for derved å redusere det nødvendige dynamiske område til mottakeren og øke oppløsningen av enhver refraktert bølge.

13. Fremgangsmåte for undersøkelse av underjordiske lag, karakterisert ved at det utføres en seismisk undersøkelse for å bestemme den geologiske struktur til et område, og at det senere utføres en fremgangsmåte som angitt i ett av de foregående krav der hvor undersøkelsen avslører tilstedeværelse av et underjordisk reservoar (17).

14. Fremgangsmåte for frembringelse av en undersøkelsesrapport som omfatter utførelse av en fremgangsmåte som angitt i ett av de foregående krav, og frembringelse av en rapport basert på resultatene av undersøkelsene.