NO324216B1

NO324216B1 - Fremgangsmate til drift av et flerstasjonsnett

Info

Publication number: NO324216B1
Application number: NO19995957A
Authority: NO
Inventors: James David Larsen; Mark Sievert Larsen
Original assignee: Iwics Inc
Priority date: 1997-06-06
Filing date: 1999-12-03
Publication date: 2007-09-10
Also published as: NZ501594A; HUP0004502A3; CZ295856B6; EP0985296B1; AU760599B2; RU2219672C2; CA2292516C; US6810428B1; PL337463A1; NO995957D0; KR100515913B1; HUP0004502A1; JP3988804B2; AU7781798A; CN1156119C; CZ434299A3; AP9901722A0; DE69829473T2; DE69829473D1; WO1998056140A3

Description

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte ved operasjon av et flerstasjonskommunikasjonsnett og et nett som gjør anvendelse av fremgangsmåten.

Internasjonal patentsøknad nr. WO 96/19887 beskriver et kommunikasjonsnett i hvilket enkeltstående stasjoner i nettet kan sende meldinger til andre stasjoner ved å anvende mellomliggende stasjoner for å videreformidle meldingsdata på et opportunistisk vis.

For å kunne være i en stilling til å sende en ny melding ut i nettet via en valgt av en rekke mulige mellomstasjoner, eller å videreformidle en melding på det samme viset, må hver stasjon til enhver tid vanligvis være i kontakt med en rekke andre stasjoner.

For å optimalisere operasjonen til et nett av dette slaget, må de enkelte stasjonenes vekselvirkninger reguleres i samsvar med forutbestemte kriterier, for å minimalisere konflikt eller interferens mellom stasjoner og samtidig maksimalisere datagjennomstrømningen med en minste sendereffekt.

Publikasjonen US 5,485,578 beskriver et system for oppdagelse av topologien til et nett.

Det er en hensikt med oppfinnelsen å tilveiebringe en fremgangsmåte for operasjon av et flerstasjons kommunikasjonsnett som regulerer forbindelsene mellom stasjonene for å optimalisere operasjonen av nettet.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en fremgangsmåte til operasjon av et kommunikasjonsnett som innbefatter en flerhet stasjoner, kjennetegnet ved de trekk som fremgår av det vedfølgende selvstendige patentkrav 1.

Ytterligere fordelaktige trekk ved foreliggende oppfinnelses fremgangsmåte til operasjon av et kommunikasjonsnett som innbefatter en flerhet stasjoner fremgår av de vedfølgende uselvstendige patentkravene 2 til og med 29.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et kommunikasjonsnett som innbefatter en flerhet stasjoner, kjennetegnet ved de trekk som fremgår av det vedfølgende selvstendige patentkrav 30.

En fremgangsmåte til operasjon av et kommunikasjonsnett kan innbefatte en flerhet stasjoner som hver er i stand til å sende og motta data slik at nettet kan overføre data fra en opprinnelsesstasjon til en destinasjonsstasjon via minst en mellomstasjon, hvilken fremgangsmåte innbefatter: a) å definere minst en anropskanal; b) å velge, ved hver stasjon og i samsvar med første forutbestemte kriteria, en anropskanal for overføringen av sondesignaler til andre stasjoner; c) å sende sondesignaler fra hver stasjon på den valgte anropskanalen, idet andre stasjoner som mottar sondesignalene fra en gitt stasjon reagerer direkte eller

indirekte ro derved å angi til den gitte stasjonen deres tilgjengelighet som destinasjon eller mellomstasjoner; og

d) å vurdere, ved den gitte stasjonen, de direkte eller indirekte reaksjonene fra andre stasjoner på sondesignalene i samsvar med andre forutbestemte kriteria, for å

identifisere andre stasjoner med hvilke den gitte stasjonen kan kommunisere optimalt.

De andre stasjonene som mottar sondesignalene fra den gitte stasjonen kan hver modifisere sine egne sondesignaler for å innbefatte data som angir kvaliteten for kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og seg selv, idet den gitte stasjonen kan reagere på dataene for å variere minst en parameter i sine utsendinger slik at den kan kommunisere optimalt med et ønsket antall andre stasjoner i nettet uten å forårsake unødvendig konflikt eller interferens mellom stasjoner.

Sondesignalene fra den gitte stasjon kan innbefatte data som identifiserer andre stasjoner som den gitte stasjonen har detektert som å være tilgjengelig som destinasjon eller mellomstasjoner.

Sondesignalene kan videre innbefatte data som angir kvaliteten til kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og hver annen identifisert stasjon.

Sondesignalene kan være kringkastede sondesignaler adressert til alle eller en flerhet av de andre stasjonene.

Sondesignalene kan i tillegg innbefatte adresserte sondesignaler, adressert til minst en annen stasjon med hvilken stasjonen som sender de adresserte sondesignalene ønsker å kommunisere.

De adresserte sondesignalene er fortrinnsvis sendt hyppigere enn de kringkastede sondesignalene.

Vanligvis innbefatter de adresserte sondesignalene aldersinformasjon som samsvarer med alderen til dataene som angir kvaliteten til kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og hver annen identifisert stasjon, for anvendelse av stasjonen som mottar de adresserte sondesignalene til å velge andre stasjoner med hvilke den skal kommunisere.

Sondesignalene kan innbefatte effektgradientinformasjon som svarer til den kumulative sendeeffekten som er nødvendig for hver identifisert stasjon for å nå de andre identifiserte stasjonene med hvilke den identifiserte stasjonen kan kommunisere, for anvendelse av stasjonen som mottar sondesignalene ved valg av andre stasjoner med hvilke den skal kommunisere.

Fremgangsmåten kan innefatte å sende løpesignaler fra en opprinnelsesstasjon til en destinasjonsstasjon, hvilke løpesignaler følger flere veier til destinasjonen, hvorved det frembringes effektgradientinformasjon som kan anvendes av andre stasjoner i nettet til å velge en rute for overføringen av data fra opprinnelsesstasjonen til destinasjonsstasjonen.

En gradientmelding kan utsendes fra destinasjonsstasjonen til opprinnelsesstasjonen, hvilken gradientmelding innbefatter data som samsvarer med den kumulative effekten som er nødvendig for å overføre en datamelding fra opprinnelsesstasjonen til destinasjonsstasjonen via en optimal rute.

Fortrinnsvis innbefatter alle meldinger som rutes gjennom nettet effektgradientinformasjon som samsvarer med den kumulative sendereffekten som er nødvendig for at meldingen skal nå de respektive stasjoner på sin rute gjennom nettet, og derigjennom tillate optimalisert ruting av meldinger gjennom nettet.

Stasjoner som mottar sondesignaler fra den gitte stasjonen kan reagere ved å utsende svarsignaler til den gitte stasjonen, idet den gitte stasjonen sammenligner antallet svarsignaler som er mottatt fra forskjellige stasjoner med en forutbestemt verdi, og å variere minst en parameter i sin sending hvis antallet svarsignaler ikke svarer til den andre verdien inntil antallet svarsignaler som mottas av den gitte stasjonen svarer til den forutbestemte verdien.

Fremgangsmåten kan innbefatte å definere en flerhet anropskanaler, hvor hver anropskanal med unntak av den første har en høyere datahyppighet enn en foregående anropskanal og å velge en forskjellig anropskanal som har en datahyppighet som er forskjellig fra den foregående anropskanalen i samsvar med de andre forutbestemte kriteria hvis antallet svarsignaler ikke samsvarer med den forutbestemt verdien.

De første forutbestemte kriteria kan innbefatte anropskanalsdatahyppigheten og/eller anropskanalsendeeffekten, idet anropskanalen blir valgt i samsvar med den høyeste tilgjengelige kanaldatahyppigheten og/eller den lavest tilgjengelige kanalsendeeffekten.

De andre forutbestemte kriteria kan innbefatte anropskanaldatahyppigheten og/eller anropskanalsendeeffekten, hvor de forskjellige anropskanalene som velges må ha en inkrementelt lavere kanaldatahyppighet og/eller en inkrementelt høyere kanalsendeeffekt.

Den forutbestemte verdien, hvilken sammenlignes med antallet svarsignaler, beregnes fortrinnsvis til å samsvare med et ønsket antall nabostasjoner som er tilgjengelige for en gitt stasjon som mellom- eller destinasjonsstasjoner, for å tillate den gitte stasjonen å kommunisere optimalt med et ønsket antall andre stasjoner i nettet uten å forårsake unødvendig konflikt eller interferens mellom stasjoner.

Fremgangsmåten kan innbefatte å definere en flerhet datakanaler, hvor hver datakanal med unntak av den første har en høyere datakapasitet enn en foregående datakanal, idet hver stasjon sender data til nabostasjoner på valgte datakanaler etter å fastlegge tilgjengeligheten til nabostasjonene.

Datakanalene kan samsvare med respektive anropskanaler, idet en datakanal som velges for overføring av data samsvarer med den valgte anropskanal.

I en utgave av fremgangsmåten samsvarer en flerhet datakanaler med en enkelt anropskanal, idet datakanalene overvåkes med hensyn på aktivitet av stasjonene og en stasjon som ønsker å overføre data velger en datakanal som har blitt påvist til å være uten aktivitet, og derved optimalisere datakanalutnyttelse mellom stasjoner. Sondesignalene som utsendes fra hver stasjon på anropskanalene innbefatter fortrinnsvis informasjon som angir intensjonen til en gitt stasjon som sender sondesignalene til å flytte til en valgt datakanal som så flagges til å være aktiv, for å tillate at andre stasjoner kommuniserer vellykket med den gitte stasjonen på den valgte datakanalen.

Sondesignalene kan sendes jevnt fra stasjoner som prøver å etablere kontakt med andre stasjoner, idet andre stasjoner som mottar sondesignalene svarer på et tilfeldig antall av sondesignalene, hvor det tilfeldige antallet er likt eller mindre enn antall sondesignaler som utsendes.

Fremgangsmåten innbefatter fortrinnsvis å styre, ved hver stasjon, intervallet mellom utsendingene av sondesignaler ved hjelp av en sondeklokke, hvilke sondeklokke definerer et intervall mellom etterfølgende sondesignaler som er lenger enn varigheten til et sondesignal, og å utsende svarsignaler under perioder mellom de etterfølgende sondesignalene.

Intervallet mellom utsendingen av etterfølgende sondesignaler ved hver stasjon kan varieres i samsvar med hvorvidt stasjonen har eller ikke har data å utsende, idet sondeklokken definerer et første, relativt kort intervall mellom etterfølgende sondesignaler når stasjonen har data å sende, og et andre, relativt langt intervall mellom etterfølgende sondesignaler når stasjonen ikke har data å sende.

Utpekte viktige stasjoner kan sende sondesignaler som innbefatter data som identifiserer dem, mens andre stasjoner som mottar disse sondesignalene deretter modifiserer sine egne sondesignaler for å innbefatte dataene som identifiserer de viktige stasjonene, slik at selv stasjoner som er fjerntliggende fra de viktige stasjonene kan oppnå disse data.

De utpekte viktige stasjonene kan for eksempel innbefatte portalstasjoner, godkjenningsmyndighetsstasjoner og, tidvis, opprinnelses- eller destinasjonsstasjoner.

Fremgangsmåten kan innbefatte å fordele oppdatert programvare for operasjonen av stasjonene ved å opplaste den oppdaterte programvaren til en valgt stasjon, og å fordele deler av den oppdaterte programvaren til andre stasjoner inntil hver annen stasjon har den fullstendig oppdaterte programvaren.

Den oppdaterte programvaren fordeles fortrinnsvis i oppdateringsblokker som innbefatter versjonsdata og blokknummerdata for å tillate stasjoner å sammenstille den oppdaterte programvaren fra en flerhet mottatte oppdateringsblokker.

Fortrinnsvis innbefatter minst en av oppdateringsblokkene tidsdata som angir en dato og tidspunktet fra hvilket den oppdaterte programvaren må benyttes.

Et kommunikasjonsnett kan innbefatte en flerhet stasjoner som hver er i stand til å sende og motta data slik at nettet kan overføre data fra en opprinnelsesstasjon til en destinasjonsstasjon via minst en mellomstasjon, idet hver av stasjonene opererer i bruk for å: a) definere minst en anropskanal; b) velge, i samsvar med første forutbestemte kriteria, en anropskanal for overføringen av sondesignaler til andre stasjoner; c) sende sondesignaler til andre stasjoner på den valgte anropskanalen, idet andre stasjoner som mottar sondesignalene fra en gitt stasjon svarer direkte eller

indirekte for derved å angi til den gitte stasjonen sin tilgjengelighet som destinasjons- eller mellomstasjon; og

d) vurdere de direkte eller indirekte svarene fra andre stasjoner på sondesignalene i samsvar med andre forutbestemte kriteria, for å identifisere andre stasjoner som

med hvilke den gitte stasjonen kan kommunisere optimalt.

Fig. 1 er en skjematisk fremstilling av et flerstasjonskommunikasjonsnett, som angir hvordan en opprinnelsesstasjon kan sende data via en flerhet mellomstasjoner til en destinasjonsstasjon;

fig. 2 er et flytskjema som illustrerer operasjonen til kanaltilpasningen og

sonderingsfremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen;

fig. 3 er et flytskjema som illustrerer en programvareoppdateringsmekanisme i henhold til oppfinnelsen; og

fig. 4 til 7 er blokkskjemaer for utrustninger som er egnet for implementasjonen av

oppfinnelsen.

Nettet som er illustrert skjematisk i figur 1 innbefatter en flerhet stasjoner, hvor hver innbefatter en transceiver som er i stand til å motta og sende data fra en hvilken som helst annen stasjon innen rekkevidde. Et kommunikasjonsnett av dette slaget er beskrevet i PCT-patentsøknad nr. WO 96/19887.

Selv om den herover nevnte patentsøknaden beskriver et pakkeradionett skal man forstå at oppfinnelsen er gyldig også fra andre nett i hvilke brukerstasjoner kan kommunisere med hverandre via mellomstasjoner i nettet.

Nett av det slaget som det henvises til over kan utnyttes kommersielt, med brukere som er abonnenter som avregnes for sin bruk av nettet. Alternativt kan nett av dette slaget utnyttes av sikkerhetsstyrker som politi eller militære styrker.

Disse anvendelser er gitt kun ved hjelp av eksempler.

I figur 1 er en opprinnelsesstasjon A i stand til å kommunisere med fem nærliggende stasjoner B til F, og sender data til en destinasjonsstasjon O via mellomstasjonene B, I og M.

For å maksimalisere virkningsgraden til nettet, er det ønskelig at hver stasjon bør ha et antall nabostasjoner med hvilke den kan kommunisere, i tilfelle stasjonen må sende eller motta en melding. På den annen side, hvis en gitt stasjon sender data til en valgt nabostasjon, er det ønskelig at stasjonen bør forårsake den minste interferensen for andre stasjoner, da resulterende konflikt mellom stasjonene vil redusere mengden av datagjennomstrømning i nettet.

Med tanke på det herover angitte søker den foreliggende oppfinnelse å justere operasjonen til hver stasjon slik at den til enhver tid kan sende data til eller motta data fra et antall nabostasjoner ved den høyest mulige datahyppighet, men ved den lavest mulige sendereffekt, og således redusere interferens med andre stasjoner.

Et kommunikasjonsnett av det herover nevnte slag innbefatter mange stasjoner som forsøker å kommunisere på det samme kanalsettet. Kanalene kan defineres som å ha forskjellige frekvenser, forskjellige media, forskjellig koding (for eksempel forskjellige spredningskoder), forskjellige antenner, forskjellige tidsluker etc, eller enhver kombinasjon av disse. For å optimalisere kanalgjenbruk, tillater oppfinnelsen at stasjoner forsøker å opprettholde begrenset antall mellomliggende naboer, typisk fem naboer. En nabo er definert som en annen stasjon som en gitt stasjon kan kommunisere med.

En stasjon kan begrense antall naboer som den ser ved å endre sin sendefrekvens, endringskode (PN sekvens), øke sin datahyppighet og redusere sin sendeeffekt. Alle stasjoner vi samles på forutbestemte anropskanaler hvor de vil finne andre stasjoner å kommunisere med ved å anvende et sondesignal. Straks andre stasjoner er funnet og noen av stasjonene har data å sende kan de så flytte til en mindre brukt datakanal.

Når det forekommer et antall stasjoner i nær beliggenhet vil de til slutt bruke høye datahyppigheter og lave sendereffekter. Stasjoner vil fra tid til annen kontrollere anropskanalene med lavere datahyppighet for å hjelpe enhver fjerntliggende stasjon som ikke kan anvende de høye datahyppighetene. På det samme viset vil en stasjon som er på en anropskanal med lavere datahyppighet fra tid til annen kontrollere alle datahyppighetene over sin gjeldende datahyppighet for å finne mulige samlinger av stasjoner med høy datahyppighet.

Flytskjemaet i figur 2 viser hvordan en rekke forskjellige kanaltilpasningsklokker i oppfinnelsen arbeider i en gitt stasjon. Flytskjemaet viser hver av klokkene som blir kontrollert i rekkefølge. Imidlertid kan de være adskilte prosesser eller hendelser som alle kontrolleres samtidig. De følgende seksjoner vil beskrive de forskjellige kanalene og de tilhørende klokkene.

Hver stasjon vil sende sondesignaler ved faste intervaller (bestemt av en sondeklokke) og forsøke å finne andre stasjoner. Skulle en annen stasjon motta sonden vil den svare tilfeldig på sonden. Det tilfeldige svaret vil typisk være et svar for hver en til fire sonder som blir mottatt. Med andre ord, andre stasjoner som mottar sondesignalene svarer på et tilfeldig antall av sondesignalene, og det tilfeldige antallet er likt eller mindre enn antallet sondesignaler som blir utsendt. Dette forhindrer konflikt med andre stasjoner i nær beliggenhet.

Tiden mellom sondene som er innstilt ved hjelp av sondeklokken anvendes for å svare til andre stasjoner for hver en til fire sonder som blir mottatt. Fordi tiden mellom sondene er lenger enn sondevarigheten kan en stasjon som svarer svare med en liten datapakke som også inneholder data. Imidlertid kan den maksimale lengden til svarpakken ikke være lenger enn det normale sondeklokkeintervallet.

Hver stasjon vil på tilfeldig vis variere sondeklokken litt mellom sondesignal-utsendingene for å unngå kollisjoner med andre stasjoner. Hvis en stasjon begynner å motta en annen stasjons utsendelser vil den gjenlaste sondeklokken med et nytt intervall.

Når en stasjon har data å sende sender den sonder med et intervall som er proporsjonalt med datahyppigheten som den anvender (sondeklokke 1). Imidlertid, hvis en stasjon ikke har data å sende, vil den bruke et intervall som typisk er fem timer lenger (sondeklokke 2) enn det som anvendes når den har data. Dette gir stasjoner som har data å sende større mulighet til å kommunisere. Fordi andre stasjoner vil tilbakestille sine sondeklokker hver gang en overføring påvises vil de aldri få sondert hvis de ikke har data å sende. Derfor vil hver stasjon tvinge ut en sonde etter minst fem ganger det normale intervallet.

En stasjon som ikke har data å sende vil sende sonder fem ganger så ofte som en stasjon uten data. Stasjonen uten data vil tilbakestille sin sondeklokke hver gang den hører den andre stasjonen sondere. Fordi stasjonen uten data ikke anvender et lenger intervall vil den aldri få en mulighet til å sende. Derfor tilbakestiller stasjonen uten data sin sondeklokke hver gang den hører den andre stasjonen, med mindre det siste tidspunktet da den sendte var lenger tilbake enn intervallet til sondeklokke 2, i hvilket tilfelle den vil tilbakestille sin sondeklokke til intervallet for sondeklokke 1. Stasjonen med data vil også bruke et intervall som svarer til sondeklokke 1, og derfor vil stasjonen uten data få en mulighet til å utsende en sonde. Etter å ha utsendt sonden vil den vende tilbake til å anvende et tidsintervall i henhold til sondeklokken 2.

Sonden som utsendes av en stasjon uten data å sende adresseres til alle stasjoner (kringkastet sonde). Derfor kan enhver stasjon svare. Imidlertid, hvis en stasjon har data å sende, vil den veksle sine kringkastingssonder med sonder som er adressert til stasjoner for hvilke den har data (adresserte sonder). De adresserte sondene vil i rekkefølge gå gjennom alle identitetene for hvilke en stasjon har data. Kun stasjonen som er adressert ved hjelp av den adresserte sonden kan svare. Fordi ingen andre stasjoner vil svare, vil den adresserte stasjonen alltid svare umiddelbart.

Etter det første påslag vil en stasjon begynne å sondere ved den laveste sendeeffekt og høyeste datahyppighet (høyeste anropskanal). Dette gjøres for å unngå å interferere med andre stasjoner som kan være i nær beliggenhet.

Hver gang en annen stasjon svarer på sonden, telles den svarende stasjonen som en nabo. Hvis det nødvendige antall naboer ikke blir nådd innenfor et forutbestemt tidsintervall (innstilt ved en tilpasningsklokke) så vil stasjonen øke sin sondeutsendingseffekt med 10 dB. Den vil fortsette å øke sin sondeutsendingseffekt inntil den oppnår det nødvendige antall naboer. Hvis den når den maksimale sendeeffekt før den når det nødvendige antall nabostasjoner vil stasjonen så falle tilbake til den neste datahyppigheten (foregående anropskanal), men forbli ved den maksimale sendeeffekten. Den vil fortsette å redusere sin datahyppighet inntil den oppnår det nødvendige antall naboer. Hvis den aldri oppnår det nødvendige antall naboer vil den forbli ved den laveste datahyppigheten og den maksimale sendeeffekt.

Hver gang stasjonen flytter til en annen anropskanal tilbakestiller den tilpasningsklokken. Den vil også tilbakestille tilpasningsklokken hver gang den endrer sin sondesendeeffekt.

I et nett med mobilstasjoner er stasjonene konstant i bevegelse og antallet naboer vil således konstant være i endring. Hvis antallet naboer overskrider det nødvendige antallet vil en stasjon begynne å øke sin datahyppighet (neste anropskanal). Den vil fortsette å øke sin datahyppighet inntil den ikke lenger overskrider det nødvendige antall naboer. Hvis den når den maksimale datahyppigheten vil den begynne å redusere sin sondesendeeffekt med 10 dB inntil den enten når den minste sendeeffekten eller ikke lenger overskrider det nødvendige antallet naboer.

Hver gang en stasjon endrer sin datahyppighet vil den flytte til en annen anropskanal. Dette gjøres for å unngå at de lavere datahyppighetene interfererer med de høyere datahyppighetene.

Når en stasjon svarer til en annen stasjon på en anropskanal vil den begrense lengden av sin datapakke til sondeklokkeintervallet. Dette gjøres for å unngå at andre stasjoner sonderer over dens svar. Hvis stasjonen som svarer har mer data å sende enn det som kan passe inn i en liten pakke vil den angi i innledningen til pakken at den andre stasjonen må flytte til en bestemt datakanal.

Et antall datakanaler kan være definert for hver anropskanal. Stasjonen som beordrer endringen vil på tilfeldig vis velge en av de tilgjengelige datakanalene. Når den andre stasjonen mottar beordringen vil den umiddelbart endre til den datakanalen hvor de to stasjonene vil fortsette å kommunisere inntil ingen av dem har noen data å sende, eller hvis den største tiden for å forbli på datakanalen utløper (innstilt av en dataklokke).

Når en stasjon skifter til datakanalen laster den dataklokken. Den vil forbli på datakanalen så lengde som dataklokken tillater dette. Når dataklokken utløper vil stasjonene vende tilbake til anropskanalen og begynne sonderingen igjen.

For hver anropskanal er det en foregående og en etterfølgende anropskanal, med unntak av anropskanalen med den laveste datahyppigheten som kun har en etterfølgende anropskanal, og anropskanalen med den høyeste datahyppigheten som kun har en foregående anropskanal. Ettersom antallet naboer i et område øker vil stasjonene flytte til anropskanaler med høyere datahyppighet. Imidlertid vil stasjoner som er lenger fra området ikke ha så mange naboer og vil derfor forbli på anropskanalene med lave datahyppigheter. For at stasjonene skal kunne forbli i kontakt må stasjonene kontrollere de foregående og etterfølgende anropskanalene ved faste intervaller.

En kontrollklokke innstilles når en stasjon ankommer på en anropskanal for første gang. Kohtrollklokkeperioden er proporsjonal med datahyppigheten til hver anropskanal (kontrollklokke 1). Når kontrollklokken utløper fastlegger stasjonen først om den for øyeblikket kontrollerer eller om den fremdeles må kontrollere. Hvis den kontrollerer vil den falle til den foregående anropskanalen fra den som den kontrollerte. Imidlertid, hvis den ikke kontrollerte ville stasjonen hoppe til den høyeste anropskanalen. Denne kanalen blir den gjeldende kontrollkanalen.

Når en stasjon ankommer på en kontrollkanal vil den tilbakestille kontrollklokken. Kontrollklokke (kontrollklokke 2)-perioden vil være et meget kortere intervall enn det som ble anvendt når den ankom på en anropskanal. Etter at kontrollklokken utløper vil stasjonen flytte ned til den foregående anropskanalen. Denne blir så den nye kontrollkanalen.

Stasjonen vil fortsette på dette viset inntil den når den opprinnelige anropskanalen. Ved dette punkt faller den en kanal under anropskanalen. Hvis det ikke er noen foregående anropskanal vil den avslutte kontrollen og tilbakestille kontrollklokken til den lengre verdien (kontrollklokke 1). Hvis det var en anropskanal ville den gjenta den normale kontrolloperasjonen. Etter denne siste kontrollen vil den vende tilbake til den opprinnelige anropskanalen.

Dette betyr at en stasjon periodisk vil kontrollere alle anropskanaler over sin nåværende anropskanal og en kanal under sin nåværende anropskanal. Det vil ta et kort tidsrom å kontrollere de øvre kanalen fordi de typisk vil arbeide ved en hyppighet ti ganger hurtigere enn den gjeldende kanalen. Imidlertid vil det ta tid å kontrollere anropskanalene under den gjeldende, og av denne grunn kontrollerer den kun et nivå ned.

Å kontrollere anropskanalene holder ikke bare stasjonene på forskjellige anropskanaler i kontakt med hverandre, men hjelper stasjonene også på lavere anropskanaler til å se flere naboer og derfor hjelpe dem med å flytte opp til de høyere anropskanalene.

For hver anropskanal vil datahyppigheten typisk være ti ganger høyere enn den foregående anropskanalen. Varigheten til alle klokkene kan beregnes fra datahyppigheten til anropskanalen ved å anvende multiplikasjonsfaktorer. De absolutte verdiene til faktorene er gitt under, men en skal merke seg at disse verdiene er gitt som eksempler og kan variere ganske betydelig. I tillegg kan de korrekte verdiene endres dynamisk ettersom nettrafikkbelastningen og antallet stasjoner endrer seg.

De følgende begrensninger/valg vil typisk være implementert i et nett som anvender fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen: En stasjon kan aldri kommunisere ved en datahyppighet som er mindre enn datahyppigheten til den gjeldende kanalen, imidlertid kan den kommunisere ved en høyere datahyppighet hvis båndbredden tillater dette.

En stasjon vil aldri svare til en annen stasjon hvis mottatte S/N-forhold faller under det påkrevde nivå. Imidlertid, hvis det ikke er noen foregående kanal å falle tilbake til vil den svare. For eksempel, hvis den er på en 80 kbps kanal, vil den kun svare til en stasjon hvis mottatte S/N-forhold er dårlig. Dette vil tvinge den andre stasjonen til å falle tilbake til 8 kbps. Imidlertid, hvis den allerede er ved 8 kbps, er det ingen annen kanal å falle tilbake til og den vil derfor svare.

Når den skifter kanaler må en stasjon alltid vente varigheten av sondeklokken før sondering slik at dens sondesignaler ikke kolliderer med sendinger fra andre stasjoner.

Når det svares til en stasjon, vil lengden av pakken alltid være mindre enn sondeklokkeforsinkelsen, for å forhindre at skjulte terminaler bryter svarpakkene. Når stasjon A svarer på en sonde fra stasjon B på anropskanalen, vil lengden til svarpakken, målt i tid, enn intervallet til sondeklokke 1. Dette er for å forhindre at den tredje stasjon C sender over svarpakken. Dette kan skje når stasjon A og stasjon C kan høre hverandre, men stasjon B og stasjon C ikke kan høre hverandre. Stasjon C vil tilbakestille sitt sonderingsintervall når den detekterer stasjon A som sender ut en sonde. Fordi den ikke kan høre stasjon B vil den ikke tilbakestille sitt sonderingsintervall når stasjon B svarer. Derfor vil den sende ut en sonde etter at sondeklokken utløper. Sonden fra stasjon C ville ødelegge svarpakken fra stasjon B hvis den var lenger enn sondeklokken. Imidlertid, hvis svarpakken er kortere, vil den nå stasjon A uten ødeleggelse før stasjon C sender ut en sonde.

Hvis en stasjon har mer data å sende enn det som kan sendes innenfor sondeklokkeintervallet, så vil stasjonen sende det den kan og vil anmode at den andre stasjonen endrer til en datakanal. Derfor bør to stasjoner ikke kommuniserer mer enn tre "over" (dvs. etterfølgende svarsendinger) på anropskanalen. For eksempel, stasjon 1 Tx sonde -» stasjon 2 Tx data -» stasjon 1 Tx data (enten stasjon 1 Tx data, eller stasjon 2 Tx data vil anmode om en datakanal hvis de har mer data å sende).

Sondeklokkeintervallet vil ikke alltid være det samme, det vil ha tillagt en tilfeldig variasjon (vanligvis 50% av intervallklokkevarigheten). Dette vil forhindre at et antall stasjoner alle sender samtidig hver gang, og derved aldri mottar hverandre. For eksempel, ved 8 kbps vil sondeklokken (med data i Tx-køen) typisk variere mellom 300 og 450 millisekunder.

Når en stasjon ikke har data å sende vil den forsøke å oppnå fem naboer. Imidlertid, når den har data kan den så velge å forsøke å oppnå flere naboer (vanligvis 15). Man skal merke seg at stasjonen vil sondere ved en større hyppighet og derfor sannsynligvis oppnå flere naboer. Hvis den ikke oppnår flere naboer kan den så øke sin sendeeffekt. Man skal merke seg at i nett med tung trafikkbelastning kan antallet nødvendige naboer ikke økes da dette vil forårsake overdreven konflikt.

Stasjoner kan holde rede på andre stasjoner som flytter til datakanaler. Dette vil gi en indikasjon på hvilke datakanaler som er tilgjengelig.

En andre mottaker kan anvendes for å avsøke datakanaler for å finne frie datakanaler med god bakgrunnsstøy.

Når en stasjon sonderer kan den tilveiebringe informasjon i innledningen i sin sondesignaldatapakke om hvilke datakanaler den ved overvåkning ser å være klare. Når en annen stasjon svarer og ønsker å endre til en datakanal kan den kombinere sin egen informasjon med den til den andre stasjonen for å foreta et bedre valg om hvilken datakanal den skal anvende.

Når en stasjon sender data må den ikke anvende et effektnivå som er mye høyere enn effekten som brukes for sondering. For eksempel, hvis en stasjon sonderer

ved 0 dBm for å oppnå det nødvendige antall naboer, så kan den ikke svare med en effekt ved for eksempel. 30 dBm da dette vil interferere med andre stasjoner lenger borte. (Størrelsen som effekten som anvendes for utsendelse av data kan overskride sonderingseffekten vil være en parameter som er innstilt for hele nettet).

Støy og trafikk kan overvåkes på flere anrops- og datakanaler samtidig, ved å anvende flere mottakere. <*> Sonde- og datapakker kan overføres på flere anrops- og datakanaler samtidig, ved å anvende flere sendere. <*> Nettet kan ha flere enn en anropskanal pr. datahyppighet og mange datakanaler pr. datahyppighet.

I en første alternativ utførelsesform gjør oppfinnelsen bruk av to slag sonderingssignaler. Det første slaget sonderingssignal er en kringkastet sonde som inneholder liste av de beste stasjonene som en gitt stasjon kan detektere. Antallet stasjoner i listen er typisk og i størrelsesorden 10. Sammen med hver stasjon på listen er et tall som angir hvor godt den sonderende stasjonen hørte de som er på listen. Et annet nummer vil angi hvor godt stasjonene på listen detekterte den sonderende stasjonen (dette innsamlet fra de andre stasjonenes kringkastede prober). På denne måten vil en tredje stasjon umiddelbart vite hvor godt den sonderende stasjonen hørte andre stasjoner og hvor godt den andre stasjonen hørte den sonderende stasjonen.

Dette arrangementet eliminerer behovet for å svare på sonder, fordi, når en stasjon hører sin egen identitet i en sonde vet den at den sonderende stasjonen kan høre den, og hvor godt. Når den sender ut sin egen sonde vil den inkludere identiteten til stasjonen som den nettopp har hørt. Den andre stasjonen vil høre sin egen identitet og på denne måten lukke sløyfen. Derfor kan enhver stasjon i nær beliggenhet med andre kun ved å sende ut sonder vite hvilke stasjoner som kan høre den, og hvor godt. Ved å overvåke de andre sondene vil den også vite hvilke andre stasjoner den sonderende kan detektere, og hvor godt. Denne informasjonen anvendes så for å innstille antallet naboer.

Hver kringkastet sonde fra hver stasjon inneholder en liste av alle stasjonene den har detektert. Fordi alle stasjonene som kan høre sonden vil se seg selv i listen, er det for stasjonen som sender sondene ikke nødvendig å gjøre det så ofte. I sonderingsfremgangsmåten som er beskrevet i den første utførelsesformen herover, måtte en stasjon få et svar fra enhver annen stasjon for å vite at de kunne høre den. Nå vil alle nabostasjonene vite at den sonderende stasjonen kan høre dem fordi de forekommer i listen. Når de så sender ut kringkastede sonder vil alle de andre stasjonene vite at de har blitt hørt hvis de forekommer i listen.

Det andre slaget sonderingssignal i denne utførelsesformen er en adressert sonde. Når en stasjon har data å sende til eller via en andre stasjon vil den innsette adresserte sonder mellom sine kringkastede sonder ved en meget høyere gjentakelseshyppighet. Disse adresserte sondene vil tvinge den adresserte stasjonen til å svare. På denne måten vil stasjonen, når den har data å sende, sende en kort adressert sonde ved raskere intervaller, og på denne måten øke muligheten til å komme i forbindelse med den nødvendige stasjonen. Den adresserte stasjonen vet at den sonderende stasjonen har data å sende, ellers ville den ikke bli adressert. Den adresserte stasjonen kan så velge å flytte til en datakanal hvor de to stasjonene vil overføre data.

Hvis en stasjon ikke ser sin egen identitet i sondelisten, og listen ikke er full, bør den på tilfeldig vis svare stasjonen som sender sonden ved det effektnivå som er nødvendig for å komme tilbake til stasjonen det er tale om. (Dette er for å forhindre at en fjerntliggende stasjon aldri vil se noen naboer da de alle vil sondere ved et lavere effektnivå).

Den adresserte sonden fra en stasjon vil også innbefatte en liste av stasjonene fra hvilke den mottok data, som den vil sende til den adresserte stasjonen. For hver stasjons-identitet i listen vil det være et tall som angir hvor gamle dataene det er tale om er. Slik kan enhver annen stasjon som lytter til sonden vite at den har en rute tilbake til kilden til dataene (opprinnelsen) og vil vite hvor lang tid det tok for dataene å nå den. Denne informasjonen kan så anvendes for ruting.

Hvis en stasjon hører to forskjellige stasjoner som sender adresserte sonder med den samme opprinnelsesidentitet, men forskjellige meldingsforsinkelsestider, kan den bestemme hvilket som er den kortere, og således en bedre rute. Dette vil gi en gradient mot opprinnelsesidentiteten. Når en stasjon ønsker å nå opprinnelsesidentiteten vil den bruke denne informasjonen for å rute segmentene. Hvis forholdene endres vil stasjonen dynamisk omrute segmentene det er tale om.

En stasjon vil alltid kjenne den effekt som er nødvendig for å komme tilbake til en annen stasjon. Derfor vil den vite hvilken effekt den skal anvende slik at dens sonder vil bli hørt av alle sine naboer. For eksempel, hvis en stasjon forsøker å oppnå fem naboer vil den sondere ved den effekten som er nødvendig for å nå alle fem av de nærmeste naboene. I den første sonderingsfremgangsmåten som er beskrevet over vil stasjonen ganske enkelt øke sin effekt i 10 dB trinn inntil det nødvendige antall naboer blir oppnådd. Imidlertid, fordi den anvender 10 dB trinn, kan den godt overstige det nødvendige antall naboer. Den vil da redusere sin effekt med 10 dB og så være under det nødvendige antall. Det som vil skje da er at stasjonen vet at hvis den faller ytterligere 10 dB vil den tape sine nødvendige antall naboer. Istedet vil stasjonen beregne den effekt som den må sondere ved slik at den vil nå det nødvendige antall naboer, og vil ikke gå under denne effekten selv om det nødvendige antall overskrides. Merk at den nødvendige effekten alltid vil endre seg ettersom forholdene endres.

En stasjon vil forsøke å holde et minste antall direkte og indirekte naboer. Hvis for eksempel den forsøker å holde en direkte nabo og minst fem indirekte og direkte vil den beregne den effekten som er nødvendig for å nå den direkte naboen. Hvis den gjennom denne ene naboen kan nå fire andre naboer så har den oppnådd fem direkte og indirekte naboer. Ellers vil den bruke en høyere effekt som kan inkludere to direkte og syv indirekte, så lenge den ikke har mindre enn det nødvendige antallet.

Noe av demodulasjonsprosessen ved enhver stasjon innbefatter foroverfeilretting. Hvis foroverfeilretteren detekterer uopprettelige feil under mottak av en pakke kan den gi melding til hovedkoden at en feil har forekommet. Hovedkoden kan så avbryte mottak av pakken. Dette vil forhindre at en stasjon blir opphengt i å motta en pakke som er ødelagt. Det kan også hjelpe stasjonen til å motta en annen pakke fra en annen stasjon tidligere. I et nettverk av det slag det her er tale om vil en stasjon enkelte ganger sende ved et høyere nivå enn en annen stasjon, og derved ødelegge pakken. Det bør være mulig for den mottakende stasjonen å detektere den ødelagte pakken, avslutte mottakingen og å begynne å motta det sterkere signalet.

I en andre alternativ utførelsesform av oppfinnelsen, brukes en fremgangsmåte som er tilsvarende den første alternative fremgangsmåten. Imidlertid, istedet for å anvende tiden fra et meldingssegment ble detektert for ruting bruker denne metoden den nødvendige kombinerte eller kumulative sendeeffekten for ruting. Den nødvendige kombinerte sendeeffekten er effekten som er nødvendig ved hver mellomstasjon for å nå den neste fra opprinnelsen til destinasjonen. Hver mellomstasjon vil altså legge til en forutbestemt hoppfaktor, som vanligvis vil være 3 dB. Denne hoppfaktoren legges til for å forhindre reversruting.

I denne versjonen av fremgangsmåten sender en stasjon kringkastede sonder ved faste intervaller. Den kringkastede sonden innbefatter en liste av andre stasjoner som den gjeldende stasjonen har detektert, eller stasjoner som har et flaggsett, som for eksempel "opptatt ved trafikk". En stasjon blir bestemt som å være opptatt i trafikk hvis den enten for tiden sender meldingsdata eller mottar meldingsdata. For hver stasjon på listen er også den nødvendige kombinerte sendereffekten for å nå stasjonen inkludert og antallet flagg angir slaget av eller tilstanden til stasjonen, for eksempel portal, godkjenningsmyndighet/nettoperatør (se under), opptatt i trafikk, etc. Disse flaggene brukes for å forsterke ruting.

Den første delen til listen inneholder identitetene til direkte naboer, dvs. stasjoner som den aktuelle naboen har detektert med sin egen mottaker. Den nødvendige sendeeffekten, som er inkludert i listen, er effekten som den gjeldende stasjonen vil anvende for å nå de stasjonene direkte. Den andre delen av listen inkluderer enhver stasjon som har et flagg innstilt, dvs. portalstasjon, opptatt i trafikk, etc. Den nødvendige sendeeffekten som er inkludert i denne del av listen vil være den minste kombinerte effekten som er nødvendig for å nå disse stasjonene via den gjeldende stasjonen. Det er mulig at den kombinerte eller totale sendeeffekten som er nødvendig for å nå hver av dens direkte naboer via en mellomstasjon kan være mindre enn den nødvendige direkte sendeeffekten. Dette vil vanligvis skje når det er en direkte rute og en alternativ rute til den samme destinasjonsstasjonen, hvor den alternative ruten bruker mindre kombinert (kumulativ) effekt.

Med henvisning til figur 1, hvis stasjon I detekterer begge stasjonene M og L, vil den ha en (direkte) nødvendig sendeeffekt for begge stasjoner. Imidlertid, når stasjon I detekterer sonden til stasjon M vil den se en liste for stasjon L. Stasjon I vil da ha både en nødvendig kombinert effekt for stasjon L (via stasjon M). Det er mulig at den kombinerte eller kumulative nødvendige sendeeffekten til stasjon L via stasjon M kan være mindre enn den nødvendige direkte sendeeffekten til stasjon L.

Hver gang en stasjon detekterer sonden til en annen stasjon beregner den effekten som er nødvendig for å komme tilbake direkte til den stasjonen. Den lagrer dette direkte sendereffektbehovet for hver stasjon som den har detektert. Den ser også på listen som er inkludert i den andre stasjonens sonde. Fra denne listen kan den se hvilken effekt som vil være nødvendig for den fjerntliggende stasjonen for at den skal nå enhver stasjon som er inkludert i listen. Den lokale stasjonen legger til det lineære effektbehovet for at den fjerntliggende stasjonen skal nå enhver stasjon i listen til effekten som er nødvendig for at lokalstasjonen skal nå den fjerntliggende stasjonen. Den legger så til en ytterligere hoppfaktor til dette tallet. Denne nye summen vil være den kombinerte effekten som den gjeldende stasjonen vil bekjentgjøre i sine egne sonder til andre stasjoner.

Den lokale stasjonen omformer først den direkte effekten som er nødvendig for at den skal nå den fjerntliggende stasjonen fra dBm til watt. Den omformer så effekten som er nødvendig for at den fjerntliggende stasjonen skal nå stasjonen i sin liste fra dBm til watt. Den lokale stasjonen legger så sammen disse to tallene for å få en ny verdi i watt. Denne nye verdien blir så omformet tilbake til dBm. Ved dette punkt blir hoppfaktoren lagt til. En typisk verdi for hoppfaktoren kan være 3 dB. Denne nye summen vil da være den kombinerte effekten som er nødvendig for at lokalstasjonen skal nå stasjonen som er "bekjentgjort" i den fjerntliggende stasjonens liste.

Fra datahyppigheten til anropskanalen kan varigheten til alle klokkene beregnes ved å anvende multiplikasjonsfaktorer. De absolutte verdiene til faktorene er gitt under, men man skal merke seg at disse verdiene er gitt som eksempler og kan variere ganske betydelig. I tillegg kan de korrekte verdiene endres dynamisk når nettrafikkbelastningen og antall stasjoner endrer seg.

Den maksimale pakkestørrelsen stilles til 1023 ord. Lengden til alle klokkene vil øke hvis den maksimale pakkestørrelsen økes. Virkningen av å øke den maksimale pakkestørrelsen vil være å redusere antallet sonder i en gitt tidsperiode, og derfor bremse konnektiviteten til naboliggende stasjoner, som igjen øker forplantningsforsinkelsen for data gjennom nettet. På den annen side, hvis den maksimale pakkestørrelsen reduseres vil dette redusere mengden av data som kan sendes mellom sondene på anropskanalen. Dette vil i sin tur også øke forplantningsforsinkelsen for data gjennom nettet. Ved å veie mengden av data som kan sendes på anropskanalen mot antall sonder for en gitt tidsperiode kan den korrekte maksimale pakkestørrelsen fastlegges.

Hvis en stasjon har mer data å sende enn det som vil passe i den maksimale

pakkestørrelsen vil den anmode den andre stasjonen om å flytte over til en datakanal. De to stasjonene vil da være i stand til å sende mer data til hverandre så lenge de forblir på datakanalen. De kan forbli der så lenge de har data å sende eller i "datakanalvarigheten", avhengig av hvilken som kommer først. Hvis en stasjon flytter til en datakanal og ikke finner den andre stasjonen der, vil den gå tilbake til anropskanalen.

Stasjoner i et slikt nett vil vanligvis være i bevegelse, og som sådan kan de bevege seg videre fra hverandre, og til og med ut av rekkevidde. Lokalstasjonen vil derfor ha behov for en måte å øke den nødvendige effekten for å nå en destinasjonsstasjon, og endelig fjerne fra sin liste en destinasjonsstasjon som ikke lenger er i sin nærhet. Veitapet mellom to stasjoner kan endre seg hurtig, spesielt som følge av Rayleigh-svekking. Hver gang en stasjon sender til en annen stasjon må den gjøre det med en optimal effekt. Den kan fastlegge den nødvendige effekten hver gang den hører den andre stasjonen sende. Når to stasjoner er opptatt med å sende data til hverandre vil de vanligvis ha mange sende-"over" pr. sekund. Hver gang gjenberegner de den effekten som er nødvendig for å nå den andre stasjonen. Deres effektendringer vil vanligvis følge endringene i en Rayleigh-svekkingssyklus.

Dette fungerer vel for å optimalisere den nødvendige effekten for hver sending, men kan imidlertid forårsake rutingproblemer fordi ved hver svekking er det mulig at en alternativ rute i øyeblikket kan se bedre ut. En stasjon må derfor holde to verdier for nødvendig direkte sendeeffekt. Den ene verdien anvendes for hver sending for å stille den nødvendige effekten for sendingen, og den andre verdien anvendes for ruting. Denne andre verdien vil ikke følge de hurtige veitapsendringene som følger med Rayleigh-svekking, men vil i stedet ha en mer dempet virkning for å følge endringene som følger med stasjoner som beveger seg inn og ut av rekkevidde. Det er tenkt at det vanligvis vil være den andre verdien som bekjentgjøres i stasjonslisten i sondesignalet.

Dette dempede effektbehovet oppnås ved å bremse økningstakten til effekten som er nødvendig for å nå enhver stasjon på listen. Alle stasjoner i nettet vil øke den nødvendige effekten ved den samme takt. Økningstakten er direkte koblet til datahyppigheten til sendingene på anropskanalen. Hver gang en ny sonde detekteres vil lokalstasjonen fastlegge om den nye beregnede nødvendige effekten er mindre enn den nødvendige effekten som den har i sin egen liste. Hvis den er mindre vil den så redusere den nødvendige effekten i sin egen liste. Den vil ikke redusere effekten i ett trinn, men heller redusere den i mindre trinn hver gang den detekterer en stasjon, og på denne måten demper virkningene til Rayleigh-svekkingen. (Se under).

Hvis en stasjon ikke lenger detekterer sonder fra en bestemt stasjon vil den fortsette å øke den nødvendige effekten for å nå stasjonen. Til slutt vil den nødvendige effekten nå en forhåndsinnstilt maksimalverdi som krever at lokalstasjonen fjerner den andre stasjonen fra sin liste. Denne verdien er vanligvis 125 dBm.

Ved dette punkt har en stasjon nå en liste av de sendeeffekter som er nødvendig for å nå andre stasjoner enten direkte eller indirekte. For hver stasjon som er oppført i en fjerntliggende stasjons liste vil det være en oppføring som angir en kombinert nødvendig sendeeffekt via den fjerntliggende stasjonen. Med henvisning til figur 1 vil stasjon I ha lister av direkte sendereffekt som er nødvendig for stasjonene L, M, N og B. Den vil ha indirekte lister for enhver stasjon som er detektert av disse fire sistnevnte stasjonene, dvs. stasjonene A, G, H, J, L, M, N og O. Stasjonene L, M og N opptrer i både de direkte og indirekte listene, fordi de er felles naboer. Hvis stasjon I ønsket å rute data til stasjon M kan den velge å sende enten direkte til stasjon M, eller via stasjonene L eller N. Stasjon I vil fastlegge den ruten som har det laveste effektbehovet, og anvende den veien for ruting av meldingssegmenter til stasjon M.

På dette punkt har stasjon I ingen direkte rute til stasjon O, og med mindre den ønsker å kommunisere med stasjon O har den ikke behov for en slik rute. Imidlertid, hvis stasjon O skulle være opptatt med trafikk med stasjon A, så vil segmenter fra og til stasjon O passere via stasjon I, i hvilket tilfelle stasjon I vil detektere disse passerende segmentene. Hvert segmenthode angir den kombinerte sendeeffekten som er nødvendig tilbake til segmentets opprinnelse. Når stasjon M først mottar et segment fra stasjon O vil den anbringe sitt direkte effektbehov i hodet til segmentet før den sender det videre til stasjon I.

Når stasjon I mottar segmentet fra stasjon M vil den legge til effekten som er nødvendig får å nå stasjon M i segmentet fra stasjon O, og den vil i tillegg legge til hoppfaktoren til denne verdien. Segmentet vil nå inneholde den nødvendige kombinerte effekten fra stasjon I til stasjon O via stasjon M. Denne prosedyren gjentas ved hvert hopp til segmentet når stasjon A.

Fra de nødvendige effekter for hver stasjon vil enhver stasjon i nettet nå ha en gradient for den nødvendige effekten i retningen til enhver annen stasjon i nettet. En stasjon ruter ganske enkelt meldingssegmenter i retningen til den minste nødvendige effekten.

Når opprinnelsesstasjonen A først ønsket å kommunisere med destinasjonsstasjonen O var det ingen gradient fordi ingen av stasjonene var opptatt med trafikk. For å skape gradienten sender opprinnelsesstasjonen A ut en spesiell løpemelding til destinasjonsstasjonen O. Denne meldingen rutes bort fra opprinnelsesstasjonen A ved å flytte den opp med den nødvendige effektgradienten. Ved hver stasjon deles meldingen i to og rutes i to forskjellige retninger. Denne meldingen vil derfor strømme ut gjennom nettet i en retning bort fra stasjon A.

Straks løpemeldingen når en stasjon som har en gradient mot destinasjonsstasjonen O vil den bli rutet mot destinasjonen. Straks den når destinasjonsstasjonen O vil stasjon O sende tilbake en ETE (ende-til-ende bekreftelse) melding til stasjon A. Denne meldingen vil automatisk ha en gradient tilbake til opprinnelsesstasjonen A fordi løpemeldingen skapte gradienten. ETE-meldingen har en høyere prioritet enn løpemeldingen og den vil derfor bevege seg hurtigere gjennom nettet. Når enhver stasjon mottar ETE-meldingen vil den rute ETE-meldingen tilbake til opprinnelsesstedet, og også ruten langs veien som løpemeldingen ble sendt. Dette anvendes for å stoppe utbredelsen av løpemeldingen. Det bemerkes at løpemeldingen er meget liten, og har en kort levetid. Derfor har løpemeldingen liten virkning på gjennomløpet i nettet selv om løpemeldingen utbrer seg i hele nettet.

Når stasjon A først sender ut løpemeldingen flagger den også seg selv som opptatt med trafikk. Den vil holde dette flagget så lenge løpermeldingen varer. Enhver annen stasjon som detekterer sondene til stasjon A vil se at dette flagget er satt, og inkluderer stasjon A i sin liste for sine egne sonder. Enhver annen stasjon som detekterer en annen stasjon med stasjon A i sin liste med opptatt-i-trafikk-flagget satt vil til gjengjeld også annonsere stasjon A med opptatt-i-trafikk-flagget satt. Hver gang stasjon A sender ut en ny melding vil den tilbakestille sin i-trafikk-klokke til å være det samme som levetiden til meldingen som den sender. Hvis stasjon A stopper å sende meldinger vil i-trafikk-flagget til slutt utløpe og ikke lenger være satt.

En stasjon fører opp en annen stasjon i sin sondeliste kun hver gang den oppdaterer den nødvendige effekten fordi den er bedre enn den var, dvs. hvis en stasjon detekterer en nabo eller detekterer en stasjon i en annen stasjons liste, vil den fastlegge hvorvidt den nødvendige sendeeffekten til stasjonen det er tale om er bedre enn den foreliggende verdien i sin interne liste. Hvis den er bedre vil den endre den nødvendige effekten i sin interne liste og i tillegg inkludere stasjonen i sin neste sondeliste. Dette hjelper til med å holde sondelisten liten.

Hvis stasjon A ikke lenger har sitt opptatt-i-trafikk-flagg satt, vil den ikke lenger være inkludert i listene til andre stasjoner. De andre stasjonene vil langsomt øke

sendeeffekten som er nødvendig for å nå stasjon A, og fordi den ikke lenger er i trafikk vil de ikke lenger motta oppdaterte verdier. Til slutt vil sendeeffekten som er nødvendig for at andre stasjoner skal nå stasjon A nå den forhåndsinnstilte verdien som gjør at det fjerner stasjon fra sine lister.

I tillegg til opptatt-i-trafikk-flagget kan det være et antall andre flagg, vanligvis for å identifisere viktige stasjoner i nettet med hvilke enhver annen stasjon kan ha behov for å kommunisere med fra tid til annen. Portalflagget anvendes for å angi en viktig stasjon som anvendes som en portal mot en annen tjeneste, for eksempel for tilgang til internett. Hvis en stasjon har en portal til internett vil den ha et flagg satt som angir at den er en internett-portal. Hver gang en nabostasjon detekterer en bedre nødvendig effekt til portalstasjonen vil den inkludere den i sin liste, med portalflagget satt. Enhver annen stasjon som nå detekterer portalstasjonen i listen til denne nabostasjonen vil deretter inkludere portalstasjonen i sin egen liste. Denne oppføringen av portalstasjonen vil utbre seg gjennom nettet. Til slutt vil alle stasjoner ha portalstasjonen i sine lister. Derfor vil enhver stasjon som har behov for tilgang til internett kjenne til hvor de må rute sine internettdata.

Det kan være mer enn en internett-portal i nettet. En stasjon har behov for kun en portal. Derfor vil en stasjon føre opp kun en internett-portal i sin liste. Den vil alltid velge den som har det minste sendeeffektbehovet. Virkningen av dette vil være at stasjoner alltid vil ha en bedre effektgradient til portalen som er nærmest dem, og vil vanligvis kun føre opp sin nærmeste portal. Skulle deres nærmeste portal bli utilgjengelig vil de automatisk fjerne portalen fordi effektbehovet vil øke-til det punkt hvor andre portaler vil se bedre ut. Andre flagg kan også anvendes på samme vis som portalflagget anvendes, som for eksempel en godkjenningsmyndighet. Godkjenningsmyndighetene (eller nettopera-tørene) er stasjoner i nettet som vedlikeholder og utsteder myndighetsgodkjennelser som anvendes for sikkerhet i nettet. Alle stasjoner i nettet anvender private og allmenne nøkkelsett for å bekrefte å kryptere data som blir mottatt fra og sendt til andre stasjoner. Som med internett-portalen, har enhver stasjon kun behov for å kjenne ruten til en godkjennelsesmyndighet.

Godkjenningsmyndighetene tilsvarer nettoperatørene henvist til i søkerens PCT-patentsøknad nr. PCT/GB98/00392.

Når destinasjonsstasjonen mottar en melding fra opprinnelsesstasjonen starter den en klokke (gradientklokke) som utløper halvveis gjennom den opprinnelige levetiden for meldingen. Levetiden er den tidsmengde i hvilken en melding er gyldig. Denne nye gradientklokken vil derfor utløpe før den mottatte meldingen utløper. Hvis en ny melding mottas fra den samme opprinnelsesstasjonen vil gradientklokken tilbakestilles til en ny verdi. Dette betyr at så lenge meldinger ankommer fra en bestemt opprinnelsesstasjon vil gradientklokken aldri utløpe.

Når meldinger slutter å ankomme fra en bestemt opprinnelsesstasjon vil gradientklokken utløpe. Når klokken utløper vil en gradientmelding bli sendt til opprinnelsesstasjonen. Fordi meldingen vil innbefatte den nødvendige kombinerte sendeeffekten tilbake til stasjonen som sender gradientmeldingen vil en gradient for den nødvendige sendeeffekten bli gjenoppfrisket fra destinasjonsstasjonen (stasjonen som meldingene opprinnelig var på vei mot) tilbake til opprinnelsesstasjonen.

Formålet med gradientmeldingen er å sikre at en frisk gradient dannes når datameldinger slutter å ankomme fra opprinnelsesstasjonen. Meldingene kan ha sluttet å ankomme enten fordi det ikke er flere meldinger eller fordi gradienten har blitt ugyldig. Dette kan være forårsaket av at et antall mobilstasjoner beveger seg samtidig, eller blir slått på eller av samtidig. Vanligvis vil det ikke være nødvendig for nettet med en gradientmelding fordi gradienten dynamisk retter seg selv mellom to stasjoner som er i trafikk. Den legges til som en feilsikringsmekanisme.

Et flagg kan også legges til den siste meldingen som sendes fra en stasjon for å forhindre at en gradientmelding sendes, dvs. opprinnelsesstasjonen informerer destinasjonsstasjonen at ingen flere meldinger vil følge. Destinasjonsstasjonen vil da vite at en gradientmelding ikke er nødvendig.

Man skal merke seg at stasjonene ikke sender rutinginformasjon med meldingene de sender. De sender heller ikke rutinginformasjon til hverandre. Imidlertid sender de informasjon om den nødvendige sendereffekten og informasjon om hvilke stasjoner som er i trafikk, eller er portaler etc. Hver stasjon i nettet er ansvarlig for å foreta sitt eget rutingvalg dynamisk om hver melding eller hvert meldingsfragment i sin sendekø. En stasjon kan på et hvilket som helst tidspunkt dynamisk omrute et meldingsfragment fra en sendekø til en annen. En stasjon opprettholder en adskilt sendekø for hver av sine naboer. Rutingen ved hver stasjon er ukorrelert til rutingen ved en hvilken som helst annen stasjon. En stasjons ruting er plassert ene og alene på informasjonen om den nødvendige sendeeffekten og rutingtilstandsflaggene. Fordi den nødvendige sendeeffekten og tilstandsflaggene kan endre seg på et hvilket som helst tidspunkt, så kan også rutingen av en melding endre seg likeledes. En stasjon vil rute en melding opportunistisk på grunnlag av den gjeldende informasjon den har til rådighet. Derfor vil stasjonen dynamisk omrute meldingen hvis det oppstår en ny rutingsmulighet som ser bedre ut enn den gjeldende rute for en bestemt melding.

Endringene i den nødvendige sendeeffekten vil resultere i endringer i rutinggradienten for hver stasjon i nettet. Ved ethvert gitt tidspunkt vil gradienten for den nødvendige sendeeffekten til en bestemt stasjon angi den beste ruten for en melding. En stasjon vil alltid rute en melding i nedoverretningen til gradienten for destinasjonsstasjonen, med unntak av løpemeldinger som vil rutes opp opprinnelsesstasjongradienten og samtidig ned destinasjonsstasjongradienten.

Som beskrevet over beregner en stasjon sendeeffekten som er nødvendig for å nå den stasjonen hver gang en stasjon detekterer en av sine nabostasjoner. Lokalstasjonen vil redusere verdien for den nødvendige sendereffekten den tidligere hadde lagret for nabostasjonen hvis den nye nødvendige sendeeffekten er mindre enn den foregående verdien. Den vil imidlertid ikke redusere den til den nye verdien i et stort trinn, men heller i mindre trinn hver gang den hører nabostasjonen.

Derfor vil verdien for den nødvendige sendeeffekten være lavere jo oftere lokalstasjonen hører nabostasjonen. Hvis den ikke hører den andre stasjonen på en stund vil verdien for den nødvendige sendeeffekten begynne å øke med faste mellomrom inntil den til slutt når et nivå hvor lokalstasjonen fjerner nabostasjonen fra sin interne liste.

Hvis en nabostasjon videreformidler mye data på vegne av andre stasjoner vil den bruke mye tid på datakanalen og ikke mye tid på anropskanalene. Som følge av dette vil dens nabostasjoner ikke høre den så ofte, og dermed vil sendeeffekten som er nødvendig for å nå denne stasjonen være høy. Dette vil forårsake at nabostasjonene opportunistisk velger alternative ruter for data. Fordi data nå går via alternative ruter vil stasjonen som sendte mye data få mindre data å sende. Av denne grunn sprer eller fordeler denne fremgangsmåten trafikkbelastningen dynamisk blant nabostasjoner på grunnlag av hvor ofte stasjonene høres. Gradienten for den nødvendige sendeeffekten vil alltid bevege seg bort fra områder med høy trafikktetthet og mot områder med lav tetthet. Gradienten for den nødvendige sendereffekten utligner automatisk rutingen og tettheten til trafikkstrømmen.

Hvis en naboliggende stasjon hører en annen stasjon ofte og over en lang tidsperiode vil den ha en god gradient for den nødvendige sendeeffekten mot stasjonen. Imidlertid, hvis stasjonen hører den andre stasjonen ofte, men kun i en kort periode, vil den ha en gradient for gjennomsnittlig nødvendige sendereffekt. Jo lenger tidsrommet er, desto bedre er gradienten. Av denne grunn vil en stasjon typisk ha en bedre gradient mot stasjoner som den hører ofte og lenge.

Selv om en stasjon kan høre en annen stasjon ofte og over lang tid kan den andre stasjonen være langt borte, i hvilket tilfelle sendingene som mottas ikke er sterke. Den nødvendige sendeeffekten beregnes fra veitapet til den andre stasjonen. Jo svakere det mottatte signalet er, desto større er veitapet, og slik er det behov for mer sendeeffekt. Jo større den nødvendige sendeeffekt er, desto større er gradienten til den nødvendige sendeeffekten. Fordi en stasjon ruter mot områder med lavere nødvendig sendeeffekt vil den helle til å rute til andre stasjoner som er nærmere.

Jo sterkere en stasjon hører en annen stasjon, desto bedre vil gradienten for den nødvendige sendeeffekten være. Fordi gradienten er basert på den nødvendige sendeeffekten, og tar hensyn til bakgrunnsstøyen for den fjerntliggende stasjonen, vil den også være bedre mot stasjoner som har lav bakgrunnsstøy. Stasjoner som har en høy lokal interferens vil ha en høy bakgrunnsstøy. En stasjon vil ha en bedre gradient for nødvendig sendeeffekt mot stasjoner som den hører sterkt og som har lav bakgrunnstøy. Rutingen av data vil derfor unngå områder med høy bakgrunnstøy.

Rutingsfremgangsmåten som er beskrevet i dette dokumentet vil håndtere både hurtig og langsom Rayleigh-svekking. I tilfellet med langsom Rayleigh-svekking vil en stasjon høre en annen stasjon ofte, lenge og sterkt når det er et lavt veitap mellom de to stasjonene. Dette vil gi som resultat en god rute via stasjonen i tiden med lavt veitap. Hvis svekkingen begynner å forverres vil veitapet forverres, og ruten vil se forverret ut fordi gradienten for den nødvendige sendeeffekten vil bli steilere. Den nødvendige sendeeffekten vil bli større enn den tidligere lagrede verdien, og verdien vil ikke oppdateres. Imidlertid, fordi den nødvendige sendeeffekten inkrementeres ved faste tidsrom vil den automatisk (langsomt) bli forverret. Derfor vil rutingen dynamisk følge de langsomme Rayleigh-svekkingene.

I tilfellet med hurtig Rayleigh-svekking vil en stasjon detektere den andre stasjonen ofte, men i kortet skurer. Dette vil gi som resultat en gradient for den nødvendige gjennomsnittlige sendeeffekten. Gradienten dempes av den langsomme inkrementeringen, og det faktum at den nødvendige sendeeffekten kun avtar i små trinn. Dette betyr at en stasjon ikke vil følge den hurtige Rayleigh-svekkingen, men vil inkludere virkningen som et gjennomsnitt. Derfor, hvis det er tre stasjoner på et fjerntliggende sted, hvor en er i bevegelse, en er i en Rayleigh-bunn og den andre i en Rayleigh-topp, vil stasjonen i bunnen ha en dårlig gradient for den nødvendige sendeeffekten, stasjonen i toppen vil ha en god gradient for den nødvendige sendeeffekten og stasjonen som beveger seg vil ha en gjennomsnittlig gradient. Disse utgjør den opportunistiske tilgjengeligheten til de tre stasjonene, dvs. stasjonen i bunnen gir en dårlig rute og vil kreve mye effekt for at den skal bli nådd. Stasjonen i tippen tilveiebringer er god rute, og kraver lite effekt for å bli nådd. Stasjonen som beveger seg vil kreve litt effekt en del av tiden og mer effekt til andre tider og tilveiebringer som sådan en gjennomsnittlig rute.

Gradienten for den nødvendige sendeeffekten som blir anvendt for ruting tar hensyn til den gjennomsnittlige effekten som stasjonen vil anvende under de hurtige Rayleigh-svekkingene. Merk at selv om rutingen utjevner virkningen av hurtig Rayleigh-svekking, vil stasjonen fremdeles dynamisk endre sin sendeeffekt når den faktisk sender datapakken. Av denne grunn vil den faktiske sendeeffekten som blir anvendt når stasjonen sender en datapakke passe til den hurtige Rayleigh-kurven. En stasjon holder en adskilt nødvendig sendeeffekt som blir anvendt for faktiske sendinger, som ikke er dempet på det samme vis som den nødvendige sendeeffekten som blir anvendt for ruting.

Gradienten for den nødvendige sendeeffekten blir fortløpende optimalisert og forbedret så lenge datameldinger flyter. Datameldinger fra opprinnelsesstasjonen vedlikeholder en frisk gradient tilbake til opprinnelsesstasjonen fra enhver stasjon langs ruten hvor datameldingene flyter. ETE (ende-til-ende-bekreftelse)-meldingene som vender tilbake fra destinasjonsstasjonen vedlikeholder en frisk gradient tilbake til destinasjonsstasjonen. Enhver stasjon på ruten vil bekjentgjøre at både destinasjons- og opprinnelsesstasjonene er opptatt med trafikk. Videre vil enhver nabo til enhver stasjon på ruten også bekjentgjøre at de to stasjonene er i trafikk, etc. Av denne grunn foreligger det en fortløpende optimalisert gradient direkte langs ruten, og også langs sidene til ruten. Hver gang en ny melding flyter langs gradienten blir gradienten gjenoptimalisert. Skulle en stasjon langs ruten bli inaktiv, flytte bort eller bli belastet med trafikk, vil gradienten automatisk optimaliseres rundt denne stasjonen.

I tilfellet med en meget populær destinasjon for datameldinger som for eksempel et GPS-basert kjøretøyfølgesenter, vil en stor mengde meldinger flyte til destinasjonsstasjonen, og til gjengjeld vil en stor mengde ETE-meldinger strømme vekk fra destinasjonsstasjonen. Disse ETE-meldingene vil strømme ut i alle retninger til alle de forskjellige kjøretøyene som sender GPS-posisjonsoppdateringer til følgesenteret. Dette betyr at denne bestemte sentralstasjonen vil ha en meget optimalisert og vidt fordelt gradient gjennom nettet. Skulle et nytt kjøretøy slå på sitt følgeutstyr for første gang, eller etter å ha vært av i en lang tid, vil den umiddelbart ha en rute til sentralstasjonen, og motvirke behovet for å sende en løpemelding. Fordi det er kjent at denne sentralstasjonen alltid vil ha optimaliserte ruter vil det heller ikke være behov for den å sende ut gradientmeldinger.

For å muliggjøre oppdatering av programvare i nettet, er det tilveiebrakt en mekanisme som gjør bruk av informasjonen til de direkte naboene. Når en ny programvareoppdatering gjøres tilgjengelig lastes den inn i fastlageret til en stasjon i nettet. Denne programvareoppdateringen sendes så i blokker fra denne stasjonen til dens direkte naboer. De direkte naboene vil videre sende den til sine naboer til hele nettet har oppdateringen. Et flytskjema for programvareoppdateringsprotokollen er vist i figur 3.

Når den første stasjonen har oppdateringen i sitt fastlager utstedes en kommando av brukeren for å instruere stasjonen om å begynne å bekjentgjøre den nye oppdateringen i sine sonder. Når en direkte nabo detekterer sonden vil den merke seg den nye oppdateringen. Naboen vil så anmode om en programvareoppdateringsmelding fra den førte stasjonen. Denne stasjonen vil sende den første oppdateringsblokken. Når den direkte naboen mottar oppdateringsblokken vil den vente en stund før den anmoder om den neste blokken. Årsaken til at den venter er å forhindre tilstopping av hele nettet med programvareoppdateringsmeldinger.

Nabostasjonen vil fortsette å anmode om oppdateringsblokker fra den første stasjonen til den har alle blokkene. Hver gang den mottar en ny blokk vil den begynne å bekjentgjøre i sine egne sonder versjonen og blokknummeret som den har. Naboen kan så begynne å sende oppdateringer til andre naboer selv før den har den fullstendige oppdateringen. Dette begynner en bøttebrigadevirkning for programvareoppdateringen. Det er mulig at en av dens naboer får oppdateringen hurtigere enn den selv gjør. Hvis denne andre naboen er nærmere den (uttrykt ved sendeeffekt) enn den første stasjonen, kan til og med naboen begynne å anmode om oppdateringene fra den nærmereliggende naboen stedet.

En stasjon vil alltid anmode om oppdateringene fra sin nærmeste nabo. Dette betyr at hvis en stasjon er mobil vil den anmode om oppdateringer fra forskjellige stasjoner hver gang. Størrelsen av programvareoppdateringsblokkene er gjort tilstrekkelig små slik at hvis en stasjon er mobil vil den ikke ha et langt meldingsetterslep bak seg i nettet. Hvis en stasjon flytter inn i et område hvor dens naboer ikke har den fullstendige oppdateringen, eller noen som helst oppdatering, vil den vente til programvareoppdateringen kommer på høyde med den langs nettet. Hvis stasjonen flytter tilbake til et område hvor oppdateringen har kommet videre enn den selv har, vil den fortsette der den tidligere avsluttet.

Den første delen av programvareoppdateringen inneholder informasjon om når oppdateringen må utføres. Dette er datoen og tidspunktet da stasjonen må ta oppdateringen og erstatte sin eksisterende programvare. Inntil det tidspunktet opprinner vil stasjonen ganske enkelt holde fast ved oppdateringen. Etter at den har oppdatert kjøreversjonen av sin programvare vil den beholde oppdateringen til en nyere versjon ankommer. Dette vil gjøre det mulig å sende oppdateringen til enhver stasjon som kan ha vært av under programvareoppdateringsperioden.

Det er også mulig å inkludere de identifikasjoner som bør administrere oppdateringen, idet dette vil gjøre mulig delvis nettoppdatering for å utprøve en ny programvareversjon. Oppdateringen vil fremdeles bli sendt til alle stasjoner i nettet, men kun enkelte stasjoner vil utføre oppdateringen. Hvis oppdateringen fungerer slik man hadde tenkt legges en spesiell oppdateringsblokk til ved enden av programvareoppdateringen. Stasjonen vil detektere at det er en ny blokk som skal tillegges. Når de mottar den nye blokken vil de undersøke blokken med hensyn på nye oppdateringsidentifikasjoner. Dette gjør det mulig at den andre stasjonen kan oppdateres uten å sende ut en fullstendig ny programvareoppdatering.

I den følgende tabellen defineres strukturen til sonde- og datapakke som blir anvendt i fremgangsmåten og systemet i henhold til den foreliggende oppfinnelse, sammen med en forklarende ordliste.

Sonde- og datapakkeformater

Innledning:

Dette er en modemøvingssekvens som innbefatter vekslende l'ere og 0'ere.

Synk. 1 - Synk. 3:

Disse er de tie Synk.-karakterene som anvendes for å detektere begynnelsen av en gyldig pakke.

Pakkestørrelse:

Dette er den samlede størrelsen til pakken fra Synk. 3 opp til og innbefattende, det siste CRC-dataordet. Den største pakkestørrelsen som tillates på en sonderingskanal fastlegges av sonderingshyppigheten, dvs. en stasjon kan ikke sende en pakke som er lengre (målt i tid) enn mellomrommet mellom sondene og sonderingskanalen. Den største pakkestørrelsen som tillates på en datakanal fastlegges av den tiden som en stasjon tillates å forbli på en datakanal.

Størrelsekontroll:

Denne anvendes for å kontrollere pakkestørrelsevariabelen for å unngå mottak av ugyldige lange pakker.

Protokoll versjon:

Denne anvendes for å kontrollere protokoll versjonen som anvendes. Hvis programvaren ikke kan understøtte versjonen vil pakken ignoreres.

Pakketype:

Denne definerer pakketypen som sendes. En annen pakke vil følge umiddelbart den gjeldende pakken hvis det mest signifikante bit er satt.

Mottakeridentitet:

Dette er identiteten til stasjonen til hvilken pakken adresseres.

Senderidentitet:

Dette er identiteten til stasjonen som for tiden sender pakken.

Pakkenummer:

Hver pakke som overføres blir gitt et sekvensielt nummer. Nummeret anvendes ikke på noe vis av protokollen. Det er der kun for å tilveiebringe informasjon til en systemingeniør. Hver gang stasjonen tilbakestilles begynner pakkenummeret ved et tilfeldig tall. Dette forhindrer forveksling med eldre pakker.

Adp Tx-effekt:

Sendestasjonens gjeldende effekt er gitt som den absolutte effekten i dBm, i området - 80dBm til +70dBm. (Feltet tillater verdier fra -128 dBm til +127 dBm).

Tx-veitap:

Dette er veitapet målt ved sendestasjonen. Veitap = (fjern-Tx-effekt - lokal-RSSI) til den mottakende stasjonens foregående sending. En 0-verdi anvendes for å angi at sendestasjonens RSSI hadde nådd taket. Veitapet anvendes som en korreksjonsfaktor ved mottakerstasjonen for den neste gangen mottakerstasjonen sender til sendestasjonen.

Adp Tx-aktivitet:

Dette er aktivitetsnivået til sendestasjonen, målt som: Aktivitet = Watt <* >tid/(båndbredde <*> suksess) midlet over tid.

Adp Tx-an tenne:

Dette angir den gjeldende antennekonfigurasjonen som anvendes av sendestasjonen. Hver av de 255 mulige konfigurasjonene beskriver et fullstendig antennesystem, Dvs. Tx- og Rx-antenne.

Adp Tx-Bakg.-RSSI:

Dette er den gjeldende bakgrunns-RSSI ved sendestasjonen for modemet som det i øyeblikket sendes på. Det tillater verdier fra -255 til -1 dBm. Verdien som blir sendt er absoluttverdien til RSSI, og mottaksstasjonen må multiplisere verdien med -1 for å få den riktige verdien i dBm. En verdi på 0 anvendes for å angi at kanalen ikke er tilgjengelig eller er større enn eller lik 0 dBm. En verdi på 0 dBm kan ikke anvendes for ti lpasningsformål.

Adp Tx-Bakg.-RSSI -1:

Samme som over bortsett fra det foregående modem.

Adp Tx-Bakg.-RSSI +1:

Det samme som over bortsett fra det etterfølgende modem.

Tx-støyspiker:

De laveste 3 bit for spikerfrekvens i Hz, 0 = ingen, 1,5,10,50,100,500, og >500, og de neste 5 bit for spikeramplitude i dB.

Adp Rx-aktivitet:

Hvis en stasjon har et høyt aktivitetsnivå og interfererer med andre stasjoner vil de

anvende dette feltet for å tvinge den aktive stasjonen til å senke sitt aktivitetsnivå. Hvis et antall stasjoner anmoder om en senking i aktivitet så vil den interfererende stasjonen reagere og senke sin aktivitet. Hvis ingen stasjoner anmoder om en slik senking, vil den aktive stasjonen langsomt begynne å øke sitt aktivitetsnivå. Slik vil en stasjon, hvis den er i et meget fjerntliggende område, fortsette å øke sitt aktivitetsnivå og forsøke å

frembringe kobling. Hvis den er i et meget trafikkert område, vil andre stasjoner holde sin aktivitet på et lavere nivå.

I foretrukne utførelser av oppfinnelsen vil en stasjon alltid forsøke å opprettholde fem naboer slik at andre stasjoner ikke bør ha behov for å anmode om at stasjonen skal redusere sin aktivitet. Imidlertid har egenskapen blitt tilveiebrakt for tilfelle hvor stasjoner ikke kan redusere sin effekt, eller øke sin datahyppighet videre, og det allikevel fremdeles interfererer med for mange stasjoner.

Adp Rx-kanal:

Tillater 255 forhåndsdefinerte kanaler. Disse kanaler er innstilt for hele nettet. Hver kanal vil ha en sondehyppighet assosiert med seg (den kan bli slått av, hvilket gjør den til en datakanal). Hver kanal vil også ha en minste datahyppighet assosiert med seg. Kanalene vil ha Tx- og Tx-frekvensene definert. Kanalene kan også være definert som andre media, for eksempel Satellite, Diginet, ISDN, etc.

En sendestasjon vil anmode en annen stasjon om å flytte til en datakanal (dvs. hvor sondering er slått av) når den har mer data å sende til mottakerstasjonen enn det som kan passe i pakkestørrelsen som tillates i sonderingskanalen.

Hode-CRC:

Dette er en 16-bit CRC-kontroll for hodedataene. Den er summen av alle dataordene i hodet. Den kontrolleres kun hvis pakke-CRC svikter. Denne er tilveiebrakt som et middel for å fastslå hvilken stasjon som sendte pakken. Hvis pakke-CRC svikter og hode-CRC passerer, bør data som tilveiebringes i hodet anvendes med forsiktighet fordi hode-CRC ikke er et meget sterkt middel for feildeteksjon.

Naborutingfeltene gitt under er ikke inkludert i hode-CRC fordi de ikke kan anvendes medmindre pakke-CRC passeres. Dette gjør rutingen mindre feilutsatt.

Naborutingflagg:

Disse flaggene anvendes for å forsterke ruting. De tilveiebringe tilleggsinformasjon om den gjeldende stasjon. Gjeldende definerte bit er:

Bit 0 - Satt hvis den gjeldende stasjon er opptatt i trafikk.

Bit 1 - Satt hvis den gjeldende stasjonen er en Internet-portal.

Bit 2 - Satt hvis den gjeldende stasjonen er sertifiseringsmyndighet.

Bit 3 - Reservert.

Et tilleggsord på 8 bit kan tillegges hvis det er behov for flere flagg.

Nabodatastørrelse:

Størrelse på rutingdata i dataord. Dette innbefatter naborutingflaggene og nabodatastørrelse (dvs. 3 dataord). Ytterligere 4 dataord legges til hvis naboprogramvareoppdateringsfeltet er inkludert. Ytterligere 6 dataord legges til for hver nabo som inkluderes i nabodataseksjonen. Naboprogramvareoppdatering må inkluderes hvis noen nabodata inkluderes.

Naboprogramvareoppdatering:

Dette er den gjeldende versjonen av oppdateringsprogramvaren som er tilgjengelig ved den gjeldende stasjonen (øvre 16 bit i feltet) og det gjeldende blokknummeret som er tilgjengelig (nedre 16 bit i felt).

Nabodata:

Dette er listen av naboer som den gjeldende stasjonen har rutingdata for. Hver gang den gjeldende stasjonen mottar oppdaterte rutingdata for en stasjon som er bedre enn data som den hadde, vil den oppdatere sine egne data og inkludere stasjonen i denne listen i sin neste sonde. Dataseksjonen har fire underfelt for hver stasjon i listen:

Stasjonidentitet: 32 bit felt med identiteten til nabostasjonen.

Nødvendig Tx-effekt: 8 bit felt som angir den nødvendige kombinerte eller direkte Tx-effekten for å nå stasjonsidentiteten fra den gjeldende stasjon.

Nødvendig modem: Modem som er nødvendig for den gjeldende stasjonen for å nå destinasjonsstasjonen.

Flagg: Flagg som gir tilleggsrutinginformasjon for destinasjonsstasjonen. Bit 0 - I trafikk, Bit 1 - portal, Bit 3 - sertifiseringsmyndighet, Bit 4 - direkte nabo. Det siste bit angir at stasjonen i listen er en direkte nabo til den gjeldende stasjonen.

Pakkedata:

Dette er dataene i pakken. Det er dannet av ett eller flere segmenter. Segmentene kan være av et hvilket som helst slag, og kan ha sin opprinnelse eller destinasjon ved enhver identitet.

CRC:

Dette er en 32 bit CRC-kontroll for hele pakken. Hvis CRC svikter forkastes pakkedata, imidlertid kan hodedata fremdeles reddes hvis hode-CRC passerer.

Segmenttype:

Dette angir segmenttypen som sendes. Typer inkluderer:

Seg. Meld.: Segment inneholder meldingsdata. Sendt fra opprinnelsesidentiteten til destinasjonsidentiteten og videreformidlet fra en hvilken som helst mellomliggende stasjon til en hvilken som helst annen mellomliggende stasjon.

Seg. Bekr.: Anvendt for å bekrefte seg.meld. sendt fra en hvilken som helst mellomliggende stasjon som nettopp har mottatt seg.meld. fra en hvilken som helst annen mellomliggende stasjon.

Seg. ETE: Sendt fra destinasjonsidentiteten til opprinnelsesidentiteten når destinasjonsidentiteten mottar seg.meld. Også videreformidlet fra en hvilken som helst mellomliggende stasjon til en hvilken som helst annen mellomliggende stasjon.

Seg. ETE-bekr.: Anvendt for å bekrefte seg. ETE. Sendt fra en hvilken som helst mellomliggende stasjon som nettopp har mottatt seg. ETE fra en hvilken som helst annen mellomliggende stasjon.

Segmenttype bekreftet:

Anvendt for å angi typen av segment som blir bekreftet ved det gjeldende segmentet.

Destinasjonsidentitet:

Destinasjonsidentitet for det gjeldende segmentet.

Opprinnelsesidentitet:

Opprinnelsesidentitet for det gjeldende segmentet.

Meldingsnummer:

Nummer til meldingen som blir sendt/bekreftet.

Meldingsutgivelsesnummer:

Meldinger kan bli gjenutgitt etter et bestemt intervall av opprinnelsesidentiteten hvis ingen ETE blir mottatt fra destinasjonsidentiteten. Dette feltet angir det gjeldende utgivelsesnummeret.

Meldingsstørrelse:

Angir det samlede antall dataord i meldingen.

Fragmen tbegy nnelse:

Angir hvilket fragmentbegynnelsesnummer som blir sendt. Meldingen brytes opp i fragmenter, hver på 16 dataord.

Fragmentslutt:

Angir hvilket fragmentsluttnummer som blir sendt.

Fragmentprioritet:

Angir prioriteten til fragment.

Fragmentets utløpstid:

Angir relativ utløpstid for fragmentet. Dette er antall gjenværende millisekunder til fragmentet ikke lenger er gyldig. Enhver mellomliggende stasjon er ansvarlig for å redusere denne verdien. Vanligvis vil en stasjon omforme denne til et absolutt tidspunkt, og omforme tilbake til relativ tid rett før overføringen. Dette fjerner behovet for at alle klokkene ved alle stasjonene må være synkroniserte.

Fragmentets skapelsestid:

Dette er den opprinnelige levetiden for et fragment i antall millisekunder. Dette tallet endres ikke. Dette anvendes av destinasjonsstasjonen og mellomliggende stasjon for å fastlegge hvor lang tid det tok for et fragment å nå dem fra opprinnelsesstasjonen.

Nødvendig Tx-effekt for opprinnelsesidentitet:

Dette er den kombinerte Tx-effekten som er nødvendig for å nå opprinnelsesidentiteten fra stasjonen som for tiden sender segmentet.

Nødvendig Tx-modem for opprinnelsesidentiteten:

Dette er det laveste modemtallet som blir anvendt ved en hvilken som helst mellomliggende stasjon for å må opprinnelsesstasjonen fra stasjonen som for tiden sender segmentet.

Segmentdata:

Dette inneholder de faktiske meldingsfragmentene.

Figurene 4, 5, 6 og 7 viser den grunnleggende utrustingen som ble anvendt for å implementere fremgangsmåten og systemet i oppfinnelsen. Disse figurene svarer også til figurene 8, 9, 10 og 11 i den ovenfor nevnte internasjonale PCT-patentsøknaden nr. WO 96/19887. Den følgende beskrivelse angår spesielt aspekter ved operasjonen til utrustningen som er relevante for den foreliggende oppfinnelsen.

På grunnlag av sin "beslutning" om å sende, vil hovedprosessoren 149 bestemme seg for et effektnivå, datahyppighet og pakkevarighet som skal anvendes og vil sende denne pakken til seriestyreren 131 og samtidig gjennom periferigrensesnittet 147 veksle sende/mottaksbryteren 103 til sendemodus og slå på senderen etter en passende forsinkelse. Zilog-brikken 131 vil sende pakkedataene sammen med et egnet hode og CRC-kontroll via PN-sekvenskoderene i blokk 128 eller 130, avhengig av den valgte datahyppigheten.

Hovedprosessoren 149 vil bygge inn i datapakken, som et av informasjonsfeltene, data som svarer til sendeeffekten som den anvender, som vil være den samme sendeeffekten som blir sendt til effektstyrer-PIC-blokken 132, som derpå anvendes for å styre effektstyringskretsen 141, som derpå styrer forsterkningskontrollen og lavpassfilterblokken 143. Denne blokken anvender derpå tilbakekobling fra effektforsterkeren 145 for å styre driverne 144 og 142.

Avfølings- og forsterkningstilbakekoblingsmetoden muliggjør utleding av et rimelig nøyaktig effektnivå på grunnlag av instruksjonen fra effektstyringskretsen 141.

Før effektforsterkeren blir slått på velges sendefrekvensen ved syntetisatoren 138, hvoretter effektforsterkeren styres via driveblokken 141 og effektforsterkeren 145 blir slått på.

Hvis det er behov for effektnivåer som er under det minste effektnivået som tilveiebringes av effektforsterkeren 145 kan den svitsjede attenuatorblokken 102 bli koblet inn for å tilveiebringe opp til ytterligere 40 dB dempning. Derfor kan prosessoren styre effektforsterkeren til å svitsje inn en attenuatorkombinasjon for å tilveiebringe et utgangsnivå som strekker seg fra -40 dBm til +50 dBm. Når forsterkeren blir slått på får prosessoren informasjon fra laveffektavfølingskretsen 101 om fremover- og reverseffekten, som blir sendt via analog-til-digitalomformeren 146 og anvendes av hovedprosessoren 149 for å overvåke effektnivået som blir utsendt. Denne informasjonen lagres så i den dynamiske RAM 150 for å tilveiebringe informasjon om de faktiske nivåene av forover og reflektert effekt ved sammenligning av det anmodede nivået.

Sendeutgangseffektens størrelse vil bli påvirket av effektiviteten til sendereffektstyringssløyfen (blokkene 145, 144, 142 og 143) og den svitsjede attenuatorblokken 102.1 tillegg vil enhver tilpasning i antennen 100 også resultere i variasjoner i reflektert-og forovereffekt. Den faktiske relative effektutgangen for forskjellige nødvendige nivåer kan lagres ved hjelp av prosessoren i RAM som tilveiebringer en tabell som gir anmodede mot faktiske effektnivåer. Dette kan anvendes for å tillate at prosessoren anvender et mer nøyaktig effektnivåfelt i informasjonen som den tilveiebringer i fremtidige sendinger, i meldinger eller sondesignaler. Fordi effektnivået varieres fra mellom -40 dBm til +50 dBm er det effektivt ti forskjellige effektnivåer med 10 dB mellomrom som kan sendes. Derfor vil tabellen som blir lagret ved hjelp av prosessoren ha ti effektnivåer, hvor det anmodede effektnivået og det faktiske effektnivået er innenfor dette området.

Andre stasjoner i nettet vil så motta denne sendingen via sin antenne 100. Det mottatte signalet vil så gå gjennom laveffektavfølingskretsen 101 og den svitsjede attenuatoren 102, som innledningsvis er innstilt til 0 dB dempning. Det vil så gå gjennom 2 MHz båndpassfiltere 104, som vil fjerne interferensbånd, og går så inn i forforsterkeren 105, som forsterker signalet før det blandes ned via blanderen 106 til et 10,7 MHz TF-signal. Dette signalet filtreres ved hjelp av båndpassfilteret 107, og forsterkes i IF-forsterkeren 108 og videre filtreres og forsterkes i blokkene 109,110, 111 og 112.

Den avsluttende filtreringen skjer ved blokkene 114 og 115, i hvilket trinn signalet måles ved blokk 116 ved å anvende smalbånds-RSSI-funksjonen, hvis utgang anvendes via hovedprosessoren for å bestemme signalstyrken til den innkommende sendingen. Dette setter så prosessoren i stand til, om nødvendig, å anmode effektstyirngs-PIC-kretsen 132 om å koble inn ytterligere mottakerdempning opp til 40 dB. Innkoblingen av ytterligere dempning vil kun være nødvendig hvis signalet overstiger målingsområdet til NE615 i blokk 116. Ellers forblir attenuatoren ved 0 dB dempning, som tillater full følsomhet av mottakeren for å være i stand til å motta små signaler. Den innkommende sendingen måles i to båndbredder samtidig, nemlig 8 kHz og 80 kHz. 80 kHz-båndbredden måles ved å tappe av 10,7 MhZ IF-signalet etter 150 kHz keramiske filtere 109 og å anvende et 150 kHz keramisk filter 121 og en NE604IC 120. Dette har også en RSSI-utgang som mottas via grensesnittet av hovedprosessoren 149.

Bredbånds- og smalbånds-RSSI måles via analog-til-digitalomformeren 146, som så sender dataene videre til hovedprosessoren 149. Hovedprosessoren har en oppslagstabell, og tar informasjon fra A-til D-omformeren og utleder fra forutgående kalibrerte data en mottatt signalstyrke. Disse data kalibreres i dBm, vanligvis fra -140 dBm til 0 dBm. Denne informasjonen genereres vanligvis ved å anvende utgangen fra en kalibrert signalgenerator, og å injisere dette i inngangen til mottakeren, og så slå opp forskjellige signalstyrkenivåer og instruere prosessoren via tastaturen 209 om hvilke effektnivåer som blir injisert. Denne informasjonen lagres så permanent i statisk RAM eller "flash" RAM 150.

Derfor kan mottaksstasjonen nøyaktig nedtegne effektnivået for enhver innkommende sending. Den leser så adressene til den innkommende sendingen og dens innebygde sendeeffektnivå. Ved å sammenligne disse kan, for eksempel, et 440 dBm sendereffektnivå bli målt i mottakeren som -90 dBm og dette blir så anvendt til å beregne et veitap på 130 dB. Veitapene kan variere fra 0 dB opp til en største verdi på 190 dB (+50 -(-140) = 190). Det minste veitapet som kan måles er avhengig av sendeeffekten til sendestasjonen og det største signalet som kan måles av mottaksstasjonen. Fordi det største mottakssignalet er 0 dBm ved antenneporten 100 i denne konstruksjonen, kan et veitap på 0 dB måles, forutsatt at sendereffekten er mindre enn 0 dBm. Ellers, for eksempel ved en sendereffekt på 50 dBm, er det minste veitap som kan måles 50 dB. Dette kan forbedres ved å legge til ytterligere trinn i den svitsjede attenuatoren eller ved å anvende et annet arrangement i mottakeren. Hvis den svitsjede attenuatoren er fullt innkoblet og utgangen til A-til D-omformeren angir at RSSI'en er ved sitt høyeste nivå, vil mottakerprosessoren merke dataene som er assosiert med sendingen som å være "i taket". Dette betyr at veitapet er mindre enn det som er målbart.

Prosessoren på mottak vil fortløpende måle bakgrunnssignalet og interferensen, og forutsatt at ingen sendinger detekteres på noe modem ved noen datarate, overvåke og måle støyen og interferensen i dBm og generere et gjennomsnitt som vil lagres i den statiske RAM. Når en sending detekteres sammenlignes den nyeste støymålingen med signalstyrken for å utledet et signal-til-støyforhold. Ved hver sending bekjentgjøres bakgrunnsstøyen som ble mottatt forut for sendingen i sendemeldingen eller sonden som et annet felt sammen med sendereffekten. Andre stasjoner i nettet kan motta og utlede fra sendingen ikke bare veitapet, men også den fjerntliggende stasjonens støygulv umiddelbart før dens sending. Mottakerstasjonen vil så, fordi den kjenner veitapet og har støygulvet til den fjerntliggende stasjonen, vite ved hvilket effektnivå den må sende for å oppnå et ønsket signal-til-støyforhold ved den fjerntliggende stasjonen.

Det nødvendige signal-til-støyforholdet er vanligvis basert på ytelsen til modemet og et tall på grunnlag av pakkevarigheten og sannsynligheten for suksess. Dette nødvendige signal-til-støyforholdet lagres i databasen ved hjelp av prosessoren og blir fortløpende oppdatert på grunnlag av vellykketheten til overføringer til forskjellige destinasjoner. Hvis, for eksempel, en stasjon mottar en sending og beregner veitapet til å være 100 dB og den fjerntliggende stasjonen har et erklært støygulv på -120 dBm, vil den sende ved et effektnivå på -20 dBm for å møte det nødvendige signal-til-støyforholdet på for eksempel 20 dB for 8 kilobit pr. sekund. Dette nødvendige signal-til-støyforholdet vil være et annet for 80 kilobit pr. sekund, idet støygulvet vil være høyere for den større båndbredden på 150 kHz sammenlignet med 15 kHz og idet ytelsen til 80 kilobit pr. sekund modemet kan være forskjellig fra den til 8 kilobit pr. sekund modemet.

Derfor vil mottakerstasjonen vite at hvis, for eksempel, det erklærte støygulvet i det brede båndet er -110 dBm og veitapet fremdeles er 100 dB, men det nødvendige signal-til-støyforholdet er, for eksempel, 15 dB, vil det være nødvendig med en sendeeffekt på + 5dBm. Stasjonen som mottar sendingen vil vite effektnivå den skal anvende for å svare til opprinnelsesstasjonen.

Gjennom prosedyren som er skissert over kan en stasjon bestemme den nødvendige sendeeffekten for å nå sine nabostasjoner. Den vil så inkludere denne nødvendige sendeeffekten i listen av nabostasjoner som den anbringer i sine sonder.

Claims

1. Fremgangsmåte ved operasjon av et kommunikasjonsnett innbefattende en flerhet stasjoner som hver er i stand til å sende og motta data slik at nettet kan overføre data på flere kanaler fra en opprinnelsesstasjon (A) til en destinasjonsstasjon (O) via minst en mellomliggende stasjon (B, I, M), karakterisert ved at fremgangsmåten innbefatter: a) å definere minst en anropskanal atskilt fra minst en datakanal; b) å velge, ved intervaller, ved hver stasjon (A til O) og i samsvar med første forutbestemte kriterier, en anropskanal for overføringen av sondesignaler til andre stasjoner; c) å overføre sondesignaler fra hver stasjon (A til O) ved intervaller på den valgte anropskanalen, og andre stasjoner som mottar sondesignalene fra en gitt stasjon svarer direkte eller indirekte, via minst en mellomliggende stasjon, for derved å angi til den gitte stasjonen sin tilgjengelighet som destinasjons- eller mellomliggende stasjoner; og d) å evaluere, ved den gitte stasjonen, de direkte eller indirekte svarene fra andre stasjoner på sondesignalene i samsvar med andre forutbestemte kriterier, for å identifisere andre stasjoner med hvilke den gitte stasjonen kan kommunisere optimalt.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at de andre stasjonene som mottar sondesignalene fra den gitte stasjonen hver modifiserer sine egne sondesignaler for å innbefatte data som angir kvaliteten til kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og seg selv, hvor den gitte stasjonen kan reagere på nevnte data for å variere minst en parameter i sine sendinger slik at den kan kommunisere optimalt med et ønsket antall andre stasjoner i nettet uten å forårsake unødvendig konflikt eller interferens mellom stasjoner.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert v e d at sondesignalene fra den gitte stasjonen innbefatter data som identifiserer andre stasjoner som den gitte stasjonen har detektert som å være tilgjengelige som destinasjoner eller mellomstasjoner.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 3, karakterisert ved at sondesignalene videre innbefatter data som angir kvaliteten til kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og hver annen identifisert stasjon.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 4, karakterisert ved at sondesignalene er kringkastningssondesignaler adressert til alle eller en flerhet av de andre stasjonene.

6. Fremgangsmåte som angitt i krav 5, karakterisert ved at sondesignalene i tillegg innbefatter adresserte sondesignaler, adressert til minst en annen stasjon med hvilken stasjonen som sender de adresserte sondesignalene ønsker å kommunisere.

7. Fremgangsmåte som angitt i krav 6, karakterisert ved at de adresserte sondesignalene overføres hyppigere enn kringkastningssondesignalene.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 6 eller 7, karakterisert ved at de adresserte sondesignalene innbefatter aldersinformasjon som tilsvarer alderen til de data som angir kvaliteten til kommunikasjonen mellom den gitte stasjonen og hver annen identifisert stasjon, for anvendelse av stasjonen som mottar de adresserte sondesignalene ved valg av andre stasjoner med hvilke den kan kommunisere.

9. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 3 til 8, karakterisert ved at sondesignalene innbefatter effektgradientinformasjon som samsvarer med den kumulative sendeeffekten som er nødvendig for at hver identifisert stasjon skal nå de andre identifiserte stasjonene med hvilke nevnte hver identifiserte stasjon kan kommunisere, for anvendelse av stasjonen som mottar sondesignalene ved valg av andre stasjoner med hvilke den kan kommunisere.

10. Fremgangsmåte som angitt i krav 9, karakterisert ved at den innbefatter løpesignaler fra en opprinnelsesstasjon til en destinasjonsstasjon, hvilke løpesignaler følger flere veter til destinasjonen, og derved genererer effektgradientinformasjon som er utnyttbar for stasjoner i nettet til å velge en rute for overføringen av data fra opprinnelsesstasjonen til destinasjonsstasjonen.

11. Fremgangsmåte som angitt i krav 10, karakterisert v e d at den innbefatter å overføre en gradientmelding fra destinasjonsstasjonen til opprinnelsesstasjonen, hvilken gradientmelding innbefatter data som svarer til den kumulative effekten som er nødvendig for å sende en datamelding fra opprinnelsesstasjonen til destinasjonsstasjonen via en optimal rute.

12. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 3 til 11, karakterisert ved at alle meldinger som blir rutet gjennom nettet innbefatter effektgradientinformasjon som svarer til den kumulative sendeeffekten som er nødvendig for at meldingen skal nå respektive stasjoner på sin rute gjennom nettet, og derved å tillate optimalisert ruting av meldinger gjennom nettet.

13. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at stasjoner som mottar sondesignaler fra den gitte stasjonen svarer ved å sende svarsignaler til den gitte stasjonen, hvilken gitte stasjon sammenligner antallet svarsignaler som mottas fra forskjellige stasjoner med en forutbestemt verdi, og, hvis antallet svarsignaler ikke samsvarer med den andre verdien, å variere minst en parameter i sin sending til antallet svarsignaler som blir mottatt av den gitte stasjonen samsvarer med den forutbestemte verdien.

14. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, karakterisert v e d at den innbefatter å definere en flerhet anropskanaler, hvor hver anropskanal med unntak av den første har en høyere datahyppighet enn en foregående anropskanal og å velge en annen anropskanal med en forskjellig datarate fra den foregående anropskanalen i samsvar med de andre forutbestemte kriterier hvis svarsignalantallet ikke samsvarer med den forutbestemte verdien.

15. Fremgangsmåte som angitt i krav 14, karakterisert ved at de første forutbestemte kriterier innbefatter anropskanaldatahyppigheten og/eller anropskanalsendeeffekten, hvilken anropskanal velges i henhold til den høyeste tilgjengelige kanaldatahyppigheten og/eller den laveste tilgjengelige kanalsendeeffekten.

16. Fremgangsmåte som angitt i krav 14 eller 15, karakterisert ved at de andre forutbestemte kriterier innbefatter anropskanaldatahyppigheten og/eller anropskanalsendeeffekten, hvor den forskjellige anropskanalen som blir valgt har en inkrementelt lavere kanaldatahyppighet og/eller en inkrementell høyere kanalsendeeffekt.

17. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 13 til 16, karakterisert ved at den forhåndsbestemte verdien, hvilken forhåndsbestemte verdi sammenlignes med antallet svarsignaler, beregnes for å samsvare med et ønsket antall nabostasjoner som er tilgjengelige for en gitt stasjon som mellom- eller destinasjonsstasjoner, for å tillate den gitte stasjon å kommunisere optimalt med et ønsket antall andre stasjoner i nettet uten å forårsake unødvendig konflikt eller interferens mellom stasjoner.

18. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 1 til 17, karakterisert ved at den innbefatter å definere en flerhet datakanaler, hvor hver datakanal med unntak av den første har en høyere datakapasitet enn en foregående datakanal, hvor hver stasjon overfører data til nabostasjoner på valgte datakanaler etter å fastlegge tilgjengeligheten til nevnte nabostasjoner.

19. Fremgangsmåte som angitt i krav 18, karakterisert v e d at datakanalene motsvarer respektive anropskanaler, idet det velges en datakanal for overføring av data som motsvarer den valgte anropskanalen.

20. Fremgangsmåte som angitt i krav 18, karakterisert ved at en flerhet datakanaler motsvarer en enkelt anropskanal, hvor datakanalene overvåkes for aktivitet av stasjonene og en stasjon som ønsker å overføre data velger en datakanal som har blitt detektert som uten aktivitet, og derved å optimalisere datakanalutnyttelse mellom stasjoner.

21. Fremgangsmåte som angitt i krav 20, karakterisert v e d at sondesignaler utsendt av hver stasjon på anropskanalene innbefatter informasjon som er angivende for hensikten til en gitt stasjon som sender nevnte sondesignaler til å flytte til en valgt datakanal som så flagges som å være aktiv, for å tillate andre stasjoner å kommunisere vellykket med den gitte stasjonen på den valgte datakanal.

22. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 1 til 21, karakterisert ved at sondesignalene overføres regelmessig av stasjoner som forsøker å etablere kontakt med andre stasjoner, idet andre stasjoner som mottar sondesignalene svarer til et vilkårlig antall av sondesignalene, hvilket vilkårlig antall er lik eller mindre enn antallet sondesignaler som utsendes.

23. Fremgangsmåte som angitt i krav 22, karakterisert v e d at den innbefatter å styre, ved hver stasjon, intervallet mellom utsendingene av sondesignaler ved hjelp av en sondeklokke, hvilken sondeklokke definerer et intervall mellom suksessive sondesignaler som er lenger enn varigheten til et sondesignal, og å sende svarsignaler i løpet av perioder mellom de suksessive sondesignaler.

24. Fremgangsmåte som angitt i krav 23, karakterisert v e d at den innbefatter å variere intervallet mellom sendingene av suksessive sondesignaler ved hver stasjon i henhold til hvorvidt stasjonen har data å sende eller har ingen data å sende, hvor sondeklokken definerer et første, relativt kort intervall mellom suksessive sondesignaler når stasjonen har data å sende, og et andre, relativt langt intervall mellom suksessive sondesignaler når stasjonen har ingen data å sende.

25. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 1 til 24, karakterisert ved at utpekte viktige stasjoner sender sondesignaler som innbefatter data som identifiserer dem, hvor andre stasjoner som mottar disse sondesignalene så modifiserer sine egne sondesignaler for å innbefatte data som identifiserer de viktige stasjonene slik at selv stasjoner som er fjerntliggende fra de viktige stasjonene oppnår nevnte data.

26. Fremgangsmåte som angitt i krav 25, karakterisert ved at de utpekte viktige stasjonene innbefatter portalstasjoner, sertifiseringsmyndighetstasjoner og, fra tid til annen, opprinnelsesstasjoner eller destinasjonsstasjoner.

27. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 1 til 26, karakterisert ved at den innbefatter å distribuere oppdatert programvare for operasjonen til stasjonene ved å opplaste den oppdaterte programvaren til en valgt stasjon og å distribuere deler av den oppdaterte programvaren til andre stasjoner til hver stasjon har den fullstendige oppdaterte programvaren.

28. Fremgangsmåte som angitt i krav 27, karakterisert v e d at den oppdaterte programvaren distribueres i oppdateringsblokker som innbefatter versjonsdata og blokknummerdata for å tillate stasjoner å sammensette den oppdaterte programvaren fra en flerhet mottatte oppdateringsblokker.