NO309895B1 - Langrennski til bruk ved skiloping pa islagte underlag - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en langrennski til bruk ved skiløping på islagte underlag og snøbelagt is, hvor det vanligvis vil være umulig å gå på ski og vanskelig å gå på skøyter.

Konvensjonelt har rekreasjons- og trenmgsanordninger for bruk på is om

vinteren innbefattet isskøyter, som for eksempel hurtigløpsskøyter beskrevet i US-PS 475.926, 10539.641 og 568.547, og rekreasjonsanordningene beskrevet i US-PS 1.013.154 og 3.879.047.

Skøytene som er beskrevet i US-PS 475.926, 539.641 og 568.547 brukes for skøyting på is av god kvalitet. De fremstilles med lengre skøyteblad enn vanlig, men de lengste av disse synes ikke å overskride 50 cm, som er beskrevet i US-PS 568.547.

Rekreasjonsanordningen beskrevet i US-PS 3.879.047, John MacDonald, tilnærmet er tilpasset brukerens fotstørrelse. Legemet innbefatter en hovedsakelig flat øvre overflate som understøtter brukerens fot og en nedre overflate som er i kontakt med isen, som er utformet for rugging av legemet om dets lengdeakse for kontroll av skien. Denne skitype skal brukes på en skrånende isflate, eller på en flat isflate hvor deltageren blir tauet.

Andre rekreasjonsanordninger som kan brukes på enten is eller snø, er beskrevet

i US-PS 1.013.154 til L.W.Greening, 02.01.1912. På samme måte som anordningen beskrevet i US-PS 3.879.047, skal denne anordningen brukes på en isdekket skråning. Den innbefatter et fotstykke som understøtter brukerens fot,

et blad hvor enden er krummet oppover og en vertikal stang plassert i skinnen, slik at anordningen kan brukes av personer med forskjellige høyder uten unødvendig luting.

Patent 944561 - A63C1/26 - "Skøyte", 28.11.94, omhandler en kropp forbundet til skjæret og en vertikal kant. Skjæret er metallisk, metallkeramisk, eller produsert av et annet materiale og festet ved hjelp av en avtagbar forbindelse. Det gjøres stadig nye forsøk på å erstatte det manglende snødekke med kunstige gliunderlag, som rulleskøyter og rulleski. Det er kjent forskjellige typer rulleski, patent nr. 137074,28.12.77, patent nr. 141827,16.09.77 og patent nr. 306287,10.01.95, hvor det brukes et skilegeme som et bærelement og med hjul, eller ruller foran og bak.

En vanlig vinteraktivitet er skiløping. En deltaker i denne aktiviteten er avhengig av sitt eget fraspark med ben og skistaver, for å bevege seg over snøen og på snøens betingelser. Skiløperen trenger en tilstrekkelig mengde snø for å kunne understøttes på snøen og snøen må være av god kvalitet, for eksempel ikke for grov, eller isete. Is vil kunne medføre at skiløperen mister kontrollen og balansen, når skiløperen prøver å gå på overflaten.

En rekreasjonsanordning som kan brukes på ujevn eller grov is, som typisk finnes på frosne innsjøer om vinteren, er beskrevet i Patent NO 178689-Int.Cl.:A63C5/04 - "Vintertreningsanordning". Patentet omhandler en anordning som kan brukes på enhver type is på en tilsvarende måte som bruk av langrennski på snø. Komponentene i denne anordningen innbefatter et platelignende legeme, med en øvre overflate og en nedre overflate og en skinne festet til den nedre overflaten av det platelignende legemet.

Det platelignende legemet og skinnen har en lengde som er større enn 91 cm og fortrinnsvis lengre enn 106 cm. I patentkravet omtales at et tynt skinneblad (14) er montert i lengderetningen til den nedre overflaten (23) til det platelignende legemet (12), hvilket skinneblad (14) har et fremre endeområde, et midtre område og et bakre endeområde. Skinnebladet er karakterisert ved at lengden er minst 75 cm og bøyd til en radius på minst 60 m, hvilket skinneblads kanter er skjerpet langs det midtre området og er sløvet langs de fremre og bakre endeområder.

Oppfinneren, Edmund L. Merle-Smith fra USA, hevder at oppfinnelsen kan brukes på enhver type is på tilsvarende måte som bruk av langrennski på snø, og hevder at oppfinnelsen tilveiebringer en ny sportsaktivitet spesielt når snø- eller isforholdene ikke er tilfredstillende for konvensjonelle vinteraktiviteter, som for eksempel skøyting eller langrennsløping.

Ved bruk av anordningen i Patentet NOI78689 vil anordningen være helt stiv i og med at skinnen (14) skal være festet i rillen (24). Skiens naturlige spenn er da helt borte og blir ikke brukt. Skien virker også tung. I noe kupert terreng vil skien vanskelig kunne følge terrenget, og ikke være særlig egnet.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en ny type langrennski, hvor en nyttiggjør skiens spenst, som fjæring og til "hjelp" i frasparket, og skøytenes egenskaper på is, i en ny konstruksjon.

Det spesielt nye ved skien ifølge oppfinnelsen, framgår av det foreliggende kravsett.

En hovedhensikt med foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe et nytt vintersportsutstyr for bruk på glatt, grov, kupert eller snøbelagt is, hvor det ikke vil være mulig å gå på ski beregnet for snøforhold. Skøyter er dårlig egnet på kupert is og på islagte skitraséer. Skøyter har ingen spenst i seg selv og gir ingen avfjæring mot isen. En trener hovedsakelig benmuskulatur og lite overkroppen. Skigåing er ålment akseptert som en av de beste treningsformene, da nesten hele kroppen benyttes i rolige bevegelser.

En kombinasjon av skøyter og ski vil gjøre at utøveren får gått "mykere". Spensten i skia vil gjøre at frasparket i skøyteskjæret blir kraftigere og farten bli større. Under bruk vil den foreliggende oppfinnelse typisk brukes på en tilsvarende måte, som bruk av langrennski på snø. Brukeren har en langrennsstøvel på hver fot og fester deretter hver fot i en binding.

Oppfinnelsen er vist på tegningen, der fig. 1 viser "friteknikk-modellen" litt på skrå, ovenfra og forfra. Fig. 2 viser en spesiell utførelsesvariant av "klassisk-modellen" sett i profil med 2 par skøytejern foran og 1 par skøytejern bak. Fig.3 viser "Mteknikk-modellen" sett i profil, med håndbremsen oppe og i funksjon.

Oppfinnelsen i form av en sammenkobling av et ordinært skilegeme (1) med passende spenn som bæreelement, med en øvre overflate (2) for festing av

binding (10) til denne, og med en nedre overflate (3) hvor parvise skøytejern (4) av hurtigløpstypen, monteres i lengderetning i opphengningspunkter (5) på ikke nærmere beskrevet måte på undersiden av framdelen og bakdelen på s dlegemet (I) . Avstanden mellom skøytejernene i hvert par, kan ha en avstand lik skibredden og være festet på en ikke nærmere beskrevet måte, til utsiden av et platelignende legeme (11) med glisåle.

Skøytejernparene skal være koblet slik at de er "låste" for dreining om en vertikal midtakse, men kan vippes noe om en horisontal midtakse. Stabiliteten sideveis skal gjøre at fremre om bakre skøytejern kan følge samme linje. I opphengningspunktene (5) foran og bak, på oversiden, kan en tenke seg en justerbar bryter for å kunne stille hardheten i støtdempingen. Aktuelt ved grov, ujevn is. Stivheten i skia velges ved anskaffelsen, avhengig av tyngden og de fysiske forutsetningene som brukeren har.

Om skøytejernene skulle gå igjennom dårlig is, vil det platelignende legemet (II) med glisåle, imellom skøytejernene i samme par, ta nedi som en gliflate og hindre at ferden stopper brått opp. Samme flate vil også gjøre det mulig å gå på snøklattbelagt is.

En variant av langrennskia til bruk på for eksempel isete skogsbilveier med litt ujevnheter, kan foran ha montert flere, parvise skøytejern (4) etter hverandre, opphengt hver for seg på et legeme, som igjen, fortrinnsvis midt på, er opphengt til undersiden av fremenden på skia. Skøytejerna vil da lettere kunne følge en kurvete overflate, uten at skøytejernene blir "vippete". Disse skøytejerna vil fortrinnsvis være halvparten av lengden, til et alminnelig skøytejern av hurtigløpstypen, som brukes på ski med enkelt par foran.

En variant vil være en "klassisk" modell, hvor en fortrinnsvis har montert noen pigger på ei plate (6), av egnet materiale, under midten av skia, og som går nedi isen når fraspark tas, akkurat som når skismøringen på vanlige smurte ski tar nedi snøen og gir feste. Stivheten til skia avpasses til utøveren, slik som med ordinære ski, slik at en ikke tar nedi isen med "festet" (6) og kan gli uhindret framover når fraspark ikke tas. Den kan også være utstyrt med høydejusterbar plate (6), slik at når brukeren går med ekstra belastning og derved presser ned midten på skia mer enn normalt, kan justere opp høyden på plata (6), slik at piggene på den ikke tar nedi isen når en ikke tar fraspark.

Langrennskia kan også være utstyrt med en bremseanordning. En bremse-

kloss (7), fortrinnsvis plassert under skia rett under brukerens hæl, og som kan utløses mekanisk på en passende måte ved å dra opp en håndbrems (8) av passende type med et lettgripelig håndtak (9) av passende type, festet fortrinnsvis på utsiden av hver ski rett foran skibindingen (10) på en egnet måte. Bremseklossen (7) kan bestå av ei plate av passende materiale, påmontert fortrinnsvis pigger av passende materiale, som er festet på en passende måte under skia og som når den ikke brukes ligger ca. 1,0 cm fra underlaget og litt på skrå, med fremre del noe høyere enn bakre del. Under bremsingen opprettholdes denne skråstillingen.

Den mekaniske forbindelsen mellom bremsekloss (7) og håndbrems (8) kan bestå av en wire av egnet materiale. Når håndbremsen (8) aktiviseres så strammes wiren og presser bremseklossen (7) mot underlaget. Håndbremsen (8) kan være en arm av passende materiale med en lengde på ca. 30 cm, og som kan ha en maks bremsefunksjon når den står rett opp. Brukeren kan håndtere disse ved å bøye seg ned og dra opp håndbremsene (8) samtidig som brukeren holder i sine staver. Brukeren far da god kontakt og kontroll med skiene. Håndbremsene (8) må være fjærbelastede, slik at de ligger helt inntil skiene når de ikke er i bruk og slik at de lette bare kan slippes når de ikke skal brukes. Farten kan bli stor og det kan oppstå situasjoner som gjør at brukeren vil stoppe raskt og da er letthåndterlige bremser sikkerhetsmessig å anbefale.

Designmessig kan en beholde skienes bue, som en fjærfunksjon. Bindinger, skisko og staver vil være som de ordinære innen skisport på snø. Som skøytejern kan en tenke seg bruk av ordinære skøytejern laget av høy kvalitetsstål, fortrinnsvis av hurtigløpstypen, festet på utsiden av et legeme med glisåle til en enhet, slik at bredden fortrinnsvis blir lik skienes bredde. Skøytejernene må da stikke lavere enn legemet med glisålen, som vil være en slags sikkerhetsløsning ved dårlig is og ved behov for å gå på snø.

Som det framgår av det foregående og i de etterfølgende deler av beskrivelsen, er det frambragt en ny langrennski ved hjelp av foreliggende oppfinnelse. Ved denne oppfinnelsen kan rekreasjonsbrukere, mosjonister eller konkurranseløpere gå med langrennski over islagt terreng, islagte veier, stier, kanaler og islagte vann med glatt, grov eller knudrete is, samt på snøklattbelagt is. Dette gjør at vinteraktiviteten kan foregå der det er lite med snø, for eksempel i Holland, og når snøforholdene er lite hensiktmessige for vanlig skigåing, og da på islagte områder.

Under bruk av langrennskia kan den typisk brukes på tilsvarende måte som bruk av langrennski på snø. Brukeren har en langrennsstøvel på hver fot og fester deretter hver fot i en binding. Brukeren anvender fortrinnsvis to skistaver av lanrennstypen, for å gi den nødvendige skyvkraften, for å kunne bevege seg framover på den frosne overflaten og for å holde balansen. Fraskyvkraften blir overført fra føttene til skiene og til parvise skøytejern foran og bak på skiene. Trykkfordelingen blir jevnt fordelt mot isen under hvert skøytejernpar.

Kombinasjonen ski med spenn og doble skøytejern på glatt, hard is, sammen med bruk av skistaver, gjør at farten kan bli høy og at en kan gå lengre turer på for eksempel islagte veier ,islagte innsjøer etc- en ny vinteraktivitet. Brukeren får en "fjærende gange" i motsetning til skøyteløperen, som helt mangler støtdemping i sin skøyte. Det er kjent at for eksempel moderne joggesko har avansert støtdemping i sålen.

Doble skøytejern gjør at sprekker i isen ikke er så farlige. Tidligere foregikk Iangdistanseløp på innsjøer som Mjøsa i Norge med skøyter. Sprekker i isen gjorde dette farlig, slik at løpet ble stoppet. Med doble skøytejern foran og bak på en langrennski, kan Iangdistanseløp gjenoppstå med en kombinasjon av ski og skøyter.

De trekk som anses å vøre spesielle for oppfinnelsen er poengtert og vist i de medfølgende krav.

Det nye med oppfinnelsen er at en kombinerer ski og skøyter på en ny måte. Beskrivelsen og tegningene er å forstå som et eksempel i forhold til form og størrelse.

Claims (6)

1. Langrennski til bruk ved skiløping på islagte underlag av et ordinært skilegeme (1) med passende spenn som bæreelement, med en øvre overflate (2) for festing av binding (10) og en nedre overflate (3) , karakterisert ved at det til nedre overflate (3) ved skilegemets (1) fremre- og bakre del over et opphengningspunkt (5) er anordnet et eller flere parvise skøytejern (4).

2. Langrennski ifølge krav 1 karakterisert ved at det under midten på skia, av den "klassiske varianten", er montert ei høydejusterbar plate(6) med pigger, som tar nedi isen ved fraspark.

3. Langrennski ifølge krav 1 karakterisert ved at skøytejernene i hvert par (4) er montert på utsiden av et platelignende legeme (11), med glisåle, fortrinnsvis i en avstand lik bredden på skilegemet (1).

4. Langrennski ifølge krav 1 karakterisert ved at opphengningspunktene (5) til de parvise skøytejernene (4) kan ha en justerbar støtdemping.

5. Langrennski ifølge krav 1 karakterisert ved at de parvise skøytejernene (4) kan vippes opp og ned om en horisontal akse, men er "låsfsideveis om en vertikal akse slik at undersiden av skøytejernene ligger på samme horisontale linje når de ikke belastes.

6. Langrennski ifølge krav 1 karakterisert ved at den kan bremses på en mekanisk måte ved at en fjærbelastet "håndbremsarm" (8) med håndtak (9), festet til utsiden av skilegemet (1) fortrinnsvis foran bindingen (10), kan trekkes opp og presse bremseklosser (7), plassert under skia under brukerens hæler, mot underlaget