NO303153B1 - FremgangsmÕte for Õ sporf÷lge egenskaper innen seismiske data - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører tolkning av seismiske data. Mer spesielt vedrører oppfinnelsen en maskinprosess for valg av tredimensjonale (3D) seismiske data for å tilføre profesjonelle oljeletere mer detaljert forståelse av under-grunnsgeologi og geometri. Enda mer spesielt er oppfinnelsen en automatisert fremgangsmåte for å "utpeke" eller "sporfølge" individuelle seismiske hendelser gjennom et tredimensjonalt volum av data med uhyre stor nøyaktighet.

Fig. 1-4 på tegningene illustrerer trekk og fremgangsmåter i

forbindelse med tidligere kjente metoder;

Fig. 5-8 illustrerer trekk og fremgangsmåter ifølge oppfinnelsen. Bare figurer i forbindelse med tidligere kjente fremgangsmåter nevnes her: Fig. 1 illustrerer en del av et hypotetisk 3D seismisk datavolum for å forklare de tredimensjonale relasjoner som diskuteres i teksten og de vedføyde tegninger i denne beskrivelsen; Fig. 2 er en isometrisk skisse av en del av fem seismiske kurver eller traser som illustrerer forholdet mellom et "kimpunkt" og dets fire tilstøtende traser eller kurver; Fig. 3 illustrerer en tidligere kjent automatisk

sporfølgings-metode; og

Fig. 4 illustrerer en tidligere kjent "iterativ"

fremgangsmåte for automatisk sporfølging.

Figur 1 er en isometrisk skisse av en del av et hypotetisk, tredimensjonalt (3D) seismisk datavolum. Sirklene ved toppen av volumet representerer overflateposisjonen til individuelle traser eller kurver. De vertikale linjene representerer seismiske traser eller kurver som er målt i tid eller avstand langs z-aksen til volumet. Hver individuell trase er en representasjon av en akustisk refleksjon fra lag i undergrunnen i form av en amplitude som funksjon av tid. En sekvens av x-traser som funksjon av tiden blir kalt en "linje" av fagfolk på området. En sekvens av y-traser som funksjon av tiden kalles en "krysslinje".

Det horisontale utsnitt eller tidssnitt er et horisontalt snitt eller plan gjennom det tredimensjonale datavolum. Et "horisontsnitt" er et snitt langs eller parallelt med en strukturelt tolket horisont og dermed langs en lagflate. Plotting av felles amplituder på x-y-akser er lik et topografisk overflatekart, men en slik plotting er selvsagt av sedimenterte undergrunnslag. Plotting av slike forskjellige amplituder av en felles undergrunnsdybde, illustrerer forskjellige sedimentærte lag ved felles dybder.

På mindre enn ti år har datamaskin-assisterte under-søkelser revolusjonert seismiske undersøkelser og feltutbyg-ging. Inntil nylig har imidlertid en side ved seismisk tolkning, nemlig utvelgelse eller sporing av undergrunns-horisonter, eller ganske enkelt "velging", vært i det vesentlige uforandret fra papir- og blyantmetoden til automatiske valg-metoder ved hjelp av datamaskin.

Tradisjonelt ble valg eller sporfølging foretatt manuelt ved å tegne med fargeblyanter på papir, et seismisk snitt eller en seismisk linje om gangen, en uhyre langtekkelig prosess. Tidlig på 1980-tallet gav interaktive CAEX-arbeidsstasjoner (CAEX er en forkortelse for Computer Aided Exploration, d.v.s. datamaskin-assistert undersøkelse) de som drev med slike undersøkelser evnen til å velge tredimensjonale data hurtigere og mer effektivt. Mens tolkning av seismiske linjer (d.v.s. et todimensjonalt vertikalsnitt eller et "vertikalt seismisk snitt" fremdeles ble utført ved å betrakte og velge eller følge en linje om gangen, kunne det da gjøres ved å bruke en mus i forbindelse med en fremvisningsskjerm og klikke markøren på et par utvalgte punkter langs en horisont og la maskinen velge resten av alle punktene på vedkommende linje. Dette var den første typen automatisk velging eller sporfølging, og den representerte en stor økning i både produktivitet og nøyaktighet i forhold til manuell velging eller sporfølging.

I et tidligere kjent automatisk system for sporfølging av en lagflate (kalt en horisont) i et horisontalt snitt av tredimensjonale data, valgte eller "innmatet" en bruker minst ett "kimpunkt", som så "ekspanderte" i alle fire retninger innenfor det tredimensjonale datavolumet, som illustrert på figur 2, inntil det nådde grensene for en bruker-spesifisert sone. Brukerne hadde mulighet til å sporfølge seismiske data på en av to måter.

Et "kimpunkt" er spesifisert ved sin x- og y-posisjon og sin tid eller dybde (d.v.s. z-aksen på figur 1). Det er også spesifisert ved en karakteristikk ved refleksjonen ved vedkommende punkt. En slik karakteristikk er vanligvis maksimal-amplituden til refleksjonen ved vedkommende posisjon i datavolumet. Andre karakteristikker slik som minimumsamplitude, fase, frekvens o.s.v. for refleksjonen ved x, y, z-punktet kan benyttes. Som vist på figur 3 ble det ved hjelp av ikke-iterativ sporfølging søkt blant de seismiske trasene ved siden av kimpunktene etter lignende amplitudeverdier, den beste ble valgt og man fortsatte så til den neste tilgjengelige trase uten å dobbeltkontrollere nøyaktigheten av valget.

En iterativ valgmåte verifiserte en tilstøtende trase som et valg ved kryssreferanse med den tidligere trase. Da den var verifisert, ble den tilstøtende trase behandlet som et kimpunkt og utvelgelsen av tilstøtende traser fra D, fortsatte. Figur 4 illustrerer slik tidligere kjent iterativ utvelgelse. Verifisering betyr at hvis amplituden til den valgte trase er innenfor de toleransegrenser som er fastsatt av brukeren, blir valget akseptert. Brukere kan spesifisere (på en skala fra 1 til 10) den grad av amplitudelikhet de vil tillate. Hvis et valg ikke passerte denne godkjennelsestesten, ble det betegnet "dødt" inntil minst en direkte tilstøtende trase passet tilstrekkelig til å akseptere det.

Straks et kimpunkt er valgt på en trase, blir trasen mer spesielt avsøkt opp og ned z- eller tids-aksen for å finne den lokale ekstreme amplitude eller ganske enkelt "ekstrempunktet". Et lokalt ekstrempunkt for en variabel x^, hvor i er en digitaliseringsindeks, er definert som

Slik avsøking er avgrenset av nullgjennomganger for amplituden til trasen i tilfelle av en topp eller en dal. Slike ekstrem- punkter vil vanligvis variere med tiden med en liten størrelse. Hvis for eksempel T0representerer kimpunktet, ville 11typisk representere tiden for ekstrempunktet. Deretter blir tiden T0startet på måltrasen.. På den blir tiden variert opp og ned mellom nullgjennomganger for dens traseamplitude inntil det nærmeste ekstrempunkt T2er funnet. Endelig blir tiden T2brukt på den trase på hvilken kimpunktet finnes, og på en slik "kimtrase" blir igjen avsøking opp og ned z-aksen utført for å finne det nærmeste ekstrempunktet T3. Hvis T3er lik T1#så har iterativ sporfølging blitt oppnådd og sporfølgingen fortsetter. Toleransen for godkjennelsestesten ved den tidligere kjente iterative sporfølging, definerte en funksjon

A,. = Amplitude fra måltrasen ved T2og

As = Amplitude fra kimpunktet ved Tx

Verdien av S er avgrenset av verdier på 0 og 1. Jo mer like de to amplitudene er, jo nærmere er S-funksjonen til null. Jo mer ulike de to amplitudene er, jo nærmere er S-funksjonen til 1. Deretter blir en poengfunksjon evaluert:

POENG = (S<*>9.0) + 1

Poengverdien blir sammenlignet med en kontrollverdi fra1til10 valgt av den som tolker eller bruker dataene. Poeng-verdier større enn kontrollverdien hindrer en måltrase fra å bli valgt.

Denne iterative sporfølgingsmåten og dens tilhørende godkjennelsestest var, selv om den var betydelig mer nøyaktig enn den ikke-iterative måte, likevel ute av stand til å velge horisonter i områder med feil eller diskontinuiteter ("støy") godt nok. Den hadde en tendens til å hoppe av den opprinnelige hendelse i slike områder med inkoherente data, og så"vandre" derfra og ofte utbre feilvalg hele veien over en tredimensjonal undersøkelse.

Tidligere kjente fremgangsmåter for å identifisere lignende seismiske hendelser i et tredimensjonalt nettverk av seismiske traser eller kurver, krevde bare et nabopunkt til verifisering. Under visse omstendigheter slapp utvalgsfeil igjennom. I praksis var det nødvendig med mye korreksjon og ny automatisk sporfølging, eller brukeren kunne ikke bruke den i et område med mye feil, akkurat i de områdene hvor petroleumforekomster kan opptre.

Et hovedformål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en fremgangsmåte for sporfølging av seismiske horisonter i et tredimensjonalt volum med meget større nøyaktighet enn tidligere kjente fremgangsmåter.

Et annet formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en fremgangsmåte for sporfølging av seismiske horisonter som minimaliserer den tiden brukere benytter for å prøve å korrigere uklarheter.

Nok et annet formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe en fremgangsmåte for sporfølging av seismiske horisonter i et tredimensjonalt volum for å tillate tolkerne å oppdage og skildre selv små feil og diskontinuiteter.

De ovenfor angitte formål samt andre fordeler og trekk blir generelt tilveiebrakt i en fremgangsmåte for sporfølging av visse stratigrafiske undergrunnskarakteristikker oppdaget ved hjelp av seismiske traser eller kurver. Mer presist defineres oppfinnelsen gjennom de fremgangsmåter som angis i de vedføyde patentkrav 1, 5 og 9. Et tids- eller horisontal-snitt av tredimensjonale seismiske trasedata definerer et x-y-nettverk av datapunkter fra hvilke en seismisk undersøkelsesspesialist ønsker å kartlegge eller identifisere alle punkter som har en felles karakteristikk. En slik karakteristikk kan uttrykt numerisk være amplituden til en traseocillasjon. Uttrykt fysisk kan en slik amplitude representere grensen for et sedimentert undergrunnslag.

Prosessen begynner etter at visse kimpunkter er blitt valgt av brukeren. Områdevekst fra et slikt kimpunkt begynner etter at et nettverk på tre eller flere datapunkter er definert. Et slikt nettverk av datapunkter, kalt et testområde, omfatter kimpunktet og andre testpunkter i nettverket som skal testes for å bestemme om de har karakteristikken felles med kimpunktet. I sin bredeste form lagrer oppfinnelsen hvert av testdata-punktene som repre sentative for karakteristikken bare hvis et testdata-punkt tilfredsstiller en godkjennelsestest med hensyn til en numerisk verdi av kimpunktet langs minst to separate baner via imaginære forbindelser som definerer testområdet.

I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er testområdet et nettverk av ni datapunkter definert ved hjelp av en tre ganger tre oppstilling av punkter med kimpunktet i midten av nettverket. Betraktet på en annen måte er testområdet et sammensatt område av fire tilstøtende to ganger to nettverk, idet hvert nettverk har kimpunktet i et hjørne. Den foretrukne fremgangsmåte krever at datapunktet diagonalt overfor hver av de to ganger to-nettverkene tilfredsstiller en godkjennelsestest langs to forskjellige baner. Hvert av disse diagonalt ovenfor hverandre stående punkter må tilfredsstille godkjennelsestesten for at hele sammenstillingen av tre ganger tre punkter skal godkjennes. Straks et undersøkelsesområde er blitt godkjent, fortsetter områdevekst gjennom hele det tredimensjonale datasnittet ved å behandle hvert datapunkt i undersøkelsesområdet som et nytt kimpunkt.

Som nevnt ovenfor illustrerer figurene 1 til 4 tidligere kjente fremgangsmåter idet fordeler og formål med oppfinnelsen er beskrevet på figurene 5 til 8, hvor: Fig. 5 illustrerer et undersøkelsesområde ifølge oppfinnelsen som innbefatter fire traser eller kurver i et to ganger to trasenettverk hvor et kimpunkt er etablert i et hjørne av undersøkelsesområdet og hele undersøkelses-området blir verifisert ved å verifisere et annet punkt i undersøkelsesområdet ved hjelp av to forskjellige baner: Fig. 6 illustrerer et foretrukket undersøkelsesområde utpekt ifølge oppfinnelsen og som omfatter ni traser eller kurver i et rettlinjet tre ganger tre trasenettverk omkring en sentertrase; Fig. 7 illustrerer det første trinn i automatisk sporfølging ved bruk av den foretrukne fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen, hvor kimpunktet ekspanderer i alle fire retninger innenfor det tredimensjonale datavolumet og hvor fire tilstøtende (side) traser blir valgt; Fig. 8 illustrerer det annet trinn i automatisk sporfølging med undersøkelsesområdet på figur 6, hvor hver hjørnetrase blir valgt og verifisert ved hjelp av to uavhengige ruter, og så blir alle åtte trasepunkter i undersøkelsesområdet omkring kimpunktet verifisert med hensyn til nøyaktighet før noen av de åtte trasepunktene blir akseptert; Fig. 9 illustrerer et flytskjema som er nyttig når det gjelder å programmere fremgangsmåten med et foretrukket undersøkelsesområde på ni traser ifølge oppfinnelsen; og Fig. 10 illustrerer utbredelsen av undersøkelsesområder for å vise hvordan hver trase som er godkjent i et undersøkelsesområde blir kimpunkt for et annet undersøkelsesområde, og hvordan undersøkelses-områdene hurtig ekspanderer inntil de når en forkastning eller et område med dårlige data.

Den automatiske sporfølgingsprosessen som benyttes ifølge oppfinnelsen, begynner når en tolker manuelt mater inn ett eller flere kimpunkter (eller linjer) som indikerer den seismiske horisont han eller hun ønsker å følge gjennom det tredimensjonale datavolumet.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen i sin videste forstand er illustrert under henvisning til figur 5, hvor et bruker-spesifisert kimpunkt 0 er illustrert. For å vokse eller ekspandere gjennom det tredimensjonale datavolumet må et undersøkelsesområde verifiseres ved hjelp av en iterativ metode som beskrevet ovenfor under henvisning til figur 4. Hvert punkt i undersøkelsesområdet definert av trasene eller kurvene 0, 1, 2 og 3 blir verifisert etter tur. D.v.s. at punkt 1 blir verifisert fra punktene 0 til 1. Punkt 2 blir verifisert fra punkt 1 til punkt 2. Punkt 3 blir verifisert fra punkt 0 til punkt 3. Punkt 2 blir igjen verifisert fra punkt 3 til punkt 2. Selvsagt kan punkt 3 verifiseres fra punkt 2 til punkt 3 og fra punkt 0 til punkt 3. Alternativt kan verifiseringen fortsette fra 0 til 1, 1 til 2, 2 til 3 og endelig fra 3 til 0.

Hver trase eller hvert punkt i undersøkelsesområdet må verifiseres iterativt for at hvert av dem skal velges. I tillegg blir hele undersøkelsesområdet "valgt" i henhold til en "alle eller ingen"-regel. "Alle eller ingen"-verifiseringen av undersøkelsesområdet krever at minst ett punkt i undersøkelses-området blir verifisert ved hjelp av to forskjellige baner omkring området. Hvis for eksempel amplituden blir valgt som verifiseringskarakteristikk for undersøkelsesområdet, så må amplituden til punkt 1 sammenlignet med amplituden til punkt null være innenfor en forut bestemt poengverdi for den kontrollverdien som er valgt av brukeren, som beskrevet ovenfor under henvisning til den tidligere kjente iterative metode på figur 4. Punkt 2 som verifiseres fra punkt 1 til punkt 2, må også passere godkj ennelsestesten.

Deretter blir de to ovennevnte trinn utført først fra punkt 0 til punkt 3 og så fra punkt 3 til punkt 2. Hvis, og bare hvis punkt blir verifisert via de alternative banene 0-1;1-2 og 0-3; 3-2, vil noen av punktene1, 2, 3 bli valgt ved hjelp av fremgangsmåten for områdevekst fra kimpunktet 0. Når de først er valgt, vil hvert av de andre punktene virke som et kimpunkt for et nytt undersøkelsesområde. Hvert undersøkelsesområde blir testet i henhold til de ovenfor beskrevne trinn inntil der ikke er flere kimpunkter som kan testes.

Den foretrukne utførelsesform av fremgangsmåten utpeker et ni-trasers testområde omkring og omfattende kimpunktet som vist på figur 6. Hvert undersøkelsesområde består av en sentertrase (med kimpunktet), fire sidetraser (ortogonale til midtpunktet) og fire hjørnetraser (diagonalt til midtpunktet). I motsetning til den iterative sporfølgingsmåten ifølge tidligere kjente metoder, som bare krever 1-1 trase-verifisering, velger og verifiserer den foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen alle åtte side og hjørnetraser før noen av dem blir akseptert. Hvis en sammenligning mellom to tilstøtende traser i undersøkelsesområdet ikke passerer en brukerspesifisert godkjennelsesgrense, blir alle åtte trasene som omgir kimpunktet, forkastet. I så fall kan automatisk sporfølging fortsette bare hvis et annet kimpunkt er blitt matet inn på et annet sted i det tredimensjonale datavolumet. Flere kimpunkter blir vanligvis valgt for områdevekst i et tredimensjonalt volumsett.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen går gjennom den multiple traseverifiserings-prosess i et enkelt under-søkelsesområde med ni traser ved først å velge fire tilstøtende (side) traser (se figur 7) og verifisere hvert av de fire punktene 1, 3, 5 og 7 på nøyaktig samme måte som den tidligere kjente iterative metode som er indikert ved hjelp av figur 4. Som illustrert på figur 8, blir deretter hver hjørnetrase verifisert ved hjelp av to uavhengige ruter eller forbindelser. For eksempel blir punkt 2 iterativt verifisert via forbindelsen fra 1 til 2 og fra forbindelsen 3 til 2. Punkt 4 blir iterativt verifisert via forbindelsen fra 3 til 4 og fra 5 til 4. Hver iterativ verifisering benytter de samme brukerdefinerte godkjennelses-kriterier som er beskrevet ovenfor. Alle åtte traser omkring kimtrasen vil bli akseptert bare hvis alle åtte baner eller forbindelser i under-søkelsesområdet passerer godkjennelsestestene. Når alle 12 forbindelser passerer disse testene, kan en hvilken som helst av de åtte trasene 1-8 forbindes tilbake til kimpunktet null ved hjelp av enhver mulig rute gjennom undersøkelsesområdet. Denne"alle eller ingen" -regelen sikrer at alle ni punkter virkelig ligger på den samme seismiske horisont.

Beskrivelsen ovenfor viser hvordan et område med punkter blir verifisert og godkjent omkring et kimpunkt. I praksis spesifiserer en bruker av fremgangsmåten en grense med datapunkter omkring hvilke utvelgelse skal utføres. En slik grense definerer et søkeområde. Brukeren kan spesifisere mange kimpunkter omkring hvilke fremgangsmåten skal anvendes. Følgelig er der i den foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen tilveiebrakt en fremgangsmåte for å definere hvilke datapunkter som vil ha et nytt undersøkelsesområde definert omkring seg for å fortsette områdevekst omkring opprinnelige og nye kimpunkter.

En kontrollsammenstilling blir først skapt slik at status for hvert punkt innenfor søkeområdet kan opprettholdes ved igangsetting. Ved igangsetting blir hvert punkt klassifisert på en av tre måter: (1) Valgt: Brukt som nytt kimpunkt fra hvilket ekspansjon fortsetter (2) Urørt: Ikke valgt punkt for hvilket sporfølging er mulig, eller (3) Dødt: Et punkt betegnet av brukeren som uegnet for sporfølging.

Flere gjennomganger gjennom hvert punkt i kontrollområdet søker etter et kimpunkt. Når et kimpunkt er funnet, blir det gjort forsøk på å ekspandere omkring det ved hjelp av undersøkelsesområde-metoden som er beskrevet ovenfor, inn i tilstøtende "urørte" punkter.

Hvis forsøk på å ekspandere inn i tilstøtende punkter faller heldig ut (ved hjelp av undersøkelsesområde-metoden som er beskrevet ovenfor), blir de valgte eller sporfulgte punkter merket "ferske" og kimpunktet blir merket "dødt, men valgt".

Hvis forsøkene faller uheldig ut, blir kimpunktet også merket "dødt", men de tilstøtende punkter forblir uendret. Fremgangsmåten ved hjelp av undersøkelsesområdet begynner igjen omkring det neste tilgjengelige kimpunkt.

Når alle punktene i kontrollsammenstillingen er blitt avsøkt, blir alle punkter som er valgt under den tidligere gjennomgang, nå merket "friske" merket på nytt med "ekspander" og brukt som kimpunkter ved neste gjennomgang. Gjennomganger gjennom kontrollområdet fortsetter inntil ingen flere "friske" punkter blir funnet.

En "gjennomgang" gjennom kontrollsammenstillingen, begynner ved ett hjørne av sammenstillingen, og hvert punkt blir søkt inntil et "kim" eller ekspander-punkt blir funnet, det punktet blir ekspandert ved hjelp av undersøkelsesområde-metoden som er beskrevet ovenfor. Avsøking fortsetter for

hvert punkt tilstøtende kimpunktet.

Når et kimpunkt er funnet, blir det anbrakt i sentrum av et undersøkelsesområde, og undersøkelsesområde-prosessen som er beskrevet ovenfor, fortsetter. Når to kimpunkter eller ekspanderingspunkter er nær hverandre, kan ekspansjon fra hvert av disse kimpunktene være til et felles urørt punkt. Det første kimpunktet for å teste de urørte punktet, bestemmer dets status. Hvis det urørte punktet er i et vellykket undersøkelsesområde, blir det merket "friskt". Det vil ikke blir valgt på nytt, men vil bli brukt senere ved ytterligere testing for å prøve gyldigheten av andre undersøkelsesområder.

Avsøking fortsetter i kontrollsammenstillingen. Hvis ingen kimpunkter blir funnet, stanser behandlingen. Hvis minst ett kimpunkt blir funnet, blir alle punkter merket "friske", gitt nytt navn som "ekspander", og blir brukt som kimpunkter, og prosessen gjentas.

Figur 9 illustrerer trinnene i den foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen med et flytskjema over prosesstrinn som skal utføres på en digital datamaskin. Trinnene i fremgangsmåten blir utført for et undersøkelses-område med punkter 0-8 som illustrert på figur 6.

En bruker definerer x-y-utbredelsen av de tredimensjonale data som skal gjennomsøkes. Brukeren tilveiebringer også et på forhånd valgt nettverk med kimpunkter som er representative for en karakteristikk ved de tredimensjonale seismiske data som skal kartlegges eller velges i dataene.

Utført i en programmert digital datamaskin begynner fremgangsmåten med den logiske blokk 100 for å starte fremgangsmåten, og fortsetter så til den logiske blokk 102 hvor testpunktene for et undersøkelsesområde, maken til de på figur 6, blir definert. Hvis fremgangsmåten startes for første gang, vil hvert av punktene 1-8 være "urørte" punkter. Hvis derimot et første undersøkelsesområde er blitt funnet akseptabelt, blir hvert av punktene 1-8 valgt som kimpunkter og et nytt undersøkelsesområde definert omkring hvert punkt, baner eller forbindelser som tidligere er blitt akseptert under testingen av punkter for et tidligere kimpunkt, blir ikke testet på nytt. Likeledes forblir døde forbindelser eller baner døde og "dreper" ethvert nytt undersøkelsesområde som de kan være en del av. En bruker kan også spesifisere punkter som døde, d.v.s. at det kan defineres deler av dataene som ikke vil bli gjennomsøkt.

Den logiske blokken 106 bestemmer hvilke baner i et tidligere testet undersøkelsesområde som skal testes. Den mottar tilbakekopling fra de logiske blokkene 108 og 112 for å evaluere hvilke baner eller forbindelser som skal testes. Baneinformasjon som definerer "frapunkt" og "tUpunktet", blir lagret i den logiske blokken 110. Den logiske blokken 108 spesifiserer om et punkt er et friskt punkt som aldri før har et undersøkelsesområde som definerer det, et urørt punkt som tidligere er godkjent, eller et dødt punkt.

Den logiske blokken 114 begynner testen av hver forbindelse eller bane i undersøkelsesområdet, hvis det tidligere ikke er testet, fra "fratrasen" til "tiltrasen". Virkelig testing av hver bane eller forbindelse blir foretatt i den logiske blokken 116, og fortsetter inntil alle baner er testet. Testing av en forbindelse eller bane blir foretatt ved å sammenligne en karakteristikk ved "fratrasen" med en tilsvarende karakteristikk på "tiltrasen". For eksempel kan amplituden til en refleksjons-svingning ved en tid (eller dybde) på "tiltrasen" måtte være innenfor et forut bestemt forhold til amplituden til "fratrasen". Iterativ sporing eller sporfølging er nødvendig før en bane blir "sporet" med hell. D.v.s. at "fratrasen" også blir sammenlignet med "tiltrasen". Iterativ sporing eller sporfølging og test-prosedyrer for ampitudegodkjenning er som beskrevet ovenfor under henvisning til figur 4. Andre karakteristikker kan brukes for å teste fra en trase til en annen. For eksempel kan fase- eller frekvens-sammenligninger, eller en matematisk korrelasjon fra en trase til en annen, benyttes om ønsket.

Hvis sporfølgingen fra en "fratrase" til en "tiltrase" ikke er vellykket under prosessen, går styringen tilbake til den logiske blokken 102 hvor x-y-nettverket igjen blir avsøkt. Hvis sporing av en "fratrase" til en "tiltrase" er vellykket i den logiske boksen 118, blir styringen videreført til den logiske blokken 12 0 hvor sporingstiden for en bane'blir sammenlignet med en forut bestemt tid. Hvis sporfølgingstiden eller sporingstiden er for stor, blir styringen igjen overført til den logiske blokken 102. Ellers blir styringen overført til den logiske blokken 122 for lagring av sporingstiden for den tidligere testede bane. Styringen blir så overført til den logiske blokken 124 hvor en test blir utført for å bestemme om alle forbindelser eller baner i undersøkelsesområdet er blitt testet. Hvis testing av et undersøkelsesområde ikke er fullstendig, blir styringen igjen overført til den logiske blokken 116. Hvis alle baner er blitt testet, blir trasene på det undersøkelsesområdet som er testet med hell, lagret i en "horisont"-fil med traser eller punkter betegnet som "valgte" punkter hvis hver og en testet bane var vellykket i henhold til de testrutiner som er illustrert ved hjelp av figurene 7 og 8.

Hver valgt trase blir så et kimpunkt, og prosessen fortsetter inntil ingen flere kimpunkter er tilgjengelig for testing i x-y-området av det tredimensjonale datavolumet. Når et kimpunkt er funnet, blir det satt i midten av et nytt undersøkelsesområde som skal testes, og alle punkter eller traser på undersøkelsesområdet blir undersøkt for å bestemme hvilke bestemmelser eller baner som må testes. Hvis to eller flere undersøkelsesområder forsøker å ekspandere inn i det samme "urørte" punkt, vil det første undersøkelsesområdet som testes, teste det urørte punktet. Hvis et annet undersøkelsesområde ikke bekrefter punktet, blir punktet så merket "friskt" og vil ikke bli valgt på nytt, men brukt senere for å teste gyldigheten av andre undersøkelsesområder.

Når grensene for x-y-sammenstillingen med data er blitt nådd og ingen nye kimpunkter er blitt funnet, så stanser prosessen. Hvis minst ett kimpunkt er funnet, blir alle traser som er blitt sporfulgt eller sporet (ved den tidligere gjennomkjøring gjennom x-y-datasammenstillingen) som ble merket "friskt", merket på nytt som ekspanderings- eller kimpunkter, og områdevekst av undersøkelsesområdet blir

gjentatt.

Figur 10 illustrerer hvordan prosessen med områdevekst av undersøkelsesområdet ifølge oppfinnelsen,forhindrer ekspandering inn i feildata eller støydata på x-y-nettverk av data ved en forut bestemt dybde eller tid i et tredimensjonalt volum av seismiske traser. Undersøkelsesområdet 1 er testet på vellykket måte omkring kimpunktet 1. Likeledes er undersøkelsesområder omkring nye kimpunkter 2 og 3 testet med hell. Et undersøkelsesområde definert omkring kimpunktet 4, er ikke vellykket på grunn av forekomsten av en trase i det sørvestre hjørnet som ligger i en forkastningssone eller inneholder støydata. Følgelig blir ingen av punktene i undersøkelsesområdet omkring kimpunktet 4 valgt, men noen av dem vil bli valgt fra andre kimpunkter under prosessen med områdevekst.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for automatisk å velge en horisont i grunn-formas joner fra et tredimensjonalt volum med seismiske bølge-traser, karakterisert ved: (a) utpeking av et kimpunkt ved en dybde på en liten bølge på en av de seismiske traser, hvilken seismiske trase blir utpekt som kimtrase, (b) identifisering av et testvolum med seismiske traser innbefattende kimtrasen og minst tre andre traser tilstøtende kimtrasen og tilstøtende hverandre idet de tre andre trasene omfatter to sidetraser og en diagonaltrase, hvor den diagonale trase er anordnet diagonalt fra kimtrasen mellom sidetrasene, (c) bestemmelse av at en lokal horisont finnes gjennom kimpunktet til kimtrasen og dybdepunktene til de to sidetrasene og diagonaltrasen bare hvis et dybdepunkt for en liten bølge på en av sidetrasene eller diagonaltrasen blir utvalgt via minst to forskjellige baner fra kimtrasen, hvor en bane omfatter en eller flere baneforbindelser som hver omfatter en starttrase til en måltrase og for hver baneforbindeIse blir utvelgelse oppnådd når en karakteristikk ved en liten bølge på måltrasen i dybde tilsvarer en slik karakteristikk ved en liten bølge på starttrasen, (d) lagring av hvert av dybdepunktene for de to sidetrasene og den diagonale trasen bare hvis det er bestemt at en horisont finnes gjennom dybdepunktet for kimtrasen og de andre trasene i trinn c, og (e) bruk av hvert av dybdepunktene for de to sidetrasene og den diagonale trasen som et kimpunkt i trinn (a), og gjentagelse av trinnene (b), (c) og (d).

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert vedat trinn (e) fortsetter inntil ingen flere lokale horisonter finnes gjennom kimpunkter som tilfredsstiller (c), og ved at fremgangsmåten videre omfatter fremvisning av de lagrede dybdepunkter i et grafisk format som identifiserer dybden til karakteristikkene ved de seismiske små bølger som en funksjon av x-y-dimensjoner for det tredimensjonale volum av traser.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert vedat hver måltrase blir iterativt utvalgt langs baneforbindelsen med hensyn til en starttrase.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert vedat en måltrase blir iterativt utvalgt langs baneforbindelsen med hensyn til en starttrase, innbefattet de trinn å (i) registrere en numerisk verdi for karakteristikken til en startbølge ved et start-dybdepunkt for startbølgen, (ii) overføre dybden til startpunktet fra måltrasen og finne det nærmeste dybdepunkt for karakteristikken til bølgen på måltrasen, som finnes mellom to null-gjennomganger for måltrasen og registrere dybdepunktet og en numerisk verdi for karakteristikken til bølgen på måltrasen, og (iii) overføre dybden for dybdepunktet til måltrasen tilbake til starttrasen for å bestemme om den er mellom nullgjennomganger for bølgen på starttrasen, og hvis den er det, (iv) kreve at differansen mellom den numeriske verdi for karakteristikken til bølgen på starttrasen og den numeriske verdi for karakteristikken til bølgen må måltrasen skal være innenfor en forut bestemt numerisk størrelse.

5. Fremgangsmåte for automatisk å velge en horisont i grunn-formas joner fra et tredimensjonalt volum av seismiske bølge-traser, karakterisert ved(a) å utpeke et kimpunkt ved en dybde for en liten bølge på en av de seismiske traser, hvilken ene seismiske trase blir utpekt som kimtrase, (b) å identifisere et testvolum av seismiske traser innbefattet kimtrasen og minst åtte andre traser tilstøtende kimtrasen, hvilke åtte andre traser innbefatter fire sidetraser og fire diagonaltraser, (c) å bestemme at en lokal horisont finnes gjennom kimpunktet til kimtrasen og dybdepunkter på de åtte trasene bar hvis et dybdepunkt for en liten bølge på en av hver av de fire diagonaltrasene blir utvalgt via minst to forskjellige baner fra kimtrasen, hvor en bane omfatter en eller flere baneforbindelser, idet hver baneforbindelse blir definert fra en starttrase til en måltrase og utvelgelse blir oppnådd når en karakteristikk ved en liten bølge på måltrasen i dybde svarer til en slik karakteristikk ved en liten bølge på starttrasen, (d) å velge hvert av dybdepunktene for de åtte trasene bare hvis det blir bestemt at en lokal horisont finnes gjennom dybdepunktet til kimtrasen og de åtte trasene i trinn (c) og (e) å bruke hvert av dybdepunktene på de åtte trasene som ikke er blitt brukt som et kimpunkt før, som kimpunkt i trinn (a) og gjenta trinnene (b), (c) og (d).

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert vedat trinn (e) fortsetter inntil ingen flere lokale horisonter finnes gjennom kimpunkter som tilfredsstiller trinn (c), og ved at fremgangsmåten omfatter fremvisning av de lagrede datapunkter i et grafisk format som identifiserer dybden til karakteristikken ved den seismiske bølge som en funksjon av x-y-dimensjoner for det tredimensjonale volum av traser.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert vedat hver måltrase blir iterativt utvalgt langs baneforbindelsen med hensyn til en starttrase.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert vedat en måltrase blir iterativt valgt langs baneforbindelsen med hensyn til en starttrase, innbefattet (i) å registrere en numerisk verdi for karakteristikken til en startbølge ved et start-dybdepunkt på startbølgen, (ii) å overføre dybden av start-dybdepunktet til måltrasen og finne det nærmeste dybdepunkt for karakteristikken til bølgen på måltrasen som eksisterer mellom to null-gjennomganger på måltrasen, og registrere dybdepunktet og en numerisk verdi for karakteristikken til bølgen på måltrasen, og (iii) å overføre dybden til dybdepunktet på måltrasen tilbake til starttrasen for å bestemme om den er mellom null-gjennomganger av bølgen på startfrasen, og hvis den er det, (iv) å kreve at differansen mellom den numeriske verdi av karakteristikken til bølgen på starttrasen og den numeriske verdi av karakteristikken til bølgen på måltrasen, skal være innenfor en forut bestemt numerisk størrelse.

9. Fremgangsmåte for fremvisning av en representasjon av en grense mellom lag av grunnformasjoner,karakterisert ved(a) å samle inn seismiske refleksjonsdata for grunn-formas j onen og lagre slike data i et datamaskin-minne som et volum av seismiske traser som hver omfatter en rekke seismiske småbølger, (b) å velge et kimpunkt ved en kimdybde på minst en av de seismiske traser som er utpekt som en kimtrase, hvor kimdybden er dybden for en karakteristikk ved en liten bølge på kimtrasen, (c) å velge et testvolum av seismiske traser på hvilke kimtrasen er en slik trase, (d) å bestemme at en lokal horisont eksisterer gjennom kimpunktet til kimtrasen og dybdepunktene for alle andre traser i testvolumet bare hvis en eller flere småbølger på testfrasene bortsett fra kimtrasen, blir utvalgt med hensyn til bølgen til kimpunktet på kimtrasen langs to forskjellige baner fra kimtrasen, hvor en bane omfatter en eller flere baneforbindelser fra et kimpunkt på en starttrase til en måltrase, og utvelgelse blir oppnådd når en karakteristikk for en liten bølge på måltrasen i dybde svarer til denne karakteristikken for en liten bølge på starttrasen, (e) å lagre hvert av dybdepunktene bare hvis det er bestemt at en lokal horisont eksisterer gjennom dybdepunktet for kimtrasen og de andre trasene i testvolumet i trinn (d), og (f) å bruke hvert av dybdepunktene for alle de andre trasene i testvolumet som et kimpunkt i trinn (b) og gjenta trinnene (c), (b) og (e), og (g) å fremvise de lagrede dybdepunkter i et grafisk format som identifiserer dybden til karakteristikkene som en funksjon av x-y-dimensjoner for volumet med seismiske traser.