NO20160409A1 - Plank for bruk i en vegg i en bygning, en fremgangsmåte for utforming av samme og et byggesystem som omfatter planken. - Google Patents

Description

PLANK FOR BRUK I EN VEGG I EN BYGNING OG BYGGESYSTEM SOM OMFATTER SAMME

Foreliggende oppfinnelse vedrører et bygningsmateriale i tre. Nærmere bestemt dreier det seg om plank som er innrettet til å kunne stables i høyden for å tildanne et veggelement i en bygning, en framgangsmåte for å utforme nevnte plank, og et byggesystem som omfatter nevnte plank.

En fagmann vil være kjent med at en bygning oppført med vegger i heltre eller massivt tømmer, slik som tradisjonelle laftekonstruksjoner, innehar en rekke fordelaktige trekk i forhold til bygninger oppført i andre materialer eller som er sammensatt av en Hemet av ulike typer materialer.

En bygning oppført i massivt tømmer vil puste og ha en relativ fuktighet i intervallet 30-50% som er gunstig både med hensyn til å redusere fremvekst av sopp og bakterier og som er gunstig for men-nesker og for eksempel husdyr. Massivt tømmer er et miljøvennlig materiale i og med at det er 100% resirkulerbart og har i tillegg gode temperaturutjevnende egenskaper. Dessuten oppviser massive tømmerstokker meget gode branntekniske egenskaper idet en tømmerstokk gradvis vil forkulles i stedet for å brenne. En eksplosjonsartet brann vil ikke inntre, samtidig som en bærende konstruksjon vil opprettholde sine lastbærende egenskaper svært lenge før en eventuell kollaps inntrer.

Blant annet av ovennevnte årsaker er det en økende interesse for å oppføre bygninger med vegger av heltre, særlig driftsbygninger i landbruket, for å kunne oppnå et godt innemiljø samtidig som brannsikkerheten økes og hvor det enkelt kan sages evakueringsveier for eksempel for husdyr som måtte befinne seg i en brennende bygning.

Bygninger oppført av tømmer, for eksempel som laft, er velkjent og har lange tradisjoner blant annet i Norge. I Norge har bygninger i laft vært vanligere i innlandsstrøk enn i for eksempel fuktige og milde kyststrøk på Vestlandet. Dette skyldes at fukt i betydelig grad begrenser levetiden til en bygning oppført i laft, hvor regn som treffer stokkens utside, og særlig laftestokkens endeved, vil kunne trekke innover i stokken og forårsake råteskader.

Foreliggende oppfinnelse har likhetstrekk med laft, idet plankene ifølge oppfinnelsen er stablet liggende i høyden. Men plankene ifølge oppfinnelsen er ikke felt sammen i hakk i hjørnene, slik som i laft.

Planken ifølge foreliggende oppfinnelse har som ett av sine formål å kunne være velegnet for bruk også i fuktige og milde kystklima, slik som klimaet er på Vestlandet i Norge. Med velegnet menes

at levetiden for en bygning vil være relativt lite påvirket av klimaet. Et annet formål er å kunne oppnå en bedre utnyttelsesgrad av tømmeret enn det som oppnås ifølge tradisjonell laft hvor laftestokkene blir fremstilt av gamle stammer der kjerneveden, malmen eller alen blir benyttet til laftestokker slik det er kjent fra boka «Gamle trehus» av Drange, Aanensen og Brænne, og fra side 195 i boka «Littlemannen og skoftungen: Faguttrykk om trehus og tømmer» av Tore Hauge.

Det å fremstille plank av kjerneved er velkjent innen faget. Publikasjonen NO 801482 beskriver produksjon av kjernebord. Publikasjonen NO 834740 beskriver en framgangsmåte for å sage en stokk for å oppnå at de sagede stykker etter tørking får vesentlig planparallelle sider.

En ulempe med tradisjonell laft er at endeveden i laftestokkene er eksponert mot fukt. Videre vil vann som treffer veggflaten kunne trenge inn i grenseflatene mellom to stablede stokker, og på grunn av kapillærkrefter videre inn i konstruksjonen.

En annen ulempe med tradisjonell laft, er en relativt dårlig ressursutnyttelse idet én stokk krever bruk av én tømmerstokk.

Fra publikasjonen EP 2652219 B1 er det kjent en veggkonstruksjon som omfatter plank av heltre, hvor plankene er stablet liggende. I hvert av sine endepartier er plankene forsynt med posisjone-ringselementer som er innrettet til å føres i inngrep med profiler fremstilt av metall, slik som ekstru-dert aluminium.

Fra publikasjonen US 128896A er det kjent en væ r hud av kledningsbord for å beskytte en baken-forliggende bærestruktur mot vann. En dryppkant er anordnet i et nedre parti av hvert kledningsbord.

Oppfinnelsen har til formål å avhjelpe eller å redusere i det minste én av ulempene ved kjent teknikk, eller i det minste å skaffe til veie et nyttig alternativ til kjent teknikk.

Formålet oppnås ved trekkene som er angitt i nedenstående beskrivelse og i de etterfølgende patentkravene.

Ifølge et første aspekt ved oppfinnelsen er det tilveiebrakt plank for å kunne stables i høyden for å frembringe et parti av en vegg i en bygning, hvor planken har en utside, en innside, et topparti og et bunnparti som strekker seg langs en lengdeakse til planken, og endepartier, hvor toppartiet er komplementært utformet til bunnpartiet for å frembringe en sideveis låsing mellom to stablede planker. Det særegne ved oppfinnelsen er at plankens utside består av kjerneved, og at et overgangsparti mellom plankens utside og bunnpartiet er forsynt med en dryppkant.

Det å la plankens utside bestå utelukkende av kjerneved har den effekt at planken er «naturlig impregnert», og vann forhindres i stor grad å trenge fra plankens utvendige overflate og innover i planken, selv for en plank uten påført overflatebehandlingsmiddel. Dryppkanten som er anbrakt i overgangspartiet mellom plankens utside og bunnpartiet, bevirker at vann som treffer plankens utside i det alt vesentlige forhindres i å trekke inn mellom to stablede planker.

Maksimal størrelse på en vanndråpe vil under normale omstendigheter være 2-4 mm, men i ekst-reme tilfeller med såkalt slagregn, opp til 5 mm. For å hindre kontakt mellom en vanndråpe som henger fra dryppkanten og et øvre parti av plankens utside, er det en fordel om dryppkanten er utformet slik at en horisontal avstand mellom dryppkanten til en plank som er stablet over en underliggende plank, er minst 5 mm. Dryppkanten kan være utformet som en flate som strekker seg fra et nedre parti av plankens utside, og på skrått oppover og innover i retning mot plankens innside. En dryppkant av nevnte art vil effektivt «slippe» vanndråper, men er svært sårbar for ytre belastninger som for eksempel slag. Det er derfor en fordel om dryppkanten har en V-form, og aller helst en U-form som vil kunne være mer motstandsdyktig mot skader enn en dryppkant med V-form, hvor bunnen av V-en eller U-en er trukket noe inn fra plankens utside.

For å sikre at hele plankens utside består av kjerneved, fremstilles planker ifølge den foreliggende oppfinnelse ved å dele en tømmerstokk fortrinnsvis langs midten eller kjernens senter, eller tilstrekkelig nær senteret for å sikre kjerneved i utsiden. Planken fremstilles således fra firskåret tømmer eller såkalt firskur. Dette innebærer at hver av tømmerstokkens halvdeler kan benyttes til å fremstille planker som har en utside av kjerneved. Avhengig av tømmerets dimensjon, vil plankens innside også kunne omfatte kjerneved. Hele, eller i det minste partier av, plankens innside kan bestå av såkalt ytterved som har en langt åpnere struktur enn kjerneveden og som er således mer utsatt for råte. Det er derfor viktig at planken orienteres korrekt ved sammenstilling av veggen, altså med plankens utside vendt mot det ytre miljø. For å sikre korrekt orientering mellom stablede planker kan plankene være forsynt med et orienteringsmiddel.

I én utførelse er avstanden mellom en imaginær vertikal akse som strekker seg mellom toppartiet og bunnpartiet, og plankens utside, større i et nedre parti av utsiden enn i et øvre parti av utsiden. Dette har den effekt at dryppkantens horisontale avstand til planken som er stablet over en underliggende plank, kan økes i forhold til en «vertikal» utside, og/eller at dryppkanten kan trekkes ytterligere inn fra plankens utside og samtidig kunne oppnå nevnte horisontale avstand på minst 6 mm avstand mellom dryppkanten og en underliggende plank.

Ut fra beskrivelsen over skal det derfor forstås at i tillegg å lede vann som treffer kjerneveden forbi grenseflaten mellom to stablede stokker, vil vann også i det alt vesentlige hindres i å trenge inn mellom to stokker og således forhindres i å vandre innover til de partier av stokken som eventuelt ikke består av kjerneved.

Ifølge et andre aspekt ved den foreliggende oppfinnelse, er det tilveiebrakt en framgangsmåte for å utforme en plank som er egnet for bruk i et veggelement for en bygning i et fuktig klima, hvor framgangsmåten omfatter trinnene:

- å splitte en tømmerstokk langsetter sitt kjerneparti; - å forme i det minste én av den splittede tømmerstokkens to deler til en plank; - hvor formingen av planken omfatter å utforme en dryppkant i et nedre parti av planken, idet dryppkanten utformes i den del av planken som ligger nærmest tømmerstokkens kjerneparti og som dermed består av kjerneved.

Med begrepet egnet for bruk i fuktig klima menes det at levetiden for en bygning vil være relativt lite påvirket av klimaet, altså er den egnet for bruk i fuktig klima med mildt vær og regn gjennom store deler av året.

Framgangsmåten kan videre omfatte å utforme plankens topparti og bu nn parti komplementært tilpasset hverandre. Toppartiet og bunnpartiet kan videre utformes med orienteringsmidler.

Som nevnt innledningsvis er en av ulempene med laft at endeveden i laftestokkene er eksponert for fukt. Tradisjonell lafteteknikk har imidlertid tatt hensyn til dette ved at laftestokken er fremstilt fra kjernen av tømmerstokken. I og med at planken ifølge foreliggende oppfinnelse vil kunne ha en innside som kan utgjøres helt eller delvis av den såkalte ytterveden, vil en endeflate til en plank ifølge oppfinnelsen kunne trekke fukt dersom endeflaten ble eksponert for for eksempel regn. Dette er i foreliggende oppfinnelse løst ved at endeveden er beskyttet mot direkte eksponering for det ytre miljø, det vil si mot regn, vind og lys, altså mot «vær og vind».

Ifølge et tredje aspekt vedrører den foreliggende oppfinnelse et byggesystem som omfatter plank ifølge oppfinnelsens første aspekt, hvor byggesystemet omfatter søyler som er anbrakt ved plankens to endepartier, og hvor en søyle som er anbrakt i en forlengelse av plankens lengdeakse, er anbrakt i avstand fra en endeflate til planken slik at det er et luftrom eller en spalte mellom søylen og plankens endeflate, og hvor nevnte luftrom videre er avgrenset av et beskyttelseselement som er anordnet for å frembringe en barriere mellom et ytre miljø og plankens endeflate. I én utførelse frembringer beskyttelseselementet en bro mellom søylen og et parti av i det minste plankens utside. I tillegg eller i en alternativ utførelse kan beskyttelseselementet være anbrakt direkte mot plankens endeflate.

I en foretrukket utførelse består søylen av 100% kjerneved.

Beskyttelseselementet kan være fast festet til søylen og/eller til konstruksjonselementer anordnet i søylens endepartiet. Slike konstruksjonselementer kan for eksempel være en bunnsvill og en toppsvill.

Med begrepet «i forlengelsen av» menes i denne sammenheng at søylen er orientert mot plankenes endeflater.

Formålet med luftrommet mellom søylen og plankens endeflate er først og fremst å tillate plankene å bevege seg fritt i plankens lengderetning, hvor bevegelsen vil kunne inntre som følge av endring- er i luftens relative fuktig som vil kunne variere i betydelig grad gjennom et år. Luftrommet vil i tillegg kunne tillate lufting av plankens endeflate og fungere som en kapillærbrytende barriere. Beskyttelseselementet kan omfatte minst to beskyttelseselementer som er anordnet for å ligge an mot både plankens utside og plankens innside. Beskyttelseselementene kan således frembringe et spor for mottak av et endeparti av planken slik at sporet danner en sideveis støtte for et vegg parti frembrakt ved hjelp av stablede planker. Plankene kan være anordnet fritt bevegelige i sporet, bå-de i plankenes lengderetning og i høyden. Veggpartiets dimensjonsendringer i høyden som følge av varierende fuktighetsinnhold vil ved en slik løsning være summen av dimensjonsendringen til den enkelte plank.

I én utførelse kan enkelte av veggpartiets planker være fast festet til beskyttelseselementet.

Søylen kan være en lastbærende søyle for å kunne oppta dimensjonerende laster som skal bæres av byggesystemet. Dette har den effekt at veggpartiet frembrakt ved hjelp av stablede planker er i det alt vesentlige ubelastet med hensyn til å oppta vertikale laster fra overliggende konstruksjoner.

I tillegg til selve søylene, kan minst ett av det minst ene beskyttelseselementet være et lastbærende element innrettet til å kunne oppta i det minste en andel av de dimensjonerende laster som skal bæres av byggesystemet. Et slikt lastbærende beskyttelseselement har således en dobbeltfunk-sjon.

Også med hensyn til ressursutnyttelse av tømmeret har byggesystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse betydelige fordeler sett i forhold til bygg oppført i laft. I tillegg til fordelen med at den enkelte plank er fremstilt av tømmer splittet langs sin senterakse som forklart over, vil lysåpningen mellom to søyler bestemme lengden til plankene som anbringes mellom søylene. Typisk avstand mellom søylene vil være i størrelsesorden 3 meter, noe som betyr at såkalt slip eller sliptømmer som er utsortert på grunn av korte lengder, vil kunne benyttes i byggesystemet ifølge foreliggende oppfinnelse.

I laft foretas skjøting av stokkene fortrinnsvis i laftene. Dette vil for mange bygninger kreve lange tømmerstokker, typisk opp til omtrent 6,5 meter. Slike lengder vil kreve utvalgt tømmer, eventuelt at det frembringes skjøter i stokken. Skjøter i stokken er imidlertid svært lite ønskelig på grunn av fukt som vil kunne trekke inn i skjøtens endeved og videre inn i stokken. Dessuten er en skjøt, som typisk utføres ved hjelp av fals og tapp arbeidskrevende og uønsket av økonomiske årsaker.

En stokk eller plank med en lengde på for eksempel 3 meter, vil kunne stables med håndkraft. En laftestokk på for eksempel 6 meter vil normalt måtte håndteres ved hjelp av en løfteinnretning.

Ifølge et fjerde aspekt vedrører den foreliggende oppfinnelse en bygning som omfatter veggpartier frembrakt ved hjelp av byggesystemet i henhold til oppfinnelsens tredje aspekt.

Oppfinnelsen er definert av de selvstendige patentkravene. De uselvstendige kravene definerer

fordelaktige utførelser av oppfinnelsen.

I det etterfølgende beskrives eksempler på foretrukne utførelsesformer som er anskueliggjort på medfølgende tegninger, hvor: Fig. 1 viser et oppriss i perspektiv av et parti av en plank ifølge foreliggende oppfinnelse; Fig. 2 viser to planker av den art som er vist i fig. 1 stablet den ene på den andre hvor plankene er sett fra en endeflate; Fig. 3 viser en alternativ utførelse av plankene vist i fig. 2; Fig. 4 viser et parti av en rett vegg i et byggesystem ifølge forliggende oppfinnelse, hvor to sett med planker er avgrenset av en søyle som er forsynt med beskyttelseselementer i form av bord; Fig. 5 viser et hjørneparti av et byggesystem ifølge forliggende oppfinnelse, hvor to sett med planker er avgrenset av en søyle som er forsynt med beskyttelseselementer i form av bord og en boks; og

Fig. 6 viser en alternativ utførelse av byggesystemet vist i fig. 5.

Posisjonsangivelser som for eksempel «ytre», «indre», «utside», «innside», «øvre», «nedre», «overliggende», «underliggende», «høyre» og «venstre» henspiller på de posisjoner som fremgår av figurene.

Innbyrdes størrelsesforhold mellom enkeltelementer vist på figurene kan være noe fortegnet, og elementer som er like eller har tilvarende funksjon, er angitt med samme henvisningstall.

På enkelte av figurene kan noen av elementene være vist uten henvisningstall.

Fig. 1 viser et oppriss i perspektiv av et parti av en stokk eller plank 1 som er innrettet til å kunne stables i høyden med plankens 1 lengdeakse L i det vesentlige i horisontal stilling. Stablede planker 1 vil kunne benyttes som et parti av en vegg i en bygning (ikke vist). Planken 1 har en utside 3, en innside 5, et topparti 7 og et bunnparti 9 som strekker seg langs plankens 1 lengdeakse L. Planken 1 har to endepartier 11 med endeflater 11' som i de viste utførelsene står vinkelrett på plankens 1 lengdeakse L.

Toppartiet 7 og bunnpartiet 9 er komplementært tilpasset hverandre slik at plankene 1 kan stables oppå hverandre. For å kunne frembringe en sideveis låsing mellom to stablede planker 1, er topp-partiet 7 videre forsynt med en forsenkning eller et spor 10 utformet mellom en ytre føring 13 og en indre føring 15 som strekker seg langs plankens 1 lengdeakse L. Bunnpartiet 9 er komplementært tilpasset toppartiets 7 spor 10 og føringer 13,15.

På figurene har den ytre føringen 13 en mindre radial utstrekning eller bredde enn den indre fø-ringen 15. Dette for å tilveiebringe et orienteringsmiddel ved hjelp av et asymmetrisk tverrsnitt.

Plankens 1 utside 3 utgjøres av kjerneved som også kalles malm eller alen. Utsiden 3 er således fremstilt fra et senterparti av en tømmerstokk som er saget langs sin senterakse, det vil si frembrakt som firskur. Én lengde med tømmerstokk vil derfor kunne benyttes til to lengder med plank 1.

Plankens 1 topparti 7 har en utvendig skråflate 37 som danner en overgangsflate mellom utsiden 3 og den ytre føringen 13, og en innvendig skråflate 57 som danner en overgangsflate mellom innsiden 5 og den indre føringen 15. Skråflatene 37, 57 er i det alt vesentlige likt utformet hvor begge

har et fall mot henholdsvis utsiden 3 og innsiden 5.

Et overgangsparti 39 mellom plankens 1 utside 3 og bunnpartiet 9 er ulikt utformet i forhold til et overgangsparti 59 mellom plankens innside 5 og bunnpartiet 9.

Overgangspartiet 59 mellom plankens innside 5 og bunnpartiet 9 er i den viste utførelse utformet på «tradisjonelt» vis ved at det skråner innover fra plankens 1 innside 5 og til et nedre endeparti 59'. Det nedre endepartiet 59' vil i bruksstillingen ligge an mot skråflaten 57, den indre føringen 15 eller et knekkpunkt 57' mellom disse, til en underliggende plank 1. Se figur 2.

Det skal imidlertid forstås at plankens 1 innside 5 i en alternativ utførelse (ikke vist) kan utføres rettskåret, altså uten den innvendige skråflaten 57 og uten et overgangsparti 59 som skråner innover fra plankens 1 innside 5 og til et nedre endeparti 59'. En vegg med en slik rettskåret innside 5 vil i bruksstillingen fremstå som slett.

Overgangspartiet 39 er utformet som en V-profil. V-profilens knekkpunkt eller «bunn» har som formål å frembringe en dryppkant 39'. Dryppkanten 39' er utformet slik at den i bruksstillingen har en avstand D til den ytre føringen 13 til en underliggende plank 1. Se figur 2. Selv om overgangspartiet 39 er utformet som en V-profil, skal det forstås at overgangspartiet 39 vil kunne ha en annen form. En U-profil vil være mindre sårbar for skader som følge av påføring av ytre krefter og vil derfor være et godt alternativ til den viste V-profilen.

En fagmann vil være kjent med at en vanndråpe normalt vil ha en maksimal størrelse på 2-4 mm, og opp til 5 mm i ekstremvær med såkalt slagregn. Dryppkanten 39' er derfor utformet slik at avstanden mellom den ytre føringen 13 til en underliggende plank 1 og dryppkanten 39' til en overliggende plank 1 er minst 5 mm, og aller helst minst 6 mm.

En dryppkant ville også kunne tilveiebringes ved hjelp av en profil tilsvarende overgangspartiet 59 så lenge endepartiet 59' til en slik dryppkant har nevnte avstand på minst 5 mm, men helst minst 6 mm til en underliggende plank 1. Imidlertid ville en slik «enveisskrådd» dryppkant være sårbar for skader idet den lett ville kunne knekkes av, for eksempel ved montering av plankene 1. Det foret-rekkes derfor en dryppkant 39' med V-formet eller U-formet tverrsnitt.

I én utførelse kan planken være forsynt med en dryppkant 39' anordnet slik at vanndråper som forlater dryppkanten 39' treffer lengst mulig nede på skråflaten 37 til den underliggende planken 1, og aller helst ikke treffer skråflaten 37 i det hele tatt. Dette oppnås ved å anbringe dryppkanten 39' horisontalt forskjøvet utover i forhold til en underliggende plank 1. Se fig. 3. En slik horisontal for-skyvning vil kunne tilveiebringes ved å utforme utsiden 3 slik at avstanden mellom en imaginær vertikal akse A som strekker seg mellom toppartiet 7 og bunnpartiet 9, og plankens 1 utside 3, er større i et nedre parti av utsiden 3 (avstanden angitt som C + AC i fig. 3) enn i et øvre parti av utsiden 3 (avstanden angitt som C). Utsiden 3 vil således kunne utformes som en skråflate som skråner utover fra det øvre partiet 7 av planken 1 og mot det nedre partiet 9.

For å sikre korrekt sammenstilling av plankene 1, det vil si å sikre at kjerneveden og dryppkanten 39' anbringes mot konstruksjonens utside, er toppartiet 7 (og følgelig også det komplementært tilpassede bunnpartiet 9) utformet med et asymmetrisk tverrsnitt. I den viste planken 1 er, som nevnt over, den ytre føringen 13 utformet med en bredde som er mindre enn bredden til den indre føringen 15. Føringene 13, 15 og sporet 10 frembringer således et orienteringsmiddel for plankene 1. Det skal understrekes at orienteringsmiddelet 1 kan frembringes på mange ulike måter. Poenget er det asymmetriske tverrsnittet til plankens 1 topparti 7 og det til toppartiet komplementært tilpassede bunnpartiet 9. Figurene 4-6 viser et byggesystem ifølge oppfinnelsens tredje aspekt, hvor byggesystemet er sett ovenfra. Fig. 4 viser toppartiet 7 til planker 1 av den art som er vist i figurene 1-3, stablet over hverandre og mot motstående sider av en søyle 20. Plankene 1 og søylen 20 er anbrakt koaksialt med plankenes 1 lengdeakse, altså er plankene 1 og søylen 20 anbrakt i serie for å tildanne et veggparti i en bygning (ikke vist).

Søylens 20 bredde er i den viste utførelse tilpasset bredden til plankene 1.

Plankenes endeflate 11' er anbrakt i avstand fra søylen 20 slik at det er en spalte eller et luftrom

mellom plankenes 1 endeflate 11' og søylen 20.1 en prototyp av byggesystemet ble det benyttet en avstand på 5 mm til 15 mm mellom endeflatene 11' og søylen 20. En slik avstand viste seg å fungere tilfredsstillende, men det kan også tenkes andre avstander, særlig større avstander enn nevnte 15 mm.

Et utvendig beskyttelseselement 24, her vist som et utvendig bord 24, strekker seg fra utsiden 3 til et endeparti 11 til én av plankene 1, forbi søylen 20 og til utsiden 3 av et endeparti 11 til den andre av plankene 1. Bordet 24 frembringer således en barriere mellom byggesystemets ytre miljø og plankenes 1 endeflater 11'. Bordet 24 danner således en bro over luftrommet mellom plankene 1 og søylen 20.

Et innvendig beskytteIseselement 24', også vist som et bord 24, er på tilsvarende vis som det utvendige beskyttelseselementet eller bordet 24 anbrakt mot en innside av byggesystemet, altså på høyre side i fig. 4.

I det minste det utvendige bordet 24 har en margside som vender mot det ytre miljø. Dette for å være best mulig motstandsdyktig mot påkjenninger fra det ytre miljø. På fig. 4 er også det innvendige bordet vist med margsiden vendt bort fra plankene 1 og søylen 20, men dette er mer av prak-tiske grunner enn funksjonsmessige grunner, idet man ved montering av bordene ikke trenger å ta hensyn til hvorvidt bordet 24, 24' skal benyttes som et utvendig eller innvendig beskytte Isesele-ment. Korrekt orientering av bordene 24, 24' sikres ved at forsenkninger 26 i bordenes 24, 24' side-flater er vendt mot plankenes 1 utside 3 henholdsvis innside 5. Forsenkningene 26 fungere således som et orientenngsmiddel. Men den viktigste funksjoner til forsenkningene 26 er å frembringe dre-neringskanaler for eventuelt vann som måtte trenge inn mellom plankens 1 utside 3 og bordet 24.

I den viste utførelse er bordene 24, 24' festet til søylen 20 ved hjelp av mekaniske festemidler 28 som for eksempel spiker eller skruer. Som et alternativ eller i tillegg til de mekaniske festemidlene 28 kan bordene 24, 24' festes til søylen 20 ved hjelp av et egnet klebemiddel.

Bordene 24, 24' og søylen 20 frembringer således et spor for mottak av et endeparti 11 til plankene 1 slik at sporet danner en sideveis støtte for de stablede plankene 1.1 og med at plankene 1 ver-ken er festet til søylen 20 eller bordene 24, 24', er plankene 1 fritt bevegelige i sporet, både i plankenes lengderetning og i høyden.

Dette er særlig tilfelle ved en foretrukket utførelse av byggesystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse, hvor søylene 20 (kun én vist i fig. 4) er lastbærende slik at de bærer det alt vesentlige av lastene som skal bæres av byggesystemet, det vil si laster som skal overføres fra et ikke vist tak, gjennom byggesystemet og til et ikke vist fundament.

Fig. 5 viser et hjørneparti til byggesystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse. Hjørnepartiet er basert på samme prinsipp som forklart over i forbindelse med fig. 4. Luftrommet mellom plankenes 1 endeflater 11' og søylen 20 er beskyttet av bord 24 som er festet til hjørnesøylen 20, her ved hjelp av mekaniske festemidler 28. Eventuelt vann som måtte trenge inn mellom plankenes 1 utside 3 og bordene 24, dreneres i forsenkningene 26.

På fig. 5 er et innvendig beskyttelseselement 24' fremstilt som en boks i stedet for et bord 24' som vist i fig. 4. Formålet med boksen 24' er å kunne fungere som et lastbærende element sammen med søylen 20.1 den viste utførelsen er boksen 24' festet i et nedre parti til for eksempel en ikke vist bunnsvill og i et øvre parti til en ikke vist toppsvill. I og med at det normalt ikke vil være fare for vanninntrenging mellom boksen 24' og plankenes 1 innside 5, er boksen 24' ikke forsynt med forsenkninger 26 av den art som finnes i bordene 24 anbrakt mot plankenes 1 utside 3.

Dersom det ikke er behov for å benytte det innvendige beskyttelseselementet 24' som et lastbærende element, vil et bord 24' av den art som er vist i fig. 4 også kunne benyttes som et innvendig beskyttelseselement. Likeledes kan det innvendige bordet 24' vist i fig. 4 kunne erstattes med en boks dersom det er ønskelig med et ytterligere lastbærende element for søylen 20.

Fig. 6 viser en alternativ utførelse av et hjørneparti til byggesystemet vist på fig. 5.

På fig. 6 er planken 1 som forløper med sin lengdeakse fra venstre mot høyre, vist anbrakt med sin endeflate 11' tilstøtende et utvendig bord 24. Det skal imidlertid forstås at det kan være et luftrom eller en spalte mellom nevnte endeflate 11' og en innvendig overflate til bordet 24.

Det utvendige bordet 24 som er anbrakt parallelt med planken 1 som forløper med sin lengdeakse fra venstre mot høyre, vist festet til bordet 24 som ligger an mot plankens 1 endeflate 11'. For å sikre tilstrekkelig feste av bordet 24 som er anbrakt parallelt med planken 1 som forløper med sin lengdeakse fra venstre mot høyre, er dette festet ved hjelp av et mekanisk festemiddel 28 (vist stiplet) til for eksempel en ikke vist toppsvill og bunnsvill. Alternativt eller i tillegg kan nevnte utvendige bord 24 være festet til enkelte av plankene 1.

Et innvendig beskyttelseselement 24' er også her vist som en boks 24'. Boksen 24' er festet ved hjelp av mekaniske festemidler 28 til søylen 20, altså uavhengig av plankene 1.

De utvendige bordene 24 er forsynt med forsenkninger 26 av samme årsak som forklart over.

Ut fra beskrivelsen over vil det forstås at byggesystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse er basert på bruk av firskur anvendt som såkalt dobbeltpløyet plank, der ytterveden (bakbord) er vendt inn i en bygning, mens kjerneveden (forbord) er eksponert mot det ytre miljø. Videre er plankens 1 endeflater 11' eller endeved beskyttet av et beskyttelseselement 24, her vist som bord 24 med kjerneveden eksponert mot det ytre miljøet. Også lastbærende søyler 20, som fortrinnsvis også består av kjerneved, er beskyttet av bordene 24.

Således løser den foreliggende oppfinnelse et lenge kjent problem relatert til bruk av heltre vegg-elementer i fuktige kystklima, hvor veggelementet ønskes oppført uten bruk av beskyttende hud og/eller overflatebeskyttende middel anbrakt på veggelementets utvendige overflate.

Oppfinnelsen har særlig stor nytteverdi for bygninger som ikke har samme krav til varmeisolering som for eksempel boliger. Oppfinnelsen har således særlig stor nytteverdi for eksempel for driftsbygninger i landbruket.

Det bør bemerkes at alle de ovennevnte utførelsesformer illustrerer oppfinnelsen, men begrenser den ikke, og fagpersoner på området vil kunne utforme mange alternative utførelsesformer uten å avvike fra omfanget av de vedlagte kravene. I kravene skal referansenumre i parentes ikke sees som begrensende.

Bruken av verbet "å omfatte" og dets ulike former ekskluderer ikke tilstedeværelsen av elementer eller trinn som ikke er nevnt i kravene. De ubestemte artiklene "en", "ei" eller "et" foran et element ekskluderer ikke tilstedeværelsen av flere slike elementer.

Det faktum at enkelte trekk er anført i innbyrdes forskjellige avhengige krav, indikerer ikke at en kombinasjon av disse trekk ikke med fordel kan brukes.

Claims (14)

1. Plank (1) for å kunne stables i høyden for å frembringe et parti av en vegg i en bygning, hvor planken har en utside (3), en innside (5), et topparti (7) og et bunnparti (9) som strekker seg langs en lengdeakse til planken (1), og endepartier (11), hvor toppartiet (7) er komplementært utformet til bunnpartiet (9) for å frembringe en sideveis låsing mellom to stablede planker (1),karakterisert vedat plankens (1) utside (3) består av kjerneved, og at et overgangsparti (39) mellom plankens (1) utside (3) og bunnpartiet (9) er forsynt med en dryppkant (39').

2. Plank (1) i henhold til krav 1, hvor dryppkanten (39') er utformet slik at en horisontal avstand mellom dryppkanten (39') til en plank (1) som er stablet over en underliggende plank (1), er minst 5 mm.

3. Plank (1) i henhold til krav 1 eller 2, hvor dryppkanten (39') har en U eller V-form.

4. Plank (1) i henhold til et hvilket som helst av de foregående krav, hvor planken er forsynt med et orientenngsmiddel (13,10,15) for å sikre lik orientering mellom stablede planker (1)-

5. Plank (1) i henhold til et hvilket som helst av kravene 1 til 4, hvor avstanden mellom en imaginær vertikal akse (A) som strekker seg mellom toppartiet (7) og bunnpartiet (9), og plankens (1) utside (3), er større i et nedre parti av utsiden (3) enn i et øvre parti av utsiden (3).

6. Framgangsmåte for å utforme en plank (1) egnet for bruk i et veggelement for en bygning i et fuktig klima,karakterisert vedat framgangsmåten omfatter trinnene: - å splitte en tømmerstokk langsetter sitt kjerneparti; - å forme i det minste én av den splittede tømmerstokkens to deler til en plank (1); - hvor formingen av planken omfatter å utforme en dryppkant (39') i et nedre parti av planken (1), idet dryppkanten (39') utformes i den del av planken (1) som ligger nærmest tømmerstokkens kjerneparti.

7. Framgangsmåte i henhold til krav 6, hvor plankens (1) topparti (7) og bunnparti (9) utformes komplementært tilpasset hverandre.

8. Framgangsmåte i henhold til krav 6 eller 7, hvor plankens (1) topparti (7) og bunnparti (9) utformes med orienteringsmidler (10,13,15).

9. Framgangsmåte for å oppføre en bygning ved bruk av en Hemet av planker (1) ifølge et hvilket som helst av kravene 1-5 og utformet ifølge framgangsmåten ifølge 6, 7 eller 8, hvor plankene (1) stables slik at utsiden (3) eksponeres mot et ytre miljø.

10. Byggesystem som omfatter plank (1) ifølge et hvilket som helst av kravene 1-5, hvor byggesystemet omfatter søyler (20) som er anbrakt ved plankens (1) to endepartier (11), og hvor en søyle (20) som er anbrakt koaksialt med plankens (1) lengdeakse, er anbrakt i avstand fra en endeflate (11') til planken (1) slik at det er et luftrom mellom søylen (20) og plankens (1) endeflate (11'), og hvor nevnte luftrom videre er avgrenset av et beskyttelseselement som er anordnet for å frembringe en barriere mellom et ytre miljø og plankens (1) endeflate (11').

11. Byggesystem i henhold til krav 10, hvor beskyttelseselementet omfatter minst to beskyttelseselementer som er anordnet for å ligge an mot både plankens (1) utside (3) og plankens (1) innside (5).

12. Byggesystem i henhold til krav 10 eller 11, hvor søylen er en lastbærende søyle innrettet til å kunne oppta dimensjonerende laster som skal bæres av byggesystemet.

13. Byggesystem i henhold til krav 12, hvor minst ett av det minst ene beskyttelseselementet er et lastbærende element innrettet til å kunne oppta i det minste en andel av de dimensjonerende laster som skal bæres av byggesystemet.

14. Bygning som omfatter veggpartier frembrakt ved hjelp av byggesystemet i henhold til et hvilket som helst av kravene 10-13.