NO178987B - Fremgangsmåte ved seismiske undersökelser - Google Patents

Description

Denne oppfinnelsen angår seismiske undersøkelser og særlig en fremgangsmåte for å gjennomføre seismiske under-søkelser slik at det oppnås seismiske data med bedre oppløs-ning enn hva man tidligere har oppnådd.

Seismiske undersøkelser som utføres fra havoverflaten blir tradisjonelt gjennomført ved å slepe en lytte-/hydrofon-kabel (i det følgende også kalt flytekabel), som kan være flere kilometer lang og som kan bestå av en rekke parallelle kabler som er romlig fordelt gjennom det aktuelle området, samt ved å utløse en akustisk kilde ved periodiske intervaller. Såvel den akustiske kilde som flytekabelen blir slept av et fartøy som inneholder det nødvendige navigasjons-utstyr, samt tidsmålings- og opptegnings-utstyr, alt sammen nødvendig for å samle inn seismiske data. Flytekabelen slepes bak fartøyet og kan omfatte tre hundre, ja kanskje flere tusen hydrofoner som er romlig fordelt langs kabelen, for å motta transiente, seismiske signaler. Hydrofonene omformer de mottatte seismiske signaler til et elektrisk eller optisk signal og dette overføres til opptegningsut-styret ombord i fartøyet. Data som blir innsamlet og ned-tegnet hver gang kilden blir påvirket, gir et tilnærmet korrekt bilde av jordskorpens struktur mellom kilden og sensorene. Data som innsamles av hydrofonene blir dog ofte korrigert for avvik som skyldes havstrømmer eller vinder som får kabelen til å bue seg eller drive bort fra den tilsiktede linje som undersøkelsen skal forløpe langs.

Teknikken som kort er beskrevet ovenfor, gir en rekke todimensjonale fremstillinger av grunnstrukturen. Man har registrert at ved å samle data først i en retning og deretter i en retning vinkelrett på denne, vil man kunne oppnå resulterende data som hovedsakelig gir en tredimensjonal fremstilling av grunnstrukturen. Denne teknikken ble først prakti-sert ved å benytte to skip som slepte flytekabler parallelt med hverandre, noe som ga tre lineære oversikter. Dette ble senere ytterligere forbedret ved å benytte bare ett skip som var i stand til å spre ut flere, etterslepende flytekabler som samtidig detekterte de reflekterte seismiske signaler.

I et annet forsøk på å øke arealet som dekkes av en undersøkelse, blir minst en flytekabel slept bak et skip som styrer i sirkulære spor rundt undersøkelsespunkter innen det område som er av interesse. Antas at de reflekterende flater i grunnstrukturen er horisontale, vil flytekabelen som følger etter skipet, sveipe over en sone av grunn-strukturen. D.v.s. at midtpunktet mellom kilden og hver mottager eller detektor i flytekabelen avsøker en noe forskjellig konsen-trisk sirkel eller bue. Bredden på den avsøkte sone fastlegges av radius til sirkelkursen som skipet følger og av lengden av flytekabelen. Plasseringen av hydrofoner langs flytekabelens lengde, fastlegges av en komplisert kombinasjon av anordninger.

Tradisjonelt er det ønskelig at man enten før eller etter en seismisk undersøkelse av et område fastlegger hastighetene til grunnstrukturens intervaller innenfor det aktuelle område. Denne informasjonen fås typisk ved å utføre en vertikal, seismisk, profil-undersøkelse (VSP-undersøkelse) av grunnstrukturen. Ofte utføres en VSP-undersøkelse på forhånd ved et borehull i eller nær det seismiske undersøk-elsesområdet. Hastighetene som finnes ved den undersøkelsen, benyttes ved prosesseringen av data som samles inn i den seismiske undersøkelsen. Dersom en VSP-undersøkelse ikke kan gjennomføres, er andre teknikker tilgjengelige for å utlede hastighetene i grunnstrukturen, men disse andre metoder er rene tilnærmelser og står således i kontrast til tilgjengelige VSP-data.

Som nevnt er det vanlig at VSP-undersøkelser blir utført før eller etter en seismisk undersøkelse av området. En tradisjonell VSP-undersøkelse består i å plassere en eller flere sensorer mot bunnen av borehullet. En kilde for å generere seismiske signaler anbringes ved overflaten, side-veis forskjøvet i forhold til brønnen. To fremgangsmåter blir ofte benyttet: Den første metoden utnytter den seismiske kilde til å generere signaler på ett eneste sted, mens sensorene heves trinnvis. Den andre metoden krever at sensorene forblir stasjonære mens den seismiske kilden trinnvis beveges mot eller bort fra toppen av brønnen etter at hvert signal er generert.

VSP-undersøkelser gir en meget sikrere bestemmelse av hastigheter i grunnstrukturen fordi de seismiske signaler utsettes for mindre dempning på grunn av den reduserte vei signalene må tilbakelegge. I tillegg er det bare nødvendig for det seismiske signalet å passere gjennom laget som utsettes for skiftende værforhold, én gang. Det værbelastede laget forandrer ofte de seismiske signaler for overflatedata. En stor ulempe ved å innsamle VSP-data ved å bruke en av de to ovenfor beskrevne metoder, er at det foreligger mange variable som forandrer de detekterte signaler, og derved kan det forekomme at de fastlagte hastigheter ikke er så nøy-aktige som de i beste fall kunne være. En av karakteristikk-ene som trolig influerer på nøyaktigheten til VSP-undersøk-elsene, er innfallsvinkelen som det akustiske signal har mot målreflektoren. Det er sannsynlig at når innfallsvinkelen til det seismiske signal forandres, så påvirkes også amplituden. Dersom amplituden påvirkes, så kan også frekvensen eller hastigheten til signalet påvirkes.

Nøyaktigheten til VSP-data er kritisk når man skal prøve å definere arealgrensene for petroleumforekomster. Grensene til et petroleumreservoar blir ofte bestemt ved å benytte seismiske data. VSP-data som innsamles fra borehullet blir korrelert med de overflatemålte seismiske data for å gjen-kjenne den seismiske respons til reservoaret, men da de seismiske data og VSP-data ofte innsamles ved å benytte ulike seismiske kilder ved ulike tidspunkt og mest sannsynlig også med forskjellige sensorer og forskjellige innfallsvinkler, kan imidlertid ikke VSP-data korrelateres med de seismiske data fra overflatemålinger. Følgelig kan ikke grensene til reservoaret alltid bli nøyaktig definert fordi det er ulike karakteristikker som gjelder når de to datasett (VSP og seismisk overflate) blir innsamlet.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er primært å fremskaffe seismiske data av mer nøyaktig slag enn tidligere, og dette uten nevneverdig økning av kostnadene relatert til tidligere kjent teknikk.

En utførelse av foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for kontinuerlig innsamling av data som dekker en grunnstruktur rundt et borehull samtidig som det innsamles tredimensjonale, seismiske overflatedata fra områder i noe avstand fra borehullet. Ved foreliggende oppfinnelse innsamles to sett seismiske data i en kombinert vertikal, seismisk, profilundersøkelse (VSP-undersøkelse) og en seismisk overflate-undersøkelse. VSP-undersøkelsen nedtegnes ved et dybdefokuserende skuddmønster. På denne måten nedtegnes de seismiske data med en kilde-mottagerkombinasjon som er mot-stående til en i hovedsak konstant refleksjonsvinkel ved den dybde som målet har. En seismisk kilde blir radielt for-skjøvet bort fra borehullet i en forutbestemt avstand og overfor dette. Flere mottagere anbringes i en sirkel eller i en delsirkel-bue med forutbestemt radius over borehullet. I tillegg anbinges minst en sensor ved kjent dybde inne i borehullet. En seismisk kilde genererer et signal ved flere punkter rundt borehullet med samme radielle sideforskyvning som den de sirkulært anbragte mottagere har. Den seismiske kilde kan beveges i like trinn eller inkrementer, enten mot borehullet eller bort fra borehullet etter at hver sirkel er fullført. Mottageren i borehullet blir på lignende måte beveget i like store inkrementer, slik at den innenfor et lite område opprettholder en relativt konstant refleksjonsvinkel fra målintervallet av signalet fra kilden. Når dermed kilden beveges bort fra borehullet heves mottageren. Og på lignende måte vil mottageren, når kilden beveges mot toppen av hullet, senkes i borehullet. Samtidig med VSP-under-søkelsen mottar de seismiske detektorer som er anbragt ved overflaten omkring borehullet, også reflekterte signaler fra grunnstrukturen1 Ved marine anvendelser kan de seismiske sensorer anbringes i en flytekabel som taues av et skip som også fører den tilhørende seismiske kilde. Signalene som detekteres av detektorene opptegner et sveip som dekker reflektorpunkter midtveis mellom kilden og hver mottager mens skipet styrer i en sirkel rundt borehulelt. De mottatte data resulterer i en tredimensjonal oversikt. Alternativt kan kilden, ved bruk på land, være en vibrator som er montert på et kjøretøy, og denne vibratoren genererer signaler ved mange steder langs en sirkel over borehullet. Sensorer i form av geofoner kan være anbragt i en gitterstruktur over borehullet. De aktuelle geofoner kan rulles bortover på en velkjent måte for å gi tredimensjonale data.

Det innsamlede datasett fra VSP-undersøkelsen blir prosessert under bruk av en interaktiv VSP-CDP transformasjon for å gi et bilde av grunnstrukturen. De tredimensjonale data som er innsamlet av overflatesensorer, blir prosessert ved en tilsvarende fremgangsmåte. Begge datasett inverteres til akustiske impedanser, noe som tillater at de to datasett kalibreres med henblikk på hverandre, og dette resulterer i en bedre korrelasjon mellom VSP og seismiske data fra overflatemålinger.

De ovennevnte formål og fordeler oppnås ved å benytte en fremgangsmåte i henhold til et av de nedenfor fremsatte patentkrav.

Trekkene og fordelene med foreliggende oppfinnelse vil forstås bedre under henvisning til tegningene og den led-sagende beskrivelse, hvor: Fig. 1 er en generell illustrasjon av en teknikk for samtidig opptak av vertikale, seismiske profildata og seismiske data fra overflaten. Fig. 2 viser et oppriss av en skjematisk fremstilling av

et skip som kjører i ring, og

Fig. 3 er en skjematisk fremstilling av dekningen som oppnås i grunnstrukturen ved en undersøkelsesmetode i henhold til foreliggende oppfinnelse.

I figurene er samme referansenummer benyttet på samme eller likeartede komponenter.

I figur 1 er det gitt en generell illustrasjon av en teknikk for samtidig opptak av data ved vertikal seismisk profilering (VSP) såvel som data oppnådd ved seismisk over-flateundersøkelse. På en måte som er typisk i forbindelse med fralandsundersøkelser etter olje, er en bore- eller produksjons-plattform 10 anbragt over et interessant område på havbunnen 12. Plattformen som er avbildet i figuren hviler direkte på havbunnen 12 understøttet av flere ben 14. Plattformen kan alternativt være en halv-neddykkbar plattform og holdes da på plass av flere ankre og kabler. Det er alle-rede velkjent å benytte halvt-neddykkbare plattformer i områder med havdybder større enn 100 meter. Under plattformen 10 befinner det seg et borehull 16 som trenger seg gjennom grunnstrukturen i jordskorpen. For diskusjonsformål antas at borehullet er hovedsakelig vertikalt og trenger seg gjennom jordskorpen til en dybde på ca. 3000 meter under midlere havnivå gjennom en målhorisont 18. Målhorisont 18 kan være et reservoar eller en hvilken som helst annen dybdeforekomst av interesse for geologer eller produksjonsingeniører. For enkelthets skyld er horisonten 18 vist horisontal, men i virkeligheten kan lågene være hellende og forvridde.

På plattformen 10 kan det befinne seg en opptegningsenhet 24 som på operativ måte er sammenkoblet med minst en borehullsensor 26 gjennom en kabel 28. Opptegningsenheten 24 kan inneholde egnet utstyr for opptegning av signaler som sendes fra sensoren som svar på transiente, seismiske signaler. Alternativt kan opptegningsenheten inneholde en sender/mottager-enhet (transiver) som er koplet til en an-tenne 30 for utsendelse av de mottatte seismiske data til en fjerntliggende stasjon som kan være lokalisert på et skip eller på en annen plattform. Kabelen 28 må være tilstrekke-lig lang til at borehullsensoren kan senkes ned i borehullet til en dybde som tilsvarer målhorisonten 18. Borehullsensoren 26 kan også tillates å bringes til ro i en vilkårlig annen dybde X^ inne i borehullet.

Det er vist et seismisk skip 32 som sleper en seismisk kilde 34, som vanligvis er neddykket omkring 6 til 11 meter under overflaten. Skipet er vist idet det sirkler rundt plattformen 10. Slept bak den seismiske kilden 34 kan det befinne seg en flytekabel 36 som er nøytralt flytende og befinner seg på en hovedsakelig konstant dybde på ca. 4,5 meter, og denne flytekabelen er under drift koblet til en opptegningsenhet inne i skipet 32. Flytekabelen kan inneholde flere detektorer 38 som er anbragt med kjente intervaller langs kabelen. Med intervaller langs kabelen kan det også være anbragt kompasser, dybdemålere og termometere. I denne beskrivelsen kan en detektor 38 være definert som én enkelt hydrofon eller en gruppe hydrofoner koblet slik at de gir en enkelt utgang. Opptil 1000 slike grupper kan rommes i en flytekabel som er flere kilometer lang. Alternativt kan det benyttes kabler som er flere hundre meter lange. For illustrasjonsformål er det angitt noen få detektorer 38 langs lengden av flytekabelen 36, men det må imidlertid forstås at det i realiteten foreligger mange flere detektorer.

Det er vist et skip 32 som styrer i en sirkulær kurs 40 rundt et midtpunkt 42 for banen, hvilket midtpunkt befinner seg praktisk talt rett ovenfor borehullet 18. Den seismiske kilden 34 og flytekabelen 36 som taues bak skipet 32, følger stort sett samme kurs med mindre fluktuasjoner som forårsakes av vind og havstrømmer. Radius for den sirkulære bane 40 regnet fra senterpunktet 42 for banen er vist som R, og denne vil variere inverst med dybden X^ til sensoren i borehullet 16. Hvis for eksempel sensoren 26 i borehullet er anbragt på den maksimale dybde Xj,^, vil skipet 32 styre i en snever, sirkulær bane som har en kort radius R^n. Forholdet mellom dybden Xv til sensoren 26 i borehullet 16 og radien til den sirkulære kursen R, er slik at en praktisk talt konstant refleksjonsvinkel fås fra målhorisont 18, målt fra den seismiske kilden 34 til borehullsensor 26. Selv om en hvilken som helst refleksjonsvinkel vil være brukbar for å gi nyttige resultater, foretrekkes det imidlertid at refleksjonsvinkelen holdes mellom 15 og 25 grader fra normalen til målhorisont 18. Hvis for eksempel borehullet trenger gjennom målhorisonten på en dybde av 3000 meter og det samtidig antas at VSP-undersøkelsen vil bli utført over hele borehullets dybde og at det foretrekkes en stort sett konstant refleksjonsvinkel på 25 grader målt fra normalen, vil den maksimale radius Rm^ for VSP-dekning være to ganger dybden ganger tangens til 25 grader. Dermed vil, i henhold til dette uttrykket, for et borehull på 3000 meter, radien R^x for en VSP-undersøkelse være omtrent 2800 meter. For en refleksjonsvinkel som er praktisk talt konstant lik 15 grader fra målhorisonten, vil den maksimale radius Rm^ være omtrent lik 1600 meter fra banens midtpunkt. Forutsatt at skipet kan styre i en sirkulær bane rundt plattformen 10 med en radius <R>min lik halvparten av <R>max uten at flytekabelen 36 infil-trerer seg i plattformen, vil en VSP-dekning av borehullet være komplett.

Som kort forklart ovenfor kan det samtidig med innsam-lingen av VSP-data foretas en regulær innsamling av seismiske overflatedata. Figur 2 viser en skjematisk fremstilling av området med bare én sirkulær bane som følges av skipet 32. For betraktning av denne figuren antas at skipet 32 og stedet for den seismiske kilde 34 er sammenfallende. Som nevnt ovenfor identifiseres radien til den sirkulære banen 40 som R. Et midtpunkt 44 kan identifiseres langs en korde 46 som strekker seg fra kilden 34 til den siste detektor 38 som befinner seg i den fjerneste enden av flytekabelen 36. Mens skipet styrer langs den sirkulære banen 40 vil midtpunktet 44 til korden 46 følge en indre sirkel identifisert på figuren som 48. En korde, slik som 46, kan defineres for hver detektor 38 som befinner seg i flytekabelen 36. Midtpunktene til alle korder 46 defineres som en geometrisk linje vist som kurven 50. Den sirkulære bane som følges av hvert korde-midtpunkt, avviker noe fra hverandre på grunn av den sirkulære kursen til flytekabelen, men alle er konsentriske med hverandre omkring banens midtpunkt 42. Fra beskrivelsen ovenfor fremgår at arealdekningen for den seismiske undersøk-elsen fra overflaten kan endres ved å forandre radien til den sirkulære kurs det styres langs, eller ved å forandre lengden på flytekabelen. Jo kortere radien er eller jo større kabel-ens lengde er, jo større vil avstanden mellom midtpunktet av den lengste korden 46 og flytekabelen 36 være.

Ved å benytte begge teknikkene som er beskrevet ovenfor, kan VSP-data og seismiske data fra overflaten samles inn samtidig. Det samtidige opptak av VSP og seismiske over-flatesignaler fjerner mange av problemene som foreligger i tidligere kjente teknikker. D.v.s. at antall variable mellom de to datasettene reduseres og gir en mer nøyaktig og ren korrelasjon mellom datasettene. Figur 3 viser en generell forklaring av hvordan dette blir gjennomført ved en areal-oversikt av geometrien til de innsamlede data. Anbragt ved senter av figuren er senteret 42 for banen, og dette senter er i alt vesentlig anbragt rett over borehullet 18 og utgjør punktet omkring hvilket den sirkulære banen er lagt. Den indre sirkel 52 omslutter den vertikale skravering og er grunnstrukturens areal ved måldybden dekket av VSP-data. Den ytre sirkelen 54 som inneholder den horisontale skraveringen, er området for grunnstrukturen i målsonen avsøkt bare ved hjelp av seismiske data fra overflaten. Den ringformede region 56 mellom de to sirklene, inneholder kryss-skraveringen og er det areal for målsonen som samtidig er blitt avsøkt ved både VSP- og seismiske datasett fra overflaten. Data som er felles for de to datasett benyttes ved senere kalibreringer og korrelasjonen som er kjent i denne indu-strien, for å tilveiebringe det resulterende, forbedrede utgangsresultat.

Det følgende er en beskrivelse av en foretrukken modus for samtidig opptak av både VSP- og seismiske data fra overflaten. Anta at måldybden befinner seg på 3000 meter under midlere havnivå og at borehull 16 trenger seg gjennom målsonen. Videre antas at lengden av flytekabelen 36 er 550 meter og at det ønskede område for refleksjonsvinklene er 10 grader mellom 15 grader og 25 grader fra loddiinjen. Ved anvendelse av enkel geometri fås at den minste sirkulære bane som skipet 32 kan styre langs omkring banens midtpunt 42 har en radius R^n på 816 meter. Denne radius gir en 15 graders refleksjonsvinkel ved måldybden til borehullet 16. Antar vi nå at VSP-dekning blir innsamlet over hele dybden til borehullet, så vil den maksimale radius R max for mottaging av VSP-signal nær toppen av borehull 16 praktisk talt være lik 2842 meter. Denne radius gir en refleksjonsvinkel lik 25 grader fra målhorisont 18. På denne måten vil VSP-dekning av målhorisonten 18 strekke seg fra basis til borehullet 16 utover til radius til 1421 meter. Dekningen av seismiske overflateundersøkelser for målhorisont 18 begynner på en radius på 770 meter fra banens senterpunkt 42 på grunn av spredningseffekten for flytekabelen som diskutert ovenfor. Spredeeffekten som forårsakes av kurven til flytekabelen er linjen som er definert av midtpunktene til de mange korder 46 som er diskutert ovenfor. Derfor blir den aktuelle dekning fra den seismiske overflateundersøkelse lokalisert innover fra skipets radius med en størrelse lik forskyvningen av midtpunktet for den lengste korden. Området for dekning av seismiske undersøkelser fra overflaten utover fra borehull 18 strekker seg så langt som det er ønskelig å foreta en adekvat dekning av grunnstrukturen som er av interesse. Benyttes de krav og begrensninger som er skissert ovenfor, så rommes arealdekningen for samtidig VSP- og seismiske undersøkelser fra overflaten, i det ringformede område som er definert av radien 770,8 meter og den største radien på 1421 meter. Det er åpenbart at når radien til den sirkul■ævre kurs øker, så vil området som sveipes over av den seismiske undersøkelse fra overflaten avta. For eksempel vil, når skipet 32 beveger seg rundt banen med en radius på 816 meter, det sveipede området som fastlegges av midtpunktet til den lengste korden som representerer flytekabelen bli 45,7 meter for en kabel med en lengde på 548 meter. Ved en radius på 1421 meter blir sveipet redusert til omkring 26,5 meter for samme lengde på kabelen. Ved en radius på 3000 meter, blir sveipet redusert til

en dekning på 12 meter.

Fra geometrien som er diskutert ovenfor, kan samme teknikk benyttes i seismiske undersøkelser på land. I slike landbaserte undersøkelser vil den seismiske kilden fortrinns-vis være av vibrasjonstypen, imidlertid kan andre kilder, slik som eksplosiver også benyttes. Selv om den ønskede arealdekning av geofoner ved en offshore-undersøkelse kan være rent logistisk upraktisk, kan gitteret posisjoneres og egnede sett eller grupper med geofoner kan aktiviseres under bruk av en utbredelses-(roll-along) teknikk som er kjent innenfor dette felt.

Så snart det ønskede området for undersøkelsen er blitt dekket, enten under bruk av offshore eller ved bruk av vanlig landbasert teknikk, blir både VSP-data og data innsamlet fra en seismisk overflateundersøkelse invertert til å gi akustisk impedans. Den store fordel med denne omforming er at VSP-data kan kalibreres med data fra den seismiske overflate-undersøkelse fra den overlappende region i undersøkelsen. Denne inversjon og kalibrering frembringer en bedre datakor-relasjon og hjelper til med utførelse av fortolkningsproses-sen. Det er tydelig for de som er kjent innenfor dette tekniske området at denne fremgangsmåte fjerner mange av de variabler som kan ha påvirket tidligere kjente teknikker for innsamling av VSP-data og seismiske data fra overflateunder-søkelser separat. Det er også tydelig at fremgangsmåten i henhold til foreliggende oppfinnelse reduserer kostnadene ved å fjerne behovet for to separate undersøkelser.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte for gjennomføring av seismisk undersøkelse hvorunder det a) benyttes minst én seismisk sensor (26) ved minst én valgt dybde (Xv) inne i minst ett borehull (16) som gjennom-trenger det jordlag som er av interesse, karakterisert ved at det dessuten b) benyttes flere seismiske detektorer (38) anbragt i avstand fra hverandre langs en bue som i det minste utgjør endel av en sirkel (40,40',40") omkring hvert borehull (16) ved overflaten, idet sentrum til hver sirkelbue (40,40',40") i det vesentlige er plassert ved overflaten av borehullet (16) , c) genereres seismiske signaler (ved 34) ved steder som ligger i avstand fra hverandre langs den nevnte sfæriske bue, og at det d) samtidig opptegnes signaler som mottas av de(n) seismiske sensor(er) (26) som er anbragt nede i hvert borehull (16) og signaler som mottas av de seismiske detektorer (38) som er plassert i den sfæriske buen, i form av refleksjoner fra de genererte seismiske signaler.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at a) det benyttes flere seismiske sensorer (26) anbragt ved ulike dybder (Xv) inne i hvert borehull (16), og at b) det opptegnes signaler mottatt av de seismiske sensorer (26) anbragt inne i borehullet samtidig med signaler mottatt av de mange seismiske detektorer (38) som er fordelt langs, i det minste endel av, sirkelbuen.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at a) de mange seismiske detektorer (38) som er anbragt i en bue som i det minste utgjør endel av en sirkelbue (40,40'40"), omfatter marine, seismiske detektorer festet til en flytekabel (36), b) den seismiske kabel (36) taues av et marint fartøy (32) , og at c) de seismiske signaler genereres av en marin seismisk kilde (34) som slepes av det marine, seismiske fartøy (32).

4. Fremgangsmåte ifølge krav l, karakterisert ved at a) opptegningen av de seismiske signaler som mottas av den seismiske sensor (26) anbragt inne i borehullet (16), gjentas ved flere ulike dybder (Xv) i borehullet (16), b) den samtidige opptegning av de seismiske signaler som mottas av de mange seismiske sensorer (26) fordelt langs buen som i det minste utgjør endel av en sirkelbue (40,40',40''), gjentas idet radien (R) til buen trinnvis endres i avhengig-het av dybden (Xv) til den seismiske sensor (26) som er anbragt inne i borehullet.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at radien (R) til buen og dybden (Xv) til den seismiske sensor (26) som er anbragt i borehullet (16) forholder seg inverst til hverandre, og slik at det resulterer i at signalene som mottas av den seismiske sensor (26) anbragt i borehullet (16), reflekteres fra grenseflater (18) under overflaten med en hovedsakelig konstant vinkel fra den seismiske kilde.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at den dessuten omfatter: a) generering av en vertikal, seismisk profiloversikt og en akustisk impedanselogg i form av opptegninger av de seismiske signaler som mottas fra den seismiske sensor i borehullet, b) generering av et seismisk overflatesnitt fra opptegninger av de seismiske signaler som mottas fra de mange seismiske detektorer (38) som er anbragt i buen som utgjør i det minste endel av en sirkelbue (40,40',40''), hvilken akustisk impedanselogg benyttes for å forbedre det seismiske snitt ved overflaten, og c) korreler ing av den vertikale, seismiske profil med det seismiske snitt ved overflaten i et felles, overlappende overflateområde.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at den hovedsakelig kon-stante vinkel ligger mellom 15 og 25° målt mot en normal til flaten (18) under overflaten.

8. Fremgangsmåte ifølge krav l, karakterisert ved at de mange detektorer (38) som benyttes i sirkelbuen, er geofoner.