NO178867B - Bitumenblanding omfattende mineralull samt fremstilling av og anvendelse av blandingen - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår teknikker for belegning av overflater med bitumenbaserte blandinger, spesielt beregnet for veioverflater og spesielt blandinger for belegning av grus.

Nærmere bestemt angår oppfinnelsen en bitumenblanding omfattende mineralull i en vektandel mellom 0,5 og 20 beregnet på bitumen.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av en slik bitumen-blanding omfattende mineralull.

Til slutt angår oppfinnelsen anvendelsen av en slik bitumen-blanding for fremstilling av grusbaserte blandinger til bruk i veidekker, kompakte overflatesjikt, vanntetting av tak eller vegger i demninger.

De typer bitumen som benyttes for overflatebelegg for å gjøre dem vanntette slik tilfellet er med terrasser og lignende eller for å tillate kjøretøyer å kjøre på dem, på veier, spesielt i det sistnevnte tilfellet når det er nødvendig på veioverflaten å tilveiebringe et vannpermeabelt sjikt ved bruk av en teknikk med gjennomtrengelig bitumenbundne stener, blir så og si aldri benyttet i ren tilstand. Således er deres høy- og lavtemperaturytelse utilstrekkelig og i seg selv vil de gi overflater som ville være sprø og som ville bryte sammen under frostbetingelser og som også ville være myke ved eksponering til varme. For å forbedre oppførselen for slike bitumen og fremfor alt belegningsmaterialene, og for å utvide det brukbare temperaturområde for anvendelsen, blir forskjellige stoffer satt til bitumen, fra de mest banale som knust, pulverisert kalk og til de mest sofistikerte som styren-butadien-styrenbaserte makromolekyler. Inter alia har det i lang tid være foreslått å tilsette variable mengder fibrøse materialer, asbest, stenull-fibre eller glassfibre. Disse additiver utvider temperaturområdet i hvilket bitumen-blandingene kan benyttes. Imidlertid forblir bruken av slike blandinger for fremstilling av drenerende belegg der man søker å begrense knusing under belastning ved høytemperatur, utilstrekkelig, kun bruk under lav belastning og/eller i begrensede temperaturområder er mulig. Under en tung belastning eller under betydelig varme, flyter denne bitumen og mellomrommene i grusen blir tettet til, noe som gjør at det ikke lenger foreligger drenering gjennom veiens over-flate .

Formålet ved foreliggende oppfinnelse er basert på å muliggjøre produksjon av en bitumenblanding som gjør det mulig å belegge grus og muliggjøre dens bruk som selv-drenerende overflatemateriale under alle betingelser.

Mere generelt er en annen gjenstand for oppfinnelsen, oppover å utvide temperaturområdet i hvilket blandingen kan benyttes eller med andre ord, å forbedre de mekaniske egenskaper for forhøyet temperatur.

Det har lenge vært kjent å innarbeide mineralull-fibre i bitumen. For eksempel foreslår SE-PS 211 163 bruk av mineralull-fibre som fyllstoff i bitumen der fibrene har en midlere diameter på mellom 5 og 10 um med lengder mellom 0,1 og 5 mm. I den senere tid foreslår EP-PS 55 233 og 58 290 i motsetning til dette bruken av fibre med en midlere diameter på 1 til 5 um og å behandle dem med et kationisk fuktemiddel under spesielle blandebetingelser.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å forbedre den kjente teknikk og angår således en biturnen-blanding av den innledningsvis nevnte art og denne blanding karakteriseres ved at mineralull-fibrenes mikronær, bestemt i henhold til DIN 53941 eller ASTM-D 1448, før kjemisk eller mekanisk behandling, er minst 7 pr. 5 g, og at de er underkastet en behandling med en ikke-ionisk finish omfattende et aminoksyd. Fordelaktig omfatter dette behandling med et aminooskyd som fortrinnsvis er metylaminalkyl der alkyl fortrinnsvis er basert på en fettsyrerest som i dimetylaminostearyloksyd. Ifølge oppfinnelsen har fibrene fortrinnsvis en lengde på mindre enn 500 pm på det øyeblikk det innføres i bitumenmassen.

Oppfinnelsen angår likeledes en fremgangsmåte for fremstilling av en bitumenblanding som beskrevet ovenfor, og denne fremgangsmåte karakteriseres ved de følgende trinn: fremstilling av mineralullfibre med en mikronær på høyst

7 pr. 5 g,

behandling av de nyfremstilte fibre med en ikke-ionisk

finish omfattende et aminoksyd og tørking,

dannelse av noduler ved føring gjennom en plate med hull

med en midlere størrelse på 3 til 30 mm, og

blanding av mineralull-nodulene og bitumen.

I en alternativ form av. fremgangsmåten er den midlere størrelse for hullene i platen mellom 6 og 15 mm og er fortrinnsvis 10 mm når det gjelder en titer på 6 pr. 5 g eller 8 mm når det gjelder en titer på 4 pr. 5 g.

Som nevnt innledningsvis angår oppfinnelsen også anvendelsen av en bitumenblanding som beskrevet ovenfor for fremstilling av en grusbasert blanding for fremstilling av et veidekke inneholdene gjennomtrengelige belegg, for fremstilling av en grusbasert blanding for fremstilling av det kompakte overf lates j iktet på en vei samt for fremstilling av en blanding for vanntetting av tak eller vegger som for eksempel en demning.

Blant annet gjør teknikken ifølge oppfinnelsen det mulig å fremstille bituminøse blandinger som helt og holdent er beregnet for teknikken med drenerende belegg. Spesielt er stabiliteten under høyere temperaturer markert forbedret. Den er slik at den såkalte "kule og ring"-prøve forbedres med en verdi som kan være helt opp til 18°C. På samme måte blir helletesten på en Danieldyse forbedret med 40 #.

Således gjør oppfinnelsen det mulig i vesentlig grad å forbedre ytelsene for bituminøse blandinger inneholdene en gitt andel fibre, eller hvis bruksbetingelsene tillater det, å gjøre det mulig å bibeholde ytelsesnivåene som oppnås ved konvensjonelle fibre men med en langt mindre andel av fibre, for eksempel 3 % i stedet for 5 %, noe som betyr en betydelig besparelse.

Den følgende beskrivelse og de ledsagende tegninger vil gjøre det mulig å forstå oppfinnelsens funksjoner bedre og også å forstå dens fordeler.

I tegningene viser:

Figur 1 et diagramatisk riss av en maskin som gjør det mulig å fremstille fibrøse noduler; Figur 2 en Danielapparatur; Figur 3 de sammenlignende resultater oppnådd på Daniel-apparaturen; og

Figur 4 resultatene fra kule og ring-prøven.

Ved fremstilling av fibre som er ment for bruk ved tilsetning til bitumen, går man gjennom følgende sekvens av trinn: fremstilling av fibre med ønsket diameter og lengde fra et smeltet materiale, for eksempel et smelteovnsslag eller en glassblanding; eventuelt liming av fibrene med en organisk forbindelse i oppløsning; eventuelt tørking og polymeri-sering; behandling av den fibrøse matte for å tilpasse den funksjonen som tilsetning til bitumen; og til slutt pakking.

Den kjemiske sammensetning i mineralfibrene utgjør på samme måte som deres fremstilling ikke i seg selv noen avgjørende rolle med henblikk på deres tilpasning for funksjon som bitumentilsetning. For eksempel gjør den fremgangsmåte som er beskrevet i EP-PS 59 512 for fremstilling av stenullfibre og den i EP-PS 91 866 for fremstilling av glassfibre, det mulig å oppnå det ønskede resultat. De eneste parametre som har vist seg å være viktig er finheten og lengden for de fremstilte fibre.

Spesialister på området fremstilling av mineralfibre er klar over vanskelighetene som karakteriserer en industriell fremstilling uttrykt ved størrelsene, diameter og lengde. Selvfølgelig er det mulig å ta prøver fra matten under produksjon og under et mikroskop å observere fibrene som samles. Det er mulig å merke seg diameter og lengde for hver av fibrene som observeres i det optiske felt og det er mulig å beregne det aritmetiske middel. Således fastslår man en midlere diameter og en midlere lengde. Hvis tallrike målinger av denne type gjennomføres og hvis man antar at prøvetakingen ikke er destruktiv (spesielt når det gjelder lengden), kan man oppnå tall som er representative for fibermatten. Men disse to størrelser, diameter og lengde, er ikke uavhengige: jo mere utrukne fibrene er, jo tynnere vil de være og derfor vil lengde og diameter a priori synes å være parametre som kan variere i motsatte retninger men på den annen side er de tynneste fibre også de sprøeste og de brekker allerede under de første faser av fremstillingen og har en tendens til å bli kortere enn de groveste fibre. Det synes som om en viktig parameter for armeringen av en bitumen er det spesifikke overflateareal for fiberelementene som innarbeides i denne bitumen. Diameteren er ikke i stand til å ta i betrakning det spesifikke overflateareal og er derfor ikke i stand til på korrekt måte å definere evnen for en gitt fibersats til å kunne benyttes som armering for bitumen.

I løpet av prøvene for å perfeksjonere armert høyytelses bitumen ble det funnet at det var en størrelse som kunne tjene som bedømmelseskriterium for kapasiteten for en fibermatte for å oppfylle rollen som bitumen armeringen, nemlig mikronæren.

Målingen av denne mikronæren, også kalt "finhetsindeksen", tar med i betrakning det spesifikke overflateareal ved å måle type av aerodynamisk hode når en gitt mengde fibre som trekkes av fra en matte som ikke er smurt, underkastes et gitt gasstrykk, generelt luft eller nitrogen. Denne måling er konvensjonell i mineralfiberproduksjonsenheter, den er standard (DIN 53941 eller ASTM .1448) og bruker en såkalt "mikronær"-tilnærming. Prøven ifølge oppfinnelsen ble gjennomført med en Sheffield maskin av typen FAM 60 P. Denne maskin omfatter et inntak for luft (eller nitrogen) under trykk, en ventil for å regulere dette trykk, en strømnings-måler, et sylindrisk kammer med vertikal akse med innløp for gasser i bunnen. De veiede (oftest 5 g ± 0,01 g) presses inn i bunnen av kammeret ved hjelp av en kalibrert stopper som tillater gassene å unnslippe. En første prøve gjør det mulig å justere strømningshastigheten for luft til en gitt verdi som alltid er den samme før man påbegynner fiberbufferprøven. Målingen av mikronæren eller finhetsindeksen består i å skrive opp avlesningen som gis av standardstrømningsmåleren når fibrene er på plass. For å arbeide innen det samme området av tap av trykkhode er det nødvendig å tilpasse mengden fibre som prøves ved å redusere mengden når diameteren reduseres. Det er derfor nødvendig å nevne denne sistnevnte samtidig med resultatet av strømningsmålingen. Prøvene ifølge oppfinnelsen har vist at en tilstand som er nødvendig for å oppnå en høyytelsesbitumen var en mikronær på mindre enn 7 for 5 g. Denne størrelse gjør det mulig å styre den grad med hvilken en gitt fibersats eventuelt er egnet som bitumenarmering.

På fremstillingstidspunktet for stenull- eller glassfibre er det konvensjonelt på fibrene å spraye en væske som gjør det mulig å belegge dem med et såkalt lim og som i henhold til sin art gjør det mulig å tilpasse fibrene den bruk til hvilken de er ment.

Når det gjelder armering av bitumen sier den kjente teknikk enten intet om å bringe noe på mineralfibrene, for eksempel et lim (SE 211 163) eller å tilsette et kationisk fuktemiddel (EP 55 233 eller EP 58 290).

Visse andre teknikker tar sikte på, for å belgge grusen, og med eller uten tilsetning av mineralull-fibre, å benytte bitumen hvortil det er satt hjelpestoffer som favoriserer engasjering av bitumen på de andre elementer i den ferdige blanding. Disse tilsetningsstoffer er enten også kationiske fuktemidler (DE-ÅS-17 19 350) eller de er aminer (US-4 166 752 eller FR-2 181 882). Alle disse smøremidler eller tilsetningsstoffer er derfor ioniske forbindelser.

Innenfor rammen av oppfinnelsen blir det på den annen side på stenull-fibrene eller på glassfibrene som er ment for å armere bitumenmassen, akkurat efter deres behandling, sprayet en vandig oppløsning av et ikke-ionisk fuktemiddel. Utmerkede resultater er oppnådd med oppløsninger av aminooksyder som dimetylaminoalkyloksyder og spesielt der alkylgruppen er en fettsyrerest.

Med en gang det er oppnådd fibre med god mikronær, med et egnet lim, må man gjøre fibrene forenelige med den benyttede bitumens bruksbetingelser. Denne kondisjonering omfatter fremstilling av noduler og pakkemåten.

Noduler fremstilles vanligvis i to trinn: i det første trinn blir fibermattene omdannet til flak eller fnokker som omdannes til noduler i et andre trinn.

For å fremstille fnokkene eller flakene benytter man en opptrevler som i det vesentlige omfatter to paralelle syl indre som dreier seg i motsatt retning og som har fingre som, mellom sylindrene, griper inn i hverandre uten å berøre hverandre. Ved utløpet av denne apparatur fanger en pneumatisk transportør opp flakene og bringer dem til en andre apparatur som vist i figur 1. Dette er en "nodulør". Den omfatter et innløpsrør 1 og et utløpsrør 2. Oppstrømsrommet 3 er skilt fra nedstrømsrommet 4 ved hjelp av en vegg 5 i form av en metallplate hvori det er hull. Platen har form av en sylinder som er koaksial med omdreiningstrommelen 6 som bærer skjæreverktøy 7 hvis skjærende kant 8 er lett skrådd i forhold til den felles akse. Mot de bevegelige skjæreverktøy 7 finnes det faste verktøy 20 hvis avstand i forhold til de mobile verktøy er justerbar. En avstand i størrelsesorden noen få millimeter og spesielt 2 mm, er funnet egnet. Hullene har en diameter på mellom 3 og 30 mm og fortrinnsvis 6 og 15 mm i henhold til fibrenes opprinnelse og deres mikronær. Ved utløpet fra noduløren er røret 2 forbundet med en andre pneumatisk transportkrets ved hjelp av en glideventil som tillater passasje av nodulene uten å forstyrre luftkretsene. Sluttoperasjonen som gjennomføres på mineralfiberproduksjons-stedet er fremstilling av nodulene som enten avgis i beholdere i form av en masse eller pakkes i poser av plast. I dette tilfellet velges fortrinnsvis polypropylen.

Fremstillingen av et grusbelegningsprodukt ifølge oppfinnelsen utføres som følger og beskrives ved hjelp av et eksempel: Først blir 1600 kg av en kalibrert grus og fyllstoff (pulver) tilført. Før tilføringen oppvarmers grusen til 160°C. Umiddelbart efter grusen blir de fibrøse noduler som fremstilles ifølge oppfinnelsen innført i en mengde av 8 kg i blandingen uten å ta dem ut av polypropylenposen. Den flytende bitumen av type 60/70 og i en mengde av 82 kg, også ved en temperatur på 160°C, innføres derefter. Efter blanding i 2 minutter er preparatet ferdig til bruk for belegging av en vei. Ved avsetning av 4 cm på et impermeabelt substrat oppnås det et sjikt av drenerende belegg hvis porøsitet er ca. 20 ^ og med en større evne til å motstå varme enn de konvensjonelle beleggsmaterialer.

For å prøve kvaliteten på en bitumenblanding ment for beleggning av grus har man benyttet forskjellige metoder.

Figur 2 viser skjematisk en "Danielapparatur". Denne omfatter to elementer i rett vinkel til hverandre, en skjerm 9 og en plate 10. Danielprøven gjennomføres i to trinn, i et første trinn er skjermen 9 horisontal og platen 10 vertikal. Skjermen fylles med den varme blanding som skal prøves, toppoverflaten jevnes ut og blandingen tillates stabilisering ved 40°C i 16 timer. Efter dette tidsrom blir skjermen skrådd vertikalt og man kan se hvordan blandingen sprer seg ut over den horisontale plate. Den er gravert med paralelle linjer 11 i lik avstand på 3,175 mm. Efter 4 timer i en omgivelse ved 40°C blir posisjonen på platen av kanten av den strømmende bitumen, lengst fra bunnen av skjermen, notert. Antallet gap som skiller denne kant fra basislinjen utgjør resultatet av Danielprøven. jo høyere tall, jo mindre tilfredsstillende vil produktets oppførsel være ved eksponering til temperatur.

En annen vanlig benyttet metode er "kule og ring"-prøven. Denne type er standardisert (NF-T 66008, DIN 195 U4 eller ASTM D 36-76). Prøven er meget enkel: en stålkule med spesifikk masse anbringes på en prøve av produktet inneholdt i en ring av metall av standarddimens joner. Det hele oppvarmes med en konstant temperaturstigning på 5°C/min. Den temperatur ved hvilken prøven blir relativt myk slik at kulen penetrerer det bituminøse produkt og omhylles av dette til en spesifikk tykkelse, tas som mykningspunktet for produktet som undersøkes.

Således er prøveresultatet gitt i form av en temperatur og jo høyere temperaturen er, jo bedre er oppførselen for produktet ved eksponering til varme. Det må imidlertid påpekes at verdier utover 75<*>C kun gis som indikasjon og deres relative posisjon blir usikker i dette området.

Resultatet av Danielprøven er vist i figur 3. På absissen ser man vektprosentandelen av fibre som utgjør den eneste tilsetning til bitumenmassen mens ordinataksen viser graden av strøm som oppnås på platen. Den generelle trend er at jo større mengden er av en gitt type, jo mindre strømmer den i blandingen. Av de tre kurver 12, 13 og 14 tilsvarer kurvene 12 og 13 en fiber med en mikronær som var 6 henholdsvis 4, i begge tilfelle for 5 g, idet denne fiber var limt med et kvaternært amin i en vandig oppløsning ("kommersielt tilgjengelig Lubromine NP", en klar væske med en densitet på 0,935 g/cm<5> som i 5 vandig oppløsning har en pH-verdi lik 4,9 og med anionisk polaritet; en hyppig benyttet apretur i tekstilindustrien, særlig for blandede tekstiler).

På den annen side tilsvarer kurven 14 en fiber med den samme titer før liming som den i kurven 12 selv om belegget er oppnådd fra behandling ved hjelp av en vandig oppløsning av dimetylstearylaminoksyd. Det skal være klart av forbedringen som oppnås ved behandling med dette overflateaktive ikke-ioniske middel avhenger av mengden av fibre. Den gjør det mulig å oppnå en forbedring som utgjør flere titalls prosent.

Figur 4 viser resulatet av "kule og ring"-prøven. Som tidligere viser absissen vektprosentandelen av mineralull-fiber-fyllstoffer i dene rene bitumen. Ordinataksen viser temperaturen av blandingen ved hvilken kulen går gjennom bitumenmassen. Diagrammene 15 og 16 tilsvarer en mikronær på 6 pr. 5 g mens kurvene 16 og 18 har en verdi på 4, fremdeles for 5 g. Alle disse kurver for hver prosentandel viser verdier som er de aritmetiske midler for flere eksprimentelle resultater. Her er forbedringene ennå mere spektakulære fordi, ved en konsentrasjon på 5 $> , oppnår de 6°C for mikronær 6 og 17" C for mikronær 4. Som ved Danielprøven ser man også her at behandlingen som gjennomføres på fibrene tillater at en titer 6 gir en bedre ytelse enn en titer på 4.

De foregående prøver ble utført med en nodulør utstyrt med et gitter med åpninger med diameter 6 mm. Andre prøver ble utført med konstant mikronær (4 for 5 g) med et stearyldi-metylaminoksyd-basert lim ved å variere diametrene av de sirkulære hull i gitteret. De varieres fra 2 til 10 mm. I hvert tilfelle ble 5 % fibre først blandet i et beger med 2 1 bitumen 50-70 ved 150°C ved bruk av en Raineriturbin. Operasjonen fortsettes i 5 min. Ved slutten av dette tidsrom blir homogeniteten i blandingen observert ved betrakning, i de fleste tilfelle er dette tilfredsstillende. Det var kun for diameteren 10 mm det var nødvendig å gjenta omrøringen i et andre tidsrom på 5 min før oppnåelse av en blanding med homogent utseende. Efter ferdig blanding ble "kule og ring"-temperaturmålingen gjennomført. Samtidig ble de samme noduler med varierende diametre som de som var benyttet for gjennomføring av "kule og ring"-temperaturmålingen observert med et skanderende elektronmikroskop. Lengden av alle fibre som var synlige i betrakningsfeltet ble så målt og man beregnet gjennomsnittet av disse lengder og også andelen av fibre som hadde en lengde over 0,5 mm. Resultatene er vist i

tabellen:

Undersøkelser av bitumen, blandet under de ovenfor angitte betingelser, har vist at lengden av fibrene kun modifiseres lite ved de "milde" blandeoperasjoner som ovenfor utføres. Det kan fra den foregående prøve konkluderes at frem-stillingsmåten for nodulene som foreslås ifølge oppfinnelsen, tillater at lengden av fibrene kan kontrolleres og at fibrene kan beskyttes inntil de innføres i bitumenmassen. Målingene viser også innflytelsen av denne lengde på temperaturopp-førselen på blandingen idet begrensningene på valget av større lengder (større noduler) skyldes blandevanskeligneter.

I de følgende eksempler skal det gis forsøk som ble utført med mikronærer (eller midlere diametre) med forskjellige lim, ioniske eller ikke-ioniske, som varierte i forskjellige mengder og med modifiserte noduler og varierende andeler av fibre.

EKSEMPEL 1

Fibrene var glassfibre, sentrifugert med en mikronær på 4 pr. 5 g. Smøremiddeloppløsningen besto av "Lubromine NP", oppløst i en lik mengde vann. Mengdene som ble sprayet var slik at mengden lim var 0,42 vekt-#, beregnet på fibren. Tørkingen ble gjennomført mens fibrene ble overført til transportør-beltet.

Den resulterende fibermatte ble så skåret opp og transportert til opphakkeren nedstrøms hvilken noduløren var anordnet, utstyrt med et gitter med huller med diameter 8 mm. Nodulene ble så samlet ved utløpet og blandet med bitumen i en andel av 5 vekt-$.

"Kule og ring"-prøven ble så gjennomført, og man fant en temperatur på 69°C.

EKSEMPEL 2

Betingelsene var de samme som for eksempel 1 bortsett fra at smøremidlet besto av et dimetylstearylaminoksyd. Dette produkt ble fortynnet 50 # i vann og det gjorde det mulig å oppnå liming i en mengde av 0,48 # av fibervekten. Innført i en mengde av 5 % i en 60/70 bitumen gjorde fibrene, fremstilt som noduler som i eksempel 1, det mulig å oppnå en temperatur på 75,3°C ved "kule og ring"-prøven.

EKSEMPEL 3

I dette eksempel er betingelsene nøyaktig de samme inkludert arten av limet, som i eksempel 1. Forskjellen er konsentrasjonen av "Lubromine NP" som her er 1 del pr. 2,3 deler vann, beregnet på volumbasis, noe som gir en limprosentandel på 0,17, noe som gir en "kule og ring"-temperatur på 66,8°C.

EKSEMPEL 4

Dette eksempel gjennomføres på samme måte med de samme fibre, samme titer og sammme "nodulering" teknikk (samme hulldia-meter i gitteret) som tidligere. Limingen er som i eksempel 1 og benytter dimetylstarylaminoksyd, fortynnet i vann med 1 del pr. 1,4 deler vann. Det oppnådde limet er på 0,28 vekt-#. Dette gjør det mulig å oppnå en "kule og ring"-temperatur på 78,8°C.

EKSEMPLENE 5 OG 6

Eksemplene 5 og 6 benytter en tykkere, sentrifugert glass-fiber med en mikronær på 6 pr. 5 g. I eksempel 5 er smøre-midlet "Lubromine NP" med en konsentrasjon i vannet i den opprinnelige væske på 30 volum-S6 og der det resulterende limnivå er 0,25 % i forhold til vekten av fibrene. Derved oppnås det en "kule og ring"-temperatur på 59,6°C. I eksempel 6 er på den annen side limet basert på den samme aminooksyd som tidligere, dette fortynnes på nøyaktig samme måte, noe som gir en limandel på 0,20 %. Her var resultatet 63,0°C.

EKSEMPEL 7

Eksempel 7 benytter de samme fibre, fremstilt på samme måte som i eksempel 1, bortsett fra fremstillingen av nodulene. Her fremstilles disse med en arkmetallplate i hvilken det er hull (5, figur 1) hvis diameter er 10 mm. Resultatet som oppnås er bedre enn med platen med 6 mm hull fordi temperaturen er 66,5°C.

TT?H" KMPTCT- 8

Dette eksempel er identisk med eksempel 7 bortsett fra arten og konsentrasjonen av limet. Også her benyttes et fettsyreaminooksyd men fettsyreresten var den til laurylsyre. En 30 #-ig oppløsning i vann ble så fremstilt for å oppnå lim i en mengde av 0,17 vekt-#, noe som grovt ga det samme resultat som tidligere: 66,1'C.

EKSEMPEL 9

Eksemplene 9 og 10 benytter en fin fiber med en mikronær på 4 pr. 5 g, nodulene lages med arkmetallplate med 8 mm hull men mengden fibre som innføres i bitumenmassen i dette tilfellet er 7,5 vekt-#. I eksempel 9 var limet dimetylaminostearyloksyd, fortynnet til 30 # i vann for derved å gi liming i en mengde av 0,15 %, beregnet på vekten av fibrene. Under disse betingelser var de oppnådde resultatet 77,1°C for "kule og ring"-prøven.

EKSEMPEL 10

Alle fremstillingsbetingelser var identiske med de i eksempel 9 bortsett fra bruken av en lauryl- i stedet for en stearyl-rest. Den fortynnes til 20 % i vann, noe som ga en limmengde på 0,14 % > og resulterte i en "kule og r ing "-temperatur på 80,3'C.

De foregående eksempler viser derfor at teknikken ifølge oppfinnelsen, ved å tilby en metode for fremstilling av mineralfibre ment for armering av blanding av grus i bitumen, skiller seg fra den kjente teknikk både når det gjelder den opprinnelige kvalitet av fibrene (finhet og lengde) og uttrykt ved arten av smøremidler og bruken av noduler som, fremstilt under klart definerte betingelser, gjør det mulig å fremstille belegg hvis egenskaper merkbart er forbedret i forhold til de kjente teknikker. Dette gjør det mulig enten å bibeholde den samme ytelse mens man reduserer mengden fiber som skal settes til blandingen eller man nyter godt av en vesentlig forbedring av ytelsen for samme pris.

Claims (11)

1. Bitumenblanding omfattende mineralull i en vektandel mellom 0,5 og 20 %, beregnet på bitumen, karakterisert ved at mineralull-fibrenes mikronær, bestemt i henhold til DIN 53941 eller ASTM-D 1448, før kjemisk eller mekanisk behandling, er minst 7 pr. 5 g, og at de er underkastet en behandling med en ikke-ionisk finish omfattende et aminoksyd.

2. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at finishen omfatter et aminoksyd på metylalkylaminoksyd-basis der alkyldelen fortrinnsvis har en fettsyrebasis.

3. Blanding ifølge krav 1 og 2, karakterisert ved at aminoksydet er et dimetylstearylaminoksyd.

4. Blanding ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at lengden av mineralull-fibrene efter den mekaniske behandling er mindre enn 500 >im.

5. Fremgangsmåte for fremstilling av en bitumenblanding omfattende mineralull ifølge krav 1-4, karakterisert ved de følgende trinn: fremstilling av mineralullfibre med en mikronær på høyst 7 pr. 5 g, behandling av de nyfremstilte fibre med en ikke-ionisk finish omfattende et aminoksyd og tørking, dannelse av noduler ved føring gjennom en plate med hull med en midlere størrelse på 3 til 30 mm, og blanding av mineralull-nodulene og bitumen.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at det for dannelse av noduler anvendes en plate med hull som har en midlere størrelse på 6 til 15 mm.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at det anvendes fibre som før behandlingen har en mikronær på 6 pr. 5 g eller fortrinnsvis 4 pr. 5 g, og en plate som danner nodulene hvor hullene i det vesentlige er sirkulære og har en diameter på 10 mm eller fortrinnsvis 8 mm.

8. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 5 til 7, karakterisert ved at det behandles med en ikke-ionisk finish som inneholder et oksyd av et dimetyl-alkylamin.

9. Anvendelse av en bitumen-blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4 for fremstilling av en grusbasert blanding for fremstilling av et veidekke inneholdene gjennomtrengelige belegg.

10. Anvendelse av en bitumen-blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4 for fremstilling av en grusbasert blanding for fremstilling av det kompakte overflatesjiktet på en vei.

11. Anvendelse av en biturnen-blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4 for fremstilling av en blanding for vanntetting av tak eller vegger som for eksempel en demning.