NO167102B - Drivsko for lederoer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en drivsko som er festet til og utgjør den nedre drivende av en streng av lederør for øking av lederørets støt-inndrivingsende gjennom jorden i lederørets lengderetning, mot friksjonen fra jorden og trykk-motstanden fra en jordkjerne som inndrives i lederøret, hvilken drivsko har en innervegg og en yttervegg, som avsluttes i en avfaset ende.

Det er vanlig ved boring av oljebrønner ved hjelp av fralandsrigger å drive et ytre lederør, som er en streng sammen-satt av seksjoner av ytterrør med stor diameter, ned i jordlagene under et overliggende vannlag.

Generelt vil en fralandsrigg, såsom en oppjekkbar rigg,

ha en 60 fot (18,3 m) luftspalte mellom skroget og vann-overflaten. Over skroget vil der være ytterligere ca. 30 fot (9,15 m) avstand til rotasjonsborets arbeidshøyde. Under vann-et finnes løse, ukonsoliderte, generelt sedementære jordarter; ved større dyp finnes en hardere, konsolidert jord-struktur.

Det er nødvendig å tilveiebringe en sammenhengende, sylindrisk eller foringsrør-konstruksjon for å danne den ytre boring i en oljebrønn som bores under rotasjonsboret. Boringen må kunne tåle trykk og må oppta fluidstrøm, ettersom et ringrom som dannes av foringsrør-konstruksjonen er det område som inne-holder tilbakestrømning av borefluider og opptar eventuelle tilbakeslagstrykk utenfor borestrengen nede i borehullet.

Ifølge den teknologi som i dag benyttes drives derfor en kontinuerlig streng av ytre lederør for å danne en slik ytre boring. Lederøret drives fra et punkt umiddelbart under rotasjonsboret for å danne en sammenhengende, fluidmessig sammen-koplet, trykkfast streng til et punkt tilstrekkelig dypt i det konsoliderte jord-underlag til å motstå utvaskings- og utblås-ingseffekter rundt lederørets bunn. Dette innebærer typisk en inntregning på minst 100 fot (30,5 m) i jorden av sylindrisk lederør for oppsetting av en brukbar lederør-streng.

Lederør drives normalt ved hjelp av en innesluttet hammer på samme måte som ved pæl-driving. Ettersom lederøret er be-regnet- på å danne en sylindrisk boring med en generelt høy toleransediameter, i hvilken er opptatt oljebrønn-foringsrøret og borestrengens rørelementer, er det imidlertid nødvendig at lederøret forblir en hul sylinder og at det opprettholder et sirkulært tverrsnitt under påvirkning av drivkraften. Det er likeledes viktig at lederøret inndrives såvidt mulig langs en rett linje, ettersom lederørets geometri danner oljebrønn-borehullets senterlinje og styrer og leder borestrengen under påfølgende boreoperasjoner.

Dagens teknologi, for inndriving av lederør, er i likhet med teknologien for inndriving av hule sylindriske pæler for industri-konstruksjoner, en tidkrevende og dyr prosess. Proses-sen kompliseres av flere faktorer.

Viskøs friksjon på pælenes utvendige og innvendige omkrets øker inntrengningsmotstanden når lederøret drives dypere ned i jorden.

Nødvendigheten av å opprettholde et sylindrisk tverrsnitt mot motstandskraften som påvirker lederørets fremre ende idet det inndrives ved hammerslag, særlig i tette, harde eller uregelmessige lag, fører til at den fremre kant blir avfaset ved en utadskrånende kant. Hoved-hensikten med denne avfasing er å unngå krefter som vil søke å sammentrykke eller krympe lederørets kant, slik at lederør-strengen blir ubrukelig.

Som følge av denne utadskrånende kant blir så godt som all jorden som fortrenges ved driften av lederøret sammentrykket til en innvendig kjerne som stiger gjennom lederørets innvendige boring. Etterhvert som lederøret trenger inn, vil den resulterende jord-sammentrykning bidra til den viskøse friksjon på rørets innervegg, og blir den største bidragsyter til kraft som forsinker driv-operasjonen.

Som følge av den motstand som skyldes jordkjernen i lederøret, er det i sin tur nødvendig, ved den inndrivingsteknikk som i dag benyttes, å bore ut denne plugg med hyppige mellomrom, hvilket forårsaker kostbare forsinkelser.

Det har tidligere vært gjort enkelte forsøk på å plugge lederørets bunnende med en formet sko for å hindre kjerne-dannelse i røret. Dette fører imidlertid til en dramatisk øking av den kraft som er nødvendig for å forskyve et jord-volum lik lederøret til et område utenfor lederør-sonen, og øker drivkreftene til et punkt hvor røret normalt ikke kan trenge tilstrekkelig dypt inn til å komme i tilstrekkelig inngrep med et konsolidert jord-underlag.

Som eksempler på teknikkens stand på området kan nevnes GB-patentskrift nr. 1.203.205, US-patentskrifter nr. 2.874.547

og 3.331.455 samt NO-patentskrift nr. 149.397.

Hovedformålet med oppfinnelsen er følgelig å tilveiebringe en til bunnenden av lederøret festet drivsko som i vesentlig grad minsker den viskøse friksjon ved jordens kontakt mot lederøret, samtidig som motstanden som følge av komprimering av forskjøvet jord under fremdrift av lederøret blir vesentlig redusert.

Dette formål oppnås ifølge oppfinnelsen ved en drivsko av den innledningsvis angitte art, ved et antall utenpå ytterveggen aksialt anordnede, mellomliggende ribber, og et antall innenfor innerveggen i et skrueformet mønster anordnede ribber 68 som strekker seg stort sett i lederørets lengderetning.

De utvendige ribber bryter opp den gjennomtrengte jordens tilklebing til drivskoens utside og lederørseksjonens utside. Dessuten vil disse ribbers gjennomtrengning gjennom jorden

bryte opp ellers homogene eller tette jordarter, så som leire, minske klebevirkning og lignende bidragsytere som skaper viskøs motstand mot inntrengning av det drevne lederør.

De innvendige ribber danner en skrue som synes å virke som en korketrekker eller et vribor, idet den skaper en vridnings-og oppbrytningseffekt på den innvendige jordmasse som er komprimert i kjernen. Vridnings- eller skrue-virkningen søker å minske kompresjonseffekten som skyldes den avfasede inntrengning på jordmassen som er komprimert i kjernen, ved å tvinge kjernematerialet til å bevege seg langs sin ytterkant en større, vridningsretning under drivskoens inntrengning forbi kjernen. Dette avlaster eller påfører en strekkeffekt på i det minste én ytre overflate av kjernen, hvorved kjernens homogenitet brytes opp og inntrengningsmotstanden på grunn av komprimering minskes. Likeledes, slik det gjelder for ytterribbene, bryter ribbene også opp sammensetningen av den komprimerte jord idet den passerer gjennom drivskoen, hvilket i vesentlig grad minsker virkningene av klebing og jordhomogenitet på den viskøse friksjon som lederørets innside utsettes for når lederøret drives gjennom jordlagene.

Ifølge en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen har drivskoen en større ytterdiameter og mindre innerdiameter enn henholdsvis den ytre og indre diameter til lederøret som den er festet til. Drivskoens bevegelse gjennom jordlagene fører således til en redusert trykkeffekt på jorden innad og utad idet drivskoen passerer og selve lederøret møter jorden. Dette frembringer en avlastningseffekt på de ytre og indre trykk-krefter mot jorden for resten av lederørstrengen og bidrar til minskingen av den viskøse friksjon mellom lederøret og jorden.

Ved den foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen er drivskoens avfasede ende gitt en spesiell utforming, som angitt i de etterfølgende krav 4-6, som bidrar til å lette drivskoens inntrengning i jorden samt til å minske de materialspenninger som oppstår i lederøret under neddrivingen.

Ytterligere trekk og fordeler ved oppfinnelsen vil fremgå av følgende nærmere beskrivelse av oppfinnelsen i tilknytning til tegningene, hvor: Figur 1 viser i tverrsnitt en figurativ boreenhet til havs,

innrettet for neddriving av lederør.

Figur 2 viser et tverrsnitt av drivskoen ifølge oppfinnelsen,

tilkoblet en lederørseksjon, idet dennes innside vises. Figur 3 er et utvendig sideriss av drivskoen ifølge oppfinnelsen festet til en lederørseksjon. Figur 4 er et utsnitt av drivskoens endespiss, sett opp ned,

og viser et typisk tannelement på denne.

Figur 1 viser, i forenklet form, det generelle arrangement av en hel, oppjekkbar borerigg 2 under neddriving av lederør 4. Innenfor olje-boreenheten 2 på en boreplattform 6 er der opprettet et boretårn 8. I boretårnet 8 neddrives lederør 4 ved hjelp av en damphammer eller trykklufthammer 10 som er opphengt i et tverrstykke 12 fra en kasteblokk 14.

En oppjekkbar boreenhet 2 er normalt montert på platt-form-ben 16 for understøttelse i en avstand over et vannivå 18, fast oppreist over et undervannsnivå 20. Undervannsnivået 20 eller sjøbunnen omfatter en varierende blanding av lag av konsoliderte og ukonsoliderte jordarter 22, gjennom hvilke boreoperasjoner skal utføres for å nå ned til ikke viste under-grunns-avsetninger.

Omkostningene forbundet med en enkelt oppjekkbar boreenhet 2 er slik at det er nødvendig å bruke enheten 2 til å bore flere enn en brønn. Opptil 40 enkelt-oljebrønner kan bores fra en enkelt boreenhet 2. Hovedstøtten for hver av disse enkeltbrønner, i forbindelse med opprettelse av en innledende retning for borestrengen, og med utforming av det ytre foringsrør og identitet for den spesielle brønn, er de enkelte lederørstrenger 4. En slik streng er vist som eksempel i figur 1. Lederørstrengen 4 omfatter en rekke rørelementer av betydelig størrelse, som ledes gjennom et antall rørstyringer 24 som finnes på tverrgående bære- eller støtte-elementer 26 på plattformbenene 16. Typiske lederørseksjoner er 40 fot (12,2 m) lange, 30 tommer (76,2 cm) i diameter.

For at lederørstrengen 4 skal kunne danne et sammenhengende ytre foringsrør og avgrensning for oljebrønnens bore-hull må.lederøret 4 drives dypt nok ned i jorden 22 til å danne en avtettet, sammenhengende ytre foring, som er forholdsvis ugjennomtrengelig eller upåvirkelig av erosjon, utblåsinger og tunneldannelse som skyldes de trykk som senere vil forekomme i borehullet til oljebrønnen som strekker seg gjennom røret 4.

En har i praksis funnet at det typisk er nødvendig å drive et slikt lederør 4 minst 100 fot (30,5 m) under sjøbunn-nivået 20 for å oppnå en slik avtetningsdybde.

Sammenfatningsvis omfatter lederørstrengen 4 et antall

ca. 40 fot lange, sammenkoplete seksjoner som ved hammerslag drives ned i en sjøbunn 20. Drivkraften fremskaffes ved støt fra en hammer 10 på en øvre ende av strengen 4 og inntreng-ningen oppnås ved hjelp av en nedre ende eller drivende 28. Betydelige krefter oppstår ved jordens 22 motstand mot inn - trengning av drivenden 28 og av røret 4.

En vil generelt finne at lederøret 4, som har en drivende 28, uten vesentlige motstand kan slippes ned i sjøbunnen 20

for en inntrengningsstrekning på ca. 19 fot (5,8 m) før det stanser, som følge av motstanden fra jorden 22. For den øvrige del av inntrengningsstrekningen må lederøret 4 drives ved gjentatte støt som hammeren 10 avgir på rørstrengen 4.

Foreliggende oppfinnelse utgjør en ny drivsko 30 som vist i figur 2, 3 og 4, som er montert på og danner drivenden 28 av en lederørstreng 4. Drivskoen 30 omfatter et større sylindrisk element 32 som er koaksialt, fast festet til en nedre ende 4 av lederøret 4. Sylinderelementet 32 har en generelt større tykkelse sammenlignet med lederøret 4 slik at sko-ens 30 ytterdiameter 36 og innerdiameter 38 er henholdsvis større enn lederørets 4 ytterdiameter 36A og mindre enn dets innerdiameter 36B. Sylinderelementet 32 danner således en vesentlig sterkere, nedre sylindrisk forlengelse med øket motstand mot deformasjon ved lederørstrengens 4 bunnende.

Det sylindriske element 32 er fast festet til lederøret

4 koaksialt sammenføyet med lederørets 4 akse ved hjelp av en innvendig sveis 40 som strekker seg ringformet, omkretsmessig rundt et indre kontaktpunkt mellom rørets 4 element 32 og ved hjelp av en inntrengende, avfaset ytre sveis 4 2 som i det vesentlige forbinder lederørets 4 nedre ende 3 4 med drivskoens 30 sylindriske element 32. Den således dannede konstruksjon utgjør en nedadrettet forlengelse av lederøret 4, som har den egenskap at dens utvendige diameter er større enn rørets 4 diameter samtidig som dens innvendige diameter er mindre enn rørets 4 innvendige diameter.

Drivskoens 30» nedre ende avsluttes i en symmetrisk skrå-kant eller fas 44. Fasen 44 dannes av identisk vinklete ytre skråflate 45 og indre skråflate 46 som danner en fas med et symmetrisk møtepunkt mellom drivskoens 30 innerdiameter 3 8 og ytterdiameter 36. Fasens 44 generelle form er slik at den mot jorden 22 danner en fortrengningskant som er symmetrisk i den forstand at den verken tvinger en større mengde jord 2 2 innad langs flaten 46 eller utad langs flaten 45, idet den jevnt fordeler materialet som gjennomtrenges. I den foretrukne ut-føringsform danner flaten 45 og flaten 46 henholdsvis en innad-skrånende og utadskrånende vinkel på 22,5° i forhold til sylinderelementets 32 akse.

Fasen 44 avsluttes ikke i en spiss, idet den er avkortet for å danne en nedre plan flate 48 ved nedre ende av drivskoen 30. Flaten 48 danner en ringflate som i det vesentlige er vinkelrett på drivskoens 30 akse. På den avkortete ringflate 48 er der i en gjentatt rundtløpende rad montert et antall tannelementer 50 for å danne en kontinuerlig periodisk tannet egg rundt omkretselementet 32, som vender i retning nedad til kontakt med jorden. Hver av tennene 50 omfatter i sin tur et parti av herdet materiale med et trekantformet tverrsnitt 52 og et halvsirkelformet langsgående parti 54 som stiger fra et stort sett plant bunnelement 56 til en inntrengningsegg 58.

Rundt drivskoens 30 yttervegg 60 er der med gjentatte mellomrom montert et antall ytre ribber 62. I den foretrukne utføringsform er ytterribbenes 62 tverrsnitt rektangu-lært heller enn kvadratisk, idet de på en kortside er sveiset til ytterveggen 6 og strekker seg utad derfra. Hver av ytter-stavene 62 avsluttes i en nedre skråflate 64.

Som vist i figur 2 er der på drivskoens 30 innervegg 66 montert et antall innvendige ribber 68 som strekker seg innad på drivskoveggen 66. I den foretrukne utføringsform har stavene 68 et mer kvadratisk tverrsnitt på grunn av kravet til at deres styrke skal økes for å oppta vinkelkrefter. Hver av ribbene 68 er fast montert på innerflaten 64 f.eks. ved sveising på en slik måte at de strekker seg vertikalt oppad fra et punkt nær den indre skråflate 46 til den øvre ende av drivskoen 30. Viktigere er det at hver av ribbene 68 stiger i en vinkel for å danne er periodisk, innbyrdes mellomliggende ("interdigitated"), indre spiral- eller skruekonstruksjon i drivskoen 30. Denne skruekonstruksjon 70 er analog med en vribor- éller korketrekker-skrue.

Som et eksempel har det sylindriske element 32 i en foretrukket utføringsform av drivskoen, for et lederør med nominell diameter 30° (76,2 cm) en ytterdiameter 36 på 30 3/8" (77,15 cm) og en innvendige diameter 38 på 27" (68,58 cm). Lederøret 4 har en nominell diameter på 30" (76,2 cm) med en veggtykkelse på 1" (2,54 cm) og således en innvendig diameter på .28" (41,12 cm) .

I en slik konstruksjon er drivskoens 30 totale lengde

ca. 3' 3" (99,12 cm). Der er ca. 23 ytre ribber 62,

nominelt 1/4" (0,64 cm) tykke, som strekker seg 3/8" (0,95 cm) utad fra ytterflaten 60. Der er ca. 11 innvendige ribber 66, nominelt 3/8" (0,95 cm) i kvadrat og sveiset i skruelinje-form 70 slik at ribbene går sideveis over 22 1/2" (57,15 cm) fra en nedre til en øvre ende i et vertikalt plan ned fra ribbenes topp-punkt.

Hver av tennene 50 er 5/8" (1,59 cm) brede, målt ved det punkt der trekant-tverrsnittet 52 møter bunnen 56. De er 1 1/2" (3,81 cm) lange, målt ved en linje der det halvsirkel-formete parti 54 møter flaten 56. Det halvsirkulære parti 54 er nominelt 1 1/4" (3,18 cm) i radius. Det trekantformete tverrsnitt 52 avsmalner i en vinkel på 65° ved spissen av inn-trengningseggen 58 til bunnen 56. Fasen 44 har derimot en slik vinkel at forlengelsen av innerflaten 46 og ytterflaten 45 danner en vinkel på 45°.

Ved drift festes skoen 30, ved sveising ved den innvendige ringformete sveis 40 og ytre omkretssveis 42, til bunnen av en lederørstreng 4. Den således sammensatte lederørstreng 4 som strekker seg ned gjennom rørstyringene 24 sammenkoples og nedsenkes i berøring med jorden 22 inntil motstand stopper lederørets nedadbevegelse under tyngdekraften.

Hammeren 10 blir så påvirket til å avgi en gjentatt hammerslag-virkning på lederørstrengen 4, og således nedad på drivskoen 3 0 mot jorden 22.

Tennenes 50 inntrengningsegg 58 virker til å opprette et innledende inngrep og retnings-styring i jorden 22. Tennene 58 vil gripe inn i og hindre avbøyning på grunn av forholdsvis små inhomogeniteter i jorden 22. Dersom derimot en hind-ring så som en stein, som er fysisk større enn lederørets 4 totale diameter påtreffes, vil tennenes 50 tosidige vinkel og den noe mindre spisse vinkel til fasen 44 sammen virke til å avbøye lederøret 4 rundt den påtrufne gjenstand slik at neddrivingen kan fortsette istedenfor å bringes til en fullstendig stans. Det sylindriske elements 32 økede tverrsnittsareal og styrke og dets minskede innvendige diameter 38, det hele forsterket ved tennene 50, fasenes 44 symmetri, ytterribbene 62 og den indre ribbe 68, hindrer denne avbøyningskraft fra å sammenklemme eller krympe drivskoens 30 endefas 44, og hindrer således sammentrykking eller krymping av lederøret 4.

Som følge av den generelle symmetri ved det trekantformete tverrsnitt 56 og fasen 44, vil lederørskoens 30 neddrivnings-effekt dele jorden 22 jevnt slik at stort sett halvparten av den fortrengte jord 22 forskyves langs drivskoens 30 ytterflate 60 og halvparten av jorden forskyves langs drivskoens 30 inner-flate 66.

Jorden som skyves i glideinngrep med flaten 60 brytes opp av de vertikale ribber 62. Ribbene 62 har tosidig effekt idet de bryter jorden 22 opp i små partikler som lettere forskyves og beveges, samtidig som de reduserer de viskøse virkninger som bremser på flaten 60 og røret 4. Videre vil minskingen av lederørets 4 utvendige diameter gi et område med løs jord umiddelbart nær lederørets 4 utside og derved i vesentlig grad minske langsidig viskøs bremsevirkning eller motstand på ut-siden av lederøret 4 når det drives gjennom jorden 22.

Motstanden mot neddriving av lederøret 4 på grunn av jorden som sammentrenges i drivskoens 30 innervegg 66 består av to hovedkomponenter. Den første er kontakten eller viskøse motstand på grunn av den sammentrengte kjerne 72 som drives inn i drivskoens 32 indre, mot og langs innerveggen 66. I tillegg vil forskyvningen av jorden 22 til et innvendig punkt på grunn av den indre fasflate 46 søke å sammenpresse jorden 22. Forså-vidt som jorden 22 trolig er en vannmettet jord, og kan være temmelig konsolidert, vil den yte meget stor motstand mot slike komprimeringsvirkninger, og den nødvendige kraft for sammen-pressing av jorden 22 utgjør en vesentlig del av den totale motstand mot neddriving av lederøret 4. En har i praksis funnet at gjentatt påvirkning av hammeren 10 vil frembringe en gradvis avtagende driveffekt på lederøret 4 inntil et tidspunkt hvor lederøret 4 praktisk talt ikke beveger seg mellom slag av hammeren 10. På dette punkt er det nødvendig å fjerne hammeren 10 og montere et standard boreapparat fra vandreblokken 14, for å bore en kjerne 72 ut fra lederørets 4 innside. En har funnet at fjerningen av kjernen 72 tillater fortsatt neddriving av lederøret 4, og det ansees betegnende at kombinasjonen av kompresjon og viskøs friksjon ved den indre kjerne 72 er en hoved-bestanddel av den totale motstand mot neddriving av rør-et 4.

De innvendige staver 68 danner en generell spiral eller skruekonstruksjon 70. Disse ribbenes kontakt med kjernen 72

av jord 22 frembringer en vridningseffekt på kjernen 72, og forflytter, slik det fremgår, kjernen 72 en større strekning enn drivskoens 30 vertikalt nedadløpende utstrekning. I tillegg til ribbenes 68 løsgjørende og viskøs friksjonsned-settende virkninger som er analoge med virkningene av de ytre

ribber' 62, vil skruen 70 som dannes av ribbene 68 dessuten i betydelig grad virke til å minske de direkte komprimeringsvirkninger fra jorden som danner kjernen 72. Videre, ettersom den innvendige diameter 38 er mindre enn lederørets 4 innvendige diameter kan kjernen 72, såsnart den har passert lengden av drivskoen 30, ekspanderer noe inn i lederørets 4 større innvendige diameter. Det antas at de samlede virkninger av skruen 70 på de parti av kjernen 7 2 som er i kontakt med

drivskoen 30, sammen med innerribbenes 68 løsgjøringseffekt og utvidelse av innerdiameter mellom innerdiameteren 3 8 og rørets 4 innerdiameter er slik at man oppnår en betydelig minsking av motstanden fra den indre kjerne 72 mot neddriving av lederøret 4.

Oppfinneren antar at motstanden mot neddriving av lederøret 4 hovedsakelig består av de ovenfor beskrevne virkninger. Prøver har vist at en lederør-sko av denne konstruksjon mulig-gjorde neddriving av et lederør 4 en strekning på 230'

(70,15 m) i en blanding av jordarter i en enkelt neddrivings-sekvens uten utboring av en kjerne 72. Til sammenligning ble et lederør i henhold til teknikkens stilling bare drevet 73'

(22,27 m) før det ble nødvendig å utbore kjernen 72 fra lederøret for å gjenoppta drivoperasjonen. Det skal i hvert til-felle bemerkes at den dybde til hvilken en pæl eller et rør kan drives er den standard innen pældrivingsteknikken som er den dybde eller det punkt hvor et gitt antall slag ikke vil bevege røret nedad mer enn en viss konstaterbar minsteavstand.

Selv om et meget spesielt kombinasjonseksempel ovenfor er beskrevet og vist, er oppfinnelsen ifølge foreliggende søknad ansett å omfatte det bredere område av ekvivalenter som er angitt i kravene. Særlig har oppfinneren fremlagt en kombina-sjon som innbefatter alle de drivmotstandsreduserende trekk som er oppfunnet av ham, og det innrømmes ikke derved at de drivmotvirkende trekk ved hans oppfinnelse ikke er enkeltvis oppfinneriske og patenterbare.

Claims (6)

1. Drivsko (30) som er festet til og utgjør den nedre drivende (28) av en streng av lederør (4) for øking av lederørets (4) støt-inndrivingsende gjennom jorden (22) i lederørets (4) lengderetning, mot friksjonen fra jorden (22) og trykk-motstanden fra en jordkjerne (72) som inndrives i lederøret (4), hvilken drivsko (30) har en innervegg (66) og en yttervegg (60), som avsluttes i en avfaset ende (44), karakterisert ved et antall utenpå ytterveggen aksialt anordnede, mellomliggende ribber (62) , og et antall innenfor innerveggen (66) i et skrueformet mønster anordnede ribber (68) , som strekker seg stort sett i lederørets (4) lengderetning.

2. Drivsko ifølge krav l, karakterisert ved at dens ytterdiameter (36) er større enn lederørets (4) ytre diameter.

3. Drivsko ifølge krav 1, karakterisert ved at dens innerdiameter (38) er mindre enn lederørets (4) indre diameter.

4. Drivsko ifølge krav 1, karakterisert ved, at den avfasede ende (44) omfatter en ytre avfaset flate (45) og en indre avfaset flate (46) , hvorved oppnås en symmetrisk fortrengningskraft på jorden (22).

5. Drivsko ifølge krav 1, karakterisert ved at den avfasede ende (44) er avkortet for å danne en plan ringflate (48) , og at det på ringflaten (48) er montert et antall tenner (50) som danner en kontinuerlig fortannet, nedre kant.

6. Drivsko ifølge krav 5, karakterisert ved at tennene (50) omfatter en massiv, konisk rettavkortet form som har et første trekantformet tverrsnitt som danner en jordfortrengningsvinkel stort sett på tvers av en radius hos lederøret (4), og et andre, stort sett bueformet tverrsnitt, stort sett på tvers av det første trekantformede tverrsnitt.