NO164686B - Magnetisk transduktoranordning og fremgangsmaate for dens tilvirkning. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en magnetisk transduktoranordning og en fremgangsmåte for fremstilling av en sådan anordning, som har separate kjernepartier sammenføyet ved hjelp av et ikke-magnetisk bindematerial for å danne en hovedsakelig lukket magnetisk transduktorkrets med forbedret mekanisk kobling mellom de separate kjernepartier.

Det er kjent magnetiske transduktorer med to eller flere separate kjernepartier som er sammenstilt til å danne en hovedsakelig lukket magnetkrets med innbyrdes motstående magnetiske poler som er adskilt av et transduktorgap fylt av ikke-magnetisk material. Når de separate kjernepartier i sådanne transduktorer sammenføyes ved hjelp av et ikke-magnetisk bindematerial, slik som epoksyharpiks, forekommer ofte tap av mekanisk kobling mellom polene på grunn av dårlig vedheftning av bindematerialer til de omgivende flater. En resulterende utvidelse eller deformasjon av transduktorgapet gir da nedsatt arbeidsfunksjon, som ofte fører til vrakning av hele transduktoranordningen. Det er kjent å forbedre ved-heftningen av bindematerialet ved opprivning av bindeflåtene, f.eks. ved sandblåsing eller annen kjent teknikk, og derpå rengjøring av overflatene ved hjelp av en passende løsning. I magnetiske transduktoranordninger hvor de forskjellige elementer, omfattende kjerner, skjermer og avstandsstykker befinner seg tett inntil og ved siden av hverandre, slik som i tett monterte flerkanalstrukturer, vil imidlertid de forskjellige tverrflater ikke være lett tilgjengelig for opprivning og rengjøring. Når laminerte kjernestrukturer sammenføyes vil det dessuten være nødvendig å beskytte kantene av kjerneblikkene mot opprivning, for derved å hindre elektriske kortslutninger mellom de tettpakkede kjerneblikk.

Det er derfor et formål for foreliggende oppfinnelse å frembringe en stiv magnetisk transduktoroppbygning samt en fremstilling som gir forbedret mekanisk kobling og stabilitet mellom de forskjellige separate kjernepartier som sammenføyes ved hjelp av et ikke-magnetisk bindematerial. Det er et ytterligére formål for oppfinnelsen å frembringe en sammenføyet laminert flerkanals magnetisk transduktoranordning med forbedret mekanisk kobQLing mellom et antall elementer som danner tettpakkede parallelle transduktorkanaler.

Det er enda et annet formål å frembringe en magnetisk transduktoranordning og fremgangsmåte for fremstilling av en sådan anordning med de ovenfor angitte trekk og fordeler samt tilrettelagt for økonomisk fremstilling.

Oppfinnelsen gjelder således en magnetisk transduktoranordning med minst en transduktorkanal, idet hver kanal omfatter minst to separate magnetiske kjernepartier som er sammenstilt med motstående magnetpoler med et mellomliggende transduktorgap, og de sammenstilte kjernepartiér danner en hovedsakelig lukket magnetisk transduktorkrets som omslutter et indre hulrom som i det minste delvis er fylt med et umagnetisk bindematerial.

På denne bakgrunn av prinsipielt kjent teknikk fra f.eks. tidsskriftartikkelen "Mechanical lock for magnetic recording device" av B. Rosenthal i IBM Technical Disclosure Bulletin, vol. 7, nr. 6, november 1964, Armonk, N.Y., U.S.A., har så transduktoranordningen i henhold til oppfinnelsen som særtrekk at minst ett av nevnte separate magnetkjernepartier på ett eller flere steder langs den side som vender mot det umagnetiske bindematerial er utformet med et nøkkelelement som befinner seg i inngrep med bindematerialet for innbyrdes sammenføyning og stabilisert mekanisk kobling mellom kjernepartiene.

I henhold til et viktig trekk ved foreliggende oppfinnelsegjen-stand er nøkkelelementer anordnet på de forskjellige magnetiske kjernepartier for å danne uttagninger i sammenheng med et indre hulrom i transduktoranordningen og som sammen med nevnte uttagninger fylles med et ikke-magnetisk bindematerial.

Det bør bemerkes at uttrykket nøkkelelement i foreliggende ansøkning anvendes for å angi et passende fremspring som rager ut fra innsiden av et magnetisk kjerneparti inn i et indre hulrom i transduktoranordningen, eller alternativt for å angi et passende spor som fra nevnte innside strekker seg innover i vedkommende kjerneparti. I begge tilfeller dannes en eller flere passende uttagninger av hvert nøkkelelement, idet disse uttagninger står i sammenheng med det indre hulrom som dannes mellom de enkelte kjernepartier når de sammenstilles for å utgjøre en hovedsakelig lukket magnetisk krets. I forbindelse med foreliggende oppfinnelse er det funnet at når magnetiske kjernepartier med sådanne låseelementer sammenføyes ved å tilføre et egnet ikke-magnetisk bindematerial som omgir låseelementene og fylles uttagningene som dannes av disse, vil det i bindematerialet opptre indre krefter som trekker disse kjernepartier sammen og således forbedrer den mekaniske kobling mellom kjernepartiene.

Det er et ytterligere trekk ved foreliggende oppfinnelse at tilsvarende nøkkelelementer er utformet på forskjellige kjernepartier rett overfor hverandre og på motsatte sider av transduktorgapet for derved å forbedre den mekaniske kobling over transduktorgapet og gapets stabilitet når kjernepartiene sammenføyes.

Oppfinnelsen gjelder også en fremgangsmåte for tilvirkning av en magnetisk transduktoranordning ved utforming av minst to separate magnetiske kjernepartier og dannelse av flater for begrensning av et tilsvarende transduktorgap på to av disse kjernepartier som sammenstilles til å danne en hovedsakelig lukket magnetisk krets med nevnte transduktorgap og således at det utformes et indre hulrom avgrenset av innsidene av de sammenstilte kjernepartier.

Fremgangsmåtens særtrekk i henhold til oppfinnelsen ligger da i at minst ett av nevnte kjernepartier forsynes med et nøkkel-element som rager ut fra innsiden av nevnte kjerneparti samt danner en uttagning i sammenheng med nevnte indre hulrom, hvorpå i det minste en del av det indre hulrom sammen med nevnte uttagning fylles med et umagnetisk bindematerial således at nevnte nøkkelelement kommer i inngrep med nevnte umagnetiske bindematerial og de nevnte kjernepartier sam-menføyes, idet den innbyrdes mekaniske kobling mellom kjernepartiene derved stabiliseres.

Disse og andre særtrekk og fordeler ved oppfinnelsen vil bli bedre forstått ut i fra følgende beskrivelse, av utførelses-, eksempler under henvisning til de vedføyde tegninger, hvorpå: Fig. IA og IB er henholdsvis planskisse og oppriss av et dobbelt laminert magnetisk frontkjerneparti, som anskueliggjør de forskjellige fremstillingstrinn ved fremgangsmåten i henhold til en foretrukket utførelse av oppfinnelsen. Figr. 2A - 2C viser henholdsvis planskisse, tverrsnitt og oppriss av en bæreanordning for sammenstilling av en dobbelt flerkanals frontkjerne, og som viser ytterligere foretrukkede fremgangsmåtetrinn i henhold til oppfinnelsen. Fig. 3A og 3B er henholdsvis en planskisse og en tverrsnitt-skisse som viser et prosesstrinn ved sam-menføyningen av to tilsvarende bæreanordninger av den art som er vist i figurene 2A til 2C. Fig. 4A er en uttrukket perspektivskisse som angir det fremstillingstrinn som går ut på sammenstilling av en bæreanordning for en frontkjerne med en bakre bæreanordning for å oppnå en flerkanals transduktoroppbygning i henhold til den foretrukkede utførelse av foreliggende oppfinnelse. Fig. 4B viser et tverrsnitt langs linjen 4B gjennom den sammenstilte flerkanals utførelse i fig. 4A. Fig. 5A - 5C viser forskjellige planskisser av alternative utførelser av magnetiske kjernestrukturer i henhold til oppfinnelsen. Fig. 6A - 6F viser nøkkelelementer av forskjellig form i

henhold til oppfinnelsen.

En flerkanals transduktoranordning i henhold til en foretrukket utførelse av oppfinnelsen vil først bli beskrevet under henvisning til fig. 4A og 4B, fulgt av en beskrivelse av den foretrukkede fremstillingsmetode.

Fig. 4A viser en uttrukket perspektivskisse av en flerkanals transduktor som omfatter en øvre bærersammenstilling 50, som også er betegnet som en frontkjernebærer, samt en tilsvarende bakre bærersammenstilling 51. Den øvre bærersammenstilling 50 omfatter øvre kjernebærere 26, 37 utført i et ikke-magnetisk material, f.eks. aluminium, med parallelle kjerneslisser 27 utført i bærerne på kjent måte, for eksempel ved maskinbearbeiding, for å motta tilsvarende par av frontkjerner 12, 13, således at hvert par danner et transduktorgap 35 tilordnet en bestemt transduktorkanal. Slisser 28 for magnetiske skjermer er også anordnet i bærerne 26, 37 for å motta magnetfelt-skjermer 30 mellom kanalene, slik det er velkjent i dette fagområdet.

I fig. 4A er det vist at den bakre bærersammenstilling 51 omfatter en ikke-magnetisk bakre kjernebærer 54, hvori det er anordnet parallelle bakre kjerneslisser 55 og bakre skjermslisser 56 på velkjent måte, f.eks. ved maskinbearbeiding. Slissene 55 er anordnet rett overfor de ovenfor beskrevne frontkjerneslisser 27 og mottar magnetiske bakre kjerner 57 med transduktorvindinger 58 viklet på disse, slik det ville være velkjent på dette fagområde og også er vist i fig. 4B. Bakre skjermslisser 56 er også anordnet rett overfor de ovenfor nevnte frontskjermslisser 28, og disse tjener til å motta magnetiske bakskjermer 59 mellom kanalene på velkjent måte.

De to bærersammenstillinger 50 og 51 er sammenføyet med sine jevnt overlappende tilsvarende plane flater 52, 53 i innbyrdes anlegg samt med frontkjernene 12, 13 og bakkjernene 57 såvel som frontskjermene 30 og bakskjermene 59 nøyaktig i flukt med hverandre, slik det vil være velkjent i dette fagområdet. I den foretrukkede utførelse i figurene 4A og 4B er frontkjernebæreren 26, 37, bakkjernebæreren 54 samt de T-formede endestykker 60, 61 sammenstilt og epoksystøpt sammen på sådan måte at det sikres intim kontakt mellom anleggsflaten 36 på : frontkjernebæreren 26, 37 og anleggsflaten 53 på bakkjernebæreren 54. De T-formede endestykker 60, 61 er epoksyforbundet med frontkjernebæreren' 26, 37 og bakkj ernebæreren. 54 fpr derved å gi ytterligere mekanisk sammenkobling mellom disse bærere. T-stykkene 60, 61 er fortrinnsvis utført i samme ikke magnetiske material som fremre- og bakre bærersammenstilling, for derved å oppnå samme varmeutvidelse.

Fig. 4A og 4B viser den magnetiske transduktoranordning før ferdig konturutformning på frontsiden 43. Den.ferdige kontur av transduktorsammenstillingen er vist i fig. 4B ved avbrutte linjer 62.

I samsvar med foreliggende oppfinnelse og under henvisning til tverrsnittskissen i fig. 4B, er nøkkelelementer 17, 18 anordnet på frontkjernehalvdelene 12, 13 samt anbragt rett overfor hverandre med hensyn på planet for transduktorgapet 35. I den foretrukkede utførelse er disse nøkkelelementer utformet som fremspring med hovedsakelig trekantet tverrsnitt og som rager ut fra de divergerende innsider eller vegger 15, 16 på frontkjernestykkene 12, 13 inn i et indre hulrom 63 som omsluttes av de sammenstilte kjernepartier 12, 13 og 57. Som vist i fig. 4B er det indre hulrom 63 fylt med et passende bindemateriale 64, fortrinnsvis et epoksy-material, slik det vil være velkjent på dette fagområde. Nøkkelelementene 17, 18 danner ytterligere festeflater 65 til 71 for vedheftning til bindematerialet 64.

I den foretrukkede utførelse danner disse flater spisse vinkler med innerveggene 15, 16 og med transduktorgapet. Nøkkelelementene 17, 18 danner uttagninger 46 til 48, slik som vist i 4B. Disse uttagninger avbryter de indre veggflater 15, 16 og befinner seg i sammenheng med det indre hulrom 63. Dette hulrom og uttagningene 16 til 48 er fylt med et ikke-magnetisk bindematerial, slik det vil bli nærmere beskrevet i forbindelse med den foretrukkede fremgangsmåte ved fremstilling av transduktoranordningen. Etter at bindematerialet er herdet, vil indre krefter som utvikles- i bindematerialet samt de uttagninger som dannes av de motstående nøkkelelementer effektivt trekke de forskjellige kjernepartier sammen i retning av pilene 9 i fig. 4B. Det er funnet at denne "trekkvirkning" i vesentlig grad forbedrer den mekaniske forbindelse mellom de forskjellige kjernepartier av den foretrukkede utførelse i transduktorens gapområde. Transduktorens mekaniske stabilitet forbedres følgelig i høy grad når den utsettes for påkjenninger ved tilvirkning og drift.

Det foretrukkede fremgangsmåte ved fremstilling av en magnetisk transduktor i samsvar med oppfinnelsen vil nå bli beskrevet under henvisning til fig. IA til 4B, som viser forskjellige fremstillingstrinn av den foretrukkede fremgangsmåte .

Et antall dobbelte magnetiske frontkjernelamineringer 11 er utført som vist i fig. IA. Hver sådan laminering 11 er fortrinnsvis fremstilt ved en velkjent kjemisk valseprosess hvor flere lamineringer samtidig etses ut fra et magnetiske blikkmaterial med ønsket tykkelse. I det foretrukkede ut-førelse anvendes et material med høy permeabilitet, slik som f.eks. blikktypen HY-MU 80, med en tykkelse på 0,025-0,150 mm for laminering på velkjent måte. Alternativt kan lamineringene fremstilles ved klipping eller stansning av et magnetisk blikkmaterial, f.eks. HY-MU 80.

Den ferdige laminatstabel 23 i fig. IA omfatter to like kjernehalvdeler 12, 12a symmetrisk om linjen 14. Som det tidligere er beskrevet under henvisning til fig. 4B, er det på hver laminering anordnet nøkkelelementer 17, 18 og 17a, 18a i form av hovedsakelig trekantformede fremspring langs sideveg-gene 15, 15a på hver frontkjernehalvdel 12, 12a. Det vil forstås fra den videre detaljerte beskrivelse at disse nøkkel-elementer alternativt kan ha andre hensiktsmessige former og være utført enten som fremspring som rager ut fra innerveggene av kjernene 12, 12a eller som spor utformet på innsiden av hver av kjernene 12, 12a. På hver kjernehalvdel 12, 12a er det videre utformet en magnetisk pol 38, 38a, idet hver magnetpol har en plan endeflate 21, 21a tilsvarende en sideflate i et transduktorgap.

I fig. IA er det videre vist at nøkkelelementene 17 til 18a danner ytterligere indre veggflater 65 til 71 som i det foretrukkede utførelse danner valgte spisse vinkler med henholdsvis transduktorgapets plan og innerveggene henholdsvis 15 og 15a. De sistnevnte ytterligere flater danner uttagninger 46 til 48 i kjernehalvdelen 12 og 46a til 48a i kjernehalvdelen 12a, idet disse uttagninger står i forbindelse med det indre hulrom 63. Nøkkelelementene 17 til 18a er fortrinnsvis anbragt like under transduktorgapet, som danner flatene 21, 21a, men alternativt eller i tillegg kan de også være anbragt på andre hensiktsmessige steder på innsiden av den magnetiske kjernestruktur. Det vil imidlertid forstås at plasseringen av disse nøkkelelementer er valgt slik at de ikke kommer i konflikt med andre elementer av den magnetiske krets, slik som transduktorgapet, transduk-torspolene som er viklet omkring kjernene, slik som vist ved 58 i fig. 4B, avstandsstykker mellom kanalene, magnetskjermer eller andre velkjente elementer som kan anvendes i en flerkanals magnetisk transduktoranordning.

For å oppnå den laminerte kjernestabel 23 er et antall like lamineringer 11 stablet nøyaktig i flukt med hverandre og laminert på velkjent måte, f.eks. ved anvendelse av et varmeherdende klebemiddel, type 3M-EC2290. Den laminerte kjernestabel 23 er sett fra siden i fig. IB, tilsvarende planskissen i fig. IA og hvor tykkelsen w av hver ferdig utført kjernestabel tilsvarer en ønsket bredde av en opptakerbane.

I samsvar med ytterligere foretrukkede fremgangsmåtetrinn i henhold til oppfinnelsen og under henvisning til fig. 2A til 2C fremstilles en ikke-magnetisk dobbelt frontkjernebærer 26, fortrinnsvis av aluminium, og parallelle magnetiske kjerneslisser 27 samt magnetskjermslisser 28 blir maskinutformet i bæreren på velkjent måte. De forskjellige laminerte dobbelte kjernestabler 23 innføres og festes så i slissene 27, f.eks. ved hjelp av epoksymaterial. I en således utformet dobbelt frontsammenstilling 24 innføres en skjermstopper 29 av ikke-magnetisk material, fortrinnsvis aluminium, og festes f.eks. ved epoksyharpiks til den plane innside 25 av den dobbelte frontkjernestabel 23. Alternativt kan andre velkjente typer av skjermstoppere anvendes for å holde skjermene 30 i ønsket stilling i bæreren 26 når de innføres i slissene 28.

De magnetiske polflater 21, 21a avplanes og poleres for å oppnå nøyaktige flate og jevne overflater, slik det er nød-vendig for å danne et plant transduktorgap på velkjent måte i foreliggende fagområde.

Den resulterende frontsammenstilling 24 som også er omtalt som den dobbelte frontkjernesammenstilling i fig. 2A til 2C holdes så nøyaktig i flukt med en likeledes fremstilt tilsvarende sammenstilling 34, slik det er vist i fig. 3A og 3B med et ikke-magnetisk, gapdannende material 35 innsatt mellom de tilstøtende polflater henholdsvis 21, 21a og 40, 40a på velkjent måte. I den foretrukkede utførelse er transduktorgapet 35 utfylt med et flak av ikke-magnetisk material, f.eks. mica, av tykkelsen 1,25 - 12,5 um.

Alternativt kan et passende ikke-magnetisk material, slik som silisiumdioksyd, være påført disse polflater ved katodeforstøv-ning, vakuumpåføring eller andre velkjente metoder.

Den således sammenstilte frontkjernestruktur 24, 34 fastholdes i en passende klemfikstur (ikke vist) som påfører et nødvendig trykk, slik det er velkjent i dette fagområdet. Det vil fremgå av fig. 2b at i den ovenfor beskrevne sammenstilling befinner tilsvarende nøkkelelementer 17 til 18a på hvert tilsvarende kjerneparti 12, 13 og 12a og 13a seg rett overfor hverandre på hver sin side av vedkommende transduktorgap 35, 35a. Magnetiske frontskjermer 30 mellom kanalene innsettes så i sine respektive skjermslisser 28 i den dobbelte frontkjernesammenstilling 24, 34 i retning av henholdsvis pilene 44 og 45, slik som vist i fig. 3B. Skjermene 30 er fortrinnsvis rek-tangulære, og de er understøttet ved sine nedre ender 36, 36a ved hjelp av skjermstoppere 29, slik som angitt i fig. 3B. I den foretrukkede utførelse er skjermene 30 sammensatt av lamineringer av materialet HY-MU 80.

Mens den ovenfor beskrevne sammenstilling i fig. 3A og 3B holdes under trykk i den tidligere nevnte klemfikstur (ikke vist) påføres et passende ikke-magnetisk bindematerial på den nedre halvdel 50a av den dobbelte frontkjernesammenstilling 24, 34 slik som angitt ved 73. I den foretrukkede utførelse er det valgte bindematerial Epon Resin 815, fremstilt av Shell Corporation, fortrinnsvis blandet med U-herder i forholdet 5:1. Glassperler mellom 25 og 50 % av det totale volum kan tilsettes som fyllmaterial, slik det vil være velkjent på dette fagområde. Anvisning om bindemidlets anvendelse gis av tilvirkeren.

Bindingen utføres fortrinnsvis i to trinn. Det første trinn er vist i fig. 3B, hvor det ovenfor angitte bindematerial 73 først påføres for å utfylle bare den del av det indre hulrom 63a som strekker seg mellom de motstående nøkkelelementer 17a og som ligger i umiddelbar nærhet av baksiden av transduktorgapet 35a. Bindematerialet tilføres slik at det fullstendig omgir nøkkel-elementene 17a og fullstendig utfyller de innbyrdes motstående uttagninger 46a samt en del av de motstående uttagninger 47a. Det påførte bindematerial herdes så i samsvar med tilvirkerens anvisninger. Under denne herdningsprosess utvikles indre krefter i bindematerialet og disse trekker de tilsvarende kjernehalvdeler 12a, 13a sammen i retning av pilene 9a over transduktorgapet 35a. Etter at den ovenfor beskrevne binding 7 3 er herdet, dreies frontkjernesammenstillingen 24, 34 og fiksturen 180°, og den ovenfor angitte bindingsprosess gjentas med hensyn til den øvre bærersammenstilling 50 for å oppnå bindingen 74. Det vil forstås ut i fra beskrivelsen ovenfor at etter herdingen av forbindelsen 74 vil indre krefter utvikles over gapet 35 og effektivt trekke de respektive frontkjernepartier 12, 13 sammen i retning av pilene 9. Den således delvis sammenføyde struktur 24, 34 fjernes så fra klemfiksturen og anbringes i en passende oppdelingsfikstur (ikke vist), slik det vil være tidligere kjent. Strukturen 24, 34 kappes så langs planet 75 i to tilsvarende halvdeler 50, 50a, som utgjor hver sin enkeltstående øvre bærersammenstilling. Kappetrinnet utføres fortrinnsvis ved hjelp av en karborundumsirkelsag på velkjent måte.

Hver således adskilt bærersammenstilling 50, 50a slipes så over den plane flate 75 inntil det parti som inneholder skjermstopperne 29 er fullstendig fjernet og en ønsket dimen-sjon mellom en frontflate 43 og en avslipt plan flate 52 er oppnådd, slik som angitt i fig. 4A. Flaten 52 avplanes og poleres til en ønsket jevnhet. Det vil fremgå av den fore-gående beskrivelse at overflaten 52 utgjør en således avplanet og utjevnet underside av frontkjerner 12, skjermer 30 og frontkjernebærere 26, 37.

Av fig. 4A og 4B vil det videre fremgå at en bakre kjernebærersammenstilling 51 fremstilles ved hjelp av en bakre kjernebærer 54 av umagnetisk material, fortrinnsvis samme material-type som anvendes i frontkjernebærerne 26, 37, slik som tidligere beskrevet. Slisser 55 for de bakre magnetiske kjerner 57 og slisser 5 6 for bakre magnetskjermer 59 utføres i bæreren 54 på velkjent måte, slik som f.eks. ved gangslissing i en fresemaskin. De bakre magnetiske kjerner 57 er fortrinnsvis utført i MnZn-ferritt. Transduktorspoler 58 er viklet rundt hver bakre kjerne, slik det vil være velkjent på dette fagområde og best er vist i fig. 4B. Den bakre kjernebærer 54 holdes i en passende fikstur (ikke vist) for nøyaktig innføring av kjernene 57 og skjermene 59 i sine respektive slisser på velkjent måte. De bakre kjerner med sine spoler 58 innføres i slissene 55, slik som angitt i figurene 4A og 4B, mens de bakre magnetskjermer 59 innføres i slissene 56. Kjernene 57 og skjermene 59 festes i slissene 55, 56 på velkjent måte, f.eks. ved hjelp av epoksy-material, hvorpå oversiden 53 av den sammenstilte bakre kjernebærersammenstilling 51 avplanes og avslipes for å oppnå den ønskede flathet.

Tilsvarende fremre og bakre kjernebærersammenstillinger 50, 51 anbringes så i en passende bindingsfikstur (ikke vist) for å oppnå nøyaktig innbyrdes overrensstemmelse mellom tilsvarende fremre og bakre kjerner 12, 57 såvel som fremre og bakre skjermer 30 og 59, idet disse sammenstillinger holdes med sine motstående plane flater 52, 53 i innbyrdes anlegg og under et passende trykk frembragt av bindingsfiksturen, slik det vil være velkjent.

Den viste sammenstilling i fig. 4B dreies så 180° i forhold til den viste stilling, og et ikke-magnetisk bindematerial, fortrinnsvis av samme art som tidligere anvendt for de ovenfor beskrevne bindinger 7 3 og 74, påføres flerkanalstransduktoren på kjent måte. Bindematerialet påføres for å fylle resten av det indre hulrom 63 som er dannet mellom frontkjernestykkene 12, 13 og det bakre kjernestykke 57, idet de innbyrdes motstående nøkkelelementer 18 fullstendig omsluttes av bindematerialet. Bindingen strekker seg fortrinnsvis utover det bakre kjerneavsnitt 57, slik det er angitt ved 64 i fig. 4B for ytterligere å styrke den sammenføyde flerkanalsstruktur. Det vil forstås at den således oppnådde binding fyller hele område mellom de respektive sideflater av frontskjermene 30, frontkjernene 12, de bakre skjermer 59 og bakre kjerner 57 i flerkanaltransduktoren i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Den frembrakte binding trekker de respektive kjernepartier 12, 13 sammen mot det bakre kjerneparti 57 i den retning som er angitt ved piler 10. Den sistnevnte virkning økes av det bindematerial 63 som omgir nøkkelelementene 18 innenfor det område som er dannet av uttagningene 47 og 48.

Den således frembrakte flerkanalstransduktoranordning 50, 51 i figurene 4A, 4B fjernes så fra bindingsfiksturen. Den frem-stilte transduktoranordning kontureres på velkjent måte på forsiden 43 for å oppnå en ønsket forsidekontur, f.eks. som vist ved det stiplede linje 62 i fig. 4B. Det vil fremgå av beskrivelsen ovenfor at stabiliteten av bindingsstrukturen er vesentlig forbedret omkring transduktorgapet, samtidig som også transduktorstrukturen i sin helhet er forsterket. På grunn av den resulterende forbedrede kontakt mellom de tilstøtende anleggsflater av de forskjellige magnetiske kjerner oppnås en magnetisk bane med lav reluktans, hvilket reduserer tapene ved opptak og gjengivelse og i sin tur forbedrer transduktorens virkningsgrad.

Det vil fremgå av det som er angitt ovenfor at mulighetene for at bindingen skal løsne på grunn av utilstrekkelig vedheftning til relativt glatte innerflater i tidligere kjente transduktorer, i vesentlig grad er nedsatt i henhold til foreliggende utførelser i henhold til oppfinnelsen.

Skjønt de respektive magnetkjernepartier 12, 12a, 13 og 13a

i den foretrukkede utførelse er laminert, kan disse kjernepartier alternativt også utføres i sammenhengende magnetisk material, hvorpå de forskjellige nøkkelelementer er utformet ved maskinbearbeiding. Det vil forstås av fagfolk på området av idet tilfelle kjernepartier med nøkkelelementer i samsvar med foreliggende oppfinnelsen f.eks. fremstilles ved kjemisk etsing eller lignende metoder, slik som beskrevet ovenfor, vil det ikke foreligge noen vesentlig økning av fremstillingsom-kostningene sammenlignet med tidligere kjente kjerner uten nøkkelelementer.

Oppfinnelsen er ikke begrenset til flerkanalutførelser, og enkeltkanaltransduktorer kan like godt utføres i samsvar med foreliggende oppfinnelse. Fig. 5A til 5C viser alternative transduktorkjernestrukturer hvori nøkkelelementer i henhold til foreliggende oppfinnelse inngår. I fig. 5A er således to tilsvarende C-formede kjerner 80, 81 sammenstilt og sammenføyet til å danne en hovedsakelig lukket magnetkrets med et transduktorgap 83, slik det er tidligere kjent. I henhold til oppfinnelsen er imidlertid innbyrdes motstående nøkkelelementer 85, 86 utformet på hver av kjernene 80, 81 på motstående divergerende innsider på baksiden av transduktorgapet 83. Fig. 5B viser en ytterligere utførelse i henhold til oppfinnelsen, og hvor to C-formede kjerner 87, 88 av lignende art som kjernene 80, 81 i fig. 5A er sammenstilt og sammenføyet til å danne en hovedsakelig lukket magnetkrets med reversible transduktorgap 89 og 90. Som det vil-være velkjent på dette fagområde kan i den sistnevnte transduktortype det ene eller det andre av gapene 89, 90 anvendes enten som transduktorgap eller bakre gap. Tilsvarende nøkkelelementer 91, 92 av samme art som nøkkelelementene 85-, 86 i fig. 5A er anordnet på baksiden av transduktorgapet 89, mens ytterligere tilsvarende nøkkelelementer 93, 94 er anordnet i transduktoren på innsiden av det reversible bakre gap 90. De respektive nøkkelelementer 91 og 92, samt 93 og 94, er anordnet rett overfor hverandre på hver sin side av transduktorgapets plan.

Enda et ytterligere eksempel på hvorledes transduktorkjerner kan utstyres med nøkkelelementer i samsvar med foreliggende oppfinnelse er vist i fig. 5C, hvor det er angitt en transduktoranordning med to gap og som omfatter to tilsvarende C-formede kjerner 97, 98 som er sammenstilt og forbundet med en I-formet kjerne 99 på en måte som er velkjent teknikk i dette fagområde. I henhold til denne utførelse av oppfinnelsen er hver C-formede kjerne 97, 98 utstyrt med et nøkkelelement 104, 105 anordnet innenfor og bakenfor de to transduktorgap 100, 101 og som strekker seg inn i hvert sitt indre hulrom, 112 henholdsvis 113. Ytterligere nøkkelelementer 106, 107 er anordnet på hver sin side av den I-formede kjerne rett overfor hvert sitt nøkkelelement 104 eller 105 på C-kjernene. Nøkkelele-mentene 106, 107 er utført som spor som rager inn i I-kjernen og står i sammenheng med hvert sitt indre hulrom. Det følger av beskrivelsen ovenfor at etter at de respektive transduktorer i figurene 5A til 5C er sammenføyet ved hjelp av et passende bindematerial på tidligere beskrevet måte, vil de indre krefter som etter hvert utvikles i. de respektive bindinger trekke de forskjellige kjernepartier 97, 98 og 99 sammen i retning av pilene 9, hvilket vil si på tvers av de respektive transduktor-gapplan.

Det vil forstås at det i stedet for den ovenfor beskrevne dobbeltgaptransistor i fig. 5C kan dannes en enkeltgaptransduk-tor med en C-kjerne og I-kjerne samt utstyrt med innbyrdes motstående nøkkelementer av den art som er vist ved 104 og 106.

Hvis så ønskes er også mulig å anordne ytterligere nøkkel-elementer tilsvarende elementene 104 til 107 i området om kring bakgapene 102 og 103 i fig. 5C eller bakgapet 84 i den viste utførelse i fig. 5A for ytterligere å forsterke de respektive transduktorstrukturer.

Fig. 6A til 6F viser eksempler på forskjellige alternative utførelser og former av nøkkelelementer som kan anvendes i

stedet for eller i tillegg til de ovenfor beskrevne utførelser. For å lette sammenligningen med de tidligere angitte utførelser viser figurene 6A til 6F et område som tilsvarer et avsnitt av transistorkjernen 81 som er omsluttet av stiplede linjer 110 i fig. 5A. Det vil forstås at nøkkelelementene kan være utført

som fremspring i et stykke med de magnetiske kjerner, slik det er vist i figurene 5A, 6B, 6C, 6E og 5F, eller som uttatte spor i magnetkjernene, slik som vist i figurene 5C, 6A og 6D.

Andre hensiktsmessige former av nøkkelelementene i tillegg til trekantform, mangekantform og sirkelform slik som vist, kan også anvendes. Skjønt det foretrekkes at nøkkelelementene anbringes så nær baksiden av transduktorgape som praktisk mulig, vil det innses at de generelt sett kan være anordnet på et hvilket som helst hensiktsmessig sted på innsiden av de respektive magnetiske kjernepartier og hvor de ikke kommer i konflikt med transduktorvindingene eller andre transduktor-elementer, slik som skjermer avstandsstykker og så videre.

De forskjellige utførelser som er vist i figurene 5A til 5C kan være utført som transduktorer med en eller flere kanaler.

Claims (26)

1. Magnetisk transduktoranordning med minst en transduktorkanal, idet hver kanal omfatter minst to separate magnetiske kjernepartier (12, 13) som' er sammenstilt med motstående magnetpoler (21) med et mellomliggende transduktorgap (35), og de sammenstilte kjernepartier danner en hovedsakelig lukket magnetisk transduktorkrets- som omslutter et indre hulrom (63) som i det minste delvis er fylt med et umagnetisk bindematerial (64, 74), karakterisert ved at minst ett av nevnte separate magnetkjernepartier (.12, 13) på ett eller flere steder langs den side (15, 16) som vender mot det umagnetiske bindematerial er utformet med et nøkkelelement (17, 18) som befinner seg i inngrep med bindematerialet for innbyrdes sammenføyning og stabilisert mekanisk kobling mellom kjernepartiene (12, 13) .

2. Magnetisk transduktoranordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at minst to av nevnte separate magnetkjernepartier (12, 13) er utstyrt med minst ett nøkkelelement (17, 18) hver, som danner uttagninger (46, 47), 48) i sammenheng med nevnte indre hulrom (63).

3. Transduktoranordning som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at hvert nøkkelelement (17, 18) er utført som et fremspring som rager ut fra en innside (15, 16) av vedkommende kjerneparti (12, 13) inn i nevnte indre hulrom (63) eller som et spor som rager fra nevnte innside innover i vedkommende kjerneparti.

4. Transduktoranordning som angitt i krav 3, karakterisert ved at nevnte nøkkelelementer (17, 18) på de forskjellige magnetiske kjernepartier (12, 13) er anordnet rett overfor hverandre.

5. Transduktoranordning som angitt i krav 2, karakterisert: ved at nevnte nøkkelelementer (17, 18) er anordnet rett overfor hverandre på hver sin side av et plan som faller sammen med transduktorgapet (35).

6. Transduktoranordning som angitt i krav 5, karakterisert ved at nevnte nøkkelelementer (17, 18) rett overfor hverandre er anordnet nær transduktorgapets bakre åpning.

7. Transduktoranordning som angitt i krav 3, karakterisert ved at nevnte fremspring eller spor har hovedsakelig trekantformet tverrsnitt.

8. Transduktoranordning som angitt i.krav 3, karakterisert ved at nevnte fremspring eller spor har hovedsakelig sirkelformet tverrsnitt.

9. Transduktoranordning som angitt i krav 3, karakterisert ved at nevnte fremspring eller spor har hovedsakelig flerkantformet tverrsnitt.

10. Transduktoranordning som angitt i krav 1 - 9 og hvor de to nevnte separate magnetkjernepartier (12, 13) utgjør de fremre kjernepartier som mellom seg danner nevnte tranduktorgap (35) mens deres innsider (15, 16) divergerer fra transduktorgapets bakside, idet anordningen også omfatter et bakre magnetisk kjerneparti (57) som i innbyrdes anlegg med tilsvarende flater (52, 53) er sammenstilt med nevnte fremre kjernepartier for å danne nevnte hovedsakelig lukkede transduktorkrets, karakterisert ved at nevnte nøkkelelementer (17, 18) er på de nevnte divergerende innsider (15, 16) av de fremre kjernepartier, mens nevnte uttagninger (46, 47, 48) som dannes av nøkkelelementene har vegger (65, 67, 69, 71) som danner spisse vinkler med de divergerende innsider samt med et plan sammenfallende med transduktorgapet.

11. Transduktoranordning som angitt i krav 10, idet nevnte bakre magnetkjerneparti (57) er påviklet en transduktorvikling (58) , karakterisert ved at et umagnetisk bindematerial sammenføyer hver kanals fremre (12, 13) og bakre (57) magnetkjernepartier, idet bindemiddelet utfyller i det minste en del av det indre hulrom (63) sammen med uttagningene (46, 47, 48).

12. Transduktoranordning som angitt i krav 1 - 9, idet hver kanals magnetiske kjernepartier (87, 88) hovedsakelig er C-formede og har avplanede motstående partier som danner henholdsvis nevnte transduktorgap (89) og et bakre gap (90), samt har ytterligere divergerende innervegger ut fra det bakre gap (90), karakterisert ved at ytterligere innbyrdes samordnede nøkkelelementer (93, 94) er anordnet på de nevnte ytterligere divergerende innervegger.

13. Transduktoranordning som angitt i krav 1 - 9 og hvor hver kanals magnetiske kjernepartier (97, 98) er hovedsakelig C-formede og befinner seg rett overfor et hovedsakelig l-formet og mellomliggende magnetisk kjerneparti (99), idet nevnte kjernepartier (97, 98, 99) er sammenstilt for å danne transduktorgap (100, 101) mellom nevnte C-formede magnetkjernepartier og det I-formede magnetkjerneparti, karakterisert ved at hvert nevnte magnetkjerneparti (97, 98, 99) har minst ett nøkkelelement (104, 105, 106, 107) som danner en uttagning i sammenheng med indre hulrom (112, 113), idet nøkkelelementene er plassert rett overfor hverandre på motsatte sider av plan sammenfallende med respektive transduktorgap (100, 101) og i nærheten av vedkommende transduktorgap.

14. Tranduktoranordning som angitt i krav 13, karakterisert ved at de nøkkelelementer (104, 105) som er utformet på de C-formede kjernepartier (97, 98) danner fremspring som strekker seg utover fra nevnte kjernepartier inn i nevnte indre hulrom (112, 113), mens de nøkkel-elementer (10.6, 107) som er utformet på det I-f ormede kjerneparti (99) danner spor som strekker seg fra de nevnte hulrom innover i vedkommende kjerneparti.

15. Fremgangsmåte for tilvirkning av en magnetisk transduktoranordning ved utforming av minst to separate magnetiske kjernepartier (12, 13) og dannelse av flater (21) for begrensning av et tilsvarende transduktorgap (35) på to av disse kjernepartier som sammenstilles til å danne en hovedsakelig lukket magnetisk krets med nevnte transduktorgap og således at det utformes et indre hulrom (63) avgrenset av innsidene (15,

16) av de sammenstilte kjernepartier, karakterisert ved at minst ett av nevnte kjernepartier (12, 13) forsynes med et nøkkelelement (17, 18) som rager ut fra innsiden (15, 16) av nevnte kjerneparti samt danner en uttagning (46, 47, 48) i sammenheng med nevnte indre hulrom (63) , hvorpå i det minste en del av det indre hulrom sammen med nevnte uttagning fylles med et umagnetisk bindematerial (64) således at nevnte nøkkelelement kommer i inngrep med nevnte umagnetiske bindematerial og de nevnte kjernepartier (12, 13) sammenføyes, idet den innbyrdes mekaniske kobling mellom kjernepartiene derved stabiliseres.

16. Fremgangsmåte som angitt i krav 15, karakterisert ved at minst to av nevnte separate kjernepartier (12, 13) forsynes med hvert sitt nøkkelelement (17, 18) som rager inn fra innsiden av vedkommende kjerneparti.

17. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 eller 16, karakterisert ved at hvert nøkkelelement (17, 18) utføres som et fremspring som rager utover fra vedkommende kjernepartis innside, eller dannes av et spor som strekker seg innover i vedkommende kjerneparti fra dets innside.

18. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 - 17, karakterisert ved at det under fremstilling av nøkkelelement dannes minst to innbyrdes motstående nøkkelele- menter (17, 17a, 18, 18a) på hvert sitt separate kjerneparti (12, 12a).

19. Fremgangsmåte som angitt i krav 18, karakterisert ved at de innbyrdes motstående nøkkelelementer (17, 17a, 18, 18a) anbringes på hver sin motsatte side av et plan sammenfallende med transduktorgapet (35) .

20. Fremgangsmåte som angitt i krav 19, karakterisert ved at de innbyrdes motstående nøkkelelementer (17, 17a, 18, 18a) utformes i nærheten av transduktorgapets bakre åpning.

21. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 - 20, og som også går ut på at nevnte separate magnetkjernepartier utformes som fremre kjernepartier (12, 13) som mellom seg danner nevnte transduktorgap (35) mens deres innsider (15, 16) utformes til å divergere fra transduktorgapets bakside, og at det utformes et bakre magnetisk kjerneparti (57) for innbyrdes anlegg med tilsvarende flater (52, 53) for sammenstilling med nevnte fremre kjernepartier for å danne nevnte hovedsakelig lukkede transduktorkrets, karakterisert ved at nevnte nøkkelelementer (12, 13) anordnes på de nevnte divergerende innsider (15, 16) av de fremre kjernepartier, mens nevnte uttagninger (46, 47,

48) som dannes av nøkkelelementene utformes med vegger (65, 67, 69, 71) som danner spisse vinkler med de divergerende innsider samt med et plan sammenfallende med transduktorgapet.

22. Fremgangsmåte som angitt i krav 21, og som også går ut på at det fremstilles en eller flere transduktorkanaler, idet hver kanals bakre magnetkjerneparti (57) påvikles en transduktorvikling (58), karakterisert ved at hver kanals fremre (12, 13) og bakre (57) magnetkjernepartier sammenføyes av et umagnetisk bindematerial som utfyller i det minste en del av det indre hulrom (63) sammen med uttagningene (46, 47, 48).

23. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 - 20, og som også går ut på at det fremstilles en eller flere transduktorkanaler, idet hver kanals magnetiske kjernepartier (87, 88) hovedsakelig utformes som en C og med avplanede motstående partier som danner henholdsvis nevnte transduktorgap (89) og et bakre gap (90), samt med ytterligere divergerende innvervegger ut fra det bakre gap (90), karakterisert ved at ytterligere innbyrdes samordnede nøkkelelementer (93, 94) anordnes på de nevnte ytterligere divergerende innervegger.

24. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 - 20, og som også går ut på at det fremstilles en eller flere transduktorkanaler, idet hver kanals magnetiske kjernepartier (97, 98) hovedsakelig utformes som en C og anbringes rett overfor et hovedsakelig I-formet og mellomliggende magnetisk kjerneparti (99), og som sammenstilles for å danne transduktorgap (100, 101) mellom nevnte C-formede magnetkjernepartier og det I-formede magnetkjerneparti, karakterisert ved at hvert nevnte magnetkjerneparti (97, 98, 99) utformes med minst ett nøkkelelement (104, 105, 106, 107) som danner en uttagning i sammenheng med indre hulrom (112, 113), idet nøkkelelementene plasseres rett overfor hverandre på motsatte sider av plan sammenfallende med respektive transduktorgap (100, 101) og i nærheten av vedkommende transduktorgap.

25. Fremgangsmåte som angitt i krav 24, karakterisert ved at de nøkkelelementer (104, 105) som utformes på de C-formede kjernepartier (97, 98) danner fremspring som strekker seg utover fra nevnte kjernepartier inn i nevnte indre hulrom (112, 113), mens de nøkkelelementer (106, 107) som utformes på det I-formede kjerneparti (99) danner spor som rager fra de nevnte hulrom innover i vedkommende kjerneparti.

26. Fremgangsmåte som angitt i krav 15 - 20, og som går ut på at det fremstilles en flerkanals transduktoranordning, idet et antall tosidige fremre kjernepartier (23) utformes symmetrisk om et midtplan (14) og med flater (21, 21a) beregnet til å danne transduktorgap (35, 35a) ved sine motsatte ytterender (38, 38a), en tosidig fremre kjernebærer (26) utformes av et umagnetisk material og forsynes med et antall parallelle slisser (27), nevnte dobbelte fremre kjernepartier (23) innføres og festes i nevnte slisser (27) for å oppnå en dobbel fremre kjernesammenstilling (24), to tilsvarende dobbelte fremre kjernesammenstillinger (24) settes og holdes sammen på sådan måte at nevnte gapdannede flater (21, 21a) ved deres ytterende sammenføres til nøyaktig å avgrense hvert sitt mellomliggende transduktorgap (35, 35a), således at de sammensatte dobbelte fremre kjernepartier med sine innsider danner et indre hulrom, et umagnetisk bindematerial (73, 74) tilføres forskjellige deler av nevnte indre hulrom innbefattet de bakre områder (63, 63a) av transduktorgapene (35, 35a), nevnte sammensatte dobbelte fremre kjernesammenstilling oppdeles i to like halvdeler (50, 50a) som hver omfatter et transduktorgap (35, 35a) for derved å oppnå en flerkanals oversidesammenstilling, en flerkanals undersidesammenstilling (51) frembringes av bakre magnetiske kjernepartier (57) med transduktorviklinger (58) tilsvarende nevnte flerkanals oversidesammenstilling (50), og nevnte over- og undersidesammenstillinger (50, 51) settes sammen og holdes fast mot hverandre med nevnte fremre (23) og bakre (57) kjernepartier nøyaktig i flukt med hverandre, karakterisert ved at: det umagnetiske bindematerial (7 3, 74) som innføres i nevnte indre hulrom (63, 63a) etter sammenføringen av de to nevnte tilsvarende dobbelte fremre kjernesammenstillinger (24), dekker minst ett av nevnte nøkkelelementer (17, 17a) og nevnte uttagninger dannet av disse på motsatte sider av vedkommende transduktorgap (35, 35a), for innbyrdes sammenføyning og stabilisert mekanisk kobling mellom respektive nevnte kjernepartier (12 og 13, 12a og 13a), og at - et umagnetisk bindematerial innføres i nevnte over- og undersidesammenstillinger (50, 51) etter deres sammenføring, for å fylle de forskjellige områder mellom de respektive kanaler av flerkanalsammenstillingen samt også eventuelt gjenværende tomme deler av nevnte hulrom og nevnte uttagninger som er dannet av nøkkelelementene, for derved å oppnå innbyrdes sammenføyning og tettpakking, samt stabilisert mekanisk kobling mellom flerkanalsammenstillingens forskjellige bestanddeler.