NO163168B - PROCEDURE FOR MANUFACTURING STABLE PLURILAMELA REVICES - Google Patents

PROCEDURE FOR MANUFACTURING STABLE PLURILAMELA REVICES Download PDF

Info

Publication number
NO163168B
NO163168B NO83834371A NO834371A NO163168B NO 163168 B NO163168 B NO 163168B NO 83834371 A NO83834371 A NO 83834371A NO 834371 A NO834371 A NO 834371A NO 163168 B NO163168 B NO 163168B
Authority
NO
Norway
Prior art keywords
splv
aqueous phase
vesicles
animals
treatment
Prior art date
Application number
NO83834371A
Other languages
Norwegian (no)
Other versions
NO163168C (en
NO834371L (en
Inventor
Robert Parker Lenk
Michael Wayne Fountain
Andrew Stuart Janoff
Marc Jaffrey Ostro
Micrea Constantine Popescu
Original Assignee
Liposome Co Inc
Priority date (The priority date is an assumption and is not a legal conclusion. Google has not performed a legal analysis and makes no representation as to the accuracy of the date listed.)
Filing date
Publication date
Priority claimed from US06/476,496 external-priority patent/US4522803A/en
Priority claimed from PCT/US1983/000419 external-priority patent/WO1983003383A1/en
Application filed by Liposome Co Inc filed Critical Liposome Co Inc
Publication of NO834371L publication Critical patent/NO834371L/en
Publication of NO163168B publication Critical patent/NO163168B/en
Publication of NO163168C publication Critical patent/NO163168C/en

Links

Landscapes

  • Medicinal Preparation (AREA)
  • Acyclic And Carbocyclic Compounds In Medicinal Compositions (AREA)

Abstract

Ny og forbedret type lipid vesikler, her kalt stabile plurilamellære vesikler eller SPLV,. fremstilles ved å tildanno en dispersjon av minst en amfipatisk væske, slik som fosfatidyl cholin i et organisk oppløsningsmiddel, kombinering av dispersjonen med en tilstrekkelig mengde av en vandig fase for å tildanne en bifase-blanding hvor den vandige fase helt kan emulgeres, og emulgering av den vandige fase og fordamping av det organiske oppløsningsmiddel fra bifase-blandingen.De fremstilte SPLV er stabile under lagring og kan benyttes in vivo for forsinket frigjøring av forbindelser og ved behandling av sykdommer.New and improved type of lipid vesicles, here called stable plurilamellar vesicles or SPLV ,. is prepared by forming a dispersion of at least one amphipathic liquid, such as phosphatidyl choline in an organic solvent, combining the dispersion with a sufficient amount of an aqueous phase to form a biphasic mixture in which the aqueous phase can be completely emulsified, and emulsifying the aqueous phase and evaporation of the organic solvent from the biphasic mixture. The SPLVs produced are stable during storage and can be used in vivo for delayed release of compounds and for the treatment of diseases.

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av liposomer og deres anvendelse som bærere i avgivelsessystemer. Mer spesielt angår den fremstilling av en ny type 1ipidvesikler med unike egenskaper og som gir spesielle fordeler som øket stabilitet og høy innfangningseffektivitet. The present invention relates to the production of liposomes and their use as carriers in delivery systems. More particularly, it concerns the production of a new type of lipid vesicles with unique properties and which provide special advantages such as increased stability and high entrapment efficiency.

Vesiklene som her fremstilles, har et vidt anvendelsesområde for eksempel som bæresystemer og målrettede avgivelsessystemer. Oppfinnelsen illustreres ved hjelp av eksempler for behandling av brucellose, behandling av okulærinfeksjoner og behandling av lymfocytisk meningitt-virusinfeksjoner. The vesicles produced here have a wide range of applications, for example as carrier systems and targeted delivery systems. The invention is illustrated by means of examples for the treatment of brucellosis, the treatment of ocular infections and the treatment of lymphocytic meningitis virus infections.

Liposomer er helt lukkede bisjiktsmembraner inneholdende en innfanget vandig fase. Liposomer kan være en hvilken som helst type unilamellære vesikler (med et enkelt membranbisjikt) eller multilamellære vesikler (løkllgnende strukturer som karakteriseres ved konsentriske membranbisjikt, hver separert fra det neste ved et vannsjikt). Liposomes are completely closed bilayer membranes containing a trapped aqueous phase. Liposomes can be any type of unilamellar vesicles (with a single membrane bilayer) or multilamellar vesicles (onion-like structures characterized by concentric membrane bilayers, each separated from the next by a layer of water).

De opprinnelige liposompreparatene til Bangham et al., (1965, "J. Mol. Biol.", 13:238-252) involverte suspendering av fosfolipider i et organisk oppløsningsmiddel som derefter ble fordampet til tørr tilstand og efterlot en vokslignende avsetning av foslipid i reaksjonsbeholderen. Derefter ble en egnet mengde vandig fase tilsatt, blandingen ble tillatt å "svelle" og de resulterende liposomer som bestod av multilamellære vesikler (herefter kalt MLV) ble dispergert på mekanisk måte. Strukturen for det resulterende membranbisjIkt er slik at de hydrofobe eller ikke-polare "haler" for lipidet orienterte seg mot midten av blsjiktet, mens de hydrofile eller polare "hoder" orienterte seg mot den vandige fase. Denne teknikk ga basis for utvikling av små sonikerte unilamellære vesikler (herefter kalt SUV) som beskrevet av Papahadjopoulos og Miller (1967, "Biochim. Biophys. Acta. 135:624-638). Disse "klassiske liposomer", hadde imidlertid et antall mangler av hvilken den ikke minste var et lavt volum av Innfanget vandig masse pr. mol lipid, samt en begrenset evne til å innkapsle store makromolekyler. The original liposome preparations of Bangham et al., (1965, "J. Mol. Biol.", 13:238-252) involved suspending phospholipids in an organic solvent which was then evaporated to dryness leaving a wax-like deposit of phospholipid in the reaction vessel. Then a suitable amount of aqueous phase was added, the mixture was allowed to "swell" and the resulting liposomes consisting of multilamellar vesicles (hereafter referred to as MLVs) were mechanically dispersed. The structure of the resulting membrane bilayer is such that the hydrophobic or non-polar "tails" of the lipid are oriented towards the center of the bilayer, while the hydrophilic or polar "heads" are oriented towards the aqueous phase. This technique provided the basis for the development of small sonicated unilamellar vesicles (hereinafter called SUVs) as described by Papahadjopoulos and Miller (1967, "Biochim. Biophys. Acta. 135:624-638). However, these "classical liposomes" had a number of shortcomings not the least of which was a low volume of trapped aqueous mass per mole of lipid, as well as a limited ability to encapsulate large macromolecules.

Forsøk på å øke innfanget volum medførte først å danne inverse miceller eller liposomforløpere, det vil si vesikler inneholdende en vandig fase, omgitt av et monosjikt av lipidmolekyler orientert slik at de polare hodegrupper er rettet mot den vandige fase. Liposomforløpere oppnås ved å tilsette den vandige oppløsning som skal innfanges til en oppløsning av polart lipid i et organisk oppløsningsmiddel og sonikering. Liposomforløperen fordampes derefter i nærvær av overskytende lipid. De resulterende liposomer, bestående av en vandig fase innfanget av et lipidbis]ikt, er dispergert i vandig fase, se US-PS 4 224 179 i navnet M. Schneider. Attempts to increase the captured volume first led to the formation of inverse micelles or liposome precursors, i.e. vesicles containing an aqueous phase, surrounded by a monolayer of lipid molecules oriented so that the polar head groups are directed towards the aqueous phase. Liposome precursors are obtained by adding the aqueous solution to be captured to a solution of polar lipid in an organic solvent and sonication. The liposome precursor is then vaporized in the presence of excess lipid. The resulting liposomes, consisting of an aqueous phase captured by a lipid bisect, are dispersed in the aqueous phase, see US-PS 4,224,179 in the name of M. Schneider.

I et annet forsøk på å maksimalisere effektiviteten av innfangningen, beskriver Papahadjopoulos i US-PS 4 235 871 en "reversfase-fordampningsprosess" for fremstilling av oligolamellære 1ipidvesikler, også kjent som reversfase-fordamp-ningsvesikler (herefter kalt REV). I henhold til denne prosedyre blir den vandige fase som skal innfanges tilsatt til en blanding av polart lipid i et organisk oppløsnings-middel. Derefter blir en homogen emulsjon av vann-i-olje-typen dannet og det organiske oppløsningsmiddel fordampet inntil det er dannet en gel. Gelen omdannes så til en suspensjon ved dispergering av den gellignende blanding i et vandig medium. REV-produktet består hovedsakelig av unilamellære vesikler og enkelte oligolamellære vesikler som karakteriseres ved kun noen få konsentriske bisjikt med et stort indre vannrom. Visse permeabilitetsegenskaper for REV ble angitt å være tilsvarende de til MLV og SUV, se Szoka og Papahadjopoulos, 1978, "Proe. Nati. Acad. Sei.", USA, 75:4194-4198. In another attempt to maximize the efficiency of entrapment, Papahadjopoulos in US-PS 4,235,871 describes a "reverse-phase evaporation process" for the production of oligolamellar lipid vesicles, also known as reverse-phase evaporation vesicles (hereinafter referred to as REV). According to this procedure, the aqueous phase to be captured is added to a mixture of polar lipid in an organic solvent. Then a homogeneous emulsion of the water-in-oil type is formed and the organic solvent is evaporated until a gel is formed. The gel is then converted into a suspension by dispersing the gel-like mixture in an aqueous medium. The REV product mainly consists of unilamellar vesicles and some oligolamellar vesicles which are characterized by only a few concentric bilayers with a large internal water space. Certain permeability properties of REV were reported to be similar to those of MLV and SUV, see Szoka and Papahadjopoulos, 1978, "Proe. Nati. Acad. Sei.", USA, 75:4194-4198.

Liposomer som innfanger et antall forbindelser kan fremstilles, imidlertid er stabiliteten for liposomene under lagring uunngåelig begrenset. Dette stabilitetstap resulterer i lekkasje av innfanget forbindelse fra liposomet inn i omgivende media, og kan også resultere i forurensning av liposominnholdet ved permeasjon av stoffer fra omgivende media inn i liposomet selv. Som et resultat er lagrings-levetiden for tradisjonelle liposomer meget begrenset. Forsøk på å forbedre stabiliteten involverte innarbeiding i liposommembranet av visse stoffer (herefter kalt "stablisa-torer") som påvirker de fysikalske egenskaper for lipidbisjiktene (for eksempel steroidgrupper). Imidlertid er mange av disse stoffer relativt kostbare og fremstillingen av slike liposomer er ikke kostnadseffektiv. Liposomes entrapping a number of compounds can be prepared, however, the stability of the liposomes during storage is inevitably limited. This loss of stability results in leakage of the captured compound from the liposome into the surrounding media, and can also result in contamination of the liposome contents by permeation of substances from the surrounding media into the liposome itself. As a result, the shelf life of traditional liposomes is very limited. Attempts to improve stability involved the incorporation into the liposome membrane of certain substances (hereafter called "stabilizers") that affect the physical properties of the lipid bilayers (for example steroid groups). However, many of these substances are relatively expensive and the production of such liposomes is not cost-effective.

I tillegg til lagringsproblemene for tradisjonelle liposomer kan et antall forbindelser ikke innarbeides i disse vesikler. MLV kan kun fremstilles under betingelser over faseovergangs-temperaturen for lipidmembranet. Dette forstyrrer innarbeiding av varmelabile molekyler i liposomene som er sammensatt av fosfolipider som viser ønskelige egenskaper, men som har lange og sterkt mettede sidekjeder. In addition to the storage problems for traditional liposomes, a number of compounds cannot be incorporated into these vesicles. MLV can only be produced under conditions above the phase transition temperature for the lipid membrane. This interferes with the incorporation of heat-labile molecules into the liposomes which are composed of phospholipids which show desirable properties, but which have long and highly saturated side chains.

Anvendelse av liposomer for terapeutisk bruk er beskrevet i "Liposomes: From Physical Structures To Therapeutic Appli-cations" av Knight, utgitt av Elsevier, North-Holland Biomedical Press, 1981. Meget er skrevet med henblikk på mulighetene for å benytte disse membranvesikler for medikamentavgivelsessystemer selv om et antall problemer er tilbake i forbindelse med systemene. Se for eksempel det som er beskrevet i US-PS 3 993 754 samt i US-PS 4 145 410. I et liposom-medikamentavgivelsessystem blir medikamentet fanget inn under liposomdannelse og derefter inngitt til pasienten som skal behandles. Medikamentet kan være oppløselig i vann eller i et ikke-polart oppløsningsmiddel. Typisk for slike beskrivelser er US-PS 4 235 871 og 4 224 179. Application of liposomes for therapeutic use is described in "Liposomes: From Physical Structures To Therapeutic Applications" by Knight, published by Elsevier, North-Holland Biomedical Press, 1981. Much has been written regarding the possibilities of using these membrane vesicles for drug delivery systems although a number of problems remain in connection with the systems. See, for example, what is described in US-PS 3,993,754 as well as in US-PS 4,145,410. In a liposome drug delivery system, the drug is captured during liposome formation and then administered to the patient to be treated. The drug may be soluble in water or in a non-polar solvent. Typical of such descriptions are US-PS 4,235,871 and 4,224,179.

Enkelte ønskelige trekk ved medikamentavgivelsessystemer er motstandsevne overfor for rask utvasking av medikamentet ledsaget av forsinket frigjøring av medikamentet som vil forlenge medikamentets virkningstid. Dette øker effektiviteten for medikamentet og tillater bruk av færre inngivelser. Enkelte av problemene i forbindelse med å anvende liposompreparater in vivo inkluderer følgende: (1) liposominnfangede materialer lekker ut når liposomene inkuberes i kroppsfluidet. Dette skyldes blant annet fjerning av liposomal-fosfollpidene på grunn av høydensi-tetsplasma lipoproteiner, HDL, eller nedbrytning av liposommembranet på grunn av fosfolipaser. Et resultat av nedbrytningen av liposomene in vivo er at så og si alt liposominnhold frigis i løpet av kort tid, og derfor oppnås ikke forsinket frigivelse og motstandsevne mot Certain desirable features of drug delivery systems are resistance to too rapid washout of the drug accompanied by delayed release of the drug which will prolong the drug's duration of action. This increases the effectiveness of the drug and allows the use of fewer administrations. Some of the problems associated with using liposome preparations in vivo include the following: (1) liposome-entrapped materials leak out when the liposomes are incubated in the body fluid. This is due, among other things, to removal of the liposomal phospholipids due to high-density plasma lipoproteins, HDL, or breakdown of the liposome membrane due to phospholipases. A result of the degradation of the liposomes in vivo is that virtually all liposome content is released within a short time, and therefore delayed release and resistance to

medikamentutvasking. drug washout.

(2) Hvis på den annen side et meget stabilt liposom benyttes in vivo, (det vil si liposomer som ikke lekker når de Inkuberes i kroppsfluider), vil liposominnholdet ikke frigis efter behov. Som et resultat er disse stabile liposomer ineffektive som bærere for terapeutiske stoffer in vivo på grunn av at den forsinkede frigjøring eller evnen til frigjøring av liposominnholdet når dette er nødvendig, ikke oppnås. Hvis man imidlertid behandler en intracellulær infeksjon, er bibehold av stabiliteten i biologiske fluider inntil det tidspunkt der liposomer (2) If, on the other hand, a very stable liposome is used in vivo, (that is, liposomes that do not leak when incubated in body fluids), the liposome content will not be released as needed. As a result, these stable liposomes are ineffective as carriers for therapeutic agents in vivo because the sustained release or the ability to release the liposome contents when needed is not achieved. If, however, one is treating an intracellular infection, maintaining stability in biological fluids is up to the point where liposomes

opptas av den infiserte celle, vesentlig. taken up by the infected cell, significantly.

(3) Omkostningseffektiviteten for 1iposombærerne som benyttes i avglvelsessystemet. For eksempel er en forbedret fremgangsmåte for kjemoterapi av leishmanielle-infeksjoner ved bruk av liposom-innkapslede antileishmanielle medikamenter, angitt i US-PS 4 186 183. Liposomene som benyttes i kjemoterapien inneholdt et antall stabilisatorer som øket stabiliteten for liposomene in vivo. Som nevnt tidligere, er imidlertid disse stabilisatorer kostbare og fremstillingen av liposomet inneholdende (3) The cost effectiveness of the 1iposome carriers used in the disposal system. For example, an improved method for chemotherapy of leishmanial infections using liposome-encapsulated antileishmanial drugs is disclosed in US-PS 4,186,183. The liposomes used in the chemotherapy contained a number of stabilizers which increased the stability of the liposomes in vivo. As mentioned earlier, however, these stabilizers are expensive and the preparation of the liposome containing

slike er ikke omkostningseffektiv. such is not cost effective.

(4) Til slutt er et problem man må ta med i betraktning ved bruk av liposomer som bærere ved medikament-avgivelsessystemer, den manglende evne til å bøte på den sykdom som behandles. I tillegg til den manglende evne til å motstå hurtig utvasking og å bevirke forsinket frigjøring, er et antall andre forklaringer for den manglende evne til å bøte på sykdommer, mulig. Hvis for eksempel liposomene opptas i målcellene celler fagocytiske celler, for eksempel retikuloendoteliale celler, skylles de hurtig ut fra systemet og gjør det innfangede medikament vesentlig mer ineffektivt mot sykdommer som involverer celler andre enn REV. Efter fagocytose blir liposomal-innholdet pakket med lysosomer fra delfagocytiske celler. Meget ofte vil nedbrytende enzymer inneholdt i lysosomer bryte ned den innfangede forbindelse, eller gjøre forbindelsen inaktiv ved å forandre dens struktur, eller spalte forbindelsen på de aktive punkter. Videre kan så liposomene ikke avgi en dose som er effektiv på grunn av den lave innf angningsef f ektivitet for aktiv forbindelse i vesiklene ved fremstilling. (4) Finally, a problem that must be taken into account when using liposomes as carriers in drug delivery systems is the inability to cure the disease being treated. In addition to the inability to resist rapid washout and to effect delayed release, a number of other explanations for the inability to cure diseases are possible. If, for example, the liposomes are taken up in the target cells, phagocytic cells, for example reticuloendothelial cells, they are quickly flushed out of the system and make the captured drug significantly more ineffective against diseases involving cells other than REV. After phagocytosis, the liposomal contents are packed with lysosomes from part-phagocytic cells. Very often, degradative enzymes contained in lysosomes will break down the captured compound, or render the compound inactive by changing its structure, or cleave the compound at the active points. Furthermore, the liposomes cannot deliver a dose that is effective due to the low entrapment efficiency for the active compound in the vesicles during manufacture.

Liposomer har også vært benyttet av forskere som modell-membransystemer og har vært benyttet som "målceller" i komplementmedierte iminoprøver. Når de benyttes i slike prøver, er det imidlertid viktig at liposommembranet ikke lekker når det inkuberes 1 sera på grunn av at disse prøver måler frigivning av liposominnholdet som en funksjon av serum-komplementaktivering ved immunkompleksdannelse involvert visse immunoglobulintyper (for eksempel IgM- og visse IgG-molekyler). Liposomes have also been used by researchers as model membrane systems and have been used as "target cells" in complement-mediated iminotests. When used in such assays, however, it is important that the liposome membrane does not leak when incubating 1 sera because these assays measure release of the liposome contents as a function of serum-complement activation by immune complex formation involving certain immunoglobulin types (for example, IgM and certain IgG -molecules).

Oppfinnelsen tilveiebringer en ny og vesentlig forbedret type lipldvesikler som herefter vil angis som stabile plurilamellære vesikler (SPLV). Bortsett fra at de er strukturelt forskjellige fra multilamellære vesikler, MVL, blir SPLV også ifølge oppfinnelsen fremstilt på en annen måte enn MLV, har unike egenskaper sammenlignet med MLV og oppviser et antall forskjellige fordeler sammenlignet med MLV. Som et resultat av disse forskjeller, overvinner SPLV mange av de problemer som foreligger med de konvensjonelle lipidvesikler som til nu har vært tilgjengelige. The invention provides a new and significantly improved type of lipid vesicles which will hereafter be referred to as stable plurilamellar vesicles (SPLV). Apart from being structurally different from multilamellar vesicles, MVL, SPLV according to the invention are also produced in a different way than MLV, have unique properties compared to MLV and exhibit a number of different advantages compared to MLV. As a result of these differences, SPLV overcomes many of the problems with the conventional lipid vesicles that have been available to date.

I henhold til dette angår foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for fremstilling av stabile, plurilamellære vesikler med en vesikkelstørrelse innen området 500 til 10 000 nm og et antall lipidbisjikt innen området fra noen til over 100; - med større stabilitet mot autooksydasjon under lagring i buffer; - større stabilitet i kroppsfluidet; Accordingly, the present invention relates to a method for the production of stable, plurilamellar vesicles with a vesicle size within the range of 500 to 10,000 nm and a number of lipid bilayers within the range of a few to over 100; - with greater stability against autoxidation during storage in buffer; - greater stability of the body fluid;

en større prosentandel lekkasje av innfanget, oppløst materiale ved eksponering mot urea, guanidin eller a greater percentage of leakage of trapped, dissolved material upon exposure to urea, guanidine or

ammoniumacetat; ammonium acetate;

en mindre prosentandel lekkasje av innfanget oppløst a smaller percentage leakage of the capture dissolved

materiale ved eksponering til saltsyre eller serum; og material by exposure to hydrochloric acid or serum; and

en fordeling av innfanget innhold via cytosol i celler ved a distribution of captured content via cytosol in cells by

administrering til cellene i kultur; administration to the cells in culture;

og denne fremgangsmåte karakteriseres ved: and this method is characterized by:

a) å tildanne en dlspersjon av minst ett amfipatisk lipid i et organisk oppløsningsmiddel; b) å kombinere den under a) oppnådde dlspersjon med en vandig fase for å tildanne en tofaseblanding der den vandige fase helt kan emulgeres, idet volumforholdet mellom oppløs-ningsmiddel og vandig fase er fra ca. 3:1 til 100:1; og c) å emulgere den vandige fase og fordampe det organiske oppløsningsmiddel av tofaseblandingen, a) forming a dispersion of at least one amphipathic lipid in an organic solvent; b) combining the dispersion obtained under a) with an aqueous phase to form a two-phase mixture in which the aqueous phase can be completely emulsified, the volume ratio between solvent and aqueous phase being from approx. 3:1 to 100:1; and c) emulsifying the aqueous phase and evaporating the organic solvent of the biphasic mixture,

idet det ved trinnene a), b) og c) arbeides ved en temperatur innen området 4-60°C, for derved å oppnå stabile plurilamellære vesikler i det vesentlige frie for MLV, SUV og REV. in that steps a), b) and c) work at a temperature within the range of 4-60°C, thereby obtaining stable plurilamellar vesicles essentially free of MLV, SUV and REV.

En heterogen blanding av lipidvesikler realiseres når SPLV syntetiseres. Tegn tyder på at lipidene i SPLV er organisert i en ny supramolekylær struktur. Mange av lipidvesiklene har et høyt antall bisjikt, leilighetsvis helt opp til 100 sjikt. Det kan være mulig at denne høye grad av sjiktdannelse bidrar til mange av de overraskende egenskaper som SPLV har, selv om forklaringene er teoretiske. A heterogeneous mixture of lipid vesicles is realized when SPLV is synthesized. Evidence suggests that the lipids in SPLV are organized into a new supramolecular structure. Many of the lipid vesicles have a high number of bilayers, occasionally up to 100 layers. It may be possible that this high degree of layer formation contributes to many of the surprising properties that SPLV has, even if the explanations are theoretical.

Egenskapene til SPLV omfatter: The properties of SPLV include:

(1) Evnen til å helbrede visse sykdommer som andre metodo-logier ikke kan helbrede; (2) Sterkt øket stabilitet for SPLV under lagring i buffer; (3) Den økede stabilitet for SPLV til å motstå barske fysiologiske omgivelser; (4) Innfangningen av materialer med høy effektivitet; (5) Evnen til å klebe til vev og celler i forlengede tidsrom; (6) Evnen til å frigi innfangede stoffer langsomt til kroppsvæsker; (7) Avgivelse og endelig dispergering av liposominnholdet ut gjennom cytosolen i målcellen; (1) The ability to cure certain diseases that other methodologies cannot cure; (2) Strongly increased stability of SPLV during storage in buffer; (3) The increased stability of SPLV to withstand harsh physiological environments; (4) The capture of materials with high efficiency; (5) The ability to adhere to tissues and cells for extended periods of time; (6) The ability to release entrapped substances slowly into body fluids; (7) Release and final dispersion of the liposome contents through the cytosol of the target cell;

(8) Forbedret kostnadseffektivitet ved fremstilling; og (8) Improved cost efficiency in manufacturing; and

(9) Frigivelse av forbindelser i deres bioaktive form in vivo. (9) Release of compounds in their bioactive form in vivo.

På grunn av de unike egenskaper for SPLV er de spesielt brukbare som bærere i avgivelsessystemer in vivo, fordi de er motstandsdyktige overfor utskilling og er i stand til forsinket frigjøring. Metoder for bruk av SPLV for avgivelse av bioaktive forbindelser in vivo og behandling av patologier, slik som infeksjoner, skal beskrives. Because of the unique properties of SPLV, they are particularly useful as carriers in in vivo delivery systems, because they are resistant to shedding and are capable of sustained release. Methods for using SPLV for delivering bioactive compounds in vivo and treating pathologies, such as infections, shall be described.

Oppfinnelsen skal illustreres nærmere under henvisning til de ledsagende tegninger, der: Figur 1 grafisk viser forskjellen i membranstabiliteten, uttrykt som % lekkasje, mellom MLV og SPLV, behandlet med forskjellige urea- eller NaCl-konsentrasjoner; Figur 2 grafisk viser retensjon av både lipidet og den vandige fase i SPLV i øyelokksvev hos mus, og den forsinkede frigjøring av gentamycin fra SPLV in vivo; Figur 3 viser elektronspinn-resonans-absorpsjons-spektret for SPLV, (A) sammenlignet med det til MLV, (B); Figur 4 grafisk viser forskjellene i evnen til askorbat til å redusere doksyl-spinnprobene i SPLV og MLV; Figur 5 grafisk viser effektiviteten av en to-trinns behandling av Brucella canis-infeksjoner hos mus ved bruk av SPLV-innfanget streptomycin basert på B. canis som kunne gjenvinnes fra milten hos infiserte mus; Figur 6 grafisk viser effektiviteten av en to-trinns behandling av B. canis-infeksjoner hos mus ved bruk av SPLV-innfanget streptomycin, beregnet på B. canis som kunne gjenvinnes fra organer fra infiserte mus; The invention shall be illustrated in more detail with reference to the accompanying drawings, where: Figure 1 graphically shows the difference in membrane stability, expressed as % leakage, between MLV and SPLV, treated with different urea or NaCl concentrations; Figure 2 graphically shows the retention of both the lipid and the aqueous phase in SPLV in mouse eyelid tissue, and the delayed release of gentamycin from SPLV in vivo; Figure 3 shows the electron spin resonance absorption spectrum of SPLV, (A) compared to that of MLV, (B); Figure 4 graphically shows the differences in the ability of ascorbate to reduce the doxyl spin probes in SPLV and MLV; Figure 5 graphically shows the effectiveness of a two-step treatment of Brucella canis infections in mice using SPLV-captured streptomycin based on B. canis that could be recovered from the spleens of infected mice; Figure 6 graphically shows the effectiveness of a two-step treatment of B. canis infections in mice using SPLV-captured streptomycin, calculated for B. canis that could be recovered from organs of infected mice;

og and

Figur 7 grafisk viser effektiviteten av en to-trlnns behandling av Brucella abortus hos marsvin ved bruk av SPLV-innfanget streptomycin. Figure 7 graphically shows the effectiveness of a two-trlnn treatment of Brucella abortus in guinea pigs using SPLV-captured streptomycin.

SPLV fremstilles ved en prosess som resulterer i et produkt som er unikt overfor andre tidligere beskrevne liposomer. SPLV is produced by a process that results in a product that is unique to other previously described liposomes.

SPLV 'er lipidvesikler som har fra noen til over 100 lipid-bisjlkt. Membranbisjiktet består av et bimolekylært sjikt av et amfipatisk lipid, hvori de ikke-polare hydrofobe hydro-karbon-"haler" peker innover mot midten av bisjiktet, og de polare, hydrofile "hoder" peker mot den vandige fase. Okkludert av bisjiktene, er et vandig rom hvorav en del opptar vesiklens lumen, og hvorav en del ligger mellom ved siden av hverandre liggende sjikt. Kompleksdannet med lipidbisjiktene kan være et antall proteiner, glukoproteiner, glukolipider, mucopolysakkarider og hvilke som helst andre hydrofobe og/eller amfipatiske stoffer. SPLVs are lipid vesicles that have from a few to over 100 lipid bisjlkt. The membrane bilayer consists of a bimolecular layer of an amphipathic lipid, in which the non-polar hydrophobic hydrocarbon "tails" point inwards towards the center of the bilayer, and the polar, hydrophilic "heads" point towards the aqueous phase. Occluded by the bilayers is a watery space, part of which occupies the lumen of the vesicle, and part of which lies between adjacent layers. Complexed with the lipid bilayers can be a number of proteins, glucoproteins, glucolipids, mucopolysaccharides and any other hydrophobic and/or amphipathic substances.

SPLV fremstilles som følger: Et amfipatisk lipid eller en blanding av lipider, oppløses i et organisk oppløsnings-middel. Mange organiske oppløsningsmidler er egnet, men dietyleter, fluorerte hydrokarboner og blandinger av fluorerte hydrokarboner og eter er foretrukket. Til denne oppløsning tilsettes en vandig fase og den aktive bestanddel som skal innfanges. Denne bifaseblanding omdannes til SPLV ved emulgering av det vandige materiale med oppløsningsmiddel under fordampning av oppløsningsmidlet. Fordampningen kan gjennomføres under eller efter sonikering ved en hvilken som helst fordampningsteknikk, for eksempel fordampning ved å føre en strøm av inert gass over blandingen, ved oppvarming, eller ved vakuum. Volumet av benyttet oppløsningsmiddel må være i overskudd av det vandige volum i en mengde tilstrekkelig til at det vandige materiale totalt kan emulgeres 1 blandingen. I praksis benyttes minimalt grovt regnet 3 volumer oppløsningsmiddel til 1 volum vandig fase. Således kan forholdet mellom oppløsningsmiddel og vandig fase variere helt opp til 100 eller flere volumer oppløsningsmiddel pr. 1 volum vandig fase. Mengden av lipid må være tilstrekkelig til å overskride den mengde som er nødvendig for å belegge emulsjonsdråpene (ca. 40 ml lipid pr. mg vandig fase). Den øvre grense er begrenset kun av anvendelse av omkostnings-effektivitet idet SPLV kan lages av 15 g gummi eller lipid pr. ml vandig fase. SPLV is prepared as follows: An amphipathic lipid or a mixture of lipids is dissolved in an organic solvent. Many organic solvents are suitable, but diethyl ether, fluorinated hydrocarbons and mixtures of fluorinated hydrocarbons and ether are preferred. An aqueous phase and the active ingredient to be captured are added to this solution. This biphasic mixture is converted to SPLV by emulsifying the aqueous material with solvent while evaporating the solvent. The evaporation can be carried out during or after sonication by any evaporation technique, for example evaporation by passing a stream of inert gas over the mixture, by heating, or by vacuum. The volume of solvent used must be in excess of the aqueous volume in an amount sufficient for the aqueous material to be emulsified in total in the mixture. In practice, a minimum of roughly 3 volumes of solvent is used for 1 volume of aqueous phase. Thus, the ratio between solvent and aqueous phase can vary up to 100 or more volumes of solvent per 1 volume of aqueous phase. The amount of lipid must be sufficient to exceed the amount necessary to coat the emulsion droplets (approx. 40 ml of lipid per mg of aqueous phase). The upper limit is limited only by the application of cost-effectiveness, as SPLV can be made from 15 g of rubber or lipid per ml aqueous phase.

Fremgangsmåten gir lipidvesikler med forskjellig supramolekylær organisasjon i forhold til konvensjonelle liposomer. I henhold til oppfinnelsen kan hele prosessen gjennomføres ved en temperatur innen området 4 til 60°C, uansett faseomdanningstemperaturen for det benyttede lipid. Fordelen ved dette sistnevnte punkt er at varmelabile produkter som har ønskelige egenskaper, for eksempel lett denaturerbare proteiner, kan innarbeides i SPLV-preparatet fra fosfolipid, slik som distearylfosfatidylcholin, men kan omdannes til konvensjonelle liposomer kun ved temperaturer over fase omdanningstemperaturen. Fremgangsmåten tillater vanligvis at mer enn 20% tilgjengelig vannoppløselig materiale kan innarbeides, og mer enn 40Sé tilgjengelig lipidoppløselig materiale kan innarbeides. Med MLV er innfangingen av vandig fase vanligvis ikke over 10%. The method yields lipid vesicles with a different supramolecular organization compared to conventional liposomes. According to the invention, the entire process can be carried out at a temperature within the range 4 to 60°C, regardless of the phase transformation temperature for the lipid used. The advantage of this latter point is that heat-labile products that have desirable properties, for example easily denatured proteins, can be incorporated into the SPLV preparation from phospholipid, such as distearylphosphatidylcholine, but can be converted into conventional liposomes only at temperatures above the phase transformation temperature. The method typically allows more than 20% of available water-soluble material to be incorporated, and more than 40% of available lipid-soluble material to be incorporated. With MLV, the capture of the aqueous phase is usually not more than 10%.

De fleste amfipatiske lipider kan være bestanddeler i SPLV. Egnede hydrofile grupper er fosfat-, karboksyl-, sulfat- og aminogrupper. Egnede hydrofobe grupper er mettede og umettede alifatiske hydrokarboner og alifatiske hydrokarboner erstattet med minst en aromatisk og/eller cykloalifatisk gruppe. De foretrukne amfipatiske forbindelser er fosfolipider og nær beslektede kjemiske strukturer. Eksempler på disse er lecltin, fosfatidyletanolamin, lysolecitin, lysofatidyletanolamin, fosfatidinsyre og cerebrosider. Spesifikke eksempler på egnede lipider som kan brukes ved fremstilling av SPLV er fosfolipider som inkluderer naturlige lecitiner (det vil si egglecitin eller soyabønnlecitin) og syntetisk lecltin som mettede syntetiske lecitiner, for eksempel dimyristoylfosfatidylcholin eller dipalmitoyl-fosfatidylcholin eller distearylfosfatidylcholin) og umettede syntetiske lecitiner (for eksempel dioloylfosfatidylcholin eller dilinoloylfosfatldylcholin). SPLV-bisJiktene kan inneholde en steroid komponent som kolesterol, koprostanol, kolestanol, kolestan og lignende. Ved bruk av forbindelser med sure hydrofile grupper (fosfato, sulfato og så videre) vil de oppnådde SPLV være anioniske; med basiske grupper, slik som amlno, vil det oppnås kationiske liposomer; og med polyetylenoksy- eller glykolgrupper, vil det oppnås nøytrale liposomer. Størrelsen for SPLV varierer innen vide grenser. Området strekker seg fra ca. 500 nm til ca. 10 000 nm (10 pm) og er vanligvis ca. 1000 til ca. 4000 nm. Most amphipathic lipids can be constituents of SPLV. Suitable hydrophilic groups are phosphate, carboxyl, sulfate and amino groups. Suitable hydrophobic groups are saturated and unsaturated aliphatic hydrocarbons and aliphatic hydrocarbons substituted with at least one aromatic and/or cycloaliphatic group. The preferred amphipathic compounds are phospholipids and closely related chemical structures. Examples of these are lecltin, phosphatidylethanolamine, lysolecithin, lysophatidylethanolamine, phosphatidic acid and cerebrosides. Specific examples of suitable lipids that can be used in the preparation of SPLV are phospholipids including natural lecithins (that is, egg lecithin or soybean lecithin) and synthetic lecithin such as saturated synthetic lecithins, such as dimyristoylphosphatidylcholine or dipalmitoylphosphatidylcholine or distearylphosphatidylcholine) and unsaturated synthetic lecithins (for for example dioloylphosphatidylcholine or dilinoloylphosphatidylcholine). The SPLV bisJikts may contain a steroid component such as cholesterol, coprostanol, cholestanol, cholestane and the like. When using compounds with acidic hydrophilic groups (phosphato, sulfato and so on), the SPLVs obtained will be anionic; with basic groups, such as amlno, cationic liposomes will be obtained; and with polyethyleneoxy or glycol groups, neutral liposomes will be obtained. The size of the SPLV varies within wide limits. The area extends from approx. 500 nm to approx. 10,000 nm (10 pm) and is usually approx. 1000 to approx. 4000 nm.

Praktisk talt enhver bioaktiv forbindelse kan fanges inn inne i en SPLV (innfanget er definert som Innfanging innen det vandige rom eller innenfor membranbisjIktet). Slike forbindelser er nukleinsyre, polynukleoider, antibakterlelle forbindelser, antivirale forbindelser, antifungale forbin-deiser, antiparasittiske forbindelser, tumoriside forbindelser, proteiner, toksiner, enzymer, hormoner, neurotrans-mittere, glykoproteiner, immunoglobuliner, immunomodulatorer, farvestoffer, radiomerkede stoffer, radio-opake forbindelser, fluorescente forbindelser, polysakkarider, celle-reseptorbindende molekyler, antiinflammatoriske midler, antlglaukomiske midler, mydriatiske forbindelser, lokal-anestetika og så videre. Practically any bioactive compound can be trapped inside an SPLV (entrapment is defined as trapping within the aqueous space or within the membrane target). Such compounds are nucleic acid, polynucleoids, antibacterial compounds, antiviral compounds, antifungal compounds, antiparasitic compounds, tumoricidal compounds, proteins, toxins, enzymes, hormones, neurotransmitters, glycoproteins, immunoglobulins, immunomodulators, dyes, radiolabeled substances, radio-opaque compounds, fluorescent compounds, polysaccharides, cell-receptor binding molecules, anti-inflammatory agents, antiglaucoma agents, mydriatic compounds, local anesthetics and so on.

Det følgende er et eksempel på de andeler som kan benyttes ved SPLV-syntese: SPLV kan oppnås ved å tilsette 50 jjmol fosfid til 5 ml dietyleter inneholdende 5 pg BHT (butylert hydroksytoluen) og derefter tilsette 0,3 ml av en vandig fase inneholdende det aktive stoff som skal innkapsles. Den resulterende oppløsning som omfatter materialet som skal innfanges og det innfangede lipid, sonikeres mens man fører en lnertgass over blandingen for således å fjerne mesteparten av oppløsningsmidlet. Denne utførelsesform. gir spesielt stabilt SPLV, spesielt på grunn av innarbeidingen av BHT i vesiklene. The following is an example of the proportions that can be used in SPLV synthesis: SPLV can be obtained by adding 50 jjmol of phosphide to 5 ml of diethyl ether containing 5 pg of BHT (butylated hydroxytoluene) and then adding 0.3 ml of an aqueous phase containing the active substance to be encapsulated. The resulting solution comprising the material to be captured and the captured lipid is sonicated while passing an inert gas over the mixture so as to remove most of the solvent. This embodiment. gives particularly stable SPLV, especially due to the incorporation of BHT into the vesicles.

Se også Lenk et al., 1982, "Eur. J. Biochem.", 121: 475-482, som beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av liposom-innkapslede antistoffer ved sonikering og fordamping av en oppløsning av kolesterol og fosfatidylcholin I en blanding av kloroform og eter med tilsatt vandig fase, men som ikke gir de relative forhold mellom lipid og vandig fase. See also Lenk et al., 1982, "Eur. J. Biochem.", 121: 475-482, which describes a method for the preparation of liposome-encapsulated antibodies by sonication and evaporation of a solution of cholesterol and phosphatidylcholine in a mixture of chloroform and ether with added aqueous phase, but which do not give the relative ratios between lipid and aqueous phase.

SPLV er klart distinkte i sine egenskaper til forskjell fra liposomer med en eller flere lameller (for eksempel SUV og REV). Fryse-fraktur-elektronmlkroskopi antyder at SPLV-preparater er i det vesentlige frie for SUV og REV, det vil si at mindre enn 20% av vesiklene er unilamellære. De er derfor ikke å skille fra MLV ved elektronmikroskopiske teknikker selv om mange av de fysikalske egenskaper er forskjellige. Imidlertid er den følgende detaljerte sammenligning fokusert på å skille SPLV fra MLV. SPLVs are clearly distinct in their properties in contrast to liposomes with one or more lamellae (eg SUV and REV). Freeze-fracture electron microscopy suggests that SPLV preparations are essentially free of SUV and REV, that is, less than 20% of the vesicles are unilamellar. They are therefore indistinguishable from MLV by electron microscopic techniques, even though many of the physical properties are different. However, the following detailed comparison is focused on distinguishing SPLV from MLV.

Stabiliteten for en lipidvesikkel henviser til evnen for vesikkelen til å sekvestere sitt okkluderte rom fra den ytre omgivelse i et langt tidsrom. Skal en lipidvesikkel være brukbar, er det vesentlig at den er stabil ved lagring og behandling. For enkelte anvendelser er det imidlertid ønskelig at vesiklene lekker ut sitt innhold langsomt ved anvendelse. For andre anvendelser er det ønskelig at vesikkelen forblir intakt efter anvendelse inntil den når sitt ønskede virkningspunkt. Det vil sees at SPLV oppviser disse ønskede karakteristika, mens MLV Ikke gjør det. The stability of a lipid vesicle refers to the ability of the vesicle to sequester its occluded space from the external environment for a long period of time. If a lipid vesicle is to be usable, it is essential that it is stable during storage and processing. For some applications, however, it is desirable that the vesicles leak their contents slowly during use. For other applications, it is desirable that the vesicle remains intact after use until it reaches its desired point of action. It will be seen that SPLV exhibits these desired characteristics, while MLV does not.

Det er to faktorer som forårsaker at vesiklene lekker. Den ene er autooksydasjon av lipidene hvorved hydrokarbonkjedene danner peroksyder som destabiliserer bisjiktene. Oksydasjon kan reduseres drastisk ved tilsetning av antioksydanter, slik som butylert hydroksytoluen, BHT, til vesikkelpreparatet. Vesiklene kan også lekke på grunn av at midler 1 den ytre omgivelse forstyrrer bisjiktorganiseringen i lipidene, slik at lipidene forblir Intakt, men membranutvikler en pore. There are two factors that cause the vesicles to leak. One is autoxidation of the lipids whereby the hydrocarbon chains form peroxides which destabilize the bilayers. Oxidation can be drastically reduced by adding antioxidants, such as butylated hydroxytoluene, BHT, to the vesicle preparation. The vesicles can also leak because agents in the external environment disrupt the bilayer organization in the lipids, so that the lipids remain intact, but the membrane develops a pore.

Preparater av lipidvesikler er hvitfarvet når de er nylagede. Ved autooksydasjon blir preparatene misfarvet, de blir brunaktige. En sammenligning mellom MLV og SPLV, fremstilt ved bruk av det samme lipid og vandige komponenter, viser at MLV misfarves i løpet av 1 eller 2 uker, mens SPLV forblir hvit i minst 2 måneder. Dette understøttes ved tynnsjikt-kromatografi av konstituent-lipidene som viste nedbrytning av lipidene i MLV, men ikke av lipidene i SPLV. Når disse vesikler fremstilles ved tilsetning av BHT, så vel som de andre konstituenter, opptrer MLV lett misfarvet I løpet av 1 måned, mens SPLV forblir hvit og synes stabil i minst 6 måneder eller lenger. Preparations of lipid vesicles are colored white when freshly prepared. In case of autoxidation, the preparations become discoloured, they become brownish. A comparison between MLV and SPLV, prepared using the same lipid and aqueous components, shows that MLV discolors within 1 or 2 weeks, while SPLV remains white for at least 2 months. This is supported by thin-layer chromatography of the constituent lipids, which showed degradation of the lipids in MLV, but not of the lipids in SPLV. When these vesicles are prepared by the addition of BHT, as well as the other constituents, MLV appears slightly discolored within 1 month, while SPLV remains white and appears stable for at least 6 months or longer.

Anbragt i en buffer inneholdende isotonisk saltoppløsnlng ved nøytral pH-verdi, er SPLV inneholdende antibiotika stabil i mer enn 4 måneder som vist I tabell I. Disse data indikerer at ingen av de antibiotika som opprinnelig er Innkapslet i SPLV har lekket ut i forsøksperioden. Placed in a buffer containing isotonic saline at neutral pH, SPLV containing antibiotics is stable for more than 4 months as shown in Table I. These data indicate that none of the antibiotics originally encapsulated in SPLV have leaked out during the experimental period.

Andre funn indikerer at SPLV er i stand til å sekvestere et innkapslet middel fra molekyler så små som kalsiumion i mer enn 6 måneder. Arsenazo III er et farvestoff som forandrer farve fra rødt til blått ved den minste mengde tilstede-værende divalent kation. Ved innkapsling av farvestoffet i SPLV og tilsetning av kalsiumklorid til lagrlngsbufferen, er det mulig å måle stabiliteten for vesiklene ved å se efter en farveforandring. Farven forblir upåvisbar forskjellig fra den opprinnelige farve i minst 6,5 måneder, noe som viser at hverken har farvestoffet lekket ut eller ioner lekket Inn. Disse forsøk viser at SPLV er tilstrekkelig stabil til å motstå lagrings- og behandlingsproblemer. Selv om det er mulig å fremstille MLV som er stabil så lenge, må de fremstilles fra syntetiske lipider, slik som DSPC og blir således prohibitivt kostbare. Other findings indicate that SPLV is able to sequester an encapsulated agent from molecules as small as calcium ion for more than 6 months. Arsenazo III is a dye that changes color from red to blue at the smallest amount of divalent cation present. By encapsulating the dye in SPLV and adding calcium chloride to the storage buffer, it is possible to measure the stability of the vesicles by looking for a color change. The color remains undetectably different from the original color for at least 6.5 months, which shows that neither the dye has leaked out nor ions have leaked in. These tests show that SPLV is sufficiently stable to withstand storage and processing problems. Although it is possible to prepare MLVs that are stable for such a long time, they must be prepared from synthetic lipids, such as DSPC, and thus become prohibitively expensive.

Å anbringe lipide vesikler i et medium som inneholder membranperturberende midler, er en mulighet for utprøving av forskjellige molekylorganiseringer. Avhengig av hvordan membranet er organisert, vil forskjellige vesikler reagere forskjellig på slike midler. Placing lipid vesicles in a medium containing membrane perturbing agents is an opportunity for testing different molecular arrangements. Depending on how the membrane is organized, different vesicles will respond differently to such agents.

I de følgende forsøk ble vesikler fremstilt inneholdende et radioaktivt spormolekyl (<3>H-inulin) 1 det okkluderte, vandige rom. Inulln, et polysakkarid, fordeles i den vandige fase og hvis molekylet er radioaktivt merket, kan det benyttes for å følge vanninnholdet i lipidvesiklene. Efter et egnet eksponeringsintervall til ethvert gitt middel, separeres vesiklene fra mediet ved sentrifugering og den relative mengde radioaktivitet som er unnsloppet fra vesiklene til mediet bestemmes. Disse resultater er angitt i tabell II; verdiene er uttrykt som % lekkasje, noe som betyr den andel av radioaktivt materiale i det omgivende medium I forhold til utgangsmengden som var innkapslet i vesiklene. In the following experiments, vesicles were prepared containing a radioactive tracer molecule (<3>H-inulin) in the occluded, aqueous space. Inulln, a polysaccharide, is distributed in the aqueous phase and if the molecule is radioactively labeled, it can be used to follow the water content of the lipid vesicles. After a suitable exposure interval to any given agent, the vesicles are separated from the medium by centrifugation and the relative amount of radioactivity that has escaped from the vesicles to the medium is determined. These results are set out in Table II; the values are expressed as % leakage, which means the proportion of radioactive material in the surrounding medium in relation to the output quantity that was encapsulated in the vesicles.

SPLV er mer stabil enn MLV i saltsyre. Tabell II viser at både MLV og SPLV, fremstilt fra egglecitin, destabiliseres ved eksponering til 0.125N saltsyre i 1 time. Imidlertid er det verd å merke seg at SPLV er betydelig mindre ømfintlig overfor syre enn MLV. Antageligvis reflekterer denne forskjellige respons en iboende differanse 1 den måte lipidene reagerer på med sine omgivelser. SPLV is more stable than MLV in hydrochloric acid. Table II shows that both MLV and SPLV, prepared from egg lecithin, are destabilized by exposure to 0.125N hydrochloric acid for 1 hour. However, it is worth noting that SPLV is significantly less sensitive to acid than MLV. Presumably this different response reflects an inherent difference in the way the lipids react with their environment.

SPLV responderer forskjellig fra MLV ved eksponering til urea (figur 1 og tabell II). Urea er et molekyl med både en kaotroplsk effekt (forstyrrer strukturen i vann) og et sterkt dipolmoment. Det er observert at SPLV er langt mer ømfintlig overfor urea enn de er til et osmotisk middel, slik som natriumklorid ved samme konsentrasjon, se figur 1. MLV lekker ikke vesentlig mer i urea enn de ville gjøre i natriumklorid. Selv om forklaringen for denne forskjellige oppførsel er teoretisk, synes det som om at responsen skyldes diolvirk-ningen heller enn en kaotropisk egenskap, fordi guanidin som er et molekyl lik urea, ikke destabiliserer SPLV, se tabell II. Selv om guanidin også er sterkt kaotropisk, har forbindelsen Ikke noe sterkt dipolmoment. SPLV responds differently from MLV when exposed to urea (Figure 1 and Table II). Urea is a molecule with both a chaotropic effect (disrupts the structure in water) and a strong dipole moment. It has been observed that SPLV are far more sensitive to urea than they are to an osmotic agent, such as sodium chloride at the same concentration, see figure 1. MLV do not leak significantly more in urea than they would in sodium chloride. Although the explanation for this different behavior is theoretical, it seems that the response is due to the diol effect rather than a chaotropic property, because guanidine, which is a molecule similar to urea, does not destabilize SPLV, see Table II. Although guanidine is also strongly chaotropic, the compound has no strong dipole moment.

SPLV er også ømfintlig overfor ammoniumacetat, mens MLV ikke er det, se tabell II. Imidlertid er hverken ammoniumionet (i ammoniumklorid) eller acetat (1 natrlumacetat) spesielt effektive I å forårsake destabilisering av SPLV. Således synes det som om det ikke er ioner selv, men polariteten 1 ammoniumacetatet som er ansvarlig for den induserte lekkasje. Til å begynne med synes disse resultater overraskende fordi SPLV er meget mer stabile enn MLV når de inkuberes i kroppsvæsker som sera eller blod. Imidlertid kan det foreslås en teoretisk forklaring for disse resultater (selvfølgelig er andre forklaringer mulige). Hvis stabiliteten i SPLV skyldes den unike struktur i membranbisjIktene slik at de polare grupper av membranlipldene hydrat!seres av en sky av orienterte vannmolekyler, eller hydratiseringsskall, er det mulig at ethvert middel som avbryter eller griper inn i et slikt hydratiseringsskall, fremmer forandringer i den strukturelle membranintegritet, og derfor lekkasje. SPLV is also sensitive to ammonium acetate, while MLV is not, see Table II. However, neither the ammonium ion (in ammonium chloride) nor the acetate (1 sodium acetate) are particularly effective in causing destabilization of SPLV. Thus, it seems that it is not the ions themselves, but the polarity of the ammonium acetate that is responsible for the induced leakage. At first, these results seem surprising because SPLV are much more stable than MLV when incubated in body fluids such as sera or blood. However, a theoretical explanation can be proposed for these results (of course, other explanations are possible). If the stability of the SPLV is due to the unique structure of the membrane bisJicts so that the polar groups of the membrane lipids are hydrated by a cloud of oriented water molecules, or hydration shell, it is possible that any agent that interrupts or intervenes in such a hydration shell promotes changes in the structural membrane integrity, and therefore leakage.

Uavhengig av om de teoretiske forklaringer for destabilisering av SPLV i urea er riktige, tjener resultatene til å vise karakteristiske forskjeller mellom strukturen av MLV og SPLV. Denne forskjell har et meget brukbart formål ved anvendelse. Som beskrevet ovenfor, begynner SPLV langsomt å lekke ved anvendelse i øyet. Antageligvis skyldes denne ønskede langsomme frigjøring av innholdet en tilsvarende destabilisering av SPLV ved eksponering til tårevæsken. Regardless of whether the theoretical explanations for the destabilization of SPLV in urea are correct, the results serve to show characteristic differences between the structure of MLV and SPLV. This difference has a very useful purpose in application. As described above, SPLV slowly begins to leak when applied to the eye. Presumably, this desired slow release of the contents is due to a corresponding destabilization of the SPLV upon exposure to the tear fluid.

SPLV er mer stabil i serum enn MLV. Mange anvendelser av lipidvesikler inkluderer inngivelse av disse intraperitonealt slik som ved behandling av brucellose. For å være effektiv må vesiklene overleve i et tidsrom som gjør at de når det ønskede mål. SPLV og MLV, begge fremstilt egglecitin, ble eksponert til fetal bovinserum som inneholdt aktivt komple-ment, se tabell II. Efter 48 timers eksponering ved 37"C var SPLV påvisbart mer stabilt enn MLV. SPLV is more stable in serum than MLV. Many applications of lipid vesicles include their administration intraperitoneally such as in the treatment of brucellosis. To be effective, the vesicles must survive for a period of time that allows them to reach the desired target. SPLV and MLV, both produced from egg lecithin, were exposed to fetal bovine serum containing active complement, see table II. After 48 hours of exposure at 37"C, SPLV was demonstrably more stable than MLV.

SPLV oppviser et antall karakteristika som gjør disse forbindelser spesielt egnet som bærere for avgivningssystemer in vivo: (A) SPLV er motstandsdyktige overfor utskylling. Når SPLV inngis til en organisme, blir både lipidkomponenten og den innfangne aktive bestanddel holdt tilbake i vevet og av cellene til hvilke de er inngitt; (B) SPLV kan konstrueres til å tilveiebringe forsinket frigjøring. Stabiliteten for SPLV er "justerbar" idet SPLV er meget stabile under lagring og er stabil i nærvær av kroppsvæsker, men ved Inngivelse in vivo tillater en langsom lekkasje av de aktive bestanddeler den forsinkede frigjøring av de aktive bestanddeler; (C) På grunn av det høye innfangningsnivå og stabiliteten ved inngivelsen, blir effektive doser av den aktive bestanddel frigitt; og (D) Fremstillingen av SPLV er meget omkostningseffektiv idet stabiliteten av vesiklene oppnås uten innarbeiding av SPLVs exhibit a number of characteristics that make these compounds particularly suitable as carriers for delivery systems in vivo: (A) SPLVs are resistant to washout. When SPLV administered to an organism, both the lipid component and the entrapped active ingredient are retained in the tissue and by the cells into which they are administered; (B) SPLV can be designed to provide delayed release. The stability of SPLV is "adjustable" in that SPLV are very stable during storage and are stable in the presence of body fluids, but when administered in vivo, a slow leakage of the active ingredients allows the delayed release of the active ingredients; (C) Due to the high level of entrapment and stability upon administration, effective doses of the active ingredient are released; and (D) The production of SPLV is very cost-effective as the stability of the vesicles is achieved without the incorporation of

kostbare stabilisatorer i bisjiktene. expensive stabilizers in the bilayers.

De følgende forsøk viser noen av SPLVs karakteristika ved inngivelse topisk til øynene på prøvedyr. De SPLV som ble benyttet i disse forsøk, ble fremstilt som beskrevet ovenfor, bortsett fra at lipldblsjIktet og den aktive bestanddel hver var radioaktivt merket for å spore disse komponenter i øyevevet over et tidsrom. The following experiments show some of SPLV's characteristics when administered topically to the eyes of test animals. The SPLVs used in these experiments were prepared as described above, except that the lip lamp and the active ingredient were each radioactively labeled to track these components in the eye tissue over time.

SPLV ble . fremstilt ved å bruke 100 mg eggfosfatidylcholin, EPC, og 100 mg gentamycinsulfat. Lipidkomponenten ble merket radioaktivt ved innarbeiding av spormengder av <125>I-fosfatidyletanolamin (<125>I-PE) i bisjiktene, mens den aktive bestanddel I den vandige fase ble merket radioaktivt ved tilsetning av 125I-gentamycinsulfat (125I-GS). Disse SPLV ble vasket med buffer gjentatte ganger for effektivt å fjerne Ikke-innarbeidede eller ikke-innkapslede stoffer. SPLV became . prepared using 100 mg of egg phosphatidylcholine, EPC, and 100 mg of gentamicin sulfate. The lipid component was radioactively labeled by incorporating trace amounts of <125>I-phosphatidylethanolamine (<125>I-PE) into the bilayers, while the active component in the aqueous phase was radioactively labeled by the addition of 125I-gentamicin sulfate (125I-GS). These SPLVs were washed with buffer repeatedly to effectively remove unincorporated or unencapsulated substances.

En andel av SPLV-preparatet ble fjernet og ekstrahert for å separere den organiske fase fra den vandige fase. Radioaktiviteten for hver fase ble målt for å bestemme det opprinnelige forhold 12<5>0-PE:1<25>I-GS (cpm-tellinger pr. minutt I lipidfasen dividert med cpm i den vandige fase) som ble innarbeidet i SPLV. A portion of the SPLV preparation was removed and extracted to separate the organic phase from the aqueous phase. The radioactivity for each phase was measured to determine the initial ratio 12<5>0-PE:1<25>I-GS (cpm counts per minute in the lipid phase divided by cpm in the aqueous phase) incorporated into the SPLV.

Ekstraheringen skjedde som følger: The extraction took place as follows:

0,8 ml 0,4M NaCl (vandig), 1 ml kloroform og 2 ml metanol ble blandet for å oppnå en homogen fase. Derefter ble 4 pl av den merkede SPLV tilsatt og iblandet; når SPLV-komponentene var oppløst i den organiske fase og i den vandige fase ble blandingen som opprinnelig var turbid, klar. Fasene ble separert ved tilsetning og iblanding av 1 ml vandig 0,4M NaCl og 1 ml kloroform, og ble derefter sentrifugert ved 2800 g i 5 minutter. En 1 ml mengde av hver fase ble fjernet, og radioaktiviteten i cpm ble målt. Det opprinnelige forhold 125I_PE:<125>I_GS var 1,55:1. 15 voksne Swiss Webster-hun-mus ble bedøvet og fastholdt (for å forhindre at de tørket seg i øynene). Like mengder på 2 pl av radioaktivt merket SPLV i suspensjonen ble topisk tilført hvert øye. Grupper på 3 dyr ble derefter avlivet 1, 2, 3, 18 og 24 timer senere. 9 Swiss Webster-hun-mus som kontroller ble behandlet på identisk måte, bortsett fra at de tilsvarende mengder på 2 pl av en vandig oppløsning av radioaktivt merket gentamycinsulfat ble tilført topisk til hvert øye. Grupper på 3 kontrolldyr ble avlivet efter 1, 4 og 8 timer. 0.8 ml of 0.4M NaCl (aqueous), 1 ml of chloroform and 2 ml of methanol were mixed to obtain a homogeneous phase. Then 4 µl of the labeled SPLV was added and mixed; when the SPLV components were dissolved in the organic phase and in the aqueous phase, the mixture which was originally turbid became clear. The phases were separated by the addition and mixing of 1 ml of aqueous 0.4M NaCl and 1 ml of chloroform, and were then centrifuged at 2800 g for 5 minutes. A 1 ml amount of each phase was removed and the radioactivity in cpm was measured. The original ratio 125I_PE:<125>I_GS was 1.55:1. 15 adult Swiss Webster female mice were anesthetized and restrained (to prevent them from drying their eyes). Equal amounts of 2 µl of radiolabeled SPLV in the suspension were topically applied to each eye. Groups of 3 animals were then sacrificed 1, 2, 3, 18 and 24 hours later. 9 Female Swiss Webster mice as controls were treated identically, except that the corresponding amounts of 2 µl of an aqueous solution of radiolabeled gentamicin sulfate were applied topically to each eye. Groups of 3 control animals were killed after 1, 4 and 8 hours.

Umiddelbart efter avliving ble dyrenes øyelokk fjernet, skåret opp og ekstrahert ved bruk av den tidligere beskrevne prosedyre for å separere de vandige komponenter fra lipid-komponentene. Radioaktiviteten for hver fase ble bestemt (så vel om det totale antall radioaktive tellinger). Radioaktiviteten målt i lipidfasen er en indikasjon på retensjonen av SPLV-lipider av øyevevet, mens radioaktiviteten målt i den vandige fase er en indikasjon på retensjonen av gentamycin i øyevevet. Figur 2 viser grafisk retensjonen av hver komponent I øyelokksvevet (uttrykt som prosentandel av det opprinnelige antall tellinger pr. minutt tilført øyet). Figur 2 viser klart retensjonen for SPLV-lipidkomponenten i øyelokksvevet over en 24 timers periode, og den forsinkede frigjøring av gentamycin fra SPLV i løpet av en 24 timers periode (reflektert av prosentandelen gentamycin tilbakeholdt i øyelokksvevet i denne tidsperiode). Figur 2 viser også at ikke innkapslede gentamycin (vandig gentamycin inngitt topisk) hurtig skylles vekk fra øyelokksvevet. For eksempel ble gentamycin i oppløsning som kontroll skyllet vekk fra øyelokksvevet i løpet av 4 timer (mindre enn 5% av gentamycin forble I øyelokksvevet). På den annen side ble mer enn 50# av SPLV-innkapslet gentamycin holdt tilbake av øyelokksvevet i denne 4 timers periode; i virkeligheten var ved slutten av 24 timers perioden mer enn 15SÉ av det SPLV-innkapslede gentamycin holdt tilbake av øyelokksvevet. Dette antyder at ca. 8556 av det SPLV-innkapslede gentamycin ble frigitt i løpet av 24 timer, mens 95$ av det ikke innkapslede gentamycinsulfat ble skyllet bort i løpet av en 4 timers periode. Immediately after sacrifice, the animals' eyelids were removed, cut open and extracted using the previously described procedure to separate the aqueous components from the lipid components. The radioactivity of each phase was determined (as well as the total number of radioactive counts). The radioactivity measured in the lipid phase is an indication of the retention of SPLV lipids by the eye tissue, while the radioactivity measured in the aqueous phase is an indication of the retention of gentamycin in the eye tissue. Figure 2 graphically shows the retention of each component in the eyelid tissue (expressed as a percentage of the original number of counts per minute applied to the eye). Figure 2 clearly shows the retention of the SPLV lipid component in the eyelid tissue over a 24 hour period, and the delayed release of gentamycin from the SPLV over a 24 hour period (reflected by the percentage of gentamycin retained in the eyelid tissue during this time period). Figure 2 also shows that unencapsulated gentamycin (aqueous gentamycin administered topically) is quickly washed away from the eyelid tissue. For example, gentamycin in solution as a control was washed away from the eyelid tissue within 4 hours (less than 5% of gentamycin remained in the eyelid tissue). On the other hand, more than 50# of SPLV-encapsulated gentamycin was retained by the eyelid tissue during this 4 hour period; in fact, at the end of the 24-hour period, more than 15SÉ of the SPLV-encapsulated gentamycin was retained by the eyelid tissue. This suggests that approx. 8556 of the SPLV-encapsulated gentamycin was released within 24 hours, while 95% of the unencapsulated gentamicin sulfate was washed away over a 4-hour period.

Tabell III sammenligner forholdet mellom SPLV-lipidfasen og den vandige fase som holdes tilbake i øyelokksvevet på ethvert tidspunkt. En økning i dette forhold indikerer frigjøring av gentamycin fra SPLV. Table III compares the ratio of the SPLV lipid phase to the aqueous phase retained in the eyelid tissue at any time. An increase in this ratio indicates release of gentamicin from SPLV.

Bioakivitetene for SPLV-innkapslet gentamycinsulfat som ble holdt tilbake av øyelokksvevet ble også bedømt. Gentamycinsulfat ble gjenvunnet fra øyelokksvevet ved å fjerne en mengde fra den vandige fase av øyelokksekstraktene fremstilt efter 3 timer efter at SPLV-innkapslet gentamycinsulfat ble tilført til øyet. Den vandige fasen ble seriefortynnet og 2 pl-mengder ble anbragt på Staphylococcus aureus-kulturer på agarplater; efter 24 timers inkubering ble lnhiberlngssonene målt. Gentamycinsulfat som ble gjenvunnet fra øyelokksvev-ekstraktene fra dyr behandlet med SPLV-innkapslet gentamycinsulfat bibeholdt fullt ut sin bioaktivitet. The bioactivities of SPLV-encapsulated gentamicin sulfate retained by the eyelid tissue were also assessed. Gentamycin sulfate was recovered from the eyelid tissue by removing an aliquot from the aqueous phase of the eyelid extracts prepared 3 hours after SPLV-encapsulated gentamicin sulfate was applied to the eye. The aqueous phase was serially diluted and 2 µl aliquots were plated on Staphylococcus aureus cultures on agar plates; After 24 hours of incubation, the zones of inhibition were measured. Gentamycin sulfate recovered from the eyelid tissue extracts of animals treated with SPLV-encapsulated gentamicin sulfate fully retained its bioactivity.

Selv om SPLV og MLV synes Identiske ved elektronmikroskopi, viser ESR- (elektronspinnresonans-) spektroskopiforskjeller i den supramolekylaere struktur. SPLV kan adskilles fra MLV på basis av den molare arkitektur, slik dette påvises ved deres økede molekylorden, økede molekylbevegelse og større gjennomtrengelighet for askorbat. Det er sannsynlig at disse forskjeller i molekylærarkitektur bidrar til deres forskjellige biologiske effekter. Although SPLV and MLV appear identical by electron microscopy, ESR (electron spin resonance) spectroscopy shows differences in the supramolecular structure. SPLV can be distinguished from MLV on the basis of the molar architecture, as evidenced by their increased molecular order, increased molecular motion and greater permeability to ascorbate. It is likely that these differences in molecular architecture contribute to their different biological effects.

Ved elektronspinnresonansspektroskopi, blir en spinnprøve, slik som 5-doksylstearat (5 DS) innarbeidet i lipidbisjiktet. Det uparrede elektron i doksylgruppen absorberer mikrobølge-energi når prøven innføres i et magnetisk felt. Absorpsjons-spektret tillater bestemmelse av tre empiriske parametre: S, ordensparameteren; AG, den hyperfine koblingskonstant; og t (Tau) rotasjonskorrelasjonstiden. En typisk avlesning er vist i figur 3, der A er SPLV-signalet og B er MLV-signalet, begge er angitt for 5-doksylstearat. Spektrene ble tatt ved romtemperatur, skanderingsområdet var 100 Gauss. Ordensparameteren (s) som er avhengig både av 2T^ og 2T^ måler avviket for det observerte ESR-signal fra total enhetlig orientering i prøven. For en enhetlig orientert prøve, S - 1,00, en tilfeldig prøve, S = 0. Den hyperfine koblingskonstant A0, som kan beregnes fra 2T± og 2Tn ansees å reflektere lokal polaritet og reflekterer således posisjonen for spinnprøven i membranet. Rotasjonskorrelasjonstiden (som er avhengig av W0, h0, h-1) kan settes til den tid som er nødvendig for molekylene å "glemme" hva deres tydeligere romorientering var. En typisk ESR-bestemmelse for differansene mellom SPLV og MLV med 5-DS som spinnprøve, er oppsummert i tabell IV. In electron spin resonance spectroscopy, a spin sample such as 5-doxyl stearate (5 DS) is incorporated into the lipid bilayer. The unpaired electron in the doxyl group absorbs microwave energy when the sample is introduced into a magnetic field. The absorption spectrum allows the determination of three empirical parameters: S, the order parameter; AG, the hyperfine coupling constant; and t (Tau) the rotational correlation time. A typical reading is shown in Figure 3, where A is the SPLV signal and B is the MLV signal, both indicated for 5-doxyl stearate. The spectra were taken at room temperature, the scanning range was 100 Gauss. The order parameter (s) which depends on both 2T^ and 2T^ measures the deviation of the observed ESR signal from total uniform orientation in the sample. For a uniformly oriented sample, S - 1.00, a random sample, S = 0. The hyperfine coupling constant A0, which can be calculated from 2T± and 2Tn is considered to reflect local polarity and thus reflects the position of the spin sample in the membrane. The rotational correlation time (which depends on W0, h0, h-1) can be set to the time necessary for the molecules to "forget" what their more obvious spatial orientation was. A typical ESR determination for the differences between SPLV and MLV with 5-DS as spin test is summarized in table IV.

Selv om i begge tilfeller spinnprøven rappportorer fra den samme dybde i bisjiktet, har SPLV en signifikant større grad av molekylorden og molekylbevegelse enn MLV. Although in both cases the spin sample rapports from the same depth in the bilayer, SPLV has a significantly greater degree of molecular order and molecular motion than MLV.

En annen illustrasjon på forskjellen mellom SPLV og MLV ligger i askorbatets evne til å redusere doksyl-spinnprøvene. Det har en tid vært kjent at askorbat reduserer doksyldeler, antageligvis til deres hydroksylamin-analoger som ikke absorberer mikrobølgeenergi i et magnetisk felt. I vandige oppløsninger inntrer reduksjonene hurtig med samtidig tap av ESR-signal. Hvis spinnprøven er i en beskyttet omgivelse, slik som et lipidbisjikt, kan den reduseres langsommere eller ikke i det hele tatt av det hydrofile askorbat. Således kan hastigheten av nitroksydreduksjonen benyttes for å studere graden av gjennomtrengning av askorbatet inn i lipidbisjikt. Figur 3 viser prosentandelen gjenværende spinn mot tiden for SPLV og MLV, suspendert i en askorbatoppløsning. Efter 90 minutter har askorbatet redusert 25# av prøv-en innleiret i MLV, men 6056 av prøven innleiret i SPLV. SPLV tillater at det kan oppnås en drastisk høyere gjennomtrengelighet for askorbat enn MLV. Another illustration of the difference between SPLV and MLV lies in the ability of ascorbate to reduce the doxyl spin samples. It has been known for some time that ascorbate reduces doxyl moieties, presumably to their hydroxylamine analogues which do not absorb microwave energy in a magnetic field. In aqueous solutions, the reductions occur rapidly with a simultaneous loss of the ESR signal. If the spin sample is in a protected environment, such as a lipid bilayer, it may be reduced more slowly or not at all by the hydrophilic ascorbate. Thus, the speed of the nitroxide reduction can be used to study the degree of penetration of the ascorbate into the lipid bilayer. Figure 3 shows the percentage of residual spin versus time for SPLV and MLV, suspended in an ascorbate solution. After 90 minutes, the ascorbate has reduced 25% of the sample embedded in MLV, but 6056 of the sample embedded in SPLV. SPLV allows a drastically higher permeability to ascorbate than MLV to be achieved.

Et annet eksempel på overlegenheten av SPLV i forhold til tradisjonell MLV, er at SPLV innfanger en større prosentandel av det tilgjengelige aktive materiale, og derved konserver-ende materiale (se tabell V). Another example of the superiority of SPLV compared to traditional MLV is that SPLV captures a larger percentage of the available active material, and thereby preservative material (see table V).

Ytterligere en fordel for SPLV er at SPLV har en gjensidig påvirkning med cellene, slik at en relativt stor andel av materialet som er innkapslet inne i vesiklene dispergeres ut gjennom cellenes cytoplasma i stedet for å bli begrenset til fagocytiske vesikler. Når SPLV blandes med celler synes de to å koalisere. Ved koalesens samvirker SPLV til forskjell fra MLV med cellene in vitro, slik at alle cellene inneholder minst noe materiale opprinnelig innfanget i SPLV. Dette materiale synes å fordeles ut gjennom hver celle, og er ikke begrenset til akkurat de fagocytiske vesikler. Dette kan vises ved å innarbeide ferritin i den vandige fase av et SPLV-preparat. Efter koalesens med en celle i kultur, viser ultrastrukturen analyse at ferritin er fordelt ut gjennom cytosolen og ikke er bundet til de Intracellulære membraner. Mens dette fenomen kan vises å opptre med MLV, kan en større mengde materiale overføres ved hjelp av SPLV. A further advantage of SPLV is that SPLV has a mutual influence with the cells, so that a relatively large proportion of the material encapsulated inside the vesicles is dispersed out through the cytoplasm of the cells instead of being confined to phagocytic vesicles. When SPLV is mixed with cells the two seem to coalesce. During coalescence, unlike MLV, SPLV interacts with the cells in vitro, so that all cells contain at least some material originally captured in SPLV. This material seems to be distributed throughout every cell, and is not limited to just the phagocytic vesicles. This can be shown by incorporating ferritin into the aqueous phase of an SPLV preparation. After coalescence with a cell in culture, ultrastructural analysis shows that ferritin is distributed throughout the cytosol and is not bound to the intracellular membranes. While this phenomenon can be shown to occur with MLV, a larger amount of material can be transferred using SPLV.

I tillegg har SPLV en lavere oppdriftsdensitet enn MLV. Dette måles ved "banding" i en fikol-gradient (se tabell VI). In addition, SPLV has a lower buoyancy density than MLV. This is measured by "banding" in a Ficoll gradient (see Table VI).

Videre danner SPLV når de samles i en pellet ved sentrlfugering under fra 1000 til 100 000 x g, en pellet som er vesentlig større enn MLV, gitt den samme fosfolipidkonsen-trasjon. Ved en kraft på 16 000 x g, danner SPLV en pellet som er omtrent 1/3 større enn MLV. Furthermore, SPLV, when collected in a pellet by centrifugation under from 1000 to 100,000 x g, form a pellet which is substantially larger than MLV, given the same phospholipid concentration. At a force of 16,000 x g, SPLV forms a pellet approximately 1/3 larger than MLV.

Fordi fosfolipidbisjiktene er gjennomtrengelige for vann, vil, når MLV plasseres i en hypertonisk omgivelse, okkludert vann drives ut på grunn av osmotiske krefter. SPLV krymper mer enn MLV. Efter krymping i 16 timer i en buffer; som er 20 ganger høyere enn den indre saltkonsentrasjon, krymper i tillegg SPLV ikke til det samme sluttvolum som MLV (SPLV-pellets forblir 1/3 større enn MLV-pellets). Dette indikerer at forskjellen 1 pelletstørrelse ikke skyldes differanser i innelukket volumvann. Because the phospholipid bilayers are permeable to water, when the MLV is placed in a hypertonic environment, occluded water will be expelled due to osmotic forces. SPLV shrinks more than MLV. After shrinking for 16 hours in a buffer; which is 20 times higher than the internal salt concentration, in addition, SPLV does not shrink to the same final volume as MLV (SPLV pellets remain 1/3 larger than MLV pellets). This indicates that the difference 1 pellet size is not due to differences in enclosed volume water.

SPLV er spesielt anvendelig i systemer der de følgende faktorer er viktige: stabilitet under lagring og kontakt med kroppsvæsken; en relativt høy grad av innkapsling; omkost-ningsef f ektivitet ; og frigjøring av Innfanget forbindelse i den biologisk aktive form. SPLV is particularly applicable in systems where the following factors are important: stability during storage and contact with the body fluid; a relatively high degree of encapsulation; cost efficiency; and release of the captured compound in the biologically active form.

Avhengig av inngivelsesmetoden in vivo, kan videre SPLV være motstandsdyktig overfor hurtig utskylling (for eksempel der forsinket avgivelse er viktig) eller kan avgis til cellene 1 Furthermore, depending on the method of administration in vivo, SPLV may be resistant to rapid washout (for example, where delayed release is important) or may be delivered to the cells 1

RES. RES.

Som et resultat kan SPLV ifølge oppfinnelsen med hell benyttes i et vidt spektrum av systemer. De kan benyttes for å øke den terapeutiske effektivitet av medikamenter, for å helbrede infeksjoner, for å øke enzymerstatning, avgivelse av orale og topiske medikamenter, for å innføre genetisk informasjon i celler in vitro og in vivo, for fremstilling av vaksiner, for innføring av rekombinant deoksyribonukleinsyre-segmenter i celler, eller som diagnostiske reagenser for kliniske prøver efter frigjøring av innfangede "rapportør"-molekyler. SPLV kan også benyttes for å innkapsle kosmetiske preparater, pesticider, forbindelser for forsinket langsom avgivelse for å bevirke plantevekst og lignende. As a result, the SPLV according to the invention can be successfully used in a wide range of systems. They can be used to increase the therapeutic effectiveness of drugs, to heal infections, to increase enzyme replacement, delivery of oral and topical drugs, to introduce genetic information into cells in vitro and in vivo, to make vaccines, to introduce recombinant deoxyribonucleic acid segments in cells, or as diagnostic reagents for clinical samples after release of captured "reporter" molecules. SPLV can also be used to encapsulate cosmetic preparations, pesticides, compounds for delayed slow release to effect plant growth and the like.

De metoder som følger vil på basis av anvendelsen av SPLV beskrive bruk av SPLV eller ethvert annet liposom, eller lipidvesikkel med funksjonelle karakteristika, tilsvarende de til SPLV. The methods that follow will, on the basis of the application of SPLV, describe the use of SPLV or any other liposome, or lipid vesicle with functional characteristics, corresponding to those of SPLV.

Avgivelse av forbindelser til celler in vitro, (for eksempel animalceller, planteceller, protister og så videre) krever generelt tilsetning av SPLV inneholdende forbindelsen til cellene i kultur. SPLV kan imidlertid også benyttes for å avgi forbindelser in vivo i dyr (inkludert mennesker), planter og protister. Avhengig av formålet for avgivelsen, kan SPLV Inngis på et antall måter: hos mennesker og dyr inkluderer dette injeksjon (for eksempel intravenøst, intraperitonealt, intramuskulært, subkutant, intraaurikulært, lntramammært, intraaureteralt, og så videre), topisk anvendelse (for eksempel på besmittede områder), og ved absorpsjon gjennom epiteliske eller mukokutane hinner, (for eksempel okulærepitel, oral mukosa, rektal- og vaginal epitelhinner, respirasjonstrakthinner, nasofaryngealmukosa, intestinalmukosa og så videre) i planter og protister inkluderer dette direkte anvendelse til organismer, dlspersjon i organismens habitat, tilsetning til det omgivende miljø eller omgivende vann og så videre. Delivery of compounds to cells in vitro, (eg animal cells, plant cells, protists and so on) generally requires the addition of SPLV containing the compound to the cells in culture. However, SPLV can also be used to deliver compounds in vivo in animals (including humans), plants and protists. Depending on the purpose of delivery, SPLV can be administered in a number of ways: in humans and animals this includes injection (eg intravenous, intraperitoneal, intramuscular, subcutaneous, intraauricular, intramammary, intraureteral, and so on), topical application (eg on infected areas), and by absorption through epithelial or mucocutaneous membranes, (for example ocular epithelium, oral mucosa, rectal and vaginal epithelial membranes, respiratory tract membranes, nasopharyngeal mucosa, intestinal mucosa and so on) in plants and protists this includes direct application to organisms, dlspersion in the organism's habitat , addition to the surrounding environment or surrounding water and so on.

Anvendelsesmåten kan også bestemme punkter og celler i organismen, hvortil forbindelsen skal avgis. For eksempel kan avgivelse til et spesifikt infeksjonspunkt lettest oppnås ved topisk påføring (hvis infeksjonen er ekstern). Avgivelse til sirkulasjonssystemet (og således de retikuloendoteliale celler) kan lettest oppnås ved intravenøs, intraperitoneal, intramuskulær eller subkutan injeksjon. The method of application can also determine the points and cells in the organism to which the compound is to be delivered. For example, delivery to a specific point of infection is most easily achieved by topical application (if the infection is external). Delivery to the circulatory system (and thus the reticuloendothelial cells) can most easily be achieved by intravenous, intraperitoneal, intramuscular or subcutaneous injection.

Fordi SPLV tillater forsinket frigjøring av forbindelsen, kan doser som ellers ville være toksiske mot organismen, anvendes i en eller flere inngivelser til organismen. Because SPLV allows delayed release of the compound, doses that would otherwise be toxic to the organism can be used in one or more administrations to the organism.

De avsnitt som følger nedenfor beskriver noen totale skjemaer der SPLV kan benyttes, og viser oppfinnelsens ramme. The sections that follow below describe some overall forms in which SPLV can be used, and show the scope of the invention.

Et antall patologiske tilstander som opptrer hos mennesker, dyr og planter kan behandles mer effektivt ved innkapsling av den egnede forbindelse eller forbindelser i SPLV. Disse patologiske tilstander inkluderer Infeksjoner (intracellulære og ektråcellulære), cyster, tumorer og tumore celler, allergier og så videre. A number of pathological conditions occurring in humans, animals and plants can be treated more effectively by encapsulating the appropriate compound or compounds in SPLV. These pathological conditions include infections (intracellular and extracellular), cysts, tumors and tumor cells, allergies and so on.

Mange strategier er mulig for anvendelse av SPLV ved behandling av slike patologier; et antall totale skjemaer er angitt nedenfor, som er spesielt brukbare idet at de trekker fordel av det faktum at SPLV når de er inngitt in vivo, opptas av makrofager. Many strategies are possible for the application of SPLV in the treatment of such pathologies; a number of total schemes are set out below, which are particularly useful in that they take advantage of the fact that SPLV when administered in vivo are taken up by macrophages.

I et skjema blir SPLV benyttet for å avgi terapeutiske midler til punkter med Intracellulære infeksjoner. Visse sykdommer involverer en infeksjon av celler i det retikuloendoteliale system, for eksempel brucellose. Disse intracellulære infeksjoner er vanskelige å helbrede av et antall grunner: (1) fordi den infiserte organisme ligger inne i cellene i det retikuloendoteliale system, der er sekvestert fra sirkuler-ende terapeutiske midler som ikke kan krysse cellemembranene i terapeutisk tilstrekkelige konsentrasjoner og er derfor sterkt motstandsdyktige overfor behandling; (2) ofte er inngivelse av toksiske nivåer av terapeutiske midler nødvendig for å bekjempe slike infeksjoner; og (3) behandlingen må være helt effektiv fordi enhver restinfeksjon efter behandlingen kan føre til ny infeksjon av vertsorganismen eller kan overføres til andre verter. In one form, SPLV is used to deliver therapeutic agents to points with Intracellular infections. Certain diseases involve an infection of cells in the reticuloendothelial system, such as brucellosis. These intracellular infections are difficult to cure for a number of reasons: (1) because the infected organism resides within the cells of the reticuloendothelial system, where it is sequestered from circulating therapeutic agents that cannot cross the cell membranes in therapeutically sufficient concentrations and are therefore strongly resistant to treatment; (2) administration of toxic levels of therapeutic agents is often necessary to combat such infections; and (3) the treatment must be completely effective because any residual infection after treatment can lead to new infection of the host organism or can be transmitted to other hosts.

I henhold til en utførelsesform av oppfinnelsen blir SPLV inneholdende en egnet biologisk aktiv forbindelse inngitt (fortrinnsvis intraperitonealt eller intravenøst) til vertsorganismen eller den potensielle vertsorganisme; (for eksempel kan i dyreflokker både de ikke-infiserte dyr og de infiserte dyr behandles). Fordi fagocytiske celler opptar SPLV, vil inngivelse av et SPLV-innkapslet stoff som er biologisk aktivt mot den infiserende organisme, resultere i en retting av bioaktive substans mot infeksjonspunktet. Således kan foreliggende oppfinnelse benyttes til å eliminere infeksjoner forårsaket av et antall mikroorganismer, bakterier, parasitter, fungi, mykoplasma og vira inkludert Brucella spp., Mycobacterium spp., Salmonella spp., Listeria spp. , Francisella spp., Histoplasma spp., Corynebacterium spp., Coccidiodes spp. og lymfocytisk koriomeningittvirus. According to one embodiment of the invention, SPLV containing a suitable biologically active compound is administered (preferably intraperitoneally or intravenously) to the host organism or the potential host organism; (for example, in animal herds both the non-infected animals and the infected animals can be treated). Because phagocytic cells take up SPLV, administration of an SPLV-encapsulated substance that is biologically active against the infecting organism will result in a targeting of bioactive substance to the point of infection. Thus, the present invention can be used to eliminate infections caused by a number of microorganisms, bacteria, parasites, fungi, mycoplasma and viruses including Brucella spp., Mycobacterium spp., Salmonella spp., Listeria spp., Francisella spp., Histoplasma spp., Corynebacterium spp., Coccidiodes spp. and lymphocytic choriomeningitis virus.

Det terapeutiske middel som velges vil avhenge av organismen som forårsaker infeksjonen. For eksempel kan bakterie-infeksjoner elimineres ved innkapsling av et antibiotikum. Dette antibiotikum kan være inneholdt i det vandig fluid i SPLV, og/eller innført i vesikkelbisjiktet. Egnede antibiotika inkluderer penicillin, ampicillin, hetacillin, carbencillin, tetracyklin, tetracyklinhydroklorid, oksytetra-cykllnhydroklorid, klortetracyklinhydroklorid, 7-klor-6-dimetyltetracyklin, doksycyklinmonohydrat, metacyklin-hydroklorid, minocyklinhydroklorid, rolitetracyklin, dihydrostreptomycin, streptomycin, gentamycin, kanamycin, neomycin, erytromycin, karbomycin, oleandomycin, troleando-mycin, Polymyksin B collistin, cefalotinnatrium, cefaloridin, cefaloglycindihydrat og cefaleksinmonohydrat. The therapeutic agent chosen will depend on the organism causing the infection. For example, bacterial infections can be eliminated by encapsulating an antibiotic. This antibiotic may be contained in the aqueous fluid in the SPLV, and/or introduced into the vesicle bilayer. Suitable antibiotics include penicillin, ampicillin, hetacillin, carbencillin, tetracycline, tetracycline hydrochloride, oxytetracycline hydrochloride, chlortetracycline hydrochloride, 7-chloro-6-dimethyltetracycline, doxycycline monohydrate, methacycline hydrochloride, minocycline hydrochloride, rolitetracycline, dihydrostreptomycin, streptomycin, gentamycin, kanamycin, neomycin, erythromycin , carbomycin, oleandomycin, troleandomycin, Polymyxin B colistin, cephalothin sodium, cephaloridine, cephaloglycin dihydrate and cephalexin monohydrate.

Effektiviteten ved slik behandling for helbredelse av brucellose er vist se eksemplene nedenfor. Ved hjelp av oppfinnelsen blir effektiviteten og virkningsvarigheten forlenget. Det er overraskende at dette systemet er effektivt for behandling av infeksjoner som ikke gir respons på kjente behandlinger, slik som antibiotika innfanget i MLV. Vellykket behandlinger uventet, fordi enhver liten gjenværende infeksjon vil spre seg, og infeksjonscyklusen vil begynne igjen. Videre er den vellykkede behandling av lymfocytisk koriomeningittvirusinfeksjon vist. The effectiveness of such treatment for curing brucellosis is shown in the examples below. With the help of the invention, the effectiveness and duration of action is extended. It is surprising that this system is effective for treating infections that do not respond to known treatments, such as antibiotics captured in MLV. Successful treatments unexpectedly, because any small remaining infection will spread, and the cycle of infection will begin again. Furthermore, the successful treatment of lymphocytic choriomeningitis virus infection is shown.

Selvfølgelig er behandlingen ikke begrenset til intracellulære infeksjoner. SPLV kan rettes mot et antall infeksjons-punkter uansett om disse er intracellulære eller ekstracellu-lære. I en annen utførelsesform benyttes for eksempel makrofager for å bære et aktivt middel til punktet for en systemisk ekstracellulær infeksjon. I henhold til dette skjema, blir SPLV benyttet for å avgi et terapeutisk stoff til ikke-infiserte makrofager ved inngivelse av SPLV in vivo, fortrinnsvis intraperitonealt eller intravenøst. Makrofagene vil koalisere med SPLV og derefter bli "lastet" med terapeutisk substans; generelt vil makrofagene holde på substansene i ca. 3-5 dager. Med en gang de "lastede" makrofager når infeksjonspunktet, ville patogenet opptas av makrofagene. Som et resultat vil patogenet komme i kontakt med den terapeutiske substans inneholdt i makrofagen og ødelegges. Denne utførelsesform er spesielt brukbar ved behandling av Staphylococcus aureus mastitis hos mennesker og kveg. Of course, treatment is not limited to intracellular infections. SPLV can be directed against a number of infection points regardless of whether these are intracellular or extracellular. In another embodiment, for example, macrophages are used to carry an active agent to the point of a systemic extracellular infection. According to this scheme, SPLV is used to deliver a therapeutic agent to uninfected macrophages by administration of SPLV in vivo, preferably intraperitoneally or intravenously. The macrophages will coalesce with SPLV and then be "loaded" with therapeutic substance; in general, the macrophages will retain the substances for approx. 3-5 days. Once the "loaded" macrophages reach the point of infection, the pathogen would be taken up by the macrophages. As a result, the pathogen will come into contact with the therapeutic substance contained in the macrophage and be destroyed. This embodiment is particularly useful in the treatment of Staphylococcus aureus mastitis in humans and cattle.

Hvis infeksjons- eller affliksjonspunktet er eksternt eller tilgjengelig, kan det SPLV-innfangede terapeutiske middel påføres topisk. En spesielt brukbar anvendelse medfører behandling av øyelidelser. Når det gjelder okulære lidelser, kan SPLV inneholdende en eller flere egnede aktive bestanddeler, tilføres topisk til det betente øyet. Et antall organismer forårsaker øyeinfeksjoner hos dyr og mennesker. Slike organismer inkluderer Moraxella spp., Clostridium spp., Corynebacterium spp., Diplococcus spp., Flavobacterlum spp. , Hemophilus spp., Klebsiella spp., Leptospira spp., Mycobacterium spp., Neisseria spp., Propionibacterium spp. , Proteus spp., Pseudomonas spp., Serratia spp., Escherichia spp., Staphylococcus spp., Streptococcus spp. og bakterielignende organismer inkludert Mycoplasma spp. og Rickettsia spp. Disse infeksjoner er vanskelige å fjerne ved bruk av konvensjonelle metoder fordi enhver restinfeksjon som forblir efter behandling kan infisere på ny på grunn av lakrimal sekresjon. I eksemplene nedenfor er vist anvendelsen av SPLV ved helbredelse av okulær infeksjon forårsaket av Moraxella bovis. If the point of infection or affliction is external or accessible, the SPLV-entrapped therapeutic agent can be applied topically. A particularly useful application involves the treatment of eye disorders. In the case of ocular disorders, SPLV containing one or more suitable active ingredients can be applied topically to the inflamed eye. A number of organisms cause eye infections in animals and humans. Such organisms include Moraxella spp., Clostridium spp., Corynebacterium spp., Diplococcus spp., Flavobacterlum spp., Hemophilus spp., Klebsiella spp., Leptospira spp., Mycobacterium spp., Neisseria spp., Propionibacterium spp., Proteus spp. , Pseudomonas spp., Serratia spp., Escherichia spp., Staphylococcus spp., Streptococcus spp. and bacteria-like organisms including Mycoplasma spp. and Rickettsia spp. These infections are difficult to clear using conventional methods because any residual infection that remains after treatment can re-infect due to lacrimal secretion. The examples below show the use of SPLV in the treatment of ocular infection caused by Moraxella bovis.

Fordi SPLV er motstandsdyktig overfor utskilling og er i stand til forsinket frigjøring av innholdet, er SPLV også brukbar ved behandling av enhver lidelse som krever forlenget kontakt med det aktive behandlende stoff. For eksempel er glaukom en mangel som karakteriseres ved en gradvis stigning av det intraokulære trykk og forårsaker progressivt tap av perifert syn, og, hvis mangelen ikke kontrolleres, tapet av sentralsynet og til slutt blindhet. Medikamenter som benyttes ved behandling av glaukom kan tilføres topisk som øyedråper. Imidlertid krever behandlingen ved tilføring av dråper hvert 15. minutt på grunn av den hurtige utskilling av medikamentet fra øyet. Hvis en lidelse, slik som glaukom skal behandles, kan terapeutiske stoffer som pilokarpin, floropryl, fysostigmin, karcholin, acetazolamid, etozolamid, diklorfenamid, karbachol, demekariumbromid, diisopropylfosfofluorldat, ekotioplatjodid, fysostigmin eller neostigmin og så videre, innfanges i SPLV som derefter tilføres det betente øyet. Because SPLV is resistant to excretion and is capable of delayed release of its contents, SPLV is also useful in the treatment of any disorder that requires prolonged contact with the active therapeutic agent. For example, glaucoma is a deficiency characterized by a gradual rise in intraocular pressure and causes progressive loss of peripheral vision and, if the deficiency is not controlled, loss of central vision and eventually blindness. Medicines used in the treatment of glaucoma can be administered topically as eye drops. However, the treatment requires the application of drops every 15 minutes due to the rapid excretion of the drug from the eye. If a disorder such as glaucoma is to be treated, therapeutic substances such as pilocarpine, fluoropril, physostigmine, carcholine, acetazolamide, etozolamide, dichlorphenamide, carbachol, demecarium bromide, diisopropylphosphofluorldate, ecothioplatiodide, physostigmine or neostigmine and so on can be captured in the SPLV which is then delivered to the inflamed eye.

Andre midler som kan innkapsles i SPLV og anvendes topisk inkluderer mydriatica (for eksempel epinefrin, fenylepin-efrin, hydroksyamfetamin, efedrin, atropin, homatropin, skopolamin, cyklopentolat, topicamid, encatropin og så videre), lokalanestetlka; antivirale midler (for eksempel idoksuridin, adeninarabinosid, og så videre), antimykotiske midler (for eksempel amfoteracin B, natamycin, pimaricin, flucytosin, nystantin, thimerosal, sulfamerazin, tiobendazol, tolnaftat, grisiofulvin, og så videre); antiparasittiske midler (for eksempel sulfonamider, pyrimetamin, clindamycin og så videre); og antiinflammatoriske midler (for eksempel corticosteroider slik som ACTH, hydrocortison, prednison, medryson, P-metason, deksametason, fluormetalon, triamcinalon og så videre). Other agents that can be encapsulated in SPLV and used topically include mydriatics (eg, epinephrine, phenylepine-ephrine, hydroxyamphetamine, ephedrine, atropine, homatropine, scopolamine, cyclopentolate, topicalamide, encatropin, and so on), local anesthetics; antiviral agents (for example, idoxuridine, adenine arabinoside, and so on), antifungal agents (for example, amphoteracin B, natamycin, pimaricin, flucytosine, nystantine, thimerosal, sulfamerazine, thiobendazole, tolnaftate, grisiofulvin, and so on); antiparasitic agents (for example, sulfonamides, pyrimethamine, clindamycin, and so on); and anti-inflammatory agents (eg, corticosteroids such as ACTH, hydrocortisone, prednisone, medrysone, β-methasone, dexamethasone, fluoromethalone, triamcinalone, and so on).

De følgende eksempler gis for å illustrere oppfinnelsen. The following examples are given to illustrate the invention.

Eksempel 1 Example 1

FREMSTILLING AV SPLV MANUFACTURE OF SPLV

Som forklart tidligere, involverer den prinsipielle metode for fremstilling av SPLV-oppløsning av et l<!>ipid eller en blanding av lipider i et organisk oppløsningsmiddel, tilsetning av en vandig fase og materiale som skal innkapsles, og sonikering av blandingen. I den foretrukne utførelsesform blir oppløsningsmidlet fjernet under eller efter sonikeringen med en hvilken som helst fordampningsteknikk. Det SPLV som ble benyttet i alle de her angitte eksempler, ble fremstilt som beskrevet i de følgende underavsnitt (imidlertid kan en hvilken som helst metode som gir SPLV, benyttes). As explained earlier, the principle method for preparing SPLV solution of a lipid or mixture of lipids in an organic solvent involves adding an aqueous phase and material to be encapsulated, and sonicating the mixture. In the preferred embodiment, the solvent is removed during or after the sonication by any evaporation technique. The SPLV used in all the examples given here was prepared as described in the following subsections (however, any method that gives SPLV can be used).

SPLV inneholdende antibiotika SPLV containing antibiotics

En 5 ml dletyleteroppløsning av 100 mg lecltin ble fremstilt. Blandingen ble anbragt i en rundkolbe. Derefter ble 0,3 ml av en oppløsning inneholdende 100 mg streptomycinsulfat ved pH 7,4 i 5 mmol HEPES (4-[2-hydroksyetyl]piperazino-2-etan-sulfonsyre/0,0725M NaCl/0,0725M KC1 pipettert inn i glass-kolben inneholdende dietyleteroppløsningen av lipid. Blandingen ble anbragt i en badsonikator (Laboratory Supplies Co., Inc.), av type 10536 i flere minutter;, (frekvens 80 kHz:utgangseffekt 80 W) med samtidig tørking til en viskøs pasta ved å føre over en mild nitrogenstrøm. A 5 ml diethyl ether solution of 100 mg lecltin was prepared. The mixture was placed in a round bottom flask. Then 0.3 ml of a solution containing 100 mg streptomycin sulfate at pH 7.4 in 5 mmol HEPES (4-[2-hydroxyethyl]piperazine-2-ethanesulfonic acid/0.0725M NaCl/0.0725M KCl) was pipetted into the glass flask containing the diethyl ether solution of lipid. The mixture was placed in a bath sonicator (Laboratory Supplies Co., Inc.), type 10536 for several minutes;, (frequency 80 kHz: output power 80 W) with simultaneous drying to a viscous paste by pass over a gentle stream of nitrogen.

Til den viskøse pasta som ble tilbake, ble det tilsatt 10 ml 5 mmol HEPES. Det resulterende SPLV-preparat inneholdende streptomycin ble suspendert i bufferoppløsningen, rystet i flere minutter på en hvirvelblander og befridd for ikke-innkapslet streptomycin ved sentrifugering ved 12 000 x g i 10 minutter ved 20°C. Den resulterende kake ble suspendert i 0,5 ml 5 mmol HEPES. To the viscous paste that remained, 10 ml of 5 mmol HEPES was added. The resulting SPLV preparation containing streptomycin was suspended in the buffer solution, shaken for several minutes on a vortex mixer and freed from unencapsulated streptomycin by centrifugation at 12,000 x g for 10 minutes at 20°C. The resulting cake was suspended in 0.5 ml of 5 mmol HEPES.

Den ovenfor beskrevne prosedyre ble fulgt, bortsett fra at streptomycin ble erstattet av de følgende: dihydrostrepto-mycln, gentamycinsulfat, ampicillin, tetracyklinhydroklorid og kanamycin. The procedure described above was followed, except that streptomycin was replaced by the following: dihydrostreptomycin, gentamicin sulfate, ampicillin, tetracycline hydrochloride, and kanamycin.

SPLV inneholdende andre membrankonstituenter SPLV containing other membrane constituents

Den nettopp beskrevne fremgangsmåte ble fulgt bortsett fra at en hvilken som helst av de følgende ble tilsatt med egglecitin: (1) f osf atidinsyre til et molforhold på 8:2 lecitin:dicetylfosfat; (2) stearylamin til et molforhold på 8:2 lecitin:stearylamin; kolesterol og stearylamin til et molforhold på 7:2:1 for lecitin:kolesterol:stearylamin; og (3) fosfatidinsyre og kolesterol til et molforhold på 7:2:1 for lecitin:fosfatidinsyre:kolesterol. The procedure just described was followed except that any of the following were added with the egg lecithin: (1) phosphate at a molar ratio of 8:2 lecithin:dicetyl phosphate; (2) stearylamine to a molar ratio of 8:2 lecithin:stearylamine; cholesterol and stearylamine to a molar ratio of 7:2:1 for lecithin:cholesterol:stearylamine; and (3) phosphatidic acid and cholesterol at a molar ratio of 7:2:1 for lecithin:phosphatidic acid:cholesterol.

SPLV inneholdende pilokarpln SPLV containing pilocarp pln

Den innledningsvis beskrevne fremgangsmåte ble fulgt, bortsett fra at streptomycin som antibiotikum ble erstattet av pilokarpln. The initially described procedure was followed, except that streptomycin as an antibiotic was replaced by pilocarplin.

SPLV fremstilt med og uten BHT Ikke-destillert eter inneholder en antioksydant, 1 jJg/ml butylhydroksytoluen, BHT, for lagringsformål. Prosedyren beskrevet innledningsvis ble fulgt ved bruk av ikke-destillert eter som oppløsningsmiddel for å innarbeide BHT i SPLV-preparatet. SPLV prepared with and without BHT Non-distilled ether contains an antioxidant, 1 µg/ml butyl hydroxytoluene, BHT, for storage purposes. The procedure described at the outset was followed using non-distilled ether as a solvent to incorporate BHT into the SPLV preparation.

For å fremstille SPLV uten innarbeiding av BHT, ble prosedyren som beskrevet innledningsvis fulgt ved bruk av destillert eter som oppløsningsmiddel. To prepare SPLV without the incorporation of BHT, the procedure described initially was followed using distilled ether as solvent.

Eksempel 2 Example 2

SPLV- MEDIERT AVGIVELSE IN VITRO SPLV-MEDIATED RELEASE IN VITRO

I det følgende eksempel ble SPLV-mediert avgivelse av antibiotika til makrofager i kultur demonstrert. In the following example, SPLV-mediated delivery of antibiotics to macrophages in culture was demonstrated.

Peritoneale makrofager ble oppnådd vedperitoneal utskilling fra C57BLK voksne han-mus og suspendert i minimalt essensielt medium (M.E.M.) av pH 7,2 inneholdende 10% varmeinaktivert fetal kalveserum. Cellene ble suspendert i en konsentrasjon av 1 x 10^ celler pr. ml i 96 brønn-vevkulturskåler. Til kulturene inneholdende adherente peritoneale makrofager, ble det tilsatt B. canis i konsentrasjoner på 1 x 10^ CFU (kolonidannende enheter) pr. ml. Efter 12 timer ble bakterier som ikke var opptatt av peritoneale makrofager fjernet ved gjentatte vaskinger med M.E.M. Efter vasking av peritoneale makrofagkul turer, ble disse delt i 5 grupper, hver inneholdende 12 replikatkulturer pr. gruppe. Peritoneal macrophages were obtained by peritoneal secretion from C57BLK adult male mice and suspended in minimal essential medium (M.E.M.) of pH 7.2 containing 10% heat-inactivated fetal calf serum. The cells were suspended in a concentration of 1 x 10^ cells per ml in 96 well tissue culture dishes. To the cultures containing adherent peritoneal macrophages, B. canis was added at concentrations of 1 x 10^ CFU (colony forming units) per ml. After 12 hours, bacteria that were not occupied by peritoneal macrophages were removed by repeated washings with M.E.M. After washing peritoneal macrophage cultures, these were divided into 5 groups, each containing 12 replicate cultures per group.

Gruppe 1, betegnet som kontroll, mottok ingen behandling. Gruppe 2, mottok vandig streptomycinsulfat i en konsentrasjon av 1 mg/ml. Group 1, designated as control, received no treatment. Group 2 received aqueous streptomycin sulfate at a concentration of 1 mg/ml.

Gruppe 3 mottok bufferfylt SPLV. Group 3 received buffered SPLV.

Gruppe 4 mottok vandig streptomycinsulfat (1 mg/ml) pluss på forhånd dannet bufferfylt SPLV. Group 4 received aqueous streptomycin sulfate (1 mg/ml) plus preformed buffered SPLV.

Gruppe 5 mottok SPLV inneholdende streptomycinsulfat (1 mg/1). Group 5 received SPLV containing streptomycin sulfate (1 mg/1).

Efter 24 timer ble supernatanten fjernet ved gjentatte vaskinger, og peritoneal-makrofagene ble brutt opp ved gjentatt frysing og tining. Seriefortynning av slike oppbrutte makrofager ble plantet på brucella-agar og efter 4 dager ble overlevende B. canis bestemt ved begrensende fortynningsteknikker. Resultatet som vises i tabell 7 antyder at SPLV-innfanget streptomycin, var tptalt effektiv med henblikk på å drepe og eliminere intracellulær B. canis-infeksjon in vitro. After 24 hours, the supernatant was removed by repeated washings, and the peritoneal macrophages were broken up by repeated freezing and thawing. Serial dilutions of such disrupted macrophages were plated on brucella agar and after 4 days surviving B. canis were determined by limiting dilution techniques. The results shown in Table 7 suggest that SPLV-entrapped streptomycin was highly effective in killing and eliminating intracellular B. canis infection in vitro.

Forsøket ble gjentatt med B. abortus nøyaktig som beskrevet ovenfor, bortsett fra at de peritoneale makrofager ble oppnådd ved peritoneal vasking fra voksne albino-hun-marsvin. Resultatene er også vist i tabell VII. The experiment was repeated with B. abortus exactly as described above, except that the peritoneal macrophages were obtained by peritoneal lavage from adult albino female guinea pigs. The results are also shown in Table VII.

Eksempel 3 Example 3

BEHANDLING AV INTRACELLULÆRE INFEKSJONER TREATMENT OF INTRACELLULAR INFECTIONS

De følgende eksempler viser hvordan SPLV kan benyttes ved behandling av intracellulære Infeksjoner. De viste data demonstrerer: (1) effektiviteten av å benytte antibiotika innkapslet i SPLV ved behandling av sykdom og (2) den større effektivitet som oppnås ved inngivelse av multippeldoser av SPLV-preparatet. En sammenligning mellom MLV og SPLV som bærere benyttet i protokollene er beskrevet. The following examples show how SPLV can be used in the treatment of intracellular infections. The data shown demonstrate: (1) the effectiveness of using antibiotics encapsulated in SPLV in the treatment of disease and (2) the greater effectiveness achieved by administration of multiple doses of the SPLV preparation. A comparison between MLV and SPLV as carriers used in the protocols is described.

Brucellose forårsaker verdensomspennende økonomiske problemer og helseproblemer. Brucellose forårsakes av Brucella spp. Den er tilpasset mange pattedyrarter inkludert mennesker, husdyr og et antall villdyr. Seks Brucella spp. forårsaker brucellose hos dyr, disse er B. abortus, B. canis, B. melltensis, B. neotomae, B. ovis og B. suis. Både husdyr og ville dyr tjener som reservoar for en potensiell spredning av brucellose til andre dyr og mennesker. Brucellosis causes worldwide economic and health problems. Brucellosis is caused by Brucella spp. It is adapted to many mammalian species including humans, domestic animals and a number of wild animals. Six Brucella spp. cause brucellosis in animals, these are B. abortus, B. canis, B. melltensis, B. neotomae, B. ovis and B. suis. Both domestic animals and wild animals serve as a reservoir for a potential spread of brucellosis to other animals and humans.

Slike Infeksjoner kan ikke avhjelpes med antibiotika fordi de infiserte organismer befinner seg inne i cellene 1 det retikuloendoteliale system og er sterkt motstandsdyktige overfor baktericide aktiviteter hos antibiotika. Mengden av antibiotika som er nødvendig og lengden av behandlingen resulterer enten i toksiske virkninger mot dyret eller en uakseptabel konsentrasjon av angjeldende antibiotikum i dyrets vev. Den ytterligere vanskelighet ved behandling av denne sykdom, er at behandlingen må være totalt effektiv fordi enhver gjenværende infeksjon ganske enkelt vil spre seg og sykdomscyklusen begynne en gang til. Den økonomiske belastning ved'slike sykdommer vises ved de millioner av dollar verdifullt kveg som tapes hvert år på grunn av spontan abort. Den eneste potensielle måte å bekjempe slike infek-tiøse utbrudd på, er karantene og derefter nedslaktning av dyrene. Such infections cannot be cured with antibiotics because the infected organisms are inside the cells of the reticuloendothelial system and are highly resistant to the bactericidal activities of antibiotics. The amount of antibiotics required and the length of treatment result in either toxic effects on the animal or an unacceptable concentration of the antibiotic in question in the animal's tissues. The additional difficulty in treating this disease is that the treatment must be totally effective because any remaining infection will simply spread and the disease cycle will begin anew. The financial burden of such diseases is shown by the millions of dollars worth of cattle lost each year due to spontaneous abortion. The only potential way to combat such infectious outbreaks is to quarantine and then slaughter the animals.

Eksemplene som følger omfatter innarbeiding av et antibiotika i SPLV og derefter inngivelse av den innkapslede aktive substans til dyrene ved inokulering av de infiserte dyr intraperitonealt. The examples that follow include incorporating an antibiotic into SPLV and then administering the encapsulated active substance to the animals by inoculating the infected animals intraperitoneally.

Virkningen av en enkelt behandling av B. canls-infeks. lon ved bruk av SPLV- innfanget antibiotikum The effect of a single treatment of B. canls infection. lon when using SPLV-captured antibiotic

80 voksne Swiss-han-mus ble infisert intraperitonealt, I.P., med B. canis ATCC 23365 (1 x IO<7> CFU) og delt i 8 grupper på 10 mus hver. 7 dager efter inokulering med B. canis, ble 80 adult male Swiss mice were infected intraperitoneally, I.P., with B. canis ATCC 23365 (1 x 10<7> CFU) and divided into 8 groups of 10 mice each. 7 days after inoculation with B. canis,

gruppene behandlet som følger: the groups treated as follows:

Gruppe 1, betegnet kontroll, fikk ingen behandling; Group 1, designated control, received no treatment;

Gruppe 2 fikk bufferfylt SPLV (0,2 ml I.P.); Group 2 received buffered SPLV (0.2 ml I.P.);

Gruppe 3 fikk vandig streptomycinsulfat (1 mg/kg kroppsvekt i en total inngivelse av 0,2 ml I.P.); Group 3 received aqueous streptomycin sulfate (1 mg/kg body weight in a total administration of 0.2 ml I.P.);

Gruppe 4 fikk vandig streptomycinsulfat (5 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse av 0,2 ml I.P.; Group 4 received aqueous streptomycin sulfate (5 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml I.P.;

Gruppe 5 fikk vandig streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse av 0,2 ml I.P.; Group 5 received aqueous streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml I.P.;

Gruppe 6 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (1 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse av 0,2 ml I.P. Group 6 received SPLV containing streptomycin sulfate (1 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml I.P.

Gruppe 7 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (5 mg/kg kroppsvekt) i en total Inngivelse av 0,2 ml I.P.; og Gruppe 8 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse av 0,2 ml I.P. Group 7 received SPLV containing streptomycin sulfate (5 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml I.P.; and Group 8 received SPLV containing streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml I.P.

På den 14. dag efter inokulering med B. canis, ble alle dyr avlivet og miltene fjernet aseptisk. Miltene ble homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for å bestemme antall overlevende B. canis i milten efter behandling. Resultatene efter 4 dagers inkubering er vist i tabell VIII. On the 14th day after inoculation with B. canis, all animals were killed and the spleens removed aseptically. The spleens were homogenized and serially diluted on brucella agar to determine the number of surviving B. canis in the spleen after treatment. The results after 4 days of incubation are shown in Table VIII.

Virkningen av multlppelbehandling av B. canis-infeks. lon ved bruk av SPLV- innfanget antibiotikum The effect of multiple treatment of B. canis infection. lon when using SPLV-captured antibiotic

80 voksne Swiss-han-mus ble infisert med B. canis ATCC 23365 80 adult male Swiss mice were infected with B. canis ATCC 23365

(1 x IO<7> CFU, I.P.) og oppdelt i 8 grupper på 10 mus hver. 7 dager og 10 dager efter inokulering med -B. canis, ble gruppene behandlet som følger: Gruppe 1, betegnet kontroller, fikk ingen behandling; (1 x IO<7> CFU, I.P.) and divided into 8 groups of 10 mice each. 7 days and 10 days after inoculation with -B. canis, the groups were treated as follows: Group 1, designated as controls, received no treatment;

Gruppe 2 fikk bufferfylt SPLV (0,2 ml, I.P.); Group 2 received buffered SPLV (0.2 ml, I.P.);

Gruppe 3 fikk vandig streptomycinsulfat (1 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P.; Group 3 received aqueous streptomycin sulfate (1 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.;

Gruppe 4 fikk vandig streptomycinsulfat (5 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P.; Group 4 received aqueous streptomycin sulfate (5 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.;

Gruppe 5 fikk vandig streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P.; Group 5 received aqueous streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.;

Gruppe 6 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (1 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P.; Group 6 received SPLV containing streptomycin sulfate (1 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.;

Gruppe 7 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (5 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P.; og Gruppe 8 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i en total inngivelse på 0,2 ml, I.P. Group 7 received SPLV containing streptomycin sulfate (5 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.; and Group 8 received SPLV containing streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in a total administration of 0.2 ml, I.P.

På den 14. dag efter inokulering med B. canis, ble alle dyrene avlivet og miltene fjernet aseptisk. Miltene ble homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for å bestemme antallet overlevende B. canis i milten efter behandling. Resultatene efter 4 dagers inkubering er vist i figur 5. Resultatene av forskjellige to-trinns behandlingsopplegg av B. canis-infeksjoner in vivo er vist i figur 5, og viser at hos grupper som mottok vandig streptomycin 7 og 10 dager efter inokulering, ble meget liten reduksjon av overlevende B. canis i milter observert. Kun i grupper som mottok SPLV-innfanget streptomycin i en konsentrasjon av 10 mg/kg inngitt på dag 7 og 10 efter inokulering, ble alle levende bakterier eliminert fra milten i infiserte dyr. 1 tillegg til det ovenfor beskrevne forsøk, ble forskjellige vev fra B. canls-infiserte mus efter to behandlinger med SPLV-innfanget streptomycin, prøvet som følger: 30 voksne Swiss-han-mus ble Inokulert med B. canis ATCC 23365 (1 x IO<7> CFU, I.P.). 7 dager efter inokulering ble dyrene delt i 3 grupper på 10 mus hver. On the 14th day after inoculation with B. canis, all animals were killed and the spleens removed aseptically. The spleens were homogenized and serially diluted on brucella agar to determine the number of surviving B. canis in the spleen after treatment. The results after 4 days of incubation are shown in Figure 5. The results of different two-stage treatment regimens of B. canis infections in vivo are shown in Figure 5, and show that in groups that received aqueous streptomycin 7 and 10 days after inoculation, very little reduction of surviving B. canis in spleens observed. Only in groups receiving SPLV-captured streptomycin at a concentration of 10 mg/kg administered on days 7 and 10 after inoculation, all viable bacteria were eliminated from the spleen of infected animals. In addition to the experiment described above, various tissues from B. canls-infected mice after two treatments with SPLV-captured streptomycin were tested as follows: 30 adult male Swiss mice were inoculated with B. canis ATCC 23365 (1 x IO <7> CFU, I.P.). 7 days after inoculation, the animals were divided into 3 groups of 10 mice each.

Gruppe 1 som ble angitt som kontroller, fikk ingen behandling; Group 1 designated as controls received no treatment;

Gruppe 2 fikk på dag 7 og 10 efter inokulering vandig streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i hver inngivelse på 2 ml, I.P. ; Group 2 received, on days 7 and 10 after inoculation, aqueous streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in each administration of 2 ml, I.P. ;

Gruppe 3 fikk på dag 7 og 10 efter Inokulering SPLV-holdig streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt) i hver inngivelse på 0,2 ml, I.P. Group 3 received on days 7 and 10 after inoculation SPLV-containing streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight) in each administration of 0.2 ml, I.P.

På dag 14 til 75 efter inokulering med B. canis ble alle dyr avlivet og de følgende organer fjernet aseptisk, homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for isolering av B. canis; hjerte, lunger, milt, lever, nyrer, testikler. Resultatene som ble oppnådd efter 4 dagers inkubering med henblikk på overlevende B. canis pr. organ, er vist i figur 6. On days 14 to 75 after inoculation with B. canis, all animals were killed and the following organs removed aseptically, homogenized and serially diluted on brucella agar for isolation of B. canis; heart, lungs, spleen, liver, kidneys, testicles. The results obtained after 4 days of incubation in terms of surviving B. canis per organ, is shown in figure 6.

Resultatet av prøvetaking av forskjellige vev hos B. canis-infiserte mus efter to behandlingsopplegg, med streptomycin, slik det er vist i figur 6, viser at hos dyr som behandles med SPLV-innfanget streptomycin, var alle vevsprøver fra 14 til 25 dager efter inokulering med B. canis totalt frie for enhver levende B. canis-organisme. I dyr som var ubehandlet eller behandlet med vandig streptomycin 1 konsentrasjoner og inngivelsesplaner identisk med det som gjaldt SPLV-innfanget streptomycin, kunne levende B. canls-organismer isoleres i alle vev som ble tatt fra 14 til 75 dager efter inokulering med B. canis. The results of sampling different tissues in B. canis-infected mice after two treatment regimens, with streptomycin, as shown in Figure 6, show that in animals treated with SPLV-captured streptomycin, all tissue samples from 14 to 25 days after inoculation with B. canis totally free of any living B. canis organisms. In animals that were untreated or treated with aqueous streptomycin 1 concentrations and administration schedules identical to that of SPLV-captured streptomycin, live B. canlis organisms could be isolated in all tissues taken from 14 to 75 days after inoculation with B. canis.

Effektivitet av behandling ved bruk av MLV Effectiveness of treatment using MLV

som sammenligning til SPLV as a comparison to SPLV

15 voksne Swiss-han-mus ble inokulert med B. canis ATCC 23365 (1 x IO<7>CFU, I.P.). 7 dager efter inokulering ble dyrene delt I 3 grupper på 5 mus hver. 15 adult male Swiss mice were inoculated with B. canis ATCC 23365 (1 x 10<7>CFU, I.P.). 7 days after inoculation, the animals were divided into 3 groups of 5 mice each.

Gruppe 1, betegnet som kontroll, fikk ingen behandling; Group 1, designated as control, received no treatment;

Gruppe 2 fikk på dag 7 og 10 efter inokulering, MLV inneholdende streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt, I.P.). MLV ble fremstilt ved konvensjonelle teknikker ved bruk av 100 mg eggfosfatidylcholin, EPC, og 2 ml steril HEPES Inneholdende streptomycinsulfat (100 mg/ml). Forholdet mellom lipid og streptomycinsulfat var 100 mg EPC pr. 28 mg i streptomycinsulfat i 2 ml ferdig MLV-suspensjon; Group 2 received, on days 7 and 10 after inoculation, MLV containing streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight, I.P.). MLV was prepared by conventional techniques using 100 mg of egg phosphatidylcholine, EPC, and 2 ml of sterile HEPES containing streptomycin sulfate (100 mg/ml). The ratio between lipid and streptomycin sulfate was 100 mg EPC per 28 mg in streptomycin sulfate in 2 ml of finished MLV suspension;

Gruppe 3 fikk på dag 7 og dag 10 efter inokulering SPLV-holdig streptomycinsulfat (10 mg/kg kroppsvekt, I.P.), fremstilt som beskrevet i første del av eksempel 1 med de følgende modifikasjoner: Det ble benyttet 100 mg EPC og 0,3 ml HEPES inneholdende 100 mg streptomycinsulfat. Forholdet mellom lipid og streptomycinsulfat i denne SPLV var 100 mg EPC pr. 28 mg streptomycinsulfat i 2 ml ferdig suspensjon. Group 3 received on day 7 and day 10 after inoculation SPLV-containing streptomycin sulfate (10 mg/kg body weight, I.P.), prepared as described in the first part of example 1 with the following modifications: 100 mg EPC and 0.3 ml were used HEPES containing 100 mg streptomycin sulfate. The ratio between lipid and streptomycin sulfate in this SPLV was 100 mg EPC per 28 mg of streptomycin sulfate in 2 ml of finished suspension.

På dag 14 efter inokulering med B. canis, ble alle dyr avlivet og miltene fjernet aseptisk, homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for isolering av B. canis. Resultatene av overlevende B. canis pr. organ efter 4 dagers inkubering, er vist i tabell IX. On day 14 after inoculation with B. canis, all animals were killed and the spleens removed aseptically, homogenized and serially diluted on brucella agar for isolation of B. canis. The results of surviving B. canis per organ after 4 days of incubation, is shown in Table IX.

Virkning av forskjellige SPLV- innfangede antibiotika ved behandling av infeksjoner 50 voksne Swiss-han-mus ble inokulert med B. canis ATCC 23365 (1 x IO<7> CFU, I.P.). 7 dager efter inokulering ble dyrene delt i 10 grupper på 5 dyr hver. Efficacy of different SPLV-captured antibiotics in treating infections 50 adult male Swiss mice were inoculated with B. canis ATCC 23365 (1 x 10<7> CFU, I.P.). 7 days after inoculation, the animals were divided into 10 groups of 5 animals each.

Gruppe 1, angitt som kontroll, fikk Ingen behandling; Group 1, designated as control, received no treatment;

Gruppe 2 fikk bufferfylt SPLV (0,2 ml, I.P.) på dag 7 og dag 10 efter inokulering; Group 2 received buffered SPLV (0.2 ml, I.P.) on day 7 and day 10 after inoculation;

Gruppene 3, 4, 5 og 6 fikk vandige injeksjoner (0,2 ml I.P.) av dihydrostreptomycin, gentamycin, kanamycin eller streptomycin, 10 mg/kg kroppsvekt, I.P., på dag 7 og 10 efter inokulering. (NB! Hvert av disse antibiotika har vist å drepe B. canis in vitro.) Groups 3, 4, 5 and 6 received aqueous injections (0.2 ml I.P.) of dihydrostreptomycin, gentamycin, kanamycin or streptomycin, 10 mg/kg body weight, I.P., on days 7 and 10 after inoculation. (NB! Each of these antibiotics has been shown to kill B. canis in vitro.)

Gruppene 7,8, 9 og 10 fikk SPLV-holdig dihydrostreptomycin, gentamycin, kanamycin eller streptomycin i en mengde av 10 mg/kg kroppsvekt på dag 7 og 10 efter inokulering. Groups 7, 8, 9 and 10 received SPLV-containing dihydrostreptomycin, gentamycin, kanamycin or streptomycin in an amount of 10 mg/kg body weight on days 7 and 10 after inoculation.

På dag 14 efter inokulering med B. canis, ble alle dyrene avlivet og miltene fjernet aseptisk, homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for isolasjon av B. canis. Resultatene er overlevende B. canis pr. organ efter 4 dagers inkubering, er vist i tabell X. On day 14 after inoculation with B. canis, all animals were killed and the spleens removed aseptically, homogenized and serially diluted on brucella agar for isolation of B. canis. The results are surviving B. canis per organ after 4 days of incubation, is shown in Table X.

Resultatene fra prøver av forskjellige antibiotika på B. canis-Infiserte mus slik disse finnes i tabell X, viser at antibiotika som er effektive for utryddelse av B. canis in vitro (det vil sl i suspensjonskultur) også kun er effektive med henblikk på utryddelse av B. canis-infeksjoner in vivo når de er innkapslet i SPLV.. Dyr som fikk enten vandige antibiotika, bufferfylte SPLV eller ingen behandling, var ikke i noe tilfelle fri for overlevende B. canis i isolerte miltvev. The results from tests of different antibiotics on B. canis-infected mice as found in Table X show that antibiotics which are effective for the eradication of B. canis in vitro (that is, in suspension culture) are also only effective for the eradication of B. canis infections in vivo when encapsulated in SPLV. Animals receiving either aqueous antibiotics, buffered SPLV or no treatment were in no case free of surviving B. canis in isolated spleen tissues.

Behandling av hunder infisert med B. canis Treatment of dogs infected with B. canis

Voksne hun -beagler ble inokulert med B. canis ATCC 23365 Adult female beagles were inoculated with B. canis ATCC 23365

(1 x IO<7> CFU) oralt og vaginalt. 7 dager efter inokulering, ble hundene delt i 3 grupper. (1 x IO<7> CFU) orally and vaginally. 7 days after inoculation, the dogs were divided into 3 groups.

Gruppe 1, som angis som kontroll, fikk ingen behandling; Gruppe 2 fikk på dagene 7 og 10 efter inokulering vandig streptomycinsulfat 1 en mengde av 10 mg/kg kroppsvekt, hver inngivelse 5 ml, I.P.; Group 1, designated as control, received no treatment; Group 2 received, on days 7 and 10 after inoculation, aqueous streptomycin sulfate 1 in an amount of 10 mg/kg body weight, each administration 5 ml, I.P.;

Gruppe 3 fikk på dagene 7 og 10 efter inokulering SPLV inneholdende streptomycinsulfat i en mengde av 10 mg/kg kroppsvekt med hver inngivelse på 3,0 ml, I.P. Vaginalutskrap av hundene og hepariniserte blodprøver ble samlet I regulære intervaller før, under og ved avslutningen av studiet. Disse ble dyrket på brucella-agar for å Isolere B. canis. Resultatene er vist i tabell XI. Serumprøver ble samlet før, under og ved avslutningen av studiet for å bestemme serum antistoffer mot B. canis. Disse resultater er også vist i tabell XI. 21 dager efter inokulering med B. canis ble alle dyr eutanisert. De følgende vevsprøver ble fjernet aseptisk, homogenisert og seriefortynnet på brucella-agar for isolering av B. canis; heparinisert blod, vaginal-eksudat, lunger, milt, synovialfluid, uterus, ovarium, popllteal av lymfeknuter, spyttkjertler, mandler, mediastinale lymfeknuter, mesenteriske lymfeknuter, benmarg, superficlelle servikal lymfeknuter, og aksillære lymfeknuter. Resultatene av overlevende B. canis pr. vev efter 4 dagers inkubering er vist i tabell XII. Resultater av dyrking og serologiske prøver av hunder infisert med B. canis før, under og efter to-trinns antibiotikuminngivelse er angitt i tabell XI. Alle dyrene var serologlsk negative for tidligere eksponering til B. canis, målt ved negative serumtitere, og var kultur-negative fra blodkulturer og kulturer av vaginalutskrap. Alle dyrene ble bemerket å være kultur-positive for både blod- og vaginalkulturer før behandling på dag 7 og 10. Hunder behandlet med vandig streptomycin eller hunder som ikke fikk noen behandling, forble kultur-positive for blod- og vaginalkulturer under efterbehandlingsperioden før avslutning på dag 21. Gruppe 3 som fikk liposomer inneholdende streptomycin ble kultur-negative 1 dag efter den første behandling og forble negative under hele efterbehandllngsperloden. Hunder som ikke fikk noen behandling eller vandig streptomycin, utviklet påvisbare serumtitere mot B. canis-antigener innen dag 21 efter inokulering, mens de som var behandlet med SPLV inneholdende antibiotika på dagene 7 og 10 efter inokulering ikke utviklet noen påvisbare antilegemer mot B. canis-antigener . Group 3 received on days 7 and 10 after inoculation SPLV containing streptomycin sulfate in an amount of 10 mg/kg body weight with each administration of 3.0 ml, I.P. Vaginal scrapings from the dogs and heparinized blood samples were collected at regular intervals before, during and at the end of the study. These were cultured on brucella agar to isolate B. canis. The results are shown in Table XI. Serum samples were collected before, during and at the end of the study to determine serum antibodies against B. canis. These results are also shown in Table XI. 21 days after inoculation with B. canis, all animals were euthanized. The following tissue samples were removed aseptically, homogenized and serially diluted on brucella agar for isolation of B. canis; heparinized blood, vaginal exudate, lungs, spleen, synovial fluid, uterus, ovary, popllteal lymph nodes, salivary glands, tonsils, mediastinal lymph nodes, mesenteric lymph nodes, bone marrow, superficial cervical lymph nodes, and axillary lymph nodes. The results of surviving B. canis per tissues after 4 days of incubation are shown in Table XII. Results of culture and serological samples of dogs infected with B. canis before, during and after two-stage antibiotic administration are given in Table XI. All animals were serologically negative for previous exposure to B. canis, as measured by negative serum titers, and were culture-negative from blood cultures and cultures of vaginal scrapings. All animals were noted to be culture-positive for both blood and vaginal cultures before treatment on days 7 and 10. Dogs treated with aqueous streptomycin or dogs that received no treatment remained culture-positive for blood and vaginal cultures during the post-treatment period before termination of day 21. Group 3 which received liposomes containing streptomycin became culture-negative 1 day after the first treatment and remained negative throughout the post-treatment period. Dogs that received no treatment or aqueous streptomycin developed detectable serum titers against B. canis antigens by day 21 post-inoculation, while those treated with SPLV containing antibiotics on days 7 and 10 post-inoculation did not develop detectable antibodies to B. canis -antigens.

Resultater fra isolasjonen av B. canis fra infiserte hunder behandlet ved to-trinns antibiotikuminngivelse og som er angitt i tabell XII, viser at hos hunder var kun behandling med SPLV inneholdende streptomycin effektiv med henblikk på å eliminere enhver levende B. canis i alle vev fra alle organprøver. Results from the isolation of B. canis from infected dogs treated by two-stage antibiotic administration and given in Table XII show that in dogs only treatment with SPLV containing streptomycin was effective in eliminating any viable B. canis in all tissues from all organ samples.

Behandling av B. abortus hos marsvin Treatment of B. abortus in guinea pigs

15 voksne hun-marsvin ble inokulert med B. abortus ATCC 23451 (1 x IO<7> CFU.I.P.). 7 dager efter inokulering ble dyrene oppdelt i 3 grupper på 5 dyr hver. 15 adult female guinea pigs were inoculated with B. abortus ATCC 23451 (1 x 10<7> CFU.I.P.). 7 days after inoculation, the animals were divided into 3 groups of 5 animals each.

Gruppe 1, kalt kontroll, fikk Ingen behandling. Group 1, called control, received no treatment.

Gruppe 2 fikk vandig streptomycinsulfat I.P. i injeksjoner på 0,2 ml ved 10 mg/kg kroppsvekt på dag 7 og dag 10 efter inokulering med B. abortus. Group 2 received aqueous streptomycin sulfate I.P. in injections of 0.2 ml at 10 mg/kg body weight on day 7 and day 10 after inoculation with B. abortus.

Gruppe 3 fikk SPLV inneholdende streptomycinsulfat, I.P. injeksjoner, på 0,2 ml ved 10 g/kg kroppsvekt på dagene 7 og 10 efter inokulering med B. abortus. Group 3 received SPLV containing streptomycin sulfate, I.P. injections, of 0.2 ml at 10 g/kg body weight on days 7 and 10 after inoculation with B. abortus.

På dag 14 efter inokulering med B. abortus ble alle dyr avlivet og miltene ble fjernet, homogenisert aseptisk og seriefortynnet på brucella-agar for isolasjon av B. abortus. Resultatene av overlevende B. abortus pr. milt efter 4 dagers inkubering er vist i figur 7. Kun SPLV inneholdende streptomycin var effektiv med henblikk på å eliminere B. abortus i marsvinmilter. Hos dyr som fikk vandig streptomycin, eller som ikke fikk noen behandling, kunne levende B. abortus-bakterier identifiseres. On day 14 after inoculation with B. abortus, all animals were sacrificed and the spleens were removed, homogenized aseptically and serially diluted on brucella agar for isolation of B. abortus. The results of surviving B. abortus per spleen after 4 days of incubation is shown in Figure 7. Only SPLV containing streptomycin was effective in eliminating B. abortus in guinea pig spleens. In animals that received aqueous streptomycin, or that received no treatment, live B. abortus bacteria could be identified.

Behandling av B. abortus- infeksjoner hos kuer Treatment of B. abortus infections in cows

9 sterkt infiserte dyr ble benyttet i dette forsøk. B. abortus-bakterieisolater fra melk og vaginalutskrap ble og forble negative 6 uker efter behandling med SPLV inneholdende streptomycin. Når infeksjon opptrådte igjen i disse dyr, ble bakterieisolater funnet kun i kvadranter av juret som var positive før behandling. 9 kryssaledede (Hereford-Jersey-Brangus), 22 måneder gamle ikke gravide, og bekreftede B. abortus-kultur-positive kviger ble benyttet. Minst 4 måneder før starten av studiet ble dyrene eksperimentelt utfordret pr. konjunktivum med 1 x IO<7 >CFU av B. abortus stamme 2302 midt i drektighetsperloden, noe som resulterte i abort og/eller B. abortus-kultur-positive lakteale eller uterlnsekreter og/eller fetalvev. 9 heavily infected animals were used in this experiment. B. abortus bacterial isolates from milk and vaginal scrapings were and remained negative 6 weeks after treatment with SPLV containing streptomycin. When infection recurred in these animals, bacterial isolates were found only in quadrants of the udder that were positive before treatment. 9 crossbred (Hereford-Jersey-Brangus), 22-month-old non-pregnant, and confirmed B. abortus culture-positive heifers were used. At least 4 months before the start of the study, the animals were experimentally challenged per conjunctiva with 1 x 10<7 >CFU of B. abortus strain 2302 in the mid-gestation period, resulting in abortion and/or B. abortus culture-positive lacteal or uterine secretions and/or fetal tissue.

Kvigene ble holdt i individuelt isolerte båser, og separert i 3 grupper. Behandlingen omfattet et to-dose-opplegg med 3 dagers mellomrom som følger: (1) 3 kviger ble injisert Intraperitonealt med fysiologisk saltoppløsning. (2) 3 kviger ble Injisert intraperitonealt med vandig antibiotikum (streptomycin i en mengde av 10 mg/kg kroppsvekt) pluss på forhånd fremstilt bufferfylt SPLV. (3) 3 kviger ble injisert intraperitonealt med SPLV-innfanget streptomycin i en mengde av 10 mg/kg kroppsvekt. Det totale volum pr. injeksjon var 100 ml pr. dyr. Under de første to måneder ble det gjennomført duplikate bakteriologiske kulturer av lakteal- og uterinsekret, hver uke forutsatt at dette var tilgjengelig. Derefter ble alle kuene eutanisert med en overdose av natriumpentabarbitol og de følgende organer ble samlet i duplikat for bakteriologiske kulturer: (1) Lymfeknuter: venstre og høyre atlantale, venstre og høyre suprafaryngeale, venstre og høyre mandibu-lære, venstre og høyre parotide, venstre og høyre preskapu-lære, venstre og høyre prefemorale, venstre og høyre aksillaere, venstre og høyre popliteale, venstre og høyre interne iliak, venstre og høyre supramammære, venstre og høyre renale, bronkiale, mediastinale, mesenteriske og hepatiske; (2) Kjertler: Alle fire kvarter av brystkjertelen, venstre og høyre adrenalkjertel og thymus (hvis til stede); (3) Organer og annet vev: milt, lever, venstre og høyre horn av uterus, cervix, vagina, nyre og mandler. The heifers were kept in individually isolated stalls, and separated into 3 groups. The treatment comprised a two-dose schedule with 3 days' intervals as follows: (1) 3 heifers were injected Intraperitoneally with physiological saline solution. (2) 3 heifers were injected intraperitoneally with aqueous antibiotic (streptomycin in an amount of 10 mg/kg body weight) plus pre-prepared buffered SPLV. (3) 3 heifers were injected intraperitoneally with SPLV-captured streptomycin in an amount of 10 mg/kg body weight. The total volume per injection was 100 ml per animals. During the first two months, duplicate bacteriological cultures of lacteal and uterine secretions were carried out every week, provided this was available. Then all cows were euthanized with an overdose of sodium pentabarbitol and the following organs were collected in duplicate for bacteriological cultures: (1) Lymph nodes: left and right atlantal, left and right suprapharyngeal, left and right mandibular, left and right parotid, left and right prescapular, left and right prefemoral, left and right axillary, left and right popliteal, left and right internal iliac, left and right supramammary, left and right renal, bronchial, mediastinal, mesenteric and hepatic; (2) Glands: All four quarters of mammary gland, left and right adrenal glands and thymus (if present); (3) Organs and other tissues: spleen, liver, left and right horns of uterus, cervix, vagina, kidney and tonsils.

Efter nekropsi ble alt vev frosset og holdt ved -70"C under transport. Vevet ble tint opp, alkoholavbrent og aseptisk trimmet før veiing. Efter at vektene var notert, (0,2 til 1,0 After necropsy, all tissue was frozen and kept at -70"C during transport. The tissue was thawed, alcohol-burned and aseptically trimmed before weighing. After the weights were noted, (0.2 to 1.0

g) ble vevet homogenisert i 1 ml steril saltoppløsning og seriefortynnet med steril saltoppløsning til 1:10"<10> av den g) the tissue was homogenized in 1 ml of sterile saline and serially diluted with sterile saline to 1:10"<10> of the

opprinnelige homogenatsuspensjon. Mengder på 20 pl av hver fortynning fra seriesuspensjonene ble plattert på brucella-agar og anbragt ved 37°C for inkubering. Duplikatbestemmelser ble gjennomført for hvert vev. original homogenate suspension. Aliquots of 20 µl of each dilution from the serial suspensions were plated on brucella agar and placed at 37°C for incubation. Duplicate determinations were carried out for each tissue.

Platene ble avlest daglig og notert for bakterievekst. Alle kolonier som oppstod før 3 dager ble isolert, analyse forberedt og gram-flekket for å bestemme identitet. På dagene 5, 6 og 7 under inkuberingen ble kolonier med morfologi, vekst og gram-flekkingskarakteristika konsistent med B. abortus tellet; CFU pr. g ble så bestemt. Representative kolonier ble så kjørt om igjen for bakteriell bekreftelse av B. abortus. The plates were read daily and noted for bacterial growth. All colonies that appeared before 3 days were isolated, assay prepared and gram-stained to determine identity. On days 5, 6, and 7 of incubation, colonies with morphology, growth, and gram stain characteristics consistent with B. abortus were counted; CFU per g was then determined. Representative colonies were then run again for bacterial confirmation of B. abortus.

Bakteriologiske isolater skjedde på alle vevsprøver og kvantifisering av bakterier pr. g vev ble beregnet. Resultatene fra 4 dyr, en placebo-kontroll og tre dyr behandlet med SPLV-innfanget streptomycin, er angitt i tabell XIII. Bacteriological isolates occurred on all tissue samples and quantification of bacteria per g tissue was calculated. The results from 4 animals, one placebo control and three animals treated with SPLV-captured streptomycin are shown in Table XIII.

Eksempel 4 Example 4

BEHANDLING AV OKULÆR- LIPELSER TREATMENT OF OCULAR LIPS

Bakterie- og lignende infeksjoner så vel som mange andre lidelser i øyet forårsaker verdensomspennende økonomiske og offentlige helseproblemer, og hvis dette Ikke behandles eller behandles på gal måte, kan det føre til tap av øyesynet og muligens død på grunn av septicemia. Bakterielle infeksjoner i øyet hos dyr og mennesker har vært angitt forårsaket av et antall bakterier inkludert Clostridium spp., Corynebacterium spp. , Leptospira spp., Moraxella spp., Mycobacterium spp. , Neisseria spp., Propionibacterium spp., Proteus spp., Pseudomonas spp., Serratia spp., E. coli spp., Staphylococcus spp., Streptococcus spp. og bakterielignende organismer inkludert Mycoplasma spp. og Sickettsia spp. Både dyr og mennesker tjener som reservoarer for potensiell spredning av infektiøse bakterier til hverandre. Bacterial and similar infections as well as many other disorders of the eye cause worldwide economic and public health problems and, if untreated or treated incorrectly, can lead to loss of eye sight and possibly death due to septicemia. Bacterial infections of the eye in animals and humans have been reported to be caused by a number of bacteria including Clostridium spp., Corynebacterium spp., Leptospira spp., Moraxella spp., Mycobacterium spp., Neisseria spp., Propionibacterium spp., Proteus spp., Pseudomonas spp., Serratia spp., E. coli spp., Staphylococcus spp., Streptococcus spp. and bacteria-like organisms including Mycoplasma spp. and Sickettsia spp. Both animals and humans serve as reservoirs for the potential spread of infectious bacteria to each other.

Slike bakterielle infeksjoner kan ikke behandles med antibiotika uten langvarige og omhyggelige behandlingsplaner som resulterer i enten hyppig behandling, ofte helt opp til hvert 20. minutt hos mennesker med visse infeksjoner, eller uakseptabelt høye konsentrasjoner av angjeldende antibiotikum i vevet. Dagens behandlingsmetoder er vanskelige av mange andre grunner. Den infiserte organisme i overflatevevet i øyet, er i enkelte tilfeller meget resistente overfor de baktericide aktiviteter til antibiotika, og topisk inngivelse av antibiotika kan resultere i hurtig utskilling av medikamenter fra øyet, noe som gir varierende kontakttider. Som en generell regel må behandling av øyesykdommer være totalt effektive, fordi enhver gjenværende infeksjon vil gjeninfi-sere øyet ved lakrimalsekret, og cyklusen begynner igjen. Videre kan i mange tilfeller den medikamentkonsentrasjon som er nødvendig for å eliminere infeksjonen, forårsake for-ringelse av synet, og i visse tilfeller, resultere i total blindhet. Den økonomiske belastning ved slike sykdommer hos husdyr vises ved de enorme summer som tapes hvert år, fordi den eneste potensielle vei for å bekjempe slike infektiøse sykdommer er utstrakt terapi og karantene. Such bacterial infections cannot be treated with antibiotics without long-term and careful treatment plans that result in either frequent treatment, often as much as every 20 minutes in people with certain infections, or unacceptably high concentrations of the antibiotic in question in the tissue. Today's treatment methods are difficult for many other reasons. The infected organism in the surface tissue of the eye is in some cases very resistant to the bactericidal activities of antibiotics, and topical administration of antibiotics can result in rapid excretion of drugs from the eye, which gives varying contact times. As a general rule, treatment of eye diseases must be totally effective, because any remaining infection will re-infect the eye by lacrimal secretion, and the cycle begins again. Furthermore, in many cases the drug concentration necessary to eliminate the infection can cause deterioration of vision, and in certain cases, result in total blindness. The financial burden of such diseases in domestic animals is shown by the enormous sums lost each year, because the only potential way to combat such infectious diseases is extensive therapy and quarantine.

De følgende forsøk bedømmer effektiviteten ved behandling ved bruk av frie antibiotika i glycerin, sammenlignet med antibiotikum innfanget i SPLV for M. bovis-infeksjoner i øyet. M. bovis forårsaker infektiøse keratokonjunktivitis (rosaøye) hos kveg. Denne tilstand karakteriseres ved blefarospasmer, lakrimering, konjunktivitis og varierende grad av corneal opasitet og sårdannelse. Voksne dyr kan utvikle en mild feber med lett redusert apetitt og redusert melkeproduksjon. Selv om et antall antibiotika er effektive mot M. bovis, må de inngis tidlig og gjentas ofte ved topisk anvendelse eller subkonjunktival injeksjon. The following trials assess the effectiveness of treatment using free antibiotics in glycerin, compared to antibiotics entrapped in SPLV for M. bovis infections of the eye. M. bovis causes infectious keratoconjunctivitis (pink eye) in cattle. This condition is characterized by blepharospasms, lacrimation, conjunctivitis and varying degrees of corneal opacity and ulceration. Adult animals can develop a mild fever with slightly reduced appetite and reduced milk production. Although a number of antibiotics are effective against M. bovis, they must be administered early and repeated frequently by topical application or subconjunctival injection.

I henhold til de heri beskrevne eksempler, forlenges effektiviteten og varigheten for det terapeutiske stoff. Det er overraskende at dette system er effektivt ved kun en eller to inngivelser, fordi slike injeksjoner ikke svarer til enkel ordinær behandling med antibiotika. De vanlige behandlinger efterlater ofte gjenværende infeksjoner som gjeninfiserer øyet, slik at infeksjonscyklusen begynner igjen hvis ikke infeksjonen totalt utryddes ved tallrike gjentagelser av behandlingen. According to the examples described herein, the effectiveness and duration of the therapeutic agent is extended. It is surprising that this system is effective with only one or two administrations, because such injections do not correspond to simple ordinary treatment with antibiotics. The usual treatments often leave behind residual infections that re-infect the eye, so that the infection cycle begins again if the infection is not completely eradicated by numerous repetitions of the treatment.

Behandling av infektiøs keratokon. lunktivitis hos mus Treatment of infectious keratoconus. lunctivitis in mice

160 C57 svarte mus ble delt i 8 grupper. En halvpart av hver gruppe ble eksponert til ultrafiolett bestråling i hvert øye for å skape corneale lesjoner. Alle dyr ble derefter inokulert med M. bovis til kun det høyre øyet i konsentrasjoner på 1 x IO<6> bakterier pr. øye. 24 timer efter inokulering ble alle dyr bedømt med henblikk på grad av corneal opasitet. De 8 grupper ble behandlet ved topisk anvendelse av følgende medikament til hvert øye: Gruppene 1 og 2 fikk 10 pl SPLV-innfanget streptomycin, 30 mg/ml; 160 C57 black mice were divided into 8 groups. Half of each group was exposed to ultraviolet irradiation in each eye to create corneal lesions. All animals were then inoculated with M. bovis to the right eye only at concentrations of 1 x 10<6> bacteria per eye. 24 hours after inoculation, all animals were assessed for degree of corneal opacity. The 8 groups were treated by topical application of the following drug to each eye: Groups 1 and 2 received 10 µl of SPLV-captured streptomycin, 30 mg/ml;

Gruppene 3 og 4 fikk 10 pl streptomycin, 100 mg/ml; Groups 3 and 4 received 10 µl streptomycin, 100 mg/ml;

Gruppene 5 og 6 fikk 10 pl bufferfylt SPLV, suspendert 1 vandig streptomycin, 100 mg/ml; og Groups 5 and 6 received 10 µl buffered SPLV, suspended 1 aqueous streptomycin, 100 mg/ml; and

Gruppene 7 og 8 fikk 10 pl steril saltoppløsning. Groups 7 and 8 received 10 pl of sterile saline solution.

(NB! Det ikke infiserte venstre øyet ble behandlet med den samme topiske oppløsning for å bestemme hvorvidt SPLV ville irritere øyet; det ble ikke observert irritasjon.) En gang (NB! The uninfected left eye was treated with the same topical solution to determine whether SPLV would irritate the eye; no irritation was observed.) Once

(laglig ble dyrene bedømt på progresjon eller regresjon av corneal-lesjoner, og på dagene .3, 5 og 7 efter behandling ble de høyre øyne tørket og isolater av M. bovis ble gjennomført på representative, dyr. M. bovis-kolonier ble bestemt ved kolonimorfologi og reaktivitet overfor fluorescent merkede antistoffer til M. bovis pili. Resultatene som er vist i tabell XIV viser at kun SPLV-innfanget streptomycin var effektiv med henblikk på å eliminere infeksjoner. (legally, the animals were scored for progression or regression of corneal lesions, and on days 3, 5 and 7 after treatment, the right eyes were dried and isolates of M. bovis were performed on representative animals. M. bovis colonies were determined by colony morphology and reactivity to fluorescently labeled antibodies to M. bovis pili The results shown in Table XIV show that only SPLV-captured streptomycin was effective in eliminating infections.

Behandling av kanin- kon. 1unktiva ved bruk Treatment of rabbit con. 1unctiva when using

av SPLV- innfangede antibiotika of SPLV-captured antibiotics

M. bovis ATCC-stamme 10900 ble fortynnet til en konsentrasjon på 1 x 10<7> celler pr. ml i steril saltoppløsning (0,58$ NaCl). Mengder på 0,1 ml av bakteriesuspensjoner ble Inokulert topisk i øyet av 10 voksne hun-kaniner. Prøver av kulturene ble tatt daglig ved tørking av konjunktive og plattert på blodagarplater for isolering av M. bovis. 3 dager efter inokulering ble kaninene delt i 3 grupper; 2 kontrolldyr fikk ingen behandling; 4 dyr fikk streptomycin i steril saltoppløsning, i en konsentrasjon av 10 mg/kg kroppsvekt; og 4 dyr fikk SPLV-innfanget streptomycin i en steril salt-oppløsning i en konsentrasjon av 10 mg streptomycin pr. kg kroppsvekt. Alle oppløsninger ble inngitt topisk i hvert øye. Efter 24 timer ble uttørking av konjunktivae for alle kaniner gjenopptatt, og fortsatt daglig i 7 dager. Resultatene av isoleringen med henblikk på M. bovis på blodagarplater er vist i tabell XV. M. bovis ATCC strain 10900 was diluted to a concentration of 1 x 10<7> cells per ml in sterile saline (0.58$ NaCl). Amounts of 0.1 ml of bacterial suspensions were inoculated topically into the eye of 10 female adult rabbits. Samples of the cultures were taken daily by drying the conjunctiva and plated on blood agar plates for isolation of M. bovis. 3 days after inoculation, the rabbits were divided into 3 groups; 2 control animals received no treatment; 4 animals received streptomycin in sterile saline, at a concentration of 10 mg/kg body weight; and 4 animals received SPLV-captured streptomycin in a sterile saline solution at a concentration of 10 mg streptomycin per kg body weight. All solutions were administered topically in each eye. After 24 hours, drying of the conjunctivae for all rabbits was resumed, and continued daily for 7 days. The results of the isolation for M. bovis on blood agar plates are shown in Table XV.

Behandling av kreatokonjunktlvitis fra Treatment of creatoconjunctivitis from

subkutane infeksjoner subcutaneous infections

M. bovis ATCC-stamme 10900 ble fortynnet til en konsentrasjon på 1 x IO<7> celler pr. ml i steril saltoppløsning. Mengder på 0,1 ml av bakterielle suspensjoner ble inokulert i øyene hos voksne kaniner som på forhånd var infisert som beskrevet i det foregående avsnitt, og ble ikke behandlet med SPLV. Det høyre øyet til alle ni kaniner ble inokulert med 0,1 ml M. bovis subkutant i det konjunktivale vev og det venstre øyet hos alle kaniner ble inokulert med 0,1 ml M. bovis topisk. Kulturer ble tatt daglig fra konjunktivae i begge øyne fra alle kaniner, og plattert på blodagarplater for Isolering av M. bovis. 3 dager efter inokulering ble kaninene delt i 3 grupper; 2 dyr fikk ingen behandling; 3 dyr fikk streptomycin i en standard oftalmisk glycerinsuspenjon (konsentrasjon av streptomycin var 10 mg/kg kroppsvekt); og 4 dyr fikk en saltsuspensjon av SPLV-innfanget streptomycin (10 mg streptomycin pr. kg kroppsvekt). Suspensjonen eller oppløs-ningen ble inngitt topisk i en mengde av 0,1 ml til hvert øye. Efter 24 timer og hver av de neste 5 dager, ble konjunktivalprøver tatt fra alle dyr. Resultatene av isoleringen av M. bovis på blodagarplater er vist i tabell XVI. Nekropsi ble gjennomført på alle dyr ved avslutningen av forsøkene, og konjunktivae ble fjernet fra alle dyr. Disse ble bedømt med henblikk på vaskularisering og ble hakket opp, homogenisert og plattert på blodagarplater for isolering av M. bovis. Resultatene er vist i tabell XVII. M. bovis ATCC strain 10900 was diluted to a concentration of 1 x 10<7> cells per ml in sterile saline solution. Aliquots of 0.1 ml of bacterial suspensions were inoculated into the islets of adult rabbits previously infected as described in the previous section and not treated with SPLV. The right eye of all nine rabbits was inoculated with 0.1 ml of M. bovis subcutaneously in the conjunctival tissue and the left eye of all rabbits was inoculated with 0.1 ml of M. bovis topically. Cultures were taken daily from the conjunctivae in both eyes from all rabbits, and plated on blood agar plates for isolation of M. bovis. 3 days after inoculation, the rabbits were divided into 3 groups; 2 animals received no treatment; 3 animals received streptomycin in a standard ophthalmic glycerin suspension (concentration of streptomycin was 10 mg/kg body weight); and 4 animals received a saline suspension of SPLV-captured streptomycin (10 mg streptomycin per kg body weight). The suspension or solution was administered topically in an amount of 0.1 ml to each eye. After 24 hours and each of the next 5 days, conjunctival samples were taken from all animals. The results of the isolation of M. bovis on blood agar plates are shown in Table XVI. Necropsy was performed on all animals at the end of the experiments, and conjunctivae were removed from all animals. These were assessed for vascularization and were chopped up, homogenized and plated on blood agar plates for isolation of M. bovis. The results are shown in Table XVII.

Bedømmelse av effektiviteten av SPLV sammenlignet med Assessment of the effectiveness of SPLV compared to

liposompreparater ved behandling av okulærinfeksjoner liposome preparations in the treatment of ocular infections

M. bovis ATCC-stamme 10900 ble fortynnet til en konsentrasjon på 1 x IO<7> celler pr. ml i steril saltoppløsning. Mengder på 1 ml bakteriesuspensjoner ble inokulert subkutant I konjunk-tivalvevet i begge øyne hos voksne kaniner. Uttørk ble tatt daglig fra konjunktivae av begge øyne hos alle kaniner og plattert på blodagarplater for isolasjon av M. bovis. 5 dager efter inokulering ble dyrene delt i 6 grupper: 2 dyr fikk ingen behandling dette var kontrolldyr; 3 dyr fikk en suspensjon a SPLV-innkapslet streptomycin i en mengde av 10 mg streptomycinsulfat pr. kg kroppsvekt som i fortynnet tilstand 1:100 hadde en O.D.480 (optisk densitet ved 480 nm) lik 0,928; 3 dyr fikk en suspensjon av SPLV-innkapslet streptomycin i en mengde av 10 mg streptomycinsulfat pr. kg kroppsvekt som i fortynning 1:100 hadde en O.D.480 ™ 0,449; 3 dyr fikk en suspensjon av SPLV-innkapslet streptomycin (10 mg streptomycinsulfat pr. kg kroppsvekt) som fortynnet til 1:100 hadde en O.D.480 = 0,242; 3 dyr fikk en suspensjon av SPLV-innkapslet streptomycin (10 mg streptomycinsulfat pr. kg kroppsvekt) som fortynnet til 1:100 hadde en O.D.480 = 0,119; og 2 dyr fikk en suspensjon av multllamellære vesikler, MLV, Inneholdende streptomycin (10 mg streptomycinsulfat pr. kg kroppsvekt) med en O.D.4<g>o på 0,940 for en 1:100-fortynning = 0,940. MLV ble fremstilt ved fremgangsmåten ifølge Fountain et al. i "Curr. Micro.", 6:373 (1981) ved tilsetning av streptomycinsulfat til den tørkede llpldfilm som derefter ble heftig omrørt og tillatt å svelle i 2 timer; ikke-innfanget streptomycin ble fjernet ved gjentatt sentrlfugering. M. bovis ATCC strain 10900 was diluted to a concentration of 1 x 10<7> cells per ml in sterile saline solution. Amounts of 1 ml of bacterial suspensions were inoculated subcutaneously into the conjunctival tissue of both eyes of adult rabbits. Wipes were taken daily from the conjunctivae of both eyes of all rabbits and plated on blood agar plates for isolation of M. bovis. 5 days after inoculation, the animals were divided into 6 groups: 2 animals received no treatment, these were control animals; 3 animals received a suspension of SPLV-encapsulated streptomycin in an amount of 10 mg streptomycin sulfate per kg body weight which in the diluted state 1:100 had an O.D.480 (optical density at 480 nm) equal to 0.928; 3 animals received a suspension of SPLV-encapsulated streptomycin in an amount of 10 mg streptomycin sulfate per kg body weight which in dilution 1:100 had an O.D.480 ™ of 0.449; 3 animals received a suspension of SPLV-encapsulated streptomycin (10 mg streptomycin sulfate per kg body weight) which, diluted to 1:100, had an O.D.480 = 0.242; 3 animals received a suspension of SPLV-encapsulated streptomycin (10 mg streptomycin sulfate per kg body weight) which, diluted to 1:100, had an O.D.480 = 0.119; and 2 animals received a suspension of multilamellar vesicles, MLV, containing streptomycin (10 mg streptomycin sulfate per kg body weight) with an O.D.4<g>o of 0.940 for a 1:100 dilution = 0.940. MLV was prepared by the method according to Fountain et al. in "Curr. Micro.", 6:373 (1981) by adding streptomycin sulfate to the dried llpld film which was then vigorously stirred and allowed to swell for 2 hours; unentrapped streptomycin was removed by repeated centrifugation.

Suspensjonene ble inngitt topisk til hvert øye. Efter 24 timer ble konjuhktivalprøver tatt fra alle kaniner daglig i 9 dager, og plattert på blodagar. Resultatene for isolering av M. bovis på blodagarplater er vist i tabell XVIII. Nekropsi ble gjennomført på alle dyr. Disse ble bedømt for lakrimal-sekresjon og konjunktivae ble fjernet aseptisk fra alle dyr. Disse ble bedømt med henblikk på vaskularisering og ble hakket opp, homogenisert og plattert på blodagarplater for isolasjon av M. bovis. Resultatene er vist i tabell XIX. The suspensions were administered topically to each eye. After 24 hours, conjuhctival samples were taken from all rabbits daily for 9 days, and plated on blood agar. The results for the isolation of M. bovis on blood agar plates are shown in Table XVIII. Necropsy was performed on all animals. These were assessed for lacrimal secretion and the conjunctivae were removed aseptically from all animals. These were assessed for vascularization and were chopped up, homogenized and plated on blood agar plates for isolation of M. bovis. The results are shown in Table XIX.

Eksempel 5 Example 5

BEHANDLING AV VIRALINFEKSJONER TREATMENT OF VIRAL INFECTIONS

Lymfocytiske koriomeningittvirus, LCMV, som går Inn 1 Arena-virusgruppen, er kjent å forårsake sykdommer hos mennesker og LCMV-Infeksjon er fatal hos mus inokulert intracerebralt med denne virus. Musedøden forårsakes av immuncellene som reagerer mot virusinfiserte celler. Virusen dreper ikke cellene der den formerer seg, derfor må det terapeutiske middel som brukes på mus enten inhibere virusformering, slik at immuncellene ikke aktiveres, og/eller inhibere aktivering av immuncellene. Lymphocytic choriomeningitis virus, LCMV, which belongs to the Arena virus group, is known to cause disease in humans and LCMV infection is fatal in mice inoculated intracerebrally with this virus. Mouse death is caused by the immune cells reacting against virus-infected cells. The virus does not kill the cells in which it reproduces, therefore the therapeutic agent used on mice must either inhibit virus reproduction, so that the immune cells are not activated, and/or inhibit activation of the immune cells.

Det følgende eksempel viser effektiviteten av behandling av viralinfeksjoner ved inngivelse av SPLV-innkapslet antiviral-forbindelse. The following example shows the effectiveness of treatment of viral infections by administration of SPLV-encapsulated antiviral compound.

Behandling av letallymfocytiske korio-meningittvirusinfeks. loner hos mus Treatment of lethal lymphocytic choriomeningitis virus infection. loners in mice

To måneder gamle Swiss mus ble inokulert intracerebralt med en letal dose LCM-virus, det vil si 100 platedannende enheter, PFU, i 0,05 ml inokulum pr. mus. Musene ble delt i 4 grupper på 7 dyr i hver, og ble behandlet på dagene 2, 3 og 4 efter infeksjon med intraperitoneale injeksjoner på 0,1 ml pr. dose mus som følger: (1) "SPLV-R-gruppen" ble behandlet med en suspensjon av eggfosfatidylcholin SPLV inneholdende 3 mg RIbavarin/ml. SPLV ble fremstilt ved bruk av 100 mg lipider og 0,3 ml av 100 mg medikament pr.ml i PBS-buffer; innfangingen av medikamentet var 10% ; (2) "R-gruppen" ble behandlet med en oppløsning av Ribavarin 3 mg/ml i PBS; (3) "SPLV-gruppen" ble behandlet med bufferfylt SPLV (det vil si SPLV fremstilt som ovenfor, men uten Ribavarin); og (4) "kontrollgruppen" ble behandlet med PBS. På den 5. dag efter infeksjon, ble 2 mus fra hver gruppe avlivet og milten homogenisert (2 milter pr, gruppe ble homogenisert i PBS ved 1-20 vekt/volum buffer). De platedannende enheter, PFU, pr. ml ble bestemt for hver suspensjon. De gjenværende 5 mus i hver gruppe ble observert på letalitet 2 timer daglig i 30 dager. Resultatene er angitt i tabell XX. Two-month-old Swiss mice were inoculated intracerebrally with a lethal dose of LCM virus, i.e. 100 plaque-forming units, PFU, in 0.05 ml of inoculum per mouse. The mice were divided into 4 groups of 7 animals each, and were treated on days 2, 3 and 4 after infection with intraperitoneal injections of 0.1 ml per dose mice as follows: (1) "SPLV-R group" was treated with a suspension of egg phosphatidylcholine SPLV containing 3 mg RIbavarin/ml. SPLV was prepared using 100 mg lipids and 0.3 ml of 100 mg drug per ml in PBS buffer; the capture of the drug was 10%; (2) the "R group" was treated with a solution of Ribavarin 3 mg/ml in PBS; (3) the "SPLV group" was treated with buffered SPLV (that is, SPLV prepared as above but without Ribavarin); and (4) the “control group” was treated with PBS. On the 5th day after infection, 2 mice from each group were euthanized and the spleens homogenized (2 spleens per group were homogenized in PBS at 1-20 weight/volume buffer). The plate-forming units, PFU, per ml was determined for each suspension. The remaining 5 mice in each group were observed for lethality 2 hours daily for 30 days. The results are given in Table XX.

Tabell XX antyder klart en reduksjon av letaliteten og en reduksjon av mengden virus som kan gjenvinnes fra de infiserte dyr. Det er ennu ikke bestemt hvorvidt disse resultater skyldes antiviral-aktiviteten av Ribavarin som frigis fra SPLV eller en immunomodulering av vertsmusen under den forsinkede frigjøring av Ribavarin fra SPLV. Table XX clearly suggests a reduction in lethality and a reduction in the amount of virus recoverable from the infected animals. It is not yet determined whether these results are due to the antiviral activity of Ribavarin released from SPLV or an immunomodulation of the host mouse during the delayed release of Ribavarin from SPLV.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av stabile, plurilamellære vesikler med en vesikkelstørrelse innen området 500 til 10 000 nm og et antall lipidbisj ikt innen området fra noen til over 100; - med større stabilitet mot autooksydasjon under lagring i buffer; større stabilitet i kroppsfluidet; en større prosentandel lekkasje av innfanget, oppløst materiale ved eksponering mot urea, guanidin eller ammoniumacetat; - en mindre prosentandel lekkasje av innfanget oppløst materiale ved eksponering til saltsyre eller serum; og en fordeling av innfanget innhold via cytosol i celler ved administrering til cellene i kultur; karakterisert ved: a) å tildanne en dlspersjon av minst ett amfipatisk lipid i et organisk oppløsningsmiddel; b) å kombinere den under a) oppnådde dlspersjon med en vandig fase for å tildanne en tofaseblanding der den vandige fase helt kan emulgeres, idet volumforholdet mellom oppløs-ningsmiddel og vandig fase er fra ca. 3:1 til 100:1; og c) å emulgere den vandige fase og fordampe det organiske oppløsningsmiddel av tofaseblandingen, idet det ved trinnene a), b) og c) arbeides ved en temperatur innen området 4-60"C, for derved å oppnå stabile plurilamellære vesikler i det vesentlige frie for MLV, SUV og REV.1. Process for producing stable, plurilamellar vesicles with a vesicle size in the range of 500 to 10,000 nm and a number of lipid bisects in the range of a few to over 100; - with greater stability against autoxidation during storage i buffer; greater stability of the body fluid; a greater percentage of leakage of the capture, dissolved material by exposure to urea, guanidine or ammonium acetate; - a smaller percentage of leakage of the capture dissolved material by exposure to hydrochloric acid or serum; and a distribution of captured content via cytosol in cells by administration to the cells in culture; characterized by: a) forming a dispersion of at least one amphipathic lipid in an organic solvent; b) combining the dispersion obtained under a) with an aqueous phase to form a two-phase mixture in which the aqueous phase can be completely emulsified, the volume ratio between solvent and aqueous phase being from approx. 3:1 to 100:1; and c) emulsifying the aqueous phase and evaporating the organic solvent of the two-phase mixture, in that steps a), b) and c) work at a temperature within the range 4-60°C, in order to obtain stable plurilamellar vesicles essentially free of MLV, SUV and REV. 2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at under punktene a) og b). holdes temperaturen under faseomdanningstemperaturen for minst et av lipidene.2. Method according to claim 1, characterized in that under points a) and b). the temperature is kept below the phase transformation temperature of at least one of the lipids. 3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det under trinn a) anvendes et fluorkarbon, en dietyleter eller blandinger derav som oppløsningsmiddel.3. Method according to claim 1, characterized in that during step a) a fluorocarbon, a diethyl ether or mixtures thereof are used as solvent. 4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at det som oppløsningsmiddel anvendes et som inneholder en antioksydant, fortrinnsvis butylert hydroksytoluen.4. Method according to claim 3, characterized in that the solvent used is one which contains an antioxidant, preferably butylated hydroxytoluene. 5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at emulgeringen Ifølge trinn c) gjennomføres før eller samtidig med fordampingen.5. Method according to claim 1, characterized in that the emulsification According to step c) is carried out before or simultaneously with the evaporation. 6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det samtidig med den vandige fase i trinn b) tilsettes det materiale som skal innfanges I vesiklene, slik at minst 2056 av dette materialet Innfanges i vesiklene.6. Method according to claim 1, characterized in that at the same time as the aqueous phase in step b) the material to be captured in the vesicles is added, so that at least 2056 of this material is captured in the vesicles.
NO834371A 1982-03-29 1983-11-28 PROCEDURE TE FOR PREPARING STABLE, PLURILAMES NO163168C (en)

Applications Claiming Priority (7)

Application Number Priority Date Filing Date Title
US36299482A 1982-03-29 1982-03-29
US36299582A 1982-03-29 1982-03-29
US41146682A 1982-08-25 1982-08-25
US44724782A 1982-12-06 1982-12-06
US46390083A 1983-02-04 1983-02-04
US06/476,496 US4522803A (en) 1983-02-04 1983-03-24 Stable plurilamellar vesicles, their preparation and use
PCT/US1983/000419 WO1983003383A1 (en) 1982-03-29 1983-03-24 Stable plurilamellar vesicles

Publications (3)

Publication Number Publication Date
NO834371L NO834371L (en) 1983-11-28
NO163168B true NO163168B (en) 1990-01-08
NO163168C NO163168C (en) 1990-04-18

Family

ID=27568422

Family Applications (1)

Application Number Title Priority Date Filing Date
NO834371A NO163168C (en) 1982-03-29 1983-11-28 PROCEDURE TE FOR PREPARING STABLE, PLURILAMES

Country Status (3)

Country Link
BR (1) BR8306785A (en)
IN (1) IN159300B (en)
NO (1) NO163168C (en)

Also Published As

Publication number Publication date
NO163168C (en) 1990-04-18
BR8306785A (en) 1984-03-07
NO834371L (en) 1983-11-28
IN159300B (en) 1987-05-02

Similar Documents

Publication Publication Date Title
US4522803A (en) Stable plurilamellar vesicles, their preparation and use
EP0092453B1 (en) Stable plurilamellar vesicles
US5030453A (en) Stable plurilamellar vesicles
US5169637A (en) Stable plurilamellar vesicles
US4981692A (en) Therapeutic treatment by intramammary infusion
US4588578A (en) Lipid vesicles prepared in a monophase
US4844904A (en) Liposome composition
DE69429186T2 (en) LIPOSOMES CONTAINING PARTICLE MATERIALS
US4241046A (en) Method of encapsulating biologically active materials in lipid vesicles
US4684625A (en) Method for enhancing the anti-infective activity of muramyldipeptide derivatives
US4522811A (en) Serial injection of muramyldipeptides and liposomes enhances the anti-infective activity of muramyldipeptides
US4078052A (en) Large unilamellar vesicles (LUV) and method of preparing same
US4235871A (en) Method of encapsulating biologically active materials in lipid vesicles
US6207185B1 (en) Method for inducing a systemic immune response to an HIV antigen
DE69131709T2 (en) Vaccine Compositions Containing Liposomes
Swenson et al. Preparation and use of liposomes in the treatment of microbial infections
JPH10500687A (en) Antibacterial oil-in-water emulsion
JPH05505338A (en) Lipospheres for controlled delivery of substances
JPH06510024A (en) Pharmaceutical preparations and methods
DE69424279T2 (en) DISTRIBUTION SYSTEM FOR VACCINE AND STORAGE STABILIZER PRE-STEP SOLUTION FOR THE RETURNAL ENCLOSURE OF ACTIVE SUBSTANCES
JPS63126820A (en) Liposome preparation for exodermis
GB1564500A (en) Biological preparations
KR102047910B1 (en) Fish Oral Vaccine Liposomes and Preparation Method Thereof
NO163168B (en) PROCEDURE FOR MANUFACTURING STABLE PLURILAMELA REVICES
KR860001802B1 (en) Stable plurilamellar vescicles

Legal Events

Date Code Title Description
MK1K Patent expired

Free format text: EXPIRED IN MARCH 2003