NO163025B - Undertakskonstruksjon for rektangulaere filterelementer. - Google Patents

Description

Drivkardus for kruttkraftdrevne apparater for industriell utnyttelse.

Oppfinnelsen vedrører en drivkardus for kruttkraftdrevne apparater til industriell utnyttelse, eksempelvis til inndrivning av bolter, nagler, osv., i vegger osv., til bedøvning av slaktedyr,

til formning av materialer og for andre formål.

Apparater av denne type er kjent i de forskjelligste ut-førelser. Eksempelvis kjenner man for inndrivning av bolter, nagler o.l. i murverk, betong, jern osv., apparater hvor anordningen er truffet s&ledes at drivkardusen innsettes i en som karduslager tjenende sekkhullignende utsparing av en spesiell kardusholder således at kardusbunnen i tennberedsskapsleie er vendt mot en nagledriver ved dens motsatte side, som opptar boltene, naglene eller lignende og som det ved forbrenning av kardusdrivladningen fra kardusbunnen utøvde støttrykk forover met boltens, naglens elier lignende side og derved inndriver sistnevnte i opptaksmaterialet. Den samtidig som lukke virkende kardusholder kan da sammenrigles stivt med apparatet eller også være utformet som såkalt masseforseiling.

Ved en annen kjent type av boltesetteapparater er det for opptak av drivkardusen ved stempelets bakre ande, anordnet en ved hjelp av et lukke som igjen kan vere utformet som forriglet lukke eller også som masselukke, bakentil tett låsbar, sentral, aksial sekkeboring, således at ved kruttets omsetning settes en i sekke-boringen innbragt drivkarduse som boltene, naglene o.l. inndrevne stempel i bevegelse i sin arbeidsretning.

For en rasjonell arbeidsmåte ved kruttkraftdrevne apparater til industriell' utnyttelse, er det som bekjent en grunnforutsetning at det i apparatet, spesielt i kardusrommet, ikke blir tilbake for-urensninger som kunne eventuelt influere på den hurtig gjenoppladning og apparatets funksjoner. Som praksis har vist, er denne forutsetning ikke gitt ved anvendelsen av de kjente drivkarduser ved metallhylser som inneholder mot bunnen en slagfølsom tennsats og over denne en ved hjelp av tennsatsen antennbar drivkruttladning og som ved sin forreste ende vanligvis er lukket ved hjelp av en brettelukke da det ikke lar seg unngå at såvel ved opp- resp. avrivning av hylsebunnen som også ved den for det meste inntredende misdannelse av hylseskaftet avsplitrer små og bittesmå partikler.

Oppfinnelsen vedrører altså en drivkardus fer kruttkraftdrevne apparater til industriell utnyttelse, som boltapparater, storfebedøvningsapparater, apparater til formning av materialer eg lignende med en fortrinnstis av termoplastisk kunststoff utferdiget kardushylse og deri anbragt drivladning, idet kardushylsen er utformet med et ved sin forreste ende lukket hylsekraft såvel som med et tett sluttende ved dets bakre ende fastgjort, spesielt i dette innpressede bunnstykke med tennladning og eventuelt ytterligere fer tenning nødvendige deler, og kardusen er karakterisert ved at hylseskaftet i det minste på yttersiden er utstyrt rundt med fra dets forreste ende utgående i aksialplan seg strekkende i og for seg kjente ribber, som sett i tverrrsnitt avsmalner mot den frie ende, således at i omkretsretningen på hverandre følgende ribber unntatt ved sine bakre ender over sin? hele lengder bare er forbundet med hverandre ved hjelp av tynne materialsteg.

Ved utformningen ifølge oppfinnelsen av kardushylsen oppnås at denne ved omsetning av kruttdrivladningen under trykk av de derved utviklende gasser i området av de mellom ribbene utformede samtidig perforeringssoner dannende tynne steg, forholdsvis lett revner, og dermed er det for kruttgassen gitt en mulighet på dens vei i det vesentlige uhindret å påtreffe i karduslageret således at hylseskaftets påkjenning ved det ved kruttets omsetning opptredende trykk, som kunne føre til en opprevning respektiv sammenklapping av hylseskaftets deler som dette er tilfelle ved den kjente utførelse av drivkarduser med ett ved alle steder like tykt hylseskaft, sikkert unngås. Ved at hylseskaftet under kruttgassens trykk, og flere steder forholdsvis lett åpner seg forover over tilstrekkelig lang ribbedannelse som for å oppnå en for bunnstykkets befestigelse tilstrekkelig, kraftig uribbet bakre del av skaftet hensiktsmessig, imidlertid ikke føres videre enn til omtrent på høyde med bunnstykkets forreste ende åpner seg til siden, blir det på dette praktisk talt så godt som ingen foroverrettede krefter virksomme således at ved anordningen og utformningen av kardushylsen ifølge oppfinnelsen, unngås også faren for en opprevning av hylseskaftet fra bunnstykket. Såvidt, f.eks. ved en forsegling av karduslageret ved hjelp av en masseforsegling, muligheten er gitt at bunnstykket og med det lukket, under innvirkning av kruttgasstrykket, beveger seg bakover, så lenge hylseskaftet ved hjelp av kruttgasstrykket dessuten påpresses mot karduslagerets vegg, kan faren for en eventuell opprevning av hylse-dcaftet fra bunnstykket på enkel måte imøtegås ved at bunnstykket fastgjøres løsbart i hylseskaftet, nemlig innpresses i dets bakre ende hvilke befestigelsestype allerede av fremstillingstekniske grunner i et hvert tilfelle har vist seg som mest hensiktsmessig.

En ytterligere vesentlig fordel ved kardushylsen ifølge oppfinnelsen fremkommer ved at på grunn av hylseskaftets ribbedannelse er berøringsflaten mellom dette og karduslagerets vegg mindre enn et hylseskaft sem på yttersiden er glattvegget. Tilsvarende er der imidlertid også den ved uttrekning eller også automatisk utkastning av kardushylsen opptredende friksjon mellom hylseskaftet og kardus-lagerveggen mindre, dvs. den enkle og lette fjerning av kardushylsen begunstiges. Det kan også dessuten fordelaktig influeres ved at ifølge et ytterligere forslag ved oppfinnelsen, utformes i ytter-sidige ribber ved utad avsmalende profiltverrsnitt. På den ene side reduseres derved berøringsflatene og tilsvarende også friksjonen mellom hylseskaft, respektivt ribber og karduslagervegg, på den annen side blir det ved hjelp av de i rommet mellom ribbene og kardus-lagerveggen inntredende kruttgasser, alt etter ribbenes tverrsnitt sut formning, en mer eller mindre stor utligning å oppnå av det på disse innvirkende utadrettede trykk, og eventuelt, spesielt ved tilsvarende egnet utformning av karduslagerboringen å oppnå sågar en sammentrykning av ribbene mot kardushylsens midte.

En tilsvarende utformning med avsmalnende profiltverrsnitt kan selvsagt også treffes ved en, f.eks. for oppnåelse av forholdsvis kraftige ribber, og for en ennå klarere definisjon av de tynne forbindelsessteg anordnet indresidig ribbedannelse av hylseskaftet,

idet den da selvsagt innadrettede avsmalning i det vesentlige har til formål, ved tilstrekkelig fasthet av ribbene, å holde rommet størst mulig for anbringelse av drivkrutt.

For den lette fjerning av kardushylsen fra karduslageret viser det seg sem hensiktsmessig å treffe anordningen og utformningen av ribbene således at disse ved deres bakre ende på yttersiden i det minste omtrent i forbindelse går over i hylseskaftet ikke ribbe-dannede del således at ved overgangen fra ribbet til uribbet del av hylseskaftet er det mellom ribbene tilstede skulderformede avsatser hvorover kruttgassens trykk deretter på hylseskaftet kan utøve krefter som virker som en uttrekning ved hjelp av tilsvarende innretninger eller også som en selvstendig utkastning og som er rettet bakover.

Da denne kraft er desto større jo større den flate av de skulderformede avsatser som er utsatt for kruttgassens trykk er, lønner det seg å gjøre mellomrommet mellom ribbene størst mulig. Dette kan oppnås ved at det over omkretsen bare anordnes et forholdsvis lite antall av, ved hjelp av tilsvarende brede og tynne mellomliggende steg, forbundne ribber. På samme måte virker også den allerede nevnte utformningen av ribbene med utad avsmalnende profiltverrsnitt. Alt etter kravene kan disse forholdsregler anordnes enkeltvis eller også i kombinasjon med hverandre, idet man har det forholdsvis lett for hånden å ta hensyn til de eventuelle forhold på riktig måte.

For å hindre en oppslitting eller avrevning av deler av hylseskaftet ved omsetning av kruttladningen, er det også fordelaktig når dettes revning, respektivt opprivning går ut fra en spiss og for-planter seg bakover. Et slikt forhold ved hylseskaftet kan styres, respektiv, begunstiges ved at på hensiktsmessig ytterligere utformning av oppfinnelsen avtar tykkelsen av de mellom ribbene utformede forbindelsessteg mot hylseskaftets forreste ende således at det på denne først og spesielt lett foregår opprevning. En ekstra influering på denne måte er selvsagt også mulig ved en tilsvarende dimensjon og formgivning av ribbene. Likeledes som i alle andre tilfeller kan derved selvsagt ved tilsvarende valg av tykkelsesforhold av det til opprevning av hylseskaftet nødvendige trykk influeres, og dermed oppnås at det i kardushylsen oppbygger seg et bestemt ønsket trykk før skaftet revner. Spesielt ved en slik utformning av hylseskaftet er det uten videre mulig å avtenne drivkardusen ifølge oppfinnelsen også i et foran åpent karduslager.

På spesiell, enkel og fordelaktig måte lar det seg treffe

en tilsvarende anordning og utformning ved en drivkarduse som, ved et ytterligere forslag ifølge oppfinnelsen, er utformet med en som sylindrisk hylse med plan, frontsidig ende og lar seg følgelig tilsvarende godt magasinere og tilsvarende også automatisk lar seg til-føre, idet hylseskaftets frontsidige ende ved sin innerside utformes kjegleformet, således at ribbene har ett, mot kardushyIsens midte stadig mindreblivende tverrsnitt.

Prinsipielt lar kardusen ifølge oppfinnelsen seg såvel

utstyre med en kantfyr- som også med en sentralfyrtenning. Hvis sistnevnte foregår ved slag og spesielt når bunnstykket ved hylseskaftets bakre ende er fastgjort med innpresning, kunne det fore-komme at bunnstykket ved utøvning av et slag på dets midtre del for-skyver seg på uønsket måte i hylseskaftet og derved skaffer uoverskubare forhold. Riktignok kunne dette imøtegås ved at det i hylseskaftet utformes en skulderformet avsats mot hvilke bunnstykket avstøtter seg ved innpresning. Nødvendigheten av en slik avsats i hylseskaftet lar seg fordelaktig imidlertid unngå ved at bunnstykket ved sin bakre ende utformes med en flenslignende kant og deretter avstøtter seg ved hjelp av denne på hylseskaftets bakre frontflate, altså en befestigelsestype som av seg selv frembyr seg som den gitte, ved et bunnstykke med kantfyrtenning.

I videre utformning av oppfinnelsen foreskrives i det

minste å fremstille hylsens skaft av termoplastisk kunststoff, eksempelvis polyetylen, polypropylen, polystyrol, polyamid eller lignende da det i og for seg kjente, seigelastiske forhold ved dette materiale, spesielt ved en oppvarmning slik det opptrer ved omsetning av kardusens kruttdrivladning, imøtekommes den tilsiktede hindring og avsplitning og avrivning av partikler på best muligst måte, således at den slik helt sikkert unngås. Hensiktsmessig er anvendelsen av termoplastisk materiale som i og for seg selvsagt også kunne finne (anvendelse ved ander ledes utformede kardushylser, idet da imidlertid, som eksempelvis ved glattveggende kardushylser og kardushylser som

har den samme veggtykkelse, i motsetning til den ifølge oppfinnelsen utformede ribbede kardushylse, stadig ville vare mulig med en opprevning av deler også for såvidt som ved tilsvarende innfargning av kunststoffet av de ved metallkarduse for å karakterisere de forskjellige kardustykkelser, vanlig fargepåføring som ofte er årsaken for karduslagerets uønskede og uheldige tilsmussing lar seg unngå

på kardusens spiss.

Det er fordelaktig ikke bare å fremstille hylseskaftet,

men også bunnstykket av termoplastisk kunststoff, spesielt når det foreskrives en elektrisk tenning av kardusen. Dermed overflødig-gjøres spesielle forholdsregler for isolering bortsett fra frem-st illingstekniske forenklinger.

Oppfinnelsen er på tegningen vist i utførelseseksempler

og skal i det følgende forklares nærmere under henvisning til tegningen.

Fig. 1 viser en drivkarduse for sentralfyrtonning.

Fig. 2 viser en drivkardus med kantfyrtenning.

Fig. 3 viser en variant til fig. 2.

Fig. 4& og 4b viser i sterkt forstørret målestokk i oppriss og sett ovenifra et anderledes formet hylseskaft, delvis i snitt. Fig. 5 viser en drivkardus innsatt i en glatt sylindrisk, eventuelt fremmad åpen karduslager, idet drivkardusen har et hylseskaft ifølge fig. Aa og 4b.

Fig. 6 viser en noe lenger, for øvrig imidlertid lik

kardus som fig. 5 i et karduslager som er videreført i kardusens forlengelse med nedsatt diameter.

Fig. 7a til 7d viser forskjellige utførelsesfermer for ribbedannelsen av hylseskaftet.

Ved kardusen på fig. 1 er det i den bakre ende av det med drivladningskrutt 2 fylte hylseskaft 1, innpresset bunnstykket 3

med tennhetter 4*

Det med omtrent ogival spiss utformet hylseskaft 1 har, ved sin bakre ende en ringflens 5 hvormed det avstøtter seg i utsparingen 6 av delen 7» eksempelvis av stemplet av en videre ikke vist boltsetteapparat. I sin forreste del av hylseskaftet 1 utformet med de ytresidige ribber 8, sem i omkretsretning og på spissen er forbundet med hverandre ved hjelp av de forholdsvis tynnvaggede steg 9* Det puteformede bunnstykket 3 nar m©t kruttrommet en sentral åpning

10 for gjennomgang av tennstrålen fra tennhetten 4 °É» støtter seg

med sin ringflens 11 av på ringflensen 5 av hylseskaftet 1.

Som det fremgår av figuren er drivkardusen innsatt i utsparingen 6 av stemplet 7 således at det ikke står over dets bunn-flate 12. Etter en slik innsetning av drivkardusen lukkes utsparingen 6 bakentil ved hjelp av ett på bunnflaten 12 tett på-liggende ikke vist lukker, likeledes ikke vist slagelement, eksempelvis en slagbelt, hvormed apparatet er skuddberedt.

Ved avføring av skuddet, tennes, ved hjelp av slagelementet, tennhetten, og ved hjelp av denne igjen drivladningen 2. Ved oppnåelse av et bestemt trykk av drivgassen, bevirker denne en opp-spregning av kardushylsen, respektivt spissen av hylseskaftet 1, dvs. en opprevning av forbindelsesstegene 9. Ved hjelp av kruttgassens frigjorte trykk, beveges nå stemplet f fremover, og, i tilfelle av et masselukke, under samtidig påstøtning av bunnstykket 3 samt den nå tomme tennhettekapsel fra hylseskaftet 1 av forseglingen i motsatt retning.

Ved opprevning av forbindelsesstegene 9 kommer kruttgassen også mellom ribbene 8, idet de ved deres innvirkning på skulder-flatene 13 på hylseskaftet 1 utøver en bakover, altså til bevegelsen av stemplet 7 motsattrettet kraft og derved bevirker den automatisk utkastning av hylseskaftet 1 fra utsparingen 6 og stemplet 7*

Ifølge fig. 2 er det i hylseskaftet 1 innsatt det foran åpne og med en ringformet bunnbrett 14 utstyrte bunnstykke 3 med i dette anbragt tennmasse 15, idet bunnstykket 3 avstøtter seg såvel ved hjelp av bunnbretten 14 som også med den forreste frontflate av dets ringsylindriske skaft 16 foran i hylseskaftet 1. Ved den forreste ende er bunnstykket 3 °S lukke ved hjelp av en liten dekk-plate 17» eksempelvis en folie, mot drivladningskruttet 3* Tykkelsen av forbindelsesstegene 9 avtar met hylseskaftets spiss således at hylseskaftet med sin spiss har det svakeste sted. Dermed er det sikret at det ved oppnåelse av et bestemt trykk av drivladnings-gassene, tar opprevning av hylseskaftet 1, respektivt forbindelsesstegene 9» sin begynnelse ved hylseskaftets spiss.

Bortsett fra den anderledes utløsning av tenningen ved pressing av bunnbretten 14» er prosessen ved skudd den samme som omtalt i forbindelsen med fig. 1.

I forskjell fra drivkardusen på fig. 2 er ifølge fig. 3

den forreste ende av bunnstykket 3 bøyd utad og forankret i en ringnot 18 av hylseskaftet 1. Videre er det her unngått utformning

av en flens ved den bakre ende av hylseskaftet 1 såvel som en avdekningsplate ved den forreste ende av bunnstykket 3. På grunn av det sistnevnte er også den ringsylindriske del av bunnstykket 3 fylt med drivladningskrutt 2. Forøvrig tilsvarer drivkardusen

med hensyn til oppbygning og virkningsmåte det som er nevnt i forbindelse med fig. 2.

Ved hylseskaftet 1 på fig. 4a og 4b, ender de yttersidlge utformede ribber 8 i et akseloddrett plan, idet høyden av ribbene 8 nedsettes kontinuerlig i retning til aksen. Også her har man det selvsagt for hånden ved tilsvarende utformning av ribbetverrsnitt å tilpasse antallet av ribber 8, såvel som ved tilsvarende dimen-sjonering av de steg 9 som forbinder ribbene 8 til de eventuelle forhold på best mulig måte.

En med et hylseskaft 1 ifølge fig. 4a og 4b utformet drivkarduse, er ifølge fig. 5 satt inn i et karduslager med gjennom-gående sylindrisk boring 19. I den bakre ende av hylseskaftet 1 er det igjen innpresset et bunnstykke 3 som avstøtter seg med en flenslignende kant mot den bakre frontflate av hylseskaftet 1, idet bunnstykket er med tenning 4. I området for den frontsidige ribbedannelse av hylseskaftet 1, avtar stadig tykkelsen av forbindelses-steget 9 mot kardushylsens akse 20.

Som antydet ved de strekpunkterte linjer, sprenges hylseskaftet 1 ved avfyring av skuddet fra midten av frontflatene kjegleformet utgående. Mellom ribbene 8 foregår det da momentant en trykkutligning innenfra og utad, idet et ribbelegeme blir tilbake som uten vanskelighet lar seg fjerne fra karduslageret, respektivt eventuelt av seg selv kastes ut.

Med unntagelse av lengdedimensjonene tilsvarer hylseskaftet 1 av drivkardusen ifølge fig. 6 nøyaktig de som er vist på fig. 5. En forøvrig på samme måte som kardusen ifølge fig. 5 utformede karduse, er her satt inn i et karduslager hvis epptaksrom for kardusen går over i dens forlengelse kjegleformet, i den eventuelt foran åpne, snevre utboring 21. Ved hjelp av de strekpunkterte linjer, er det igjen antydet på hvilken måte hylseskaftet 1 åpner seg ved avfyring av skuddet. Som det fremgår av figuren, avstøtter de frontsidige områder av ribbene 8 seg da i den kjegleformede del av karduslageret, hvilket fremfor alt har vist seg som hensiktsmessig ved karduser ved stor ladning.

Ved ribbedannelsen av hylseskaftet 1 ifølge det omtrent i høyde av de strekpunkterte linjer på fig. 1 til 6 førte tverrsnitt på fig. 7a, er ribbene 8 3om har en forholdsvis stort tverrsnitisflate forblindet med hverandre med hjelp av de korte steg 9* Følgelig er det mellom de pa den ytre side avrundede ribber 8 og veggen av utsparingen 6 tilstedeværende hulrom 22 forholdsvis lite. Som det lett sees av figuren, blir ribbene 8 ved en på grunn av kruttgasstrykket bevirket påpresning på veggen av utsparingen 6, allerede ved forholdsvis liten deformasjon ligge an med en forholdsvis bred flate på utsparingsveggen.

Vesentlig større hulrom 22 og mindre berøringsflate mellom ribbene 8 og veggen av utsparingen 6 oppnås med tverrsnittsformen ifølge fig. 7D til 7d» hvor også bredden av forbindelsesstegene 9

er holdt noe større enn ved tverrsnittsformen på fig. 7a« For å

få spesielt kraftig og mot uønsket avrivning sikrere ribber 8, kan disse ifølge fig. 7d vare fortykket med hylseskaftets indre side, idet den viste avrundede form selvsagt bare er å oppfatte eksempelvis som også de viste tverrsnittsformer av hylseskaftet, respektiv ribbene 8 bare angir noen av mange ytterligere utførelsesmuligheter.

Claims (3)

1. Drivkardus for kruttkraftdrevne apparater til industriell utnyttelse, som boltapparater, storfebedøvningsapparater, apparater til formning av materialer og lignende med »uf ort r inns vis av termoplastisk kunststoff utferdiget kardushylse og deri anbragt drivladning, idet kardushylsen er utformet med et ved sin forreste ende lukket hylseskaft såvel som med et tett sluttende ved dets bakre ende fastgjort, spesielt i dette innpressede bunnstykke med tennladning og eventuelt ytterligere for tenning nødvendige deler, karakterisert ved at hylseskaftet (1) i det minste på yttersiden er utstyrt rundt med fra dets forreste ende utgående i aksialplan seg strekkende i og for seg kjente ribber (8), som sett i tverrsnitt avsmalner mot den frie ende, således at i omkreta-retningen på hverandre følgende ribber (8) unntatt ved sine bakre ender ær sine hele lengder bare er forbundet med hverandre ved hjelp av tynne materialsteg (9)*;

2. Drivkardus ifølge krav 1, karakterisert ved at det i ribbene (8) strekker seg omtrent i høyde av bunnstykkets (3) forreste ende.;3* Drivkardus ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at de ytre ribber (8) med deres bakre ender går over i hylseskaftets (1) uribbade del, idet de ytre ribber (8) ved deres bakre

ende i det minste omtrent har samme emhyllingsflate som hylseskaftets (1) uribbede del, således at red orergangen fra ribbet til uribbet del ar hylseskaftet dannes mellom ribbene skulderformede, fortrinnsvis svakt kjegleformede bakover utad hellende avsatser (13). 4. Drivkardus ifølge et av kravene 1-3, karakterisert ved at stegenes (9) tykkelse avtar mot ribbenes (8) forreste ende.

3. Drivkardus ifølge et av kravene 1-4» hvor hylseskaftet er utformet som sylindrisk hylse med i et plan liggende ytre frontsidige ribbekanter, karakterisert ved at hylseskaftets (1) frontsidige ende innvendig er utformet kjegleformet, således at ribbene (8) har et mot kardushylsens midte stadig avtagende tverrsnitt.