NO161720B - Fremgangsmaate ved fremstilling av sponplater. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte ved fremstilling av sponplater av den art som er angitt i ingressen av krav 1.

Ved fremstilling av sponplater holdes, av økonomiske grunner, den anvendte limmengden for sammenbindning av sponen relativt lav og i størrelsesorden ca. 10 % av sponenes tørrvekt. Den lave limmengden gjør at de ferdige platenes kvalitet, først og fremst holdfasthet, blir følsom for variasjoner i fremstillingsprosessen og beroende av ennå mindre endringer i driftsbetingelser og råvaresammensetning. Et spesielt problem med holdfastheten opptrer ved slike inngrep i fremstillingsprosessen som tar sikte på minsking av platenes formaldehydemisjon Det er velkjent at formaldehydbaserte herdendelimsystemersom anvendes ved sponplatefremstilling, og da spesielt ureaformaldehydharpiksene, er opphav til en viss formaldehydavgang ved såvel fremstilling som anvendelse av platene. For å unngå de hygi-eniske problemene forbundet med denne avgang av fritt formaldehyd har et flertall løsninger blitt foreslått, av hvilke de mest generelt anvendbare innbefatter en tilsetning av et formaldehydabsorberende emne til sponblandingen i tilknytning til fremstillingen av platene.

En slik fremgangsmåte er kjent fra det tyske utlegningsskrift 1.055.806. Ettersom såvel det formaldehydabsorberende emne som harpikskomponentene i limharpiksen er reaktive mot formaldehyd fremkommer imidlertid i denne sammenheng problemer med dels en holdfasthetsnedsettning som følge av limpåvirkning og dels en inaktivering av formaldehydabsorbenten. Forskjellige måter å holde absorbenten ad-skilt fra limet har derfor blitt foreslått. De tyske offentlige skrifter 1.653.167 og 2.553.459 foreslår at bare en del av sponmengden eller et annet materiale be-andles med en formaldehydabsorbent og siden blandes med hovedmassen av sponene for å erholde en romslig separasjon av absorbenten fra limet. Separasjonen er imidlertid lav i disse metoder foruten at den ujevne fordelingen av absorbenten gir en utilfredsstillende absorpsjon. Flere økonomiske og håndteringsmessige problemer opptrer også med de ekstra fasene. Det tyske utlegningsskrift 2.740.207 foreslår en forenklet måte å tilføre absorbenten ved anvendelse av en kombinert væske for voks og absorbent men noen forbedret separasjon av absorbenten fra limet erholdes ikke med denne metode. Ifølge det svenske patentskrift 409.090 kan en separasjon av formaldehydabsorbenten fra limet oppnås ved tilsetning av absorbenten i form av en løsning på så tørre spon, at en penetrering av løsningen inn i sponene finner sted slik at ingen vesentlig blanding med det senere tilsatte lim finner sted. Det er imidlertid ikke alltid praktisk mulig å behandle de tørre spon, og om man ønsker å foreta en tørkning etter tilsetningen medfører dette en transport av absorbenten tilbake mot sponyttersidene.

Når det i det etterfølgende refereres til formaldehydabsorberende middel e.l., så menes urea.

Foreliggende oppfinnelse har til formål å unngå de overnevnte problem i tilknytning til sponplatefremstilling.

Et hovedformål er å øke platenes holdfasthet uten å øke limtilsetningen. Spesielt har oppfinnelsen til formål å unngå de holdfasthetsforringelser som opptrer ved tilsetning av formaldehydabsorbenter i platene.

Disse formål oppnås ved hjelp av de kjennetegn som fremgår av patentkravene.

Oppfinnelsen baserer seg på slike tilvirkningsmetoder for sponplater der det utover lim også tilsettes et hydrofoberingsmiddel til sponen. Den ved sponplatefremstilling anvendte lave limmengden innebærer at sponens yttersider i den ferdige platen ikke er dekket av lim, hvilket i kom-binasjon med den finfordelte natur hos sponene fører til et fuktfølsomt produkt som lett opptar vann under svellning. Det er derfor anvendelig at ved tilvirkningen tilsette et hydrofoberingsmiddel i form av en parafinvoks til sponblandingen for å minske fuktfølsomheten. -Normalt tilsettes hydrofoberingsmiddelet sammen med limet eller like før eller etter tilsetningen av dette slik at disse komponenter i hvertfall delvis innbyrdes blandes før pressningen. Ettersom anvendte hydrofoberingsmiddel er faste ved normale temperaturer innebærer dette at middelet normalt ikke smel-ter og fullstendig blandes og fordeles i sponblandingen før i tilknytning til pressningen da temperaturen forhøyes. Ifølge foreliggende oppfinnelse skal hydrofoberingsmiddelet i stedet tilføres sponblandingen før limet på en slik måte at det oppvarmes over sin smeltetemperatur før limet til-føres. Ved oppvarmingen flyter hydrofoberingsmiddelet ut og fordeler seg over sponmaterialets ytterside og foreligger således fordelt da limet tilføres. Herved oppnås en rekke fordeler. Ved at hydrofoberingsmiddelet er vel forankret på soonyttersiden, som er mer hydrofob enn limet, minskes faren for at middelet og limet negativt påvirker hver-andre. Sjiktet av hydrofoberingsmiddel på sponyttersidene virker dessuten som en barriere. Det forhindrer dermed en altfor dyp penetrering av limet inn i sponene og konsentrerer heftningen av limet til sponyttersidene, hvilket innebærer bedre holdfasthet gjennom en bedre limutnyttelse.

En mulighet til generelt kortere presstider og en lavere tendens til svellning hos den ferdige platen har også blitt iaktatt. En forbedret barrierevirkning av hydrofoberingsmiddelet erholdes om en tørkning finner sted i tilknytning til oppvarmningen, trolig på grunn av at den avgående fuktigheten medvirker til å konsentrere hydrofoberingsmiddelet på sponenes ytterside.

Om et formaldehydabsorberende emne tilføres sponene på en slik måte, at det er fordelt på sponene før hydrofoberingsmiddelet fordeles på sponyttersidene ved oppvarmingen, vinnes ytterligere fordeler. Sjiktet av hydrofoberingsmiddel kommer da til å virke som en barriere selv mellom absorbenten og det senere tilsatte limet slik at den etter-strebede separasjonen mellom disse komponenter forbedres kraftig. Den hydrofobe barrieren mellom disse hydrofile komponenter gjør separasjonen spesielt effektiv. Separasjonen kan tilgodegjøres enten som en høyere holdfasthet ved uforandret formaldehydavgang eller en lavere formaldehydavgang ved uforandret holdfasthet. Barrieren innebærer at fuktigere spon kan anvendes ved tilførselen av absorbenten og at en tørkning uten uleilighet foretas etter på-føringen av absorbenten, hvilket eliminerer noen av de praktiske ulempene med tidligere kjente metoder.

Ytterligere formål og fordeler med oppfinnelsen kommer til

å fremgå av den nærmere beskrivelsen nedenfor.

Oppfinnelsen vedrører fremgangsmåter for fremstilling av produkter, spesielt plater, basert på sammenlimte cellu-losebestanddeler eller celluloseinneholdende bestanddeler, hvormed avses mekanisk oopdelte produkter av tre og andre ikke delignifiserte celluloseinneholdende materiale, såsom trespon, sagspon, kutterspon, oppdelningspro-dukter av lin, bagass, sukkerrør, andre grovere eller finere trefibermateriale etc. Grovheten hos de anvendte partikler kan variere så lenge den sjiktede strukturen for den hydrofoberende komponenten ifølge det ovenfor nevnte kan erholdes og så lenge bindemiddelet utgjør det hovedsakelige sammenholdende element i strukturen, hvilket normalt er tilfellet for partikler ned til enkelte cellulosefibrer,

for hvilke andre mekanismer trer i fuksjon. Fortrinnsvis utgjøres cellulosematerialet av spon.

Sponråvaren har opprinnelig et høyt og varierende fuktighetsinnhold, vanligvis en fuktighetskvote, dvs. forholdet mellom vannets vekt og sponens tørrvekt, mellom 30 og 120%. Denne fuktighetsmengde må reduseres innen den slutlige pressoperasjonen kan foretas ettersom et høy fuktighetsinnhold kan føre til dampsprengning av platen i pressen. Fuktighetskvoten bør derfor ikke overstige ca. 14 % ved pressningen. Tørkningen kan imidlertid i prinsipp foretas når som helst frem til pressoperasjonen. Etter tilsetningen av hydrofoberingsmiddelet ifølge oppfinnelsen er det mulig å foreta betydelig tørking og tilsetningen kan derfor gjøres til helt utørkede spon ifølge det overnevnte. Det foretrekkes allikevel at en viss fortørking gjøres, bl.a. for å erholde et kontrollert og jevnt fuktighetsinnhold og for å erholde en mer hydrofob sponytterside ved hydrofoberingsmiddelets tilsetning. Det er mulig å fortørke de rå spon så langt at ingen ytterligere tørking kreves før pressningen uten at sponblandingen holder for pressning passende fuktighetsinnhold direkte etter tilsetningene av hydrofoberingsmiddel, eventuelt formaldehydabsorbent og lim. De rå spon bør da tørkes til en fuktighetskvote på mindre enn 6 % og fortrinnsvis mellom 1 og 3 %. Det foretrekkes imidlertid at minst så mye fuktighet blir igjen etter tørkingen at en ytterliger tørking kan foretas senere. En innledende tørking av sponene kan derfor med fordel gjøres til mellom 10 og 50 % fuktighetsinnhold og fortrinnsvis til mellom 15 og 30 %. En slik tørking kan foretas med kjente metoder, såsom direkte eller indirekte oppvarming av

■sponene med varmluft eller med varme røkgasser.

Etter eventuell tilpassning av sponenes fuktighetsinnhold ifølge det ovenfor nevnte tilføres hydrofoberingsmiddelet. Dette kan være av et konvensjonelt slag, dvs. en mineral-voks eller en naturlig eller syntetisk parafinvoks. Hver hydrofoberende substans som kan fordeles på sponene ved for-høyet temperatur kan imidlertid anvendes. Hydrofoberingsmiddelet bør være fast eller i det minste ikke lettflytende ved romtemperatur men samtidig kunne smelte eller bli flytende ved forhøyet temperatur, passende i området 40 til 90°C og fortrinnsvis i området 50 til 60°C. Selv om det anvendte hydrofoberingsmiddelet mangler et tydelig smeltepunkt bør det således i disse temperaturområder være tilstrekkelig lettflytende for at enkelte partikler derav skal kunne sammenflyte eller kunne fordeles på og helst kunne oppsuges i sponene. Mengden tilsatt hydrofoberingsmiddel kan passende være mellom 0,1 og 5 % av sponenes tørr-vekt, fortrinnsvis mellom 0,2 og 1 %.

Måten å tilføre hydrofoberingsmiddelet på har stor betyd-ning for muligheten til å erholde den ønskede fordelingen.

Ifølge oppfinnelsen skal middelet holdes oppvarmet over

sin mykningstemperatur ved i det minste noen tid i nærvær av sponene slik at det kan flyte ut og fordeles på sponyttersidene. Dette innebærer at temperaturen bør holdes over de ovenfor angitte temperaturområder for middelets smeltepunkt, dvs. over minst 40°C, helst over 60°C og fortrinnsvis over 70°C. Tiden, ved hvilken hydrofoberingsmiddelet holdes oppvarmet i kontakt med sponyttersiden, bør være tilstrekkelig for fordeling og bør ikke være mindre enn 1 sekund og helst mer enn 5 sekunder. Det foretrekkes at sponene, og ikke bare hydrofoberingsmiddelet, holdes oppvarmet ettersom ellers en altfor hastig kjøling av middelet finner sted innen vesentlig fordeling av middelet har skjedd. Oppvarmingen av sponene kan skje før eller fortrinnsvis

etter tilsetningen. Det foretrekkes at hydrofoberingsmiddelet tilføres relativt kalde spon, med en temperatur under middelets smeltepunkt, og at oppvarmingen deretter skjer ettersom dette i allminnelighet gir bedre kontroll og fordeling av middelet. Det er videre passende at sponene holdes i bevegelse og helst omblandes under den oppvarmede fasen og helst også under selve tilsetningen for ytterligere å forbedre fordelingen.

Hydrofoberingsmiddelet kan på kjent måte tilføres i form av en smelte, som sprutes direkte på sponene. Det foretrekkes allikevel at kjente vanndispersjoner av hydrofoberingsmiddelet anvendes. Slike inneholder normalt mellom 2 5 og 65 vekt-% av et hydrofoberingsmiddel i en dispersjon sta-bilisert med emulgatorer eller beskyttelseskolloider. Om en slik dispersjon tilføres sponene Ved en temperatur under middelets smeltepunkt ifølge det ovenfor nevnte, rekker dispersjonens vanninnhold og absorberes i sponene slik at hydrofoberingsmiddelet er konsentrert på sponyttersidene før oppvarming skjer, hvilket forbedrer heftning og sjikt-oppbyggelse. Vanninnholdet i sponene bidrar til å begrense hydrofoberingsmiddelets inntrengning ved oppvarmingen og konsentrerer det til yttersiden. Mengden tilsatt hydrofoberingsmiddel i forhold til sponmengden er liten og anvendningen av dispersjoner øker den håndterte mengden og

letter derved påføringen.

Det foretrekkes at en tørking finner sted i tilknytning til oppvarmingen av hydrofoberingsmiddelet. Den avgående fuktigheten bidrar til en bedre fordeling og konsentrering av middelet til sponenes ytterside. Passende borttørkes minst 1 vekt-%, fortrinnsvis minst 5 og helst minst 10 % vann i tilknytning til oppvarmingen på denne måte. Denne tørking kan foretas med kjente metoder, såsom med varmluft eller varme røkgasser på samme måte som ble nevnt før fortørk-ningen av sponene. I anlegg utstyrt med fortørkning og slutt-tørkning kan det således være passende å gjøre tilsetningen av hydrofoberingsmiddelet mellom disse tørkninger.

Som før nevnt er det særlig passende å utnytte oppfinnelsen i tilknytning til tilsetningen av formaldehydabsorberende middel til sponen ettersom hydrofoberingsmiddelet da kan fås til å medvirke til en separasjon av disse tilsetninger fra limet. Som eksempel på formaldehydabsorberende middel kan det nevnes nitrogenholdige forbindelser såsom melamin, diazin-, triazin- og aminforbindelser.. Absorbenten kan tilføres i fast form eller i form av en oppslemming. Særlig vel separeres imidlertid formaldehydabsorbenten fra limet om den kan penetrere noe inn i sponpartiklene, hvorfor det i visse tilfeller er mest passende å anvende en løsning av absorbenten i et løsningsmiddel av passende flyktighets-grad, eksempelvis alkoholer. Fortrinnsvis anvendes vannopp-løselige forbindelser og spesielt passende er urea. For at hydroforberingsmiddelet da skal effektivt danne barriere mellom absorbenten og limet skal absorbenten tilføres sponene senest samtidig og helst før oppvarmingen av hydrofoberingsmiddelet. Selv før absorbentløsningen er det passende med en inntrengningsperiode før oppvarmingen. Den dypeste inntrengningen av en vannløsning erholdes om tilsetningen gjøres på tørre spon, dvs. ved en fuktighetskvote under ca. 6 % og helst mellom 1 og 3 %. For at i disse tilfeller muliggjøre en senere tørkning ifølge det ovenfor nevnte kan vann tilføres etter absorbenten. Tilførselen av absorbenten kan imidlertid også skje på temmelig fuktige spon, hvilke senere tørkes. Dette gir riktignok dårligere inntrengning men dette kan aksepteres i foreliggende metode ettersom hydrofoberingsmiddelet bidrar til tilfredsstillende separasjon til tross for dette.

For løselige formaldehydabsorberende emner kan det, særlig ved behandling av tørre spon, være passende å anvende temmelig konsentrerte løsninger. For urea kan konsentrasjoner mellom 2 0 og 60 vekt-% og særlig mellom 30 og 50 vekt-% med fordel utnyttes. Oppvarming kan på kjent måte anvendes for å øke konsentrasjonen i løsningen. Ettersom såvel hydrofoberingsmiddelet som formaldehydabsorbenten med fordel tilføres sponene før oppvarmingen kan tilsetningene gjøres samtidig og av praktiske grunner, eller for å gjøre den tilsatte vannmengden minimal eksempelvis ved behandling av tørre spon, kan da kombinerte væsker med fordel anvendes, eksempelvis den kjente type av væske som inneholder i vann dispergert hydrofoberingsmiddel og i vannet oppløst urea. Såvel mengden urea som mengden hydrofoberingsmiddel ligger da passende mellom ca. 5 og 50 %, særlig mellom 20 og 50 % urea og mellom 10 og 30 % hydrofoberingsmiddel.

Det totale tørrstoff ligger mellom ca. 45 og 65 %, særlig mellom 50 og 60 %. Den tilsatte mengde formaldehydabsorberende emne kan ligge mellom 0,1 og 5 vekt-% av sponenes tørrvekt, fortrinnsvis mellom 0,2 og 2 vekt-% og særlig mellom 0,5 og 1,5 vekt-%.

Andre tilsetninger man ønsker å gjøre til sponene slik at de holdes separert fra limtilsetningen kan naturligvis gjøres på en måte tilsvarende det som ovenfor beskrevet for formaldehydabsorberende emne.

Etter oppvarmingen med eventuell samtidig tørkning kan sponene på kjent måte ved behov siktes eller behandles på annen måte. De kan også uten uleilighet mellomlagres i lang tid ettersom tilsetningene er stabilt festet på sponene.

For maksimal utnyttelse av den nedsatte limpenetrasjonen i spon behandlet ifølge oppfinnelsen bør limningen foretas like før pressning on formning. Limningen kan skje i en konvensjonell limningsmaskin.

Oppfinnelsen er hensiktsmessig for alle limsystem der det er ønskelig å redusere limpenetreringen inn i partiklene ved hjelp av et hydrofobt sjikt men er spesielt anvendelig for hydrofile limsystem og særlig for i vannløselige eller oppslemningsbare lim. Av grunner som har blitt diskutert ovenfor er oppfinnelsen særlig passende for herdende limsystem av formaldehydbaserte harpikser, såsom kondensasjons-<p>rodukter mellom formaldehyd og urea, melamin, fenol, re-sorcinol eller kokondensater derav. Oppfinnelsen løser særlig godt problemer som oppstår ved anvendelse av ureaform-aldehydharpikser eller melaminmodifiserte sådane harpikser. Passende anvendes for disse harpikser lave molforhold, eksempelvis molforhold mellom formaldehyd og urea i området 1.0 til 1.8, fortrinnsvis mellom 1,1 og 1,4 og særlig mellom 1,2 og 1,35. Forholdet formaldehyd til melamin bør holdes mellom 1,6 og 3,0 og særlig mellom 1,6 og 2,2.

Mengden tilsatt lim ligger normalt mellom 7 og 14 % tørr harpiks regnet på vekten tørre spon. Disse mengder kan anvendes hvorved god bindningsstyrke erholdes. Ettersom limpenetreringen reduseres med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan imidlertid også limmengden reduseres noe med bibeholdt platekvalitet, eksempelvis kan limsatsen (tørt/ tørt) minskes med mellom 0,5 og 2 %-enheter. Normale tørr-innehold på den tilførte limblandingen kan anvendes, hvilke ligger mellom 50 og 70 vekt-%. Fuktighetskvoten på sponen etter limningen kan ligge mellom 4 og 10 % og særlig mellom 5 og 10 %.

Formning utføres på normal måte og passende med et porøsere midtsjikt inneholdende grovere" spon. Fortrinnsvis behandles hele sponmaterialet til platen på en en lik måte men det er allikevel mulig, særlig ved flersjiktsplater, å ha forskjellig behandlede spon i "forskjellige sjikt i platen_. Sponene i hvert sjikt bør imidlertid gis en enhetlig behandling. Eksempelvis kan man om slik ønskes tilsette formaldehydabsorberende emne bare i midtsjiktet der mengden fri formaldehyd er størst.

Normale presstider kan anvendes, eksempelvis ved enetasje-presser mellom 7 og 12 sekunder pr. millimeter platetykkelse ved en presstemperatur på ca. 185-220°C, og gir da høy bindingsstyrke. Ofte kan presstidene ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen minskes noe i sammenligning med konven-sjonelle fremstillningsmetoder ettersom bindingsstyrken er sammenligningsvis større, herdningen raskere og tendensen til dampsprengning mindre.

Eksempel 1

I laboratorieskala ble det fremstilt sponplater utgående

fra spon med varierende fuktighetsinnhold;

En behandlingsvæske inneholdende 17,6 vekt-% dispergert parafinvoks med et smeltepunkt på omkrina 52°C, 39,0 vekt-% oppløst urea og 4 3,4 vekt-% vann ble fremstilt.

I et første forsøk (1) ble det fremstilt en nullprøve av spon med 3 % fuktighetskvote, s om ble limt direkte, formet til ark og presset.

I en andre serie forsøk (2 til 5) ble spon med

respektive 3, 6, 10 og 14 % fuktighet behandlet med 2,7 kg av behandlingsvæsken pr. 100 kg tørre spon hvoretter sponene i forsøkene 3 til 5 ble tørket i en blander til 3 % fuktighetskvote med varmluft vedl20°C til en sluttemperatur på

ca. 65°C.

I samtlige forsøk ble sponene limt etter behandlingen med en ureaformaldehydharpiks i en mengde av 9 vekt-% (regnet som tørr harpiks på tørre spon) , formet til ark og presset.

Resultatet er vist i tabell 1. Som det fremgår av tabellen (sammenlign spesielt forsøk 1 og 2) synker holdfastheten da voks og urea ble tilsatt uten oppvarming ved samtidig tørking mens holdfastheten markant øker ved urea/voks-tilsetning med samtidig varming og tørking.

Eksempel 2

Ensjikts sponplater av format 550 x 350 x 16 mm ble fremstilt i laboratorieskala utgående fra fersk trespon med en opprinnelig fuktighetskvote på ca. 50 %. Sponråvaren ble fortørket til ca. 30, 20, 10 og 2 % fuktighetskvote respektive. Etter mellomlagring i noen døgn ble sponene behandlet pr. 100 kg tørrvekt med dels 0,88 kg av en vanlig voksdispersjon inneholdende 50 % voks med et smeltepunkt på omkring 50°C og dels med 2,5 kg av behandlingsvæsken ifølge eksempel 1. Etter behandlingen ble samtlige fraksjoner tørket, uten den med 2 % fuktighetskvote, ned til en tilsvarende fuktighetskvote på ca. 2 %. Tørkingen skjedde med varmluft og sponenes temperatur var 65 til 70°C ved tørkningens sluttfase. Spdhene ble siktet for fjerning" av fraksjoner mindre enn 0,25 mm og større en 8 mm og ble deretter limt med et 60-%ig ureaformaldehydlim inneholdende 100 vektdeler harpiks av typen "1143S", vann 1,2 vektdeler, 20-%ig salmiakk 6,5 vektdeler og 25-%ig ammoniakk 0,65 vektdeler. Limmengden var 9 vekt-% (regnet som tørt lim på tørre spon). Deretter ble sponene "arket" og presset ved 185°C under 9, 10 respektive 11 sekunder pr. mm platetyk-keise. For hver fraksjon og pressetid ble 4 plater tilvirk-et.

Resultatet fremgår av tabell 2, der middelverdien av samtlige tilvirkede plater for hver fuktighetskvote, dvs. middelverdien av 12 plater, er angitt. Forsøkene A til D viser behandling med voksdispersjonen og forsøkene E til H viser behandling med behandlingsvæsken inneholdende urea.

Eksempel 3

I fabrikkskala ble fullstore tresjikts sponskiver på 16 mm tykkelse fremstilt på følgende måte: Behandlingsvæsken ifølge eksempel 1 ble sprøytet i en mengde pr. 100 kg tørrvekt spon på 1,35 kg på yttersponen og 2,5 kg påmidtsponene på tørkede men kalde spon umiddelbart før limning med 12,5 vekt-% ureaformaldehydlim (tørt lim, tørre spon) iyttersponene og 10,5 vekt-% i midtsponene hvoretter arkformning og pressning ble foretatt.

Under et avbrudd i fremstillingen ifølge ovenfor nevnt,

ble det i stedet dosert 2 kg av behandlingsvæsken pr. 100 kg spon (tørrvekt) til såvel sponene for midtsjikt som ytter-sjikt før tørkningen av de rå spon da de hadde en fuktighetskvote på ca. 50 %. Etter tørkning med røkgasser til en endelig fuktighetskvote på ca. 2,5 % og en endelig spon-temperatur på ca. 70°C, ble platene limt, "arket" og presset som tidligere.

Resultatet er vist i tabell 3 der forsøk I viser tilsetningen til tørre spon umiddelbart før limningen og forsøk II viser tilsetningen til fuktige spon før tørkingen av sponene.

Eksempel 4

I en sponplatefabrikk, en annen enn den i eksempel 3, ble fullstore plater med en tykkelse på 22 mm fremstilt utgående fra spon med et opprinnelig fuktighetsinnhold over 50 %, hvilket fuktighetsinnhold ble redusert til ca. 3 % i en tørkning, hvilken også forhøyet temperaturen til sponene til ca. 85°C. Av de tørkede spon ble det formet tre-sjikts ark med et liminnhold på 9 % i midtsjiktet og 11 % (tørt lim/tørre spon) i yttersjiktet og ble deretter presset ved 190°C.

I et første forsøk (I) var limet en urea/formaldehydharpiks med et molforhold formaldehyd til urea på 1,22 og en vanlig (50 %) voksdispersjon ble tilsatt på tørre og kalde spon slik at sponene fikk et voksinnhold på 0,5 % (tørr voks/ tørre spon).

I et andre forsøk (II) ble det tilsatt samme lim med voks-dispers jonen ifølge eksempel 1, hvilken ble tilsatt i en mengde av 2,8 vekt-% (tørre spon) til de fuktige sponene før tørken.

I et tredje forsøk (III) ble betingelsene i første forsøk gjentatt med den ene forskjellen at en lim med et molforhold formaldehyd til urea på 1,05 ble anvendt.

Resultatene er vist i tabell 4 som middelverdien av flere prøver.

Claims (7)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av sponplater ved at det til trespon tilsettes urea, et hydrofoberingsmiddel og et herdbart lim, hvoretter sponene formes til ark, og limet herdes ved påføring av trykk og varme, karakterisert ved at urea og hydrofoberingsmiddelet, som er fast ved romtemperatur, tilsettes sponene som bringes til/holdes ved en temperatur over hydrofoberingsmiddelets smeltepunkt for å fordele hydrofoberingsmiddelet over sponenes overflater, hvoretter det tilsettes et formaldehyd-basert lim til de således belagte partikler.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som hydrofoberingsmiddel tilsettes voks.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at hydrofoberingsmiddelet i form av en vandig dispersjon, tilsettes sponene ved en temperatur under hydrofoberingsmiddelets smeltepunkt, hvoretter temperaturen heves til over hyrofoberingsmiddelets smeltepunkt.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at urea tilsettes sponene i form av en vandig opp-løsning.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3 og 4, karakterisert ved at urea tilsettes i dispersjonen av hydrofoberingsmiddelet.

6. Fremgangsmåte ifølge kravene 1, 3, 4 og 5, karakterisert ved at minst 5 vekt% vann, regnet på sponenes tørrvekt, fjernes fra sponene når hydrofoberingsmiddelet og sponene underkastes en temperatur over hydrofoberingsmiddelets smeltepunkt.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at en vandig dispersjon tilsettes til våte spon idet dispersjonen inneholder 5-50 vekt% urea og 5 - 50 vekt% voks i en mengde tilstrekkelig til å tilføye 0,1-5 vekt% urea, regnet på sponenes tørrvekt, hvoretter sponene underkastes et tørketrinn ved en temperatur over smelte-punktet for voksen, hvoretter ureaformaldehyd tilsettes sponene.