NO157930B - Forbindelser for pvisnite til d eres fremstilling. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en ny oppfinnelse som er nyttig ved måling av ioner, særlig i vandig oppløsning. Videre fremstilles den nye forbindelse ved en ny fremgangsmåte og det er denne delen av oppfinnelsen, fremgangsmåten, som muliggjør fremstillingen av forbindelsen.

Bestemmelsen av vandig ionekonsentrasjon har anvendelse innen

en rekke teknologier. I vannrensingsteknikken må kalsiumkon-sentrasjon nøye overvåkes for å fastslå metningsgraden for den ionebytterharpiks som avioniseringsmiddel. Måling av natrium og andre ioner i sjøvann er viktig ved fremstillingen av drikkevann ombord på et skip til sjøs. Måling av kalium-nivå i blod hjelper legen i diagnosen av tilstander som fører til muskelirritabilitet og stimuleringsendringer i hjertemus-kelfunksjonen. Slike tilstander omfatter oliguria, anuria, urinveishindringer og nyresvikt på grunn av sjokk.

En hurtig, lettvint fremgangsmåte for bestemmelse av ionekon-sentrasjonen vil selvsagt i stor grad forbedre disse teknolo-giene så vel som hvilke som helst andre hvor slike hurtige, nøyaktige bestemmelser ville være fordelaktige. Dersom f.eks. en medisinsk laboratorietekniker således kunne måle kalium- eller kalslumnivået nøyaktig i en serum- eller hel blodprøve i løpet av sekunder eller minutter, ville ikke bare slike hurtige resultater hjelpe legen ved diagnosen, men laboratorieeffektivitet ville også øke mange ganger. Foreliggende forbindelse er hjelpemidler til en slik prøve, i det den er et raportørstoff som, når det er tilstede i en blanding som inneholder en ionofor for ionet som skal påvises, gir en påvisbar respons på nærværet av ionet.

Før foreliggende oppfinnelse ble fenolholdige iminforbindel-ser fremstilt ved hjelp av den såkalte Gibbs reaksjon. H.D. Gibbs, Chem. Review 13, 251-319 (1927). Se også D. Svobodova, et al., Mikrochimica Acta, pp. 251-264 (1978). Disse litteraturhenvisningene, hvis innhold innlemmes her ved henvisning, beskriver sammenkobling mellom fenoler og iminer i henhold til følgende reaksjonsskjema

Mens slike forbindelser er nyttige som rapportørstoffer, er de nå åpenbarte forbindelser motstandsdyktige mot påvirkning av lonebestemmelsen forårsaket av nærvær av protein, slik som albumin, i prøven.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en ny forbindelse med strukturen

hvor R er H eller lavere alkyl, R<*> er en alkylgruppe med 4-12 karbonatomer og X er halogen eller pseudohalogen. Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse med formel I i det fremgangsmåten er karakterisert ved a) omsetning av (C4-Ci2-alkyl)-benzen (I) med ravsyreanhydrid til (C4-Ci2-alkyl)-benzoylpropionsyre (II), b) i rekkefølge reduseres og dehydratiseres (II) for å danne 7-(C4-C12-alkyl)-l-tetralon (III), c) alkylering av (III) for å danne 2-hydroksy (lavere alkyliden)-7-(C4-C12-alkyl)-l-tetralon (IV), d) acylering av (IV) for å danne 2-acyloksy (lavere alkyliden )-7-(C4-C12-alkyl)-l-tetralon (V), e) omsetning av (V) i nærvær av et cykloalken for å danne 7-(C4-C12-alkyl)-2-(lavere alkyl)-l-naftol (VI), f) omsetning av (VI) med et 2,6-dihalokinon-4-haloimid (VII) for å danne en forbindelse ifølge krav 1, og

g) isolering av forbindelsen.

Visse uttrykk som er brukt i den foreliggende omtale bør her

nevnes for å sikre at leseren har den samme oppfatning som forfatteren når det gjelder deres respektive betydninger. De følgende definisjoner gis således for å klargjøre omfanget av foreliggende oppfinnelse og for å muliggjøre dens utforming og bruk.

Uttrykket "ionoforan" omfatter molekyler som er i stand til selektivt å danne et kompleks med et bestemt ion ved hovedsaklig utelukkelse av andre. F.eks. bindes det ringformede polypeptidet valinomycin selektivt til kaliumioner i oppløs-ning og danner et kompleks med kationegenskaper. Også omfattet av uttrykket er koronander, kryptander og podander.

Slik det her er brukt, er "hovedsaklig ikke-polar" ment å bety den egenskap hos et stoff at det ikke oppviser et vesentlig dipol moment eller elektrisk polaritet. Det omfatter særlig ikke ioniske stoffer, og stoffer som er dielektriske.

Uttrykket "Ikke-porøs" er ment å bety praktisk talt vanntett. En ikke-porøs bærergrunnmasse, er således en som i det vesentlige utelukker vanngjennomtrengning fra en side til den andre. F.eks. ville en polyvinylkloridfilm anses som ikke-porøs for de her nevnte formål.

Et "raportør stoff" er en forbindelse, slik som den ifølge foreliggende oppfinnelse, som er i stand til å gi gjensidig påvirkning med et ionofor/Ion kompleks, slik at det fremkom-mer en fargeendring eller en annen påvisbar respons. Et raportørstoff kan således være et som er forholdsvis farge-løst i den ikke ioniserte tilstand, men som farges når det foreligger sammen med et kompleks av en ionofor og et ion.

Med "gjensidig påvirkning" er ment et hvert samvirke mellom et raportørstoff og et ionofor/ionkompleks som fører til en påvisbar respons. Et eksempel på at raportørstoffet gir gjensidig påvirkning med komplekset, er i tilfellet når raportørstoffet endres av komplekset fra en fargeløs til en farget tilstand, slik som I tilfellet med 7-(n-desyl)-2-metyl-4-(3 *-5'-diklorofen-4'-on)-indonaft-1-01.

Uttrykket "påvisbar respons" er her ment som en endring i eller fremkomst av en parameter i et system av prøvemidler som er i stand til å bli registrert, enten ved direkte observasjon eller instrumentelt, og som er en funksjon av tilstedeværelsen av et bestemt ion i en vandig prøve.

Med uttrykket "en alkylgruppe med 4-12 karbonatomer" slik det her er brukt, er det ment en alkylgruppe, substituert eller usubstituert, med fra ca. 4 til ca. 12 karbonatomer. Den omfatter normale og forgrenede isomerer. Den kan være usubstituert eller den kan være substituert, forutsatt at enhver slik substitusjon ikke virker inn ved anvendelsen av det her krevde prøvemiddel eller Innretning når det gjelder dets evne til å påvise ioner.

Uttrykket "lavere alkyl", omfatter slik det er brukt i foreliggende beskrivelse, en alkylrest, substituert eller usubstituert som inneholder ca. 1-4 karbonatomer. Omfattet av betydningen lavere alkyler er metyl, etyl, n-propyl, isopropyl, n-butyl, sec.-butyl og tert.-butyl. Disse kan være usubstituerte eller de kan være substituerte, forutsatt at slike substituenter ikke forstyrrer anvendelsen ellere virkningen av det her krevde prøvemiddel eller innretning, når det gjelder dets evne til å påvise ioner. "Lavere alkyliden" er brukt i den samme sammenheng som "lavere alkyl", men betegner en alkylengruppe (dvs. et divalent alkyl) med 1-4 karbonatomer. Lavere alkyliden omfatter således metylen, etyliden, n-propyliden, isopropyliden,

n-propyliden, sec.-butyliden og tert.-butyliden.

Ved "pseudohalogen" er det ment atomer eller grupper av atomer som, når de er bundet til et umettet eller aromatisk ringsystem, påvirker de elektrofile eller nukleofile egenska-pene til ringsystemet, og/eller har en evne til å fordele en elektrisk ladning ved delokalisering eller resonans på en måte som svarer til den hos halogenen. Mens halogen betegner atomer i gruppe VII slik som F, Cl og I, omfatter således pseudohalogenene slike rester som -CN, -SCN, -OCN, -N3, -COR, -COOR, -CONHR, -CF3, -CC13, -N02, -S02CF3, -S02CH3, og-S02C6H4CH3, hvor R er alkyl eller aryl.

Som angitt ovenfor, er forbindelsen Ifølge foreliggende oppfinnelse en som har strukturen hvor R<*> betyr en alkylgruppe, med 4-12 karbonatomer, X er halogen eller pseudohalogen og R er H eller lavere alkyl. Forbindelser slike som disse, er funnet å være særlig motstandsdyktige mot mulig innvirkning ved ionepåvisning p.g.a. tilstedeværelsen av protein i prøven, og gjør følgelig prøven mer følsom og resultatene mer reproduserbare enn med visse andre raportørstoffer. Foretrukket blant disse typene av raportørstoffer er den hvor R<*> er n-decyl og R er metyl.

Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse (I) egner seg særlig godt til en prøveinnretning for å bestemme tilstedeværelsen av et ion i en vandig prøve. En slik innretning omfatter et prøvemiddel festet til en ende av en avlang bærerdel, i det den andre enden tjener som et håndtak.

Prøvemidlet omfatter en bærergrunnmasse iblandet en ionofor og et raportørstof f, dvs. forbindelse (I). Når en vandig prøve inneholder et ion som er i stand til spesifikt å danne kompleks med ionoforen, kan ionet så tre inn I grunnmassen, danne kompleks med ionoforen og gi en gjensidig påvirkning med raportørstoffet, og derved gi en påvisbar respons. Bærergrunnmassen kan fremstilles fra et materiale som er både ikke-polart og ikke-porøst. Eksempler på slike materialer er filmer av slike polymerer som polyvlnylfluorid, polyvinylklorid, vinylklorid/vinylacetat-kopolymer, vinylklorid/vinyli-denklorld-kopolymer, vinylklorid/vinylacetat/vinylalkohol-terpolymer, vinylidenklorid/akrylonitril-kopolymer, og polyuretan. Selvfølgelig vil mange andre polymere materialer være egnet for anvendelse ved foreliggende oppfinnelse, og identifiseringen av slike materialer ville ligge godt innenfor ferdighetene innen teknikken når man har den foreliggende beskrivelse.

Andre, ikke-polymere materialer vil omfatte keramiske stoffer, et malt stoff (hvor det malte sjiktet vil være bærergrunnmassen), glasslignende stoffer og andre ikke-polare materialer.

Disse typene av bærergrunnmasser er slike som ikke fuktes av vann, dvs. som i det vesentlige utelukker gjennomtrengning av den vandige prøven. Videre er det ment at både ionoforen og raportørstoffet blir i det vesentlige uoppløslig i den vandige prøven, p.g.a. at de innesluttes i bærergrunnmassen. Kravet til ikke-porøsitet hos bærergrunnmassen, er for i det vesentlige å utelukke oppløsning eller utvasking av ionofor eller raportørstoffet, så vel som for å forhindre gjennomtrengning av andre prøvebestanddeler enn den ioniske analyt-ten.

Eventuelt kan bærergrunnmassen være hydrofil, i det ionoforen og raportørstoffet er innesluttet i små dråper av et hydrofobt hjelpemiddel som er enhetlig fordelt i den hydrofile bærergrunnmasse. I et slikt system har den vandige prøven praktisk talt uhindret tilgjengelighet til den andre overflaten av de hydrofobe små dråpene. Bærergrunnmassen som dråpene er innesluttet i, må være lett fuktbar med vandige systemer, dvs. være hydrofil.

Typisk for noen materialer som oppviser passende hydrofile egenskaper er gelatin, agarose, poly(vinylalkohol), poly(pro-pylenimin), karragenan og alginsyre. Disse er vannoppløslige ellere vannfuktbare polymerer som, i sin tørre tilstand, oppviser en markert evne til å fuktes av vandige medier.

Andre polymere materialer egnet for bruk omfatter porøse stoffer, slik som papir og andre cellulosesystemer, sintrede keramiske fritter og lignende porøse, hydrofile grunnmasser, forutsatt at dråpene kan opprettholdes uskadd. En egnet bærergrunnmasse er således for eksempel en kombinasjon av papir og gelatin. I dette eksemplet kan en pute av filtet papir bli impregnert med en stabil emulsjon av vannrik gelatin og hydrofobike kuler. Etter tørking, er filterpa-piret/gelatinbærergrunnmassen i stand til å bevare dråpene uskadd inntil prøvemidlet tas i bruk.

Den primære funksjonen til det hydrofobe hjelpemidlet er å isolere ionoforen og raportørstoffet fra den vandige prøven. Hjelpemidlet kan følgelig være en væske eller et fast stoff, bare det innehar tilstrekkelige hydrofobe egenskaper til å gi den ovenfor nevnte isolering av reagenser fra prøven. Videre må hjelpemidlet i det vesentlige utelukke ionegjennom-trengning i dråpene, men med mindre ionet er et som er i stand til å danne kompleks med ionoforen.

Stoffer som er nyttige som hydrofobe hjelpemidler omfatter væsker som er samtidig uoppløslig i vann og i stand til å oppløse en ionofor og et raportørstoff i tilstrekkelig konsentrasjon til å gl en vesentlig respons når det brukes. De må være forholdsvis ikke-flyktige, dvs. ha et kokepunkt på minst ca. 150"C. Typiske væsker som faller innenfor denne kategorien, er trikresylfosfat, 2-nitrofenyloktyleter, 2-nitrofenylbutyleter, dioktylftalat, tris-2-etylheksylfosfat, di-2-etylheksylsebakat, og n-butylacetylrisinolat.

I tillegg til olje og andre flytende hjelpemidler, er det likeledes mulig å anvende fint fordelte partikler (kuler) av faste materialer for å oppbevare og isolere Ionoforen og raportørstoffet. Således kan hjelpemidlet omfatte hydrofobe materialer, slik som organiske polymerer som i det vesentlige er ikke-porøse og Ikke-polare. Disse omfatter polyvinylfluo-rid, polyvinylklorid, vinylklorid/vinylacetat-kopolymer, vlnylklorid/vinylodenklorid-kopolymer, vinylklorid/vlnylace-tat/vinylalkohol-terpolymer, og vinylldenklorid/acrylonitril-kopolymer.

Ionofordelen av prøveinnretningen er virkelig et begrep som er bredt i omfang, slik det fremgår av definisjonen av uttrykket ovenfor. Den omfatter flertannede cykliske forbindelser som inneholder donoratomer i sine cykliske kjeder. Slike flertannede cykliske forbindelser man være monocykliske eller polycykliske. Eventuelt kan ionoforen være en åpen kjede som inneholder donoratomer. Inkludert i uttrykket er således monocykliske systemer som er ionespesi-fike, kalt koronander; polycyliske ionespeslfike forbindelser kjent som kryptanter og acykliske strukturer, kjent som podander, som er i stand til selektivt å danne kompleks med ioner.

Korronandene er monocykliske forbindelser som inneholder donoratomer som er elektronrike eller -fattige og som er i stand til å danne kompleks med bestemte kationer og andre ioner p.g.a. sine enestående strukturer. Inkludert i dette uttrykket er kroneeterne, hvor den monocykliske kjeden inneholder oksygen som donoratomer. Andre koronander er forbindelser som inneholder et utvalg av elektronrike atomer slik som oksygen, svovel og nitrogen. P.g.a. de enestående størrelsene og formene til bestemte koronander, er de tilpasningsdyktige for kompleksdannelse med forskjellige ioner med i det vesentlige utelukkelse av andre. Ved slik kompleksdannelse orienterer de elektronrike atomene, slik som oksygenatomene i en kroneeter, seg mot det elektronfattige kationet. Karbonatomdelene i kjeden Innstilles samtidig i en retning bort fra ionet. Det resulterende komplekset er følgelig ladet i sentret, men er hydrofobt i sin omkrets.

Kryptandene er de polycykliske analogene til koronandene. Følgelig omfatter de bicykliske og tricykliske flertannede forbindelser. I kryptandene er det cykliske arrangementet av donoratomene tredimensjonalt i rommet, i motsetning til den hovedsaklig plane konfigurasjonen til koronanden. En kryptand er i stand til praktisk talt å innhylle ionet på en tredimensjonal måte og er følgelig i stand til å gi sterke bindinger til ionet ved dannelsen av komplekset. Som for koronandene, kan donoratomene omfatte slike atomer som oksygen, nitrogen og svovel.

Ioner kan også selektivt danne komplekser med acykliske forbindelser. F.eks. har en rett kjede som inneholder en regulær sekvens av elektronrike atomer slik som oksygen, evnen til å forbindes med positivt ladede ioner, hvorved det dannes komplekser, slett ikke ulikt koronandene og kryptandene. Den viktigste strukturelle forskjellen mellom podander og deres cykliske analoger er strukturens åpenhet. Podander kan således oppdels i monopodander, dipodander, tripodander, ......... En monopodand er således en enkel organisk kjede som inneholder donoratomer, en dlpodand er to slike kjeder bundet til et mldtatom eller gruppe av atomer, og er i stand til å gi forskjellige rommelige orienteringer, og en tripo-dand er tre slike kjeder.

Noen av ionoforene som er funnet å være særlig nyttige sammen med prøveinnretningen, er oppstilt i tabellen nedenunder sammen med kationene som de er i stand til selektivt å danne komplekser med.

Kryptofix er et registrert varemerke av E. Merck, Darmstadt, Tyskland.

Forutsatt at Ionet av interesse er tilstede i prøveoppløsnin-gen, er det raportørstof fet, dvs. forbindelse (I), som gir den påvisbare respons som et resultat av gjensidig påvirkning med ionofor/ionkomplekset. Raportørstoffet er i stand til å gi en påvisbar respons når det utløses av komplekset. Når ikke noe analyt ion er tilstede, vil det således ses at raportørstoffet forblir hvilende; ingen påvisbar respons observeres. Når derimot det bestemte ionet som overvåkes er tilstede, settes det av ionoforen I stand til å komme inn i bærergrunnmassen, hvorved det dannes et kompleks, som samvirker med forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse og får den til å gjennomgå en påvisbar endring.

Prøvemidlet beskrevet ovenfor kan brukes som det er, eller det kan monteres på en ende av en avlang bærerdel, I det den andre enden tjener som et håndtak. En slik prøveinnretning kan holdes i håndtaksenden, mens den andre enden som bærer prøvemidlet, bringes i kontakt med prøven.

Nyttige materialer til bærerdelen omfatter filmer av en lang rekke plaster eller polymerer. Eksempler omfatter slike polymere materialer som celluloseacetat, polyetylenterefta-lat, polykarbonater og polystyren. Bæreren kan være opak eller den kan slippe gjennom lys eller annen energi. Foretrukkede bærere omfatter transparente materialer som er i stand til å slippe igjennom elektromagnetisk stråling med den bølgelengde i området fra ca. 200 nanometer (nm) til 900 nm. Det kan også være ønskelig å ha en bærer som slipper gjennom en eller flere trange bølgelengdebånd og er opake overfor tilgrensende bølgelengdebånd. Dette kan oppnås f.eks. ved å impregnere eller belegge bæreren med en eller flere farge-stoffer som har passende absorbsjonskarakteristikk.

Prøvelnnretnlngen fremstilles ved å feste et lite rektangel av prøvemidlet, dvs. en bærergrunnmasse inkorporeres med en ionofor, raportørstoffet og eventuelt andre bestanddeler, til en avlang bærerdel med en øvre hovedsaklig flat over-flate, slik som et avlangt stykke polystyrenfilm. Prøve-middel stykket festes til den flate overflaten i en ende, slik at den andre enden av polystyrenfiImen tjener som et bekvemt håndtak.

Prøvemidlet kan være festet ved hjelp av et hvilket som helst middel som er forenlig med den påtenkte bruken. En foretrukket fremgangsmåte er å bruke en dobbeltsidig tape mellom det firkantede prøvemiddelstykket og bærerdelen. Et eksempel på en slik tape, er Double Stick®, fra 3M Company.

Prøvemidlet og -innretningen ifølge foreliggende oppfinnelse kan tilpasses for bruk ved utførelse av en lang rekke kjemiske analyser, ikke bare innen klinisk kjemi, men i kjemisk forskning og i kjemiske prosesskontrollaboratorier. De er velegnet for bruk ved klinisk prøving av kroppsvæsker slik som blod, blodserum og urin, etter som det i dette arbeidet ofte utføres et stort antall gjentatte prøver, og prøveresultater trengs ofte svært kort tid etter at prøven er tatt. Ved blodanalyser kan oppfinnelsen f.eks. tilpasses for bruk ved utførelse av kvantitative eller semikvantitative analyser av mange av de loniske blodbestanddelene av klinisk interesse.

Prøvemidlet (og prøveinnretningen) brukes ved å bringe denne i kontakt med prøven og observere en påvisbar respons. Dersom ionet som analyseres er tilstede i prøven, vil komplekset av lonofor og ion gi gjensidig påvirkning med raportørstoffet og en påvisbar respons vil oppstå. Inkludert blant teknikker som kan anvendes for å observere den påvisbare responsen, er direkte visuelle observasjoner, reflektans spektrofotometri, absorbsjonsspektrofotometri og lystrans-mlsJ onsmålinger.

Når prøven er blodserum, kan det brukes transmisjonsteknikker for å påvise og kvantifisere tilstedeværelsen av et hvert reaksjonsprodukt hvis dannelse tjener som den påvisbare respons. I dette tilfellet rettes strålingsenergi, slik som ultrafiolett, synlig eller infrarød stråling, mot en over-flate av prøvemidlet og utsendelsen av denne energien fra den motsatte overflaten måles. Generelt er elektromagnetisk stråling i området fra ca. 200 til ca. 900 nm funnet nyttig for slike målinger, selv om enhver stråling som trenger gjennom prøvemidlet og som er i stand til å betegne oppnå-elsen av eller utstrekningen av responsen, kan brukes.

Forskjellige kalibreringsteknikker er anvendbare som en kontroll for analysen. F.eks. kan det anvendes en prøve av analytt-standardoppløsning på et adskilt prøvemiddel som en sammenligning eller for å muliggjøre bruken av differensial-målinger i analysen.

De følgende eksempler gis for ytterligere å hjelpe leseren ved fremstillingen av og bruken av foreliggende oppfinnelse. Således beskrives foretrukkede utførelsesformer i eksperimen-tell detalj og analyseres med hensyn på resultatene. Eksemplene er ment kun å være illustrerende og er ikke på noen måte ment som begrensende for omfanget av oppfinnelsen ifølge beskrivelsen og kravene.

Eksempel 1. Fremstilling av 7-(n-decyl)-2-metyl-4-(3',5'-diklorofen-4 *-en)-indondafat-l-ol

Forbindelsen ifølge overskriften (heretter kalt 7-decyl-MEDPIN) ble fremstilt i hht. den følgende fremgangsmåte. Reaksjonsveien er tegnet opp i den følgende sekvens, hvor R<* >er n-decyl.

Fremstilling av ø-(p-n-decyl)-benzoylpropionsyre.

En blanding av 26,2 gram (g) fenyl-n-dekan (1,2 mol), 120 g ravsyreanhydrid (1,2 mol) og 360 milliliter (ml) nitroetan i en 5 liter (1) trehalset kolbe utstyrt med HCl-utløp og mekanisk omrøring, ble avkjølt til CC i et isbad. Til denne blandingen ble 360 g AICI3 (2,7 mol) sakte tilsatt i løpet av Vi time med omrøring. Utvikling av EC1 ble observert når ca. halvparten av AlClg var tilsatt. Etter tilsetningen ble Isbadet fjernet, reaksjonsblandingen fikk stå ved værelsestemperatur i 5 minutter. Blandingen ble så varmet opp over et dampbad. Oppvarmingen og omrøringen ble fortsatt inntil den kraftige utviklingen av KC1 opphørte (ca. 30 minutter). Reaksjonsblandingen ble avkjølt i et isbad, mens 2 1 isvann ble tilsatt, etterfulgt av 600 ml konsentrert HC1. Dette ble omrørt ved værelsestemperatur i 2 timer inntil alt det mørkebrune faste stoffet var hydrolysert. Det uoppløste produktet ble utvunnet ved filtrering. Det faste stoffet ble så rekrystallisert to ganger med eddiksyre (250 ml hver gang), hvorved man fikk ca. 320 g (8556 utbytte) av et produkt (tørket i vakuum over KOH).

TLC: Rf 0,43 i 1:1 (v/v) etylacetat/toluen (silisiumdioksyd-gelplate).

Analyse: Beregnet for C20<B>30°3<:> C 75,42; H 9,50

Funnet: C 76,02; H 9,89

Fremstilling av 4-(p-n-decyl)-fenyl-smørsyre.

20 g Pd/C (palladiummettet karbon erholdt fra Aldrlch Chemical Co., katalog nr. 20,569-9) og p-(p-n-decyl)-benzoyl-propionisk azid (150 g, 0,47 mol) ble blandet med eddiksyre (350 ml) 1 en 1 1 Paar-bombe. Reaksjonen ble startet opp ved et Ha-trykk på 3,5 kg pr. m<2> og 50'C. Det ble observert en viss økning i temperatur ledsaget av et fall 1 B^-volum. Tynnsjiktkromatografi av reaksjonsblandingen indikerte fullstendig omsetningen. Katalysatoren ble fjernet ved glassfiberfiltrering i varm tilstand. Filtratet fikk utkrystallisere ved værelsestemperatur. En andre produkt-mengde som ble dannet etter at filtratet var avkjølt, ble også utvunnet. Det totale utbyttet var 100 g (685É) etter tørking under et vakuum over KOH. Smeltepunktet: 67-69'C.

TLC: Rf 0,68 i 1:1 (v/v) EtOAc:toluen (silisiumdioksydgel-plate).

Analyse: Beregnet for C20<H>32°2: C 78,90; H 10,50

Funnet: C 78,39; H 10,70

Fremstilling av 7-n-decyl-l-tetralon

En blanding av 4-(p-n-decyl)-fenyl smørsyre (30 g, 98,7 mmol) og polyfosforsyre (150 g) ble oppvarmet i et oljebad inntil alt fast stoff var smeltet. Oppvarmingen ble økt til 150°C (indre temperatur) og blandingen ble omrørt kraftig i 30 minutter. Reaksjonsblandingen ble så avkjølt til værelsestemperatur og behandlet med 30 ml isvann og 150 ml etyleter. De kombinerte organiske fasene ble vasket med 150 ml mettet vandig NaCl. Eter ble fjernet ved lnndamping og resten ble destillert på et Kugelrohr destillasjonsapparat (Aldrich Chemical Co.). Produktet hadde et kokepunkt på 190-200°C/0,1 mm Hg. Utbyttet var 11 g (395*) av en lysegul olje.

TLC: Rf 0,34 i toluen (silisiumdioksydgelplater).

Analyse: Beregnet for C20H30<O:> C 83,90; H 10,70

Funnet: C 85,63; H 10,83

Fremstilling av 2-hydroksymetylen-7-n-decyl-l-tetralon.

En blanding av natriummetoksyd (5,4 g, 40,5 mmol), etyl format (7,4 g, 100 mmol) og 100 ml tørr toluen ble avkjølt i et isbad under inert atmosfære (N2 eller Argon). En oppløs-nlng av 7-n-decyl-l-tetralon (11,5 g, 40 mmol) 1 100 ml tørr toluen ble tilsatt ved hurtig omrøring. Isbadet ble fjernet og reaksjonsblandingen ble omrørt ved vaerelsestemperatur 1 4 timer. Reaksjonsblandingen ble behandlet med 100 ml vann og 100 ml 6N HC1. Det organiske sjiktet ble fraskilt og vasket to ganger med 50 ml mettet NaCl, tørket over vannfri Na2S04, filtrert og inndampet for å fjerne all toluen. Den oljeakige resten ble brukt til den neste reaksjonen uten ytterligere rensing.

TLC: Rf 0,56 i toluen (silisiumdioksydgelplater), flekken gikk over til mørkebrun etter påsprøyting av 556 FeCl3 oppløsning.

Fremstilling av 2-benzoyloksymetylen-7-n-decyl-l-tetralon.

Den oljeaktige rest fra det foregående reaksjonstrinnet, ble blandet med tørr pyrldin (120 ml). Oppløsningen ble omrørt under nitrogen ved 0"C (isbad). Oppløsningen ble behandlet med 30 ml benzoylklorld. Etter tilsetningen av benzoyl-klorldet, ble uoppløslig pyridiniumklorid observert i blandingen. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved vaerelsestemperatur i 2 timer. Produktet ble helt over i isvann (400 ml) under kraftig omrøring. Det lyse kremfargede faste stoffet ble utvunnet ved filtrering og vasket godt med kaldt vann. Det lett fuktige faste stoffet ble rekrystallisert fra varm absolutt etanol (120 ml). Hvitt fast stoff (14 g, 8756 utbytte basert på 7-n-decyl-l-tetralon) ble utvunnet. Smeltepunktet var 64-66'C.

TLC: Rf 0,40 i toluen (silisiumdioksydgelplater).

Analyse beregnet for: C2H34<O>3: C 80,34; H 8,19

Funnet: C 80,05; H 8,27

Fremstilling av 7-n-decyl-2-metyl-l-naftol.

Til en binding av 2-benzoyloksymetylen-7-n-decyl-l-tetralon (14 g, 33,5 mmol) og Pd/C (3,5 g) under inert atmosfære til det tilsatte cykloheksen (174 ml). Blandingen ble oppvarmet til tilbakeløp, mens den inerte atmosfæren ble opprettholdt. Omdannelsen av utgangsmaterialet til produktet ble fastslått ved hjelp av TLC etter 3 timer. Etter at alt utgangsmateri-ale hadde reagert, ble blandingen avkjølt til værelsestemperatur. Katalysatoren ble fjernet ved filtrering og vasket to ganger med 50 ml varm toluen. Det blandede filtrat ble inndampet til et lite volum. Produktet ble renset med en Prep-500 silisiumdioksydgel-column (en preparativ silisiumdioksydgel-column under høyt trykk erholdt fra Waters Association, Milford, MA). Toluen ble brukt som den mobile fase. Produktfraksjonene ble slått sammen og Inndampet til tørrhet under vakuum over natten. Kremhvitt fast stoff (9,0 g, 9056 utbytte) ble utvunnet. Smeltepunktet var 65-67°C.

TLC: Rf 0,65 i toluen (sillsiumdoksydgelplater).

Det utvikler seg en rosa farge når produktflekken ble bestrålt med kortbølget UV-lys.

Fremstilling av 7-n-decyl-2-metyl-4-(3',5'-diklorofen-4'-on)-lndonaft-l-ol.

7-n-decyl-2-metyl-l-naftol (4,5 g, 15,1 mmol) og 2,6-diklor-kinon-4-klorimid (3,0 g, 14,3 mmol) ble oppløst 1 aceton (150 ml). Oppløsningen ble behandlet med 700 ml kaliumkarbonat-oppløsnlng (0,1 M, pH ■= 10,0). Oppløsningen ble omrørt kraftig ved værelsestemperatur i 10 min. pH i reaksjonsblandingen ble justert til 2,8 med 1,0 N HC1. Blandingen ble omrørt i 15 minutter. Det røde faste stoffet ble utvunnet ved filtrering og vasket godt med vann. Det faste stoffet

ble oppløst i toluen og filtrert med glassfIberpapir for å fjerne alle uoppløslige materialer. Filtratet ble oppkon-sentrert og renset med en "Prep-500" silisiumdloksydgel-column, toluen som mobil fase. ProduktfraksJonen ble slått sammen og inndampet til tørrhet. Resten ble utkrystallisert med n-heksan (100 ml) hvorved man fikk produktet (3,9 g, 58% utbytte).

TLC: Rf 0,26 i toluen (silisiumdoksydgelplater).

Den brune fargeflekken endret seg til fiolett-blå etter å være behandlet med 0,1 N NaOH på platene.

Analyse beregnet for: C27H31NO2CI2:

C 68,64; H 6,57; N 2,97

Funnet: C 68,88; H 6,85; N 2,97

Eksempel 2. En kaliumprøve under anvendelse av nafto-15-krone-5 som ionofor.

Det ble fremstilt en acetonblandlng som inneholdt 10,8 mg (milligram) 7-decyl-MEDPIN <p>g 24 mg nafto-15-krone-5(2,3,-5,6,8,9,11,12-oktanhydronafto[2,3-b]-1,4,7,10,13-pentaoksa-cyklopentadekan). Oppløsningsmiddel ble fjernet under en strøm av nitrogengass. Deretter ble tørkede faste stoffer blandet med 4 g av en fllmoppløsning som omfatter 70 vekt-56 av cykloheksanon, 12 vekt-# av vinylklorld/polyvinyllden-kopolymer, 18 vekt-$é dietylftalat (et myknlngsmiddel), og 60 (>il) "Triton X-100" (en 1 vekt-56 oppløsning av ikke-ionisk detergent i aceton, fra Rohm og Haas, Co.). Blandingen ble homogenisert i en vorteks-blander og deretter spredd ut til en tynn film på et stykke "KODAR" cykloheksanon/dimetylen-tereftalat-kopolymer, rillet plastfilm ved å bruke en skaveknlv med en åpning på 0,25 mm. Den tørkede filmen hadde en tykkelse på ca. 0,08 mm.

Prøvemidlet ble evaluert med vandige prøver som Inneholdt forskjellige KC1-konsentrasjoner. Hver prøve var 15,56 mM

NaCl og 88,89 CAPS-buffer [3-(cyklo-heksylamino)-propansul-foniksyre] og var justert til pH 10 med LiOH. De respektive KCl-konsentrasjonene var 0, 0,33, 0,67 og 1,0 mM.

Evalueringen ble utført ved å innokkulere et avsnitt av prøvemiddelflimen med 40 mikroliter av prøven og endringen i reflektans ble overvåket i ett minutt i et SERALYSER® reflektansfotometer (Ames Division of Miles Laboratories, Inc. ).

Reflektansverdien (R) ble omdannet til ( K/ S) i hht.

hvor R er reflektansdelen fra prøveinnretningen, K er en konstant og S er lysspredningskoeffisienten til det bestemte reflekterende medium. Ligningen ovenfor er en forenklet form av den velkjente Kubelka-Munk-ligningen (se Gustav Korttlm, "Reflectance Spectroscopy", pp. 106-111, Springer Verlaz, New York (1969)). Dataene er stilt opp i tabellen nedenunder som (K/S) med hensyn på tid.

Som det vil ses av tabellen, varierer endringshastlgheten for (K/S) med tiden i overensstemmelse med kaliumkonsentrasjon.

Eksempel 3. Et kaliumprøvemiddel under anvendelse av nafto-15-krone-5 og valinomycin som ionoforer.

En prøvemiddelfilm ble fremstilt og evaluert som i eksempel 2, med unntak av at 6 mg av nafto-15-krone-5 ble erstattet med 6 mg valinomycin. Dataene er gjengitt i den følgende tabell:

Dataene viser en direkte korrelasjon mellom kaliumkonsentrasjon og endringshastighet for (K/S).

Eksempel 4. Kaliumprøvemiddel under anvendelse av like store mengder nafto-15-krone-5 og valinomycin som ionoforer.

En prøvemiddelfilm ble fremstilt og evaluert som i eksempel 2, med unntak av at 12 mg nafto-15-krone-5 ble erstattet med 12 mg valinomycin. Dataene er gjengitt i den følgende tabell:

Dataene viser en direkte korrelasjon mellom kaliumkonsentrasjon og endringshastighet for (K/S).

Eksempel 5. Kaliumprøvemiddel under anvendelse av valinomycin som ionofor.

Et prøvemiddel ble fremstilt og evaluert som i eksempel 2, med unntak av at mengden av 7-decyl-MEDPIN var 5,4 mg, forholdet mellom vinylklorid/vinylidenklorld-kopolymer og dietylftalat ble justert til 8,55:21,45 med hensyn på vekt, og nafto-15-krone-5 ble erstattet med 12 mg valinomycin.

De vandige prøvene inneholdt KC1 i konsentrasjoner på 0, 0,33, 0,67, 1,0, 2,0 og 3,0 mM. I tillegg inneholdt hver oppløsning 46,67 mM NaCl, 66,67 mM CAPS og ble titrert til pH 10 med LiOH.

Reflektansdataene er gjengitt I den følgende tabellen:

Som det vil ses av dataene, oppviste prøvemidlet en direkte korrelasjon mellom kallumkonsentrasjon og endringshastigheten for (K/S) med tiden.

Eksempel 6. Kaliumprøvemiddel under anvendelse av dipentylftalat som mykningsmiddel.

En prøvemiddelfilm ble fremstilt og evaluert som i eksempel 2, med unntak av at dietylftalatet ble erstattet med en like stor vektmengde dipentylftalat.

Vandige prøver var som i eksempel 5 og inneholdt KC1 som angitt i tabellen nedenunder:

Dataene viser en direkte korrelasjon mellom kaliumkonsentra-

sjon og endringshastlgheten til (K/S) med tiden.

Eksempel 7. Natriumprøvemiddel.

En oppløsning av 10,8 mg 7-decyl-MEDPIN i aceton og en

oppløsning av 5 mg natriumligand I [N,N<*>,N"-trieptyl-N,N',N"-trimetyl-4,4',4"-propulidentrls-3-oksabutyramid] i tetra-

hydrofuran (THF) ble blandet og oppløsningsmidlene fjernet under en strøm av nitrogenet. Til de tørkede faste stoffene ble det tilsatt 0,5 g av en filmoppløsning. Den sistnevnte besto av 70 vekt-56 cykloheksanon, 8,55 vekt-St vinylklorld/ vinylidenklorid-kopolymer, og 21,45 vekt-# dipentylftalat.

Blandingen ble homogenisert på en vorteks blander og homo-

genatet spredd ut til en film på et stykke "KODAR"-film ved å

bruke en skavekniv med åpning på 0,25 mm. Den tørkede filmen hadde en tykkelse på ca. 0,08 mm.

Vandige natriumprøver ble fremstilt for å evaluere prøvemid-

let. Hver inneholdt 88,98 mM CAPS og K0H ble tilsatt for å justere pH til 10. Det ble fremstilt prøver som inneholdt hhv. 0, 11,11 mM og 22,22 mM NaCl.

For å evaluere evnen hos prøvemidlet til å påvise natrium,

ble 40 \ il av en prøve tilført et avsnitt av prøvemiddelf limen og reflektans ved 640 nm ble overvåket 1 et "SERALYSER" reflektansfotometer. Reflektansverdier ble omdannet til (K/S) sluttverdier som eksempel 2. Endringshastlgheten for (K/S) med tiden og respektive natriumkonsentrasjoner er stilt opp 1 tabellen nedenunder:

Dataene viser en direkte korrelasjon mellom natriumkonsentra-sjon og endringshastlgheten for (K/S) med tiden.

Claims (7)

1. Forbindelse, karakterisert ved at den har strukturformelen hvori R betyr H eller lavere alkyl, R" er en alkylgruppe med 4-12 karbonatomer, X betyr halogen eller pseudohalogen.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<*> betyr n-decyl, R betyr metyl og X betyr klor.

3. Fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse ifølge krav 1. karakterisert veda) omsetning av (C4-Ci2-alkyl )-benzen (I) med ravsyreanhydrid til (C4-Ci2"alky1)benzoylpropionsyre (II), b) i rekkefølge redusere og dehydratisere (II) for å danne 7-(C4-C12-alkyl)-l-tetralon (III), c) alkylering av (III) for å danne 2-hydroksy (lavere alkyllden)-7-(C4-C12-alkyl)-l-tetralon (IV), d) acylering av (IV) for å danne 2-acyloksy(lavere alkylIden)-7-(C4-<C>i2~alky1)-l-tetralon (V), e) omsetning av (V) i nærvær av et cykloalken for å danne 7-(C4-C12-alkyl)-2-(lavere alkyl)-l-naftol (VI), f) omsetning av (VI) med et 2,6-dihalokinon-4-haloimid (VII) for å danne en forbindelse Ifølge krav 1, og g) isolering av forbindelsen.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at den anvendte forbindelse (I) er n-decylbenzen.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at alkylerlngstrlnnet utføres for å gi 2-hydroksymetyllden-7-(alkylgruppe med 4-12 C-atomer)-l-tetralon.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at den anvendte forbindelse (VII) er 2,6-diklorkinon-4-klorimld.

7. Anvendelse av forbindelsen ifølge krav 1 og 2, 1 en bestemmelse av et lon valgt blant kalium, natrium og litium.