NO157366B - Feste-element for baerende befestigelse av hylleplater til hyllestativer, samt hylle som utnytter feste-elementene for baerende befestigelse av hylleplatene mellom hyllestativene. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av et støpt gipsprodukt.

Den foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte til å oke styrken av formede gipsprodukter uten okning av deres egenvekt. Mer spesielt går oppfinnelsen ut på en fremgangsmåte til fremstilling av plater, lister, veggfliser, gulvplanker, tak-fliser o.l. av gips med oket trykkfasthet i torr tilstand ved forskjellig egenvekter, slik at det blir mulig å redusere mengden av brent gips og andre materialer som brukes ved fremstilling av formede gipsprodukter, og samtidig bibeholde de verdier for trykk-' fasthet i t5rr tilstand som man normalt bare oppnår ved hoyere egenvekter.

Fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen er særlig velegnet for bruk ved fremstilling av papirbelagte gipsplater, wallboard og lignende, skjont den ikke er begrenset hertil.

Fremstilling av formede gipsartikler er velkjent i faget, og det er alminnelig fastslått som onskelig å produsere et produkt som er lett i vekt, forutsett at dette kan gjores uten noen nedsettelse av styrken og ved en fremgangsmåte som kan til-passes moderne maskineri som arbeider ved hoye hastigheter. Produkter med liten vekt forbruker mindre mengder materialer, er billigere å distribuere, og bidrar til mer tilfredsstillende ut-forelse av arbeidet ved at de er lettere å håndtere. De lette produkter krever også lettere bærekonstruksjoner, noe som ytterligere bidrar til besparelse i vekt og kostnader.

Ved industriell fremstilling av papirbelagte gipsplater lages vanligvis et slam av brent gips og vann, idet ingrediensene tilsettes et blandeapparat. Etter noen sekunder stopes slammet ved at det avsettes på en papir-bane som fores under blanderen.

I et typisk anlegg blir den malte brente gips tilfort blanderen sammen med blandevann. Andre ingredienser som blir tilfort samtidig, kan innbefatte en akselerator, som f.eks. nymalte stopte gipsblokker eller kaliumsulfat, et bindemiddel på basis av korn (cereal grain binding agent) og cellulosefibre som forsterkningsmateriale. Der kan også tilsettes et forhånds-blandet seigt skum for å redusere egenvekten av slammet og de fra denne fremstilte gipsplater. Et dekk-ark tilfores,og platene formes til riktig dimensjoner og fores inn i torkeovnen ca. 10 - 15 minutter etter at gipskjernen ble formet. Det er nodvendig for oppnåelse av maksimal styrke av kjernen at herdingen (stivningen) eller hydratiseringen er fullfort for platen kommer inn i ovnen. Det er imidlertid like viktig at papirskiktene anbringes og platen formes til sine endelige dimensjoner for noen vesentlig hydratisering har- funnet sted.

Papirbelagte gipsplater som nå blir markedsført il/2 tommes tykkelse, veier mellom 89 og 104 N/m 2. I den nedre del av dette område har gipskjernen en tetthet på ca. 700kg/m<3> og en trykkfasthet på ca. 380 N/cm . Hvor onskelig det enn kan være å fremstille en plate med lavere vekt, har en reduksjon av vekten ved de tidligere kjente fremgangsmåter alltid vært fulgt av en tilsvarende og uonsket reduksjon av styrken. Hittil har man bare kunnet oppnå okning av styrke ved å begrense den anvendte vann-

mengde og ved å anvende trykk eller vibrasjon for å sikre fylling av stopevolumet resp. formen. Dette forer til hoyere tettheter såvel som til oket styrke, og ved alle eldre produkter ser man at tetthet og styrke er knyttet sammen.

Det er folgelig formålet med den foreliggende oppfinnelse

å tilveiebringe en fremgangsmåte til fremstilling av gjenstander av herdet gips med lavere tetthet uten noen minsking av trykkfastheten.

Den foreliggende oppfinnelse er basert dels på den opp-dagelse at styrken av gjenstander av herdet gips oker når partikkel-storrelsen av den brente gips for herdingen reduseres, og dels på frembringelsen av en ny prosess som tillater den fordel som ligger i oppdagelsen, å virkeliggjøres i ferdige gipsprodukter.

Evnen til å utvikle meget fine partikler, spesielt i

nærvær av vann som i en oppslemming eller et slam , er en egen-

skap som i den foreliggende fremstilling vil bli benevnt "dispergeringsevne", og som blir påvirket av en rekke arbeidstrinn som utgjor en del av fremstillingsprosessen for brent gips for den bringes i beroring med blandevannet for dannelse av et slam. Partiklenes disintegrering kan observeres med det blotte oye ved

at partikler av brent gips slippes opp i kaldt vann, og omfanget av disintegreringen kan bestemmes ved rafik blanding av den brente gips med vann, hvoretter hydratiseringsreaksjonen avbrytes ved at slammet fortynnes med etanol eller isopropylalkohol, filtreres raskt, vaskes med alkohol og torkes ved ca. 43°C Partikkel-storrelsen for og etter oppslemmingen med vann kan måles med et Biaine luftpermeabilitet-apparat (ASTM-C-204).

Opphavsstedet for og renheten av gipsen samt den finhetsgrad den reduseres til for og etter brenningen, påvirker dens dispergeringsevne, og av stor betydning er videre måten gipsen er brent på. De lettest dispergerbare sorter brent gips er de som er kjent som hoy-energi- eller *t>etan-typene og fremstilles ved brenning ved atmosfæretrykk i en kjele eller ovn, og hvis partikler inneholder mange sprekker og begynnende brudd, noe som forårsaker at partiklene brister ved beroring med vann.

(Kelly, K.K., Southard, J.C. og Anderson, C.T., U.S. Bureau of Mines Tech. Paper 625, "Thermodynamic Properties of Gypsum and its Dehydration Products"). Den brente gips som anses éom best egnet for fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen, er den som fremstilles fra bergarter med et hoyt innhold av kalsiumsulfathydrat, fortrinnvis mer enn ca. 88$, og som har et lavt salt-innhold slik at den ikke "uttorkes" eller eldes for tidlig på kjemisk vei under kalsineringstrinnet. I noen tilfelle har man funnet det Snskelig å vaske ut bergartene for å senke saltinnholdet for brenningen. Utfelt gips av passende renhet kan også brukes.

Ved tidligere kjente metoder til fremstilling av gipsprodukter var en slik disintegrering en ulempe fordi den 6ket gipsens "vannbehov" og gjorde det resulterende slam uheldig stivt (medmindre der ble tilsatt ytterligere vann, hvorpå styrken av det stopte produkt igjen"ble redusert). Ved tidligere forsok på å fremstille slam eller oppslemminger hvori den brente gips var sterkt dispergert, oppstod der videre en del problemer som enten ikke hadde eksistert for eller hadde vært av så liten betydning at de var blitt oversett, idet herdetiden for oppslemmingen ble redusert og til en viss grad var umulig å fastsette på forhånd, slik at en del av oppslemmingen fra tid til annen ble herdet mens den ennå var i blanderen, et forhold som umuliggjorde en fordel-aktig industriell utnyttelse. Ifolge den foreliggende oppfinnelse er denne vanskelighet blitt overvunnet ved at den brente gips forst blandes med vann inntil der er oppnådd en hoy grad av dispergering, og forst etter at gipsen er dispergert, reguleres herdetiden ved tilsetning av en akselerator.

Ved oppfinnelsen nyttiggjor man seg således for forste gang den nyoppdagede evne av brent gips til å disintegreres ved fuktning, ved at man utsetter tilsetningen av akselerator (og dermed starten av stivningen) inntil full dispergering av det disintegrerte materiale er nådd.

Fremgangsmåte ifolge oppfinnelsen er således karakterisert ved at gipsen forst blandes med vann véfl;-tilscfrekk,elig hoy intensitet og i tilstrekkelig tid til å bevirke en betraktelig okning av overflatearealet av den uhydratiserte brente^gips i slammet, hvoretter der til slammet settes en akselerator i-tilstrekkelig mengde til at der i ISpet av hSyst 15 minutter fås en stivning under okning av temperaturen, idet slammet atSpes etterat akseleratoren er tilsatt, men mens den brente gips stadig er hovedsakelig uhydratisert.

Det foretrekkes at den anvendte brente gips etter dispergeringen har en dispergert overflate på minst 12000 cm p/g, fastsatt ved Blaine's luftpermeabilitets-metode.

De akseleratorer som kan anvendes, er kjemiske akseleratorer som kaliumsulfat, aluminiumsulfat, ammoniumsulfat og forskjellige sorter findelt gipshydrat som f.eks. "land plaster", nymalte støpte gipsblokker og "Microfloc". "Microfloc" er en særlig gunstig akselerator og fremstilles ved tilsetning av brent gips til en vannmengde som er betydelig sterre enn hva som er nødvendig til hydratisering, og omrøring til hydratiseringen er fullfort. Produkte<*>t består av meget fine nåler og bor benyttes når det er nylaget og høyaktivt, dvs. for de større krystaller vokser på bekostning av de mindre og/eller krystallenes skarphet går tapt.

Aktiviteten eller effektiviteten av akseleratorer vari-erer sterkt, og dette forhold må der følgelig tas hensyn til når den anvendte mengde skal fastsettes. I de fleste tilfelle vil den nødvendige mengde være storre enn 0, 1%, men ikke mer enn 1,25$ av gipsvekten, og vanligvis mellom 0,2 og 0, 8%.

For en kjemisk akslerator som kaliumsulfat, kan ca. 0>9kg Pr« tonn hemihydrat muligens være tilstrekkelig, mens det med mindre aktiv akselerator som "land plaster" kan være nødvendig med llkg eller mer pr. tonn. Uansett hvilken akseleratortype som anvendes, bør mengden vanligvis ikke være så stor at herdingen påbegynnes tidligere enn ca. 1 l/2 minutt etter tilsetningen,

men mengden skal jvære tilstrakk»3ttgt,til at stivningen under temperaturstigning er fullført ca. 15 minutter etter tilsetningen av akseleratoren og fortrinnsvis mellom 10 og 12 minutter etter tilsetningen. Akseleratormengden kan også rette seg etter prosenten av bundet fuktighet i de faste stoffer i slammet når dette støpes, idet det er ønskelig å begrense denne til under ca. 9 vektprosent og fortrinnsvis til mnder ca. f, 6 vektprosent. Hvis hydratiseringen tillates å fortsette i blanderai utover ca. 9% bundet fuktighet, eller hvis slammet begynner å bli klumpet, virker den herdede gips som et fyllstoff eller tilslag som ikke fullt ut bidrar til å styrke den formede artikkel.

Ved kontroll og justering av betingelsene ved blanding av den brente gips og vann, kan hydratiseringen av gipsen under dispergeringen holdes under de fastsatte verdier når der ikke er noen organiske forbindelser tilstede som influerer på hydratiseringen. Hydratiseringen på dette trinn hindres imidlertid lettere hvis et retardasjonsmiddel er tilstede under dispergeringen. Mengden av anvendt retardasjonsmiddel ligger vanligvis i overkant av 0,005$ av vekten av den brente gips. Videre diskusjon av bruken av retardasjonsmidler folger etter eksempel 4 nedenfor.

Ved industriell fremstilling av plater og andre gipsartikler oppnår man å få et produkt med lav vekt ved å innlemme et forhåndsfremstilt seigt skum direkte i slammet av brent gips og vann ved den forste blanding av denne. Dette er en fremgangsmåte som er vel kjent i faget og er omtalt i U.S. patentskrift nr. 2.017.022 og 2.O80.OO9. I henhold til disse patentskrifter blandes et forhåndsfremstilt seigt skum med den brente gips og vann under slike betingelser at der dannes en oppskummet oppslemming som kan anvendes ved fremstilling av plater og gir et produkt med en kjerne som har cellestruktur og liten vekt. Et problem i for-bindelse med blande-operasjonen for fremstilling av plater er at mens der kreves tilstrekkelig blanding eller omrøring av skummet, gipsen og vannet til at man får et jevnt og ensartet slam, må på den annen side omrøringen, når der er tilstede skum, utføres så forsiktig at skummet ikke i vesentlig grad ødelegges under om-røringen.

Ifølge en foretrukken utførelsesform av oppfinnelsen blir akseleratoren, når den brente gips har nådd en høy dispergeringsgrad, innlemmet i slammet i en arbeidsfase med mindre intens omrøring enn ved dispergeringen av gipsen. Forhåndsfremstilt skum kan tilsluttes i denne annen arbeidsfase.

Forskjellige forsterkningsmidler, f.eks. cellulose, syntetiske harpikser og forsterkede glassfibre samt bindemidler på basis av korn, f.eks., mel og stivelse, kan innlemmes direkte i

slammet ved begynnelsen av blandingen for å gi det ferdige produkt forskjellige ønskede egenskaper. Disse stoffer er imidlertid ikke nødvendige for utførelsen av oppfinnelsen, og det foretrekkes å begrense dem til mindre enn ca. 5$ av vekten av den

brente gips og fortrinnsvis til mindre enn ca. 2%. Det skal nevnes at de har liten eller ingen innvirkning på herdetiden for gipsen.

Fordi styrken ikke er direkte proposjonal med tettheten innenfor det område for disse egenskaper som er av interesse ved fremstilling av lettvekts gipsprodukter, ble der utfort en serie forsøk på den måte som er beskrevet i det etterfolgende. Eksempel 1, for å skaffe prøveeksemplarer innenfor et så stort område av tettheter at det var mulig å få en sammenlignings-standard. Resultatene passet meget godt med ligningen

hvor S betegner trykkfastheten i N/cm , A er en konstant lik 20,0 og D er tettheten i kg/m^. Kurven synes å være ganske god i et tetthetsområde fra ca. 56O kg/m^ til ca. 880 kg/m^, men utenfor dette område kan der være feil. Illustererende for de oppnådde verdier er følgende:

Som det vil fremgå av de følgende eksempler, kan man ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen få formede gipsartikler med et forhold mellom styrke og tetthet som langt overstiger disse verdier. Ved å dispergere partikler av brent gips under nærmest ideele betingelser og derpå sette en akselerator til oppslemmingen, fikk man produkter hvis styrke oversteg de verdier som kan beregnes fra formelen, med ca. 10$ og ofte med mer enn 25$.

Eksempel 1:

Det følgende vil illustrere den fremgangsmåte som er benyttet ved standardforsoket.

Det anvendte blandeapparat var en Hobart Modell A-200 utstyrt med et <M>tråd-pisker"-røreverk. Ca. 1500 crn-^ vann ble anbragt i en 11,3 liters blandebolle som forberedelse til for-søket, idet den nøyaktige mengde ble bestemt empirisk for å gi oppslemmingen riktig konsistens. Like for røreverket ble startet, ble der tilsatt 20g finmalt gips som akselerator, 1500g brent gips, 21,6g papirfibre som forsterkningsmiddel, 10,8g av et bindemiddel på basis av korn og 2,3g av et dispergeringsmiddel eller konsistens-reduksjonsmiddel som "Orzan Art. "Orzan An (Crown Zellerbach Corporation) er et ammonium-lignosulfat som inneholder tresukker. Blanderen ble startet med 365 omdr./min., og etter 5 sekunder ble ca. 65O cm-^ skum med en tetthet av 208 kg/m^ tilsatt og omrøringen fortsatt i tilsammen 20 sekunder. Fem proveterninger ble støpt, og så snart disse hadde stivnet, ble de tatt ut av formene og satt i en ovn ved 177°C hvor de ble tørket til 70% av våtvekten. Tørkingen ble så full-ført ved 43°Ci og tykkfastheten og tettheten ble målt på vanlig måte. Gjennomsnittet for de 5 terninger-ble ansett som resultatet av forsøket.

Samtidig som terningene ble støpt ble ca. 1 del slam satt til to deler isopropyl-alkohol under kraftig omrøring slik at isopropyl-alkoholen avbrøt hydratiseringen. Partiklene bestod hovedsakelig av hemihydrat og ble filtrert fra, vasket med isopropyl-alkohol og tørket ved 43°C. Cellulosefibrene i det tør-kede produkt ble fjernet ved børsting gjennom en sikt nr. 50, og det tørkede og siktede pulver ble analysert for bundet fuktighet ved en standard-metode (ASTM Method C-471)>°6 overflatearealet og dermed partikkelstørrelsen ble bestemt ved Blaine's luft-per-meabilitets-apparat, som er beskrevet i ASTM Method C-204.

De i tabell 1 angitte resultater av forsøk nr. 1 ble oppnådd ved anvendelse av fremgangsmåten ifolge Eksempel 1 og

en brent gips av god kvalitet. I forsøk nr. 10 ble fremgangsmåten fra Eksempel 1 gjentatt under anvendelse av en god brent gips fra en annen kilde. Verdiene for styrke og tetthet var meget nær de man fikk for standard-prøvene.

Den økte styrke som kan oppnås ved større finhetsgrad, i dette tilfelle som et resultat av omhyggelig utført tørrmaling, er vist i Forsøk 2, hvor fremgangsmåten fra Eksempel 1 ble gjentatt med anvendelse av den samme brente gips bortsett fra at gipsen var blitt malt til en meget finere partikkelstørrelse, slik at tørr-finhetsgraden nå var 12500 cm /g. Dette resulterte i øket finhet av slammet, kortere herdetid og en overraskende økning i styrken av det støpte produkt. Forsøk 11 ble utført med den samme brente gips som i Forsøk 10 etter at gipsen var blitt malt til ca. 12000 cm /g, noe som ytterligere illustrerer den økning i styrke som fås ved økning av slammets finhet før form-ingen av det ferdige produkt. Forsøkene 6 og 15 ligner Forsøkene 2 og 11, som innbefatter et retardasjonsmiddel, og vil bli beskrevet senere.

Eksempel 3»

I et forsøk på å oppnå enda storre finhet av slammet uten en tilsvarende reduksjon av herdetiden, ble fremgangsmåten fra Eksempel 2 gjentatt med det unntak at 0,015$ keratinholdig retardasjonsmiddel var tilstede fra begynnelsen, mens de 20g av akseleratorene av finmalt gips ikke ble tilsatt den opprinnelige charge, men først ble tilsatt 8 sekunder etter at omrøringen var startet. Det skal bemerkes at i dette eksempel ble gips-akselere-toren tilsatt etter at skummet var blitt innlemmet, noe som illustrerer fleksibiliteten av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Etter en samlet blandetid på 20 sekunder, ble fem terninger igjen stopt, og deres styrke og egenvekt bestemt som tidligere. Resultatet var, som det fremgår av Tabell II, en meget vesentlig okning i finheten av slammet og en ca. JOfo s okning i styrke sammenlignet med forsok 2 og mer enn 50$' s okning sammenlignet med forsok 1.

Eksempel 4»

Idet man anvendte brent gips fra forskjellige kilder, ble Forsokene 30 og 40 utfort ifolge standard-prosedyren fra Eksempel 1. Dupleringsforsok, nr. 31 °g 41>°le utfort, men med det unntak at akseleratoren av finmalt gips ikke ble tilsatt for henholdsvis 8 og 5 sekunder etter at blandingen begynte. Som angitt i Tabell II, ble bare en svak okning i finheten av slammet målt, men okningen i styrken var vesentlig og ble fulgt av en okning av akseleratorens effektivitet, noe som indikeres av re-

duksjoneii i herdetiden.

De uventet sterke stopestykker som ble laget ved den foran beskrevne fremgangsmåte, kan forbedres ytterligere ved at hydratiseringen retarderes i en kort startperiode, hvoretter reak-sjonen utfores så hurtig som mulig. I motsetning til all tidligere lære, som hevder at bruken av et retardasjonsmiddel til å beherske herdetiden av gips har en ugunstig innvirkning på styrken, er det nå funnet at anvendelse av tilstrekkelig retardasjonsmiddel til at hydratiseringen holdes under kontroll under blande- og stope-trinnene kan ha en meget gunstig innvirkning på styrken av det herdede produkt. Den mekanisme som ligger til grunn for virk-ningen av retardasjonsmidlene, er ikke helt klarlagt, men en fagmann vil være i stand til å gjore et passende utvalg og å regulere mengdene slik at han får den onskede kontroll over hydra-ti seringen under blandingstrinnet. På grunn av dets hoye effektivitet blir et keratinholdig retardasjonsmiddel foretrukket, pg vanligvis vil fra 0,022kg til 0,136kg pr. tonn hemihydrat bli anvendt, skjont storre mengder på inntil 0,453kg pr. tonn kan brukes, særlig når man kompenserer med ekstra tilsetning av akselerator. Mengder storre enn 0,453kg pr. tonn kan forårsake et be-merkelsesverdig tap i styrken av stopestykkene.

Av mindre aktive retardasjonsmidler kreves der tilsvarende storre mengder. Det skal også bemerkes at sterkt dispergerbare hemihydrater, dvs. de som utvikler overflater på ca. 20000 cmVg i slammet, har en tendens til å hydratisere hurtigere og derfor krever storre mengder retardasjonsmiddel for riktig gjennomføring av fremgangsmåten. Det kan også bli nødvendig å regulere mengden av retardasjonsmiddel i henhold til arten av det anvendte utstyr, spesielt når det gjelder intensiteten av om-røringen, oppholdstiden for slammet og andre faktorer som er karakteristiske for en gitt installasjon. Imidlertid vil de som er kjent med behandlingen av utstyret, lett være i stand til å utfore de justeringer som kreves for at den brente gips i slammet i stopt tilstand skal få et innhold av bundet fuktighet på mindre enn ca. 3% og fortrinnsvis mindre enn ca. 7>6$, og at herdetiden ved temperaturstigning skal bli mindre enn ca. 15 minutter og fortrinnsvis mellom ca. 6 og 10 minutter.

Betrakter man pånytt Tabell I og sammenligner ForsSk

1 med Forsok 2, vil man bemerke at med okning i slammets finhetsgrad oket også den prosentvise hydratisering av slammet i st6pt tilstand. Det menes at denne tendens hos de fint dispergerte partikler til å hydratisere hurtig begrenser både deres mulighet for å oppnå sin maksimale potensielle dispergeringsevne og ut-viklingen av en maksimal potensial styrke. For å illustrere den ekstra styrke som kan oppnås ved at den prosentvise hydratisering begrenses til en lavere verdi, ble Forsok 2 gjentatt med tilsetning av 0,015$ keratinholdig retardasjonsmiddel (forsok 6), noe som reduserte den prosentvise hydratisering i stSpt tilstand til 7,6$ og frembragte en ytterligere okning av styrken.

Fremgangsmåten ifolge Forsok 11 ble gjentatt med en lignende tilsetning av retardasjonsmiddel, og resultatene, sem er angitt under Forsok 15, viser at den prosentvise hydratisering ble redusert til 7>6$, samtidig som der igjen ble oppnådd en okning av stopestykkenes styrke.

Denne bruk av retardasjonsmiddel gir storre spillerom ved blandeoperasjonen, slik at den nye fremgangsmåte lett kan tillempes og avpasses eksisterende anlegg og utstyr. Bruken av retardasjonsmiddel under blandingsoperasjonen forbedrer jagså i mange tilfeller driften av blandeapparatet vedjat stivriing, elimi-nasjon av for tidlig herdede klumper og andre brysomme tilstander som vanligvis oppstår på grunn av hurtig herding, kan beherskes.

Eksempel 5*

For å illustrere den sterke okning i styrke som kan oppnås ved bruk av retardasjonsmiddel under den innledende dis-pergeringsperiode, ble fremgangsmåten fra Eksempel 1 og 2 gjentatt med folgende endringer: 1. Roreverket ble kjort med 547 omdr/min slik at større dispergeringskrefter stod til rådighet med den samme blandetid. 2. 0,015$ keratinholdig retardasjonsmiddel ble satt til blandevannet. 3. Tilsetning av aksaleratoren av finmalt gips ble utsatt til 8 eller 16 sekunder etter begynnelsen av om-røringen. Som tidligere ble l600g brent gips, 21,6g papirfibre, 10,8g bindemiddel på basis av korn og 2,3g konsistensmodifiseringsmiddel satt til ca. 1500, cm^ vann, og blandeapparatet satt igang. Etter fem sekunder ble ca. 650 crn-^ skum tilsatt, og blandingen ble fortsatt i ytterligere 1$ sekunder. Prover ble tatt og analysert som i de tidligere eksempler, og resultatene er angitt i Tabell III. Forsok 4 ble utfort med den findelte brente, gips ."fra eksempel 2, og en okning i styrke til ca. 170$ av standardverdien ble oppnådd.

Ved anvendelse av det lite dispergerbare hemihydrat fra Eksempel 1 i Forsok 5> ble styrken okt til mer enn 140$ av standardverdien.

Eksperimentene ble gjentatt med brent gips fra andre kilder og med andre fremstillingsmetoder. Som vist i Forsokene 10 og 14 i Tabell III ble der oppnådd en betydelig okning av styrken ved bruk av den foreliggende fremgangsmåte.

Som tidligere nevnt var akeleratormengden i samtlige eksempler 20 gram finmalt gips til l600 gram brent gips. Ved å studere Tabell III vil man imidlertid se at herdetiden blir redusert når finheten av slammet oker, også når blandevannet får tilsatt retardasjonsmiddel. Det ser således ut til at man for en fastsatt herdetid kan anvende en mindre mengde akselerator, noe som er en ytterligere fordel ved oppfinnelsen. Videre er det funnet at ut-settelsen med tilblandingen av skummet resulterer i mindre ned-brytning av skummet, slik at det til fremstilling av et formet gipsprodukt med gitt tetthet kreves mindre skum, noe som utgjor enda en okonomisk fordel ved den foreliggende fremgangsmåte.

Betrakter man igjen Tabell III, og særlig verdiene for Forsokene 1 - 5> ser det ut til at forbedringene i styrke som folge av hvert trinn av fremgangsmåten, er tilnærmet additive. Hvis det således av en eller annen grunn skulle være uhensiktsmessig for et spesielt anlegg å nyttiggjore seg alle trinnene i foreliggende fremgangsmåte, kan en brukbar okning av styrken fremdeles oppnås ved å gjore bruk av noen av de trinn som er beskrevet i den foreliggende fremstilling.

Fordelene ved fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen ble også oppnådd med et blandeapparat av kontinuerlig type som vanligvis benyttes ved fremstilling av slam til fabrikasjon av gipsplater ved industriell drift. I denne operasjon ble der anvendt en to-trinnsblander hvor det første trinn gav en meget intens omrøring, idet rotoren arbeidet ved 445 omdr/min, fulgt av et forsiktigere blandetrinn ved 112 omdr/min. Den brente gips, vann, bindemiddel, cellulosefibre og konsistensmodifiseringsmiddel ble tilfort i det første trinn, hvor den intense omrøring frembragte en høy grad av dispergering i slammet. Skummet og akseleratoren ble tilblandet slammet i det annet trinn, hvor den forsiktige bevegelse var gunstig for en optimal nyttevirkning av disse ingredienser.

Akseleratoren var "Microfloc", og opprinnelig ble der anvendt ca. 3>0 kg pr. tonn brent gips. På grunn av den okning av akseleratoreffektiviteten som fremkom ved prosessen, ble mengden senere redusert til 2,4 kg pr. tonn. I tillegg til økningen av styrken av de formede gipsprodukter hadde fraværet av akselerator i det forste blandetrinn den ytterligere heldige virkning i et kontinuerlig virkende blandeapparat at man fikk renere drift av apparat og unngikk dannelse av tørre klumper i blandingen.

Like gunstige resultater ble oppnådd når et retardasjonsmiddel ble tilsatt i blandevannet. Retardasjonsmiddelet bidro til en økning av styrken av de formede produkter og også til eli-minasjon av tørre klumper i blandingen.

De fordeler som følger med anvendelse av oppfinnelsen ved fremstilling av gipsplater, er mest utpreget når den fremstilte plate har en tetthet av kjernen på fra $ 60 til 800 kg/m-^.

Det fremgår uten videre av det foran anførte at oppfinnelsen skaffer en ny fremgangsmåte som har stor kommersiell betydning, og som vil tillate fremstilling av meget lettere og/ eller meget sterkere gipsplater og andre formede gipsprodukter.

Ved siden av å gi øket styrke, gir den foreliggende metode med utsatt tilsetning av akselerator og/eller skum tilsats-stoffene storre effektivitet, slik at det for en gitt herdetid ved temperaturstigning og en gitt tetthet kreves mindre mengder av henholdsvis akselerator og skum, noe som resulterer i en mere økonomisk fremstilling.

Det vil spesielt bemerkes at skjønt finheten av slammet har nådd meget høye verdier ved denne og andre teknikker, er den prosentvise hydratisering av slammet etter støping holdt under tilstrekkelig kontroll på et ønsket nivå ved regulering av blande-betingelsene og/eller bruk av retardasjonsmiddel i blandevannet eller forøvrig tidlig i blande-trinnet.

Som tidligere angitt er slambestanddelene og de mengder av disse som kreves for å lage gipsplater og andre formede gipsartikler, vel kjente i faget. For å oppnå de gunstige resultater ifolge den foreliggende oppfinnelse vil det vanligvis ikke være nødvendig å forandre forholdet mellom ingrediensene, men noen modifikasjoner kan utfores avhengig av de resultater med hensyn til styrke og tetthet som i virkeligheten oppnås ved et spesielt anlegg. Hvis et anlegg således har vanskeligheter med å tilfreds-stille minimumskravene til styrken av veggplater, kan det være unødvendig å endre mengden eller arten av ingredienser, idet styrken av platene vil bli økt tilstrekkelig til å eliminere de tidligere vanskeligheter når der arbeides etter fremgangsmåtai ifølge oppfinnelsen. Ved andre anlegg kan man finne at den store økning i styrken av de fremstilte gipsplater eller andre artikler gjør det mulig å redusere de anvendte mengder av brent gips og vann betydelig, og den storre effektivitet ved fremgangsmåten kan muliggjøre.justeringer av de mengder skum og akselerator som kreves.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av et stopt gipsprodukt, hvor brent gips blandes til et slam med vann og en stivnings-akselerator og slammet stopes, ka<i>rakterisert ved at gipsen fOrst blandes med.vann ved tilstrekkelig hoy intensitet og i tilstrekkelig tid til å bevirke en betraktelig okning av overflatearealet av den uhydratiserte brente gips i slammet, hvoretter der til slammet settes en akselerator i tilstrekkelig mengde til at der i lopet av hoyst 15 minutter fås en stivning under okning av temperaturen, idet slammet stopes etterat akseleratoren er tilsatt, men mens den brente gips stadig er hovedsakelig uhydratisert.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at slammet stopes når innholdet av bundet fuktighet i den brente gips er mindre enn 9 °g fortrinnsvis mindre enn 7>6 vektprosent.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at den brente gips etter dispergeringen i vann har et dispergert overflateareal på minst 12 000 cm p/g.

4. Fremgangsmåte som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at akseleratoren, når den brente gips har nådd en hoy dispergeringsgrad, blir innlemmet i slammet i en arbeidsfase med mindre intens omroring enn ved dispergeringen av gipsen.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 4> hvor der tilsettes slammet et forhåndsfremstilt seigt skum, karakterisert ved at skummet tilsettes i arbeidsfasen med mindre intens omroring.

6. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1-5» karr* akterisert ved at mengden av akselerator som innlemmes i slammet, utgjor 0,1 - 1,25, fortrinnsvis 0,2 - 0,8 vektprosent av gipsmengden.

7. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1-6, karakterisert ved at der når den brente gips dispergeres i vann, er tilstede et retardasjonsmiddel, hensiktsmessig et keratinholdig materiale og fortrinnsvis i en mengde av 0,0025 - 0,05 vektprosent av brent gips i slammet.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 7>karakterisert ved at minst 0,005$ retardasjonsmiddel, regnet på vekten av brent gips i slammet, tilsettes oppslemningsvannet for den brente gips dispergeres i dette.