NO151769B

NO151769B - CASE FOR CONSERVATION BY PERFUSION OF AN ORGAN CALCULATED FOR TRANSPLANTING AND APPLICATION OF THE CASE

Info

Publication number: NO151769B
Application number: NO81813251A
Authority: NO
Inventors: Kazumasa Yokoyama; Masakazu Iwai; Hiroyuki Okamoto; Noboru Yamada
Original assignee: Green Cross Corp
Priority date: 1980-01-28
Filing date: 1981-09-24
Publication date: 1985-02-25
Also published as: NO813251L; NO151769C

Abstract

Et organ som skal transplanteres, så som nyre, kan effektivt preserveres ved perfusjon i betydelig lang tid ved anvendelse av et perfusat som fremstilles ved å blande en Ringers oppløsning modifisert ved økning av kaliumion til 8-20 mekv./liter, en stabil perfluorkarbonforbindelse-emulsjon og albumin, slik at konsentrasjonen av perfluor-karbonforbindelsen er 7,5 til 12,5% (vekt/volum) og for albumin 1 til 8% (vekt/volum) basert på perfusatet.An organ to be transplanted, such as a kidney, can be effectively preserved by perfusion for a considerable time using a perfusate prepared by mixing a Ringer's solution modified by increasing potassium ion to 8-20 meq / liter, a stable perfluorocarbon compound. emulsion and albumin, so that the concentration of the perfluorocarbon compound is 7.5 to 12.5% (w / v) and for albumin 1 to 8% (w / v) based on the perfusate.

Description

Det tekniske område The technical area

Denne oppfinnelse angår en væske for konservering ved perfusjon av et organ som skal transplanteres, og anvendelse av væsken for konservering av et organ som skal transplanteres. Væsken er en blanding inneholdende en modifisert Ringers oppløsning, anvendt som basal saltoppløsning, albumin og en perfluorkarbon-emulsjon. This invention relates to a liquid for preservation by perfusion of an organ to be transplanted, and use of the liquid for preservation of an organ to be transplanted. The liquid is a mixture containing a modified Ringer's solution, used as a basal saline solution, albumin and a perfluorocarbon emulsion.

Bakgrunns- teknikk Background technology

I de senere år har det tekniske fremskritt med hensyn In recent years, there has been technical progress with respect

til å preservere et organ for transplantering, vært bemerkelses-verdig; særlig har fremskrittet med teknikken for preservering av nyrer stadig fremmet utbredelsen av nyretransplantasjon fra lik. Et slikt fremskritt skyldes mye forbedringen av perfusat. De kliniske metoder for preservering av nyrer for transplantering, kan f.eks. generelt klassifiseres i to kategorier, hvor den ene er den hypoterme lagring (ved ned-senkning) (Lancet, 2, 1219-1222 (1969)), og den annen den hypoterme, kontinuerlige perfusjon (Lancet, 2, 536 (1967)). to preserve an organ for transplantation, has been remarkable; in particular, advances in kidney preservation techniques have steadily promoted the spread of cadaveric kidney transplantation. Such progress owes much to the improvement of perfusate. The clinical methods for preserving kidneys for transplantation can e.g. generally classified into two categories, one being the hypothermic storage (by immersion) (Lancet, 2, 1219-1222 (1969)), and the other the hypothermic continuous perfusion (Lancet, 2, 536 (1967)) .

I virkelig praksis anvendes førstnevnte for en kort preser-veringsperiode og sistnevnte i lengere tids preservering. In actual practice, the former is used for a short preservation period and the latter for longer preservation.

Med videre utbredelse av nyretransplantasjon fra lik, vil langtids preservering, dvs. perfusjonspreservering, få økende betydning. With the further spread of kidney transplantation from cadavers, long-term preservation, i.e. perfusion preservation, will gain increasing importance.

Ved nyretransplantasjon fra lik, eftersom de fleste nyrer doneres av individer som har vært utsatt for ulykker, vil de nødvendige trinn som må tas mellom det tidspunkt man får tak i en nyre fra lik og transplantasjonstidspunktet, omfatte vevsforlikelighetsundersøkelser mellom nyren fra liket og pasient, valg av passende mottager, transport av den donerte nyre, og klargjøring for transplantasjon. Av disse grunner er det nødvendig å preservere den donerte nyre så lenge som mulig. Som en del av undersøkelsene med hensyn til nyretransplantasjon fra lik, har således mange forsøk tidligere vært gjort på å preservere nyre fra lik i lengere tid. Et av In the case of cadaver kidney transplantation, since most kidneys are donated by individuals who have been exposed to accidents, the necessary steps that must be taken between the time a cadaver kidney is obtained and the time of transplantation will include tissue compatibility studies between the cadaver kidney and the patient, selection of suitable recipient, transport of the donated kidney, and preparation for transplantation. For these reasons, it is necessary to preserve the donated kidney for as long as possible. As part of the investigations with regard to kidney transplantation from corpses, many attempts have previously been made to preserve kidneys from corpses for a longer period of time. One of

hovedmålene ved disse forsøk er utvikling og forbedring av the main goals of these trials are the development and improvement of

j perfusater. j perfusates.

Den stadig mer utbredte kliniske anvendelse av den hypoterme, kontinuerlige perfusjon stammer fra forsøks-arbeidet fra Belzer et al. (Lancet 536 2 (1967)). De lykkedes i å bevare en hundenyre i 72 timer ved at det som perfusat ble anvendt et plasma befridd fra fibrinogen, i størst mulig utstrekning fremstilt ved å fryse og smelte et kryopresipitert plasma. Efter publiseringen av deres rapport, har hovedsakelig det kryopresipiterte plasma vært anvendt som et perfusat for nyrer. The increasingly widespread clinical application of the hypothermic, continuous perfusion originates from the experimental work of Belzer et al. (Lancet 536 2 (1967)). They succeeded in preserving a dog kidney for 72 hours by using as perfusate a plasma freed from fibrinogen, to the greatest extent possible produced by freezing and melting a cryoprecipitated plasma. After the publication of their report, mainly the cryoprecipitated plasma has been used as a perfusate for kidneys.

I 1974 utviklet Toledo-Pereyra et al. (Surg. Gynecol. Obstet, 138, 901-905 (1974)) et nytt perfusat av silikagel-behandlet kryopresipitert plasma som er befridd for S-lipoprotein fra fibrinogen som fremdeles er til stede i vanlig kryopresipitert plasma, og hvor innholdet av uoppløselig fettfraksjon, dvs. triglycerider, er redusert til en tredjedel. Det vanlige kryopresipiterte plasma medfører en stor risiko for emboli-dannelse under perfusjonen, hvilket forårsakes av gjenværende fibrinogen, lipoprotein eller nøytrale fett-globuler, mens risikoen reduseres sterkt med kryopresipitert plasma behandlet med silikagel, som er utviklet av Toledo-Pereyla et al. Slike kryopresipiterte plasma medfører imidlertid fremdeles flere problemer. For det første er fremstillingsmåten ikke fastlagt perfekt, og sammensetningen av den fremstilte plasma har en tendens til å variere, hvilket gjør det vanskelig å oppnå preparater med konstant protein-innhold og konstant elektrolytt-sammensetning. For det annet eksisterer fremdeles en viss frykt for fett-emboli-dannelse under perfusjonen på grunn av ufullstendig fjernelse av den uoppløselige fettfraksjon. For å redusere denne risiko er det nødvendig å anvende en kostbar membran-oksygenator. In 1974, Toledo-Pereyra et al developed (Surg. Gynecol. Obstet, 138, 901-905 (1974)) a new perfusate of silica gel-treated cryoprecipitated plasma which is freed of S-lipoprotein from fibrinogen still present in normal cryoprecipitated plasma, and in which the content of insoluble fat fraction , i.e. triglycerides, is reduced to a third. The usual cryoprecipitated plasma carries a high risk of emboli formation during the perfusion, which is caused by residual fibrinogen, lipoprotein or neutral fat globules, while the risk is greatly reduced with cryoprecipitated plasma treated with silica gel, which was developed by Toledo-Pereyla et al. However, such cryoprecipitated plasma still entails several problems. Firstly, the production method is not perfectly determined, and the composition of the produced plasma tends to vary, which makes it difficult to obtain preparations with a constant protein content and constant electrolyte composition. Second, there is still some fear of fat emboli formation during perfusion due to incomplete removal of the insoluble fat fraction. To reduce this risk, it is necessary to use an expensive membrane oxygenator.

For det tredje er et viktig og vesentlig problem mangelen på tilstrekkelig inaktiveringsbehandling mot hepatitt-virus, som fører til frykt for mulig infeksjon med hepatitt-virus. Thirdly, an important and significant problem is the lack of adequate inactivation treatment against hepatitis virus, which leads to fear of possible infection with hepatitis virus.

Selv om den kryopresipiterte plasma er et utmerket perfusat for preservering av nyrer, har den flere mangler som nevnt ovenfor. Although cryoprecipitated plasma is an excellent perfusate for kidney preservation, it has several shortcomings as mentioned above.

Det er rapportert at for å avhjelpe de ovennevnte vanskeligheter i tilknytning til kryopresipitert plasma, er det gjort forsøk på å anvende en albumin-oppløsning som perfusat, og dette har vært vellykket ved dyreforsøk. Grundman et al (Transpl., 17, 299-305 (1974)) perfuserte en hundenyre med en 6% albuminoppløsning og oppbevarte nyren med hell i 96 timer. Deres perfusat var en Krebs Ringers oppløsning inneholdende 6% (vekt/volum) av menneskealbumin. Hundenyren som var perfusert i 96 timer ved lav temperatur, ble auto-transplantert, og overlevelsen ved overføringen var over 80%, hvilket viser at albuminoppløsningen er et utmerket perfusat som er forholdsvis gunstig sammenlignet med kryopresipitert plasma. It has been reported that in order to remedy the above-mentioned difficulties associated with cryoprecipitated plasma, attempts have been made to use an albumin solution as perfusate, and this has been successful in animal experiments. Grundman et al (Transpl., 17, 299-305 (1974)) perfused a dog kidney with a 6% albumin solution and successfully preserved the kidney for 96 hours. Their perfusate was a Krebs Ringer's solution containing 6% (w/v) of human albumin. The dog kidney perfused for 96 hours at low temperature was auto-transplanted, and the survival of the transfer was over 80%, showing that the albumin solution is an excellent perfusate that compares favorably with cryoprecipitated plasma.

Langtidspreservering av en nyre krever et perfusat som Long-term preservation of a kidney requires a perfusate which

har et visst kolloid-osmotisk trykk ved lave temperaturer så vel som en passende elektrolytt-sammensetning, og, dessuten, en viss mengde oksygen. Ved preservering ved lave temperaturer forbruker nyren mye mindre oksygen enn ved romtemperatur, has a certain colloid-osmotic pressure at low temperatures as well as a suitable electrolyte composition, and, moreover, a certain amount of oxygen. When preserved at low temperatures, the kidney consumes much less oxygen than at room temperature,

men krever allikevel en viss mengde oksygen for å opprettholde sin funksjon. I henhold til en klassisk undersøkelse av Levy (American Journal Physiology 197, 1111-1114 (1959)), but still requires a certain amount of oxygen to maintain its function. According to a classic study by Levy (American Journal Physiology 197, 1111-1114 (1959)),

er oksygenforbruket for en nyre ved 8 til 10°C ca. 3 yl/g/min., hvilket svarer til ca. 20% av forbruket ved romtemperatur. is the oxygen consumption for a kidney at 8 to 10°C approx. 3 yl/g/min., which corresponds to approx. 20% of consumption at room temperature.

Ved preservering av en nyre er det således vanlig praksis å perfusere den med et perfusat mens den oksygeneres. Thus, when preserving a kidney, it is common practice to perfuse it with a perfusate while it is being oxygenated.

En mettet perfluor-organisk forbindelse (i det følgende referert til som PFC) er en væske som er i stand til å oppløse en betydelig volummengde oksygen og virker som en oksygenr bærer når den anvendes i form av emulsjon. Forsknings-prosjekter er i gang vedrørende et kunstig blod som utnytter den ovennevnte karakteristiske egenskap for PFC-emulsjonen. PFC-emulsjonen virker som en oksygenbærer enten in vivo eller in vitro (i et utenfor-legemlig system så som et perfusjons-system). En slik egenskap tyder på at en PFC-emulsjon med fordel kan anvendes som en oksygenbærer ved nyre-preservering. Ved siden av å være et godt oppløsningsmiddel for oksygen er den valgte PFC biologisk inert og representerer intet problem med direkte toksisitet overfor vevene. Når den anvendes som perfusat ved preservering av en nyre oppstår derfor ingen problemer med hensyn til toksisitet. A saturated perfluoro-organic compound (hereinafter referred to as PFC) is a liquid capable of dissolving a significant volume of oxygen and acts as an oxygen carrier when used in the form of an emulsion. Research projects are underway regarding an artificial blood that utilizes the above-mentioned characteristic property of the PFC emulsion. The PFC emulsion acts as an oxygen carrier either in vivo or in vitro (in an extracorporeal system such as a perfusion system). Such a property suggests that a PFC emulsion can be advantageously used as an oxygen carrier in kidney preservation. In addition to being a good solvent for oxygen, the chosen PFC is biologically inert and represents no problem with direct toxicity towards the tissues. When it is used as a perfusate when preserving a kidney, no problems with regard to toxicity therefore arise.

Undersøkelsene vedrørende preservering av en nyre ved anvendelse av en PFC-emulsjon startet ganske nylig og stammer fra arbeidet til Nakaya et al. (Proceedings of Symposiom on Perfluorochemical Artificial Blood, Kyoto 1976, 187-201). The investigations regarding the preservation of a kidney using a PFC emulsion started quite recently and stem from the work of Nakaya et al. (Proceedings of Symposium on Perfluorochemical Artificial Blood, Kyoto 1976, 187-201).

De undersøkte levedyktigheten for nyre på biologisk måte ved They investigated the viability of the kidney in a biological way by

å perfusere en kanin-nyre med FC-43-emulsjon (en perfluortributylamin-emulsjon) i 9 timer ved romtemperatur. Sammenlignet med en kontrollgruppe som ble perfusert med Ringers oppløsning, beholdt nyren perfusert med FC-43-emulsjonen godt mitokondrie-funksjonen og høyere aktivitetsnivåer for glykolytiske og glukonogenetiske nøkkelenzymer, hvilket tyder på at oksygentransporten ved hjelp av FC-43 utøver en effektiv innvirkning på bibeholdet av funksjoner hos den perfuserte nyre. De ovennevnte forfattere rettet imidlertid sin forsknings-innsats hovedsakelig mot det biologiske aspekt, og ikke mot transplanteringen av en preservert nyre. Det er Bercowitz som rapporterte resultatene av transplantering av en hundenyre preservert ved perfusjon med en PFC-emulsjon (J. Surg. Res., 20, 595-600 (1976)). Han perfuserte en hundenyre i 24 timer ved lav temperatur med en PFC-emulsjon inneholdende albumin og en kryopresipitert plasma. Den preserverte nyre ble derefter auto-transplantert og overlevningsgraden ved overføringen ble undersøkt. Denne grad ble funnet å være 100% i alle fem tilfeller, mens graden var 62% i fem kontrolltilfeller av åtte hvor perfusatet ikke inneholdt noe FC-43 emulsjon, hvilket i betydelig grad illustrerer fordelen med FC-4 3 systemet. to perfuse a rabbit kidney with FC-43 emulsion (a perfluorotributylamine emulsion) for 9 hours at room temperature. Compared with a control group perfused with Ringer's solution, the kidney perfused with the FC-43 emulsion maintained good mitochondrial function and higher activity levels of key glycolytic and gluconeogenic enzymes, suggesting that oxygen transport by FC-43 exerts an effective effect on retention of functions of the perfused kidney. However, the above-mentioned authors directed their research efforts mainly towards the biological aspect, and not towards the transplantation of a preserved kidney. It is Bercowitz who reported the results of transplantation of a dog kidney preserved by perfusion with a PFC emulsion (J. Surg. Res., 20, 595-600 (1976)). He perfused a dog kidney for 24 hours at low temperature with a PFC emulsion containing albumin and a cryoprecipitated plasma. The preserved kidney was then auto-transplanted and the survival rate of the transplant was investigated. This rate was found to be 100% in all five cases, while the rate was 62% in five control cases out of eight where the perfusate contained no FC-43 emulsion, which significantly illustrates the advantage of the FC-4 3 system.

De to ovenfor omtalte rapporter viste at PFC-emulsjonen er et effektivt perfusat for preservering av en nyre ved både lave temperaturer og romtemperatur. De preserveringsperioder som er beskrevet i begge rapporter, er imidlertid ikke tilstrekkelig lange til å fastslå den praktiske nytte av preserveringsmetodene. Spesielt er FC-43 emulsjonen inneholdende albumin ikke tilstrekkelig stabil til å gi et normalisert preparat. På grunnlag av de ovennevnte forhold utførte oppfinnerene undersøkelser med det PFC-43-holdige perfusat for langtidspreservering av et organ, særlig nyre, for transplantering. Basert på resultatene av slike under-søkelser har man kommet frem til foreliggende oppfinnelse. The two reports mentioned above showed that the PFC emulsion is an effective perfusate for preserving a kidney at both low temperatures and room temperature. However, the preservation periods described in both reports are not long enough to determine the practical usefulness of the preservation methods. In particular, the FC-43 emulsion containing albumin is not sufficiently stable to give a normalized preparation. On the basis of the above conditions, the inventors conducted investigations with the PFC-43-containing perfusate for long-term preservation of an organ, especially kidney, for transplantation. Based on the results of such investigations, the present invention has been arrived at.

Beskrivelse av oppfinnelsen Description of the invention

Formålet med denne oppfinnelse er å tilveiebringe en væske som kan anvendes for effektiv langtids-konservering av organer for transplantering. The purpose of this invention is to provide a liquid that can be used for effective long-term preservation of organs for transplantation.

I henhold til oppfinnelsen tilveiebringes en væske for konservering ved perfusjon av et organ beregnet for transplantering, omfattende en Ringers oppløsning hvori er oppløst albumin, minst én emulgert, flytende perfluor-karbonforbindelse og et emulgeringsmiddel. Væsken karakteriseres ved at konsentrasjonen av kaliumioner i Ringers oppløsning er 8 til 20 mekv./liter. Oppfinnelsen omfatter også konservering av et organ for transplantering ved anvendelse av nevnte væske som perfusat. According to the invention, a liquid is provided for preservation by perfusion of an organ intended for transplantation, comprising a Ringer's solution in which is dissolved albumin, at least one emulsified, liquid perfluorocarbon compound and an emulsifier. The liquid is characterized by the concentration of potassium ions in Ringer's solution being 8 to 20 meq./litre. The invention also encompasses the preservation of an organ for transplantation by using said liquid as perfusate.

Beste utførelsesform for oppfinnelsen Best embodiment of the invention

Den grunnleggende Ringers oppløsning som anvendes i The basic Ringer's solution used in

den modifiserte Ringers oppløsning ifølge oppfinnelsen, er ikke gjenstand for noen spesielle begrensninger, men kan være en vanlig type eller den som er modifisert av Locke, Tyrode, Earle, Hanks eller Krebs. Modifikasjonen i henhold til foreliggende oppfinnelse består i at kaliumion-konsentrasjonen er øket fra det vanlige nivå på 4 til 6 mekv./liter til 8 til 20, fortrinnsvis 8 til 15 mekv./liter. En slik øket the modified Ringer's solution according to the invention is not subject to any particular limitations, but may be a common type or that modified by Locke, Tyrode, Earle, Hanks or Krebs. The modification according to the present invention consists in the potassium ion concentration being increased from the usual level of 4 to 6 meq./liter to 8 to 20, preferably 8 to 15 meq./liter. One such increased

konsentrasjon er benyttet for å komme nærmere kaliumion-nivået i den ekstracellulære væske. Ved valg av en slik konsentrasjon av kaliumion, blir det mulig å oppnå en kraftig økning av overlevelsesgraden ved overføring av et organ, særlig nyre, som er preservert i lengere tid ved perfusjon. Den modifiserte Ringers oppløsning ifølge oppfinnelsen har en osmolaritet på 290 til 300 mOsm/liter og en pH på 7,1 til 7,7 ved 20°C. I Tabell 1 er vist som sammenligning, saltsammensetninger for noen typiske Ringers oppløsninger modifisert i henhold til oppfinnelsen, sammen med verdiene i en normal plapma som er prototypen for en vanlig Ringers oppløsning. concentration is used to get closer to the potassium ion level in the extracellular fluid. By choosing such a concentration of potassium ion, it becomes possible to achieve a strong increase in the survival rate when transferring an organ, especially a kidney, which is preserved for a longer time by perfusion. The modified Ringer's solution according to the invention has an osmolarity of 290 to 300 mOsm/liter and a pH of 7.1 to 7.7 at 20°C. Table 1 shows, for comparison, salt compositions for some typical Ringer's solutions modified according to the invention, together with the values in a normal plasma which is the prototype for a normal Ringer's solution.

V V

Perfusjonsvæsken for preservering av et organ i henhold til oppfinnelsen fremstilles ved å blande sammen en emulsjon av PFC i den modifiserte Ringers oppløsning, albumin og den modifiserte Ringers oppløsning slik at konsentrasjonen av PFC og albumin hver kan nå de forhåndsbestemte verdier. The perfusion fluid for preserving an organ according to the invention is prepared by mixing together an emulsion of PFC in the modified Ringer's solution, albumin and the modified Ringer's solution so that the concentration of PFC and albumin can each reach the predetermined values.

PFC-emulsjonen som anvendes ifølge oppfinnelsen, fremstilles fra en flytende perfluorkarbonforbindelse som er i stand til å absorbere oksygen ved en kjent fremgangsmåte beskrevet f.eks. i US-patenter 3.958.014, 3.911.138 og 3.962.439, eller vest-tysk patentansøkning DT-OS 2630586. Disse patent-skrifter beskriver at en stabil emulsjon som er egnet for anvendelse som kunstig blod, kan fremstilles ved emulgering av en perfluorkarbonforbindelse med et fosfolipid som emulgator (US 3.958.014), et fosfolipid og en cq_ 22 fettsYre som hjelpe-middel (US-patent 3.962.439); eller ved anvendelse av en polyoksyetylen-polyoksypropylen-kopolymer (molekylvekt 2.000 til 20.000) som ikke-ionisk emulgator (US-patent 3.911.138); eller ved anvendelse av en polyoksyetylen-alkyleter eller polyoksyalkylallyleter eller samtidig anvendelse av de ovennevnte fettsyrer, ikke-ioniske emulgatorer og det ovennevnte hjelpe-emulgeringsmiddel (vest-tysk patentansøkning DT-OS 2630589). The PFC emulsion used according to the invention is produced from a liquid perfluorocarbon compound which is capable of absorbing oxygen by a known method described e.g. in US patents 3,958,014, 3,911,138 and 3,962,439, or West German patent application DT-OS 2630586. These patents describe that a stable emulsion suitable for use as artificial blood can be prepared by emulsifying a perfluorocarbon compound with a phospholipid as emulsifier (US 3,958,014), a phospholipid and a cq_ 22 fatty acid as auxiliary (US patent 3,962,439); or by using a polyoxyethylene-polyoxypropylene copolymer (molecular weight 2,000 to 20,000) as a nonionic emulsifier (US Patent 3,911,138); or by using a polyoxyethylene alkyl ether or polyoxyalkyl allyl ether or the simultaneous use of the above-mentioned fatty acids, non-ionic emulsifiers and the above-mentioned auxiliary emulsifier (West German patent application DT-OS 2630589).

Perfluorkarbonforbindelsene som skal emulgeres, er de The perfluorocarbon compounds to be emulsified are those

som ikke medfører skadelige virkninger på organer eller vev, og er mettede perfluorkarbonforbindelser som fortrinnsvis inneholder ialt 9 til 12 karbonatomer, hvorav noen eller alle danner minst én mettet alicyklisk ring, heterocyklisk ring sammen med hetero-nitrogenatomet og/eller oksygenatomet, alifatisk, tertiært amin sammen med nitrogenatomet eller alifatisk eter sammen med oksygenatomet eller -atomene. which do not cause harmful effects on organs or tissues, and are saturated perfluorocarbon compounds that preferably contain a total of 9 to 12 carbon atoms, some or all of which form at least one saturated alicyclic ring, heterocyclic ring together with the hetero-nitrogen atom and/or oxygen atom, aliphatic, tertiary amine together with the nitrogen atom or aliphatic ether together with the oxygen atom or atoms.

Den første gruppe av perfluorkarbonforbindelsene som anvendes ifølge oppfinnelsen, er et perfluoralkan, perfluor-cykloalkan eller perfluor(alkylcykloalkan) som omfatter f.eks. perf luor (Cg_^2-al'caner) så som perf luordekan, og perfluor-dodekan; perf luor (C^^-alkylcykloheksaner) så som perfluor-(metylpropylcykloheksaner), perfluor(butylcykloheksaner), perfluor(trimetylcykloheksaner), perfluor(etylpropylcyklo-heksaner) og perfluor(pentylcykloheksaner); perfluordekalin, perfluor(metyldekaliner\ og perfluor(dimetyldefcaliner). The first group of the perfluorocarbon compounds used according to the invention is a perfluoroalkane, perfluorocycloalkane or perfluoro(alkylcycloalkane) which comprises e.g. perfluoro (C8-2-alkanes) such as perfluorododecane and perfluorododecane; perfluoro (C 1 -alkylcyclohexanes) such as perfluoro-(methylpropylcyclohexanes), perfluoro(butylcyclohexanes), perfluoro(trimethylcyclohexanes), perfluoro(ethylpropylcyclohexanes) and perfluoro(pentylcyclohexanes); perfluorodecalin, perfluoro(methyldecalins\ and perfluoro(dimethyldefcalins).

Den annen gruppe er en perfluor(alkyl-mettet heterocyklisk forbindelse) som omfatter f.eks. perfluor(alkyltetrahydro-pyraner) så som perfluor(butyltetrahydropyraner), perfluor-(pentyltetrahydropyraner) og perfluor(heksyltetrahydropyraner); perfluor(alkyltetrahydrofuraner) så som perfluor(pentyl-tetrahydrofuraner), perfluor(heksyltetrahydrofuraner) og perfluor(heptyltetrahydrofuraner); perfluor(N-alkylpiperidiner) så som perfluor(N-pentylpiperidiner), perfluor(N-heksyl-piperidiner) og perfluor(N-butylpiperidin); og perfluor-(N-alkylmorfoliner) så som perfluor(N-pentylmorfoliner), perfluor(N-heksylmorfoliner) og perfluor(N-heptylmorfoliner). The second group is a perfluoro (alkyl-saturated heterocyclic compound) comprising e.g. perfluoro(alkyltetrahydropyrans) such as perfluoro(butyltetrahydropyrans), perfluoro-(pentyltetrahydropyrans) and perfluoro(hexyltetrahydropyrans); perfluoro(alkyltetrahydrofurans) such as perfluoro(pentyltetrahydrofurans), perfluoro(hexyltetrahydrofurans) and perfluoro(heptyltetrahydrofurans); perfluoro(N-alkylpiperidines) such as perfluoro(N-pentylpiperidines), perfluoro(N-hexylpiperidines) and perfluoro(N-butylpiperidines); and perfluoro-(N-alkylmorpholines) such as perfluoro(N-pentylmorpholines), perfluoro(N-hexylmorpholines) and perfluoro(N-heptylmorpholines).

Den tredje gruppe er et perfluor(tert-amin) som omfatter f.eks. perfluor(tributylamin), perfluor(dietylheksylamin), perfluor(dipropylbutylamin) og perfluor(dietylcykloheksylamin); og et perfluor(dioksaalkan), dvs. perfluor(alkylenglykol-dialkyleter), så som perfluor-(3,8-dioksa-2,9-dimetyldekan) eller perfluor(tetrametylenglykol-diisopropyleter), perfluor- The third group is a perfluoro(tert-amine) which includes e.g. perfluoro(tributylamine), perfluoro(diethylhexylamine), perfluoro(dipropylbutylamine) and perfluoro(diethylcyclohexylamine); and a perfluoro(dioxaalkane), i.e. perfluoro(alkylene glycol dialkyl ether), such as perfluoro-(3,8-dioxa-2,9-dimethyldecane) or perfluoro(tetramethylene glycol diisopropyl ether), perfluoro-

(3,7-dioksa-2,8-dimetylnonan) eller perfluor(trimetylen-glykol-diisopropyleter) og perfluor(4,6-dioksa-5,5-dimetyl-nonan), eller perfluor(isopropylenglykol-di-n-propyleter). (3,7-dioxa-2,8-dimethylnonane) or perfluoro(trimethylene glycol-diisopropyl ether) and perfluoro(4,6-dioxa-5,5-dimethyl-nonane), or perfluoro(isopropylene glycol-di-n-propyl ether ).

Den således fremstilte emulsjon av PFC i den modifiserte Ringers oppløsning har en partikkelstørrelse på 0,05 til The thus produced emulsion of PFC in the modified Ringer's solution has a particle size of 0.05 to

0,3 y, inneholder 10 til 50% (vekt/volum) av PFC, 2 til 5% 0.3 y, contains 10 to 50% (w/v) of PFC, 2 to 5%

(vekt/volum) av en emulgator, og, hvis nødvendig, 0,1 til 1,0% (w/v) of an emulsifier, and, if necessary, 0.1 to 1.0%

(vekt/volum) av en hjelpe-emulgator, og kan lagres i stabil tilstand i lengere tid. (weight/volume) of an auxiliary emulsifier, and can be stored in a stable state for a longer time.

Det foreliggende perfusat for preservering av et organ The present perfusate for preservation of an organ

for transplantering fremstilles, før bruk, ved å blande sammen den ovennevnte PFC-emulsjon, et kommersielt storfe- eller menneske-albumin og den ovennevnte modifiserte Ringers opp-løsning, slik at den resulterende væske kan inneholde 7,5 til 12,5% (vekt/volum) av PFC og 1 til 8% (vekt/volum) av albumin. Hvis nødvendig, kan slike legemidler som prokain-hydroklorid, heparin, fenoksybenzamin, insulin, deksametason ("Decadron"), metylprednisolon, antibiotika og urokinase tilsettes. De ovenfor angitte grenser for PFC-konsentrasjon ble satt opp for å sikre overføringsoverlevning efter transplantering av organet preservert ved perfusjon av væsken. Konsentrasjonen av albumin innenfor de ovennevnte grenser er egnet for å regulere det kolloide, osmotiske trykk slik at perfusjonsvæsken kan holdes fysiologisk isoton. for transplantation is prepared, before use, by mixing together the above PFC emulsion, a commercial bovine or human albumin and the above modified Ringer's solution, so that the resulting liquid may contain 7.5 to 12.5% ( weight/volume) of PFC and 1 to 8% (weight/volume) of albumin. If necessary, such drugs as procaine hydrochloride, heparin, phenoxybenzamine, insulin, dexamethasone ("Decadron"), methylprednisolone, antibiotics, and urokinase may be added. The above limits for PFC concentration were set up to ensure transplant survival after transplantation of the organ preserved by perfusion of the liquid. The concentration of albumin within the above-mentioned limits is suitable for regulating the colloidal osmotic pressure so that the perfusion fluid can be kept physiologically isotonic.

Preserveringen av et organ som skal transplanteres, utføres på vanlig måte under oksygenering med oksygen ved hjelp av vanlig utstyr. F.eks. blandes sammen 400 ml av en 25% The preservation of an organ to be transplanted is carried out in the usual way under oxygenation with oxygen using ordinary equipment. E.g. mixed together 400 ml of a 25%

(vekt/volum) PFC-emulsjon, 360 ml av den modifiserte Ringers oppløsning og 240 ml av en 25% (vekt/volum) menneske-albumin-oppløsning i den modifiserte Ringers oppløsning for å gi totalt 1 liter. Den resulterende blanding innføres i et perfusat-reservoir og perfuseres gjennom organet som skal transplanteres, mens det oksygeneres med en blandet gass (95-98% oksygen og 5-2% karbondioksyd) eller oksygen alene ved hjelp av en oksygenator av membran-typen eller bobletypen. Sirkulasjons-hastigheten for perfusatet er 15 til 50 ml/g nyre/time, og perfusatet ble oksygenert med 95% 02~5% CO2 ved en strømnings-hastighet på 30 til 1500 ml/min. Hvis nødvendig kan de ovenfor angitte legemidler settes til perfusatet uten å skade (w/v) PFC emulsion, 360 ml of the modified Ringer's solution and 240 ml of a 25% (w/v) human albumin solution in the modified Ringer's solution to give a total of 1 liter. The resulting mixture is introduced into a perfusate reservoir and perfused through the organ to be transplanted, while being oxygenated with a mixed gas (95-98% oxygen and 5-2% carbon dioxide) or oxygen alone using a membrane-type oxygenator or the bubble type. The circulation rate of the perfusate is 15 to 50 ml/g kidney/hour, and the perfusate was oxygenated with 95% O 2 ~ 5% CO 2 at a flow rate of 30 to 1500 ml/min. If necessary, the drugs listed above can be added to the perfusate without harm

perfusatet. Ved perfusjonspreserveringen er det også mulig å resirkulere, ved hjelp av en pulserende pumpe, perfusatet som føres til arterie-sidereservoiret i et organ-preserveringsutstyr. Ved langtids preservering er det ønskelig å fornye perfusatet på passende måte. Perfusatet ifølge oppfinnelsen kan anvendes ikke bare ved perfusjonspreservering, men også på operasjonsbenken. the perfusate. In the case of perfusion preservation, it is also possible to recirculate, by means of a pulsating pump, the perfusate which is led to the artery side reservoir in an organ preservation device. For long-term preservation, it is desirable to renew the perfusate in an appropriate manner. The perfusate according to the invention can be used not only for perfusion preservation, but also on the operating table.

Fremgangsmåten gjør det mulig å preservere et organ meget sikkert i lang tid inntil transplantering finner sted. Eftersom overførings-overlevelsesgraden er meget høy, vil foreliggende fremgangsmåte sikre kommersiell suksess ved organ-transplantering ved praktisk medisinsk behandling. The procedure makes it possible to preserve an organ very safely for a long time until transplantation takes place. Since the transfer survival rate is very high, the present method will ensure commercial success in organ transplantation in practical medical treatment.

Illustrerende eksempler på fremgangsmåtene for fremstilling av hver komponent i det foreliggende perfusat og fremgangsmåten for fremstilling av perfusatet, er beskrevet nedenfor. Symbolet "% (vekt/volum)" som er anvendt i beskrivelse og krav, betyr vektmengden av et materiale (gram) basert på 100 ml av den resulterende væske. Illustrative examples of the methods for producing each component in the present perfusate and the method for producing the perfusate are described below. The symbol "% (w/v)" used in the description and claims means the amount by weight of a material (grams) based on 100 ml of the resulting liquid.

Fremstillings- eksempel 1 Manufacturing example 1

Fremstilling av fluorkarbon-emulsjon: Preparation of fluorocarbon emulsion:

I 8 liter av en modifisert Ringers oppløsning (beskrevet senere) ble oppløst 300 g av en polyoksyetylen-polyoksypropylen-kopolymer (molekylvekt 8.350). Efter tilsetning av 3 kg perfluordekalin ble den resulterende blanding omrørt i en blander for å danne en grov emulsjon. Den grove emulsjon ble ført til beholderen i en emulgeringsanordning av jet-typen (homogenisator av Monton-Gaulin-typen) for å sirkulere emulsjonen. Emulgering ble foretatt ved 35 1 5°C under et trykk på In 8 liters of a modified Ringer's solution (described later) was dissolved 300 g of a polyoxyethylene-polyoxypropylene copolymer (molecular weight 8,350). After adding 3 kg of perfluorodecalin, the resulting mixture was stirred in a mixer to form a coarse emulsion. The coarse emulsion was fed to the container in a jet type emulsifier (Monton-Gaulin type homogenizer) to circulate the emulsion. Emulsification was carried out at 35 1 5°C under a pressure of

200 til 50O kg/cm 2. Konsentrasjonen av perfluordekalin i den resulterende, fine emulsjon var 31,3% (vekt/volum), og den gjennomsnittlige partikkeldiameter var 0,09 til 0,1 u, som målt ved sentrifugal-sedimenterings-metoden. Efter 6 måneders lagring av emulsjonen ved 4°C ble det ikke iakttatt noen sammenflytning av partiklene, og den gjennomsnittlige partikkeldiameter holdt seg tilnærmet uendret. 200 to 500 kg/cm 2 . The concentration of perfluorodecalin in the resulting fine emulsion was 31.3% (w/v), and the average particle diameter was 0.09 to 0.1 µ, as measured by the centrifugal sedimentation method. . After 6 months of storage of the emulsion at 4°C, no coalescence of the particles was observed, and the average particle diameter remained approximately unchanged.

Fremstilling av albumin-oppløsning: Preparation of albumin solution:

Et kommersielt preparat av menneskeserum-albumin ble oppløst i en konsentrasjon på 25% (vekt/volum) i den modifiserte Ringers oppløsning beskrevet nedenfor. A commercial preparation of human serum albumin was dissolved at a concentration of 25% (w/v) in the modified Ringer's solution described below.

Fremstilling av modifisert Ringers oppløsning: Preparation of modified Ringer's solution:

En modifisert Ringers oppløsning ble fremstilt ved å oppløse i destillert vann, uttrykt i g/liter, 6,51 NaCl, A modified Ringer's solution was prepared by dissolving in distilled water, expressed in g/liter, 6.51 NaCl,

0,4 MgS04, 0,8 KC1, 0,24 NaHC03, 0,14 Na2HP04, 6,0 glukose, for å danne en oppløsning med følgende elektrolytt-sammensetning, uttrykt som mekv./liter: 112 Na<+>, 11 K<+>, 7 Mg<++>, 118 Cl", 3 HC03~, 2 HP04 , 7 S04 , 33 glukose. 0.4 MgSO4, 0.8 KCl, 0.24 NaHCO3, 0.14 Na2HP04, 6.0 glucose, to form a solution with the following electrolyte composition, expressed as meq./liter: 112 Na<+>, 11 K<+>, 7 Mg<++>, 118 Cl", 3 HC03~, 2 HP04 , 7 SO4 , 33 glucose.

Blanding av komponent-væsker: Mixing of component liquids:

En mengde på 570 ml av den modifiserte Ringers oppløsning og 330 ml av fluorkarbon-emulsjonen ble blandet og om-hyggelig omrørt. Blandingen ble sterilisert ved oppvarmning i en sterilisator ved 115°C i 12 minutter. Den steriliserte blanding ble blandet med 100 ml av albuminoppløsningen som var ført gjennom et bakteriefilter. Den resulterende blanding ble lagret på et kjølig sted ved 1 til 10°C og anvendt efter behov som perfusjonsvæske for preservering av et organ for transplantering. An amount of 570 ml of the modified Ringer's solution and 330 ml of the fluorocarbon emulsion were mixed and gently stirred. The mixture was sterilized by heating in a sterilizer at 115°C for 12 minutes. The sterilized mixture was mixed with 100 ml of the albumin solution which had been passed through a bacterial filter. The resulting mixture was stored in a cool place at 1 to 10°C and used as needed as perfusion fluid for preservation of an organ for transplantation.

Fremstillingseksempel 2 Manufacturing example 2

Fremstilling av perfluorkarbon-emulsjon: Preparation of perfluorocarbon emulsion:

I 8 liter av den modifiserte Ringers oppløsning ble oppløst 330 g polyoksyetylen-oktyleter med en gjennomsnittlig molekylvekt på 3.500. Til oppløsningen ble satt 40 g soya-bønne-fosfolipid og 2 g kaliumoleat. Blandingen ble omrørt i en blander for å danne en suspensjon. Suspensjonen ble blandet med 3 kg perfluor(tributylamin) og omrørt i en blander for å danne en grov emulsjon. Den grove emulsjon ble emulgert videre på samme måte som i eksempel 1. Den således oppnådde fine emulsjon ble fordelt i ampuller og sterilisert ved oppvarmning i en roterende sterilisator ved 115°C i 12 minutter. Konsentrasjonen av perfluorkarbon i den. steriliserte emulsjon var 29,7% (vekt/volum). Ved lagring ved 4°C i 6 måneder viste emulsjonen ingen sammenvoksing av partiklene. In 8 liters of the modified Ringer's solution, 330 g of polyoxyethylene octyl ether with an average molecular weight of 3,500 were dissolved. 40 g of soya-bean phospholipid and 2 g of potassium oleate were added to the solution. The mixture was stirred in a blender to form a suspension. The suspension was mixed with 3 kg of perfluoro(tributylamine) and stirred in a mixer to form a coarse emulsion. The coarse emulsion was further emulsified in the same way as in example 1. The thus obtained fine emulsion was distributed into ampoules and sterilized by heating in a rotary sterilizer at 115°C for 12 minutes. The concentration of perfluorocarbon in it. sterilized emulsion was 29.7% (weight/volume). When stored at 4°C for 6 months, the emulsion showed no coalescence of the particles.

Blanding av komponent-væsker: Mixing of component liquids:

En mengde på 550 ml av den modifiserte Ringers oppløsning anvendt i Fremstillingseksempel 1, 100 ml av albumin-oppløsningen og 350 ml av fluorkarbon-emulsjonen oppnådd ovenfor, ble blandet. Den blandede væske ble lagret på et kjølig sted ved 1 til 10°C og anvendt efter behov som en perfusjonsvæske for preservering av et organ for transplantering. An amount of 550 ml of the modified Ringer's solution used in Preparation Example 1, 100 ml of the albumin solution and 350 ml of the fluorocarbon emulsion obtained above were mixed. The mixed fluid was stored in a cool place at 1 to 10°C and used as needed as a perfusion fluid for preservation of an organ for transplantation.

Fremstillingseksempel 3 Manufacturing example 3

Fremgangsmåtene i Fremstillingseksempel 1 ble gjentatt, bortsett fra at perfluormetylpropylcykloheksan ble anvendt istedenfor perfluordekalin. Den oppnådde perfusjonsvæske hadde lignende egenskaper som den som ble oppnådd i Fremstillingseksempel 1. The procedures in Preparation Example 1 were repeated, except that perfluoromethylpropylcyclohexane was used instead of perfluorodecalin. The perfusion fluid obtained had similar properties to that obtained in Preparation Example 1.

Fremstillingseksempel 4 Manufacturing example 4

Fremgangsmåten i Fremstillingseksempel 1 ble gjentatt, bortsett fra at hver av perfluorbutylcykloheksan, perfluor-trimetylcykloheksan, perfluoretylpropylcykloheksan, perfluor-metyldekalin,' perfluorheksyltetrahydropyran, perfluor-pentyltetrahydrofuran, perfluorheptyltetrahydrofuran og perfluordekan ble anvendt istedenfor perfluordekalin. De oppnådde perfusjonsvæsker lignet på den som bie oppnådd i Fremstillingseksempel 1. The procedure in Preparation Example 1 was repeated, except that each of perfluorobutylcyclohexane, perfluorotrimethylcyclohexane, perfluoroethylpropylcyclohexane, perfluoromethyldecalin,' perfluorohexyltetrahydropyran, perfluoropentyltetrahydrofuran, perfluoroheptyltetrahydrofuran and perfluorodecane was used instead of perfluorodecalin. The perfusion fluids obtained were similar to that obtained in Preparation Example 1.

Fremstillingseksempel 5 Manufacturing example 5

Fremgangsmåtene i Fremstillingseksempel 1 ble gjentatt, bortsett fra at hver av perfluor-N,N-dibutylmonometylamin, perfluor-N,N-dietylpentylamin, perfluor-N,N-dipropylbutylamin, perfluortripropylamin, perfluor-N,N-dietylcykloheksylamin, perfluor-N-pentylpiperidin, perfluor-N-heksylpiperidin, perfluor-N-butyl-piperidin, perfluor-N-pentylmorfolin, perfluor-N-heksylmorfolin, og perfluor-N-heptylmorfolin ble anvendt istedenfor perfluordekalin. De oppnådde perfusjonsvæsker lignet på de som ble oppnådd i Fremstillingseksempel 1. The procedures in Preparation Example 1 were repeated, except that each of perfluoro-N,N-dibutylmonomethylamine, perfluoro-N,N-diethylpentylamine, perfluoro-N,N-dipropylbutylamine, perfluorotripropylamine, perfluoro-N,N-diethylcyclohexylamine, perfluoro-N- pentylpiperidine, perfluoro-N-hexylpiperidine, perfluoro-N-butyl-piperidine, perfluoro-N-pentylmorpholine, perfluoro-N-hexylmorpholine, and perfluoro-N-heptylmorpholine were used instead of perfluorodecalin. The perfusion fluids obtained were similar to those obtained in Preparation Example 1.

Fremstillingseksempel 6 Manufacturing example 6

Fremgangsmåtene ifølge Fremstillingseksempel 1 ble gjentatt, bortsett fra at perfluortributylamin ble anvendt istedenfor perfluordekalin. Den oppnådde perfusjonsvæske lignet på den som ble oppnådd i Fremstillingseksempel 1. The procedures according to Preparation Example 1 were repeated, except that perfluorotributylamine was used instead of perfluorodecalin. The perfusion fluid obtained was similar to that obtained in Preparation Example 1.

Fremstillingseksempel 7 Manufacturing example 7

Fremgangsmåten ifølge Fremstillingseksempel 1 ble The procedure according to Manufacturing Example 1 was

gjentatt, bortsett fra at en polyoksyetylen-polyoksypropylen-kopolymer med en molekylvekt på 15.800 ble anvendt istedenfor kopolymeren med en molekylvekt på 8.350. Den oppnådde perfusjonsvæske hadde lignende egenskaper som den som ble oppnådd i Fremstillingseksempel 1. repeated, except that a polyoxyethylene-polyoxypropylene copolymer having a molecular weight of 15,800 was used instead of the copolymer having a molecular weight of 8,350. The perfusion fluid obtained had similar properties to that obtained in Preparation Example 1.

Nedenfor er vist eksempler på sammenligningsforsøk for Examples of comparison tests are shown below

å demonstrere ved dyreforsøk effektiviteten av perfusjons-preserveringsvæskene ifølge oppfinnelsen ved transplantering av nyre preservert ved perfusjon. to demonstrate in animal experiments the effectiveness of the perfusion preservation fluids according to the invention when transplanting a kidney preserved by perfusion.

Overlevelsen eller døden ved overføringen ble bestemt Survival or death at the time of transfer was determined

ved å iaktta funksjonen hos den overførte nyre efter at den kontralaterale, normale nyre var fjernet. I tabellene betyr symbolet "E.F." (tidlig funksjon) at urinering ble iakttatt i 2 dager efter den kontralaterale nefrektomi; by observing the function of the transplanted kidney after the contralateral, normal kidney had been removed. In the tables, the symbol "E.F." (early function) that urination was observed for 2 days after the contralateral nephrectomy;

symbolet "L.F." (sen funksjon) betyr at ingen urinering ble iakttatt i 2 dager efter den kontralaterale nefrektomi, the symbol "L.F." (late function) means that no urination was observed for 2 days after the contralateral nephrectomy,

men derefter forbedret nyrens funksjon seg gradvis inntil urinering ble iakttatt og forsøksdyret overlevde; symbolet "N" but thereafter renal function gradually improved until urination was observed and the subject survived; the symbol "N"

(nekrose" betyr at vevene i lokaliserte områder av den transplanterte nyre døde før den kontralaterale nefrektomi (forsøket ble avbrutt); og "A.T.N.(A)" (akutt tubular nekrose (Anuria)) betyr at efter den kontralaterale nefrektomi led dyret av anuria, apetitt-tap og hyppig brekning inntil det døde på grunn av akutt nyresvikt. Symbolet "A.T.N.(H)" (necrosis) means that the tissues in localized areas of the transplanted kidney died before the contralateral nephrectomy (experiment was aborted); and "A.T.N.(A)" (Acute Tubular Necrosis (Anuria)) means that after the contralateral nephrectomy the animal suffered from anuria, loss of appetite and frequent vomiting until death due to acute kidney failure Symbol "A.T.N.(H)"

(akutt tubular nekrose (Hematuria)) betyr videre at forsøks-dyret døde på grunn av anuri som forårsaket hematuri. (acute tubular necrosis (Hematuria)) further means that the experimental animal died due to anuria which caused hematuria.

Symbolet "N.F." (ingen funksjon) betyr ingen funksjon. The symbol "N.F." (no function) means no function.

Forsøksekseropel 1 Test run 1

Optimal PFC konsentrasjon i preserveringsvæske: Optimum PFC concentration in preservation liquid:

Det er nødvendig og vesentlig å bestemme PFC-konsentrasjonen som er mest egnet for perfusjon, fordi med økning i PFC-konsentrasjonen i en PFC-emulsjon, øker emul-sjonens oksygenbærende evne, mens på den annen side øker viskositeten betydelig ved lave temperaturer. For å bestemme den optimale PFC-konsentrasjon under perfusjon ble en serie av perfusjonsvæsker med varierende PFC-konsentrasjoner fremstilt under anvendelse av som basal saltoppløsning en modifisert Collins oppløsning (M.C.S.) (The Lancet, 2, 1219-1222 (1969)) som sies å være den mest gunstige for hypoterm lagring av organer og har en elektrolytt-sammensetning som ligner på intracellular væske. Varierende mengder av fluorkarbon-emulsjonen oppnådd i Fremstillingseksempel 2 ble satt til M.C.S, slik at de endelige PFC-konsentrasjoner i de således oppnådde perfusjonsvæsker kan bli 5, 7,5, 10, 12,5 og 15% It is necessary and essential to determine the PFC concentration that is most suitable for perfusion, because with an increase in the PFC concentration in a PFC emulsion, the oxygen-carrying capacity of the emulsion increases, while on the other hand, the viscosity increases significantly at low temperatures. To determine the optimal PFC concentration during perfusion, a series of perfusion fluids with varying PFC concentrations were prepared using as basal saline a modified Collins solution (M.C.S.) (The Lancet, 2, 1219-1222 (1969)) which is said to be the most favorable for hypothermic storage of organs and have an electrolyte composition similar to intracellular fluid. Varying amounts of the fluorocarbon emulsion obtained in Manufacturing Example 2 were added to M.C.S, so that the final PFC concentrations in the thus obtained perfusion fluids can be 5, 7.5, 10, 12.5 and 15%

(vekt/volum). Forsøk ble foretatt for å preservere hundenyrer for transplantering ved perfusjon med de ovennevnte væsker ved 5 til 8°C ved en perfusjons-strømningshastighet på 15 til 18 ml/g/time i 2\ timer under oksygenering med en oksygenholdig gass <*>(95%02» 5%C02> ved en s^rømnings-hastighet på 300 til 500 ml/minutt. Ved å anvende 5 hunder pr. gruppe ble de preserverte nyrer autotransplantert. På den 7. dag efter autotransplanteringen, ble den kontralaterale, normale nyre hos hver hund tatt ut, og de påfølgende over-levelsesdager for hver hund ble tellet. Når en hund overlevet i 4 uker eller lenger, ble overføringsoverlevelsen antatt å være positiv, fordi i en slik hund holdt efter 2 uker både BUN (blod-urinstoff-nitrogen) og kreatinin-nivåene seg normale og urinering ble iakttatt. Fra de oppnådde data ble den optimale PFC-konsentrasjon i perfusatet bestemt. (weight/volume). Attempts were made to preserve canine kidneys for transplantation by perfusion with the above fluids at 5 to 8°C at a perfusion flow rate of 15 to 18 ml/g/hr for 2 hours under oxygenation with an oxygen-containing gas <*>(95 %02»5%CO2> at a flow rate of 300 to 500 ml/minute. Using 5 dogs per group, the preserved kidneys were autotransplanted. On the 7th day after the autotransplantation, the contralateral normal kidney was in each dog removed, and the subsequent days of survival for each dog were counted. When a dog survived for 4 weeks or longer, the transfer survival was assumed to be positive, because in such a dog after 2 weeks both BUN (blood urea -nitrogen) and creatinine levels were normal and urination was observed.From the data obtained, the optimal PFC concentration in the perfusate was determined.

Forsøket ble .foretatt på vanlig måte i henhold til følgende prosessforløp: The experiment was carried out in the usual way according to the following process:

De oppnådde resultater var som vist i tabell 2. The results obtained were as shown in table 2.

Som det vil sees av tabell 2, ble en høy grad av overførings-overlevelse oppnådd ved en PFC-konsentrasjon på 7,5 til 12,5% As will be seen from Table 2, a high degree of transmission survival was achieved at a PFC concentration of 7.5 to 12.5%

(vekt/volum). Hvis PFC-konsentrasjonen overstiger 12,5% (weight/volume). If the PFC concentration exceeds 12.5%

(vekt/volum) og når 15% (vekt/volum) ble hematuri iakttatt (weight/volume) and when 15% (weight/volume) hematuria was observed

i alle tilfeller ved gjenopptagelse av blodstrømmen efter transplantering. To hunder som overlevde i over 2 uker, viste tegn på hematuri i flere dager efter kontralateral nefrektomi og kom seg derefter og overlevde. På grunnlag av de ovenstående resultater ble det konkludert at en perfusjonsvæske regulert til en PFC-konsentrasjon på 10% (vekt/volum) er mest effektiv for perfusjonspreservering av en uttatt nyre. in all cases upon resumption of blood flow after transplantation. Two dogs that survived for more than 2 weeks showed signs of hematuria for several days after contralateral nephrectomy and then recovered and survived. On the basis of the above results, it was concluded that a perfusion fluid regulated to a PFC concentration of 10% (weight/volume) is most effective for perfusion preservation of a removed kidney.

Forsøkseksempel. 2 Experimental example. 2

Basal saltoppløsning: Basal saline solution:

Langtids lavtemperatur-perfusjonspreserveringsforsøk Long-term low-temperature perfusion preservation trial

ble foretatt for å velge en egnet basal saltoppløsning. De undersøkte saltoppløsninger var M.C.S, (beskrevet ovenfor), Ringers oppløsning og modifisert Ringers oppløsning (M.R.S.) fremstilt i fremstillingseksempel 1. Perfusjonsvæsker for preservering ble fremstilt ved å sette perfluorkarbon-emulsjonen ifølge Fremstillingseksempel 2 og storfeserum-albuminet til en saltoppløsning slik at den endelige konsentrasjon blir 10% (vekt/volum) av PFC og 6% (vekt/volum) av albumin. Perfusjon ble foretatt på hundenyrer (5 pr. gruppe) ved 5 til 8°C i 72 timer ved å følge fremgangsmåten ifølge Forsøkseksempel 1. Efter transplantering og gjenopptagelse av blodstrømmen, ble undersøkelser foretatt med hensyn til blod-strømmen gjennom nyren, nyrens farve og tone, urinering, was carried out to select a suitable basal salt solution. The saline solutions investigated were M.C.S, (described above), Ringer's solution and modified Ringer's solution (M.R.S.) prepared in Preparation Example 1. Perfusion fluids for preservation were prepared by putting the perfluorocarbon emulsion according to Preparation Example 2 and the bovine serum albumin into a saline solution so that the final concentration becomes 10% (w/v) of PFC and 6% (w/v) of albumin. Perfusion was carried out on dog kidneys (5 per group) at 5 to 8°C for 72 hours by following the procedure according to Test Example 1. After transplantation and resumption of blood flow, examinations were carried out with regard to the blood flow through the kidney, the color of the kidney and tone, urination,

og symptomer efter kontralateral nefrektomi foretatt på den 7. dag efter transplantering. Perfusatet (totalt volum 2000 ml) ble ikke fornyet i løpet av 72 timer med perfusjon, men ble resirkulert med en hastighet på 15-18 ml/g/time. Bortsett fra de tilfeller hvor M.R.S, ble anvendt som basal saltoppløsning, var transplanteringsresultåtene meget ugunstige, og nesten alle forsøksdyrene døde på grunn av akutt nyresvikt i løpet av 10 dager efter den kontralaterale nefrektomi. I de tilfeller hvor M.R.S, ble anvendt som basal saltoppløsning kom derimot alle dyrene seg i alle tilfeller uten komplikasjoner. and symptoms after contralateral nephrectomy performed on the 7th day after transplantation. The perfusate (total volume 2000 ml) was not renewed during 72 hours of perfusion, but was recirculated at a rate of 15-18 ml/g/hour. Apart from the cases where M.R.S was used as basal saline, the transplantation results were very unfavorable, and almost all the experimental animals died due to acute renal failure within 10 days after the contralateral nephrectomy. In the cases where M.R.S was used as basal salt solution, however, all the animals recovered in all cases without complications.

Forsøkseksempel 3 Experimental example 3

Virkning av albumin-konsentrasjon i perfusat på hundenyre: Perfusatene anvendt ved dette forsøk var 10% PFC-emulsjon i modifisert Ringers oppløsning, som ble fremstilt ved å anvende PFC-emulsjon fremstilt i Fremstillingseksempel 6, og inneholdt forskjellige konsentrasjoner av menneskealbumin. Nyrene ble perfusert i 72 timer ved 5 til 8°C under oksygenering med den oksygenholdige gass anvendt i Forsøkseksempel 1, Effect of albumin concentration in perfusate on dog kidney: The perfusates used in this experiment were 10% PFC emulsion in modified Ringer's solution, which was prepared by using the PFC emulsion prepared in Preparation Example 6, and contained different concentrations of human albumin. The kidneys were perfused for 72 hours at 5 to 8°C under oxygenation with the oxygen-containing gas used in Experimental Example 1,

ved en strømningshastighet på 300 til 500 ml/min. og ble derefter autotransplantert som i Forsøkseksempel 1. Perfusjons-strømningshastigheten ble holdt mellom 15 og 18 ml/g/time under perfusjonen. Den kontralaterale nefrektomi ble utført en uke efter autotransplanteringen. at a flow rate of 300 to 500 ml/min. and was then autotransplanted as in Experimental Example 1. The perfusion flow rate was maintained between 15 and 18 ml/g/hr during the perfusion. The contralateral nephrectomy was performed one week after the autotransplantation.

Resultatene var som vist i tabell 3. The results were as shown in Table 3.

Forsøkseksempel 4 Experimental example 4

Langtids-lavtemperatur perfusjon av nyre for transplantering: Transplanteringsforsøk på hundenyrer ble utført ved en fremgangsmåte lik den som er beskrevet i Forsøkseksempel 1. Hver nyre ble preservert i 1 uke ved perfusjon ved 5 til 8°C Long-term low-temperature perfusion of kidney for transplantation: Transplantation experiments on dog kidneys were performed by a procedure similar to that described in Experimental Example 1. Each kidney was preserved for 1 week by perfusion at 5 to 8°C

og en perfusjonsstrømningshastighet på 15 til 18 mg/g/time under oksygenering med gassen ved en strømningshastighet på. and a perfusion flow rate of 15 to 18 mg/g/hr during oxygenation with the gas at a flow rate of

300 til 500 ml/min. Perfusjonsvæsken ble fremstilt ved å anvende M.R.S. ifølge Fremstillingseksempel 1 som basal salt-oppløsning og å tilsette storfeserum-albumin og PFC- 300 to 500 ml/min. The perfusion fluid was prepared by using the M.R.S. according to Preparation example 1 as a basal salt solution and to add bovine serum albumin and PFC

emulsjonen ifølge Fremstillingseksempel 2 eller en PFC-emulsjon fremstilt på samme måte som i Fremstillingseksempel 2, bortsett fra at perfluordekalin ble anvendt istedenfor perfluortributylamin. Konsentrasjonene av albumin og PFC i perfusjonsvæsken var henholdsvis 6% (vekt/volum) og 10% the emulsion according to Preparation Example 2 or a PFC emulsion prepared in the same way as in Preparation Example 2, except that perfluorodecalin was used instead of perfluorotributylamine. The concentrations of albumin and PFC in the perfusion fluid were 6% (weight/volume) and 10% respectively

(vekt/volum). Efter en uke med perfusjonspreservering ble nyrene autotransplantert som i Forsøkseksempel 1. Den kontralaterale nefrektomi ble utført efter en uke fra autotransplanteringen, og symptomer ble iakttatt. (weight/volume). After one week of perfusion preservation, the kidneys were autotransplanted as in Test Example 1. The contralateral nephrectomy was performed after one week from the autotransplantation, and symptoms were observed.

Resultatene var som vist i tabell 4. Plasma-nivåene for kreatinin og BUN for overlevende dyr ble normale efter 3 uker. The results were as shown in Table 4. The plasma levels of creatinine and BUN of surviving animals became normal after 3 weeks.

Forsøkseksempel 5 Experimental example 5

Under anvendelse av hundenyrer ble transplantasjons-forsøk utført på samme måte som i forsøkseksempel 1. Hver nyre ble preservert ved 18 til 22°C i 12 eller 24 timer ved perfusjon ved en perfusjonsstrømningshastighet på 40 til 50 ml/g/time under oksygenering med den blandede gass (9 5% 02 - 5% C02) ved en strømningshastighet på 300 til 500 ml/min. Perfusjonsvæsken ble fremstilt ved å anvende M.R.S, ifølge Fremstillingseksempel 1 som basal saltoppløsning og å tilsette PFC-emulsjonen ifølge Fremstillingseksempel 2 og et storfeserumalbumin. Konsentrasjonene av PFC og albumin i perfusjonsvæsken var henholdsvis 10% (vekt/volum) og 6% (vekt/volum). Efter 12 timer eller 24 timer med preservering ble nyrene autotransplantert. Den kontralaterale nefrektomi ble utført en uke efter autotransplanteringen, og symptomene ble iakttatt. I tabell 5 er vist resultatene fra de ovenstående forsøk, sammen med resultatene fra et kontrollforsøk hvor ingen PFC ble tilsatt, og et sammen-ligningsforsøk hvor M.C.S, ble anvendt som basal salt-oppløsning. Using dog kidneys, transplantation experiments were performed in the same manner as in Experimental Example 1. Each kidney was preserved at 18 to 22°C for 12 or 24 hours by perfusion at a perfusion flow rate of 40 to 50 ml/g/hour under oxygenation with the mixed gas (95% O2 - 5% C02) at a flow rate of 300 to 500 ml/min. The perfusion fluid was prepared by using M.R.S, according to Preparation Example 1 as basal saline and adding the PFC emulsion according to Preparation Example 2 and a bovine serum albumin. The concentrations of PFC and albumin in the perfusion fluid were respectively 10% (weight/volume) and 6% (weight/volume). After 12 hours or 24 hours of preservation, the kidneys were autotransplanted. The contralateral nephrectomy was performed one week after the autotransplantation, and the symptoms were observed. Table 5 shows the results from the above experiments, together with the results from a control experiment where no PFC was added, and a comparison experiment where M.C.S was used as basal salt solution.

Claims

1. Liquid for preservation by perfusion of an organ intended for transplantation, comprising a Ringer's solution in which albumin is dissolved, at least one emulsified, liquid perfluorocarbon compound and an emulsifier, characterized in that the concentration of potassium ions in the Ringer's solution is 8 to 20 meq. / liter.

2. Use of a liquid comprising a Ringer's solution in which albumin is dissolved and which has a concentration of potassium ions of 8-20 meq./litre, at least 1 emulsified, liquid perfluorocarbon compound and an emulsifier, the concentration of albumin preferably being 1 -8% (w/v) and of the perfluorocarbon compound 7.5 to 12.5% (w/v) based on the liquid, for preservation by perfusion of an organ for transplantation.