NO143500B - Analogifremgangsmaate ved fremstilling av antiviralt aktive n-(substituerte benzyl)-alkandiaminer - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en analogifremgangsmåte ved fremstilling av antiviralt aktive N-(substituerte benzyl)-alkandiaminer. De forbindelser som beskrives her er anvendbare for inaktivering eller inhibering av vira ved administrering enten til en infisert eller ikke-infisert vert. I tillegg er disse forbindelser nyttige som immuno-undertrykkende midler og som inhibitorer for blodplateaggregering.

Den effektive kontroll av virussykdommer oppnåes i første rekke for tiden ved hjelp av immuniseringsvaksiner. Ek-sempelvis er poliomyelitt, kopper, meslinger og influensa velkjente sykdommer hvori virale vaksiner har vist seg å være effektive. Imidlertid har virale vaksiner bare hatt en moderat suk-sess ved dyreprofylakse. Hver vaksine virker i første rekke mot en spesifikk virus og er ikke hydrofil i den beskyttelse den gir. Således har vaksiner ikke gitt en praktisk løsning mot det brede spektrum av infektiøse vira, selv når f.eks. begrenset til bare respirasjonsvira.

En mulighet til kontroll av virusbeslektede sykdommer, og særlig til spredningen av slike virussykdommer, har vært å søke efter medisinske midler eller chemoterapeutiske midler som er istand til å inhibere veksten av vira, og derved forhindre sykdommens spredning såvel som å forhindre ytterligere skade på celler og vev i dyreverten som ennu ikke er infisert. Hittil er bare et begrenset antall virusinfeksjoner, slik som kopper, Asia-influensa og forkjølelseskeratit blitt forhindret med kje-miske antivirale midler. Sulfohamider og antibiotika som har re-volusjonert behandlingen av bakterieinfeksjoner har praktisk talt ingen effekt på virusinfeksjoner. Visse infeksjoner bevirket av store vira, slik som lymphogranuloma venereum, psittacosis og trachoma er med hell blitt behandlet under anvendelse av antibiotika og sulfapreparater. Imidlertid har hovedmengden av infeksjoner ikke vært mottagelige for angrep av chemoterapeutiske midler. Det fremgår således at der er et behov for nye chemoterapeutiske midler som er effektive overfor et bredt område av virussykdommer, og som samtidig ikke er toksiske overfor verten.

Som et resultat av en lang rekke undersøkelser er der nu funnet en ny klasse av N-(substituerte benzyl)alkandiaminer som er spesielt anvendbare antivirale midler. Disse forbindelser er effektive overfor et vidt spektrum av virusinfeksjoner og kan anvendes ved behandling av slike infeksjoner enten profylaktisk eller terapeutisk.

Såvidt vites er de forbindelser som beskrives her nye forbindelser som hverken er blitt beskrevet eller rapportert i litteraturen. Ennvidere tilhører disse forbindelser en klasse

av N-(substituerte benzyl)alkandiaminer som hittil ikke er kjent for å besidde antiviral aktivitet. De utviser et bredt spektrum av antiviral aktivitet i varierende grader hvilket ikke har kun-net forutsies fra kjennskap til teknikkens stand.

Foreliggende oppfinnelse angår således en analogifremgangsmåte ved fremstilling av antiviralt aktive N-(substituerte benzyl)-alkandiaminer av formelen:

hvori , R2, R^ og R4 er valgt fra gruppen bestående av hydrogen og lavere alkyl med 1-4 carbonatomer, X er valgt fra gruppen bestående av oxygen, svovel og SC^, n er et helt tall fra 1 til 4, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen innbefatter både

den frie baseform såvel som de farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter derav. Generelt er saltene av disse forbindelser krystallinske materialer som er oppløselige i vann og forskjellige hydrofile oppløsningsmidler, og som i sammenligning med si-ne- frie baseformer utviser høyere smeltepunkt og øket stabilitet.

Som det fremgår av den ovenfor angitte generelle formel (I) består N-(substituerte benzyl)alkandiaminene ifølge oppfinnelsen av en alkandiamindel og en substituert benzyldel. Benzyldelen kan være valgfritt substituert på fenylringen med enten en fenylalkyl eller en fenylalkoxyether, thioether eller sulfonsidekjede.

Endenitrogenatomet i alkandiamindelen kan forbli usubstituert som når symbolene og R« er hydrogen, resulterende i primære aminer. I tillegg kan endenitrogenet være enten mono-eller disubstituert med en lavere alkylgruppe, resulterende i de tilsvarende sekundære og tertiære aminer. Uttrykket lavere alkyl som anvendt i denne beskrivelse betegner rettkjedede eller forgrenede alkylgrupper med fra 1 til .4 carbonatomer. Illustrative eksempler på slike grupper er methyl, ethyl, n-propyl, iso-propyl, n-butyl, sek. butyl og tert. butylradikaler.

Methylcarbonatomet i benzyldelen kan også være substituert med en lavere alkylgruppe som indikert ved symbolet R^• Hvor R^ representerer methylradikalet, erholdes en foretrukken klasse alkandiaminer.

Som tidligere nevnt er fenylringdelen av benzyldelen obligatorisk substituert med en ether, thioether sulfonsidekjede. Disse sidekjeder, betegnet med delstrukturen

i formel (I) representerer store lipofile grupper som er funnet

å være nødvendige for å bibringe de ønskede egenskaper til forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Når således symbolet X representerer et oxygenatom, omfattes en foretrukken underklasse av ethersidekjeder. Når symbolet X representerer svovel, foreligger en thioethersidekjede, og når X representerer symbolet SC>2 /

foreligger en sulfonsidekjede. Disse sidekjeder kan være av varierende lengde som indikert med symbolet "n".

Disse sidekjeder er substituert på fenyldelen av benzyldelen i enten ortho-, meta- eller parastilling som indikert ved bindingen fra symtolet X til fenylringens senter. Alkyldelen av denne sidekjede inneholder fra 1 til 4 carbonatomer som indikert ved symbolet "n".

Den avsluttende fenylring kan enten være substituert

eller usubstituert som indikert med symbolet R4. Når således R.

er hydrogen, blir den avsluttende fenylring usubstituert. Substitusjonen er begrenset til mono-substitusjon ved enten ortho-,

meta- eller parastillingene i fenylringen som indikert ved bindingen av R4 til fenylringens senter. Substitusjonen er ennvidere begrenset bare til en lavere alkylgruppe som tidligere de-finert.

En foretrukken gruppe forbindelser er: N-ethyl,N-methyl-N1 -[[p-(3-fenylpropylthio)fenyl]methyl]-1,3- propandiamin,

N-[a-methyl[p-(3-fenylpropylthio)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin, N-[a-methyl-[p-[3-(o-propylfenyl)propylthio]fenyl]methyl]-1,3-propandiamin, N,N-dibutyl-N'-[[p-(3-fenylpropylsulfonyl)fenyl]methyl]1,3-propandiamin,

N-[a-methyl[p[3-(o-methylfenyl)propylsulfonyl]fenyl]methy1-1,3-propandiamin og

N-[a-methyl[o-[3-(p-t-butylfenyl)propylsulfonyl]fenyl]methyl]-N<1->propyl-1,3-propandiamin.

En mer foretrukken gruppe forbindelser

er 1,3-propandiaminethrene som illustrert ved strukturformelen:

hvori symbolene R^, R2, R3 og R^ har de ovenfor angitte betyd-ninger. Illustrative eksempler innbefatter: N-[a-methyl[p-[3-(m-ethylfenyl)propoxy]fenyl]methyl]-1,3- propandiamin,

N,N-dimethyl-N'-[[o-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]1,3-propandiamin,

N-ethyl,N-methyl-N'-[a-methyl[m-[3-(p-butylfenyl)propoxy]fenyl]-1,3-propandiamin og

N,N-diethyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]1,3-propandiamin.

Uttrykket "farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter" angir hvilke som helst ikke-toksiske organiske eller uorganiske syreaddisjonssalter av baseforbindelsene representert ved formel (I). Illustrative uorganiske syrer som danner egnede salter innbefatter saltsyre, hydrobromsyre, svovel- og fosfor-syrer såvel som sure metallsalter slik som natrium-monohydrogen-orthofosfat og kaliumhydrogensulfat. Illustrative organiske syrer som danner egnede salter innbefatter mono-, di- og tri-carb-oxylsyrer. Illustrative eksempler på slike.syrer er f.eks. eddiksyre, propionsyre, glycolsyre, melkesyre, pyrodruesyre, malonsy-re, ravsyre, glutarsyre, fumarsyre, eplesyre, vinsyre, sitronsy-re, ascorbinsyre, maleinsyre, hydroxymaleinsyre, benzoesyre, p-hydroxybenzoesyre, fenyleddiksyre, kanelsyre, salicylsyre, 2-fenoxybenzoesyre og sulfonsyrer slik som methansulfonsyre og 2-hydroxyethansulfonsyre. Enten mono- eller di-syresaltene kan dannes, og slike salter kan anvendes enten i hydratisert eller hovedsakelig vannfri form.

Illustrative eksempler på spesifikke baseforbindelser som omfattes av formel (I) er: N,N-dimethyl-N'-[a-methyl[o-[2-(p-ethylfenyl)ethoxy]fenyl] - methyl]-1,3-propandiamin, N-ethyl,N-methyl-N'-[a-propyl]p-[3-(m-propylfenyl)propoxy]- fenyl]methyl]-1,3-propandiamin, N,N-dimethyl-N'-[a-propyl[o-[2-(m-propylfenyl)ethylthio]fenyl]- methyl]-1,3-propandiamin, N-ethyl,N-methyl-N'-[a-ethyl[p-ethylfenyl)propylthio]- fenyl]methyl]-1,3-propandiamin, N-[a-butyl[o-[2-(p-ethylfenyl)ethylsulfonyl]fenyl]methyl]-N',N<1-> diethyl-1,3-propandiamin, N-ethyl,N-methyl-N'-[a-ethyl[p-[3-(m-propylfenyl)propylsulfonyl]- fenyl]methyl]-1,3-propandiamin. Analogifremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er kjenne-tegnet ved at a) et substituert fenylketon eller fenylaldehyd av formelen 'hvori R^, R^, X og n er som ovenfor angitt, kondenseres med et alkandiamin av formelen:

hvori R^ og R2 er som ovenfor angitt, i et inert oppløsningsmid-del under dannelse av en Schiff base, Schiff basen reduseres med et komplekst metallhydrid, hvorefter det ønskede produkt gjen-vinnes, eller

b) et a-alkyl-benzylamin av formelen:

omsettes med brompropylfthalimid i et aprotisk oppløsningsmiddel

under dannelse av et fthalimid-derivat av formelen:

som derefter enten behandles med hydrazinhydrat i ethanol, eller med saltsyre, under dannelse av de primære aminer av formel I.

Fremgangsmåtealternativ b) kan illustreres som følger:

De substituerte ct-alkyl-benzylaminer (V) erholdes fra deres tilsvarende substituerte fenylalkylketoner (IV) ved et antall metoder. En velkjent prosedyre innbefatter Leuckart reaksjonen hvori et substituert fenylalkylketon (IV) oppvarmes med et tre til femdobbelt molart overskudd av ammoniumformiat ved en temperatur på fra 165 til 185°C i et tidsrom på fra 4 til 16 timer. Reaksjonsblandingen omrøres kraftig og hydrolyseres under anvendelse av konsentrert saltsyre under dannelse av de tilsvarende a-alkyl-benzylaminer (V). Alternativt omdannes de substituerte fenylalkylketoner (IV) først til sine oximer og reduseres derefter til a-alkyl-benzylaminer (V) som f.eks. via katalytisk hydrogenering med en platina- eller rhodium/benkullkatalysator i et ethanoloppløsningsmiddel.

De primære N-(substituerte benzyl)alkandiaminer (VII) fremstilles ifølge alternativ b) fra a-alkyl-benzylaminene (V) via den såkaldte Gabriel syntese. Således fører reaksjonen av et a-alkyl-benzylamin (V) med et bromalkylfthalimid i hvilket alkylgruppen inneholder fra 2 til 4 carbonatomer i et aprotisk oppløsningsmiddel slik som dimethylformamid ved en temperatur varierende fra 25°C til 100°C først i dannelsen av et ftha.limid-derivat (VI). Fortrinnsvis utføres reaksjonen ved en temperatur på ca. 60°C i nærvær av en base slik som natrium eller kaliumcarbonat. Fthalimidderivatet omdannes derefter til det ønskede primære N-(substituerte benzyl)diamin (VII) ved behandling enten med hydrazinhydrat i ethanol under tilbakeløpskjøling, eller ved behandling med 6 N saltsyre under tilbakeløpskjøling.

De sekundære og tertiære aminer av formel (I) erholdes direkte ifølge alternativ a) fra de tilsvarende substituerte fenylalkylketoner (IV) via en syrekatalysert kondensasjon med usymmetrisk substituerte diaminer av formelen:

hvori enten og/eller R2 er en lavere alkylgruppe. Reaksjonen utføres generelt i tilbakeløpskokende toluen eller xylen under en Dean-Stark felle for å fjerne vann i nærvær av en hensiktsmessig syrekatalysator, som f.eks. toluensulfonsyre. Det resulterende Schiff-base mellomprodukt som således erholdes reduseres med kaliumborhydrid i dimethylformamid eller kold methanol (0 - 20°C).

De substituerte fenylalkylketoner fremstilles ved kon-densering av et fenylalkylketon med et fenylalkyl- eller fen-oxyalkylhalogenid under anvendelse av velkjente metoder innen faget. Således kan f.eks. kondensasjonen utføres i nærvær av en base, slik som kaliumcarbonat eller natriumhydroxyd med opp-løsningsmidler slik som dimethylformamid eller amylalkohol ved tilbakeløpstemperatur.

De fenylalkylthioethersidekjedeholdige forbindelser fremstilles på lignende måte under anvendelse av de tilsvarende fenylalkylthiofenylalkylketoner. Disse sistnevnte forbindelser kan fremstilles f.eks. ved omsetning av et o- eller p-fluorfen-ylalkylketon med et fenylalkylmercaptan. Typisk utføres reaksjonen i tilbakeløpskokende dimethylformamid i nærvær av kaliumcarbonat i et tidsrom på fra 12 til 36 timer. Oxydasjon av fen-ylalkylthiofenylalkylketonet med kaliumpermanganat i eddiksyre ved en temperatur på fra 50 til 75°C fører til dannelse av de tilsvarende sulfoner.

Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen er antivirale midler. Fortrinnsvis administreres de til en dyrevert for å forhindre eller inhibere virale infeksjoner. Uttrykket vert angir ethvert levedyktig biologisk materiale eller intakt dyr innbefattet mennesket som tjener som en bærer for virusreproduk-sjon. Verten kan være av dyrisk eller pattedyropprinnelse. Illustrative eksempler på slike verter innbefatter fugler, mus, rotter, marsvin, ørkenrotter, fritter, hunder, katter, kuer, he-ster og mennesker. Andre levedyktige biologiske materialer slike som anvendes ved fremstilling av vaksiner kan også virke som en vert. Således er vevkulturer fremstilt av organiske vev slik som pattedyrnyrer eller lungevev, såvel som vevkulturer fremstilt av fostervev, slik som erholdes fra fosterhinneceller eller kyl-lingallantoinvæske funnet å være anvendbare verter.

Behandlingen av virusinfeksjoner omfatter både forebyg-gelse og inhibering av de karakteristiske sykdomssymptomer i en pattedyrvert som er mottagelig for invasjon av patogene vira. Illustrative eksempler på pattedyrvirusinfeksjoner som kan fore-bygges eller inhiberes ved administrering av forbindelsene iføl-ge oppfinnelsen er infeksjoner fremkaldt av picornavira, slik som encefalomyocarditisvirus, myxovira, slik som influensa A2 (Jap/305) virus, arbovira, slik som Semliki Forest virus, for-kjølelsesgruppen av vira, omfattende herpes simplex, og poxvira, slik som f .eks. vaksine IHD. Således vil f.eks. forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen når de administreres oralt eller subkutant til mus i varierende doser enten like før eller efter en fatal innpodning av en neurotrop virus slik som Semliki Forest virus, med en LD5Q på fra 5 til 50 forsinke eller fullstendig forhindre dødens inntreden. Salter av disse forbindelser administreres generelt i komposisjoner inneholdende 0,15 % vandig hydroxyethyl-cellulosebærer, mens de frie baseforbindelser administreres generelt i komposisjoner inneholdende 10% vandig overflateaktiv bærer for å hjelpe til å suspendere forbindelsen. Generelt anvendes ti mus for hver behandlede gruppe med ytterligere tyve mus som tjener som kontrollgruppe. Ved tidspunktet for administrering titreres testviruset for å bestemme styrken eller LD^q for det spesielle virusforråd som anvendes som utfordring. Kontrolldyrene gis en placebo inneholdende det identiske volum av bærer uten, selvsagt, den aktive bestanddel. På grunn av den lethale art av det anvendte testsystem, illustreres den antivirale art av testforbindelsen dramatisk ved en side ved side sammenligning av antall overlevende behandlede dyr med den ubehandlede dyregruppe.

Respirasjonsvira slik som influensa A2 (Jap/305) som også er lethale overfor de anvendte testdyr, administreres intra-nasalt. Dyr infisert på denne måte gis de aktive bestanddeler, og igjen foretas en side ved side sammenligning av overlevende av de behandlede dyr med de ubehandlede kontrolldyr.

Uforklarlig vil av og til en mus som er dødelig infisert med Simlike Forest virus eller influensavirus overleve uten behandling. Grunnen til dette er ikke forstått, og kan skyldes visse genetiske faktorer eller annen naturlig forsvarsmekanisme som for tiden ikke er forstått. Av denne grunn er kontrollgruppen valgt tilstrekkelig stor til at man statistisk kan redusere mengden av innflydelse av en slik overlevelsessjanse på testre-sultatene .

Vaksinetestviruset er typisk for den dermatotrope vi-rustype som svarer på behandling med komposisjoner inneholdende forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Vaksineviruset fremkaller generelt en ikke-fatal infeksjon i mus, og fremkaller karakteristiske halelesjoner når viruset administreres subkutant på musens hale. De foreliggende forbindelser administreres enten oralt eller subkutant, enten før eller efter vaksineinfeksjonen. Halelesjoner bedømmes subjektivt den åttende dag efter infeksjonen mot ubehandlede dyr som tjener som en kontrollgruppe. Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen er funnet å være effektive i varierende grad mot ett eller alle av-disse testvirussystemer.

Som tidligere angitt kan forbindelsen

administreres profylaktisk for å forhindre spredningen av smitsomme virussykdommer eller de kan administreres terapeutisk til en vert som allerede er infisert, med henblikk på deres legende effekt. Når de administreres profylaktisk, foretrekkes der at administreringen utføres innen 0 til 96 timer før infeksjonen av vertdyret med et patogent virus. Når forbindelsene

administreres med henblikk på sin legende effekt, foretrekkes der at de administreres innen 1 eller 2 dager efter infeksjon av verten for å erholde maksimal terapeutisk effekt.

Den dose som skal administreres vil være avhengig av slike parametre som det spesielle virus for hvilket enten behandling eller profylakse er ønsket, arten av dyr, dets helse, vekt og infeksjonsgrad, ledsagende behandling, behandlingens hyppighet og den ønskede effekts art. En daglig dose av de aktive bestanddeler vil generelt variere fra 0,1 mg til 500 mg/kg kroppsvekt. Illustrativt vil doseringsnivåer av den administrerte aktive bestanddel for intravenøs behandling variere fra 0,1 mg til 10 mg/ kg kroppsvekt for intraperitonal administrering fra 0,1 mg til 50 mg/kg kroppsvekt, for subkutan administrering fra 0,1 mg til 250 mg/kg kroppsvekt, for oral administrering fra 0,1 mg til 500 mg/kg kroppsvekt, for intranasal administrering fra 0,1 mg til 10 mg/kg kroppsvekt, og for aerosol inhaleringsterapi er om-rådet generelt fra 0,1 mg til 10 mg/kg kroppsvekt.

Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen er nvttige som antikoaguleringsmidler. De påvirker koaguleringen av blod ved å forhindre aggregering av blodplater. Blodplater spil-ler en dominerende rolle i trombosetilstander både i den innled-ende fase og ved den tilstoppende tilstand. I tillegg undertryk-ker alle forbindelser ifølge oppfinnelsen immune svarreaksjoner, særlig de som er cellulærformidlet.

De nye forbindelser kan også administreres i forskjellige enhetsdoseringsformer, f.eks. orale komposisjoner slik som

tabletter, kapsler, drageer, pastiller, eliksirer, emulsjoner, klare væskeoppløsninger og suspensjoner, parenterale komposisjoner slik som intramuskulære, intravenøse eller intradermale preparater, og topiske komposisjoner slik som lotioner, kremer eller salver. Mengden av aktiv bestanddel inneholdt i hver doseringsenhet vil selvsagt variere vidt, alt efter den spesielle doseringsenhet som anvendes, den dyrevert som skal behandles, og behandlingens art, dvs. hvorvidt den er profylaktisk eller terapeutisk av natur. Således kan en bestemt doseringsenhet inneholde fra 2,0 mg til over 3,0 g aktiv bestanddel i tillegg til de farmasøytiske eksipienter inneholdt deri.

De nye forbindelser kan anvendes i forbindelse med, eller iblandet ytterligere organiske eller uorganiske farmasøy-tiske eksipienter. Egnede faste eksipienter innbefatter gelatin, lactose, stivelser, magnesiumstearat og petrolatum. Egnede væskeeksipienter innbefatter vann og alkoholer slik som ethanol, benzylalkohol og polyethylenalkoholene, enten med eller uten tilsetning av et overflateaktivt middel. Generelt innbefatter de foretrukne væskeeksipienter for injiserbare preparater vann, fy-siologisk saltoppløsning, dextrose og glycoloppløsninger slik som vandig propylenglycol eller en vandig oppløsning av polyeth-ylenglycol. Væskepreparater som skal anvendes som sterile, injiserbare oppløsninger vil vanligvis inneholde fra 0,5 til 25 vekt%, og fortrinsvis fra 1 til 10 vekt%, aktiv bestanddel i opp-løsningen. I visse topiske og parenterale preparater anvendes forskjellige oljer som bærere eller eksipienter. Illustrative eksempler på slike oljer er mineraloljer, glyceridoljer som spekkolje, torskeleverolje, peahøttolje, sesamolje, maisolje og soyabønneolje.

En foretrukken administreringsmetode for forbindelsene ifølge oppfinnelsen er oralt enten i fast doseform slik som en tablett eller kapsel, eller i flytende doseform slik som en eliksir, suspensjon, emulsjon eller sirup. Vanligvis utgjør den aktive bestanddel fra 0,5 til 10 vekt% i en oral væskekomposi-sjon. I slike komposisjoner er den farmasøytiske bærer generelt vandig av natur, slik som f.eks. aromatisk vann, en sukkerbasert sirup eller et farmasøytisk planteslim. For uoppløselige forbindelser kan suspenderingsmidler tilsettes såvel som midler for kontroll av viskositeten, slik som f.eks. magnesiumaluminiumsi-licat eller carboxymethylcellulose. Buffere, konserveringsmidler, emulgeringsmidler og andre eksipienter kan også tilsettes.

For parenteral administrering slik som intramuskulær, intravenøs eller subkutan administrering varierer mengden av aktiv bestanddel fra 0,05 til 20 vekt%, og fortrinsvis fra 0,1 til 10 vekt% av væskekomposisjonen. For å minimere eller eliminere irritasjon ved injiseringsstedet kan slike komposisjoner inneholde et ikke-ionisk overflateaktivt middel som har en hydrofil-li-pofil balanse (HLB) på fra 12 til 17. Mengden av overflateaktivt middel i slike formuleringer varierer fra 5 til 15 vekt%. Det overflateaktive middel kan være en enkelt komponent med den ovenfor angitte HLB, eller en blanding av to eller flere komponenter med den ønskede HLB. Illustrative eksempler på overflateaktive midler som er anvendbare i parenterale formuleringer er klassen av polyoxyethylensorbitanfettsyreestere slik som f.eks. sorbitan-monooleat og de høymolekylære addukter av ethylenoxyd med en hyd-rofob base, dannet ved kondensasjon av propylenoxyd med propylenglycol. Konsentrasjonen av aktiv bestanddel inneholdt i disse forskjellige parenterale enhetsdoseformer varierer over et bredt område og omfatter fra 0,05 til 20 vekt% av den totale formuler-ing, idet den gjenværende komponent eller komponenter omfatter de tidligere angitte eksipienter.

De aktive bestanddeler kan også blandes direkte med dyreffir eller inkorporeres i drikkevannet for dyr. For de fleste formål anvendes en mengde aktiv bestanddel som tilveiebringer fra 0,0001 til 0,1 %, og fortrinsvis fra 0,001 til 0,02 <y>ekt% av den aktive bestanddel basert på den totale vekt av f6rinntagelse. De aktive bestanddeler kan blandes i dyref6rkonsentrater egnet for anvendelse av gårdbrukere eller husdyrholdere for innarbeidelse i hensiktsmessige mengder i dyre-f6ret. Disse konsentrater omfatter vanligvis fra 0,5 til 95 vekt% aktiv bestanddel sammensatt med en finoppdelt fast bærer eller mel, slik som hvete, mais, soyabønne eller bomullsfrømel. Avhengig av det bestemte dyr som skal f6res, kan næringsmidler og fyllstoffer også tilsettes, slik som malt korn, benkull, valke-jord, østersskall og finoppdelt attapulgit eller bentonit.

De aktive bestanddeler kan pakkes i en egnet komprimert beholder sammen med et vandig eller flyktig drivmiddel for anvendelse som en aerosol. En egnet uttapnings-ventil er tilpasset en åpning i beholderen fra hvilken de aktive bestanddeler hensiktsmessig kan utleveres i form av en dusj , væ-ske, salve eller skum. Ytterligere hjelpestoffer slik som co-oppløsningsmidler, fuktemidler og baktericider kan anvendes om nødvendig. Normalt er det anvendte drivmiddel en flytendegjort gassforbindelse, fortrinsvis en blanding av lavmolekylære, fluor-erte hydrocarboner. Disse haloalkaner er foretrukne på grunn av sin forenelighet med de aktive bestanddeler ifølge oppfinnelsen, og på grunn av at de ikke er irriterende når de påføres hudover-flater. Andre egnede drivmidler innbefatter ethylenoxyd, carbon-dioxyd, propan og nitrogengass.

Oppfinnelsen illustreres ytterligere i de etterfølgen-de eksempler:

Eksempel 1 p-( 3- fenylpropoxy) benzaldehyd

En blanding av 183,2 g (1,5 mol) p-hydroxybenzaldehyd, 270,3 g (1,35 mol) 3-fenylpropylbromid og 207,0 g (1,5 mol) kaliumcarbonat i ca. 1 liter tørt dimethylforamid omrøres ved tilba-keløpstemperaturen ca. 3 1/2 time. Oppløsningen tillates å av-kjøle, helles i vann og ekstraheres med ether. Etherekstraktet vaskes med en oppløsning av 2 N natriumhydroxyd, efterfulgt av en mettet natriumkloridoppløsning og tørkes over vannfritt natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes ved fordampning, og det ønskede p-(3-fenylpropyl)benzaldehyd vakuumdestilleres ved 197 -

■ 202°C ved 0,2 mm trykk.

Ved hovedsakelig å følge den samme prosedyre, men an-vende o-hydroxyacetofenon, m-hydroxyacetofenon og p-hydroxyacetofenon i stedet for p-hydroxybenzaldehyd erholdes o-(3-fenylpropoxy) acetof enon (k.p. 173 - 178°C ved 0,1 mm), m-(3-fenylpropoxy)-acetofenon (k.p. 199 - 201°C ved 0,2 mm) og p-(3-fenylpropoxy)-acetofenon (k.p. 80 - 81°C)henholdsvis.

Ved hovedsakelig å følge den samme prosedyre, men an-vende benzylklorid i stedet for 3-fenylpropylbromid, erholdes p-(fenylmethoxy)acetofenon med sm.p. 93 - 94°C.

Eksempel 2 p-( 3- fenylpropylthio) acetofenon

En blanding av 174,6 g (1,15 mol) 3-fenylpropylthiol, 158,8 g (1,15 mol) p-fluoracetofenon og 158,8 g (1,15 mol) kaliumcarbonat i 500 ml tørt dimethylformamid omrøres ved tilbakeløps-temperaturen ca. 24 timer. Reaksjonsblandingen avkjøles, vann tilsettes, og blandingen ekstraheres med methylenklorid. Eks-traktet vaskes med vann, en oppløsning av 2 N natriumhydroxyd, tørkes over vannfritt natriumsulfat og fordampes i vakuum. Residuet omkrystalliseres fra isopropylalkohol under dannelse av det ønskede p-(3-fenylpropylthio)acetofenon med sm.p. 76 - 78°C.

Til 135,0 g (0,5 mol) p-(3-fenylpropylthio)acetofenon i 600 ml eddiksyre ved 35 - 40°C tilsettes en oppløsning av 119 g (0,75 mol) kaliumpermanganat inneholdt i 1900 ml vann. Reak-sjonsblandingen omrøres i et tidsrom på 1 time, oppvarmes til 75°C og tillates å avkjøle under omrøring. Natriumsulfit tilsettes til den avkjølte reaksjonsblanding for å redusere overskudd av kaliumpermanganat. Mangandioxyd fjernes ved filtrering, vaskes med eddiksyre, isopropylalkohol og aceton. Vann tilsettes til filtratet, og det ønskede p-(3-fenylpropylsulfonyl)acetofenon fjernes ved filtrering og omkrystalliseres fra en blanding av aceton/isopropanol under dannelse av en forbindelse med sm.p. 118 - 120°C.

Eksempel 3 N-methyl-N'-[a-methyl[m-(3-fenylpropoxy) fenyl]methyl]-1,3-propan-

diamin

En oppløsning av 38,2 g (0,15 mol) m-(3-fenylpropoxy)-acetofenon, 13,3 g (0,15 mol) N-methylpropandiamin, 100 mg toluensulfonsyre i ca. 300 ml toluen holdes ved tilbakeløpstemperaturen ca. 4 timer under en Dean-Stark felle inntil 4,8 ml vann er opp-

samlet. Reaksjonsblandingen fordampes til tørrhet i vakuum.

0,1 g (0,15 mol) kaliumborhydrid og 100 ml tørt dimethylf-Qrmamid tilsettes. Blandingen omrøres ved romtemperatur over natten, vann tilsettes og ekstraheres med ether. Etherekstraktet reekstraheres med en oppløsning av 2 N saltsyre, den sure fase vaskes med ether og gjøres alkalisk med en oppløsning av 2 N natriumhydroxyd. Den vandige alkaliske oppløsning ekstraheres med ether, etherekstraktet vaskes med en mettet natriumkloridoppløs-ning, tørkes over vannfritt natriumsulfat og fordampes i vakuum under dannelse av en restolje. En oppløsning av 18 ml konsentrert saltsyre i isopropanol tilsettes, og det ønskede N-methyl-N1 -[a-methyl[m-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin-dihydroklorid isoleres og omkrystalliseres fra isopropanol/vann-blanding under dannelse av en forbindelse med sm.p. 220 - 222°C.

Ved hovedsakelig å følge den samme prosedyre, men an-vende p-(3-fenylpropoxy)acetofenon, o-(3-fenylpropoxy)acetofenon, p-(3-fenylpropoxy)benzaldehyd,

og p-(fenylmethoxy)-acetofenon i stede tfor m-(3-fenylpropoxy)acetofenon erholdes N-methyl-N<1->[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin (sm.p. 215 - 217°C, spaltning), N-methyl-N'-[a-methyl[o-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin (sm.p. 206 - 208°C,

N-methyl-N'-[[p-(3-fenylpropoxy-(fenyl]methyl]-1,3-propandiamin (sm.p. 268 - 269°C),

og N-methyl-N'-[a-methyl[p-(fenyl-methoxy) f enyl]methyl] -1 , 3-propandiamin (sm.p. 229 - 230°C) som deres dihydrokloridsalter.

Ved hovedsakelig å følge den samme prosedyre, men an-vende N-isopropylpropandiamin og N,N-diethylpropandiamin i stedet for N-methylpropandiamin erholdes N-isopropyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin som dihydrokloridsaltet (sm.p. 239 - 240°C) og N,N-diethyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy) f enyl ]methyl-l , 3-propandiamin som dimaleatsaltet (sm.p.

132 - 134°C, spaltning).

Eksempel ' å N-methyl-N' - [a-methyl [p- (3-f enylpropylthio)

fenyl] methyl]- 1, 3- propandiamin

En oppløsning av 4,6 g (0,15 mol) p-(3-fenylpropylthio) acetofenon, 13,3 g N-methylpropandiamin og en katalytisk mengde toluensulfonsyre i ca. 300 ml toluen holdes ved tilbakeløpstempe-raturen under en Dean-Stark felle ca. 4 timer inntil 4,7 ml vann oppsamles. Reaksjonsblandingen fordampes til tørrhet i vakuum,

og 8,1 g (0,15 mol) kaliumborhydrid og 100 ml tørt dimethylformamid tilsettes. Reaksjonsblandingen omrøres over natten ved romtemperatur, vann tilsettes og ekstraheres med ether. Etherekstraktet reekstraheres med en 2 N saltsyreoppløsning og det vandige lag gjøres alkalisk med en oppløsning av 2 N natriumhydroxyd. Den vandige alkaliske oppløsning ekstrahere-s med ether, etherekstraktet vaskes med en mettet oppløsning av natriumklorid, tørres over vannfritt natriumsulfat og fordampes til tørrhet. Ca. 17 ml konsentrert saltsyre inneholdt i isopropanol tilsettes, og det erholdte residuum omkrystalliseres fra en blanding av isopropanol/ vann under dannelse av det ønskede N-methyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropylthio)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin som dihydrokloridsaltet med sm.p. 220 - 223°C.

Eksempel 5 N-methyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropylsulfonyl)

f enyljmethyl]- 1, 3- propandiamin

En oppløsning av 30,2 g (0,1 mol) p-(3-fenylpropyl-sulfonyl) acetofenon, 8,8 g (0,1 mol) N-methyl-propandiamin,

100 g toluensulfonsyre og ca. 200 ml toluen holdes ved tilbake-løpstemperaturen ca. 4 timer under en Dean-Stark felle inntil 1,7 ml vann er oppsamlet. Reaksjonsblandingen fordampes til tørr-het i vakuum, og 5,4 g (0,1 mol) kaliumborhydrid i tørt dimethylformamid tilsettes. Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur over natten, vann tilsettes og blandingen ekstraheres i ether. Etherekstraktet reekstraheres med en oppløsning av 2 N saltsyre, det vandige lag gjøres alkalisk med en oppløsning av 2 N natriumhydroxyd og reekstraheres i ether. Etherekstraktet vaskes med en mettet oppløsning av natriumklorid, tørkes over vannfritt natrium-sulf at , fordampes til tørrhet i vakuum, og 14,5 ml konsentrert saltsyre i en oppløsning av isopropanol tilsettes. Det faste residuum omkrystalliseres fra isopropanol under dannelse av N-methyl-N'- [a-methyl[p-(3-fenylpropylsulfonyl)fenyl]methyl]-1,3-propandiamin som dihydrokloridsaltet med sm.p. 194 - 197°C.

Eksempel 6 n-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl]-methyl ] - 1, 3- propandiamin

En blanding av 50,0 g (0,197 mol) p-(3-fenylpropoxy)-acetofenon, fremstillet som beskrevet i eksempel 1, og 49,5 g (0,75 mol) ammoniumformiat oppvarmes under omrøring til en temperatur på 200 - 210°C i ca. 6 timer. Reaksjonsblandingen avkjøles til ca. 100°C, ca. 150 ml vann tilsettes, og reaksjonsblandingen tillates å avkjøle til romtemperatur over natten. Det vandige lag dekanteres fra, 100 ml konsentrert saltsyre tilsettes, og blandingen kokes under tilbakeløp 1 1/2 time. Reaksjonsblandingen avkjø-les, og det ønskede a-methyl-p-(3-(fenylpropoxy)benzylamin oppsamles ved filtrering, vaskes med benzen og omkrystalliseres fra isopropanol under dannelse av et produkt med sm.p. 142 - 145°C.

23,0 g (-0,079 mol) av det ovenfor erholdte benzylamin omdannes til sin frie base ved tilsetning av natriumcarbonat og etterfølgende ekstraksjon i ether. 19,6 g av den frie base tilsettes til 21 ;2 g (0,079 mol) brompropylfthalimid,og 100 ml tørt dimethylformamid tilsettes. Reaksjonsblandingen omrøres ved 80°C over natten, helles i 1 liter vann og ekstraheres i ether. Ether-

ekstraktet vaskes med en mettet oppløsning av natriumklorid, tør-kes over vannfritt natriumsulfat, fordampes i vakuum og omkrystalliseres fra acetonitril under dannelse av det ønskede fthal-imidderivat med sm.p. 76 - 81°C.

16,1 g (0,0364 mol) av det således fremstillede fthal-imidderivat, 1,22 g (0,0364 mol) hydrazin og 200 ml absolutt ethanol oppvarmes til tilbakeløpstemperaturen ca. 6 timer. Reaksjonsblandingen avkjøles, oppløsningsmidlet fordampes i vakuum, og residuet behandles med 200 ml vann og ca. 45 ml av en 10 %'s saltsyreoppløsning ved en temperatur på 50 - 60°C 2 timer. Ved avkjøling fjernes det utfeldte fthalylhydrazid ved filtrering, og filtratet konsentreres til en olje i vakuum. Omkrystallisering av det oljeaktige residuum fra en blanding av isopropanol/vann fører til fremstillingen av N-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl] methyl]-1,3-propandiamin som dihydrokloridsaltet med sm.p. 221 - 223°C.

Eksempel 8

Det etterfølgende eksempel illustrerer den antivirale aktivitet for forbindelsene ifølge oppfinnelsen.

Tredve mus som veier ca. 20 g hver, oppdeles i to grupper, en kontrollgruppe på 20 dyr og en testgruppe på 10 dyr. Alle dy 1 rene utfordres med en fatal dose (5 LD 50) av Semliki Forest virus. Testgruppen av dyr testes både profylaktisk og terapeutisk under anvendelse av en parenteral komposisjon inneholdende N-methyl-N'-[a-methyl[p-(3-fenylpropoxy)fenyl]methyl]-1,3-propandiamindihydroklorid som den aktive bestanddel oppløst i en oppløsning av en 0,15 %'s vandig hydroxyethylcelluloseopp-løsning som bærer. Komposisjonen inneholder den aktive bestanddel i en mengde slik at hver dose inneholder 0,25 ml som er ekvi-valent med et dosenivå på 25 mg/kg. Kontrollgruppen mottar en subkutan placebo inneholdende det samme volum bærer uten den aktive bestanddel. Observasjoner over en 8 dagers periode viser en dødelighet på 95 % av kontrolldyrene innen et tidsrom på fra 6 til 8 dager, og hvor 80 % av den behandlede gruppe overlever.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte ved fremstilling av antiviralt aktive N-(substituerte benzyl)-alkandiaminer av formelen:

   hvori R^, R2, R^ og R^ er valgt fra gruppen bestående av hydrogen og lavere alkyl med 1-4 carbonatomer, X er valgt fra gruppen bestående av oxygen, svovel og S02 > n er et helt tall fra 1 til 4, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, karakterisert ved at a) et substituert fenylketon eller fenylaldehyd av formelen

   hvori R^, R^, X og n er som ovenfor angitt, kondenseres med et alkandiamin av formelen:

   hvori R^ og R2 er som ovenfor angitt, i et inert oppløsningsmid-del under dannelse av en Schiff base, Schiff basen reduseres med et komplekst metallhydrid, hvorefter det ønskede produkt gjen-vinnes, eller b) et a-alkyl-benzylamin av formelen

   omsettes med brompropylfthaiimid i et aprotisk oppløsningsmiddel under dannelse av et fthalimid-derivat av formelen:

   som derefter enten behandles med hydrazinhydrat 1 ethanol, eller med saltsyre, under dannelse av de primære aminer av formel I.