NO139915B - Beholderendeplate av metall, samt fremgangsmaate og apparat for dens fremstilling - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en beholderendeplate av me-

tall med en vegg som omfatter i det minste ett innad forskyvbart åpningsfelt med et kantparti som langs sin omkrets ender i et opprivbart steg langs hvilket åpningsfeltet kan adskilles fra veggens tilstøtende parti. Videre angår oppfinnelsen en hen-siktsmessig fremgangsmåte samt et apparat for fremstilling av slike endeplater.

Som eksempel på kjent teknikk på området kan i

første rekke nevnes US patent nr. 3 227 304 samt forøvrig US

patenter nr. 3 362 569 og 2 187 433, fransk patent nr. 400 823

samt britisk patent nr. 1 262 272.

De nye og særegne trekk ved beholderendeplaten

ifølge foreliggende oppfinnelse fremgår av karakteristikken til krav 1. Disse trekk ved endeplaten gjør det lettere å åpne beholderen idet de begunstiger den innledende oppriving av steget rundt åpningsfeltet. Den nye fremgangsmåten og det nye appara-

tet for fremstilling av beholderendelokket ifølge oppfinnelsen fremgår også av patentkravene, henholdsvis krav 8 og 12.

Ytterligere trekk og fordeler ved oppfinnelsen

vil fremgå av følgende detaljerte beskrivelse i tilknytning til tegningen, hvor:

Fig. 1 er et grunnriss av et beholderendestykke ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 er et snitt i større målestokk ev beholderendestykket på fig. 1, lagt etter linjen II-II på fig. 1. Fig. 3 er et snitt i større målestokk av et beholderendestykke ifølge oppfinnelsen, falset på en beholder og viser fingertrykket på en utad hvelvet eller buet plate for å starte opprivningen av det opprivbare steg i beholderendestykket. Fig. 4 er et snitt i likhet med det på fig. 3 og viser beholderendestykket etter åpningen.

Fig. 5 er et perspektivriss av en alternativ utførelse av

et lukke ifølge oppfinnelsen.

Fig. 6 er et snitt gjennom lukket på fig. 5.

Fig. 7 er et snitt som viser verktøyet for deformering av beholderveggen og i samsvar med oppfinnelsen. Fig. 8 er et snitt i større målestokk av en del av verktøyet på fig. 7 og viser et mellomtrinn i formingen av det opprivbare steg i et beholderendestykke. Fig. 9 er et snitt i likhet med det på fig. 7 og viser ytterligere forskyvning av formelementene under formingen av det opprivbare steg i beholderendeveggen. Fig. 10 er et snitt i større målestokk av en del av den på det nåværende tidspunkt foretrukne utførelse av en beholderendevegg som er konstruert i samsvar med oppfinnelsens prinsipper. Fig. 11 er et grunnriss av en annen utførelse av en beholdervegg ifølge oppfinnelsen. Fig. 12 er et delsnitt i større målestokk gjennom beholderendeveggen på fig. 11, lagt etter linjen XI-XI. Fig. 13 er et snitt som viser et verktøy for forming av den på fig. 11 viste beholderendevegg. Fig. 14 er et delsnitt i større målestokk av verktøyet på fig. 13 og Fig. 15, 16 og 17 er delsnitt i større målestokk i likhet med det på fig. 14 og viser som eksempel alternative former på verk-tøy som kan anvendes ved utøvelse av oppfinnelsen i praksis.

Det skal nå vises til fig. 1 og 2 der en beholdervegg eller boksendevegg 10 omfatter en i hovedsaken plan sentralplate 12, et omkretsspor 14 rundt platen, en oppstående vegg 16 utenfor sporet, en flens 18 som strekker seg utad fra toppen av den oppstående vegg og en ombøyd kant 20 på den ytre ende av flensen 18. En slik hoved-konstruksjon for en beholderendevegg med en omkretsring er typisk for slike endevegger som er beregnet for å falses på beholderlege-mer ved konvensjonelle dobbeltfalseoperasjoner.

For å gi en bedre forklaring av oppfinnelsesgjenstanden og for å klargjøre denne, vil uttrykkene "innad" og "utad" anvendes for å antyde retningene i forhold til det indre, respektive ytre av den sylindriske beholder, idet det omhandlede endedeksel er montert på enden av denne.

Beholderendeveggen 10 i samsvar med oppfinnelsen omfatter videre minst en, fortrinnsvis to, innad forskyvbare åpningsplater 22 med samme dimensjon og avgrenset av svekningslinjer 24 i form av opprivbare steg i sentralplaten 12. Platene 22 er utformet for å åpnes ved.at de forskyves inn i beholderen hvorpå beholderendeveggen er falset, slik at det dannes en helleåpning og/eller lufte-åpning i beholderendeveggen. I den utførelse som er valgt som illustrasjon på fig. 1-4, kan hvert av de opprivbare steg 24

være C-formet med en metallbro mellom endene på svekningslinjen som danner et hengsel 26 og som hindrer at åpningsplaten 22 atskilles fullstendig fra beholderendeveggen 10. Hengslet 26 mellom endene på det opprivbare steg 24 kan være litt svekket av en grunn svekningslinje e.1., men kan også for noen anvendelser være usvekket. I tilfelle av opprivning av steget 24 ved et uhell som skyldes et ekstra høyt indre trykk i beholderen, vil hengselet 26 hindre en fullstendig atskillelse av den opprivbare plate fra beholderendestykket 10. Hengselet 26 hindrer også normalt platen 22 i å falle ned i beholderen etter at den er forskjøvet innad i denne.

Et trekk ved heholderveggen i samsvar med foreliggende oppfinnelse er at minst et kantparti 28 på åpningsplaten 22 nær ved det opprivbare steg 24 er anordnet slik i forhold til et tilstøtende kantparti 30 på sentralplaten 12 på den andre side av steget at de motstående flater til to slike kantpartier 28 og 30 er anordnet i tilnærmet samme plan. I den i illustrasjonsøyemed på fig. 1 til 4 utvalgte utførelse vil en slik forskyvning resultere i at toppflaten i kantpartiet for åpningsplaten 22 vil ligge i tilnærmet det samme plan som bunnflaten på kantpartiet 30 for det tilstøtende parti av sentralplaten 12, nemlig den bunnflate som ligger på den andre side av det opprivbare steg 24.

Et annet trekk ved oppfinnelsen er at det i sentralplaten 12 er utformet en uthvelving eller uthvelvinger nær det opprivbare steg 24, slik det best er vist på fig. 2 og 9. En bøyning eller annen fingerppåvirket forskyvning av en slik uthvelving eller uthvelvinger som danner i det minste en del av det unnabøybare parti i beholderveggen, vil som det senere skal forklares, lette opprivningen av steget 24 ved at det frembringes, en relativ forskyvning av metallet på motstående sider av steget for å gi det resterende metall en spenningspåkjenning hvor opprivningen starter. I en beholdervegg 10 kan en uthvelving 32 være utformet tett opp til den fjernbare plate,eller en uthvelving 33 kan utformes i åpningsplaten 22, slik det senere vil bli beskrevet.

Avhengig av hva beholderendeveggen skal anvendes til, f.eks. på beholdere som står eller ikke står under trykk eller på beholdere som blir automatisk ventilert, kan de til hverandre støtende metall-partier på motstående sider av det opprivbare steg 24 og de fleksi-belt bøybare partier 32 og 33 enten formes utad eller innadrettet i forhold til det opprinnelig ikke forskjøvne metall i beholderende-■veggen. I den på fig. 1 viste beholderendevegg 10 som er avpasset for falsing på en beholder som er beregnet for et relativt høyt jndre trykk, er kantpartiet 28 på åpningsplaten 22 fortrinnsvis forskjøvet nedad i forhold til det.tilsøtende parti 30 på sentralplaten 12 på motstående side av det opprivbare steg, slik at steget vil få en.høyere motstand mot opprivning fra det indre trykk i beholderen enn det vil ha mot opprivning som skyldes et ytre trykk som utøves mot åpningsplaten 12. Differansen i motstanden for opprivning langs en svekningslinje avhengig av retningen for kraften er tidligere utførlig omhandlet i US patent nr. 2 187 433 og nr.

3 362 569 til Punte og Geiger, og det antas i disse patenter at

motstanden er et resultat av -en overlapping av metall på motstående sider av svekningslinjen.

Det unnabøybare parti 32 er fortrinnsvis skjøvet utad i forhold til den ikke forskjøvne flate på beholderendestykket 10, slik at et fingertrykk som utøves mot åpningsplaten 22 eller fortrinnsvis mot det unnabøybare parti 32, vil bevirke en unnabøyning og en selek-tiv forskyvning av dette parti for derved å lette den begynnende opprivning av steget 24, slik det skal forklares i det følgende. Som vist på-fig. 3,-vil-en nedtrykking av den viste utadbuede åpningsplate 22 bevirke en unnabøyning og forskyvning av i det minste deler av sentralplaten 12. Selv om det i dag ikke er fullt ut klarlagt, antas det at denne unnabøyning av deler av sentralplaten 12 vil bevirke en relativ forskyvning mellom tilstøtende deler

i metallet på motstående sider av det opprivbare steg 24 for derved å skape en spenning i og opprivning av det resterende metall som steget består av. En slik unnabøyende forskyvning av deler av

beholderendeplaten 12 antas også å bevirke en viss bøyning av det tynne gjenværende metall i steget, og dette bidrar derved ytterligere til den begynnende opprivning av steget. Når åpningsplaten 22 trykkes ytterligere ned, vil en atskillende opprivning av steget 24 fortsette, slik at platen blir bøyd innad i beholderen ved hengselet, slik det er vist på fig. 4. Når begge plater 22 er blitt åpnet på denne måte, kan en åpning brukes for å helle av beholderen eller drikke av beholderen,og den andre åpning vil slippe luft inn i beholderen.

Pig. 5 Pg 6.viser en annen utførelse av et lukke ifølge oppfinnelsen, pg dette lukke er spesielt egnet til å lukke en flaske eller en annen beholder for matvarer som kan være vakuumpakket. Lukket 34 omfatter en endevegg 36, et skjørt 38 ved omkretsen med en ombøyd kant 40 som er beregnet for å gripe under en holdevulst eller holdeknaster på en beholder. I samsvar med oppfinnelsen omfatter dette lukke 34 videre en oppad buet, unnabøyende knast 42

i endeveggen 36,og^to opprivbare steg 44 er utformet nær toppen av knasten. De opprivbare steg 44 kan være bueformet og konkave mot periferien av lukket, idet det er utformet en bro 46 av usvekket metall mellom de opprivbare steg. I denne utførelse av oppfinnelsen er metallet i de opprivbare steg forskjøvet utad i forhold til det tilstøtende metall på motstående sider av steget, slik som vist på fig. 6.

Når det ønskes å åpne en beholder som lukket 34 er anbrakt tettende på, kan boen 46 forskyves innad for å bevirke brudd i minst et av stegene 44 for derved å slippe luft inn i beholderen. Ved opphevelse av vakuumet i en beholder som lukket 34 er anbrakt tettende på, vil det åpenbart bli lettere å fjerne lukket fra beholderen, og det frigjøres derved, slik at det kan beveges lettere i forhold til beholderen. Det antas at det ved innadskyvningen av broen 46 fås .en relativ forskyvning mellom metallet på motstående sider av de opprivbare steg 44 som setter det tynne restmetall i steget under spenning og derved letter den begynnende opprivning.

Fig. 7) 8 og 9 viser et eksempel på verktøy og fremgangsmåte for forming av den spesielle kontur på det opprivbare steg i samsvar med oppfinnelsen. Det som eksempel viste verktøy omfatter et ringformet toppformelement 48 og et ringformet bunnformelement ^, 0, og mellom disse innføres en beholdervegg 10 av metallplate som det opprivbare steg -formes i. Videre omfatter verktøyet ytre hjelpeformorgan og et valgfritt anvendbart indre uthvelvingsverktøy 51 for å kontrollere formingsretningen for det unnabøybare parti 32 og den utadhvelvende åpningsplate i beholderveggen. Toppformelementet 48 har en første og i hovedsaken plan, horisontal bunnflate eller basisflate 52, en indre flate 53 som skråner oppad fra basisflaten 52 for å muliggjøre forming av en oppadhvelvende åpningsplate og .en andre vinkelstilt anordnet, i hovedsaken plan metall-ekstrudalngsflate 54 som fortrinnsvis strekker seg utad fra den første basisflate i en vinkel på omtrent 45°, selvom det åpenbart kan tolereres en begrenset avvikelse fra denne vinkel. Den første basisflate 52 og den andre metallekstruderingsflate 54. på formelementet 48 møtes i et relativt skarpt hjørne 56, slik at et lignende skarpt hjørne vil bli utformet i beholderveggen 10. Hjørnet 56 mellom den første og andre formelementflate 52 og 54 har fortrinnsvis en radius på mindre enn 0,025 mm, men det kan tolereres en

radius, som f.eks. kan oppstå etter slitasje, på opp til 0,127 mm på et verktøy for forming av et opprivbart steg i en beholder av

stiv aluminiumlegeringsplate med en tykkelse av størrelsesorden på 0,254 mm til 0,381 mm som er vanlig platetykkelse for produk-sjon av beholderendevegger.

Bunnformelementet 50 har en første i hovedsaken plan basisflate eller toppflate 58, en nedadskrånende ytre flate 59 for å muliggjøre forming av et unnabøybart parti 32 tet.:t;,:utenf or åpningsplaten 22 og en andre vinkelstilt, i hovedsaken plan metallekstruderingsflate 60 som strekker seg nedad fra den første basisflate 58, idet vinkelen er tilnærmet 45°. Basisflaten 58 og metallekstruderingsf laten 60 møtes også fortrinnsvis i et relativt skarpt hjørne 62 som tilsvarende formelementflater på toppformelementet 48. Metallekstruderingsf låtene 54 og-60,,på_.tb"pp^.^

mentene 48 og 50 er fortrinnsvis i hovedsaken parallelle, selv. om det åpenbart kan ^tolereres et..begrenset avvik.;:''Det rin^e /uthvel-v ingsverktøy 51 :^kah -videre haT en oppadstikkendé toppdel' 64' f or å forme en utavhvelvende 'åpningsplate 22 soni er'l samsvar med toppdelen 64. Hjelpeformorganet .49 og det indre uthvelvingsverktøy 51 kan være utformet i ett med verktøyene 48 respektive 50, eller de kan, slik som vist og for forenkling av fremstillingen, være separate deler, men de beveges fortrinnsvis som en hel sammenstilling under utførelse av oppfinnelsen. Det indre uthvelvingsverktøy 51 kan utelates der det foretrekkes å fremstille en innad hvelvet åpningsplate 22.

Det ytre hjelpeformorgan 49 er anordnet på samme side av beholderveggen 10 som det ytre formelement 48- og har en metallformende basisflate 49a som vender i samme hovedretning som den første basisflate 52 på det øvre formelement 48 og er forskjøvet et stykke sideveis ut fra den første basisflate 58 på det nedre formelement 50.

Når verktøyelementene 48, 49, 50 og 51 (når det siste fore-finnes) beveges mot beholderveggen 10 som er innført mellom formelement ene, trekkes eller strekkes først metallet over toppdelen 64 på det indre uthvelvingsverktøy 51. Når formelementene fort-satt nærmer seg hverandre, forskyves først basisflaten 52 og den andre metallekstruderingsflate 54 på toppformelementet 48 lineært mot den andre vinkelstilte metallekstruderingsflate 60 respektive basisflaten 58 på det andre formelement 50- idet hjørnene 56 og 62 holdes i et sideveis forskjøvet forhold til hverandre, slik det er beskrevet foran. Ved den følgende begynnende kontakt mellom toppformelementet og den innskjøvne metallplate vil metallet i beholderveggen begynne å forskyves eller beveges av basisflatene 52 og 58 hovedsakelig perpendikulært til eller i rett vinkel på den opprinnelig ikke forskjøvne flate i beholderveggen. Når basisflatene 52 og 58 har nærmet seg hverandre til omtrent tre fjerde-deler eller to tredjedeler av tykkelsen av beholderveggen, begynner en ekstrudering av metallet som er mellom de vinkelforskjøvne metallekstruderingsflater 54 og 60 på formelementene. Opp til dette punkt er metallet i beholderveggen 10 bare omformet rundt hjørnene 56 og 62 på formelementene.

Når formelementene nærmer seg hverandre enda mer, vil metallet i beholderveggen 10 klemmes mellom metallekstruderingsflåtene 54 og 60 på formelementene, slik at det oppstår en siderettet strøm eller en ekstrudering av metall bort fra det opprivbare steg, idet metallet også forskyves i hovedsaken i rett vinkel på den opprinnelig ikke forskjøvne flate i beholderveggen. Den beskrevne lineære forskyvning av toppformelementet 48 mot det nedre formelement 50 fortsetter inntil den første basisflate 52 ligger i hovedsaken i samme plan som den første basisflate 58 på det nedre formelement 50. Det antas at denne sideveis rettedé strøm eller ekstrudering av metall bort fra det opprivbare steg som blir formet, er av betydning for å forhindre sprekker under formingen av og for tidlig opprivning av steget. Hvis det ikke foregår en slik ekstrudering, vil metallet kunne bli skåret eller kuttet av verk-tøyene, slik det forekommer ved vanlige presse- eller stanse-operasjoner der metallet atskilles eller avskjæres langsverktøy-egglinjen før formelementene har trengt fullstendig gjennom metallet. Foreliggende oppfinnelse eliminerer i hovedsaken dannelse av sprekker ellsr brudd i det opprivbare steg på grunn av at metallet ekstruderes sideveis bort fra steget under forskyvningen<*>av metallet i rett vinkel, idet det bevirkes en siderettet metallstrøm tilnærmet så hurtig som metallet skyves rettvinklet, slik at metallet ikke avskjæres eller atskilles av en slik rettvinklet forskyvning. Erfaringen opp til i dag antyder at ved utøvelse av oppfinnelsen i praksis kan beholderendevegger av den omhandlede type utformes hurtig ved presseoperasjoner, idet det kan formes 300 endevegger pr. minutt pr. formelementsett med få eller ingen defekte beholderendevegger.

Den siderettede metallstrøm bort fra det opprivbare steg

som er formet,frembringer også et økt metalloverflateareal i en beholderendevegg for dannelse av det ønskde unnabøybare parti i metallet som støter opp til steget. Som forklart ovenfor, antas det at et slikt unnabøybart parti vil lette opprivningen av det opprivbare steg. I det på fig. 7 til 9 viste verktøy vil hjelpeformorganet 49 respektive det indre uthvelvingsverktøy 51 kontrollere den retning som det økte metallareal formes i, slik.at det unnabøybare parti 32 og den utadhvelvede åpningsplate 22 stikker utad i forhold til den opprinnelig ikke forskjøvne flate i beholderendeveggen. For andre beholderendevegger eller andre -lukke - formål kan også lignende verktøy kontrollere metallbearbeidingen, slik at uthvelvingen eller de unnabøybare partier vil formes nedad (dvs. innad) på den ene eller begge sider av det opprivbare steg, hvis så ønskes.

Etter at det indre uthvelvingsverktøy 51 har begynt utadhvel-vingen av åpningsplaten 22, vil den siderettede ekstrudering av metallet som frembringes ved formingen av det opprivbare steg 24, sørge for en større uthvelving av platen, slik at metallet i platen blir liggende i en avstand over toppen av uthvelvingsverktøyet 51" slik som vist på fig. 9. Hjelpeformorganet 49 vil kontrollere formingen av det fortrinnsvis utadstikkende, unnabøybare parti 32 som støter opp til det opprivbare steg 24 ved at det holder tilbake metallet i en avstand fra det opprivbare steg, slik at metallet buer oppad over bunnformelementet 50, slik det også er vist på

fig. 9. Ved forming av det unnabøybare parti 32 forskyves hjelpe-

formorganet 49 lineært for selektivt å bevege basisflaten 4ya på

dette til en forutbestemt lengdeforskjøvet stilling i forhold til den første basisflate på det nedre formelement 50 i formforskyv-ningsretningen.

Det antas at den siderettede metallekstrudering under formingen av det opprivbare steg 24 med den spesielle kontur i sam-

svar med oppfinnelsens prinsipper vil resultere i dannelse av komplekse restspenninger i steget, som sannsynligvis har en vesentlig skjærkomponent som kan samvirke med de spenninger som frembringes ved en innadskyvning av det unnabøybare parti og bidrar til den begynnende opprivning av det opprivbare steg. Slike restspenninger opprettholdes åpenbart i det opprivbare steg 24 for å gjøre den begynnende opprivning lettere.

Ved utførelse av oppfinnelsen kan tverravstanden "x" mellom hjørnene 56 og 62 i horisontalretningen variere avhengig blant annet av faktorer som legering, varmebehandling og tykkelse av metallet i beholderveggen, vinkelen for metallekstruderingsflåtene 54 og 60 og resttykkelsen på restmetallet som blir igjen i det opprivbare steg. Denne tverravstand er fortrinnsvis av størrelses-orden 1/4 til 1/6 av tykkelsen av beholderveggen som det oppriv-

bare steg formes i, men denne avstand kan være fra 5# til 50$ av metalltykkelsen for andre anvendelser. Ved utførelse av oppfinnel-

sen er det funnet at en overlapping "x" mellom formelementflåtene 54 og 60 på tilnærmet 0,082 mm kan være utmerket for forming av et opprivbart steg i en beholdervegg som er fremstilt av en plate av en utherdet aluminiumbasislegering med en tykkelse på 0,3 mm. I

dette eksempel ble formelementflåtene 52 og 58 beveget mot hverandre til omtrent 0,025 mm fra en orientering i samme plan. Derved ble det fremstilt et opprivbart steg med en tynn restmetalltykkelse på omtrent 0,1 mm som ikke hadde noen sprekker.

Fig. 10 viser en nåværende fortrukken utforming av et metallendelukke som omfatter prinsippene ifølge oppfinnelsen.

Denne viser en sentralplate 12 med minst en sirkulær og relativt

stiv åpningsplate 22 med en kontur som omfatter et innad hvelvet sentralparti 33 som omgis av en ring 28 som ved den ytre omkrets går over i et opprivbart steg 24. Steget 24 forbinder ringen 28 med en tunge 30 på et utadstikkende, unnabøybart parti 32 som har i hovedsaken stumpkonisk form og omgir åpningsplaten 22 i det til-støtende parti av beholderveggen. Ringen 28 har fortrinnsvis en i hovedsaken plan øvre flate 70 som ved den ytre ende skjærer en

skråflate 72 som danner den indre omkretskant på tungen 30 på det unnabøybare parti 32 i et hjørne 74. Tungen 30 har en i hovedsaken plan underflate 76'som ligger i hovedsakelig samme plan som den øvre flate 70 på ringen 28 og som ved den indre omkretskant skjærer en hellende flate 78 som danner den ytre omkretskant på ringen 28 i åpningsplaten 22 i et annet hjørne 80. Hjørnene 74 og 80 ligger i en forutbestemt tverravstand fra hverandre, og mellom disse strekker det opprivbare steg 24 seg.

Det unnabøybare parti 32 i beholderendeveggen 10 er ved et innadrettet fingertrykk utformet slik at det utøves en relativ forskyvning av tungen 30 i forhold til ringen 28 for å sette det opprivbare steg 24 under spenning og derved starte en opprivning av dette for å muliggjøre en innadrettet forskyvning av en atskilt åpningsplate med større omkretsdimensjon enn omkretsdimensjonen for åpningen'som er formet i beholderendeveggen. Et slikt innadrettet fingertrykk utøves best mot beholderveggen 10 ;ved steget 24 og fortrinnsvis mot den oppstikkende tunge 30 på det unnabøy-bare parti 32, slik som vist på fig. 10. Dette innadrettede trykk mot det unnabøybare parti 32 antas å bevege tungen 30 i forhold til ringen 28 på den relativt stive åpningsplate 22 for å sette det opprivbare steg under spenning og starte opprivningen av dette. Som påpekt foran, har åpningsplaten 22 fortrinnsvis stive egen-skaper for at denne skal motstå bøyning og derved sikre at forskyvningen av det unnabøybare parti 32 vil frembringe en relativ forskyvning av tungen 30 i forhold til ringen 28 i åpningsplaten for derved å starte opprivning av steget^1 Tverravstanden mellom hjørnene 74 og 80 er valgt slik at det dannes et steg med en minste forutbestemt utstrekning som er tilstrekkelig til å opprettholde den strukturelle helhet når det tas hensyn til variasjoner i rest-spenningene som kan oppstå ved normal beholderhåndtering og bruk og som er mindre enn en forutbestemt maksimal utstrekning som vil utelukke opprivning ved den forskyvning som utøves ved et innadrettet fingertr-ykk.

Selv om den mekanisme som ligger til grunn for virkemåten av den konstruktuve gjenstand,ikke helt ut er forstått på det nåværende tidspunkt, antas det at komplekse restspenninger påfø-res det opprivbare steg med den spesielle form ved den metallfor-skyvning som utøves under formingen av dette. De<s>t antas videre

at ved den relative forskyvning av det unnabøybare parti som ut-øves ved et innadrettet fingertrykk, oppstår det et ytterligere

komplekst spenningsmønster av variabel karakter i steget, og den stedbestemte opprivning av steget starter sannsynligvis ved den lokaliserte samvirkning mellom denne spenning og de restspenninger i steget som oppstår under formingen av dette.

Det er derfor lett å se at det er tilveiebrakt en beholderendevegg og en for forming av denne egnet fremgangsmåte som gir forbedrede åpningsegenskaper og større motstand mot dannelse av sprekker i det opprivbare steg i beholderendeveggen. Metallet forskyves hovedsakelig i rett vinkel på den opprinnelige, ikke forskjøvne flate i beholderendeveggen langs det opprivbare steg, mens metallet ekstruderes sideveis bort fra dette. Ekstruderingen av metallet fører til en siderettet metallstrøm som er tilnærmet like hurtig som forskyvningen av metallet i rett vinkel under i det minste den siste del av formingsoperasjonen for derved å unngå avskjæring av metallet og for videre å forme et unnabøybart parti i beholderveggen, som ved den fingerpåvirkede forskyvning starter opprivningen av steget.

Oppfinnelsen er spesielt godt egnet for bruk sammen med beholdervegger som er fremstilt av bearbeidingsfastnet platemateriale på aluminiumlegeringsbasis med en tykkelse i størrelses-orden 0,25 til 0,38 mm og er av en legering som er minst en kvart herdet, fortrinnsvis tre kvart herdet eller som er en ekstra hard-herdet legering som er blitt partielt glødet på grunn av oppvar-ming ved tørking av et beskyttende belegg på denne. En kvart herdet aluminiumlegeringsplate vil vanligvis ha en flytegrense som er minst halvparten av flytegrensen for den samme legering i hard-herdet tilstand og to eller flere ganger flytegrensen for produk-tet i fullt glødet eller rekrystallisert tilstand. Det antas at slikt bearbeidingsherdet, legert platemateriale er spesielt egnet ved praktisering av oppfinnelsen på grunn av at et materiale med spesifisert hardhet behøves for å sikre at det innadrettede fingertrykk skal omdannes til selektivt rettet forskyvning av tungen på det unnabøybare parti i forhold til ringen på den relativt stive åpningsplate. Det antas videre at en bearbeidingsherdet aluminiumlegering også vil bidra til at det oppstår restspenninger i metallet, både de spenninger som dannes under formingen av^ det opprivbare steg og de som oppstår ved den relative metallforskyvning som er beskrevet ovenfor.

Erfaringen opp til i dag antyder at åpningsplater med en diameter av størrelsesorden på omtrent 3,2 mm til 19 mm vil tilveiebringe tilstrekkelige åpninger for uthelling og ventilering og vil.også resultere i tilstrekkelig metallekstrudering under formingen ved fremstilling av unnabøybare partier med ønsket størrelse og form. Med hensyn til slike unnabøybare partier antas det at en helningsvinkel av størrelsesorden på omtrent 5 til 15 grader i forhold til hovedplanet for endelukket vil frembringe en tilstrekkelig kneleddlignende virkning for utøvelse av den forskyvning av tungepartiet i forhold til åpningsplateringspartiet som er nødvendig for å starte opprivningen av steget.

På figl 11 er det vist enda en "utførelse av oppfinnelsen

der beholderveggen som kan være et endeiukke eller en beholder-

vegg 110 og som er fremstilt av et deformerbart materiale, fortrinnsvis en utherdet aluminiumlegering, kan omfatte minst en, fortrinnsvis to, inntrykkbare plater 112 som er avgrenset av svekningslinjer 114 i beholderveggen. Platene 112 er utformet slik at de kan åpnes ved å presse eller trykke dem inn i beholderen, hvorpå endeveggen er falset, og derved dannes en helleåpning og/eller en ventilerings-åpning i beholderveggen. Svekningslinjene 114 rundt platene 112 formes ved forskyvning av metall i rett vinkel på den opprinnelige, ikke forskjøvne metallflate og ved å klemme en smal. metallsone langs svekningslinjen. Hver svekningslinje 114 i beholderendeveggen kan være C-formet, og kan mellom endene ha en metallbro 118 som danner et hengsel som vil hindre at platene 112 atskilles fullstendig fra beholderenveyeggen 110. Hengselet 118 mellom endene på svekningslinjen 114 kan være litt svekket av en grunn risselinje e.l., men kan for visse anvendelser være uten svekning.

Det skal nå vises til fig. 12,og ifølge denne utførelse av oppfinnelsen ligger toppflaten 116 i platen 112 som støter opp til svekningslinjen, omtrent i samme plan som eller på linje med bunnflaten 117 i metallet som støter opp til svekningslinjen på utsi-

den av platen. På fig. 12 er det også lett å se at det i beholderendeveggen kan utformes en fleksibel vulst'124 som støter opp til"* svekningslinjen. Som det skal forklares senere, vil vulsten 124 lette nedtrykkingen av platen 112 inn i beholderen hvorpå beholderendeveggen 110 er falset.

De inntrykkbare platepartier 112 er fortrinnsvis innadhvelvet, slik som vist på fig. 12. Slike innadhvelvede plater 112 frem-bringer en maksimal motstand mot opprivning av svekningslinjene 114 ved høye indre trykk i beholderen 120 hvorpå beholderendeveggen er falset, og de gjør det også meget lett å rive opp svekningslinjene når en kraft utøves utenfra mot beholderendeveggen. Et trykk i • beholderen 120 vil primært frembringe trykkspenninger i restmetallet i svekningslinjen 114 rundt den innadhvelvede plate 112, og metallet kan motstå relativt store trykkspenninger uten at det oppstår brudd. Men når en ytre kraft utøves mot beholderendeveggen 110 i området ved svekningslinjen 114, vil det frembringes en kombinasjon av spenninger i restmetallet, omfattende i det minste en del skjærspenninger, og denne kombinasjon av spenninger,og særlig skjærspenningene vil rive opp svekningslinjen jevnt ved relativt små spenninger. Vulsten 124 som støter opp til svekningslinjen 114, vil bli unnabøyd nedad under en slik påført ytre kraft, slik at metallet på motstående sider av svekningslinjen vil forskyves i forhold til hverandre i et plan som hovedsakelig er perpendikulært på platen for å frembringe skjærspenninger i restmetallet i svekningslinjen.

Fig . 13 og 14 viser en foretrukken utforming av verktøy for fremstilling av denne ytterligere utførelse ifølge oppfinnelsen.

Et slikt verktøy omfatter et vertikalt bevegelig, ringformet toppformelement 128 og et ringformet bunnformelement 130 som metallplaten eller beholderendeveggen 132 kan anbringes mellom og hvori det skal utformes en svekningslinje. Verktøyet omfatter -/idere et vertikalt bevegelig ytre hvelvformende eller pregende verktøy 135 for forming av beholderendeveggen ved svekningslinjen og for å kontrollere formingsretningen for vulsten i beholderendeveggen.

Selv om formelementet 134 er vist å være atskilt fra formelemen-

tet 122, kan disse to formelementer være utformet i ett stykke.

Det skal nå vises til fig. 14 som viser formelementene 128, 130

og 134 ved slutten av formeoperasjonen, idet toppformelementet 128 kan ha en betydelig horisontal bunnflate eller bunnside 136, en indre flate 138 som kan helle oppad fra flaten 136 i en vinkel på omtrent 15°> en ytre flate 140 som heller oppad fra bunnflaten '136 i en vinkel på omtrent 45°, en vertikal flate 142 som strekker seg oppad fra den ytre kant av flaten 140 og en i hovedsaken horisontal flate som strekker seg utad fra toppen av flaten 142. Bunnformelementet omfatter en i hovedsaken horisontal toppflate eller toppside 146, en ytre flate 148 som kan helle nedad og bort fra toppflaten 146 i en vinkel på omtrent 15°* en indre flate 150 som strekker seg nedad fra toppflaten 146 i en vinkel på omtrent 45°, en vertikal flate 152 som strekker seg nedad fra den ytre kant av

flaten 150 og en 1 hovedsaken horisontal flate 154 som strekker seg fra bunnen av flaten 152.

Platene 140 og 150 på formelementene 128 respektive 130 er

i hovedsaken parallelle og overlapper hverandre i horisontalplanet for å tilveiebringe en relativt smal metallsone som klemmes eller ekstruderes sideveis mellom disse flater når formelementene beveges i forhold til hverandre og mot den mellomliggende plate 132. En slik siderettet strøm eller ekstrudering av metall skjer fortrinnsvis i en vinkel på omtrent 45° med planet for den opprinnelig ikke forskjøvne flate på metallplaten 132, og den horisontale overlapping mellom platene 140 og 150 er fortrinnsvis og omtrent 1/6 til 1/4 av tykkelsen av metallplaten 132. Formelementene 128 og 130

er i den valgte illustrasjon slik dimensjonert at i den lukkede stilling ligger formelementflåtene 136 og 144 på formelementet 128

i en vertikal avstand fra de motliggende flater 146 og 154 på formelementet 130 som omtrent tilsvarer tykkelsen på platen 132, slik at det dannes et klaringsbånd eller en klaringssone mellom sveknings-organene og pregningsorganene på formelementene. Den nøyaktige avstand på slike motliggende formelementflater er ikke ansett å være kritisk for at formelementene skal funksjonere godt så lenge formelementene tillater metallet i området mellom vulsten 156 på formelementet 138 å strømme med liten eller ingen tilbakeholdelse. Det antas at flaten 144 på formelementet 128 og flaten 158 på formelementet 134 kan ligge i en betydelig avstand over flaten 136 på formelementet 128 eller kan være utelatt, idet disse har liten eller ingen virkning på funksjoneringen av formelementene.

Et trekk ved denne utførelse er at både flaten 140 på formelementet 128 og flaten 150 på formelementet 130 har en høyde i vertikalplanet på tilnærmet en halvpart av tykkelsen på den metallplaten som svekningslinjen er utformet i. Ved å begrense høyden på hver av flatene 140 og 150 til omtrent halve platetykkelsen og i kombinasjon med klaringen eller mangelen på motstand mot metallet i området mellom flatene 140 og vulsten 156, antas det at spenningene som oppstår i metallet under svekningsprosessen,minskes,og derved blir det lettere å forme svekningslinjene i metallplater som har varierende tykkelser innenfor det kommersielt akseptable område.

Det er enda et viktig trekk ved denne utførelse at formelementet 134 omfatter organer slik som en pregevulst eller prege-ribbe 156 for å prege platen 132 opp til svekningslinjen som formes av verktøyelementene 128 og 130. Ribben 156 kan ha et bueformet tverrsnitt som vist på fig. 14,eller den kan også være formet på andre måter for å klemme metallet mot bunnformelementet 130. Selv om det ikke er fullt ut forstått, antas det at ved pregingen av metallet mellom ribben 156 og flaten 148 på formelementet 130

vil metallet flyte sideveis fra området mellom ribben og form-flaten for derved å kontrollere spenningene som frembringes av formelementene 128 og 130 ved formingen av en svekningslinje i platen 132. Høyden på ribben 156 målt perpendikulært på flaten 158 på formelementet 134, er fortrinnsvis av størrelsesorden på omtrent en kvart til tre kvart av tykkelsen på platen 132. Radier på ribben 156 på 0,127 mm, 0,1905 mm og 0,254 mm er funnet å arbeide tilfredsstillende når det ble formet en svekningslinje i en utherdet aluminiumlegeringsplate med tykkelse 0,305 mm. Ribben 156 ligger fortrinnsvis i en avstand fra svekningslinjen som blir formet på omtrent en til tre ganger tykkelsen av platen 132.

Ved bruk av formelementene 128, 130 og 134 til å forme en svekningslinje i en beholderendevegg eller en metallplate i samsvar med oppfinnelsen anbringes platen 132 mellom de på fig. 13 viste formelementer, og formelementene 128 og 134.lukkes eller beveges som en helhet mot formelementet 130 for å deformere metallet mellom disse. Platene 136 og 146 på formelementene 128 og 130 for-skyver metallet i platen 132 i hovedsakelig rett vinkel på den opprinnelig ikke forskjøvne plateflate for å forme en linje med redusert tykkelse i platen. Når formelementflåtene 136 og 146 er beveget mot hverandre til omtrent 2/3 til 3/4 av tykkelsen av platen 132, begynner metallet å ekstruderes eller klemmes sideveis fra området mellom flatene 140 og 150 på formelementene. Denne siderettede ekstrudering av metall bort fra svekningslinjen som blir formet, inntrer hovedsakelig samtidig med at forskyvningen av metall i hovedsakelig rett vinkel til den opprinnelige plateflate fullføres,og derved hindres at platen avskjæres mellom formelementene. En slik siderettet metallstrøm tilsvarer fortrinnsvis omtrent den samme mengde metall som forskyves i rett vinkel for å minske mulighetene for at dette metall avskjæres eller avrives ved en slik rettvinklet forskyvning.

Under formingen av en svekningslinje i platen 132 vil ribben 156 på formelementet 134 prege metallet i en sone som støter opp til svekningslinjen for å gjøre formingen av en slik svekningslinje lettere i en metallplate som avviker fra den normale nominelle tykkelse. Ved en preging av platen 132 mellom ribben 156 og formelementflaten 148 vil metallet i platen klemmes eller trykkes sammen og bevirke en siderettet metallstrøm bort fra pregeribben 156. Omtrent halvparten av en slik metallstrøm fordeles mot den svekningslinje som blir formet. Det antas at denne siderettede metallstrøm mot svekningslinjen til en viss grad kontrol-lerer spenningene i svekningslinjen, idet disse spenninger ellers kunne bevirke en for tidlig opprivning eller opprivning ved et uhell av svekningslinjen i en plate hvis tykkelse avviker fra den nominelle. Ved preging av platen langs svekningslinjen kan det tillates en tilnærming mellom formelementene 128 og 130 til en stilling der flatene 136 og 146 ligger omtrent på linje med hverandre med svært tynt restmetall mellom formelementene uten at det dannes sprekker i svekningslinjen, selv om platen 132 er tynnere enn den nominelle tykkelse. Hvis det ikke benyttes en slik preging og formelementer av denne type tilnærmes hverandre til de motstående topp- og bunnflater i formelementene ligger på linje, kan det oppstå uønskede sprekker eller brudd i de svekningslinjer som blir formet.

Det skal påpekes at fig. 14 viser preging bare på den ene side av svekningslinjen som blir formet. Det er åpenbart for fagfolk på området at en slik preging også kan utføres på begge sider av svekningslinjen eller på den motsatte side av svekningslinjen til den på fig. 14 viste. For fagfolk på området er det. også åpenbart at pregeribben kan være utformet på bunnformelementet 130 i stedet for på toppformelementet 134, og at ribben kan ha forskjellige tverrsnittsformer.

Ved forming av en svekningslinje i en plate 132 med formelementene 128 og 130 vil klaringen eller relieffet mellom flatene 142 og 144 på det øvre formelement 128 og flatene 152 og 154 på det nedre formelement 130 danne et rom hvori metallet fra platen 132 kan strømme som et resultat av metallbearbeidingen på begge sider av et slikt relieff. Derved blir det en ytterligere minskning av de spenninger som oppstår i platen under formingen av en svekningslinje i denne. Forut for denne oppfinnelse om-fattet formelementene for rettvinklet forskyvning og sideveis ekstrudering av metallet sideflater i likhet med flatene 14 0 og 150 på formelementene 128 og 130, men disse flater for formelementene forløp i en vinkel på omtrent 45° for minst hele tykkelsen av materialet hvori svekningslinjen ble formet. Relieffet eller klaringen som er utformet i formelementene 128 og 130 i samsvar med oppfinnelsen, antas å redusere den metallstrøm som utøves av disse formelementer og derfor reduseres de spenninger som frembringes i metallet i området ved sveknings- eller opprivningslinjen. Spenningsreduksjonen i dette metall antas å muliggjøre forming av svekningslinjer hvori det er et minimum restmetall for at de skal kunne opprives med den største letthet.

Under bruk av formelementene 128, 130 og 134 vil den inntrykkbare plate bli formet innadhvelvet. Ved forming av en svekningslinje mellom formelementene øker metallflatearealet i platen på grunn av uttynningen av metallet i området ved svekningslinjen, og dette større metallflateareal i platen som avgrenses av svekningslinjen, vil resultere i nedadhvelvingen av platen. Som angitt ovenfor, foretrekkes en nedadhvelving for beholdervegger som skal falses på beholdere med overatmosfærisk trykk, fordi det skaper en betydelig motstand mot opprivning av svekningslinjen ved et slikt indre trykk samtidig som en opprivning ved hjelp av en ytre påført kraft mot beholderendeveggen kan utføres med den største letthet. For fagfolk på området vil der være åpenbart at det for andre anvendelser også kan utføres en oppadhvelving av en slik inntrykkbar plate i en beholderendevegg.

Fig. 15 og 16 viser alternative utførelser av formelementer som kan anvendes for å forme en sveknings- eller risselinje i en metallplate eller et annet deformerbart materiale. Det anvendes fortrinnsvis pregeformelementer, slik som vist på fig. 13 og 14, sammen med de på fig. 15 og 16 viste formelementer, men de er ikke inntegnet. Formelementene 16 0 og 16 2 som er vist på fig. 15, omfatter flater 163, 164, 165 og 166 som er lik flatene på formelementene på fig. 13 og 14. Formelementene omfatter videre flater 167 og 168 som er utformet omtrent i en vinkel på 10° med vertikalen og en flate 169 på formelementet 160 som er utformet i en vinkel på omtrent 10° i forhold til horisontalplanet. Flaten 169 ligger i en betydelig avstand over flaten 163 på formelementet 160, og derved tillates en fri metallstrøm i området mellom svekningslinjen og pregingssonen.

Formelementene 170 og 172 er vist på fig. 16 og omfatter flater 174 og 176 som er buet bort fra flatene 178 og 180. For fagfolk på området vil det være klart at det også kan anvendes flere andre former på formelementene for forming av svekningslinjer ifølge oppfinnelsen. Det kan f.eks. utformes buer med små radier på hjørnene 182 og 184 på"formelementene 170 og 172 eller på lignende hjørner på de på fig. 14 og 15 viste formelementer.

Fig. 17 viser en alternativ utførelse av et verktøy som kan anvendes, omfattende et topp- og et bunnformelement 186 og 188 for forming av svekningslinjer i en metallplate og et for-mende formelement 190 for bearbeiding av metallet som støter opp til den svekningslinjen som blir fremstilt. Formelementet 190

har en betydelig plan bunnflate 194 som kan være parallell med fla.ten .192,på formelementet 188... Flatene 192 og 194 er anordnet i en vinkel på omtrent 15° med horisontalplanet for den opprinnelig ikke forskjøvne flate på platen 188, slik at metallet mellom disse vil bli deformert i samme vinkel. Formelementene 186 og

190 er vist som to separate formelementer, men de kan også frem-stilles i ett stykke. I den lukkede stilling av formelementene 186, 188 og 190 er fortrinnsvis formelementflåtene 192 og 194 anordnet i en avstand fra hverandre som er tilnærmet lik tykkelsen på den plate hvor svekningen blir fremstilt. Formelementene 188 og 190 kan imidlertid beveges mot platen for å klemme metallet mellom flatene 192 og 194. Formelementflåtene 192 og 194

kan i tillegg være anordnet nærmere hverandre et stykke fra svekningslinjen som er under forming, slik at når formelementene lukkes, vil platen bli klemt eller ekstrudert mellom disse form-elementf later mot svekningslinjen. En slik klemming eller preging av metallet antas å kontrollere spenningene som oppstår i metallet, slik at det kan utformes en svekningslinje i et me-tallplatemateriale som har en tykkelse som avviker fra den nominelle tykkelse.

Selv om det er vist og beskrevet en rekke foretrukne utfø-relser ifølge oppfinnelsen, vil det være klart for fagfolk på området at det er mulig med flere modifikasjoner for beholder-edevegg, fremgangsmåte og verktøy ifølge oppfinnelsen uten å av- . vike fra oppfinnelsestanken eller beskyttelsesområdet for de vedføyde patentkrav. Formelementet som brukes til å prege eller klemme metallet ved svekningslinjen, behøver f.eks. ikke å beveges som en enhet sammen med formelementet som brukes ved forming av svekningslinjen. Det antas i stedet at pregeformelementet

kan føres mot en beholderendevegg og holdes mot metallet mens svekningsformelementene føres mot beholderendeveggen. For fagfolk på området vil det også være klart at oppfinnelsen kan an-

vendes til å forme svekningslinjer eller opprivningslinjer med flere linjeformer i andre typer gjenstander av deformerbart platemateriale, f.eks. lukker, beholderendevegger o.l.

Claims (12)

1. Beholderendeplate (10, 110) av metall med en vegg (12) som

omfatter i det minste ett innad forskyvbart åpningsfelt (22, 112) med et kantparti (28) som langs sin omkrets ender i et opprivbart steg (24) langs hvilket åpningsfeltet kan adskilles fra veggens (12) tilstøtende parti, karakterisert ved et enhetlig bøyelig parti (32, 124) som rager utad fra veggens (12) hovedplan nær det opprivbare steg (24) og ender i et leppeparti (30) som er enhetlig forbundet med åpningsfeltets kantparti (28) og sammen med dette avgrenser det opprivbare steg (24), idet åpningsfeltets (22, 112) kantparti (28) innbefatter en utvendig eller øvre overflate (70) som skjærer den utvendige kant (72) på det bøyelige partis leppeparti (20) i et utvendig hjørne (74), idet det bøyelige parti (32, 124) på sin innvendige overflate har et parti (76) som møter den innvendige overflate på kant-partiets (28) ytre kant (78) i forutbestemt avstand fra det utvendige hjørne (74), hvilken avstand bestemmer utstrekningen av det opprivbare steg (24), idet i det minste endel av åpningsfeltet (22, 112) er stivere enn det tilstøtende bøyelige parti (32, 124) for som reaksjon på innadrettet fingertrykk mot det bøyelige parti (32, 124) å innlede en relativ forskyvning av leppepartiet (30) relativt til kantpartiet (28), slik at steget (24) belastes til brudd som muliggjør innadrettet forskyvning av det adskilte åpningsfelt (22) 112).

2. Beholderendeplate ifølge krav 1, karakterisert ved at åpningsfeltet (22, 112) har større tverrsnittsut-strekning enn åpningen som er utformet i veggpartiet for å hindre at åpningsfeltet kan beveges ut gjennom åpningen.

3. Beholderendeplate ifølge krav 1 eller 2,karakterisert ved at det opprivbare steg (24) forbinder kantpartiet (28) på åpningsfeltet med leppepartiet (30) på det bøyelige parti (32, 124) utenfor endeplatens ytterside rundt den ytre omkrets av det bøyelige parti.

4. Beholderendeplate ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at kantpartiet (28) på åpningsfeltet (22, 112), omfatter en øvre plan overflate (70) som ved sin ende skjærer en skråflate (72) som avgrenser den indre kant på leppepartiet (30) på det bøyelige parti (32) i et første utvendige hjørne (74), idet leppepartiet (30) på det bøyelige parti (32) omfatter en plan underflate (76) som er anordnet tilnærmet i samme plan som den øvre overflate (70) til kantpartiet (28) på åpningsfeltet (22) og ved sin ende skjærer en skråflate (78) som avgrenser den ytre kant på kantpartiet (28) på åpningsfeltet (22) ... i et .andre hjørne (80) som er anordnet i forutbestemt avstand fra det første hjørne, idet nevnte avstand, ved den mellomliggende overlapping, bestemmer det opprivbare stegs (24) utstrekning i sideretningen.

5. Beholderendeplate ifølge krav 4, karakterisert ved at hver av skråflåtene (72 og 78) danner en vinkel på omtrent 4 5° med den plane flate (70 og 76) som den er tilknyttet.

6. Beholderendeplate ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den har en preget sone som innbefatter en svekningslinje, på minst én side av det opprivbare steg.

7. Beholderendeplate ifølge krav 6, karakterisert ved at den pregede sone ligger i en avstand fra det opprivbare steg som tilsvarer omtrent 1 til 3 ganger tykkelsen av metallet i beholderendeplaten.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av en beholderendeplate som angitt i krav 1 med minst ett innad forskyvbart åpningsfelt (22) og et utadstikkende, bøyelig parti (32) enhetlig forbundet med dette ved hjelp av et opprivbart steg (24), hvor metall på motsatte sider av det opprivbare steg forskyves vinkelrett på endeplatens opprinnelig ikke-forskjøvede overflate inntil den innvendige overflate på platemetallet utenfor åpningsfeltet ligger stort sett i flukt med den ytre overflate på platemetallet i åpningsfeltet som grenser til det opprivbare steg, karakterisert ved at metall ekstruderes sideveis bort fra det opprivbare steg under forskyvningen av metall i rett vinkel, samt forskyvning av platemetall i avstand fra åpningen til en forutbestemt forskjøvet stilling i forhold til det opprivbare steg for dannelse av nevnte bøyelige parti rundt åpningsfeltet.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at en vesentlig plan øvre overflate (70) er utformet på kantpartiet (28) til åpningsfeltet (22) som ligger i hovedsakelig samme plan som en i hovedsaken plan underflate (76) på det indre leppeparti (30) til det bøyelige parti (32).

10. Fremgangsmåte ifølge krav 8 eller 9,karakterisert ved at beholderendeplaten (10) presses eller preges i en sone langs minst én side av det opprivbare steg som er under forming i beholderkomponenten.

11. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 8 til 10, karakterisert ved at beholderendeplaten presses eller preges innenfor åpningsfeltet (22) som avgrenses av det opprivbare steg (24) .

12. Apparat for fremstilling av en beholderendeplate (10) ifølge krav 1 med minst ett innad forskyvbart åpningsfelt (22), og et utadstikkende, bøyelig parti (32) enhetlig forbundet med fel-tet ved hjelp av et opprivbart steg (24), omfattende et første formelement med en første i hovedsaken plan metallformende basisflate (52) og en annen vinkelstilt, i hovedsaken plan metallformende basisflate (54), som sammen med den første flate danner et hjørne (56) ved skjæringsstedet mellom flatene, et andre formelement (50) med en første basisflate (58) og en andre vinkelstilt flate (60), idet det første formelement (48) er lineært forskyvbart i forhold til det andre formelement (50) med den første og andre flate (52 og 54) på det første formelement (48) liggende tilnærmet rett overfor den første og andre flate (58 og 60) på det andre formelement (50) , hvorved relativ forskyvning av formelementene (48 og 50) mot en metallplate (10) som er anbragt mellom disse til lukket stilling, der eggen til hjørnet (56) på det første formelement (48) ligger stort sett i flukt med den første flate (58) på det andre formelement (50), vil føre til en forskyvning av partiet av metallplaten (10) innenfor formingsflåtenes forskyvningssted vinkelrett på den opprinnelig ikke-forskjøvede metalloverflate for å danne det opprivbare steg (24), a:karakterisert ved at den andre overflate (54) på det første formelement er anordnet i spiss vinkel med formforskyv-ningsretningen for sideveis ekstrudering av metall under den vinkelrette forskyvning av metall, og ytterligere karakterisert ved et hjelpeformorgan (49) med en metallformende basisflate (49a) som vender i retning motsatt den første flate (58) på det andre formelement (50) og beliggende i sideveis avstand fra denne, idet hjelpeformorganet (49) kan forskyves med det første formelement (48) hvorunder basisflaten (49a) på hjelpeformorganet (49) er lengdeforskjøvet i forhold til den første flate (58) på det andre formelement (50) i formens forskyvningsretning for å danne det bøyelige parti (32) ved samvirkningen mellom den første flate (58) på det andre formelement (50) og basisflaten (49a) på hjelpeformorganet (49).