NO135667B

NO135667B -

Info

Publication number: NO135667B
Application number: NO2393/70A
Authority: NO
Inventors: K Morita; K Kawashima
Original assignee: Takeda Chemical Industries Ltd
Priority date: 1969-06-20
Filing date: 1970-06-19
Publication date: 1977-01-31
Also published as: FR2059463B1; CH542210A; US3679662A; GB1319489A; DK133153C; CH554342A; PH9290A; DE2030315A1; NO135667C; SE357746B; NL7008904A; FR2059463A1; DK133153B

Description

Sprengstoffblariding.

Oppfinnelsen vedrører både følsomme og ufølsomme sprengstoffer. Oppfinnelsen vedrører mere spesielt nye sprengstoffer, hvori et oksyderende salt inngår i et grunn-material, hovedsakelig i flytende oppløs-ning, som ammoniumnitrat i ammoniakalsk oppløsning. Sprengstoffene ifølge oppfinnelsen kan fremstilles ved at denne oppløsning blandes med et fast, relativt grovt lettmetall, hvoretter det vanligvis følger en modningstid ved omgivelsenes temperatur, hvorunder blandingen reagerer til dannelse av et følsomt sprengstoff.

Ved ladning og sprengning av borhull, som oljeborhul og gruveborhull, har man hittil anvendt vanlige sprengstoffer, som nitroglycerol, trinitrotoluen og sprengstoff C. I den senere tid har man begynt å anvende oksyderende salter som ammoniumnitrat, iblant bare i kornform og iblant i kornform i blanding med oljer, og i form av en vannoppslemning, som beskrevet i U.S. patent nr. 2 867 172. Det er likeledes kjent at relativt ufølsomme, kornformede, oksyderende salter, som ammoniumnitrat, kunne gjøres følsomme ved blanding med meget finpulveriserte metaller. De fremkomne blandinger er imidlertid altfor føl-somme til å kunne anvendes i praksis med noenlunde sikkerhet.

Det har senere vist seg at kornformet ammoniumnitrat av gjødsel typen blandet med lettmetaller og mindre mengder vann danner tilfredsstillende sprengstoffer for anvendelse ved ladning og sprengning av borehull.

Hittil har tilsetningen av metall til kornformede sprengstoffer, den såkalte metallisering av sprengstoffene, berodd på den hypotese at partikler med overordentlig liten størrelse, f. eks. fra 0,5 |i og opp til ca. 0,15 mm lett detoneres i og for seg på grunn av den høye spesifikke overflate, hvorved det relativt ufølsomme, oksyderende salt gjøres følsomt. I praksis har disse metalliserte sprengstoffer vist seg å være upålitelige og i mange tilfelle meget farlige. Det hender ofte at det finpulveriserte metall detoneres utilsiktet, således at hele sprengstoffet eksploderer for tidlig. Et vik-tig fremskritt innen sprengstoffteknikken skulle derfor være å utvikle sprengstoff som inneholder relativt ufølsomme, oksyderende salter, sammen med metaller under slike forhold, at det opprinnelige sprengstoff har tilfredsstillende sikkerhets-marginai.

Et formål med foreliggende oppfinnelse er derfor å tilveiebringe et sprengstoff som inneholder oksyderende salter og lettmetaller, som fra begynnelsen er relativt uføl-somme. Et yderligere formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe et i begynnelsen ufølsomt sprengstoff, som undergår en indre reaksjon under dannelse av et følsomt sprengstoff i borehullet. Et ytterligere formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe sprengstoff hvori det oksyderende salt, eksempelvis ammoniumnitrat, i begynnelsen foreligger i oppløsning, som i ammoniakalsk vannoppløsning. Et yderligere formål med oppfinnelsen er å tilveiebringe et hovedsaklig ufølsomt grunnsprengstoff i i oppløst form, hvilket kan undergå en indre reaksjon i nærvær av lettmetaller som ikke i er finpulveriserte, for dannelse av et nytt, i følsomt sprengstoff med høy sprengvirk- 1 ning. Et ytterligere formål med oppfinnel- i sen er å tilveiebringe nye følsomme spreng- i stoffer, som ved detoneringen ikke utvikler i giftige gasser, som karbonmonoksyd, kar-bondioksyd og giftige nitrogenoksyder, hvilket innebærer alvorlige farer for helsen. i

Det har vist seg at flytende oppløsnin-ger av oksyderende salter, som ammoniumnitrat, kan bringes til å virke som sprengstoff med sterk sprengvirkning i nærvær 1 av metall under egnede forhold. Hvis en oppløsning av ammoniumnitrat blandes med visse lettmetaller, dannes i motsetning til tidligere oppfatning i teknikken hovedsaklig følsomme sprengstoffer som kan under gå en indre reaksjon for dannelse av følsomme sprengstoffer.

Sprengstoffblandingen ifølge oppfinnelsen som omfatter et uorganisk, oksyderende salt, fortrinnsvis ammoniumnitrat, et lettmetall og et oppløsningsmiddel for det oksyderende salt, er karakterisert ved at lettmetallet foreligger i kornform av en slik kornstørrelse at kornene blir tilbake på en sikt med ca. 0,8 mm åpninger, idet metall-komponentene hovedsakelig er fri for støv, pulver eller andre fine partikler av en slik kornstørrelse at partiklene skulle kunne passere gjennom en sikt med ca. 0,8 mm åpninger, og at hele mengden av oksyderende salt inngår i den flytende fase i opp-løst form. Oppløsningsmidlet for det oksyderende salt er flytende, vannfri ammoniakk, en vannoppløsning av ammoniakk eller vann, og det oksyderende salt resp. ammoniumnitrat foreligger i form av en mettet eller omtrent mettet oppløsning.

Undertiden undergår de ufølsomme sprengstoffer ved omgivelsens temperatur en kjemisk, indre reaksjon eller autoreak-sjon for dannelse av et følsomt sprengstoff eller reaksjonsprodukt, som viser seg å ha uventet høy sprengvirkning, som overgår de tidligere anvendte ammoniumnitrat-sprengstoffers sprengvirkning. Når disse nye følsomme sprengstoffer detonerer, til-veiebringer de en meget mer kraftig for-flytning av fjellet eller materialet, høyere brisans og kraftigere støtbølger enn andre ammoniumnitratsprengstoffer.

Sprengstoffet ifølge oppfinnelsen kan også benyttes for å tilveiebringe et følsomt sprengstoff på plassen eller i selve borehullet, idet det i borehullet innføres en ammoniakalsk oppløsning av ammoniumnitrat, idet oppløsningsmidlet hensiktsmessig utgjøres av flytende ammoniakk, vann eller ammoniumhydroksyd, i blanding med et lettmetall, som hensiktsmessig utgjøres av magnesium, en magnesium-legering, aluminium, en aluminiumleger-ing eller en magnesium-aluminium-leger-ing, hvoretter den dannede blanding får reagere ved temperaturen i borehullets om-givelser, inntil en sterk eksoterm varmeutvikling fremkommer på grunn av reaksjonen. Ved denne fremgangsmåte fåes føl-somme sprengstoffer eller reaksjonsprodukter, som detoneres, hensiktsmessig ved den eksoterme aktivitets maksimum for å tilveiebringe eksplosjoner med meget høy virkning.

Sprengstoffene ifølge oppfinnelsen kan således anvendes for mange formål ved oljeboring og gruvebrytning, gjenvinning av oljeborehull, brytning av hårdt fjell, stenbrytning, bygningsformål, brønner for avfall og sprengning av porøst fjell. Sprengstoffene ifølge oppfinnelsen kan fremstilles i nærheten av selve borehullet direkte på plassen for den tilsiktede anvendelse.

Ved fremstilling av sprengstoffene iføl-ge oppfinnelsen anvendes flytende oppløs-ninger av ammoniumnitrat, hensiktsmessig oppløsninger med høy tetthet. Blant disse flytende oppløsningsmidler kan nevnes vann, flytende ammoniakk, ammoniumhydroksyd og andre ammoniakalske opp-løsninger. Ammoniumnitrat er således lett oppløselig i ammoniumhydroksyd. Man an-vender hensiktsmessig ammoniakalske am-moniumnitratoppløsninger, hvori både flytende ammoniakk og vann er tilstede som oppløsningsmiddel. Disse finnes i handelen og man kan anvende oppløsninger med en tetthet som overstiger 1, f. eks. i følgende forhold:

Enkelte av disse preparater selges som flytende gjødningsstoffer. Andre kommersielle oppløsninger av ammoniumnitrat i flytende ammoniakk kan inneholde opp til 15 % vann. Man kan også anvende oppløs-ninger av ammoniumnitrat i vann, som kan ansees å danne ammoniakalske oppløsnin-ger for formålet i henhold til oppfinnelsen.

Enskjønt det finnes mange ammoniakalske oppløsninger av ammoniumnitrat i handelen, kan oppløsninger av ammoniumnitrat fremstilles under anvendelse av ammoniumnitrat av gjødningstype eller av sprengstofftype. Hvis det anvendes ammoniumnitrat av gjødningstypen, kan de ammoniakalske oppløsninger fremstilles av kornformet eller granulert material, som ofte inneholder opp til 3 % andre bestand-deler, som fyllmiddel, tilsetninger og vok-ser, som ikke forstyrrer den ammoniakalske oppløsnings virkning.

Skjønt man kan fremstille overmettede oppløsninger av ammoniumnitrat i vann inneholdende opp til 60 % eller mere vann alt etter ammoniumnitratets form, har det vist seg at innhold under ca. 15 % vann regnet på ammoniumnitratets vekt gir gode resultater, ennskjønt det for visse formål er hensiktsmessig å anvende atskillig høy-ere vanninnhold enn 15 %. 5—7 % vann i blanding med flytende ammoniakk gir en optimal oppløsning.

Man har likeledes fremstilt og med fordel anvendt oppløsninger av ammoniumnitrat i ammoniumhydroksyd, ammoni-akkvann og andre ammoniakalske vann-holdige medier.

Overraskende resultater er vanligvis oppnådd ved anvendelse av ammoniumnitrat i et blandet oppløsningssystem av flytende ammoniakk og vann, som i oppløs-ningene A—D ovenfor. Man krever ammoniakalske ammoniumnitratoppløsninger, hvori flytende ammoniakk inngår i et innhold av 20—35 % og vann i et innhold på under 15 % referert til ammoniumnitratets vekt. Bedre sprengningsvirkning oppnås med oppløsninger i blandede oppløsnings-midler enn ved en oppløsning av ammoniumnitrat i bare vann.

I sprengstoffene ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes lettmetallene som varmebærere eller brensler, spesielt metaller bestående av magnesium, magnesiumlegeringer, aluminium, aluminiumlegerin-ger og magnesiumaluminiumlegeringer. Blant de metaller som kan anvendes kan hovedsaklig nevnes rent magnesium, og magnesiumlegeringer med nummerne ZK10, ZK60, AZ41 og AZ11 samt ASTM, legert med 1 % mangan. Andre magnesiumlegeringer som inneholder 33 % aluminium og aluiminiummagnesiumlegeringer som inneholder 30 % mangesium, kan anvendes. Hovedsaklig rent aluminium kan selvsagt anvendes, men synes ikke å være like virk-ningsfullt som hovedsaklig rent magnesium. De lettmetaller som kan anvendes iføl-ge oppfinnelsen utgjøres av metaller med forholdsvis lav atomvekt, f. eks. de metaller som gjenfinnes i stillingene med lav atomvekt i det periodiske systems grupper I, II og III.

Lettmetallene anvendes vanligvis i en mengde av ca. 4—65 % referert til vekten av den ammoniakalske ammoniumnitrat-oppløsning, hensiktsmessig 15—55 %. Innholdet av lettmetall avhenger generelt av de støkiometriske forhold mellom de valgte lettmetaller og den teoretiske mengde syre og nitrogen, som blir tilgjengelig i systemet ved detoneringen, slik det skal omtales i det følgende. Det har likeledes vist seg at det hersker et generelt forhold mellom mengden lettmetall og den sprengvirkning som et sprengstoff utvikler ved detoneringen. Høyere metallinnhold gir bedre sprengvirkning, idet optimum oppnås ved 25—55 % referert til ammoniumnitratoppløsningens vekt. Dette innebærer ca. halvparten eller mere av den teoretiske, øvre grense ifølge reaksjonsformlene. Ved høyere innhold, dvs. 55—65 %, opptrer det iblant tegn på ufullstendig forstøvning eller fordampning av metallene, hvorved overskuddet forbren-ner etter den eksplosive hovedreaksjon. Da maksimal sprengvirkning ikke kreves, gir innholdet av lettmetall på ca. 4—10 % en sprengvirkning, som ligger over den som man tidligere har fått med vanlige ammoniumnitratsprengstoffer, eksempelvis am-moniumnitratgranulater blandet med brennolje.

Det har vist seg at de mest effektive varmebærerne utgjøres av slike lettmetaller, hvori det inngår en blanding eller le-gering av aluminium og magnesium. Lettmetallblandinger som inneholder omtrent like vektmengder aluminium og magnesium gir overordentlig gode resultater. Dette stemmer med både teoretiske beregninger på grunnlag av de opptredende reaksjoner og observerte forsøksresultater, slik det kommer til å fremgå nærmere i det følg-ende eksempel 11.

Lettmetallenes kornstørrelse og kornform er viktige. Generelt bør man unngå støvformet og fint pulver, spon og forstøv-ede piller av lettmetall, da de ikke gir den sprengvirkning som fåes ved detonering ifølge foreliggende opppfinnelse, og disse stoffer er i og for seg følsomme og således risikable. Magnesiumstøv er således overordentlig eksplosivt og anvendelsen av dette ifølge foreliggende oppfinnelse er risi-kabelt. Et primært formål med foreliggende oppfinnelse er videre å tilveiebringe et sprengstoff, som i begynnelsen hovedsaklig er ufølsomt og siden kan undergå en indre reaksjon i løpet av en tid på flere timer for dannelse av et meget følsomt, eksplosivt reaksjonsprodukt. Som regel kan sprengstoffene ifølge foreliggende oppfinnelse ikke med godt resultat detoneres med vanlige initieringsmidler, når de er nyfrem-stilt og innført i borehullet. Dette er derimot ikke tilfelle med tidligere sprengstoffer, særlig slike som grunner seg på metall-lisering under anvendelse av overordentlig fint metallpulver for å gjøre basisspreng-stoffet følsomt.

Ifølge foreliggende oppfinnelse har lettmetallene hensiktsmessig slik kornstør-relse, at de blir tilbake på sikt nr. 20. Særlig virksomme er de lettmetaller som har vel-definert form, dvs. form av spon, hakket skrot, bearbeidningsavfall, båndsagspon, dreiespon, folier, strenger, nåler, stenger, svamp, rør, ull og liknende. Disse korn kan ha en diameter på 6,4 mm eller mere og en langde på 10—15 cm eller mere. Skrot av støpt aluminium og magnesium, som er porøst, synes å gi bedre resultater enn skrot av strengpresset materiale. Solide og perforerte metallfolier gir gode resultater. Fre-se- og sagspon fra aluminium- og magne-siumbearbeidingen kan likeledes anvendes.

Det har vist seg at varmebærere i form av rør, valser, sylindre, løst spon og andre overveiende sirkulære eller sylindriske for-mer gir toppvirkning i sprengstoffet. I praksis har det vist seg hensiktsmessig å plasere de stort sett sirkulære metallstykker i uordnet orientering i sylindriske me-tallesker, som hensiktsmessig er perforert. Disse esker, som inneholder de i hovedsaken selvbærende varmebærerpartiklene, danner såeledes den ferdige varmebærer, som siden blandes med den flytende ammoniakalske ammoniumnitratoppløsning. Esk-ene fremstilles hensiktsmessig av lettmetall, som aluminium, magnesium eller lege-ringer herav.

Kornstørrelsen bør være tilstrekkelig stor således at lettmetallene blir sammen-hengende eller selvbærende når grunn-sprengningsstoffet innføres i borehullet. Uordnet orientering av det grove metall i borehullet nedsetter den pakning eller sam-mentrykning av metallene, som iakttas ved meget fine metallpartikler. De foretrukne metallstykker har hensiktsmessig så stor diameter, at hovedsaklig alt metall blir tilbake på sikt nr. 20. Visse lettmetalltråder og liknende, som har en lengde på flere sentimeter, kunne anvendes selv om dia-meteren er så liten, at den enkelte partik-kei ville kunne passere gjennom sikt nr.

20. Det er imidlertid åpenbart at disse varmebærere er virksomme på grunn av sin form, mens de er hovedsaklig selvbærende når de plaseres med uordnet orientering i et borehull, selv om enkelte partikler i ver-tikal stilling skulle kunne presses gjennom en finere standardsikt enn nr. 20. Den

uordnede, svampliknende metallmasse lar således den flytende ammoniumnitratopp-løsning passere fritt gjennom metall-ladningen, således at man får en god fordeling av metall og oppløsning i grunnsprengstoffet. Herved kan den ønskede, eksoterme reaksjon forløpe gradvis og jevnt under regulerte forhold til dannelse av det ønskede følsomme sprengstoff.

Ved fremstilling av det ufølsomme grunnsprengstoffet er det selvsagt mest økonomisk å blande den ammoniakalske ammoniumnitratoppløsning med lettmetallene eller brenslet på anvendelsesstedet. Kommersielle ammoniumnitratoppløsnin-ger er lette å transportere med god sikker-hetsmarginal sammenliknet med mange konvensjonelle sprengstoffer. Også metallene kan transporteres hensiktsmessig til anvendelsesstedet, der blandingen av de to komponenter lett gjennomføres. Dette kan gjøres over jorden, mens den dannende blanding i begynnelsen er ufølsom, eller den kan også gjennomføres ved bunnen av et borehull, som skal sprenges. I mange tilfelle kan metallet først plaseres i borehullets bunn, hvoretter den ammoniakalske ammoniumnitratoppløsning helles over metallet. Fremgangsmåten kan også gjøres omvent. Den fremgangsmåte som tilpasses i det enkelte tilfelle avhenger av arten av den sprengning som skal gjennomføres, slik det skal forklares nærmere i forbindelse med tegningen.

Tegningen viser forskjellige situasjo-ner i et borehull i en gruve, oljeboring eller stenbrytning og viser de ladningsfrem-gangsmåter som kan tilpasses ved anvendelse av sprengstoffene ifølge oppfinnelsen.

Fig. 1 er et skjematisk vertikalsnitt gjennom et borehull 11, der borehullets vegger er relativt tette og en vannfordem-ning 12 ønsker, eller vannet trenger inn i hullet ovenfra eller under plassen for sprengstoffet. En slangeformet polyetylensekk 13, som inneholder metall 14 i selvbærende form, eksempelvis i perforerte bokser, senkes ned i borehullet 11 til dets bunn. Den endre ende av sekken 13 er tillukket med et snøre 15. Den ammoniakalske ammoniumnitratoppløsning 16 helles deretter i sekken 13 ved munningen av borehullet 11 og renner nedover for å blandes med metallet 14 ved bunnen av sekken 13. En detonator 17 senkes ned inntil kontakt med sprengstoffet 16. Det statiske trykk av vannet 12 danner en tilstengning ovenfor ladningen. Når denne har eldet tilstrekkelig, utløses detonatoren 17 f. eks. ved

hjelp av ledninger 18, således at sprengstoffet bringes til å eksplodere.

Fig. 2 er et annet skjematisk vertikalsnitt gjennom et borehull 21, der porøst fjell 22 omgir ladningsstedet. Som vist på fig. 1 senkes en polyetylensekk 23 som inneholder metall 24 og som er tillukket i enden med et snøre 25 i hullet 21. Ammoniumni-tratoppløsningen 26 helles deretter i sekken 23, renner ned og fordeles i metallet 24. Hvis dette er innesluttet i perforerte bokser, som vist, trenger oppløsningen fritt inn i disse. Detonatoren 27 plaseres som vist. En dempning 28 av sand eller grus holdes over massen, som inneholder metallet 24 og oppløsningen 26. Massen får siden eldes eller herdes i løpet av hensiktsmessig tid etter anbringelse av dempningen 28, hvoretter den detoneres med detonatoren 27, som utløses med ledningene 29. Ifølge fig. 2 hindrer sekken 23 oppløsnin-gen 26 i å trenge ut i det porøse eller gjen-nomtrengelige fjell 22. Fig. 3 er et annet skjematisk tverrsnitt gjennom et borehull 31, hvor fjellet 32 er relativt tett. Ladningen forenkles betrakte-lig selv i nærvær av vann 33, da den høyere tetthet av oppløsningen 34 i forhold til vann utnyttes. Man må selvsagt unngå alt for sterk omrøring ved grenseoverflaten mellom vannet 33 og oppløsningen 34. Ladningen gjennomføres helt enkelt således at metallet 35 slippes ned i borehullet 31. Metallet 35 synker i bunnen av hullet 31. Ved hjelp av et rør 36, som er ført ned til bunnen av borehullet 31, helles det ufølsomme sprengstoff 34 i røret 36 ved grenseoverflaten. På grunn av forskjellen i tetthet mellom sprengstoffet 34 og vannet 33 bringes sprengstoffet 34 til å blandes med metallet og stiger i borehullet 31. Detonatoren 37 senkes ned til kontakt med sprengstoffet 34 og utløses fra jordoverflaten av ledninger 38, således at sprengstoffet detoneres etter hensiktsmessig herdning eller elding. Fig. 4 er et skjematisk tverrsnitt gjennom et borehull 41 for å vise en mer kom-plisert ladning, som ikke krever anvendelse av et tett for eller rør. I dette tilfelle skal en oppdemning 42 av våt sand anbringes over ladningen. Som ifølge fig. 3 er veggene 43 i hovedsaken tette, således at ammoni-umnitratoppløsningen 44 ikke trenger inn i fjellet. Metallet 44, f. eks. i perforerte esker, senkes ned i hullet 41. Hvis dette fra begynnelsen inneholder vann 46, kan opp-løsningen 44 innføres i hullet 41 på den måte som er vist på fig. 3. Hvis vannet 46 tilsettes som en del av oppdemningen 42, er det unødvendig å gjennomføre ladningen ifølge fig. 3, men oppløsningen 44 helles ganske enkelt i hullet 41 for å blandes med metallet 45. Detonatoren 47 plaseres

i kontakt med oppløsningen 44, hvoretter oppdemningen 42 av våt sand eller grus innføres. Som ifølge fig. 3 medfører forskjellen i tetthet, at ammoniumnitratopp-løsningen 44 holdes atskilt fra vannet 46. Detonatoren 47 initieres ved hjelp av ledninger 48 fra markoverflaten, således at sprengstoffet detoneres etter passende herdning.

Ennskjønt dette ikke er vist på teg-ningene, forenkles ladningen av tørre borehull i høy grad da det selvbærende metall senkes ned i hullet, hvori man etterpå hel-ler ammoniumnitratoppløsningen. Metallet og denne får eldes eller herdes og en detonator senkes ned i hullet inntil kontakt med det herdede sprengstoff. Detonatoren utløses deretter for detonering av sprengstoffet. Den utløses da ved ledninger og en oppdemning kan hvis ønskes anbringes over ladningen.

Følgende eksempler skal nærmere for-klare de nye sprengstoffer ifølge oppfinnelsen.

Sammenliknende eksempel A:

En ladning på totalt 6,8 kg som inneholder 94 vektsprosent ammoniumnitratgranuler av gjødningstypen og 6 vektsprosent tykk fyringsolje ble helt i et 1,8 m dypt hull innenfor forsøksområdet og ble oppdemmet med 1,4 m sand. Teledybden i marken var ca. 30 cm og snedekket var yderligere 46 cm. Ladningen fikk eldes i hullet i en time og utløstes deretter elektrisk under anvendelse av en hulladning, (ladning for rettet sprengvirkning). Ladningen detonerte tilfredsstillende: Resultat: Noen kraterdannelse fremkom ikke. En viss deformasjon ble observert, ennskjønt ikke noe gjennombrudd i telelaget. Oppdempningsmaterialet ble blåst ut.

Sammenliknende eksempel B: Under tilpasning av nøyaktig samme forhold som i eksempel A ble det detonert en blanding av 6,8 kg inneholdende 80 vektprosent ammoniumnitratgranuler av gjødningtypen og 20 vektsprosent flytende ammoniakkoppløsning som inneholdt 69,8 deler ammoniumnitrat, 23,8 deler flytende ammoniakk og 6,4 deler vann.

Resultat: Noen kraterdannelse fremkom ikke, ennskjønt deformasjonen var noe sterkere enn ifølge eksempel A. Deformasjonen fremkom i form av opptreden av sprekker på over 5 m i diameter. Telelaget ble ikke sprengt i stykker. Oppdemningen ble blåst ut.

Eksempel 1:

Under tilpasning av nøyaktig samme forhold som ifølge eksempel A ble det detonert med fremgang en prøveladning på 6,8 kg inneholdende a) 85 vektsprosent flytende, ammoniakalsk ammoniumnitratopp-løsning av 69,8 % ammoniumnitrat, 23,8 % flytende ammoniakk og 6,4 % vann, b) 7,5 vektsprosent magnesiumspon og c) 7,5 vektsprosent aluminiumspon og herdning i 5 timer.

Resultat: overordentlig kraftig sprengvirkning under dannelse av et krater med diameter 4,2 m. Deformasjon kunne observeres rundt krateret.

Eksempel 2— 4:

Under tilpasning av nøyaktig samme fremgangsmåte som ifølge eksempel A og ved anvendelse av den flytende, ammoniakalske oppløsning ifølge eksempel 1 ble det istandgjort følgende prøveladning, som ble detonert med fremgang etter en indre reaksjon i løpet av 5 timer.

Eksempel 2:

70 % flytende, ammoniakalsk ammo-niumnitratoppløsning, 15 % mangesium-spon.

Resultat: Overordentlig kraftig sprengvirkning under dannelse av et krater med diameter 4,6 m. Krateret var noe dypere enn krateret ifølge eksempel 1.

Eksempel 3:

55 % flytende, ammoniakalsk ammo-niumnitratoppløsning, 22,5 % magnesiumspon og 22,5 % aluminiumspon.

Resultat: overordentlig sterk sprengvirkning under dannelse av et krater med diameter 4,65 m. Jorden ble istykkerslått meget effektivt og krateret var meget dypt. Atskillig mer jord ble forflyttet ved denne prøve enn ifølge eksemplene 1 eller 2.

Eksempel 4:

40 % flytende ammoniakalsk ammo-niumnitratoppløsning, 30 % magnesiumspon og 30 % aluminiumspon.

Resultat: Overordentlig kraftig sprengning med sterk gjennomslagsvirkning. En sterk flamme syntes i detonasjonsøyeblik-ket. Dette prøveskudd forflyttet ikke så meget jord som skuddet ifølge eksempel 3, ennskjønt krateret med diameter 4,26 m var nøyaktig like dypt.

Sammenlikningseksempel C.

Under tilpasning av samme generelle fremgangsmåte som ifølge eksempel A ble det plasert en prøveladning på 2,5 kg i et

1,8 m dypt hull og oppdemmet med 1,5 m

sand. Prøveladningen inneholdt 70 vektsprosent kornformet ammoniumnitrat av gjødningskvalitet og 30 vektsprosent av samme flytende, ammoniakalske ammoni-umoppløsning som ifølge eksempel 1. Ladningen ble antent elektrisk under anvendelse av en hulladning, etter at blandingen var blitt eldet i 1 time.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende ennskjønt hverken deformering eller istykkerbrytning fremtrådte på overflaten.

Sammenlikningseksempel D.

Under tilpasning av fremgangsmåten ifølge eksempel C ble det fremstilt et

sprengstoff som inneholdt a) 85 vektsprosent ammoniumnitratkorn av gjødning-type, b) 2,5 vektsprosent magnesiumspon og 2,5 vektsprosent aluminiumspon i en aluminiumeske og c) 10 vektsprosent av samme flytende, ammoniakalske ammo-niumnitratoppløsning som ifølge eksempel 1, idet størstedelen av granaliene forble i denne form.

Resultat: Sprengningen ble gjennom-ført fremgangsrikt ennskjønt det ikke ble dannet noe krater. Mindre deformering ble iakttatt.

Under tilpasning av fremgangsmåten ifølge eksempel C ble det fremstilt og for-søkt følgende sprengstoffer under anvendelse av ladninger på 2,5 kg oppdemmet med 1,5 m sand og eldet ca. 5 timer.

Eksempel 5:

Et sprengstoff som inneholdt 90 vektsprosent av samme ammoniumnitratoppløs-ning som ifølge eksempel 1 og 10 vektsprosent av like deler magnesium- og aluminiumspon i en sylindrisk aluminiumseske ble fremstilt.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et mindre krater med en diameter av 1,67 m med deformasjon rundt krateret.

Eksempel 6 :

Et sprengstoff som inneholdt 85 vektsprosent ammoniumnitratoppløsning ifølge eksempel 1 og 15 % blanding av like deler magnesium- og aluminiumspon i en aluminiumseske ble fremstilt.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et lite krater, diameter 1,67 m, med deformering rundt krateret.

Eksempel 7:

Det ble fremstilt et sprengstoff som inneholdt 80 vektsprosent ammoniumnitrat-oppløsning ifølge eksempel 1 og 20 % blanding av like deler magnesium- og aluminiumspon i en aluminiumbeholder.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et krater med diameter 2,44 m med deformasjon rundt dette.

Eksempel 8:

Det ble fremstilt et sprengstoff som inneholdt 72 vektsprosent ammoniumni-tratoppløsning ifølge eksempel 1 og 28 % blanding av like deler magnesium- og aluminiumspon i en aluminiumbeholder.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et krater med diameter 3,34 m med deformering rundt krateret.

Eksempel 9:

Det ble fremstilt et sprengstoff som inneholdt 72 vektsprosent ammoniumni-tratoppløsning ifølge eksempel 1 og 28 % båndsagspon av magnesium i en aluminiumbeholder.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et krater med en diameter som oversteg 3,34 m og med deformasjon rundt kraterne.

Eksempel 10:

Det ble fremstilt et sprengstoff som inneholdt 60 vektsprosent ammoniumnitrat-oppløsning ifølge eksempel 1 og 25 % magnesiumspon og 15 % aluminiumspon i en aluminiumbeholder.

Resultat: Ladningen detonerte tilfredsstillende under dannelse av et krater med ca. 3,6 m diameter. Det ble iakttatt deformasjon rundt krateret.

Eksempel 11:

Bestemmelse av optimale forhold mellom magnesium og aluminium i blandede varmebærere.

For eksperimentell bestemmelse av det mest effektive forhold mellom magnesium og aluminium i lettmetallblandinger ble det fremstilt følgende serier prøveladninger som ble detonert.

Man gikk ut fra et sprengstoff som inneholdt a) 72 vektsprosent av en ammoniakalsk ammoniumnitratoppløsning som inneholdt 25 % flytende ammoniakk, 69 % ammoniumnitrat og 6 % vann, og b) 28 vektsprosent metall. Det ble anvendt båndsagspon av aluminium og magnesium. Ved alle forsøk fikk prøveladningen eldes i 24 timer således at ladningen kunne undergå tilstrekkelig, autogen eller spontan reaksjon. Deretter ble prøveladningene detonert og den fremkomne sprengvirkning ble deretter målt med utslaget på en vanlig baro-graf.

Resultatene av disse 15 uavhengige

forsøk er sammenstilt i følgende diagram.

I diagrammet vises den sprengvirkning som avhenger av detonasjonen av detonatoren (hulladning) med den striplede lin-jen. Detonatoren har således bare en lav sprengvirkning.

Disse resultater viser videre at det foretrukne intervall for metallblandingen ligger ved 5—24 deler aluminium på 23—4

deler magnesium for det undersøkte system. Optimalt resultat fremkom med 12— 14 deler aluminium på 16—14 deler magnesium. Disse forsøksresultater stemmer med de generelle forhold som ble beregnet på grunnlag av det støkiometriske forhold som angitt i følgende del av beskrivelsen.

Eksempel 12: Varmeprofiler over den eksoterme aktivitet ved det ufølsomme grunnspreng-stoffs omsetning ved omgivelsenes temperatur for dannelse av et følsomt sprengstoff.

For fastlegging av den eksoterme aktivitet, som beror på den indre reaksjon i den fra begynnelsen av ufølsomme sprengstoff - blanding med tiden ble det oppmålt en omfattende serie varmeprofiler. Slike som er anskueliggjørende er vist på diagram II.

Ved disse forsøk måltes temperatur-økningen over omgivelsenes temperatur med tiden ved hjelp av et registrerende termometer. Invirkningen av vann og annet ioniserende medium ble også bestemt.

Ladning A ble fremstilt av 72 vektsprosent ammoniakalsk ammoniumnitratopp-løsning av 69,8 deler ammoniumnitrat, 23,8 deler flytende ammoniakk og 6,4 deler vann samt 28 vektsprosent metallblanding, som besto av like deler båndsagspon av magnesium og aluminium. Temperaturen på prø-veladningen steg eksotermt fra en temperatur i omgivelsen rundt — 6,7° C til et maksimum på ca. 57° C, ved hvilken temperatur ladningen stivnet, hvilket viser at det ønskede, følsomme sprengstoff er dannet. Deretter sank systemets temperatur gradvis.

Prøveladning B inneholdt 72 % av samme ammoniumnitratoppløsning som iføl-ge eksempel A samt 14 vektsprosent av henholdsvis magnesiumspon og alumini-umstaver på ca. 3,2 x 6,4 x 6,4 mm. En eksoterm toppaktivitet ble observert ved 60° C etter ca. 4,5 timer. De grovere metall-partiklers evne til å forlenge reaksjons-tiden ble bestyrket, idet de blandede metallpartikler i denne ladning var atskillig grovere enn partiklene i ladning A.

Den først fremstilte ladning C var identisk med ladning B. Den eksoterme aktivitet sank merkbart etter 6,5 time, da en mindre mengde vann ble tilsatt. Etter 1,5 time viste det seg at den eksoterme reaksjon på nytt frigjorde betraktelige var-memengder med en ny topptemperatur på ca. 58° C, hvoretter reaksjonen sluttet. Av disse opplysninger fremgår at reaksjonen er ionisk og at tilstedeværende vann bin-des kjemisk, formodentlig på en måte som skal omtales i det følgende.

Eksempel 13:

Bestemmelse av det optimale metall-behov for ammoniakalske ammoniumni-tratoppløsninger.

For bestemmelse av den optimale me-talltilsetning for en gitt ammoniakalsk am-moniumnitratoppløsning ble innholdet av metallblanding variert. I hver prøveladning besto grunnladningen av en ammoniakalsk ammoniumnitratoppløsning av 23,8 deler flytende ammoniakk, 69,8 deler ammoniumnitrat og 6,4 deler vann. Det ble anvendt en metallblanding som besto av båndsagspon av aluminium og magnesium. Forholdet mellom magnesium og aluminium var 1,35 : 1,00 overensstemmende med de generelle regler ifølge eksempel 11.

Prøveladningene fikk reagere, ble deretter detonert og sprengvirkningen ble målt med utslaget på 'barografen på den måte som er angitt i eksempel 11.

Resultatene som er sammenstilt i diagram III viser at for dette ammoniakalske ammoniumnitratsystem fikk man maksimal sprengvirkning når 50—55 vektsprosent av grunnladningen ble utgjort av metaller, ennskjønt god sprengvirkning også fremkom med 25—65 vektsprosent.

Eksempel 14:

Under tilpasning av samme generelle fremgangsmåte som ifølge eksempel 1—10 ble det fremstilt en prøveladning på 2,5 kg ved oppløsning av 1,37 kg granulert ammo-niumnitratgjødning i 0,45 kg flytende, vannfri ammoniakk. Den dannede, ammoniakalske ammoniumnitratoppløsning ble blandet med 0,68 kg metallblanding bestående av like deler magnesiumdreiespon og aluminiumskrotstykker. Et borehull på 1,8 m ble dannet i marken innen prøveområ-det og ble oppdemmet med 1,5 m sand. I løpet av 40 minutter etter at grunnblandingen var blitt innført i borehullet, opptrådte eksoterm aktivitet. 3 timer senere forløp reaksjonen heftig og ladningen stivnet ca. 4,5 time etter at den var innført i borehullet. 48 timer etter stivning ble prøveladnin-gen detonert elektrisk under anvendelse av hulladning. Sprengningen tilveiebrakte et krater med en diameter på 0,9—1,5 m.

Eksempel 15:

Under tilpasning av fremgangsmåten ifølge eksempel 14 ble det fremstilt en am-moniumnitratoppløsning. 3 vektsprosent vann referert til hele ladningen, ble tilsatt og metallblandingen innblandet ifølge eksempel 14. Ved elding stivnet oppløsningen på 3,5 time og fikk siden stå i 48 timer før detoneringen. Ladningen ble detonert tilfredsstillende og sprengningen ga et krater med en diameter av ca. 1,8 m.

Eksevipel 16:

Under tilpasning av fremgangsmåten ifølge eksempel 14 ble det tilberedt en prø-veladning på 2,5 kg ved oppløsning av 1,37 kg ammoniumnitratgjødning i 0,45 kg flytende ammoniakk sammen med 53 g vann. 0,68 kg grov aluminiumdreiespon ble blandet med den ammoniakalske ammoniumni-tratoppløsning i borehullet. 6 timer senere ble det observert en viss eksoterm aktivitet og 7 timer etter tilblandingen av sprengstoffet i borehullet hadde ladningen stivnet. Ladningen ble detonert etter 48 timer på den måte som er beskrevet i eksempel 14. Herved fremkom et krater med en diameter på 1—1,5 m og god deformasjon.

Eksempel 17:

1,59 kg nesten mettet oppløsning av ammoniumnitrat i vann dannet ved opp-løsning av ammoniumnitrat i vann ble blandet med 0,68 kg båndsagspon av magnesium, hvoretter blandingen ble plasert i et borehull. Maksimal eksoterm aktivitet inntrådte på kortere tid enn ifølge eksemplene 14—16. Ladningen detonerte tilfredsstillende 48 timer under dannelse av et krater med en diameter av ca. 1,8 m.

Tidligere har ammoniumnitrateksplo-sj onene generelt blitt ansett for å danne langsomme detoneringer og hovedsaklig på grunn av den utviklede gass' volum. Prøve-ladningene ifølge foreliggende oppfinnelse gir derimot, som det fremgår av foregåen-de eksempel, en hurtig, kraftig reaksjon som etterfølges av et sterkt gjennomslag og høy brisans samt intense støtbølger. Skjønt det er vanskelig å måle den eksakte detonasjonshastighet ved eksplosjonsreak-sjoner har reaksjonene ifølge foreliggende oppfinnelse vist seg å være meget hurtigere enn de som normalt fåes med ammoniumnitrat.

Den forebedrede sprengvirkning som fåes ved detonering av sprengstoffer ifølge foreliggende oppfinnelse beror sannsynlig-vis hovedsaklig på grunn av den intense varme som frigjøres og bare sekundært på at større gassvolum utvikles i begynnelsen av detoneringen. De overordentlig høye temperaturer medfører selvsagt at volum-ene på de dannede gasser økes voldsomt overensstemmende med normal forbindelse mellom volum og temperatur for gasser. Dette medfører høyere sprengvirkning, mens fjellistykkerslåning, eksempelvis ved sprengning av takonitmalm med disse nye sprengstoffer er ca. 77 tonn pr. kg ufølsomt grunnsprengstoff mot ca. 48 tonn/kg når tørre og halvflytende ammoniumnitratlad-ninger er blitt detonert.

Mens de tidligere eksempler viser den overraskende sprengvirkning som sprengstoffene ifølge foreliggende oppfinnelse har, er det blitt gjort andre iakttagelser, som bidrar til å bestemme typen av de komplekse reaksjoner som opptrer i dette system.

Først undergår det vesentlig ufølsom-me sprengstoff en indre reaksjon som gir seg uttrykk i den sterke, eksoterme varmeutvikling som ble registrert i forsøk ifølge eksempel 12. Hvis magnesium er til stede, er det visse tegn som tyder på at følgende reaksjon inntrer i nærvær av vann: MG + H.,0 = MgO + H, + 145,76 k.cal. Samtidig er det tegn som tyder på at eksempelvis magnesium kan reagere med ammoniumnitratet for dannelse av mag-nesiumnitrater, idet muligens det tilstedeværende vann opptas som heksahydrat av det dannede salt eller dihydrat, eksempelvis ifølge følgende reaksjonslikninger:

Denne hypotese bestyrkes av de ovenfor angitte resultater som viser at den eksoterme reaksjon, når den avsluttes, kan settes igang på nytt ved tilsetning av en minder mengde vann til ladningen. Når den eksoterme reaksjonen er avsluttet, vanligvis i løpet av 24 timer, foreligger de ferdige reaksjonsprodukt hovedsaklig i fast form. Etter en eksoterm reaksjon på vanligvis 5 timer kan de dannede reaksjonsprodukter vanligvis detoneres tilfredsstillende. En nøyaktig undersøkelse viser at selv om en stor del av de elementære metaller fortsatt foreligger som sådan, har en betraktet del blitt omdannet til ett eller flere metallsal-ter. Slike reaksjonsprodukter kan fjernes fra borehullet, holdes ved omgivelsens temperatur i flere døgn, tilbakeføres til borehullet og detoneres med hulladninger som et helt tørt, kornformet sprengstoff.

Hvis grunnblandingen plaseres i et borehull, kan den vanligvis ikke detoneres

hverken med vanlige initieriiigsmidler eller med den foretrukne hulladning. Vanligvis

opptrer en forsinkelse på så meget som en

eller flere timer, innen det observeres en sterk eksoterm aktivitet. Reaksjonshastig-heten og dermed den eksoterme varmeutvikling kan reguleres ved tilpasning av me-tallenes kornstørrelse og kornform og ved regulering av den vannmengde som inngår i det ufølsomme grunnsprengstoff. Nedset-ting av kornstørrelsen og økning av vann-innholdet aksellererer reaksjonen. Det har vist seg at den eksoterme reaksjon kan bringes til å forløpe så kraftig at materialet slynges ut av borehullet. Ved forsøk er det fastslått de ovenfor angitte grenser for kontroll av disse faktorer.

Reaksjonen er vanligvis avsluttet i løpet av 24 timer, skjønt man generelt fore-trekker å detonere reaksjonsproduktet mens den eksoterme aktivitet ligger i nærheten av et maksimum.

Da en sterkere eksoterm varmeutvikling på grunn av reaksjonen har inntrådt, detoneres det nu følsomme sprengstoff f. eks. med en hulladning. Forsøksresulta-ter tyder på at fordampning av magnesium forbruker hovedsaklig alt det oksygen som er til stede og frigjøres. Dette skjer under en voldsom varmeutvikling, således at mag-nesiumet i første rekke fordampes som magnesiumoksyd. Den lyse magnesiumok-syddampen er blitt observert nøyaktig ved mindre prøvesprengninger. Noe tilbakebliv-ende magnesium er ikke blitt observert, selv om den teoretiske maksimale mengde av varmebærere er til stede. Det magnesium som ennu ikke er inngått i det eksoterme reaksjonsprodukt gjør således tjeneste som et brensel som er opphav til en intens varmeutvikling som forhøyer temperaturen på aluminiumet, som har høyere antennel-sestemperatur enn magnesium, til koke-eller fordampningstemperaturen, således at alumininum antagelig deltar i følgende re-aks j on: 2 Al + N, = 2A1N + 262,8 kcal pr. mol.

Denne reaksjon inntrer ved en temperatur på 1790—1930° C, under en voldsom varmeutvikling. Varmeutviklingen er mer enn tilstrekkelig til å dekke tap ved gass-formet nitrogen. Denne sterke varme samt dens innvirkning på volumet av den ved detonasjonen frigjorte gass er sannsynlig-vis hovedårsaken til den overordentlig høye sprengvirkning som fåes med sprengstoffene ifølge foreliggende oppfinnelse. Det er tegn som tyder på at reaksjonen gir et alu-miniumnitrid og ikke et aluminiumoksyd, hvorved dannelsen av giftige nitrogenoksyder hindres, hvilket innebærer en fordel, da disse nitrogenoksyder har vært en helse-messig risiko i den røk som blir tilbake etter detonering av vanlige ammoniumnitrat-sprengstoffer.

Vanlige ammoniumnitratsprengstoffer er ofte grunn til betraktelige mengder ammoniakk, som gir seg til kjenne ved ammo-niakklukten. Ved sprengstoffer ifølge oppfinnelsen kan man ikke iaktta noen ammo-niakklukt etter detoneringen, idet ammo-niakken helt omdannes tid nitrogen og hydrogen ved de høye temperaturer som opptrer i reaksjonsystemet.

Det er også tegn som tyder på at betraktelige mengder nitrogen blir tilgjengelig under eksplosjonen og således spiller en avgjørende rolle for den iakttatte, overleg-ne sprengvirkning. Ved prøvesprengninger kan det således etter detonasjon iakttas en karakteristisk, blåaktig flamme i sprekker i fjellet, som er blitt åpnet ved sprengninger, der oksygen tydeligvis reagerer med tilbakeværende hydrogen som et sekundært sprengstoff.

Den voldsomme sprengvirkning som oppnås med sprengstoffene ifølge oppfinnelsen har gjort det mulig å gjennomføre mange sprengninger med meget små mengder sprengstoff sammenliknet med vanlig ammoniumnitratsprengstoffer.

Ved sprengning i hårdt fjell har det vist seg mulig å lade og sprenge et borehull med en mengde som tidligere har kre-vet tre eller fire borehull ved ladning med vanlige ammoniumnitratsprengstoffer.

I Columbia Mine i Minnesota har det økonomiske resultat ved anvendelse av am-moniumnitratoppløsninger med metallsen-sibilisering ifølge det ovenfor nevnte blitt sammenliknet med tidligere ammoniumnitratkorn under anvendelse av oljesen-sibilisering på vanlig måte. Under tilpasning av den sistnevnte metode ble det losset 2490 m<:i> takonitmalm under anvendelse av syv borehull og 598 kg ammoniumnitrat og olje, hvilke tilsammen med detonatorer og hurtigtenning kostet 0,372 dollar pr. m' A borglossing ved en boreomkostning på 0,1865 dollar pr. m:!. Ved anvendelse av sprengstoffet ifølge oppfinnelsen og en berglossing på 2490 m'<!> takonit krevdes det bare tre borehull og 152 kg sprengstoff ved en omkostning inklusive detonatorer, hull-ladninger, tennhetter og tenntråd på 0,0196 dollar pr. m<;i> berglossing. Boreomkostning-ene ble bergnet til 2,5 dollar pr. 30 cm mens sammenliknings ladningen var bare 0,596 dollar pr. 28 dm<:i> berglossing. Dette viser en bes<p>arelse på 56,5 % og økning av sprengvirkningen fra 0,52 kg sprengstoff pr. m-berglossing til 0,143 kg sprengstoff ved anvendelse av sprengstoffene ifølge oppfinnelsen.

Som ifølge av arbeidet med ammoni-umnitratoppslemninger, som fjerndetone-res som beskrevet i U.S. patent nr. 2 867 172 med fuktede, kornformede ammoniumni-tratladninger blandet med finfordelt metall, som beskrevet i det franske patent nr.

1 246 791 og med ammoniumnitratoppløs-ninger ifølge foreliggende oppfinnelse samt ytterligere undersøkelser har det vist seg, at mange sprengstoffer til å begynne med er ganske ufølsomme og kan bringes til å undergå en indre reaksjon med tiden ved værelsetemperatur eller borehullstempera-tur for dannelse av korrosjonsprodukter, som er følsomme. Herved tilveiebringes et overordentlig sikkert sprengstoff. Det har vist seg at dette prinsipp kan tilpasses på vidt varierende og stabile, oksyderende salter, som nitrater, nitriter, perklorater, sul-fater, klorater, kromater, peroksyder og mange andre salter som kan frigjøre oksygen ved detonasjon eller på annen måte undergå elektronasjon. Blant slike salter kan nevnes ammoniumnitrit, ammonium-perklorat og ammmiumnitrat. Det har videre vist seg at mange metalliske og ikke metalliske varmebærere kan tilveiebringes, som på en eller annen måte reagerer med det oksyderende salt for dannelse av et reaksjonsprodukt eller blanding av korroder-ende reaksjonsprodukter, som selv danner høyfølsomme sprengstoffer, som er i stand til å sensibilisere den ikke omsatte del av grunnladningen. Blant slike metaller kan nevnes jern, magnesium, aluminium, sink, kalsium, litium, natrium, strontium, bari-um, tinn, bly, titan og også sjeldne jordart-metaller. Mange metalloksyder og ikke-metaller har kunnet anvendes med fordel som karbon, svovel, selen og fosfor.

Disse følsomme sprengstoffer er videre blitt fremstilt av oksyderende salter, som foreligger i korn- eller pulverform som halvflytende blandinger og fullstendige oppløsninger som beskrevet ovenfor. Så lenge tilstrekkelig vann eller et annet ioniserende medium er til stede, kan de uføl-somme grunnsprengstoffer som hovedsaklig er tørre for følsomhet, bringes til å undergå en reaksjon for dannelse av føl-somme korrosjonsreaksjonsprodukter. Den tid, som slike eksoterme reaksjoner tar, er naturligvis meget kortere enn når ioniserende, flytende oppløsningsmidler er til stede i noenlunde store mengder. Selv hovedsaklig kornformede sprengstoffer som er svakt fuktet med slike oppløsningsmidler, undergår reaksjon litt etter litt eller under herdning i løpet av en tid på flere timer inntil så meget som flere døgn i visse tilfelle.

Disse resultater har gjort det mulig å fremstille mange sprengstoffer som er sikre å håndtere i begynnelsen, og som siden undergår en reaksjon for dannelse av følsom-me sprengstoffer under de forhold som rå-der i omgivelsene. I mange tilfelle kan disse eksoterme reaksjoner, som normalt for-løper ganske langsomt, akselereres ved til-førsel av varme utenfra eller tilsetning av flytende oppløsningsmidler.

Patentpåstander :

Claims

Patentpåstander: 1. Sprengstoff blanding, omfattende et uorganisk oksyderende salt, fortrinnsvis ammoniumnitrat, et lettmetall og et opp-løsningsmiddel for det oksyderende salt, karakterisert ved at lettmetallet foreligger i kornform av en slik kornstør-relse at kornene blir tilbake på en sikt med ca. 0,8 mm åpninger, idet metallkompo-nentene hovedsakelig er fri for støv, pulver eller andre fine partikler av en slik korn-størrelse at partiklene skulle kunne passere gjennom en sikt med ca. 0,8 mm åpninger og at hele mengden oksyderende salt inngår i den flytende fase i oppløst form.
2. Sprengstoffblanding ifølge påstand 1, karakterisert ved at oppløs-ningsmidlet for det oksyderende salt er flytende, vannfri ammoniakk, en vannopp-løsning av ammoniakk eller vann.
3. Sprengstoffblanding ifølge påstand 1—2, karakterisert ved at det oksyderende salt, resp. ammoniumnitrat foreligger i form av en mettet eller omtrent mettet oppløsning.

Anførte publikasjoner: Norsk patent nr. 100 930. Fransk patent nr. 1 084 121. U.S. patent nr. 1 891 500, 2 836 484.