NO126579B - - Google Patents

Description

Olje- og bensinfaste slitesjikt for bituminøse veidekk og fremgangsmåte ved deres fremstilling.

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte

ved fremstilling av olje- og bensinfaste slitesjikt på bituminøse veidekk. For mo-derne veibygging er det et problem av særlig betydning å fremstille dekk for veier, parkeringsplasser osv. med størst

mulig motstandsevne mot den skadelige og ødeleggende virkning av drivstoff og olje som drypper ned fra motorkjøretøyene.

Selv om det særlig er veiens økonomi som i ikke ringe grad er avhengig av slitesj ik-tenes olje- og bensinfasthet, så vil dessuten veioverflater, som har stor sådan fast-het, øke veiens trafikksikkerhet ganske betraktelig. Dannelsen av det fryktede «smø-rnigssjikt» hindres i vesentlig grad fordi neddryppede drivstoffer spyles bort av reg-net og fordi oppmyking eller oppbløting av slitesjiktet ikke kan inntreffe.

Det er kjent at ved valget av bestemte

bindemidler, f. eks. den forholdsvis lite olje- og bensinoppløselige veiasfalt eller -tjære, i forbindelse med tettest mulig kornstruktur, vil slitesjiktet få en ganske betraktelig oljefasthet. Således har man allerede besprøytet eller bestrøket veidekker med oppløsninger av i organiske opp-løsningsmidler oppløselige lineære polyuretaner og etter fordampning av oppløs-ningsmidlet fått et beskyttelseslag på veidekket, som imidlertid bare har liten styrke.

Oppfinnelsen tar derfor sikte på å for-syne veidekk, særlig på bituminøs basis, med olje- og bensinfaste slitesjikt. Oppfinnelsen har dessuten til hensikt å fremstille slitesj ikter på sådan måte at smuss og skitt ikke kan trenge inn i det, men lett kan vaskes av av regn eller liknende. For så vidt er det oppfinnelsens oppgave å fremstille en veioverflate som er mest mulig selvrensende. Forhindringen av dannel-se av skadelige smøringssjikt gir en betraktelig øking i trafikksikkerheten.

En ytterligere hensikt med oppfinnelsen er å fremstille slitesjikt, som foruten å være olje- og bensinfaste, også har lang levetid, hvilket blant annet forutsetter stor styrke mot avriving.

Løsningen av de nevnte oppgaver skjer etter oppfinnelsen ved at man på veidekket anbringer en blanding som inneholder et di- eller polyuretan og en langkjedet, fri hydroksylgruppe, ineholdende polyester, og at blandingen deretter bringes til å herdne på veidekket. Herved fremkommer en in-tim forbindelse mellom veidekket og sjiktet. Spiktet gir hensiktsmessig en tykkelse av ca. 200—4000 De fornettede polyuretansjikt etter oppfinnelsen fremstilles altså ved omsetting av en blanding som inneholder et di -eller polyisocyanat og en langkjedet polyester som inneholder fri hydroksylgrupper. Det er kjent at man ved sterkere fornetting oppnår hårdere, men sprødere filmer, og at sjiktenes elastisitet også kan varieres ved hjelp av lengden på polyesterkjedene og av metallet på de be-vegelige hydrogenatomer som disse inneholder. Polyuretansjiktet etter oppfinnelsen skal være mot avrivning. I den hensikt tilstrebes stor elastisitet hos sjiktet, uten at det derfor blir for mykt eller bløtt og lite motstandsdyktig mot avrivning. Valget av de til fremstillingen av polyure-tansjiktene tjenende di- eller polyisocyanater og de fri hydroksylgrupper inneholdende polyestere følger for fagmannen av seg selv på grunn av oppfinnelsens oppga-vestilling. Fortrinsvis er det å anbefale å bruke triisocyanater eller en blanding av di- og triisocyanater for å oppnå den for-ønskede, ikke for sterke nettstruktur.

Forbindelsen mellom polyuretansjiktet og veidekket skal være slik, at polyuretansjiktet ikke løsner fra veidekket under innvirkning av bremsekrefter hos kjøre-tøyer. Dette kan oppnås ved at man før anbringelsen av sjiktet gjør veidekket rutt ved hjelp av mekaniske midler. Men hvis veidekket består av bitumen kan man også få en god forbindelse ved at den bitumi-nøse overflate før påføringen av polyuretan-utgangsblandingen behandles med et oppløsningsmiddel, f. eks. bensol, resp. oppløses noe på overflaten. Det således forbehandlede veidekke vil gi en tilfreds-stillende forbindelse.

Fremstillingen av polyuretansjiktet må i alminnelighet kunne foregå ved vanlige utetemperaturer. Ved valg av utgangskom-ponenter må det derfor tas hensyn hertil. Det er kjent at bestemte di- resp. polyisocyanater er tilstrekkelig reaksjonsdyk-tige også ved forholdsvis lave temperaturer. Omvendt bør utgangskomponentenes reaksjonsdyktighet ikke være så stor at utgangsblandingens levetid derved forkor-tes for meget.

I mange tilfelle kan det være hensiktsmessig å sette fyllstoffer til polyuretansjiktet. Velegnede fyllstoffer er f. eks. sand og annet mineralmateriale som gir sjiktets overflate større gripeevne, pigmen-ter av de forskjelligste slag, silikonoljer, fargestoffer til fremstilling av fargede veier osv. Fyllstoffene kan enten blandes med utgangsstoffet eller de kan strøes, eventuelt trykkes inn i det ennå ikke stivnede polyuretansjikt. Tilsetting av sand med en kornstørrelse som ligger en smule over po-lyuretansjiktets tykkelse er særlig fordel-aktig, da man herved får trafikksikre og holdbare veioverflater med stor gripeevne med forholdsvis små omkostninger. Sanden anvendes fortrinnsvis i fortørket tilstand, da den i sanden iværende fuktighet ellers vil føre til uønskede bireaksjoner med isocyanatene.

I mange tilfelle er tilsetting av fyllstoffer som gjør veiene lyse, meget for-delaktig, idet lyse veioverflater tjener til å øke trafikksikkerheten ganske betraktelig. Omkostningene ved veibelysningen kan ved anvendelsen av lyse overflatesjikt etter oppfinnelsen reduseres i vesentlig grad.

Videre blir veioverflatens evne til å oppta varmestråler, f. eks. solstrålene, for-minsket ved bruken av lyse overflatesjikt etter oppfinnelsen.

De synspunkter som er anført for bruken av lyse overflatesjikt, gjelder også for anderledes fargede overflatesjikt. Ved anvendelse av fargede overflatesjikt etter oppfinnelsen kan man få varig fargede veioverflater billigere enn etter kjente frem-gangsmåter, som f. eks. ved farging av betongen.

For å fremstille slitesjikt etter oppfinnelsen er det i alminnelighet hensiktsmessig å påføre fra ca. 200 til ca. 1000 g av polyisocyanat-polyester-blandingen pr. 1 m2 veioverflate.

De følgende eksempler vil nærmere klargjøre oppfinnelsen.

Eksempel 1:

100 vektdeler av en ester av 3 mol adi-pinsyre, 3 mol butylenglykol og 1 mol tri-metylpropan blandes med 120 vektdeler av en 75 pst. triisocyanat-oppløsning fremstillet av 1 mol heksantriol og 3 mol toluylen-diisocyanat. Denne blanding påføres et veidekke som har bituminøse bindemidler. Veidekket blir da fortrinnsvis før denne påføring behandlet med bensol. Påførin-gen kan foregå så vel for hånden som ved hjelp av maskiner og utføres ved normal utetemperatur.

Hertil anvendes fortrinnsvis en på-føringsinnretning for to komponenter. I så fall blir utgangskomponentene ikke blandet sammen i reaksjonsbeholderen, men først i sprøytestrålen henholdsvis på veidekket.

Eksempel 2:

En diisocyanat og en fri hydroksylgruppe inneholdende polyester av den i eksempel 1 angitte art blir hver for seg ved hjelp av to sprøytehoder påført veidekket, med ca. 400 g av blandingen pr. 1 m2 veidekke. Dette blir fortrinnsvis før påførin-gen ruet opp med mekaniske midler. I ste-det for to adskilte sprøytehoder kan det anvendes et felles sprøytehode som er for-bundet med en tilsvarende blandeinnret-ning.

Eksempel 3:

Et etter eksempel 2 frembrakt dekk-sjikt blir før herdningen påstrødd et mineralmateriale, f. eks. sand. Mengdeforholdet mellom bindemiddel og fyllstoff kan ligge omkring 1 : 5 til 1 : 10. Det påstrødde materiale blir ved hjelp av en mekanisk innretning, f. eks. en lett valse, trykket inn i det polyuretensjikt som danner seg. Anvendelsen av mekaniske hjelpeinnretninger forutsetter overskudd på fyllstoffet, f. eks. sand, hvorved hindres at dekksjiktet kle-ber seg fast til verktøyet.

Eksempel 4: I en utgangsblanding av den i eksempel 1 angitte art innarbeides en blanding av jernoksydrødt og kvartsitt i forholdet 1:1. Mengdeforholdet mellom polyuretan-komponenten og fyllstoffet er omtrent 4 : 1. Ved å behandle denne utgangsblanding på den i eksempel 1 og 2 angitte måte får man et godt fargebestandig, rødfarget veidekke.

Eksempel 5: Det fremstilles en pasta av beregnede mengder av en først ved høyere temperaturer, f. eks. 60 til 70°, reaksjonsdyktig tri-isocyanat, en polyester inneholdende en fri hydroksylgruppe og større mengder fyllstoff. Denne pasta har ved normale temperaturer en forholdsvis lang levetid. Den kan uten vanskelighet påføres veidekket ved hjelp av mekaniske innretninger. Omsetningen av pastaens komponenter og forbindelsen mellom slitesjiktet under dan-nelse og veidekket oppnåes i dette tilfelle ved at pastaen behandles med verktøy, f. eks. valser eller de i faget velkjente under trykk stående lister, som er oppvarmet til den tilsvarende temperatur.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av slitelag på veidekker under anvendelse av polyuretaner som dekklag, karakterisert ved at man på veidekket, som da fortrinsvis er i oppruet eller med oppløsningsmid-ler behandlet tilstand, anbringer en blanding som inneholder et di- eller polyisocyanat og en langkjedet, fri hydroksylgruppe inneholdende polyester, og at blandingen deretter bringes til å herdne på veidekket.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det i utgangsblandingen innarbeides fyllstoffer, fortrinsvis i en mengde av fra ca. 3 til 25 vektdeler pr. 1 vektdel polyuretan.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at fyllstoffer, f. eks. sand, strøs på det på veidekket anbragte, men ennå ikke herdede polyuretansjikt og eventuelt trykkes inn i dette ved hjelp av mekaniske innretninger.

4. Fremgangsmåte etter påstand 1, karakterisert ved at det av polyisocyanater, polyestere og fyllstoffer fremstilles en på-føringsferdig pasta eller deig som for hånden eller maskinelt anbringes på veidekket.

5. Et med et slitelag forsynt veidekke, karakterisert ved at slitelagets bindemiddel utgjøres av et fornettet, elastisk polyuretan, at slitelagets tykkelse er ca. 200— 4000 |i, og at det fornettede polyuretan er fremstillet først på veidekket, hvorved det er fått en særlig fast forbindelse mellom veidekket og polyuretananlaget.