NO119783B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av et konstruksjonselement som består av tynn metallplate med avstivende partier som er utført i ett med elementet.

Oppfinnelsen angår fremstilling av

tynnveggete konstruksjonselementer, som

f. eks. elementer av den type som anvendes

som lastebærende og formbestemmende

elementer ved f ly konstruksjoner.

Det er et øyemed for oppfinnelsen å til-veiebringe en fremgangsmåte for fremstilling av tynnveggete plateformete konstruksjonselementer med høy styrke i forhold til sin vekt.

Det er et annet øyemed for oppfinnelsen å fremstille tynnveggete, krumme, plateformete konstruksjonselementer med ar-meringsdeler utført i ett med elementet.

Et videre øyemed for oppfinnelsen består i å fremstille tynnveggete konstruksjonselementer med høy styrke i forhold til

sin vekt av valsete plater, uten de vanskeligheter som man tidligere har støtt på ved

formning av slike plater, etter at de er ma-skinert eller valset.

Historisk sett har utformingen av pri-mære konstruksjonselementer for fly re-presentert et kompromiss mellom krav til

form og funksjon og de begrensninger som

man er kommet til ved pragmatisk over-veielse av tilgjengelige fremgangsmåter og

materialer. Formen bestemmes i det vesentlige på grunnlag av aerodynamiske be-traktninger i forbindelse med de funksjoner

flyet skal utføre. Funksjonene til de forskjellige primærelementer i et fly er bestemt av konstruksjonsbelastningene som

skal opptas. Et kompromiss mellom disse

to momentgrupper som ofte står i strid med

hverandre, må videre modifiseres av hensyn til tilgjengelige materialer og arbeids-måter for oppnåelse av den form som fåes

som et kompromiss mellom konstruktive be-traktninger og hensynet til aerodynamiske forhold.

Fra et konstruktivt standpunkt ville det f. eks. være ideelt om høyden av en vingeseksjon var større enn korden av den grunn at en slik konstruksjon ville være mere motstandsdyktig mot bøyning enn den form som bestemmes av aerodynamiske betrakt-ninger. Likeledes vil det fra et praktisk standpunkt ideelt om flykonstruksjonen kunne oppbygges med alle avstivende elementer, f. eks. på utsiden av flykroppen. Heldigvis har teknikken med blindklink-ing, punktsveising, forming og varmebe-handling og andre fremgangsmåter og for-bedrede materialer i vesentlig grad redusert de begrensninger som må gjøres med hensyn til anvendelsen av de praktiske konstruksjoner. Som følge herav er problemet med utformingen mer og mer blitt et re-sultat eller et kompromiss mellom form og konstruktive funksjoner.

Foreliggende oppfinnelse representerer et videre skritt i denne retning for så vidt som den i meget høy grad tillater oppnåelsen av en ideell konstruktiv utforming for en bestemt aerodynamisk form og et bestemt sett belastningsbetingelser.

Hittil har det foreligget en alvorlig begrensning av den konstruktive effektivitet av en flykonstruksjon som følge av at huden på vingene og skroget må fremstilles av platemateriale som foreligger i standard tykkelse med forholdsvis vide toleranser. M.a.o. hvis en konstruktør bestemmer at huden over en viss del av vingen ideelt skal være 1.49 mm i tykkelse er han nødt til å velge en hud med en nominell tykkelse på 1.62 mm. Ved beregning og analyse av den resulterende konstruksjon for bestemmelse av de teoretisk opptredende strekkspennin-ger, må spenningsanalysen nødvendigvis forutsette at platene med en nominell tykkelse på 1.62 mm i virkeligheten vil kunne variere i tykkelse så meget som 10 pst. En slik variasjon vil selvfølgelig føre til en ikke ubetydelig øket vekt over hele fly-arealet. Hvis videre belastningen av en viss del av flyet, f. eks. vingespissen, nød-vendiggjør en teoretisk tykkelse av huden på. 0.254 mm, vil den praktiske flykonstruk-tør antagelig foreskrive minimal tykkelse på 0.508 mm for å unngå muligheten for deformering og vindskjevhet av de tynne plater som danner huden.

En annen praktisk begrensning ved hit-ti] anvendt konstruksjon av fly har vært at mens konstruktøren teoretisk kan velge en hud som har avtagende tykkelse fra ro-ten til spissen av en vinge, vil en slik hud i praksis ikke være tilgjengelig fordi det ville være for kostbart og vanskelig å fremstille en hud med en tykkelse som ved hvert punkt er den som kreves for å over-føre strekk- og trykkpåkjenningene som skyldes bøyningsmomentene i vingen. Belastningen på en del av en flyvinge kan typisk bestå av bøyningsmomenter som følge av vertikal belastning av vingen, hori-sontal skjærspenning som følge av frik-sjonsbelastning, vridningsbelastning som følge av vridningsmomenter på vingen og vertikal skjærspenning. Alle disse belastninger skriver seg under flyging fra luft-trykk som virker på vingen. Vingens funksjon er å motstå disse trykk og å overføre de resulterende krefter fra vingen til fly-skroget. Ideelt har det vært mulig å ana-lysere belastningen på en spesiell del, f. eks. av en vinge og å konstruere den utførelse med minimal vekt som kunne oppta disse belastninger. Å komme frem til en slik konstruksjon i praksis har imidlertid ikke vært mulig. En flyvinge består typisk av et antall ribber over hvilke huden bøyes eller vikles og festes til. Disse ribber bæres på sin side av et flertall bjelker, sperrer eller dragere som strekker seg fra spissen av vingen til fotseksjonen, hvor de er festet til skroget. Av aerodynamiske grunner er det nødvendig at den foreskrevne kontur av vingeseksjonen overholdes ved hvert sted eller punkt av vingen. Av hensyn til praktiske grunner har det imidlertid hittil vært nødvendig å la huden ha trinnvis avtagende tykkelse i retning fra foten mot spissen av vingene. På lignende måte har s sperrene vært bygget opp av plater av standard tykkelse som på sin side har variert fra sted til sted i de forskjellige tyk-kelsestrinn som har vært tilgjengelige for standard platemateriale. Sperrekappene har på lignende måte vært fremstillet av sprøytepressede eller bøyede seksjoner som likeledes har variert fra sted til sted, i alminnelighet trinnvis. De forskjellige lastbærende elementer har normalt vært ori-entert langs rektangulære linjer, dvs. ribbene har i alminnelighet vært plasert tilnærmet loddrett på sperrene, og sperrene har vært anordnet i det vesentlige i vingens lengderetning. Ved hvilket som helst punkt i konstruksjonen er det under visse kritiske belastninger innlysende for den øvede konstruktør at resultanten av de opptredende belastninger meget vel kan være rettet i vinkel med retningen såvel av sperrene som av ribbene. Foreliggende oppfinnelse tar sikte på å utvikle fremgangsmåter som gjør det mulig for kon-struktøren å plasere armerende elementer for huden i en vinge eller et skrog langs retningen for den resulterende belastning uten hensyn til hvilken belastning det her gjelder. Selv om det lenge har vært behov for en slik fremgangsmåte, har det hittil ikke vært foreslått noen som har kunnet anvendes i praksis. Hudkonstruksjoner med i ett med huden utførte armeringer egnet for fremstilling av de aerodynamiske kon-turer for et fly, har ikke kunnet fremstilles fordi hvis hudkonstruksjonen ble utført av plane plater av en tykkelse svarende til den kombinerte tykkelse av armeringsele-mentene og huden og deretter ble maskin-behandlet for å fjerne overskytende materiale, kunne den resulterende konstruksjon ikke formes til den ønskede kontur som følge av at platen ville deformeres eller bli vindskjev som følge av den varierende tykkelse i tverrsnittet. Hvis det på den annen side ble forsøkt først å forme huden til den foreskrevne aerodynamiske kontur og deretter fjerne det overskytende materiale ved maskinell bearbeidning, støter dette på praktiske vanskeligheter.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstilles et konstruksjonselement ved at en tykkere plate først meddeles en hvilken som helst ønsket kuvning, hvoretter man fjerner materialet fra de partier som skal representere den tynne plate mens avstivende partier blir stående igjen som ureduserte deler av den tykkere utgangs-plate, idet fjernelsen av materialet foretas ved på i og for seg kjent måte å anvende kjemisk etsing etter maskering av de partier som ikke ønskes redusert.

Fordelen ved en slik fremgangsmåte er umiddelbart innlysende for konstruksjon av flyvinger, særlig når disse skal brukes som brennstoffbeholdere. Hudplater og armeringselementer som sperrer, ribber og bjelker har hittil i alminnelighet vært festet ved hjelp av nagler. Hvis den del av vingen eller skroget som skal fremstilles, skal brukes som brennstoffbeholder, vil de tu-sener av hull som må bores for opptagning av naglene og det store antall anvendte nagler lett kunne føre til lekkasje i den resulterende konstruksjon. Bruken av veg-ger forsynt med i ett med veggene forløp-ende armeringer for slike konstruksjoner som samtidig tjener som bærende kon-struksjonsdeler for flybelastninger, eliminerer nødvendigheten av å feste disse deler ved hjelp av nagler som strekker seg gjennom veggen i en væskebeholder. M.a.o. de forbindelser som må foretas, kan utføres og anordnes innvendig i beholderen, og det er ikke nødvendig at noen nagler strekker seg gjennom beholderveggen med dermed følgende fare for lekkasje.

Fordelen ved den nevnte fremgangsmåte vil også være innlysende i forbindelse med fremstilling av tynnveggete platefor-mede konstruksjoner av mange forskjellige typer for andre formål enn for fly.

Det er kjent ved fremstilling av konstruksjonselementer, f. eks. for flyvinge-konstruksjoner, å fjerne metall etter et bestemt mønster i utgangsmaterialet, slik at der blir stående igjen avstivende eller forsterkende ribber eller forhøyete partier.

Det nye ved foreliggende oppfinnelse består, sammenholdt med denne kjente fremgangsmåte, i at fjernelsen av metallet foregår ved etsing.

Sammenholdt med den kjente fjernelse av metall ved fremstilling av konstruksjonselementer, hvor metallet fjernes ved sliping eller en liknende mekanisk bearbeiding medfører fjernelse ved etsing bl. a. følgende fordeler: 1) Omkostningene for etsingsanlegget blir vesentlig mindre enn omkostningene ved maskiner for mekanisk fjernelse av metallet. 2) I en etsebeholder kan et stort antall deler etses samtidig. 3) Ved kjemisk etsing foreligger der ingen begrensning med hensyn til form, retning eller krumning av hjørner eller kanter ved fremstilling av fordypningene. 4) Komplekse mønstere omfattende så vel brede som smale fordypninger, skarpe hjørner og samtidig fjernelse av materiale fra begge sider av et arbeidsstykke kan ut-føres ved én etseoperasjon, mens et slikt mønster vil medføre en rekke bearbeidin-ger hvis fjernelsen skal foregå ved mekanisk bearbeiding. 5) Etsingen kan foretas etter at kon-struksjonselementet er ferdig formet. 6) Etsing medfører at antallet enkelt-elementer og antallet klinkeoperasjoner eller sveisinger kan reduseres til et minimum. 7) Etsing tillater videre på en enkel måte en variasjon av tykkelsen av platen, slik at mekaniske påkjenninger kan over-føres gjennom de enkelte tverrsnitt på op-timal måte. 8) I motsetning til mekanisk bearbeiding medfører etsing ikke noen endring av arbeidsstykkets fysiske og mekaniske egen-skaper, som følge av gjenværende spenninger frembragt ved bearbeidingen. 9) Selve arbeidsomkostningene er likeledes vesentlig lavere ved etsing enn ved mekanisk bearbeiding.

Oppfinnelsen skal i det følgende beskrives nærmere i forbindelse med tegnin-gene, hvor: fig. 1 er et frontriss av en flyvinge med skjematisk antydete vertikale belastnings-krefter,

fig. 2 er et tverrsnitt av vingen på fig.

1 etter linjen 2—2 på fig. 1 og 3,

fig. 3 er et grunnriss av en slik flyvinge,

fig. 4 er et avbrutt snitt gjennom over-delen av en slik vinge etter linjen 4—4 på fig. 3,

fig. 5 er et tverrsnitt av et konstruksjonselement fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

fig. 6 er et tverrsnitt gjennom et konstruksjonselement fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

fig. 7 er et tverrsnitt gjennom et videre konstruksjonselement fremstilt under an-vendelse av oppfinnelsen og viser de forskjellige plate tykkelser som oppnås,

fig. 8 er et perspektivriss av en seksjon av flyhud fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

fig. 9 er et perspektivriss av en seksjon av en plateformet konstruksjonsdel utført med i ett med platen forløpende armeringer og fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

fig. 10 er et snitt etter linjen 10—-10

på fig. 9 og

fig. 11 er et snitt etter linjen 11—11 på

fig. 9.

En tynnvegget platekonstruksjon er en som når den utsettes for trykkspenninger i platens plan eller langs en linje som skjæ-rer platen hvis denne er krummet, svikter som følge av manglende stabilitet og ikke som følge av materialbrudd. Svikt av denne type er betegnet som søylesvikt. Slik svikt opptrer som følge av at konstruksjonen er forholdsvis tynn i en dimensjon på tvers av retningslinjen for trykkspenningen og som følge av en liten deformering av materialet oppstår der indre momenter som bevirker en ustabil bøyning av materialet ut av trykkraftens retning og fører til hva der er kjent som ustabilitetssvikt. Plater av denne type armeres typisk på utvalgte steder for å eliminere en slik svikt og den fremherskende fordel ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er at platen kan armeres nøyaktig på de steder og slik som det kreves for overføring av belastningene som konstruksjonen er bestemt til å oppta. Armeringen kan dimensjoneres nøyaktig svarende til hva der kreves og ikke mere. Her-ved oppnås en innlysende vektbesparelse. Videre er armeringen utført i ett med platen og der innføres ingen svekning som følge av naglehull eller unøyaktig nagle-avstand som tilfellet ville være når der anvendes armering som festes ved klink-ning.

På fig. 1 og 3 er illustrert et typisk tilfelle som opptrer ved konstruksjon av en vingeseksjon. Vingen 2 er utsatt for vertikal belastning som antydet med pilene på fig. 1. Denne belastning, som varierer fra spissen til foten av vingen, frembringer på sin side momenter som varierer og øker i retning fra spissen mot foten av vingen. I tillegg hertil er vingen utsatt for frik-sjonsbelastning som frembringer horisontale skjærekrefter og horisontale momenter på vingen som må opptas, likeledes som de nettopp beskrevne vertikale momenter, av strekk- og trykk-krefter i vingehuden.

Som vist på fig. 2 og 3 har vingen 2 en dør 3 anordnet ved toppen av det vanlige vingehulrom 4 og har f. eks. armeringsrib-ber 5. I vingens lengderetning er der i hul-rommet 4 anordnet vanlige bjelker eller sperrer 6 omkring hvilke er anordnet de forskjellige hudseksjoner 7 samt døren 3. Døren 3 kan kreve ytterligere avstivnings-elementer, som f. eks. en ribbe 8, og hudseksj onene 7 trenger avstivningsribber 9 i stedet for bjelkene 7. Hudseksjonene 7 trenger ytterligere avstivningsribber 10 langs sine kanter, og døren 3 trenger ekstra avstivningsribber 11 langs kanten som av-stivning av disse deler ved de forskjellige skjøtkanter mellom delene som antydet ved

12, 13, 14, 15, 16 og 17. Alle disse avstiv-ningselementer eller avstivningsribber 5, 8, 9, 10 og 11 er ifølge fremgangsmåten etter oppfinnelsen utført i ett med hudseksj onene 7, og døren 3 og er fremstilt med en slik relativ tykkelse som er nødvendig slik som det skal beskrives nærmere i det følgende.

Fig. 7 viser et snitt gjennom et konstruksjonselement utført i ett stykke og omfattende en hud 18, et avstivningselement 19, et avstivningselement 20 og et armert areal 21. Det vil ses at huden 18 har varierende tykkelse over hele det parti som er vist på fig. 7 med forskjellige tykkelser Tl og T2. På lignende måte er høy-den av elementet 19 forskjellig fra høyden eller tykkelsen av avstivningselementet 20, og delen 21 har en tykkelse T4 som avviker fra T3, Tl og T2. Fig. 5 og 6 illustrerer likeledes konstruksjonselementer fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, idet fig. 1 viser en del med sammensatt krumning og med en hud 22 og fortykkede partier 23, 24, 25 og 26 anordnet som vist på en måte som kreves for å oppnå den størst mulige effektivitet av konstruksjonsdelen. Fig. 6 viser en del som er i det vesentlige plan, men noe buet ved den ene ende. Denne del består av en hud 27, et fortykket armert parti 28, et avstivningselement 29 og et ved enden anordnet festeelement 30. Fig. 9, 10 og 11 viser et typisk tynnvegget plateformet konstruksjonselement av krum form, hvilken krumning kan be-traktes som sammensatt forsfividt som krumningen strekker seg om to forskjellige akser eller i to forskjellige plan. Platen 31 har som vist på fig. 9 etsede arealer 32,

33, 34, 35, 36, 37, 38, 39 og 40. Over disse aeraler har huden betraktelig mindre tykkelse enn de ikke etsede partier. De fortykkede partier selv kan ha varierende tykkelse som antydet på fig. 10, hvor tykkel-sene a, b, c, d, e, f og g er forskjellig. I tillegg kan de etsede partier, som f. eks. partiene 36 og 32, ha avtagende tykkelse

(som antydet ved vinklene X og Y) hvis

der som følge av den spesielle belastning som delen utsettes for, er mest effektivt med en seksjon med avtagende tykkelse for å oppnå maksimal styrke i forhold til delens vekt. Det er således illustrert en armert konstruksjonsplate med maksimal styrke i forhold til vekten, bestemt til å fremstilles ved fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse.

Ved fremstilling av et element ifølge oppfinnelsen formes platematerialet av passende tykkelse til den form eller profil som ønskes i den ferdige del. M.a.o. hvis der ønskes en plan plateformet del, gås der ut fra en plan materialplate. Hvis der trenges en buet eller annerledes formet seksjon, utføres formingen av platen som en forbehandling. Tykkelsen av den valgte emneplate må svare til tykkelsen av det tykkeste tverrsnitt som kreves for den ferdige del. M.a.o. hvis det dypest liggende armeringsareal som trenges for en bestemt platekonstruksjon, er 25.4 mm er det nødvendig å gå ut fra en materialplate av en tykkelse på 25.4 mm. En hvilken som helst vanlig fremgangsmåte for forming av metallplater kan anvendes for dette trinn. Ved flyfremstilling velges i alminnelighet et stykke valset platemateriale av tilnærmet ensartet tykkelse som formes i en presse eller annet formingsmaskineri. I visse tilfeller ved fremstilling av andre konstruksjoner enn fly kan det være ønskelig å støpe eller smi konstruksjonsdelen til passende utgangsdimensjoner ved dette trinn. M.a.o. i stedet for å anvende en plan plate som formes til ønsket profil, kan der støpes eller smis eller på annen måte formes en del med det ønskede profil.

Det vesentlige ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består i å fjerne en del av materialet i platen ved etsing etter at platen, huden, smistykket eller formestyk-ket er formet. Denne etsing utføres ved å utsette vedkommende arealer av metallet for virkningen av et passende kjemisk opp-løsningsmiddel. Etsingsmiddelet angriper og oppløser metallet over de ubeskyttede arealer. Etsingen utføres i alminnelighet i en beholder som arbeidsstykket nedsenkes i. Et arbeidsstykke som er fullstendig nedsenket i en beholder som inneholder et passende etsingsmiddel, vil bli jevnt angrepet ved de ubeskyttede arealer for fremstilling av den ønskede konfigurasjon. Før etsingen av arbeidsstykket blir dette renset og deretter overtrukket med et beskyttende belegg i et mønster svarende til de deler som ikke skal etses. I alminnelighet består denne avmaskningsoperasjon i å påføre et maskemateriale som hefter fast til metallet og som er motstandsdyktig mot innvirk-ningen av etsemiddelet over de arealer av platen som skal danne de avstivende eller armerende elementer. M.a.o. arbeidsstykket avmaskes der hvor ribber, sperrer eller andre lastbærende armerte partier skal opptre i den ferdige del. For maskin kan der brukes bånd, men det foretrekkes materiale som en flytende polymer maske-substans som kan påføres ved sprøyting, børsting eller neddykking og som tørker til en hinne som bare trenger moderat varme-behandling eller eventuelt ingen varme-behandling og som kan tilskjæres etter behov og rives av fra de partier som skal etses. Etter at maskingsoperasjonen er av-sluttet, nedsenkes arbeidsstykket i en etse-væske som er egnet for vedkommende metall eller substans som delen er fremstilt av. For aluminium er f. eks. en base eller syre egnet. Virkningen av etsemiddelet re-duserer tykkelsen av platen over de ubeskyttede arealer, og når disse ubeskyttede arealer har nådd nøyaktig den riktige tykkelse, fjernes delen fra etsevæsken, skylles i vann og maskematerialet rives av. Der kan anvendes forskjellige midler for oppnåelse av den forskjellige etsing som kreves for oppnåelse av den nøyaktige tykkelse av hver del av platen. En etsingsbestandig polymer maskingssubstans på vinylbasis kan sprøytes eller påstrykes på de arealer som skal maskes, og f. eks. hvis materialet er aluminium, kan der anvendes en 10 pst.s natriumhydroksydoppløsning ved 82° —88° C for utførelse av etsingsbehandlin-gen. Om ønskes kan der anvendes en etse-oppløsning, som f. eks. 10 pst.s saltsyre, for-trinnsvis ved en temperatur på omkring 38° C. Med slike oppløsninger er det fun-net at mengden av metallet som etses bort i de ubeskyttede arealer, er forholdsvis jevn hvis delen er helt ndesenket i etseoppløs-ningen.

For oppnåelsen av arealer med gradvis avtagende eller tiltagende tykkelse som de som er vist på fig. 10, blir delen som først er passende avmasket, først neddykket og deretter gradvis trukket opp med forutbestemt hastighet fra etsebadet, slik at gra-den av etsingen vil være større ved den ene ende av delen enn ved den annen.

For å oppnå forskjellig etsedybde over forskjellige partier av delen, er det nød-vendig å maske, etse, deretter på ny maske og så etse flere ganger slik at de forskjellige deler av platen utsettes for etsemiddelet i forskjellige tidsperioder. En enkel fremgangsmåte for å oppnå denne trinnvise etsing består i å maske utvalgte partier av delen etter at den er formet, nedsenke delen i etsevæsken i en forutbestemt tid som er avhengig av etsehastigheten for det anvendte etsemiddel, fjerne delen, vaske og tørre den og på ny maske ytterligere utvalgte deler av platen og deretter på ny etse denne. I de deler av platen som er masket etter første etsingstrinn, opptrer der ingen ytterligere etsing, slik at mens disse deler har en forminsket tykkelse sammen-lignet med den opprinnelige platetykkelse, forblir de tykkere enn de partier som er etset over hele tidsperioden som delen har vært nedsenket i etseoppløsningen.

Valget av etsemiddel er avhengig av metallet eller stoffet som skal etses og vil kunne bestemmes av en fagmann. For stål er f. eks. en passende etseoppløsning en som inneholder tilnærmet 5 pst. saltsyre (som HC1) og 10 pst. salpetersyre (som HNOa)

ved en temperatur på omkring 71° C. For aluminium kan de ovennevnte etsemidler anvendes.

Normalt blir den ene side av gjenstan-

den fullstendig masket for å hindre angrep på denne siden; imidlertid er dette ikke nødvendig i alle tilfelle da det kan være ønskelig å etse begge sider av platen ens-

artet eller over valgte partier for å frem-

bringe et forutbestemt mønster av armeringselementer på begge sider. M.a.o. fremgangsmåten kan utføres slik at enten den ene eller begge sider av konstruksjonsdelen etses. Videre kan armeringselementet som f. eks. de som omgir arealet 35 på fig. 9

eller døren 3 på fig. 3 eller lignende for-høyede arealer med fordel oppnås ved an-vendelse av denne fremgangsmåte og på

en måte som resulterer i en glattere aerodynamisk kontur og mere nøyaktige tole-

ranser m.h.t. materialtykkelse enn det hit-

til har vært mulig å oppnå.

I forbindelse med konstruksjonsdelen

som er vist på fig. 2 vil det være klart at de innvendige armeringselementer 6 og 7

kan være utført i ett med den ytre hud uten at det er nødvendig å gjennomhulle denne, hvilket vil kunne resultere i lekka-

sje av væske hvis seksjonens indre an-

vendes som brennstoffbeholder. I noen til-

feller kan det være ønskelig å maske pla-

ten før den formes. Dette representerer en

betydelig fordel ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, idet de anvendte maskestof-

fer i alminnelighet har tilstrekkelig fleksi-

bilitet og elastisitet til å motstå formings-operasjonen uten å briste.

De toleranser som kan oppnås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er av en størrelse plus eller minus 0.0254 mm,

mens toleransen for vanlige metallplater utgjør omtrent 10 pst. av platetykkelsen.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnel-

sen kan der fremstilles mønstre eller ut-forminger av konstruksjonsdelene uten noen begrensning med hensyn til en kom-

plisert og innviklet form av mønsteret.

M.a.o. konturen for delen kan være så sammensatt som moderne formingsmetoder til-

later og videre kan mønsteret for de for-

høyede avstivende arealer i den fedige del være innviklede og komplekse, slik som det

kreves for at de skal passe til arten av belastningene eller formålet som delen skal tjene.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen eliminerer i høy grad klinkingsarbeid for såvidt som alle armeringselementer er ut-

ført i ett med huden for konstruksjons-

delen. Sammen med denne besparelse av nagler oppnås en tilsvarende vektbespa-

relse forsåvidt som naglene ikke opptar bøynings- eller skjærekrefter men bare bi-

drar til å holde de sammenklinkede elementer sammen og å overføre kreftene mel-

lom delene. M.a.o. ved beregning av bøy-ningsstyrken for en bestemt seksjon små naglehull selv om de er utfylt med nagler som opptrer i konstruksjonen, trekkes fra ved beregning av det effektive tverrsnitt ved bestemmelse av de tillatelige spennin-

ger. Ifølge foreliggende oppfinnelse er alle armeringselementer utført i ett med huden og hele tverrsnittet anvendes for opptagelse av spenninger. Denne fordel resulterer i en høyere styrke i forhold til vekten for en bestemt plateformet konstruksjonsdel da platen ved hvert punkt av konstruksjonen ikke trenger å være tykkere enn det nøy-

aktig kreves for opptagning av belastnin-

gen og de armerte arealer kan ha en slik størrelse og være anordnet slik at de på

den mest effektive måte opptar de belast-

ninger som delen er beregnet for.

Selv om oppfinnelsen i det foranstå-

ende er beskrevet og illustrert i forbindelse med bestemte utførelsesformer, vil det for-

stås at denne beskrivelse med tilhørende tegninger bare tjener til illustrasjon av oppfinnelsen, og at oppfinnelsens ramme bare er begrenset av påstandene.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av et konstruksjonselement som består av tynn metallplate med avstivende partier som er utført i ett med elementet, karakterisert ved at elementet fremstilles ut fra tykkere plate som først meddeles en hvil-

ken som helst ønsket kuvning, hvoretter man fjerner materiale fra de partier som skal representere nevnte tynne plate mens nevnte avstivende partier blir gjenstående, ureduserte deler av den tykkere utgangs-plate, idet denne fjernelse av materiale foretas ved på i og for seg kjent måte å anvende kjemisk etsning eller maskering av de partier som ikke ønskes redusert.

2. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1, karakterisert ved at en rekke metallplater først formes til komplementære konfigurasjoner for dannelse av et sammensatt konstruksjonselement, hvoretter hver plate maskeres over utvalgte arealer og platene etter etsing settes sammen langs de maskerte arealer.

3. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 2, karakterisert ved at de nevnte et-sete arealer av platene befinner seg rett overfor hverandre i det sammensatte kon-struksj onselement.

4. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1 for fremstilling av konstruksjonselementer av aluminiumsplater, karakterisert ved at etsingen utføres med en 10 pst.s NaOH oppløsning ved 82°—88° C.

5. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1 for fremstilling av konstruksjonselementer av aluminiumsplater, karakterisert ved at etsningen utføres med en 10 pst.s HC1 oppløsning ved ca. 38° C.

6. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1 for fremstilling av konstruksjonselementer av stålplater, karakterisert ved at etsningen utføres med en oppløsning av 5 pst. HC1 og 10 pst. HNOa ved en temperatur på ca. 71° C.