NO117883B

NO117883B -

Info

Publication number: NO117883B
Application number: NO16320666A
Authority: NO
Inventors: J Sambeth; F Grundschober
Original assignee: Rhodiaceta
Priority date: 1965-05-28
Filing date: 1966-05-27
Publication date: 1969-10-06
Also published as: GB1109755A; CH444484A; LU51200A1; NL6607371A; DE1260786B; AT270222B; BE681779A; SE319010B

Description

Positive diazotypi-kopieringsplater.

Den foreliggende oppfinnelse angår en på forhånd sensitivert, positivt arbeidende, offset-trykkplate som er blitt fremstilt av en plate som har et hydrofobt harpikslag der er sensitivert med en diazoniumforbin-delse, hvor harpikslaget etter eksponering av platen kan gjøres hydrofilt på de steder som er blitt truffet av lys.

Det behøves i den moderne tid uhyre mengder av duplikering og reprodusering. I de tilfeller hvor det kreves fremstilling av mindre enn 30 kopier av en enkelt original er diazotypimetoden ideell. Som kjent består denne metode i at man sensitiverer en bærer med en for lys følsom diazonium-forbindelse, eksponerer det lysfølsomme materiale under et mønster eller for-billede, og behandler produktet med en base i nærvær av en koplingskomponent, slik at det dannes et azofargestoff på de steder hvor det sensitiverte materiale ikke var blitt truffet av lys. I en stor grad kan denne arbeidsmåtes popularitet tilskrives det faktum at mange slags originaler kan dup-likeres uten spesielle forberedelser. Således kan alle slags trykkede, tegnede eller beskrevne materialer på en fra gjennomskinnelig til transparent bærer tjene som det utgangsmateriale som benyttes i en dia-zotypiprosess.

Et stadig økende antall av systemer og metoder som krever reprodusering av mange kopier fra en enkelt original er oppbyg-get omkring diazotypiprosessen. Det felles hovedkjennetegn i disse diazotypisystemer er den såkalte gjennomskinnelige papir-original, fra hvilken kopiene skal fremstilles. Da disse originaler atskiller seg fra vanlige maskinskrevne, trykkede eller skrevne originaler bare ved en større gjen-nomskinnelighet hos papirbærematerialet, er det klart at de — foruten å være meget økonomisk i fremstilling, har en uovertruf-fen mangesidig anvendelse og spesielt byr fordeler ved at originalen lett kan gis til-føyelser, forandringer og utstrykninger. Det er et faktum at tegninger osv. på papir som er forholdsvis ugjennomsiktig kan re-produseres med godt resultat ved diazotypiprosessen, fordi dennes kontrastvirk-ning er så stor.

Reprodusering på basis av fotokopi-ering av gjennomskinnelige originaler ved hjelp av diazotypimetoden, har således vist seg å være en meget enkel og økonomisk løsning av duplikeringsproblemene, forut-satt .at antallet av kopier som kreves ikke er for' stort. Men i svært mange tilfeller kreves det fremstilling av mere enn 30 kopier av originalen, og til dette behøves det en spesiell original som, på grunn.av sine ellers mange ulemper, er fordelaktig fordi man fra denne kan fremstille kopier hurtigere enn ved diazotypi, når denne spesielle original først er blitt fremstilt.

Offset-metoden er av særlig interesse fordi de ved denne fremstilte kopier har mange fordeler i sammenlikning med kon-kurrerende metoder. Således består det ved offsetmetoden frembrakte billede av et per-manent kullstoffpigment, mens det billede som fås ved diazotypi eller spritreproduk-sjon består av et fargestoff som kan blekne med tiden. På diazotypikopier inneholder de partier som ikke angir billedene fotospaltningsprodukter som lett fremkaller en gul misfarging, særlig hvis kopien utsettes for sterkt lys. Dessuten skaffes stabilitet mot for tidlig fargedannelse i diazotypi-papirer ved anvendelse av meget syre i det følsomme lag, og papiret kan derved få noe mindre styrke ved lagring. Kvaliteten av de kopier som fås ved offset-trykking er utmerket. På den annen side har bruken av offset-pressen hittil krevet enten manu-ell reprodusering av en original på en så-kalt «direkte-billede»-utgangsplate eller at det ble anvendt kostbare lysfølsomme, enten negativt eller positivt arbeidende utgangsplater. I den art av duplikering hvor diazotypiprosessen har vist seg så nyttig krever fremstillingén av en negativt arbeidende, fotofølsom offsettplate mange tidsforbrukende operasjoner og kostbart fotografisk utstyr, som gjort bruken av disse plater i forbindelse med offsetpresse upraktisk og avgjort alt for kostbar for duplikeringsformål. Det er derfor blitt ned-lagt meget arbeide på å skaffe en direkte positiv fotooffsetplate som kunne medføre at den gjennomskinnelige original i diazotypiprosessen også kunne tjene som original ved anvendelser hvor det skal fremstilles flere kopier enn det økonomisk kan gjøres med diazotypimetoden.

Nylig fremkomne, positivt arbeidende, metall-offsetplater har vist seg å ha betydelig interesse på det såkalte legitime gra-fiske kunstgjengivelsesområde, hvor det kreves trykk av eksepsjonelt høy kvalitet, absolutt dimensjonal stabilitet og hvor fremstilling av mange kopier rettferdig-gjør bruk av en metall-offsetplate, som nødvendigvis må bli kostbar. Men disse platers forholdsvis lave fotografiske kon-trastvirkning, som bevirker at eksponeringen må skje meget omhyggelig, gjør det vanskelig å fremstille brukbare kopier av en middels gjennomskinnelig original av den ovenfor diskuterte type. Hovedsakelig på grunn av deres utilfredsstillende kontrast og deres høye pris har disse plater på metallbasis ikke tilfredsstilt behovet for en billig, positivt arbeidende offsettplate med egenskaper som passer for duplikeringsarbeide.

Det foreligger altså avgjort et behov for en billig, på forhånd sensitivert, positivt arbeidende offsettplate med egenskaper som passer for duplikeringsarbeide.

Det foreligger altså avgjort et behov for en billig, på forhånd sensitivert, positivt arbeidende offsetplate med egenskaper som passer for duplikeringsarbeide. En slik plate, som måtte være forholdsvis billig og kunne sen.sitiveres med vanlige diazoforbindelser og kunne behandles med vanlige kjemikalier, ville utvide diazotypimetodens nytteområde i meget stor grad, og gjøre det mulig å skaffe nye systemer og anvendelser basert på et forbillede på gjennomskinnelig papir. Fremstilling av en slik plate støter imidlertid på mange vanskeligheter, spesielt med hensyn til valget av et substrat som kan sensitiveres bra med lysfølsomme diazoforbindelser og som kan behandles på enkel måte for å gi de nød-vendige fett- og vannrespektive flatepar-,tier som kreves for fremstilling av kopier.

I U.S. patent nr. 2.756.163 er det fore-slått å fremstille harpikslag som har en be-stemt grad av sensitivitet like overfor vann. I henhold til den der angitte metode blir et egnet substrat, f. eks. papir, belagt med en blanding som består av en harpiksaktig sampolymer av ca. 1 mol av en vinylforbin-delse og ca. 1 mol av en eténoid dikarbon-syreforbindelser og en hydrofob harpiks, som kan anvendes sammen med den nevnte sampolymere. Således belagt er disse materialer hydrofobe og tar ikke opp vann eller med vann blandbare stoffer. De kan gjøres hydrofobe ved at den belagte flate behandles med alkali, f. eks. natrium- eller ammoniumhydroksyd og liknende.

Det har vist seg at visse kombinasjoner som faller inn under det nevnte patent, særlig slike hvor den bestanddel som kan gjøres hydrofil er avledet fra en vinyleter-maleinsyre-sampolymer, egner seg godt som litografiske flater. Eksempelvis kan en blanding av ca. 60 vektsdeler av en slik sampolymer og ca. 40 vektsdeler celluloseacetat av liten viskositet påføres på papir og deretter gjøres hydrofil ved hjelp av en 5 pst.'s vandig oppløsning av etanolamin. Det påføres med fordel et overskudd av sådan vandig oppløsning, og" etter en passende behandlingstid, som andrar til flere sekunder, fjernes den ved hjelp av en luft-stråle. Et sådant lag kan sensitiveres med et vannoppløselig, negativt arbeidende sensitiveringsmiddel, f. eks. det som er beskrevet i tysk patent nr. 857.888, hvorved det fås tilfredsstillende,, negativt arbeidende plater.

Denne fremgangsmåte til fremstilling av lysfølsomme trykkeplater krever imidlertid tre fremstillingstrinn, nemlig beleg-ging, frembringelse av hydroxilitet ved å anvende en base, og tilslutt sensitivering. For at omkostningene skal bli mindre bør antallet av arbeidstrinn nedsettes. Ansø-kerne fant at dette ville oppnås hvis man kunne sløyfe den ovennevnte behandling med etanolamin og sensitivere flaten mens denne var i hydrofob tilstand, idet den først ble gjort hydrofil etter eksponeringen og da som en del av den prosess sam vanlig anvendes for å gjøre platen ferdig til trykking i en offsetpresse.

Ut fra denne tankegang ble det gjort forsøk med å sensitivere, i hydrofob tilstand, et lag som bestod av en sampolymer av vinylmetyleter og maleinsyreanhydrid (i det følgende kalt PVM/MA) eller et lag som beskrevet i det foran nevnte U.S. patent nr. 2.756.163, som inneholdt PVM/MA og en hydrofob harpiks, ved å anvende en vandig, sensitiverende oppløsning. Denne fremgangsmåte førte ikke frem, da vandige oppløsninger ikke kan fukte den hydrofobe flate og det derfor ikke avsettes noe sensitiverende stoff. Imidlertid fant ansø-kerne at hvis de anvendte et positivt arbeidende, vannuoppløselig, men i organisk oppløsningsmiddel oppløselig sensitiveringsmiddel, spesielt sådanne av diazook-sydklassen, som f. eks. er beskrevet i eksempel 7 i fransk patent nr. 904.255, opp-nåddes sensitivering lett når det ble be-nyttet organiske oppløsningsmidler som bærer for diazoforbindelsen. Dette skyldes disse oppløsningsmidlers evne til å svelle eller løse opp det harpiksaktige underlag som inneholder PVM/MA, slik at en god del sensitiveringsmiddel kan avsettes. Uhel-digvis bevirker imidlertid denne fremgangsmåte andre vanskeligheter derved at hvis man anvender en væske som bare oppløser underlaget lite, slik at det oppnås stor avsetning på overflaten, vil sensitiveringsmidlet adhere mere eller mindre dårlig til underlaget, alt etter hvilket sensitiveringsmiddel man benytter. Hvis det på den annen side brukes et gjennomtren-gende oppløsningsmiddel, f. eks. aceton, slik at sensitiveringsmidlet avsettes inne i underlaget, kan det ikke foretas fremkal-ling med vann, slik som beskrevet i eksempel 7 i det ovennevnte franske patent. Grunnen hertil er vannets manglende evne til å fjerne fotospaltningsproduktene og, som følge derav, at hvis den resulterende plate så behandles for å gjøre den hydrofil, viser det seg at de eksponerte områder er mere fargestoffrespektive enn normalt, på grunn av tilstedeværelsen av fotospaltningsproduktene, mens samtidig de ikke eksponerte partier er utilstrekkelig fargestoffrespektive.

Videre forsøk viste at en betydelig for-bedring av billedadhesjonen ble oppnådd ved å anvende ikke-inntrengende- oppløs-ningsmidler, idet man i sensitiveringskom-posisjonen tilsatte en i vann uoppløselig, men i organisk oppløsningsmiddel oppløse-lig, mot alkali motstandsdyktig, klebende harpiks, f. eks. en vinylpolymer med lav molekylarvekt, nemlig polyvinylacetat. An-søkerne fant således at de oppnådde et godt vedhengende overflatebelegg hvis de sensitiverte den hydrofobe overflate under anvendelse av eksempelvis metylisobutylketon som oppløsningsmiddel, fullstendig acetylert polyvinylacetat av lav molekylarvekt som klebende harpiks og 2-diazo-l-naftol-5-etyl-sulfonat som sensitiveringsmiddel. Denne i og for seg store oppdagelse ga imidlertid ikke løsning av problemet, fordi at de eksponerte områder på et slikt lag ikke lenger kan fremkalles ved hjelp av vann, dvs. at de eksponerte områder fra-støter vann og ikke kan fjernes.

Til slutt fant imidlertid ansøkerne at det sensitiverte lag i de eksponerte partier på en slik plate kan fjernes lett og full-, stendig hvis hele platens overflate behandles med en oppløsning som inneholder en alifatisk polyhydroksyforbindelse. De ikke 9ksponerte partier av det sensitiverende lag motstår innvirkningen av en slik forbindelse og forblir på plass. Når først fotoproduktet er blitt fjernet kan laget som inneholder PVM/MA gjøres hydrofilt ved omhyggelig anvendelse av en av de metoder som er beskrevet i det foran nevnte patent. Imidlertid oppnås det store fordeler hvis hydrofil karakter kan gis PVM/

MA-laget ved behandling med et amin,

fortrinsvis et alkylolamin. Ved omhyggelig tilpasning av de forskjellige iakttagelser som er beskrevet ovenfor ble ansøkerne i stand til å fremstille en forholdsvis billig plate, som var lett å behandle og som kunne gi et stort antall meget gode kopier. Oppfinnelsen går altså ut på en gjenstand som kan omdannes til en positiv arbeidende of fsett-trykkeplate bestående av et billig grunnmateriale som bærer et hydrofobt belegg der i det vesentlige består av PVM/MA og som selv er belagt med en i vann uoppløselig, i organisk oppløsnings-middel oppløselig, mot alkali bestandig, klebende harpiks og med et for lys føl-somt diazooksyd, og omdannelse av en slik gjenstand til en trykkeplate ved at den eksponeres under en original, at det ytre lag

fjernes ved hjelp av en alifatisk polyhydroksyforbindelse der hvor det er blitt truffet av lys, og at det førstnevnte belegg gjøres hydrofilt ved hjelp av et alkylolamin

på de steder hvor det ytre lag er blitt fjernet.

Oppfinnelsen skal bli forblart nærmere i forbindelse med den vedføyede tegning,

hvor fig. 1 viser et tverrsnitt gjennom platen før behandlingen og fig. 2 viser et tilsvarende snitt av offsetplaten etter behandlingen.

En slik plates bæredel eller basis 1 består av et forholdsvis billig fibrøst materiale, f. eks. av papir, tøy eller liknende. Det foretrekkes et bæremateriale av den art som er beskrevet i U.S. patent nr. 2.534.588 eller papir som er belagt med et mot fuk-tighet motstandsdyktig lag av leire-kasein. Imidlertid er ikke bærematerialets art noe kritisk trekk ved oppfinnelsen, idet ethvert forholdsvis billig fibrøst materiale som kan forsynes med og fastholde belegget 2 er brukbart.

Den vesentlige bestanddel av belegget 2 består av en sampolymer av vinylmetyleter og maleinsyreanhydrid (PVM/MA) i ekvimolekylære mengdeforhold. Slike sampolymere er beskrevet i U.S. patent nr. 2.047.398, og kan kjøpes i det åpne marked.

Tilfredsstillende plater kan fremstilles når laget 2 består av PVM/MA, men de beste resultater- oppnås hvis laget 2 består av PVM/MA, men de beste resultater oppnås hvis laget 2 består av PVM/MA og en hydrofob harpiks, som tåler å anvendes sammen med denne polymere. Den hydrofobe harpiks har den oppgave å gi platen tilstrekkelig seighet og bøyelighet og å hindre at det dannes sprekker i laget 2. Når det anvendes en hydrofob harpiks kan denne benyttes i dekklaget i en mengde som går opp til 60 pst. De beste resultater fås dog hvis mengden av hydrofob harpiks ikke overstiger 40 vektspst. av de faste be-standdeler i belegget 2.

Når det i belegget benyttes en hydrofob harpiks utgjøres dette belegg av en fast oppløsning av PVM/MA og vedkom-mende hydrofobe harpiks. Det er klart at det må anvendes en harpiks som «går sammen med» PVM/MA så det dannes en vir-kelig fast oppløsning, og ikke noen hetro-gen blanding av harpiksene. En heterogen blanding ville kunne gi foranledning til at man fikk en overflate som hadde vari-erende egenskaper like overfor de oppløs-ninger den senere behandles med, slik at det erholdte lags hydrofile karakter ville variere.

Blant hydrofobe harpikser som går sammen med den nevnte sampolymere er forskjellige celluloseestere, f. eks. celluloseacetat, -propionat, -butyrat, blandede estere som f. eks. celluloseacetatpropionat, og liknende, polyvinylharpikser som f. eks. polyvinylacetat, polyvinyl-acetaler som eksempelvis polyvinylbutyral, metylakry-lat, metylmetakrylat og liknende. Blant de mange i handelen værende celluloseestere kan det anvendes slike som inneholder fra så lite som 52 pst. til så meget som 61,8 pst. bundet eddiksyre (triacetat). Anvender man en celluloseester anbefales det at denne har høyt acylinnhold. Ansøkerne har gode grunner til å anta, at da maleinsyreanhy-dridsampolymere er reaktive materialer kan de, i tidens løp, reagere med de ikke forestrede hydroksylgrupper i estere av lavt acylinnhold. Resultatet av en slik reaksjon vil vanlig være en forandring av den grad laget kan gjøres hydrofilt. En nybelagt prøve som inneholder en celluloseester med lavt acylinnhold kan således reagere an-derledes for behandlingsoppløsningen enn en prøve som er noen uker gammel. Uansett h<y>a som måtte foregå har iallfall søkerne funnet at det oppnås jevnere og bedre resultater når man anvender celluloseestere som er acylert så meget som mulig. Det skal også nevnes at når celluloseester med høyt acylinnhold anvendes, kreves det en forholdsvis større mengde sampolymer for å oppnå de beste resultater, enn når det benyttes en celluloseester med lavt acylinnhold.

De hydrofobe harpikser som skal anvendes i henhold til oppfinnelsen er alle i handelen værende produkter, hvis oppløse-lighetsforhold er kjent. Det samme gjelder for PVM/MA. Det er derfor en meget enkel sak å fastslå om en hydrofob harpiks er egnet til å brukes sammen med PVM/ MA til å danne belegget 2.

Ved påføringen av belegget 2 kan det anvendes forskjellige slags oppløsnings-midler eller blandinger av • sådanne, og blant disse kan det spesielt henvises til de som er omtalt i det foran nevnte U.S. patent nr. 2.756.163. Blant de oppløsningsmid-ler som ansøkerne har funnet egnet er flytende, forholdsvis lavtkokende organiske stoffer som metylcellosolve, aceton, metyl-klorid, dioksan, tetrahydrofuran, cykloheksanon, metyletylketon og forskjellige blandinger av disse. Slike blandinger kan eksempelvis bestå av metylenklorid, metylcellosolve og aceton, metylcellosolve og dioksan, metylcellosolve og cykloheksanon, metylcellosolve og tetrahydrofuran og liknende.

På grunn av sitt forholdsvis lave kokepunkt kan disse oppløsningsmidler lett fjernes, så det fås et tørt belegg. Dette siste har generelt en tykkelse av 0.025—0,1 mm, fortrinsvis 0.05 mm.

Det ytre lag 3 inneholder som sensiti-veringskomponent et diazooksyd som er uoppløselig i vann, men er iallfall oppløse-lig i en mengde av minst 1 pst. i et opp-løsningsmiddel som er flytende og som-består av en alifatisk ester, et alifatisk keton eller en alifatisk alkohol, dvs. alkohol i hvilken OH-gruppen er alifatisk tilknyttet. Blant slike oppløsningsmidler kan nevnes etylacetat, butylacetat, amylacetat og liknende, aceton, dietylketon, metylpropyl-keton, metylisobutylketon, dipropylketon, metyletylketon, metylbutylketon og liknende, etyl-alkohol, isopropylalkohol, bu-tylalkohol, diacetonalkohol, benzylalkohol og liknende. Mange diazooksyder av over-ordentlig høy molekylarvekt og kompleks struktur er av en slik blandet polar-ikke-polar karakter at de bare er oppløselige i slike kraftige oppløsningsmidler som dime-tylformamid, dimetylacetamid, dioksan eller metylcellosolve. Slike oppløsningsmid-ler ville trenge gjennom og løse opp belegget 2. Følgelig er slike diazooksyder som bare er oppløselige i disse kraftige oppløs-ningsmidler ikke egnet til sensitivering av platen. På den annen side kan det anvendes et hvilket som helst diazooksyd som er oppløselig i den foran angitte grad i et hvilket som helst av de foran nevnte enkle oppløsningsmidler.

Blant de diazooksyder som ansøkerne har funnet å være særlig egnet er slike 2-diazo-l-naftol-5-sulfonylklorider eller 2-som fås ved forestring eller amidering av naftol-l-diazo-5-sulfonylklorider med forholdsvis enkle aminer eller alkoholer eller med mere komplekse forbindelser som har et mettet, ikke konjugert, ikke polart mole-kyl, som f. eks. harpiksaminer, harpiksal-koholer og derivater av disse.

De ovennevnte diazooksyder kan angis ved formlene

hvor R er alkoksy, dvs. metoksy, etoksy, propoksy, aryloksy som fenoksy, naftoksy og liknende, amino som primær amino, al-kylamino, dvs. metylamino, dimetylamino, etylamino, dietylamino, propylamino, di-propylamino, butylamino, dibutylamino, arylamino som fenylamino, naftylamino og liknende, aralkylamino som benzylamino, dehydroabietylamino, didehydroabietyl-amino og liknende, karbalkoksyalkylamino som karbmetoksymetylamino, karbetoksy-metylamino, karbetoksyetylamino og liknende. Spesifike eksempler på slike diazooksyder som omfattes av disse formler er:

1. 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyre-etylester

2. 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyre-metylester

3. 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyre-fenylester

4. 2-diazo- 1-naftol-5-svovelsyre-naftylester

5. 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyre-butylester

6. 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyre-benzylester

7. l-diazo-2-naftol-5-svovelsyre-etylester

8. l-diazo-2-naftol-5-svo.velsyre-fenylester

9. 2-diazo-l-naftol-5-sulfonamid

10. 2-diazo-l-naftol-5-N-metyl-sulfonamid

11. 2-diazo-l-naftol-5-N-(karbmetoksymetyl) sulfonamid

12. 2-diazo-l-naftol-5-N-(karbetoksymetyl) sulfonamid

13. 2-diazo-l-naftol-5-N-dimetylsulfonamid

14. 2-diazo-l-naftol-5-N-butylsulfonamid

15. 2-diazo-l-naftol-5-N-dibutylsulfonamid

16. N-dehydroabietyl-6-diazo-5(6)-oksy-l-naftalinsulfonamid 17. N-dehydroabietyl-N-2-hydroksyetyl-6-diazo-5(6)-oksy-l-naftalinsulfonamid 18. N,N'-didehydroabietyl-N,N'-etylen bis [6-diazo-5(6)-oksy-l-naftalinsulfonamid]

De ovennevnte diazooksyder er, bort-sett fra de som inneholder harpiksamin-strukturen, kjente stoffer og kan fremstilles ved enkel forestring eller amidering av sulfonylkloridet i nærvær av et syrebin-dende stoff, som f. eks. pyridin. Harpiks-derivatene derimot fremstilles på den måte som er beskrevet i norsk patent nr. 89.158: «Harpiksderivater av diazonaftol- og diazo-f enol-sulf onamider».

Det ble foran nevnt, at man ikke kan anvende komplekse diazooksyder av høy molekylarvekt som bare er oppløselige i kraftige oppløsningsmidler som ville trenge gjennom og løse opp belegget 2. Da en slik gjennomtrengning ville ødelegge platen er det ved påføring av diazooksydet ikke bare viktig å unngå slike høymolekylære diazooksyder, men også å velge et oppløsnings-middel som vil oppløse minst 1 pst. diazooksyd, men ikke vil trenge gjennom og løse opp belegget 2. For dette formål kan det anvendes (1) en hvilken som helst flytende alifatisk ester, (2) et hvilket som helst flytende keton med kokepunkt over 100° C, og (3) en hvilken som helst flytende alifatisk eller aralifatisk alkohol som inneholder minst 4 kullstoffatomer. Dette ute-lukker blant de før nevnte oppløsningsmid-ler slike som aceton, etylalkohol og isopropylalkohol. De andre av de oppregnede opp-løsningsmidler kan anvendes.

Man bør passe på å ikke forveksle hen-sikten med de to grupper av oppløsnings-midler som er nevnt i forbindelse med diazooksyder. Den store klasse av disse mid-ler, som omfatter de flytende alifatiske estere, ketoner og alkoholer, er sagt å være egnet til bruk i forbindelse med et diazooksyd, for det foreliggende formål, dvs. at ethvert diazooksyd som løses opp i en mengde av minst 1 pst. i et hvilket som

helst oppløsningsmiddel av denne klasse kan anvendes. Men enkelte av slike opp-løsningsmidler, spesielt aceton, ville trenge gjennom belegget 2 hvis det skulle anvendes ved avsetning av diazooksydet, og ved valget av oppløsningsmiddel må man derfor holde seg til en mere begrenset klasse, når det gjelder påføring av diazooksydet.

Det lysfølsomme diazooksyd blir som nevnt avsatt sammen med en mot alkali motstandsdyktig, klebende harpiks, for at det skal oppnås tilstrekkelig vedhengning til det første belegg 2. Som sådan harpiks kan det anvendes en hvilken som helst vannuoppløselig, mot alkali motstandsdyktig harpiks som er oppløselig i en mengde av minst 1 pst. i den foran nevnte, begrensede, klasse av oppløsningsmidler for diazooksyder. Ennvidere må harpiksen være motstandsdyktig mot eller ugjen-nomtrengelig for alifatiske polyhydroksyforbindelser og alkylaminer som anvendes ved forarbeidelse av den rå plate til ferdig offsett-trykkeplate .Harpiksen må f. eks. tåle berøring med slike reagenser i y2 minutt eller lengere uten at den herunder fjernes, når fotospaltningsprodukter ikke er tilstede. Det er fordelaktig, men ikke av-gjørende, at harpiksen har lav molekylarvekt, da slike harpikser har vist seg å være bedre klebende og å kunne fjernes lettere i nærvær av foto-spaltningsproduktene.

Det er mange i handelen værende harpikser som oppfyller disse krav, og blant disse kan det nevnes polyvinylharpikser som f. eks. med fenol modifiserte kurha-ron-inden-harpikser, polyvinylacetat, poly-metylakrylat, polymetylmetakrylat, cellu-losederivater som f. eks. etylcellulose, celluloseacetat, cellulosepropionat, blandede estere, og liknende. Her har man også en meget enkel test deri, at oppløsningsmid-lene som er nevnt foran kan benyttes til å bestemme hvilke harpikser har passende klebende egenskaper.

Tegningenes fig. 2 viser tilstanden av den i fig. 1 viste gjenstand etter at denne siste er blitt behandlet. Som det sees er det ytre lag 3 blitt fjernet på de steder 4 som er blitt truffet av lys. På disse steder har de anvendte oppløsningsmidler trengt inn i det første belegg 2, slik som antydet ved 5, og har derved gjort disse partier hydrofile. De partier 6 av laget 3 som ikke er blitt fjernet eller påvirket av de anvendte oppløsninger forblir hydrofobe og respektive for fett. Ved påføring av en trykksverte blir platen som er vist på fig. 2 ferdig til å brukes i en offset-presse.

Behandlingen av det i fig. 1 viste produkt, for å skaffe det i fig. 2 viste, skjer ved at platen eksponeres under en original som slipper igjennom lys der hvor den er' gjennomsiktig eller gjennomskinnelig, men ellers ikke. Der hvor lys treffer platen spaltes diazooksydet.

Det har vist seg, og dette er et av kjer-nepunktene ved den foreliggende oppfinnelse, at diazooksydets fotospaltningsprodukter er oppløselige eller svellbare i flytende alifatiske polyhydroksyforbindelser, slik at selektiv fjernelse av disse spalt-ningsprodukter og den med disse blandede klebende harpiks fra belegget 2 blir mulig.

Dette grunner seg antakelig på føl-gende: Det er blitt tydelig vist, at innvirk-ning av aktivisk lys på forbindelser som inneholder gruppen

bevirker at kvelstoff går bort og at det skjer en omordning slik at det dannes et keten-mellomprodukt. Det er vel kjent at ketener reagerer med forbindelser som inneholder et aktivt vannstoff. Ansøkerne

antar at de flytende polyhydroksyforbindelser reagerer med diazooksyd-fotospaltningsproduktene slik at det dannes et es-terderivat av polyhydroksydstoffet, idet bare en del av hydroksylgruppene omdannes på denne måte. Den resulterende forbindelse er tilstrekkelig lik polyhydrok-syoppløsningsmidlet til at de sannsynligvis er gjensidig oppløselige i hverandre. På denne måte kan det generelle hos den beskrevne oppløselighet forklares.

Dette er naturligvis bare en teori, men det er iallfall sikkert at diazo-fotospaltningsproduktene spiller en viktig rolle med hensyn til å skaffe gjennomtrengelighet for de forskjellige polyhydroksyforbindelser, og dette faktum skal nedenfor bli stu-dert nærmere.

Den polyhydroksyforbindelse som brukes til å fjerne spaltningsproduktene og den klebende harpiks kan være en hvilken som helst flytende, alifatisk polyhydroksyforbindelse, eksempelvis de forskjellige alkylglykoler, dvs. etylenglykol, propylenglykol, dietylenglykol, 1-3-butylenglykol, 2-3-butylenglykol, dipropylenglykol, heksylenglykol, treverdige alkoholer som glyserin og liknende. Slike polyhydroksyforbindelser kan anvendes alene eller i blanding, og som egnete blandinger har søker-ne anvendt etylenglykol pluss glyserin, heksylenglykol pluss glyserin, 2-3-butylenglykol pluss glyserin, propylenglykol pluss etylenglykol, og liknende. Ansøkerne har funnet at oppløseligheten eller svellbar-heten av diazooksydfotospaltningsproduk-tene i flytende alifatiske polyhydroksyforbindelser er et generelt fenomen og at følgelig et hvilket som helst sådant opp-løsningsmiddel kan anvendes.

Når fotospaltningsproduktene og harpiksen er blitt fjernet fra belegget 2 skal dette siste gjøres hydrofilt på de steder hvor fotospaltningsproduktene er blitt fjernet. Dette kan med fordel skje ved å anvende et alkylolamin som er oppløselig i de foran nevnte alifatiske polyhydroksyforbindelser som, hvis de er primære eller sekundære, antakelig omdanner PVM/MA i laget 2 til et amid, iallfall delvis, etter hva ansøkerne har god grunn til å anta. Al-kylolaminet må tilføres som sådant eller oppløst i en alifatisk polyhydroksyforbindelse. Det har eksempelvis vist seg, at hvis en vandig oppløsning av et alkylolamin brukes for å gi laget 2 hydrofil karakter opptrer det store «kanter» på overflaten, på grunn av for sterk svelling. Overflaten kan skades da den med vann svellende overflate er ømfintlig og herved skades billedet og det er nesten umulig å unngå to-ning ved begynnelsen av operasjonen. En praktisk talt vannfri oppløsning av et alkylolamin har en bemerkelsesverdig evne til å meddele hydrofii karakter som er jevn ikke bare i retninger parallelt med overflaten, men også jevn i en begrenset dybde. I forbigående kan det nevnes, at ved anvendelse av praktisk talt vannfri oppløsning av alkylolaminer er det mulig å benytte forholdsvis større mengder PVM/MA i laget 2 enn det er mulig ved den i det foran nevnte U.S. patent nr. 2.756.163 beskrevne metode.

Som alkylolamin kan det anvendes et hvilket som helst alifatisk sådant som er oppløselig i de foran nevnte polyhydroksyforbindelser, fortrinsvis et som har et re-aktivt vannstoff forbundet med kvelstoffet, f. eks. etanolamin, dietanolamin, propanol-amin, di-isopropanolamin, butanolamin, etanolisopropanolamin, etanisobutanol-amin og liknende. Tertiære alkylolaminer, som f. eks. trietanolamin, kan anvendes, men er mindre effektive, hvilket styrker den foran nevnte antakelse at frembringel-sen av hydrofil karakter i laget 2, når det anvendes et ikke tertiært amin, skyldes en iallfall delvis aminering av karboksyl-gruppen i PVM/MA.

Foran er det antydet at fjernelsen av spaltningsproduktene fra laget 3 og meddelelsen av hydrofil karakter til laget 2 er operasjoner som skjer etter hinannen. An-søkerne har imidlertid funnet, at begge operasjoner kan utføres samtidig ved at en del av polyhydroksyforbindelsen erstattes med en omtrent tilsvarende mengde av det alkylolamin som anvendes. Da alkylol-aminet kombinerer en alkohols og et amins funksjoner, er dette mulig. Herved forenk-les fremgangsmåten.

Når platen er blitt behandlet til den i fig. 2 viste tilstand, anbefales det at før trykkingen begynnes befordrer man hurtig opptagning av billedet ved å behandle platen med en sur oppløsning av den art som anvendes teknisk og som regel inneholder en de-sensitiverende gummi, f. eks. gummi arabicum eller cellulosegummi, et puffer-middel som skaffer en pH på 3 til 4, og — hvis det ønskes — et alkalibikromat. Slike oppløsninger selges i det åpne marked, f. eks. av Adressograph Multigraph Company, Cleveland, Ohio, under varemerkebetegnelsen «Platex». Det er ikke nødvendig å anvende en slik oppløsning, men da den letter bruken av platen er den å foretrekke.

Et videre viktig trekk ved oppfinnelsen er bruken av offsetplaten til reproduk-sjon av halvtoneoriginaler eller til fremstilling av kopier ved projeksjon av et for-størret eller forminsket billede på den for lys følsomme flate. De beste resultater ved disse anvendelser kan oppnås ved å påføre fiberunderlaget et antihalasjonsbelegg av et fargestoff av den art som anvendes ved fremstilling av fotografisk film. Hvis en slik plate eksponeres, f. eks. ved hjelp av en kullspisslysbue, under et med gitter forsynt positiv og den så behandles som beskrevet foran får man halvtoneoriginaler som punktvis gjengir originalen meget godt.

Oppfinnelsen illustreres ytterligere av de følgende eksempler.

Eksempel 1:

Det i eks. 7 i fransk patent nr. 904.255 beskrevne diazooksyd løses opp for å gi et belegg av følgende sammensetning:

2,0 g 2-diazo-l-naftol-5-svovelsyreetyl-ester.

2,0 g fenolmodifisert kumaron-inden-harpiks, som selges under betegnelsen «Nevillac Soft» av Neville Co, Pittsburgh, Pa., og

100 ml metylisobutylketon.

Ved dypping anbringes denne opp-løsning på den (2) belagte overflate av et papir som er belagt med leire-kasein og som er sterkt i våt tilstand, som først var blitt forsynt med en lakk eller et belegg (2) som etter tørking hadde en tykkelse av ca. 0,075 mm og følgende sammensetning: 1,2 g sampolymer av polyvinylmetyl-eter og maleinsyreanhydrid (spesifik viskositet i metyletylketon = 1,8—2,5)

0. 3 g høyt acetylert celluloseacetat av høy viskositet (61,8 pst. bundet eddiksyre)

20 ml metylenklorid

5 ml metylcellosolve

75 ml aceton.

Etter eksponering under en positiv, gjennomskinnelig, med karbon-rygg forsynt original ved en hastighet av ca. 10 i et apparat som selges av General Aniline & Film Corporation, Johnson City, New York, under varemerkebetegnelsen «Ozamatic», blir platen festet til platesylinderen i en offsettduplikator, og blir deretter i noen sekunder bestrøket med en pute som er fuktet med følgende oppløsning:

77 ml etylenglykol

23 ml glyserin.

Det sensitiverende lag blir herved hurtig fjernet på de områder av platen søm under eksponeringen var beskyttet av ugjennomsiktige partier av originalen. Hvor fullstendig denne fjernelse foregår kan på en enkel måte følges ved tilstede-værelse av farge på den eksponerte flate, da det eksponerte sensitiverende lag har en brunaktig fargetone.

Harpiksunderlaget gis deretter hydrofil karakter ved at platens overflate bestrykes med en oppløsning som inneholder 10 deler dietanolamin og 90 deler glyserin.

Før pressen settes i gang blir platen behandlet med en sur «Platex»-oppløs-ning, for å lette billedets sverteopptagelse.

Dette eksempel fremhever flere viktige trekk ved oppfinnelsen, nemlig: 1. Diazooksyder av høy molekylarvekt er ikke nødvendige. Dette står i motsetning til hva før er blitt sagt, nemlig det er viktig å anvende diazooksyder som har meget stor molekylarvekt. 2. I det sensitiverte lag anvender man harpikser som er motstandsdyktige eller stabile mot alkalier. 3. Det er unødvendig å anvende vandige alkaliske oppløsninger til å fjerne det lag som er blitt truffet av lys.

Med hensyn til disse fundamentale egenskaper betegner en plate i henhold til

oppfinnelsen et betydelig fremskritt fra hittil tidligere kjente plater.

Eksempel 2: Fremgangsmåten er den samme som i eks. 1 med den unntagelse at etter eksponeringen behandles platen med den føl-gende oppløsning:

10 deler dietanolamin

67 deler etylenglykol og

23 deler glyserin.

Ved anvendelse av denne oppløsning blir fjernelsen av fotospaltningsproduktene og meddelelsen av hydrofil karakter til lakklaget 2 kombinert i en operasjon. Det oppnås med denne plate de samme resultater som med platen ifølge eksempel 1.

Eksempel 3: Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 1 med den unntagelse at kuma-ron-indenharpiks erstattes med en like stor vektsmengde av et polyvinylacetat av lav viskositet, f. eks. et sådant som selges av Carbide and Carbon Chemical Corporation under varemerkebetegnelsen «Viny-lite AYAC». Den derved erholdte plate har egenskaper som likner de egenskaper som produktene i henhold til eksempel 1 og 2 har.

Eksempel 4:

En papirbærer som var lakkert som i eksempel 1 ble belagt med en oppløsning av følgende sammensetning: 2,5 deler N-dehydroabietyl [6-diazo-5(6) -okso- 1-naf talinsulf onamid]

2,5 deler polyvinylacetat,

100 deler metylisobutylketon,

og ble deretter tørket grundig.

Etter eksponering under en positiv original ble fotoproduktet og harpiksen i de eksponerte områder fjernet ved at platen ble bestrøket med en oppløsning av 15 deler isopropanol og 85 deler etylenglykol. Ikke-billedområdene ble deretter gjort hydrofile ved at platen ble behandlet med en oppløsning av 15 deler dietanolamin og 85 deler etylenglykol. Deretter ble platen behandlet med den vanlige, sure presse-oppløsning, og trykkingen ble satt i gang.-Det erholdtes 500 utmerkede kopier.

I stedet for å anvende den ovenfor angitte blanding av etylenglykol og isopropanol kunne man fjerne fotoproduktet og harpiksen i de ikke belyste områder ved å anvende en hvilken som helst av de føl-gense oppløsninger: 1. 10 deler heksylenglykol pluss 90 deler glyserin.

2. propylenglykol

3. dietylenglykol

4. 10 deler dipropylenglykol pluss 90 deler glyserin, 5. 70 deler 2,3-butylenglykol og 30 deler glyserin.

1,3-butylenglykol.

Eksempel 5: Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 4, med den forskjell at like etter eksponeringen ble platen behandlet med en oppløsning som inneholdt 15 deler dietanolamin og 85 deler etylenglykol hvorved platen ble ferdig for trykking.

Eksempel 6: Fremgangsmåten som i eksempel 4 med den forskjell at direkte etter eksponering ble platen behandlet med en opp-løsning som inneholdt 2 deler monoetanol-amin og 98 deler glykol. Den erholdte plate ga over 500 utmerkede kopier.

Eksempel 7:

En papirbærer ble lakkert og sensitivert som i eksempel 4, med den unntagelse at polyvinylacetatet i sensitiverings-oppløsningen ble erstattet med en like stor mengde av en metylakrylatpolymer (som selges av Rohm and Hass Company, Phila-delphia, Pa., under varemerkebetegnelsen «Acryloid C-10»). Etter eksponering under en positiv original ble platen behandlet med etylenglykol, hvorved fotoproduktet og harpiksen ble fjernet fra ikke- billedområdene. For å gjøre disse områder hydrofile og gjøre platen ferdig til trykning ble det anvendt en oppløsning som inneholdt 85 deler etylenglykol og 15 deier dietanolamin. I en offsetpresse ble det erholdt over 500 utmerkede positive kopier.

I stedet for etylenglykol kan det anvendes en hvilken som helst av de følgende oppløsninger til å fjerne fotoproduktet og harpiks fra ikke-billedområdene: 1. 30 deler heksylenglykol pluss 70 deler glyserin.

2. propylenglykol

3. dietylenglykol

4. 70 deler dipropylenglykol og 30 deler

glyserin

5. 1,3-butylenglykol

6. 2,3-butylenglykol.

Eksempel 8.

En papirbærer lakkert som i eksempel 1. Den tørkede, lakkerte bærer ble deretter

sensitivert ved å belegges med en oppløs-ning av følgende sammensetning:

1,5 deler etylcellulose 3,0 deler N-dehydroabietyl [6-diazo-5 (6) -okso-1 -naftalinsulfonamid], samt 100 deler metyletylketon.

Den tørkede, sensitiverte plate ble deretter eksponert under en positiv original og så behandlet med en oppløsning som besto av 85 deler etylenglykol og 15 deler diacetonalkohol. Det erholdtes et positivt, gult billede på en hvit bakgrunn. Platen ble så gjort hydrofil i ikke-billedområdene ved behandling med en oppløsning av 15 deler dietanolamin i 85 deler etylenglykol. Deretter ble platen tilført sverte. Man fikk over 500 utmerkede positive kopier.

Istedenfor med den ovennevnte blanding av etylenglykol og diacetonalkohol kan man fjerne fotoproduktet og harpiksen ved hjelp av følgende oppløsninger: 1. 50 deler heksylenglykol og 50 deler

glyserin.

2. propylenglykol

3. dietylenglykol

4. 70 deler dipropylenglykol og 30 deler

glyserin

5. 1,3-butylenglykol

6. 2,3-butylenglykol.

Eksempel 9: Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 8 med den unntagelse at platen direkte etter eksponeringen ble gjort ferdig for trykk ved å behandles med en opp-løsning som besto av 72 deler etylenglykol, 13 deler dietanolamin og 15 deler diacetonalkohol. Man fikk over 500 utmerkede kopier.

Eksempel 10:

En papirbærer ble lakkert som i eksempel 1. Den tørkede, lakkerte bærer ble deretter sensitivert ved å bestrykes med en oppløsning som inneholdt: 100 deler metyletylketon 1 del celluloseacetat (55,0—56,0 pst.

bundet eddiksyre) og

1 del N-dehydroabietyl [6-diazo-5(6)-okso-l-naftalinsulfonamid].

Etter eksponering under en positiv original ble den resulterende plate behandlet med dietylenglykol, hvorved fotoproduktet og harpiksen i de eksponerte partier ble fjernet. Platen, som nå viste et gult billede på en hvit bakgrunn, ble deretter gjort ferdig for trykking ved at man'gjorde ikke-billedarealene hydrofile med en opp-løsning av 15 deler dietanolamin i 85 deler etylenglykol. Man fikk over 500 utmerkede positive kopier.

Eksempel 11: Fremgangsmåten var den samme som i eksempel 10 med den unntagelse at platen etter eksponeringen ble gjort direkte ferdig for trykking ved å behandles med en oppløsning som inneholdt:

15 deler dietanolamin og

85 deler dietylenglykol.

Denne plate ga resultater som svarte til de foran beskrevne.

Eksempel 12:

En lakkert papirbærer fremstilt som i eksempel 1, ble sensitivert ved å behandles med en oppløsning av følgende sammensetning: 100 deler metylenisobutylketon 4 deler polyvinylacetat og 2 deler av en diazoforbindelse som hadde følgende struktur:

Den grundig tørkede plate ble eksponert under en postiv original og deretter behandlet med en oppløsning av 75 deler etylenglykol og 25 deler glyserin. «Platen, fra hvilken fotoproduktet og harpiksen i ikke-billedområdene var blitt fjernet på denne måte, ble deretter gjort hydrofil i ikke-billedområdene ved å behandles med en oppløsning av 60 deler etylenglykol, 20 deler glyserin og 20 deler dietanolamin. Platen var da ferdig til trykking.

Det ble funnet at platen like godt kunne gjøres ferdig til trykking ved at man behandlet den eksponerte plate bare med en oppløsning av 60 deler etylenglykol, 20 deler glyserin og 20 deler dietanolamin. Det ble erholdt flere hundre kopier (over 500) av utmerket kvalitet.

Eksempel 13:

Et lakkert papir fremstilt som i eksempel 1 ble behandlet med oppløsning som hadde følgende sammensetning:

2 deler polyvinylacetat

100 deler metylisobutylketon

2 deler N,N'-didehydroabietyl-N,N'-etylen-bis-[6-diazo-5(6)-okso-l-naftalinsulfonamid].

Den grundig tørkede plate ble eksponert under en positiv original og deretter behandlet med en oppløsning av 81 deler etylenglykol, 9 deler heksylenglykol og 10 deler dietanolamin. Fotoproduktet og harpiksen ble således fjernet fra ikke-billedpartiene og man fikk tilbake et gult billede på en hvit bakgrunn, og ikke-billedområdene viste seg å være hydrofile. Platen var nå ferdig for trykking og etter en kort behandling med «Platex» fikk man over 500 utmerkede kopier.

Eksempel 14: Leire-kasein-overflatelaget på den i eksempel 1 beskrevne papirbærer ble forsynt med et antihalasjonsbelegg ved at man impregnerte det med en oppløsning som inneholdt 4 deler Fast Light Red BA, 2 deler Diazo Fast Yellov i 100 deler vann. Etter tørking ble den lysrød/orangefargede overflate lakkeringsbelagt og sensitivert som i eksempel 4.

Den sensitiverte plate ble eksponert med en 35 amp. kullysbue i en avstand av 1 m i 45 sek. under et med gitter forsynt filmpositiv (133 linjer pr. 2,5 cm.). Den eksponerte plate ble behandlet med en oppløsning som inneholdt 85 deler etylenglykol og 15 -deler dietanolamin, deretter med «Platex», og det ble tatt kopier i en offsetpresse. Nøyaktigheten av punktre-produksjonen var utmerket.

Eksempel 15:

En papirbærer ble lakkert som i eksempel 1. Den tørkede lakkerte bærer ble sensitivert ved å bestrykes med følgende oppløsning:

2 deler polyvinylacetat

100 deler metylisobutylketon og

2 deler av en diazoforbindelse som hadde følgende struktur:

Den tørkede plate ble deretter eksponert under en positiv original. Den eksponerte plate ble bestrøket med en oppløsning som inneholdt: 42,5 deler etylenglykol 42,5 deler glyserin

15 deler dietanolamin

hvorved man fikk et gult sverte-reseptivt billede på en hvit hydrofil bakgrunn. Over 500 utmerkede kopier erholdtes i offset-pressen.

Fjernelsen av de fotodekomponerte områder viste like godt å kunne utføres ved at man behandlet den eksponerte plate med en oppløsning av:

57,5 deler etylenglykol

42,5 deler glyserin.

Platen ble deretter gjort ferdig for trykking ved å bestrykes med en oppløsning av 42,5 deler etylenglykol

42,5 deler glyserin

15 deler dietanolamin.

Eksempel 16: Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 10 med den unntagelse at det anvendte celluloseacetat av høyt acetyl-innhold og høy viskositet som anvendtes til å danne lakklaget 2 ble erstattet med en ekvivalent mengde polyvinylacetat.

En av de mest slående fordeler ved den foreliggende fremgangsmåte er den ekstraordinært store sensitometriske kontrast og den meget store trykkehastighet som oppnås. Disse to egenskaper er beslek-tet og er felles for de her fremstilte plater. De kan illustreres ved de følgende eksemp-. ler, spesielt i forbindelse med plater som er blitt fremstilt ved å belegge et diazooksyd på overflatebehandlet aluminium.

Eksempel 17:

En rekke offset-plater av aluminium, hvis overflate var blitt preparert i henhold til U.S. patent nr. 2.637.929, ble sensitivert ved å påføres en 2 pst.'s oppløsning av N,N'-4,4'-bifenylen-bis- [6(5) -diazo-5(6)

-okso-l-naftalinsulfonamid] i dimetylfor-

mamid og å tørkes. Det ble foretatt flere forskjellige eksponeringer på slike plater, idet man som positiv original anvendte et brev som var maskinskrevet på gjennomskinnelig papir. Etter eksponering ble billedet på disse plater fremkalt ved hjelp av en 10 pst.'s oppløsning dinatriumsulfat, hvoretter platene ble behandlet med «Platex», og avtrykk ble tatt i en presse.

Positivt arbeidende metallplater, fremstilt av Azo-Plate Corporation, Summit, New Jersey, ble eksponert under den ovennevnte original med anvendelse av flere forskjellige eksponeringstider, og ble deretter behandlet videre med de reagenser som ble levert av fabrikanten.

Papirplater fremstilt i henhold til det foranstående eksempel 4 ble eksponert i forskjellig lang tid under den samme gjennomskinnelige original og ble deretter fremkalt ved anvendelse av enten ett- eller to-trinsmetoden i det nevnte eksempel. En sammenlikning av disse plater ved offset-trykking ga følgende resultater: 1. Den optimale eksponering for pa-pirbasisplaten i eksempel 4 var ca. 2 gan-ger hurtigere enn for metallplatene. 2. Ved den optimale eksponering gjenga papirplaten meget godt alle originalens detaljer og dette med en betydelig økning i kontrast, og man fikk kopier som hadde en ren hvit bakgrunn. Med metallplater kunne derimot hele originalens billede bare gjengis ved trykking fra en under eksponert plate, hvilket medførte at kopiene fikk en betydelig bakgrunnstone. Det kunne ikke finnes noen eksponeringsmåte ved hvilken metallplatene ga samme resultat som papirplatene.

Ansøkerne antar at materialenes evne til å gi fullstendig kontrast eller ingen kontrast er et resultat av den egenartede korrelasjon av reagenser og av typer av lys-følsomme lag som anvendes. Således vil, hvis reagensen som anvendes, ikke diffun-derer eller trenger gjennom et belyst område i løpet av den anvendte fremkallings-tid, den etterfølgende påføring av vann og syre stanse fremkallerens virkning. Et

sådant område vil ta opp trykksverte og

gi gode avtrykk. I et annet område, som er blitt utsatt for en bare litt langvarige eksponering, vil den svakt økede perme-abilitet bevirke at fremkalleren kan trenge lengere inn i mellomrommet mellom sensitiveringslaget og bærelaget, i løpet av den anvendte tid, med det resultat at hele sensitiveringslaget kan fjernes, og i et sådant område opptas det ikke trykksverte.

Den egenartede korrelasjon av de forskjellige faktorer ved fremstillingen av plater i henhold til oppfinnelsen illustreres også av det følgende, som fremhever den i sammenhengen avgjørende rolle som diazo-fotospaltningsproduktene spiller for å øke lagets 3 gjennomtrengelighet for de alifatiske polyhydroksyforbindelser.

Polyvinylacetat anvendt alene i eksempel 5 ble fra metylisobutylketon anbrakt på lakkbærelaget i dette eksempel. Den belagte og tørkede plate ble deretter behandlet med den i nevnte eksempel angitte blanding av etylenglykol og isopropanol, men det viste seg at harpikslaget ikke ble fjernet. Det ble forsøkt å gjøre platen hydrofil med dietanolamin-etylenglykol-blandingen i eksempel 4, men dette mislyk-kedes helt, og platen forble fullstendig hydrofob og sverte-respektiv.

Liknende forsøk ble utført med anvendelse av etylcelluloseharpiksen i eksempel 8, polymetylmeakrylatet i eksempel 7, ku-maronindenharpiksen i eksempel 1 og cel-luloseacetatharpiksen i eksempel 10. Det viste seg at i alle tilfeller motsto harpiksen fullstendig de i disse eksempler anvendte behandlingsoppløsninger, i fravær av diazofotospaltningsproduktene. Det er derfor helt klart at brukbarheten av tryk-keplatene i henhold til oppfinnelsen ikke på noen måte er avhengig av oppløselig-heten av de klebende harpikser i behand-lingsmidlene, men antakelig heller på at spaltningsproduktene bevirker permeabili-tet for behandlingsoppløsningene, slik at adhesjonen mellom harpiksen og lakklaget 2 kan oppheves.

De viktigste trekk ved den foreliggende oppfinnelse kan derfor i korthet angis på følgende måte: '

Det anvendes i vann uoppløselige diazooksyder, som er oppløselige i de foran nevnte vanlige, forholdsvis lavtkokende oppløsningsmidler, sammen med en vann-uoppløselig, mot alkali motstandsdyktig klebende harpiks som fra et ikke gjennom-trengende oppløsningsmiddel er blitt anbrakt på et substrat bestående i det vesentlige av PVM/MA, et stoff som ikke er sverte-reseptivt, men vannreseptivt etter berøring med alkylolaminer, og som blir tilbake etter behandlingen. Det sensitiverende lag inneholder intet koplingsstoff hverken før eller etter fremkallingen og er helt og holdent et overflatelag. Det sensitiverte lag kan med fordel inneholde langt mere harpiks enn hva man anvender i plater hvor alkalioppløselige harpikser nyttes som bindemiddel.

Alle disse trekk gir sammen en forholdsvis billig «papir»-plate som ved enkel behandling skaffer offsetplater som gir meget gode kopier.

Oppfinnelsen kan modifiseres på forskjellige måter. Således kan det i stedet for de eksemplene angitte diazooksyder benyttes et hvilket som helst av de andre nevnte diazooksyder, deriblant også de som er omtalt i den foran nevnte patentansøkning i navnet Moore, hvor harpiksradika-let er forbundet med en naftalinkjerne.

Claims

1. Lysfølsomt produkt som kan omdannes til en offsettrykkeplate, omfattende en bærer, på denne bærer et hydrofobt lag som i det vesentlige består av en sampolymer av vinylmetyleter og maleinsyreanhydrid, og på dette hydrofobe lag et overtrekk bestående av en i vann uoppløselig, mot alkali motstandsdyktig harpiks og et lys-følsomt, i vann uoppløselig diazooksyd som er oppløselig i et oppløsningsmiddel valgt innen den klasse som består av normalt flytende, alifatiske estere, alifatiske ketoner og alifatiske alkoholer.

2. Produkt i henhold til påstand 1, karakterisert ved at det hydrofobe lag består av en fast oppløsning av en sampolymer av vinylmetyleter og maleinsyreanhydrid og en sammen dermed anvendbar hydrofob harpiks eller liknende bindemiddel.

3. Produkt i henhold til påstand 1 eller 2, hvor diazooksydet er valgt i den klasse som består av estere og amider av 1-diazo-2-naftol- og 2-diazo-l-naftol-5-sulfonsyrer.

4. Produkt i henhold til påstand 1 eller 2, karakterisert ved at den klebende hydrofobe harpiks er en polyvinylforbindelse.

5. Produkt i henhold til påstand 1 eller 2, karakterisert ved at der istedenfor den klebende harpiks anvendes en hydrofob celluloseester eller -eter.