NO830358L - Anordning ved en hydrofonkabel for marinseismiske undersoekelser - Google Patents

Description

Anordning ved en " hydrofonkabel for marinseismiske undersøkelser

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning ved en hydrofonkabel som er innrettet for marin-seismiske under-søkelser og slepes gjennom vann etter et fartøy, idet kabelen omfatter organer til å detektere ekkosignaler fra sjøbunnen og forskjellige lag under bunnflaten.

Slike hydrofonkabler som benyttes i forbindelse med seismiske metoder for kartlegging av mulige hydrokarbonfore-komster under sjøbunnen, kan være ca. 3000 meter lange og slepes i en dybde av ca. 10 meter. Etter fartøyet blir der på en avstand av f.eks. ca. 100 meter også slept såkalte luft-kanoner, idet luftkanonene avfyrer skudd ifølge et passende program. De lydbølger som sendes ut fra luftkanonene, blir reflektert fra de gjenstander de måtte støte på under vann samt fra sjøbunnen og forskjellige lag under denne. Ekkosignalene som kommer tilbake til hydrofonkabelen, blir detektert av en rekke hydrofoner som er anordnet langs kabelen, og som etter passende omforming overfører ekkosignalene via kabelen til en passende bearbeidningsinnretning ombord i slepefartøyet.

De seismiske metoder kan utføres ved at der skytes linjer som kan ha en innbyrdes avstand på ca. 50 m, og interval-lene mellom skuddene fra luftkanonene svarer til en avstand på ca. 25 meter, slik at man derved oppnår et meget finmasket rutenett.

Foruten å omfatte organer til å detektere ekkosignaler fra vannbunnen og forskjellige lag under denne omfatter også hydrofonkabelen en flerhet av kompasser som indikerer hvilken form kabelen har under slepeoperasjonen, og som således utgjør referansepunkter for den linje som en sveipeoperasjon skal refereres til. Imidlertid er slike kompasser beheftet med en del ulemper, idet kompassenes retningsindikasjon kan gi betydelige feil i og med at hydrofonkabelen har en betydelig utstrekning. Dessuten er gjerne kompasseksjonene av kabelen betydelig større i diameter enn selve kabelen og vil derfor i seg selv kunne generere støy. Videre nødvendiggjør kompassene et betydelig antall ekstra forbindelser i kabelen, noe som i seg selv er ugunstig. Videre er selve kalibreringsrutinen for kompassene meget omstendelig, og det er ikke uvanlig at det kan ta flere døgn for gjennomføring av kalibreringen og få samtlige kompasseksjoner til å virke. Dersom der benyttes magnetkompass, kan disse lett forstyrres av magnetiske felter som kan opptre under selve oppmålingsarbeidet.

Ved slike kjente magnetkompass-hydrofonkabler har man heller ingen direkte visuell indikasjon på kabelens posisjon annet enn en akterbøye som slepes fritt i vilkårlig posisjon ca. 200-300 meter etter enden av hydrofonkabelen.

Der er vurdert andre og mer pålitelige og stabile ret-ningsreferanser enn magnetkompasser, f.eks. gyrokompasser, men disse er ikke kommet til kommersiell anvendelse, idet de for-ventes å utgjøre en fordyrende del av hydrofonkabelen.

Til grunn for den foreliggende oppfinnelse ligger således den oppgave å komme frem til en anordning ved en hydrofonkabel som med enklere og rimeligere midler kan fastlegge hydrofonkabelens posisjon, idet deteksjonen av hydrofonkabelens posisjon er viktig ikke bare under selve seilingen av opp-målingslinjene, men også under vendeprogrammene etter endt linje, hvor man ofte må kjøre betydelige ekstra distanser før man går inn på en ny linje for å sikre at kabelen har en mest mulig rett fasong.

Oppgaven løses ifølge oppfinnelsen ved en anordning som erkarakterisert vedat den omfatter et transmisjonssystem som er innrettet til å bestemme hydrofonkabelens posisjon,

og som omfatter transmisjonselementer anordnet utenfor selve hydrofonkabelen.

Ved bruk av et slikt transmisjonssystem kan man oppnå

en rimeligere og mer direkte målemetode, hvilket innebærer betydelig reduserte utstyrsomkostninger, spesielt sammenlignet med den type kompasseksjoner som benyttes idag. Samtidig kan man ved et transmisjonssystem hvor transmisjonselementene er anordnet utenfor selve hydrofonkabelen, oppnå betydelig stø-rre operative sikkerheter. Ved hjelp av transmisjonssystemet kan man foruten å få en bedre informasjon om hydrofonkabelens plassering og form til enhver tid, også innlemme posisjons-signalene i manøvreringsoperasjonen av fartøyet under snuopera-sjonen. Sluttelig kan man la det foreslåtte transmisjonssystem samarbeide med organer som tjener til innretting av kabelens

form både under linjesveipingen og snuoperasjonene.

Transmisjonselementene som inngår i det foreslåtte trans-mis j onssystem , kan enten være fast forankret, eller de kan være anordnet på legemer som flyter mer eller mindre fritt i vannet. I det sistnevnte tilfelle kan da legemene som bærer transmisjonselementene, ha forbindelse med et sammenhengende forbindelsesorgan som letter innsamlingen av legemene etter en måleperiode.

Alternativt kan de transmisjonselementer som tjener

til overføring av posisjonssignaler til eller fra hydrofonkabelen, være anordnet på ett eller flere legemer som slepes etter fartøyet, idet legemene slepes enkeltvis eller i grupper, samtidig som legemene hovedsakelig ligger på rett linje.

Ved en alternativ utførelsesform kan legemene som bærer transmisjonselementene, være festet til eller utgjøres av en separat slepeline med forholdsvis liten diameter, idet slepelinen er utført med strekkeorganer for oppnåelse av et tilnærmet rett forløp.

Slepelinen med de transmisjonselement-bærende legemer kan da strekke seg i minst hele hydrofonkabelens lengde.

Det skal forstås at selve slepelinen kan være innrettet til overføring av hovedsakelig longitudinale akustiske bølger som oppfanges av hydrofonkabelen.

Det skal også forstås at transmisjonselementene kan omfatte organer til å motta posisjoneringssignaler som blir avgitt fra signalelementer i hydrofonkabelen.

Det skal videre forstås at sending av posisjonspulser kan foregå til eller fra fartøyet, f.eks. via radio eller radar, og man oppnår da et elektromagnetisk posisjonerings-system som arbeider uavhengig av det seismiske hydrofonsystem. De transmisjonselementer som indikerer kabelens posisjon, kan f.eks. utgjøres av f.eks. reflektorer som er festet til slepelinen eller med passende mellomrom festet til hydrofonkabelen og svever over denne i eller nær overflaten ved hjelp av passende oppdriftslegemer.

Posisjonen av reflektorene kan da bestemmes ved antenner montert f.eks. på selve fartøyet eller på paravaner slept ut fra fartøyet.

Eventuelt kan reflektorenes posisjon bestemmes ved et system svevende over hydrofonkabelen, f.eks. trådstyrt fra fartøyet.

De ovenfor beskrevne utførelsesformer for bestemmelse

av hydrofonkabelens posisjon kan på en enkel måte tilpasses et adaptivt reguleringssystem for manøvrering av både fartøy og hydrofonkabel, slik at man oppnår en mest mulig gunstig total-posisjon til enhver tid for dekning av måleområdet og total målenøyaktighet.

Signalene fra transmisjonssystemet kan passende brukes til å påvirke manøvreringen av fartøyet og/eller påvirke et organ på fartøyet som kan beveges i forhold til dette, eller påvirke organer som er anordnet langs hydrofonkabelen og på denne måte innrette kabelens posisjon i forhold til fartøyet.

Dersom organene som påvirker hydrofonkabelen, skal danne en så liten støykilde for hydrofonsystemet som mulig, kan disse organer passende påvirkes i intervaller hvor hydrofonkabelen er tilnærmet inaktiv med hensyn til detektering av ekkosignaler.

Oppfinnelsen vil i det følgende bli beskrevet nærmere under henvisning til tegningen som i skisseform viser forskjellige utførelsesformer for den foreliggende, oppfinnelse. Fig. 1 viser skjematisk en flerhet av utførelsesformer for anordningen ifølge den foreliggende oppfinnelse inngår. Fig. 2 er likeledes en skisse over ytterligere ut-førelsesf ormer for anordningen ifølge den foreliggende oppfinnelse . Fig. 3 viser i skisseform ytterligere utførelsesformer for anordningen ifølge den foreliggende oppfinnelse. Fig. 4 er en skisse over ytterligere utførelsesformer for den foreliggende oppfinnelse. Fig. 5 er en skisse som viser hvordan hydrofonkabelen kan påvirkes i samvirke med den foreliggende anordning.

På fig. 1 betegner 1 et fartøy som beveger seg på overflaten av en større vannansamling for rekognosering av vann-samlingens bunn og områder nedenfor denne, idet fartøyet 1 etter seg sleper en hydrofonkabel 2 som kan ha en total utstrekning på f.eks. ca. 3000 meter. Kabelen 2 slepes fortrinnsvis ved en dybde på ca. 10 meter, idet man søker å opprettholde en jevn dybde ved hjelp av f.eks. aktive finner som styrer kabelen i høyderetningen, samtidig som kabelens egenvekt kan justeres på den ene side ved hjelp av den parafintype som brukes til fylling av kabelen, og på den annen side ved ballast, f.eks.

i form av omviklede blyplater.

Etter fartøyet slepes der også et par sett med luftka-noner 3a, 3b, idet disse er innrettet til å bli avfyrt i hen-hold til et visst program for utsendelse av lydbølger som sprer seg mot sjøbunnen for å bli reflektert fra denne og forskjellige geologiske lag under bunnen. De reflekterte lydbølger eller ekkosignalene blir oppfanget av hydrofoner som er montert i hydrofonkabelen 2, og signaler fra disse hydrofoner føres gjennom hydrofonkabelen til et kombinert lagrings- og regnean-legg ombord i fartøyet for videre bearbeiding til passende verdier som gir et bilde av sjøbunnen og dennes formasjoner.

For å kunne oppnå så nøyaktig resultat som mulig er

det av største betydning å vite hvor de forskjellige hydrofon-posisjoner på hydrofonkabelen 2 befinner seg i forhold til fartøyet og luftkanonsettene 3a, 3b som befinner seg f.eks. ca. 100 meter etter fartøyet 1. Spesielt er denne nøyaktighet av stor betydning i de tilfeller hvor de linjer som hydrofonkabelen 2 skal føres over, ligger så tett som 50 meter, og hvor luftkanonene avfyres med 25 meters intervall under utførelse av såkalt tre-dimensjonal seismikk.

På fig. 1 er der som en første utførelsesform for et transmisjonssystem til overvåkning av posisjonen av hydrofonkabelen 2 vist en forholdsvis tynn stålvaier 4 som fortrinnsvis har en noe lenger utstrekning enn selve hydrofonkabelen 2. Hensiktsmessig kan stålvaieren 4 forsynes med en bremseplate 5 eller en passende form for styrt bremseinnretning som tjener til å holde vaieren i mest mulig rett form under slepeoperasjonen.

Ved en første utnyttelse av den tynne stålvaier 4 kan denne utgjøre bærer for hovedsakelig longitudinelle mekaniske lydbølger som genereres ved festepunktet til fartøyet 1, idet de akustiske bølger eller pulser som følger vaieren 4 vil kunne registreres av hydrofonene i hydrofonkabelen 2, siden av-standene mellom vaieren og hydrofonkabelen i største fall van-

ligvis dreier seg om ca. 100 meter.

Eventuelt kan bremseinnretningen eller platen 5 ved

den frie ende av vaieren 4 være styrt slik at den ikke nødven-digvis befinner seg i en forlengelse av skipets senterlinje, men kan være svingt ut i nærheten av mikrofonkabelen slik at signalkommunikasjonen mellom vaieren 4 og hydrofonkabelen 2 forsterkes. I og med at vaieren 4 er forholdsvis tynn og holdes i strekk, kan vaierens avdrift gjøres svært liten, men den bør i forbindelse med bruken av akustiske transmisjonssignaler slepes i undervannsstilling, slik at signalkommunika-

sjonen med mikrofonkabelen gjøres så gunstig som mulig ved samtidig reduksjon av bølgestøy. Avstanden mellom vaieren 4 og kabelen 2 bør avpasses slik at der ikke oppstår interferens mellom de organer som inngår i det foreliggende transmisjonssystem og hydrofonkabelen.

Som et alternativ til utsendelse av mekaniske pulser langs vaieren 4 kan der på denne monteres små signalgivere 6 som fortrinnsvis kan initieres fra fartøyet, f.eks. i de perioder hvor ekkolydbølger fra bunnen ligger på et forholdsvis inaktivt nivå, slik at avstanden mellom signalgiverne 6 på vaieren 4 og de tilsvarende hydrofoner på hydrofonkabelen 2, kan detekteres.

Det skal forstås at akustiske signalgivere også kan plasseres i hydrofonkabelen samtidig som signaler fra disse registreres i passende mottagere i elementer anordnet på vaieren 4. Imidlertid kan det være hensiktsmessig å utnytte eksi-sterende hydrofongrupper i hydrofonkabelen 2, hvilket innebærer en fordel ved signalkilder i systemer utenom hydrofonkabelen 2 .

Enda en annen utførelsesform for en anordning som omfatter et transmisjonssystem som er innrettet til å bestemme hydrofonkabelens posisjon, og som omfatter transmisjonselementer anordnet utenfor selve hydrofonkabelen 2, er vist på fig. 1

i form av transpondere 7a, 7b som slepes på paravaner som strekker seg ca. 200-300 meter bak skipet under dannelse av en vinkel på ca. 45°. Signaler fra transponderne 7a, 7b vil med passende mellomrom bli oppfanget av hydrofonene i hydrofonkabelen 2 og styrkeforholdet og formen av de signaler som mottas av hydrofon-

kabelen 2, vil gi et bilde av den form og beliggenhet kabelen har i forhold til slepefartøyet 1. Lengden av paravanlinene må her avpasses slik at man oppnår best mulig signal/støyforhold, idet lengre paravanliner kan gi kortere signalvei til hydrofonene i hydrofonkabelen, men bringer støykildene nærmere disse.

Det skal forstås av de ovenfor omtalte utførelsesformer for et transmisjonssystem hvor transmisjonselementene er anordnet utenfor selve hydrofonkabelen, skal opereres med signal-frekvenser og -typer som gjør dem lett gjenkjennbare i regis-treringsbildet fra hydrofonene.

På fig. 2 er der vist en alternativ utførelse av anordningen ifølge den foreliggende oppfinnelse. Her betegner som før 1 et fartøy som etter seg sleper en hydrofonkabel 2. Signalkommunikasjonen til hydrofonkabelen 2 er her foreslått utført ved hjelp av fritt flytende bøyer 8a-8n som foruten å være utført med hydroakustiske transpondere også er utført med radar-reflektorer. Bøyene slippes ut fra fartøyet når dette passerer over det område som skal undersøkes, og bøyene vil selvsagt drive av for strøm, vind og bølger, men vil ikke gi opphav til støy. Transponderne i flytebøyene kan være innrettet til utsendelse av hydroakustiske signaler i., gitte perioder, fortrinnsvis i perioder hvor registreringen av ekkosignaler ikke er kritisk.

Dersom man slipper ut bøyer med en avstand på ca. 500 meter, vil man med et tyvetalls bøyer kunne dekke ca. 10 km seilingslinje i et seismisk oppmålingsnett.

Bøyene kan fordelaktig være forbundet ved hjelp av et tau 8' som passende kan gli gjennom et øye i bøyens stamme helt til hydrofonkabelen har passert. Deretter kan bøyene samles inn i en gruppe og hales inn under vendemanøveren for en ny seismisk linje. I denne vendeperiode kan signalorganene i bøy-ene eventuelt reenergiseres dersom dette er påkrevet.

Det skal forstås at et tilsvarende system kan omfatte transpondere som istedenfor å flyte på overflaten av vannet blir sluppet ned på sjøbunnen til kjente bunnposisjoner for derfra å avgi signaler til hydrofonkabelen. Etter bruk kan transponderne samles sammen ved hjelp av en line og fraktes opp til slepefartøyet.

Enda en variant av transmisjonssystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse er vist på fig. 3, hvor reflektorer f.eks. i form av lette gassfylte ballonger 9a-9n er festet til hydrofonkabelen 2 som også her slepes etter et fartøy 1. Ballongene 9a-9n er festet til hydrofonkabelen 2 ved hjelp av tynne, lette liner, slik at ballongene kan slepes i overflatestilling eller i god høyde over vannflaten dersom dette er ønskelig.

Et slikt system med flytende eller svevende ballonger kan utføres meget rimelig og kan tenkes brukt som et supple-rende system til et annet transmisjons- og målesystem. Ved hjelp av fartøyets radaranlegg kan beliggenheten av de forskjellige ballongreflektorer detekteres og de detekterte ekkosignaler fra reflektorene vil danne et bilde av kabelens form og posisjon etter slepefartøyet 1.

For ytterligere å gjøre detekteringen av de flytende reflektorer bedre kan der plasseres radarantenner 10a, 10b på slepte paravaner slik det fremgår av fig. 4. Her betegner som før 9a-9n de flytende reflekterende elementer som befinner seg svevende over hydrofonkabelen 2 som på sin side slepes av fartøyet 1.

Eventuelt kan radarantennen plasseres svevende i luften over fartøyet 1 slik dette er vist på fig. 3, idet en radar-antenne her er festet til en svevende drone 11 som befinner seg i passende avstand og høyde bak fartøyet 1 som sleper hydrofonkabelen 2. Dronen 11 kan passende styres fra fartøyet 1. Videre skal det forstås at reflektorelementene kan samvirke med organer som danner en basislinje etablert utenom fartøyet for derved å unngå usikkerhet i vinkelbestemmelse fra et fartøy i sjøgang.

Posisjonsbestemmelsen av bøyer eller reflektorer kan også utføres ved hjelp av f.eks. vanlige radio- og navigerings-systemer, eventuelt det system som skipet selv benytter for sin posisjonering. Disse systemer kan benyttes i tillegg til avstands- og vinkelbestemmelse av bøyene ved hjelp av skipets radarsystem.

Ut fra de informasjoner man ved hjelp av de ovenfor omtalte utførelsesformer kan få om hydrofonkabelens posisjon og form, kan man ved hjelp av passende organer la hydrofonkabelen inngå i et adaptivt styringssystem som manøvrerer kabelen slik at denne blir liggende gunstigst mulig i forhold til den referanselinje man ønsker data fra i seilingsprogrammet.

Via matematisk modellering av hydrofonkabelen kan far-tøyet i forhold til denne styres automatisk,idet denne styring også baserer seg på et adaptivt styresystem. Slike systemer gir dynamisk kompensasjon for vind, strøm og sjø samt de på-virkninger som ellers fartøyet og hydrofonkabelen er utsatt for. Til forskjell fra det å styre fartøyet hovedsakelig etter rette kurslinjer kan man ved samspill mellom hydrofonkabelens form og fartøyets kurs få en mest mulig gunstig form og posisjon av hydrofonkabelen i forhold til den ønskede oppmålingslinje i seilingsprogrammet.

Når en oppmålingslinje er ferdigskutt, må fartøyet vende slik at hydrofonkabelen kan komme inn i en ny oppmålingslinje. Denne vendeprosess er meget tidkrevende, idet vendingen må utføres på en slik måte at kabelen er tilstrekkelig rettet inn før man påbegynner en ny linje. Ved hjelp av matematisk modellering og adaptiv reguleringsteknikk basert på signaler fremskaffet ved hjelp av det ovenfor omtalte transmisjonssystem kan et slikt vendeprogram legges inn som et fullstendig styrt program. Med andre ord kan fartøyet da styres inn i en bane som er kortest mulig og gir en optimal form av kabelen før en ny linje påbegynnes. Det skal forstås at overgangen fra en linje til en annen ikke nødvendigvis gjelder to nabolinjer, men linjer som befinner seg i forskjellige deler av det område hvor de seismiske undersøkelser skal utføres.

På fig. 5 er der i skisseform vist utførelsesformer

for hvordan fartøyet 1 som sleper hydrofonkabelen 2 etter seg, er utført med et oppheng 12 som er innrettet til å påvirke kabelen 2 i den hensikt enten å kansellere eller motvirke de defleksjoner som til enhver tid kan oppstå under slepeoperasjonen. Eventuelt kan hydrofonkabelen 2 være forsynt med aktuatorer, f.eks. i form av et styrbart enderor 13 eller styrbare finner anordnet i kabelens lengderetning.

Bruken av styrbare finner kan imidlertid gi opphav til uønsket akustisk støy, idet man ved seismiske refleksjoner opererer med signalnivåer i størrelsesorden + 5 mikrobar. Imidlertid kan styrefinnene eller aktuatorene innrettes slik at de er aktive i gitte intervaller mellom skuddene fra luftkanonene hvor den måletekniske nøyaktighet er av mindre betydning. Med andre ord vil man utelukke styring av finner eller aktuatorer i de perioder hvor de svake reflekser fra dype formasjoner under sjøbunnen blir mottatt, idet man i disse perioder ønsker en sterkest mulig reduksjon av alle mulige støykilder for oppnåelse av et best mulig signal/støyforhold.

Dersom kabelen før starten av en linjeseiling er tilstrekkelig innrettet, kan korte påvirkningsintervaller av noen sekunders varighet være tilstrekkelig til at kabelen beholder en tilnærmet rett form. Finnene eller akutuatorene bør da holdes i en nøytral støysvak posisjon i de perioder hvor seismiske signaler fra luftkanonene blir mottatt.

Når det gjelder den på fig. 5 viste roranordning 13 kan en slik slept styreanordning som enten befinner seg ved eller under overflaten ha en betydelig avstand fra hydrofon-. kabelen 2, slik at den derved utgjør en støykilde med minimal virkning. Den styrte roranordning 13 kan passende være forsynt med et transmisjonselement for bestemmej.se av kabelens frie endepunkt i forhold til et referansepunkt på fartøyet. Eventuelt kan den styrte roranordning omfatte eller utgjøre strekk-anordning for slepelinen.

Det skal forstås at de ovenfor omtalte transmisjonselementer kan være innrettet for sidedetektering, dvs. detektering av den side hvor elementene befinner seg i forhold til hydrofonkabelen. Videre kan systemet være slik innrettet at det avføler om visse referanseelementer nærmer seg eller fjerner seg fra hverandre.

Claims (18)

1. Anordning ved en hydrofonkabel (2) som er innrettet for marin-seismiske undersøkelser og slepes gjennom vann etter et fartøy (1) og omfatter organer til å detektere ekkosignaler som reflekteres fra sjøbunnen og forskjellige lag under denne, karakterisert ved at anordningen omfatter et eller flere transmisjonssystemer som er innrettet til å bestemme hydrofonkabelens og/eller luftkanonenes posisjon, og som omfatter transmisjonselementer anordnet utenfor selve hydrofonkabelen .

2. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at transmisjonselementer som inngår i transmisjonssystemet, og som tjener til overføring av posisjonssignaler til eller fra hydrofonkabelen (2), er anordnet stasjonært.

3. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved transmisjonselementer anordnet på legemer (8a-8n) som flyter tilnærmet fritt i vannet, eller befinner seg på sjøbunnen.

4. Anordning som angitt i krav 1 eller 3, karakterisert ved at legemene (8a-8n) som bærer transmisjonselementer, har forbindelse med et sammenhengende forbindelsesorgan (8') som letter innsamlingen av legemene (8a-8n) etter en måleperiode, og som kan bidra til å rette inn transmisjonselementene mot en rett linje.

5. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at transmisjonselementene er anordnet på ett eller flere legemer (6) som slepes etter fartøyet (1), idet legemene (6) slepes enkeltvis eller i grupper beliggende hovedsakelig på en rett linje.

6. Anordning som angitt i krav 1 eller 5, karakterisert ved at legemene som bærer trans-mis j onselementer er festet til resp. utgjøres av en separat slepeline (4) med forholdsvis liten diameter, idet slepelinen (4) er utført med eventuelt styrbare strekkorganer (5) for oppnåelse av et tilnærmet rett forløp.

7. Anordning som angitt i krav 5 eller 6, karakterisert ved at slepelinen (4) med de transmisjonselement-bærende legemer (6) strekker seg i minst hele hydrofonkabelens (2) lengde.

8. Anordning som angitt i krav 7, karakterisert ved at selve slepelinen (4) er innrettet til overføring av longitudinale akustiske bølger som oppfanges av hydrofonkabelen (2).

9. Anordning som angitt i et av kravene 5-7, karakterisert ved at transmisjonselementene omfatter organer til å motta posisjoneringssignaler avgitt fra signalelementer i hydrofonkabelen.

10. Anordning som angitt i et av kravene 1-7 eller 9, karakterisert ved at transmisjonselementene er innrettet til å samvirke med radio- og navigasjonssystemer resp. det system som skipet selv benytter for sin posisjonering eventuelt i tillegg til avstands- og retningsbestemmelse ved hjelp av skipets radar.

11.A nordning som angitt i et av kravene 5-7 eller 10, karakterisert ved at transmisjonselementenes linjeformasjon bestemmes ved posisjonsdetektering av et punkt, f.eks. endepunktet, i relasjon til fartøyets posisjon eller med referanse i et navigasjonssystem, idet den line (4) som for-binder transmisjonselementene, omfatter styrte manøvreringsor-ganer (5) som tjener til å bringe linen (4) i gunstig posisjon i forhold til hydrofonkabelen (2).

12. Anordning som angitt i krav 1 eller 5, karakterisert ved at transmisjonselementene utgjøres av flytende eller svevende reflektorer, f.eks. gassfylte reflektorelementer (9a-9n) som er festet til hydrofonkabelen (2) og slepes av denne ved eller over overflaten.

13. Anordning som angitt i krav 10 eller 12, karakterisert ved at reflektorelementetene (9a-9n) samvirker med antenner (10a, 10b) som befinner seg i nærheten av fartøyet (1), f.eks. på paravaner slept ut fra fartøyet, eller montert sasjonært i forhold til fartøyet.

14. Anordning som angitt i krav 12 eller 13, karakterisert ved at reflektorelementene (9a-9n) er innrettet til å samvirke med et detekteringssystem (11) som svever over hydrofonkabelen (2), og som f.eks. styres fra fartøyet (1).

15. Anordning som angitt i et av kravene 1-14, karakterisert ved at transmisjonselementene er innrettet til å samvirke med et adaptivt reguleringssystem for manøvrering av fartøy og/eller hydrofonkabel.

16. Anordning som angitt i krav 15, karakterisert ved at hydrofonkabelen (2) omfatter påvirkningsorganer (12) for optimal manøvrering av kabelen (2) i forhold til fartøyet (1), idet påvirkningsorganet (12) er anordnet på fartøyet for påvirkning av hydrofonkabelen ved dennes festepunkt til fartøyet.

17. Anordning som angitt i krav 16, karakterisert ved at hydrofonkabelen omfatter organer for styrt bevegelse av hydrofonkabelen i forhold til fartøyet, idet styringsorganene aktiveres hovedsakelig i intervaller hvor hydrofonkabelen mottar ekkosignaler som ikke er kritiske.

18. Anordning som angitt i krav 15, karakterisert ved hydrofonkabelen (2) er utført med et styrbart organ (13) ved sin frie slepeende, idet det styrte organ (13) eventuelt omfatter et transmisjonselement for posisjonsbestemmelse av hydrofonkabelens endepunkt, og eventuelt også samtidig omfatter eller utgjør strekkorganer for slepeliner.