NO340836B1 - Skimåler - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte og et apparat for måling av ski med spenn.

Den tradisjonelle, manuelle måten å velge ut ski på var å plukke ut et par ski av passende lengde fra en større beholdning, og å klemme disse sammen for å vurdere om spennet passet en utøvers vekt, bruk og teknikk. En erfaren skiutvelger kunne ut ifra håndfølelsen vurdere om skiparet kunne passe utøverens vekt. Dernest ble skiene lagt på et jevnt gulv eller annen egnet plan flate, hvorpå utøveren ble bedt stille seg på skiene og henholdsvis fordele vekten mellom skiene og overføre alt vekt fra ski til ski. Mens utøveren fordelte vekten på begge ski, førte skiutvelger et ark eller liknende under skien for å vurdere og å merke smørelommen. Tilsvarende, mens utøveren overførte all vekt på én ski, førte skiutvelger et ark eller liknende under skien for å se om utøveren klarte å tråkke ned skien. Disse ulike testene kunne også hjelpe skiutvelgeren å vurdere om skiparet var et godt skipar, dvs. med en fin spennkurve, god smørelomme, jevnhet mellom skiene osv. Dette arbeidet er krevende og det er stort rom for feil.

Det har blitt utviklet apparater som utfører tilsvarende tester på grunnlag av utøverens oppgitte vekt. I prinsippet er fremgangsmåten den samme som angitt ovenfor. I US patentsøknad 2008/0249719 beskrives en maskin for å måle spennet i et langstrakt legeme og som samtidig måler en smøresone for en angitt vektbelastning. WO 79/00207 beskriver en anordning for å teste spennet i ski, for å bestemme hvorvidt de testede skiene passer utøveren. I US 4474067 vises en annen anordning for å måle spennet i en ski.

I begge disse og tilsvarende tilfeller, tas det utgangspunkt i skiens balansepunkt. Dette balansepunktet anses som det nøytrale utgangspunktet for å utføre tester og for å montere skibindingene. Skibindingens festepunkttil skiskoen skal alltid ligge nøyaktig på dette nøytrale punktet.

Søkeren har de siste årene utviklet og solgt moderne bindinger som kan flyttes frem og tilbake på skien rundt det nøytrale punktet. Dette ble i utgangspunktet gjort for å lette monteringen av bindingen på en ski. Mange nye ski blir utstyrt med en såkalt NIS-plate fra skifabrikanten. De moderne bindingene kan så lettere monteres på skiene etter at skiutvelgeren (eller en vilkårlig salgsperson som ofte er langt mindre kyndig enn en erfaren skiutvelger). Salgspersonen trenger kun å finne skienes nøytrale balansepunkt, starte ovennevnte apparat og eventuelt montere bindingen på skienes nøytrale balansepunkt dersom skiparet synes å egne seg til utøveren. Selv om utvelgelsen av ski muligens har blitt noe bedre enn ved den tradisjonelle måten (sannsynligvis har det bare ført til større salg, høyere fortjeneste og mindre kvalifisert personale hos skiforhandlere, ikke bedre ski for utøveren).

Det forstås at skiprodusentene dermed må tilvirke et stort antall skipar for å dekke alle vektklasser og behov. Dessuten må det forstås at de produserte skiene vil i utstrakt grad skille seg fra hverandre i kvalitet og egenskaper. Tradisjonelt har en av skiens viktige egenskaper vært balansepunktet, som altså kan variere fra ski til ski. Det har vært dette punktet som tradisjonelt har vært den nøytrale posisjonen og det er med utgangspunkt i dette punktet man har vurdert hvilken utøver skien passer til.

De varierende posisjonene i ovennevnte NIS-plate, gjør det enkelt å tilpasse bindingens plassering etter skienes individuelle balansepunkt.

Ovennevnte situasjon er begrensende både for skiprodusentene, skiforhandlere og utøveren. Skiprodusentene må som nevnt produsere et stort antall skipar for å dekke flest mulig vektklasser og behov. Skiforhandlere bør helst kjøpe inn et stort antall skipar som dekker de fleste behov og utøvere utover sesongen. Imidlertid ønsker skiforhandlere ikke brenne inne med mange par på våren. Resultatet blir ofte at skiforhandlere forsøker å dytte på en utøver et mindre godt skipar. I tillegg har skisporten utviklet seg slik at behovet for mer utstyr har økt. Det er forskjellige stilarter, f.eks. classic og skate innenfor langrenn. Forskjellige temperaturområder påvirker et skipars ytelse, og det er blitt vanlig å ha flere skipar bare av den grunn selv for amatører med begrensede ferdigheter. I tillegg har den tradisjonelle diagonalgangen (classic) blitt utfordret av ren staking.

Foreliggende oppfinnelse løser én eller flere av ulempene nevnt ovenfor.

Foreliggende oppfinnelse er angitt i de vedføyde selvstendige krav. Ytterligere alternative og fordelaktige utførelser er angitt i de uselvstendige kravene.

Nedenfor gis en detaljert beskrivelse av oppfinnelsen under henvisning til de vedføyde figurer, der:

Fig. 1 viser et aspekt ved foreliggende oppfinnelse,

Fig. 2 viser et annet aspekt ved foreliggende oppfinnelse, og

Fig. 3 viser et tredje aspekt ved foreliggende

Man har oppdaget at en skis egenskaper kan variere mye dersom man frigjør seg fra det tradisjonelle balansepunktet. Dersom man ikke forholder seg skiens balansepunkt, men i stedet for flytter den nøytrale posisjonen frem eller tilbake, så vil skiens egenskaper i hvert tilfelle forvandles. Det forstås at begrepet «den nøytrale posisjonen» i denne sammenheng betyr et potensielt festepunkt mellom en skiskos rotasjonspunkt og skien. Den nøytrale posisjonen vil som regel bety det punktet på skien der det teoretisk er best å ha festepunktet under gitte omstendigheter, men det må tas høyde for at omstendighetene kan endre seg, noen ganger raskt, slik at man likevel ønsker å endre festepunktet.

Det har vist seg at man ved å flytte den nøytrale posisjonen fremover på skien vil få vesentlig bedre feste og noe dårligere gli. Dersom man flytter den nøytrale posisjonen bakover på skien vil utøveren få vesentlig bedre gli og noe dårligere feste. Dette vil være en stor fordel for utøveren som kan tilpasse skiens egenskaper de dagsaktuelle skiforhold, terrenget og smøreforholdene. Dersom det er trått føre, f.eks. dårlig glid, men godt feste, så kan utøveren flytte bindingen bakover og dermed få bedre glid uten at det nevneverdig går ut over festet. I motsatt tilfelle, dersom det er god glid, men dårlig feste, vil utøveren kunne flytte bindingen fremover og dermed få bedre feste uten at det nevneverdig går ut over gliden. Dersom festet blir dårligere i løpet av en skitur fordi smøringen har blitt slitt, så kan bindingen flyttes fremover av utøveren og noe av festet gjenvinnes. Dersom utøveren går i et flatt terreng og i størst mulig grad ønsker å stake, uten behov for godt feste, så kan utøveren flytte bindingen bakover. Dersom man har trå-glatte ski er det lite å gjøre, men slik har det alltid vært og det er en del av sjarmen.

Dermed kan et skipar i mye større grad tilpasses forskjellige behov og føreforhold.

Disse fordelene og aspektene er delvis beskrevet og søkt beskyttet i søkerens tidligere norske søknad NO 20150320, som herved innlemmes i dette skrift som referanse. Det NO 20150320 viser er en måte det som er beskrevet ovenfor kan utnyttes for å forbedre en utøvers skiopplevelse eller konkurranseevne. Det nøytrale punktet som er beskrevet tilsvarer det punktet der bindingen posisjoneres, nærmere bestemt det festepunktet mellom sko og ski er posisjonert, og det velges slik at man ved å flytte bindingen bakover får bedre glid og ved å flytte bindingen fremover får bedre feste (evt. høyere eller lavere gir for skate - det skal forstås at det gjelder gjennomgående i dette skrift).

Enn videre, ved å flytte den nøytrale posisjonen fremover på skien, vil en lettere utøver kunne anvende en stivere ski som tradisjonelt ville anses å passe en tyngre utøver. Likeledes, ved å flytte den nøytrale posisjonen bakover på skien, vil en tyngre utøver kunne anvende en mykere ski med samme gode resultat som når den nøytrale posisjonen sammenfaller med det tradisjonelle balansepunktet. Dersom utøveren endrer vekt i løpet av en skisesong eller mellom skisesonger, kan den nøytrale posisjon endres når som helst, slik at skiene fremdeles passer.

Dette innebærer at en skis virkeområde kan utvides betraktelig, samtidig som det vil variere for ulike utøvervekter. Skiens virkeområde kan forstås som den delen eller det intervallet av skien der en skiskos rotasjonspunkt kan festes til skien, tradisjonelt ved hjelp av en skibinding, der skien fremdeles har egenskaper som en utøver ønsker og kan dra nytte av. Fremre ende av dette intervallet kan være definert av det punktet på skien der en utøver med en gitt vekt er i stand til å tråkke ned skien og oppnå feste. Enhver ski vil ha en minimumsvekt/-kraft hvorunder skien ikke tråkkes ned. Denne vekten og det punktet der denne vekten påføres definerer dermed fremre ende av virkeområdet og minimumsvekten som en utøver kan ha for å anvende gjeldende ski. Den bakre enden av virkeområdet vil også være definert av det punktet på skien der en utøver med en gitt vekt fremdeles er i stand til å tråkke ned skien og fremdeles oppnå feste, men bare så vidt. Det er her en utøvers maksimalvekt for skien kan bestemmes. Bak dette bakre punktet er det likegyldig om vekten eventuelt blir økt fordi angrepspunktet til kraften på skien er såpass langt bak at det uansett ikke bidrar til å klemme ned skien. Dette kan forstås som et globalt virkeområde som bidrar til å definere vektintervallet som en ski kan anvendes til, f.eks. 62 - 81 kg. Grensene til virkeområdet kan være litt flytende.

Måling av dette virkeområdet vil kunne være av stor nytte for skifabrikanter, som kan på dette vis kan sortere og matche ski på en enkel måte. Måledataene vil kunne logges, lagres og følge med hvert skipar. Dataene vil i tillegg til å sortere og matche ski også kunne brukes for å finne rett skipar til en utøver med en gitt vekt.

Man kan også ha et virkeområde som tar utgangspunkt i en bestemt vekt. Med utgangspunkt i en bestemt utøvers vekt kan man finne fremre og bakre ende av det virkeområde som er relevant for utøveren. Så kan forskjellige nøytrale posisjoner innenfor det vektavhengige virkeområde defineres, f.eks. maksimal glid, maksimalt feste, god glid og godt feste, tørr snø, våt snø, klisterføre osv. Alle disse situasjonene vil ha et eget nøytralt punkt (det kan tenkes at noen sammenfaller, men det vil i så fall være mer eller mindre tilfeldig). Ved eventuelt flytte det nøytrale punktet fra et sted til et annet, kan skiens egenskaper f.eks. forvandles fra en stakeski til en klisterski. Rundt det valgte nøytrale punktet kan man i tillegg definere ett eller flere andre posisjoner, f.eks. en bakre posisjon og en fremre posisjon (eller flere). Disse kan tilveiebringe ytterligere fintrimmingsmuligheter. Dersom man benytter et dynamisk posisjonerbart bindingsystem, kan man dynamisk flytte bindingen eller festepunktet mellom f.eks. nøytral, fremre og bakre stilling (eller flere) mens man går. Dette kan man ønske dersom terrenget endrer seg, gliden lokalt blir dårligere, utøveren blir sliten, smøringen begynner å bli slitt osv.

Fig. 3 viser eksempel på et slikt virkeområde 1. Kryssene 2 oppå skien 3 korresponderer til mulige målepunkter (disse er også vist med piler i fig. 1). Intervallene 4 og 5 viser hvordan forkant og bakkant av smørelommen vil flytte seg frem og tilbake avhengig av hvilket målepunkt man benytter.

Alle disse dataene vil kunne være av stor interesse for utøveren. De kan brukes fra dag til dag for å optimalisere skiene og skiopplevelsen under varierende forhold. Det kan tenkes at man kan implementere informasjon om dagens terreng, føreforhold, stil osv. i et system som kan beregne hvor utøveren finner dagens optimal nøytrale punkt på skien. Slike målinger kan utføres av skiprodusenten eller skiforhandleren, idet måleresultatene kan følge med skien digitalt eller fysisk (f.eks. på et ark eller i en manual). Utøveren kan så ved å gå inn i en tabell (for det bestemte skiparet) bestemme hvor bindingen bør plasseres under de rådende omstendigheter.

Foreliggende oppfinnelse har minst to utførelser, der den første omfatter følgende trinn:

a) presse ned skien i et punkt Pi langs skien og logge data om den kraften Kpl, der Kpler kraften som skal til for å klemme skien helt ned, b) presse ned skien i samme punkt Pi med en kraft kpi(n), der kpi(ri)<Kpi, så måle fremre og bakre ende, hhv. fpl(n) og bpl{ n) l av en smørelomme, c) å gjenta trinn a) og b) i minst et annet punkt P2langs skien for derved å oppnå dataene Kp2, kp2, fp2, bp2.

De ulike dataene gir informasjon om skiens spennprofil i forhold til kraftpåføringspunkter og vekter. Disse kan anvendes til å generere ett eller flere diagrammer. Et eller flere av disse mulige diagrammene kan være nyttige for skiprodusenter, skiforhandlere og/eller utøveren. Det tas forbehold om at parameterne/dataene ovenfor er feil angitt, men poenget burde være forståelig for en fagmann.

Dersom man har et begrenset antall kraftpåføringspunkter P1#P2osv., kan man eventuelt ekstrapolere verdier for mellompunkter uten å utføre faktiske målinger. Alternativt kan man måle kontinuerlig langs skien.

Det forstås at trinnene a) til c) kan utføres i forskjellig rekkefølge uten at dette påvirker resultatet.

Fremgangsmåten ovenfor kan også uttrykkes på følgende måte:

For å finne hvilket vektintervall en ski passer til, finner man et virkeområde ved å «måle spennet» langs en rekke punkter på skien. Hvert punkt vil ha forskjellig kraft for å presse skien helt ned og forskjellig smørelomme (smørelommen kan måles typisk ved å måle den halve kraften, tilsvarende en utøver som står på to ski med jevnt fordelt kraft/vekt) av sammenpressingskraften. Flere slike del krefter kan også måles for å få et bilde av skiens spennkurve. Data fra hvert punkt kan brukes for finne vektintervallet for skien, idet bakre ende av virkeområdet oppå skien gir skiens høyeste utøvervekt, og fremre ende av virkeområdet oppå skien gir skiens minste utøvervekt.

Det skal forstås at fremgangsmåten ovenfor kan utføres langs hele skien, enten kontinuerlig eller med jevne mellomrom. En kontinuerlig måling kan utføres ved hjelp av et hjul eller tilsvarende som trykkes ned langs skien, idet blant annet en trykksensor leser av relevante data, ref. fig. 2. Dette gjelder fremgangsmåten beskrevet ovenfor, men også den alternative utførelsen beskrevet nedenfor.

Det skal også forstås at målingene kan utføres med utgangspunkt i sålen der man definerer en minimums- og maksimums-lengde på smørelommen, ref. fig.3, og så måle krefter med utgangspunkt i disse. I så fall definerer man smørelommen som virkeområde. Altså: I et punkt fra skiens overside trykker man inntil smørelommens minimumslengde er nådd. Dette gir trykket/vekten man er interessert i for dette punktet.

Det kan også være et poeng å ha en minimumslengde 6, spesielt i forhold til den bakre gildflaten, som bør ha en viss lengde for at gliden skal være optimal eller tilstrekkelig god. Det vil si at smørelommen ikke må være for langt bak på skien selv om smørelommens lengde i og for seg er lang nok. Dette gjelder utførelsen beskrevet ovenfor, men også den alternative utførelsen beskrevet nedenfor.

Alternativt kan fremgangsmåten gjøres avhengig av en bestemt utøvers vekt, slik at man kan kartlegge et intervall av utøvervekter som skiene kan passe til. Man kan tenke seg at skiprodusenten og/eller skiforhandleren også tester alle skipar og kartlegger smørelommer for hvert par på grunnlag av en gitt vekt. Et slikt diagram kan følge med hvert skipar. Diagrammet kan være fysisk nedtegnet på papir, lagres på en brikke på skien, lagres i en datamaskin, eller en kombinasjon av disse. Når en utøver møter opp hos en forhandler, kan han sammen med salgspersonen gå gjennom et antall ski for å finne et par som passer utøverens vekt. Alternativt kan utøveren oppgi sin vekt, hvorpå salgspersonen skriver inn vekten på en datamaskin, idet datamaskinen identifiserer et skipar, -eller et antall skipar, som egner seg for utøveren.

En andre alternative fremgangsmåte kan omfatte følgende trinn:

i) presse ned skien i et punkt Pi langs skien med en kraft Kx, der Kxer en kraft som

tilsvarer en utøvers vekt,

ii) måle fremre og bakre ende, fpi, bpi, av smørelommen,

iii) presse ned skien i et annet punkt P2langs skien med kraften Kx,

iv) måle fremre og bakre ende, fp2, bp2, av smørelommen,

v) eventuelt gjenta iii) og iv) i flere punkter P3 langs skien med kraften Kxfor å få fp3,

bp3.

De respektive posisjonene og de tilhørende smørelommer kan så lagres og/eller fremvises i et diagram som utøveren kan anvende for å avgjøre hvor det er hensiktsmessig å posisjonere bindingen og/eller hvordan det er hensiktsmessig å smøre (hvor tykt, hvor langt frem, hvor langt tilbake). Utøveren kan også velge å fokusere på glid ved å plassere bindingen lengre tilbake etc. Dersom utøveren anvender et dynamisk justerbart bindingssystem, kan utøveren posisjonere bindingen innenfor en «sweet spot» som gir utøveren mulighet til å reposisjonere bindingen dynamisk på en optimal måte i forhold til dagens terreng, føreforhold og behov.

Det må forstås at «den nøytrale posisjon», «posisjonen», «posisjoner», «smørelommen» delvis er dynamiske eller «fuzzy», dvs. at den eller de kan endre seg etter utøverens vekt, ferdigheter og/eller de rådende forhold/behov, og at verdiene ikke nødvendigvis er absolutte. Når det i dette skrift brukes en vending som «å finne den nøytrale posisjon» eller «finne posisjonen», så er derfor dette ikke nødvendigvis en absolutt posisjon, men en mulig posisjon rundt et intervall.

Utøveren kan så posisjonere bindingen i en posisjon foran eller bak det som oppfattes som den nøytrale posisjonen. Dette gir utøveren mulighet til å velge posisjoner som optimaliserer eller favoriserer enkelte egenskaper på bekostning av andre, f.eks. feste vs. glid, oppnå dypest mulig smørelomme for klister, og/eller mulighet til å ha en «reserve av feste» osv.

I begge tilfeller kan færre skipar passe flere utøvere av forskjellig vekt. Det kan bety at skiprodusentene kan tilvirke ski som ligger innenfor færre vektintervaller, f.eks. 50-65, 60-75, 70-85 og 80+. Selv med færre vektintervaller vil det være mulig å finne et bedre tilpasset skipar til hver utøver. Med referanse til fig. 1, så kan den fremre pilen eksempelvis være egnet til vektintervallet 50-65 kg, den andre 60-75 kg. osv..

Fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse kan utføres manuelt eller automatisk, både diskret eller kontinuerlig.

I en automatisk utførelse kan fremgangsmåten utføres ved hjelp av et apparat 7 som utfører de handlinger som er angitt. De loggede måledataene kan lagres i et egnet minneorgan, idet dataene kan anvendes i et program eller en applikasjon som kan utnytte dataene til å sortere ski, kombinere individuelle ski til skipar, velge ut ski til en bestemt utøver, velge ut et skipar som kan passe flere utøvere, avgjøre en bindings posisjon på skien under rådende forhold/behov osv.

Det kan også tenkes at erfaringsdata kan anvendes for å modifisere eller supplere de loggede måledataene. Dersom utøveren erfarer at bestemte justeringer av posisjoner og andre data gir andre og/eller bedre resultater, kan endringer implementeres i datamassen for å reflektere disse erfaringene eller preferansene.

Det forstås at uttrykket «presse ned skien i et punkt P» kan bety at skien presses helt ned, men og så at den kan presses ned til det gjenstår f.eks. 4 mm. De siste millimeterne vil kunne fylles igjen med smurning, skifell el.l.

Claims (19)

1. Fremgangsmåte for å måle en ski, der fremgangsmåten omfatter de trinn: a. presse ned skien i et punkt Pi langs skien og logge data om den kraften Kpi, der Kpier kraften som skal til for å klemme skien helt ned, b. presse ned skien i samme punkt Pi med en kraft kpi(n), der kpi(ri)<Kpi, så måle fremre og bakre ende, hhv. fpi(n) og bpi(n), av en smørelomme, c. å gjenta trinn a) og b) i minst et annet punkt P2 langs skien for derved å oppnå dataene Kp2, kp2, fp2, bp2.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, der loggede data for én ski samholdes med tilsvarende data fra én eller flere andre ski, idet to ski med tilsvarende data defineres som et skipar.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, der ski sorteres etter vektklasser.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, der ski sorteres etter bruksområde eller bruksområder.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, der data for mellomliggende posisjoner beregnes ved ekstra polering.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, der målingene utføres kontinuerlig langs skien.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, der målingene tas med utgangspunkt i smørelommen, slik at krefter/vekter/posisjoner måles på grunnlag av definerte smørelommer.

8. Fremgangsmåte ifølge ett av de foregående krav, der loggede data lagres i et datalagringsminne og der dataene, eller deler av dataene, anvendes for å velge ut rett ski til en bestemt utøver på grunnlag av vekt, ferdighet og bruksområde.

9. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-5, der loggede data anvendes i et logistikksystem for å holde styr på et skiinventar.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 7, der trinnene utføres i forskjellig rekkefølge.

11. Apparat for å måle en ski som anvender fremgangsmåten angitt i kravene 1-7.

12. Fremgangsmåte for å måle en ski med utgangspunkt i en bestemt kraft Kx, omfattende trinnene: a. presse ned skien i et punkt Pi langs skien med en kraft Kxog måle fremre og bakre ende, fpi, bpi, av en smørelomme, b. presse ned skien i et annet punkt P2langs skien med kraften Kx, c. måle fremre og bakre ende, fp2, bp2, av smørelommen.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, der trinn a. eventuelt gjentas i én eller flere punkter P3langs skien for å få fp3, bp3.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 12, der målingene utføres kontinuerlig langs skien.

15. Fremgangsmåte ifølge kravene 12-14, der målingene tas med utgangspunkt i smørelommen.

16. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 12-15, der alle eller deler av dataene implementeres i et diagram.

17. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 13,15-16, der data for mellomliggende posisjoner beregnes ved ekstrapolering.

18. Fremgangsmåte ifølge kravene 12 -17, der loggede data lagres i et datalagringsminne og der dataene, eller deler av disse, anvendes for å beregne rett bindingsposisjon.

19. Apparat som anvender fremgangsmåten angitt i kravene 12-18.