NO339111B1 - Fremgangsmåte og anordning for forbedret anrop - Google Patents

Description

Foreliggende søknad krever prioritet i "provisional U.S. patentsøknad serienr. 60/795,675 og med tittel "Method and Apparatus for Enhanced Paging", dvs. samme originaltittel som denne søknad, og innlevert 28. april, 2006. I tillegg bygger denne søknad på prioritet fra US patentsøknad nr. 60/863,217 med tittel "Composed Message Authentication Code", av 27. oktober 2006. Begge bakgrunnssøknader er i søkerens navn.

Teknisk område

Presentasjonen her gjelder generelt kommunikasjon og nærmere bestemte teknikker for anrop (paging) til brukerutstyr (UE) i et kommunikasjonssystem for trådløs overføring.

Bakgrunn

Et brukerutstyr UE i et trådløst kommunikasjonssystem (så som en mobiltelefon i et system med celleinndelte dekningsområder) kan arbeide i en av flere tilstander, så som aktive tilstander og hviletilstander, ved ethvert øyeblikk. I aktiv tilstand kan brukerutstyret aktivt utveksle data med et eller flere knutepunkter (eller basestasjoner), idet disse knutepunkter kan være av typen Node B, så som for talesamband eller dataoverføring. I hviletilstanden kan brukerutstyret redusere sin sendereffekt over store deler av tiden for å bevare batterienergien og kan deretter "våkne opp" eller aktiveres periodisk overvåking av eventuelle anropsmeldinger som er sendt til dette utstyr. Disse anropsmeldinger kan gi varsling til utstyret om en innkommende overføring eller kan tilveiebringe annen informasjon.

Et trådløst kommunikasjonssystem anvender radioressursene for håndtering av slik anroping, og systemet kan for eksempel sende anropsindikatorer via en spesiell anropsindikasjonskanal (paging indicator channel - PICH) for å indikere om anropsmeldinger er sendt til de enkelte brukerutstyr UE. Systemet kan sende anropsmeldinger via en anropskanal (PCH) til brukerutstyret, og et slikt utstyr kan raskt motta disse anropsindikatorer, finne om en anropsmelding er sendt til dette utstyr og enten behandle informasjonen i anropskanalen PCH dersom en anropsmelding er sendt, eller gå tilbake til hviletilstand direkte, dersom ingen slik anropsmelding er sendt til brukerutstyret. Kanalene PICH og PCH er overordnede kanaler (overhead channels) som brukes for samtlige brukerutstyr UE, og slike kanaler blir da kanaler som typisk bruker overføring ved en tilstrekkelig lav overføringstakt (datarate, data-overføringshastighet) og med tilstrekkelig sendereffekt til at også det mest uheldig-stilte brukerutstyr - som altså har verst mulig kanalsituasjon - lett kan oppta anrops-indikatorene og eventuelle anropsmeldinger på pålitelig måte. Siden posisjonen av det brukerutstyr som anropes ikke nødvendigvis er kjent sender systemet typisk anrops indikatorer og anropsmeldinger fra samtlige celler i et større område. Det å sende slike indikatorer og meldinger via overhead kanalene over et stort geografisk område ved lav overføringshastighet og/eller stor sendereffekt vil imidlertid kunne forbruke store radioressurser.

På denne bakgrunn er det således et behov innenfor teknikken for meka-nismer som effektivt kan sørge for overføring av anrop til brukerutstyr UE.

Oppsummering

Teknikker for anroping av brukerutstyr UE i et trådløst kommunikasjonssystem skal nå beskrives.

I et første aspekt sender en celle en anropsindikator og eventuell brukerutstyr-identifikasjon i form av informasjon til et brukerutstyr UE. Denne informasjonen gir identifikasjon av brukerutstyret som den mottaker som skal motta anropet eller en anropsindikator og kan omfatte hele den UE-identifikator som unik måte identifiserer brukerutstyret UE, eller bare en del av den. Cellen sender en anropsmelding til brukerutstyret dersom en positiv bekreftelse for anropsindikatoren mottas fra dette utstyr, og cellen kan da motta kanall^alitetsinformasjon fra brukerutstyret og kan sende anropsmeldingen med linktilpasning og/eller hybrid automatisk omsending (HARQ) for å bedre ytelse.

I et annet aspekt sender en celle en anropsindikator via en delt kontrollkanal (en styrekanal for styring og kontroll) til et brukerutstyr UE og sender likeledes en anropsmelding via en delt datakanal til dette utstyr. Anropsindikatoren og anropsmeldingen kan sendes fra flere celler til utstyret, eller alternativt kan anropsindikatoren sendes fra flere celler til brukerutstyret, mens anropsmeldingen bare sendes fra en enkelt celle til dette utstyr.

For øvrig henvises til de medfølgende patentkrav som definerer patent-beskyttelsen for fremgangsmåteaspektet (krav 1-4 ) av oppfinnelsen og anordning (5-8).

Forskjellige aspekter ved denne presentasjon (oppfinnelsen) og trekk ved denne skal nå beskrives i nærmere detalj.

Kort gjennomgåelse av tegningene

Figur 1 viser et trådløst kommunikasjonssystem,

figur 2 viser utformingen av et rammeformat,

figur 3 viser en tidslinje for et brukerutstyr UE i en driftsmodus benevnt DRX, figur 4 viser en utforming av nedlinkskanaler av typen topisk, transport og fysisk, figur 5 viser utformingen av de tilsvarende kanaltyper for en opplink,

figur 6 viser en anropsprosedyre som bruker delte kanaler for anrop,

figur 7 viser en anropsprosedyre som sender en anropsmelding fra en enkelt celle,

figur 8 viser en utforming for implisitt sending av en anropsindikator,

figur 9 viser en utforming for gjenoppretting av en slik implisitt anropsindikator, figur 10 viser en prosess utført av en celle for anrop av et brukerutstyr UE,

figur 11 viser et apparat for anrop av et brukerutstyr,

figur 12 viser en prosess utført av et brukerutstyr for mottaking av et anrop,

figur 13 viser et apparat for å motta et anrop,

figur 14 viser en annen prosess utført av en celle for å anrope et brukerutstyr UE, figur 15 viser et annet apparat for anrop av et brukerutstyr,

figur 16 viser en prosess utført av en nettenhet for anrop,

figur 17 viser et apparat for anrop,

figur 18 viser en prosess for å sende en implisitt anropsindikator,

figur 19 viser et apparat for å sende en implisitt anropsindikator, og figur 20 viser et blokkskjema over et brukerutstyr UE, en node B og en systemstyreenhet (-kontroller).

Detalj beskrivelse

I anropsteknikker som er beskrevet her kan brukes for forskjellige kommunikasjonssystemer så som systemer av typen CDMA, FDMA, TDMA, OFDMA, SC-FDMA, etc, idet forkortelsene står for multiple aksess eller flerrilgang ved hhv. kodedeling, frekvensdeling, tidsdeling, ortogonalfrekvensdeling, enkeltbærer-prinsippet, etc. Uttrykkene "systemer" og "nettverk" eller "nett" vil ofte kunne brukes om hverandre. Et CDMA system kan utnytte en bestemt radioteknologi, så som innenfor bredbånds CDMA (W-CDMA), cdma2000, etc. cdma2000 dekker systemstandardene IS-95, IS-2000 og IS-856. Et TDMA system kan bruke en radioteknologi så som det globale system for mobilsamband (GSM). Slik forskjellige radioteknologier, standarder og systemer er velkjente innenfor faget. Et OFDMA system bruker som nevnt multipleksing (OFDM) med ortogonalfrekvensdeling og sender modulasjonssymboler i frekvensplanet via ortogonale superbærere. Et SC-FDMA system bruker tilsvarende multipleksing (SC-FDM) med enkeltbærerfrekvens og sender modulasjonssymboler i tidsplanet via ortogonale superbærere. For klarhet i dette skal anropsteknikkene beskrives nedenfor for et trådløst kommunikasjonssystem som bruker såkalt langtidsutvikling (long term evolution - LTE), idet dette system gjelder en radioteknologi under utvikling. Anropstelaiikkene kan imidlertid også brukes for forskjellige andre trådløse kommunikasjonssystemer.

Figur 1 viser et trådløst kommunikasjonssystem 100 som har flere knutepunkter Node B 110. Et slik knutepunkt er generelt en stasjonær stasjon som kommu-niserer med det enkelte brukerutstyr UE og kan også kalle seg basestasjon, en utviklingsnode B (eNode B), et aksesspunkt etc. Hvert knutepunkt Node B 110 gir kommunikasjonsdekning for et bestemt geografisk område. Uttrykket "celle" kan her gjelde et slikt knutepunkt og/eller dets dekningsområde, i avhengighet av hvilken sammenheng uttrykket brukes i. For å forbedre et systems overføringskapasitet kan et dekningsområde for et knutepunkt deles opp i flere mindre områder, for eksempel tre stykker. Hvert mindre område kan da betjenes av sitt respektive basesender/mottaker-system (BTS). Uttrykket "sektor" kan gjelde et slikt subsystem BTS og/eller dets dekningsområde, i avhengighet av hvilken sammenheng det brukes i. For en sektor-oppdelt celle vil subsystemene BTS for samtlige sektorer i denne celle typisk ha samme posisjon (være samlokalisert) i cellens knutepunkt Node B.

De enkelte brukerutstyr UE 120 kan ligge fordelt utover i systemet, og et slikt brukerutstyr kan være både stasjonært og mobilt og kan også kalles en mobil stasjon, et mobilt utstyr, en terminal, en aksessterminal, en stasjon etc. Et brukerutstyr UE kan også være en mobiltelefon, en personlig digital assistent (PDA), et modem for trådløst samband, en kommunikasjonsenhet eller -hmretning (apparat) for trådløs overføring, et apparat beregnet til å holde i hånden (håndapparat), en abonnentenhet eller andre ting. Et brukerutstyr UE kan kommunisere med et eller flere knutepunkter Node B via overføringer som går over nedlinken og opplinken, idet man ved nedlink (eller foroverlink) menes en kommunikasjonslink eller -lenke fra knutepunktene Node B til brukerutstyret, mens opplinken (eller returlinken) gjelder kommunikasjonsforbindelsen fra det enkelte brukerutstyr til de enkelte knutepunkter Node B. På figur 1 vises med heltrukket strek og doble piler hvordan data kan utveksles mellom et slikt knutepunkt og et brukerutstyr i aktiv tilstand. Stiplet linje med enkel pil indikerer et brukerutstyr i hvilemodus og mottaking av anropsmeldinger og/eller annen informasjon. Et brukerutstyr UE kan betjenes av et særskilt knutepunkt Node B, idet dette da kan kalles en betjenende celle for brukerutstyret.

En systemstyreenhet (-controller) 130 kan være koplet til flere knutepunkter 110 og sørge for koordinering og kontroll/styring av disse. Styreenheten 130 kan være en enkelt nettenhet eller samling slike og kan også kalles en radionettverkkontroller (RNC), en omkoplingssentral for mobilsamband (MSC), etc. Figur 2 viser utformingen av et rammeformat 200 for systemet 100. Over-føringstidslinjen kan deles opp i flere radiorammer, hver identifisert ved et systemrammenummer (SFN) og kan ha en forhåndsbestemt varighet, for eksempel 10 millisekunder (ms). Hver enkel radioramme kan på sin side deles opp i flere (N) sub-rammer, for eksempel.,N = 20 eller en annen verdi. Generelt kan radiorammene og subrammene ha en hvilken som helst varighet og kan også kalles noe annet, for eksempel rammer, luker (tidsluker), etc. Figur 3 viser en tidslinje 300 for et brukerutstyr UE i en driftsmodus eller tilstand som gjelder diskontinuerlig mottaking (DRX), idet denne modus også kan kalles en modus for lukeoppdelt anrop. I DRX-modus tildeles brukerutstyret anropsavsnitt, nemlig tidsperioder hvor brukerutstyret kan motta anrop. Hvert anropsavsnitt kan tilsvare en bestemt radioramme, en bestemt subramme for en bestemt radioramme etc. Anropsavsnittene kan også kalles anropsperioder, anropsrammer, anrops-subrammer etc. Anropsavsnittene for brukerutstyret kan være skilt fra hverandre ved et tidsintervall som gjerne kalles en DRX-syklus, og denne kan være konfigurerbar for brukerutstyret UE. Anropsavsnittene for brukerutstyret kan bestemmes ut fra para-metere så som for eksempel en UE-spesifikk identifikator (UE ID) for de aktuelle brukerutstyr.

Brukerutstyret kan "vekkes" periodisk før anropsavsnittene for å motta hvilke som helst anropsmeldinger som sendes til dette utstyr. Slike anropsmeldinger kan også kalles anropingsmeldinger, paging-meldinger, anrop, etc. Anropsmeldingene sendes ikke til brukerutstyr utenfor anropsavsnittene, og brukerutstyret kan således gå i hviletilstand i tidsperiodene mellom anropsavsnittene dersom det ikke er noen andre oppgaver som skal utføres. Brukerutstyret kan da redusere strømforbruket i så mange kretser som mulig under hvileperiode for å spare på batterienergi.

Systemet 100 kan utnytte logiske kanaler, transportkanaler og fysiske kanaler for å kunne håndtere forskjellige tjenester. Et lag som gjelder mediumaksesskontroll (MAC) kan sørge for dataoverføringstjenester via de logiske kanaler, riktigere kalt "logikkanaler". Forskjellige slike typer logikkanaler kan da fastlegges for forskjellige typer dataoverføringstjenester, og hver logikkanaltype kan da føre forskjellig type informasjon. MAC-laget kan omvandle eller mappe logikkanalene til transportkanaler og kan behandle (så som kode og modulere) logikkanaldata for å generere MAC-protokolldataenheter (PDU). Et fysisk lag (PHY) kan mappe transportkanalene til fysiske kanaler og kan behandle (så som kanalisere og omsortere (også kalt omkaste eller "scramble")) disse MAC PDU for å generere utgangsdata for de fysiske kanaler.

Figur 4 viser en utforming av logikk-, transport- og fysiske kanaler for nedlinken (DL), og i denne utforming kan nedlinkens logikkanaler innbefatte:

• Kringkastingskontrollkanal (BCCH) - som fører systemkontroll/styreinformasjon, • Dedikert trafikkanal (DTCH) - som fører brukerinformasjon for et spesifikt brukerutstyr, • Dedikert kontroll/styrekanal (DCCH) - som fører kontroll/styreinformasjon for et spesifikt brukerutstyr UE,

• MBMS-trafikkanal (MCCH) - som fører trafikkdata for flere brukerutstyr, og

• MBMS-kontroll/styrekanal (MCCH) - som fører planleggings- og kontroll/ styre-informasjon for kanalene MTCH,

hvor uttrykket MBMS står for multimedie- og kringkastingsmobiltjenester.

Nedlinktransportkanaler innbefatter:

• En kringkastingskanal (BCH) som fører deler av BCCH, og

• En DL-delt datakanal (DL-SDCH) - som fører DCCH, DTCH, MCCH, MTCH og deler av BCCH.

En annen transportkanal for MBMS-trafikk og kontroll/styring kan også fore-ligge i en MBMS-kanal (MCH).

Nedlinkens fysiske kanal innbefatter:

• En felles kontrollkanal (CCCH) - som fører system- og celleparametere for de-modulasjon av andre fysiske kanaler og føring av BCH, • En bekreftelseskanal (ACKCH) - som fører positive bekreftelser (ACK)/negative bekreftelse (NAK) for UL-SDCH,

• En DL-fysisk delt datakanal (DL-PSDCH) - som fører DL-SDCH,'

• En delt DL-kontrollkanal (SDCCH) - som fører kontrollinformasjon for DL-PSDCH, og • En delt UL-tildelingskanal (SUACH) - som fører UL PHY ressurstildelingen.

PHY-ressursene gjelder ressurser som brukes for de fysiske kanaler og kan kvantiseres ved frekvens (så som superbærere), tid (så som tidsintervaller), kode (så som kanaliseringskoder), rom (så som senderantenner), sendereffekt etc. Figur 4 viser også en mapping (omvandling) av logikkanaler til transportkanaler, og en mapping av transportkanaler til fysiske kanaler. Enkelte av nedlinkens transport- og fysiske kanaler er nå gjennomgått i nærmere detalj nedenfor. Figur 5 viser en utforming av opplinkens (UL) logikkanaler, transportkanaler og fysiske kanaler, og i denne utforming omfatter logikkanalene DCCH og DTCH, mens opplinkens transportkanaler innbefatter: • En kanal (RACH) for tilfeldig tilgang eller aksess - som fører aksessanmodninger og eventuelt annen informasjon, og

• En UL-delt datakanal (UL-SDCH) - som fører DCCH og DTCH.

I avhengighet av den informasjon som forbindes via RACH vil denne RACH kunne betraktes som utelukkende en fysisk kanal.

Opplinkens fysiske kanaler innbefatter:

• En fysisk tilfeldig aksesskanal (PRACH) - som fører RACH,

• UL-fysisk delt datakanal (UL-PSDCH) - som fører UL-SDCH,

• En bekreftelseskanal (ACKCH) - som fører ACK/NAK for DL-SDCH, og

• En kanal-kvalitetsindikatorkanal (CQICH) - som fører kanalkvalitetsinformasjon CQI for DL-signalkvalitet.

Figur 5 viser også mapping av logikkanaler til transportkanaler og en mapping av transportkanaler til fysiske kanaler. Enkelte av opplinkens transportkanaler og fysiske kanaler skal nå beskrives nærmere nedenfor.

Figur 4 og 5 viser særskilte utforminger av nedlinkens og opplinkens kanaler og som det er angitt til i beskrivelsen nedenfor. Generelt kan et system håndtere et hvilket som helst antall og en hvilken som helst type logikkanaler, transportkanaler og fysiske kanaler for hver enkelt link, for eksempel færre, flere, og/eller forskjellige kanaler enn de kanaler som er listet opp ovenfor. Disse tre typer kanaler kan også mappes på annen måte enn det som er skissert her.

Et brukerutstyr UE kan registrere seg inn i systemet og kan "campe" eller være tilknyttet en betjenende celle når utstyret ikke er i aktiv kommunikasjon. Ved registreringstidspunktet befinner brukerutstyret seg innenfor dekningsområdet av den betjenende celle og dessuten innenfor et anropsområde som dekker den betjenende celle og nærliggende celler. Idet igjen vises til figur 1 fremgår det at den betjenende celle for brukerutstyret UE 120x kan være knutepunktet Node B 110x, og anropsområdet for UE 120x kan innbefatte de sju celler som er avgrenset med en tykk stiplet linje. I avhengighet av konfigurasjonen kan brukerutstyret utføre celleoppdatering når som helst dette utstyr forflytter seg til en ny celle, eller oppdatere anropsområdet når som helst det forflytter seg til et nytt anropsområde.

Figur 6 viser et design for en anropsprosedyre 600 som bruker delte kanaler for anrop. Et brukerutstyr UE kan høre til en betjenende celle og kan aktiveres periodisk for å overvåke eventuelt innkommende anrop, for eksempel som vist på figur 3. Ved et gitt tidspunkt vil den nøyaktige posisjon av brukerutstyret ikke nødvendigvis være kjent, og for eksempel kan dette utstyr da ha forflyttet seg til en ny celle, mens det er i hviletilstand mellom anropsavsnittene, og når systemet således har et anrop for brukerutstyret kan den betjenende celle og andre celler i dette anropsområde for brukerutstyret sende en anropsindikator ("Paging ind") og eventuelt informasjon om brukerutstyrets identifikasjon (UE ID info) til brukerutstyret (trinn 612). Denne informasjon om identifikasjonen fastlegger hvilken identifikasjon brukerutstyret UE som anropes har og kan omfatte en fullstendig identifikasjon eller en delvis slik og/eller annen informasjon. Identifikasjonen kan være en temporær identifikator for et radionettverk (RNTI), en abonnent identifikator (IMSI) for internasjonalt mobilsamband, en MAC ID etc. En RNTI er en unik UE ID for et UE i systemet. Anropsindikatoren og UE-identifikasjonsinformasjonen kan sendes via kanalen SDCCH som beskrevet nedenfor. Den betjenende celle og andre celler i anropsområdet kan også sende en anropsmelding via kanalen DL-SDCH til brukerutstyret UE (trinn 614). Det å sende anropsindikatoren og anropsmeldingen fra samtlige celler i anropsområdet for brukerutstyret UE øker sannsynligheten for at dette utstyr kan motta anropsmeldingen når brukerutstyret posisjon ikke er kjent med sikkerhet.

Cellene kan sende anropsindikatoren og anropsmeldingen på en måte som på forhånd er kjent, slik at brukerutstyret ved mottakingen av indikatoren vil vite hvor anropsmeldingen er sendt fra, via DL-SDCH og hvordan denne skal dekodes. Som et eksempel vil hver anropsindikator som sendes via kanalene SDCCH kunne tilknyttes en anropsmelding som er sendt via DL-SDCH ved bruk av et forhåndsbestemt modulasjons- og kodeskjema (MCS) og forhåndsbestemte PHY-ressurser. I dette tilfellet behøver ingen kontrollinformasjon sendes via kanalen SDCCH for den anropsmelding som er sendt via DL-SDCH, eller alternativt kan kontrollinformasjon sendes via SDCCH for å indikere om og/eller hvordan anropsmeldingen skal gjenopprettes via DL-SDCH.

Brukerutstyret mottar anropsmeldingen fra denne kanal DL-SDCH og kan svare på meldingen ved å utføre en tilfeldig tilgang og sende en overføring via kanalen RACH, trinn 616, idet denne sending kan innbefatte en bekreftelse av meldingen, en informasjon vedrørende kanalkvalitet og som indikerer hvilken kvalitet det er i nedlinken, en anmodning om opplink-PHY-ressurser etc. Generelt vil enhver celle i anropsområdet for utstyret UE kunne motta overføringene via kanalen RACH, i avhengighet av den aktuelle posisjon av utstyret. I en bestemt design kan cellen motta slike overføringer i respons på brukerutstyret og svare dette, slik at denne celle utfører den behandling som er gjennomgått nedenfor. I en annen design kan UE dirigere RACH-sendingen til en bestemt celle, for eksempel ved å bruke en signatur eller en basissekvens som tilsvarer den valgte celle. Den valgte celle vil i så fall utføre behandlingen beskrevet nedenfor dersom den på vellykket måte kan motta over-føringen. Beskrivelsen nedenfor antar at den betjenende celle mottar denne RACH-overføring.

Den betjenende celle mottar overføringen og kan svare ved å sende en tildeling via kanalen SUACH, trinn 618, idet svaret kan innbefatte brukerutstyrets MAC ID, tidsreguleringer for å innstille sendertidsperioden til UE, tildeling av PHY-ressurser for kanalene ACKCH, CQICH og/eller UL-SDCH etc. MAC ID kan tildeles brukerutstyret UE under utvekslingen av det innledende anrop og kan brukes til å identifisere sendingen via kanalen DL-SDCH. Tildelingene i kanalene ACKCH og/eller CQICH kan også ligge implisitt og ikke sendes via SUACH. Som et eksempel kan PHY-ressursene for ACKCH være implisitte for overføringen via DL-SDCH. Brukerutstyret UE kan deretter sende kvalitetsinformasjon i kanalen via CQICH og/eller bekreftelser via ACKCH, trinn 620.

For den nedlinks dataoverføring kan den betjenende celle sende kontrollinformasjon via SDCCH, trinn 622 og kan sende data via DL-SDCH, trinn 624 på normal/regulær måte. Den kontrollinformasjonen som sendes via SDCCH kan omfatte forskjellige typer informasjon, så som blant annet MAC ID for det måloppsatte brukerutstyr UE for dataoverføringen via DL-SDCH, MCS, ressursallokering og overføringstidsintervallet (TTI) for dataoverføringen, etc. Dataoverføringen kan sendes via omsendingen (HARQ) som er av hybridautomatisk type, linktilpasning etc. Med HARQ sender en sender en overføring for en bestemt pakke og kan sende en eller flere omsendinger dersom det er behov for dette, inntil pakken blir dekodet på riktig måte i en mottaker, eller etter at et maksimalt antall omsendinger er sendt, eventuelt etter andre omslutningsbetingelser. HARQ kan bedre påliteligheten av dataoverføringen. Linktilpasningen kan innbefatte ratekontroll, effektregulering etc. Ratekontroll gjelder her valg av et skjema for koding og modulasjon slik at en pakke kan få en ønsket ytelsesmetrikk. Denne metrikk kan kvantiseres ved for eksempel en måloppsatt sannsynlighet for korrekt dekoding etter et måloppsatt antall omsendinger er utført ved hjelp av HARQ. Effektregulering gjelder regulering av sendereffekten for å oppnå en måloppsatt signalkvalitet på mottakersiden, samtidig med at man reduserer sendereffekten og interferensen. Den betjenende celle kan bruke kanalkvalitetsinformasjonen som er mottatt i trinn 620 i skjemaet, til linktilpasning og kan velge en MCS og/eller et sendereffektnivå som er basert på den mottatte informasjon.

I den design som er illustrert på fig. 6 håndteres anropingen ved bruk av en delt kontrollkanal, og en delt datakanal som begge deles av brukerutstyret UE og også brukes for forskjellige typer data. Som et eksempel kan kanalen DL.-SDCH føre brukertrafikkdata (DTCH) og brukerkontrollinformasjon (DCCH) for bestemte brukerutstyr UE, kringkastingsdata (MTCH) og loingkastmgskontrollinformasjon (MCCH) for flere brukerutstyr UE etc. Denne design unngår bruk av en separat anropsindikatorkanal (PICH) og en separat anropskanal (PCH) for å få håndtert eller for å støtte anropingen. Bruk av en delt kontroll- og datakanal eller flere for anropingen kan gi visse fordeler så som for eksempel enklere implementering i brukerutstyret UE og/eller cellene, bedret utnyttelse av PHY-ressursene ved multipleksing, ingen fast overhead eller overordnet del (så som for en anropsindikatorkanal som brukes i W-CDMA og cdma2000) etc.

Fig. 7 viser en design av en anropsprosedyre 700 som sender en anropsmelding fra en bestemt celle. Et brukerutstyr UE kan være lokalisert i en betjenende celle og kan aktiveres periodisk for overvåking etter eventuelle anrop, og dersom et system skulle ha et slikt for utstyret sender den betjenende celle og andre celler i anropsområdet for brukerutstyret UE en anropsindikator og eventuell UE-identifikasjonsinformasjon via kanalen SDCCH til brukerutstyret, trinn 712. Dette utstyr mottar anropsindikatoren og kan svare på den ved å utføre tilfeldig tilgang og sende en overføring via kanalen RACH, trinn 714. RACH-overføringen kan innbefatte en bekreftelse for anropsindikatoren, kanalkvahtetsinformasjon og/eller annen informasjon. RACH-overføringen kan videre (eller kan ikke) innbefatte en anmodning om opplinks PHY-ressurser via kanal UL-SDCH. RACH-overføringen tjener til å gi bekreftelsesmottaking av anropsindikatoren og komme frem med den aktuelle posisjon av utstyret UE. Særskilt kan denne posisjon for brukerutstyret UE fastslås basert på cellen(e) som mottar RACH-overføringen. Generelt vil en hvilken som helst celle i anropsområdet kunne motta denne overføring, og den celle som faktisk mottar overføringen eller den celle som er valgt av brukerutstyret kan da gi et svar til dette. Følgende beskrivelse antar at den betjenende celle mottar denne RACH-overføring.

Den betjenende celle svarer på RACH-overføringen ved å sende en tildeling via SUACH, trinn 716, og denne sending kan innbefatte brukerutstyret MAC ID, tidsregulering for brukerutstyret, tildeling av PHY-ressurser for kanalen ACKCH og/eller CQICH, og annet. Den identifikasjon MAC ID som sendes i trinn 716 kan brukes som identifikasjon for brukerutstyret under dettes aktive tilstand. Identifikasjonen i trinn 712 kan utledes fra RNTI eller IMSI og kan brukes UE ID i også hviletilstand. ACK og/eller CQI-tildelingen kan også være implisitt og behøver ikke sendes via kanalen SUACH. Brukerutstyret UE kan deretter sende kanalkvalitetsinformasjon via kanalen CQICH, trinn 718, men dette trinn kan utelates, for eksempel dersom denne informasjon i stedet sendes via RACH i trinn 714. Den betjenende celle kan bruke kanalkvalitetsinformasjonen til linktilpasning og kan velge en sentral MCS og/eller et bestemt sendereffektnivå for overføringen til brukerutstyret, basert på den mottatte informasjon. Den betjenende celle sender kontrollinformasjon via SDCCH, trinn 720 og en anropsmelding via DL-SDCH til brukerutstyret UE, trinn 722, og denne celle kan sende anropsmeldingen på samme måte som andre typer data sendt via kanalen DL-SDCH. Kontrollinformasjonen kan indikere hvor og/eller hvordan anropsmeldingene sendt via DL-SDCH. Brukerutstyret kan sende kanalkvalitetsinformasjon via CQICH og/eller en bekreftelse via ACKCH for anropsmeldingen, trinn724, og den betjenende celle kan sende en eller flere omsendinger for anropsmeldingen, dersom det er behov for det, via kanalen DL-SDCH inntil denne melding er korrekt dekodet av brukerutstyret, trinn 726.

Den utforming som er vist på fig. 7 har forskjellige ønskelige trekk. For det første håndteres anropingen ved bruk av delte kontroll- og datakanaler, tilsvarende utformingen vist på fig. 6. Dernest er det bare en mindre mengde informasjon (så som bare anropsindikatoren) som sendes fra samtlige celler i anropsområdet for brukerutstyret UE, og anropsmeldingen blir sendt fra en enkelt celle som kan betjene dette utstyr. Dette kan i meget stor grad redusere bruken av PHY-ressurser for anrop. For det tredje kan anropsmeldingen sendes på en effektiv måte ved bruk av trekk som er tilgjengelige for normal dataoverføring, så som HARQ og linktilpasning. Dette kan ytterligere redusere bruken av PHY-ressurser som trengs for å sende anropsmeldingen. Særskilt kan anropsmeldingen sendes ved hjelp av en sentral MCS og/eller ved et sendereffektnivå som kan velges ut fra kanalsituasjonen for bruker utstyret, i stedet for basert på den verst tenkelige kanalsituasjon for samtlige brukerutstyr UE.

Fig. 6 og 7 viser særskilte utforminger for to anropsprosedyrer som bruker transportkanalene og de fysiske kanaler som er beskrevet ovenfor. Anropsindikatorer og anropsmeldinger kan også sendes på andre måter og/eller ved bruk av andre transportkanaler og fysiske kanaler, og på fig. 6 kan for eksempel den første overføring av en anropsmelding sendes via kanalen DL-SDCH samtidig med at en anropsindikator sendes via et SDCCH. En eller flere omsendinger av anropsmeldingen kan deretter etter behov sendes. Et annet eksempel på fig. 7 viser at anropsindikatorer kan sendes via en anropsindikatorkanal fra samtlige celler i et anropsområde, og anropsmeldinger kan da sendes via en delt datakanal fra en enkelt celle. Andre utforminger for anrop og anropsprosedyrer kan også implementeres.

Brukerutstyret kan mappes til anropsavsnitt på forskjellig vis, og i en bestemt utforming mappes brukerutstyret til bestemte anropsavsnitt, dvs. basert på en sammenblanding av deres UE ID. Forskjellige brukerutstyr kan mappes på tilfeldig eller nesten tilfeldig måte til forskjellige tidsintervaller i overføringstidslinjen. Hvert brukerutstyr kan aktiveres før det tildelte anropsavsnitt og starte overvåking av anropsindikatorer. En eller flere kanaler SDCCH kan da brukes til å sende slike indikatorer. Dersom flere slike kanaler er tilgjengelige kan brukerutstyret mappes til forskjellige kanaler av denne type, for eksempel basert på deres identifikasjon UE ID. I dette tilfellet kan et anropsavsnitt for et brukerutstyr tilsvare en bestemt kanal SDCCH i et bestemt tidsintervall. Generelt kan det enkelte brukerutstyr UE spres i forhold til de enkelte kanaler SDCCH både i tid og/eller i forhold til forskjellige PHY-ressurser, innenfor samme tid. Et mål med spredningen er da å få brukerutstyr med samme minst signifikante bitdel (LSB) av brukerutstyrets identifikasjon til å spres over forskjellige kanaler SDCCH slik at en anropsindikator ved et gitt tidspunkt kan målesette et enkelt brukerutstyr UE eller et mindre antall slike.

Informasjon om UE-identifikasjonen kan sendes med en anropsindikator for å identifisere hvilket brukerutstyr som blir anropt. I en bestemt utforming kan denne informasjon omfatte komplett identifikasjon UE ID, dvs. komplett RNTI etc. Denne utforming tillater at hvert brukerutstyr kan bestemme uten tvetydighet om en anropsindikator er sendt for dette brukerutstyr eller ikke, og utformingen kan brukes for anropsprosedyrene som er illustrerte på fig.6 og 7.

I en annen design omfatter informasjonen om UE-identiifkasjonen en del av identifikasjonen UE ID, så som et forhåndsbestemt antall LSB for UE ID, så som RNTI. Generelt vil en hvilken som helst del av UE ID og et hvilket som helst antall bit kunne brukes for den partielle UE ID. LSB kan være mer tilfeldige enn de mest signifikante bit (MSB) og kan brukes for den delvise UE ID. Antallet bit som brukes kan være en fast verdi eller den kan være konfigurerbar og kan være avhengig av antallet bit som er tilgjengelige via kanalen SDCCH for UE-identifikasjonsinformasjonen. Denne design reduserer antallet bit som skal sendes for UE-identifikasjonsinformasjonen. De enkelte brukerutstyr UE kan mappes til anropsavsnitt slik at intet brukerutstyr med samme delvise UE ID blir mappet til samme avsnitt. I dette tilfellet vil samtlige brukerutstyr som mappes til hvert anropsavsnitt kunne identifiseres unikt basert på deres partielle UE ID, og en slik mapping sikrer at den partielle UE ID som sendes i avsnittet på entydig måte kan identifisere det brukerutstyr UE som blir anropt. Mappingen av brukerutstyret til anropsavsnitt kan foregå på forskjellig måte, for eksempel kan man bruke en spredefunksjon for mappingen til avsnittene, basert på brukerutstyrets identifikasjon, men det unngås likevel mapping av to brukerutstyr med samme delvise UE ID til samme anropsavsnitt. Denne design kan også brukes for anropsprosedyrene illustrert på fig. 6 og 7.

Sending av UE-identifikasjonsinformasjonen sammen med anropsindikatorer kan gi visse fordeler, for eksempel kan brukerutstyret raskt finne ut om anropsmeldinger er sendt til dem, basert på denne informasjon og kan gå i hvilestilling med en gang dersom ikke noe er sendt, uten å måtte dekode innholdet i datakanalen for slike anropsmeldinger. For den design som er illustrert på fig. 7 er det bare de brukerutstyr som det er kjent anropsinformasjon til (i stedet for samtlige brukerutstyr UE) som vil gi respons overfor innholdet i kanalen RACH, og dette reduserer mengden opplinksignalering for anrop.

Anropsindikatorer kan sendes på forskjellig vis, og i en bestemt design kan en slik indikator eksplisitt sendes via et angitt felt. En bit kan for eksempel allokeres i hvert anropsavsnitt og kan settes til enten (1) for å indikere at det sendes en anropsindikator, eller (0) for å indikere at ingen slik er sendt. Hvert brukerutstyr kan sikre om en indikator er sendt ved å kontrollere denne bit. I en annen design kan en anropsindikator eksplisitt sendes ved hjelp av en særskilt indeks eller verdi for et angitt felt, idet kontrollinformasjonen for hver sending via kanalen DL-SDCH da for eksempel kan innbefatte et felt som formidler den datatype som sendes i overføringen. En særskilt indeks kan tildeles for anropingen, og feltet kan settes til denne indeks så snart en anropsmelding sendes. I nok en design sendes en anropsindikator implisitt, og en slik implisitt signalering av anropsindikatoren kan oppnås på forskjellig måte.

Fig. 8 viser en design eller utforming 800 for implisitt sending av en anropsindikator, og der mottar en generator 810 for syklisk redundansekontroll (CRC) kontrollinformasjon for kanalen DL-SDCH og genererer en CRC-verdi. En maskeringsenhet 812 maskerer (ved hjelp av scrambling) CRC-verdien med en anropsidentifikasjon og fremkommer derved med en maskert CRC-verdi. Anropsidentifikasjonen er en særskilt sekvens som brukes for anropingen og er kjent av både cellene og brukerutstyret. Kontrollinformasjonen og den maskerte CRC-verdi sendes via kanalen SDCCH, og anropsindikatoren sendes implisitt via denne maskerte CRC-verdi.

Fig. 9 viser en utforming 900 for gjenoppretting av en implisitt anropsindikator. Kontrollinformasjonen og den maskerte CRC-verdi mottas via kanalen SDCCH, og en CRC-generator 910 genererer en CRV-verdi basert på den mottatte kontrollinformasjon og frembringer en generert CRC-verdi. En avmaskingsenhet 912 avmasker (i dette tilfellet ved å gjøre om scrambling) den maskerte CRC-verdi med samme anropsidentifikasjon som ble brukt av cellen og frembringer derved en mottatt CRC-verdi. En sammenlikningsenhet (komparator) 914 sammenlikner den genererte CRC-verdi med den mottatte tilsvarende verdi og indikerer om en anropsindikator er sendt dersom det foreligger overensstemmelse.

En implisitt anropsindikator kan sendes slik det er illustrert på fig. 6 ved maskering av kontrollinformasjonen eller CRC-verdien som sendes via kanalen SDCCH for den anropsmelding som sendes via DL SDCH. Hvert brukerutstyr UE kan avmaske kontrollinformasjonen eller CRC-verdien for å få bestemt om en anropsindikator er sendt eller ikke. Annen informasjon kan også maskeres, og i ethvert tilfelle behøver ikke noen ytterligere PHY-ressurser brukes for å sende den implisitte anropsindikator.

Fig. 10 viser en design for en prosess 1000 som utføres av en celle for anrop av et brukerutstyr UE. Cellen sender først en anropsindikator til ustyret (så som via en delt kontrollkanal), blokk 1012 og kan dessuten sende UE-identifikasjonsinformasjon sammen med denne indikator. Informasjonen kan identifisere brukerutstyret som den mottaker anropsindikatoren er ment til og kan omfatte hele eller en del av en UE-identifikator som på unik måte identifiserer utstyret. Cellen overvåker (så som i en kanal for tilfeldig tilgang) for å motta en bekreftelse av den utsendte anropsindikator, fra UE, blokk 1014 og kan da forsikre seg om at den selv er utpekt til å betjene brukerustyret UE, basert på mottakingen av en slik bekreftelse.

Cellen sender en anropsmelding til brukerutstyret (så som via en delt datakanal) dersom denne bekreftelse for anropsindikatoren er mottatt fra utstyret, blokk 1016. Cellen kan sende en tildeling av opplinkressurser til brukerutstyret, som kan bruke disse ressurser til å sende tilbakemeldingsinformasjon for nedlinkoverføring av anropsmeldingen. Cellen kan motta kanalla^alitetsinformasjon fra brukerutstyret og kan bruke denne informasjon til å sende anropsmeldingen via en linktilpasning og/eller HARQ. Cellen kan velge et skjema for modulasjon og koding og/eller en bestemt sendereffekt basert på den mottatte informasjon vedrørende kanalkvalitet og kan dessuten sende anropsmeldingen i samsvar med dette valgte skjema og/eller den valgte sendereffekt, til brukerutstyret UE. Cellen kan sende en overføring av anropsmeldingen til brukerutstyret og dessuten en omsending av denne melding dersom en bekreftelse ikke mottas. Anropsindikatoren kan sendes fra flere celler til brukerutstyret, og anropsmelingen kan sendes fra en enkelt celle til brukerutstyret UE. Fig. 11 viser et apparat 1100 for anroping av et brukerutstyr UE. Apparatet omfatter midler for å sende en anropsindikator til brukerutstyret (en modul 1112), midler for overvåking for å eventuelt motta en bekreftelse for anropsindikatoren, fra brukerutstyret (modul 1114) og midler for å sende en anropsmelding til brukerutstyret dersom denne bekreftelse for anropsindikatoren mottas fra dette (modul 1116). Modulene 1112, 1114 og 1116 kan omfatte prosessorer, elektronikkretser, maskinvareenheter, elektronikkomponenter, logikkretser, lagre etc, eller en kombinasjon av slike virkemidler. Fig. 12 viser en design over en prosess 1200 utført av et brukerutstyr UE for å motta et anrop. Brukerutstyret mottar en anropsindikator bestemt for utstyret selv, så som via en delt kontrollkanal, blokk 1212 og kan dessuten motta identifikasjonsinformasjon for brukerutstyret selv, (så som en hel eller en del av UE ID) med anropsindikatoren og kan sikre at anropsindikatoren er for dette brukerutstyr, basert på identifikasjonsinformasjonen. Brukerutstyret sender en bekreftelse for anropsindikatoren, for eksempel via en aksesskanal for tilfeldig aksess, blokk 1214, og deretter mottar brukerutstyret en anmodningsmelding for seg selv, så som via en delt datakanal, blokk 1216. Brukerutstyret kan sende kanalkvalitetsinformasjon og kan behandle anropsmeldingen i samsvar med et bestemt system for modulasjon og koding og basert på denne informasjon vedrørende kanalkvalitet. Brukerutstyret UE kan også motta en overføring og eventuelt en eller flere omsendinger for den aktuelle anropsmelding. Fig. 13 viser et apparat 1300 for mottaking av et anrop. Apparatet 1300 omfatter midler for å motta en anropsindikator for et brukerutstyr (modul 1312), midler for å sende en bekreftelse for denne indikator, modul 1314, og midler for å motta en anropsmelding for brukerutstyret, modul 1316. Disse moduler kan omfatte prosessorer, elektronikkenheter og -kretser, maskinvareenheter og -kretser, elektronikkomponenter, logikkretser, lagre etc, eller enhver type kombinasjon av slike elementer og kretser. Fig. 14 viser en utforming av en prosess 1400 utført av en celle for anrop av et brukerutstyr UE. Cellen sender en anropsindikator via en delt kontrollkanal, til brukerutstyret, blokk 1412 og deretter en anropsmelding via en delt datakanal, til brukerutstyret, blokk 1414. Deretter kan cellen sende UE-identifikasjonsinformasjon sammen med anropsindikatoren for å identifisere brukerutstyret som en tiltenkt mottaker av anropsindikatoren. Den delte kontrollkanal kan føre kontrollinformasjon for den delte datakanal, og sistnevnte kan føre data for forskjellig brukerutstyr og/eller forskjellige typer data. Anropsindikatoren og -meldingen kan sendes fra flere celler til brukerutstyret, for eksempel som vist på fig. 6, eller alternativt kan anrops indikatoren sendes fra flere celler til brukerutstyret, mens anropsmeldingen kan sendes fra en enkelt celle til brukerutstyret, så som for eksempel vist på fig. 7. Fig. 15 viser et apparat 1500 for anroping av et brukerutstyr og dette apparat omfatter midler for å sende en anropsindikator via en delt kontrollkanal til brukerutstyret, modul 1512 og midler for å sende en anropsmelding via en delt datakanal til samme utstyr, modul 1514. Modulene 1512 og 1514 kan omfatte prosessorer, elektronikkenheter, maskinvareenheter, elektronikkomponenter, logikkretser, lagre etc. som ovenfor, eller en kombinasjon. Fig. 16 viser en utforming av en prosess 1600 for utførelse av en celle og/eller en systemkontroller for anrop. Hvert brukerutstyr er her tilordnet: 1) en brukerutstyrsidentifikasjon UE ID som på unik måte identifiserer det aktuelle brukerutstyr UE, og 2) en partiell UE ID som er utledet basert på den komplette UE ID. Disse UE ID kan være av typen MAC ID eller andre brukemtstyrspesifikke identifikaj soner. De enkelte brukerutstyr mappes til det som her har kalt anropsavsnitt ("paging occasions") basert på deres identifikasjon, slik at brukerutstyr med samme partielle UE ID mappes til forskjellige avsnitt, blokk 1612. En anropsindikator og en partiell UE ID for et mottakerbrukerutstyr sendes i et anropsavsnitt for det mottakende brukerutstyr UE, blokk 1614, og den partielle UE ID for dette utstyr kan da bestemmes basert på et forhåndsbestemt antall LSB for UE ID for det mottakende brukerutstyr UE. Fig. 17 viser et apparat 1700 for anrop, og dette apparat omfatter midler for mapping av brukerutstyr UE til anropsavsnitt basert på deres UE ID slik at brukerutstyr med samme delvise UE ID blir mappet til forskjellige avsnitt, modul 1712, og midler for å sende en anropsindikator og en partiell UE ID for et mottakende brukerutstyr UE i et anropsavsnitt for dette ustyr, modul 1714. Disse moduler kan omfatte prosessorer, elektronikkenheter eller -innretninger eller -kretser, maskinvareenheter og liknende, elektronikkomponenter, logikkretser, lagre etc, eller en hvilken som helst kombinasjon av slike virkemidler. Fig. 18 viser en design over en prosess 1800 for å sende en implisitt anropsindikator. En celle maskerer informasjon ved hjelp av en anropsidentifikasjon for å komme frem til maskert informasjon, blokk 1812, og deretter sendes denne informasjon for å formidle den og implisitt formidle en anropsindikator, blokk 1814. Den informasjon som skal maskeres kan være kontroll/styreinformasjon som er sendt via en delt datakanal eller en eller annen type informasjon. Cellen kan maskere og sende informasjonen ved å generere en CRC-verdi som brukes som den informasjon som skal maskeres, maskering av CRC-verdien med anropsidentifikasjonen for å generere en maskert CRC-verdi og sending av den maskerte CRC-verdi. Fig. 19 viser et apparat 1900 for sending av en implittanropsindikator, og dette apparat innbefatter midler for maskering av informasjon ved hjelp av en anrops-

identifikasjon for å komme frem til slik maskert informasjon, modul 1912, og midler for å sende den maskerte informasjon for å formidle denne og implisitt formidle en anropsindikator, modul 1914. Disse moduler 1912 og 1914 kan omfatte prosessorer, elektronikkenheter, maskinvareenheter, elektronikkomponenter, logikkretser, lagre etc., akkurat som i siste del av avsnittet som gjelder fig. 17, eller enda en kombinasjon av slikt.

Fig. 20 viser et blokkskjema over en design av et enkelt brukerutstyr UE 120, en enkelt Node B 110 og en systemkontroller/styreenhet 130 slik det er illustrert på fig. 1. I senderretningen behandles data og signalering som skal sendes fra brukerutstyret UE 120 (formatering, koding og innfelling) ved hjelp av en koder 2012 og behandles videre (så som moduleres, kanaliseres og omordnes (scrambles)) ved hjelp av en modulator 2014 for å generere utgående sekvenser, her benevnt "chips". En sender 2022 behandler (så som omvandler til analog, filtrerer, forsterker og frekvens-opptransponerer) disse utgående sekvenser og genererer et opplinksignal som deretter sendes via en antenne 2024. I mottakerretningen blir nedlinksignaler som sendes fra knutepunktets Node B 110 og andre slike knutepunkt mottatt via antennen 2024. En mottaker 2026 behandler (så som filtrerer, forsterker, frekvensnedtransponerer og digitaliserer) det mottatte signal fra antennen og danner derved sampler. En demodulator 2016 behandler (så som avscrambler, kanaliserer og demodulerer) disse sampler og frembringer derved symbolestimater. En dekoder 2018 behandler videre (så som avinnfeller og dekoder) disse symbolestimater og frembringer derved dekodete data. Koderen 2012, modulatoren 2014, demodulatoren 2016 og dekoderen 2018 kan være implementert ved hjelp av en modemprosessor 2010, og disse enheter utfører behandling eller prosessering i samsvar med den radioteknologi som brukes av det trådløse kommunikasjonssystem.

En kontroller/prosessor 2030 leder driften av de enkelte enheter i brukerutstyret UE 120 og kan utføre en prosess 1200 som illustrert på fig. 12 og/eller andre prosesser, for å motta anrop. Et lager type 32 lagrer programkoder og data for brukerutstyret.

Knutepunktet Node B 110 innbefatter en sender/mottaker 2038, en prosessor/ kontroller 2040, et lager 2042 og en kommunikasjonsenhet 2044. Sender/mottakeren 2038 sørger for radiokommunikasjon med brukerutstyret 120 og annet brukerutstyr. Prosessoren/kontrolleren 2040 utfører forskjellige funksjoner for kommunikasjon med og anrop av brukerutstyret og kan implementere en prosess 2000 slik som den som er illustrert på fig. 10, prosessen 1400 på fig. 14, prosessen 1600 på fig. 16, prosessen 1800 på fig. 18 og/eller andre prosesser. Lageret 2042 lagrer programkoder og data for knutepunktet Node B 110. Kommunikasjonsenheten 2044 letter kommunikasjonen med systemkontrolleren 130.

Systemkontrolleren 130 omfatter en prosessor/kontroller 2050, et lager 2052 og en kommunikasjonsenhet 2054 og utfører forskjellige funksjoner for å støtte/sørge for kommunikasjonen og anropingen for de enkelte brukerutstyr UE, så som å bestemme hvilke celler som ligger i anropsområdet for brukerutstyret UE 120 og sende anropsindikatorer og anropsmeldinger til disse celler. Prosessoren/kontrolleren 2050 kan implementere prosessen 1600 på fig. 16 og/eller andre prosesser. Lageret 2052 lagrer programkoder og data for systemkontrolleren 130, og kommunikasjonsenheten 2054 letter kommunikasjonen med Node B 110.

Den anropsteknikk som her er beskrevet kan implementeres på forskjellig vis, for eksempel kan disse teknikker implementeres ved hjelp av maskinvare, fastvare, programvare, eller en kombinasjon av slike virkemidler. For en maskinvareimplemen-tering kan prosesserings- eller behandlingsenhetene som brukes til å støtte/sørge for anropingen i et brukerutstyr UE, et knutepunkt Node B eller en systemkontroller implementeres innenfor en eller flere anvendelsesspesifikke integrerte kretser (ASIC), digitalsignalprosessorer (DSP), innretninger eller enheter for digitalsignalprosessering (DSPD), programmerbare logikkenheter (PLD), feltprogrammerbare protarrayer (FPGA), prosessorer, kontrollere eller styreenheter, mikrokontrollere, mikro-prosessorer, elektronikkretser eller -enheter, andre elektronikkenheter utformet for å få utført de funksjoner som er beskrevet her, eller en kombinasjon av slike elementer.

For implementeringen ved hjelp av fastvare og/eller programvare kan anropsteknikkene innebære bruk av moduler (så som prosedyrer, funksjoner etc.) som ut-fører de funksjoner som er beskrevet her. Fastvaren og/eller programvaren har koder som kan ligge lagret i et lager (så som et lager 2032, 2042 eller 2052 vist på fig. 20) og kan utføres/kjøres ved hjelp av en prosessor (så som prosessoren 2030, 2040 eller 2050). Lageret kan være implementert i selve prosessoren eller eksternt i forhold til denne.

Beskrivelsen ovenfor av dette konsept (oppfinnelsen) er lagt opp slik at enhver person som er bevandret i dette fagområdet vil kunne lage eller bruke det hele. Ulike modifikasjoner vil imidlertid kunne være åpenbare for fagfolk, og hoved-prinsippene som her er gjennomgått kan også da brukes i andre varianter, uten at dette sprenger oppfinnelsens ramme. Således er denne ikke ment å være begrenset til de eksempler som er gjennomgått i beskrivelsen, men skal innrømmes videst mulig om-fang, i samsvar med de prinsipper og de nye trekk som her er gjennomgått, under fomtsetning av at det hele dekkes av patentkravenes ordlyd.

Claims (8)

1 Fremgangsmåte som omfatter: • å avbilde (1612) brukerutstyr UE (120) på anropstilfeller basert på UE-identifikator-ID-er slik at UE-er med samme partielle UE-ID avbildes på ulike anropstilfeller; og • å sende (1614) en anropsindikator og en partiell UE-ID for et mottaker-UE ved et anropstilfelle for mottaker-UE-et.

2 Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat hver UE (120) er knyttet til et UE-ID som entydig identifiserer UE-et og en partiell UE-ID som er avledet basert på UE-ID-en.

3 Fremgangsmåte ifølge krav 1, som videre omfatter: å bestemme den partielle UE-ID for mottaker-UE-et basert på et forhåndsbestemt antall minst signifikante bit LSB-er av et UE-ID for mottaker-UE-et.

4 Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat UE-ID-ene er RNTI-er ('Radio Network Temporary Identifier'), IMSI-er ('International Mobile Subscriber Identifier') eller MAC-ID-er ('Medium Access Control').

5 Anordning som omfatter: minst én prosessor (1712, 1714; 2040; 2050) utformet til • å avbilde brukerutstyr UE på anropstilfeller basert på UE identifikator-ID-er slik at UE-er med samme partielle UE-ID avbildes på ulike anropstilfeller; og • å sende en anropsindikator og en partiell UE-ID for et mottaker-UE ved et anrops tilfelle for mottaker-UE-et; og et minne (2042; 2052) koblet til den minst ene prosessoren.

6 Anordningen ifølge krav 5,karakterisert vedat hver UE er knyttet til et UE-ID som entydig identifiserer UE-et og en partiell UE-ID som er avledet basert på UE-ID-en.

7 Anordningen ifølge krav 5,karakterisert vedat den minst ene prosessoren er utformet til å bestemme den partielle UE-ID for mottaker-UE-et basert på et forhåndsbestemt antall minst signifikante bit LSBs av et UE-ID for mottaker-UE-et.

8 Anordningen ifølge krav 5,karakterisert vedat UE-ID-ene er RNTI-er ('Radio Network Temporary Identifier'), IMSI-er ('International Mobile Subscriber Identifier') eller MAC-ID-er ('Medium Access Control').