NO326894B1 - Fremgangsmater for okning av produksjonsfluidstrommene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av en polysakkaridholdig filterkake eller polysakkaridholdig odeleggende fluid. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåter for å øke produksjonsfluid-strømmene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av en polysakkaridholdig filterkake eller et polysakkaridholdig ødeleggende fluid ved anvendelse av en enzymbehandling for å bryte ned den polysakkaridholdige filterkake eller det polysakkaridholdige ødeleggende fluid.

Filterkaker eller tetningsplugger dannes under forskjellige fremgangsmåter som utføres i en brønnboring. Filterkaker er sammensatt av utfellinger, så som silikater dannet fra boreslam, eller rester dannet etter anvendelsen av polymerholdige gelerbare fluider. Resten kan inneholde enten polyakrylamid eller polysakkarider, avhengig av den anvendte polymeren. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen vedrører polysakkaridrester, spesielt filterkaker.

Under hydraulisk frakturering, en type brønnboringsprosedyre, injiseres et sand-holdig fluid i en brønnboring under høyt trykk. Når det naturlige reservoartrykket er overskredet initierer fraktureringsfluidet en fraktur i formasjonen som generelt fortsetter å vokse under pumping. Behandlingsutførelsen krever generelt at fluidet når maksimal viskositet når det trer inn i frakturen, hvilket påvirker frakturlengden og bredden. Viskositeten oppnås normalt ved gelering av egnede polymerer, så som et egnet polysakkarid, og som er kjent som frakturerende geler. Det gelerte fluidet kan være ledsaget av et proppemiddel som resulterer i plassering av proppemiddelet i frakturen som derved er dannet. Proppemiddelet forblir i den produserte frakturen for å forhindre fullstendig lukning av frakturen og for å danne en ledende kanal, som strekker seg fra brønnboringen inn i formasjonen som behandles når f rakturfluidet utvinnes. Proppemidler innbefatter en lang rekke materialer og kan være belagt med harpikser. Gelfluidene kan også inneholde andre konvensjonelle additiver som er vanlige for brønnbehandlingsindustrien, så som overflateaktive midler og lignende.

US 2,681,704 beskriver en fremgangsmåte for å frakturere formasjoner som omfatter å injisere en viskøs gel eller væske inn i en formasjon ved høyt trykk, og deretter å konvertere den viskøse væske eller gel til en hovedsakelig mindre viskøs væske slik at væsken kan fjernes. Denne konvertering av den viskøse væske eller gel til en mindre viskøs væske gjennomføres ved å anvende en enzymgelbryter. I denne referansen blir enzymet tilsatt til gelen før gelen introduseres i brønnen. Enzymet er derfor allerede blandet med gel-matriksen. Alternativt kan gelen i permeable frakturerte formasjoner fortrenges av en enzym-løsning ved å pumpe enzymløsningen inn bak gelen.

Iblant må produksjonen fra brønnboringsoperasjoner opphøre temporært for å utføre hjelpeprosedyrer, betegnet overhalingsoperasjoner. Anvendelsen av temporært blokkerende geler, også dannet ved gelering av egnede polysakkarider, gir en relativt ugjennomtrengelig barriere over produksjonsformasjonen.

Ved avslutningen av frakturerings— eller pverhalingsoperasjonene nedbrytes gelene og fluidene utvinnes. Utvinningen av frakturerende og blokkerende gelfluider oppnås ved å redusere viskositeten av fluidet til en lav verdi, slik at det flyter naturlig fra formasjonen under virkningen av formasjonsfluider og trykk. Viskositetsreduksjonen eller omdanningen betegnes som "brytning".

US 5,126,051 beskriver en fremgangsmåte for å rense opp boreslam fra et bore-hull og fra rundt en brønnflate. Boreslammet dekomponeres ved å blande inn ett eller flere enzymer med slammet for selektivt nedbryte én eller flere polymere organiske viskositetsøkere som er i slammet.

Polysakkarider har andre anvendelser innenfor oljeindustrien. For eksempel fortykker polysakkarider fluider og kontrollerer fluidtap. andre typer polysakkarider anvendes med proppemidler, så som sand-kontroll-fluider og kompletterings-fluider.

Filterkaker dannes imidlertid ofte under disse fremgangsmåtene. En filterkake er en sterk, tett, praktisk talt vannuoppløselig rest som reduserer permeabiliteten av formasjonen. Konsentrasjonen av polysakkarid i en filterkake er større enn den normale polysakkaridkonsentrasjonen i et fraktureringsfluid, f.eks. 480 pund pr.. tusen (ppt) mot 40 ppt. Se S.P.E. publikasjon nr. 21497.

Filterkaker dannes på en rekke måter. Når f .eks. gelfluidene pumpes inn i undergrunnsformasjonen kan fluid lekke inn i formasjonsmatriksen, gjennom

porerommene i bergarten. Porene virker som filtere, som tillater fluidet å lekke inn i bergartsmatriksen, mens gelen filtreres ut. Et lag av den filtrerte gelen avsettes på overflaten av matriksen og plugger igjen formasjonen. Ufullstendig gelnedbrytning er et annet eksempel.

Filterkaken interfererer med fremstillingen fra formasjonen ved å redusere utbyttet av hydrokarboner. Filterkaken fyller porene i bergartmatriksen og forhindrer strømmen av fluider fra matriksen. Når en fraktur lukkes ved avslutningen av behandlingen kan lukningen tvinge den gjenværende filterkaken inn i proppe-middelsjiktet og nærliggende strømningskanaler. Filterkaken kan da plugge igjen strømningskanalene, derved reduseres strømmen av hydrokarboner under produksjon.

Selv om noen polysakkarider ikke danner filterkaker, skaper viskositeten av disse fluidene ødeleggende betingelser analogt de som finnes med filterkaker. Derfor kan betegnelsen "filterkake" når den benyttes om en generisk term i foreliggende beskrivelse også referere til disse tilstandene.

Permeabiliteten av formasjonen kan bedømmes i laboratoriet. En fremgangsmåte for å bedømme permeabiliteten måler strømmen av et fluid gjennom en ødelagt formasjonsprøve ved en gitt hastighet og et gitt trykk. For eksempel gjenvinner en fullstendig nedbrutt filterkake mer enn ca. 95 % av den innledende permeabiliteten av en formasjonsprøve ved å anvende en skade-permeabilitetstest, mens en gjenplugget formasjon har ca. 30 % av den innledende permeabiliteten, avhengig av fluidet, kjernen og tilstandene. En andre fremgangsmåte bestemmer den bevarte konduktiviteten av formasjonen. En gjenplugget formasjon har en bevart konduktivitet på mindre enn 10 %, avhengig av betingelsene.

Derfor er fjerning av filterkaken nødvendig for å øke strømmen av produksjons-fluider fra formasjonen. Siden filterkaken er tett og praktisk talt uoppløselig i vandige fluider kan den ikke bare spyles ut av formasjonen. Fjerning av filterkaken krever en viss ytterligere behandling. Vanlige oksidasjonsmidler, f.eks. persulfater, anvendes ofte for å fjerne filterkake. Oksidasjonsmidlene er imidlertid ineffektive ved lav temperatur varierende fra romtemperatur til 55°C. I dette temperaturområdet er oksidasjonsmidlene stabile og undergår ikke lett homolytisk spaltning for å initiere nedbrytningen av filterkaken. Spaltning oppnås typisk ved lave temperaturer bare ved å anvende høye konsentrasjoner av oksidasjonsmidler. Høye oksidasjonsmiddelkonsentrasjoner er ofte dårlige oppløselige under behandlingsbetingelsene.

Reaksjoner med vanlige oksidasjonsmidler er imidlertid vanskelige å kontrollere. Vanlige oksidasjonsmidler bryter polysakkarider til ikke-spesifikke enheter, som skaper en filterkake som består av en blanding av monosakkarid-, disakkarid— og polysakkaridfragmenter, så vel som andre forskjellige fragmenter. Vanlige oksidasjonsmidler reagerer med andre ting enn gelfragmentene. Oksidasjonsmidler kan reagere med jern som finnes i formasjonen, idet det fremstilles jernoksider som utfelles og skader formasjonen, og som dermed nedsetter permeabiliteten. Oksidasjonsmidler kan også reagere ikke-spesifikt med andre materialer anvendt innen oljeindustrien, f.eks. rør, foringer og harpiksbelagte proppemidler.

Oksidasjonsmidler kan bryte ned eventuelle etterfølgende geler anvendt i formasjonen. Dersom oksidasjonsmidlene ikke fjernes fullstendig eller inaktiveres, kan de for tidlig bryte den nye gelen. Derfor må oksidasjonsmidler fjernes fullstendig eller inaktiveres før noen etterfølgende innføring av en annen gel i undergrunnsformasjonen.

For fullstendig å fjerne filterkaken etter behandling med oksidasjonsmidler kan ytterligere behandling være påkrevet. Et ekstra syrehydrolysetrinn kan være nødvendig for å fjerne gjenværende rest. Behandling med en syre, f.eks. saltsyre, øker fjerningen av overskuddsrest. Syrebehandlinger korroderer imidlertid stål og utstyr som anvendes i operasjonen. Syrebehandlinger kan også være inkompatible med formasjonen og/eller dens fluider.

Fluoridioner sammen med et oksidasjonsmiddel i et surt miljø øker effektiviteten av filterkakefjernelse. Frie fluoridioner konkurrerer med polysakkaridpolymeren om metallionene av tverrbindingsmiddelet. Tverrbindingsmiddel-metallionene har en større affinitet for fluorid enn for polysakkaridet i gelen. Denne affiniteten sammen med virkningen av et oksidasjonsmiddel bryter gelen raskere.

Et av problemene forbundet med fluorid er at de frie ionene er ekstremt reaktive. Uheldigvis kan fluorid reagere med de fleste metaller og mange ikke-metaller. Frie fluoridioner kan reagere med metallene i rør og med formasjonen. For eksempel reagerer fluoridioner lett med kalsium, idet det dannes kalsiumfluorid som utfelles i vandige oppløsninger og skader produksjonssonen.

For å omgå problemet med reaktiviteten av fluoridioner foreslår den tidligere kjente teknikken tilsetning av bor som har en høy affinitet for fluorid. Imidlertid kan ingen mengde tilsatt bor motvirke mengden av kalsium som er til stede i mange formasjoner, så som kalkstein som er kalsiumkarbonat. Kalsiumkarbonat er uoppløselig i vann og oppløselig i sure oppløsninger, mens kalsiumfluorid bare er svakt oppløselig i vann og sure oppløsninger. Disse betingelsene fremmer dannelsen av kalsiumfluorid. For å forhindre dannelsen av kalsiumfluorid en kalksteinformasjon må bor i det minste være i overskudd i forhold til fluoridet, og interfererer følgelig med effektiviteten av reaksjonen ved reduksjon av mengden fluorid tilgjengelig for reaksjon med tverrbindingsmiddelet av filterkaken.

Enzymsystemer er kjente for å nedbryte typene av polysakkarider som anvendes i frakturering, blokkerende geler og andre anvendelser innen oljeindustrien. Enzym-brytersystemer er utformet for å bryte gelerte frakturerings— og blokkeringsfluider anvendt innen industrien. Se f.eks. søknadene til Robert Tjon-Joe-Pin med tittelen "Enzyme Breaker For Galactomannan Based Fracturing Fluid", fullmektig referanse 291-0011-US, og Robert Tjon-Joe-Pin, et al., "Novel Enzyme Complex Used For Breaking Crosslinked Cullulose Based Blocking Gels At Low To Moderate Temperatures", fullmektig referanse 291-0013-US. Enzymer, f.eks. cellulasene, hemi-cellulasene, amylasene, pektinasene og deres blandinger er kjente for fagfolk innen brønn-betjeningsindustrien når de anvendes i frakturerings-gel-brytersystemer. Noen av disse enzymene bryter bindingene som forbinder monosakkaridene i en polysakkaridryggrad, f.eks. (1,4)-a-D-galaktosiduroniske bindinger i pektin. Disse konvensjonelle enzymene er ikke-spesifikke blandinger som forårsaker tilfeldige brytninger. Ved derfor å anvende disse konvensjonelle enzymene for å bryte gelerte fraktureringsfluider oppnås det bare en delvis nedbrytning av polysakkaridpolymeren. Istedenfor å fragmentere tilnærmet fullstendig i langt mindre fragmenter, bryter disse enzymene polysakkaridryggraden til en blanding av fragmenter bestående av monosakkarider, disakkarider og polysakkarider. Større tverrbundne fragementer som disakkarider og polysakkarider kan danne filterkaker og skade produksjonssonen. Siden brytningene er ikke-spesifikke kan konvensjonelle enzymer nedbryte andre komponenter som anvendes i systemet.

Foreliggende oppfinnelse har som sitt formål å tilveiebringe en mekanisme for nedbrytning av en filterkake dannet under frakturering og andre brønnborings-operasjoner som gir en rask nedbrytning av filterkaken for å tillate forøket permeabilitet av formasjonen og for å fremme utvinningen av formasjonsfluidene.

Et annet formål ved oppfinnelsen er å tilveiebringe et system for nedbrytning av en filterkake ved lave til moderate temperaturer.

Nok et formål ved oppfinnelsen er å tilveiebringe et enzymsystem som nedbryter den tverrbundne resten av filterkaken hovedsakelig til monosakkaridfragmenter.

Et annet formål ved oppfinnelsen er å tilveiebringe et enzymsystem som reduserer viskositeten av ikke-tverrbundne polysakkarider ved å nedbryte polysakkaridene til mindre stykker.

Et annet formål ved oppfinnelsen er å tilveiebringe en mekanisme for nedbrytning av filterkake som ikke reagerer med andre materialer eller metaller anvendt i brønnboringsoperasjoner eller finnes i undergrunnsformasjonen.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer i et første aspekt en fremgangsmåte for økning av produksjonsfluidstrømmene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av en polysakkaridholdig filterkake dannet under produksjonsdrift og funnet i undergrunnsformasjonen som omgir en fullstendig brønnboring. Fremgangsmåten innbefatter trinnene: formulering av en enzymbehandling ved å blande sammen et vandig fluid og enzymer;

pumping av enzymbehandlingen til et ønsket sted inne i brønnboringen; og enzymbehandlingen får nedbryte filterkaken, hvorved filterkaken kan fjernes fra undergrunnsformasjonen til brønnoverflaten.

I et annet aspekt tilveiebringes en fremgangsmåte for økning av produksjons-fluidstrømmene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av et polysakkaridholdig ødeleggende fluid dannet under produksjonsdrift og funnet i undergrunnsformasjonen som omgir en fullstendig brønnboring. Fremgangsmåten innbefatter trinnene: formulering av en enzymbehandling ved å blande sammen et vandig fluid og enzymer;

pumping av enzymbehandlingen til et ønsket sted i brønnboringen; og enzymbehandlingen får nedbryte det ødeleggende fluidet, hvorved det ødeleggende fluidet kan fjernes fra den undergrunnsformasjonen til brønn-overflaten.

Fortrinnsvis består enzymbehandlingen av hydrolaser som er spesifikke for bindingene innenfor den polysakkaridholdige filterkaken. Typen av enzymer som anvendes avhenger av typen polysakkarid inneholdt i filterkaken. Mest foretrukket består polysakkaridene inneholdt i filterkaken av guarer, avledede guarer, cellulose, avledede celluloser, stivelser, avledede stivelser og xantangummier.

I en spesielt foretrukket fremgangsmåte for utførelse av oppfinnelsen inneholder filterkaken polysakkarider med gjentagende enheter mannose og galaktose, gjentagende enheter av glukose, eller gjentagende enheter av glukose med alternerende trisakkaridsidekjeder. Betingelsene for den enzymatiske nedbrytningen skreddersys til typen av polysakkarid og valgte enzymer. Generelt er pH ved enzymbehandlingen mellom ca. 2,0 og 10,0. Temperaturene varierer generelt fra ca. 10°C til 90°C. Mest foretrukket er enzymbehandlingen for et guarbasert polysakkarid f.eks. ca. pH 5,0 med temperatur mellom ca. 27°C og ca. 80°C. Enzymbehandlingen pumpes til en ønsket lokasjon i brønnboringen for å belegge filterkaken innenfor en produksjonsformasjon. Enzymbehandlingen reduserer viskositeten av filterkaken hvorved den nedbrutte filterkaken kan pumpes fra formasjonen. Fjernelsen av filterkaken øker permeabiliteten av formasjonen eller frakturen, og tillater en større utvinning av formasjonsfluider pumpet fra undergrunnsformasjonen tilbake til brønnoverflaten.

I tillegg vil formål, trekk og fordeler fremgå av den etterfølgende beskrivelsen.

Fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse bryter opp filterkaken som

dannes etter anvendelse av polysakkaridholdige fluider, så som frakturerende eller blokkerende geler. Filterkaken dannes primært ved filtrering av det vandige fluidet fra den hydratiserbare polymeren gjennom en bergartsmatriks. Imidlertid bidrar det gjenværende avfallet også til å redusere permeabiliteten av formasjonen. Dette avfallet blir tilbake etter ufullstendig brytning av en gel bestående av en hydratiser-bar polymer blandet i et vandig fluid. Det vandige fluidet kan f.eks. være vann, saltvannsoppløsning, vandigbasert skum eller vann-alkoholblandinger. Den hydratiserbare polymeren som er nyttig i foreliggende oppfinnelse kan være en hvilken som helst av de hydratiserbare polysakkaridene som er kjente for fagfolk inne brønnbetjeningsindustrien. Disse polysakkaridene er i stand til å gelere i nærvær av et tverrbindende middel for å danne et gelbasert fluid. For eksempel er egnede hydratiserbare polysakkarider galaktomannangummier, guarer, avledede guarer, cellulose og cellulosederivater. Spesifikke eksempler er guargummi, guargummiderivater, soyabønnegummi, karayagummi, xantangummi, cellulose og cellulosederivater. De foretrukne geleringsmidlene er guargummi, hydroksypropylguar, karboksymetylhydroksypropylguar, cellulose, karboksymetylcellulose, karboksymetylhydroksyetylcellulose og hydroksyetylcellulose. De mest foretrukne geleringsmidlene er guargummi, hydroksypropylguar, karboksymetylhydroksy-

propylguar, hydroksyetylcellulose og karboksymetylhydroksyetylcellulose avhengig av typen enzymbehandling som velges.

I tillegg til den hydratiserbare polymeren kan filterkaken innbefatte tverrbindingsmiddelet anvendt ved geleringen. Tverrbindingsmiddelet kan være et hvilket som helst av de konvensjonelt anvendte tverrbindingsmidiene som er kjente for fagfolk. I senere år er f.eks. gelering av den hydratiserbare polymeren oppnådd ved hjelp av tverrbinding av disse polymerene med metallioner innbefattende aluminium, antimon, zirkonium og titanholdige forbindelser innbefattende de såkalte organo-titanatene. Se f.eks. US-patent nr. 4514309. For eksempel er borat-tverrbindings-midler foretrukne for guargeler, mens overgangsmetallene er foretrukne for tverrbinding av cellulosegeler.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen reduserer også viskositeten av andre polysakkarider anvendt i oljeindustrien. Disse polysakkaridene er ikke tverrbundne. Polysakkarider, så som stivelse, fortykker fluider eller kontrollerer fluidtap. Stivelse eller avledet stivelse, enten den er vannoppløselig eller uoppløselig, kan anvendes. Xantangummier anvendes ofte som sandkontrollmidler. Både stivelse og xantangummier bidrar til en ødeleggende reduksjon i permeabiliteten av formasjonen eller frakturen. Stivelser kan danne filterkaker, selv om stivelses-filterkaker ikke har noe tverrbindingsmiddel til stede. Xantangummier danner ikke lett filterkaker i formasjonen. Xantaner reduserer imidlertid permeabiliteten på en måte som er analog med den forårsaket av en filterkake. Når derfor betegnelsen "filterkake" anvendes generisk i foreliggende beskrivelse og krav for å beskrive fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, omfatter betegnelsen også fremgangsmåten for å redusere viskositeten av fluider med ødeleggende, viskøse, ikke-tverrbundne polysakkarider, så som stivelser, xantaner og lignende.

Fremgangsmåter for filterkakefjernelse som er vanlig anvendte i industrien for denne spesielle anvendelsen, innbefatter kjemiske oksidasjonsmidler, så som persulfater, alene eller sammen med additiver, så som en kilde for fluoridioner. Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en ny behandling for fjernelsen av en polysakkaridholdig filterkake fra en formasjon. Enzymbehandlingen er en blanding av meget spesifikke enzymer som, for alle praktiske formål, raskt og fullstendig nedbryter polysakkarid resten som finnes i en filterkake. Den nedbrutte resten spyles deretter fra formasjonen ved formasjonsfluider eller i tilfelle med en tørr gassbrønn, ved formasjonstrykk. Disse enzymene er godt tilpasset for anvendelse med en spesifikk type av polysakkarid. Det valgte enzymsystemet avhenger av typen av polysakkarid anvendt for gelpolymer-ryggraden. Fordi enzymene er meget spesifikke vil de ikke reagere eller nedbryte materialene som vanligvis finnes i en undergrunnsformasjon, eller som anvendes i brønnboringsoperasjoner, så som kalkstein, jern, harpiksbelagte proppemidler, rør og lignende.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for behandling av guarholdige filterkaker anvender enzymer som er hydrolaser. Enzymhydrolasene ifølge oppfinnelsen er stabile i pH-området på ca. 2,0 til 11,0 og forblir aktive ved både sure og alkaliske pH-områder på ca. 2,0 til 10,0. Disse samme enzymene er aktive ved lave til moderate temperaturer på ca. 10°C til ca. 91 °C. For fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er pH-området fortrinnsvis 3 til 7 ved et temperaturområde på ca. 27°C til 91 °C, med den mest foretrukne pH på ca. 5,0. Ved temperaturer over ca. 52°C varierer den foretrukne pH fra ca. 3 til 5, mest foretrukket ca. 5,0. Enzymene er spesifikke for å angripe de mannosidiske og galaktomannosidiske bindingene i guarresten, idet de bryter molekylene til monosakkarid— og disakkaridfragmenter. Under visse betingelser hydrolyserer disse enzymene resten fullstendig til monosakkaridfragmenter. De foretrukne enzymene for den guarholdige filterkaken er galaktomannanhydrolaser kollektivt betegnet galaktomannase og de hydrolyseres spesifikt de (1,6)-a-D-galaktomannosidiske og de (1,4)-f3-D-mannosidiske bindingene mellom monosakkaridenhetene i den guarholdige filterkaken. Den foretrukne galaktomannase er kommersielt tilgjengelig fra Novo Nordisk i Norge som "Gammanase 1,5 L". Den foretrukne konsentrasjonen av galaktomannase er en 1:2 (vekt/vekt) oppløsning av (1,6)-a-D-galaktosidase og mannan-endo(1,4)-B-D-mannosidase, hvor galaktomannasen er til stede i området fra ca. 0,1 % til 0,4 % (vekt/vekt), basert på det samlede volumet av det vandige fluidet.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for fjernelse av celluloseholdige filterkaker anvender hydrolaseenzymer som er forskjellige fra enzymene for den guarholdige filterkaken. Disse enzymene er aktive i pH-området fra ca. 1,0 til 8,0. Det foretrukne pH-området er ca. 3,0 til 5,0. Disse samme enzymene er aktive ved lave til moderate temperaturer på ca. 10°C til 60°C. Mest foretrukket for fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er pH ca. 3,5 til 4,0.

Med en filterkake inneholdende cellulose eller avledet cellulose angriper de spesifikke enzymene de glukosidiske bindingene av celluloseryggraden, idet ryggraden brytes i fragmenter. Cellulose består av gjentagende enheter av D-glukose sammenføyet ved hjelp av (1,4)-B-glukosidiske bindinger. Fragmentene brytes ned til D-glukosemonosakkarider. De foretrukne enzymene er hvilke som helst enzymer eller kombinasjoner av enzymer som angriper de glukosidiske bindingene av cellulosepolymeregraden og nedbryter polymeren til hovedsakelig monosakkaridenheter, så som cellulase, ikke-spesifikke hemicellulaser, glukosidaser, endo-xylanase, ekso-xylanase og lignende. De to foretrukne enzymene er vanligvis betegnet ekso— og endo-xylanaser. De foretrukne enzymene for dette cellulosebaserte systemet hydrolyserer spesifikt de ekso(1,4)-B-D-glukosidiske og de endo(1,4)-B-D-glukosidiske bindingene mellom monosakkaridenhetene i celluloseryggraden og de (1,4)-B-D-glukosidiske bindingene av hvilke som helst cellobiosefragmenter. De foretrukne xylanasene er kommersielt tilgjengelige fra Novo Nordisk i Norge som "SP-431". Den foretrukne enzymblandingen er en 1:4 (vekt/vekt) oppløsning av ekso(1,4)-B-D-xylanase og endo(1,4)-B-D-xylanase. Xylanasene bør være til stede i området fra ca. 0,01 til ca. 10,0 volum-%, basert på det samlede volumet av vandig fluid, mest foretrukket ca. 0,5 %.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for fjerning av stivelsesavledet filterkake anvender enzymer som er spesifikke for bindingene som finnes i stivelses-molekylet. Disse enzymene er aktive ved pH-området på mellom ca. 2,0 og 10,0 for temperaturområdet på ca. 10°C til 110°C.

Stivelse er, som cellulose, et polysakkarid dannet av gjentagende enheter av D-glukose. Imidlertid er glukosemolekylene sammenføyet i en (1,4)-a-glukosidisk binding fremfor den (1,4)-8-glukosidiske binding som finnes i cellulose. Stivelse inneholder en blanding av to polymerer, amylose og amylopektin. Amylose består av en lineær kjede av D-glukosemolekyler bundet i a-D-(1-4)-bindinger. Amylopektin, hovedkomponenten av stivelsespolysakkaridet, er en sterkt forgrenet D-glukan med en ryggrad av D-glukose a -D-(1-4)-bindinger og D-glukosesidig kjeder forbundet ved hjelp av a -D-(1-6)-bindeledd. For å redusere viskositeten av stivelsesresten, så som filterkake, nedbryter de foretrukne enzymene stivelses-molekylene inntil ingen stivelse er til stede, som bestemt ved jodtesting. Enzymene reduserer stivelsen til mindre enheter, mest sannsynlig oligosakkarid-enheter og dekstrin. Denne nedbrytningen reduserer viskositeten tilstrekkelig. De mindre polysakkaridene ødelegger ikke formasjonen og nedbrytes ofte terminalt ved høye temperaturer. Disse enzymene eller kombinasjonen av enzymer er valgt fra endo-amylasene, ekso-amylasene, iso-amylasene, glukosidasene, a -glukosidasene, glukan(1,4)- a -glukosidase, glukan (1,6)- a -glukosidase, oligo(1,6)-glukosidase, a -glukosidase, a -dekstrin endo(1,6)- a -glukosidase, amylo(1,6)-glukosidase, glukan(1,4)- a -maltotetrahydralase, glukan(1,6)- a -isomaltosidase, glukan(1,4)- a -maltoheksosidase, og lignende. Fortrinnsvis er enzymene endo-amylaser. Endo-amylasene angriper tilfeldig de interne a-glukosidiske bindingene. Det er ingen foretrukket type endo-amylase, etter som den spesifikke valgte endo-amylasen varierer avhengig av betingelsene som er til stede i formasjonen, så som pH og temperatur. De forskjellige typene av endo-amylaser er velkjente innen enzymologi og er lett tilgjengelige fra en lang rekke kommersielle kilder, så som Novo Nordisk. Mengden enzym anvendt i fremgangsmåten er den samme som diskutert for cellulosefilterkaken.

Enzymbehandling for celluloseholdige polysakkarider kan tilpasses for andre polysakkarider med celluloseryggraden og sidekjedene. Behandlingen kan kreve ytterligere enzymer for å bryte sidekjedebindingene før effektiv nedbrytning av ryggraden finner sted. Disse enzymene er hydrolaser som er spesifikke for bindingene av sidekjedene.

Et eksempel på denne typen polysakkarid er xantan. Enzymbehandling spesifikk

for xantanpolysakkaridet reduserer den statiske viskositeten av xantan.

t

Enzymbehandlingen virker ved et pH-område mellom ca. 2,0 og 10,0 ved temperaturer varierende fra ca. 10°C til 65°C.

Xantangummier er celluloseholdige heteropolysakkarider. Xantaner inneholder en celluloseryggrad av (1,4)-B-D-glukosidiske bindinger og trisakkaridsidekjeder på alternerende rester. Trisakkaridsidekjedene kan bestå av glukuronsyre, pyruvert mannose, mannose og/eller acetylert mannose. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvender hydrolaser som kan bryte ned de (1,4)-B-D-glukosidiske bindingene i celluloseryggraden. Celluloseryggraden kan imidlertid bare brytes etter behandling av xantan for å nedbryte trisakkaridsidekjedene med et annet enzym, så som en mannosidase. Behandlingen krever derfor minst to enzymer. Enzymbehandlingen anvender de samme enzymene som beskrevet ovenfor for celluloseholdige filterkaker og mannosidase eller mannan (1,2)-B-D-mannosidase, selv om ingen spesielle enzymer er konsentrasjon av enzymer er foretrukket på det nåværende tidspunkt. Xantangummien reduseres til mindre polysakkarid-molekyler, sannsynligvis er det minste et tetrasakkarid. Nedbrytningen redusere den statiske viskositeten av xantanpolysakkaridet for enkel fjerning. Selv om nøytrale eller svakt sure pH-verdier er foretrukne betraktes ingen pH på det nåværende tidspunkt som optimal. pH-verdien avhenger av aktivitetsområdet for de valgte enzymene og tilstandene som finnes i formasjonen.

Anvendelser av enzymbehandlingsfluidet pumpes gjennom røret til området for filterkaken i produksjonssonen ved en hastighet som er tilstrekkelig til å belegge formasjonen. Pumping sikrer jevn fordeling av enzymene for de beste resultatene. Additiver som er vanlige anvendte innen oljeindustrien, f.eks. overflateaktive midler, gelateringsmidler, skummemidler og lignende, kan være tilsatt til enzymbehandlingen. Fortrinnsvis anvendes behandlingen ved skumming. Fortrinnsvis behandles filterkaken med et minimalt volum av vandig fluid. Disse minimale volumene er lik ett frakturporevolum for tette og ikke-lekkende formasjoner, mens to porevolumer er foretrukket. Større volumer av fluid bør anvendes for mindre tette dg/eller lekkende formasjoner. Porevolumet kan måles ved en hvilken som helst fremgangsmåte som i dag anvendes innen oljeindustrien. Enzymbehandlingen lukkes inne i formasjonen i et tidsrom som er tilstrekkelig til å begynne nedbrytningen av filterkaken. Lukningstiden avhenger av temperaturen og pH for behandlingen, idet reaksjonshastigheter varierer betydelig avhengig av disse to variablene. Mengden enzym som anvendes, kan økes for å redusere tiden som er påkrevet for nedbrytning uten å interferere med enzymsubstrat-reaksjonen eller forårsake uønskede bivirkninger.

Uventet nedbryter enzymbehandlingen guar— og cellulosefilterkaker i oppløsninger av hovedsakelig monosakkaridenheter. "Hovedsakelig monosakkaridenheter" betyr at gelpolymer-ryggraden reduseres til en oppløsning av mer enn ca. 90 % monosakkaridenheter, fortrinnsvis mer enn ca. 95 % monosakkaridenheter. Tilsetning av ytterligere typer av enzymer eller oksidasjonsmidler til dette systemet reduserer imidlertid i vesentlig grad effekten av enzymene ifølge oppfinnelsen på polysakkarid resten av filterkaken.

Selv om de stivelses— og xantangummibehandlede formasjonene ikke reduseres til hovedsakelig monosakkaridenheter, reduserer behandlingen i tilstrekkelig grad viskositeten til at adekvat strømning kan gjenopptas av formasjonsfluider.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen reguleres pH av enzymfluidet ved anvendelse av en egnet buffer, syre eller base, f.eks. saltsyre eller natrium-hydroksid. Det optimale pH-området er fra ca. 3,0 til 7,0. Fortrinnsvis er pH ca. 5,0 for behandlingen av den guarbaserte filterkaken, 3,5 for cellulosebasert filterkakebehandling. Ingen spesifikk pH er i dag foretrukket for stivelses — og xantangummibehandlingene.

Eksempel 1

Anvendelse av en skade-permeabilitetstest bedømmer gjenvinningen av permeabilitet av en kjerne etter nedbrytning av den blokkerende gelfluid-polymeren. For denne testen bores en prøvekjerne fra en sandsteinsformasjons-prøve. Dimensjonene av kjernen måles omhyggelig. Tverrsnittsarealet (A) og lengden av kjernen (L) registreres.

Kjernen plasseres deretter i en oppløsning av en lett saltvannsoppløsning som skal anvendes for å simulere en formasjonssaltvannsoppløsning. Den lette saltvannsoppløsningen kan være fremstilt av kaliumklorid, natriumklorid, kalsium-klorid, magnesiumklorid, eller en kombinasjon av disse eller et hvilket som helst salt som kan bestemmes fra en analyse av et virkelig formasjonsvann. Kjernen vakuummettes i saltvannsoppløsningen. Kjernen plassere deretter i en kjerne-holder. Kjernen og kjerneholderen plassers deretter i en kjernetestapparatur, så som en "Hassler Core Test Cell". Denne apparaturen gjør det mulig å pålegge trykk i en radial og en aksial retning. Toppen og bunnen av kjernen eksponeres mot strømmen av saltvannsoppløsningen.

Saltvannsoppløsningen bringes deretter til å strømme gjennom kjernen ved å anvende en pumpe eller et trykkdrevet system. Strømningshastigheten (Q) i enheter/tid og trykket (P) i kPa registreres. Permeabiliteten av kjernen beregnes deretter ved å anvende Darcy's ligning:

hvor u er viskositeten målt i centipoise og K er en konstant.

Retningen av den innledende strømmen av saltvannsoppløsningen gjennom kjernen er produksjonsretningen. Strømningsretningen reverseres for å simulere injeksjon av et fluid i en brønn. Dette betegnes "injeksjonsretning".

For denne testen anvendes en tverrbundet guargel uten indre brytningsmidler for å oppnå en filterkake. Den oppnådde filterkaken har ca. ti til tjuefem ganger høyere viskositet enn en konvensjonell tverrbundet gel. Gelen kan fremstilles på en hvilken som helst måte som normalt anvendes innen brønnboringsoperasjoner. De tverrbundne gelkomponentene er angitt i tabell I.

Den tverrbundne gelen injiseres 6895 kPa og strømningen og mengden av effluent registreres som beskrevet i fremgangsmåten angitt i API publikasjon RP 39. Denne injeksjonen kan opprettholdes for et hvilket som helst gitt tidsrom.

Strømningsretningen reverseres deretter til produksjonsretningen og strømningen måles igjen. Permeabiliteten beregnes igjen ved å anvende Darcy's ligning. De to verdiene anvendes for å beregne prosent skade.

Strømningen reverseres til injeksjonsretningen og en enzymbehandling av 90.000 IU/g injiseres. Enzymbehandlingen er en 1:2 (vekt/vekt) oppløsning av (1,6)-a-D-galaktosidase og mannan endo(1,4)-B-D-mannosidase. En IU (internasjonal enhet) er like mengden av enzym som hydrolyserer 1 umol substrat (guar) pr. minutt ved 25°C under optimale målebetingelser. Enzymfluidet ble lukket inne i et gitt tidsrom.

Permeabiliteten ble deretter målt i produksjonsretningen og en endelig permeabilitet beregnes. Prosent skade beregnes ved å anvende den innledende og den endelige permeabiliteten. En hvilken som helst ytterligere behandling utføres ved fremgangsmåten angitt i det foregående avsnittet. Resultatene er vist i den følgende tabellen: 2 % KCI, 30 pund pr. tusen (ppt) guar, 3,0 gallons pr. tusen (gpt) 45 % kaliumkarbonat, 1,25 gpt borat tverrbindingsmiddel.

Enzymbehandlingskomponenter

2 % KCI, 1 gpt, 90.000 IU/ml galaktomannase, 4 ppt fumarsyre, 5 gpt overflateaktive midler, 5 gpt skummemidler

pH: 3,80.

Filterkakekonsentrasjonen er ekvivalent med 480 ppt guar.

Eksempel 2

Forsøksfremgangsmåten for bevart konduktivitet følger en standardprotokoll anvendt innen petroleumsindustrien som beskrevet i SPE 19402. Først plasseres et borat/guar tverrbundet frakturfluid av sammensetningen beskrevet i tabell I i proppemiddelpakken uten et indre brytningsmiddel ved en pH på 9,97. Deretter ble en filterkake dannet ved å plassere proppemiddelpakken under en lukningsbelastning på 13.790 kPa ved 65°C og ble lukket inne i åtte timer. Proppemiddel-pakke-skaden (skade forårsaket av filterkaken og den ubrutte gelen) ble beregnet til ca. 92 %, med 8 % bevart permeabilitet.

Deretter ble proppemiddelpakken behandlet med to porevolumer av enzymbehandlingen beskrevet i tabell I. Enzymbehandlingen ble lukket inne i to timer ved en lukningsbelastning på 13.790 kPa ved 65°C og en pH på 3,80. Etter to timers behandling var den endelige beholdte permeabiliteten 82 %.

Foreliggende oppfinnelse har flere fordeler. Oppfinnelsen tillater forøket permeabilitet av en formasjon gjenplugget ved en polysakkaridholdig filterkake eller et viskøst fluid. Enzymbehandlingen ifølge oppfinnelsen er aktiv ved lave til moderate temperaturer, som vanligvis finnes i undergrunnsformasjoner.

En annen fordel er at enzymene ikke må være fullstendig fjernet eller inaktivert før det anvendes en annen gel i formasjonen. For eksempel etter fjernelse av en guarholdig filterkake kan formasjonen behandles med en celluloseholdig gel. I motsetning til behandlingene som bygger på oksidasjonsmidlet kan enzymene som nedbryter en guarholdig filterkake bare angripe polymerer med monosidiske eller galaktomannosidiske bindinger. Enzymene kan ikke angripe cellulosen i gelen fordi gelen ikke har noen av disse bindingene. Siden enzymene er spesifikke for bindinger som vanligvis finnes i guarer og celluloser, reagerer de ikke med, eller nedbryter andre materialer, så som metaller, rør, harpikser, reservoar, reservoarfluider og lignende.

En tredje fordel er at enzymene kan anvendes i flere typer formasjoner. Fordi enzymene ikke reagerer med metaller, kan de anvendes for formasjoner hvor oksiderende midler reagerer. For eksempel kan enzymbehandlingen anvendes i formasjoner med kalsium— eller jernavsetninger uten å reagere og danne ødeleggende utfellinger.

Claims (44)

1. Fremgangsmåte for økning av produksjonsfluidstrømmene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av en polysakkaridholdig filterkake dannet under produksjonsdrift og funnet i undergrunnsformasjonen som omgir en fullstendig brønnboring, karakterisert ved at den innbefatter trinnene: formulering av en enzymbehandling ved å blande sammen et vandig fluid og enzymer; pumping av enzymbehandlingen til et ønsket sted inne i brønnboringen; og enzymbehandlingen får nedbryte filterkaken, hvorved filterkaken kan fjernes fra undergrunnsformasjonen til brønnoverflaten.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området fra ca. 2,0 til 10,0 og er effektiv ved at den angriper bare spesifikke bindinger i den polysakkaridholdige filterkaken.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at den polysakkaridholdige filterkaken er valgt fra gruppen bestående av guar, avledede guarer, cellulose, avledede celluloser, stivelser, avledede stivelser, xantaner og avledede xantaner.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at enzymene er hydrolaser.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet ved lave til moderate temperaturer mellom ca. 10°C og 110°C.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at filterkaken er en guarholdig filterkake.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at den guarholdige filterkaken har gjentagende enheter av mannose og galaktose forbundet ved hjelp av mannosidiske og galaktomannosidiske bindinger.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at enzymbehandlingen spesifikt angriper de mannosidiske og galaktomannosidiske bindingene av den guarholdige filterkaken for å redusere filterkaken til en oppløsning av hovedsakelig monosakkaridenheter.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området fra ca. 2,0 til 10,0 og effektivt angriper bare spesifikke bindinger i den guarholdige filterkaken.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at filterkaken har gjentagende enheter av mannose og galaktose forbundet ved hjelp av (1,4)-B-D-mannosidiske og (1,6)-a-D-galaktomannosidiske bindinger.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at enzymbehandlingen effektivt angriper de (1,4)-B-D-mannosidiske og (1,6)-cc-D-galaktomannosidiske bindingene.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at enzymbehandlingen er en 1:2 oppløsning av a-D-galaktosidase og mannan endo (1,4)-B-mannosidase.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at filterkaken er en celluloseholdig filterkake.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at den celluloseholdige filterkaken har gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av glukosidiske bindinger.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området fra ca. 2,0 til 8,0 og effektivt angriper bare spesifikke bindinger i den celluloseholdige filterkaken.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at enzymbehandlingen spesifikt angriper de glukosidiske bindingene av den celluloseholdige filterkaken for å redusere filterkaken til en oppløsning av mindre molekyler.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at enzymbehandlingen spesifikt angriper de glukosidiske bindingene av den celluloseholdige filterkaken for å redusere filterkaken til en oppløsning av hovedsakelig monosakkarid— og disakkaridenheter.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at den celluloseholdige filterkaken har gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av (1,4)-f3-D-glukosidiske bindinger, og hvor enzymbehandlingen effektivt angriper de (1,4)-B-D-glukosidiske bindingene.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 18, karakterisert ved at enzymene i behandlingen er valgt fra gruppen bestående av cellulase, ikke-spesifikke hemicellulaser, glukosidaser, endo-xylanaser, ekso-xylanaser og kombinasjoner derav.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at enzymbehandlingen er en 1:4 oppløsning av ekso(1,4)-B-D-xylanase og endo(1,4)-B-D-xylanase.

21. Fremgangsmåte for økning av produksjonsfluidstrømmene fra en undergrunnsformasjon ved fjerning av et polysakkaridholdig ødeleggende fluid dannet under produksjonsdrift og funnet i undergrunnsformasjonen som omgir en fullstendig brønnboring, karakterisert ved at den innbefatter trinnene: formulering av en enzymbehandling ved å blande sammen et vandig fluid og enzymer; pumping av enzymbehandlingen til et ønsket sted i brønnboringen; og enzymbehandlingen får nedbryte det ødeleggende fluidet, hvorved det ødeleggende fluidet kan fjernes fra den undergrunnsformasjonen til brønn-overflaten.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 21, karakterisert ved at det ødeleggende fluid er et ikke-tverrbundet, viskøst, polysakkaridholdig, ødeleggende fluid.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området på ca. 2,0 til 10,0 og effektivt angriper bare spesifikke bindinger i det polysakkaridholdige, ødeleggende fluidet.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at det polysakkaridholdige, ødeleggende fluidet er valgt fra gruppen bestående av celluloser, avledede celluloser, stivelser, avledede stivelser, xantaner og avledede xantaner.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at enzymene er hydrolaser.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet ved lave til moderate temperaturer mellom ca. 10°Cog110°C.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 21,karakterisert ved at det ødeleggende fluidet er et viskøst, stivelsesholdig, ødeleggende fluid som har gjentagende enheter forbundet ved hjelp av a-glukosidiske bindinger, og hvor enzymbehandlingen effektivt angriper de a-glukosidiske bindingene.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at enzymet velges fra gruppen bestående av endo-amylaser, ekso-amylaser, isoamylaser, glukosidaser, amyloglukosidaser, maltohydrolaser, maltosidaser, isomaltohydro-laser, maltoheksaosidaser og en hvilken som helst kombinasjon derav.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at enzymbehandlingen angriper de indre (1,4)-oc-D-glukosidiske bindingene av det stivelsesholdige fluidet for å redusere stivelsen til en oppløsning uten stivelse, målt ved jodtesting.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at det ikke-tverrbundne, viskøse, stivelsesholdige, ødeleggende fluidet har underenheter av amylose med gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av (1,4)-oc-D-glukosidiske bindinger og amylopektin med en ryggrad av (1,4)-a-D-glukosidiske bindinger og sidekjeder av glukose bundet til ryggraden ved hjelp av (1,6)-a-D-glukosidiske bindinger.

31. Fremgangsmåte ifølge krav 30, karakterisert ved at enzymbehandlingen skal angripe de indre (1,4)-a-D-glukosidiske bindingene i det stivelsesholdige, ødeleggende fluidet.

32. Fremgangsmåte ifølge krav 31,karakterisert ved at enzymbehandlingen er en endo-amylase.

33. Fremgangsmåte ifølge krav 21, karakterisert ved at det ødeleggende fluid er et ikke-tverrbundet, viskøst, celluloseholdig, ødeleggende fluid som har en ryggrad av gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av B-glukosidiske bindinger.

34. Fremgangsmåte ifølge krav 33, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området fra ca. 2,0 til 10,0, et temperaturområde mellom ca. 10°C og 65°C og er effektivt ved å angripe bare spesifikke bindinger i det celluloseholdige, ødeleggende fluidet.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 33, karakterisert ved at det celluloseholdige, ødeleggende fluidet er valgt fra gruppen av cellulose, avledet cellulose, xantan og avledet xantan.

36. Fremgangsmåte ifølge krav 34, karakterisert ved at enzymbehandlingen er spesifikk ved å angripe de (3-glukosidiske bindingene av celluloseryggraden.

37. Fremgangsmåte ifølge krav 33, karakterisert ved det ikke-tverrbundne, viskøse, celluloseholdige, ødeleggende fluidet har gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av (1,4)-B-D-glukosidiske bindinger i ryggraden, og hvor enzymbehandlingen effektivt angriper de (1,4)-B-D-glukosidiske bindingene.

38. Fremgangsmåte ifølge krav 37, karakterisert ved at enzymene i behandlingen er valgt fra gruppen bestående av cellulase, ikke-spesifikke hemicellulaser, glukosidaser, endo-xylanaser, ekso-xylanaser, mannosidaser og kombinasjoner derav.

39. Fremgangsmåte ifølge krav 37, karakterisert ved at enzymbehandlingen er en oppløsning valgt fra gruppen bestående av ekso(1,4)-B-D-xylanase, endo(1,4)-B-D-xylanase, mannan (1,2)-f3-D-mannosidase og kombinasjoner derav.

40. Fremgangsmåte ifølge krav 21, karakterisert ved at det ødeleggende fluidet er et ikke-tverrbundet, viskøst, xantanholdig, ødeleggende fluid, som har en ryggrad av gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av B-glukosidiske bindinger og trisakkaridsidekjeder.

41. Fremgangsmåte ifølge krav 40, karakterisert ved at enzymbehandlingen har aktivitet i pH-området fra ca. 2,0 til 10,0, et temperaturområde mellom ca. 10°C og 65°C og effektivt angriper bare spesifikke bindinger i det xantanholdige, ødeleggende fluidet.

42. Fremgangsmåte ifølge krav 40, karakterisert ved at det ikke-tverrbundne, viskøse, xantanholdige, ødeleggende fluidet har en ryggrad av gjentagende enheter av glukose forbundet ved hjelp av (1,4)-f3-D-glukosidiske bindinger og trisakkaridsidekjeder med (1,2)-3-D-mannosidiske bindinger og forbundet til alternerende glukosemolekyler i ryggraden og hvor enzymbehandlingen effektivt angriper bare spesifikke bindinger i det xantanholdige, ødeleggende fluidet.

43. Fremgangsmåte ifølge krav 42, karakterisert ved at enzymbehandlingen er en oppløsning valgt fra gruppen bestående av cellulase, ekso(1,4)-B-D-xylanase, endo(1,4)-B-D-xylanase, mannosidaser og kombinasjoner derav.

44. Fremgangsmåte ifølge krav 43, karakterisert ved at enzymbehandlingen er en oppløsning av ekso(1,4)-B-D-xylanase, endo(1,4)-B-D-xylanase og (1,2)-6-D-mannosidase.