NO321772B1 - Fremgangsmate ved fremstilling av papirmasse fra et fibrost ramateriale - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av papirmasse fra et fibrøst råmateriale.

I Finland er masse for papirfremstilling stort sett fremstilt av furu, gran og bjørk. Til-gjengeligheten av bartrevirke er begrenset på grunn av den saktegående veksten av bartrær, siden tidsrommet fra planting til høsting vanligvis tar ca. 40 - 50 år. Løvtre-typer, så som bjørk og osp vokser raskere, men kvaliteten til disse tresortene er ikke så fordelaktiv med hensyn til masseproduksjon.

Osp har blitt plantet fra 1950 til 1970 i Finland etter initiativ fra skogdyrkerlaget i Finland og det finske skogforskningsinstituttet. Klonede typer av osp har blitt dyrket med varierende grad av suksess. Finsk osp vokser naturligvis godt i det lokale miljøet i Finland og regenereres bedre fra rotskudd enn fra frø. Skogdyrkingsforeningen i Finland og det finske treforskningsinstituttet har krysset og dyrket såkalte aspenhybrider for å forbedre deres vekstfaktorer.

På grunn av sin raske vekst, er osp - og spesielt ospehybrid - interessante alternativer som råmaterialer for papir og annen cellulosemasse. En generelt akseptert tommel-fingerregel for veksthastigheten til osp, er en meter høyde pr. år og 1 cm diameter pr. år. Denne veksthastigheten er karakteristisk for hybrider som er krysset fra finske og kanadiske typer. Finland har ca. 1 million hektar mark som ikke er kultivert på grunn av en subsidieavtale som kan føres tilbake til avkastningsmulig bruk ved skogplanting. Siden vekstpotensialet til osp er tilnærmet 10 -12 m /kvadratdekameter (hektar), er det mulig å oppnå en årlig vekstøkning på 10 Mm<3>. Det bør bemerkes at de påtenkte og/eller besluttede investeringer fra industriens side, resulterer i en betydelig økning av trevirke-forbruket fra nåværende nivå, noe som betyr at aktive investeringer i masseproduksjon kan rettferdiggjøres i et lenger perspektiv, på tross av den utbredte oppfatning at det er tilstrekkelig tilførsel av massevirke fra nåværende skoger. Selv en så lav andel som en tiendedel av de ukultiverte områdene betyr en betydelig økning i tre-virkeproduksjonen (d.v.s. IMmVår).

I henhold til en utbredt oppfatning vedrørende dyrking av osp, har man antatt at muld-varper og elg foretrekker osp som føde. Denne antagelsen har fremkommet i årene etter plantingen av osp, fordi en stor del av plantingen har vært mislykket. En nyere oppfatning har imidlertid funnet at sammenfallet mellom toppår med muldvarpskade og årene med planting, er en tilfeldig hendelse. I praksis har skadene på osp, forårsaket av muldvarp, ikke vært større enn de som forårsakes for eksempel på bjørk. I realiteten kan den forsinkede veksten av rene kanadiske arter i Finland tilskrives skader forårsaket av innsekter og andre faktorer.

Så langt har undersøkelser vedrørende dyrking av osp, vært knyttet til det ovenfor beskrevne botaniske aspektet og det visuelle synet av voksende trær. En relativt liten andel av studiene har vært rettet mot mekaniske eller fiber/bane-egenskaper til ospe-masse. For eksempel er den spesifikke massen (tetthet) til forskjellige arter kjent for ospplantingen nevnt over.

I forbindelse med foreliggende oppfinnelse, har osp og spesielt ospehybrid blitt under-søkt med fokus på disse artenes anvendelighet som massevirke ved fremstillingen av mekanisk, kjemisk og kjemimekanisk masse. Det er fremkommet en uventet opp-dagelse, nemlig at det opptrer betydelige iboende variasjoner vedrørende innholdet av fenolforbindelser og fenolderivater i forskjellige kloner av ospehybrid. Tilsvarende variasjoner har nylig blitt funnet også i andre trevirkearter, også i ettårige planter. Slike variasjoner i masseråmaterialet kan anvendes i forbindelse med en masseprosess. Med hensyn til dette, kan følgende resultater oppsummeres fra massebearbeiding av ospehybrid i pilotskala og analyse av den fremstilte massen: • En betydelig forskjell mellom massenes blekbarhet (enten mekanisk eller kjemisk) med høyt eller lavt fenolderivatinnhold i favør av et lavt fenolderivatinnhold. • Fiberkvalitetene til massen med et lavt fenolderivatinnhold er ikke verre enn de til et høyt fenolderivatinnhold, muligens til og med bedre.

Oppfinnelsen er basert på konseptet med å fremstille en cellulose- eller papirmasse fra et slikt masseråmateriale hvor innholdet av fenolforbindelser eller fenolderivater er betydelig lavere enn det midlere innholdet av slike forbindelser i masseråmaterialet som naturlig vokser i skogen. Ved bruk av et slikt lavfenolholdig massevirke, oppnås en lett blekbar masse.

Mer spesielt er konseptet i henhold til oppfinnelsen hovedsaklig karakterisert ved det som fremgår av den karakteriserende delen av krav 1.

Ved å velge slike trearter for massefremstilling hvor innholdet av fenolforbindelser eller fenolderivater er klart lavere enn det midlere innholdet av slike forbindelser i naturlig-voksende arter, oppnås et masseråmateriale passende for bruk ved produksjon av masse. Siden det daglige forbruket av massevirke i en enkelt massemølle kan være flere tusen tonn trevirke, er en slik enkel løsning upraktisk. Det har blitt utviklet en fremgangsmåte som er passende for industriell anvendelse, basert på mikro-propagering av ønskede tretyper.

Oppfinnelsen gir betydelige fordeler. Lysheten til massen med samme forbruk av blekekjemikalier kan i betydelig grad forbedres ved å velge et masseråmateriale fra gruppen av lignocellulosematerialer med lavt innhold av fenolforbindelser eller fenolderivater. Alternativt gjør oppfinnelsen det mulig å holde mål verdien for masselysheten uendret, mens man samtidig reduserer blekeprosessbelastningen og de miljømessige belastninger forårsaket av blekeprosessen.

I det etterfølgende vil oppfinnelsen bli beskrevet mer detaljert ved hjelp av en belysende beskrivelse og utførelseseksempler. I de medfølgende tegninger (figur 1 og figur 2) er det totale innholdet (figur 1) av fenolderivater (parahydroksybenzosyre, vanillin, fenol og syringylaldehyd) målt fra totalt 133 stokker av ospkloner og deres parahydroksy-benzo-syreinnhold (figur 2), henholdsvis. Figur 3 viser det totale innholdet av fenolderivater i et annet sett av 166 stokker av ospekloner, hvor konsentrasjonene er beskrevet av en modifisert analysemetode (se f.eks. eksempel 4).

Som det fremgår av diagrammene, basert på analysemetoden i eksempel 1, er det midlere fenolderivatinnholdet i 133 stokker av ospkloner over 90 mg/g, mens PHBA innholdet er tilnærmet 83 mg/g i gjennomsnitt. Oppfinnelsen anvender fordelaktig slikt massevirke som et råmateriale hvor innholdet av parahydroksybenzosyre er minst 20 % lavere enn det midlere innholdet av slike forbindelser i naturlige massevirkerå-materialer. En foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen, er å bestemme massevirkets innhold av parahydroksybenzosyre (PHBA), hvoretter masseråmaterialet velges fra gruppen av tre med et parahydroksybenzosyreinnhold, ikke høyere enn tilnærmet 75 mg, fordelaktig maksimalt ca. 50 mg pr. gram tørt trevirke (hvorved det fordelaktige maksi-male innholdet av totale fenolderivater er henholdsvis tilnærmet 80 mg og 60 mg pr. gram tørt trevirke). PHBA innholdet er funnet, med en tilstrekkelig nøyaktighet, å representere det totale innholdet av fenolforbindelser og fenolderivater i trevirket, noe som også fremgår fra en sammenligning av figurene 1 og 2. Bestemmelsen av innholdet av denne forbindelsen alene er tilstrekkelig i oppfinnelsen.

I henhold til en foretrukket utførelsesform, er masseråmaterialet valgt fra gruppen av slike stokker av trekloner hvor PHBA innholdet er i området 0-40 mg/g tørt trevirke. Sammenlignet med trekloner med PHBA innhold i området 200-500 mg/g tørt trevirke, oppnås en forbedring på noen få (2-3) lyshetsenheter før bleking av malt masse, mens ved kjemiske masser er forbedringene større enn 2.5 lyshetsenheter. Ved et lyshetsnivå på ca. 80, er en slik forskjell registrerbar allerede med en visuell sammenligning.

Bestemmelsen av fenolforbindelser og fenolderivater i plantemateriale er for eksempel beskrevet i artikkelen "Unexpected source of phenol in sulfur-free semichemical pulping av hardwood", Shariff, AJ. et al., Tappi Journal, mars 1989, side 177-183. Ekstrak-sjonen av PHBA, fenol, vannilin og syringylaldehyd fra trevirkeprøver er mulig, for eksempel ved hjelp av basisk hydrolyse. Etter sylinering, blir innholdene av PHBA, vanillin og syringylaldehyd fortrinnsvis bestemt ved gasskromatografi. Fenolrester kan i sin tur bestemmes etter acetylering ved flammeioniseirngsdeteksjon kombinert med gass-kromatografi.

Som nevnt over, kan både trevirke og ettårig/flerårige planter anvendes som masseråmateriale. Variasjonene i innhold av fenolforbindelser og fenolderivater som finnes i forbindelse med foreliggende oppfinnelse, opptrer i alle disse plantene. Spesielt fordelaktig for cellulosemasseproduksjon, er imidlertid masseråmaterialet valgt fra gruppen osp, poppel, bomullstre hvor tre tilhørende Populus-familien så som poppel, skjelvende osp (P. tremula), Populus tremuloides og spesielt ospehybrid (Fl kloner) er spesielt hen-siktsmessige på grunn av sin raske vekst.

Fibrene som derved fremstilles kan være fiberifisert eller delignifisert ved hjelp av en-hver konvensjonell prosess, innbefattende mekanisk, kjemisk eller kjemimekanisk massebearbeiding. Kokeprosessen kan være kontinuerlig eller en porsjonsprosess. Spesielt er masseråmaterialet i henhold til oppfinnelsen passende for fremstilling av sulfatmasse, sulfittmasse, organosolvmasse, miloxmasse, semikjemisk masse, så vel som TMP, CTMP, raffinørmasse og trykkmålt eller malte typer av masse. Spesielt fordelaktig er massen fremstilt kjemisk eller mekanisk.

Konseptet i henhold til oppfinnelsen kan med spesiell fordel anvendes for masser fremstilt ved sulfatprosessen eller andre alkalibaserte kokeprosesser. Her betyr begrepet "sulfatprosess" en kokemetode hvor hovedkokekjemikaliene innbefatter natriumsulfid og natriumhydroksid. Som eksempler på andre alkalibaserte kokemetoder, kan det her nevnes forlengede kokeprosesser basert på en fortsettelse av en konvensjonell sulfat-koking inntil kappa-verdien til massen faller under ca. 20. Disse metodene innbefatter typisk oksygenbehandling. Som eksempler på forlengede kokemetoder, kan det nevnes forlenget porsjonskoking (med antraquinon-tilsetning), EMCC (forlenget modifisert kontinuerlig koking), porsjonskoking, Super-batch/02 koking, MCC/O2 koking og kontinuerlig koking med O2 tilsetning.

Oppfinnelsen muliggjør også fremstilling av sulfatmasse som er kokt, enten under sure eller nøytrale, eller til og med basiske betingelser, eventuelt i nærvær av en AQ-type eller borholdig additiv. Fibermaterialene kan også massebearbeides i sulfitt/sulfid-kokeprosesser.

En cellulosemasse kan også fremstilles ved å anvende organiske kokekjemikalier så som alifatiske alkoholer eller karboksylsyrer. Alifatiske alkoholer brukes for eksempel i den såkalte Organosolvprosessen. Karboksylsyrer og hydrogenperoksid kan kombineres i blandinger hvis aktive komponent i kokeprosessen er et organisk peracid. En spesielt fordelaktig prosess er den såkalte Milox-prosessen. Denne prosessen innbefatter tre trinn, hvorved det første trinnet innbefatter første behandling av lignocellulosemasse-råmateriale med maursyre, og deretter med en liten mengde hydrogenperoksid ved 60-80 °C. I det andre trinnet i prosessen utføres hoveddelignifiseringen ved å heve koketemperaturen til 90-100 °C, etterfulgt av behandling av brunmassen i det tredje trinnet med en frisk løsning av maursyre og hydrogenperoksid. Maursyrekonsentrasjonen er høyere enn 80 % i alle trinn. Koketiden er typisk 1-3 timer.

I tillegg til treflis eller som erstatning for disse, kan ettårige planter med fordel anvendes som masseråmateriale i Milox-prosessen, og maursyre kan erstattes med eddiksyre, hvorved den aktive komponenten til kokevæsken er pereddiksyre.

Etter koking kan masse fremstilt fra masseråmaterialet i henhold til oppfinnelsen blekes på konvensjonell måte ved å anvende en klorfri prosess og/eller anvende klorholdige blekekjemikalier. I dag er blekeprosessene for cellulosemasser i stor grad basert på bruk av klorgassfrie blekekjemikalier så som oksygen, hydrogenperoksid og ozon, så vel som klordioksid. Før ethvert av disse bleketrinnene, utsettes massene som skal blekes for gelatering for å fjerne tungmetaller som katalyserer reaksjoner som kan redusere masse-kvaliteten. I cellulosemasser er tungmetaller i det vesentlige bundet med karboksyl-syregrupper.

Som eksempler på passende (klorgassfrie) blekesekvenser, kan følgende nevnes:

O = oksygenbehandling

P = peroksidbehandling

Pn = flere sekvensielle peroksidbehandlingstrinn

E = alkalitrinn

Q = behandling med komplekseringsmiddel

D = klordioksidbehandling

X = enzymbehandling

Alkalibehandlingstrinnene kan utføres mellom begge trinnene ved å anvende et oksy-genkjemikalie. For forbedret bleking, kan det også anvendes konvensjonelle enzymer så som cellulaser, hemicellulaser og ligninlaser.

Som nevnt over, har undersøkelser som har vært utført i forbindelse med foreliggende oppfinnelse, resultert i en fremgangsmåte som er i stand til å tilveiebringe et lignocellu-losemasseråmateriale med lavt innhold av fenolforbindelser eller fenolderivater som er passende for fremstilling av cellulose eller papirmasse. Fremgangsmåten innbefatter følgende trinn: • innholdet av fenolforbindelser eller fenolderivater bestemmes fra naturlige eksemplarer av massetrevirke,

• eksemplarer med et innhold av fenolforbindelser eller fenolderivater lavere

• enn gjennomsnittet for populasjonen av naturlige trær med minst 20 % velges,

• de valgte eksemplarene av massetrærne (ved å anvende for eksempel deres grener eller knopper) fremstilles til identiske trekloner ved mikro-

propagering og

de klonede eksemplarene av trærne plantes og dyrkes for å oppnå masseråmateriale.

Etter at masseråmaterialet har oppnådd den ønskede volumøkning, høstes trærne og brukes i produksjon av papirmasse ved hjelp av mekanisk, kjemisk eller kjemimekaniske delignifiseirngsmetoder. Om ønskelig kan massen deretter blekes som beskrevet over. Etter høsting av massetrevirke, får røttene til de høstede trærne anledning til å danne rotstiklinger for regenerering av massetrevirkeresursene med foretrukket kvalitet. De ovennevnte trinnene kan gjentas flere ganger om nødvendig.

Mikropropagering av trær kan være basert på anvendelse av knopper som befinner seg i bladhjørnene, sideskudd eller somatiske embryogenesen Utøvelsen av kloningsproses-sen innbefatter derved bestemmelse av innholdet av fenolforbindelser eller fenolderivater fra grener og/eller knopper av klonede trær, hvoretter prøvene tas fra testobjektene og dypfryses om nødvendig. Mikropropageringen av prøvene kan utføres ved å anvende fremgangsmåtene for eksempel beskrevet i de følgende publikasjoner: Bonga, J.M. og von Aderkas, P.: In vitro culture of trees. Kluwer Academic Publishers, Dordrecht, 1992. (Spesielle emner: Media preparation, side 12-54; Collection, sterili-zation, excision and culture, side 55-71; Clonal propagation, side 72-125).

Haapala, T. og Niskanan, A.-M.: Pohjoisten puuvartisten kasvien mikrolisays (norsk tittel: mikropropagering av nordiske treaktige planter). Valtion painatus-keskus, Helsinki, 1992, side 93.

Ryynånen, M.: Propagation of adult curly-birch succeed with tissue culture. Silva Fennica 20:1986, side 139-147.

I praksis må trekloneregisteret inneholde minst ca. 50-100 kloneprøver for å oppnå en stor klonebasis hvor den statistiske sannsynligheten for å unngå at de klonede trærne er utsatt for skader av innsekter og andre faktorer er tilstrekkelig høy.

I det etterfølgende vil oppfinnelsen bli belyst ved hjelp av følgende eksempler.

Eksempel 1

Identifikasjon av ospe-eksemplarer med fordelaktig innhold av fenolforbindelser og fenolderivater

Fra ospekloner plantet av The Foundation for Forest Tree Breeding i Finland og Metla (det finske skogforskningsinstituttet) i Vihti og Loppi, ble det utvalgt tre-eksemplarer med spesielt hensiktsmessig vekst på basis av visuell bedømmelse våren 1995 for nærmere undersøkelser. Fra analyser av prøver tatt fra kjerneboring av 133 forskjellige kloner, ble det funnet at innholdet av fenolforbindelser eller fenolderivater i ospeklone-prøvene varierte sterkt (se for eksempel vedlagte diagram). Selv mellom visuelt like ospe-eksemplarer som vokste nær hverandre, kunne forskjellen i innholdet av fenolske derivater være betydelig (fra 5 ganger til 10 ganger, maksimalt 20 ganger i det analyserte materialet).

Som det vedlagte diagrammet viser, var innholdet av fenolske derivater (som PHBA) større enn 100 mg/g tørt trevirke for tilnærmet 25 % av ospeklonene. I ca. 30 % av ospeklonene var fenolderivatinnholdet mindre enn 40 mg/g tørt trevirke, og var derved tilsvarende lavere enn gjennomsnittet. Som ytterpunkter ble det funnet eksemplarer av trekloner med et fenolderivatinnhold på mindre enn 20 mg/g tørt trevirke, så vel som eksemplarer med fenolderivatinnhold på mer enn 300 mg/g tørt trevirke.

Det bør legges merke til at fenolderivatkonsentrasjonene ble beregnet fra data innsamlet fra våte trevirkeprøver ved å anta et tørrsubstansinnhold på 50 %.

På basis av det analyserte trevirkematerialet, ble osp med både høyt og lavt fenolderivatinnhold valgt parvis fra samme plassering i plantasjen for nærmere undersøkelse. Som representative eksemplarer på høyt fenolderivatinnhold, ble det valgt kloner 4 og 44 med fenolderivatinnhold på 120 og 280 mg/g tørt trevirke, henholdsvis, og kloner 8 og 46 med et fenolderivatinnhold på henholdsvis 20 og 40 mg/g tørt trevirke, som ble valgt til å representere ospekloner med lavt fenolderivatinnhold. Prøvene 4 og 8 ble tatt fra Loppi, mens prøvene 44 og 46 ble tatt fra Vihti.

Aspeklonene ble felt, skåret i stokker, avbarket og transportert til en trykkmåler eller flishogger i pilot-skala og derfra til pilot-skalakoking til cellulosemasse.

Eksempel 2

Produksjon og bleking av trykkmålt trevirke (PGW)

Fra stokker av osp med forskjellig PHBA innhold beskrevet i eksempel 1, ble det fremstilt trykkmålte trevirkeprøver i et pilot-skalamaleanlegg fra Valmet Pulp Technology Research Center.

De malte prøvene ble bleket med peroksid og lyshetsverdiene til disse ble bestemt hos Oy Keskuslaboratorio (det finske masse- og papirforskningsinstituttet) som følger: De malte masseprøvene med en bindende konsistens på ca. 1 % ble fortettet i en tråd-pose med lite nett (meshstørrelse 41 \ im) ved vaskefilteret og sentrifugert lett til ca. 20 % faststoffinnhold. Peroksidblekingene ble utført ved hjelp av småskalautstyr (ved å anvende 40 g porsjoner av malt trevirke) i en trelags plastpose nedsenket i et vannbad. Bleketemperaturen var 65 °C, reaksjonstiden 90 minutter og konsistensen til det malte trevirket var 12,5 %. Mengden av peroksid som ble brukt var 0,8 %.

Etter bleking ble pH til den malte massen målt og prøver av avfallsløsninger ble tatt for å bestemme peroksidresiduet. Massen ble fortynnet til 3 % og pH ble justert til pH 5 med en vandig løsning av SO2. For lyshetsmålinger ble det fremstilt et Buchnerark (ved å anvende ionebyttet renset vann, 1 % konsistens ved pH 5, et par dråper EDTA, filter-papir, 300 kPa kompresjonstrykk på testarket og lufttørking i mørke mellom støtte-ringer). Resten av den blekede massen ble tatt til sirkulasjonsvannarkdannelse og undersøkelse.

Ikke bleket og bleket PGW ospemasser ble fremstilt til 52 g/m forsøksark ved sirkulerende vann som ble tørket på en polert plate (SCAN-m5:75), og deres optiske egenskaper (SCAN-P3:93 og SCAN-P8:93) og papirkvalitetsegenskapene (SCAN-M8:76) ble bestemt.

Tabell 1 viser analyseresultatene fra trykkmasse fremstilt fra høy- og lav-PHBA masse råmateriale, henholdsvis, hvor prøver tatt fra samme tekststed, er sammenlignet med hverandre.

Som tabellen over viser, er lyshetsverdiene for malte masseprøver fremstilt av lav-PHWA trekloner etter maling ca. 2 til 3 enheter høyere enn lyshetsverdiene for malte masseprøver fremstilt av høy PHBA trekloner. Etter peroksidbleking, blir forskjellen litt mindre, men er fremdeles ca. 1,5 enheter høyere i favør av lav-PHBA treklonene.

Eksempel 3

Produksjon av bleking av sulfatmasse

Trekloner 44 og 46 ble fremstilt for å fremstille sulfatmasse i en 15-liter sulfatkoker under laboratoriebetingelser (Oy Keskuslaboratorio) ved å anvende identiske koke-betingelser. Koketemperaturen ble hevet på 30 minutter fra 20 °C til 80 °C, hvoretter den ble ytterligere hevet til 165 °C i 120 minutter. Koketiden var 45 minutter. Kjemisk dosering var 3,545 mol NaOH/kg masse og 0,955 mol Na2S/kg masse. Væske/trevirke-forholdet var 3,5 og kokesulfiditeten var 35 %.

Massene ble bleket etter koking i en enkelt-trinns peroksidblekeprosess under følgende betingelser: konsistens 10 %, temperatur 90 °C, tid 60 min. og peroksiddosering 3,0 %. Det brukte komplekseringsmidlet var DTPA (med 0,2 % dosering).

Forsøksresultatene er vist i tabell 2 under:

Som tabell 2 viser, er lysheten til peroksidbleket sulfatmasse med samme utbytte mer enn 3 enheter høyere når lav-PHBA-holdig masse velges for massebearbeiding. Videre er et slikt massetrevirke lettere å koke, slik det fremgår av kappaverdien etter koking. Kappaverdien er et mål på lignininnholdet i massetrevirke, og lav-PHB A massetrevirke har et lavere lignininnhold.

Alternativt, som det fremgår av både eksempel 2 og eksempel 3, muliggjør konseptet i henhold til foreliggende oppfinnelse det å redusere miljøbelastningene forårsaket av kjemikalier ved blekeprosessen dersom målverdien til lysheten holdes uendret.

Eksempel 4

Nærmere oppfølgingsstudie av klonet osp

Ved å anvende et visuelt "pluss tre" utvalg av plantede ospekloner studert i eksemplene over, ble ospe-eksemplarer med vekst over gjennomsnittet tatt under nærmere under-søkelse. En analyse av kjerneprøver fra gruppen av kloner 134-300 viste igjen at en stor variasjon av innholdet av fenolforbindelser og fenolderivater mellom de forskjellige ospe-eksemplarene (se vedlagte diagram). Sammenlignet med resultatene fra eksempel 1, forblir variasjonen mellom klonene stor. Det må imidlertid bemerkes at den forbe-drede analysemetoden i henhold til foreliggende eksempel, er så mye modifisert at de aktuelle verdiene ikke er sammenlignbare med de i den innledende studien i eksempel 1. Analyseresultatene bør derfor kun brukes til en mellomstudiesammenligning. De nye resultatene viser imidlertid at klonene med lavt innhold av fenolderivater kunne blekes med en mindre kjemikalisdosering og/eller til en høyere lyshet enn klonene med høyere innhold av fenolderivater, både ved mekanisk og kjemisk massebearbeiding, på samme måte som massetrevirket analysert i eksempel 1.

Analysemetoden ble modifisert slik at fra en enkelt kjerneprøve ble det mulig å bestemme først faststoffinnholdet og innholdet av fenolderivater, hvoretter analyserestene ved hjelp av bløting, kunne analyseres for fiberegenskaper, innbefattende fiberlengde og finhet (masse pr. lengdeenhet).

Claims (6)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av papirmasse fra et fibrøst råmateriale, karakterisert ved at for å fremstille en lett blekbar masse, anvendes råmaterialer av en papirtreart populus familien i hvilken innholdet av parahydroksybenzosyre er minst 20 % lavere enn det gjennomsnittlige innhold av slike forbindelser i papirtreartene av naturlig type.

2. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, karakterisert ved å anvende råmateriale valgt blant gruppen osp, poppel og bomullstre.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 2, karakterisert ved at råmaterialet som anvendes er ospehybrid.

4. Fremgangsmåte i henhold til et eller flere av de foregående krav, karakterisert ved at det fremstilles mekanisk, kjemisk eller kjemimekanisk masse.

5. Fremgangsmåte i henhold til krav 4, karakterisert ved at massen blekes ved anvendelse av klorfrie blekemetoder.

6. Fremgangsmåte i henhold til krav 4, karakterisert ved at massen blekes ved å anvende klorholdige blekemetoder.