NO321358B1 - Fremgangsmate for a oppspore brudd i loggesignaler knyttet til et omrade av et medium - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for å oppspore brudd i loggesignaler knyttet til et område av et medium, hvor loggesignalene er sammensatt av logger av ulike slag registrert for nevnte område som en funksjon av dybde, samt anvendelse av denne fremgangsmåte ved en dybdetilpasning av nevnte logger.

På mange felter er det nødvendig raskt å korrelere to eller flere kurver som representerer variasjonene i en første mengde som en funksjon av en andre mengde, for sammenlignings-formål, tilpasningsformål osv.

Kurvene som skal sammenlignes, kan være av samme slag, dvs. representere variasjonene i én og samme første mengde som en funksjon av én og samme andre mengde, eller av ulike slag. De kan for eksempel være registreringer av ett og samme fysiske fenomen, hvilke registreringer imidlertid forskyves i tid eller rom, eller registreringer som vedrører forskjellige fysiske fenomen eller ellers registreringer som vedrører ett og samme fysiske fenomen registrert for eksempel ved ulike fremgangsmåter, slik at deres frekvensinnhold blir ulikt. Korreleringene kan utføres numerisk. Det oppnådde resultat er generelt globalt og heller upålitelig, hvis ikke noen begren-sende forutsetninger er satt vedrørende signalene, hvor fremgangsmåten da består i å velge mellom flere autokorrelasjons-topper. Korreleringen kan utføres visuelt, ved manuelt å for-flytte én av kurvene i forhold til den andre langs den andre mengdes akse. På denne måte søkes optimal billedlikhet over ett eller flere partier av kurven gjennom suksessive forskyv-ninger. Denne fremgangsmåte gjør det mulig å ta eldre kunnskap med i vurderingen. Det er denne som vanligvis anvendes innenfor geofysikk for å tilpasse seismiske horisonter i dybde eller tid, eller for å korrelere registreringer gjort i en brønn samt seismiske registreringer.

Den største ulempe med en slik fremgangsmåte ligger i vanske-ligheten med å sammenligne signaler av eventuelt meget ulike fasonger, for eksempel hvis deres frekvensinnhold er for-skjellig.

Det er kjent en prosess for å analysere et signal, kalt bøl-geanalyseprosessen, hvilken gjør det mulig å oppløse nevnte signal som en sum av elementære bølgefunksjoner som hver svinger som sinuskurve over et område hvis posisjon på en akse er knyttet til parameteren b, og hvis bredde er knyttet til parameteren a (sentral frekvens), og som er meget sterkt dempet utenfor dette område. Oppløsningen av et signal ved hjelp av en familie av disse bølger utgjør det som betegnes som en "tid/frekvens"-analyse, siden de første og vanligste oppløsninger ble foretatt på registreringer av variasjonene i en første mengde som en funksjon av tid (den andre mengde). I dette tilfelle er parameterens b dimensjon et tidspunkt, og parameterens a dimensjon er dimensjonen på inversjonen av et tidspunkt, derav en tidsfrekvens.

For ytterligere informasjon angående oppløsning av bølger eller "tid/frekvens"-analyser kan det vises til artikkelen "L"analyse par ondelette" (bølgeanalyse) av Yves Meyer m/fl., publisert i "Pour la Science" (for vitenskapen) av september 1987, verket "Wavelets" (bølger) av J.N. Combes m/fl. utgitt av Springer-Verlag, eller ellers til den internasjonale pa-tentsøknad publisert under nr. WO 92/18941, hvilke dokumenter innbefattes i den foreliggende søknad.

Flere typer funksjoner kan benyttes, hvilke gjør det mulig å definere tallrike bølgefamilier som har ulike egenskaper. Funksjonene kan for eksempel være gaussiske funksjoner, rek-tangel funksjoner (boxcar) eller trekantfunksjoner, reelle funksjoner eller komplekse funksjoner, som kan, men ikke be-høver, være innbyrdes ortogonale. Det vises til ovennevnte artikkel for fastsetting av begrensningene som kan anvendes på disse ulike funksjoner og på andre for å generere bølge-familier.

For en spesifikk familie av bølger \|fabblir "bølgetransfor-masjonen" i to dimensjoner z og x, som er knyttet til en registrering s(z) langs z-aksen, definert som sekvensen av koeffisienter Ca b hvor hver svarer til integralet av produk-tet av registreringen s(z) som skal analyseres, ganget med den elementære analysebølge \|/Bib, ifølge verdiene for b langs z-aksen og verdiene for a langs x-aksen. I det tilfelle hvor det er valgt komplekse bølger for å utføre tid/frekvens-analysen for en registrering eller for et signal, blir det mulig å definere realdelen, imaginærdelen, modulusen eller ellers fasen i bølgetransformasjonen. Koeffisientene Ca b regnes ut gjennom den velkjente formel:

Fremgangsmåter og innretninger for å identifisere geologiske strukturer ved bruk av bølgetransformasjoner er beskrevet særlig i patentene US 5.673.191, US 5.740.036 og US 5.757.309 og i artikkelen med tittelen "Detection of non stationarites in geological time series: wavelet transform of chaotic ane cyclic sequences", (Oppsporing av ikke-stasjonære elementer i geologiske tidsrekker: bølgetransformasjon ved kaotiske og sykliske sekvenser) av Andreas Prokoph m/fl., publisert i Computers and Geosciences, 22. utgave, nr. 10, side 1097-1108, 1996.

Disse sistnevnte dokumenter vedrører imidlertid enten magne-tiske målinger og gravitasjonsmå1inger for å skille mellom relativt dype geologiske strukturer og grunne strukturer, eller de vedrører middel for simulering av strukturrekken.

US 4.320.469 og US 5.862.513 beskriver også relatert bak-grunnsteknikk som omhandler fremgangsmåter for å prosessere loggedata ved en jordformasjon.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for oppsporing av brudd i loggesignåler, hvilken benytter en bølgeanalyse av nevnte signaler.

Det er kjent at analysen av loggesignalene oppnådd ved hjelp av velkjente innretninger gjør det mulig å bestemme mineralo-gien, strukturen, typen av porøst gitter og fluidinnholdet i formasjonene som det bores borehuller igjennom. De dybdevise endringer i signalene gjenspeiler endringene i formasjonenes egenskaper og gjør det mulig å kartlegge deres strukturelle og diagenetiske sedimentære historie.

Innenfor loggesignalene er det mulig å skjelne brudd som svarer til markerte modifikasjoner i formasjonenes natur, hvilke forekommer over et lite dybdeintervall.

Elektrofasiologiske leier kan karakteriseres på grunnlag av bruddene som er inntegnet på minst én av kanalene i loggesignalet. Innenfor et leie viser hver kanal i loggesignalet en kontinuerlig variasjon i en gitt dybdeoppløsningsskala. De bemerkelsesverdige brudd brukes av geologen til litostrati-grafiske korreleringsformål. I visse tilfeller er kronostra-tigrafiske korreleringer mulig ved å utføre tolking på grunnlag av en logisk modell av endringene i de sedimentære avset-ninger .

Spesialister som utfører analysen av loggesignalene, bruker de bemerkelsesverdige brudd i det første tolketrinn for den dybdevise tilpassing av de ulike signaler registrert av log-geinnretningens sensorer som ikke alle er plassert samtidig foran samme formasjon. På begge sider av bruddene lider loggesignalet av en skuldereffekt over et intervall som avhenger av loggeinnretningenes oppløsning og av kontrasten i de karakteristiske loggesvar fra formasjonene. Denne skuldereffekt er en kilde til feil og usikkerhet ved tolkingene.

Dagens fremgangsmåter for tolking av loggesignaler er basert på å behandle hver prøve av loggesignalet uavhengig av prøve-ne som ligger over eller under den behandlede prøve, hvorved dybdebegrepet ikke er tatt med. Følgelig tas det ikke hensyn til den informasjon som ligger i endringene i signalet med dybde. For at denne informasjon skal tas med i beregningen, er det nødvendig å definere brudd over loggesignalet og endringer innen bruddene.

Påvisningen av brudd utføres i dag manuelt og krever en erfa-ren operatør. Resultatet er både subjektivt og vanskelig å reprodusere identisk. Disse brudd som svarer til leienes eller formasjonenes grenser, er imidlertid nødvendige for dybdetilpasning.

Dybdetilpasning er et grunnleggende trinn i all tolking av logger, siden det består i å justere til samme dybde målinger foretatt av loggeinnretningenes ulike sensorer som ikke passerer samtidig foran samme punkt i brønnen.

To typer tilpasninger skiller seg ut:

- "intra run"-tilpasninger (omgangsintern tilpasning) som vedrører målinger registrert under samme oppstigning av et sett mekanisk sammenkjedede sensorer; og - "between runs"-tilpasninger (tilpasninger mellom omganger) som blir gjort lettere ved at det alltid nedtegnes en vanlig logg i de ulike omganger, hvor denne vanlige logg vanligvis er "gammastråle"-loggen som tjener som dybdereferanse.

En første tilpasning utføres på innhentingstidspunktet og vedrører bare de målinger som utføres under samme registrering. Den er tilfredsstillende bare i de beste tilfeller og må alltid kontrolleres.

Det finnes stasjoner for logganalysering, og ved hjelp av disse er det mulig å foreta tilpasninger. Tilpasningsope-rasjonene forblir imidlertid manuelle, eller de, når de er automatiske, vedrører bare logger av samme slag, idet analy-ses tas j onene ikke er i stand til automatisk å analysere logger av ulike slag. Derfor er bare tilpasninger mellom omganger mulig. Dessuten gjør ikke dagens prosesser som er basert på korreleringer, det mulig å identifisere, rangordne og tildele en kvalitetsindeks til korrelasjonene.

Det overordnede formål med den foreliggende oppfinnelse er å unngå eller redusere ovennevnte ulemper med den kjente tek-nikk.

Mer spesifikt er oppfinnelses formål å foreslå en fremgangsmåte som gjør det mulig automatisk å oppspore brudd i loggesignaler eller logger, og som kan brukes med hensyn til dybdetilpassing av de registrerte logger.

Formålet oppnås ved trekk som angitt i følgende beskrivelse og i de etterfølgende patentkrav.

Gjenstanden ifølge den foreliggende oppfinnelse er en fremgangsmåte for oppsporing av brudd i loggesignaler som er knyttet til et område av et medium, hvor nevnte loggesignaler består av logger av ulike slag registrert for nevnte område som en funksjon av dybde, hvilken fremgangsmåte omfatter føl-gende trinn: - å velge et parti fra hver av de nevnte logger på en slik måte at alle de valgte loggpartier har samme dybdeintervall til felles, idet ett av de valgte loggpartier anses som et referanseloggparti; - å fastsette en sekvens av romlige analysefrekvenser; - å velge en moderbølgefunksjon og ut fra denne utforme en familie av bølgeanalysefunksjoner avhengig av romlig frekvens (eller bølgeantall) og av dybde; - å regne ut en bølgetransformasjon av det utvalgte parti i hver logg og for hver romlige analysefrekvens; - å velge en karakteristisk mengde for nevnte bølgetransfor-mas jon, idet denne mengde benyttes som en representasjon av bølgetransformasjonen. Det særegne ved fremgangsmåten er at den også omfatter følgende trinn: - for hvert utvalgt loggparti, og for hver dybdeangivelse, å regne ut en absoluttverdi av middelgradienten for nevnte karakteristiske mengde i bølgetransformasjonen for de ulike romlige analysefrekvenser; - for hvert behandlet loggparti, å velge ut toppene i absoluttverdien av middelgradienten for den karakteristiske mengde, idet hver topp svarer til et brudd; - å bestemme de tilsvarende brudd over nevnte referanseloggparti ; - å definere et analysevindu som er sentrert på hvert brudd i referanseloggpartiet; og - å velge ut de brudd i de andre loggpartier som ligger innenfor nevnte analysevindu.

En fordel med den foreliggende oppfinnelse ligger i at alle kurvene som er representative for de ulike registrerte logger, tas med i beregningen og behandles raskt (samtidig eller etter hverandre i sekvens). Dessuten gjør fremgangsmåten det mulig å omgå skuldereffekter som er forbundet med loggeinnretningenes oppløsning (effektivitet) for derved å kutte opp intervallene som gir loggene, i leier og kunne analysere de vertikale endringer i deres ulike geologiske trekk.

Ifølge et annet trekk er resultatet av bølgetransformasjonen et komplekst tall, og den karakteristiske mengde i bøl-getransf ormas j onen er realdelen av nevnte komplekse tall. Mo-der funksjonen kan for eksempel være en funksjon av typen:

Ifølge et annet trekk normaliseres middelgradientens absoluttverdi, de utvalgte topper av middelgradientens absoluttverdi er større enn eller lik en forhåndsbestemt terskel. Særlig normaliseres middelgradientens absoluttverdi, og terskelen for utvelgelse av toppene er lik eller større enn 0,2.

Ifølge et annet trekk oppnås den logg som gir referanseloggpartiet, ved gammastrålelogging, hvor nevnte (gammastråle-) logg er en utmerket dybdereferanse siden den kan registreres i alle typer boreslam og til og med gjennom et f6ringsrør.

Ifølge et annet trekk innbefattes hvert behandlet loggparti i et undersøkelsesintervall som inneholder et forhåndsbestemt antall prøver N. Særlig når antallet prøver som skal behandles i et loggparti, er enten mindre eller større enn antallet prøver N i undersøkelsesintervallet, kan loggen sentreres i nevnte intervall, og de tomme deler av sistnevnte fylles med prøver som har en verdi lik middelverdien av loggen. Når loggen derimot består av et antall prøver som er større enn antallet N, deles loggen i minst to deler som hver omfatter et antall prøver som er mindre enn N, og på en slik måte at hver del behandles som angitt ovenfor.

Ifølge et annet trekk har rekken av de romlige analy-sef rekvenser som benyttes for utregningen av bølgetransfor-mas jonen, som grenser en frekvens som tilsvarer en bølgeleng-de på 4 m og en frekvens som tilsvarer en bølgelengde på 200 m. Rekken av nevnte frekvenser er for eksempel en geometrisk progresjon. Fortrinnsvis velges det ut ti romlige frekvenser hvis grensefrekvenser tilsvarer bølgelengder på 10 m og 100 m.

Hver romlig frekvens analyseres uavhengig av de andre, uten suksessiv filtrering. Dessuten gjør valg av frekvensene det mulig å ha et antall bølgekoeffisienter som er tilstrekkelig til å utføre en undersøkelse av deres romlige ordning, i dyb-de/f rekvensplanet. På denne måten oppnås tredimensjonal informasjon som forbinder dybden, frekvensene som finnes i startloggesignalet, og transformasjonens amplitude.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det således mulig for hver dybdeangivelse å undersøke loggesignalet i ulike skala-er, dvs. over dybdeintervaller som er ulike i størrelse.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det mulig å rangordne bruddene i overensstemmelse med ulike loggekriterier og å gi prioritet (eller kvalitetskriterier) i de referanser som særlig brukes i dybdetilpasningen. Det er således mulig automatisk å behandle både "intra run"-tilpasninger (omgangsintern) og "between runs"-tilpasninger (mellom omgangene).

Andre fordeler og trekk vil fremgå bedre ved gjennomlesing av en foretrukket utførelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen så vel som av de vedføyde tegninger, hvor: Fig. 1 er en fremstilling av bruddene over et sett ikke-tilpassede logger, inneholdende en gammastrålelogg som referanse; Fig. 2 er en fremstilling av realdelen i koeffisientene i bølgetransformasjonen for referanseloggen; Fig. 3 er en fremstilling av gradienten for realdelen i koeffisientene i bølgetransformasjonen for referanseloggen; Fig. 4 er en fremstilling av absoluttverdien av den normaliserte middelgradient for referanseloggen.

For et gitt medium som skal utforskes, blir det registrert forskjellige logger som en funksjon av dybde, og de svarer til et område av nevnte medium. I eksemplet på fig. 1 er det blitt registrert seks logger med henvisningstall 1 til 6. Logg 1 er oppnådd ved gammastrålelogging og utgjør en gammastrålelogg; logg 2 tilsvarer en registrering som representerer hydrogenindeksen, og den betegnes vanligvis NPHI. Logg 3 svarer til densiteten i grunnfjellet som finnes i det aktuelle område, og den betegnes RHOB; logg 4 svarer til tregheten Dt i nevnte aktuelle område; logg 5 og 6 tilsvarer resistivi-tetene betegnet LLS for å representere den grunne resistivitet og LLD for å representere den dype resistivitet.

I hver logg 1 til 6 velges ut et parti som vedrører samme dybdeintervall, og deretter velges fra disse loggpartier ut et parti som benyttes som referanseloggparti. I eksemplet fremstilt på fig. 1 er referanseloggpartiet gammastråleparti-et.

I et annet trinn velges det ut en moderbølgefunksjon, for eksempel MORLET-bølgefunksjonen eller enda bedre den funksjon som kalles "meksikanerhatt"-bølgefunksjon av typen: f(z) = (1 - z<2>) eksp. (-z<2>/2), som er likeverdig med en gaus-sisk utjevning hvis andre derivat er tatt. En familie av ana-lysef unks joner som avhenger av romlig frekvens og dybde, ut-formes fra moderbølgefunksjonen slik det er kjent og gjengitt ovenfor. I det foreliggende tilfelle er det valgt ti analysefrekvenser, hvis grenser ligger mellom en frekvens F1 svarende til en bølgelengde X på 10 m og en frekvens F10 svarende til en bølgelengde på omkring 100 m, idet rekken av analysefrekvensene Fx til F10 avtar i overensstemmelse med en geometrisk progresjon med felles forhold 1,24, for eksempel.

Hver logg 1 til 6 eller snarere hvert utvalgt loggparti blir således behandlet ved hjelp av bølgetransformasjon, idet dette gjøres for hver analysefrekvens.

Resultatet av bølgetransformasjonen er en koeffisient repre-sentert ved et komplekst tall, av hvilket bare realdelen be-vares som karakteristisk mengde. Fig. 2 fremstiller realdelen i koeffisientene for bølgetransformasjonen for referanseloggpartiet i gammastråleloggen, idet verdiene øker fra venstre mot høyre. Kolonnen som befinner seg umiddelbart etter gammastråleloggen 1 på fig. 2, svarer til realdelen i koeffisientene for bølgetransformasjonen for den første frekvens F1# den neste kolonne svarer til realdelen i koeffisientene for bølgetransformasjonen for frekvensen F2, og så videre og så videre idet man beveger seg mot høyre frem til frekvensen F10.

For hver angivelse i hvert loggparti som analyseres, blir absoluttverdien for middelgradienten i realdelen av det komplekse tall i resultatet av bølgetransformasjonen regnet ut. På fig. 3 er gradienten for realdelen i koeffisientene for bølgetransformasjonen fremstilt for det valgte referanseloggparti i gammastrålen som når det gjelder fig. 2. Således svarer kolonnen som følger etter gammastrålen som ligger lengst mot venstre ved siden av dybdeskalaen i meter, gradienten for realdelen fremstilt på fig. 2 og svarer til den innledende frekvens F1. Til hver frekvens F2, F3 ... F10 svarer det en gradient for realdelen.

Det gås frem på samme måte for hver av loggene 2 til 6, dvs. hver logg blir behandlet ved hjelp av familien av bølgeanaly-sefunksjoner som utgår fra den samme moderbølgefunksjon, på en slik måte at det til hver logg svarer en fremstilling av gradienten i realdelen av bølgetransformasjonen for hver av analysefrekvensene Fx til F10.

I et annet trinn blir absoluttverdien av middelgradienten for realdelen som velges som karakteristisk mengde for bøl-getransf ormas j onen, regnet ut for hvert utvalgt loggparti og for hver dybdeangivelse, på grunnlag av absoluttverdiene for gradientene bestemt for settet av analysefrekvenser Fx til F10. Det vises til fig. 3 hvor middelgradienten blir regnet ut for hver dybdeangivelse, for eksempel dybdeangivelsen 1613 m, ved å ta for eksempel et aritmetisk gjennomsnitt av verdiene for gradientene for hver angivelse og for hver av frekvensene Fx til F10. Deretter velges for hvert valgt loggparti toppene i absoluttverdien av middelgradienten. På fig. 4 som fremstiller den normaliserte middelgradient som svarer kun til gammastråleloggen, kan det sees at mellom 1610 m og 1623 m er middelgradienten for hver dybdeangivelse som ligger mellom 1610 m og 1623 m, relativt liten, idet første topp oppstår ved angivelsen 1623 m. Det observeres etter hvert at det er en betydelig topp ved angivelsen 1625 m, andre topper ved 1638 m, 1650 m, 1653 m og så videre. For hver verdi av middelgradienten svarer det et ettersøkt brudd.

Fortrinnsvis blir for hver dybdeangivelse bare de topper av absoluttverdien av middelgradienten som er større enn en forhåndsbestemt terskel, valgt ut. For eksempel normaliseres absoluttverdien av middelgradienten, og bare de topper som er større enn terskelen 0,2, velges.

Fig. 1 gir, ved siden av hvert parti 1 til 6 i valgt logg, en fremstilling av toppene som er valgt for hver dybdeangivelse og således av bruddene som er blitt påvist i kraft av den foreliggende oppfinnelse. Bruddsekvensen i kolonnen betegnet 1' svarer till rekken av topper som er større enn 0,2, for gammastråleloggpartiet. Som det kan legges merke til, er det for det representerte dybdeintervall påvist et brudd for angivelsen 1623 m, et annet for angivelsen 1625 m, et annet for angivelsen 1626 m og så videre. Kolonne 2' fremstiller rekken av brudd påvist for NPHI-loggpartiet, kolonne 3' representerer rekken av brudd påvist for RHOB-loggpartiet og så videre.

For at fremstillingen skal bli tydelig og kompakt, ligger de utvalgte loggpartier mellom dybdeangivelsen 1610 m og dybdeangivelsen 1679 m. I realiteten og fortrinnsvis er de valgte loggpartier innbefattet i et undersøkelsesintervall som omfatter et gitt antall N loggeprøver, for eksempel 4096 prø-ver. Hvis det regnes med en prøveavstand på 15,24 cm {1/2 fot), representerer dette en logglengde på 624 meter i stedet for de 69 meter angitt på fig. 1 til 3.

Som tidligere angitt, blir det for hvert valgt loggparti behandlet N prøver.

Når det loggparti som skal behandles, omfatter færre prøver enn det fastsatte prøveantall N = 4096 i det foreliggende tilfelle, re-sentreres loggpartiet i settet på 4096 prøver. For eksempel, hvis det valgte loggparti omfatter 2000 prøver, opprettes en logg på 4096 prøver, hvorav de første 1048 og de siste 1048 prøver tillegges loggens middelverdi, de øvrige 2000 prøver svarer til den opprinnelige logg.

Når det valgte loggparti omfatter flere prøver enn det fastsatte antall N, for eksempel mer enn 4096 prøver, deles nevnte parti i to, og hver halvdel behandles som om den inneholdt færre enn 4096 prøver, på den måte som er angitt ovenfor.

Ifølge oppfinnelsen er det å foretrekke å lete etter de rele-vante brudd i hver logg. Til dette formål defineres et relevansvindu som sentreres fortløpende på hvert brudd i loggen som vurderes, og for hver posisjon i nevnte relevansvindu regnes det ut en relevanskoeffisient definert gjennom uttryk-ket

f logg™i.s-logg.in) vindu/ < logg^-logg^J parti;

hvor:

- logg,,,, og lo<g>g,,^ i vinduet representerer maksimums- og minimumsamplitudene i loggesignalet som ligger innenfor vinduet ; og - loggMk> og logg^ i det behandlede loggparti representerer maksimums- og minimumsamplitudene i det behandlede parti av loggesignalet.

En slik operasjon bidrar til å eliminere problemene knyttet til støy i de registrerte loggesignaler.

For hver logg beholdes bare de brudd hvor relevanskoeffisien-ten er større enn en gitt verdi. Kolonnene 1' til 6' representerer bruddene som er beholdt ved hjelp av ovenstående ut-regning for de respektive logger 1 til 6.

For å beholde eller velge ut bare de interessante brudd som svarer til hverandre fra én logg til en annen, foreskriver den foreliggende oppfinnelse at de brudd som beholdes i hvert av de utvalgte loggpartier, rangordnes. For å gjøre dette defineres et analysevindu som dekker et gitt antall prøver M, lik for eksempel 5 prøver. For hvert brudd i referanseloggen sentreres analysevinduet på dette brudd, og de andre logger gjennomsøkes for å finne de brudd som ligger innenfor nevnte vindu. Hvert brudd som påvises i én eller flere logger i det vindu som vurderes, knyttes til bruddet i referanseloggen som vinduet er sentrert på. Deretter kan bruddene rangordnes innbyrdes, idet det for eksempel gås frem på følgende måte.

I kolonnene med bruddene kan det sees at et brudd påvist for •angivelsen 1623 m i kolonne 1', finnes også bare i kolonne 4 •, og er ikke tilstede i de andre kolonnene 2', 3', 5 og 6'. Siden det finnes bare i én kolonne 4' utenom referansekolon-nen 1', blir det tildelt koeffisienten én. Bruddet påvist ved omtrent 1626 m i kolonne 1" finnes i kolonne 2', 3', 5' og

6'; det tildeles koeffisienten fire. Bruddet påvist ved 1631 m i kolonne 1' finnes også i hver av de andre kolonnene 2' til 6': det tildeles koeffisienten fem, og denne operasjon gjentas for hvert av bruddene i kolonne l<1>. Rangordningen er fremstilt i kolonne 7' på fig. 1. I denne kolonne 7' kan det legges merke til at det finnes fire brudd som har koeffisienten 5, fem brudd har koeffisienten 4 og så videre.

Siden de svarer til bemerkelsesverdige geologiske begivenhe-ter, blir brudd benyttet til dybdetilpasning av logger. En dybdetilpasning av logger består i å innstille på samme dybde målinger foretatt med ulike sensorer som ikke passerer samtidig foran samme punkt i brønnen. For å utføre en automatisk dybdetilpasning oppspores brudd i hver logg på den ovenfor angitte måte. Likeledes foretas et søk etter de brudd som finnes i de andre logger, og som er synlige i dybdevinduet sentrert på hvert brudd som er inntegnet i referanseloggen. Når et brudd er funnet i én eller flere logger, knyttes det til bruddet som er funnet i referanseloggen. Loggenes verdier regnes ut på nytt på en slik måte at bruddene som er knyttet til hvert av bruddene i referanseloggen, fremkommer ved samme dybdeangivelse som det aktuelle brudd i referanseloggen.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for oppsporing av brudd i loggesignaler knyttet til et område av et medium, hvor nevnte loggesignaler består av logger (1-6) av ulike slag registrert for nevnte område som en funksjon av dybde, hvilken fremgangsmåten omfatter følgende trinn: - å velge et parti fra hver av de nevnte logger (1-6) på en slik måte at alle de valgte loggpartier har samme dybdeintervall til felles, idet ett av de valgte loggpartier anses som et referanseloggparti; - å fastsette en sekvens av romlige analysefrekvenser; - å velge en moderbølgefunksjon og ut fra denne utforme en familie av bølgeanalysefunksjoner avhengig av romlig frekvens og av dybde; - å regne ut en bølgetransformasjon av det utvalgte parti i hver logg og for hver romlige analysefrekvens; - å velge en karakteristisk mengde for nevnte bølgetrans-formasjon, idet denne mengde benyttes som en representasjon av bølgetransf ormas j onen, karakterisert ved at fremgangsmåten også omfatter følgende trinn: - for hvert utvalgt loggparti, og for hver dybdeangivelse, å regne ut en absoluttverdi av middelgradienten for nevnte karakteristiske mengde i bølgetransformasjonen for de ulike romlige analysefrekvenser; - for hvert behandlet loggparti, å velge ut toppene i absoluttverdien av middelgradienten for den karakteristiske mengde, idet hver topp svarer til et brudd; - å bestemme de tilsvarende brudd over nevnte referanseloggparti; - å definere et analysevindu som er sentrert på hvert brudd i referanseloggpartiet; og - å velge ut de brudd i de andre loggpartier som ligger innenfor nevnte analysevindu.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at resultatet av bølgetransformasjonen er et komplekst tall, og ved at den karakteristiske mengde i bølgetransformasjonen er realdelen av nevnte komplekse tall.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de utvalgte topper av middelgradientens absoluttverdi er større enn eller lik en forhåndsbestemt terskel.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at middelgradientens absoiuttverdi normaliseres, og ved at nevnte terskel er større enn eller lik 0,2.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at loggen som gir referanseloggpartiet, er en logg som oppnås ved gammastrålelogging.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at hvert loggparti innbefattes i et undersøkelse-sintervall som inneholder et forhåndsbestemt antall prø-ver N.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at når en logg som er ment å gi et utvalgt parti, består av et antall prøver som er mindre enn antallet N, sentreres nevnte logg i undersøkelsesintervallet, og de tomme deler av nevnte intervall fylles med prøver som har en verdi lik loggens middelverdi.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 6 og 7, karakterisert ved at når en logg som er ment å gi et utvalgt parti, består av et antall prøver som er større enn antallet N, deles nevnte logg i minst to deler som hver omfatter et antall prøver som er mindre enn antallet N, og at hver del behandles i overensstemmelse med krav 7.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at de romlige analysefrekvenser som benyttes for utregningen av bølgetransformasjonen, har grensefrekvenser som tilsvarer en bølgelengde på 4 m og en bølgelengde på 200 m.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at det velges ti romlige frekvenser hvis grensefrekvenser tilsvarer bølgelengder på 10 m og 100 m.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved at rekken av romlige analy-sef rekvenser er en geometrisk progresjon.

12. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1 til 11, karakterisert ved at moderbølgefunksjonen er en funksjon av typen: f(z) = (1 - z<2>) eksp. (-z<2>/2), hvor z er dybden.

13. Fremgangsmåte for dybdetilpasning av logger av ulike slag registrert for et område av et medium som en funksjon av dybde, karakterisert ved at fremgangsmåten omfatter følgende trinn: - å påvise brudd over et loggparti valgt som referanse, og over tilsvarende partier i de øvrige logger ved å an-vende fremgangsmåten ifølge ett av kravene 1 til 12; og - å regne om verdiene for nevnte øvrige loggpartier på en slik måte at bruddene i nevnte loggpartier, hvilke er knyttet til hvert av bruddene i loggpartiet valgt som referanse, fremkommer ved samme dybdeangivelse som det aktuelle brudd i referanseloggen.