NO300747B1 - Fremgangsmåte og instrument for måling av magnetisk feltinversjon i et borehull - Google Patents

Abstract

Fremgangsmåte og måleinstrument for under-søkelse av inversjoner eller polaritets-endringer i det jordmagnetiske felt i et borehull (16).Måleinstrumentet for å utføre undersøkelsen omfatter en første sonde (10) for å måle den magnetiske induksjon ved forskjellig dybde i borehullet (16) og samtidig måling av den magnetiske induksjon Bved overflaten (21) ved hjelp av en måler (18). Videre omfatter måleinstrumentet en andre sonde (20) for måling av den magnetiske susceptibilitet X ved forskjellig dybde.På overflaten (21) omfatter måleinstrumentet en prosessor (28) som beregner og utfører matematisk filtrering av størrelsen B-B.,. og isolerer den magnetiske induksjon Bsom ikke inneholder annet enn komponenten B. (indusert magnetisme) og B(remanent magnetisme).

Description

Denne oppfinnelse angår en fremgangsmåte som tillater bestemmelse av en geologisk formasjons remanentmagnetisme, fra et borehull gjennom formasjonen, i den hensikt å lokalisere soner hvor jordens magnetfelt danner såkalt feltinversjon.

Jordens magnetiske felt er for tiden tilnærmet rettet nord-syd, men i løpet av den geologiske tidsperiode har retningen skiftet en rekke ganger. En geologisk formasjon kan derfor ha magnetisme som kan tenkes sammensatt av to ledd: Et ledd som skyldes induksjon fra jordens magnetiske felt og følgelig kalles indusert magnetisme, og et ledd som kalles den remanente magnetisme og gjenspeiler det magnetiske felt som eksisterte under avsetningen av eller ved den etterfølgende omdanning av formasjonen. Størrelse og retning av det remanente magnetfelt vil altså gi en indikasjon på jordens magnetiske felt ved tidspunktet for formasjonsdannelsen. Man kan gå ut fra at feltinversjoner i det remanente magnetfelt som registreres nede i et borehull gjennom de enkelte formasjonslag gir et noenlunde riktig bilde av de tilsvarende feltinversjoner i jordmagnetfeltet, dannet mellom de epoker hvor formasjonene ble dannet.

Registreringen av magnetisk feltinversjon gir altså en mulighet til å bestemme formasjonens alder. Innenfor olje- og gassutvinning er dette av meget stor betydning, siden man derved kan få større kjennskap til hva som kan finnes i og mellom de enkelte lag i grunnen.

Man har allerede til rådighet deteksjons- og registrer-ingsfremgangsmåter for å finne feltinversjoner i jordmagnetiske felt. Den mest vanlige måte å utføre slik undersøkelse på består i å ta opp en rekke grunnprøver fra forskjellige dyp i et borehull, for undersøkelse i et laboratorium med hensyn til magnetisme og for å bestemme remanentmagnetismen. Denne metode er imidlertid tidkrevende og kostbar, dessuten overlagres magnetismen i de prøver som tas opp for undersøkelse ved overflaten, av jordens stedlige magnetiske felt som følgelig virker som et forstyrrende element, og i tillegg vil temperaturendringer kunne påvirke måleresultatene.

Av denne grunn har man i løpet av den senere tid utviklet en hel familie følere eller sonder for måling av magnetfelt, og til denne familie hører de såkalte magnetometere eller magneto-radiometere som tillater bestemmelse in situ av formasjonens magnetisme, ved at den aktuelle sonde forflyttes nede i borehullet og over et forbindelsesmedium leverer signaler som mottas av databehandlingsutstyr ved overflaten.

Eksempler på slike sonder kan finnes i patentskriftene GB-A-2-158 950, US-A-3 453 531 og US-A-3 965 412. Når det dreier seg om malmforekomster eller bergarter som er magnetisert i betydelig grad vil den induksjon som finner sted i borehullet som følge av remanentmagnetismen være tilstrekkelig til å kunne registreres direkte. Det som imidlertid vanligvis er tilfelle i forbindelse med oljeboring eller forhåndsundersøkelser med hensyn til olje- og gassforekomster i en formasjon, er at induksjonen bare er meget svak, med ganske få unntak. For at undersøkelsene skal ha noen verdi må man imidlertid kunne måle slike svake induk-sjoner med stor nøyaktighet, idet det dreier seg om verdier i stør-relsesorden 1 - 10 nT (nanotesla). Måleusikkerheten bør ikke utgjøre for stor del og fortrinnsvis være langt under 1 nT.

For dette finnes allerede treaksemagnetometere som i og for seg kan bestemme den magnetiske induksjon temmelig nøyaktig ved dekomponering til en komponent i tre ortogonale aksers retning, men teknikken (selve deteksjonsfremgangsmåten) som trengs for tilpasning av slike magnetometere til målinger i borehull for olje-eller gassforekomster er dessverre langt fra optimal.

Fra US 4 071 815 er kjent en metode for registrering av magnetisk feltinversjon, og basert på samtidig måling på to fastlagte steder nede i et borehull. Det registreres følgelig to verdier for den magnetiske induksjon, B1 og B2 og deres tilhørende magnetiske susceptibilitet X1 hhv X2. Metoden går ut på å beregne den differensielle verdi B = Bx - B2 og X = X1 - X2 for hvert målesett, og deretter utlede relasjonen mellom B og X, idet denne er representativ for den fraksjon av det remanente magnetfelt som foreligger i området ved de to angitte punkter.

I US 3 453 531 beskrives forskjellige metoder for malm-leting, og patentskriftet kan representere teknikkens stilling på dette område.

US 3 965 412 beskriver registrering av polaritetsvekslin-ger i borehull og kan tjene som bakgrunnsmateriale for denne teknologi.

Endelig beskriver GB 2 158 950 et apparat for måling og beregning av den remanente magnetisering i en formasjon i et borehull, ved samtidig å måle den magnetiske hovedinduksjon B og den tilhørende magnetiske susceptibilitet X, hhv. ved hjelp av kryogeniske gradiometere og et annet magnetometer. Induksjonsmålingene utføres således nede i borehullet, og både disse målinger og målingene av størrelsen X er vektorielle og triaksiale. Man trenger således en etterfølgende integrasjon. Metoden innebærer videre at man må beregne den remanente magnetiserings tre vektor-komponenter ut fra nærfeltdelens (nytteinduksjonens) og magneti-seringsdelens gradient, og orienteringen av måleutrustningen må tas med i betraktningen. Presentasjonen av måleresultatene og utledningene er i form av tallkolonner.

Med denne kjente teknikk som basis søker oppfinnelsen å forbedre måleteknikken for på mer konkret måte å kunne bestemme hvordan de enkelte geologiske lag og soner ligger nede i grunnen, særlig i de formasjoner som et borehull går gjennom. De enkelte soner i formasjonene representerer magnetfelter med henholdsvis normal og invers polarisering, og som forklart ovenfor vil en sone med normal polarisering være en sone hvor den remanente magnetisering i formasjonen har samme retning som det jordmagnet i ske felt, mens en sone med invers polarisering innebærer at remanensen er 180° i forhold til stedets jordmagnetismes feltretning.

Tradisjonelt har bestemmelsen av magnetismen i enkelte geologiske lag nedover fra jordoverflaten omfattet følgende tre trinn som spesielt gjelder målinger i borehull: 1. Vektoriell måling av den totale magnetiske induksjon B ved bestemte dybder, og beregning av en magnetisk "nytte-induksjon" . 2. Måling av parametre som reduserer virkningen av størrelsen X, idet det tas hensyn til orienteringen av både borehullet selv og måleutrustningen i dette. 3. Bestemmelse av normal- og inversjonssoner for det magnetiske felt under jordoverflaten.

Denne tradisjonelle bestemmelsesmåte lider imidlertid av mangelen på optimaliseringsmulighet for den utledete fraksjons-størrelse, idet denne ikke gir annet enn en del av de totale data for remanentmagnetismen på det aktuelle sted.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen bygger således videre på den kjente teknikk og er særlig kjennetegnet ved de trekk som fremgår av karakteristikken i det etterfølgende patentkrav 1. Oppfinnelsen angår videre måle- og signalbehandlings-utrustning, her kalt et måleinstrument, for å utlede den remanente magnetiske induksjon ut fra måleopptakene og størrelsene BL og BIr og måleinstrumentet er kjennetegnet ved de trekk som fremgår av kravene 1-5.

Fremgangsmåten for målingen av inversjoner i remanentmagnetismen skal nå gjennomgås i nærmere detalj- og med støtte i tegningene, hvor fig. 1 i et diagram viser kurver for variasjonen i induksjonene BL og Bz som funksjon av dybden z nedover i grunnen, fig. 2a, 2b og 2c illustrerer en første måte å registrere inversjoner i den remanente magnetiske induksjon ved forskyvning av hvert av eksremalpunktene i kurven for Bz på fig. 1 til sammenfall med det tilsvarende ekstremalpunkt i kurven for induksjonen BL, fig. 3 viser et eksempel i diagramform for polaritetsvendingen eller inverseringen av remanentmagnetfeltet ved varierende dybde z i borehullet, fig. 4, 4a og 4b illustrerer en andre fremgangsmåte for registrering av feltinversjoner ved beregning av feltgradienten for induksjonen BL og Bz (den deriverte) og så sammenligning av de midlere kurvehelninger som funksjon av den variable dybde z, fig. 4c illustrerer de enkelte magnetiske størrelser og feltlinjer ved og utenfor et målested, og fig. 5a og 5b viser skjematisk oppfinnelsens måleutrustning eller måleinstrumenter på plass.

Nedenfor følger en samlet oversikt over de størrelser som inngår i utledningen av den magnetiske veksling eller inversjon: B1: totalverdi målt ved forskjellige dybder z i borehullet,

B2: totalverdi på jordoverflaten,

BL: den del av Bx som skyldes nærfeltvirkninger, både som følge av induksjon og remanent magnetisme på stedet, idet induksjonen skyldes nærliggende magnetiske kilder (malm) nede i de geologiske lag under overflaten,

Bx: magnetiseringsdelen av Blf dvs den verdi som skyldes induksjon og som forsvinner når magnetfeltet på stedet forsvinner (ikke remanent magnetisme),

BR: den del som skyldes remanent magnetisme i bergarten i det geologiske lag,

BT: den størrelse som skyldes jordmagnetismen nede i grunnen (og som dessuten varierer over tid)

Bx': som ovenfor, ved jordoverflaten

B0: den verdi som skyldes fjernfeltinduksjon (dvs induksjon som følge av fjerntliggende magnetiske kilder i de geologiske lag)

X: den magnetiske susceptibilitet eller materialets magnetiseringskoeffisient, definert som forholdet mellom summen av de magnetiske dipolmomenter pr volumenhet og den magnetiske induksjon i det frie rom. Størrelsen angir altså den evne et materiale har til å bli magnetisk ved plassering i et magnetfelt.

G: kurver over den førstederiverte av den magnetiske induksjon med hensyn på dybden z i borehullet: dB/dz

I, L: kurver over den andrederiverte d<2>B/dz<2>

Som innledningsvis nevnt måles både den jordmagnetiske induksjon Bx og den tilhørende magnetiske susceptibilitet X ved forskjellig dybde i jordhullet, samtidig som den magnetiske induksjon B2 måles ved overflaten.

Det er kjent at induksjonen B1 kan settes opp som

Man kan gå ut fra at induksjonen ved overflaten bare skyldes jordmagnetfeltet, dvs.: B2 = B^,, idet man da går ut fra at påvirkningen fra fjerne kilder og nærfelter er negli-sjerbare.

Det første trinn i analysen ved overflaten består i

å isolere leddet BL» For å kunne utføre dette settes opp:

Bl " <B>2 <=><B>0 <+> BL <+> (BT " V•

For grunnformasjoner med liten ledningsevne, hvilket oftest er tilfelle i geologiske områder med potensiale for olje- og gassutvinning kan man anta at BT og B^,' er like uten å påvirke resultatet nevneverdig, i allefall ned til dyp på om-kring 2 km. På større dyp vil det imidlertid være nødvendig også å ta i betraktning den dempning som underliggende lag for-årsaker.

Som følge av sin natur kan man gå ut fra at fjern-feltleddet Bq varierer langt langsommere over en bestemt dis-tanse eller dybde enn nærfeltleddet BL. Ved å innføre en form for matematisk filtrering kan man følgelig skille disse to ledd ganske godt. Så langt har man altså kommet frem til en nærfeltinduksjon B som kan sies å være ganske riktig. Det minnes om at den informasjon som størrelsen B representerer omfatter både den induserte magnetiske induksjon B^ og den remanente B„.

Ut fra målingen av B^ kan man videre bestemme induksjonen Bj som følge av magnetisk induksjon av de grunnformasjoner som borehullet går gjennom, temmelig nøyaktig ut fra formelen:

hvor k er koblingskoeffisienten mellom den magnetiske susceptibilitet X og induksjonen i borehullet, avhengig av geometrien av dette og av formasjonen selv.

Fra dette punkt kan to teknikker benyttes for å komme frem til inversjonene i remanentmagnetismen, og disse to måter bygger på teoretiske og eksperimentelle betraktninger: Den ene av teknikkene går ut på å tegne opp kurver for sammenhengen mellom B^ og B^ (dimensjon nT) og dybden z

(im) nede i borehullet. Fig. 1 viser et eksempel på slike

kurver. Det fremgår at kurvene har ekstremalpunkter (topper og bunner) med noenlunde regelmessig avstand (i eksemplet i størrelsesorden 1 m). En kurvetopp fremkommer der hvor magnetfeltet og den magnetiske induksjon har et maksimum i formasjonen.

Man går først ut fra et referanseekstremalpunkt, i eksemplet punktet A hvor induksjonen Bj har et minimum, og så finnes et tilsvarende minimum A<1> på kurven for B^. Disse to minima tilsvarer da samme dybde i borehullet. Deretter forskyves kurven for B-j. parallelt med ordinaten (en forskyvning ÅA'), hvilket fører til at punktet A' sammenfaller med punktet A.

Flere konfigurasjoner kan da oppstå, og i det følgende skal betraktes noen eksempler og tilhørende tolkninger for konfigura-sjonen av de magnetiske feltfenomener som man har observert i Parisbassenget. Det skal bemerkes at andre konfigurasjoner

for magnetiske fenomener vil kunne møtes andre steder på kloden,

og tolkningene kan da være noe forskjellig, selv om de baseres på samme prinsipp for kurveanalyse.

Tre tilfeller er satt opp nedenfor:

1) B-kurven befinner seg over B -kurven (fig. 2a).

Dette betyr at en økning av B^. dempes av B^. Remanentmagnetis-

men representert ved BR og omfattet av BL virker da som en motpol for Bj, og dette betyr igjen at remanentmagnetismen i formasjonen ligger motsatt rettet den induserte magnetisme.

Da sier man at remanentmagnetismen er invers eller invertert.

2) BT-kurven sammenfaller med BT-kurven etter for-

x h

skyvningen (fig. 2b). Dette gir ingen mulighet for å bestemme retningen av B_.

3) Bj-kurven vil etter forskyvningen ligge under B^-kurven (fig. 2c). Dette betyr at en økning av B^ forsterkes

av B_, og dette tolkes da slik at remanentmagnetismen i formasjonen har samme retning som den induserte magnetisme, hvilket defineres som at remanentmagnetismen er normal eller normalt rettet.

På samme måte går man frem for hvert ekstremalpunkt

for kurvene for BL og B-j.. Samtlige resultater ut fra denne sammenligning kan så oppsummeres i et diagram slik som vist på

fig. 3, hvor z-aksen er abscisse og retningen av remanentmagnetismen B„ er ordinat. Eksemplet viser at eiet ved flere dybder i borehullet foregår en polaritetsendring hvor remanentmagnetismen går over fra å være normal og til å være invers.

Den andre teknikk for å registrere inversjoner i

den remanente magnetiske induksjon består i beregning av abso-luttverdiene for gradientene eller de førstederiverte

for et passende dybdedifferensial dz, ut fra kurvene for induksjonen B T og Bj. Denne beregning tillater at man i større eller mindre grad kan se bort fra induksjonens hovedvariasjoner på grunn av grunnfjellets litologi, hvorved det kan fokuseres på de lokale variasjoner. Man oppnår således to kurveprofiler GBL og GB.J., vist på fig. 4.

For hver av kurvene GBT og GBT beregnes så en rekke parameterkurver og I\ som funksjon av den andrederiverte av BT og BT.

Li X

Som et eksempel vil ekstremalkurven Ln gå gjennom de tilsvarende maksimalverdier for GB j_i , mens kurven I nvil gå gjennom ekstremalverdiene for GB^. Man får således absoluttverdien for kurvene L. og I. og man kan danne forholdet:

Som eksempel skal forholdet mellom ekstremalverdiene beregnes i absoluttverdi:

Verdien K. vil være større enn 1 eller mindre enn 1 i avhengighet av den relative stilling for kurvene og 1\ .

Fig. 4a og b viser tydeligere sammenhengen mellom kurvene G, L og I, idet indeksen n indikerer generelle verdier. Kurvene G gjelder absoluttverdien av den førstederiverte av hhv BL og Bz og brukes ved analyse av variasjonen av induksjonen som funksjon av dybden z i borehullet. Har man en positiv absoluttverdi vil man i diagrammene legge z-aksen slik at man ikke- får noen negative verdier av den førstederiverte (kurvene G). Kurvene L og I gjelder de andrederiverte og legges gjennom ekstremalpunktene for kurvene G (dvs der den førstederiverte dB/dz er lik 0). Kurvene L og I er på fig 4a lagt gjennom de punkter hvor den førstederiverte er lik null, mens de tilsvarende kurver med indeks i på fig. 4b er lagt gjennom punkter hvor denne deriverte er lik a (en konstant som er valgt for hensiktsmessig prosessering). Størrelsen a representerer altså kurvetangentens helning. Størrelsen a kan således anses å være en generell parameter som brukes for å gjøre prosesseringen enklere, og kurvene lai og I± er altså knyttet til denne parameter a (som på fig. 4a er lik 0).

Grunner til at man har valgt en slik variabel parameter a er at induksjonsmålingene (som på sin side gjenspeiler den magnetiske feltstyrke) i borehullet vil være overlagret forstyrrende faktorer og i første omgang ikke være nøyaktige nok. De resultater man oppnår ved å arbeide med ekstremalverdiene vil derfor i første omgang heller ikke være helt å stole på. Verdiene opptrer f .eks. med dybdeavstand på 4 - 5 m nede i borehullet, og av denne grunn må man også ta i betraktning mellomliggende målesteder, f .eks. slike steder hvor den førstederiverte med hensyn på dybden er forskjellige konstante verdier a, b, c ... For hver av disse verdier hvor kurvetangenten altså ikke er lik 0, etablerer man deretter et sett kurver L± og Iif og fra dette kan man få en bedre tilnærmelse for ekstremalpunktene.

I en magnetisk utbredelse og hvis Kt > 1, vil den remanente magnetisme være av normal type (dvs ha samme retning som den induserte magnetisme), men hvis Ki < 1 vil remanentmagnetismen være invertert (dvs i motsatt retning av den induserte magnetisme). Andre steder på kloden vil imidlertid den magnetiske konfigurasjon være annerledes, og konklusjonen kan også da være forskjellig.

Man skal merke seg at avbildningen av K± vil være best egnet i logaritmisk skala, og polariteten av BR vil derfor lettest kunne bestemmes som funksjon av log (Ki).

Målingene og beregningene omtalt ovenfor utføres mest hensiktsmessig med måleutrustning slik som vist skjematisk på fig. 5a og 5b, her kalt måleinstrument.

Måleinstrumentets sensor 12 kan f.eks. være innrettet for registrering av nukleær magnetisk resonans, og den kan være innesluttet i en kapsling 14. På fig. 5b er de "magnetiske feltlinjer 30 nede i borehullet 16 indikert med stiplede sirkler.

For utførelse i henhold til den første registrerings-eller deteksjonsteknikk kan man benytte et måleinstrument som har hjelpemidler for inntegning av kurvene BL og Blr kretser som ved hvert ekstremalpunkt for kurven BE utfører en kurveforskyvning AA' som bevirker at punktet A på kurven Bz og tilsvarer en minimal induksjon kommer til å sammenfalle med punktet A' på kurven BL, og videre kretser for å utføre relativ og fortløpende sammenligning mellom kurvene BL og Bz etter å være forskjøvet til delvis sammenfall.

For å utføre den andre deteksjonsteknikk kan man ifølge oppfinnelsen benytte kretser for å beregne den første-deriverte av hver av induksjonsforløpene angitt med B L og B]., et måleinstrument med hjelpemidler for å inntegne kurvene for disse deriverte som funksjon av dybden (dybden eller et utsnitt av dybden kan da være variabel), hjelpemidler for å beregne og tegne opp de rekker kurver L-j. og 1\ som tjener som parametre for den andre-deriverte av kurvene B^ og Bj, hjelpemidler for å beregne absoluttverdien for disse rekker kurver, og kretser for å utføre beregningen k^= r

og deretter utlede denne størrelse som funksjon av dybden.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte for undersøkelse av magnetisk inversjon i geologiske formasjoner under jordoverflaten (21), ved: måling av den totale magnetiske induksjon Bx og den tilordnete magnetiske susceptibilitet X ved et stort antall dybder z i et borehull (16) som strekker seg ned gjennom formasjonene, under kontinuerlig heving av minst ett måleinstrument som på forhånd er senket ned i dette, KARAKTERISERT VED i tillegg å utføre: måling av den magnetiske induksjon B2 i et punkt ved jordoverflaten (21) ved samme tidspunkter som for målingene av induksjonen Bx i borehullet, bestemmelse av en differensiell magnetisk induksjon B-L-B2 for å eliminere endringer over tid av induksjonen Bx for hvert sted i borehullet (16), idet det forutsettes at B2 med god tilnærmelse utelukkende representerer virkningen av det tidsvarierende geomagnetiske globalfelt BT', BT både ved jordoverflaten og nede i borehullet, slik at BT'= BT, matematisk filtrering av den differensielle induksjon B1-B2 for å eliminere den fjernfeltinduksjon B0 som skyldes fjerntliggende magnetiske kilder og derved isolere den resterende nærfeltinduksjon BL = B2 + BR, idet Bz er magnetiseringsdelen som skyldes indusert virkning fra den totale induksjon Bx på stedet, ved den gitte dybde z, mens BR er den del som stammer fra remanent magnetisering som følge av tidligere tiders geomagnetiske felt, beregning av magnetiseringsdelen Bz ut fra målingene av den totale magnetiske induksjon Bz og den magnetiske susceptibilitet X i borehullet (16), grafisk presentasjon av sammenhengen mellom induksjonens magnetiseringsdel Bz og nærfeltinduksjonen BL som funksjon av dybden z i borehullet (16), og utledning av den remanente induksjonsdels BR retningsav-hengighet som funksjon av dybden, ut fra en sammenlikning mellom forløpene for BL og Bx.

2. Måleinstrument for undersøkelse av magnetisk inversjon i geologiske formasjoner under jordoverflaten ( 21), og omfattende: en første sonde (10) med en sensor (12) for måling av den totale magnetiske induksjon Bx ved et større antall bestemte dybder-z i et borehull (16) som strekker seg ned gjennom forma-sj onene, en andre sonde (20) for måling av den magnetiske susceptibilitet X i formasjonene rundt borehullet, og likeledes ved et større antall bestemte dybder z i dette, og en prosessor (28) for opptak, registrering og behandling av data fra målingene, KARAKTERISERT VED: en måler (18) for måling av den totale magnetiske induksjon B2 ved et punkt på jordoverflaten (21) ved samme tidspunkter som for målingene av induksjonen Bx i borehullet, og at prosessoren (18) omfatter: i) kretser for matematisk filtrering av differansen B1- B2 for hver dybde z i borehullet for å eliminere den fjernfeltinduksjon B0 som skyldes fjerntliggende magnetiske kilder og derved isolere den resterende nærfeltinduksjon BL = Bz + BR, idet Bz er magnetiseringsdelen som skyldes indusert virkning fra den totale induksjon Bz på stedet, ved den gitte dybde z, mens BR er den del som stammer fra remanent magnetisering som følge av tidligere tiders geomagnetiske felt, ii) kretser for å beregne magnetiseringsdelen Bz ut fra måleresultatene for den totale magnetiske induksjon Bx og sus-ceptibiliteten X ved de forskjellige dybder z i borehullet (16), og iii) kretser for å utlede hvordan orienteringen av den remanente magnetiske induksjon BR endrer seg som funksjon av dybden z, ut fra de utledete størrelser BL og Bz.

3. Måleinstrument ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED at sensoren (12) og måleren (18) er innrettet for måling og registrering av nukleær magnetisk resonans.

4. Måleinstrument ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED hjelpemidler for grafisk presentasjon av størrelsene BL og BIr særlig i form av opptegning av kurver, hjelpemidler for å utføre en kurveforskyvning en strekning AA' ved hvert ekstremalpunkt for størrelsen Bz slik at et minimalpunkt A på kurven, tilsvarende en minimal magnetisk induksjon, bringes til å sammenfalle med et tilsvarende minimalpunkt A' på kurven for størrelsen BL, og kretser for å utføre sammenlikning av de relative størrelser for de øvrige ekstremalpunkter på kurvene for BL og BT.

5. Måleinstrument ifølge krav 2, KARAKTERISERT VED kretser for å beregne den førstederiverte dB/dz av nærfeltinduksjonen BL og den induserte del Blt hjelpemidler for opptegning av kurver <3BL og GBZ for disse førstederiverte, for forskjellig absolutt dybde z, hjelpemidler for beregning og opptegning av en kurve hi hhv Ii for forløpet av den andrederiverte d<2>B/dz<2> av størrelsene BL hhv B1# kretser for å beregne absoluttverdien av de størrelser som kurvene Li og li representerer, og kretser for å beregne forholdet K± = Li/li og analysere dette forhold som funksjon av dybden z i borehullet, for primært å gi en lett tolkbar presentasjon av hvordan størrelsen BR varierer i størrelse og retning med dybden z, hvilket på sin side gir en indikasjon på den geologiske alder av de formasjoner borehullet passerer.