NO20150272A1 - Redningsvest - Google Patents

Description

Oppfinnelsens område

Foreliggende oppfinnelse vedrører en redningsvest som er spesielt egnet for kvinner.

Bakgrunn

En oppblåsbar redningsvest består av en blære med en påmontert utløsermekanisme som inkluderer en C02 flaske for hurtig oppblåsing av nevnte blære ved behov. Blæren er vanligvis påmontert et varetrekk med belte og laget som en form for vest. En oppblåsbar redningsvest tas da gjerne på som en vest, og bæres som sådan.

Hensikten med alle redningsvester er at de skal holde en forulykket persons ansikt, det vil si nese og munn, minimum ca. 10 cm over vannoverflaten. Redningsvester skal normalt også snu en bevisstløs person, derav navnet. Svakheten ved de fleste oppblåsbare redningsvester er at de er laget som vester og at vestens belte spennes rundt livet. Når brukeren skal bevege seg fritt, spesielt i det noe begrensete arealet som det er på en båt, lar de fleste, av hensyn til komfort, vesten enten henge åpen på kroppen, eller med beltet lukket og slakt om livet. - Som kjent er livvidde og brystvidde to meget forskjellige omkretser på de fleste mennesker i dag. På atletiske mennesker er livvidde mindre enn brystvidde, men på de aller fleste er det motsatt. Dette betyr at når en person i dag faller i sjøen kan vesten raskt smette av vedkommende dersom det er en forskjell i omkrets på 20 cm eller mer mellom liv- og brystvidde. Av denne grunn anbefales brukere å benytte seg av en skrittstropp, hvilket mange finner ubehagelig å gå rundt med.

På store seilbåter, for eksempel havseilere, vil redningsvesten også fungere som fallsikring/mann-over-bord-sikring idet en sikringsline er festet mellom et punkt på vesten og et punkt på båten. Hvis brukeren faller over bord, vil vedkommende blir slept etter båten og ikke drive av. Fallsikringer/seletøy med tilsvarende egenskaper er kjent fra en rekke andre områder.

Vi skiller mellom to typer seletøy for mennesker. Det ene er et seletøy som er påmontert eller integrert til en ryggsekk eller pakksekk. Det andre er et seletøy som spennes på kroppen til bruk som sikring. Utformingen av sistnevnte seletøy varierer i forhold til bruk, behov og miljø. Vi snakker om alt fra fjellklatring, monterings- og vedlikeholdsarbeid i høyspentmaster og fasader, til rednings- og stridsoppdrag i fjell og luft, til seiling. En brystsele for klatring er et seletøy som festes øverst rundt torso under armene og har til hensikt å festne om brystet og holdes på plass under armene. Den sikrer og holder en bruker ved fall og stabiliserer gjerne ved ustøhet under klatring eller arbeid så sant sikringstauet kommer ovenfra. Brystseler var et anerkjent og av mange påbudt seletøy til feste og sikring av kroppen innen fjellklatring, isklatring og brevandring fra tidlig på 1960 tallet inntil sitteseler ble godkjent til dette bruk i løpet av 1970 tallet. Fra man begynte med tau som sikring og frem til slutten av 1950 tallet, benyttet man seg bare av et tau bundet rundt livet. Etterhvert ble erfaringene fra fall og skade i fjellsport så mange at utviklingen av utstyr frem til dagens utstyr ble mer og mer målrettet. Den store forskjellen mellom sikkerhetsselebrukere i fjellsport fremfor andre aktiviteter, som utsatte arbeidsplasser og seilsport, er at man aktivt trener i fall, sikring og redning, ettersom uventede fall er en reell og faktisk risiko ved fjellsport som blir tatt alvorlig. Med andre ord har man stort sett mer opplæring og erfaring med ulemper, skader og varierende utfordringer på personlig fare og utsatthet innen fjellsport enn i andre utsatte aktiviteter, med unntak av rednings-og militære operasjoner. I de fleste andre aktiviteter i fritid og arbeid har man nok fokus på generell sikkerhet, men de praktiske arbeidsoppgaver kommer først, slik som trening på å beherske et krevende miljø, fremfor å trene i praksis på kameratredning etter et fall innen et arbeidslag eller en mann overbord situasjon med et mannskap på en båt. Når det gjelder person- og kroppssikring er fordelen med en brystsele at brukeren har en forankring til kroppen som ikke hindrer fri bevegelse, og når den kommer i bruk som sikring vil den som henger i selen henge fritt med fri bruk av armer og bein til å arbeide seg ut av situasjonen uten å måtte bruke en hånd eller arm for å balansere eller holde seg fast. Ulempen med brystselen i klatring er at etter et fritt fall kan man ikke bli hengende i tauet for lenge før armene begynner å svekkes og dovne bort som følge av trykket rundt brystet. Brystet må avlastes av en medbrakt fotløkke fortest mulig. En bevisstløs person kan selvsagt ikke hjelpe seg selv. Av den grunn arbeidet man med å erstatte brystselen med en sittesele ettersom bekkenet tåler mer belastning ved fritt fall under forutsetning av at beina er ned og overkroppen opp når fallet fanges opp av tauet man er sikret i. Ulempen med en sittesele er at innfestningen befinner seg lavt på balansepunktet i kroppen. I fjellet eller isen spiller dette mindre rolle fordi beina fungerer som stabilisatorer. På sjøen derimot viser all erfaring at jo lavere på kroppen et sikringspunkt er montert på en sele, desto større fare er det for at den forulykkede blir slept med hodet og ansikt ned fordi overkroppen har en større overflate og utgjør dermed større friksjon mot sjøen på tross av at beina og bekkenet representer motvekt og tyngde.

Et ekstremt fall er en fall høyde som er dobbelt så høyt som lengden på tauet mellom sikringspunktet og den som faller. Man kaller et slikt fall for et fall med Fallfaktor 2. Det er en dobbel fall lengde i forhold til utgått tau. Det er den maksimale belastning et sikringssystem og person kan utsettes for. Det vil si at et fall i en fjellvegg ti meter over sikringsstedet fører til et fall på tyve meter så sant man ikke har en mellomforankring. ( En mellomforankring er sikringspunkt som festes i fjellet etterhvert som man klatrer og som tauet tres gjennom for å begrense fall lengde og belastning på sikringssystemet.) Ved ekstreme fall kan belastningen på kroppen komme opp i 2000 kg. For å redusere skader er klatretau dynamiske, det vil si fjærende, og målet er at belastningen på kroppen ikke skal overstige ca. 1800 kg. Men kravet til alle deler i sikringskjeden er minimum bruddstyrke på 2000 kg, men i all vesentlighet overdimensjoneres tau, karabiner, slynger, mutre og kiler. Et vanlig fall er å falle fra samme høyde som sikringspunktet. Det kalles for et fall med Fallfaktor 1. I et slikt fall utsetter man seg for halve kreftene til Fallfaktor 2. Derfor er for eksempel kravet til en dekksele et minimum av 1000kg og systemene utsettes for halvparten av kreftene i forhold til ekstreme fall. Det som dessverre glemmes er at alle tall og beregninger har en historie og den historien henger sammen med normal kroppsvekt. En gang i tiden var den 80 kg, i dag er den nærmere 100 kg, og det har konsekvenser for krefter og styrke.

Helly Hansen markedsfører en oppblåsbar redningsvest under varemerket SAILSAFE. Den har som alle andre oppblåsbare redningsvester, en oppblåsbar blære med manuell og automatisk utløser inklusiv C02flaske. Det som skiller en SAILSAFE redningsvest ut fra andre redningsvester er at blære og blæretrekk er påmontert et selvstendig og selvbærende seletøy som bygger på Europeisk patent EP1848300. Patentet kjennetegnes ved at hver sele går ut fra beltet ved hver hofte og krysser hverandre fritt over ryggen før de går over skuldrene for så å kobles til beltet ved hoften hvor motstående sele har sitt utgangspunkt. Hensikten med dette systemet er at det gir en dobbel diagonal avlastning, og eventuelt diagonalt trykk dersom det påmonteres spile, mellom hofte og skulder når kroppen beveger seg ettersom mennesker ved normal kroppsbevegelse løfter motstående skulder i forhold til hoften som løfter seg ved fraspark av hensyn til balanse når man går på to ben. Det betyr at de aller fleste bevegelser vi gjør er diagonale og dermed følger det at et dobbel diagonalt seletøy følger kroppens bevegelser i motsetning til et seletøy som er parallelt. Et parallelt seletøy motvirker hofte skulder bevegelse i motsetning til et diagonalt seletøy som hjelper bevegeligheten. På en brystsele er beltet mye høyere enn på et seletøy, fordi det skal ligge rundt brystet oppunder armene, men det viser seg at selv i den øvre rygg reg ionen er det så mye diagonal bevegelse igjen i muskulaturen at et seletøy med frittgående kryssende seler på ryggen føles og kjennes frigjørende og mer behagelig enn et med bare rette seler over ryggen når selen bærer en oppblåsbar blære foran på brystet. SAILSAFE redningsvester og dekkseler er rett og slett en klatre-brystsele dimensjonert og godkjent for Fallfaktor 1. Det vil si at den kan brukes til brevandring men ikke til fjellklatring som krever Fallfaktor 2. Som nevnt over betyr Fallfaktor 1 et fall fra samme høyde som sikringstau er montert eller sikret, følgelig vil den være godkjent hvor som helst på en båt fordi sikringspunktet vil alltid være på høyde med eller over utgangspunktet for et fall.

Tidlig bre- og klatreerfaring, fra før sitteselens tid, var at en brystsele kunne representere en fare for kvinner. Dersom kvinnen bandt sin brystsele, eller monterte sin bryst sele under bysten ville hun ved fall risikere stygge lesjoner i bysten fordi selen kunne rett og slett rive opp bysten. Jo større byste, jo større fare for alvorlige lesjoner ved fall. Følgelig fant man tidlig ut på 1960 tallet at for kvinner gjaldt det å binde, eller montere brystselen over bysten. Dersom selen på en standard Sailsafe redningsvest og dekksele benyttes av kvinner vil disse kjennes ubehagelige dersom de bæres slik de er konstruert for menn, ettersom de må spennes på over bysten. Dekksele konstruksjonen vil også ved fall kunne føre til lesjoner dersom beltet blir montert under bysten. Utover dette vil også vestene kunne være i korteste laget og ta i nakken ettersom blæretrekket kan virke i korteste laget.

Sammenfatning av oppfinnelsen

Det er en hensikt med foreliggende oppfinnelse å fremskaffe en kombinert redningsvest og sikkerhetssele som er tilpasset kvinnens anatomi slik at den er behagelig i bruk og hindrer skader ved fall.

Dette oppnås med en sele slik den er definert i de vedføyde patentkrav.

Foreliggende kvinnevest og dekksele er rett og slett en brystsele konstruert som de øvrige SAILSAFE redningsvester og dekkseler, men med lengdetilpassinger på seler og blæretrekk tilpasset kvinnens anatomi og med en ekstra fallstropp rundt brystkassen over bysten (i det etterfølgende kalt brystbånd). Det betyr at selens belte er tilpasset å kobles under kvinnens byste, kragen som inneholder blæren er forlenget for å ligge over skuldrene og under nakken samtidig som selen har en ekstra regulerbar bryststropp som også går rundt brystkassen over bysten for å kobles til sikringstau over bysten. Dette gjør at om eller når en kvinne med denne selen skulle falle vil trykket komme i stroppen som er koblet over bysten uten å påføre den skade. Denne selen er dimensjonert for Fallfaktor 1 og fordi den med denne ekstra bryststroppen rundt brystkassen gir et breddetillegg over ryggen til beltet, fordeler den også trykk ved fall på en mye bedre måte enn en tradisjonell brystsele fra klatring og brevandring beregnet for kvinner. Fordelen med denne konstruksjonen er at med et festepunkt på en sikkerhetssele så høyt på kroppen vil man ved et fall over bord og med påfølgende slep før båten stopper være mer eller mindre sikker på at hodet holdes over vannet. Det skal ikke store avstanden fra under brystbeinet for et festepunkt til sikkerhetslinen på en redningsvest før man risikerer å bli slept sidelengs eller med beina opp etter båten før den stopper. Det er bare et ubehag man kan risikere med et høyt festepunkt på en dekkssele, og det er at man kan få et trykk mot hake og munn i det hele systemet strammes. Risiko for skade er til stede dersom man bruker karabinkrok og eller andre ståldeler som D-ringer som tilkoblingselement til selen. Karabinkroker ble bannlyst i klatring av to grunner, det ene var at karabinringen kunne ved vridning åpne seg, men den andre grunnen som var vel så alvorlig var at ved fall kunne karabinkroken treffe munnen og påføre skade. I miljøet ble i sin tid slike skader kategorisert som «medlemmer av lespegjengen». På sjøen bruker man av en eller annen grunn sikring til dekksele med karabin i stålring. Det er tydelig at de som driver med sjøsport ikke har trent i fall overbord ettersom faren for skade i munn og tenner med det tunge utstyret de fleste bruker er betydelig. Dersom man går overbord og i slepet får alt sikringsutstyret i stål fra selen dradd opp forbi munn og ansikt i verste fall, eller forbi siden av hodet i beste fall, er ubehag bare forbokstaven.

Kort bekrivelse av tegningene

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet ved henvisning til de vedføyde tegninger, hvor:

Fig. 1 viser en bruker med påmontert seletøy, sett fra siden,

Fig. 2 er et bilde sett forfra,

Fig. 3 er et bilde fra baksiden, og

Fig. 4 viser seletøyet med påmontert oppdriftslegeme, sett forfra.

Detaljert beskrivelse

Figur 1-3 viser seletøyet som brukes i redningsvesten ifølge oppfinnelsen. Seletøyet omfatter et belte 1 som går rundt livet på brukeren og lukkes med en beltespenne 2. Til beltet 1 er det festet to skulderstropper 3, 4. Skulderstroppene 3, 4 er på forsiden festet til beltet 1 på hver side av beltespennen 2, Fig. 2, går vertikalt oppover og over skuldrene, Fig. 1, og krysser hverandre over brukerens rygg, Fig. 3, før de går tilbake til beltet 1 på baksiden. Hver skulderstropp er festet i beltet i begge ender, for eksempel sydd fast.

Redningsvesten omfatter også et flytelegeme i form av ei langstrakt pølse 5, Fig. 4, som går langs skulderstroppene på personens fremside og rundt nakken. Pølsa er festet til skulderstroppene, fortrinnsvis med langsgående sømmer. Pølsa består av et ytre trekk med en oppblåsbar blære inni, C02-patron og utløsningsmekanisme (ikke vist). Trekket er lukket med en spesiell glidelås som går fra hverandre når C02-patronen utløses og blåser opp blæra. Dette er den foretrukne utførelsen av flytelegemet, men det er selvsagt også mulig å benytte enklere flytelegemer av den permanente typen, for eksempel av ekspandert polymerskum.

I henhold til oppfinnelsen er det i tillegg montert en bryststropp 6 som går kant-i-kant med beltet 1 på baksiden, Fig. 3, og kan være festet til dette. Bryststroppen 6 kan også være festet til skulderstroppene 3, 4, for eksempel sydd fast der hvor bryststroppen krysser skulderstroppene. Fra ryggen går bryststroppen 6 rundt kroppen under armene frem til personens fremside, og passerer over brystene. Bryststroppen 6 er ikke festet til skulderstroppene 3,4 på fremsiden, men kan holdes i posisjon ved at det passerer gjennom en tilrettelagt passasje mellom oppdriftslegemet og skulderstroppene, dvs. et lite område hvor oppdriftslegemet ikke er sydd fast til skuldertroppene. Alternativt, om skulderstroppene er sydd inn i oppdriftslegemet, kan det være anordnet brede hemper på innsiden av oppdriftslegemet, som endene av bryststroppen kan gli gjennom.

I endene 7, 8 av bryststroppen 6 er det anordnet løkker for feste av ei redningsline. Tampen av lina føres gjennom løkkene, føres tilbake til lina og gjøres fast. På denne måten unngås bruk av karabinkroker eller andre festemidler som kan skade brukeren ved fall.

Alle belter og stropper som er nevnt i denne beskrivelsen kan utføres som bånd laget av et egnet polymermateriale.

Claims (4)

1. Redningsvest omfattende et flytelegeme (5) som er festet til et seletøy, hvor seletøyet omfatter et belte (1) med beltespenne (2), første og andre skulderstropper (3, 4) som i første ender er festet til beltet på hver sin side av beltespennen (2), som går over skuldrene til en bruker av vesten, som krysser hverandre og som er festet til beltet (1) i andre ender,karakterisert veden bryststropp (6) som er anordnet ved beltet (1) bak ryggen av brukeren, idet bryststroppen (6) strekker seg rundt brukerens kropp under armene og over brystene, idet bryststroppen (6) videre omfatter første og andre ender (7, 8) som er terminert i løkker for feste av et redningstau (9).

2. Redningsvest ifølge krav 1, hvor flytelegemet (5) er festet til første og andre skulderstropper (3, 4), idet bryststroppen (6) glir fritt gjennom åpninger anordnet mellom flytelegemet (5) og skulderstroppene (3, 4) eller gjennom hemper anordnet på flytelegemet.

3. Redningsvest ifølge krav 1, hvor skulderstroppene (3, 4) er sydd til beltet (1) i hver ende.

4. Redningsvest ifølge krav 1, hvor bryststroppen (6) er sydd til skulderstroppene (3, 4) nær deres andre ender og/eller sydd fast til beltet (1).