NO20130997A1 - Fremgangsmåte for rehabilitering av sjøbunn - Google Patents

Description

FREMGANGSMÅTE FOR REHABILITERING AV SJØBUNN

Område for oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for rehabilitering av sjøbunn som er forurenset eller har underliggende forekomster av miljøgifter, hvilke miljøgifter kan komme ut i miljøet fra lommer eller lagre, hvilke lommer eller lagre kan stå i fare for å avgi sitt innhold av miljøgifter i de omliggende vannmasser. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen omfatter de trekk som går frem av krav 1.

Bakgrunn for oppfinnelsen

Opp gjennom tidene har det vært fraktet store mengder miljøfarlige materialer i skip, både som bulklast og i ulik former for emballert gods. Typiske materialer med større og mindre miljøfarlig karakter er for eksempel malmer, råvarer og halvfabrikata, og kjemiske produkter av ulik sort. Fra 2. verdenskrig og ved senere krigshandlinger er det kjent at kjemiske produkter benyttet til krigsformål eller som base for slike produkter, har blitt fraktet sjøveien. Det er i sammenheng med skipsfrakt dessverre ikke til å unngå at skip forliser og går til bunns med hele lasten. Siden tidens tann innebærer korrosjon og deformasjon av skipsvrak, står man overfor et behov for å sikre sunket last av miljøfarlig karakter. Fortrinnsvis bør farlig last hentes opp og bringes ut av økosystemet, subsidiært må restlast sikres mot å bli spredd og dermed unngå til dels langvarige og store miljøeffekter i vidt omfang. Et aktuelt eksempel i norsk farvann er den tyske ubåten U 864 fra 2. verdenskrig som i 1945 ble senket ved Fedje i Hordaland. Ubåten hadde en spesiell last av 67 tonn kvikksølv, bestemt for Japan, som det nå arbeides for å bringe i sikkerhet. Andre eksempler er sunkne skip i danske farvann og i Østersjøen, med ulike laster for eksempel av kjemiske stridsmidler. I krigens siste dager er det kjent at mange skip ble senket for å fremskynde krigsavslutningen.

Behov for sikring av sjøbunn kan også finnes i naboskap til landbasert kjemisk industri med utslipp til sjøresipient, eller som har ligget ved vassdrag hvor avsetninger fra utslipp kan være betydelige. Det eksisterer således et behov for en fremgangsmåte som kan sikre utsatte områder på en robust, trygg og bærekraftig måte, med minimal kostnadsbruk. Løsningene må kunne tåle de forhold som gjelder mht. vær, vind, bølger og strøm i de enkelte områder. Selv om den valgte løsningen skulle innebære heving av last og skip, kan sjøbunnen allerede ha blitt forurenset. Å mudre masser ut av lokaliteten kan i seg selv utgjøre en spredningsrisiko for avsetningene fra lasten. En praktisk metode for sikker tildekning kan derfor være høyst aktuell i mange tilfeller.

Tidligere teknikk

Det er tidligere kjent fra GB 200229907 å senke et fleksibelt dekkende materiale over et havarert skipsvrak. Et slikt dekkende materiale er likevel av midlertidig karakter hvor det dekkende materialet fjernes fra skipsvraket når opprenskningen er ferdig.

Fra JP 2004195456 er det kjent en fremgangsmåte som er beregnet til å forhindre at vann blir forurenset av dioksiner, og hvor et dioksininneholdende bunnsediment dekkes av lag av stålslagg og sand.

Fra US patent 4266889 er det kjent en metode for å dekke skipsvrak med betong ved stor dybde.

Fra WO 200760275 er det kjent en fremgangsmåte hvor et innesluttende materiale omfattende sepolittleire fylles over det forurensende materiale på sjøbunnen. Denne sepolittleiren blir angitt å være et absorberende materiale for de aktuelle forurensningene.

Fra JP 2007063923 og JP 2007061054 er det beskrevet å inneslutte undersjøisk vrak med sand og masovnsslagg for å dekke den aktuelle undersjøiske forurensende strukturen.

En mye benyttet metode for isolering og rehabilitering av potensielt skadelig avfall på landjorden, og som også er nevnt hva angår isolering av forurensninger på sjøbunnen (se ovenfor), har vært å støpe avfallet inn i betong for derved å isolere det fra omverdenen over lang tid. Ulempen med slik innstøping er at betong er et rigid materiale som i liten utstrekning kan tilpasse seg bevegelser i det underliggende materiale uten å sprekke og det kan også være utsatt for ytre skader ved at det blir truffet av tynge gjenstander ovenfra så som for eksempel ankere eller skip som grunnstøter eller ved fiske med tyngre bunnredskaper. Uarmerte større betongkonstruksjoner vil også av seg selv få oppsprekking som følge av variasjoner i herdeforløp. Oppsprekking av det dekkende materiale vil gi mulighet for at det miljøfarlige materialet unnslipper til omgivelsene gjennom slike sprekker. Det er følgelig en betydelig fordel om det dekkende materiale kan være selvforseglende og dermed unngå oppsprekking, og derved utgjøre en sikker og varig barriere mellom det skadelige materialet og omgivelsene. Et av målene for foreliggende oppfinnelse er således å danne en lagdelt isolerende masse over mulige miljøforurensede områder og gjenstander, slik at denne massen er fysisk stabil og heldekkende og hvor massen er lagdelt på en slik måte som går frem av de etterfølgende kravene.

Beskrivelse av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse vil bli beskrevet under henvisning til den medfølgende figur som viser en mulig oppbygning av en lagdelt struktur som kan legges over og dekke til en gjenstand 1 med innslag av miljøfarlig materiale. Figuren viser til et konkret eksempel hvor det miljøskadelige objekt er den tyske ubåten U-864 fra 2. verdenskrig som i 1945 ble senket utenfor Fedje i Norge. Denne ubåten fraktet store mengder kvikksølv i jernbeholdere. Disse jernbeholderne er nå, mer enn 60 år senere, i ferd med å korrodere og frigjøre kvikksølvet til omgivelsene. Også skroget av U-864 er i ferd med å forvitre i tillegg til de skader ubåten fikk da den ble senket. U-864 ble delt i to ved senkningen, og midtseksjonen av ubåten ble sprengt i stykker. Flere av de kvikksølv-inneholdende beholderne som ubåten bar med seg, ble således spredd over et område hvorfra det er kostbart og vanskelig å bringe dette opp til overflaten. I denne situasjonen er det aktuelt å kunne anvende en isolasjonsmetode for det skadelige avfallet som gjør at faren for kvikksølvforurensning av de omliggende områder blir eliminert.

Fremgangsmåten for rehabilitering av sjøbunn ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter trinnene, etter å ha lokalisert den aktuelle plassering av miljøgiftene samt å ha bestemt typen av den eller de aktuelle miljøgifter, initialt å plassere over det aktuelle område et lag 2 av steinmasse bestående av stein med en størrelse på 100-200 mm i diameter og ha en tykkelse i området 0,5-1,5 m ut fra hvor mye absorberende masse som behøves i hvert tilfelle. Denne steinfraksjonen kan benevnes grovpukk og skal være fri for finstoff.

Etter plassering av dette initiale steinlaget påføres det ovenpå dette laget et nytt lag av et viskøst materiale 3 omfattende slam/jord/leire omfattende fingradige partikler innsatt med reaktanter eller adsorbenter som kan reagere med den/de aktuelle miljøgifter og binde og/eller uskadeliggjøre disse. Dette viskøse materialet 3 synker ned i mellomrommene mellom steinene i det initiale lag 2 og videre til bunnen av dette initiale steinlag 2. Denne nedsynkingen av det viskøse materiale 3 bringer reaktantene eller adsorbentene i det viskøse materiale 3 i kontakt med de aktuelle miljøgifter for, når disse miljøgiftene unnslipper eller siver ut fra sitt oppholdssted, å reagere med eller adsorbere og derved uskadeliggjøre disse miljøgiftene. De fingradige partikler i det viskøse materialet 3 gjør at de aktuelle miljøgiftene kan diffundere ut i eller opptas i dette materialet for å danne en stor reaksjonssone hvor miljøgiftene kan uskadeliggjøres. Siden det viskøse materialet 3 befinner seg mellom steinene i det initiale steinlaget 2, vil steinene i det initiale steinlaget 2 utgjøre en skjerming mot havstrømmer, tidevannsbevegelser eller andre påvirkninger så som bølger eller propelldrift, som ellers ville kunne forstyrre stabiliteten av det viskøse materialet 3.

Påført lag 2 (grovpukk) vil utgjøre et mekanisk stabilt underlag for nye overdekkingsmasser, hvilke overdekkingslag har som formål å utgjøre ny sjøbunn.

Det viskøse materialet 3 vil også danne en delvis barriere mot det ytre miljø overfor miljøgiftene. Laget bestående av stein 2 og viskøst materiale 3 er ikke fullstendig impermeabelt, men vil etter konsolidering av det viskøse materialet 3 kun inneholde stående vann som i konsolidert sjøbunnsleire og annen bunnmasse. På grunn av dette forholdet vil det ikke lenger skje aktiv vanntransport gjennom det viskøse materialet 3. Mulig ut-transport av vannløselige molekyler gjennom dette laget 3 vil derfor i hovedsak foregå ved diffusjon. Tiden det tar for vannløselige molekyler å passere det initiale laget vil følgelig være relativt stor (i størrelsesorden uker eller måneder), og gi god tid for aktuell reaksjon mellom miljøgifter og reaktant/adsorbent.

Under konsolidering av det viskøse materialet 3 (nedsynking av materialet gjennom grovpukken 2) vil det oppstå en transport av fluider (vann fra oppslemmede reaktanter og adsorbenter) i vertikal retning oppover gjennom det viskøse materialet 3. Volumet av vann fra slik konsolidering er begrenset i henhold til det væskevolum som blir tilført via det viskøse materialet 3. Ved valg av sammensetningen av det viskøse materialet 3 må det bli tatt hensyn til at overskuddsvann fra konsolideringen vil måtte tilføres nærområdet over steinlagene, med en avtagende volumstrøm frem til avsluttet konsolideringsforløp. I praksis tales det her om uker.

Hensikten ved oppbygningen av det viskøse materialet er at det skal skapes av en intim mekanisk blanding av et bærermateriale omsluttende porøse og fingradige partikler, hvilke partikler er laget av eller omslutter kjemiske reaktanter, adsorbenter eller biologisk aktivt materiale (for eksempel i form av bakterier eller alger) som kan reagere med, omdanne, adsorbere eller bryte ned de aktuelle miljøgiftene.

Eksempler på reaktanter som kan være aktuelle å inkludere i det viskøse materialet kan være to- eller treverdige jernhydroksider, nedmalt olivin, oljenedbrytende bakterier, stridsgass-nedbrytende eller uskadeliggjørende reaktanter, adsorbenter eller mikroorganismer, etc. Valg av reaktanter eller mikroorganismer vil måtte baseres på kunnskap om de miljøgifter som skal uskadeliggjøres. Opplysninger om de aktuelle miljøgifter kan eksempelvis bli funnet i offentlige eller private arkiver, loggbøker som har opplysninger om vrakets last eller kan finnes ved analyser eller undersøkelser på stedet, for eksempel ved hjelp av sonder, robotopererte fartøyer (ROV, Remote Operated Vehicles) og/eller dykkere.

Som et eksempel på en aktuell forbindelse som det kan være fordelaktig å uskadeliggjøre, kan det nevnes sennepsgass. Sennepsgass ble fremstilt bl.a. av tyskerne i første og andre verdenskrig, og vrak av tyske krigsskip er fremdeles antatt å kunne inneholde beholdere med sennepsgass.

Sennepsgass kan lett oppløses i de fleste organiske oppløsningsmidler, men har liten oppløselighet i vann. I vandige oppløsninger dekomponerer sennepsgass til ikke-giftige produkter via hydrolyse. Denne reaksjonen blir katalysert av alkaliske stoffer. Imidlertid reagerer kun oppløst sennepsgass, noe som betyr at dekomponeringen foregår svært langsomt. Blekepulver, kalsiumhypokloritt, og kloraminer reagerer imidlertid kraftig med sennepsgass, hvorpå ikke-giftige oksydasjonsprodukter blir dannet.

I tillegg til beholdere med stridsgasser og andre miljøgifter (for eksempel kvikksølv) kan vrak inneholde tungolje som heller ikke ønskes spredd i naturen. Sammensetningen av reaktantene i det viskøse materialet 3 velges ut fra aktuell kunnskap om hva slags stoffer eller stoffblandinger som skal uskadeliggjøres.

Over laget 2 av stein og viskøst materiale 3 legges et ytterligere lag eller sjikt 4 av masse omfattende stein med en diameterstørrelse innenfor området opp til 50 mm, eksempelvis 5-20 mm. Dette andre steinlaget 4 har som oppgave å konsolidere og sikre det første laget 2, og særlig å beskytte det viskøse materialet 3 slik at dette ikke føres bort med strøm eller virvles opp fra bølgepåvirkning. Tykkelsen av dette ytterligere andre sjikt 4 er heller ikke avgjørende for funksjonen av lagstrukturen ifølge oppfinnelsen, men vanligvis kan denne tykkelsen være 0,2 - 0,5 m, så som 0,3 eller 0,4 m.

Foretrukket og alternativt legges det over dette laget 4 av stein et tredje lag 5 av plastringsmasse så som sand og som dekker over de øvrige lagene. Dette laget 5 av plastringsmasse kan danne grunnlag for sjøvekster for å etablere et normalt bunnmiljø på det aktuelle stedet. I områder med sterk strøm og/eller betydelig bølgeaktivitet kan plastringsmassen ha stor andel av grov stein (opp til 50% av plastringsmassen basert på volum, så som 5%, 10%, 15%, 20% eller 25% basert på volum). Med "grov stein" menes i denne sammenhengen stein som har en diameter som strekker seg fra diameteren til sandkorn (0,5 mm - 5 mm) opp til størrelsen på grovpukk. Påføring av plastringsmasse 5 trenger ikke bli foretatt, men kan ha relevans i strøm- og værutsatte områder, og i farleder med fare for grunnstøting av større skip. Tykkelsen av laget med plastringsmasse vil normalt ligge innenfor intervallet opp til en halv meter.

Oppfinnelsen vil nedenfor bli nærmere beskrevet under henvisning til den medfølgende figur som viser et eksempel på isolering og rehabilitering av området rundt vraket av ubåten U-864, senket ved Fedje i Norge under 2. verdenskrig. Denne ubåten transporterte en last av beholdere med kvikksølv, og disse beholderne lekker kvikksølv 60 år etter at U-båten ble senket. Denne lekkasjen representerer en reell miljøtrussel.

Reaktivt kvikksølv utgjøres i hovedsak av ionisk kvikksølv, mens metallisk kvikksølv er mer inert. Det er følgelig, for å inaktivere kvikksølvet kjemisk, fordelaktig å overføre eventuelle kvikksølvioner til metallisk, ikke-ladet form, benevnt Hg(0). Bl.a. andre reduksjonsmidler har spesielt 2-verdig jern egenskapen å redusere kvikksølvioner til metallisk kvikksølv, Hg(0). Videre er metallisk kvikksølv svært lite oppløselig i vann, og vil derfor kunne isoleres og absorberes etter at Hg(0) er dannet. Absorpsjon av kvikksølv vil her kunne gjøres av de fingradige, amorfe jernhydroksidpartikler som foreligger i den viskøse masse 3. Den viskøse masse 3 kan inneholde hydroksider av jern, finfordelt olivin (magnesiumsilikat med toverdig jern), kalk, diatomatøs jord, etc.

Ved fylling av det initiale lag 2 av stein over vraket 1 av U-864 vil steinpartiklene legge seg over selve vraket og på tilliggende sjøbunn, og også trenge inn i åpninger eller danne åpninger i vraket hvor skroget er svekket av skader og/eller forvitring. Det kan vurderes om ubåtskroget spesifikt skal fylles med grovpukk (masse 2), for å motvirke sammenbrudd i skrogstrukturen i forbindelse med videre overdekking. Slik oppfylling avsluttes med innføring av den viskøse masse 3, som sikringstiltak mot kvikksølvutlekking fra ubåtens indre.

Den totale mengden av stein i det initiale lag 2 vil være avhengig av lagets tykkelse og utstrekning. Med en tykkelse på 1 m og en utstrekning i en diameter på 200 m i en sirkel rundt vraket, vil mengden være omkring 31.400 m<3>. Det kan regnes at mellomrommene mellom steinene i lag 2, grovpukk, utgjør omkring 30% av totalvolumet. Mengden av viskøs masse 3 vil med dette utgjøre omkring 10.000 m<3>. Over disse lagene 2 og 3 kan det legges et lag av finere masse 4 av mindre stein eksempelvis med en tykkelse på 0,5 m, og volumet av dette laget vil da bli 15.700 m<3>. På toppen av disse to lagene kan det legges et lag 5 av en plastringsmasse i en høyde av for eksempel 0,5 m, noe som utgjør et volum på nye 15.700 m<3>.

I beskrivelsen ovenfor er det benyttet uttrykk som "omkring" og andre relative betegnelser. I den grad det gir mening i sammenhengen er disse uttrykk ment å gi en usikkerhet på ± 10% av den oppgitte verdi. Eksempelvis vil angivelsen av en tykkelse på "omkring" 5 m gi en tykkelsesvariasjon på ± 0,5 m. Arealestimeringen vil i seg også utgjøre et usikkerhetsmoment. Arealet som må tildekkes, avgjøres i første rekke av en feltmessig oppgang av forurensningens omfang, og er en naturlig prosjektutforming for remedieringen.

Oppfinnelsen er ovenfor også beskrevet i relasjon til "sjøbunn". Denne betegnelsen refererer til bunnen av så vel saltvanns- som ferskvannsområder idet oppfinnelsen ikke er begrenset til anvendelse i saltvann, selv om det trolig er i saltvannsområder det mest kan forekomme vrak av fartøy som har båret miljøskadelig last. Ved generell industriell aktivitet inkluderende gruve- og oppredningsaktivitet, kan det ha skjedd avsetninger av miljøskadelige materialer i vannforekomster nedstrøms virksomhetens utslippspunkter, herunder på elvebunn, ved elveutløp og i tjern og sjøer. Vanntypen omkring de aktuelle avsetninger er ikke av betydning for oppfinnelsens anvendelse.

I beskrivelsen ovenfor er det også referert til "størrelsen" av steingodspartikler. En slik størrelse refererer til diameteren av partiklene og skal bli ansett å representere en største størrelse som partiklene kan ha. Der det er av betydning også å angi nedre grense for størrelsen av partiklene, blir dette i beskrivelsen gjort ved, i tillegg til grensen for største partikkelstørrelse, også å angi minste akseptabel dimensjon av de aktuelle partiklene. Eksempelvis er størrelsen av partiklene i steinlag 2 definert til å være 100-200 mm for å angi fravær av partikler i laget under 100 mm. Disse ville ellers kunne nedsette tilsiktet funksjon.

I den grad de aktuelle partikler ikke er sfæriske, refererer betegnelsen "diameter" til den største diameteren av en sfære som kan innesluttes inne i den aktuelle partikkelen. Det anses som tilstrekkelig nøyaktighet for angivelsen av steingodsstørrelsen å benytte sorteringskriterier benyttet i forbindelse med salgsspesifikasjon for knuste og sorterte stein produkter. Avvik fra kubisk/sfærisk form er mest kritisk i lag 2, idet det her må sikres en fri distribusjon av etterfølgende viskøs masse 3. Ved stor grad av flisige steinprodukter, for eksempel ved stort innslag av skifrige råvarer, blir steinproduktene avlange og flate, fremfor den foretrukne kubiske/sfæriske form.

Påføringen av viskøs masse, lag 3, er mulig gjennom utpumping av ferdig oppslemmet materiale i spesifisert konsistens og sammensetning, fra landsiden eller fra overflatefartøy. Den viskøse masse 3 legges oppå lag 2, grovpukk, via en skjermet nedføring som nederst, mot lag 2, har tilsluttende, fleksible gummiskjørt. Innretningen føres over en tilnærmet plan flate av grovpukk, lag 2. Operasjonen kan eventuelt gjentas med noen tids opphold, for å sikre at tilstrekkelig mengde av viskøs masse blir anbrakt inne i lag 2.

Tap av viskøs masse 3 til omgivelsene ved utleggingen av denne massen må vurderes med hensyn til miljøpåvirkning. Ytterligere tiltak kan vurderes, dersom det må anvendes miljømessig betenkelige stoffer eller reaktanter. Spesielt for tilfellet ubåten ved Fedje, hvor forslaget innebærer bruk av jernsalter eller - hydroksider, innebærer dette svært lav miljøskadelighet, men representerer likevel lokalt et avvik fra en naturlig sjøforekomst, i den tid utleggingen skjer. Selve steinutleggingen, og også øvrige overdekningstiltak er prinsipielt sett avvik, hvor utslippstillatelse etter Forurensningsloven må innhentes. Dette vil måtte inngå i den totale miljøvurderingen som må gå forut for den praktiske løsningen som man skal iverksette på Fedje.

Ved utlegging av lag med grovpukk og annen steinmasse er det også en fordel at slik masse blir lagt ut med forsiktighet slik at ikke større steinmasser slippes ned ukontrollert for å virvle opp bunnsedimenter i det aktuelle området som skal dekkes. Slike bunnsedimenter kan inneholde de aktuelle miljøforurensende stoffene som det ønskes å dekke til, slik at så lite bevegelse av det opprinnelige bunnmaterialet er å foretrekke. Utslipp av grovpukk, steinmasser og også viskøst materiale og plastringsmasse blir fortrinnsvis foretatt i så lav avstand over bunnen som mulig. Anordninger og metoder for slikt utslipp er kjent. Eksempelvis kan det benyttes tilsvarende metoder som når det støpes betong i undersjøiske områder. En aktuell metode er å benytte en slange med et skjørt i sitt utløp for å unngå at viskøs masse virvles opp når den legges ut.

Claims (11)

1. Lagdelt struktur for rehabilitering av sjøbunn i et område ved og omkring lommer eller lagre (1) av miljøgifter, hvilke miljøgifter kan stå i fare for å lekke ut til omgivelsene, karakterisert vedat den lagdelte strukturen utgjøres av minst tre lag hvorav et nedre lag (2) av en tykkelse på 0,5-1,5 m omfattende stein av en størrelse på 100-200 mm i diameter, hvor det mellom disse steinene er plassert en masse av viskøst materiale (3) omfattende slam/jord/leire og inkluderende fingradige partikler innsatt med reaktanter som kan reagere med den/de aktuelle miljøgifter og binde og/eller uskadeliggjøre disse, et midtre lag (4) av masse omfattende stein med en diameterstørrelse innenfor området opp til 50 mm samt et øvre lag (5) av plastringsmasse som dekker over de øvrige lagene.

2. Lagdelt struktur ifølge krav 1, karakterisert vedat steinene i det nedre lag (2) omfatter steiner som er runde til kubiske av fasong ("grovpukk").

3. Lagdelt struktur ifølge krav 1-2, karakterisert vedat det nedre lag (2) omfatter steiner som er en blanding av runde, ovale og kantete stein.

4. Lagdelt struktur ifølge krav 1-3, karakterisert vedat det øvre lag (5) av plastringsmasse omfatter sand og steinmasser.

5. Fremgangsmåte for rehabilitering av sjøbunn i et område ved og omkring lommer eller lagre (1) av miljøgifter, hvilke miljøgifter kan stå i fare for å lekke ut til de omliggende omgivelser, karakterisert vedat det over området som omfatter den/de aktuelle forekomster av miljøgifter plasseres et område av en lagdelt struktur, hvor den lagdelte strukturen utgjøres at minst tre lag hvorav et nedre lag (2) av en tykkelse på 0,5-1,5 m omfattende stein av en størrelse på størrelse på 100-200 mm i diameter, hvor det mellom disse steinene blir tilført en masse av viskøst materiale (3) omfattende slam/jord/leire og inkluderende fingradige partikler innsatt med reaktanter som kan reagere med den/de aktuelle miljøgifter og binde og/eller uskadeliggjøre disse, hvilken viskøse masse (3) trenger inn i mellomrommene mellom steinene i det første lag (2), hvor det over det nedre lag (2,3) plasseres et midtre lag (4) av masse omfattende stein med en diameterstørrelse innenfor området opp til 50 mm og hvor det over de to nedre steinlag (2,4) plasseres et øvre lag (5) av plastringsmasse som dekker over de øvrige lagene.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert vedat masse blir lagt ut med forsiktighet slik at ikke større steinmasser slippes ned ukontrollert for å virvle opp bunnsedimenter i det aktuelle området som skal dekkes.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5 eller 6, karakterisert vedat påføringen av viskøs masse, lag 3, blir foretatt gjennom utpumping av ferdig oppslemmet materiale i spesifisert konsistens og sammensetning, fra landsiden eller fra overflatefartøy, idet den viskøse masse 3 legges oppå lag 2, grovpukk, via en skjermet nedføring som nederst, mot lag 2, har tilsluttende, fleksible gummiskjørt.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 5-7, karakterisert vedat steinene i det nedre lag (2) utgjøres av steiner som er runde til kubiske av fasong.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 5-8, karakterisert vedat det som øvre lag (5) av plastringsmasse anvendes sand og steinmasser.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 5 - 9 for rehabilitering av sjøbunn med vrak inneholdende kvikksølv, karakt risert ved at den viskøse masse (3) omfatter amorfe jernoksider/hydroksider, nedmalt olivin (magnesiumsilikat med toverdig jern), kalk og/eller diatomatøs jord.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 5 - 9 for rehabilitering av sjøbunn med vrak inneholdende sennepsgass, karakt risert ved at den viskøse masse (3) omfatter alkaliske oksyderende reaktanter så som blekepulver, kalsiumhypokloritt og/eller kloraminer.