NO164718B

NO164718B - Bore- og pakke-vaeske.

Info

Publication number: NO164718B
Application number: NO853056A
Authority: NO
Inventors: David Farrar; Brian Dymond
Original assignee: Allied Colloids Ltd
Priority date: 1984-08-03
Filing date: 1985-08-02
Publication date: 1990-07-30
Also published as: NO853056L; EP0170527A2; NO164718C; EP0170527B1; US4946605A; GB8419805D0; EP0170527A3; MX168485B; ATE54156T1; EP0170527B2; US4675119A; DE3578432D1; CA1253332A

Description

Oppfinnelsen vedrører en vandig bore- og pakkevæske som inneholder leire og en vannløselig polymer.

Vandige bore- og pakke-væsker består av en vandig fase

i hvilken uorganisk partikkelformig materiale er dispergert eller kan dispergeres og som vanligvis inneholder oppløste organiske additiver. Det uorganiske partikkelformige materiale omfatter ofte en kolloidal leire som f.eks. bentonitt og, under bruk, borekutt. De organiske additivene velges med henblikk på de ønskede egenskapene hos bore- eller pakke-væsken. Det er generelt tre klasser av organiske additiver. En klasse av additiver er fortynnings-, gelforhindrings- eller disperge-rings-midler, og disse tjener til å redusere viskositeten eller hindre uønskede økninger i viskositeten, som f.eks. slike som forårsakes av en økning av suspenderte faststoffer, koagulering ved inntrengning av uorganiske salter som f.eks. natriumklorid eller -hydroksyd eller flerverdige metallioner, temperaturvirk-ninger på pre-hydratisert bentonitt og varmenedbrytning av andre organiske additiver i væsken.

En annen klasse additiver er de som er kjent som væsketapsadditiver eller filtreringsreguleringsvæsker. Disse skal fremme dannelsen av en filterkake nede i borehullet eller inn-virke på dets permeabilitet. De materialer som anvendes som væsketapsadditiver er forskjellige fra dem som anvendes som fortynningsmidler, og forskjellige materialer kreves for å oppnå de forskjellige egenskapene. En tredje klasse er viskositets-økende midler.

Væsketapsadditiver er vanligvis vannløselige polymerer

med relativt høy molekylvekt som kan tverrbindes for å øke deres effektivitet. Løsninger av polymeren vil ha høy viskositet. I US-patent 4 293 427 er det foreslått å anvende eventuelt tverr-bundne kopolymerer av akrylamid og akrylamidoalkylsulfon-syre for dette formål. I US-patent 4 309 523 er det foreslått å anvende kopolymerer av 2-akrylamido-2-metylpropan-sulfonsyre (AMPS) og et N-vinyl-N-metylacetamid og eventuelt akrylamid.

I PCT patentpublikasjon WO83/02449 er kopolymerer av AMPS og vinylimidazol og et tverrbindingsmiddel beskrevet som væsketapsadditiver. Den relativt høye molekylvekten til slike polymerer er indikert ved de viskositeter som er nevnt i US-patent 4 293 427 og av de relativt høye K-verdiene i US-patent 4 309 523 og PCT WO83/02449.

I US-patent 4 502 964 er væsketapsadditiver beskrevet

som er kopolymerer av minst 51 molprosent AMPS sammen med dimetylakrylamid og akrylnitril. De er angitt å ha molekylvekter opp til 1 000 000, fortrinnsvis opp til 500 000, og eksemplet viser en løsning med en Brookfield-viskositet på 96 000 cP. Det er konstatert at molekylvekten kan være så lav som 10 000, men dette må være en typografisk feil, da det er usannsynlig at molekylvekter så lave som dette kan gi væsketapsegenskaper selv når polymeren inneholder signifikante mengder akrylnitril. Det samme er beskrevet i US-patent 4 502 965 bortsett fra at den eksemplifiserte Brookfield-viskositeten er 2 940 cP og at dimetylakrylamid er erstattet med vinylpyrrolidon.

Mens løsninger av væsketapsadditiver må ha en relativt

høy viskositet og/eller fremme dannelse av en filterkake av slammet, må fortynningsmidler generere meget lav viskositet. Fortynningsmidler for bore- og pakke-væsker må derfor være dispergeringsmidler for leiren og andre partikler i slammet. Syntetiske polymerer som vil opptre som dispergeringsmidler

er vel kjente. For eksempel har natriumpolyakrylater med lav molekylvekt vært meget brukt, typisk med molekylvekter opptil 10 000 eller mer. I US-patent 3 898 037 foreslås kopolymerer av AMPS og akrylsyre eller andre monomerer, og de er angitt å ha molekylvektsområder som fortrinnsvis er fra 10 000 til 100 000, selv om de kan være høyere eller lavere. Polydispersitet er vektmidlere molekylvekt dividert med tallmidlere molekylvekt og er en indikasjon på spredningen av molekylvektene i en polymer, idet en polydispersitet på 1 er det teoretiske optimum der alle polymerkjedene har samme molekylvekt. Det er tydelig at polydispersitetsverdiene til polymerene i US-patent 3 898 037 uunngåelig vil være meget høye, sannsynligvis over 3. De fleste av de eksemplifiserte polymerene inneholder 70 vektprosent AMPS, men noen har bare 30%.

Selv om fortynningsmidler for bore- og pakke-væsker må være dispergeringsmidler, må de også oppfylle forskjellige andre krav til ytelser for at de skal være egnet som fortynningsmidler i borehull og det forekommer en rekke publikasjoner i litteraturen som angir egnede fortynningssystemer. I US-patent 2 911 365 og 4 476 029 anvendes forskjellige polyakryla-ter, og i US-patent 2 913 437 anvendes kopolymerer av olefiner og maleinsyreanhydrid. Generelt er molekylvekten til fortynningsmidlene lavere enn de verdier som er foretrukket for dis-

pergeringsmidlene i US-patent 3 898 037.

I US-patent 3 730 900 er det foreslått å anvende styren-sulfonsyre-maleinsyreanhydrid-kopolymerer med molekylvekter mellom 1000 og 5000. Slike produkter er brukt i stor grad under varemerket "Miltemp". I US-patent 3 764 530 og GB-patent 2 120 708 er det foreslått å anvende forskjellige akrylsyrepoly-merer. I GB-patent 2 090 888 er det foreslått å anvende en kopolymer av akrylsyre og hydroksypropylakrylat.

I US-patent'4 048 077 er det foreslått å tilsette kopolymerer med relativt høy molekylvekt (som indikert av K-verdien), f.eks. vinylsulfonsyre, akrylamid og N-vinyl-N-metylacetamid til borevæsker for et uspesifisert formål. Disse additivenes effektivitet ble bestemt ved å måle vanntapet, og de er således antagelig tenkt å anvendes som væsketapsadditiver. Det ble konstatert at nærværet av sulfo-, amid-, nitril- og estergrup-pene øker polymerens stabilitet overfor kalsiumioner, men dannelsen av karboksylgrupper øker polymerens følsomhet overfor kalsiumioner.

Polyakrylsyre med lav molekylvekt og kopolymerer av sty-rensulfonsyre og maleinsyreanhydrid med lav molekylvekt er svært tilfredsstillende som fortynningsmidler i mange bore-

og pakke-væsker. De bibeholder imidlertid ikke alltid den dispergeringskvalitet som kreves i dype brønner og spesielt oppstår det problemer når væsken har et høyt innhold av oppløst kalsium, f.eks. når borevæsken er et gips- eller kalk-slam eller et slam som er forurenset med sement eller anhydritt.

Den vandige bore- og pakkevæske i henhold til oppfinnelsen er karakterisert ved at den inneholder minst 25 g/l av kolloidal leire og, som for-tynningsmiddel, 0,5-30 g/l av en vannløselig polymer som har en molekylvekt i området 1000-8000 og en viskositet på under 300 cP (Brookfield viskosimeter, Model RVT, spindel nr. 1, hastighet 20 opm., 15 vekt% aktiv polymerløsning ved 20°C) og en poly-dispersitet under 2,0 og er fremstilt fra (a) 10-60 vekt% av en etylenisk.umettet forbindelse med en sulfonatgruppe substituert på et alifatisk karbonatom, (b) 40-90 vekt% av et etylenisk umettet karboksylat og (c) 0-20 vekt% av en ikke-skadelig, inert, etylenisk umettet monomer, hvor sulfonat- og karboksylatgruppene velges blant frie syregrupper og vannløselige salter derav, samt eventuelt 0,25 g/l oppløst kalsium.

Sulfonat- og karboksylat-gruppene kan f.eks. foreligge som

ammonium- eller natrium- eller andre alkalimetallsalter.

Det fortynningsmiddel som anvendes i oppfinnelsen må som nevnt ha en Brookfield-viskositet på under 300 cP når den måles som definert ovenfor. Fortrinnsvis har polymeren en Brookfield-viskositet under 100 og mest foretrukket under 50 cP. De beste resultatene oppnås generelt ved 1 - 2 0 cP. Dersom Brookfield-viskositeten er signifikant over disse verdiene, vil polymeren ikke opptre som et fortynningsmiddel, men kan i stedet ha en tendens til å tjene som et væsketapsadditiv.

Den lave viskositetsverdien oppnås, i det minste delvis, fra polymerens molekylvekt. Dersom molekylvekten er for høy, viL vikositeten være for høy, og polymeren vil ikke tjene som et fortynningsmiddel;... Molekylvekten må som nevnt ligge i området 10001 — 8000 , mest. foretrukket 1000 - 6000. De beste resultatene oppnås generelt: ved molekylvekter; i. området. 2 000 - 4:500.

Det er avgjørende-, at. polymerens:- poHydi<i>sper.s;itet er under 2,0, og derfor er- fcoTEweBS>j;onenille po-I.ymear.er- irredi høy/ po>Iy-dispersitet, som f.eltø.. dte- som er foreslått som dispergearibtigs-midler i US-patent 3 898 037 og som fortynningsmidler i US-patent 3 730 900 (som typisk har polydispersiteter på 2,5, 3 eller mer) mindre tilfredsstillende. Polydispersiteten må altså være under 2,0 og er fortrinnsvis under 1,8. Den kan være så lav som 1,05, men det er generelt tilfredsstillende å anvende polymerer med polydispersiteter på typisk 1,35 - 1,6. Særlig gode resultater oppnås når polydispersiteten er under 1,5.

Sulfonatgruppen i monomer (a) må være substituert på et alifatisk karbonatom, idet substitusjon på et aromatisk karbonatom, f.eks. som i styrensulfonat, viser seg å være utilfredsstillende. Monomeren er generelt alifatisk og kan velges fra allylsulfonat, sulfonert alkylvinylester og, fortrinnsvis, beta-akrylamidoalkansulfonater som f.eks. AMPS og APPS (hvor métyllgruppen i AMPS er erstattet med fenyl). De foretrukne monomerene er AMPS og allylsulfonsyre (begge vanligvis som natriumsaltet).

Den etylenisk umettede karboksylsyren (b) kan eksempelvis være maleinsyre, itakonsyre, metakrylsyre eller fortrinnsvis akrylsyre.

Monomeren (c) kan være en hvilken som helst monomer som vil kopolymeriseres med monomerene (a) og (b) og hvis nærvær ikke er skadelig for kopolymeren. Eksempler er akrylamid, metakrylamid og metylakrylat.

Alle monomerene som anvendes for fremstilling av polymerene er fortirinnsivs vannløselige.

Det foretrekkes generelt at komonomer (c) er fraværende, men, om den er til stede, er mengden fortrinnsvis under 10%, og mest foretrukket under 5 vektprosent. Nærværet av større mengder av f.eks. akrylnitril eller andre kopolymerer som eksempelvis foreslått i væsketapsadditivene i US-patenter 4 502 964 og 4 502 965 er uønsket i foreliggende oppfinnelse siden det svekker polymerens fortynnings- og dispergeringsegenskaper.

De beste resultatene oppnås generelt i området 10 - 50 vektprosent (a) og 50 - 90 vektprosent (b). Generelt er mengden av (a) under 45%. Dersom formålet er kostnadseffektivitet er de foretrukne forhold opptil 29% (f.eks. 18 - 29%) av (a) og ned til 71% (f.eks. 71 - 82%) av (b), men dersom formålet er maksimal stabilitet overfor nærværet av oppløst kalsium, uavhengig av ekstra polymerkostnader, er de foretrukne forhold 30 - 45% av (a) og 70 - 55% av (b). Generelt er det best at mengden av sulfonatmonomer er under 25 vektprosent, ofte 10 - 22 vektprosent. Eksempelvis oppnås spesielt gode resultater ved bruk av 15 til 25, ofte 18 til 22 vektprosent AMPS eller 7 - 18, ofte 8-15 vektprosent allylsulfonat (begge som natrium-salt) , generelt kopolymerisert med akrylsyre.

De foretrukne kopolymerer er kopolymerer av AMPS eller allylsulfonsyre med akrylsyre innenfor disse områder og med en molekylvekt som er i området 1000 til 8000, fortrinnsvis 1000 til 6000 og en polydispersitet under 1,8, fortrinnsvis i området 1,35-1,6.

De homopolymerer og kopolymerer som anvendes i oppfinnelsen kan lett fremstilles ved hjelp av konvensjonelle fremgangsmåter som er kjent for polymerisering av vannløselige monomerer for å danne vannløselige polymerer med lav molekylvekt og lav polydispersitet, f.eks-, løsningspolymerisasjon under regulerte temperaturbetingelser i et løsningsmiddel bestående av vann og isopropanol. Fremstillingen av vannløselige polymere dispergeringsmidler med lav polydispersitet er beskrevet i US-patent 4 507 422, og slike teknikker som er. beskrevet der, kan anvendes for fremstilling av de polymerer som er foretrukne for anvendelse i foreliggende oppfinnelse.

Den spesifiserte polymeren skal være til stede i en mengde som fortynner effektivt, hvilket er 0,5 til 30 g/l,

mest foretrukket 0,5-3 g/l. Den kan anvendes i kombinasjon med et annet fortynningsmiddel, f.eks. et lignosulfonatfortyn-ningsmiddel, men er fortrinnsvis det eneste fortynningsmidlet i væsken.

Væsken kan omfatte andre bestanddeler som er konvensjonelle i bore- og pakke-væsker. Eksempler er væsketapsadditiver og andre konvensjonelle oppløste organiske additiver. Væsken inneholder generelt uorganiske partikler. Disse kan være,eller inkludere, utborede bergpartikler, som medføres av væsken. Generelt inneholder væsken suspenderte leirepartikler, f.eks. bentonitt eller en annen kolloidal leire, generelt i mengder på fra 2 5 til 150 g/l. Væsken kan inneholde et vektmiddel som f.eks. barytt, typisk i mengder på fra 100 til 1000 g/l.

Oppfinnelsen er av spesiell verdi når væsken inneholder

J

oppløst kalsium, generelt i mengder på minst 0,25 g oppløst kalsium pr. liter væske, typisk 0,5 - 10 g/l. For eksempel kan væsken inneholde 2-30 g/l kalsiumhydroksyd eller -sulfat eller en annen kalsiumforbindelse som kan tilføre oppløst kalsium .

Det følgende er eksempler ifølge oppfinnelsen.

EKSEMPEL 1

Et gipsslam laget av ferskvann som var tilsatt et vektøkende middel, ble fremstilt fra 70 g/l forhånds-hydratisert Wyoming-bentonitt, 630 g/l barytt og 11,5 g/l gips. Varierende mengder av forskjellige fortynningsmidler ble tilsatt. Fortynningsmiddel A var natriumpolyakrylat med molekylvekt i området 2 000 til 3 000. Fortynner B er en kopolymer av 20 vektprosent AMPS-natriumsalt og 80 vektprosent natriumakrylat med polydispersitet 1,5 og molekylvekt ca. 3 800. Fortynningsmiddel C er en kopolymer av 40 vektprosent AMPS-natriumsalt og 60 vektprosent natriumakrylat, med polydispersitet på 1,46 og molekylvekt på ca. 3 250. Fortynningsmiddel D er ferro-krom-lignosulfonat. Fortynningsmidlene B og C har Brookfield-viskositet (målt som angitt ovenfor) på under 20 cP.

Reduksjon i skjærfortynningsreologi er eksemplifisert ved flytegrense (YP)-verdier oppnådd fra viskositetsmålinger ved bruk av et Fann Model 35SA-viskometer. I den følgende tabellen er YP-verdiene og 10 sekunders gel-verdiene begge angitt i Pa, og doseringen er angitt i g/l.

De lavere flytegrensene og gelstyrkene som kan oppnås med polymerene B og C som anvendes ifølge oppfinnelsen, i ekvivalente doseringer viser fordelene med disse polymerene sammenlignet med de kommersielt anvendte materialene A og D.

En lignende fordel kan også oppnås når pH i væsken juste-res til pH 11, idet dette er en vanlig slambetingelse og er typisk for slam inneholdende lignosulfonater. De tilsvarende verdiene er angitt i tabell 2 nedenfor.

EKSEMPEL 2

Slam som var sammensatt som i eksempel 1, ble underkastet aldring i 16 timer ved 232°C, avkjølt til romtemperatur og deres fysiske tilstand undersøkt når det gjelder deres relative fluiditetsgrad. Slammene ble så blandet igjen med en Hamilton Beach-blander i 5 minutter og deres reologi målt ved hjelp

av et Fann-viskometer Model 35SA. For ytterligere å fastslå virkningen av den temperatursyklus som et slam ville underkastes nede i et borehull, ble viskositeten til hver slamprøve målt ved 204°C under bruk av et Fann Viskometer Model 50.

De resultater som er vist i tabell 3 ble observert. I disse er doseringen angitt i gram pr. liter, PV-, YP- og 10 sekunders- og 10 minutters gel-verdiene er oppført på basis av data fra Fann 35, idet PV uttrykkes i cP og YP- og gel-verdiene uttrykkes i Pa og de andre viskositetsverdiene er alle angitt i cP. IV er den opprinnelige viskositeten i cP. FT er floe-temperaturen i °C ved hvilken viskositeten når et minimum ved oppvarmning. T4 0 er temperaturen i 'C ved hvilken viskositeten når 40 cP ved oppvarmning. Topp er toppviskositeten i cP og den oppnås vanligvis før maksimumstemperaturen. MCV er minimumsviskositeten i cP ved avkjøling. V65 er viskositeten ved 65°C, idet dette er slamhulltemperaturen. Slam har en tendens til å gelere etter avkjøling, slik det vises ved en jevn stigning i viskositeten og sammenligning av V65 med V32, viskositeten ved 32'C i cP, er en indikasjon på dette.

Resultatene viser at B, inkludert AMPS, er bedre enn akrylatet A, men at økning av mengden av AMPS, som i C, for-bedrer de målte resultatene.

EKSEMPEL 3

Et ferskvannsslam som er tilsatt et vektøkende middel, med en spesifikk vekt på 1,45 g/cm<3> inneholdende 71: g/l Wyoming-bentonitt og barytt ble blandet og aldret i 16 timer for å pre-hydratisere leiren. Til denne blanding ble det tilsatt 17 g/l av et kommersielt tilgjengelig ferrokrom-lignosulfonat og pH ble så justert til 11. Der det kunne anvendes, ble 6,8 g/l aktiv dosering av additiv tilsatt og slammet blandet i 30 minutter i en passende blander. Slammene ble så aldret i 16 timer ved 9 3°C, avkjølt til romtemperatur og så blandet igjen i 5 minutter før pH- og reologi-målingene (Fann 35SA-data). pH ble så igjen justert til 11 og slammene igjen aldret i 16 timer, men ved 232°C. Etter aldring ble slammene testet igjen som beskrevet ovenfor og det ble oppnådd væsketapsmålinger ved lav temperatur ifølge API.

Forskjellige additiver ble testet. Additivene B og C

er overensstemmende med oppfinnelsen, som i eksempel 1. Additivene A og D er kommersielle additiver, som i eksempel 1. Additiv E er en kommersielt tilgjengelig kopolymer av styrensul-fonsyre/maleinsyreanhydrid, passende ifølge US-patent 3 730 900.

Testen er ment å vise effekten av fortynningsmidler når det gjelder å motstå fortykning og gelering pga. varmealdring av boreslam, når slammet inneholder et fortynningsmiddel bestående av ferrokrom-lignosulfonat og additivet tilsettes for å beskytte dette fortynningsmiddel og medvirke til fortynnings-egenskapene. Resultatene fremgår av tabell 4.

Disse resultatene viser klart overlegenheten til produk-tene ifølge oppfinnelsen, B og C, og viser spesielt at styrensul-fonsyre/maleinsyreanhydrid-kopolymeren er meget mindre effektiv enn polymerene som er definert i oppfinnelsen.

EKSEMPEL 4

Forskjellige slam ble fremstilt ved bruk av 25 deler bentonitt, 220 deler barytt, 4 deler kalsiumsulfat, 2 deler kalsiumhydroksyd og 0,5 deler 40%, vandig natriumhydroksyd,

idet alle deler er deler pr. 1,2 hl. Forskjellige mengder av forskjellige fortynningsmidler ble tilsatt. Fortynningsmiddel F var natriumakrylathomopolyraer med molekylvekt på ca.

3500 og polydispersitet på 1,6. Fortynningsmiddel G var 80:20 natriumakrylat/AMPS-kopolymer med molekylvekt på ca. 3500 og polydispersitet på 1,5. Fortynningsmiddel J var 12:88 natriumallylsulfonat: natriumakrylat-kopolymer^med molekylvekt 3310

og polydispersitet på 1,56. Fortynningsmiddel K var 26:74 natriumallylsulfonat:natriumakrylat-kopolymer med molekylvekt 2099 og polydispersitet på, 1,67. Når flytegrensen og gelstyr-ken ble målt som i eksempel 1 for slam som inneholdt fortynningsmidlene G og J, ble det funnet at det ble oppnådd meget like resultater. Når skjærstyrkene ble bestemt ved tilsetnings-mengder på 0,4, 1,2 og 2,0 deler pr. 1,2 hl aktiv polymer ble det funnet at fortynningsmidlene G, J og K konsekvent ga en meget høyere skjærstyrke enn fortynningsmiddel A. For eksempel var skjærstyrkene ved 0,4 deler pr. 1,2 hl for F 420, G 110,

J 42 og K 33, og ved 2 deler pr. 1,2 hl var skjærstyrken for

F 320 og skjærstyrken for G, J og K under 3 (0,05 kg/m<2>). Dette viser at natriumallylsulfonat på samme måte som AMPS, har meget fordelaktige egenskaper når de innblandes i en kopolymer som et fortynningsmiddel.

Claims

1. Vandig bore- og pakkevæske inneholdende leire og en vannløselig polymer, karakterisert ved at den inneholder minst 25 g/l av kolloidal leire og, som for-tynningsmiddel, 0,5-30 g/l av en vannløselig polymer som har en molekylvekt i området 1000-8000 og en viskositet på under 300 cP (Brookfield viskosimeter, Model RVT, spindel nr. 1, hastighet 20 opm., 15 vekt% aktiv polymerløsning ved 20°C) og en poly-dispersitet under 2,0 og er fremstilt fra (a) 10-60 vekt% av en etylenisk umettet forbindelse med en sulfonatgruppe substituert på et alifatisk karbonatom, (b) 40-90 vekt% av et etylenisk umettet karboksylat og (c) 0-20 vekt% av en ikke-skadelig, inert, etylenisk umettet monomer, hvor sulfonat- og karboksylatgruppene velges blant frie syregrupper og vannløselige salter derav, samt eventuelt 0,25 g/l oppløst kalsium.

2. Væske ifølge krav 1, karakterisert ved at polymeren har en molekylvekt fra 1000 til 6000.

3. Væske ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at polymeren har en poly-dispersitet under 1,8, fortrinnsvis under 1,6.

4. Væske ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at polymeren er en kopolymer av en sulfonert monomer valgt fra allylsulfonat, sulfonert alkylvinylester og beta-akrylamidoalkansulfonater og et karboksylat valgt fra akrylat, metakrylat, itakonat og maleat, hvor sulfonat- og karboksylat-gruppene velges fra frie syregrupper og vannløselige salter derav.

5. Væske ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at mengden av sulfonater er 10-25 vekt% og mengden av karboksylatet er 75-90 vekt%.

6. Væske ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at polymeren er en kopolymer fremstilt fra monomerer som i hovedsak består av akrylsyre og en sulfonsyremonomer valgt fra allylsulfonsyre og 2-akrylamido-2-metylpropansulfonsyre, hvor syregruppene er valgt fra frie syregrupper og ammonium- og alkalimetall-salter derav.

7. Væske ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at kopolymeren har en molekylvekt på 1000-6000, en polydispersitet under 1,8 og er en kopolymer som i hovedsak består av 10-45 vekt% av en sulfonsyremonomer valgt fra allylsulfonsyre og 2-akrylamido-2-metyl-propansulfonsyre, og 55-90 vekt% akrylsyre, hvor syregruppen foreligger som natriumsaltet.