NO162084B - Gjentatt anvendelig elektrolysekatode for elektrolytisk metallavleiring. - Google Patents

Description

Stabilisert stannosalt for anvendelse ved polyuretanfremstilling.

Denne oppfinnelse vedrører et stabilisert stannosalt

for anvendelse ved polyuretanfremstilling, omfattende et stannosalt av en alifatisk monokarboksylsyre med fra 6 til 18 karbonatomer, eller av en alifatisk dikarboksylsyre med fra 4 til 10 karbonatomer.

Stannosalter brukes i stor utstrekning som katalysatorer

under fremstillingen av polyuretanplaster. Disse salter er ikke stabile når de utsettes for luft, og oksyderes lett til de tilsvarende stannisalter og hydrolyseres lett til dihydrok-sytinnforbindelser. Por eksempel kan stabiliteten

for forhåndsblandinger. som inneholder stannokatalysatorer, måles i noen dager i henhold til en artikkel av Herman Stone, E.A. Dickert & J.S. Dunwoodie i SPE Journal for november 1961, sider 1199 til 1202. I sine forandrete tilstander vil ikke tinn være effektivt når det gjelder å fremme reaksjonen mellom organiske polyisocyanater og polyoler slik at det dannes polyuretanplaster. Saltenes brukbarhet som katalysatorer avhenger av deres tinninnhold i form av stannoforbindelser . Det er derfor nødvendig å stabilisere stannosaltene for å sikre at det er tilstede tilstrekkelig mengde tinnkatalysator i form av stannoforbindelser.

I tillegg til at tinninnholdet skal opprettholdes i lengre tidsrom som stannoforbindelser, må stannosaltene være fargeløse eller ha lys farge slik at de ikke setter farge på polyuretanplasten. De stabiliserte salter bør også være blandbare med andre katalysatorer, for eksempel tertiære aminer, som vanligvis brukes under fremstillingen av polyuretanplaster, og de bør ikke reagere med disse aminer så at det dannes fargete reaksjonsprodukter.

USA-patentskrift nr. 3.032.571 omhandler bruk av 4-tertiærbutylkateko.l som stabilisator for stanno-karboksylater. Katekolet har gode stabiliserende egenskaper, men det er beheftet med svakheter som gjør det mindre egnet. Katekolet er et klebrig, tjæreaktig produkt som er vanskelig å behandle, det er ikke-lett oppløselig i stanno-karboksylater og det gjør oppløsningen farget.

Foreliggende oppfinnelse kjennetegnes ved at det stabiliserte salt som stabilisator inneholder fra 0,1 til 3 fo, basert på vekten av saltet, av et alkylhydrokinon med

strukturformelen

hvor R betegner en alkylgruppe med fra .1 til 6 karbonatomer og R' betegner hydrogen eller en alkylgruppe med fra .1 til 6 karbonatomer.

Eksempel på slike alkylhydrokinoner er følgende : toluhydrokinon, etylhydrokinon, isopropylhydrokinon, tertiærbutylhydrokinon, tertiæramylhydrokinon, n-heksyl-hydrokinon, dimetylhydrokinon, di-n-prcpylhydrokinon, di-tertiærbutylhydrokinon, di-tertiæramylhydrokinon, di-heksylhydrokinon, samt blandinger av disse.

Ethvert av de stannosalter som vanligvis brukes

som katalysator under fremstillingen av polyuretanplaster kan stabiliseres ved tilsetningen av de forannevnte alkylhydrokinoner. Disse er stannosaltene av alifatiske mono-karboksylsyrer med fra 6 til 18 karbonatomer og stannosalter av alifatiske dikarboksylsyrer med fra 4 til 10 karbonatomer, for eksempel stannoheksoat, stanno-2-etylheksoat, stanno-n-oktoat, stanno-dekanoat, stanno-laurat, stannomyristat, stannooleat, stannosuccinat, stannoglutarat, stannoadipat, stannoazelat, og stanno-sebacat.

Det er bare nødvendig å tilsette en liten mengde

av alkylhydrokinonet til stannosaltet for å forbedre dets stabilitet. Så lite som omtrent 0,1 fi, basert på vekten av saltet, vil inhibere dets oksydasjon til stanniformen.

Det kan brukes 0,1 - 3 prosent, og det synes ikke å være noen fordel å bruke større mengder av stabilisatoren. I

de fleste tilfeller utgjør den foretrukne mengde alkyl-hydrokinon fra 0,5 til 1,5 i°, basert på vekten av saltet.

De stabiliserte stannosalter kan fremstilles ved bare å tilsette alkylhydrokinonet til saltet og å røre om inntil det oppnås en homogen oppløsning. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å oppvarme blandingen for å sørge for oppløsning av alkylhydrokinonet.

De stabiliserte stannosalter ifølge denne oppfinnelse mister lite av sitt starmoinnhold, selv når de utsettes for luften i to uker eller lengre. De har lys farge og setter ikke farge på polyuretanplastene. De kan blandes med N-alkylmorfoliner og andre teriære aminer som vanligvis brukes til å katalysere reaksjonen mellom isocyanater og polyolforbindelser, og de reagerer ikke med disse aminer slik at det dannes markfargete produkter.

Op finneIsen er illustrert ytterligere ved de etterfølgende eksempler.

Eksempel 1.

Stabiliserte stannosaltblandinger ble fremstilt ved

å oppløse i stanno-2-etylheksoat 1 % av et alkyl-hydrokinon, basert på vekten av stannosaltet. Man lot blandingene stå ved værelsestemperatur i åpne beholdere i 6 uker. Ved slutten av dette tidsrom var alle de stabiliserte blandinger klare, hvilket viste at det ikke var tilstede noen nevneverdig mengde stannisalt. Resultatene av disse forsøk er gitt i tabell I.

Eksempel 2.

En serie av stabiliserte saltblandinger ble fremstilt ved å tilsette 1 vektsprosent av et alkylhydrokinon eller en sammenlignbar stabilisator til stanno-2-etylheksoat, hvoretter blandingen ble oppvarmet til omtrent 110°C for å sikre full-stendig oppløsning, hvorpå man lot'oppløsningene stå ved værelsestemperatur i åpne beholdere. Hver dag ble det påsatt lokk på prøvene og disse ble rystet kraftig, hvorpå lokkene ble kastet. Egenskapene for de stabiliserte stannosalter er gitt i tabell II.

Ut fra dataene i tabell II vil det sees at de stabiliserte salter ifølge denne oppfinnelse (Ex. Nr. 2A og 2B) mistet lite av sitt stannoinnhold ved kontakt med luft i 2 uker og reagerte ikke med N-etylmorfolin til dannelse av mørke produkter, mens de sammenlignbare blandinger som inneholdt andre forbindelser som er kjent å ha antioksydant-egenskaper enten ikke inhiberte oksydasjonen av stannosaltet tilfredsstillende (Ex. Nr. 20) eller reagerte med N-etylmorfolin til dannelse av mørkfargete produkter (Ex. Nr. 2D og 2E).

Eksempel 3»

En serie av stabiliserte saltblandinger ble fremstilt ved å tilsette små mengder mono-tertiærbutylhydrokinon eller di-tertiærbutylhydrokinon til stanno-2-etylheksoat. Prøver av disse ble analysert etter lagring under de betingelser som er beskrevet i eksempel 2. Resultatene av disse prøver er gitt i tabell III.

Eksempel 4.

Stannooleat ble stabilisert ved tilsetning av

0,375 fo di-tertiærbutylhydrokinon, basert på vekten av stannosaltet. Dette materiale ble analysert etter lagring under de betingelser som er beskrevet i eksempel 2. Dette stannooleat, som opprinnelig hadde inneholdt 14,27 fo Sn.+t, inneholdt 13,41 1° Sn<++> etter 14 dager cg 12,30 % Sn<++> etter 35 dagers kontakt med luften.

Claims (3)

1. Stabilisert stannosalt for anvendelse ved polyuretanfremstilling, omfattende et stannosalt av en alifatisk monokarboksylsyre med fra 6 til 18 karbonatomer, eller av en alifatisk dikarboksylsyre med fra 4 til 10 karbonatomer, karakterisert ved at det stabiliserte salt som stabilisator inneholder fra 0,1 til 3 f°, basert på vekten av saltet, av et alkylhydrokinon med strukturformelen hvor R betegner en alkylgruppe med fra 1 til 6 karbonatomer og R' betegner hydrogen eller en alkylgruppe med fra 1 til 6 karbonatomer.

2. Stannosalt i samsvar med krav 1, karakterisert ved at mengden av alkylhydrokinonet er 0,5 til 1,5 io.

3. Stannosalt i samsvar med krav 1 eller 2, k a r'a k - terisert ved at alkylhydrokinonet er toluhydrokinon, monotertiærbutylhydrokinon, 2, 5-di-tertiærbuty.lhydrokinon eller 2,5-di-tertiæramylhydrokinon.