NO159416B - Varmeavledningsskjerm. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved oppdretting av fisk, særlig laksefisk.

Foreliggende oppfinnelse går ut på en ny fremgangsmåte ved oppdretting av fisk, såsom laks og ørret.

I de senere år er det tatt i bruk nye

metoder ved oppdretting av ørret og laks i dammer o. 1., hvorved vannet består av en blanding av ferskvann og sjøvann, og til dels også rent sjøvann. Sjøvannet — dvs. næringssalter o.l. i dette — har vist seg så vel å fremme fiskens vekst som å minske forekomsten av sykdommer. Andelen av sjøvann i vannblandingen må, mens fisken er liten, holdes relativt lav, men fisken kan etterhvert som den vokser til, tilvendes å leve i stadig sterkere sjøvanns-blanding.

Det har imidlertid hittil vært antatt, at fisken på rogn- og yngelstadiet ute-lukkende må tilføres rent ferskvann. Denne antagelse har sin naturlige bakgrunn i den omstendighet at laksefisker, såsom laks og ørret, alltid søker til ferskvann, dvs. ved vandring opp i elver for å gyte sin rogn. Videre er det velkjent at fiskeynge-len og småfisken må leve i ferskvann inntil den blir stor nok til å forlate ferskvannet, dvs. vanligvis vedkommende elv, og deretter fortsette sitt liv i sjøvannet, dvs. havet inntil den vender tilbake for å gyte.

Oppfinnerne har i de senere år gjort

en rekke forsøk så vel med rogn som med utklekket yngel og sette-fisk og disse for-søkene bekrefter stort sett den anerkjente regel at rognen og småfisken ikke kan leve i sjøvann eller i en blanding av sjøvann og ferskvann. Oppfinnerne har således

fastslått at dersom den gytede rogn i utklekkingsperioden ligger i strømmende vann hvis saltgehalt overstiger ca. 4 promille, vil yngelen idet den utklekkes, dø meget hurtig. Oppfinnerne har ikke desto mindre nå gjort den viktige oppdagelse at dersom bare visse spesielle forholdsregler ivaretas, kan man med vesentlige fordeler også under rognstadiet og yngelstadiet an-vende en langt større sjøvannsinnblanding enn 4 promille, blant annet med den virk-ning at så vel utklekkingsprosenten som veksten pr. tidsenhet øker i vesentlig grad.

Fremgangsmåten ifølge opfinnelsen for behandling, utklekking og oppdretting av laksefisk, som f. eks. regnbueørret, er generelt karakterisert ved de trinn at det strømmende eller rennende vann som rognen i utklekkingsperioden anbringes i, består av en blanding av ferskvann og sjø-vann, slik at vannets saltgehalt er ca. 8 promille, og at vannets saltgehalt når rognen klekkes ut, senkes til ca. 4 promille, hvoretter den klekkede fiskeyngel underkastes en forsert sjøvannstilvenning slik at andelen av sjøvann øker tilnærmet en funksjon av fiskens vektøkning, hvorved fisken, når den har nådd en vekt på ca. 150—200 g, kan leve i rent sjøvann, dvs. ca. 35 promille saltgehalt.

Under ivaretagelse av ovennevnte forholdsregler oppnås under rognstadiet mindre dødelighet og hurtigere utklekking, og etter klekkingen kan en foreta en forsert sjøvannstilsetning med det resultat at fisken når ovennevnte vekt på ca. 150—200 g i løpet av et tidsrom som er meget kor-tere enn det tidsrom som hittil har vært nødvendig for å oppnå denne vekt, og med en langt mindre for-mengde enn vanligvis må anvendes for å nå denne vekt, noe som blant annet er muliggjort på grunn av den større tilførsel av næringssalter som er tilført gjennom sjøvannet.

Forutsetningen for at fremgangsmåten skal kunne gjennomføres med hva en kan kalle optimalt resultat, er at visse andre faktorer også kan holdes nær den ideelle verdi, de viktigste av hvilke faktorer er vannets surhetsgrad, dvs. pH-verdi og temperatur. Under utklekkingen vil den ideelle temperatur ligge på ca. 10°C idet vannet samtidig bør være så nær nøytralt som mulig, dvs. holde en pH-verdi på ca. 7.0. Etter utklekkingen vil det fremme veksten å benytte varmere vann, f. eks. 12°C. Er vannet kaldere enn ideell temperatur, må sjøvannstilvendingen skje langsommere, noe som igjen vil nedsette veksten. Det ideelle vannet er som nevnt nøy-tralt, dvs. det holder en pH-verdi på 7.0. Svært ofte vil imidlertid tilgjengelig ferskvann ha en viss surhet, f. eks. med en pH-verdi på 6.2. I slike tilfelle vil sj"øvannet, som normalt inneholder en alkalireserve, også tjene til å nøytralisere ferskvannet, slik at blandingen blir tilnærmet nøytral. Dersom ferskvannet f. eks. har en surhetsgrad med en pH-verdi på 6.0—6.2, kan blandingsvannet til en viss grad nøytrali-seres ved at det tilføres sjøvann i slik mengde at saltgehalten blir ca. 8 promille. Når ferskvannet således er surt vil sjø-vannet tjene et dobbelt formål, nemlig så vel å tilføre fisken næringssalter som å nøytralisere ferskvannet. Dessuten vil sjø-vannet, særlig om vinteren, innebære at vannblandingens temperatur heves, noe som også er en fordel.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen skal i det følgende illustreres nærmere under henvisning til vedlagte figur som viser et diagram med kurver som illustrerer salt-gehaltens utvikling i forhold til fiskens størrelse, og som er angitt i promille langs ordinaten, mens vekten er angitt langs abscissen.

Som det fremgår av den innlednings-vis rette delen (1) av kurven, holdes vannets saltgehalt i utklekklngsperioden på ca. 8 promille inntil rognen begynner å klekkes. Da senkes saltgehalten umiddel-bart til ca. 4 promille som vist med det vertikale kurvepartiet 2. Varigheten av utklekkingsperioden vil variere, bl. a. i av-hengighet av vanntemperaturen. Som tid-ligere nevnt vil ca. 8 promille saltgehalt innebære at fremgangsmåten gjennomfø-res på optimal måte. Dersom en under utklekkingsperioden f. eks. bare benytter vann med ca. 4 promille saltgehalt, som angitt med den stiplete linjen 3, vil det ikke kreves noen nevneverdig reduksjon av vannets saltgehalt når klekkingen finner sted, men da vil utklekkingsprosenten vanligvis bli lavere samtidig som risikoen for sykdommer øker.

Når rognen er klekket påbegynnes straks fiskens forserte tilvending til sjø-vann og denne tilvendingen skjer i takt med fiskens vektøking. Kurvedelen 4 illustrerer metodens optimale gjennomføring, dvs. at fisken allerede ved en vekt på ca. 120 g kan leve i rent sjøvann. Denne optimale tilvendingskurven kan imidlertid ofte i praksis vise seg risikobetonet, bl. a. på grunn av uheldige vanntemperaturendrin-ger som kan inntreffe. Oppfinnerne har fastslått at sjøvannstilvendingen må fore-gå langsommere jo lavere vanntemperaturen er. En uheldig forandring av tempe-raturen i vannet under den forserte sjø-vannstilvendingen kan, i verste fall, med-føre massedød. Kurven 5 angir en sikker og normal tilvendingskurve, hvorved fisken ved en vekt på ca. 200 g kan leve i rent sjø-vann.

Ved riktig bruk av oppdrettingsmeto-den ifølge oppfinnelsen kan en henimot fordoble vekstraten og dermed vekten av fiskeproduksjonen ved et gitt anlegg og denne fordobling kan gjennomføres bare med ca. 50 pst. økning av fårvolumet.

Claims (1)

1. Fremgangsmåte for behandling, utklekking og oppdretting av laksefisk, såsom regnbueørret, hvorved den gytte rogn i utklekningstiden anbringes i friskt, rennende vann, idet fisken i oppdrettingsti-den eventuelt lever i en blanding av ferskvann og sjøvann, karakterisert ved de trinn at det rennende vann rognen ! utklekningstiden anbringes i består av en blanding av ferskvann og sjøvann, slik at vannets saltgehalt er ca. 8 promille, og at vannets saltgehalt når rognen klekkes ut, senkes til ca. 4 promille, hvoretter den klekkede fiskeyngel underkastes en forsert sjøvannstilvenning slik at andelen av sjøvann øker tilnærmet som en funksjon av fiskens vektøkning, hvorved fisken, når den har nådd en vekt på ca. 150—200 g, kan leve i rent sjøvann, dvs. ca. 35 promille saltgehalt.