NO144843B - Anordning for bortsuging av sveiseroek. - Google Patents

Abstract

Anordning for bortsuging av sveiserøk.

Description

Fremgangsmåte til selektivt å fjerne hydrogensulfid fra gasser.

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte

til selektivt å fjerne hydrogensulfid fra gasser som inneholder hydrogensulfid og carbondioxyd og eventuelt en eller flere andre bestanddeler.

De gasser som skal behandles ifølge

foreliggende oppfinnelse, inneholder både hydrogensulfid (H2S) og carbondioxyd (C02) og eventuelt en eller flere andre bestanddeler, som f. eks. hydrogen, carbonmonoxyd, lavtkokende hydrocarboner, svoveldioxyd,

nitrogen, oxygen etc. Egnede utgangsmate-rialer er f. eks. luft, gasser erholdt ved fullstendig eller delvis forbrenning av olje eller kull, oljeraffinerigasser, lysgass, koksovns-gass, vanngass, propan og propen.

Uttrykket «gasser» slik det anvendes i det foreliggende, menes å betegne både gasser og damper.

Med en prosess for selektiv fjernelse

av hydrogensulfid menes en prosess i hvilken den prosentvise fjernelse av H2S er større enn den prosentvise fjernelse av C02. Hvis man ønsker å fjerne H2S selektivt, er det åpenbart ønskelig at forholdet mellom disse to prosentangivelser er så høyt som mulig.

Prosesser for selektiv fjernelse av hydrogensulfid fra gasser som inneholder både hydrogensulfid og carbondioxyd og eventuelt en eller flere andre bestanddeler, hvor selektiviteten er basert på forskjellen i absorbsj onshastigheten for H2S og C02 og oppnåes ved at man i passende grad re-duserer kontakttiden mellom gassen og absorpsjonsvæsken, er velkjente, se f. eks.

britisk patentskrift nr. 798 070. I «The Science of Petroleum», bind III, side 1813—

1814 anbefales bruken av tertiære aminer,

fordi de viser høyere selektivitet enn se-kundære og primære aminer i slike «kort-kon takt» -prosesser.

Disse kjente prosesser har flere alvorli-ge ulemper.

For det første er det åpenbart at der i de korte kontakttider som kreves for å sik-re en tilstrekkelig selektivitet, bare vil fjernes prosentvis temmelig små mengder. For det andre er selektiviteten, selv ved kort kontakttid, heller liten for mange absorp-sjonsvæsker. For det tredje er prosessens fleksibilitet meget begrenset, fordi en nedsettelse i den tilførte gassmengde i en gitt absorpsjonsanordning straks øker kontakttiden med derav følgende nedsettelse i selektiviteten.

Det ble nå funnet at en særlig god og effektiv selektiv fjernelse av H2S kan oppnåes ved at man som absorpsjonsvæske

eller som slutt-absorpsjonsvæske bruker

en vandig oppløsning av et eller flere dipropanolaminer hvori carbondioxyd absorberes i en mengde mellom 0,02 mol og 0,5 mol dipropanolamin.

Oppfinnelsen angår således en fremgangsmåte til selektivt å fjerne hydrogensulfid fra gasser som inneholder hydrogensulfid og carbondioxyd og eventuelt en eller flere andre bestanddeler ved hjelp av alkoholaminer, og det karakteristiske hoved-trekk er at man behandler gassen med en vandig oppløsning inneholdende et eller flere dipropanolciminer, hvilken oppløsning dessuten inneholder absorbert carbondioxyd i en mengde mellom 0,02 mol og 0,5, fortrinnsvis mellom 0,06 og 0,3 mol pr. mol dipropanolamin.

Den vandige oppløsning inneholdende i et eller flere dipropanolaminer benevnes i i det følgende også dipropanolamin-fasen, dipropanolamin-oppløsningen eller bare amin-fasen.

Dipropanolaminer som er egnet for bruk ifølge oppfinnelsen, innbefatter di-n-propanolamin NH(CH2-CH2-OH2OH)2, n-propanol-isopropanolamin HN (CH2-CH2-CH2OH) (CH2-CHOH-CH3) og di-isopropanolamin HN(CH2-CHOH-CH3)2 og blandinger derav. Di-isopropanolamin er blitt funnet særlig vel egnet, fordi dette stoff er lett tilgjengelig med relativt høy renhet.

I tillegg til dipropanolaminer kan aminfasen inneholde et eller flere andre absorpsjonsmidler, som f. eks. diethanolamin. Av økonomiske grunner brukes i praksis fortrinnsvis tekniske dipropanolamin-blandinger, som f. eks. erholdes som biprodukt ved fremstilling av diethanolamin. Disse tekniske blandinger inneholder vanligvis mere enn 90 vektspst. diisopropanolamin og 10 vektspst. eller mindre av mono- og tripropanolaminer.

Konsentrasjonen av den vandige dipropanolamin-oppløsning kan variere innenfor vide grenser. Dipropanolamin-innholdet i oppløsningen er vanligvis mellom 5 vektspst. og 60 vektspst., fortrinnsvis mellom 15 og 35 vektspst. De resultater som erholdes ved utførelse av oppfinnelsen, kan noen ganger forbedres ytterligere ved til-setning av et eller flere skumhindrende midler til den vandige oppløsning av dipropanolamin.

Mengden av C02 absorbert i den absorpsjonsvæske som skal brukes for behandlingen eller slutt-behandlingen av gassen, må være mellom 0,02 og 0,5 mol pr. mol dipropanolamin. Absorpsjonsvæsken bør ikke inneholde mere enn 0,5 mol C02 pr. mol dipropanolamin da absorpsjons-kapasiteten for H2S ellers blir for liten. Innholdet av C02 i væsken bør på den annen side ikke være under 0,02 mol pr. mol dipropanolamin, fordi selektiviteten ellers blir dårligere.

C02-innholdet i absorpsjonsvæsken er fortrinnsvis minst ca. 0,06 mol pr. mol dipropanolamin da denne verdi lett oppnåes ved regenerering og ytterligere nedsettelse ikke resulterer i noen betydelig nedsettelse i absorpsjonsvæskens innhold av H2S, hvilket skal omtales nærmere nedenfor.

Den foretrukne øvre grense for konsentrasjonen av C02 i absorpsjonsvæsken som skal brukes ifølge oppfinnelsen, er 0,3 mol pr. mol dipropanolamin.

Størstedelen av carbondioxydinnholdet 1 den vandige oppløsning foreligger ikke i

den frie tilstand, men i kjemisk bundet tilstand, d. v. s. i form av carbamater av de tilstedeværende aminer. De C02-mengder som angis i det foreliggende, refererer seg til den totale mengde tilstedeværende C02 omfattende både fritt carbondioxyd og kjemisk bundet carbondioxyd.

Vektsforholdet mellom dipropanol-aminfasen og den gassfase som skal behandles, er sterkt avhengig av innholdet av hydrogensulfid og carbondioxyd i gassen. I praksis vil dette forhold generelt være mellom 0,1 og 20 og vanligvis mellom 2 og 10.

Det er fordelaktig skjønt ikke nødven-dig at de gasser som skal behandles, må bringes i kontakt med dipropanolamin-oppløsningen ved forhøyet trykk. I dette tilfelle vil det mindre gassvolum gjøre det mulig å bruke et kontaktapparat av mindre dimensjoner. En annen fordel er at passasjen av hydrogensulfid inn i amin-fasen forbedres ved det økede partialtrykk av disse forbindelser i gassen.

Den temperatur ved hvilken fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen utføres, er generelt innen området 0—140°C, fortrinnsvis mellom 15 og 90 °C.

I en flertrinns-prosess kan det være gunstig å bruke en temperaturgradient, hvorved temperaturen er høyest i det trinn hvor den gass som skal behandles, blandes med dipropanolaminoppløsningen for første gang.

Det er kjent å regenerere en vandig absorpsjonsvæske som har vært anvendt for absorpsjon av H2S, C02 og eventuelt andre syrebestanddeler fra en gass, ved koking og/eller vanndamp-stripping av en sådan «fet» oppløsning, hvorved man får en «mager» oppløsning og en gass inneholdende hydrogensulfid, C02 og eventuelt andre bestanddeler.

Dette gjelder også de foreliggende ab-sorpsjonsoppløsninger, som etter å ha vært brukt for den selektive fjernelsen av H2S, kan regenereres til en vandig oppløsning med nedsatt innhold av H2S og C02, og en gass inneholdende H2S, C02 og eventuelt andre bestanddeler.

Effektiviteten og økonomien ved denne metode avhenger hovedsakelig av den mengde sure bestanddeler som kan absorberes i den vandige oppløsning pr. cyclus, fordi den mengde oppløsning som må sirkuleres, er omvendt proporsjonal med mengden av absorberte sure bestanddeler, og den totale varmemengde som er nød-vendig for regenereringen, avhenger hovedsakelig av den mengde oppløsning som må sirkuleres.

For å øke mengden av oppløste sure bestanddeler i oppløsningen pr. cyclus er det vanlig å bringe gassen, inneholdende hydrogensulfid og carbondioxyd, i kontakt med den vandige oppløsning i et motstrøm-absorpsjonssystem. I et sådant system kommer den «magre» oppløsning, som i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen må ha et C02-innhold innen det angitte området, i kontakt med avgangsgassen som er vasket praktisk talt fri for hydrogensulfid, og den «fete» oppløsning kommer, straks før regenerering, i kontakt med den innstrømmende gass som er rik på hydrogensulfid. Sådan motstrømskontakt ut-føres vanligvis i et vaske-tårn inneholdende passende kontaktmidler som f. eks. bobleklokker eller Raschig-ringer. Den hydro-gensulfidholdige gass føres inn ved bunnen av tårnet, og renset gass uttas fra tårnets topp, mens den magre oppløsning føres inn ved den øvre del og uttas ved bunnen hovedsakelig mettet med hydrogensulfid.

Andre metoder til å forhøye den mengde sure bestanddeler som absorberes pr. cyclus og til å forbedre rensningen av avgangsgassen omfatter f. eks. at den magre oppløsning skilles i to strømmer hvorav den ene regenereres videre til «en meget mager strøm» som bør ha et C02-innhold innen området 0,02—0,5 mol pr. mol dipropanolamin, og som føres inn nær toppen av vasketårnet, mens den øvrige magre strøm, som er regenerert mindre intenst, føres inn ved et lavere punkt («splittet strømning», se f. eks. det amerikanske patentskrift nr. 2 157 879).

Regenereringen kan f. eks. utføres ved at man leder aminoppløsningen inn i en regenerator ved en temperatur mellom 40 og 130°C, fortrinnsvis mellom 80 og 120°C. I denne regenerator blir de bestanddeler som absorberes fra de behandlede gasser og/ eller de dannede hydrolyseprodukter strip-pet av den vanndamp som avgis fra den kokende oppløsning. Denne behandling kan meget hensiktsmessig utføres ved inn-direkte oppvarmning med lavtrykks-damp av den oppløsning som skal regeneres, hvorved det absorberte hydrogensulfid, carbondioxyd etc. effektivt avdampes. Di-rekte tilførsel av vanndamp fra en utenforliggende kilde kan også anvendes.

Den ønskede konsentrasjon av carbondioxyd kan opprettholdes på flere måter slik det er mere fullstendig forklart i det følgende under henvisning til tegningen.

Fig. 1 er et forenklet flow diagram av et system for utførelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen; og

fig. 2 er en grafisk fremstilling av for-søksresultater erholdt ved utførelse av fremgangsmåten i det system som er vist på fig. 1.

Fig. 1 viser et system omfattende et tårn 1 med bobleklokker og som utgjør ab-sorpsjonsapparatet, hvor den «magre» absorpsjonsvæske føres inn gjennom en ledning 2 og gassen inneholdende hydrogensulfid og carbondioxyd gjennom en ledning 3, mens den «fete» oppløsning uttas gjennom en ledning 4 og den rensede gass gjennom en ledning 5. Den «fete» oppløsning føres gjennom en varmeutveksler 6 og le-des deretter inn i et bobleklokketårn 7 ved dettes øvre del, i hvilket tårn den «fete» oppløsning regenereres og fra hvilket den «magre» oppløsning uttas ved bunnen gjennom ledning 2. Denne «magre» oppløsning resirkuleres til absorpsjonståmet. Tårnet 7 er utstyrt med et varmeapparat 8 og en

kondensator 9, hvorved der kan oppnåes tilfredsstillende stripping av den «fete» oppløsning ved hjelp av varme og fordamp-ning. Dessuten blir overopphetet vanndamp ført inn i den nedre del av tårnet via en ledning 10. Toppdampene inneholdende hovedsakelig hydrogensulfid, carbondioxyd og vanndamp føres gjennom kondensato-ren 9, og den resulterende blanding føres via en ledning 11 til en gass-væske-separa-tor 12. En gass-strøm hovedsakelig bestående av H2S og CQ2 forlater denne se-parator gjennom en ledning 13 og kan an-evndes for hvilket som helst ønsket for-mål, eksempelvis fremstilling av svovel, svovelsyre eller flytende hydrogensulfid, eller den kan kasseres. Væsken som forlater separatoren 12 gjennom en ledning 14, resirkuleres til toppen av tårnet 7 via en ledning 15 og/eller forenes med den «magre» oppløsning via en ledning 16 som fører til ledning 2.

Ifølge foreliggende oppfinnelse må man sørge for at den «magre» oppløsning inneholder carbondioxyd i visse mengder, nemlig mellom 0,02 og 0,5 mol C02 pr. mol dipropanolamin.

Carbondioxyd kan således via ledninger 17 og 18 føres inn i ledning 2 inneholdende den «magre» oppløsning, og i dette tilfelle blir blandingen fortrinnsvis ført gjennom en oppholdstank 19 for at gassen kan gå i fullstendig oppløsning. Det kan også via en ledning 20 tilføres ledning 16, gjennom hvilken kondensert vann fra separatoren 12 føres til ledningen 2, og det kan også her være en oppholdstank 21 slik at carbondioxydet fullstendig oppløses i vannet før dette blandes med den «magre» oppløsning som kommer fra bunnen av tårnet 7, hvilket innebærer at denne «magre» oppløsning selv ikke behøver å passere gjennom en oppholdstank.

Ifølge den spesielt foretrukne utførel-sesform av oppfinnelsen blir der ikke anvendt carbondioxyd fra utenforliggende kilder, men den «fete» oppløsning regenereres på sådan måte at den «magre» opp-løsning som kommer inn i tårnet 1, inneholder en C02-mengde innenfor de fore-skrevne grenser.

Denne metode foretrekkes spesielt fordi denne regenerering er meget enkel og effektiv ved bruk av dipropanolaminer. Dette skal belyses under henvisning til fig. 2, som er en grafisk anskueliggjørelse av H2S- og C02-innholdet i regenererte «magre» aminoppløsninger (avsatt langs ordi-naten som mol H2S eller C02 pr. mol amin) som en funksjon av topptemperaturen i re-generatoren (avsatt langs abscissen i Cel-siusgrader). Fig. 2 gjelder et gjennomsnitt-lig regeneratorovertrykk på 0,18 kg/cm.2, aminkonsentrasjoner på 1,5 mol pr. kubikk-meter, inngående «fete» oppløsninger inneholdende 0,8 mol H2S + C02 pr. mol amin, samt en regenerator forsynt med 18 bobleklokker. Det anvendte strømningsskj ema var det på fig. 1 viste med utelatelse av de ledninger og beholdere som har henvis-ningstall 16—21 inklusive.

Kurve I representerer C02-innholdet i regenererte diisopropanolamin-oppløs-ninger og kurve II H2S-innholdet i slike oppløsninger, mens for sammenlikning kurvene III og IV representerer henholdsvis C02- og H2S-innholdet i regenererte di-ethanolaminoppløsninger. Denne figur il-lustrerer det overraskende forhold at kur-ven for H2S-innholdet i regenererte di-isopropanolamin-oppløsninger først faller meget bratt for så etter en ganske brå overgang å falle meget langsomt, idet den sistnevnte del av kurvene viser et meget lavt H2S-innhold. I det område hvor kurve II faller langsomt viser kurve I for C02-innholdet et bratt fall og bare en svak krumning og har dessuten en meget høye-re beliggenhet. Dette betyr at det er mulig og faktisk meget lett å regenerere på sådan måte at H2S-innholdet er meget lavt (mindre enn ca. 0,01 mol pr. mol amin), mens C02-innholdet fremdeles er høyt, idet dette innhold ligger innenfor det området som er nødvendig for selektiv drift. Det fremgår av kurvene at C02-innholdet i den «magre» oppløsning fortrinnsvis bør være ca. 0,06 mol/mol eller noe lavere, fordi der ved denne verdi og derunder erholdes meget lave H2S-konsentrasjoner, mens bruk av enda lavere C02-konsentra-sjoner bare krever høyere temperaturer (d. v. s. mere varmeenergi) og dessuten nedsetter selektiviteten for absorpsjons-prosessen. En sammenlikning mellom kurvene I og II med kurvene III og IV viser straks at en sådan enkel og ønskverdig regenerering ikke er mulig for diethanolamin.

Når der anvendes andre betingelser enn de ovenfor nevnte, kan beliggenheten av de forskjellige kurver som grafisk viser konsentrasjonen i avhengighet av topptemperaturen, være noe forskjellig fra det som er vist på fig. 2, men det kvalitative bilde blir hovedsakelig det samme.

De nøyaktige regenereringsbetingelser som må brukes for oppnåelse av en «mager» oppløsning inneholdende den riktige andel C02, avhenger i stor grad av driften av det spesielle system, d. v. s. av betin-gelsene under stripping operasjonen, an-tall trinn, den temperatur og det trykk hvorved operasjonen utføres, sammenset-ningen av den «fete» oppløsning etc. Disse kvantiteter kan ikke lett forutsies, men kan lett finnes av en fagman ved kon-vensjonell regulering av driftsbetingelsene og behøver derfor ikke spesifiseres her.

De har nevnte absorpsjonsmidler har, i tillegg til at de er meget selektive, flere andre betydningsfulle fordeler overfor andre absorpsjonsmidler.

Som det vil fremgå av fig. 2 kreves det ved regenering av en brukt dipropanol-aminoppløsning en mindre varmemengde enn ved regenerering av en tilsvarende brukt diethanolamin-oppløsning til den samme H2S-konsentrasjon.

Det ble videre funnet at de her nevnte absorpsjonsmidler har en større absorp-sjonsevne med hensyn til sure forbindelser enn diethanolamin, slik at der kreves en mindre mengde absorpsjonsvæske. En praktisk prøve viser at der fra en bestemt gass kan absorberes en mol hydrogensulfid + carbondioxyd pr. 5 mol diethanolamin, mens der under forøvrig samme betingelser krevdes bare tre mol diisopropanolamin.

En meget betydelig fordel består i at fjernelsen av H2S er langt mere fullstendig enn med kjente absorpsjonsmidler. Fra et gitt utgangsmateriale inneholdende hvilken som helst mengde H2S kunne man' således lett oppnå en produktgass med et H2S-innhold på 0,5 volumdel pr. 1 000 000 volumdeler gass eller mindre, mens man ved bruk av diethanolamin eller mono-ethanolamin under liknende betingelser får sluttprodukter inneholdende ca. 100 volumdeler H2S pr. 1 000 000 volumdeler gass. En praktisk forholdsregel i et slikt tlifelle var en lutvasking etter behandlingen med diethanolamin eller monoethanol-amin, men en slik lutvasking er i seg selv kostbar og blir enda mere kostbar ved behandling av CO,-inneholdende gasser da også carbondioxyd forbruker lut. En annen forholdsregel var anvendelse av «splittet strømning», men denne er imid-lertid også heller kostbar. Ved bruk av de her nevnte absorpsjonsapparater kan vasking med lut og teknikken med splittet strømning vanligvis unngåes.

Dessuten har man ikke hatt noen vans-keligheter med korrosjon selv med for-holdsvis høyt innhold av H2S og C02, eksempelvis opp til 0,9 mol H2S + C02 pr. mol dipropanolamin.

Det følgende eksempel vil ytterligere belyse oppfinnelsen.

Eksempel:

En gass bestående av hydrogen og lette hydrocarboner (med 1—3 carbonatomer i molekylet) og inneholdende 3,6 volum-prosent hydrogensulfid og 1,1 volumpst. C02 og som hadde en temperatur på 14°C og et trykk på 10,5 atm. abs. ble kontinuerlig ledet inn ved bunnen av en kolonne med diameter på 1,1 m og en høyde på 15,5 m og forsynt med 21 bobleklokker.

En 19 pst.'s vandig oppløsning av tek-nisk diisopropanolamin bestående av 94 vektpst. diisopropanolamin, 4 vektpst. mo-nopropanolamin og 2 vektpst. tripropanol-amin ble kontinuerlig tilført nær toppen. Denne magre oppløsning inneholdt 0,06 mol C02 og 0,0077 mol H2S pr. mol diisopropanolamin. Temperaturen var 32°C.

Volumforholdet mellom tilført gass og dipropanolaminoppløsning var 20, og ma-terialmengdene som strømmet gjennom kolonnen pr. døgn var 24 tonn gass og 210 tonn diisopropanoloppløsning.

Den gass som ble uttatt ved toppen av kolonnen med en temperatur på 23°C, hadde et hydrogensulfidinnhold på mindre enn en volumdel H2S pr. million volumdeler gass, samt et C02-innhold på 0,5 volumpst.

Dette viser at omkring 99,997 pst. av hydrogensulfidet og omkring 55 pst. av carbondioxydet ble fjernet fra gassen.

Ved bruk av en vandig oppløsning av diethanolamin og med forøvrig uforand-rede betingelser fjernes 99,90 pst. av hydrogensulfidet og 90 pst. av carbondioxydet fra gassen.

Den diisopropanolamin-oppløsning som strømmer ut fra absorpsjonskolonnen, inneholdende 0,75 mol hydrogensulfid + carbondioxyd pr. mol diisopropanolamin, ble kontinuerlig tilført toppen av en rege-nereringskolonne med et svakt overatmo-sfærisk trykk (0,15 atm overtrykk). Denne kolonne hadde en diameter på 1,6 m og en høyde på 17,2 m og inneholdt 18 bobleklokker, og temperaturen ved bunnen ble holdt ved 104°C ved hjelp av indirekte oppvarmning med vanndamp, resulterende i en topptemperatur på 81°C. Ved denne temperatur koker diisopropanoloppløsnin-gen, og de bestanddeler som absorberes fra gassen, strippes med den vanndamp som utvikles av den kokende oppløsning. Med en totalmengde på 1,75 kg vanndamp pr. kg syregasser avdrevet over kolonnens topp inneholdt den diisopropanolaminoppløs-ning som ble uttatt ved bunnen, 0,0077 mol hydrogensulfid og 0,06 mol carbondioxyd pr. mol diisopropanolamin. Denne oppløs-ning ble resirkulert til prosessen etter kjø-ling ved varmeutveksling. Hydrogensulfid-konsentrasjonen i strippinggassen som uttas ved toppen av regenereringskolonnen, er slik at gassen uten videre kan behandles i et svovelutvinningsanlegg.

Ved regenerering av en tilsvarende brukt diethanolaminoppløsning til den samme H2S-konsentrasjon måtte man i alt bruke 2,8 kg vanndamp pr. kg syregasser avdrevet over toppen av kolonnen.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte til selektivt å fjerne hydrogensulfid fra gasser som inneholder hydrogensulfid og carbondioxyd og eventuelt en eller flere andre bestanddeler ved hjelp av alkoholaminer, karakterisert ved at man behandler gassen med en vandig oppløsning inneholdende et eller flere dipropanolaminer, hvilken oppløsning dessuten inneholder absorbert carbondioxyd i en mengde mellom 0,02 og 0,5, fortrinnsvis mellom 0,06 og 0,3 mol pr. mol dipropanolamin.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at gassen behandles med en vandig oppløsning av di-isopropanolamin.

3. Fremgangsmåte ifølge hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at det anvendes en vandig oppløsning som inneholder mellom 5 og 60 vektspst. spesielt mellom 15 og 35 vektspst. dipropanolamin.

4. Fremgangsmåte ifølge påstand 1— 3, hvor det anvendes en vandig dipropanolamin-oppløsning som etter å ha vært brukt er regenerert på kjent måte, karakterisert ved at oppløsningen tilføres carbondioxyd for å få en vandig oppløsning med et carbondioxyd-innhold mellom 0,02 og 0,5, fortrinnsvis mellom 0,06 og 0,3 mol pr. mol dipropanolamin, og at den resulterende vandige oppløsning resirkuleres til gassbehandlingssystemet.

5. Fremgangsmåte ifølge påstand 1— 4, karakterisert ved at den vandige dipropanolaminoppløsning etter bruk regenereres på sådan måte at den regenererte vandige oppløsning har et carbon-dioxydinnhold mellom 0,02 og 0,5, fortrinnsvis mellom 0,06 og 0,3 mol pr. mol dipropanolamin.