NO137065B - Fremgangsm}te for fremstilling av elektriske kabler med strekkavlastning - Google Patents

Abstract

Fremgangsmåte for fremstilling av elektriske kabler med strekkavlastning.

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av elektriske kabler med strekkavlastning, f. eks. selvbærende luftkabler, hvor bunter av ikke-impregnerte, klebemiddelfrie endeløse glassilketråder, f. eks. garn eller tvunnede tråder,

som på sin side kan sammenfattes til bunter, innleires som strekkavlastningsorgan i avstand fra hverandre i konsentrisk anordning til kabelkjernen på en slik måte i kabelmantelen at hver bunt på alle sider er omgitt av mantelens materiale.

Selvbærende luftkabler benyttes som sterkstrøms-

eller svakstrømskabler og kan f. eks. brukes for tilkobling av fjerntliggende strømabonnenter eller svakstrømsanlegg. Spenn-ingsavlastningen av de selvbærende luftkabler skjer ved hjelp av endefester, fortrinnsvis rettlinjet virkende endefester, og den kraftoverførende forbindelse mellom de strekkopptagende organer som er innebygget i kabelen og endefestenes klemdeler er meget viktig for at kablene med sikkerhet skal være opphengt forskriftsmessig fra mast til mast eller et annet avlastnings-punkt.

Det er kjent elektriske kabler med praktisk talt endeløse langsgående organer som er anordnet konsentrisk rundt de isolerte ledere i kabelens yttermantel. Det dreier seg her dog ikke om strekkopptagende organer, men om metalliske null-eller jordledere, som angitt i britisk patentskrift nr. 736.655. Ved en annen kjent elektrisk kabel, som er beskrevet i britisk patentskrift nr. 558.033, er isolasjonen, som spesielt består av polyvinylklorid, innvendig og utvendig forsynt med en forsterkning av glassilkefibre som fortrinnsvis kleber til isolasjonen. Isolasjonens kunststoff prepareres tilsvarende for dette formål. Forsterkningen av glassilkefibre er anordnet for å beskytte kabelen mot påvirkning av temperaturer som kunne skade andre bestanddeler av kabelen.

Foreliggende oppfinnelse beskjeftiger seg med anvend-elsen av glassilkefibre for strekkopptagelse og til grunn for oppfinnelsen ligger den generelle oppgave å tilveiebringe en elektrisk kabel med strekkavlastning, som omfatter en ikke korroderende strekkopptagende anordning, lav vekt samt bedre overføringsegenskaper enn en kjent selvbærende luftkabel med strekkopptagende anordning av ståltrådflettverk. Dessuten søkes spesielt den oppgave løst at kabelen skal kunne monteres i spenn med samme endefester som har vært kjent og anvendt med fordel i lengre tid. Kabelen ifølge oppfinnelsen skal videre ha minst like god bøyelighet som de kjente kabler og den skal muliggjøre en hurtigere og enklere håndtering med mindre fare for uhell ved monteringen.

Selvbærende luftkabler blir ved vanlig luftmontering opphengt i opptil 50 m lange spenn ved hjelp av rettlinjet virkende, kileformet utførte endefester. Størrelsen av den strekk-kraft som må opptas av endefestene og for hvilken disse må være konstruert, fremkommer av de spenninger som er kjent fra erfar-ing og beregninger, den forventede tilleggsbelastning, f. eks. som følge av rim eller isbelegg og vindtrykk, som kan beregnes på grunnlag av en formel, samt en sikkerhetsmargin. I gjeldende forskrifter på området er det fastsatt minstegrenser for bruddstyrke for forskjellige kabeltyper. For op<p>nåelse av disse bruddstyrkeverdier må det inkorporeres et forholdsvis stort antall glassilkefibre i mantelen, hensiktsmessig i form av garn-eller trådbunter. Således inneholder f. eks. en kabel med to dobbeltledere ved en diameter på 3,5 mm under mantelen totalt 84 enkelttråder med en trådfinhet på 136 tex og en kabel med ti dobbeltledere og en diameter på ca. 8,0 mm under mantelen inneholder totalt 168 enkelttråder av en egnet glassilke med samme trådfinhet for at den nødvendige bruddstyrke skal sikres.

Til grunn for oppfinnelsen ligger den erkjennelse at en vesentlig forutsetning for optimal effekt av glassilkefibre som er innleiret i en kunststoffmantel som strekkopptagende organer er at det opprettes en mest mulig intim, kraftoverførende forbindelse mellom glassfibrene og mantelmaterialet. Hittil var en slik forbindelse bare mulig når glassfibrene ble forsynt med en impregnering i form av et klebemiddel som var tilpasset kunststoffet og samtidig hadde til oppgave å unngå friksjons-krefter mellom tett inntil hverandre beliggende glassfibre og derved motvikre ødeleggelse av glassfibrene. Det er følgelig en spesiell oppgave for oppfinnelsen å bruke ikke-impregnerte, dvs. klebemiddelfrie, glassilkefibre som strekkopptagende organer og utvikle en fremgangsmåte for innleiring av disse fibre i en kunststoffmantel på en slik måte at det opprettes en kraftover-førende forbindelse mellom glassilkefibrene og mantelmaterialet og dermed sikre en optimal belastningsopptagelse av de strekkopptagende organer ved en kabel som er spenningsavlastet i mast-området. Dessuten skal det sikres at alle enkeltorganer deltar jevnt i strekkopptagelsen og at ødeleggelse av glassfibrene ved gjensidig friksjon med sikkerhet unngås.

Til grunn for oppfinnelsen ligger videre den oppgave å holde materialforbruket så lavt som mulig og fremstille en kabel som utmerker seg ved minst mulig total vekt i forbindelse med minst mulig ytterdiameter og som reduserer påkjenningene på de bære- og festeinnretninger som brukes ved montering av kabelen til et minimum.

Disse oppgaver løses ifølge oppfinnelsen ved en fremgangsmåte til fremstilling av elektriske kabler med strekkavlastning, hvor bunter av ikke-impregnerte, klebemiddelfrie ende-løse glassilketråder, f. eks. garn eller tvunnede tråder, som på sin side kan sammenfattes til bunter, innleires som strekkavlastningsorgan i avstand fra hverandre i konsentrisk anordning til kabelkjernen på en slik måte i kabelmantelen at hver bunt på alle sider er omgitt av mantelens materiale, hvilken fremgangsmåte er kjennetegnet ved at bunten av glassilketråder omhylles med en tilstrekkelig minstemengde av polyetylen, idet glassilketrådene på vei fra forrådsstedet til sprøytehodet i en kabelekstruder ordnes til bunter, hvoretter buntene forkomprimeres i sprøytehodet, innesluttet ballastluft fjernes og det fremstilles en ideell tett pakning av glassilketrådene i bunten ved innvirkning av sprøytetrykket til den smeltede polyetylenmasse i ekstruderen, og at buntene etter å ha forlatt ekstruderen ved en brå avkjøling av polyetylenet utsettes for den derved umiddelbart utviklede krympespenning og samtidig utformes med en derved dannet ondulasjon i kabelens lengderetning.

Ytterligere trekk ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremgår av underkravene.

For å gi økt forståelse av oppfinnelsen og illustrere denne ved et utførelseseksempel henvises til tegningen hvor: fig. 1 viser et skjema som illustrerer forløpet av de enkelte fremgangsmåtetrinn med sprøytehodet for en kabelekstru-deringsmaskin og en kabel, vist i snitt, som er under fremstilling i sprøytehodet,

fig. 2 viser et tverrsnitt av en selvbærende luftkabel med to dobbeltledninger og 12 strekkop<p>tagende organer i form av.bunter av glassilkefibre,

fig. 3 viser et tverrsnitt av en selvbærende luftkabel med fire dobbeltledninger og 18 strekkopptagende organer av glassilkefibre,

fig. 4 viser et tverrsnitt av en selvbærende luftkabel med 10 dobbeltledninger og 24 strekko<p>ptagende organer av glass-silkefibre,

fig. 5 viser et tverrsnitt av et parti av en yttermantel for en selvbærende luftkabel med innleirede bunter av glass-silkefibergarn for å vise minsteavstanden mellom selve buntene og mellom buntene og indre mantelomkrets.

På fig. 1 ses sprøytehodet 10 for en kabelekstruder med åpningen.11 mot ekstruderens snekkeparti (ikke vist). I pilens 12 retning mates en prefabrikert kabelkjerne 12 av isolerte elektriske ledere inn i sprøytehodet 10 og forsynes der med en yttermantel 14. Den ferdige kabel 15 forlater sprøyte-hodet for å avkjøles på vanlig måte.

Av fig. 2-4 fremgår hvordan den ferdige kabel 15 kan se ut i tverrsnitt. Spesielt ses kabelkjernen 13, bestående av ledere 16 med isolasjon 17 som danner en stjernefirer 17 med to dobbeltledninger. Kabelkjernen utgjøres på fig. 2

av ett slikt kabelelement og på fig. 3 og 4 av flere kabelele-menter. På fig. 4 har kabelkjernen en sentral del 21 av kunststoff. Rundt kabelelementene 19 ligger en vanlig vikling 22 av kunstoffbånd.

I sprøytehodet 10 sprøytes polyetylenmantelen 14 rundt viklingen 22 og kabelkjernen, idet viklingen 22 trer inn i sprøytehodet sammen med kabelkjernen 13. I polyetylenmantelen 14 er det innleiret et vekslende antall bunter 23 av glassilkefibre som strekkopptagende organer. Buntene kan være konstruert av garn eller tvunnede tråder 24 (fig. 5) av forskjellig trådfinhet, og antallet bunter 23, likesom antallet glassilketråder

24 som inngår i hver enkelt bunt bestemmes i avhengighet av antallet dobbeltledninger, den nødvendige minste bruddstyrke av kabelen og trådfinheten av trådene 24 ifølge følgende skjema:

Med denne utformingsmåte sikres at man foruten et meget lavt materialoppbud for strekkopptagelsesorganene og de derved fremkommende fordelaktige virkninger med henblikk på vekt, bøyelighet osv. kan oppnå et maksimum av kraftoverføring fra endefestene til de strekkopptagende organer, hvorved de sistnevnte eller deres enkeltgarn, henholdsvis -tråder yter et jevnt bidrag til belastningsopptagelsen.

Den innbyrdes avstand mellom buntene 23 og avstanden mellom buntene 23 og indre mantelomkrets 25 ifølge fig. 5 di-mensjoneres som minst tilsvarende den dobbelte diameter d av et garn eller en tråd 24. Dette er vist på fig. 5, hvor D angir buntdiameteren og d diameteren av et garn eller tvunnede tråder.

Hvis den fastsatte verdi for minste veggtykkelse av polyetylenhylsteret som omgir hvert enkelt strekko<p>ptagende organ og utgjør en del av kabelmantel blir overholdt, sikres at spenningsavlastningskreftene fullt ut overføres via polyetylenmantelen til de enkelte organer. Stegene mellom de enkelte organer er dermed tverrsnittsmessig tilstrekkelige for å la de krympespenninger som utgår fra polyetylenet og påvirker enkeltorganene radialt som innspenningskrefter, bli virksomme i den nødvendige grad for opprettelse av en intim forbindelse mellom de klebemiddelfrie, ikke-impregnerte glassilkefibre og polyetylenet. Ved spenningsavlastning av kabelen vil nevnte material-steg i endefestenes klemområde være istand til også å overføre den belastning som skal opptas av det enkelte organ, med tilsvarende andeler på den sektor av garn- eller trådtverrsnittet som ligger mot kabelkjernen. På denne måte oppstår en med henblikk på tverrsnittet jevn belastningsfordeling i det enkelte garnr eller trådorgan. Dette muliggjør en økonomisk utnyttelse ab glassilkens belastningsmulighet og hindrer spesielt en innbyrdes forskyvning av de enkelte glassilkefibre, slik at en for tidlig strekkopptagelsessvikt utelukkes.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen med dens forskjellige trinn skal i det følgende beskrives nærmere.

Ifølge fig. 1 foreligger det på baksiden av sprøyte-hodet 10 flere kanaler 26, som er anordnet konsentrisk til en innmatet kabelkjerne 13, og av hvilke det bare er vist to kanaler på fig. 1. Foran munningen av hver kanal 2 6 og i en bestemt avstand fra denne er det anordnet et glassilkeforråd, fortrinnsvis i form av spoler 27 med glassilkegarn 28 opphengt i et ikke vist stativ. Glassilkegarnet 28 må først og fremst med hensyn til sin beskaffenhet velges for oppnåelse av et optimalt resultat ved strekkopptagelsen i den ferdige kabel. Garn av 9 mikron tykke glassilkeelementærtråder har vist seg mest hensiktsmessige. Sammenlignet med tynnere tråder gir de en jevnere bunting, gjør det lettere å fjerne den innesluttede luft, krever mindre kraft-oppbud ved komprimering og gir bedre sammenpressing av bunten ved mantelmaterialets avkjøling. I prinsippet lar tykkere tråder seg ordne hurtigere og lettere enn tynne tråder, når det gjelder å tilveiebringe en ideell tettpakking. Det er også hensiktsmessig at elementærtrådene krysses minst mulig i bunten, idet det da foreligger forholdsvis mange trådpartier som ligger i selve strekkretningen og følgelig kan oppta strekkrefter.

Så snart en tråd forlater den rette linjeføring og begir seg inn i et side- eller naboområde for så å vende tilbake til den gamle linjeføring, avviker tråden nemlig fra strekkretningen og deltar ikke lenger i strekkopptagelsen i overgangsområdet.

Når det riktige glassilkemateriale er valgt, kompri-meres glassilkestrengen først, f. eks. i kanalene 26 på fig. 1, som for dette formål kan være trinnvis avsmalnende. Dermed skal oppnås at strengen med henblikk på de enkelte tråders stilling formes tilnærmet i ideell tettpakking. De forhåndskomprimerte bunter ledes deretter i sprøytehodet inn i kabelmantelen. Så snart dette er skjedd, vil det smeltede mantelmateriales ekstruderingstrykk påvirke bunten, slik at forhåndskomprimeringen opprettholdes og fortsettes til fullstendig tettpakking. De enkelte tråder ligger da så tettpakket ved siden av hverandre at de ikke kan pakkes tettere. Som siste trinn av fremgangsmåten opprettholdes denne tettpakking etter at sprøytehodet er forlatt ved at den tredimensjonale volumkontraksjon som opptrer når mantelmaterialet avkjøles blir utnyttet og samtidig motvirker tilbakeføringstendensen i bunten av glassilkegarn eller -tråder.

Forkomprimeringen av glassilketrådene 28 på streknin-gen fra forrådsstedet 27 utenfor sprøytehodet 10 til umiddelbart før inngangen i polyetylenmassen omslutter fjerning av den ballastluft som befinner seg i bunten.

For en best mulig gjennomføring av fremgangsmåten bør følgende synspunkter vises oppmerksomhet:' Buntenes enkeltorganer må holdes adskilt for at de garn- eller trådslåtte enkeltorganer ikke skal tvinnes, men føres parallelt med kabelaksen inn i polyetylenmassen. Ved omhyggelig bremsing av de enkelte organer sørges for at de kommer frem til spissene av kanalene 26 før inngangen i polyetylenmassen uten knekkvirkninger og som et resultat av bremsekraften i stor utstrekning med enkeltfibrene i be-vegelsesretningen. Særlig viktig for en god forkomprimering er også luftevakueringen fra trådføringskanalene umiddelbart foran sprøyteverktøyene, hvorved de enkelte organer gjennomløper en undertrykksone, slik at ballastluften som medføres av de enkelte organer og oppvarmes på veien til sprøyteverktøyene trekkes ut av enkeltorganene. Kanalenes 26 utgangs boringer reduseres til en minste diameter, slik at enkeltorganene og dermed buntene presses sammen før inngangen i polyetylenmassen. Denne minste diameter og dermed det minste tverrsnitt som siste trinn av forkomprimeringen skal være større enn ca. 110 % av det tverrsnitt som buntene inntar etter innleiringen i kunststoffet.

Den avsluttende komprimering av buntene tilveiebringes ved at buntene som forlater kanalene 26 og trer inn i polyetylenmassen utsettes for det høye ekstruderingstrykk på 50 til 100 kp/cm 2, inntil krympeprosessen inntrer i polyetylenet. Derved er det også avgjørende at ballastluften faktisk er blitt fjernet så effektivt i tilførselskanalene 26 at den resterende luft som følger med inn i polyetylenmassen og som inntar sitt største volum umiddelbart etter innløpet i den hete polyetylenmasse ikke motvirker polyetylenets volumkontraksjon. Alle disse for-holdsregler tjener til oppnåelse av et minimalt bunttverrsnitt. Det lukkede og minimale tverrsnitt av hver bunt er også nødven-dig for sikring av adskillelse av buntene som ligger forholdsvis tett ved siden av hverandre i kabelmantelen, slik at det kan dannes steg av polyetylen mellom buntene.

Etter utløp fra sprøytehodet 10 avkjøles den ferdige kabel 15.

Den tredimensjonale volumkontraksjon som opptrer ved avkjøling av polyetylenet utnyttes for oppnåelse av fullstendig tettpakking av de buntede glassilkefibre som er innleiret i kabelmantelen og for produksjon av en varig presskraft som sikrer en jevnest mulig belastningsopptagelse for alle enkeltfibre i bunten. For overføring av den kraft som innledes i kabelen ved endefestene, gjennom mantelen og inn i de enkelte strekkopptagende organers indre, må det nemlig i strekkopptagelsesorganets indre bestå en mest mulig lukefri berøringskjede mellom samtlige elementærtråder for at også de innerste tråder i organet fullt ut skal ta del i strekkopptagelsen.

Den krympekomponent som ifølge oppfinnelsen bringes til å virke i kabel- og buntlengdeaksen medfører en stukning av buntene, som således ikke lenger forløper nøyaktig parallelt med kabelaksen, men bølgeformet mot denne akse, radialt sett imidlertid fortsatt parallelt med et ondulasjonsaktig forløp. I avhengighet av den bremsekraft som enkeltorganene bremses med fra avspolingsstedet, er ondulasjonen foranderlig innenfor visse grenser forsåvidt som enkeltorganene ved intens bremsing innleires med forspenning i polyetylenmassen og stukes mindre.

På grunn av ondulasjonen i bunten oppnås to ting, dels en intensivering av den mekaniske sammenklemming av buntene med polyetylenet som ellers ikke lar seg forbinde med klebemiddelfri glassilke, og dels en begunstigelse av kabelens bøyelighet. Spesielt gunstig for sistnevnte virkning er det overveiende radiale forløp av bølgingen av buntene som følge av buntfordel-ingen i mantelen den gjensidige avstøtting av buntene og spenn-ingsfordelingen i mantelen ved krympingen, slik at buntkransen ved bøyning følger trykk- og strekkpåkjenningene på en belg-lignende måte.

Ondulasjonens amplitude bestemmer verdien av den mak-simalt tillatte diameter av buntene i kabelen. Buntenes diameter kan være større jo større ondulasjonens amplitude er. Ved overskridelse av den høyeste tillatte verdi for buntdiameteren kan strekkreftene ikke lenger fordeles fullt ut på bunttverrsnit-tet, slik at de innerste enkeltorganer i bunten ikke deltar i be-la stning sopp tag el sen .

Polyetylenstegene som ligger mellom de enkelte radialt fordelte bunter avstøtter buntene mot hverandre og danner de nød-vendige materialbroer mellom mantelringen mot kabelkjernen og mantelringen som ligger rundt de buntede glassilketråder for den radiale krymping for oppnåelse av tettpakking. Den minste mantel-materialmengde som må tilordnes en bunt må beregnes slik at den krympningsbetingede, overfor den radiale krymping avgjørende stukningskraft er så stor at buntene bøyes og forkortes radialt mot kabelaksen i bølgeform overfor den først antatte ikke bølge-de stilling.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen inntrer ondulasjonen ikke spontant, fordi en klebing mellom inert polyetylen og klebemiddelfri glassilkefibre som følge av grenseflatereaksjon ikke er mulig i motsetning til det som er tilfelle ved de glassfiberforsterkede kunststoffer. Det er derfor en viktig fordel ved foreliggende oppfinnelse at ovennevnte innbyrdes fullstendig" reaksjonsømfintlige stoffer ved hjelp av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen forenes slik til en kraftoverførende enhet at det resulterende system med henblikk på sine egenskaper er sammenlign-bart med et glassfiberforsterket kunststoff. En slik kraftover-førende forbindelse mellom en ren termoplast og en endeløs, klebemiddelfri glassilkefiber er for første gang oppnådd ved foreliggende oppfinnelse. Det oppstår et system bestående av en termoplast og en ikke impregnert glassilkefiber som oppviser trekk som hittil bare har vært kjent ved glassfiberforsterkede duro-plaster, nemlig endeløse glassilkefibre, kontrollert orientering, enakset forsterkning og muligheten for anvendelse av glassilkefibre av forskjellig beskaffenhet, dvs- garn, tråder og spunnet tråd med forskjellig trådtykkelse, sammen i en bunt. I motsetning til dette er de kjente glassfiberforsterkede termoplaster karakterisert ved_ korte glassfibre, meget begrenset orientering, tredimensjonal forsterkning og ingen mulighet for blandet forsterkning. Dessuten trenger de glassfiberforsterkede termoplaster anvendelse av et klebemiddel for opprettelse av en kraftover-førende forbindelse mellom glass og termoplast, slik at det opprettes en kjemisk binding' på grenseflatene. Forøvrig skjer formingen av termoplasten fra et glassfiberholdig granulat, mens glassfibrene og termoplasten ifølge oppfinnelsen tilføres form-ingsmaskinen i opprinnelig tilstand.

Et viktig trekk er at kabelmantelen 14 hvor buntene 28

innleires fremstilles av polyetylen. Ved dette kunststoff skjer en forholdsvis betydelig volumkontraksjon ved avkjøling som følge av dannelse av krystallinske bindinger innenfor et sterkt begrenset temperaturområde som svarer til smelteområdet. Myk polyvinylklorid utgjør derimot en gel og har ingen krystallområ-

der. Følgelig har sistnevnte materiale ikke et snevert smelteom-

råde, men et mykningsområde som strekker seg over flere tigrader. Krympingen av et slikt system er meget lite ved avkjøling. Ved

denne sammenligning vil det imidlertid især bli klart at poly-vinylkloriden som avkjøles under ekstruderingsbetingelser befin-

ner seg i en plastisk, dvs. myk, ettergivende tilstand i lengre tid og således ikke er istand til å motvirke sprengkraften av buntene som er tettpakket i sprøytehodet. Opprettholdelsen av en kraftoverførende forbindelse i oppfinnelsens forstand krever derfor et kunststoff som har polyetylenets egenskaper eller for-

holder seg som dette kunststoff.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av elektriske kabler med strekkavlastning, hvor bunter av ikke-impregnerte, klebemid-

delf rie endeløse glassilketråder, f. eks. garn eller tvunnede tråder, som på sin side kan sammenfattes til bunter, innleires som strekkavlastningsorgan i avstand fra hverandre i konsentrisk anordning til kabelkjernen på en slik måte i kabelmantelen at hver bunt på alle sider er omgitt av mantelens materiale,karakterisert ved at bunten (23) av glassilketråder omhylles med en tilstrekkelig minstemengde av polyetylen, idet glassilketrådene på vei fra forrådsstedet (27) til sprøyte-hodet (10) i en kabelekstruder ordnes til bunter (23), hvoretter buntene (23) forkomprimeres i sprøytehodet (10), innesluttet ballastluft fjernes og det fremstilles en ideell tett pakning av glassilketrådene i bunten (23) ved innvirkning av sprøyte-trykket til den smeltede polyetylenmasse i ekstruderen, og at buntene (23) etter å ha forlatt ekstruderen ved en brå avkjøling av polyetylenet utsettes for den derved umiddelbart utviklede krympespenning og samtidig utformes med en derved dannet ondulasjon i kabelens lengderetning.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at amplitudestørrelsen for ondulasjonen bestemmes i avhengighet av buntdiameteren, idet amplituden med stigende buntdiameter økes ved styring av en bremsekraft som påvirker buntens (23) enkeltelementer (24, 28) som løper av forrådsstedet (27).

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den minste mengde polyetylen med hvilken buntene (23) av glassilketråder omhylles med ved ekstruderingen av kabelmantelen svarer til den dobbelte diameter av et enkeltele-ment (24, 28) (fig. 5).

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at antallet bunter (23) på den ene side og antall glassilkegarn eller tvunnede tråder (24, 28) pr. bunt (23) på den annen side bestemmes i avhengighet av antall dobbeltledninger (19) i kabelen, den krevede minste bruddbelastning for kabelen (15) og garnets eller den tvunnede tråds trådfinhet i sam-svar med følgende skjema:

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at glassilkefibre av forskjellig beskaffenhet, dvs. garn, tvunnet tråd (24, 28), spinnetråd av forskjellig trådfinhet føres i fellesskap inn i en bunt (23).