NO116547B - - Google Patents

Description

Resonator for mikrobølger.

Det teoretiske grunnlag for foreliggende oppfinnelse er følgende: Hvis f. eks. i et begrenset gassutladningsplasma bestående av positive og ne-gative partikler med tilsammen like store, men motsatte elektriske ladninger, de ne-gative partikler (elektronene) forskyves i en retning loddrett på en av plasmaets begrensningsflater, mens de positive partik-

ler (jonene) blir igjen eller eventuelt for-flyttes i motsatt retning, oppstår overflate-ladninger som kan gi elektriske felt der søker å tilbakeføre elektronene til like-vektsstilling.

De tilbakeførende krefter er vanligvis

slik at om elektronene forskyves ut av like-vektsstilling ifølge det ovenfor beskrevne,

og systemet derpå overlates til seg selv, vil elektronene utføre (dempede) harmoniske svingninger omkring likevektstillingen med en vinkelfrekvens bestemt av volumtett-heten av elektroner (eller joner) ifølge ne-denstående: — (MKSA-systemet anvendes g j ennomgående)

K = elektrontettheten i m—3

e = elektronladningen i As m = elektronmassen i kg f.,, = dielektrisitetskonstanten eller bølge-kapasiteten pr. lengdeenhet i vakuum — 8.85 . IO-' 2 F/m, og

k = en konstant som beror på plasmaets geometriske form, og som for e.t plas-

ma i form av en plan plate antar verdien 1, for en sirkulær sylinder verdien 2 og for en kule verdien 3.

Hvis et system som det ovenfor anty-

dede utsettes for et ytre elektrisk veksel-

felt, hvis frekvens stemmer overens med elektronenes egenfrekvens, vil elektronene pendle med stadig større amplitude inntil det oppnås en likevektstilling, bestemt av de pendlende elektroners energitap, ved elektromagnetisk stråling og ved anslag mot molekyler m. v.

De pendlende elektroners elektromagnetiske strålingsf elt sammensetter seg med det ytre, påtrykte felt, og systemets tekniske anvendelse bygger på det forhold at feltene kan settes sammen på en slik måte it de i enkelte retninger opphever hverandre, mens de i andre retninger forster-

ker hverandre.

Det bilde som her er gitt av fenomenet

sr noe skjematisk. En mer inngående teo-retisk behandling finnes i N. Herlofson: «Plasma resonance in ionospheric irregu-larities». Arkiv for fysikk, bind 3, nr. 15, 1951.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning omfattende en ledning eller resonator med i denne innesluttet gassfyllt rør av elektrisk uledende materiale. Med ledning menes her rent generelt en anord-

ning for overføring av elektromagnetisk energi, f. eks. bølgeledere, koaksialleder, parallelltråder etc. Med resonater menes her generelt en anordning for magasiner-

ing av elektromagnetisk energi.

Oppfinnelsen kjennetegnes ved at utladningsbeholderen er slik utført at elektrontettheten i denne antar verdier omkring k . m . , hvor co er det elektriske vekselfelts vinkelfrekvens, m er elektronmassen, e elektronladningen, s0 dielektrisitetskonstanten for vakuum, samt k en av utladningsbeholderens form avhengig faktor, hvis verdi ligger mellom 1 og 3, idet gasstrykket i beholderen er slik at elektronenes kollisjonsfrekvens er mindre enn V10 av frekvensen for det elektriske vekselfelt, samt at gassutladningens utstrekning i en retning parallell med det elektriske vekselfelt, med hvilket det samvirker, er mindre enn 1/4°S fortrinsvis mindre enn i/8 av det elektriske vekselfelts bølge-lengde i vakuum.

Oppfinnelsen er meget anvendelig og innebærer nye løsninger av en hel del pro-blemer spesielt innenfor mikrobølgetek-nikken. En anordning ifølge oppfinnelsen er således anvendelig for frekvensmodulering av en oscillator. Med en annen anordning ifølge oppfinnelsen kan man bevirke automatisk frekvenskontroll av en oscillator. Ytterligere en anordning ifølge oppfinnelsen muliggjør amplitudemodulering av høyfrekvent energi. Ennu en anordning ifølge oppfinnelsen kan virke som en elektronisk omkobler av høyfrekvent energi.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i forbindelse med vedlagte tegninger, hvor fig. 1, 4 og 5 viser forskjellige anordninger ifølge oppfinnelsen, mens fig. 2 viser en slik anordnings impedansdiagram, og fig. 3 viser en slik anordnings egenskaper som funksjon av gassutladningsrørets elektrontetthet, fig. 6, 7a og 7b er ytterligere illustrasjoner til klarleggelse av oppfinnelsen.

I fig. 1 vises skjematisk en anordning ifølge oppfinnelsen, idet et sylindrisk gass-utladningsrør, betegnet med 1 og forsynt med en katode 2 og en anode 3, er innført i en rektangulær bølgeleder 4 på en slik måte at de elektriske kraftlinjer i en i bøl-gelederen fremadskridende elektromagnetisk bølge skjærer tvers igjennom sylinde-ren.

Elektrontettheten i gassutladningen

er av størrelsesorden

hvor co er I vinkelfrekvensen for en i bølgelederen fiemadskridende bølge, og kan varieres omkring denne verdi og ned til null, f. eks. ved variasjon av strømstyrken gjennom gassutladningen. Gassutladningsrøret 1 som nedenfor skal benevnes plasmaresonater, danner i bølgelederen 4 en impedans, hvis størrelse og fasevinkel varierer med elektrontettheten N i røret 1 på en måte som er vist i fig. 2, hvor impedansens resistive og re-aktive komponenter er uttrykt med bølge-lederens karakteristiske impedans Z0 som enhet, og hvor impedansen er henført til et snitt i bølgelederen, sammenfallende med plasmaresonatorens symmetriakse. Siff-rene på selve kurven angir den normerte elektrontettheten, dvs. kvotienten mellom den aktuelle elektrontetthet N og elektrontettheten N0 ved hovedresonansen, hvor:

En i bølgelederen fremadskridende bølge, påvirkes ay plasmaresonatoren på en slik måte at en del av bølgen reflekteres mot, mens en del passerer gjennom resonatoren, og ytterligere en (liten) del absor-beres. Forholdet mellom den gjennomgående og den primært innfallende bølges amplituder varierer med elektrontettheten på den måte som vises i fig. 3, hvor Et angir den gjennomgående bølges og E: innfallende bølges amplituder.

Ved elektrontettheten null passerer praktisk talt hele den innfallende bølge gjennom plasmaresonatoren. Med stigende elektrontetthet minsker den gjennomgående bølge stort sett frem til et kraftig minimum ved elektrontettheten N0. Minsk-ingen skjer imidlertid ikke ensartet, idet kurven som det vil sees, har et antall minima og maksima, hvorved forskjellen mellom nærliggende maksima og minima blir stadig større jo nærmere elektrontettheten N0 man kommer. Ved større elektrontetthet enn denne verdi stiger kurven ensartet. Det minimum som forekommer ved elek-

trontettheten

innebærer

praktisk talt fullstendig kortslutning av bølgelederen for en innfallende bølge med vinkelfrekvensens co0. Impedansen i det snitt i bølgelederen som faller sammen med gassutladningens symmetriaksel har et minimum ved nevnte elektrontetthet for en innfallende bølge med vinkelfrekvensen co0 og tapene i plasmaresonatoren bestemmer hvor nær null dette minimum kan komme. Tapene beror i det vesentlige på elektronenes kollisjoner med partikler eller med rørets vegger, og for at tapene skal være tilstrekkelig små for de fleste øyemed, bør elektronenes kollisjonsfrekvens være mindre enn V10 av det elektriske vekselfelts frekvens.

Anordningen ifølge fig. 1 kan brukes for å tilveiebringe amplitudemodulering av en høyfrekvent bølge. Bølgelederens ene ende tilkobles f. eks. en mikrobølgegenera-tor eller -forsterker, mens bølgelederens andre ende tilkobles en belastning f. eks. en antenne. Mellom elektrodene 2 og 3 legges en -forspenning, som er slik valgt at strømmen gjennom plasmaresonatoren gir en elektrontetthet svarende til NL eller N2 i fig. 3. Nevnte forspenning overlagres med en modulerende spenning. Elektrontettheten i plasmaresonatoren vil da variere omkring middelverdien N1 eller N2 med den følge at den gjennomgående bølge til be-lastningen vil bli amplitudemodulert stort sett lineært, slik dette fremgår av fig. 3. En variasjon på 10 pst. i elektrontettheten gir en amplitudemodulasjon av ca. 60— 70 pst.

En anordning ifølge oppfinnelsen kan også brukes for blokering eller som omkobler for elektromagnetisk energi. Spesielt kan den erstatte sende-mottagningsomkobler i radaranlegg, idet den sammenliknet med slike omkoblere av kjent slag frem-viser flere fordeler. Sende-mottagningsomkobler av kjent type bygger på en gass-ntladning parallell med de elektriske kraftlinjer i en bølgeleder. Gassutladningen tennes av den mikrobølgepuls som kommer fra senderen. Omkoblingen blir derfor effektiv først etter en kort tid etter at senderpulsen har begynt. Et gassutlad-ningsrør ifølge oppfinnelsen kan derimot «tennes» ved en særskilt impuls et kort øyeblikk før senderpulsens begynnelse, slik at det fåes en fullgod virkning i hele den tid senderpulsen varer.

Når en anordning ifølge oppfinnelsen skal anvendes som blokering for elektromagnetisk energi, tilkobles plasmaresonatorens to elektroder til en slik forspenning at strømmen gjennom plasmaresonatoren og dermed eleketrontettheten i denne blir f. eks. null. Til elektrodene tilkobles videre en anordning for innmating av en slik styrespenning at plasmaresonatorens elektrontetthet kan bringes til raskt å anta verdien N0. For å øke den ønskede demp-ning kan flere plasmaresonatorer anordnes langsetter en bølgeleder, fortrinnsvis med en innbyrdes avstand av et ulike antall kvartbølgelengder.

Fig. 4 viser en prinsipiell utførelse av en anordning ifølge oppfinnelsen utført sem en omkobler. 5 er en sender og 6 en mottager, hvilke over hver sin bølgeleder 4 resp. 4' er forbundne med en felles bølge-leder 4" tilkoblet en antenne 7 av vilkårlig valgt konstruksjon, 1 og 1' er to plasmaresonatorer, hvilke ifølge oppfinnelsen er anbragt perpendikulært på de elektriske kraftlinjer. Plasmaresonatorenes katoder kan være tilkoblet et fast potensial, mens deres anoder f. eks. er tilkoblet hver sin ende av en pulstransformators 8 sekundærvikling, idet dens midtpunkt er tilkoblet en for-

spenningskilde i) med positiv potensial i forhold til katoden. Til pulstransformator-ens inngangsklemmer 9 og 9' innmates den styrespenning som skal styre omkobleren. I det tidsrom da senderen 5 ikke skal ut-sende noen energi til den for sender og mottager felles antenne 7, har plasmaresonatoren en elektrontetthet svarende til den tidligere nevnte verdi Nn og kortslutter da effektivt bølgelederens 4 mot de andre bølgelederne vendte ende. I samme tidsrom er elektrontettheten i plasmaresonatoren 1' f. eks. null. Derved mates i antennen opp-fanget energi direkte til mottageren 6 via bølgelederne 4" og 4', mens bølgelederen 4 er sperret. Umiddelbart før en fra senderen 5 avgitt høyfrekvenspuls opptrer, skifter den til transformatorens 8 inngangsklemmer tilførte styrespenning tegn, slik at plasmaresonatoren 1' får en elektrontetthet svarende til verdien No, slik at bølgelederens 4' inngang effektivt sperres. Samtidig blir plasmaresonatorens 1 elektrontetthet null, slik at den til senderen avgitte høyfrekvensenergi direkte tilføres antennen 7, mens mottagerens 6 inngang sperres. Når den fra senderen 5 avgitte puls opphører, skifter styrespenningen på transformatorens 8 inngangsklemmer igjen tegn, slik at mottageren kan motta den av antennen oppfangede energi. Selvsagt kan en sende-mottagningsomkobler utføres på flere andre måter enn de som her er angitt kun som belysende eksempler på oppfinnelsen. Dels kan sammenkoblingen av bølgelederne 4, 4' og 4" være utført på en annen måte, dels kan elektrontettheten i den plasmaresonator som for anledningen kan slippe igjennom energi, svare til et annet maksimum på kurven ifølge fig. 3 enn det som tilsvarer elektrontettheten null.

En ytterligere fordel i forhold til sende-mottagningsomkobler e av kjent type ligger i at en plasmaresonator ifølge oppfinnelsen vanligvis er forholdsvis bredbåndet. Derved unngås at, som av og til skjer ved radaranlegg av kjent slag, sender frekvensens drift eller variasjoner i den til sende-mottagningsomkobleren hørende krets' avstemning bevirker at senderfrekvensen vil falle utenfor sende-mottagningsomkob-lerens resonansområde. Videre åpnes en hel del nye tekniske muligheter ved at blokerings- og omkoblingsanordninger iføl-ge oppfinnelsen raskt kan avstemmes til forskjellige frekvenser ved variasjon av elektrontettheten i plasmaresonatorene.

Som tidligere nevnt i forbindelse med fig. 2, danner en plasmaresonator i en bøl-geleder en impedans, hvis fasevinkel varierer med elektrontettheten. Innenfor ul-trahøyfrekvensteknikken er det vanlig å avstemme kretser og ledninger ved å inn-føre tilsetningsreaktanser i form av i den ene ende kortsluttede koaksialledninger, i bølgeledere innskytende metalliske lege-mer m. v. En anordning ifølge oppfinnelsen kan stundom erstatte slike avstem-ningsanordninger og har derved den fordel at avstemningen raskt kan varieres ved hjelp av elektriske styrespenninger som påtrykkes plasmaresonatorens elektroder. Eksempelvis kan tilpassingen mellom en generator og en ledning eller en ledning og en belastning justeres automatisk eller ma-nuelt ved varierende frekvens eller varierende belastningsforhold, slik at det stadig opprettholdes den gunstigste tilpassing.

En anordning ifølge oppfinnelsen er også kun anvendelig for tilveiebringelse av fase- eller frekvensmodulering ved høye frekvenser. Hvis plasmaresonatoren inn-settes i en resonator perpendikulært på de elektriske kraftlinjene og en slik spenning påtrykkes rørets elektroder slik at hensiktsmessig elektrontetthet, fortrinnsvis lik No, fåes, kan man ved å variere elektrontettheten omkring nevnte verdi variere resonatorens avstemning på elektrisk vei. Hvis resonatoren utgjør det frekvensbestemmende element i en generator, kan man således frekvensmodulere generatoren ved hjelp av en modulasjonsspenning innmatet til plasmaresonatorens elektroder å variere resonatorens avstemning i takt med modulasjonsspenningen.

En reflekslystron kan frekvensmodu-leres ved innmatning av en modulerende spenning til reflektorelektroden. Derved oppnås imidlertid lineær frekvensmodula-sjon bare innenfor et begrenset frekvens-område. Dette beror på at resonatorens avstemning er kontant og uavhengig av frekvensmodulasjonen. Hvis, ifølge oppfinnelsen en plasmaresonator innlegges i en refleksklystronresonator, fortrinsvis i den kapasitive del av resonatoren, og den modulerte spenning innmates både til reflektorelektroden og til plasmaresonatorens elektroder, fåes lineær frekvensmodula-sjon innenfor et betydelig større frekvens-område. Dessuten varierer utgangseffek-ten mindre med frekvensen, da resonatorens impedans blir betydelig mindre avhengig av frekvensen når resonatorens avstemning endres i takt med modulasjons-frekvensen.

En anordning ifølge oppfinnelsen kan også brukes for automatisk frekvenskontroll av en ultrahøyfrekvensoscillator. I så fall uttas en del av oscillatorens utgangs-effekt til en frekvensdiskriminator, slik at en av oscillatorens frekvens avhengig spenning fåes. Denne spenning mates frem til en i oscillatorens resonator beliggende plasmaresonator, idet resonatorens avstemning varieres på en slik måte at oscillatorens midlere frekvens automatisk innjusteres til ønsket verdi.

Ytterligere tekniske anvendelsesom-råder for en anordning ifølge oppfinnelsen er bygget på de effekter som kan oppnås når plasmaresonatorer innføres f. eks. i sirkulære bølgeledere på en slik måte at de elektriske kraftlinjer i den i bølgelederen fremadskridende bølge danner vinkel med gassutladningens begrensningsflater. En planpolarisert bølge kan f. eks. overføres til en elliptisk eller sirkulært polarisert, eller også kan dens polarisasjonsplan dreies under bibehold av plan polarisasjon.

Fig. 5 viser en anordning for slikt øyemed. 1 er en plasmaresonator hvis elektroder betegnes med 2 og 3, og som er innsatt i en sirkulær bølgeleder 4. De elektriske kraftlinjer betegnes med 10 og er inntegnet med strekede linjer. Plasmaresonatoren danner en viss vinkel med nevnte kraftlinjer. I et visst punkt 11 kan felt-vektoren E oppdeles i en komponent E1 som er parallell med plasmaresonatorens lengderetning og en annen komponent E2 som er vinkelrett på plasmaresonatorens lengderetning. Komponenten E-, påvirkes ikke eller påvirkes bare ubetydelig av gassutladningen, mens komponentens E2 stør-relse og fasebeliggenhet blir avhengig av elektrontettheten i plasmaresonatoren og kan påvirkes ved variasjon av utladnings-strømmens størrelse. Når amplituden og fasevinkelen av komponenten E2 varieres således, vil resultanten E få varierende grad av elliptisk polarisasjon.

Hvis plasmaresonatorens elektrontetthet er den til N„ svarende, vil komponenten E2 reflekteres helt og resultanten E blir lik komponenten E,. Han har således opp-nådd en vridning av polarisasjonsplanet (og en samtidig minsking av amplituden). Amplitudeminskingen som f. eks. ved anvendelse av en enkel plasmaresonator, anbragt i 45° vinkel mot den innfallende bøl-ges polarisasjonsplan, andrar til l/\/ 2, kan minskes derved at flere plasmaresonatorer plaseres etter hverandre, idet hver av disse dreies en mindre vinkel i forhold til den nærmest foregående.

Hvis istedenfor plasmaresonatorens elektrontetthet svarer til N1 eller N2, slip-per plasmaresonatoren igjennom også endel av komponenten E2, fasedreiet i den ene eller andre retning i forhold til Ex, idet resultanten E vil bli elliptisk polarisert.

For at en gassutladning i en plasmaresonator i en bølgeleder eller resonator skal virke på her tilsiktet måte, behøver gassutladningens utstrekning i en retning parallelt med den komponent av det elektriske vekselfelt, med hvilken den samvirker, ikke å være nevneverdig stor. Det greier seg således om gassutladningens utstrekning i nevnte retning er mindre enn 1 /8 av bølgelendgen i vakuum for det elektriske vekselfelt.

På den annen side bør plasmaresonatorens utstrekning helst ikke være større enn 1/4 av bølgelengden, da ellers alt for store faseforskjeller opptrer mellom feltene (og strømmene) i forskjellige deler av røret.

Fig. 6 viser et tverrsnitt gjennom en anordning ifølge oppfinnelsen omfattende tn koaksialledning eller en koaksialresonator og en plasmaresonator. 12 er koaksialledningens ytterleder og 13 dens innerleder. 1 er plasmaresonatoren som ligger rundt den indre leder og stort sett konsentrisk med denne. Plasmaresonatorens ender fø-res ut gjennom koaksialledningens ytter-hylster. Gassutladningen i plasmaresonatoren skjer stort sett perpendikulært på den indre leders lengderetning.

Fig. 7a viser et tverrsnitt gjennom en annen anordning ifølge oppfinnelsen, og fig. 7b er et lengdesnitt gjennom denne anordning. 12 er en koaksiallednings eller ko-aksialresonators ytterleder og 13 dens innerleder. Rundt innerlederen ligger en plasmaresonator med ringformet tverrsnitt og stort sett konsentrisk med innerlederen. Elektrodene er også ringformet og kon-sentriske med innerlederen. Gassutladningen blir således sylinderformet og stort sett parallell med innerlederen.

En plasmaresonator kan likeledes anbringes rundt en parallell trådslednings ene eller begge ledere på samme måte som plasmaresonatorene i fig. 6 eller 7 er anbragt rundt koaksiallederens innerleder.

En rørformet plasmaresonator kan f. eks. anbringes mellom lederne i en parallelltrådsledning perpendikulært på lederens lengderetning og på planet gjennom lederne.

Det skal bemerkes at i de nevnte eksempler har gassutladningsrørene vanligvis vært sylindriske, hvilket medfører at den til N, svarende elektrontetthet er

der co er vinkelfrekvensen for den med plasmaresonatoren samvirkende bølge. Det i fig. 7b illustrerte tilfelle med et hult, sylindrisk rør er imidlertid, sett ut fra elektrisk synspunkt, å betrakte nærmest som et plant rør, hvilket medfører at den til N, svarende elektrontetthet er omtrent

I adskillige av de nevnte eksempler kan et sylindrisk rør erstattes av et plant rør, idet N() på samme måte minskes til halv-parten.

I noen tilfeller kan sfæriske utladnin-ger komme til anvendelse, idet den til N0 svarende elektrontetthet i stedet blir

I det foregående er den for plasmaresonatorens funksjon nødvendige elektron-gasskonsentrasjon (tettheten) antatt opp-rettholdt ved en enkelt gassutladning mellom to elektroder.

Et gassutladningsplasma kan imidlertid fåes også på annen måte, f. eks. ved et i en gassfylt beholder på passende måte in-dusert høyfrekvens vekselfelt, idet utladningsbeholderen ikke behøver å inneholde noen elektroder.

Den nødvendige elektrontetthet kan også fåes uten at gassutladningsplasma i vanlig forstand, f. eks. ved at en strøm av elektroner skytes inn i en gassfylt beholder.

Magnetfelt kan også komme til anvendelse for muliggjør else av at gassutladning brenner ved lavt gasstrykk, hvilket vanligvis er et (praktisk) ønskemål.

Enhver fremgangsmåte for oppnåelse av en tilstrekkelig stor elektrontetthet er i det hele tatt prinsipielt anvendelig for tilveiebringelse av plasmaresonator ifølge oppfinnelsen.

Et praktisk ønskemål ved plasmaresonatorer, i hvilke elektrontettheten opprettholdes ved en gassutladning, er at den strøm som opprettholder gassutladningen blir så liten som mulig. Dette betyr at elektronenes midlere hastighet bør være lav. I praksis kan i mange tilfeller utladnings-strømmen minskes kraftig ved bibeholdt elektrontetthet ved at utladningsbeholderen innføres i et på hensiktsmessig måte orientert magnetisk felt som tjener til å forlenge elektronenes baner mellom elektrodene og derved øke den tid de tilbringer i utladningen.

Claims (11)

1. Anordning omfattende en «ledning» eller en resonator for elektromagnetiske bølger og i det minste en av et elektrisk uledende materiale utført gassfylt utlad-ningsbeholder, fortrinsvis med rørform, hvilken helt eller delvis befinner seg i led-ningens, respektive resonatorens elektriske vekselfelt, der den gassfylte beholder er an-ordnet med sin lengderetning stort sett perpendikulært på det elektriske vekselfelt eller på en vesentlig komponent derav, karakterisert ved at utladningsbeholderen er slik utført av elektrontettheten i denne an- er det elektriske vekselfelts vinkelfrekvens, m er elektronmassen, e elektronladningen, f.,, dielektrisistetskonstanten for vakuum, samt k en av utladningsbeholderens form avhengig faktor, hvis verdi ligger mellom 1 og 3, idet gasstrykket i beholderen er slik at elektronenes kollisjonsfrekvens ér mindre enn 1/10 av frekvensen for det elektriske vekselfelt, såmt at gassutladningens utstrekning i én retning parallell med det elektriske vekselfelt, med hvilket det samvirker, er mindre enn 1/4 og fortrinsvis mindre enn 1/8 av det elektriske vekselfelts bølgelengde i vakuum.

2. Anordning som angitt i påstand 1, karakterisert ved at elektrongassen opprettholdes ved en i røret brennende gassutladning.

3. Anordning som angitt i påstand 1 og 2, karakterisert ved at nevnte gassfylte rør er innsatt i en rektangulær bølgeleder parallelt med bølgelederens bredere sider (fig. 1).

4. Anordning som angitt i påstand 1 og 2, karakterisert ved at nevnte gassfylte rør er innsatt i en koaksialledning eller koaksialresonator stort sett konsentrisk med dennes midtleder.

5. Anordning som angitt i påstand 4, karakterisert ved at det gassfylte rør er an-ordnet slik at gassutladningen skjer stort sett perpendikulært på midtlederens lengderetning (fig. 6).

6. Anordning som angitt i påstand 4, karakterisert ved at det gassfylte rør er an-ordnet slik at gassutladningen skjer stort sett parallelt med midtlederens lengderetning (fig. 7a og b).

7. Anordning som angitt i påstandene 1—2, karakterisert ved at nevnte gassfylte rør er plasert mellom lederne i en parallelltrådsledning perpendikulært på ledernes lengderetning.

8. Anordning som angitt i påstandene 1—2, karakterisert ved at nevnte gassfylte rør er anbragt rundt den ene eller begge lederne i en parallelltrådsledning, slik at gassladningen i nevnte rør skjer parallelt med ledernes lengderetning.

9. Anordning som angitt i påstandene 1—2, karakterisert ved at nevnte gassfylte rør er anbragt rundt den ene eller begge lederne i en parallelltrådsledning, slik at gassutladningen i nevnte rør skjer perpendikulært med ledernes lengderetning.

10. Anordning som angitt i de foregående påstander, der nenvte resonator ut-gjør et frekvensbestemmende element i en generator eller forsterker, karakterisert ved at den elektriske beholders elektrontetthet varieres omkring en slik verdi, fortrinsvis som den gassfylte beholder introduserer i nevnte resonator, utgjøres av en variabel reaktans.

11. Anordning som angitt i påstand 1, hvor nevnte ledning er innkoblet mellom en mikrobølgegenerator eller -forsterker og en belastning, karakterisert ved at det gassfylte rørs elektrontetthet er noe mindre enn den energi som går gjennom beholderen blir amplitudemodulert av en av rørets elektroder påtrykt modulasjonsspenning.