NO115470B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved fremstilling av alkali- og jordalkalimetallhydrider, omfattende magnesiumhydrid.

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte ved fremstilling av hydrider av alkali- og jordalkalimetallene, omfattende magnesium, i finfordelt tilstand, og spesielt hydrider

av lithium, natrium, kalium, magnesium, kalsium og barium. Ifølge sine egenskaper kan magnesiumhydrid anses som en overgang mellom de

saltlignende og kovalente hydrider. I denne be-skrivelse og i kravene regnes imidlertid magne-siumhydridet uttrykkelig som tilhørende de saltlignende hydrider.

Alkali- og jordalkalimetallhydrider har i

den siste tid utgjort et av de viktigste råstoffer

for den uorganiske kjemi. Disse hydrider blir for-trinnsvis fremstilt ved hydrering av de tilsvarende metaller ved forhøyet temperatur og trykk,

og de har i mellomtiden funnet utstrakt anvendelse innen teknikken. Disse hydrider har på den

ene side stor betydning som mellomprodukt ved

fremstilling av en rekke produkter, spesielt ved

fremstilling av komplekse og sterkt komplekse hydrider, og på den annen side er hydridene ut-merkede, spesifikt virkende midler innenfor det samlede tekniske område, som f. eks. som etse-middel innen metallurgien for beising av stål-blikk, som skummiddel innenfor bygningstek-nikken for fremstilling av porøse bygningsma-terialer, som reduksjons- og kondenseringsmid-del innen den organiske kjemi eller som tørre-stoffer.

Fremstilling av de fleste av disse hydrider for industriformål byr som regel ikke på spesi-eller vanskeligheter dersom det ikke stilles meget sterke krav med hensyn til deres kvalitet og

renhet. Imidlertid representerer fremstillingen

av rene og høyverdige produkter med en stor spesifik overflate ved hjelp av en enkel og rimelig fremgangsmåte fremdeles et uløst, men stort be-hov innenfor teknikken. . Flere forskjellige forsøk er blitt beskrevet

som tar sikte på å komme frem til en slik løs-ning. Således oppnås f. eks. ved gjensidig inn-virkning av rent lithium med elektrolytisk hydrogen en kompakt, sinterformig masse som ofte inneholder fremdeles ureagert lithiummetall, enten i dispergert eller oppløst tilstand. Fremstilling av lithiumhydrid med en stor spesifik overflate er imidlertid fremdeles uløst, se Albert-Mahé, Bull. Soc. Chim. France 1165 (1950), Pono-marenko-Mironov, Izvestija Akad. Nauk SSSR, Seria Chim. 497 (1954) eller Ziegler et al. Justus Liebigs Annalen 589, (1954) 91.

Riktignok inntrer en viss økning ay den spesifike overflate dersom det istedenfor lithiummetall som råstoff benyttes lithiumoxyd eller li-thiumklorid i blanding med magnesiummetall ved hydreringen, se U.S. patent nr. 2 468 260 og 2 606 100. Det således oppnådde lithiumhydrid foreligger imidlertid også som et sinterformig stoff som imidlertid lett kan knuses, men selv ved denne fremgangsmåte oppnåes ingen stor spesifik overflate.

Et lignende stoff fåes også ved anvendelse av natrium og kalium (se Gibb, Progress in In-organic Chemistry 3 (1962) 315. Da alkali- og jordalkalimetallene skrumper inn ved opptak av hydrogen på grunn av at tettheten til de tilsvarende hydrider er større enn tettheten til ut-gangsmetallene, hindrer de fremstilte hydrider videre opptak av hydrogen og dermed også dannelsen av et videre hydrid. Denne hindring økes ytterligere ved tiltagende opptak av hydrogen. De samme vanskeligheter inntreffer også ved hydrering av kalsium, men bare med den forskjell at reaksjonen da delvis finner sted'mellom det faste stoff og gassen mens en reaksjon mellom smeiten og gassen først inntrer etter dannelsen av en lavtsmeltende blanding av hydrid og metall. Det fåes dermed et ubrukbart kalsiumhydrid, og det må derfor, som ved anvendelse av lithium, benyttes en blanding av et krys-tallvannfritt kalsiumklorid med natriummetall ved hydreringen. Det støvformige hydrid fåes; fra det sinterformige produkt enten ved nedmaling, se U.S. patent nr. 2 702 234, eller ved å fjerne natriumkloridet ved uttrekning med fly-tende ammoniakk, se U.S. patent nr. 2 702 740. Denne fremgangsmåte .er imidlertid nærmest upraktisk, meget vanskelig iå gjennomføre <og derfor kostbar og selv i dette tilfelle oppnåes ik-ke et produkt med en .tilstrekkelig spesifik overflate.

Det ter derfor fullstendig utelukket ved de kj,ente fremgangsmåter å fremstille saltlignende hydrider, bortsett fra natriumhydrid i en olje-emulsjon, ved direkte hydrering av disse metaller eller deres forbindelser under oppnåelse av hydrider med en tilstrekkelig overflateutstrek-ning, rent bortsett fra at reaksjonen ikke skjer kvantitativt iog at, med unntagelse av det nevn-te, eneste uttak, bare produkter med oppløste ieller innelukkede, Ikke gj.ennomreager,te metaller fåes. Disse produkter finner ofte overhodet ingen anvendelse i teknikken. Dette er grunnen til at de saltlignende hydrider med hensyn til deres anvendelse i den organiske og uorganiske kjemi overveiende benyttes for reaksjonen som utføres i organiske media i hvilke samtlige saltlignende hydrider er uoppløselige. For gjennom-føring av reaksjonen i et medium i hvilket hydridene ikke er oppløselige, må deres spesifike overflate være størst mulig for at reaksjonen skal kunne gjennomføres i løpet av en aksepta-bel tid.

Ved nedmaling av de sinterformige hydrider lykkes det ikke å oppnå en så stor spesifik overflate som den overflate som selv uten nedmaling ville kunne fåes ved en direkte gjensidig påvirk-ning av reaksjonsdeltagerne i en reaktor dersom det kunne lykkes å fremstille et støvformig produkt. Nedmaling av hydridene representerer for-øvrig et stort problem på grunn av hydridenes meget store ømfintlighet overfor fuktighet og oxygen slik at det ofte ikke er mulig å nedmale hydridene selv i en nitrogenatmosfære, og dess-uten på grunn av at det metall som skal disper-geres hefter ved maleanordningen. Det frie metall som fåes som forurensning kan derfor av-stedkomme både uønskede reaksjoner og også komplisere behandlingen av hydridene.

Det er derfor blitt gjort forsøk på å komme frem til andre fremgangsmåter ved hvilke saltlignende hydrider med en stor spesifikk overflate kunne fremstilles ved en direkte, gjensidig på-virkning av reaksjonsdeltagerne. En rekke kata-lysatorer og fremgangsmåter er blitt foreslått som forøvrig bare skulle kunne anvendes for fremstilling av de enkelte hydrider, men som ba-re i et eneste tilfelle, ved fremstilling av natriumhydrid, ga et produkt med en tilfredsstillende spesifik overflate. Et slikt produkt oppnåes dersom natrium hydreres i et inert organisk medium, som f. eks. paraffinolje, se U.S. patenter nr. 1 958 012 og 2 021 567.

Denne fremgangsmåte angår imdilertid bare fremstilling av rent natriumhydrid ved hydrering av rent natrium. Dersom imidlertid en na-triumlegering hydreres ved fremstilling av en blanding av natriumhydrid med et hvilket som helst annet hydrid av et annet alkali- eller jordalkalimetall, fåes et produkt med en langt mindre spesifik overflate. De øvrige binajre, saltlignende hydrider, dvs. hydridene av alkali- og j ordalkalimetaller, kan ikke fremstilles på denne måte med en tilstrekkelig stor spesifik overflate.

Hittil har intet tilsetningsmiddel vært til-gjengelig med en generell virkning og som på den ene side muliggjør fremstilling av samtlige alkali- og jordalkalimetallhydrider med en stor spesifik overflate ved hydrering av disse metaller og som på den annen side også fører til en direkte fremstilling av hydridblandinger av disse metaller.

Det har nai ioyerraskende vist seg at et slikt generelt virkende tilsetningsmiddel er blitt funnet, og foreliggende oppfinnelse angår anvendelse 5av dette tilsetningsmiddel ved fremstilling av saltlignende hydrider av alkali- og jordalkalime-taller ved direkte hydrering ay disse metaller eller deres legeringer.

Ifølge foreliggende fremgangsmåte utføres hydreringen som vanlig under omrøring ved for-høyet temperatur og trykk, og reaksjonen utfø-res i nærvær henholdsvis -under medvirkning av en forholdsvis liten mengde av et overflateaktivt stoff, og fremgangsmåten er særpreget ved at det anvendes et overflateaktivt middel som har et til en hydroxylgruppe i alkohol eller et til en monocarboxylsyre, bundet alkalimteall-, jordalkalimetall, Al-, Si- eller B-atom, idet alkoholen eller monocarboxylsyren inneholder inntil 6 carbonatomer og i det minste en funksjonell gruppe som er bundet til et annet carbonatom i mole-kylets hovedkjede, hvorved denne gruppe enten er en alkoxy^, alkylamino- eller aminogruppe som inneholder et donatoratom hvis frie elektronpar er bundet til et som akseptor virkende metallatom hvorved alkoxygruppen eventuelt kan være syklisert slik at denne gruppes ende-carbonatom er bundet til det samme carbonatom i hovedkjeden som alkoxygruppens oxygenatom, eller alkoxygruppen kan inneholde en arylgruppe. Dersom donatoratomets antall av elektronpar overstiger antallet av de bindende elektronpar, som tilfellet f. eks. for oxygenatomer eller nitrogenatomer, kan det frie elektronpar bindes til metallakseptoren. Dette er antagelig avhengig av det med hydroxylgruppen forbundne, uorganiske atoms beskaffenhet og forhold. Det bundne, uorganiske atom kan foruten alkali-eller j ordalkalimetall også bestå av bor, alumi-nium eller silicium.

Den anvendte mengde av det overflateaktive stoff er ikke av betydning, men er bare avhengig av typen og beskaffenheten til det produkt som skal fremstilles. Allerede forholdsvis små mengder av under 1 molpst., f. eks. ca. 0,1 molpst., er tilstrekkelig virksomme og fører til en betraktelig økning av den spesifike overflate. Det fore-trekkes imidlertid bare å anvende ca. 0,2 molpst. av det overflateaktive stoff, beregnet på antall mol metall, de større mengder bare forurenser produktet mens mindre mengder stiller for sterke krav til en perfekt homogenisering.

Det bør bemerkes at med uttrykket «hydrider» forståes også «deuterider» og «tritider» da hydrider også kan fremstilles ved anvendelse av isotoper av vanlig hydrogen. Eksempel 7 viser fremstilling av natriumdeuterid. Ifølge foreliggende fremgangsmåte kan også produkter fremstilles hvor bare en del av hydrogenet er erstattet med deuterium eller en del av deuteriumet er erstattet med tritium. Det ville antagelig vise seg å være meget vanskelig å skille et hvilket som helst stoff fra et produkt i hvilket det hadde funnet sted en betraktelig erstatning med deuterium eller tritium, dersom stoffet ikke var fullstendig omsatt eller bare i liten grad var blitt omsatt til deuterium- eller tritiumforbindelser.

Som overflateaktive stoffer ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes alkoholater og metallsalter av de tilsvarende monocarboxylsyrer som er avledet fra etheralkoholer med den generelle formel R O Cn<H>9nOH, hvor R har formelen CpH2p + 1, CpH2p + /0CnH2n)m eller R'(0 CnH2n)„„ hvor R' er en arylgruppe med 6—8 carbonatomer eller en aralkylgruppe med 7—8 carbonatomer, n er 2, 3, 4, 5 eller 6, m 1, 2 eller 3, og p 1, 2, 3, 4, 5 eller 6, eller som er avledet fra aminoalkoholer med den generelle formel R2N CnH2nOH, hvor R

har formelen

eller R' (NCu<H>2n)m, hvor R' er en arylgruppe med 6—8 R" carbonatomer, R" er hydrogen, CpH2p + 1 eller R', n er 2, 3, 4, 5 eller 6, m 1, 2 eller 3, og p 1, 2, 3, 4, 5 eller 6, eller som er avledet fra aminoetheralkoholer med den generelle formel

hvor R er enten hydrogen eller en lavere alkyi-gruppe CpH2p + 1, og X er oxygen, NH eller NR, n 2, 3, 4, 5 eller 6, m 1, 2 eller 3, og p 1, 2, 3, 4, 5 eller 6.

I tillegg til de primære aminoalkoholer kan også de sekundære bis- og tertiære tris-hydroxyl-aminer anvendes.

Som metallsalter av de tilsvarende monocarboxylsyrer kan salter anvendes som på ana-log måte er avledet fra ethercarboxylsyrer med den generelle formel

aminosyrer med den generelle formel etheraminosyrer med den generelle formel

Cycliske etheralkoholer, aminoalkoholer eller aminoetheralkoholer kan også anvendes, hvor R er en cyclohexyl-, fenyl-, tolyl-, tetrahydrofur-furyl-, en tetrahydropyranylgruppe eller lignende.

De anvendte forbindelser kan sammenfat-ningsvis betegnes som metalletheralalkoholater i hvilke foruten hydroxylgruppeoxygenet samtlige etheroxygenatomer kan være erstattet med en alkyliminogruppe, hvorved de således oppnådde N-dialkylaminoetheralkoholater kan ha én, eller flere samtlige ethergrupper erstattet med en alkylamino- eller dialkylaminogruppe på en slik måte at samtlige aminogrupper er tertiære.

Da virkningen av de ifølge foreliggende fremgangsmåte anvendte overflateaktive forbindelser er betinget av begge de funksjonelle grupper, dvs. av hydroxylgruppen og donatoratomet, er det klart at grunnkjeden CnH2nhhv. Cn_ 1K2n _2 kan være forandret på forskjellig måte henholdsvis omdannet til en cyclisk forbindelse. Derfor kan f. eks. alkoxycyclohexanol eller N-dialkylamino-benzoesyre anvendes med samme virkning.

I reaksjonsmediet kan forbindelser tilsettes hvorfra de egentlige overflateaktive stoffer først dannes under de gjeldende reaksjonsbetingelser eller bringes til å dannes. Blandt slike forbindelser som kan tilsettes reaksjonsmediet kan nevnes egnede alkoholer som ether-, amino- og aminoetheralkoholer eller syrer som ether-, amino- og etheraminosyrer eller forbindelser av begge ty-per. F. eks. kan (3-methoxyethylester av eddiksyre CH^COOHCHpCH^OCH;,, ethylesteren av methoxyeddiksyre" CH3OCH2COO-C2H- eller N-dime-thyl-(3-aminoethylester av methoxyeddiksyre CH;iOCH2COO-CH2CH2N(CH3)2, anvendes.

Det har allerede vist seg at allerede meget små mengder av disse stoffer bevirker en ves- entlig økning av det fremstilte hydrids spesifike overflate. Virkningen kan forklares ved en kraf-tig senkning, til og med tap, av overflatespenningen henholdsvis ved inntreden av den såkalte negative overflatespenning, dvs. ved inntreden av den avspenning som fører til en utvidelse av overflaten. Mens overflatespenningen fører til en sammenballing eller agglomerering av de små partikler, på samme måte som ved dråpedannelse av væsker, finner ved avspenning av overflatespenningen derimot en finest mulig fordeling og økning av dispergereringsgraden av et ufukt-bart stoff sted. Det foreligger således en viss analogi med hensyn til dannelsen av emulsjoner og kolloide oppløsninger med hensyn til væsker. For faste stoffer er denne forekomst allerede kjent, f. eks. ved dannelsen av blysvamp ved fordeling av akkumulatorplater og videre ved tørr-eller våtforstøvning av metallelektroder, f. eks. ved hjelp av en brennende, elektrisk lysbue under væskenivået, hvorved riktignok den elek-triske energi medvirker.

Eksempel 1.,

50 g (7,17 mol) lithium og 2 ml |3-methoxy-ethanol CH3OCH2CH2OH ble fylt i en roterende 2,5 liters autoklav med omrører. Autoklaven ble fylt med hydrogen inntil et trykk av ca. 100 atmosfærer, hvorpå det hele ble opphetet. Reaksjonen begynte ved 170°C og var ferdig i løpet av y2time ved 220°C under forbruk av nitrogen. 57,5 g 97 pst.-ig lithiumhydrid ble oppnådd, hvilket tilsvarte 97,7 pst. av det teoretiske. Det fremstilte hydrid forelå i form av et hvitt, voluminøst pulver.

Eksempel 2.

I samme autoklav som i eksempel 1 ble dé samme utgangsmaterialer ifylt, men med den forskjell at istedenfor |3-methoxymethanol 2 ml N-dimethylaminoethanol (CH3)2N CK2CR^ OR ble anvendt. Reaksjonen forløp på samme måte som i eksempel 1. Det ble oppnådd 58,9 g 95 pst.-ig lithiumhydrid, hvilket tilsvarte 98 pst. av det teoretiske. Produktet forelå igjen i form av et hvitt, voluminøst pulver.

Eksempel 3.

62 g (2 mol) av 77,5 pst.-ig magnesium, 2 ml gammafenoxypropanol C6H,- O CH2CH.2CH2OH og noen stålkuler for omrøring ble fylt i den samme autoklav. Derpå ble autoklaven fylt med hydrogen inntil trykket var 100 atmosfærer. Reaksjonen begynte ved 210°C og var avsluttet i løpet av 2,5 timer ved 220°C. 75 g 78,4 pst-ig magnesiumhydrid ble oppnådd, hvilket tilsvarte 98 pst. av det teoretiske. Produktet forelå i form av et grå-hvitt, voluminøst pulver.

Eksempel 4.

164 g (4,09 mol) kalsium i form av dreie- eller filspon, 2 ml tetrahydrofurfurylalkohol C4H70. CH2OH og en rørestav ble fylt i den samme autoklav som ble benyttet i eksempel 1. Derpå ble autoklaven fylt med hydrogen under trykk og oppvarmet til reaksjonstemperatur. Ved en temperatur av 220°C begynte den eksoterme reaksjon under hydrogenopptak, og reaksjonen fant sted i løpet av y2time. Reaksjonsblandingen ble derpå oppvarmet til en temperatur av 360°C. 168,5 g 98 pst.-ig kalsiumhydrid i form av et hvitt, voluminøst pulver ble dannet, hvilket tilsvarte 96 pst. av det teoretiske.

Eksempel 5.

Innveide mengder av metallet, og det overflateaktive stoff og 6 stålkuler med en diameter av 30 mm for omrøring av blandingen ble fylt i den samme autoklav. Bare ved fremstilling av magnesiumhydrid ble flere kuler med en diameter av 12 mm tilsatt. Etter beskiktningen ble autoklaven lukket, spylt med hydrogen og derpå fylt med hydrogen inntil et trykk av 100 atmosfærer, hvoretter oppvarmningen til reaksjonstemperatur ble utført i løpet av den tid som var nødvendig for at reaksjonen skulle forløpe inntil forbruket av hydrogen opphørte. Temperaturen ble holdt innen området 200—300°C og nådde ved de eksoterme reaksjoner flere ganger opp til 360°C.

Etter avkjøling ble resten av hydrogenet sluppet ut og produktet ristet ut på en sikt for å holde kulene tilbake. Produktet ble veiet, analysert og dets renhetsgrad bestemt. I alle de i tabell I angitte eksempler ble det fremstilt produkter med en spesifik overflate av 0,5—3,5 m<2>/g.

Eksempel 6..

Innveiede mengder av en metalldispergering med finfordelt overflateaktivt middel ble fylt i en stasjonær 2,5 liters autoklav med en omdrei-bar rører. Rerpå ble autoklaven lukket og ved hjelp av en drosselventil koblet til en trykkflaske med hydrogen. Etter utspyling og ifylling med nitrogen inntil et trykk av 5 atmosfærer, ble blandingen i autoklaven oppvarmet under om-røring med en omrøringshastighet av 200 omdrei-ninger pr. minutt. Etter at reaksjonstemperatu-ren var blitt nådd, ble ved hjelp av drosselven-tilen et trykk av 10 atmosfærer opprettholdt i autoklaven inntil hydrogenforbruket opphørte. Temperaturen ble holdt innen området 200— 300°C. Etter avsluttet reaksjon ble autoklaven avkjølt og tømt. Produktet ble veiet og analysert. Dets renhetsgrad ble uttrykt på grunnlag av dets hydridinnhold i tørr tilstand. Samtlige data er gjengitt i tabell II.

Den anvendte dispergering av lithium, natrium eller kalium ble fremstilt ved emulgering av det smeltede metall i et egnet medium, som regel olje, ved hjelp av en homogenisator kjent under betegnelsen «Reaktron». Dispergeringene av de øvrige metaller ble fremstilt fra sine dreie-eller filspon.

Som medium ble for det meste paraffinolje benyttet. Bare i eksempel 55 ble toluen anvendt.

Eksempel 7.

100 g (4,34 mol) natrium, 2 g N-dimethyl-amino-ethanolnatrium (CH3)2NCH2CH2ONa og

en rørestav ble anbragt i den samme autoklav

som ble benyttet i eksempel. 1. Dauterium ble fylt

i den spylte autoklav inntil trykket utgjorde 75

atmosfærer. Reaksjonen begynte ved 270°C og

var avsluttet etter ca. 105 minutter ved en temperatur mellom 270 og 310°C. 109,7 g natrium

deuterid med en renhet av 96,3 pst. NaD og 99,03

pst. D ble oppnådd, dvs. 97 pst. av det teoretiske.

Produktet som forelå i form av et hvitt pulver,

hadde en spesifik overflate av 2,8 m<2>/g.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte ved fremstilling av alkali-og jordalkalimetallhydrider, omfattende magnesiumhydrid, ved direkte reaksjon av et metall

eller en metallegering med hydrogen under om-røring og ved et forhøyet trykk og temperatur, eventuelt i et inert medium, og hvor hydreringen utføres i nærvær av en forholdsvis liten mengde av et overflateaktivt middel, karakterisert ved at det anvendes et overflateaktivt middel som har et til en hydroxylgruppe i en alkohol eller et til en carboxylgruppeienmonocarboxylsyre bundet alkalimetall-, jordalkalimetall-, Al-, Si-eller B-atom, hvorved alkoholen eller monocarboxylsyren inneholder inntil-seks carbonatomer og har minst én funksjonell substitusjonsgruppe bundet til et annet carbonatom i hovedkjeden, idet den funksjonelle gruppe er an alkoxy-, alkylamino- eller aminogruppe inneholdende et donatoratom hvis frie elektronpar bindes til et aksep-tormetallatom, hvorved alkoxygruppen eventuelt kan være syklisert slik at denne gruppes endecar-bonatom er bundet til det samme carbonatom i hovedkjeden som alkoxygruppens oxygenatom, eller alkoxygruppen kan inneholde en arylgruppe.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som overflateaktivt middel anvendes et metallalkoholat avledet fra en etheralkohol med den generelle formel ROCnH2n-OH, hvor R har formelen CpH2p + 1, Cp <H>2 p + 1(OCnH2n)m eller R'( OCnIL2n) m, og R' er en arylgruppe med 6—8 carbonatomer eller en aralkylgruppe med 7-—8 carbonatomer, idet n er 2, 3, 4, 5 eller 6, m 1, 2 eller 3 og p 1, 2, 3, 4, 5 eller 6.

3. Fremgangsmåte ifølge krav ^ karakterisert ved at det som overflateaktivt middel anvendes et metallalkoholat avledet fra en ami-noalkohol med den generelle formel R2 NCn H2ll OH, hvor R har formelen

eller

og R' er en arylgruppe med 6— 8 carbonatomer, R" et hydrogenatom, CpH2p + 1 eller R', n er et helt tall fra 2—6, m et helt tall fra 1—3 og p et helt tall fra 1—6.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som overflateaktivt middel anvendes et metallalkoholat avledet fra en ami-noetheralkohol med den generelle formel R(XCn<H>2 n)m - XC^H^OH, hvor R er hydrogen eller CpH2p + 1, X er oxygen, NH eller NR, n et helt tall fra 2—6, met helt tall fra 1—3 og p et helt tall fra 1—6.

5 Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at det som overflateaktivt middel benyttes et metallsalt av en i forhold til ether-alkoholene tilsvarende monocarboxylsyre med den generelle formel ROCn _ tH2l -2COOH.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at det som overflateaktivt middel anvendes et metallsalt av den i forhold til amino-alkoholene tilsvarende monocarboxylsyre med den generelle formel R2 NCn _1<H>2n _2 COOH.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at det som overflateaktivt middel anvendes et metallsalt av en i forhold til amino-etheralkoholene tilsvarende monocarboxylsyre med den generelle formel R(X <C> n <H> 2ll )m - XC^ H^ COOH.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det i reaksjonsblandingen inn-blandes forbindelser fra hvilke de egentlige midler først oppstår under de gitte reaksjonsbetingelser, f. eks. estere av de angitte ether-, amino-eller aminoetheralkoholer og/eller av de angitte ether-, amino- eller etheraminosyrer.