NO874285L - Apparat for mottagning av seismiske signaler. - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår seismiske sensorer og er mer spesielt rettet mot en anordning for deteksjon av seismiske signaler langs innbyrdes ortogonale akser.

Ved seimiske undersøkelser vil en seismisk kilde, så som en vibrator eller en en eksplosiv ladning, innføre et seismisk signal i jorden. Det seismiske signal forplanter seg gjennom jorden fra innføringspunktet som en ekspanderende kuleformet bølgefront. Når bølgefronten treffer på material- eller struktur-forandringer i undergrunnen, kan en del av bølgefronten bli reflektert tilbake til overflaten. De reflekterte seismiske signaler som ankommer på overflaten kan detekteres ved hjelp av seismiske sensorer, så som geofoner anbrakt på land eller hydro-foner anbrakt i vann-omgivelser eller -miljø.

De seismiske signaler som skriver seg fra kilden og reflek-teres tilbake til overflaten, omfatter typisk flere typer av seismiske bølger som hver har karakteristikker som gjør at de kan skjelnes fra andre bølger. Disse typer av seismiske bølger omfatter kompresjons- og skjærbølger, vanligvis betegnet som strukturbølger (body waves), og to typer av overflatebølger kjent som Raleigh-bølger og Love-bølger. Kompresjonsbølger og skjær-bølger som vanligvis er betegnet som primære bølger (P) og sekundære bølger (S) har spesiell interesse for geofysikere ved slike undersøkelser fordi de forplanter seg med ulike hastigheter og fordi de forplanter seg til store dybder til forskjell fra overflatebølgene.

Kompresjons- og skjærbølgene har hver for seg en særskilt partikkelbevegelse. I kompresjonsbølger består partikkelbevegelsen i en fremadskridende bølge i vekslende sammen-trekninger og uttynninger hvorunder tilstøtende partikler i forplantningsmediet beveger seg nærmere inntil hverandre og lengre fra hverandre. Bevegelsen av partiklene i en kompresjons-bølge skjer derfor alltid i samme retning som bølge-forplantningen. I en skjærbølge består partikkelbevegelsen av svingninger parallelt med bølgefronten og partikkelbevegelsen er alltid vinkelrett på retningen av bølgeforplantningen. Hvis alle partiklene under forplantningen av en skjærbølge svinger langs parallelle linjer, er bølgen polarisert i retningen av disse svingninger. I en skjærbølge som forplanter seg horisontalt og som er polarisert slik at partikkelbevegelsen overalt er vertikal, betegnes som en SV- eller vertikal skjærbølge. Når partikkelbevegelsen overalt er horisontal, betegnes den en SH-eller horisontal skjærbølge. Skjærbølger kan være polarisert i andre plan enn det vertikale og det horisontale plan, men for studieformål kan deres komponenter henføres til henholdsvis det horisontale og det vertikale plan.

Som følge av den ulike partikkelbevegelse og forplantnings-hastigheter i de to bølgetyper, er kompresjonsbølger og skjær-bølger viktige for bestemmelse av undergrunnens karakteristikker. De to bølgetyper anvendes som "fingeravtrykk" for forplantnings-karakteristikkene i undergriinnsf ormas jonene. Disse karakteristikker for undergrunnen kan måles ved å plassere sensorer langs jordoverflaten eller ved å anbringe sensorer i forskjellige dybder i et borehull.

Tidligere har deteksjon av to strukturbølger vært utført ved bruk av konvensjonelle geofoner. Geofonene ble anbrakt på bakken med deres eneste følsomhetsåkse orientert enten horisontalt for å detektere skjærbølger, eller vertikalt for å detektere kompre-sjonsbølger. Hver sensor måtte plasseres omhyggelig på bakken for å sikre riktig orientering i forhold til forplantnings-retningen av det ønskede signal som skulle detekteres. Dette var spesielt tilfelle for sensorer som skulle brukes til å detektere frekvenser på 14 Hz eller mindre. Lavfrekvens-sensorene ble uvirksomme ved helningsvinkler på 5 grader eller mer.

I senere detektorer ble tre sensorer montert på en enkelt ramme slik at følsomhetsaksen for sensorene ble fiksert til 90 . grader i forhold til hverandre. Følgelig kunne en enhet bestående av tre sensorer benyttes til å detektere både kompre-sjonsbølger og skjærbølger. Det samme problem med orienteringen var til stede i denne sensor likesom ved en enkelt sensor. Sensorene måtte være riktig orientert slik at aksene var rettet henholdsvis både vertikalt og horisontalt, slik at hver bølgetype kunne bli detektert.

Lignende problemer eksisterte ved vertikale seismiske grupper (arrays) hvor sensorene ble fordelt i borehullet. Borehull er ikke perfekt sylindriske. Det forekommer irregulariteter såvel i borehulldiameteren som i helningen. Sensorer anbrakt i borehull inntar ofte andre orienteringer enn den vertikale eller den horisontale når de klemmes tettsluttende mot siden av borehullet. For å løse problemet med skråttstilte sensorer i et borehull, ble sensorene opphengt i sin ramme eller kapsling på en svingetapp. En sensor kunne være montert vertikalt og to sensorer kunne være montert horisontalt, men med 90 grader i forhold til hverandre. Når sensorhuset ble skråttstilt ved å presses mot borehullveggen, ble det antatt at de tapp-opphengte sensorer ville henge vertikalt i riktig orientering slik at de skulle detektere både kompresjons- og skjærbølger. En viktig ulempe ved dette arrangement var at de horisontale sensorer ikke forble ortogonale til hverandre ved skråstilling. De horisontale sensorer kunne være ortogonale med huset orientert vertikalt, men når det ble skråttstilt ville de to horisontale sensorer anta orienteringer hvor deres akser ikke dannet en vinkel på 90 grader med hverandre. Hvis huset ble orientert horisontalt og sensorene tillatt å svinge fritt, kunne de bli liggende i det vesentlige parallelt med hverandre, og dermed detektere de samme signaler.

Andre forsøk på å løse problemet med å holde sensorene ortogonalt, resulterte i bruk av kardanbøyler eller -ringer. Tre 'geofoner festet i en enkelt ramme ble montert på en dobbeltakset kardanopphengning. Dette resulterte i en kardanopphengt transduser-anordning med en diameter som var altfor stor til å kunne benyttes som verktøy i et borehull. Dessuten ble orienteringen av rammen ubestemt ved for sterkt skråstilling langs dreieaksen for den ytre kardanring. Den primære ulempe ved bruk av en geofonenhet basert på en enkelt kardanring, var dimensjonen.

Figurene A-C viser en senere variant som innbefattet separat montering av hver sensor i en kardanopphengning. Den individulle montering av sensorene tillot en reduksjon i verktøydiameteren, men hadde det samme problem med å opprettholde ortogonale forhold mellom sensoraksene. Når verktøyet eller sonden ble skråttstilt, ble kardanopphengningen dreiet slik at aksene for to horisontale sensorer som opprinnelig var ortogonale til hverandre i en første stilling, ble i det vesentlige parallelle med hverandre i en annen skråttstilt stilling. Dette var resultatet av rotasjonsforskyvningen av den ytre dreieakse i den ene kardanring med 90 grader i forhold til den ytre dreieakse i den annen kardanring. Når kardanringene ble dreiet eller svinget, ble de indre dreieakser parallelle og følgelig også følsomhetsaksen for sensorene. En annen viktig ulempe ved den individuelt kardan-opphengte er ubestemt posisjonering av geofonene når de skråstilles forbi en kritisk vinkel i det plan som innbefatter den ytre dreieakse. Når en ytre dreieakse skråstilles på enden vil den tilbakeførings- eller gravitasjonskraft som kreves for å stabilisere kardanopphengningen, ikke kunne dreie om aksen og følgelig blir det mulig for geofonen å vandre omkring den skråttstilte dreieakse.

Det er et formål med denne oppfinnelse å detektere seismiske signaler langs flere innbyrdes ortogonal akser.

Det er et annet formål med oppfinnelsen å detektere de seismiske signaler ved anvendelse av konvensjonelle sensorer som er kardanopphengt i et hus.

Det er enda et annet formål med denne oppfinnelse å opprettholde ortogonale forhold mellom sensorenes følsomhetsakser og den relative orientering i forhold til tyngdekraften, mens det ytre hus eller verktøy er orientert med i det vesentlige hvilken som helst vinkel.

Ved er utførelse av denne oppfinnelse er et flertall seismiske sensorer, så som geofoner eller akselerometere, kardankontert i et hus. Følsomhetsaksen for hver sensor er orientert slik at den er ortogonal i forhold til de øvrige. Ortogonaliteten av sensoraksene opprettholdes i stort sett hvilken som helst orientering av huset ved å montere den ytre dreieakse for hver kardaninnretning parallelt med den ytre dreieakse for de øvrige kardaninnretninger. Kardan-arrangementet tillater også at følsomhetsaksene forblir i ortogonale plan i forhold til gravitasjonen.

Ved en annen utførelse av denne oppfinnelse er i det minste en sensor montert horisontalt på en enakset kardaninnretning eller svingetapp hvor følsomhetsaksen er vinkelrett på dreieaksen. Dreieaksen for tappen bør være parallell eller ligge i samme plan med den ytre dreieakse for de øvrige kardaninn retninger i transduserenheten. Den koplanare orientering av de ytre dreieakser sikrer at sensorene opprettholder ortogonale forhold til hverandre. Svingeaksemonteringen fører til at den horisontale stilling av følsomhetsaksen bibeholdes når huset skråstilles.

Ved en annen utførelse ifølge oppfinnelsen besørges elektriske forbindelser med sensorene gjennom sleperinger som er integrerende deler av kardaninnretningens dreieakser istedenfor gjennom separate ledninger.

Ved ytterligere en utførelse ifølge oppfinnelsen er det innsatt mekaniske stopporganer på kardaninnretningen for å hindre at de enkelte plattformer dreier seg fritt 360 grader om hver dreieakse, for dermed å sikre at sensorene ikke blir ubestemte over en forut bestemt kritisk vinkel.

En bedre forståelse av fordelene ved denne oppfinnelse vil fremgå av den følgende detaljerte beskrivelse under henvisning til tegningene, hvor

Fig. 1 gir en generell illustrasjon av en form for seismiske

undersøkelser,

Fig. 2 er en generell illustrasjon av en vertikal seismisk

undersøkelse,

Fig. 3 viser skjematisk en sonde for bruk ved vertikale

seismiske undersøkelser,

Fig. 4A - C er tverrsnitt gjennom en transduseranordning ifølge

en utførelsesform av denne oppfinnelse,

Fig. 5 viser en alternativ utførelse av et kardanarrangement som kan benyttes i den foreliggende transduseranordning, og Fig. 6 viser en ytterligere utførelse av en kardaninnretning som kan anvendes i forbindelse med denne oppfinnelse.

På tegningsfigurene er det benyttet samme henvisningstall for å angi likeartede komponenter. Figur 1 er en generell illustrasjon av et seismisk undersøkelsesarrangement 10 anordnet langs jordoverflaten 12 i form av et seismisk detektorsystem generelt betegnet 14. Det seismiske detektorsystem kan omfatte et flertall transduserenheter 16 plassert langs jordoverflaten med forutbestemte mellomrom, og hver av disse er forbundet med en fjerntliggende registreringsenhet 18 gjennom en forutbestemt lengde av kabel 20. Den fjerntliggende registreringsenhet 18 kan være montert på et kjøretøy 22 for å gjøre det transportabelt.

En seismisk kilde ved eller nær overflaten 12 frembringes av et seismisk signal som lett kan stråle ut fra innføringspunktet som en ekspanderende bølgefront. Det seismiske signal blir delvis reflektert fra undergrunns-irregulariteter i strukturen eller sammensetningen av bergarten, og blir mottatt ved overflaten 12 ved hjelp av transduserenhetene 16. Disse transduserenheter 16 kan omdanne den kinetiske energi i det mottatte seismiske signal, til elektriske eller optiske signaler som overføres gjennom kabelen 20 til den fjerntliggende registreringsenhet 18.

Figur 2 er en generell illustrasjon av et vertikalt seismisk undersøkelsesarrangement 26 i en brønn eller et borehull 28. Borehullet 28 kan innbefatte et forutbestemt parti 28' av dette, som avviker fra vertikalen med en vinkel ( oC- ) på for eksempel 70 grader eller mer. En sonde 30 kan anbringes i borehullet 28, 28' på en forut bestemt dybde ved hjelp av en lengdekabel 32 som er opphengt fra en bæreanordning 34, for eksempel et boretårn eller en heiseanordning plassert over borehullet. Sonden 30 kan presses mot siden i borehullet 28 ved hjelp av en innstillbar kalibrerings- eller forankringsinnretning 35 som aktiveres mekanisk fra innsiden av sonden 30. Det parti av kabelen som befinner seg nær toppen av borehullet 28, kan føres rundt skiver 36 og vikles opp på en vinsj 38. Kabelen 32 kan gjennom vinsjen

38 være koblet til den fjerntliggende registreringsenhet 18 som kan være anbrakt i en transportabel bygning 40. Figur 3 viser skjematisk sonden 30 som kan inneholde en eller flere transduserenheter 16. Transduserenheten 16 kan være forbundet med registreringsenheten 18 ved overflaten gjennom en lederforbindelse 20 som kan utgjøre en integrerende del av kabelen 32. På figur 3 er transduserenheten 16 vist i form av et langstrakt hus 42 som passer innenfor diameteren av sonden 30. Selv om det foretrekkes at huset er langstrakt er dette ikke nødvendig. Andre komponenter i sonden 30 kan innbefatte radio-aktive kilder og detektorer, elektrisk eventuelt resistivitets-følsomt utstyr og andre komponenter som typisk er å finne i brennloggeverktøy- eller sonder. Figurene 4A - C viser i delvis tverrsnitt den samme trans- duserenhet 16 som vist på figur 3, idet figur 4A viser transduserenheten 16 omsluttet av huset 42. Dette hus 42 kan være laget av messing eller et annet umagnetisk materiale med høy styrke. Huset 42 kan oppta en ramme eller et chassis 44 som har et flertall støtter 46, for eksempel fire slike støtter, som kan være sammenkoblet med hverandre ved hjelp av endestykker 48. Eventuelt kan støttene 46 ha form av et enhetlig chassis laget av en sylinder med en ytre diameter i det vesentlige lik den indre diameter av huset 42. Endestykkene 48 lukker endene av huset 42. Det kan være anordnet O-ringer 50 i spor 52 plassert omkring endestykkene 48 for å danne en tetning mot en innvendig overflate i huset 42. I rammen 44 er det montert i det minste to, men fortrinnsvis tre seimiske sensorer 54, 56 og 58, for eksempel geofoner eller akselerometere. Som det er vel kjent har geofoner typisk en enkelt følsomhetsakse relatert til lengdeaksen av en innvendig bevegelig spole eller magnet. Hver sensor 54 - 58 kan være montert i en dobbeltakset kardaninnretning så som vist ved 60, 62, 64 som i sin tur kan være montert vertikalt mellom støttene 46. Hver kardaninnretning 60 - 64 kan innbefatte en ytre plattform eller ring 66 med en ytre dreieakse 68 dannet av tapper 69 som er forbundet med støttene 46. Hver ytre ring 66 kan ha en motvekt 67 anordnet diametralt under denne og forbundet med den ytre ring ved overgangen til hver tapp 69. Motvekten 67 plasserer tyngdepunktet (CG) for den ytre ring i et punkt vesentlig nedenfor den ytre dreieakse 68. Dette sørger for en større tilbakeføringskraft for den ytre ring for opprettholdelse av en horisontal stilling i forhold til gravitasjonen. Hver kardaninnretning kan også ha en indre ring 70 med en indre dreieakse 72 som er forskjøvet 90 grader i forhold til dreieaksen 68 og dannes av tapper 73 som stikker inn i den ytre ring 66. Den indre ring 70 er utformet slik at meget av dens masse befinner seg vesentlig nedenfor den indre dreieakse 72. Hver sensor 54 - 58 kan opptas i et leie 74 tildannet ved toppen av den indre ring 70. Leiet er fortrinnsvis tilstrekkelig dypt til at halvdelen eller mer av hver sensor 54 - 58 kan ligge nedenfor de respektive ytre og indre dreieakser 68 og 72. Dette bidrar til å holde tyngdepunktet (CG) av den indre ring under den indre dreieakse for derved å gi en større tilbakeføringskraft (lengre arm i forhold til dreiepunktet) for å opprettholde den horisontale orientering i forhold til gravitasjon. I alle fall kan hver kardaninnretning dreie seg fritt om hver dreieakse. For å lette dreiningen om hver dreieakse kan det være anordnet lågere på hver tapp.

Sensorene 54 - 58 kan være slik montert i de indre ringer 70 i hver kardaninnretning 60 - 64 at følsomhetsaksene for de tre sensorer ligger ortogonalt i forhold til hverandre slik det er vist på figurene 4 D og 4 C. Det er således foretrukket å orientere følsomhetsaksen for sensoren 54 vertikalt og følsom-hetsaksene 56 og 58 horisontalt, med sensoren 56 vinkelrett på den ytre dreieakse 68 og sensoren 58 parallelt med den ytre dreieakse 68. Denne orientering bevirker den foretrukne orto-gonalitet mellom følsomhetsaksene. Det er viktig å bemerke at kardaninnretningene 60 - 64 er slik montert i rammen 44 at de ytre dreieakser 68 er innrettet i det samme vertikale plan og parallelt med hverandre.

Det skal igjen henvises til figur 4A. Hver sensor 54, 56 og 58 kan ved hjelp av et lederpar, såsom 78, kobles funksjonelt til en konnektor 80 som kan være plassert i ett av endestykkene 48. Lederparene 78 strekker seg fortrinnsvis fra konnektoren 80 langs en av de langsgående støtter 46 til et sted nær hver enkelt kardanakse 68. En tilstrekkelig sløyfe eller lengde av lederne 78 kan gå fra støtten 46 til sensorene 54 - 58 for derved å danne en tilstrekkelig lederlengde til å tillate at kardaninnretningen kan svinge fritt om sine akser. Mekaniske stopporganer, for eksempel tapper 79 kan være påsatt på kardaninnretningen for å hindre at disse dreier seg 360 grader om sine dreieakser og gir brudd i ledersløyfene. Disse stopporganer sikrer også at sensorene ikke blir ubestemte ut over en viss forutbestemt kritisk helningsvinkel i det plan som defineres av de ytre dreieakser 68.

I en alternativ utførelse ifølge oppfinnelsen, som vist på figur 5, kan to kardaninnretninger 62 - 64 være montert i en dreibar opphengning 84 hvis dreieakse er konsentrisk med lengdeaksen for huset 42. Opphengningen 84 kan også ha en motvekt 85 som virker helt identisk med motvektene 67 på de individuelle kardaninnretninger som ovenfor beskrevet. Den dreibare opp hengning 84 kan ha frihet til å rotere 360 grader, men det foretrekkes å begrense dreiemuligheten til 180 grader. Dette gir en høyere grad av skråstillingsevne for huset spesielt når det skråstilles i det plan som inneholder de ytre dreieakser 68. Den langsgående kardaninnretning 84 kan ved skråstilling dreie seg for orientering av de ytre dreieakser 68 vinkelrett på skrå-stillingsvinkelen. Mekaniske stopporganer, for eksempel tapper eller blokker, kan hindre fullstendig omdreining for ikke å gi brudd i ledningssløyfene 78 til sensorene 54 - 58.

Ved en ytterligere utførelsesform av denne oppfinnelse kan kardaninnretningen 62 ha form av en dreibar opphengning 88. Denne ene dreieakse vil være identisk med den tidligere nevnte dreieakse 68. Sensoren 56 kan være montert horisontalt med sin følsomhetsakse orientert vinkelrett på dreieaksen. Den dreibare opphengning kan være begrenset til dreining over 180 grader eller mindre ved hjelp av mekaniske stopporganer som nevnt ovenfor.

Ved enda en annen utførelse av denne oppfinnelse kan ledersløyfen 78 være erstattet med sleperinger slik som vist på figur 6. For illustrasjonens skyld er sleperingledere 86 vist på en opphengning 88 montert mellom to støtter 46. En dreibar plattform eller ring 90 som har en horisontalt anbrakt sensor så som 92, er forsynt med motsatt utstikkende tapper 94 montert i en isolator 96. To lederpinner 98 omgitt av isolatoren 96 stikker inn i plattformen 90 og treffer etappene 94. Lederpinnene 98 er elektrisk forbundert med respektive klemmer på sensorene 92. De frie hender av tappene 94 kan være opptatt i et lager 100 understøttet i et hus 102 anordnet i hver støtte 46. En slepe-kontakt 104 kan samvirke med den frie ende av hver tapp 94 som stikker gjennom lageret 100 og holdes fast mot denne ved hjelp av et ikke-ledende deksel 106.Slepekontakten 104 kan ha en lodde-tagg eller lederpinne 108 stikkende ut fra denne og gjennom dekselet 106 for å motta en ledertråd 110. Selv om en kardaninnretning med dreibar opphengning 88 er vist på figur 6, vil det innsees at hovedsakelig det samme prisnipp kan benyttes i en dobbeltakset kardaninnretning som omfattes av denne oppfinnelse.

En fylling av olje 81 kan være anordnet i huset 42 slik at den omgir de innelukkede sensorer 54 - 58. Det foretrekkes at oljen 81 er ikke-ledende og har en viskositet omtrent lik 12000 centipoise (cp) ved 22°C og med en arbeidstemperatur i området fra omkring - 40°C til 260°C. Oljen 81 reduserer støynivået eller den "ringing" som frembringes av sensorene ved dempningen av svingebevegelsen i kardaninnretnignene. Oljen virker også som høyfrekvens-koblingsmedium mellom sensorene og huset. Uten oljen ville sensorene bare være koblet til huset gjennom kardaninnretningene, som er tilbøyelig til å svekke de høye frekvenser.

Under seismiske operasjoner kan de enkelte transduserenheter 16 anbringes langs jordoverflaten 12 som vist på figur 1. Koblingen mellom hver sensor og bakken kan forsterkes ved å benytte stenger som er forbundet med det ytre av huset og innsettes i bakken. Transduserenhetene 16 kan også være inkorporert i en sonde, for eksempel sonden 30, og ført inn i et borehull til en forutbestemt dybde. Sonden kan presses tettsluttende mot borehullsveggen ved hjelp av velkjente midler, såsom kalibrerings- eller låsearmer.

I hver av de ovenfor omtalte konfigurasjoner vil når huset 42 skråttstilles i hvilket som helst plan, gravitasjonskrefter virke på hver kardaninnretning slik at tyngdepunktet (CG) for hver plattform eller ring i en kardaninnretning inntar sitt laveste punkt eller energinivå. Kardaninnretningene er i det vesentlige identiske og er montert på rammen slik at dreieaksene ligger i felles plan, og hver av dem har identisk respons på helning eller skråstilling av huset. Ettersom sensorene monteres på kardaninnretningene med sine følsomhetsakser ortogonale i forhold til hverandre, vil de forbli i denne orientering som følge av at alle kardaninnretningene har identisk respons på gravitasjonen.

Claims (11)

1. Apparat for mottagning av seismiske signaler, omfattende et hus (44), i det minste to seismiske sensorer (56, 58) og innretninger (62, 64) for montering av sensorene i huset, for å detektere seismiske signaler langs ortogonale horisontale akser, karakterisert ved at monteringsinnretningene (62, 64) er innrettet til å opprettholde en ortogonal og horisontal orientering av de nevnte sensorer i forhold til gravitasjonen, uansett orienteringen av det nevnte hus.

2. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved en innretning (78) for funksjonelt å forbinde sensorene med en fjerntliggende registreringsenhet (18).

3. Apparat ifølge krav 2, karakterisert ved at den nevnte forbindelsesinnretning (78) omfatter et flertall elektriske ledere som forbinder hver av sensorene med den fjerntliggende registreringsenhet.

4. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved at i det minste en av de nevnte monteringsinnretninger (62) er en dreibar opphengning (90) med en enkelt dreieakse.

5. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved at hver monteringsinnretning (60 - 64) er en kardaninnretning.

6. Apparat ifølge krav 4, karakterisert ved at den sensor (92) som er montert i den nevnte dreibare opphengning har en følsomhetsakse som er orientert vinkelrett på den nevnte dreieakse.

7. Apparat ifølge krav 2, karakterisert ved at forbindelsesinnsretningen for kobling av sensorene til den fjerntliggende registreringsenhet, omfatter i det minste to slepering-ledere (86) som er anordnet integrert med de nevnte monteringsinnretninger, et flertall elektriske ledere (98) som funksjonelt forbinder sensorene med sleperinglederne, og et flertall ledere (110) som funksjonelt forbinder sleperinglederne med den fjerntliggende registreringsenhet.

8. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved at de seismiske sensorer (54 - 58) er geofoner.

9. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved at de seismiske sensorer (54 - 58) er akselerometere.

10. Apparat ifølge krav 1, karakterisert ved en viskøs, ikke-ledende olje (81) som i det vesentlige fyller det nevnte hus for kobling av hver av sensorene til huset.

11. Apparat ifølge krav 5, karakterisert ved at den nevnte kardaninnretning omfatter en første og en annen plattform eller ring (66, 70), hvilken første ring er dreibart koblet til huset om en første dreieakse (68) og har et tyngdepunkt som ligger vesentlig under den første dreieakse, hvilken annen ring er anbrakt innenfor den første ring og er dreibart koblet til denne om en annen dreieakse (72) vinkelrett på den første dreieakse, hvilken annen ring har et tyngdepunkt vesentlig under den første og den annen dreieakse.