NO841368L - Hybrid gravitasjonsplattform for stort vanndyp - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten for understøttelse av en dekkskonstruksjon, idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon som bæres av senkekassekonstruksjonen. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte ved fremstilling av en sådan plattform.

Det er tidligere kjent Lignende gravitasjonsplattformer som er av den angitte type, men som er beregnet for bruk på grunt vann. Med begrepet "grunt vann" menes i denne forbindelse at vanndypet på det sted hvor plattformen skal installeres, er så lite at plattformen kan slepes ut fra beskyttet kystområde i den gunstigste sleperute med et dypgående som ikke er begrenset av det minste vanndyp i sleperuten. En del helt vesentlige trekk som fremgår av denne søknaden der fremstilling er et vesentlig element, er imidlertid helt ukjent fra tidligere i en sådan sammenheng.

Gravitasjonsplattformer for grunt vann kjennetegnes meget ofte ved betongsenkekasser bestående av et antall celler, og hule søyler som rager opp fra senkekassen. Søylene vil vanligvis være delvis neddykket under utsleping av plattformen, slik at de i utslepsfasen bidrar til å stabilisere plattformen. Både betongsenkekassene og søylene vil kunne bli utsatt for vesentlige bølgekrefter. Dette prinsipp er det mest benyttede på gravitasjonsplattformer i Nordsjøen i dag. For søylene gjelder også det forhold at selv om de er bølgebelastet som følge av de volumer de har, gir de samme volumer i betydelig grad et positivt bidrag til å bære nyttelast under utslep til installasjonsstedet.

En typisk gravitasjonsplattform for grunt vann er også "Condeep G3" fra Norwegian Contractors. Denne plattform har oppdriftsvolum høyt oppe. Dette viser at behovet for å redusere bølgekreftene i den øverste del av konstruksjonen vanligvis ikke er spesielt stort på grunt vann, og at det ut fra en totalvurdering kan være direkte ønskelig å ha stort volum høyt oppe, ved det at volum og vannplanareal gir positivt bidrag til nyttelast på dekk ved uttauingen.

Ved konstruksjon av gravitasjonsplattformer for stort vanndyp er de bestemmende forhold vesentlig forskjellige fra forholdene på grunt vann. Begrepet "stort vanndyp" slik det benyttes i denne forbindelse, dekker to forhold. Det første og viktigste forhold er at vanndypet pfi det sted hvor plattformen skal installeres, er så stort at plattformen må slepes ut fra beskyttet kystområde uten at plattformens størst mulige slepedypgående kan benyttes, som følge av dybdebegrensninger i den sleperute som benyttes. Dette er situasjonen for de aktuelle plattformer som for tiden prosjekteres for dype områder i Nordsjøen (syd for 62°N), f.eks. på Troll-feltet. Det andre av de nevnte forhold er plattformens forhold til energien i de mest dominerende bølger. På grunt vann vil bølgeenergien i betydelig grad forplante seg ned til dyp nær havbunnen. Grovt vurdert kan det sies at bølgeenergien er uten videre betydning på dyp som er større enn halve bølgelengden, der bølgelengden L kan uttrykkes som L = 1,56 x T 2, der T er bølgeperioden i sekunder. Ved bølgeperioder på ca. 15 sek., som kan sies å representere de største belastninger, vil man da se at de deler av plattformkonstruksjonen som er under ca. 200 m vanndyp, vil være lite påvirket av bølgekrefter.

Gravitasjonsplattformer for stort vanndyp er hittil ikke blitt installert. Flere typer er imidlertid kjent fra litteraturen.

Som eksempel kan nevnes en plattform med betegnelsen "T300" fra Norwegian Contractors. Dette er en ren betongplattform for dypt vann og består av senkekassefundament, skråsøyler, såkalt riegel og én eller flere søyler som bærer plattformdekket. En forholdsvis stor del av konstruksjonen rager over vannlinjen under utsleping, og konstruksjonen utsettes for store bølgekrefter i operasjonstilstanden.

Det er også kjent en stålplattform som består av tre eller fire "flasker" som er forbundet med avstivningsstag (Tecnomare). De separate "flasker" sørger for oppdrift og stabilitet, og stålfagverket har som oppgave å holde flaskene sammen. Det benyttes her ingen nedre monolittisk senkekassekonstruksjon, slik som i den foreliggende plattform. Prinsippet med senkekassekonstruksjon og fagverk adskilt på toppen av denne gjelder heller ikke for Tecnomare's plattform.

I tidsskriftet "Offshore", juli 1975 (s 40), er det videre beskrevet en plattform med et lavt betongfundament, et antall forlengede betongsylindere som henger sammen med fundamentet, og en fagverkskonstruksjon i stål som er bygget direkte på det lave betongfundament. For store havdyp kreves det her en tilsvarende fagverkskonstruksjon som ville blitt betydelig høyere enn i den foreliggende plattform hvor fagverket med små justeringer skal plasseres oppå senkekassekonstruksjonen som en forlengelse av denne.

Det er et hovedformål med den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en gravitasjonsplattform for stort vanndyp og som totalt sett er mer attraktiv enn alternative plattformer, både med hensyn til byggetid og pris.Hovedformålet oppnås ved flere virkemidler som dels isolert sett og dels i kombinasjoner har en gunstig virkning. De virkemidler som er beskrevet nedenfor er fremkommet ved analyser og nyskapninger.

Et vesentlig trekk ved den foreliggende plattformen er at den gir sterke positive bidrag til hovedformålet fordi den er tilpasset

tauedraftsbegrensningene fra beskyttet kystområde. Det er ikke kjent andre plattformer som er tiltenkt anvendelse på dypt vann, og hvor dette er i den grad som ved den foreliggende plattform tatt hensyn til. Det er et nytt og vesentlig trekk ved den foreliggende plattform.

Dersom vanndypet der plattformen skal installeres, er tilstrekkelig stort, 200 - 300 meter og mer, utgjøres de øverste 100 - 200 meter av plattformen av fagverkskonstruksjonen, og senkekassekonstruksjonen har så stor høyde at plattformens tyngdepunkt ligger under dens oppdriftssenter når den flyter med en viss nyttelast på dekkskonstruksjonen under utslepning til installasjonsstedet. Plattformen er således flytestabil i denne stilling, og stabilitetsproblemet er løst uten benyttelse av ytre hjelpemidler.

Under utsleping vil i høyden en liten del av senkekassekonstruksjonen rage over vannflaten. Den forholdsvis lette fagverkskonstruksjon vil gi et mindre negativt bidrag til flytestabiliteten enn én eller flere tyngre søyler slik som på kjente plattformtyper. Det positive resultat av dette er at senkekassekonstruksjonen og dennes fundament kan gjøres mindre. Alternativt kan denne vektbesparelse med hensyn til konstruksjonen tillate større nyttelast på dekksnivå. Begge disse forhold vil vanligvis ha stor økonomisk verdi.

Fagverkskonstruksjonen vil videre være utsatt for mindre bølgekrefter enn ett eller flere tårn som bare er forbundet med hverandre på dekksnivå. Senkekassekonstruksjonen blir dermed utsatt for mindre horisontalkrefter og momenter enn hva tilfellet er med andre kjente løsninger. Dette muliggjør mindre og billigere senkekasse og tilhørende fundament.

Bølgebelastningene pa en fagverkskonstruksjon vil være størst for dragdominerte belastninger (belastninger som skyldes partrikkelhastighetene i bølgene). Treghetsdominerte belastninger (belastninger som skyldes partikkelaksellerasjonen i bølgene) vil bli relativt mindre. Dette er omvendt av hva situasjonen vanligvis er for volumdominerte konstruksjoner som f.eks kraftige betongsøyler. De nevnte to belastningstyper opptrer med faseforskyvning relatert til bølgesituasjonen. Det betyr at de største treghetsdominerte belastninger på senkekassekonstruksjonen kommer forskjøvet i tid i forhold til de dragdominerte belastninger på fagverkskonstruksjonen. Kombinasjonen senkekassekonstruksjon og fagverk vil derfor være gunstig for de resulterende belastninger på plattformer som helhet. Det har spesielt gunstig effekt på fundamenteringen.

De nevnte forhold viser at en plattform av foreliggende type som skal anvendes i de dype områder av Nordsjøen og som skal taues ut fra beskyttet område på norskekysten er spesielt gunstig løst. Fysikkens naturlover er tatt spesielt hensyn til ved at det er valgt gunstige konstruksjonsløsninger som er spesielt tilpasset dybdeforholdene i Nordsjøen og de praktiske tauedraftbegrensninger fra beskyttet kystområde på norskekysten. Disse forholdene sett i sammenheng og med foreliggende plattform som resultat er ikke tidligere vist.

Den foreliggende plattform kan også være gunstig for store vanndyp selv om det ikke er tauedraftsbegrensninger. Alternative kjente plattformtyper vil utnytte oppdriftsmulighetene i tårnkonstruksjonene ved uttauingen. Selv om tårnkonstruksjoner gir de tidligere nevnte negative effekter, kompenseres dette i stor grad av den positive effekt ved oppdriften i tårnene. I hvilken grad den foreliggende plattform er gunstig sammenlignet med kjente plattformer når det ikke foreligger utslepsdybdebegrensninger avhenger av den spesielle situasjonen. Her kommer forhold som grunnforhold, dekkslast ved uttauing og mengden stigerør o.l. sterkt inn. De elementer som er positive er de som er nevnt tidligere når det er tauedraft begrensning. En relativt høy senkekassekonstruksjon anvendes til å sikre stabilitet ved uttauingen. En relativt lett fagverkskonstruksjon gir et mindre negativt bidrag til stabiliteten enn tyngre konstruksjoner. Dessuten kan fagverkskonstruksjonen være delvis dykket i dette tilfellet hvor det ikke foreligger utslepsdybdebegrensninger. Fagverkskonstruksjon gir mindre bølgekrefter enn tårnkonstruksjoner, og bølgekreftene vil i stor grad være ute av fase med de mest dominerende bølgekrefter på senkekassekonstruksjonen.

Disse forhold sett i sammenheng betyr at den foreliggende plattform kan være gunstig for store vanndyp også når det ikke foreligger

utslepsdybdebegrensninger. Den foreliggende plattform med de viste valg av vesentlige konstruksjonsutforminger og spesielt i kombinasjon med stort vanndyp kan ikke sees å være vist tidligere.

Den foreliggende plattformtype omfatter også kombinasjonsløsninger hvor positive elementer som nevnt i det foregående er oppnådd i kombinasjon med tårnkonstruksjon som er utkraget fra senkekassekonstruksjonen.(Fig. 9) I tillegg til tårnkonstruksjonen vil det være søyler, som støtter seg mot den utkragete tårnkonstruksjonen. Derved kan tårnkonstruksjonen reduseres til minst mulig størrelse da nødvendig understøttelse for å bære dekkskonstruksjoner o.l. i betydelig grad vil foregå ved hjelp av søylene. Stigerør o.l. tenkes plassert utenfor tårnkonstruksjonen. Ved slike løsninger er mange av de positive hovedprinsippene oppnådd. Også dette synes å være nytt i kombinasjon med dypvannsplattformer. Spesielt kan løsningen tenkes når det ikke er tauedraftsbegrensninger. Den utkragete tårnkonstruksjonen vil da være med å bære plattformen med topplast under uttauingen.

At den foreliggende plattform er et uttrykk for nye tanker vedr. plattformløsninger for dypt vann styrkes ved flere vesentlige positive argumenter. Ved kjente plattformer for dypt vann, så som den forannevnte "T300", benyttes det i de siste utgaver bare én søyle. Dette er dels for å redusere den samlede, negative virkning på grunn av vekt og bølgepåkjenninger, sammenliknet med alternativer med flere søyler. Av hensyn til dekkskonstruksjonen er det imidlertid ønskelig å ha et bedre fundament enn en søyle kan gi. Fagverkskonstruksjonen imøtekommer dette ønsket uten tilsvarende negative virkninger. Dette har flere årsaker. En av dem er at det er begrenset plass til ulike rør (borerør, stigerør) i et tårn.

Et vesentlig forhold som kommer i tillegg er at en fagverkskonstruksjon kan bygges samtidig med senkekassekonstruksjonen og plasseres enten ferdig eller i flere deler på toppen av denne. Dette er et vesentlig bidrag til byggetiden. Som ved kjente konsepter har en byggetid på mer enn 4 år. Den lange byggetiden er en stor ulempe.

På store vanndyp kan også inspeksjonsproblemene bli store. Ved å anbringe fagverket i den sonen som er relativt konvensjonell angående inspeksjon og betongdelen, som må sies å være vedlikeholdsfri, lenger ned, vil en dermed ha en plattform som er gunstig rett ut fra et vedlikeholdsmessing synspunkt.

Når den foreliggende plattform sammenlignes med de alternative plattformtyper som bearbeides for dype nordsjøforhold synes det klart at den har betydelig konkurransemessige fortrinn. Når det er tydelig at plattformer av samme type og prinsipper som den foreliggende ikke bearbeides for de spesielle forhold som er relatert til dypt vann, synes det å være en sterk understreking at den foreliggende plattform representerer grunnleggende nytenkning.

For oppnåelse av formålet med den foreliggende plattformen, er plattform ifølge oppfinnelsen kjennetegnet ved at den kan omfatte minst én hul, luftfylt søyle som strekker seg mellom toppen av senkekassekonstruksjonen og toppen av fagverkskonstruksjonen og skaffer i det minste midlertidig, tørr adkomst til plattformens nedre del, og som er innrettet for utøvelse av operasjonskontroll under montering, sleping og installsjon av plattformen samlet for kobling av stigerør og tilpassing til eventuelle forborede brønner. Denne hule luftfylte søyle kan være forlenget ned gjennom senkekassekonstruksjonen og være avsluttet nært ved sjøbunnen.

Denne hule søylen mellom toppen av senkekassen og toppen av fagverkskonstruksjonen kan ifølge oppfinnelsen være arrangert på flere ulike måter. Det kan være en egen søyle som er utenfor fagverkskonstruksjonen, og som er avstivet mot denne, eller den kan være plassert og avstivet innenfor fagverkskonstruksjonens paneler. Den hule søylen kan også være en del av fagverkskonstruksjonen idet den kan være et hult ben enten av betong eller stål. Kombinasjonen hul adkomstsøyle ned til senkekassekonstruksjon i kombinasjon med fagverk er ny ifølge oppfinnelsen.

For det tilfellet at den foreliggende plattformtype omfatter kombinasjonsløsninger hvor det er et utkraget tårn fra caissonen som støtter omgivende søyler vil dette tårnet også danne adkomstsjakt.

Ifølge oppfinnelsen er det mulig å kombinere den foreliggende plattformløsningen med forborete brønner. En del av bunnkonstruksjonen vil være hevet opp over det nivå som tilsvarer sjøbunnen. Derved dannes et rom slik at plattformen kan plasseres over forborete brønner som rager over sjøbunnen. Dette rommet kan plasseres på flere alternative steder. Dette er nytt for kombinasjoner senkekasse med fagverk.

Den foreliggende plattform kan også kombineres med forborete brønner som er plassert under omgivende bunnivå ved at det på forhånd er gravd ut en forsenkning i bunnen.

Ifølge oppfinnelsen er det mulig å kombinere den foreliggende plattformløsningen med tørt rom i nederste del av senkekassen, og hvor dette rommet er i forlengelsen av den tørre adkomstsjakten. Rommet benyttes til å trekke inn rør fra utsiden av plattformen ved hjelp av diverse kjente anordninger. Dette er nytt for kombinasjoner senkekasse med fagverk.

Ifølge oppfinnelsen kan det arrangeres brønner som ytterst består av føringsrør som bøyer ut fra en vertikal linje allerede før de når ned til sjøbunnen. Det finnes flere måter å arrangere dette på. En måte er å la rørene gå ned gjennom senkekassen og la dem få så stor utbøyning som mulig. Dette er nytt i kombinasjon med senkekasse og fagverk, men er kjent i forbindelse med senkekasse og tårnkonstruksjon, og hvor rørene er inne tårnkonstruksjonen.

En annen måte å arrangere brønnrørene på er å føre dem ned gjennom eller på utsiden av fagverkskonstruksjonen og la dem gå videre ned på utsiden av senkekassekonstruksjonen, som de avstøttes mot. De kan gå gjennom en utkraget fundamentkonstruksjon, men de kan også gå helt på utsiden. Dette er ifølge oppfinnelsen en ny måte å arrangere brønnrør på. Metoden har fordeler sammenlignet med kjente metoder. Det forhold at rørene ikke passerer gjennom luftfylte oppdriftskammer betyr at det ikke skal foretas utboring av betongplugger som for de installerte Condeep plattformene. Videre har dette fordel sammenlignet med kjente løsninger ved at rørene kan bøyes av i betydelig grad før sjøbunnen. Den valgte kombinasjonen med fagverk og senkekassekonstruksjon betyr at rørutbøyningen kan være betydelig allerede ved toppen av senkekassekonstruksjonen. Dette er også en forbedring sammenlignet med kjente plattformalternativer for dypt vann og hvor tårngeometrien setter begrensninger. Løsninger med avbøyde rør på utsiden av tårnene er ikke kjent. Den foreliggende plattform med den beskrevne rørgeometri kan derfor også for dette ha betydelig verdi. For enkelte petroleumsreservoarer er det av stor betydning å etablere rørutbøyningen så høyt opp som mulig.

Føringsrør som føres skrått utfra en konstruksjon og ned i grunnen kan bli utsatt for uheldige tvangsdeformasjoner ved setning av plattformen.

Som en spesiell foranstaltning her, vil det kunne være ønskelig med et ytre lederør for føringsrørene som tillater føringsrørene en viss fleksibilitet i nivå rett over og eventuelt like under sjøbunnivå. Dette vil kunne redusere spenninger som skyldes retningsdeformasjoner. Dette er ifølge oppfinnelsen en ny måte å arrangere lederør for føringsrør på.

Føringsrørene kan gå gjennom cellenes toppdomer og bunndomer. De kan her gå i lederør som skaper en tetning mellom ytre vann og cellenes indre. De kan også ledes gjennom cellene etter installasjon på feltet ved at betongplugger bores ut i domene.

Som en spesiell foranstaltning ved forborede brønner, kan den nederste krumme delen av føringsrørene være krummet. Dette vil forårsake fortsatt krumming etter at føringsrørene er ført ned i løsmassene, og totalspenningene i kritiske soner vil reduseres.

Plattformen kan som første alternativ plasseres så nøyaktig at lederammer for føringsrør kan være forhåndsplassert. Alternativt kan den (eller de) nederste lederammen(e) justeres etter at plattformen er plassert. Denne justeringen kan tenkes utført fra kontrollkamrene i eller utløpene fra den hule søylen som i det minste kan tenkes gå ned til dette nivå. Forbindelse med rammen(e) og den hule søylen kan tenkes etablert ved direkte forbindelse. Rammene kan plasseres i et lederør som kan forsegles fra vann med betongplugger som senere bores ut. Forbindelsen til den hule søyle kan sementeres før dette skjer.

En spesiell måte å anordne betongkonstruksjonen er vist på fig.11. Fundamentet består av nitten domer (eller atten ved forborede brønner) ved bunnivå. I det minste de tolv ytterste av disse og midtdomen understøttes av skjørt som skal penetrere sjøbunnen. Alle domene eller et utvalg av dem kan overbygges med flate skiver. Disse skivene kan enkelt forspennes slik at strekkspenninger som gir riss unngås. De syv indre domene overbygges av celler opp til et nytt nivå med domer. Skrå flater fører fra periferien av de tolv ytterste cellene opp til det sist angivne domnivå. De syv indre celler fortsetter så videre fra dette domnivå. Øverst avsluttes de med domer. Den angivne løsning gir disse flatene et indre flytevolum i de første flytefaser. Totalt gir løsningen et relativt lett fundament som i stor grad kan fullføres i dokk med begrenset tauedraft ut.

Cellene over fundamentkonstruksjonen kan bestå av sirkulære celler som tangerer hverandre. Cellene kan alternativt bestå av sirkulære elementer i periferien og rette vegger som skaper en bikubeformet sekskantet geometri i det indre som vist på fig. 14.

Veggene i cellene kan variere avtagende oppover fra et visst nivå som vist på fig. 13. Dette er gunstig for bla. flytestabiliteten og muliggjøres pga. at det hydrostatiske trykket som er dimensjonerende, avtar. Ved glideforskaling vil dette fordre et spesielt glideforskalingssystem med variable åk som ikke er kjent fra tidligere på konstruksjoner med flere sammenhengende celler..

Den øvre fagverkskonstruksjonen kan eksempelvis se ut som vist på Fig.11. Den består av fire bærelegger forbundet med skråskiver som er anordnet slik at hver av dem skjærer to andre skråskiver. Dette muliggjør ekstra mange forbindelser som overfører horisontalkraft og levetiden pfi plattformen øker. Både de ytre legger og avstiverne avtrappes nedover. For å begrense godstykkelsen i bæreleggene, konstrueres indre legger som trekkes inn i de ytre. De indre og ytre er tilpasset i forhold til hverandre slik at det er liten avstand mellom dem. Forbindelse oppnås ved grouting.

Forbindelse mellom den øvre fagverkskonstruksjon og den nedre betongkonstruksjon kan f.eks. oppnås ved at fagverkskonstruksjonen avsluttes ved en flat bunn som går ut over leggenes sylinderform som vist på fig. 15. Platene anbringes på betongsøyler som er støpt rundt sylinderveggene på betongen. Forbindelse mellom de to konstruksjoner oppnås ved forspenning. De skråstavene som fører horisontalkrefter ned i betongkonstruksjonen, må festes ved lignende metode.

Stigerør og føringsrør vil spesielt i de øverste nivåer pådra seg vesentlig med dragkrefter, ikke minst pfi grunn av at de enkeltvis vil kunne få betydelig algevekst og det vil kunne være gunstig å overføre noe av dette til massekrefter. Alle eller noen av rørene kan omsluttes av et større volum, og bølgekreftene vil totalt endog kunne reduseres disse totalt. Dette volumet vil samtidig kunne bevirke at sammenkoblingen med dekket i flytende tilstand blir utført under tryggere omstendigheter dersom det anbringes tilstrekkelig høyt oppe. Dette er vist ved 39 på fig. 4 og fig. 54.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i det følgende i forbindelse med et antall utførelseseksempler under henvisning til tegningene, der like henvisningstall betegner like eller tilsvarende deler i de forskjellige figurer, og der fig. 1 viser et sideriss av en første utførelse av en plattform ifølge oppfinnelsen, fig. 2 viser et forstørret snitt etter linjen II - II på fig. 1, fig. 3 viser et snitt etter linjen III - III på fig. 1, fig. 4 viser et sideriss av en annen utførelse av en plattform ifølge oppfinnelsen, fig. 5 viser et snitt etter linjen V - V på fig. 4, fig. 6 viser et sideriss av en tredje utførelse av en plattform ifølge oppfinnelsen.

Den på fig. 1 viste gravitasjonsplattform bestar av en nedre del i form av en senkekassekonstruksjon eller caisson 1, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon 2. Plattformen er plassert på en havbunn 3, og fagverkskonstruksjonen rager over vannflaten 4 og understøtter en dekkskonstruksjon 5.

Senkekassekonstruksjonen eller caissonen 1 er i den viste utførelse sammensatt av et antall celler som er støpt sammen til en monolittisk konstruksjon. Cellene utgjør et antall cellegrupper av hvilke en ytre, lav cellegruppe 6 og en innenforliggende, noe høyere cellegruppe 7 danner en fundamentkonstruksjon som hviler på havbunnen 3. Et skjørt 8 som utgjøres av sirkulære cellevegger i betong eller stål rager ned fra fundamentet og penetrerer havbunnen.

2 Fundamentet kan ha forholdsvis stort areal, eksempelvis 5000 - 20 000 m , og deler av fundamentet vil ha lav høyde, eksempelvis mindre enn 30 m.

Deler av fundamentet er forlenget oppover i form av en sentral cellegruppe som utgjør caissonens øvre del og består av vertikale celler 9. Som vist på fig. 2, har cellene 9 rundt tverrsnitt og er sylinderformede, men de kan også ha en annen tverrsnittsform, eksempelvis mangekantet som vist på fig. 12. Høyden av cellegruppen 9 er vesentlig større enn bredden. Antall celler og deres innbyrdes arrangement kan variere. Det kan tenkes at det kun benyttes 1 celle som vist på fig. 7 og fig. 8. cellediameteren kan variere når det er flere celler.

Cellene i fundamentkonstruksjonens cellegrupper 6 og 7 er øverst lukket av krumme skallkonstruksjoner 10, og også de høye, sentrale celler 9 er lukket av tilsvarende skall- eller platekonstruksjoner 11.

Plattformens fagverkskonstruksjon 2 består i den viste utførelse av på fig. 1 og fig. 4 fire søyler 12 som bæres av hjørnesøylene i cellegruppen 9, og et antall skjematisk viste, horisontale avstivninger 13 og skråavstivninger 14.

De horisontale avstivninger 13 strekker seg mellom søylene 12 som vist på fig. 3. Søylene 12 bærer dekkskonstruksjonen 5, og minst én av søylene kan være en hul, luftfylt søyle som skaffer tørr adkomst til den øverste del av caissonen 1. Søylen inneholder således en sjakt 15 (fig. 3) i hvilken det kan være anordnet trapper og/ eller en heisanordning (ikke vist) for kontroilmannskap for utøvelse av operasjonskontroll, i det minste under plattformens slepe- og installasjonsfaser. Søylene 12 er vist å være vertikale, men de kan også være svakt skrånende mot hverandre mot toppen.

På fig. 4 er vist en annen utførelse av plattformen ifølge oppfinnelsen.Senkekassekonstruksjonen eller caissonen 1 er av samme utførelse som på fig. 1, men fagverkskonstruksjonen 16 er forskjellig og består her av et antall vertikale søyler eller stendere 17 mellom hvilke det strekker seg et antall horisontale avstivninger 18 og skrfiavstivninger 19. Fagverket omslutter en hul søyle 20 som svarer til den hule søyle 12 på fig. 1. Søylen 20 utgjør således ikke nødvendigvis en del av den egentlige fagverkskonstruksjon, slik det er tilfelle i utførelsen på fig. 1. Den hule søyle 20 kan hensiktsmessig være dimensjonert for å tåle omgivelsesbelastningene på installasjonsstedet først når den er forbundet med og understøttet av fagverket, men ha tilstrekkelig styrke til å tåle omgivelsesbelastningene når den står uavstivet i beskyttet farvann. Den hule søylen er her vist centrisk innenfor fagverkskonstruksjonens paneler. Det er kun et eksempel. Den hule søylen kan være plassert hvor som helst innenfor panelene, den kan være plassert utenfor panelene eller den kan være en del av fagverkskonstruksjonen.

I utførelsen på fig. 6 er fagverkskonstruksjonen 16 utført på samme måte som på fig. 4, men caissonen 24 er forskjellig fra utførelsen på fig. 1 og 4. I denne utførelse ommfatter caissonen flere skråttstilte, oppad konvergerende celler 25 som er ført opp fra et fundament 26 uten at cellene har noen innbyrdes forbindelse mellom fundamentets overside og caissonens øverste del hvor cellene 25 er støpt sammen. Et skjørt 27 rager ned fra fundamentet for å penetrere havbunnen på installasjonsstedet. I en sådan monolittisk utførelse er det unødvendig med en avstivende fagverkskonstruksjon mellom cellene, hvilket er fordelaktig da en sådan konstruksjon er dyr og dessuten forsinker byggingen.

På fig. 7 og fig. 8 er det vist en annen utførelse av plattformen hvor senkekassen kun har én celle.

På fig. 9 er det vist en fjerde utførelse ifølge oppfinnelsen. En kraftig søyle 28 er kraget ut fra senkekassekonstruksjonen. Til denne søyle 28 er det avstøttet en lettere konstruksjon av søyler 29. Det er den kraftige søyle 28 som avstiver den samlete konstruksjon over caissonen.

På fig. 9 er vist en adkomstsjakt 30 ned gjennom caissonen, og slik kan det etableres tørr adkomst helt fra dekksnivå og ned til sjøbunnen.

På fig. 9 er vist et kammer 31 nederst i adkomstsjakten i caissonen. Dette kammer kan benyttes til forskjellige tekniske innretninger som er nødvendig for å etablere plattformen, for drift av plattformen, og også for å trekke inn rør fra utsiden.

På fig. 11 er det vist en femte utførelse ifølge oppfinnelsen. Den nederste del av fagverkskonstruksjonen er laget av kraftige søyler med avstivninger. Søylene kan være støpt i betong, eller utført i stål. Den øverste del av fagverkskonstruksjonen er en lettere konstruksjon i stål som monteres oppå den førstnevnte. Den nederste delen kan også være kone søyler uten avstivninger som vist på fig. 12.

På fig. 13 er vist at bunnen i fundamentkonstruksjonen er hevet på en mindre del og at det i det rommet som derved er dannet står forborede brønner. Disse vil bli boret fra en borerigg før plattformen installeres. Derpå vil rørene bli forlenget til dekksnivå.

På fig. 4 er det vist brønnrør i forbindelse med plattformen Den ene type rør 32 går rett ned og eventuell avvik fra en vertikal linje gjøres under sjøbunnen. En annen type rør 33 får avvik før sjøbunnen, men er innenfor caissonen. En tredje type rør 34 får avvik høyt oppe og føres på utsiden av caissonen, og eventuelt på utsiden av fundamentet før den penetrerer sjøbunnen. Det kan også bøyes av langs caissonen - derved er det mulig å få et størst mulig avvik av brønnrøret når det når olje- eller gass-sonen. Det kan ha betydelig økonomisk verdi.

Ifølge oppfinnelsen er det tilveiebrakt flere alternative måter for å fremstille en slik plattform. Plattformen ifølge oppfinnelsen bygges delvis i tørrdokk og delvis i beskyttet farvann før den slepes til installasjonsstedet i vertikal stilling og anbringes på havbunnen i henhold til kjente metoder. Normalt injiseres resterende hulrom mellom fundamentet og havbunnen med mørtel. I spesielle tilfeller kan plattformen også peles for f.eks. å redusere setninger. Dette er vist på fig. 9 (35).

Når det gjelder caissonen, som består av celler som er vertikale eller svakt skrånende, kan støpeprosessen for en stor del foregå ved hjelp av glideforskaling, og forstyrrende avstivninger eller strukturelt vanskelige sammenstøpninger kan unngås. Dette gir en rasjonell bygging og dermed gunstig pris og byggetid.

Når det gjelder fremstilling av fagverkskonstruksjonen og etablering av den på caissonen er det ifølge oppfinnelsen flere alternativer. Ulike fremstillingsmetoder vil nevnes. Det forutsettes at betongkonstruksjonen bygges etter kjente metoder, og om ikke annet er angitt, bygges også fagverkskonstruksjonen etter kjente prinsipper.

Fagverket og caissonen kan bygges adskilt fra hverandre og gjøres helt eller delvis ferdig inklusiv mekanisk utrustning og deretter settes sammen. Figur 16 viser ifølge oppfinnelsen at fagverkskonstruksjonen med utkraget hjelpekonstruksjon gjøres ferdig i opprett stilling på eget sted. Den bringes derpå over på flytelegemer som vist på fig. 17 og taues inn over den nedballasterte caissonen som vist på fig. 18 og sammenkobles (mates) til denne ved at caissonen deballasteres. Derpå kan fagverkskonstruksjonen festes sikkert til caissonen. Fig. 19 viser ifølge oppfinnelsen at det på caissonen er etablert en helsøyle for bruk ved sammenkoblingen. Fagverket vil da være bygget med en sideåpning for innføring av søylen. I dette tilfelle kan det være aktuelt å ettermontere et begrenset antall avstivninger i fagverket. Figur 20, 21, 23 og 23 viser ifølge oppfinnelsen en alternativ måte å etablere fagverkskonstruksjonen på caissonen. Først bygges fagverkskonstruksjonen liggende på kjent måte. Derpå sjøsettes den og ballasteres til den er vertikal. Så festes heiseanordninger fra flytelegemer til fagverkskonstruksjonen og den blir enten hevet helt opp over vannet eller

hevet til lite dyptgående. Derpå bringes fagverkskonstruksjonen inn over den nedballasterte caissonen og kobling utføres. Hvis fagverkskonstruksjonen ikke er helt fri av vannflaten så må caissonen ha deler som stikker opp og som ikke kommer i konflikt med fagverkskonstruksjonen. Dette er antydet på fig. 23. Ved at hele fagverkskonstruksjonen heves til fri luft, unngås kompliserte monteringsoperasjoner under vann ved hjelp av dykkere. Fagverkskonstruksjonen og caissonen vil være utstyrt med spesielle anordninger for oppnåelse av sikker fastgjøring av disse plattformdeler til hverandre. Disse anordninger kan være av forskjellig type, men er ikke nærmere vist og beskrevet, da det kan benyttes en konvensjonell utførelse som vil være kjent for en fagmann på

området.

Metode som vist på fig. 20-23 benytter seg av lektere som kan få trekke opp fagverket. Betongkonstruksjonen har her et ekstra sikringsvolum 37 over de øvre domene, og dette er delvis over vann. Volumet kan etableres på ulike måter, f.eks. ved å støpe opp en fangdam. Dersom denne fangdammen komme i konflikt med fagverket, venter en med å sette inn noen av de nederste stavene i fagverket til etter sammensetting. Selve sammensettingen skjer ved at fagverket fløtes over betongkonstruksjonen. Eventuelt holdes fagverket i ro og betongkonstruksjonen beveger seg. Betongkonstruksjonen kontrolleres via sikringsvolumet eller egen betjeningsøyle.

Metode som vist på fig.24 viser at hele caissonen er senket ned under vann før sammenkobling med fagverket. Caissonen er stabilisert ved bruk av midlertidige oppdriftslegemer, eller ved bruk av kranutrustninger. Av sikkerhetsmessige grunner kan det tenkes at caissonen deballasteres på nevnte måte et sted hvor det blir liten bunnklaring. Caissonen vil mest sannsynlig være dimensjonert for dekkspåsetting: Den har derfor betydelig reservestyrke.

Metode som vist på figur 25-29 viser to alternativer som forutsetter et midlertidig ledd som forbindelse mellom betongkonstruksjonene og fagverkskonstruksjonen som ligger i flytende tilstand på en lekter. Betongdelen senkes under vann, og fagverket på lekteren reiser seg etterhvert opp. Endelig sammensetning sikres etter at konstruksjonen er deballastert slik at forbindelsen kommer i fri luft. Konstruksjonen sikres mot tap ved at sjøbunnen er i hensiktsmessig nivå.

Metode som vist på fig. 30, 31 og 32 består i at betongdelen ballasteres til horisontal stilling slik at de to delene kan kobles sammen før hele konstruksjonen igjen opprettes ved ballastering.

Metode som vist på fig. 33-39 viser to alternativer som består i at betong strukturen kan ballasteres til skrå tilstand og så kobles halvveis (midlertidig) før den deballasteres slik at resten av koblingen anordnes. Deretter deballasteres strukturen.

Metode som vist på fig. 39 består i at fagverksdelen løftes opp over vannflaten ved bærekabler som spenner mellom fjellene på to sider av en fjord. Selve løfteoperasjonen besørges av et lokalt taljespill som festes til fagverket og bærekabelen. Betongdelen fløtes så under fgverket og disse forbindes.

Metode som vist på fig. 40 og 41 viser hvordan fagverket bygges oppreist i to (eller flere) deler og fraktes med lektere til sammenkobling med understrukturen. Endelig kobling mellom de ulike delene kan skje i fri luft, enten ved sveising eller grouting.

Metode som vist på fig. 42 består i at caissonen er utstyrt med påmonterte midlertidige hjelpelegemer. De benyttes ved nedballastering av caissonen for å gi en enkel måte å bringe stålfagverket inn over caissonen på.

Når det gjelder fremstilling av fagverkskonstruksjonen, kan én eller flere søyler støpes i betong ved glideforskaling i utførelser som svarer til utførelsen på fig. 1. Søylene avstives innbyrdes ved hjelp av avstivere i stål eller betong. Det kan være hensiktsmessig å ballastere plattformen til større dypgående når avstivningen monteres som vist på fig. 43 og 44.

Metode som vist på fig. 45, 46 og 47 viser hvordan fire paneler fraktes hver for seg på lektere og kobles med et hengsel i betongdelen. Betongdelen senkes, og panelene som er forbundet med lektere svinges opp. Fagverket vil her bestå av åtte bæresøyler som så må forbindes to og to. Lekterne kan alternativt erstattes av beholdere som senere brukes som en integrert del av dekkskonstruksjonen. I metode bygges opp en søyle som brukes som understøttelse for liner som trekker panelene opp.

Panelene kan også tenkes plassert i riktig posisjon på caissonen ved hjelp av løfteanordninger.

En spesiell løsning for en del av de mekaniske systemer kan tenkes ved at disse bygges ferdig i en beholder som så transporteres i posisjon slik at den kan løftes opp til en dom og så anbringes der. Denne beholder kan så bli en forlengelse av den indre hule sylinder. Dette er vist på fig. 13 - (38).

Beholderen med mekaniske systemer kan tenkes forbundet med risertunneler som kan være store stålrør eller betongrør som trekkes inn i konstruksjonen. Det er vist på fig. 13 (39).

Metode for å bygge fagverkskonstruksjonen er vist på fig.50-53. Formålet er å oppnå at en større del av sveisearbeidene vil foregå på bakkenivå, og at større arbeider kan foregå samtidig enn det som er mulig med mer tradisjonelle metoder. Metoden går ut pfi at panel og kryss som vist på fig. lages først.

Øvrige paneler kan være under fabrikasjon på bakkenivå samtidig.Derpå bikkes den første seksjon 90° og neste panel sveises inn. Dette gjentas til siste panel er sveiset inn på bakkenivå.

Etter at fagverkskonstruksjonen og caissonen er fastgjort til hverandre, nedsenkes plattformen til en stilling med lite fribord, hvoretter plattformens dekkskonstruksjon 5 (ikke vist på fig. 6 og 7) anbringes på toppen av fagverkskonstruksjonen ved sammenpasning på passende måte. Ved at caissonen deballasteres overføres dekksvekten til plattformen. Se fig. 54.

Claims (34)

1. Gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1;24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, slik at denne kombinasjon av hovedkonstruksjonselementer har en spesiell gunstig virkning for bruk ved dype områder i Nordsjøen i kombinasjon med at det er utslepsbegrensninger for beskyttet kystfarvann, og slik at denne kombinasjon av hovedkonstruksjonselementer har ved spesielle tilfeller gunstig virkning for bruk på områder med dypt vann selv om det ikke foreligger utslepsbegrensninger, og slik at denne kombinasjonen av hovedkonstruksjonselementer har en gunstig virkning ved bruk på stort vanndyp. Karakterisert ved at den kan omfatte minst én hul, luftfylt søyle (12;20) som strekker seg mellom toppen av senkekassekonstruksjonen (1; 24) og toppen av fagverkskonstruksjonen (2; 16) og skaffer i det minste midlertidig, tørr adkomst til plattformens nedre del, og som er innrettet for utøvelse av operasjonskontroll under ulike faser slik som montering, sleping, installasjons og drift av plattformen.

2. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at søylen kan fortsette ned i senkekassen og danne tørr adkomst nesten eller helt ned til sjøbunnen.

3. Plattform ifølge krav 1, karakterisert ved at den hule søylen kan arrangeres på flere måter ved at den står på utsiden av fagverkskonstruksjonen, står innenfor fagverkskonstruksjonen eller er en konstruktiv del av fagverkskonstruksjonen.

4. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at den hule søylen er den samme som avstiver de mindre søylene.

5. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at en del av bunnkonstruksjonen er hevet opp slik at det dannes et rom for forborete brønner som plattformen kan installeres over.

6. Plattform ifølge krav karakterisert ved at plattformen kan installeres over forborete brønner som er plassert i en utgravd fordypning i sjøbunnen.

7. Plattform ifølge krav 1 og 2 karakterisert ved at det er arrangert et tørt rom i nederste del av senkekassekonstruksjonen med tørr adkomst og hvor rommet benyttes til å trekke inn rør.

8. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at det arrangeres brønnrør som bøyer ut fra en vertikal linje før de går ut av senkekassekonstruksjonen og ned i sjøbunnen.

9. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at det arrangeres brønnrør som bøyer ut fra en vertikal linje allerede ved toppen av senkekassekonstruksjonen og at de går på utsiden av denne og penetrerer sjøbunnen enten gjennom en utkraget fundamentkonstruksjon eller helt på utsiden av plattformfundamentet.

10. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at ved overgang mellom caisson og grunnen er det anordnet et rommelig rør på skrå hvor i lederørene føres for å redusere spenninger i lederørene som følge av plattformens setninger.

11. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at føringsrørene i caissonen går i lederør som skiller mellom ytre vann og cellenes indre.

12. Plattform ifølge krav 1, 2, 5, 6 karakterisert ved at et tørt kammer er plassert i en posisjon fra hvilket plattformen kan styres under nedsettinger og fra hvilket den (de) lederammen(e) kan justeres slik at føringsrørene ledes mot de forborede brønnene.

13. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at fundamentet nederst består av et antall sylindere som øverst dekkes av domer og/eller flate skiver og der domene/ skivene innbyrdes forbindes med domer og/ eller skriver og der de indre domene overbygges med en cellekonstruksjon og de ytre forbindes med denne cellekonstruksjonen med skrå vegger og der hele fundamentkonstruksjoner overbygges med domer og der konstruksjonen videre blir en fortsettelse av den indre cellekonstruksjonen og det hele avsluttes med domer.

14. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at fundamentet nederst består av et antall sylindere som øverst dekkes av domer og/ eller flate skiver og der domene/ skivene innbyrdes forbindes med domer/ skiver og der det over alle domene/ skivene legges en cellekonstruksjon som kan fortsette hele veien opp og avsluttes med domer eller der de ytre cellene avslutter tidligere med domer/ skiver.

15. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at celleveggene består av sirkulære celler som tangerer hverandre.

16. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at de ytre celleveggene består av sirkelutsnitt mens de indre i det minste fra et visst nivå består av rette vegger i sekskantform som kan være massive eller med hulrom i knutepunktene.

17. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at celleveggene har avtagende tykkelse oppover. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at fagverket består av fire hovedsøyler med avtrappende diameter som kan omslutte indre tilsvarende avtrappede sementerte søyler, og som består av krysstaver som krysser hverandre minst to ganger. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at fagverket avsluttes nederst med en horisontal plate som settes på et fundament som er en fortykkelse av celleveggene og slik at platen og betongen kan forbindes med forspentkabler. Plattform ifølge krav 1 karakterisert ved at et ekstra volum plasseres omkring den hule søylen øverst helt eller delvis over det endelige vannivå pfi installasjonsstedet og som kan omslutte alle eller noen av føringsrørene eller stigerørene, og som virker som sikkerhetsvolum under dekkssammenkoblingen.

18. Fremgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1; 24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, der fagverkskonstruksjonen gjøres praktisk talt ferdig på eget sted og kobles til senkekassekonstruksjonen som en ferdig enhet, karakterisert ved at fagverkskonstruksjonen med sjakt gjøres ferdig i opprett stilling på egnet sted og bringes opphengt eller oppstøttet mellom flytelegeme inn over den nedsenkete senkekassekonstruksjonen og kobles til denne.

19.F remgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at det på caissonen er etablert en hul søyle og at en mindre del av denne hule søylen rager over vannflaten når fagverkskonstruksjonen skal bringes inn over caissonen og at fagverkskonstruksjonen har en sideåpning hvor det kan bli aktuelt å ettermontere avstivere.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at fagverkskonstruksjonen byggges liggende på tradisjonnelt vis, sjøsettes, ballasteres til vertikal stilling, heises opp mellom flytelegener slik at den er fri eller nesten fri fra vannflaten og bringes inn over senkekassekonstruksjonen og kobles til denne.

21. Fremgangsmåte i følge krav 18 karakterisert ved at caissonen har en oppstikkende hul konstruksjon som rager opp over vannflaten ved innbringelsen av fagverkskonstruksjonen for sammenkobling.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at fagverkskonstruksjonen bringes til vertikal stilling mellom flytelegemer og med den nederste del av fagverkskonstruksjonen stikkende ned i vannet og samtidig er senkekassekonstruksjonen senket i helhet under vann men med liten eller ingen bunnklaring av sikkerhetsmessige grunner og at fagverkskonstruksjonen kobles til senkekassekonstruksjonen.

23.F remgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at fagverkskonstruksjonen bringes flytende i horisontal stilling til den nedballasterte senkekassekonstruksjonen, festes til denne med en leddanordning hvorpå senkekassekonstruksjonen ballasteres helt ned under vannoverflaten slik at fagverkskonstruksjoner derved bringes over til vertikal stilling som følge av tilpassede flytelegemer og eventuelt ved bruk av andre midler som kraner, stag o.l.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at senkekassekonstruksjonen ballasteres til sterkt skrånende eller opptil 90° vink el awik fra ferdig stilling og at fagverkskonstruksjonen bringes inntil denne i skrånende eller horisontal stilling og kobles til senkekassekonstruksjonen og ved at sistnevnte derpå ballasteres slik at plattformen som helhet bringes til opprett stilling.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 18 karakterisert ved at den ferdige eller nesten ferdige fagverkskonstruksjonen henges opp fritt over vannflaten kabler som er festet til fjell på hver side av en egnet fjord. Senkekassekonstruksjoner taues inn under fagverkskonstruksjonen og sammenkobling utføres.

26.F remgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1; 24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, der fagverkskonstruksjonen er laget i to eller flere deler før sammenkoblingen med senkekassekonstruksjonen og at delene kobles til senkekassekonstruksjonen del for del etter samme prosedyrer som for ferdig fagverkskonstruksjon.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 24 karakterisert ved at caissonen er midlertidig utstyrt med hjelpeoppdriftslegemer som tillater caissonen å bli ballastert lavere ned enn hva den kunne bli uten disse hjelpelegemer, og at fagverkskonstruksjonen bringes inn over caissonen når denne er nedballastert, og at hjelpelegemene senere fjernes.

28. Fremgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplttform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form v en monolittisk senkekassekonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstrukjsonen, karakterisert ved at den nederste del av fagverkskonstruksjonen som består av innbyrdes avstivete betongsøyler bygges direkte på senkekassekonstruksjonen, og den øverste del som består av stålfagverk etableres på betongsøylene etter samme prosedyrer som om hele fagverkskonstruksjonen var laget på eget sted og skulle kobles til senkekassekonstruksjonen.

29. Fremgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1; 24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, karakterisert ved at fagverkskonstruksjonen etableres ved at det støpes 3 eller flere betongsøyler med glideforskaling og at det etableres avstivninger mellom disse ved innhengte avstivninger som festes til betongsøylene.

30. Fremgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1; 24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, karakterisert ved at fagverkets paneler bygges på eget sted og fraktes hver for seg på lektere hvorved det kobles med et hengsel i betongdelen og hvorpå betongdelen senkes og panelene svinges opp, dels ved flytelegemer og dels ved bruk av vinsjeanordninger.

31. Fremgangsmåte ved fremstilling av en gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, karakterisert ved at paneler bygges på eget sted og monteres på caissonen ved bruk av løfteanordninger.

32. Fremgangsmåte ved fremstilling av gravitasjonsplattform for stort vanndyp, hvor plattformen i driftstilstand er beregnet å stå stabilt på havbunnen (3) i hovedsaken ved egen tyngde og i denne stilling er beregnet å rage over vannflaten (4) for understøttelse av en dekkskonstruksjon (5), idet plattformen omfatter en nedre del i form av en monolittisk senkekassekonstruksjon (1; 24) av betong, og en øvre del i form av en fagverkskonstruksjon (2; 16) som bæres av senkekassekonstruksjonen, karakterisert ved at det fremstilles en beholder med mekaniske systemer uavhengig av fundamentkonstruksjonen men som så løftes opp og festes til fundamentkonstruksjonens bunndomer og som forbindes videre med den hule sylinder (12, 20) og eventuelt risertunneller ().

33. Fremgangsmåte ifølge krav 30. karakterisert ved at prefabrikerte risertunneller trekkes inn fra siden av fundamentkonstruksjonen hele eller seksjonsvis.

34. Fremgangsmåte karakterisert ved at en fagverkskonstruksjon av stål bygges med første panel liggende på bakkenivå med oppstikkende kryss og hvorpå det hele vendes slik at neste panel kan sveises til det første på bakkenivå og hvorpå tilsvarende vendinger gjøres slik at de to siste paneler også kan sveises til konstruksjonen på bakkenivå. Fremgangsmåte karakterisert ved at den av senkekassekonstruksjonen (1; 24) og fagverkskonstruksjonen (2; 16) dannede plattform nedsenkes til en stilling med lite fribord hvoretter dekkskonstruksjonen (5) på kjent måte anbringes på toppen av fagverkskonstruksjonen (2; 16).