NO750531L - - Google Patents

Abstract

Endeforankring for et tau og/eller en parallelltrådbunt

Description

Denne oppfinnelse angår en encieforankring for et tau og/ eller en parallelltrådbunt med en kjegleformet hylse, i hvilken tauendene forankres ved hjelp au et innstøpt eller innpresset forbindelsesmateriale, idet tauet er ført inn i den indre kjegles smale ende.

En av de eldste fremgangsmåter ved forankring av trådlag

er den mekaniske fastkiling ved inndriving av.stålkiler i enden av tauet henholdsvis bunten som er utvidet i vifte- eller pensel-form. Ulempen ved denne fremgangsmåte er at utførelsen krever lenger tid og at trådene er utsatt for fare for å bli ødelagt og dermed fare for taubrudd. For å unngå kilder til korrosjon og nedsette påkjenningene ved vekslende belastning er det i DT-AS 2 Oll 496 blitt foreslått som forbindelsesmateriale å anvende flere kjegleformede kobberringer som presses inn mellom tråd-skiktene, idet kobberets flytegrense, men ikke trådenes flytegrense må overskrides.

Andre forslag går ut på å forankre den i den kjegleformede hylse anordnede i vifteform utvidede tauende ved omsmelting av en forbindelsesmasse. Som forbindelsesmateriale anvendes metall-legeringer med lavt smeltepunkt, såsom hvittmetaller, sinkleger-inger eller støpbare plaster.

Særlig ved anvendelse av støpemetoden utformes den stål-hylse som omgir tauenden, innvendig kjegleformet. De av tauet opptatte strekkrefter overføres over trådene og støpemassen til hylsen og videre til konstruksjonen som skal understøttes. Ut fra de tekniske erfaringer som man har idag, vet man at kjegle-lengden minst må være fire ganger taudiameteren og at støperommet må danne en kjegle på 1:3 til 1:5. Større kjegler enn 1:3 er ugunstig på grunn av det store plassbehov og den sterke utbøyning av de vifte- eller pe.nselformede tråder, mens kjegler som er slankere enn 1:5 er uegnet som følge av de store ringkrefter og faren for uttrekking.

Det problem som er angitt innledningsvis cg som utgjør spenningsfordelingen i endeforankringen er uløst på bakgrunn av teknik-kens stilling. På grunn av de ugunstige■spenningsforhold blir svingevidden ved varig belastning påvirket i ugunstig retning ved de kjente endeforankringer og holdes på forholdsvis lave grenser. Hensikten med oppfinnelsen er derfor å tilveiebringe en endeforankring som bidrar til en betydelig økning av den blivende fasthet, og denne oppgave løses i henhold til oppfinnelsen ved at kjeglens toppvinkel er redusert i området ved den trange kjegleende i forhold' til den øvrige kjegledel.

Denne forholdsregel gjør seg særlig fordelaktig gjeldende på det sted hvor tauet trer inn i hylsen, da det er her de høyeste strekk og trykkspenninger opptrer. På dette sted oppstår en meget høy spenningsamplitude, således at trådene som regel er utsatt for den største fare og de første brudd for det meste opptrer her ved varig belastning. Disse ugunstige spenningsforhold nedsettes ved forholdsregelen ifølge oppfinnelsen, dvs. spenningsfordelingen blir mer utjevnet.

Ved en kjegle med konstant toppvinkel avtar strekkspenningen

i ankerhodet fra det sted hvor trådene trer inn i ti odet, til enden. Størrelsen av den opptredende spenning er først og fremst avhengig av toppvinkelen. Jo større kjeglens helning er, desto større er de radialt virkende spenningskomponenter som virker på tauhodet, særlig på det sted hvor tauet trer inn. jo mindre kjeglehelningen er, desto mindre er spenningskomponentene. Ifølge den lære som oppfinnelsen inneholder, forandres derfor toppvinkelen, idet det sted hvor tauet trer inn, er slankere utformet enn den øvrige del av kjeglen. Derved blir den opptredende spenningsamplitude utjevnet i det slanke område med det resultat at påkjenningen på trådene blir ytterligere nedsatt..

I henhold til et videre forslag har kjeglen en nedsatt toppvinkel inntil omtrent halvparten av hylsens totale lengde, sam-tidig som der sørges for en kontinuerlig overgang mellom de to kjegledeler. Dette bidrar til en ytterligere utjevning av spenningsfordelingen.

Ennvidere foreslås det at forbindelsesmaterialet holdes på

en forspenning ved hjelp av en plate som utøver trykk mot den vide ende av kjeglen for derved å oppnå en jevnest mulig innvirk-ning av holdekreftene på trådene.

Denne trykkplate som virker på den vide kjegleende, er for-trinnsvis utformet med en stempellignende ansats som har føring i en tilsvarende ansats på den vide kjegleende. Ved en særlig foretrukken utførelse er trykkplaten og den vide kjegleende henholdsvis kjegleansatsen fastskrubar. Ved denne utførelse kan de trykkrefter som skal påtrykkes, innstilles med tilstrekkelig nøy-aktighet ved hjelp av egnede innretninger, f.eks. ved fastskru-ing av trykkplaten ved bruk av dreiemomentnøkler.

Ved en videre utførelse av oppfinnelsen er der ved den

trange kjegleende anordnet en ytterligere trykkplate som trykker mot forbindelsesmaterialet. Ved denne utførelse kan trykkreftene økes ut over forbindelsesmaterialets flytegrense, hvorved der oppnås en særlig høy forspenning.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere i det følgende ved et utførelseseksempel gjengitt på tegningen, hvis fig. 1 viser et lengdesnitt av endeforankringen, fig. 2 viser et noe forstørret utsnitt av fig. 1 med fastskrudd mottrykkplate, fig. 3 viser skjematisk et snitt av kjeglenyIsen med to forskjellige toppvinkler, og fig. 4 viser et grunnriss av fig. 2.

Fig. 1 viser en parallelltrådbunt 8 som over en forankrings-plate 9 og f orbindelsesmaterialet 2 er forankret i den kjegleforrn-ede hylse. Den til pénselform utvidede tauende er stuket inn i for-ankringsplaten 9. Forbindelsesmaterialet 2 er på kjent måte støpt inn, idet en tetning 14 hindrer materialet i å renne ut mens det er i flytende form. Etter at denne støping er utført, bringes trykkplaten 3 på plass og trekkes til ved hjelp av skruer 5 som er skrudd inn i kjeglens vide ende 11. Ved den foretrukne utfør-else er kjegleenden 11 utformet med en sylindrisk ansats 13 som tjener som føring for en tilsvarende stempelformet ansats 4 på trykkplaten 3. Denne . stempelformede ansats 4 er konkavt formet, således at trykkomponentene vil virke jevnt over hele forbindelsesmaterialet. Som særlig vist på fig. 2, kan der på den smale kjegleende 12 være festet en annen trykkplate 6 ved hjelp av skruer 7. Denne plate 6 vil da virke som en mottrykkplate i forhold til trykkplaten 3. Forspenningen på det innstøpte materiale 2 kan på denne måte økes ut over flytegrensen, således at der oppnås en stor fortetning og en høy forspenning. Som vist på fig. 4 er mot-trykkplaten 6 utført todelt for at den på et hvilket som helst tidspunkt kan skrues fast til den smale kjegleende 12.

Ifølge den foretrukne utførelse vist på fig. 3 har hylsen

en mindre toppvinkel i den ende hvor tauet er ført inn. F!ed toppvinkel forståes vinkelen mellom to diametralt overfor hinannen liggende kjeglemantellinjer. Det parti av kjeglen som har den mindre toppvinkel, forløper i det viste tilfelle over ca, en tredje-part av kjeglens lengde. Det er også mulig å -anvende en kontinuerlig overgang for toppvinkelens vedkommende, hvorved der oppnås en fullstendig utjevning av spenningsforholdene.

Det har vist seg at endeforankringen ifølge oppfinnelsen fører til en betydelig forlengelse av forankringens levetid, særlig ved ugunstige spenningsforhold. Dette skyldes åpenbart at lokale spenningsforskjeller på forhånd er unngått og store spen-ningsamplituder er redusert som følge av forspenningen og den jevne spenningsfordeling. Av denne grunn er endefor ankringen ifølge oppfinnelsen særlig å anbefale til bruk i forbindelse med brokonstruksjoner.

Claims (7)

1. .1. Endefoi-ankring for et tau og/eller en parallelltrådbunt med en kjegleformet hylse, i hvilken tauendene forankres ved hjelp av et innstøpt eller innpresset forbindelsesmateriale, idet tauet er ført inn i- den indre kjegles smale ende, karakterisert ved at kjeglens (l) toppvinkel er redusert i området ved den trange kjegleende (12) i forhold til den øvrige kjegledel (10).
2. 2. Endeforankring i henhold til krav 1, karakterisert ved at kjeglen (l, 10) omtrent over halvparten av sin

   totale lengde har en nedsatt toppvinkel.
3. 3. Endeforankring i henhold til krav 1 ellpr 2, karakterisert ved at der mellom de to kjegledeler er en kontinuerlig overgang.
4. 4. Endeforankring i henhold til krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at f orbindelsesmaterialet (2) Bi-holdt på en forspenning ved hjelp av en plate (3) sorn utøver trykk mot den vide kjegleende (11).
5. 5. Endeforankring i henhold til krav 4, karakterisert ved at trykkplaten (3) er utformet med en stempellignende ansats

   •(4) som har føring i en tilsvarende ansats (13) i den vide kjegleende.
6. 6. Endeforankring i henhold til krav 4 eller 5, karakterisert ved at trykkplaten (3) kan fastskrues til kjegleenden (11) henholdsvis til kjegleansatsen (13).
7. 7. Endeforankring i henhold til krav 4, 5 eller 6,

   karakterisert ved en ytterligere trykkplate (6) ved den smale kjegleende (12) for utøvelse av trykk mot forbindelsesmaterialet (2).