NO339499B1 - Generalisert 3D-overflate-multippel prediksjon - Google Patents

Description

Utførelser av den foreliggende oppfinnelse vedrører generelt marinseismiske undersøkelser og, mer særskilt, en fremgangsmåte for svekking av innvirkningen til overflatemultipler i seismiske signaler.

Seismiske undersøkelser er en fremgangsmåte for bestemmelse av strukturen til undergrunnsformasjoner. En seismisk undersøkelse benytter typisk seismikkenergikilder som genererer seismiske bølger, og seismikkmottakere som detekterer seismiske bølger. De seismiske bølger forplanter seg i formasjonene i grunnen, hvor en del av bølgene reflekteres fra grensesjiktene mellom undergrunnsformasjoner. Amplituden og polariteten til de reflekterte bølger bestemmes av forskjellene i akustisk impedans mellom berglagene som utgjør de undergrunnsformasjoner. Den akustiske impedansen til et berglag er produktet av den akustiske forplantningshastighet i laget og lagets tetthet. De seismiske mottakerne detekterer de reflekterte seismiske bølger og omdanner dem til representative elektriske signaler. Signalene blir typisk overført med elektriske, optiske, radio- eller andre midler til innretninger som registrerer signalene. Ved å analysere de registrerte signaler (eller traser), kan formen, posisjonen og sammensetningen av de undergrunnsformasjoner bestemmes.

En marinseismisk undersøkelse er en fremgangsmåte for bestemmelse av strukturen til undergrunnsformasjoner under vannmasser. En marinseismisk undersøkelse benytter typisk i vannet anordnede seismikkenergikilder og seismikkmottakere som enten slepes etter et fartøy eller plasseres på bunn i vannet ut fra et fartøy. Energikilden er typisk en eksplosiv innretning eller et trykkluftsystem som genererer seismisk energi, som så forplanter seg i vannmassen og inn i de underliggende grunnformasjoner. Når seismikkbølgene treffer grensesjikt mellom undergrunnsformasjoner, blir en del av seismikkbølgene reflektert tilbake gjennom jorden og vannet og til seismikkmottakerne, for detektering, overføring og registrering. De seismiske mottakere som typisk benyttes i marine seismikkundersøkelser, er trykksensorer, så som hydrofoner. I tillegg kan det benyttes bevegelsessensorer, så som akselerasjonsmålere. Både kilder og mottakere kan strategisk omplasseres for dekking av undersøkelsesområdet.

Seismikkbølger blir imidlertid reflektert fra andre grensesjikt enn de som foreligger mellom de ønskede undergrunnsformasjoner. Seismikkbølger blir også reflektert fra bunnen og fra vannflaten, og de resulterende bølger blir på sin side reflektert osv. Bølger som reflekteres flere ganger benevnes som "multipler". Bølger som reflekteres flere ganger i vannlag mellom vannflaten og bunnen benevnes som "vann-bunn-multipler". Vann-bunn-multipler har lenge vært betraktet som et problem ved marin seismikkbehandling og tolking, og det har derfor for håndtering av vann-bunn-multipler vært utviklet multippelsvekkingsmetoder basert på bølgeligninger. Imidlertid kan det defineres et større sett av multipler, innbefattende vann-bunn-multipler som et subsett. Det større sett inneholder multipler med oppadrettede refleksjoner fra grensesjikt mellom undergrunnsformasjoner i tillegg til oppadrettede refleksjoner fra bunnen. Multiplene i det større sett har til felles deres nedadrettede refleksjoner ved vannflaten og benevnes derfor som "overflatemultipler". Fig. 1, omtalt nedenfor, viser eksempler på ulike typer refleksjoner.

Fig. 1 viser rent skjematisk en marinseismisk undersøkelse. Prosedyren er generelt betegnet med henvisningstallet 100. Undergrunnsformasjoner som skal undersøkes, så som formasjonene 102 og 104, ligger under en vannmasse 106. Seismikkenergikilder 108 og seismikkmottakere 110 er plassert i vannmassen 106, typisk ved hjelp av ett eller flere seismikkfartøy (ikke vist). En seismikkilde, så som en luftkanon, tilveiebringer seismikkbølger i vannmassen 106, og en del av seismikkbølgene går ned gjennom vannet og mot de undergrunnsformasjoner 102 og 104 under vannmassen 106. Når seismikkbølgene når en seismikkreflektor vil en del av seismikkbølgene reflekteres oppover mens en del av seismikkbølgene fortsetter nedover. Seismikkreflektoren kan være vannbunnen 112 eller ett av grensesjiktene mellom to undergrunnsformasjoner, så som grensesjiktet 114 mellom formasjonene 102 og 104. Når de oppadrettede, reflekterte bølger når grensesjiktet mellom vann og luft ved vannflaten 116, vil en større andel av bølgene reflekteres nedover igjen. På denne måten kan seismikkbølgene reflekteres flere ganger mellom oppadreflektorer, så som vannbunnen 112 eller underliggende formasjonsgrensesjikt, og nedad-reflektoren ved vannflaten 116, slik det vil bli beskrevet nærmere nedenfor. Hver gang de reflekterte bølger forplanter seg forbi en seismikkmottaker 110, vil mottakeren 110 avføle de reflekterte bølger og generere representative signaler.

Primærrefleksjoner er de seismikkbølger som er reflektert bare én gang, fra vannbunnen 112 eller et grensesjikt mellom undergrunnsformasjoner, før de detekteres i en seismikkmottaker 110. Et eksempel på en primærrefleksjon er vist med strålebanene 120 og 122 i fig. 1. Primærrefleksjonene inneholder den ønskede informasjon vedrørende de undergrunnsformasjoner som er hensikten med den marinseismiske undersøkelse. Overflatemultipler er de bølger som er reflektert flere ganger mellom vannflaten 116 og enhver oppadreflektor, så som vannbunnen 112 eller formasjonsgrensesjiktene, før de avføles i en mottaker 110. Et eksempel på en overflatemultippel som er en vann-bunn-multippel, er vist med strålebanene 130, 132, 134 og 136. Det punkt i vannflaten 116 hvor bølgen reflekteres nedover, blir generelt betegnet som et nedadrefleksjonspunkt 133. Overflatemultiplen som starter i strålebanen 130, er en multippel av størrelsesorden én, fordi multiplen inneholder en refleksjon fra vannflaten 116. To eksempler på generelle overflatemultipler med oppoverrettede refleksjoner fra både vannbunnen 112 og formasjonsgrensesjikt er vist med strålebanene 140, 142, 144, 146, 148 og 150 og med strålebanene 160, 162, 164, 166, 168 og 170. Begge disse sistnevnte to eksempler på overflatemultipler er multipler av størrelsesorden to, fordi multiplene inneholder to refleksjoner fra vannflaten 116. Generelt vil en overflatemultippel være av størrelsesordenen i når den inneholder i refleksjoner fra vannflaten 116. Overflatemultipler er ekstern støy som forstyrrer det ønskede primære refleksjonssignal.

Overflatemultippelsvekking er en forstakkinversering av et registrert bølgefelt som fjerner alle størrelsesordner av samtlige overflatemultipler som forefinnes i det marinseismiske signal. Til forskjell fra noen bølgeligningsbaserte multippelsvekkingsalgoritmer, krever overflatemultippelsvekking ingen modellering av eller anslag vedrørende posisjoner, former og refleksjonskoeffisienter for de multippelbevirkende reflektorer. Isteden baserer overflatemultippelsvekking seg på den interne fysiske overensstemmelse mellom primær- og multippelhendelser som må foreligge i ethvert skikkelig registrert marint datasett. Den informasjon som er nødvendig for overflatemultippelsvekkingbehandlingen ligger allerede i seismikkdataene.

Ulike tidligere metoder har vært forsøkt for fjerning av overflatemultipler fra registrerte traser. Man har eksempelvis merket seg at gangtiden for en vann-bunn-multippel er en funksjon av "avviket", dvs. avstanden mellom kilden og mottaker, og av antall ganger multiplen reflekteres fra overflaten. Dersom eksempelvis multiplen reflekteres fra overflaten én gang før den mottas i mikrofonen, og avviket er null, så vil multiplens gangtid være nøyaktig to ganger den for de prinsipale bølger. Dette faktum har vært benyttet i mange ulike forsøk på å fjerne multipler.

Andre metoder innbefatter bruk av komplekse strålefølgemetoder hvor det genereres en syntetisk multippelbølge som trekkes fra den virkelige bølgen for dermed å oppnå en antatt multippelfri registrering. Disse metoder er imidlertid tungvinte fordi de krever signifikant kjennskap til den undersjøiske struktur så vel som til havbunnen før den syntetiske bølgen kan genereres. Lignende syntetiske multipler kan genereres med mer nøyaktige metoder som ikke direkte innbefatter strålefølging, eksempelvis feltforplantningsmetoder, men disse krever også detaljert kjennskap til i det minste havbunnen, så vel som kjennskap til de undergrunnsgr ens esj iktene, og er derfor ikke så praktiske som ønsket.

Dagens overflatemultippel-prediksjonsalgoritmer krever konvolusjoner av par av traser, hvor mottakerlokaliseringen for en trase i paret er sammenfallende med skuddlokaliseringen for den andre trasen. Fordi kilde- og mottakerlokaliseringer i registrerte data sjelden stemmer nøyaktig overens, er det vanlig praksis å regulere datasettene til en nominell geometri, slik at man oppnår overenstemmelsen mellom kilde- og mottakerlokaliseringer. Multiplene blir så prediktert for denne regulære geometri, og blir deretter deregulert til den opprinnelige geometri før subtraksjon. Uheldigvis vil slik regulering og (særlig) dereguleringen ofte være unøyaktig, hvilket ofte medfører signifikante feil i de predikterte multipler.

US-4 887 243 foreslår en overflate-multippel-prediksjonsalgoritme der par av traser konvolveres. I US-4 887 243 kreves at mottakerlokasjonen for en trase i paret sammenfaller med skuddlokasjonen for den andre trasen. Siden kilde- og mottakerlokasjonene i registrerte data sjelden sammenfaller presist, er det vanlig praksis å regularisere datasettene til en nominell geometri slik at dette sammenfallet mellom kilde- og mottakerlokasj oner oppnås. Multiplene blir så prediktert for denne regulære geometrien, og deretter de-regularisert til den originale geometrien før subtrahering. Dessverre er regulariserings- og (særlig) de-regulariseringsprosessene ofte unøyaktige, noe som ofte fører til signifikante feil i de predikterte multiplene.

Det foreligger derfor et behov for en bedret fremgangsmåte for fjerning av registrerte multippel-overflaterefleksjonshendelser fra seismiske registreringer for seismikkdatabehandlingsformål.

En eller flere utførelser av oppfinnelsen tar sikte på å minimere feil som skyldes regulering og deregulering, ved at bruken av en regulering minimeres mens dereguleringen helt unngås. I én utførelse benytter oppfinnelsen data fra mange undergrunnslinjer på én gang, for derved å minimere reguleringen. Som sådan kan oppfinnelsen innbefatte konvolusjoner av traser fra ulike undergrunnslinjer. I en annen utførelse blir algoritmen ifølge oppfinnelsen, for bibehold av den effektivitet som er tilordnet behandling som baserer seg på undergrunnslinjer, formulert for å arbeide med par av undergrunnslinjer samtidig.

I nok en utførelse er oppfinnelsen rettet mot en generalisert implementering av en tredimensjonal overflaterelatert multippelprediksjon-(SMP)-algoritme, som ikke foretar noen antagelser vedrørende regulariteten eller fordelingen av traser i det registrerte datasett, dvs. at det ikke forefinnes et nominelt geometrikonsept. Som sådan blir det registrerte datasett helt enkelt behandlet som en samling av traser definert av deres kilde- og mottakerlokaliseringer. På denne måten blir én eller flere utførelser av oppfinnelsen konfigurert for prediktering av multipler for et hvilket som helst sett av traser som defineres med deres kilde- og mottakerlokaliseringer. Særlig gjelder at oppfinnelsen kan prediktere multipler med riktig lokalisering, avvik og asimut.

En eller flere utførelser av oppfinnelsen kan også være utformet for å ta hensyn til samtlige irregulariteter i innhentingsgeometrien, hvilket vil kunne være særlig fordelaktig når man skal ta hensyn til kabelavviksvinkler. Nøyaktigheten av de predikterte multipler vil kunne være avhengig av fordelingen av trasene i det registrerte datasett.

Derfor er én eller flere utførelser av oppfinnelsen rettet mot en fremgangsmåte for prediktering av et antall overflatemultipler for et antall måltraser i en registrering av seismikkdata. I én utførelse innbefatter fremgangsmåten tilveiebringelsen av en fil som inneholder informasjon vedrørende et antall par av registrerte traser. Hvert par registrerte traser er i hovedsaken nærmest en ønsket skuddsidetrase og en ønsket mottakersidetrase. Fremgangsmåten innbefatter videre en konvolvering av parene av registrerte traser for derved å generere et antall konvolusjoner og stakke konvolusj onene for hver måltrase.

I en annen utførelse innbefatter fremgangsmåten (a) valg av en måltrase, (b) valg av et potensielt nedadrefleksjonspunkt for den valgte måltrase, (c) beregning av et ønsket skuddsidemidtpunkt, avvik og/eller asimut, og minst ett ønsket mottakersidemidtpunkt, avvik og/eller asimut, under utnyttelse av det valgte potensielle nedadrefleksjonspunkt og den valgte måltrasen. Det ønskede skuddsidemidtpunkt, avvik og asimut definerer en ønsket skuddsidetrase. Det ønskede mottakersidemidtpunkt, avvik og asimut definerer en ønsket mottakersidetrase. Fremgangsmåten innbefatter videre (d) bestemmelse av et par registrerte traser som i hovedsaken er nærmest den ønskede skuddsidetrase og den ønskede mottakersidetrase, og (e) konvolvering av paret av registrerte traser for generering av en konvolusj on.

Oppfinnelsen skal nå forklares nærmere under henvisning til utførelseseksempler, hvorav noen er vist på tegningen. Det skal imidlertid nevnes at tegningen bare viser typiske utførelser av oppfinnelsen og ikke er ment å være innsnevrende eller begrensende, idet oppfinnelsen også kan innbefatte andre like effektive utførelser.

På tegningen viser:

Fig. 1 er et skjematisk riss av en marinseismisk undersøkelse.

Fig. 2 viser et flytskjema for det første trinnet i en fremgangsmåte for gjennomføring av en tredimensjonal overflatemultippelprediksjon i samsvar med én eller flere utførelser av oppfinnelsen. Fig. 3A og 3B viser et flytskjema for det andre trinnet i en fremgangsmåte for gjennomføring av en tredimensjonal overflatemultippelprediksjon i samsvar med én eller flere utførelser av oppfinnelsen. Fig. 4 viser et grunnriss av en innhentingsgeometri i samsvar med én eller flere utførelser av oppfinnelsen. Fig. 5 viser et datamaskinnettverk hvor ulike utførelser av oppfinnelsen kan implementeres. Fig. 2 viser et flytskjema for det første trinnet 200 i en fremgangsmåte for gjennomføring av en tredimensjonal overflatemultippelprediksjon i samsvar med én eller flere utførelser av oppfinnelsen. I trinn 210 velges en måltrase. Et eksempel på en valgt måltrase er vist i fig. 4 som trasen (S, R). Måltraser definerer de lokaliseringer hvor multiplene skal predikteres. I trinnet 220 bestemmes eller defineres en apertur 305 for den valgte måltrasen. Aperturen 305 kan være et rektangulært område og være sentrert om et midtpunktsted M på måltrasen. Andre geometriske former av aperturen 305 vil kunne være mulige i utførelser av oppfinnelsen. Aperturen 305 defineres til å innbefatte i hovedsaken samtlige

potensielle nedadrefleksjonspunkter (DRP'er) til overflatemultiplene for måltrasen. Som eksempel er det i fig. 4 vist et potensielt nedadrefleksjonspunkt X. I trinnet 230 blir aperturen 305 gitret i et antall celler. I én utførelse er midtpunktet til måltrasen plassert i én av gitternodene (cellesenter). Gitteravstanden kan være vilkårlig. Gitternodene definerer de potensielle DRP'er for måltrasen.

I trinn 240 velges et potensielt DRP, så som et første DRP, for den valgte måltrasen. I trinnet 250 beregnes det ønskede skuddsidemidtpunkt Ms, avviket Xs og asimut 9s samt det ønskede mottakersidemidtpunkt MR, avviket XRog asimut 9R. Ms er midtpunktlokaliseringen mellom kilden og det valgte potensielle DRP. Avviket Xs er den horisontale avstanden mellom det valgte potensielle DRP og kilden S. Asimut 9s er vinkelen mellom den linjen som forbinder kilden S og det valgte potensielle DRP og en fast retning, som typisk vil være den såkalte in-line-retning. MR er midtpunktlokaliseringen mellom mottakeren R og det valgte potensielle DRP. Avviket XRer den horisontale avstand mellom det valgte potensielle DRP og mottakeren R. Asimut 9r er vinkelen mellom linjen som forbinder mottakeren R og det valgte potensielle DRP og en fast retning, som typisk er in-line-retningen. I én utførelse blir det ønskede skuddsidemidtpunkt Ms, avviket Xs og asimut 9s og det ønskede mottakersidemidtpunkt MR, avviket XRog asimut 9R beregnet basert på den valgte måltrase og det valgte potensielle DRP. Midtpunktene, avvikene og asimutene definerer sammen den ønskede skuddsidetrase (S, X) og den ønskede mottakersidetrase (X, R).

I trinn 260 blir den inngangstrasen som er nærmest den ønskede skuddsidetrasen og den inngangstrasen som er nærmest den ønskede mottakersidetrasen bestemt. I én utførelse bestemmes de nærmeste inngangstraser ved minimering av en objektiv funksjon, som definerer nærheten til to traser basert på deres midtpunkter, avvik og asimuter. Et eksempel på en objektivfunksjon er

D<2>= |Am|<2>+ wx|Ax|<2>+ we|A9|<2>

hvor D er et mål for nærheten mellom trasene, Am, Ax og A9 er forskjeller i henholdsvis midtpunkt, avvik og asimut, og wxog we er vekter som definerer den relative viktigheten av feil i avvik og asimut sammenlignet med feil i midtpunkter. wxer dimensjonsløs mens we har dimensjonen L2. I én utførelse settes we lik null som følge av dårlig asimutdekning i inngangsdatasettet. I en annen utførelse kan det foreligge en minimumsverdi for den minimerte objektivfunksjon, over hvilken minimumsverdi det anses at det ikke finnes en tilpasset trase.

I trinn 270 blir informasjon vedrørende de nærmeste inngangstraser lagret i en fil, som kan betegnes som en konvolusjon-indeksfil (CIF). Eksempelvis kan slik informasjon innbefatte identifikasjoner for de nærmeste inngangstraser, deres tilordnede undergrunns linjer, det valgte potensielle nedadrefleksjonspunkt X, det ønskede skuddsidemidtpunkt Ms, avvik Xs og asimut 9s, det ønskede mottakersidemidtpunkt MR, avvik XR og asimut 0R, og den valgte måltrase som skal predikteres. I trinnet 280 tas det en bestemmelse hvorvidt aperturen innbefatter et annet potensielt DRP for den valgte måltrasen. Dersom svaret er positivt går behandlingen tilbake til trinn 240, hvor det velges et annet potensielt DRP. Er svaret negativt så går behandlingen til trinn 285, hvor det foretas en bestemmelse hvorvidt det eksisterer en annen måltrase. Er svaret positivt, så går behandlingen tilbake til trinn 210, for valg av en annen måltrase. Er svaret negativt, så går behandlingen videre i trinn 290, hvor CIF deles i én eller flere subfiler i samsvar med par av undergrunnslinjer som inneholder nærmeste inngangstraser. På denne måten vil hver subfil inneholde informasjon vedrørende bare ett par undergrunnslinjer, idet hver undergrunnslinje inneholder en inngangstrase som er nærmest enten en ønsket skuddsidetrase eller en ønsket mottakersidetrase. Ordningen av undergrunnslinjer i paret er ikke kritisk.

Fig. 3A og 3B viser et flytskjema for det andre trinnet 300 i en fremgangsmåte for

gjennomføring av en tredimensjonal overflatemultippelprediksjon i samsvar med én eller flere utførelser av oppfinnelsen. I trinn 310 velges den første subfil. I trinn 320 leses informasjon fra den valgte subfil vedrørende et par av inngangstraser nærmest en ønsket skuddsidetrase og en ønsket mottakersidetrase for en valgt måltrase. I trinn 330 blir et par inngangstraser korresponderende med informasjonen vedrørende paret av nærmeste inngangstraser, uttrukket fra et sett av registrerte seismikkdata.

Det registrerte sett av seismikkdata kan lagres i enhver fil eller ethvert datalager som vil være kjent for fagpersonen. Settet med registrerte seismikkdata kan ekstrapoleres til null-avvik. Settet av registrerte seismikkdata kan være en samling av forstakktraser definert av midtpunkt, avvik og asimut. Hver trase i det registrerte seismikkdatasett kan ha en underjordisk linjeidentifikasjon og en unik traseidentifikasjon som kan benyttes for å identifisere inngangstrasen i det registrerte seismikkdatasett. Settet med registrerte seismikkdata kan være organisert i undergrunns linjer eller andre underoppdelinger, så som seilingslinjer.

I trinnet 340 benyttes en differensial-utflytingskorreksjon på paret av uttrukkede registrerte traser for korreksjon av avvikene til de uttrukkede registrerte traser med hensyn til det ønskede skuddsideavvik og det ønskede mottakersideavvik. I trinn 250 blir paret av korrigerte og uttrukkede registrerte traser konvolvert. I trinn 355 lagres konvolusj onen.

I trinnet 360 tas det en bestemmelse hvorvidt den valgte subfil inneholder et annet par inngangstraser som skal konvolveres. Er svaret positivt, så går behandlingen tilbake til trinn 320. Er svaret negativt, så fortsetter behandlingen i trinn 365, hvor konvolusj onene sorteres i samsvar med måltrasene. I trinnet 370 blir samtlige konvolusjoner for hver måltrase stakket for oppnåelse av én enkelt, stakket konvolusj on pr. måltrase for den valgte subfil.

I trinn 375 treffes det en avgjørelse hvorvidt det eksisterer en annen subfil av CIF. Er svaret positivt, så velges den subfilen (trinn 378) og behandlingen går tilbake til trinn 320. Er svaret negativt, så fortsetter behandlingen i trinn 380, hvor samtlige stakkede konvolusjoner fra enhver subfil i CIF sorteres i samsvar med måltrasene. I trinnet 385 blir de stakkede konvolusjoner for hver subfil i CIF stakket for hver måltrase for oppnåelse av én enkelt, stakket konvolusj on pr. måltrase fra alle subfiler.

I trinn 390 blir kildesignaturen dekonvolvert i samsvar med kjent teknikk. I trinn 395 benyttes et tredimensjonalt p-filter for korrigering av stakkings virkning en på småbølgen, i samsvar med teknikk som vil være velkjent for en fagperson.

Fig. 5 viser et datamaskinnettverk 500, hvor utførelser av oppfinnelsen kan implementeres. Datamaskinnettverket 500 innbefatter en systemdatamaskin 530, som kan være en hvilken som helst konvensjonell PC eller arbeidsstasjon, så som en UNIX-basert arbeidsstasjon. Systemdatamaskinen 530 kommuniserer med disklagringsinnretninger 529, 531 og 533, som kan være eksterne harddisk-lagringsinnretninger. Disklagringsinnretningene 529, 531 og 533 kan være konvensjonelle harddiskdrifter og kan som sådanne implementeres ved hjelp av et lokalt områdenettverk eller med fjernaksess. Selv om disklagringsinnretningene 529, 531 og 533 er vist som separate innretninger, kan det selvfølgelig benyttes én enkelt disklagringsinnretning for lagring av programinstruksjoner, måledata og resultater, alt etter behov.

I én utførelse lagres seismikkdata fra hydrofoner i disklagringsinnretningen 521. Systemdatamaskinen 530 kan motta egnede data fra disklagringsinnretningen 531 for gjennomføring av en 3-D-overflatemultippelprediksjon i samsvar med programinstruksjoner som svarer til de her beskrevne fremgangsmåter. Programinstruksjonene kan være skrevet i et datamaskinprogrammeringsspråk, så som C++, Java og lignende. Programinstruksj onene kan lagres i en datamaskinlesbar hukommelse, så som en programdisklagringsinnretning 533. Naturligvis kan det hukommelsesmedium som brukes for lagring av programinstruksj onene være av en hvilken som helst konvensjonell type som benyttes for lagring av datamaskinprogram, herunder harddiskdrifter, floppy disker, CD-ROM og andre optiske media, magnetbånd, og lignende.

Ifølge en foretrukket utførelse av oppfinnelsen har systemdatamaskinen 530 primært en grafikkvisning 527, eller alternativt en utgang via en printer 528. Systemdatamaskinen 530 kan lagre resultatene fra de foran beskrevne fremgangsmåter i disklageret 529, for senere bruk og videre analyse. Tastaturet 526 og pekeinnretningen (eksempelvis en mus, en kule eller lignende) 525 kan være tilordnet systemdatamaskinen 530 for derved å muliggjøre en interaktiv bruk.

Systemdatamaskinen 530 kan være plassert i et datasenter i en avstand fra undersøkelsesområdet. Systemdatamaskinen 530 har forbindelse med hydrofoner

(enten direkte eller via en registreringsenhet, ikke vist), for mottak av signaler som er indikative for den reflekterte seismikkenergi. Disse signaler, etter konvensjonell formatering og annen behandling, lagres av systemdatamaskinen 530 som digitale data i disklageret 531, for senere uttak og behandling som beskrevet foran. Mens fig. 5 viser et disklager 531 direkte forbundet med systemdatamaskinen 530, vil det også være mulig at disklagringsinnretningen 531 er tilgjengelig via et lokalt områdenettverk eller med fjernaksess. Videre, selv om disklagringsinnretningene 529, 531 er vist som separate innretninger for lagring av seismiske inngangsdata og analyseresultater, kan disklagringsinnretningene 529, 531 være implementert i én enkelt disk-drift (enten sammen med eller atskilt fra

programdisklagringsinnretningen 533), eller på annen konvensjonell måte som fagpersoner vil ha kjennskap til.

Claims (12)

1. Fremgangsmåte for prediktering av et antall overflatemultipler for et antall måltraser i en registrering av seismikkdata, innbefattende: (a) å velge en måltrase; (b) å velge et potensielt nedadrefleksjonspunkt for den valgte måltrase; (c) å beregne minst en av et ønsket skuddsidemidtpunkt, -avvik og -asimut, og minst en av et ønsket mottakersidemidtpunkt, -avvik og -asimut, basert på den valgte måltrase og det valgte potensielle nedadrefleksjonspunktet, hvor de ønskede skuddsidemidtpunkt, -avvik og -asimut definerer den ønskede skuddsidetrase, og de ønskede mottakssidemidtpunkt, -avvik og -asimut definerer den ønskede mottaksidetrase; (d) å bestemme et par av registrerte traser i hovedsak nærmest den ønskede skuddsidetrase og den ønskede mottakssidetrase; (e) å konvolvere paret av registrerte traser for å generere en konvolusj on; (f) å gjenta trinnene (a) til og med (e) for alle de potensielle nedadrefleksjonspunktene for hver måltrase; og (g) å stakke et flertall av konvolusjoner for hver måltrase.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, videre innbefattende: bestemmelse av en apertur for den valgte måltrase.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, videre innbefattende en gitring av aperturen i et antall celler.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 2, hvor aperturen utformes for å inkludere i hovedsaken alle de potensielle nedadrefleksjonspunkter av overflatemultipler for den valgte måltrase.

5. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, hvor bestemmelsen av par av registrerte traser innbefatter minimering av en objektfunksjon.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, videre omfattende å danne en fil som inneholder informasjon vedrørende paret av registrerte traser.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, videre omfattende å inndele filen i én eller flere subfiler.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 6, videre omfattende å inndele filen i én eller flere subfiler i samsvar med undergrunns-linjepar, idet hvert par av registrerte traser i hver subfil kommer fra et par undergrunns-linjer.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 6, videre omfattende uttrekking av et antall registrerte traser som korresponderer med informasjonen vedrørende parene av registrerte traser.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, videre omfattende korrigering av avvikene til de uttrukkede registrerte traser til et avvik for den ønskede skuddsidetrase og et avvik for den ønskede mottakersidetrase.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 9, videre omfattende å benytte en differensial-utflyttingskorreksjon på de uttrukkede registrerte traser for korrigering av avvikene til de uttrukkede registrerte traser.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 1, videre omfattende å sortere konvolusj onene i samsvar med måltrasene.