NO335602B1 - A pharmaceutical composition for down-regulation of amyloid containing an immunogen comprising a polyamino acid which induces production of antibody to the animal's autologous amyloid precursor protein (APP) or amyloid-beta (A-beta), nucleic acid fragment encoding the polyamino acid, vector and transformed cell. - Google Patents

A pharmaceutical composition for down-regulation of amyloid containing an immunogen comprising a polyamino acid which induces production of antibody to the animal's autologous amyloid precursor protein (APP) or amyloid-beta (A-beta), nucleic acid fragment encoding the polyamino acid, vector and transformed cell. Download PDF

Info

Publication number
NO335602B1
NO335602B1 NO20040431A NO20040431A NO335602B1 NO 335602 B1 NO335602 B1 NO 335602B1 NO 20040431 A NO20040431 A NO 20040431A NO 20040431 A NO20040431 A NO 20040431A NO 335602 B1 NO335602 B1 NO 335602B1
Authority
NO
Norway
Prior art keywords
app
amino acid
cell
amyloid
nucleic acid
Prior art date
Application number
NO20040431A
Other languages
Norwegian (no)
Other versions
NO20040431L (en
Inventor
Martin Roland Jensen
Klaus Gregorius Nielsen
Peter Birk Rasmussen
Peter Koefoed
Florence Dal Degan
Original Assignee
Lundbeck & Co As H
Priority date (The priority date is an assumption and is not a legal conclusion. Google has not performed a legal analysis and makes no representation as to the accuracy of the date listed.)
Filing date
Publication date
Priority claimed from PCT/DK2002/000547 external-priority patent/WO2003015812A2/en
Application filed by Lundbeck & Co As H filed Critical Lundbeck & Co As H
Publication of NO20040431L publication Critical patent/NO20040431L/en
Publication of NO335602B1 publication Critical patent/NO335602B1/en

Links

Classifications

    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K39/0005Vertebrate antigens
    • A61K39/0007Nervous system antigens; Prions
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K39/385Haptens or antigens, bound to carriers
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P25/00Drugs for disorders of the nervous system
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P25/00Drugs for disorders of the nervous system
    • A61P25/14Drugs for disorders of the nervous system for treating abnormal movements, e.g. chorea, dyskinesia
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P25/00Drugs for disorders of the nervous system
    • A61P25/14Drugs for disorders of the nervous system for treating abnormal movements, e.g. chorea, dyskinesia
    • A61P25/16Anti-Parkinson drugs
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P25/00Drugs for disorders of the nervous system
    • A61P25/28Drugs for disorders of the nervous system for treating neurodegenerative disorders of the central nervous system, e.g. nootropic agents, cognition enhancers, drugs for treating Alzheimer's disease or other forms of dementia
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P3/00Drugs for disorders of the metabolism
    • A61P3/08Drugs for disorders of the metabolism for glucose homeostasis
    • A61P3/10Drugs for disorders of the metabolism for glucose homeostasis for hyperglycaemia, e.g. antidiabetics
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P37/00Drugs for immunological or allergic disorders
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P37/00Drugs for immunological or allergic disorders
    • A61P37/02Immunomodulators
    • A61P37/04Immunostimulants
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61PSPECIFIC THERAPEUTIC ACTIVITY OF CHEMICAL COMPOUNDS OR MEDICINAL PREPARATIONS
    • A61P43/00Drugs for specific purposes, not provided for in groups A61P1/00-A61P41/00
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/51Medicinal preparations containing antigens or antibodies comprising whole cells, viruses or DNA/RNA
    • A61K2039/53DNA (RNA) vaccination
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/60Medicinal preparations containing antigens or antibodies characteristics by the carrier linked to the antigen
    • A61K2039/6031Proteins
    • A61K2039/6037Bacterial toxins, e.g. diphteria toxoid [DT], tetanus toxoid [TT]
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/60Medicinal preparations containing antigens or antibodies characteristics by the carrier linked to the antigen
    • A61K2039/6031Proteins
    • A61K2039/6068Other bacterial proteins, e.g. OMP
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/60Medicinal preparations containing antigens or antibodies characteristics by the carrier linked to the antigen
    • A61K2039/6087Polysaccharides; Lipopolysaccharides [LPS]
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/60Medicinal preparations containing antigens or antibodies characteristics by the carrier linked to the antigen
    • A61K2039/6093Synthetic polymers, e.g. polyethyleneglycol [PEG], Polymers or copolymers of (D) glutamate and (D) lysine
    • AHUMAN NECESSITIES
    • A61MEDICAL OR VETERINARY SCIENCE; HYGIENE
    • A61KPREPARATIONS FOR MEDICAL, DENTAL OR TOILETRY PURPOSES
    • A61K39/00Medicinal preparations containing antigens or antibodies
    • A61K2039/64Medicinal preparations containing antigens or antibodies characterised by the architecture of the carrier-antigen complex, e.g. repetition of carrier-antigen units
    • YGENERAL TAGGING OF NEW TECHNOLOGICAL DEVELOPMENTS; GENERAL TAGGING OF CROSS-SECTIONAL TECHNOLOGIES SPANNING OVER SEVERAL SECTIONS OF THE IPC; TECHNICAL SUBJECTS COVERED BY FORMER USPC CROSS-REFERENCE ART COLLECTIONS [XRACs] AND DIGESTS
    • Y02TECHNOLOGIES OR APPLICATIONS FOR MITIGATION OR ADAPTATION AGAINST CLIMATE CHANGE
    • Y02ATECHNOLOGIES FOR ADAPTATION TO CLIMATE CHANGE
    • Y02A50/00TECHNOLOGIES FOR ADAPTATION TO CLIMATE CHANGE in human health protection, e.g. against extreme weather
    • Y02A50/30Against vector-borne diseases, e.g. mosquito-borne, fly-borne, tick-borne or waterborne diseases whose impact is exacerbated by climate change

Landscapes

  • Health & Medical Sciences (AREA)
  • Life Sciences & Earth Sciences (AREA)
  • Engineering & Computer Science (AREA)
  • Medicinal Chemistry (AREA)
  • Bioinformatics & Cheminformatics (AREA)
  • Veterinary Medicine (AREA)
  • Public Health (AREA)
  • General Health & Medical Sciences (AREA)
  • Animal Behavior & Ethology (AREA)
  • Chemical & Material Sciences (AREA)
  • Pharmacology & Pharmacy (AREA)
  • Chemical Kinetics & Catalysis (AREA)
  • Organic Chemistry (AREA)
  • General Chemical & Material Sciences (AREA)
  • Nuclear Medicine, Radiotherapy & Molecular Imaging (AREA)
  • Neurosurgery (AREA)
  • Neurology (AREA)
  • Biomedical Technology (AREA)
  • Immunology (AREA)
  • Diabetes (AREA)
  • Epidemiology (AREA)
  • Psychology (AREA)
  • Microbiology (AREA)
  • Mycology (AREA)
  • Hospice & Palliative Care (AREA)
  • Psychiatry (AREA)
  • Emergency Medicine (AREA)
  • Endocrinology (AREA)
  • Hematology (AREA)
  • Obesity (AREA)
  • Medicines Containing Antibodies Or Antigens For Use As Internal Diagnostic Agents (AREA)
  • Peptides Or Proteins (AREA)
  • Micro-Organisms Or Cultivation Processes Thereof (AREA)
  • Medicines Containing Material From Animals Or Micro-Organisms (AREA)
  • Medicines That Contain Protein Lipid Enzymes And Other Medicines (AREA)
  • Medicinal Preparation (AREA)

Abstract

SAMMENDRAG Det beskrives nye fremgangsmåter for bekjempelse av sykdommer som er kjennetegnet ved amyloid avleiring. Fremgangsmåtene angår generelt immunisering mot · amyloid forløperprotein (APP) eller betaamyloid (AP). Immunisering utføres fortrinnsvis ved administrering av analoger av autologe APP eller AP, nevnte analoger er i stand til å indusere antistoffremstilling mot de autologe amyloidogene polypeptidene. Spesielt foretrukket som et immunogen er autolog AP som har blitt modifisert ved å introdusere et enkelt eller noen få fremmede, immunodominante og promiskuøse T-celleepitoper. Det beskrives også nukleinsyrevaksinering mot APP eller AP og i tillegg vaksinering ved anvendelse av levende vaksiner så vel som fremgangsmåter og midler som er anvendelige for vaksineringen. Slike fremgangsmåter og midler inkluderer fremgangsmåter for fremstilling av analoger og farmasøytiske preparater så vel som nukleinsyrefragmenter, vektorer, transformerte celler, polypeptider og farmasøytiske preparater.SUMMARY New methods for combating diseases characterized by amyloid deposition are described. The methods generally relate to immunization against amyloid precursor protein (APP) or beta amyloid (AP). Immunization is preferably performed by administering analogues of autologous APP or AP, said analogs being able to induce antibody production against the autologous amyloidogenic polypeptides. Particularly preferred as an immunogen is autologous AP which has been modified by introducing a single or a few foreign, immunodominant and promiscuous T-cell epitopes. Also disclosed is nucleic acid vaccination against APP or AP and in addition vaccination using live vaccines as well as methods and agents useful for the vaccination. Such methods and agents include methods for the preparation of analogs and pharmaceutical preparations as well as nucleic acid fragments, vectors, transformed cells, polypeptides and pharmaceutical preparations.

Description

OPPFINNELSENS OMRÅDE FIELD OF THE INVENTION

Den foreliggende oppfinnelsen angår forbedringer i terapi og forebygging av Alzheimers sykdom (AD) og andre sykdommer som er kjennetegnet ved amyloid avleiring, for eksempelkarakterisertgjennom amyloide avleiringer i det sentrale nervesystemet (CNS). Nærmere bestemt tilveiebringer den foreliggende oppfinnelsen farmasøytisk sammensetning egnet for nedregulering av (uønsket) amyloide avleiringer ved å muliggjøre fremstillingen av antistoffer mot et relevant protein (APP eller Ap) eller komponenter derav i individer som lider av eller som står i fare for å lide av sykdommer med en patologi som involverer amyloide avleiringer. Oppfinnelsen angår også en polyaminosyre eller konjugat utledet fra APP eller Ap, samt en immunogen sammensetning omfattende nevnte polyaminosyre eller konjugat. Oppfinnelsen angår videre nukleinsyrefragmenter som koder for de modifiserte polypeptidene så vel som vektorer for inkorporering av disse nukleinsyrefragmentene og vertscellene og cellelinjene transformert dermed. The present invention relates to improvements in the therapy and prevention of Alzheimer's disease (AD) and other diseases characterized by amyloid deposits, for example characterized by amyloid deposits in the central nervous system (CNS). More specifically, the present invention provides a pharmaceutical composition suitable for the down-regulation of (unwanted) amyloid deposits by enabling the production of antibodies against a relevant protein (APP or Ap) or components thereof in individuals suffering from or at risk of suffering from diseases with a pathology involving amyloid deposits. The invention also relates to a polyamino acid or conjugate derived from APP or Ap, as well as an immunogenic composition comprising said polyamino acid or conjugate. The invention further relates to nucleic acid fragments encoding the modified polypeptides as well as vectors for incorporation of these nucleic acid fragments and the host cells and cell lines transformed thereby.

BAKGRUNN FOR OPPFINNELSEN BACKGROUND OF THE INVENTION

Amyloidose er de ekstracellulære avleiringene av uløselige proteinfibriller som medfører vevsskade og sykdom (Pepys, 1996; Tan et al., 1995; Kelly, 1996). Fibrillene dannes når normalt løselige proteiner og peptider assosierer med seg selv på en unormal måte (Kelly, 1997). Amyloidosis is the extracellular deposits of insoluble protein fibrils that cause tissue damage and disease (Pepys, 1996; Tan et al., 1995; Kelly, 1996). The fibrils are formed when normally soluble proteins and peptides associate with themselves in an abnormal way (Kelly, 1997).

Amyloid er assosiert med alvorlige sykdommer inkludert systemisk amyloidose, AD, inntreden av voksen diabetes, Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom, frontotemporal demens og de prionrelaterte overførbare spongiforme encefalopatiene (kuru og Creutzfeldt-Jacobs sykdom i mennesker og skrapesyke og BSE i henholdsvis sau og kyr) og den amyloide plakkdannelsen i for eksempel Alzheimers synes å være nært assosiert med utviklingen av sykdom i mennesker. I dyremodeller har overekspresjon eller ekspresjon av modifiserte former av proteiner funnet i avleiringer, slik som det p-amyloide proteinet, vist å indusere en rekke forskjellige sykdomssymptomer, for eksempel symptomer som ligner på Alzheimers. Det finnes ingen spesifikk behandling for amyloid avleiring, og disse sykdommene er vanligvis dødelige. Amyloid is associated with serious diseases including systemic amyloidosis, AD, onset of adult-onset diabetes, Parkinson's disease, Huntington's disease, frontotemporal dementia and the prion-related transmissible spongiform encephalopathies (kuru and Creutzfeldt-Jacob disease in humans and scrapie and BSE in sheep and cattle, respectively) and the amyloid plaque formation in, for example, Alzheimer's appears to be closely associated with the development of disease in humans. In animal models, overexpression or expression of modified forms of proteins found in deposits, such as the β-amyloid protein, has been shown to induce a variety of disease symptoms, such as Alzheimer's-like symptoms. There is no specific treatment for amyloid deposition, and these diseases are usually fatal.

Underenhetene av amyloide fibriller kan være villtype, variant eller forkortede proteiner, og lignende fibriller kan dannes in vitro fra oligopeptider og denaturerte proteiner (Bradbury et al., 1960; Filshie et al., 1964; Burke & Rougvie, 1972). Egenskapen til polypeptidkomponenten i fibrillene definerer egenskapen til amyloidosen. Til tross for store forskjeller i størrelse, naturlig struktur og funksjon av amyloide proteiner, er alle amyloide fibriller av ubestemmelig lengde, uforgrenet, 70 til 120 Å i diameter og viser karakteristisk farging med kongorødt The subunits of amyloid fibrils can be wild-type, variant or truncated proteins, and similar fibrils can be formed in vitro from oligopeptides and denatured proteins (Bradbury et al., 1960; Filshie et al., 1964; Burke & Rougvie, 1972). The nature of the polypeptide component of the fibrils defines the nature of the amyloidosis. Despite wide differences in the size, native structure, and function of amyloid proteins, all amyloid fibrils are of indeterminate length, unbranched, 70 to 120 Å in diameter, and show characteristic Congo red staining

(Pepys, 1996). De er karakteristiske for en kryss-p-struktur (Pauling & Corey, 1951), hvori polypeptidkjeden er organisert i P-plater. Selv om de amyloide proteinene har svært forskjellige forløperstrukturer, kan de også gjennomgå en strukturell omdanning, kanskje langs en lignende reaksjonsvei, til en feilfoldet form som er byggesteinene i p-plate spiral protofilamentet. (Pepys, 1996). They are characteristic of a cross-β structure (Pauling & Corey, 1951), in which the polypeptide chain is organized into β-sheets. Although the amyloid proteins have very different precursor structures, they can also undergo a structural transformation, perhaps along a similar reaction pathway, to a misfolded form that is the building block of the β-sheet helical protofilament.

De karakteristiske fibermønstrene førte til at amyloidosen kalles p-fibrillose (Glenner, 1980a, b) og fibrilproteinet til AD ble kalt p-protein før dets sekundære struktur var kjent (Glenner & Wong, 1984). Det karakteristiske kryss-p-diffraksjonsmønsteret sammen med fibrillutseende og fargeegenskaper, er nå de aksepterte diagnostiske kjennetegnene på amyloid, og foreslår at fibrillene, selv om disse er dannet fra ganske forskjellige proteinforløpere, deler en grad av strukturell likhet og omfatter en strukturell superfamilie, uavhengig av egenskapen til deres forløperproteiner (Sunde M, Serpell LC, Bartlam M, Fraser PE, Pepys MB, Blake CCFJ Mol Biol 1997 Oet 31; 273(3): 729-739). The characteristic fiber patterns led the amyloidosis to be called β-fibrillosis (Glenner, 1980a, b) and the fibril protein of AD was called β-protein before its secondary structure was known (Glenner & Wong, 1984). The characteristic cross-β diffraction pattern, together with fibril appearance and color characteristics, are now the accepted diagnostic hallmarks of amyloid, suggesting that the fibrils, although formed from quite different protein precursors, share a degree of structural similarity and comprise a structural superfamily, independent of the property of their precursor proteins (Sunde M, Serpell LC, Bartlam M, Fraser PE, Pepys MB, Blake CCFJ Mol Biol 1997 Oet 31; 273(3): 729-739).

En av de mest utbredte og velkjente sykdommene hvor amyloide avleiringer i sentralnervesystemet er foreslått å ha en sentral rolle i utviklingen av sykdom, er One of the most widespread and well-known diseases where amyloid deposits in the central nervous system are proposed to have a central role in the development of the disease is

AD. A.D.

AD A.D

Alzheimers sykdom (AD) er en irreversibel, progressiv hjernetilstand som opptrer gradvis og resulterer i hukommelsestap, atferds- og personlighetsforandringer, og en svekkelse av mentale evner. Disse tapene er relatert til hjernecelledød og nedbrytningen av forbindelsene mellom dem. Sykdomsforløpet varierer fra person til person og det gjør også hastigheten for tilbakegang. Gjennomsnittlig lever AD-pasienter i 8-10 år etter diagnosen, selv om sykdommen kan vare i inntil 20 år. Alzheimer's disease (AD) is an irreversible, progressive brain condition that occurs gradually and results in memory loss, behavioral and personality changes, and a decline in mental abilities. These losses are related to brain cell death and the breakdown of the connections between them. The course of the disease varies from person to person and so does the rate of decline. On average, AD patients live for 8-10 years after diagnosis, although the disease can last up to 20 years.

AD utvikler seg i stadier, fra tidlig, mild glemsomhet til alvorlig tap av mental funksjon. Dette tapet er kjent som demens. Hos de fleste mennesker med AD opptrer symptomene først etter 60 års alderen, men tidligere inntreden er ikke sjelden. De tidligste symptomene inkluderer ofte tap av korttidsminnet, feilaktig bedømmelsesevne og personlighetsforandringer. Mennesker med tidlige stadier av AD tenker ofte mindre klart og glemmer navn på familiemedlemmer og kjente objekter. Senere i sykdommen kan de glemme hvordan de skal utføre selv de enkleste oppgaver. Eventuelt taper mennesker med AD all resonnerende evne blir avhengige av andre mennesker for daglig omsorg. Til slutt blir sykdommen så svekkende at pasientene er sengeliggende og sannsynligvis utvikler andre lidelser og infeksjoner. Vanligvis dør mennesker med AD av lungebetennelse. AD develops in stages, from early, mild forgetfulness to severe loss of mental function. This loss is known as dementia. In most people with AD, symptoms first appear after the age of 60, but earlier onset is not rare. The earliest symptoms often include short-term memory loss, impaired judgment, and personality changes. People with early stages of AD often think less clearly and forget names of family members and familiar objects. Later in the illness, they may forget how to perform even the simplest tasks. Eventually, people with AD lose all reasoning ability and become dependent on other people for daily care. Eventually, the disease becomes so debilitating that patients are bedridden and likely to develop other ailments and infections. People with AD usually die from pneumonia.

Selv om risikoen for å utvikle AD øker med alderen, er ikke AD og demenssymptomer en del av normal aldring. AD og andre demenstilstander er forårsaket av sykdommer som påvirker hjernen. I normal aldring tapes ikke nerveceller i hjernen i større antall. I kontrast til dette, ødelegger AD tre nøkkelprosesser: Nervecellekommunikasjon, metabolisme og reparasjon. Denne ødeleggelsen forårsaker til slutt at mange nerveceller slutter å fungere, mister forbindelsen med andre nerveceller og dør. Although the risk of developing AD increases with age, AD and dementia symptoms are not part of normal aging. AD and other dementia conditions are caused by diseases that affect the brain. In normal ageing, nerve cells in the brain are not lost in greater numbers. In contrast, AD disrupts three key processes: Neuron cell communication, metabolism and repair. This destruction eventually causes many nerve cells to stop working, lose connection with other nerve cells, and die.

Først ødelegger AD nevroner i deler av hjernen som kontrollerer hukommelsen, spesielt i hippocampus og beslektede strukturer. Ettersom nerveceller i hippocampus slutter å fungere tilstrekkelig, svikter korttidshukommelsen og ofte reduseres en persons evne til å utføre enkle og kjente oppgaver. AD angriper også den cerebrale cortex, spesielt området som er ansvarlig for språk og resonnering. Omsider involveres mange andre områder av hjernen, alle disse hjerneområdene svinner (krymper), og AD-pasienten blir sengeliggende, inkontinent, totalt hjelpeløs og passiv i forhold til omverdenen (kilde: National Institute on Aging Progress Report on Alzheimers Disease, 1999). First, AD destroys neurons in parts of the brain that control memory, particularly in the hippocampus and related structures. As nerve cells in the hippocampus cease to function adequately, short-term memory fails and a person's ability to perform simple and familiar tasks is often reduced. AD also attacks the cerebral cortex, especially the area responsible for language and reasoning. Eventually, many other areas of the brain become involved, all these brain areas wither (shrink), and the AD patient becomes bedridden, incontinent, totally helpless and passive in relation to the outside world (source: National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999).

Virkningen av AD The impact of AD

AD er den vanligste årsaken til demens blant mennesker i alderen 65 år eller eldre. Den er et stort helseproblem på grunn av dens enorme påvirkning på individer, familier, helse- og omsorgssystemet og samfunnet som helhet. Forskere anslår at opp til 4 millioner mennesker lider for tiden av sykdommen, og den alminnelige utbredelsen dobles hvert 5. år etter 65 års alder. Det er også anslått at tilnærmingsvis 360000 nye tilfeller (forekomster) vil opptre hvert år, selv om dette antallet vil øke ettersom populasjonen eldes (Brookmeyer et al, 1998). AD is the most common cause of dementia among people aged 65 or older. It is a major health problem due to its enormous impact on individuals, families, the health and care system and society as a whole. Scientists estimate that up to 4 million people currently suffer from the disease, and the general prevalence doubles every 5 years after the age of 65. It is also estimated that approximately 360,000 new cases (incidences) will occur each year, although this number will increase as the population ages (Brookmeyer et al, 1998).

AD påfører samfunnet en tung økonomisk byrde. En nyere studie i USA beregnet den årlige kostnaden for omsorg av en AD-pasient til $18400 for en pasient med mild AD, $30096 for en pasient med moderat AD og $36132 for en pasient med alvorlig AD. De årlige nasjonale kostnadene for AD-pasientomsorg i USA er beregnet til litt over 50 milliarder dollar (Leon et al, 1998). AD imposes a heavy financial burden on society. A recent study in the United States calculated the annual cost of caring for an AD patient at $18,400 for a patient with mild AD, $30,096 for a patient with moderate AD, and $36,132 for a patient with severe AD. The annual national cost of AD patient care in the United States is estimated to be slightly over $50 billion (Leon et al, 1998).

Tilnærmingsvis 4 millioner amerikanere er 85 år eller eldre, og i de fleste industrialiserte land er denne aldersgruppen en av de raskest voksende segmenter av populasjonen. Det er anslått at denne gruppen vil være nær 8,5 millioner i år 2030 i USA; enkelte eksperter som studerer populasjons trender antar at antallet kan bli enda større. Ettersom flere og flere mennesker lever lengre, vil antallet mennesker som rammes av aldringssykdommer, inkludert AD, fortsette å vokse. For eksempel viser enkelte studier at nær halvparten av alle mennesker som er 85 år eller eldre har en eller annen form for demens. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimers Disease, 1999). Approximately 4 million Americans are 85 or older, and in most industrialized countries this age group is one of the fastest growing segments of the population. It is estimated that this group will be close to 8.5 million in the year 2030 in the United States; some experts who study population trends assume that the number could be even greater. As more and more people live longer, the number of people affected by diseases of aging, including AD, will continue to grow. For example, some studies show that almost half of all people who are 85 or older have some form of dementia. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999).

De viktigste kjennetegnene ved AD The most important characteristics of AD

To unormale strukturer i hjernen er kjennetegnende for AD: Amyloide plakk og nevrofibrillære floker ("neurofibrillary tangles", NFT). Plakk er tette, store uløselige avleiringer av protein og cellulært materiale på utsiden av og rundt hjernens nevroner. Floker er uløselige sammenfiltrede fibere som bygges opp på innsiden av nevroner. Two abnormal structures in the brain are characteristic of AD: Amyloid plaques and neurofibrillary tangles (NFT). Plaques are dense, large insoluble deposits of protein and cellular material on the outside of and around the brain's neurons. Tangles are insoluble tangled fibers that build up inside neurons.

Det finnes to typer av AD: Familiær AD (FAD) som følger et visst arvelighetsmønster, og sporadisk AD hvor det ikke kan ses noe åpenbart arvelig mønster. På grunn av forskjeller i alderen ved inntreden, beskrives AD videre som tidlig inntredende (opptrer i mennesker yngre enn 65 år gamle) eller sent inntredende (opptrer i de som er 65 år eller eldre). Tidlig inntredende AD er sjelden (omtrent 10% av tilfellene) og vanligvis påvirkes mennesker i fra 30 til 60-års alder. Noen former for tidlig inntredende AD er arvelig og opptrer i familier. Tidlig inntredende AD utvikles ofte raskere enn den mer vanlige sent inntredende formen. There are two types of AD: Familial AD (FAD) which follows a certain inheritance pattern, and sporadic AD where no obvious inheritance pattern can be seen. Because of differences in age at onset, AD is further described as early-onset (occurring in people younger than 65 years old) or late-onset (occurring in those 65 years or older). Early-onset AD is rare (about 10% of cases) and usually affects people in their 30s to 60s. Some forms of early-onset AD are hereditary and run in families. Early-onset AD often develops more quickly than the more common late-onset form.

Alle FAD som er kjent så langt har en tidlig inntreden, og så mange som 50% av FAD-tilfellene er nå kjent å være forårsaket av defekter i tre gener som er lokalisert på tre forskjellig kromosomer. Disse er mutasjoner i APP-genet på kromosom 21; mutasjoner i et gen på kromosom 14, kalt presenilin 1; og mutasjoner i et gen på kromosom 1, kalt presenilin 2. Det er imidlertid ennå ingen bevis for at noen av disse mutasjonene spiller en viktig rolle i den mer vanlige, sporadiske eller ikke-familiære formen av sent inntredende AD. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimers Disease, 1999). All FADs known so far have an early onset, and as many as 50% of FAD cases are now known to be caused by defects in three genes located on three different chromosomes. These are mutations in the APP gene on chromosome 21; mutations in a gene on chromosome 14 called presenilin 1; and mutations in a gene on chromosome 1 called presenilin 2. However, there is no evidence yet that any of these mutations play an important role in the more common, sporadic or non-familial form of late-onset AD. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999).

Amyloide plakk Amyloid plaques

I AD utvikles amyloide plakk først i områder av hjernen som anvendes for hukommelse og andre kognitive funksjoner. De består av store uløselige avleiringer av beta-amyloid (heretter kalt Ap) - et proteinfragment av et større protein kalt amyloid forløperprotein (APP, hvis aminosyresekvens er beskrevet i SEKV.ID. NR. 2) - blandet med deler av nevroner og med ikke-nerveceller slik som mikroglia og astrocytter. Det er ikke kjent hvorvidt amyloide plakk i seg selv utgjør hovedårsaken til AD eller hvorvidt de er et biprodukt av AD-prosessen. Endringer i APP-proteinet kan virkelig forårsake AD som vist i den arvelige formen av AD forårsaket av mutasjoner i APP-genet og Ap plakkdannelse synes å være nært assosiert med utviklingen av den humane sykdommen (Lippa CF. et al, 1998). In AD, amyloid plaques first develop in areas of the brain used for memory and other cognitive functions. They consist of large insoluble deposits of beta-amyloid (hereafter called Aβ) - a protein fragment of a larger protein called amyloid precursor protein (APP, whose amino acid sequence is described in SEQ ID NO: 2) - mixed with parts of neurons and with non - nerve cells such as microglia and astrocytes. It is not known whether amyloid plaques themselves constitute the main cause of AD or whether they are a by-product of the AD process. Changes in the APP protein can indeed cause AD as shown in the hereditary form of AD caused by mutations in the APP gene and Aβ plaque formation appears to be closely associated with the development of the human disease (Lippa CF. et al, 1998).

APP APP

APP er ett av flere proteiner som er assosiert med cellemembraner. Etter at det er fremstilt, blir APP forankret i nervecellenes membran, delvis på innsiden og delvis på utsiden av cellen. Nyere studier som anvender transgene mus viser at APP synes å spille en viktig rolle i veksten og overlevelsen av nevroner. Visse former og mengder av APP kan for eksempel beskytte nevroner mot både kort- og langtidsskade og kan gjøre skadde nevroner bedre i stand til å reparere seg selv og hjelpe deler av nevronenes vekst etter hjerneskade. APP is one of several proteins that are associated with cell membranes. After it has been produced, APP is anchored in the nerve cell's membrane, partly on the inside and partly on the outside of the cell. Recent studies using transgenic mice show that APP appears to play an important role in the growth and survival of neurons. Certain forms and amounts of APP can, for example, protect neurons against both short- and long-term damage and can make damaged neurons better able to repair themselves and help parts of the neurons' growth after brain damage.

Mens APP er forankret i cellemembranen, virker proteaser på spesifikke APP-seter og kløyver disse til proteinfragmenter. En protease kløyver APP og danner Ap, og en annen protease kløyver APP på midten av det amyloide fragmentet slik at Ap ikke dannes. Det dannede Ap er av to forskjellige lengder, en kortere 40 (eller 41) aminosyrer Ap som er relativt løselig og aggregerer langsomt, og en noe lengre, 42 aminosyrer "klebrig" Ap, som raskt danner uløselige klumper. Mens Ap dannes, er det ennå ikke kjent nøyaktig hvordan den beveges gjennom og rundt nerveceller. Det endelige stadiet av denne prosessen aggregerer det "klebrige" Ap til lange filamenter på utsiden av cellen og, sammen med fragmenter av døde og døende nevroner og mikroglia og astrocytter, dannes plakk som er karakteristisk for AD i hjernevev. While APP is anchored in the cell membrane, proteases act on specific APP sites and cleave these into protein fragments. One protease cleaves APP and forms Aβ, and another protease cleaves APP in the middle of the amyloid fragment so that Aβ is not formed. The formed Aβ is of two different lengths, a shorter 40 (or 41) amino acid Aβ which is relatively soluble and aggregates slowly, and a somewhat longer, 42 amino acid "sticky" Aβ, which rapidly forms insoluble clumps. While Ap is formed, it is not yet known exactly how it moves through and around nerve cells. The final stage of this process aggregates the "sticky" Aβ into long filaments on the outside of the cell and, together with fragments of dead and dying neurons and microglia and astrocytes, plaques characteristic of AD are formed in brain tissue.

Det eksisterer noe bevis for at mutasjonene i APP gjør det mer sannsynlig at Ap vil bli klippet ut av APP-forløperen, og følgelig forårsake at det dannes mer av enten totalt Ap eller forholdsvis mer av den "klebrige" formen. Det synes også som om mutasjoner i presenilingenene kan bidra til nedbrytningen av nevroner på i det minste to måter: Ved å modifisere Ap-produksjonen eller ved å utløse celledøden mer direkte. Andre forskere foreslår at mutert presenilin 1 og 2 kan være involvert i økningen av hastigheten for apoptose. There is some evidence that the mutations in APP make it more likely that Aβ will be excised from the APP precursor, thereby causing more of either total Aβ or relatively more of the "sticky" form to be formed. It also seems that mutations in the presenile genes can contribute to the breakdown of neurons in at least two ways: by modifying Aβ production or by triggering cell death more directly. Other researchers suggest that mutated presenilin 1 and 2 may be involved in increasing the rate of apoptosis.

Det forventes også at mer og mer plakk dannes og fyller mer og mer av hjernen ettersom sykdommen utvikler seg. Studier antyder at det kan være at Ap aggregerer og disaggregerer samtidig, i en slags dynamisk likevekt. Dette gir et håp om at det kan være mulig å bryte ned plakk selv etter at de er annet. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimers Disease, 1999). It is also expected that more and more plaques form and fill more and more of the brain as the disease progresses. Studies suggest that it may be that Ap aggregates and disaggregates at the same time, in a kind of dynamic equilibrium. This gives hope that it may be possible to break down plaques even after they are different. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999).

Det er antatt at Ap er toksisk for nevroner. I vevskulturstudier har forskere observert en økning i død av hippocampale nevronceller fremstilt for å overuttrykke muterte former av humant APP sammenlignet med nevroner som overuttrykker normalt humant APP (Luo et al, 1999). It is believed that Ap is toxic to neurons. In tissue culture studies, researchers have observed an increase in death of hippocampal neuronal cells engineered to overexpress mutated forms of human APP compared to neurons overexpressing normal human APP (Luo et al, 1999).

Videre har overekspresjon eller ekspresjonen av modifiserte former av Ap-proteinet i dyremodeller vist å indusere Alzheimerslignende symptomer (Hsiao K. et al, 1998). Furthermore, overexpression or the expression of modified forms of the Aβ protein in animal models has been shown to induce Alzheimer-like symptoms (Hsiao K. et al, 1998).

Gitt at økt Ap-dannelse, dets aggregering til plakk og resulterende nevrotoksitet kan føre til AD, er det av terapeutisk interesse å undersøke betingelser hvorunder Ap-aggregering til plakk kan gjøres tregere og til og med blokkeres. Given that increased Aβ formation, its aggregation into plaques and resulting neurotoxicity can lead to AD, it is of therapeutic interest to investigate conditions under which Aβ aggregation into plaques can be slowed and even blocked.

Preseniliner Presenilins

Mutasjoner i presenilin-1 (S-180) står for nesten 50% av alle tilfeller av tidlig inntredende familiær AD (FAD). Rundt 30 mutasjoner er blitt identifisert som gir opphav til AD. Inntreden av AD varierer med mutasjonene. Mutasjoner i presenilin- 2 står for en mye mindre del av FAD-tilfellene, men er fortsatt en signifikant faktor. Det er ikke kjent hvorvidt presenilinet er involvert i sporadisk ikke-familiær AD. Funksjonen av presenilin er ikke kjent, men de synes å være involvert i prosesseringen av APP, noe som gir Ap-42 (den lengre og mer klebrige formen av peptidet, SEKV.ID. NR. 2, restene 673-714), ettersom AD-pasienter med presenilinmutasjoner har økte nivåer av dette peptidet. Det er uklart hvorvidt presenilinene også spiller en rolle i å forårsake dannelse av NFTer. Noen foreslår at preseniliner også kan ha en mer direkte rolle i nedbrytningen av nevroner og nervedød. Presenilin-1 er lokalisert ved kromosom 14, mens presenilin-2 er bundet til kromosom 1. Dersom en person bærer en mutert versjon av kun ett av disse genene, vil han eller hun nesten helt sikkert utvikle tidlig inntredende AD. Mutations in presenilin-1 (S-180) account for almost 50% of all cases of early-onset familial AD (FAD). Around 30 mutations have been identified that give rise to AD. The onset of AD varies with the mutations. Mutations in presenilin-2 account for a much smaller proportion of FAD cases, but are still a significant factor. It is not known whether presenilin is involved in sporadic non-familial AD. The function of presenilin is not known, but they appear to be involved in the processing of APP, yielding Ap-42 (the longer and stickier form of the peptide, SEQ ID NO: 2, residues 673-714), as AD -patients with presenilin mutations have increased levels of this peptide. It is unclear whether the presenilins also play a role in causing the formation of NFTs. Some suggest that presenilins may also have a more direct role in the breakdown of neurons and nerve death. Presenilin-1 is located on chromosome 14, while presenilin-2 is linked to chromosome 1. If a person carries a mutated version of only one of these genes, he or she will almost certainly develop early-onset AD.

Det er noe usikkert hvorvidt presenilin-1 er identisk med den hypotetiske gammasekretasen som er involvert i prosesseringen av APP (Naruse et al., 1998). It is somewhat uncertain whether presenilin-1 is identical to the hypothetical gamma-secretase involved in the processing of APP (Naruse et al., 1998).

Apolipoprotein E Apolipoprotein E

Apolipoprotein E er vanligvis assosiert med kolesterol, men finnes også i plakk og floker i AD-hjerner. Mens allelene 1-3 ikke synes å være involvert i AD, er det en signifikant korrelasjon mellom nærværet av APOE-e4-allelet og utviklingen av sen AD (Strittmatter et al., 1993). Det er imidlertid en risikofaktor og ikke en direkte årsak, hvilket er tilfellet for presenilinet og APP-mutasjonene og det er ikke begrenset til familiær AD. Apolipoprotein E is usually associated with cholesterol, but is also found in plaques and tangles in AD brains. While alleles 1-3 do not appear to be involved in AD, there is a significant correlation between the presence of the APOE-e4 allele and the development of late-onset AD (Strittmatter et al., 1993). However, it is a risk factor and not a direct cause, which is the case for the presenilin and APP mutations and it is not limited to familial AD.

Måtene som APOE e4-proteinet øker sannsynligheten for å utvikle AD er ikke med sikkerhet kjent, men en mulig teori er at det letter Ap-oppbygging og at dette bidrar til å senke alderen for inntreden av AD, eller nærværet eller fraværet av spesifikke APOE-alleler kan påvirke den måten som nevronene reagerer på skaden på (Buttini et al., 1999). The ways in which the APOE e4 protein increases the likelihood of developing AD is not known with certainty, but one possible theory is that it facilitates Aβ build-up and that this helps to lower the age of onset of AD, or the presence or absence of specific APOE alleles can affect the way neurons respond to damage (Buttini et al., 1999).

Apo Al har også blitt kjent for å være amyloidogent. Intakt apo Al kan i seg selv danne amyloidlignende fibriller irt vitro som er kongorødt-positive (Am J Pathol 147 (2): 238-244 (Aug 1995), Wisniewski T, Golabek AA, Kida E, Wisniewski KE, Frangione B). Apo Al has also been known to be amyloidogenic. Intact apo Al can itself form amyloid-like fibrils in vitro which are Congo red-positive (Am J Pathol 147 (2): 238-244 (Aug 1995), Wisniewski T, Golabek AA, Kida E, Wisniewski KE, Frangione B).

Det synes å være enkelte motstridende resultater som indikerer at det er en positiv virkning av APOE-e4-allelet i reduksjonen av symptomer på mentalt tap sammenlignet med andre alleler (Stern, Brandt, 1997, Annals of Neurology 41). There seem to be some conflicting results indicating that there is a positive effect of the APOE-e4 allele in the reduction of symptoms of mental loss compared to other alleles (Stern, Brandt, 1997, Annals of Neurology 41).

Nevrofibrillære floker Neurofibrillary tangles

Det andre kjennetegnet på AD består av unormale samlinger av tvunnede tråder funnet på innsiden av nerveceller. Hovedkomponenten er floker i form av et protein kalt tau (x). I sentralnervesystemet er tauproteiner best kjent for sin evne til å binde og hjelpe til med å stabilisere mikrotubuler som en bestanddel av cellenes indre støttestruktur eller skjelett. Imidlertid endres tau i AD kjemisk og dette endrede tau kan ikke lenger stabilisere mikrotubuler og forårsaker at de brytes ned. Denne kollapsen av transportsystemet kan først resultere i dårlig fungerende kommunikasjon mellom nerveceller og kan senere føre til nervedød. The other hallmark of AD consists of abnormal collections of twisted filaments found on the inside of nerve cells. The main component is tangles in the form of a protein called tau (x). In the central nervous system, tau proteins are best known for their ability to bind and help stabilize microtubules as a component of the cell's internal support structure or skeleton. However, tau in AD is chemically altered and this altered tau can no longer stabilize microtubules and causes them to break down. This collapse of the transport system can initially result in poorly functioning communication between nerve cells and can later lead to nerve death.

I AD tvinner kjemisk endret tau seg til parede spiralformede filamenter - to tråder av tau som er tvunnet rundt hverandre. Disse filamentene er hovedsubstansen funnet i nevrofibrillære floker. I en nyere studie fant forskere nevrofibrillære endringer i færre enn 6% av nervene i en spesifikk del av hippocampus i friske hjerner, i mer enn 43% av disse nervene hos mennesker som døde med alvorlig AD. Når tapet av nerver ble studert, ble en lignende progresjon funnet. Bevis av denne typen støtter tanken om at dannelsen av floker og tapet av nevroner utvikles sammen i løpet av AD-forløpet. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimers Disease, 1999). In AD, chemically altered rope twists into paired helical filaments - two strands of rope twisted around each other. These filaments are the main substance found in neurofibrillary tangles. In a recent study, researchers found neurofibrillary changes in fewer than 6% of the nerves in a specific part of the hippocampus in healthy brains, in more than 43% of those nerves in people who died with severe AD. When the loss of nerves was studied, a similar progression was found. Evidence of this kind supports the idea that the formation of tangles and the loss of neurons develop together during the course of AD. (National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999).

Tauopatier og floker Tauopathies and tangles

Flere nevrodegenererende sykdommer, ved siden av AD, er kjennetegnet ved aggregeringen av tau i uløselige filamenter i nevroner og glia, noe som fører til funksjonssvikt og død. Svært nylig fant flere forskergrupper som studerte familier med flere arvelige demenser andre enn AD, den første mutasjonen i taugenet på kromosom 17 (Clark et al, 1998; Hutton et al, 1998; Poorkaj et al, 1998; Spillantini et al, 1998). I disse familiene forårsaket mutasjoner i taugenet nervecelledød og demens. Disse lidelsene som deler noen av kjennetegnene med AD, men som er forskjellige i flere viktige aspekter, kalles samlet for "frontotemporal demens og parkinsonisme bundet til kromosom 17" (FTDP-17). Disse er sykdommer slik som Parkinsons sykdom, enkelte former for amyotrof lateral sklerose (ALS), kortikobasal degenerering, progressiv supranukleær lammelse ("palsy") og Picks sykdom og alle er kjennetegnet ved unormal aggregering av tau-protein. Several neurodegenerative diseases, besides AD, are characterized by the aggregation of tau into insoluble filaments in neurons and glia, leading to dysfunction and death. Very recently, several research groups studying families with multiple hereditary dementias other than AD found the first mutation in the tau gene on chromosome 17 (Clark et al, 1998; Hutton et al, 1998; Poorkaj et al, 1998; Spillantini et al, 1998). In these families, mutations in the tau gene caused nerve cell death and dementia. These disorders, which share some of the characteristics with AD but differ in several important aspects, are collectively called "frontotemporal dementia and parkinsonism linked to chromosome 17" (FTDP-17). These are diseases such as Parkinson's disease, some forms of amyotrophic lateral sclerosis (ALS), corticobasal degeneration, progressive supranuclear palsy ("palsy") and Pick's disease and all are characterized by abnormal aggregation of tau protein.

Andre AD-lignende nevrologiske sykdommer. Other AD-like neurological diseases.

Det finnes viktige paralleller mellom AD og andre nevrologiske sykdommer inkludert prionsykdommer (slik som kuru, Creutzfeld-Jacob sykdom og storfe spongiform encefalitt), Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom og frontotemporal demens. Alle involverer avleiring av unormale proteiner i hjernen. AD og prionsykdommer forårsaker demens og død og begge er assosiert med dannelsen av uløselige amyloide fibriller, men fra membranproteiner som er forskjellige fra hverandre. There are important parallels between AD and other neurological diseases including prion diseases (such as kuru, Creutzfeld-Jacob disease and bovine spongiform encephalitis), Parkinson's disease, Huntington's disease and frontotemporal dementia. All involve the deposition of abnormal proteins in the brain. AD and prion diseases cause dementia and death and both are associated with the formation of insoluble amyloid fibrils, but from membrane proteins that are different from each other.

Forskere som studerer Parkinsons sykdom, den andre mest kjente nevrodegenererende sykdommen etter AD, oppdaget det første genet forbundet med sykdommen. Dette genet koder for et protein som kalles synuklein som interessant nok er funnet i de amyloide plakkene i AD-pasienters hjerner (Lavedan C, 1998, Genome Res. 8(9): 871-80). Forskere har også oppdaget at genetiske defekter i Huntingtons sykdom, andre progressive nevrodegenererende sykdommer som forårsaker demens, forårsaker at Huntingtonproteinet dannes i uløselige fibriller som ligner veldig Ap-fibrillene i AD og proteinfibrillene i prionsykdom (Scherzinger E, et al, 1999, PNAS U.S.A. 96(8): 4604-9). Researchers studying Parkinson's disease, the second best-known neurodegenerative disease after AD, discovered the first gene associated with the disease. This gene codes for a protein called synuclein which, interestingly enough, has been found in the amyloid plaques in the brains of AD patients (Lavedan C, 1998, Genome Res. 8(9): 871-80). Researchers have also discovered that genetic defects in Huntington's disease, another progressive neurodegenerative disease that causes dementia, cause the Huntington protein to form into insoluble fibrils that closely resemble the Aβ fibrils in AD and the protein fibrils in prion disease (Scherzinger E, et al, 1999, PNAS U.S.A. 96 (8): 4604-9).

Forskere har også oppdaget et nytt gen som, når det er mutert, er ansvarlig for familiær britisk demens (FBD), en sjelden arvelig sykdom som forårsaker alvorlige bevegelseslidelser og progressiv demens tilsvarende den som kan ses i AD. I en biokjemisk analyse av de amyloide fibrillene funnet i FBD-plakk, ble et unikt peptid kalt AB ri funnet (Vidal et al, 1999). En mutasjon ved et spesifikt punkt langs dette genet resulterte i fremstillingen av et lengre enn normalt Bri-protein. ABri-peptidet som klippes fra den muterte enden av Bri-proteinet, avleires som amyloide fibriller. Disse plakkene er antatt å føre til den nervedysfunksjon og demens som kjennetegner FBD. Researchers have also discovered a new gene that, when mutated, is responsible for familial British dementia (FBD), a rare inherited disease that causes severe movement disorders and progressive dementia similar to that seen in AD. In a biochemical analysis of the amyloid fibrils found in FBD plaques, a unique peptide called AB ri was found (Vidal et al, 1999). A mutation at a specific point along this gene resulted in the production of a longer than normal Bri protein. The ABri peptide that is cleaved from the mutated end of the Bri protein is deposited as amyloid fibrils. These plaques are thought to lead to the nerve dysfunction and dementia that characterize FBD.

Immunisering med Ap. Immunization with Ap.

Immunsystemet vil normalt ta del i fjerningen av fremmed protein og proteinaktige partikler i organismen, men avleiringen som er assosiert med de ovenfor nevnte sykdommene består hovedsakelig av egen-proteiner, og gjør derfor immunsystemets rolle i kontrollen av disse sykdommene mindre åpenbar. Videre er avleiringene lokalisert i et område (CNS) som normalt er atskilt fra immunsystemet, og begge faktum antyder at enhver vaksine eller immunterapeutisk tilnærming ikke vil være vellykket. The immune system will normally take part in the removal of foreign protein and proteinaceous particles in the organism, but the deposits associated with the above-mentioned diseases consist mainly of self-proteins, and therefore make the role of the immune system in the control of these diseases less obvious. Furthermore, the deposits are located in an area (CNS) that is normally separate from the immune system, and both facts suggest that any vaccine or immunotherapeutic approach will not be successful.

Ikke desto mindre har forskere nylig forsøkt å immunisere mus med en vaksine som er sammensatt av heterologt humant Ap og en forbindelse som er kjent for å stimulere immunsystemet (Schenk et al, 1999 og WO 99/27944). Vaksinen ble testet i en spesifikk transgen musemodell av AD med et humant mutert gen av APP innsatt i musens DNA. Musen fremstilte det modifiserte APP-proteinet og utviklet amyloide plakk ettersom de ble eldre. Denne musemodellen ble anvendt for å teste hvorvidt vaksinering mot det modifiserte transgenet humane APP hadde en virkning på oppbygging av plakk. I et første eksperiment ble en gruppe transgene mus gitt månedlige injeksjoner av vaksinen, som startet ved 6 ukers alder og sluttet ved 11 måneders alder. En andre gruppe transgene mus mottok ingen injeksjoner og tjente som en kontrollgruppe. Ved 13 måneders alder hadde musene i kontrollgruppen plakk som dekket 2-6% av hjernene deres. I motsetning til dette, hadde de immuniserte musene så å si ikke noe plakk. Nevertheless, researchers have recently attempted to immunize mice with a vaccine composed of heterologous human Aβ and a compound known to stimulate the immune system (Schenk et al, 1999 and WO 99/27944). The vaccine was tested in a specific transgenic mouse model of AD with a human mutated gene of APP inserted into the mouse's DNA. The mice produced the modified APP protein and developed amyloid plaques as they aged. This mouse model was used to test whether vaccination against the modified transgene human APP had an effect on plaque build-up. In a first experiment, a group of transgenic mice were given monthly injections of the vaccine, starting at 6 weeks of age and ending at 11 months of age. A second group of transgenic mice received no injections and served as a control group. At 13 months of age, the mice in the control group had plaques covering 2-6% of their brains. In contrast, the immunized mice had virtually no plaque.

I et andre eksperiment begynte forskerne injeksjonene ved 11 måneders alder når noe plakk allerede var utviklet. I løpet av en 7 måneders periode hadde de transgene kontrollmusene en 17 gangers økning i mengden av plakk i hjernene, mens de som mottok vaksinen hadde en 99% reduksjon sammenlignet med 18 måneder gamle transgene kontrollmus. I enkelte mus, synes noen av de på forhånd eksisterende plakkavleiringene å ha blitt fjernet ved hjelp av behandlingen. Det ble også funnet at annen plakkassosiert skade slik som betennelse og unormale nervecelleprosesser avtok som et resultat av immuniseringen. In a second experiment, the researchers began the injections at 11 months of age when some plaque had already developed. Over a 7-month period, the transgenic control mice had a 17-fold increase in the amount of plaque in their brains, while those receiving the vaccine had a 99% reduction compared to 18-month-old transgenic control mice. In some mice, some of the pre-existing plaque deposits appear to have been removed by the treatment. It was also found that other plaque-associated damage such as inflammation and abnormal nerve cell processes decreased as a result of the immunization.

De ovenfor angitte resultatene er således en preliminær studie i mus og forskere trenger for eksempel å finne ut hvorvidt vaksinerte mus forblir friske i forhold til andre aspekter og hvorvidt hukommelsen til de vaksinerte musene forblir normal. Fordi musemodellen ikke er en fullstendig representasjon av AD (dyrene utvikler ikke nevrofibrillære floker, ei heller dør mange av deres nerver), er ytterligere studier nødvendig for videre å bestemme hvorvidt mennesker har lignende eller forskjellig reaksjoner i forhold til mus. Et annet aspekt som betraktes er at fremgangsmåten kanskje kan "helbrede" amyloid avleiring, men ikke stopper utviklingen av demens. The results stated above are thus a preliminary study in mice and researchers need to find out, for example, whether vaccinated mice remain healthy in relation to other aspects and whether the memory of the vaccinated mice remains normal. Because the mouse model is not a complete representation of AD (the animals do not develop neurofibrillary tangles, nor do many of their nerves die), further studies are needed to further determine whether humans have similar or different responses compared to mice. Another aspect that is considered is that the procedure may be able to "cure" amyloid deposition, but not stop the development of dementia.

Tekniske aspekter kan også tilveiebringe store utfordringer. For eksempel er det usannsynlig at det i det hele tatt er mulig å anvende denne teknologien og danne en vaksine som gjør det mulig at mennesker frembringer antistoffer mot sine egne proteiner. Flere sikkerhets- og effektivitets aspekter må derfor løses før noen tester på mennesker kan vurderes. Technical aspects can also provide major challenges. For example, it is unlikely that it is even possible to apply this technology and create a vaccine that enables humans to produce antibodies against their own proteins. Several safety and effectiveness aspects must therefore be resolved before any tests on humans can be considered.

Arbeidet til Schenk et al. viser følgelig at dersom det var mulig å danne en sterk immunrespons mot sine egne proteiner i proteinaktige avleiringer i sentralnervesystemet slik som plakkene dannet i AD, er det mulig å både forebygge dannelsen av avleiringene og også mulig å fjerne allerede dannede plakk. The work of Schenk et al. consequently shows that if it were possible to form a strong immune response against one's own proteins in proteinaceous deposits in the central nervous system such as the plaques formed in AD, it is possible to both prevent the formation of the deposits and also possible to remove already formed plaques.

Kliniske studier som anvender de ovenfor nevnte Ap-vaksinene har nylig blitt avsluttet som følge av bivirkninger. Et antall vaksinerte individer utviklet kronisk encefalitt som kan skyldes en ukontrollert autoimmunitet mot Ap i sentralnervesystemet. Clinical studies using the above-mentioned Ap vaccines have recently been terminated as a result of side effects. A number of vaccinated individuals developed chronic encephalitis which may be due to an uncontrolled autoimmunity against Ap in the central nervous system.

I den internasjonale patentsøknaden WO93/15760 beskrives et todelt immunogent bærerkonstrukt som er angitt å forsterke virkningen av aktiv immunisering i dyr og mennesker. Nærmere bestemt beskrives et todelt immunogent konstrukt omfattende i det minste en primærbærer omfattende et molekyl som har en molekylvekt større enn 70 KD, og i det minste en sekundær bærer som omfatter et T-avhengig antigen konjugert til den primær bærer. Som eksempler på den primære bærere angis dekstran, fikoll, polyacrylamid, mikrobielle polysakkarider, og kombinasjoner derav. Som eksempel på sekundær bærer angis proteiner av virale, bakterielle, parasitt-, animalske og fungale proteiner. In the international patent application WO93/15760, a two-part immunogenic carrier construct is described which is indicated to enhance the effect of active immunization in animals and humans. More specifically, a two-part immunogenic construct is described comprising at least one primary carrier comprising a molecule having a molecular weight greater than 70 KD, and at least one secondary carrier comprising a T-dependent antigen conjugated to the primary carrier. Examples of the primary carriers include dextran, ficoll, polyacrylamide, microbial polysaccharides, and combinations thereof. Examples of secondary carriers include viral, bacterial, parasitic, animal and fungal proteins.

I den internasjonale patentsøknaden WO93/23076 beskrives anvendelsen av konjugater anvendelig for induksjon av immunsystemet for produksjon av immunglobuliner som kan fungere som alternative reseptorer for en bestemt ligand, der konjugatet har en molekylvekt på minst 100 000 D og omfatter minst 20 antigene epitoper. Det er angitt at liganden f eks kan være et opiat, et benzodiazepin, et fencyclidin, kokain eller nicotin, et hormon, eller en vekstfaktor. In the international patent application WO93/23076, the use of conjugates applicable to the induction of the immune system for the production of immunoglobulins which can function as alternative receptors for a specific ligand is described, where the conjugate has a molecular weight of at least 100,000 D and comprises at least 20 antigenic epitopes. It is stated that the ligand can, for example, be an opiate, a benzodiazepine, a phencyclidine, cocaine or nicotine, a hormone, or a growth factor.

FORMÅL VED OPPFINNELSEN OBJECTIVES OF THE INVENTION

Formålet ved den foreliggende oppfinnelsen er å tilveiebringe nye terapier mot tilstander som er kjennetegnet ved avleiring av amyloid slik som AD. Et ytterligere formål er å utvikle en autovaksine mot amyloid for å oppnå en ny behandling for AD og for andre patologiske tilstander som involverer amyloid avleiring. The purpose of the present invention is to provide new therapies against conditions characterized by the deposition of amyloid, such as AD. A further aim is to develop an autovaccine against amyloid to achieve a new treatment for AD and for other pathological conditions involving amyloid deposition.

SAMMENDRAG AV OPPFINNELSEN SUMMARY OF THE INVENTION

Beskrevet heri er anvendelsen av en autovaksineringsteknologi for å danne sterke immunresponser mot ellers ikke-immunogent APP og Ap. Det beskrives også fremstillingen av slike vaksiner for forebyggingen, mulig helbredelse eller lindring av symptomene på slike sykdommer som er assosiert med amyloide avleiringer. Described herein is the application of an autovaccination technology to generate strong immune responses against otherwise non-immunogenic APP and Ap. It also describes the preparation of such vaccines for the prevention, possible cure or alleviation of the symptoms of such diseases which are associated with amyloid deposits.

I dens bredeste og mest generelle betydning angår følgelig den foreliggende oppfinnelsen en farmasøytisk sammensetning inneholdende et immunogen som induserer produksjon av antistoff mot dyrets autologe APP eller Ap, hvori immunogenet inkorporerer Accordingly, in its broadest and most general sense, the present invention relates to a pharmaceutical composition containing an immunogen which induces the production of antibody against the animal's autologous APP or Aβ, in which the immunogen incorporates

a) en polyaminosyre som består av en polyaminosyre valgt fra gruppen bestående av: - aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2 Ap, - aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, - aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, a) a polyamino acid consisting of a polyamino acid selected from the group consisting of: - amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2 Ap, - amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, - amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap,

hvori alle aminosyresekvensene er angitt i retning fra N- til C-terminale ende, eller b) er et konjugat som omfatter en polyhydroksypolymerryggrad hvortil det separat er bundet en polyaminosyre som definert i a); eller in which all the amino acid sequences are indicated in the direction from the N- to the C-terminal end, or b) is a conjugate comprising a polyhydroxy polymer backbone to which a polyamino acid as defined in a) is separately attached; or

c) er en nukleinsyre som koder for polyaminosyren som definert i a); eller c) is a nucleic acid encoding the polyamino acid as defined in a); or

d) er en ikke-patogen mikroorganisme eller virus som bærer et nukleinsyrefragment som koder for og uttrykker polyaminosyren som definert d) is a non-pathogenic microorganism or virus carrying a nucleic acid fragment that encodes and expresses the polyamino acid as defined

i a), in a),

for anvendelse i behandling, forebygging eller lindring av Alzheimers sykdom eller andre sykdommer kjennetegnet ved amyloid avleiring. for use in the treatment, prevention or alleviation of Alzheimer's disease or other diseases characterized by amyloid deposition.

De foreliggende søkerne har tidligere innlevert en internasjonal patentsøknad rettet mot sikre vaksineringsstrategier mot amyloidogene polypeptider slik som APP og Ap, jfr. WO 01/62284. Denne søknaden inneholder ikke detaljer angående de ovenfor nevnte anvendelige analogene av APP og Ap. The present applicants have previously submitted an international patent application aimed at safe vaccination strategies against amyloidogenic polypeptides such as APP and Ap, cf. WO 01/62284. This application does not contain details regarding the above-mentioned applicable analogues of APP and Ap.

Oppfinnelsen angår også analoger av APP og Ap så vel som nukleinsyrefragmenter som koder for et undersett av disse. Også immunogene sammensetninger som omfatter analogene eller nukleinsyrefragmentene er en del av oppfinnelsen. The invention also relates to analogues of APP and Aβ as well as nucleic acid fragments encoding a subset of these. Immunogenic compositions comprising the analogues or nucleic acid fragments are also part of the invention.

FIGURER FIGURES

Figur 1: Skjematisk bilde av Autovac-varianter utledet fra det amyloide forløperproteinet med det formål å danne antistoffresponser mot Ap-proteinet Ap-43 (eller C-100). APP er vist skjematisk ved toppen av figuren og de gjenværende skjematiske konstruktene viser at modellepitopene P2 og P30 er substituert eller innsatt i forskjellige trunkeringer av APP. I figuren indikerer det svarte mønsteret APP-signalsekvensen, toveis kryssmønster er den ekstracellulære delen av APP, mørkt vertikalt mønster er det transmembrane domenet av APP, lyse vertikale mønstre er det intracellulære domenet av APP, grovt kryssmønster indikerer P30-epitopen og fint kryssmønster indikerer P2-epitopen. Fullengdeboksen indikerer Ap-42/43 og fullinjeboksen og boksen med stiplet linje indikerer til sammen C-100. "Abeta" angir Ap. Figur 2: Skjematisk bilde av en utførelsesform av syntesen av generelt anvendelige immunogene konjugater. Peptid A (enhver antigensekvens, for eksempel en Ap-sekvens beskrevet heri) og peptid B (en aminosyresekvens inkludert en fremmed T-hjelpeepitop) syntetiseres og blandes. Etter at de er brakt i kontakt med en egnet aktivert polyhydroksypolymer, bindes peptidene A og B via aktiverings gruppen i et forhold som tilsvarer det innledende forholdet mellom disse to forbindelsene i peptidblandingen. Kfr eksempel 4 for detaljer. Figure 1: Schematic image of Autovac variants derived from the amyloid precursor protein for the purpose of generating antibody responses against the Ap protein Ap-43 (or C-100). APP is shown schematically at the top of the figure and the remaining schematic constructs show that the model epitopes P2 and P30 are substituted or inserted into different truncations of APP. In the figure, the black pattern indicates the APP signal sequence, bidirectional cross pattern is the extracellular part of APP, dark vertical pattern is the transmembrane domain of APP, light vertical pattern is the intracellular domain of APP, coarse cross pattern indicates the P30 epitope and fine cross pattern indicates P2 -epitope. The full-length box indicates Ap-42/43 and the full-line box and dashed-line box together indicate C-100. "Abeta" denotes Ap. Figure 2: Schematic image of an embodiment of the synthesis of generally applicable immunogenic conjugates. Peptide A (any antigenic sequence, such as an Aβ sequence described herein) and peptide B (an amino acid sequence including a foreign T-helper epitope) are synthesized and mixed. After they have been brought into contact with a suitable activated polyhydroxy polymer, the peptides A and B are bound via the activation group in a ratio corresponding to the initial ratio between these two compounds in the peptide mixture. See example 4 for details.

DETALJERT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN DETAILED DESCRIPTION OF THE INVENTION

Definisjoner Definitions

I det følgende vil et antall uttrykk anvendt i den foreliggende beskrivelsen og krav defineres og forklares i detalj for å klargjøre grensene av oppfinnelsen. In the following, a number of expressions used in the present description and claims will be defined and explained in detail to clarify the limits of the invention.

Uttrykkene "amyloid" og "amyloid protein" som anvendes om hverandre heri, betegner en klasse av proteinaktige uforgrenede fibriller av ubestemmelig lengde. Amyloide fibriller viser karakteristisk farging med kongorødt og deler kryss-p-struktur hvori polypeptidkjeden er organisert i p-plater. Amyloid er generelt utledet fra amyloidogene proteiner som har svært forskjellige forløperstrukturer, men som alle kan gjennomgå en strukturell omdanning til en galt foldet form som er byggesteinen i p-plate spiralprotofilamentet. Normalt varierer diameteren til de amyloide fibrillene mellom omtrent 70 til omtrent 120 Å. The terms "amyloid" and "amyloid protein" used interchangeably herein denote a class of proteinaceous unbranched fibrils of indeterminate length. Amyloid fibrils show characteristic staining with Congo red and share a cross-β structure in which the polypeptide chain is organized into β-sheets. Amyloid is generally derived from amyloidogenic proteins that have very different precursor structures, but all of which can undergo a structural transformation into a misfolded form that is the building block of the β-sheet helical protofilament. Normally, the diameter of the amyloid fibrils ranges from about 70 to about 120 Å.

Uttrykket "amyloidogent protein" er ment å betegne et polypeptid som er involvert i dannelsen av amyloide avleiringer, enten som en del av avleiringene som sådan eller ved å være en del av den biosyntetiske reaksjonsveien som fører til dannelsen av avleiringene. Eksempler på amyloidogene proteiner er derfor APP og Ap, men også proteiner som er involvert i metabolismen til disse kan være amyloidogene proteiner. The term "amyloidogenic protein" is intended to denote a polypeptide involved in the formation of amyloid deposits, either as part of the deposits as such or by being part of the biosynthetic pathway leading to the formation of the deposits. Examples of amyloidogenic proteins are therefore APP and Ap, but also proteins that are involved in the metabolism of these can be amyloidogenic proteins.

Et "amyloid polypeptid" er heri ment å betegne polypeptider som omfatter aminosyresekvensen til de ovenfor diskuterte amyloidogene proteinene utledet fra mennesker eller fra andre pattedyr (eller forkortede varianter derav som deler en vesentlig mengde av B-celleepitoper med et intakt amyloidogent protein) - et amyloidogent polypeptid kan derfor for eksempel omfatte vesentlige deler av en forløper for det amyloidogene polypeptidet (i tilfellet av Ap kan et mulig amyloid polypeptid være APP-utledet). Også uglykosylerte former av amyloidogene polypeptider som er fremstilt i prokaryote systemer er inkludert innenfor rammene av uttrykket, og det er også former med ulike glykosyleringsmønstre som følge av for eksempel anvendelsen av gjær eller andre eukaryote ekspresjonssystemer som ikke stammer fra pattedyr. Det bør imidlertid bemerkes at når uttrykket "et amyloidogent polypeptid" anvendes, er det ment at det aktuelle polypeptidet normalt er ikke-immunogent når det presenteres for dyret som behandles. Med andre ord er det amyloidogene polypeptidet et eget protein eller en analog av et slikt eget protein som normalt ikke gir opphav til en immunrespons mot det aktuelle amyloidogene polypeptidet i dyret. An "amyloid polypeptide" is intended herein to denote polypeptides comprising the amino acid sequence of the above-discussed amyloidogenic proteins derived from humans or from other mammals (or truncated variants thereof that share a substantial amount of B-cell epitopes with an intact amyloidogenic protein) - an amyloidogenic polypeptide may therefore, for example, comprise substantial parts of a precursor for the amyloidogenic polypeptide (in the case of Aβ, a possible amyloid polypeptide may be APP-derived). Unglycosylated forms of amyloidogenic polypeptides produced in prokaryotic systems are also included within the scope of expression, and there are also forms with different glycosylation patterns as a result of, for example, the use of yeast or other eukaryotic expression systems that do not originate from mammals. However, it should be noted that when the term "an amyloidogenic polypeptide" is used, it is intended that the polypeptide in question is normally non-immunogenic when presented to the animal being treated. In other words, the amyloidogenic polypeptide is a separate protein or an analogue of such a separate protein which normally does not give rise to an immune response against the relevant amyloidogenic polypeptide in the animal.

En "analog" er et APP- eller Ap-utledet molekyl som inkorporerer en eller flere endringer i sin molekylære struktur. En slik endring kan for eksempel være i form av en fusjon av APP- eller Ap-polyaminosyrer til en egnet fusjonspartner (det vil si en endring i den primære strukturen som eksklusivt involverer C- og/eller N- endetilsetninger av aminosyrerester) og/eller det kan være i form av innsettinger og/eller delesjoner og/eller substitusjoner i polypeptidets aminosyresekvens. Også omfattet av uttrykket er derivatiserte APP- og Ap-utledede molekyler, jfr. diskusjonen nedenfor vedrørende modifikasjoner av APP eller Ap. I noen tilfeller kan analogen konstrueres slik at den i mindre grad er i stand til, eller til og med ikke kan, fremkalle antistoffer mot det eller de normale forløperproteinene av amyloidet, og dermed unngå uønsket innblanding med (fysiologisk normal) ikke-aggregert form av polypeptidet som er en forløper til det amyloide proteinet. An "analog" is an APP- or Aβ-derived molecule that incorporates one or more changes in its molecular structure. Such a change can, for example, be in the form of a fusion of APP or Aβ polyamino acids to a suitable fusion partner (that is, a change in the primary structure that exclusively involves C- and/or N-terminal additions of amino acid residues) and/or it can be in the form of insertions and/or deletions and/or substitutions in the polypeptide's amino acid sequence. Also covered by the term are derivatized APP- and Ap-derived molecules, cf. the discussion below regarding modifications of APP or Ap. In some cases, the analog can be engineered so that it is less able, or even unable, to elicit antibodies against the normal precursor protein(s) of the amyloid, thereby avoiding unwanted interference with the (physiologically normal) non-aggregated form of the polypeptide that is a precursor to the amyloid protein.

Det bør bemerkes at anvendelsen som en vaksine i et menneske av en xeno-analog (for eksempel en kanin- eller griseanalog) av et humant APP eller Ap, kan tenkes å fremstille den ønskede immuniteten mot APP eller Ap. Slik anvendelse av en xeno-analog for immunisering betraktes også som en del av oppfinnelsen. It should be noted that the use as a vaccine in a human of a xeno-analogue (eg a rabbit or pig analogue) of a human APP or Aβ is conceivable to produce the desired immunity against APP or Aβ. Such use of a xeno-analog for immunization is also considered part of the invention.

Uttrykket "polypeptid" er i den foreliggende sammenhengen ment å bety både korte peptider med fra 2 til 10 aminosyrerester, oligopeptider med fra 11 til 100 aminosyrerester og polypeptider med mer enn 100 aminosyrerester. Videre er uttrykket også ment å inkludere proteiner, for eksempel funksjonelle biomolekyler som omfatter i det minste ett polypeptid; når det omfatter i det minste to polypeptider kan disse danne komplekser, være kovalent bundet eller kan være ikke-kovalent bundet. Polypeptidet eller polypeptidene i et protein kan være glykosylerte og/eller lipiderte og/eller kan omfatte prostetiske grupper. Uttrykket "polyaminosyre" er også en ekvivalent til uttrykket "polypeptid". The term "polypeptide" in the present context is intended to mean both short peptides with from 2 to 10 amino acid residues, oligopeptides with from 11 to 100 amino acid residues and polypeptides with more than 100 amino acid residues. Furthermore, the term is also intended to include proteins, for example functional biomolecules comprising at least one polypeptide; when it comprises at least two polypeptides these may form complexes, be covalently bound or may be non-covalently bound. The polypeptide or polypeptides in a protein may be glycosylated and/or lipidated and/or may comprise prosthetic groups. The term "polyamino acid" is also an equivalent of the term "polypeptide".

Uttrykkene "T-lymfocytt" og "T-celle" anvendes om hverandre for lymfocytter av tymusopprinnelse som er ansvarlige for en rekke cellemedierte immunresponser så vel som for hjelperaktivitet i den humorale immunresponsen. På samme måte vil uttrykkene "B-lymfocytt" og "B-celle" anvendes om hverandre for antistoffprodus erende lymfocytter. The terms "T lymphocyte" and "T cell" are used interchangeably for lymphocytes of thymic origin that are responsible for a variety of cell-mediated immune responses as well as for helper activity in the humoral immune response. In the same way, the terms "B-lymphocyte" and "B-cell" will be used interchangeably for antibody-producing lymphocytes.

Uttrykket "undersekvens" betyr enhver sammenhengende strekning av i det minste 3 aminosyrer eller, når det er relevant, av i det minste 3 nukleotider, utledet direkte fra henholdsvis en naturlig forekommende amyloid aminosyresekvens eller nukleinsyresekvens. The term "subsequence" means any contiguous stretch of at least 3 amino acids or, when relevant, of at least 3 nucleotides, derived directly from a naturally occurring amyloid amino acid sequence or nucleic acid sequence, respectively.

Uttrykket "dyr" er i den foreliggende sammenhengen generelt ment å betegne en dyreart (fortrinnsvis pattedyr) slik som Homo sapiens, Canis domesticus osv og ikke bare ett enkelt dyr. Imidlertid betyr uttrykket også en populasjon av en slik dyreart, ettersom det er viktig at alle individene som er immunisert i henhold til fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen alle bærer i alt vesentlig det samme APP eller Ap som tillater immunisering av dyrene med det eller de samme immunogenene. Det vil være klart for fagfolk på området at et dyr i den foreliggende sammenhengen er et levende vesen som har et immunsystem. Det er foretrukket at dyret er et virveldyr slik som et pattedyr. The term "animal" in the present context is generally intended to denote an animal species (preferably mammal) such as Homo sapiens, Canis domesticus etc. and not just a single animal. However, the term also means a population of such an animal species, as it is important that all the individuals immunized according to the method according to the invention all carry essentially the same APP or Ap which allows immunization of the animals with the same immunogen(s). It will be clear to those skilled in the art that an animal in the present context is a living being that has an immune system. It is preferred that the animal is a vertebrate such as a mammal.

Med uttrykket " in vivo nedregulering av APP eller Ap" er det heri ment reduksjonen i den levende organismen av den totale mengden av avleiret amyloid protein (eller amyloid som sådan) av den relevante typen. Nedreguleringen kan oppnås ved hjelp av flere mekanismer: Av disse er den enkle innvirkningen med amyloid av antistoff som binder seg for så å forhindre feilaggregering den enkleste. Imidlertid er det også innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelsen at antistoffbindingen resulterer i fjerningen av amyloid ved hjelp av "renoveringsceller" (slik som makrofager eller andre fagocytiske celler) og at antistoffene virker sammen med andre amyloidogene polypeptider som fører til amyloid dannelse. En ytterligere mulighet er at antistoffer binder Ap på utsiden av CNS og dermed effektivt fjerner Ap fra CNS via et enkelt massevirkningsprinsipp. With the expression "in vivo down-regulation of APP or Ap" here is meant the reduction in the living organism of the total amount of deposited amyloid protein (or amyloid as such) of the relevant type. The downregulation can be achieved by several mechanisms: of these, the simple interaction with amyloid of antibody binding to prevent misaggregation is the simplest. However, it is also within the scope of the present invention that the antibody binding results in the removal of amyloid by means of "renovation cells" (such as macrophages or other phagocytic cells) and that the antibodies work together with other amyloidogenic polypeptides leading to amyloid formation. A further possibility is that antibodies bind Ap on the outside of the CNS and thus effectively remove Ap from the CNS via a simple mass action principle.

Uttrykket "påvirke presentasjonen ... for immunsystemet" er ment å betegne at dyrets immunsystem utsettes for en immunogen utfordring på en kontrollert måte. Som det tydelig vil fremgå av beskrivelsen nedenfor, kan en slik utfordring av immunsystemet effektueres på en rekke forskjellige måter, hvorav den viktigste er vaksinering med polypeptid som inneholder "farmasiner" (det vil si en vaksine som administreres for å behandle eller lindre pågående sykdom) eller nukleinsyre-"farmasin"-vaksinering. Det viktige resultatet som skal oppnås er at immunkompetente celler i dyret konfronteres med antigenet på en immunologisk effektiv måte, mens den nøyaktige måten for å oppnå dette resultatet er av mindre viktighet for den oppfinneriske idéen bak oppfinnelsen. The phrase "affecting the presentation ... to the immune system" is intended to mean that the animal's immune system is exposed to an immunogenic challenge in a controlled manner. As will be apparent from the description below, such challenge of the immune system can be effected in a number of different ways, the most important of which is vaccination with polypeptide containing "pharmaceuticals" (ie, a vaccine administered to treat or alleviate ongoing disease). or nucleic acid "pharmaceutical" vaccination. The important result to be achieved is that immunocompetent cells in the animal are confronted with the antigen in an immunologically effective manner, while the exact way of achieving this result is of less importance to the inventive idea behind the invention.

Uttrykket "immunogen effektiv mengde" har sin vanlige betydning i teknikkens stand, det vil si en mengde av et immunogen som er i stand til å indusere en immunrespons som signifikant igangsetter patogene midler som deler immunologiske trekk med immunogenet. The term "immunogenic effective amount" has its usual meaning in the art, that is, an amount of an immunogen capable of inducing an immune response that significantly primes pathogens that share immunological features with the immunogen.

Når uttrykket at APP eller Ap har blitt "modifisert" som anvendt heri, menes det at en kjemisk modifikasjon av polypeptidet er blitt utført på APP eller Ap. En slik modifikasjon kan for eksempel være derivatisering (for eksempel alkylering) av visse aminosyrerester i sekvensen, men som det tydelig vil fremgå av beskrivelsen nedenfor, omfatter de foretrukne modifikasjonene endringer av den primære strukturen til aminosyresekvensen. When the term APP or Aβ has been "modified" as used herein, it is meant that a chemical modification of the polypeptide has been performed on APP or Aβ. Such a modification can for example be derivatization (for example alkylation) of certain amino acid residues in the sequence, but as will be clear from the description below, the preferred modifications include changes to the primary structure of the amino acid sequence.

Når "autotoleranse mot APP eller Ap" diskuteres, skal det forstås at ettersom polypeptidet er et eget-protein i populasjonen som skal vaksineres, vil ikke normale individer i populasjonen fremkalle en immunrespons mot polypeptidet; det kan ikke ekskluderes selv om tilfeldige individer i en dyrepopulasjon kan være i stand til å fremstille antistoffer mot det naturlige polypeptidet, for eksempel som en del av en autoimmun sykdom. Ved enhver hastighet vil et dyr normalt kun være autotolerant mot sitt eget APP eller Ap, men det kan ikke utelukkes at analoger utledet fra andre dyrearter eller fra en populasjon med en ulik fenotype også vil kunne tolereres av nevnte dyr. When "autotolerance to APP or Aβ" is discussed, it should be understood that since the polypeptide is a self-protein in the population to be vaccinated, normal individuals in the population will not mount an immune response to the polypeptide; it cannot be excluded although random individuals in an animal population may be able to produce antibodies against the natural polypeptide, for example as part of an autoimmune disease. At any rate, an animal will normally only be autotolerant to its own APP or Ap, but it cannot be ruled out that analogues derived from other animal species or from a population with a different phenotype will also be tolerated by said animal.

En "fremmed T-celleepitop" (eller: "fremmed T-lymfocyttepitop") er et peptid som er i stand til å binde seg til et MHC-molekyl og som stimulerer T-celler i en pattedyrart. Foretrukne fremmede T-celleepitoper ifølge oppfinnelsen er promiskuøse epitoper, det vil si epitoper som binder seg til en vesentlig fraksjon av en spesifikk klasse av MHC-molekyler i en dyreart eller populasjon. Kun et svært begrenset antall av slike promiskuøse T-celleepitoper er kjent, og de vil bli diskutert i mer detalj nedenfor. Promiskuøse T-celleepitoper er også betegnet "universelle" T-celleepitoper. Det er å bemerke at for at immunogenene som anvendes ifølge den foreliggende oppfinnelsen skal være effektive i en så stor del av dyrepopulasjonen som mulig, kan det være nødvendig å 1) sette inn flere fremmede T-celleepitoper i den samme analogen eller 2) fremstille flere analoger hvori hver analog har en forskjellig promiskuøs epitop satt inn. Det bør også bemerkes at konseptet med fremmede T-celleepitoper også omfatter anvendelsen av kryptiske T-celleepitoper, det vil si epitoper som er utledet fra et eget-protein og som kun fremkaller immunogen oppførsel når det eksisterer i isolert form uten å være en del av det spesifikke eget-proteinet. A "foreign T cell epitope" (or: "foreign T lymphocyte epitope") is a peptide capable of binding to an MHC molecule and stimulating T cells in a mammalian species. Preferred foreign T-cell epitopes according to the invention are promiscuous epitopes, i.e. epitopes which bind to a significant fraction of a specific class of MHC molecules in an animal species or population. Only a very limited number of such promiscuous T-cell epitopes are known, and they will be discussed in more detail below. Promiscuous T-cell epitopes are also termed "universal" T-cell epitopes. It should be noted that in order for the immunogens used according to the present invention to be effective in as large a part of the animal population as possible, it may be necessary to 1) insert several foreign T-cell epitopes into the same analog or 2) prepare several analogs in which each analog has a different promiscuous epitope inserted. It should also be noted that the concept of foreign T-cell epitopes also encompasses the use of cryptic T-cell epitopes, i.e. epitopes which are derived from a self-protein and which only elicit immunogenic behavior when they exist in isolated form without being part of the specific eigenprotein.

En "fremmed T-hjelpelymfocyttepitop" (en fremmed Tn-epitop) er en fremmed T-celleepitop som binder et MHC klasse II-molekyl som kan presenteres på overflaten av en antigenpresenterende celle (APC) bundet til MHC klasse II-molekylet. A "foreign T helper epitope" (a foreign Tn epitope) is a foreign T cell epitope that binds an MHC class II molecule that can be presented on the surface of an antigen presenting cell (APC) bound to the MHC class II molecule.

En "funksjonell del" av et (bio)molekyl er i den foreliggende sammenhengen ment å bety den delen av molekylet som er ansvarlig for i det minste en av de biokjemiske eller fysiologiske virkningene utøvet av molekylet. Det er velkjent for fagfolk at mange enzymer og andre effektormolekyler har et aktivt sete som er ansvarlig for virkningene utøvet av det aktuelle molekylet. Andre deler av molekylet kan tjene som et stabiliserende eller oppløselighetsforsterkende formål og kan derfor settes til side dersom disse formålene ikke er relevante i sammenheng med en spesifikk utførelsesform av den foreliggende oppfinnelsen. For eksempel er det mulig å anvende visse cytokiner som en modifiserende enhet i APP eller Ap (jfr. den detaljerte beskrivelsen nedenfor), og i et slikt tilfelle kan stabilitetsaspektet være irrelevant ettersom koblingen til APP eller Ap kan tilveiebringe den nødvendige stabiliteten. A "functional part" of a (bio)molecule is meant in the present context to mean the part of the molecule which is responsible for at least one of the biochemical or physiological effects exerted by the molecule. It is well known to those skilled in the art that many enzymes and other effector molecules have an active site that is responsible for the effects exerted by the molecule in question. Other parts of the molecule can serve as a stabilizing or solubility-enhancing purpose and can therefore be set aside if these purposes are not relevant in the context of a specific embodiment of the present invention. For example, it is possible to use certain cytokines as a modifying unit in APP or Aβ (cf. the detailed description below), and in such a case the stability aspect may be irrelevant as the link to APP or Aβ may provide the required stability.

Uttrykket "adjuvans" har sin vanlige betydning i faget vaksineteknologi, det vil si en forbindelse eller en sammensetning som er 1) ikke i seg selv i stand til å fremkalle en spesifikk immunrespons mot immunogenet i vaksinen, men som er 2) ikke desto mindre i stand til å forsterke immunresponsen mot immunogenet. Eller med andre ord, vaksinering med adjuvansen alene tilveiebringer ikke en immunrespons mot immunogenet, vaksinering med immunogenet kan eller behøver ikke gi opphav til en immunrespons mot immunogenet, men den kombinerte vaksineringen med immunogen og adjuvans induserer en immunrespons mot immunogenet som er sterkere enn den indusert av immunogenet alene. The term "adjuvant" has its usual meaning in the field of vaccine technology, i.e. a compound or a composition which is 1) not in itself capable of eliciting a specific immune response against the immunogen in the vaccine, but which is 2) nevertheless in able to enhance the immune response against the immunogen. Or in other words, vaccination with the adjuvant alone does not elicit an immune response against the immunogen, vaccination with the immunogen may or may not elicit an immune response against the immunogen, but the combined vaccination with immunogen and adjuvant induces an immune response against the immunogen that is stronger than that induced of the immunogen alone.

"Målretting" av et molekyl er i den foreliggende sammenhengen ment å betegne den situasjonen hvor et molekyl ved introduksjon i dyret fortrinnsvis vil opptre i visse vev eller fortrinnsvis vil være assosiert med visse celler eller celletyper. Virkningen kan oppnås på flere måter, inkludert dannelsen av molekylet i sammensetning som letter målretting eller ved å introdusere grupper i molekylet som letter målretting. Dette emnet vil diskuteres i nærmere detalj nedenfor. "Targeting" of a molecule is, in the present context, intended to denote the situation where a molecule, upon introduction into the animal, will preferentially appear in certain tissues or will preferentially be associated with certain cells or cell types. The effect can be achieved in several ways, including the formation of the molecule in a composition that facilitates targeting or by introducing groups into the molecule that facilitate targeting. This topic will be discussed in more detail below.

"Stimulering av immunsystemet" betyr at en forbindelse eller sammensetning utøver en generell ikke-spesifikk immunstimulerende virkning. En rekke adjuvanser og antatte adjuvanser (slik som visse cytokiner) deler evnen til å stimulere immunsystemet. Resultatet av å anvende et immunstimulerende middel er en økt "våkenhet" i immunsystemet, noe som betyr at samtidig eller påfølgende immunisering med et immunogen induserer en signifikant mer effektiv immunrespons sammenlignet med isolert anvendelse av immunogenet. "Stimulation of the immune system" means that a compound or composition exerts a general non-specific immunostimulatory effect. A number of adjuvants and putative adjuvants (such as certain cytokines) share the ability to stimulate the immune system. The result of using an immunostimulant is an increased "alertness" of the immune system, meaning that simultaneous or subsequent immunization with an immunogen induces a significantly more effective immune response compared to isolated application of the immunogen.

"Produktiv binding" betyr binding av et peptid til et MHC-molekyl (klasse I eller II) slik at det er i stand til å stimulere T-celler som kobles til en celle som presenterer peptidet som er bundet til MHC-molekylet. For eksempel sies det at et peptid som er bundet et MHC klasse II-molekyl på overflaten av en APC er produktivt bundet dersom denne APC vil stimulere en Tn-celle som binder seg til det presenterte peptid-MHC klasse II-komplekset. "Productive binding" means binding of a peptide to an MHC molecule (class I or II) such that it is capable of stimulating T cells that engage a cell presenting the peptide bound to the MHC molecule. For example, a peptide that is bound to an MHC class II molecule on the surface of an APC is said to be productively bound if this APC will stimulate a Tn cell that binds to the presented peptide-MHC class II complex.

Foretrukne utførelsesformer av amyloid nedregulering Preferred embodiments of amyloid downregulation

Analogen som anvendes som et immunogen i anvendelsen av oppfinnelsen er et modifisert APP- eller Ap-molekyl, hvori i det minste én endring er tilstede i aminosyresekvensen til APP eller Ap, ettersom endringene for å oppnå den viktige brytingen av autotoleransen i stor grad lettes på denne måten - dette er for eksempel tydelig fra resultatene presentert i sammenlikningseksempel 2 heri, hvor immunisering med villtype Ap er sammenlignet med immunisering med et Ap-variantmolekyl. Det er blitt vist (i Dalum I et al, 1996, J. Immunol. 157: 4796-4804) at potensielt selvreaktive B-lymfocytter som gjenkjenner egen-proteiner er fysiologisk tilstede i normale individer. For at disse B-lymfocyttene imidlertid skal induseres for faktisk å produsere antistoffer som er reaktive med de relevante egen-proteinene, trengs det assistanse fra cytokinproduserende T-hjelpelymfocytter (Th-celler eller Tn-lymfocytter). Normalt tilveiebringes ikke denne hjelpen fordi T-lymfocytter generelt ikke gjenkjenner T-celleepitoper som er utledet fra egen- proteiner når disse presenteres på antigenpresenterende celler (APC). Ved å tilveiebringe et element av "fremmedhet" i et eget-protein (det vil si ved å introdusere en immunologisk signifikant modifikasjon), vil imidlertid T-celler som gjenkjenner det fremmede elementet aktiveres ved å gjenkjennende den fremmede epitopen på et APC (slik som initialt en mononukleær celle). Polyklonale B-lymfocytter (som også er APC) som er i stand til å gjenkjenne egen-epitoper på det modifiserte egen-proteinet, internaliserer også antigenet og presenterer deretter den eller de fremmede T-celleepitopene derav, og de aktiverte T-lymfocyttene tilveiebringer deretter cytokinhjelp til disse selvreaktive polyklonale B-lymfocyttene. Ettersom antistoffene fremstilt av disse polyklonale B-lymfocyttene er reaktive med forskjellige epitoper på det modifiserte polypeptidet, inkludert de som også er tilstede i det naturlige polypeptidet, induseres et antistoff som er kryssreaktivt med det ikke-modifiserte egen-proteinet. For å sammenfatte dette, kan T-lymfocyttene ledes til å virke som om populasjonen av polyklonale B-lymfocytter har gjenkjent et totalt fremmed antigen, mens faktisk kun den eller de innskutte epitopene er fremmede for verten. På denne måten induseres antistoffer som er i stand til å kryssreagere med ikke-modifiserte egen-antigener. The analog used as an immunogen in the application of the invention is a modified APP or Ap molecule, in which at least one change is present in the amino acid sequence of APP or Ap, as the changes to achieve the important breaking of autotolerance are greatly facilitated this way - this is for example evident from the results presented in comparative example 2 herein, where immunization with wild-type Aβ is compared to immunization with an Aβ variant molecule. It has been shown (in Dalum I et al, 1996, J. Immunol. 157: 4796-4804) that potentially self-reactive B lymphocytes that recognize self proteins are physiologically present in normal individuals. However, for these B lymphocytes to be induced to actually produce antibodies reactive with the relevant self-proteins, assistance is needed from cytokine-producing T helper lymphocytes (Th cells or Tn lymphocytes). Normally, this help is not provided because T-lymphocytes generally do not recognize T-cell epitopes derived from self-proteins when presented on antigen-presenting cells (APC). However, by providing an element of "foreignness" in a self-protein (that is, by introducing an immunologically significant modification), T cells that recognize the foreign element will be activated by recognizing the foreign epitope on an APC (such as initially a mononuclear cell). Polyclonal B-lymphocytes (which are also APCs) capable of recognizing self-epitopes on the modified self-protein also internalize the antigen and then present the foreign T-cell epitope(s) thereof, and the activated T-lymphocytes then provide cytokine help to these self-reactive polyclonal B lymphocytes. Since the antibodies produced by these polyclonal B lymphocytes are reactive with different epitopes on the modified polypeptide, including those also present in the native polypeptide, an antibody is induced that is cross-reactive with the unmodified self-protein. To summarize, the T-lymphocytes can be tricked into acting as if the population of polyclonal B-lymphocytes has recognized a totally foreign antigen, when in fact only the inserted epitope(s) are foreign to the host. In this way, antibodies are induced which are able to cross-react with unmodified self-antigens.

Flere modifiseringsmåter for et peptid eget-antigen for å oppnå og bryte autotoleransen er kjent i teknikkens stand. Det er ikke desto mindre foretrukket at analogen i henhold til den foreliggende oppfinnelsen inkluderer Several ways of modifying a peptide self-antigen to achieve and break autotolerance are known in the art. It is nevertheless preferred that the analogue according to the present invention includes

- i det minste en første enhet introduseres som gir målretting av det modifiserte molekylet mot en antigenpresenterende celle (APC), og/eller - i det minste en andre enhet introduseres som stimulerer immunsystemet, og/eller - i det minste en tredje enhet introduseres som optimaliserer presentasjonen av analogen for immunsystemet. - at least a first unit is introduced which provides targeting of the modified molecule to an antigen presenting cell (APC), and/or - at least a second unit is introduced which stimulates the immune system, and/or - at least a third unit is introduced which optimizes the presentation of the analogue to the immune system.

Alle disse modifikasjonene bør imidlertid utføres mens det opprettholdes en vesentlig del av de originale B-lymfocyttepitopene i APP eller Ap, ettersom B-lymfocyttgjenkjenningen av det naturlige molekylet derved forsterkes. However, all these modifications should be carried out while maintaining a substantial part of the original B-lymphocyte epitopes in APP or Aβ, as the B-lymphocyte recognition of the native molecule is thereby enhanced.

I en foretrukket utførelsesform er sidegrupper (i form av fremmede T-celleepitoper eller de ovenfor nevnte første, andre og tredje enhetene) kovalent eller ikke-kovalent introdusert. Dette betyr at strekk av aminosyrerester utledet fra APP eller Ap derivatiseres uten å endre den primære aminosyresekvensen, eller i det minste uten å introdusere endringer i peptidbindingene mellom de individuelle aminosyrene i kjeden. In a preferred embodiment, side groups (in the form of foreign T-cell epitopes or the above-mentioned first, second and third units) are covalently or non-covalently introduced. This means that stretches of amino acid residues derived from APP or Ap are derivatized without changing the primary amino acid sequence, or at least without introducing changes in the peptide bonds between the individual amino acids in the chain.

En alternativ og foretrukket utførelsesform utnytter aminosyresubstitusjon og/eller delesjon og/eller innsetting og/eller tilsetting (som kan utføres ved rekombinante midler eller ved hjelp av peptidsyntese; modifikasjoner som involverer lengre strekk av aminosyrer kan gi opphav til fusjonspolypeptider). En spesielt foretrukket versjon av denne utførelsesformen er teknikken beskrevet i WO 95/05849 som beskriver en fremgangsmåte for nedregulering av egen-proteiner ved immunisering med analoger av egen-proteinene, hvori et antall aminosyresekvenser er blitt substituert med et korresponderende antall aminosyresekvenser som hver omfatter en fremmed immunodominant T-celleepitop mens samtidig den totale tertiære strukturen av egen-proteinet i analogen opprettholdes. For formålet i den foreliggende oppfinnelsen, er det imidlertid tilstrekkelig dersom modifikasjonen (det være seg en innsetting, tilsetting, delesjon eller substitusjon) gir opphav til en fremmed T-celleepitop og samtidig bevarer et vesentlig antall av B-celleepitopene i APP eller Ap. For å oppnå maksimal virkning av immunresponsen som induseres, er det imidlertid foretrukket at den totale tertiære strukturen til APP eller Ap opprettholdes i det modifiserte molekylet. An alternative and preferred embodiment utilizes amino acid substitution and/or deletion and/or insertion and/or addition (which can be accomplished by recombinant means or by peptide synthesis; modifications involving longer stretches of amino acids can give rise to fusion polypeptides). A particularly preferred version of this embodiment is the technique described in WO 95/05849, which describes a method for down-regulation of self-proteins by immunization with analogues of the self-proteins, in which a number of amino acid sequences have been substituted with a corresponding number of amino acid sequences, each comprising a foreign immunodominant T-cell epitope while simultaneously maintaining the total tertiary structure of the self-protein in the analogue. For the purposes of the present invention, however, it is sufficient if the modification (be it an insertion, addition, deletion or substitution) gives rise to a foreign T-cell epitope and at the same time preserves a significant number of the B-cell epitopes in APP or Ap. However, in order to achieve the maximum effect of the immune response induced, it is preferred that the overall tertiary structure of APP or Aβ is maintained in the modified molecule.

I enkelte tilfeller er det foretrukket at APP eller Ap eller fragmenter derav muteres. Spesielt foretrukket er substitusjonsvarianter hvor metionin i posisjon 35 i Ap-43 er blitt substituert, fortrinnsvis med leukin eller isoleukin eller ganske enkelt er deletert. Spesielt foretrukne analoger inneholder et enkelt metionin som er lokalisert i C-enden, enten fordi den er naturlig forekommende i det amyloidogene polypeptidet eller den fremmede TH-epitopen, eller fordi den er satt inn eller tilsatt. Følgelig er det også foretrukket at den delen av analogen som inkluderer den fremmede Tn-epitopen er fri for metionin, bortsett fra den mulige C-terminale plasseringen av et metionin. In some cases, it is preferred that APP or Ap or fragments thereof are mutated. Particularly preferred are substitution variants where methionine in position 35 of Ap-43 has been substituted, preferably with leucine or isoleucine or simply deleted. Particularly preferred analogs contain a single methionine located at the C-terminus, either because it is naturally occurring in the amyloidogenic polypeptide or the foreign TH epitope, or because it has been inserted or added. Accordingly, it is also preferred that the portion of the analog that includes the foreign Tn epitope be free of methionine, except for the possible C-terminal location of a methionine.

Hovedgrunnen til å fjerne alle bortsett fra ett metionin, er at det blir mulig å rekombinant fremstille multimere analoger som deretter kan kløyves ved hjelp av cyanogenbromid og etterlate den enkle analogen. Fordelen er at rekombinant fremstilling lettes på denne måten. The main reason for removing all but one methionine is that it becomes possible to recombinantly produce multimeric analogues which can then be cleaved using cyanogen bromide, leaving the single analogue. The advantage is that recombinant production is facilitated in this way.

Faktisk er det vanligvis foretrukket at alle analoger av APP eller Ap som anvendes deler kjennetegnet å kun inkludere ett enkelt metionin som er posisjonert som den C-terminale aminosyren i analogen og at andre metioniner i enten det amyloidogene polypeptidet eller i den fremmede Tn-epitopen deleteres eller substitueres med en annen aminosyre. In fact, it is usually preferred that all analogs of APP or Aβ used share the characteristic of including only a single methionine positioned as the C-terminal amino acid of the analog and that other methionines in either the amyloidogenic polypeptide or in the foreign Tn epitope are deleted or substituted with another amino acid.

En ytterligere interessant mutasjon er en delesjon eller substitusjon av fenylalaninet i posisjon 19 i Ap-43, og det er spesielt foretrukket at mutasjonen er en substitusjon av denne fenylalaninresten med et prolin. A further interesting mutation is a deletion or substitution of the phenylalanine in position 19 of Ap-43, and it is particularly preferred that the mutation is a substitution of this phenylalanine residue with a proline.

Andre interessante polyaminosyrer som kan anvendes i analogen er forkortede deler av Ap-43-proteiner. Disse kan også anvendes i immunogene analoger i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Spesielt foretrukket er forkortingene Ap(l-42), Ap(l-40), Ap(l-39), Apl-35), Ap(l-34), Ap(l-34), Ap(l-28), Ap(l-12), Ap(l-5), Other interesting polyamino acids that can be used in the analogue are shortened parts of Ap-43 proteins. These can also be used in immunogenic analogues according to the present invention. Particularly preferred are the abbreviations Ap(l-42), Ap(l-40), Ap(l-39), Apl-35), Ap(l-34), Ap(l-34), Ap(l-28) , Ap(l-12), Ap(l-5),

Ap(13-28), Ap(13-35), Ap(17-28), Ap(25-35), Ap(35-40), Ap(36-42) og Ap(35-42) Ap(13-28), Ap(13-35), Ap(17-28), Ap(25-35), Ap(35-40), Ap(36-42) and Ap(35-42)

(hvor antallet i parentesene indikerer aminosyrestrekkene av Ap-43 som utgjør det relevante fragmentet - Ap(35-40) er for eksempel identisk med aminosyrene 706-711 i SEKV.ID. NR. 2). Alle disse variantene med forkortede deler av Ap-43 kan fremstilles med Ap-fragmentene beskrevet heri, spesielt med variantene 9, 10, 11, 12 og 13 som nevnt i eksempel 1. (where the number in the brackets indicates the amino acid stretches of Ap-43 that make up the relevant fragment - Ap(35-40) is, for example, identical to amino acids 706-711 in SEQ ID NO: 2). All these variants with shortened parts of Ap-43 can be prepared with the Ap fragments described herein, especially with variants 9, 10, 11, 12 and 13 as mentioned in example 1.

Den følgende formelen beskriver de molekylære konstruktene som generelt er dekket av oppfinnelsen: - hvor amyloidei-amyloidexer x B-celleepitoper som inneholder undersekvenser av APP eller Ap som uavhengig av hverandre er identiske eller ikke-identiske og som kan inneholde eller kan ikke inneholde fremmede sidegrupper, x er et helt tall > 3, nl-nx er x tall > 0 (minst en er >), MODi-MODxer x modifikasjoner introdusert mellom de bevarte B-celleepitopene, og Si-sxer x hele tall > 0 (minst en er > 1 dersom ingen sidegrupper introduseres i amyloidex-sekvensene). Gitt den generelle funksjonelle bundethet av immunogenisiteten av konstruktene, tillater følgelig oppfinnelsen alle typer av permutasjoner i den opprinnelige sekvensen til APP eller Ap, og alle typer av modifikasjoner deri. Inkludert i oppfinnelsen er følgelig modifisert APP eller Ap oppnådd ved utelatelse av deler av sekvensen som for eksempel utviser bivirkninger in vivo eller utelater deler som normalt er intracellulære og som følgelig kan gi opphav til uønskede immunologiske reaksjoner. The following formula describes the molecular constructs generally covered by the invention: - where amyloidei-amyloidexer x B-cell epitopes containing subsequences of APP or Aβ which are independently identical or non-identical and which may or may not contain foreign side groups , x is an integer > 3, nl-nx is x integer > 0 (at least one is >), MODi-MODxer x modifications introduced between the conserved B-cell epitopes, and Si-sxer x integer > 0 (at least one is > 1 if no side groups are introduced in the amyloidex sequences). Accordingly, given the general functional relatedness of the immunogenicity of the constructs, the invention allows all kinds of permutations in the original sequence of APP or Aβ, and all kinds of modifications therein. Included in the invention is consequently modified APP or Ap obtained by omitting parts of the sequence which, for example, exhibit side effects in vivo or omit parts which are normally intracellular and which can consequently give rise to unwanted immunological reactions.

En foretrukket versjon av konstruktene angitt ovenfor er, når de er anvendelig, de hvor B-celleepitopen som inneholder undersekvenser av et amyloid protein ikke er ekstracellulært eksponert i forløperpolypeptidet hvorfra amyloidet er utledet. Ved å gjøre et slikt valg av epitoper, sikres det at det ikke dannes antistoffer som ville kunne være reaktive med cellene som fremstiller forløperen og derved begrense den dannede immunresponsen til en immunrespons mot de uønskede amyloide avleiringene. I dette tilfellet vil det for eksempel være nyttig å indusere immunitet mot epitoper i APP eller Ap som kun er eksponert på den ekstracellulære fasen når de er fri fra enhver kobling til cellene som de er fremstilt fra. A preferred version of the constructs indicated above are, when applicable, those in which the B-cell epitope containing subsequences of an amyloid protein is not extracellularly exposed in the precursor polypeptide from which the amyloid is derived. By making such a choice of epitopes, it is ensured that no antibodies are formed that could be reactive with the cells that produce the precursor and thereby limit the formed immune response to an immune response against the unwanted amyloid deposits. In this case, for example, it would be useful to induce immunity against epitopes in APP or Aβ which are only exposed on the extracellular phase when they are free from any link to the cells from which they are produced.

Opprettholdelse av en vesentlig del av B-celleepitopene eller til og med den totale tertiære strukturen til et protein som utsettes for modifikasjon som beskrevet heri, kan oppnås på flere måter. En måte er ganske enkelt å fremstille et polyklonalt antiserum rettet mot polypeptidet av interesse (for eksempel et antiserum fremstilt i en kanin) og deretter anvende dette antiserumet som en testreagens (for eksempel i en kompetitiv ELISA) mot de modifiserte proteinene som fremstilles. Modifiserte versjoner (analoger) som reagerer i samme utstrekning med antiserumet som APP eller Ap, må betraktes å ha den samme totale tertiære strukturen som APP eller Ap, mens analoger som har en begrenset (men fortsatt signifikant og spesifikk) reaktivitet med et slikt antiserum, betraktes å ha opprettholdt en vesentlig fraksjon av de originale B-celleepitopene. Maintenance of a substantial portion of the B-cell epitopes or even the overall tertiary structure of a protein subjected to modification as described herein can be achieved in several ways. One way is simply to prepare a polyclonal antiserum directed against the polypeptide of interest (for example an antiserum produced in a rabbit) and then use this antiserum as a test reagent (for example in a competitive ELISA) against the modified proteins produced. Modified versions (analogs) that react to the same extent with the antiserum as APP or Ap must be considered to have the same overall tertiary structure as APP or Ap, while analogs that have a limited (but still significant and specific) reactivity with such an antiserum, considered to have retained a substantial fraction of the original B-cell epitopes.

Alternativt kan en seleksjon av monoklonale antistoffer som er reaktive med distinkte epitoper på APP eller Ap fremstilles og anvendes i et testpanel. Denne tilnærmingen har den fordelen at den tillater 1) en epitopkartlegging av APP eller Ap og 2) en kartlegging av epitopene som opprettholdes i de fremstilte analogene. Alternatively, a selection of monoclonal antibodies reactive with distinct epitopes on APP or Aβ can be prepared and used in a test panel. This approach has the advantage of allowing 1) an epitope mapping of APP or Aβ and 2) a mapping of the epitopes maintained in the produced analogs.

Selvfølgelig vil en tredje tilnærming være å oppløse den tredimensjonale strukturen til APP eller Ap eller til et biologisk aktivt trunkat derav (se ovenfor) og sammenligne dette med den oppløste tredimensjonale strukturen til de fremstilte analogene. Tredimensjonal struktur kan oppløses ved hjelp av røntgendiffraksjonsstudier og NMR-spektroskopi. Ytterligere informasjon relatert til den tertiære strukturen kan i noen grad oppnås fra sirkulære dikroismestudier som har den fordelen at kun polypeptidet i ren form er nødvendig (mens røntgendiffraksjon krever anskaffelsen av krystallisert polypeptid og NMR krever anskaffelse av isotope varianter av polypeptidet) for å tilveiebringe anvendelig informasjon om den tertiære strukturen i et gitt molekyl. Endelig er røntgendiffraksjon og/eller NMR imidlertid nødvendig for å oppnå endelige data, ettersom sirkulær dikroisme kun kan tilveiebringe indirekte bevis for korrekt tredimensjonal struktur via informasjon om sekundære strukturelementer. Of course, a third approach would be to resolve the three-dimensional structure of APP or Ap or of a biologically active truncate thereof (see above) and compare this with the resolved three-dimensional structure of the prepared analogs. Three-dimensional structure can be resolved using X-ray diffraction studies and NMR spectroscopy. Additional information related to the tertiary structure can be obtained to some extent from circular dichroism studies which have the advantage that only the polypeptide in pure form is required (whereas X-ray diffraction requires the acquisition of crystallized polypeptide and NMR requires the acquisition of isotopic variants of the polypeptide) to provide useful information about the tertiary structure of a given molecule. Finally, however, X-ray diffraction and/or NMR is necessary to obtain definitive data, as circular dichroism can only provide indirect evidence of correct three-dimensional structure via information on secondary structure elements.

En foretrukket utførelsesform ifølge oppfinnelsen utnytter multiple presentasjoner av B-lymfocyttepitoper i APP eller Ap (det vil si formel I hvori minst én B-celleepitop er tilstede i to posisjoner). Denne effekten kan oppnås på en rekke forskjellige måter, for eksempel ved ganske enkelt å fremstille fusjonspolypeptider som omfatter strukturen (APP eller Ap utledet polypeptid)mhvor m er et helt tall 2 og deretter introdusere modifikasjonene beskrevet heri i minst én av APP- eller Ap-sekvensene. Det er foretrukket at de introduserte modifikasjonene inkluderer minst én duplikasjon av en B-lymfocyttepitop og/eller introduksjon av et hapten. Disse utførelsesformene, inkludert multiple presentasjoner av utvalgte epitoper, er spesielt foretrukket i situasjoner hvor kun mindre deler av APP eller Ap er anvendelige som bestanddeler i et vaksinemiddel. A preferred embodiment according to the invention utilizes multiple presentations of B-lymphocyte epitopes in APP or Ap (that is, formula I in which at least one B-cell epitope is present in two positions). This effect can be achieved in a number of different ways, for example by simply preparing fusion polypeptides comprising the structure (APP or Aβ derived polypeptide) where m is an integer 2 and then introducing the modifications described herein into at least one of the APP or Aβ the sequences. It is preferred that the introduced modifications include at least one duplication of a B-lymphocyte epitope and/or introduction of a hapten. These embodiments, including multiple presentations of selected epitopes, are particularly preferred in situations where only minor portions of APP or Ap are usable as components of a vaccine.

Som nevnt ovenfor, kan introduksjonen av en fremmed T-celleepitop oppnås ved å introdusere i det minste én aminosyreinnsetting, tilsetting, delesjon eller substitusjon. Selvfølgelig vil den normale situasjonen være introduksjonen av flere enn én endring i aminosyresekvensen (for eksempel innsetting eller substitusjon av en fullstendig T-celleepitop), men det viktige målet å nå er at analogen, når denne er fremstilt ved hjelp av en antigenpresenterende celle (APC) vil gi opphav til en slik fremmed immundominant T-celleepitop som presenteres i betydningen av et MHC klasse II-molekyl på overflaten av APC. Dersom aminosyresekvensen av APP eller Ap i passende posisjoner omfatter et antall aminosyrerester som også kan finnes i en fremmed Tn-epitop, kan følgelig introduksjonen av en fremmed TV epitop deretter oppnås ved å tilveiebringe de gjenværende aminosyrene av den fremmede epitopen ved hjelp av aminosyreinnsetting, tilsetting, delesjon og substitusjon. Med andre ord er det ikke nødvendig å introdusere en fullstendig TH-epitop ved innsetting eller substitusjon for å tilfredsstille formålet ifølge den foreliggende oppfinnelsen. As mentioned above, the introduction of a foreign T-cell epitope can be achieved by introducing at least one amino acid insertion, addition, deletion or substitution. Of course, the normal situation would be the introduction of more than one change in the amino acid sequence (eg insertion or substitution of a complete T-cell epitope), but the important goal to achieve is that the analogue, when produced by an antigen-presenting cell (APC ) will give rise to such a foreign immunodominant T-cell epitope that is presented in the sense of an MHC class II molecule on the surface of APC. Consequently, if the amino acid sequence of APP or Ap in appropriate positions comprises a number of amino acid residues that can also be found in a foreign Tn epitope, the introduction of a foreign TV epitope can then be achieved by providing the remaining amino acids of the foreign epitope by means of amino acid insertion, addition , deletion and substitution. In other words, it is not necessary to introduce a complete TH epitope by insertion or substitution to satisfy the purpose of the present invention.

Det er foretrukket at antallet aminosyreinnsetting, delesjoner, substitusjoner eller tilsettinger i det minste er 2, slik som 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, It is preferred that the number of amino acid insertions, deletions, substitutions or additions is at least 2, such as 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16,

17, 18, 19, 20 og 25 innsettinger, substitusjoner, tilsettinger eller delesjoner. Det er videre foretrukket at antallet aminosyreinnsettinger, substitusjoner, tilsettinger eller delesjoner ikke overskrider 150, slik som ikke flere enn 100, ikke flere enn 90, ikke flere enn 80 og ikke flere enn 70. Det er spesielt foretrukket at antallet substitusjoner, innsettinger, delesjoner og addisjoner ikke overskrider 60 og spesielt bør antallet ikke overskride 50 eller til og med 40. Mest foretrukket er et antall på ikke mer enn 30. Med hensyn til aminosyreaddisjoner, bør det bemerkes at disse, når det resulterende konstruktet er i form av et fusjonspolypeptid, ofte er betydelig høyere enn 150. 17, 18, 19, 20 and 25 insertions, substitutions, additions or deletions. It is further preferred that the number of amino acid insertions, substitutions, additions or deletions does not exceed 150, such as no more than 100, no more than 90, no more than 80 and no more than 70. It is particularly preferred that the number of substitutions, insertions, deletions and additions do not exceed 60 and in particular the number should not exceed 50 or even 40. Most preferred is a number of no more than 30. With regard to amino acid additions, it should be noted that when the resulting construct is in the form of a fusion polypeptide , is often significantly higher than 150.

Foretrukne utførelsesformer ifølge oppfinnelsen inkluderer modifikasjoner ved introduksjon av i det minste én fremmed immunodominant T-celleepitop. Det skal forstås at spørsmålet om immunodominans av en T-celleepitop avhenger av dyrearten det gjelder. Som anvendt heri, henviser uttrykket "immunodominans" simpelthen til epitoper som i det vaksinerte individet/populasjonen gir opphav til en signifikant immunrespons, men det er et velkjent faktum at en T-celleepitop som er immunodominant i et individ/populasjon ikke nødvendigvis er immunodominant i et annet individ av den samme arten, selv om den er i stand til å binde MHC-II-molekyler i det sistnevnte individet. For formålet til den foreliggende oppfinnelsen, er følgelig en immunodominant T-celleepitop en T-celleepitop som effektivt vil tilveiebringe T-cellehjelp når det presenteres i et antigen. Typisk vil immundominante T-celleepitoper ha som et iboende trekk at de i alt vesentlig alltid vil bli presentert bundet til et MHC klasse II-molekyl, uavhengig av det polypeptidet som det opptrer i. Preferred embodiments of the invention include modifications by introducing at least one foreign immunodominant T-cell epitope. It should be understood that the question of immunodominance of a T-cell epitope depends on the animal species involved. As used herein, the term "immunodominance" simply refers to epitopes which in the vaccinated individual/population give rise to a significant immune response, but it is a well-known fact that a T-cell epitope which is immunodominant in an individual/population is not necessarily immunodominant in another individual of the same species, even if it is able to bind MHC-II molecules in the latter individual. Accordingly, for the purposes of the present invention, an immunodominant T-cell epitope is a T-cell epitope that will effectively provide T-cell help when presented in an antigen. Typically, immunodominant T-cell epitopes will have as an inherent feature that they will essentially always be presented bound to an MHC class II molecule, regardless of the polypeptide in which it appears.

Et annet viktig punkt er aspektet ved MHC-restriksjon av T-celleepitoper. Generelt er naturlig forekommende T-celleepitoper MHC-begrensede, det vil si at visse peptider som utgjør en T-celleepitop vil kun effektivt binde seg til et undersett av MHC klasse II-molekyler. Dette igjen har den virkningen at i de fleste tilfellene vil anvendelsen av en spesifikk T-celleepitop resultere i en vaksinekomponent som bare er effektiv i en del av populasjonen, og avhengig av størrelsen av fraksjonen, kan det være nødvendig å inkludere flere T-celleepitoper i det samme molekylet, eller alternativt fremstille en multikomponentvaksine hvori komponentene er varianter av APP eller Ap som er forskjellige fra hverandre gjennom egenskapen til den introduserte T-celleepitopen. Another important point is the aspect of MHC restriction of T-cell epitopes. In general, naturally occurring T-cell epitopes are MHC-restricted, that is, certain peptides that constitute a T-cell epitope will only effectively bind to a subset of MHC class II molecules. This in turn has the effect that in most cases the use of a specific T-cell epitope will result in a vaccine component that is only effective in a fraction of the population, and depending on the size of the fraction, it may be necessary to include multiple T-cell epitopes in the same molecule, or alternatively prepare a multicomponent vaccine in which the components are variants of APP or Aβ that differ from each other through the property of the introduced T-cell epitope.

Dersom MHC-restriksjon av T-cellene som anvendes er fullstendig ukjent (for eksempel i en situasjon hvor det vaksinerte dyret har en dårlig definert MHC-sammensetning), kan delen av populasjonen som dekkes av et spesifikt vaksinesammensetning være tilnærmet ved hjelp av den følgende formelen If MHC restriction of the T cells used is completely unknown (for example in a situation where the vaccinated animal has an ill-defined MHC composition), the part of the population covered by a specific vaccine composition can be approximated using the following formula

hvor pt er frekvensen i populasjonen av respondere hvor den/fremmede T-celleepitoper er tilstede i vaksinesammensetningen, og n er det totale antallet fremmede T-celleepitoper i vaksinesammensetningen. En vaksinesammensetning som inneholder 3 fremmede T-celleepitoper som har responsfrekvenser i populasjonen på henholdsvis 0,8, 0,7 og 0,6, vil følgelig gi where pt is the frequency in the population of responders where the/foreign T-cell epitopes are present in the vaccine composition, and n is the total number of foreign T-cell epitopes in the vaccine composition. Accordingly, a vaccine composition containing 3 foreign T-cell epitopes having population response rates of 0.8, 0.7 and 0.6, respectively, will

det vil si at 97,6 av populasjonen vil statistisk få en MHC-II-mediert respons på vaksinen. that is, 97.6 of the population will statistically have an MHC-II-mediated response to the vaccine.

Den ovenfor angitte formelen gjelder ikke i situasjoner hvor en eller flere mindre nøyaktige MHC-restrisjonsmønstre av peptidene som anvendes er kjent. Dersom for eksempel et visst polypeptid kun binder de humane MHC-II-molekylene kodet for av HLA-DR-allelene DR1, DR3, DR5 og DR7, vil da anvendelsen av dette peptidet sammen med et annet peptid som binder de gjenværende MHC-II-molekylene kodet for av HLA-DR-allelene gi 100% dekning i populasjonen av interesse. På samme måte, dersom det andre peptidet kun binder DR3 og DR5, vil tilførselen av dette peptidet ikke øke dekningen i det hele tatt. Dersom man baserer populasjonsresponsberegningene kun på MHC-restriksjon av T-celleepitoper i vaksinen, kan minimumsfraksjonen av populasjonen som dekkes av en spesifikk vaksinesammensetning bestemmes ved hjelp av den følgende formelen: The formula stated above does not apply in situations where one or more less accurate MHC restriction patterns of the peptides used are known. If, for example, a certain polypeptide only binds the human MHC-II molecules coded for by the HLA-DR alleles DR1, DR3, DR5 and DR7, then the use of this peptide together with another peptide that binds the remaining MHC-II the molecules coded for by the HLA-DR alleles provide 100% coverage in the population of interest. Likewise, if the second peptide only binds DR3 and DR5, the addition of this peptide will not increase coverage at all. If one bases the population response calculations only on MHC restriction of T-cell epitopes in the vaccine, the minimum fraction of the population covered by a specific vaccine formulation can be determined using the following formula:

hvori ty er summen av frekvenser i populasjonen av alleliske haplotyper som koder for MHC-molekyler som binder et hvilket som helst av T-celleepitopene i vaksinen og som tilhører j av de 3 kjente HLA-loci (DP, DR og DQ); i praksis bestemmes det først hvilke MHC-molekyler som vil gjenkjenne hver T-celleepitop i vaksinen og deretter angis disse gjennom type (DP, DR og DQ) - deretter angis de individuelle where ty is the sum of frequencies in the population of allelic haplotypes encoding MHC molecules that bind any of the T-cell epitopes in the vaccine and that belong to j of the 3 known HLA loci (DP, DR, and DQ); in practice, it is first determined which MHC molecules will recognize each T-cell epitope in the vaccine and then these are indicated by type (DP, DR and DQ) - then the individual

frekvensene av de forskjellige angitte alleliske haplotypene sammenfattet for hver type, og gir derved ( pu q>2og q>3. the frequencies of the various indicated allelic haplotypes summed up for each type, thereby giving ( pu q>2and q>3.

Det kan skje at verdien /?, i formelen II overskrider den korresponderende teoretiske verdien jz;-: hvoriVjer summen av frekvensene i populasjonen av allelisk haplotype som koder for MHC-molekyler som binder/T-celleepitopen i vaksinen og som tilhører j av de 3 kjente HLA-loci (DP, DR og DQ). Dette betyr at 1 -jt; av populasjonen er en frekvens av respondere av frest_i= ( prXi) I Derfor kan formel III justeres slik at den gir formel V: It may happen that the value /?, in the formula II exceeds the corresponding theoretical value jz;-: where V is the sum of the frequencies in the population of the allelic haplotype that codes for MHC molecules that bind the /T-cell epitope in the vaccine and that belongs to j of the 3 known HLA loci (DP, DR and DQ). This means that 1 -jt; of the population is a frequency of responders of frest_i= ( prXi) I Therefore formula III can be adjusted to give formula V:

hvor uttrykket l-/rest_isettes til null dersom den er negativ. Det bør bemerkes at formel V krever at alle epitoper er haplotypkartlagt mot identiske sett av haplotyper. where the expression l-/rest_is set to zero if it is negative. It should be noted that Formula V requires all epitopes to be haplotype mapped against identical sets of haplotypes.

Ved valg av T-celleepitoper som skal introduseres i analogen, er det derfor viktig å inkludere all kunnskap om epitopene som er tilgjengelig: 1) Frekvensen av respondere i populasjonen til hver epitop, 2) MHC-restriksjonsdata og 3) frekvens i populasjonen mot de relevante haplotypene. When choosing T-cell epitopes to be introduced into the analogue, it is therefore important to include all knowledge about the epitopes that is available: 1) The frequency of responders in the population to each epitope, 2) MHC restriction data and 3) frequency in the population against the the relevant haplotypes.

Det finnes en rekke naturlig forekommende "promiskuøse" T-celleepitoper som er aktive i en større del av individene i en dyreart eller en dyrepopulasjon og disse introduseres fortrinnsvis i vaksinen for derved å redusere behovet for et svært stort antall forskjellige analoger i den samme vaksinen. There are a number of naturally occurring "promiscuous" T-cell epitopes which are active in a larger part of the individuals in an animal species or an animal population and these are preferably introduced in the vaccine in order to thereby reduce the need for a very large number of different analogues in the same vaccine.

Den promiskuøse epitopen kan i henhold til oppfinnelsen være en naturlig forekommende human T-celleepitop slik som epitoper fra tetanus toksoid (for eksempel P2- og P30-epitopene), difteritoksoid, influensavirushemagluttinin (HA) og P. falciparum CS-antigen. According to the invention, the promiscuous epitope can be a naturally occurring human T-cell epitope such as epitopes from tetanus toxoid (for example the P2 and P30 epitopes), diphtheria toxoid, influenza virus hemagglutinin (HA) and P. falciparum CS antigen.

Opp gjennom årene er en rekke andre promiskuøse T-celleepitoper blitt identifisert. Spesielt har peptider som er i stand til å binde en større del av HLA-DR-molekyler som er kodet for av de ulike HLA-DR-allelene blitt identifisert, og disse er alle mulige T-celleeptioper som kan introduseres i analogene anvendt i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Jfr også epitopene diskutert i de følgende referanser: WO 98/23635 (Frazer IH et al, tilegnet The University of Queensland); Southwood S. et al, 1998, J. Immunol. 160: 3363-3373; Sinigaglia F et al, 1988, Nature 336: 778-780; Chicz RM et al, 1993, J. Exp. Med 178: 27-47; Hammer J et al, 1993, Cell 74: 197-203; og Falk K et al, 1994, Immunogenetics 39: 230-242. Den sistnevnte referansen angår også HLA-DQ og -DP-ligander. Alle epitoper som er angitt i disse 5 referansene er relevante som naturlige kandidatepitoper som kan anvendes i den foreliggende oppfinnelsen, så er også epitoper som deler felles motiver med disse. Over the years, a number of other promiscuous T-cell epitopes have been identified. In particular, peptides capable of binding a greater proportion of HLA-DR molecules encoded by the various HLA-DR alleles have been identified, and these are all possible T-cell epitopes that can be introduced into the analogues used according to to the present invention. See also the epitopes discussed in the following references: WO 98/23635 (Frazer IH et al, assigned to The University of Queensland); Southwood S. et al, 1998, J. Immunol. 160: 3363-3373; Sinigaglia F et al, 1988, Nature 336: 778-780; Chicz RM et al, 1993, J. Exp. Med 178: 27-47; Hammer J et al, 1993, Cell 74: 197-203; and Falk K et al, 1994, Immunogenetics 39: 230-242. The latter reference also relates to HLA-DQ and -DP ligands. All epitopes indicated in these 5 references are relevant as natural candidate epitopes that can be used in the present invention, so are epitopes that share common motifs with them.

Alternativt kan epitopen være en hvilken som helst kunstig T-celleepitop som er i stand til å binde en større del av MHC klasse II-molekyler. I denne sammenhengen er pan DR-epitoppeptidene ("PADRE") beskrevet i WO 95/07707 og i den korresponderende artikkelen Alexander J et al, 1994, Immunity 1: 751-761 interessante kandidater som epitoper for anvendelse i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Det bør bemerkes at de mest effektige PADRE-peptidene beskrevet i disse publikasjonene bærer D-aminosyrer i C- og N-endene for å forbedre stabiliteten ved administrering. Imidlertid søker den foreliggende oppfinnelsen primært inkorporering av de relevante epitopene som del av analogen som deretter bør brytes ned enzymatisk på innsiden av de lysosomale delene av APC for å tillate påfølgende presentering i betydningen av et MHC-II-molekyl og er derfor ikke forventet å inkorporere D-aminosyrer i epitopene anvendt i den foreliggende oppfinnelsen. Alternatively, the epitope can be any artificial T-cell epitope capable of binding a greater proportion of MHC class II molecules. In this context, the pan DR epitope peptides ("PADRE") described in WO 95/07707 and in the corresponding article Alexander J et al, 1994, Immunity 1: 751-761 are interesting candidates as epitopes for use according to the present invention. It should be noted that the most effective PADRE peptides described in these publications carry D-amino acids at the C- and N-termini to improve stability upon administration. However, the present invention primarily seeks the incorporation of the relevant epitopes as part of the analogue which should then be degraded enzymatically inside the lysosomal parts of the APC to allow subsequent presentation in the sense of an MHC-II molecule and is therefore not expected to incorporate D-amino acids in the epitopes used in the present invention.

Et spesielt foretrukket PADRE-peptid er det med aminosyresekvensen AKFVAAWTLKAAA (SEKV.ID. NR. 17) eller en immunologisk effektiv undersekvens derav. Denne og andre epitoper med den samme mangelen på MHC-restriksjon er foretrukne T-celleepitoper som bør være tilstede i analogen anvendt i den oppfinneriske fremgangsmåten. Slike superpromiskuøse epitoper vil tillate de enkleste utførelsesformene av oppfinnelsen hvori kun en enkelt analog er tilstede i det vaksinerte dyrets immunsystem. A particularly preferred PADRE peptide is that with the amino acid sequence AKFVAAWTLKAAA (SEQ ID NO: 17) or an immunologically effective subsequence thereof. This and other epitopes with the same lack of MHC restriction are preferred T-cell epitopes that should be present in the analog used in the inventive method. Such superpromiscuous epitopes will allow the simplest embodiments of the invention in which only a single analog is present in the immune system of the vaccinated animal.

Som nevnt ovenfor, kan modifikasjonen av APP og Ap også inkludere introduksjon av en første enhet som målretter det modifiserte amyloidogene polypeptidet til en APC eller en B-lymfocytt. For eksempel kan den første enheten være en spesifikk bindingspartner for et B-lymfocyttspesifikt overflate antigen eller for et APC-spesifikt overflateantigen. Mange slike spesifikke overflateantigener er kjent i teknikkens stand. For eksempel kan enheten være et karbohydrat som det finnes en reseptor for på B-lymfocytten eller APC (for eksempel mannan eller mannose). Alternativt kan den andre enheten være et hapten. Et antistoffragment som spesifikt gjenkjenner et overflatemolekyl på APC eller lymfocytter kan også anvendes som en første enhet (overflatemolekylet kan for eksempel være en FCy-reseptor for makrofager og monocytter, slik som FCyRI eller alternativt enhver annen spesifikk overflatemarkør slik som CD40 eller CTLA-4). Det bør bemerkes at alle disse eksempelvise målrettingsmolekylene også kan anvendes som en del av en adjuvans, se nedenfor. As mentioned above, the modification of APP and Aβ may also include the introduction of a first unit that targets the modified amyloidogenic polypeptide to an APC or a B-lymphocyte. For example, the first entity can be a specific binding partner for a B-lymphocyte-specific surface antigen or for an APC-specific surface antigen. Many such specific surface antigens are known in the art. For example, the entity may be a carbohydrate for which there is a receptor on the B-lymphocyte or APC (eg mannan or mannose). Alternatively, the second entity may be a hapten. An antibody fragment that specifically recognizes a surface molecule on APC or lymphocytes can also be used as a first entity (the surface molecule can for example be an FCy receptor for macrophages and monocytes, such as FCyRI or alternatively any other specific surface marker such as CD40 or CTLA-4) . It should be noted that all of these exemplary targeting molecules can also be used as part of an adjuvant, see below.

Som et alternativ eller supplement til målretting av analogen til en viss celletype for å oppnå en forsterket immunrespons, er det mulig å øke respons itivitetsnivået til immunsystemet ved å inkludere den ovenfor nevnte andre enheten som stimulerer immunsystemet. Typiske eksempler på slike andre enheter er cytokiner og varmesjokkproteiner eller molekylære chaperoner, så vel som effektive deler derav. As an alternative or supplement to targeting the analog to a certain cell type to achieve an enhanced immune response, it is possible to increase the level of responsiveness of the immune system by including the above-mentioned second entity that stimulates the immune system. Typical examples of such other entities are cytokines and heat shock proteins or molecular chaperones, as well as effective parts thereof.

Egnede cytokiner som kan anvendes i henhold til oppfinnelsen er de som normalt også fungerer som adjuvanser i en vaksinesammensetning, det vil si for eksempel interferon-y (IFN-y), interleukin-1 (IL-1), interleukin-2 (IL-2), interleukin-4 (IL-4), interleukin-6 (IL-6), interleukin-12 (IL-12), interleukin-13 (IL-13), interleukin-15 (IL-15) og granulocyttmakrofagkolonistimulerende faktor (GM-CSF); alternativt kan den funksjonelle delen av cytokinmolekylet være tilstrekkelig som den andre enheten. Med hensyn til anvendelsen av slike cytokiner som adjuvanssubstanser, se diskusjonen nedenfor. Suitable cytokines that can be used according to the invention are those that normally also function as adjuvants in a vaccine composition, i.e. for example interferon-y (IFN-y), interleukin-1 (IL-1), interleukin-2 (IL- 2), interleukin-4 (IL-4), interleukin-6 (IL-6), interleukin-12 (IL-12), interleukin-13 (IL-13), interleukin-15 (IL-15) and granulocyte macrophage colony-stimulating factor (GM-CSF); alternatively, the functional part of the cytokine molecule may be sufficient as the second unit. With respect to the use of such cytokines as adjuvants, see the discussion below.

I henhold til oppfinnelsen, kan egnede varmesjokkproteiner eller molekylære chaperoner anvendt som den andre enheten være HSP70, HSP90, HSC70, GRP94 (også kjent som gp96, kfr Wearsch PA et al, 1998, Biochemistry 37: 5709-19) og CRT (kalretikulin). According to the invention, suitable heat shock proteins or molecular chaperones used as the second entity can be HSP70, HSP90, HSC70, GRP94 (also known as gp96, cf. Wearsch PA et al, 1998, Biochemistry 37: 5709-19) and CRT (calreticulin) .

Alternativt kan den andre enheten være et toksin slik som listeriolysin (LLO), lipid A og varmelabilt enterotoksin. En rekke mykobakterielle derivater slik som MDP (muramyldipeptid), CFA (Freunds fullstendige adjuvans) og trehalosediestrene TDM og TDE kan også være interessante muligheter. Alternatively, the second entity can be a toxin such as listeriolysin (LLO), lipid A and heat labile enterotoxin. A number of mycobacterial derivatives such as MDP (muramyl dipeptide), CFA (Freund's complete adjuvant) and the trehalose diesters TDM and TDE may also be interesting possibilities.

Muligheten for å introdusere en tredje enhet som forsterker presenteringen av analogen for immunsystemet er også en viktig utførelsesform av oppfinnelsen. Den kjente teknikken har vist flere eksempler på dette prinsippet. For eksempel er det kjent at palmitoyl lipideringsankeret i Borrelia burgdorferi protein OspA kan utnyttes for så å tilveiebringe selvadjuvanspolypeptider (kfr for eksempel WO 96/40718) - det synes som om de lipiderte proteinene danner micellelignende strukturer med en kjerne bestående av lipideringsankerdelene til polypeptidene og de gjenværende delene av molekylet som står ut av disse, og resulterer i flere presentasjoner av de antigene determinantene. Anvendelsen av disse og beslektede tilnærminger ved anvendelse av forskjellige lipideringsankere (for eksempel en myristylgruppe, en farnesylgruppe, en geranyl-geranylgruppe, et GPI-anker og en N-acyldiglyseridgruppe) er også foretrukne utførelsesformer av oppfinnelsen, spesielt ettersom anskaffelsen av et slikt lipideringsanker i et rekombinant fremstilt protein er ganske enkel og kun krever anvendelsen av en naturlig forekommende signalsekvens som en fusjonspartner for analogen. En annen mulighet er anvendelsen av C3d-fragmentet til komplementfaktor C3 eller C3 i seg selv (kfr Dempsey et al, 1996, Science 271, 348-350 og Lou & Kohler, 1998, Nature Biotechnology 16, 458-462). The possibility of introducing a third unit which enhances the presentation of the analogue to the immune system is also an important embodiment of the invention. The prior art has shown several examples of this principle. For example, it is known that the palmitoyl lipidation anchor in the Borrelia burgdorferi protein OspA can be utilized to provide self-adjuvant polypeptides (cf. for example WO 96/40718) - it appears that the lipidated proteins form micelle-like structures with a core consisting of the lipidation anchor parts of the polypeptides and the the remaining parts of the molecule that stand out from these, and result in multiple presentations of the antigenic determinants. The use of these and related approaches using different lipidation anchors (for example, a myristyl group, a farnesyl group, a geranyl-geranyl group, a GPI anchor, and an N-acyldiglyceride group) are also preferred embodiments of the invention, especially since the acquisition of such a lipidation anchor in a recombinantly produced protein is quite simple and only requires the use of a naturally occurring signal sequence as a fusion partner for the analog. Another possibility is the application of the C3d fragment to complement factor C3 or C3 itself (cf. Dempsey et al, 1996, Science 271, 348-350 and Lou & Kohler, 1998, Nature Biotechnology 16, 458-462).

En alternativ utførelsesform av den foreliggende oppfinnelsen som også resulterer i den foretrukne presenteringen av flere (for eksempel minst 2) kopier av de viktigste epitopregionene til APP eller Ap for immunsystemet, er den kovalente koblingen av analogen til visse molekyler, det vil si variantene d og e nevnt ovenfor. For eksempel kan polymerer anvendes, for eksempel karbohydrater slik som dekstran, kfr for eksempel Lees A et al., 1994, Vaccine 12: 1160-1166; Lees A et al., 1990 J Immunol. 145: 3594-3600, men også mannose og mannan er anvendelige alternativer. Integrerte membranproteiner fra for eksempel E. coli og andre bakterier er også anvendelige konjugeringspartnere. De tradisjonelle bærermolekylene slik som "keyhole limpet" hemocyanin (KLH), tetanus toksoid, difteritoksoid og storfe serumalbumin (BSA) er også foretrukne og anvendelige konjugeringspartnere. An alternative embodiment of the present invention which also results in the preferential presentation of multiple (eg at least 2) copies of the major epitope regions of APP or Aβ for the immune system is the covalent linkage of the analogue to certain molecules, i.e. the variants d and e mentioned above. For example, polymers can be used, for example carbohydrates such as dextran, see for example Lees A et al., 1994, Vaccine 12: 1160-1166; Lees A et al., 1990 J Immunol. 145: 3594-3600, but also mannose and mannan are useful alternatives. Integral membrane proteins from, for example, E. coli and other bacteria are also useful conjugation partners. The traditional carrier molecules such as keyhole limpet hemocyanin (KLH), tetanus toxoid, diphtheria toxoid and bovine serum albumin (BSA) are also preferred and useful conjugation partners.

Foretrukne utførelsesformer av kovalent kobling av APP- eller Ap-utledet materiale til polyhydroksypolymerer slik som karbohydrater, involverer anvendelsen av i det minste ett APP- eller Ap-utledet peptid og i det minste én fremmed T-hjelpeepitop som kobles separat til polyhydroksypolymeren (det vil si at den fremmede T-hjelpeepitopen og APP- og Ap-utledet aminosyresekvens ikke er kondensert med hverandre, men er heller bundet til polyhydroksypolymeren som sådan tjener som en bærerryggrad). Igjen er en slik utførelsesform mest foretrukket når den egnede B-celleepitopen som bærer regioner av de APP- eller Ap-utledede peptidene er sammensatt av korte peptidstrekk - dette er fordi denne tilnærmingen er en svært egnet måte for å oppnå flere presentasjoner av valgte epitoper i det resulterende immunogene middelet. Det er imidlertid også mulig å enkelt koble analoger som allerede er beskrevet heri til polyhydroksypolymerryggraden, det vil si at det APP-eller Ap-utledede materialet ikke er bundet til ryggraden separat fra de fremmede Tn-epitopene. Preferred embodiments of covalently linking APP- or Aβ-derived material to polyhydroxy polymers such as carbohydrates involve the use of at least one APP- or Aβ-derived peptide and at least one foreign T-helper epitope that is separately linked to the polyhydroxy polymer (that is, say that the foreign T-helper epitope and APP- and Aβ-derived amino acid sequence are not condensed with each other, but rather are bound to the polyhydroxy polymer which as such serves as a carrier backbone). Again, such an embodiment is most preferred when the appropriate B cell epitope bearing regions of the APP or Aβ derived peptides are composed of short peptide stretches - this is because this approach is a very suitable way to achieve multiple presentations of selected epitopes in the resulting immunogenic agent. However, it is also possible to easily link analogs already described herein to the polyhydroxy polymer backbone, that is, the APP- or Aβ-derived material is not bound to the backbone separately from the foreign Tn epitopes.

Det er spesielt foretrukket at koblingen av den fremmede T-hjelpeepitopen og det APP- eller Ap-utledede (poly)peptidet oppnås ved hjelp av en amidbinding som kan kløyves med en peptidase. Denne strategien har den virkningen av APC vil være i stand til å ta opp konjugatet og samtidig være i stand til å bearbeide konjugatet og deretter presentere den fremmede T-celleepitopen i en MHC klasse II-sammenheng. It is particularly preferred that the connection of the foreign T-helper epitope and the APP- or Aβ-derived (poly)peptide is achieved by means of an amide bond which can be cleaved with a peptidase. This strategy has the effect that the APC will be able to take up the conjugate and at the same time be able to process the conjugate and then present the foreign T-cell epitope in an MHC class II context.

En måte for å oppnå kobling av peptider (både det APP- eller Ap-utledede peptidet av interesse så vel som den fremmede epitopen), er å aktivere en egnet polyhydroksypolymer med tresyl (trifiuoretylsulfonyl) grupper eller andre egnede aktiveringsgrupper slik som maleimid, p-nitrofenylklorformat (for aktivering av OH-grupper og dannelse av en peptidbinding mellom peptid og polyhydroksypolymer), og tosyl (p-toluensulfonyl). Det er for eksempel mulig å fremstille aktiverte polysakkarider som beskrevet i WO 00/05316 og US 5,874,469 og koble disse til APP- eller Ap-utledede peptider eller polyaminosyrer så vel som til T-celleepitopene fremstilt ved hjelp av konvensjonelle fast- eller flytende fase peptidsynteseteknikker. Det resulterende produktet består av en polyhydroksypolymerryggrad (for eksempel en dekstranryggrad) som har, bundet dertil ved hjelp av sin N-ende eller ved hjelp av andre tilgjengelige nitrogenenheter, polyaminosyrer utledet fra APP eller Ap og fra fremmede T-celleepitoper. Om ønskelig er det mulig å syntetisere APP- eller Ap-peptidene slik at alle tilgjengelige aminogrupper bortsett fra den enheten ved N-enden beskyttes, deretter koble de resulterende beskyttede peptidene til den tresylerte dekstranenheten og til slutt avbeskytte det resulterende konjugatet. Et spesifikt eksempel på denne tilnærmingen er beskrevet i eksemplene nedenfor. One way to achieve coupling of peptides (both the APP- or Aβ-derived peptide of interest as well as the foreign epitope) is to activate a suitable polyhydroxy polymer with tresyl (trifluoroethylsulfonyl) groups or other suitable activating groups such as maleimide, p- nitrophenylchloroformate (for activation of OH groups and formation of a peptide bond between peptide and polyhydroxy polymer), and tosyl (p-toluenesulfonyl). For example, it is possible to prepare activated polysaccharides as described in WO 00/05316 and US 5,874,469 and link these to APP- or Aβ-derived peptides or polyamino acids as well as to the T-cell epitopes prepared by conventional solid- or liquid-phase peptide synthesis techniques . The resulting product consists of a polyhydroxy polymer backbone (for example, a dextran backbone) which has, attached thereto by its N-terminus or by means of other available nitrogen moieties, polyamino acids derived from APP or Aβ and from foreign T-cell epitopes. If desired, it is possible to synthesize the APP or Aβ peptides so that all available amino groups except that unit at the N-terminus are protected, then link the resulting protected peptides to the trisylated dextran unit and finally deprotect the resulting conjugate. A specific example of this approach is described in the examples below.

I stedet for å anvende de vannløselige polysakkaridmolekylene som beskrevet i WO 00/05316 og i US 5,874,469, er det tilsvarende mulig å utnytte kryssbundne polysakkaridmolekyler og derved oppnå et spesifikt konjugat mellom polypeptider og polysakkarid - dette er antatt å føre til en forbedret presentering for immunsystemet av polypeptidene, ettersom to mål nås, nemlig å oppnå en lokal avleiringsvirkning når konjugatet injiseres og for å oppnå partikler som er attraktive mål for APC. Tilnærmingen for anvendelse av slike spesifikke systemer er også beskrevet i detalj i eksemplene. Instead of using the water-soluble polysaccharide molecules as described in WO 00/05316 and in US 5,874,469, it is correspondingly possible to utilize cross-linked polysaccharide molecules and thereby obtain a specific conjugate between polypeptides and polysaccharide - this is believed to lead to an improved presentation to the immune system of the polypeptides, as two goals are achieved, namely to achieve a local deposition effect when the conjugate is injected and to achieve particles that are attractive targets for APC. The approach for using such specific systems is also described in detail in the examples.

Vurderinger som ligger til grunn for valgte områder for å introdusere modifikasjoner i APP eller Ap er a) bevaring av kjente og antatte B-celleepitoper, Assessments underlying selected areas to introduce modifications in APP or Ap are a) conservation of known and putative B-cell epitopes,

b) bevaring av tertiær struktur, c) unngåelse av B-celleepitoper tilstede på "produsentceller" osv. Ved enhver hastighet som diskutert ovenfor, er det ganske b) preservation of tertiary structure, c) avoidance of B-cell epitopes present on "producer cells", etc. At any rate as discussed above, it is quite

enkelt å analysere et sett av analoger som alle har blitt utsatt for introduksjon av en T-celleepitop på forskjellige steder. easily assay a set of analogs that have all been subjected to introduction of a T-cell epitope at different sites.

Ettersom de mest foretrukne utførelses formene av den foreliggende oppfinnelsen involverer nedregulering av humant Ap, er det følgelig foretrukket at APP- eller Ap-polypeptidet diskutert ovenfor er et humant Ap-polypeptid. I denne utførelsesformen er det spesielt foretrukket at APP- eller Ap-polypeptidet har blitt modifisert ved substituering av minst én aminosyresekvens i SEKV.ID. NR. 2 med i det minste én aminosyresekvens med lik eller forskjellig lengde og som inneholder en fremmed Tn-epitop. Foretrukne eksempler på modifisert amyloidogent APP og Ap er vist skjematisk i figur 1 ved anvendelse av P2- og P30-epitopene som eksempler. Den logiske forklaringen bak slike konstrukter er beskrevet i detalj i eksemplene. Accordingly, since the most preferred embodiments of the present invention involve the down-regulation of human Aβ, it is preferred that the APP or Aβ polypeptide discussed above be a human Aβ polypeptide. In this embodiment, it is particularly preferred that the APP or Aβ polypeptide has been modified by substitution of at least one amino acid sequence in SEQ ID NO. NO. 2 with at least one amino acid sequence of equal or different length and containing a foreign Tn epitope. Preferred examples of modified amyloidogenic APP and Aβ are shown schematically in Figure 1 using the P2 and P30 epitopes as examples. The logical explanation behind such constructs is described in detail in the examples.

Mer spesifikt kan en Tn-inneholdende (eller fullstendig) aminosyresekvens som introduseres i SEKV.ID. NR. 2 introduseres ved enhver aminosyre i SEKV.ID. NR. 2. Det vil si at introduksjonen er mulig etter enhver av aminosyrene 1-770, men fortrinnsvis etter enhver av aminosyrene 671, 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684, 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691, 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 707, 708, 709, 710, 711, 712, 713 og 714 i SEKV.ID. NR. 2. Dette kan kombineres med delesjon av enhver eller alle av aminosyrene 1-671, eller enhver av alle av aminosyrene 715-770. Ved utnyttelse av substitusjonsteknikken, kan hver av aminosyrene 671, 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684, 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691, 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 707, 708, 709, 710, 711, 712, 713 og 714 i SEKV.ID. NR. 2 deleteres i kombinasjon med introduksjonen. More specifically, a Tn-containing (or complete) amino acid sequence introduced in SEQ ID NO. NO. 2 is introduced at any amino acid in SEQ ID NO. NO. 2. That is, the introduction is possible after any of the amino acids 1-770, but preferably after any of the amino acids 671, 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684 , 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691, 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 708, 709 , 710, 711, 712, 713 and 714 in SEQ ID NO. NO. 2. This can be combined with deletion of any or all of amino acids 1-671, or any of all of amino acids 715-770. Utilizing the substitution technique, each of the amino acids 671, 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684, 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691 , 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 707, 708, 709, 710, 711, 712, 713 and 714 in SEQ.ID . NO. 2 is deleted in combination with the introduction.

I følge den foreliggende oppfinnelsen er inkluderer analogen ikke noen undersekvens av SEKV.ID. NR. 2 som binder seg produktivt til MHC klasse II-molekyler og initierer en T-cellerespons. According to the present invention, the analogue does not include any subsequence of SEQ ID NO. NO. 2 that binds productively to MHC class II molecules and initiates a T-cell response.

Den logiske forklaringen bak en slik strategi for å konstruere immunogenet som setter i gang immunsystemet og induserer for eksempel en anti-Ap-immunrespons, er følgende: Det har blitt oppdaget at når mengder av autologe proteiner immuniseres formulert i en adjuvans som er tilstrekkelig sterk til å bryte kroppens toleranse overfor det autologe proteinet, er det en fare for at immunresponsen i enkelt vaksinerte individer ikke opphører ved bare å bryte immuniseringen. Dette er fordi den induserte immunresponsen i slike individer sannsynligvis drives av en naturlig TVepitop i det autologe proteinet, og dette har den bivirkningen av de vaksinerte individenes eget protein vil være i stand til å fungere som et immuniseringsmiddel mot sine egne rette: En autoimmun tilstand har følgelig blitt etablert. The rationale behind such a strategy to engineer the immunogen that primes the immune system and induces, for example, an anti-Aβ immune response, is the following: It has been discovered that when amounts of autologous proteins are immunized formulated in an adjuvant sufficiently strong to to break the body's tolerance to the autologous protein, there is a danger that the immune response in simply vaccinated individuals does not cease simply by breaking the immunization. This is because the induced immune response in such individuals is likely driven by a natural TV epitope in the autologous protein, and this has the side effect that the vaccinated individuals own protein will be able to act as an immunizing agent against its own targets: An autoimmune condition has consequently been established.

Anvendelsen av fremmede Tn-epitoper, har etter oppfinnernes kunnskaper aldri blitt observert å frembringe denne virkningen fordi anti-selvimmunresponsen er drevet av en fremmed TVepitop, og det har gjentatt blitt demonstrert av oppfinnerne at den induserte immunresponsen fremkalt av den foretrukne teknologien faktisk synker etter avbryting av immuniseringen. Teoretisk burde det imidlertid skje i et fåtall individer at immunresponsen også vil drives ved hjelp av en autolog Tn-epitop (av det relevante selv-proteinet man immuniseres mot) - dette er spesielt relevant når man betrakter egen-proteiner som det rikelig av, slik som Ap, mens andre terapeutisk relevante egen-proteiner kun er tilstede lokalt eller i så lave mengder i kroppen at en "selvimmuniseringsvirkning" ikke er mulig. En svært enkel måte å unngå dette på, er følgelig å fullstendig unngå å inkludere peptidsekvenser i immunogenet som kunne tjene som Tn-epitoper (og ettersom peptider som er kortere enn omtrent 9 aminosyrer ikke kan tjene som Tn-epitoper, er anvendelsen av kortere fragmenter en enkel og gjennomførbar tilnærming). Denne utførelsesformen av oppfinnelsen tjener derfor også til å sikre at immunogenet ikke inkluderer peptidsekvenser av målet APP eller Ap som kunne tjenes som "selvstimulerende Tn-epitoper" inkludert sekvenser som kun inneholder konservative substitusjoner i en sekvens av målproteinet som ellers kan fungere som en Tn-epitop. The use of foreign Tn epitopes, to the inventors' knowledge, has never been observed to produce this effect because the anti-self immune response is driven by a foreign Tn epitope, and it has been repeatedly demonstrated by the inventors that the induced immune response elicited by the preferred technology actually declines after discontinuation of the immunization. Theoretically, however, it should happen in a small number of individuals that the immune response will also be driven by an autologous Tn epitope (of the relevant self-protein against which one is immunized) - this is particularly relevant when considering self-proteins that are abundant, such as such as Ap, while other therapeutically relevant self-proteins are only present locally or in such low amounts in the body that a "self-immunization effect" is not possible. Consequently, a very simple way to avoid this is to completely avoid including peptide sequences in the immunogen that could serve as Tn epitopes (and since peptides shorter than about 9 amino acids cannot serve as Tn epitopes, the use of shorter fragments a simple and feasible approach). This embodiment of the invention therefore also serves to ensure that the immunogen does not include peptide sequences of the target APP or Aβ that could serve as "self-stimulatory Tn epitopes" including sequences that only contain conservative substitutions in a sequence of the target protein that could otherwise function as a Tn- epitope.

Foretrukne utførelsesformer av immunsystempresenteringen av analogene av APP eller Ap involverer anvendelsen av et kimært peptid som omfatter i det minste ett APP- eller Ap-utledet peptid som ikke produktivt binder seg til MHC klasse II-molekyler, og i det minste én fremmed T-hjelpeepitop. Det er spesielt fordelaktig dersom den immunogene analogen er en hvor aminosyresekvensene som omfatter en eller flere B-celleepitoper er representert enten som en kontinuerlig sekvens eller som en sekvens som inkluderer innskudd, hvori innskuddet omfatter fremmede T-hjelpeepitoper. Preferred embodiments of the immune system presentation of the analogs of APP or Aβ involve the use of a chimeric peptide comprising at least one APP- or Aβ-derived peptide that does not productively bind to MHC class II molecules, and at least one foreign T-helper epitope . It is particularly advantageous if the immunogenic analogue is one in which the amino acid sequences comprising one or more B-cell epitopes are represented either as a continuous sequence or as a sequence including inserts, wherein the insert comprises foreign T-helper epitopes.

Igjen er en slik utførelsesform mest foretrukket når den egnede B-celleepitopen som bærer regioner av APP eller Ap består av korte peptidstrekk som ikke på noen måte ville være i stand til å binde seg produktivt til et MHC klasse II-molekyl. Den valgte B-celleepitopen eller -epitopene av det amyloidogene polypeptidet bør derfor omfatte i det minste 9 sammenhengende aminosyrer av SEKV.ID. NR. 2. Kortere peptider er fortrinnsvis slik som de som har minst 8, 7, 6, 5, 4 eller 3 sammenhengende aminosyrer fra det amyloidogene polypeptidets aminosyre sekvens. Again, such an embodiment is most preferred when the appropriate B cell epitope bearing regions of APP or Aβ consist of short peptide stretches that would not be capable of binding productively to an MHC class II molecule in any way. The selected B-cell epitope or epitopes of the amyloidogenic polypeptide should therefore comprise at least 9 contiguous amino acids of SEQ ID NO. NO. 2. Shorter peptides are preferably such as those that have at least 8, 7, 6, 5, 4 or 3 contiguous amino acids from the amyloidogenic polypeptide's amino acid sequence.

Det er foretrukket at analogen omfatter minst én undersekvens av SEKV.ID. NR. 2 slik at hver slik minst ene undersekvens består av aminosyrestrekk fra APP eller Ap som er valgt fra gruppen bestående av 9 sammenhengende aminosyrer, 8 sammenhengende aminosyrer, 7 sammenhengende aminosyrer, 6 sammenhengende aminosyrer, 5 sammenhengende aminosyrer, 4 sammenhengende aminosyrer og 3 sammenhengende aminosyrer. It is preferred that the analogue comprises at least one subsequence of SEQ ID NO. NO. 2 so that each such at least one subsequence consists of amino acid stretches from APP or Ap which are selected from the group consisting of 9 contiguous amino acids, 8 contiguous amino acids, 7 contiguous amino acids, 6 contiguous amino acids, 5 contiguous amino acids, 4 contiguous amino acids and 3 contiguous amino acids.

Det er spesielt foretrukket at de sammenhengende aminosyrene begynner ved en aminosyrerest valgt fra gruppen bestående av restene 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684, 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691, 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 707, 708, 709, 710, 711, 712, 713 og 714 av SEKV.ID. NR. 2. It is particularly preferred that the contiguous amino acids begin with an amino acid residue selected from the group consisting of the residues 672, 673, 674, 675, 676, 677, 678, 679, 680, 681, 682, 683, 684, 685, 686, 687, 688, 689, 690, 691, 692, 693, 694, 695, 696, 697, 698, 699, 700, 701, 702, 703, 704, 705, 706, 707, 708, 709, 710, 711, 712, 713 and 714 of SEQ ID NO. NO. 2.

Protein/ peptidvaksinering; formulering og administrering av analogene Protein/peptide vaccination; formulation and administration of the analogues

Ved fremkallingen av presentering av analogen for et dyrs immunsystem ved hjelp av administrering av denne til dyret, følger formuleringen av polypeptidet de generelle prinsippene i kjent teknikk. In eliciting presentation of the analog to an animal's immune system by administering it to the animal, the formulation of the polypeptide follows the general principles of the prior art.

Fremstilling av vaksiner som inneholder peptidsekvenser som aktive ingredienser er generelt godt forstått i teknikkens stand som eksemplifisert gjennom U.S. patentene 4,608,251; 4,601,903; 4,599,231; 4,599,230; 4,596,792; og 4,578,770,. Slike vaksiner fremstilles vanligvis som injiserbare vaksiner, enten som flytende løsninger eller suspensjoner; faste former som er egnet for løsning i eller suspensjon i væske forut for injeksjon kan også fremstilles. Fremstillingen kan også være emulgert. Den aktive immunogene ingrediensen er ofte blandet med eksipienter som er farmasøytisk akseptable og kompatible med den aktive ingrediensen. Egnede eksipienter er for eksempel vann, saltoppløsning, dekstrose, glyserol, etanol eller lignende og kombinasjoner derav. Om ønskelig kan vaksinen i tillegg inneholde mindre mengder av hjelpeforbindelser så som fuktemidler eller emulgeringsmidler, pH-buffermidler eller adjuvanser som øker effektiviteten til vaksinene; kfr den detaljerte beskrivelsen av adjuvanser nedenfor. The preparation of vaccines containing peptide sequences as active ingredients is generally well understood in the art as exemplified by U.S. Pat. patents 4,608,251; 4,601,903; 4,599,231; 4,599,230; 4,596,792; and 4,578,770,. Such vaccines are usually prepared as injectable vaccines, either as liquid solutions or suspensions; solid forms suitable for solution in or suspension in liquid prior to injection may also be prepared. The preparation can also be emulsified. The active immunogenic ingredient is often mixed with excipients that are pharmaceutically acceptable and compatible with the active ingredient. Suitable excipients are, for example, water, saline, dextrose, glycerol, ethanol or the like and combinations thereof. If desired, the vaccine can also contain smaller amounts of auxiliary compounds such as wetting agents or emulsifiers, pH buffers or adjuvants that increase the effectiveness of the vaccines; see the detailed description of adjuvants below.

Vaksinene administreres vanligvis parenteralt ved hjelp av injeksjon, for eksempel enten subkutant, intrakutant eller intramuskulært. Ytterligere formuleringer som er egnet for andre administreringsmåter inkluderer stikkpiller og i noen tilfeller orale, bukale, sublinguale, intraperitoneale, intravaginale, anale, epidurale, spinale og intrakraniale formuleringer. For stikkpiller kan tradisjonelle bindemidler og bærere inkludere for eksempel polyalkalenglykoler eller triglyserider; slike stikkpiller kan dannes fra blandinger som inneholder den aktive ingrediensen i et område på 0,5% til 10%, fortrinnsvis 1-2%. Orale formuleringer inkluderer slike normalt anvendte eksipienter som for eksempel farmasøytiske kvaliteter av mannitol, laktose, stivelse, magnesiumstearat, natriumsakkarin, cellulose, magnesiumkarbonat og lignende. Disse sammensetningene tar form av løsninger, suspensjoner, tabletter, piller, kapsler, forsinket frigjøringsformuleringer eller pulvere og inneholder 10-95% av aktiv ingrediens, fortrinnsvis 25-70%. For orale formuleringer er koleratoksin en interessant formuleringspartner (og også en mulig konjugeringspartner). The vaccines are usually administered parenterally by injection, for example either subcutaneously, intracutaneously or intramuscularly. Additional formulations suitable for other routes of administration include suppositories and in some cases oral, buccal, sublingual, intraperitoneal, intravaginal, anal, epidural, spinal and intracranial formulations. For suppositories, traditional binders and carriers may include, for example, polyalkalene glycols or triglycerides; such suppositories may be formed from mixtures containing the active ingredient in a range of 0.5% to 10%, preferably 1-2%. Oral formulations include such normally used excipients as, for example, pharmaceutical grades of mannitol, lactose, starch, magnesium stearate, sodium saccharin, cellulose, magnesium carbonate and the like. These compositions take the form of solutions, suspensions, tablets, pills, capsules, delayed release formulations or powders and contain 10-95% of active ingredient, preferably 25-70%. For oral formulations, cholera toxin is an interesting formulation partner (and also a possible conjugation partner).

Polypeptidene kan formuleres inn i vaksinen som nøytrale eller salte former. Farmasøytisk akseptable salter inkluderer syreaddisjonssalter (dannet med de frie aminogruppene i peptidet) og som dannes med uorganiske syrer som for eksempel saltsyre eller fosforsyre, eller slike organiske syrer som eddiksyre, oksalsyre, tartarsyre, mandelsyre og lignende. Salter dannet med de frie karboksylgruppene kan også utledes fra uorganiske baser slik som for eksempel natrium, kalium, ammonium, kalsium eller jernhydroksider, og slike organiske baser som isopropylamin, trimetylamin, 2-etylaminoetanol, histidin, prokain og lignende. The polypeptides can be formulated into the vaccine as neutral or salt forms. Pharmaceutically acceptable salts include acid addition salts (formed with the free amino groups in the peptide) and which are formed with inorganic acids such as hydrochloric or phosphoric acid, or such organic acids as acetic acid, oxalic acid, tartaric acid, mandelic acid and the like. Salts formed with the free carboxyl groups can also be derived from inorganic bases such as, for example, sodium, potassium, ammonium, calcium or iron hydroxides, and such organic bases as isopropylamine, trimethylamine, 2-ethylaminoethanol, histidine, procaine and the like.

Vaksinene administreres på en måte som er kompatibel med doseringsformuleringen og i en slik mengde at den vil være terapeutisk effektiv og immunogen. Mengden som administreres avhenger av individet som behandles, inkludert for eksempel kapasiteten til individets immunsystem til å fremkalle en immunrespons og graden av beskyttelse som ønskes. Egnede doseringsområder er i størrelsesorden på flere hundre mikrogram av aktiv ingrediens pr vaksinering med et foretrukket område fra omtrent 0,1 fig til 2000 fig (selv om enda høyere mengder i et område på 1 -10 mg er omfattet), slik som i området fra omtrent 0,5 \ i$ til 1000\ig, fortrinnsvis i området fra 1 ug til 500 \ ig og spesielt i området fra 10 |xg til 100^ig. Egnede regimer for innledende administrering og påfølgende administrering varierer også, men et typisk eksempel er en innledende administrering fulgt av påfølgende inokuleringer og andre administreringer. The vaccines are administered in a manner compatible with the dosage formulation and in such an amount as to be therapeutically effective and immunogenic. The amount administered depends on the individual being treated, including, for example, the capacity of the individual's immune system to elicit an immune response and the degree of protection desired. Suitable dosage ranges are in the order of several hundred micrograms of active ingredient per vaccination with a preferred range from about 0.1 fig to 2000 fig (although even higher amounts in the range of 1-10 mg are encompassed), such as in the range from about 0.5 µg to 1000 µg, preferably in the range from 1 µg to 500 µg and especially in the range from 10 µg to 100 µg. Suitable regimens for initial administration and subsequent administration also vary, but a typical example is an initial administration followed by subsequent inoculations and other administrations.

Anvendelsesmåten kan variere sterkt. Enhver av de konvensjonelle fremgangsmåtene for administrering av en vaksine er akseptable. Disse inkluderer oral applikasjon på en fast fysiologisk akseptabel base eller i en fysiologisk akseptabel dispersjon, parenteralt, ved injeksjon eller lignende. Doseringen av vaksinen vil avhenge av administreringsruten og vil variere i henhold til alderen til personen som skal vaksineres og formuleringen av antigenet. The method of application can vary greatly. Any of the conventional methods of administering a vaccine are acceptable. These include oral application on a solid physiologically acceptable base or in a physiologically acceptable dispersion, parenterally, by injection or the like. The dosage of the vaccine will depend on the route of administration and will vary according to the age of the person to be vaccinated and the formulation of the antigen.

Noen av polypeptidene i vaksinen er tilstrekkelig immunogene i en vaksine, men for noen av de andre vil immunresponsen forsterkes dersom vaksinen ytterligere omfatter en adjuvansforbindelse. Some of the polypeptides in the vaccine are sufficiently immunogenic in a vaccine, but for some of the others the immune response will be enhanced if the vaccine further comprises an adjuvant compound.

Ulike fremgangsmåter for å oppnå adjuvansvirkning for vaksinen er kjent. Generelle prinsipper og fremgangsmåter er detaljert beskrevet i "The Theory and Practical Application of Adjuvants", 1995, Duncan E.S. Stewart-Tull (red.), John Wiley & Sons Ltd, ISBN 0-471-95170-6, og også i "Vaccines: New Generation Immunological Adjuvants", 1995, Gregoriadis G et al. (red.), Plenum Press, New York, ISBN 0-306-45283-9. Various methods for achieving an adjuvant effect for the vaccine are known. General principles and methods are detailed in "The Theory and Practical Application of Adjuvants", 1995, Duncan E.S. Stewart-Tull (ed.), John Wiley & Sons Ltd, ISBN 0-471-95170-6, and also in "Vaccines: New Generation Immunological Adjuvants", 1995, Gregoriadis G et al. (ed.), Plenum Press, New York, ISBN 0-306-45283-9.

Det er spesielt foretrukket å anvende en adjuvans som kan vises å lette brytingen av autotoleransen mot autoantigener; faktisk er dette essensielt i tilfeller hvor umodifisert amyloidogent polypeptid anvendes som den aktive ingrediensen i autovaksinen. Ikke-begrensende eksempler på egnede adjuvanser er valgt fra gruppen som består av en immunmålrettet adjuvans; en immunmodulerende adjuvans slik som et toksin, et cytokin og et mykobakterielt derivat; en oljeformulering; en polymer; en micelledannende adjuvans; et saponin; en immunstimulerende kompleksmatrise (ISCOM-matrise); en partikkel; DDA; aluminiumsadjuvanser; DNA-adjuvanser; y-insulin; og et innkapslingsadjuvans. Generelt bør det bemerkes at beskrivelsene ovenfor som angår forbindelser og midler som er anvendelige som første, andre og tredje enheter i analogene også henviser mutatis mutandis til deres anvendelse i adjuvansen av en vaksine ifølge oppfinnelsen. It is particularly preferred to use an adjuvant which can be shown to facilitate the breaking of the autotolerance against autoantigens; in fact, this is essential in cases where unmodified amyloidogenic polypeptide is used as the active ingredient in the autovaccine. Non-limiting examples of suitable adjuvants are selected from the group consisting of an immune targeting adjuvant; an immunomodulatory adjuvant such as a toxin, a cytokine and a mycobacterial derivative; an oil formulation; a polymer; a micelle-forming adjuvant; a saponin; an immunostimulatory complex matrix (ISCOM matrix); a particle; DDA; aluminum adjuvants; DNA adjuvants; γ-insulin; and an encapsulation adjuvant. In general, it should be noted that the above descriptions relating to compounds and agents useful as first, second and third units in the analogues also refer mutatis mutandis to their use in the adjuvant of a vaccine according to the invention.

Applikasjonen av adjuvanser inkluderer anvendelse av midler slik som aluminiumhydroksid eller fosfat (alum), vanligvis anvendt som 0,05 til 0,1% løsning i bufret saltoppløsning, blandet med syntetiske polymerer av sukke re (for eksempel Carbopol®) anvendt som 0,25% løsning, aggregering av proteinet i vaksinen ved varmebehandling med temperaturer i området mellom 70°C og 110°C i henholdsvis 30 sekunders til 2 minutters perioder og også aggregering ved hjelp av kryssbindingsmidler er mulig. Aggregering ved reaktivering med pepsinbehandlede antistoffer (Fab-fragmenter) til albumin, blanding med bakterielle celler slik som C. parvum eller endotoksiner eller lipopolysakkaridkomponenter av gramnegative bakterier, emulsjon i fysiologisk akseptabel oljebærer slik som mannidmonooleat (Aracel A) eller emulsjon med 20% løsning av en perfluorkarbon (Fluosol-DA) anvendt som et blokkeringssubstitutt kan også anvendes. Blanding med oljer slik som skvalen og IFA er også foretrukket. The application of adjuvants includes the use of agents such as aluminum hydroxide or phosphate (alum), usually used as a 0.05 to 0.1% solution in buffered saline, mixed with synthetic polymers of sugar (eg Carbopol®) used as 0.25 % solution, aggregation of the protein in the vaccine by heat treatment with temperatures in the range between 70°C and 110°C for periods of 30 seconds to 2 minutes respectively and also aggregation using cross-linking agents is possible. Aggregation by reactivation with pepsin-treated antibodies (Fab fragments) to albumin, mixing with bacterial cells such as C. parvum or endotoxins or lipopolysaccharide components of Gram-negative bacteria, emulsion in a physiologically acceptable oil carrier such as mannide monooleate (Aracel A) or emulsion with a 20% solution of a perfluorocarbon (Fluosol-DA) used as a blocking substitute can also be used. Mixing with oils such as squalene and IFA is also preferred.

I henhold til oppfinnelsen er DDA (dimetyldioktadecylammoniumbromid) en interessant kandidat som en adjuvans slik som DNA og y-inulin, men også Freunds fullstendige og ufullstendige adjuvans så vel som^«/7/a/a-saponiner slik som QuilA og QS21 så vel som RIBI, er interessante. Ytterligere muligheter er monofosforyllipid A (MPL), det ovenfor nevnte C3 og C3d og muramyldipeptid According to the invention, DDA (dimethyldioctadecylammonium bromide) is an interesting candidate as an adjuvant such as DNA and γ-inulin, but also Freund's complete and incomplete adjuvant as well as ^«/7/a/a-saponins such as QuilA and QS21 as well like RIBI, are interesting. Additional possibilities are monophosphoryl lipid A (MPL), the above mentioned C3 and C3d and muramyl dipeptide

(MDP). (MDP).

Liposomformuleringer er også kjent å omfatte adjuvanseffekter, og liposomadjuvanser er derfor foretrukne i henhold til oppfinnelsen. Liposome formulations are also known to include adjuvant effects, and liposome adjuvants are therefore preferred according to the invention.

Også immunstimulerende kompleksmatrise type (ISCOM®-matrise) adjuvanser er foretrukne valg ifølge oppfinnelsen, spesielt ettersom det er blitt vist at denne typen av adjuvanser er i stand til å oppregulere en MHC klasse II-ekspresjon gjennom APC. En ISCOM®-matrise består av (eventuelt fraksjonert) saponiner (triterpenoider) fra Quillaja saponaria, kolesterol og fosfolipid. Ved blanding med det immunogene proteinet, blir den resulterende partikkelformuleringen det som er kjent som en ISCOM-partikkel hvor saponinet utgjør 60-70% vekt/vekt, kolesterol og fosfolipid 10-15% vekt/vekt og proteinet 10-15% vekt/vekt. Detaljer som omhandler sammensetningen og anvendelse av immunstimulerende komplekser kan for eksempel finnes i de ovenfor nevnte lærebøkene som omhandler adjuvanser, men også i Morein B et al, 1995, Clin. Immunother. 3: 461-475 så vel som i Barr IG og Mitchell GF, 1996, Immunol. and Cell Biol. 74: 8-25 tilveiebringer anvendelige instruksjoner for fremstillingen av fullstendige immunstimulerende komplekser. Also immunostimulatory complex matrix type (ISCOM® matrix) adjuvants are preferred choices according to the invention, especially as it has been shown that this type of adjuvant is able to upregulate an MHC class II expression through APC. An ISCOM® matrix consists of (possibly fractionated) saponins (triterpenoids) from Quillaja saponaria, cholesterol and phospholipid. When mixed with the immunogenic protein, the resulting particle formulation becomes what is known as an ISCOM particle where the saponin makes up 60-70% w/w, the cholesterol and phospholipid 10-15% w/w and the protein 10-15% w/w . Details dealing with the composition and use of immunostimulating complexes can be found, for example, in the above-mentioned textbooks dealing with adjuvants, but also in Morein B et al, 1995, Clin. Immunother. 3: 461-475 as well as in Barr IG and Mitchell GF, 1996, Immunol. and Cell Biol. 74: 8-25 provides useful instructions for the preparation of complete immunostimulatory complexes.

En annen svært interessant (og følgelig foretrukket) mulighet for å oppnå adjuvansvirkning er å anvende teknikken beskrevet i Gosselin et al., 1992. Kort fortalt kan presenteringen av et relevant antigen slik som et antigen ifølge den foreliggende oppfinnelsen forsterkes ved konjugering av antigenet til antistoffer (eller antigenbindende antistoffragmenter) mot Fcy-reseptorene på monocytter/makrofager. Spesielt konjugater mellom antigen og anti-FcyRI har blitt vist å forsterke immunogenisiteten for vaksineringsformål. Another very interesting (and therefore preferred) possibility to achieve adjuvant effect is to use the technique described in Gosselin et al., 1992. Briefly, the presentation of a relevant antigen such as an antigen according to the present invention can be enhanced by conjugation of the antigen to antibodies (or antigen-binding antibody fragments) against the Fcy receptors on monocytes/macrophages. In particular, conjugates between antigen and anti-FcγRI have been shown to enhance immunogenicity for vaccination purposes.

Andre muligheter involverer anvendelsen av målrettede og immunmodulerende forbindelser (blant annet cytokiner) nevnt ovenfor som kandidater for den første og den andre enheten i de modifiserte versjonene av amyloidogene polypeptider. I denne sammenhengen er også syntetiske induserende forbindelser av cytokiner slik som poly I:C også mulige. Other possibilities involve the use of targeting and immunomodulatory compounds (including cytokines) mentioned above as candidates for the first and second units of the modified versions of amyloidogenic polypeptides. In this context, synthetic inducing compounds of cytokines such as poly I:C are also possible.

Egnede mykobakterielle derivater er valgt fra gruppen bestående av muramyldipeptid, Freunds fullstendige adjuvans, RIBI og en diester av trehalose slik som TDM og TDE. Suitable mycobacterial derivatives are selected from the group consisting of muramyl dipeptide, Freund's complete adjuvant, RIBI and a diester of trehalose such as TDM and TDE.

Egnede immunmålrettende adjuvanser er valgt fra gruppen bestående av CD40-ligand og CD40-antistoffer eller spesifikke bindende fragmenter derav (kfr diskusjonen ovenfor), mannose, et Fab-fragment og CTLA-4. Suitable immunotargeting adjuvants are selected from the group consisting of CD40 ligand and CD40 antibodies or specific binding fragments thereof (see discussion above), mannose, a Fab fragment and CTLA-4.

Egnede polymeradjuvanser er valgt fra gruppen bestående av karbohydrat så som dekstran, PEG, stivelse, mannan og mannose; en plastisk polymer slik som<*>; og lateks slik som latekskuler. Suitable polymer adjuvants are selected from the group consisting of carbohydrate such as dextran, PEG, starch, mannan and mannose; a plastic polymer such as<*>; and latex such as latex balls.

Enda en annen interessant måte å modulere en immunrespons på er å inkludere immunogenet (eventuelt sammen med adjuvanser og farmasøytisk akseptable bærere og vehikler) i en "kunstig lymfeknute" (VLN) (en merkevarebeskyttet anordning utviklet av ImmunoTherapy, Inc., 360 Lexington Avenue, New York, NY 10017-6501). VLN (en tynn røranordning) etterligner strukturen og funksjonen til en lymfeknute. Innsetting av en VLN under huden danner et sete for steril inflammasjon med en økning av cytokiner og kjemokiner. T- og B-celler såvel som APC responderer raskt på faresignalene, kommer til betennelsessetet og akkumuleres på innsiden av den porøse matrisen til VLN. Det har blitt vist at den nødvendige antigendosen som kreves for å fremkalle en immunrespons mot et antigen reduseres ved anvendelse av VLN og at immunbeskyttelse oppnådd ved vaksinering ved anvendelse av VLN overgår konvensjonell immunisering ved anvendelse av Ribi som en adjuvans. Teknologien er blant annet kort beskrevet i Gelber C et al, 1998, "Elicitation of Robust Cellular and Humoral Immune Responses to Small Amounts of Immunogens Using a Novel Medical Device Designated the Virtual Lymph Node", i: "From the Laboratory to the Clinic, Book of Abstracts, 12.-15. oktober 1998, Seascape Resort, Aptos, California". Yet another interesting way to modulate an immune response is to include the immunogen (optionally together with adjuvants and pharmaceutically acceptable carriers and vehicles) in an "artificial lymph node" (VLN) (a proprietary device developed by ImmunoTherapy, Inc., 360 Lexington Avenue, New York, NY 10017-6501). The VLN (a thin tube device) mimics the structure and function of a lymph node. Insertion of a VLN under the skin forms a site of sterile inflammation with an increase in cytokines and chemokines. T and B cells as well as APC respond quickly to the danger signals, arrive at the site of inflammation and accumulate inside the porous matrix of the VLN. It has been shown that the necessary antigen dose required to elicit an immune response against an antigen is reduced by the use of VLN and that the immune protection achieved by vaccination using VLN exceeds conventional immunization using Ribi as an adjuvant. The technology is, among other things, briefly described in Gelber C et al, 1998, "Elicitation of Robust Cellular and Humoral Immune Responses to Small Amounts of Immunogens Using a Novel Medical Device Designated the Virtual Lymph Node", in: "From the Laboratory to the Clinic, Book of Abstracts, October 12-15, 1998, Seascape Resort, Aptos, California".

Mikropartikkelformuleringer av vaksiner har i mange tilfeller blitt vist å øke immunogenisiteten til proteinantigener og er derfor en annen foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen. Mikropartikler dannes enten som samformuleringer av antigen med en polymer, et lipid, et karbohydrat eller andre molekyler som er egnet for å danne partiklene, eller mikropartiklene kan være homogene partikler som kun består av antigenet i seg selv. Microparticle formulations of vaccines have in many cases been shown to increase the immunogenicity of protein antigens and are therefore another preferred embodiment of the invention. Microparticles are formed either as co-formulations of antigen with a polymer, a lipid, a carbohydrate or other molecules suitable for forming the particles, or the microparticles can be homogeneous particles consisting only of the antigen itself.

Eksempler på polymerbaserte mikropartikler er PLGA- og PVP-baserte partikler (Gupta, R.K. et al., 1998) hvor polymeren og antigenet kondenseres til en fast partikkel. Lipidbaserte partikler kan dannes som miceller av lipidet (såkalte liposomer) som fanger antigenet inne i micellen (Pietrobon, PJ. 1995). Karbohydratbaserte partikler lages typisk av et egnet nedbrytbart karbohydrat slik som stivelse eller chitosan. Karbohydratet og antigenet blandes og kondenseres til partikler i en prosess som ligner prosessen anvendt for polymerpartikler (Kas, H.S. et al. 1997). Examples of polymer-based microparticles are PLGA- and PVP-based particles (Gupta, R.K. et al., 1998) where the polymer and antigen are condensed into a solid particle. Lipid-based particles can be formed as micelles of the lipid (so-called liposomes) that trap the antigen inside the micelle (Pietrobon, PJ. 1995). Carbohydrate-based particles are typically made from a suitable degradable carbohydrate such as starch or chitosan. The carbohydrate and antigen are mixed and condensed into particles in a process similar to that used for polymer particles (Kas, H.S. et al. 1997).

Partikler som kun består av antigenet kan fremstilles ved hjelp av forskjellige spraye- og frysetørketeknikker. Spesielt egnet for formålet til den foreliggende oppfinnelsen, er den superkritiske væsketeknologien som anvendes for å fremstille svært enhetlige partikler med kontrollert størrelse (York, P. 1999 & Shekunov, B. et al. 1999). Particles consisting only of the antigen can be produced using various spray and freeze-drying techniques. Particularly suitable for the purpose of the present invention is the supercritical fluid technology used to produce highly uniform particles of controlled size (York, P. 1999 & Shekunov, B. et al. 1999).

Det er forventet at vaksinen bør administreres 1-6 ganger pr år, slik som 1, 2, 3, 4, 5 eller 6 ganger pr år til et individ med behov derav. Det har tidligere blitt vist at hukommelsesimmuniteten indusert ved anvendelse av de foretrukne autovaksinene i henhold til den foreliggende oppfinnelsen ikke er permanent, og immunsystemet trenger derfor periodisk utfordring med det amyloidogene polypeptidet eller de modifiserte amyloidogene polypeptidene. It is expected that the vaccine should be administered 1-6 times per year, such as 1, 2, 3, 4, 5 or 6 times per year to an individual in need of it. It has previously been shown that the memory immunity induced by the use of the preferred autovaccines according to the present invention is not permanent, and the immune system therefore needs periodic challenge with the amyloidogenic polypeptide or the modified amyloidogenic polypeptides.

Som følge av genetisk variasjon kan forskjellige individer reagere med immunresponser av varierende styrke mot det samme polypeptidet. Vaksinen ifølge den foreliggende oppfinnelsen kan derfor omfatte flere forskjellige polypeptider for å øke immunresponsen, kfr også diskusjonen ovenfor om valget av fremmed T-celleepitopintroduksjoner. Vaksinen kan omfatte to eller flere polypeptider hvor alle polypeptidene er som definert ovenfor. As a result of genetic variation, different individuals may respond with immune responses of varying strength to the same polypeptide. The vaccine according to the present invention may therefore comprise several different polypeptides to increase the immune response, cf. also the discussion above on the choice of foreign T-cell epitope introductions. The vaccine may comprise two or more polypeptides where all the polypeptides are as defined above.

Vaksinen kan følgelig omfatte 3-20 forskjellige modifiserte eller umodifiserte polypeptider, slik som 3-10 forskjellige polypeptider. Accordingly, the vaccine may comprise 3-20 different modified or unmodified polypeptides, such as 3-10 different polypeptides.

Nukleinsvrevaksinering Nucleic acid vaccination

Som et alternativ til klassisk administrering av en peptidbasert vaksine, tilbyr nukleinsyrevaksineringsteknologien (også kjent som "nukleinsyreimmunisering", "genetisk immunisering" og "genimmunisering") en rekke attraktive egenskaper. As an alternative to classical administration of a peptide-based vaccine, the nucleic acid vaccination technology (also known as "nucleic acid immunization", "genetic immunization" and "gene immunization") offers a number of attractive features.

For det første, i motsetning til den tradisjonelle vaksinetilnærmingen, krever nukleinsyrevaksinering ikke ressurskrevende storskala produksjon av det immunogene middelet (for eksempel i form av industriskala fermentering av mikroorganismer som produserer modifiserte amyloidogene polypeptider). Videre er det ikke noe behov for anordningsrensing og refoldingsskjemaer for immunogenet. Til slutt, ettersom nukleinsyrevaksinering avhenger av det biokjemiske apparatet til det vaksinerte individet for å fremstille det uttrykte produktet av nukleinsyren som er introdusert, forventes det at den optimale posttranslasjonelle bearbeidingen av ekspresjonsproduktet opptrer; dette er spesielt viktig i tilfellet av autovaksinering, ettersom, som nevnt ovenfor, en signifikant del av det originale B-celleepitopene bør bevares i det modifiserte molekylet, og ettersom B-celleepitopene i prinsippet kan utgjøres av deler av ethvert (bio)molekyl (for eksempel karbohydrat, lipid, protein osv). Naturlige glykosylerings- og lipideringsmønstere i immunogenet kan derfor like godt være viktig for den totale immunogenisiteten og dette sikres best ved at verten produserer immunogenet. First, unlike the traditional vaccine approach, nucleic acid vaccination does not require resource-intensive large-scale production of the immunogenic agent (eg, in the form of industrial-scale fermentation of microorganisms that produce modified amyloidogenic polypeptides). Furthermore, there is no need for device cleaning and refolding forms for the immunogen. Finally, since nucleic acid vaccination depends on the biochemical apparatus of the vaccinated individual to produce the expressed product of the nucleic acid introduced, it is expected that optimal post-translational processing of the expression product occurs; this is particularly important in the case of autovaccination, since, as mentioned above, a significant part of the original B-cell epitopes should be preserved in the modified molecule, and since the B-cell epitopes can in principle be made up of parts of any (bio)molecule (for e.g. carbohydrate, lipid, protein, etc.). Natural glycosylation and lipidation patterns in the immunogen may therefore just as well be important for the overall immunogenicity and this is best ensured by the host producing the immunogen.

En foretrukket utførelsesform av oppfinnelsens varianter a-c omfatter følgelig å effektuere presentasjon av analogen for immunsystemet ved å introdusere nukleinsyre(r) som koder for analogen i dyrets celler og derved oppnå in vivo ekspresjon ved hjelp av cellene der nukleinsyren eller nukleinsyrene er introdusert. A preferred embodiment of the invention's variants a-c consequently comprises effecting presentation of the analogue to the immune system by introducing nucleic acid(s) that code for the analogue in the animal's cells and thereby achieving in vivo expression with the help of the cells in which the nucleic acid or nucleic acids have been introduced.

I denne utførelsesformen er den introduserte nukleinsyren fortrinnsvis DNA som kan være i form av nakent DNA, DNA formulert med ladede eller uladede lipider, DNA formulert i liposomer, DNA inkludert i en virusvektor, DNA formulert med et transfeksjonslettende protein eller polypeptid, DNA formulert med et målprotein eller polypeptid, DNA formulert med kalsiumutfellende midler, DNA koblet til et inert bærermolekyl, DNA innkapslet i en polymer, for eksempel i PLGA (jfr. mikroinnkapslingsteknologien beskrevet i WO 98/31398) eller i kitin eller chitosan og DNA formulert med en adjuvans. I denne betydningen bemerkes det at praktisk talt alle betraktninger vedrørende anvendelsen av adjuvanser i tradisjonelle vaksineformuleringer gjelder for formuleringen av DNA-vaksiner. Beskrivelsene heri som angår anvendelsen av adjuvanser i betydningen av polypeptidbaserte vaksiner, gjelder følgelig mutatis mutandis for deres anvendelse i nukleinsyrevaksineringsteknologi. In this embodiment, the introduced nucleic acid is preferably DNA which may be in the form of naked DNA, DNA formulated with charged or uncharged lipids, DNA formulated in liposomes, DNA included in a viral vector, DNA formulated with a transfection-deleting protein or polypeptide, DNA formulated with a target protein or polypeptide, DNA formulated with calcium precipitating agents, DNA linked to an inert carrier molecule, DNA encapsulated in a polymer, for example in PLGA (cf. the microencapsulation technology described in WO 98/31398) or in chitin or chitosan and DNA formulated with an adjuvant. In this sense, it is noted that virtually all considerations regarding the use of adjuvants in traditional vaccine formulations apply to the formulation of DNA vaccines. Accordingly, the descriptions herein relating to the use of adjuvants in the sense of polypeptide-based vaccines apply mutatis mutandis to their use in nucleic acid vaccination technology.

Som for administreringsruter og administreringsskjemaer for polypeptidbaserte vaksiner som har blitt beskrevet i detalj ovenfor, er disse også anvendelige for nukleinsyrevaksiner ifølge oppfinnelsen og alle diskusjoner ovenfor vedrørende administreringsruter og administreringsskjemaer for polypeptider gjelder mutatis mutandis for nukleinsyrer. Til dette bør det legges til at nukleinsyrevaksiner passende kan administreres intravenøst og intraarterielt. Videre er det velkjent for fagfolk på området at nukleinsyrevaksiner kan administreres ved anvendelse av såkalt "gengevær", og følgelig er også denne og tilsvarende administreringsmåter regnet som en del av den foreliggende oppfinnelsen. Til slutt har også anvendelsen av en VLN i administreringen av nukleinsyrer blitt rapportert å gi gode resultater og er derfor en spesielt foretrukket administreringsmåte. As for administration routes and administration schemes for polypeptide-based vaccines which have been described in detail above, these are also applicable to nucleic acid vaccines according to the invention and all discussions above regarding administration routes and administration schemes for polypeptides apply mutatis mutandis to nucleic acids. To this it should be added that nucleic acid vaccines can conveniently be administered intravenously and intra-arterially. Furthermore, it is well known to experts in the field that nucleic acid vaccines can be administered using so-called "gene guns", and consequently this and similar administration methods are also considered part of the present invention. Finally, the use of a VLN in the administration of nucleic acids has also been reported to give good results and is therefore a particularly preferred mode of administration.

Videre kan nukleinsyren eller nukleinsyrene anvendt som et immuniseringsmiddel inneholde regioner som koder for den første, andre og/eller tredje enheten, for eksempel i form av den immunmodulerende forbindelsen beskrevet ovenfor slik som cytokinene diskutert som anvendelige adjuvanser. En foretrukket versjon av denne utførelsesformen omfatter å ha den kodende regionen for analogen og den kodende regionen for immunomodulatoren i forskjellige leserammer eller i det minste under kontrollen av forskjellige promotorer. Derved unngås det at analogen eller epitopen fremstilles som en fusjonspartner til immunomodulatoren. Alternativt kan to atskilte nukleotidfragmenter anvendes, men dette er mindre foretrukket på grann av fordelene som sikrer samekspresjon når begge de kodende regionene er inkludert i det samme molekylet. Furthermore, the nucleic acid or nucleic acids used as an immunizing agent may contain regions coding for the first, second and/or third unit, for example in the form of the immunomodulatory compound described above such as the cytokines discussed as useful adjuvants. A preferred version of this embodiment comprises having the coding region of the analog and the coding region of the immunomodulator in different reading frames or at least under the control of different promoters. Thereby, it is avoided that the analogue or epitope is produced as a fusion partner of the immunomodulator. Alternatively, two separate nucleotide fragments can be used, but this is less preferred due to the advantages that ensure co-expression when both coding regions are included in the same molecule.

Oppfinnelsen angår følgelig også en sammensetning for å indusere fremstilling av antistoffer mot APP eller Ap, hvor sammensetningen omfatter - et nukleinsyrefragment eller en vektor ifølge oppfinnelsen (jfr. diskusjonen av vektorer nedenfor), og - en farmasøytisk og immunologisk akseptabel vehikkel og/eller bærer og/eller adjuvans som beskrevet ovenfor. The invention therefore also relates to a composition for inducing the production of antibodies against APP or Ap, where the composition comprises - a nucleic acid fragment or a vector according to the invention (cf. the discussion of vectors below), and - a pharmaceutically and immunologically acceptable vehicle and/or carrier and /or adjuvant as described above.

Under normale forhold introduseres den variantkodende nukleinsyren i form av en vektor hvori ekspresjonen er under kontroll av en viruspromotor. For mer detaljert beskrivelse av vektorer i henhold til oppfinnelsen, se diskusjonen nedenfor. Detaljerte beskrivelser angående formuleringen og anvendelsen av nukleinsyrevaksiner er også tilgjengelig, jfr. Donnelly JJ et al, 1997, Annu. Rev. Immunol. 15: 617-648 og Donnelly JJ et al, 1997, Life Sciences 60: 163-172. Begge disse referansene er inkorporert ved referanse heri. Under normal conditions, the variant encoding nucleic acid is introduced in the form of a vector in which expression is under the control of a viral promoter. For more detailed description of vectors according to the invention, see the discussion below. Detailed descriptions regarding the formulation and use of nucleic acid vaccines are also available, cf. Donnelly JJ et al, 1997, Annu. Fox. Immunol. 15: 617-648 and Donnelly JJ et al, 1997, Life Sciences 60: 163-172. Both of these references are incorporated by reference herein.

Levende vaksiner Live vaccines

Et tredje alternativ for å effektuere presentasjon av analogene som disse er definert i variantene a-c for immunsystemet, er anvendelsen av levende vaksineteknologi. I levende vaksinering effektueres presentasjonen for immunsystemet ved administrering til dyret en ikke-patogen mikroorganisme som er blitt transformert med et nukleinsyrefragment som koder for en analog eller med en vektor som inkorporerer et slikt nukleinsyrefragment. Den ikke-patogene mikroorganismen kan være enhver egnet svekket bakteriestamme (svekket ved hjelp av gjentatte passeringer eller ved å fjerne patogene ekspresjonsprodukter ved rekombinant DNA-teknologi), for eksempel Mycobacterium bovis BCG., ikke-patogen Streptococcus spp., E. coli, Salmonella spp., Vibrio cholerae, Shigella osv. Oversikter som angår fremstillingen av levende vaksiner i teknikkens stand i dag kan for eksempel finnes i Saliou P, 1995, Rev. Prat. 45: 1492-1496 og Walker PD, 1992, Vaccine 10: 977-990, begge inkorporert ved referanse heri. A third option to effect presentation of the analogues as defined in variants a-c for the immune system is the use of live vaccine technology. In live vaccination, presentation to the immune system is effected by administering to the animal a non-pathogenic microorganism that has been transformed with a nucleic acid fragment encoding an analog or with a vector incorporating such a nucleic acid fragment. The non-pathogenic microorganism can be any suitable attenuated bacterial strain (attenuated by repeated passages or by removing pathogenic expression products by recombinant DNA technology), for example Mycobacterium bovis BCG., non-pathogenic Streptococcus spp., E. coli, Salmonella spp., Vibrio cholerae, Shigella, etc. Overviews concerning the production of live vaccines in the state of the art today can be found, for example, in Saliou P, 1995, Rev. Talk. 45: 1492-1496 and Walker PD, 1992, Vaccine 10: 977-990, both incorporated by reference herein.

For detaljer om nukleinsyrefragmenter og vektorer anvendt i slike levende vaksiner, se diskusjon nedenfor. For details of nucleic acid fragments and vectors used in such live vaccines, see discussion below.

Som et alternativ til bakterielle levende vaksiner, kan nukleinsyrefragmentet ifølge oppfinnelsen som diskutert nedenfor inkorporeres i en ikke-viralent virasvaksinevektor slik en vacciniastamme eller ethvert annet egnet koppevirus. As an alternative to bacterial live vaccines, the nucleic acid fragment of the invention as discussed below can be incorporated into a non-viral viral vaccine vector such as a vaccinia strain or any other suitable smallpox virus.

Normalt administreres den ikke-patogene mikroorganismen eller virus kun en gang til dyret, men i visse tilfeller kan det være nødvendig å administrere mikroorganismen mer enn en gang i løpet av livet for å opprettholde beskyttende immunitet. Det er til og med forventet at immuniseringsskjemaene som de beskrevet ovenfor for polypeptidvaksinering vil være anvendelig ved anvendelse av levende eller virusvaksiner. Normally, the non-pathogenic microorganism or virus is administered only once to the animal, but in certain cases it may be necessary to administer the microorganism more than once during its lifetime to maintain protective immunity. It is even expected that immunization schedules such as those described above for polypeptide vaccination will be applicable when using live or viral vaccines.

Alternativt kombineres levende eller virusvaksinering med tidligere eller påfølgende polypeptid- og/eller nukleinsyrevaksinering. For eksempel er det mulig å påvirke primær immunisering med en levende eller virusvaksine etterfulgt av påfølgende reimmunisering ved anvendelse av polypeptid- eller nukleinsyretilnærmingen. Alternatively, live or virus vaccination is combined with previous or subsequent polypeptide and/or nucleic acid vaccination. For example, it is possible to effect primary immunization with a live or viral vaccine followed by subsequent reimmunization using the polypeptide or nucleic acid approach.

Mikroorganismen eller viruset kan transformeres med nukleinsyren eller nukleinsyrene som inneholder regioner som koder for den første, andre og/eller tredje enheten, for eksempel i form av de immunmodulerende forbindelsene beskrevet ovenfor slik som cytokinene som er beskrevet som anvendelige adjuvanser. En foretrukket versjon av denne utførelsesformen omfatter å ha den kodende regionen for analogen og den kodende regionen for immunomodulatoren i forskjellige leserammer eller i det minste under kontroll av forskjellige promotorer. Derved unngås det at analogen eller epitopene fremstilles som fusjonspartnere til immunomodulatoren. Alternativt kan to atskilte nukleotidfragmenter anvendes som transformasjonsmidler. Selvfølgelig kan man ved å ha den første og/eller andre og/eller tredje enheten i samme leseramme tilveiebringe som et ekspresjonsprodukt en analog ifølge oppfinnelsen, og en slik utførelsesform er spesielt foretrukket ifølge den foreliggende oppfinnelsen. The microorganism or virus can be transformed with the nucleic acid or nucleic acids containing regions encoding the first, second and/or third unit, for example in the form of the immunomodulatory compounds described above such as the cytokines described as useful adjuvants. A preferred version of this embodiment comprises having the coding region of the analog and the coding region of the immunomodulator in different reading frames or at least under the control of different promoters. Thereby, it is avoided that the analogue or epitopes are produced as fusion partners for the immunomodulator. Alternatively, two separate nucleotide fragments can be used as transformation agents. Of course, by having the first and/or second and/or third unit in the same reading frame, an analog according to the invention can be provided as an expression product, and such an embodiment is particularly preferred according to the present invention.

Anvendelse av oppfinnelsen i sykdomsbehandling Application of the invention in disease treatment

Som det vil være tydelig fra beskrivelsen ovenfor, tillater tilveiebringelsen av oppfinnelsen kontroll av sykdommer som er kjennetegnet av amyloide avleiringer. I denne sammenhengen er AD hovedmålet for den oppfinneriske fremgangsmåten, men også andre sykdommer som er kjennetegnet ved Ap-inneholdende amyloide avleiringer er mulige mål. En viktig mål for oppfinnelsen er følgelig å behandle og/eller forebytte og/eller lindre AD eller andre sykdommer som er kjennetegnet ved amyloid avleiring, omfattende nedregulering av APP eller Ap i en slik grad at mengden av amyloid signifikant reduseres. As will be apparent from the above description, the provision of the invention allows the control of diseases characterized by amyloid deposits. In this context, AD is the main target of the inventive method, but other diseases characterized by Aβ-containing amyloid deposits are also possible targets. An important aim of the invention is consequently to treat and/or prevent and/or alleviate AD or other diseases characterized by amyloid deposition, including down-regulation of APP or Ap to such an extent that the amount of amyloid is significantly reduced.

Det er spesielt foretrukket at reduksjonen i amyloid resulterer i en inversjon i balansen mellom amyloid dannelse og amyloid nedbrytning/fjerning, det vil si at hastigheten av amyloid nedbrytning/fjerning bringes slik at den overstiger hastigheten for amyloid dannelse. Ved forsiktig å kontrollere antallet og immunologisk påvirkning av immuniseringen i individet med behov for slik behandling, vil det være mulig å oppnå en balanse over tid som resulterer i en netto reduksjon av amyloide avleiringer uten overdrevne bivirkninger. It is particularly preferred that the reduction in amyloid results in an inversion in the balance between amyloid formation and amyloid degradation/removal, i.e. that the rate of amyloid degradation/removal is brought so that it exceeds the rate of amyloid formation. By carefully controlling the number and immunological impact of the immunization in the individual in need of such treatment, it will be possible to achieve a balance over time that results in a net reduction of amyloid deposits without excessive side effects.

Alternativt, dersom det i et individ ikke er mulig å fjerne eller redusere eksisterende amyloide avleiringer, muliggjør oppfinnelsen en klinisk signifikant reduksjon i dannelsen av ny amyloid og derved signifikant forlenge det tidsrommet hvor sykdomstilstanden ikke er utarmende. Det bør være mulig å overvåke avleiringshastigheten til amyloid ved enten å måle serumkonsentrasjonen av amyloid (som er antatt å være i likevekt med avleiret materiale) eller ved å anvende positron-emisjonstomografi (PET) skanning, jfr. Small GW, et al, 1996, Ann N Y Acad Sei 802: 70-78. Alternatively, if it is not possible to remove or reduce existing amyloid deposits in an individual, the invention enables a clinically significant reduction in the formation of new amyloid and thereby significantly extends the period of time during which the disease state is not debilitating. It should be possible to monitor the deposition rate of amyloid by either measuring the serum concentration of amyloid (which is assumed to be in equilibrium with deposited material) or by using positron emission tomography (PET) scanning, cf. Small GW, et al, 1996, Ann N Y Acad Sci 802: 70-78.

Andre sykdommer og tilstander hvor de foreliggende midler og anvendelser kan anvendes i behandling eller lindring på en lignende måte, er blitt nevnt ovenfor i "bakgrunn for oppfinnelsen" eller er angitt nedenfor i avsnittet "andre amyloidogene sykdommer og proteiner assosiert dermed". Other diseases and conditions in which the present agents and applications can be used in treatment or relief in a similar manner have been mentioned above in "background of the invention" or are indicated below in the section "other amyloidogenic diseases and proteins associated therewith".

Peptider, polypeptider og sammensetninger ifølge oppfinnelsen Peptides, polypeptides and compositions according to the invention

Som det vil være tydelig fra beskrivelsen ovenfor, er den foreliggende oppfinnelsen basert på konseptet å immunisere individer mot APP- eller Ap-antigen for å oppnå en redusert mengde av patologirelaterte amyloide avleiringer. Den foretrukne måten å oppnå en slik immunisering på, er å anvende analogene beskrevet heri og derved tilveiebringe molekyler som ikke tidligere er blitt beskrevet i teknikkens stand. As will be apparent from the above description, the present invention is based on the concept of immunizing individuals against APP or Aβ antigen to achieve a reduced amount of pathology-related amyloid deposits. The preferred way of achieving such immunization is to use the analogues described herein and thereby provide molecules that have not previously been described in the state of the art.

Det er antatt at analogene diskutert heri er oppfinneriske i seg selv, og en viktig del av oppfinnelsen gjelder derfor en analog som beskrevet ovenfor. Enhver beskrivelse presentert heri vedrører følgelig modifisert APP eller Ap som er relevant for formålet å beskrive de amyloidogene analogene ifølge oppfinnelsen og enhver slik beskrivelse gjelder mutatis mutandis beskrivelsen av disse analogene. It is believed that the analogs discussed herein are inventive in themselves, and an important part of the invention therefore relates to an analog as described above. Any description presented herein therefore relates to modified APP or Ap which is relevant for the purpose of describing the amyloidogenic analogues according to the invention and any such description applies mutatis mutandis to the description of these analogues.

Det bør bemerkes at foretrukne modifiserte APP- eller Ap-molekyler omfatter modifikasjoner som resulterer i et polypeptid med en sekvensidentitet på minst 70% med APP eller Ap, eller med en undersekvens derav som er minst 10 aminosyrer lang. Høyere sekvensidentiteter er foretrukket, for eksempel minst 75% eller til og med minst 80, 85, 90 eller 95%. Sekvensidentiteten for proteinene og nukleinsyrene kan beregnes som ( Nref- Ndif)- 100/ Nref, hvor Ndifer det totale antallet ikke-identiske rester i det to sekvensene når disse er sammenstilt og hvori Nrefer antallet rester i en av sekvensene. DNA-sekvensen AGTCAGTC vil følgelig ha en sekvensidentitet på 75% med sekvensen AATCAATC (Ndif= 2 og Nref= 8). It should be noted that preferred modified APP or Aβ molecules include modifications that result in a polypeptide with a sequence identity of at least 70% to APP or Aβ, or with a subsequence thereof that is at least 10 amino acids in length. Higher sequence identities are preferred, for example at least 75% or even at least 80, 85, 90 or 95%. The sequence identity for the proteins and nucleic acids can be calculated as (Nref- Ndif)- 100/ Nref, where Ndifer is the total number of non-identical residues in the two sequences when these are combined and where Nrefers the number of residues in one of the sequences. The DNA sequence AGTCAGTC will therefore have a sequence identity of 75% with the sequence AATCAATC (Ndif= 2 and Nref= 8).

Oppfinnelsen omfatter også sammensetninger som er anvendelige for å utøve fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Følgelig angår oppfinnelsen også et immunogent sammensetning som omfatter en immunogen effektiv mengde av en analog som beskrevet ovenfor, nevnte sammensetning omfatter ytterligere et farmasøytisk og immunogent akseptabelt fortynningsmiddel og/eller vehikkel og/eller bærer og/eller eksipient og eventuelt en adjuvans. Med andre ord angår denne delen av oppfinnelsen formuleringer av analoger, hovedsakelig som beskrevet ovenfor. Valget av adjuvanser, bærere og vehikler er i henhold til det som er beskrevet ovenfor ved henvisning til formulering av modifisert og umodifisert amyloidogent polypeptid for anvendelse i den oppfinneriske fremgangsmåten for nedregulering av APP eller Ap. The invention also includes compositions which are useful for carrying out the method according to the invention. Accordingly, the invention also relates to an immunogenic composition comprising an immunogenically effective amount of an analogue as described above, said composition further comprising a pharmaceutical and immunogenically acceptable diluent and/or vehicle and/or carrier and/or excipient and optionally an adjuvant. In other words, this part of the invention concerns formulations of analogues, mainly as described above. The choice of adjuvants, carriers and vehicles is according to what is described above with reference to the formulation of modified and unmodified amyloidogenic polypeptide for use in the inventive method for down-regulation of APP or Ap.

Polypeptidene er fremstilt i henhold til fremgangsmåter som er velkjente for fagfolk. Lengre polypeptider fremstilles normalt ved hjelp av rekombinant genteknologi, inkludert å introdusere en nukleinsyresekvens som koder for analogen i en egnet vektor, transformering av en egnet vertscelle med vektoren, ekspresjon av nukleinsyresekvensen ved hjal av vertscellen, gjenvinning av det uttrykte produktet fra vertscellene og deres kultursupernatant og påfølgende rensing og eventuelt ytterligere modifikasjon, for eksempel refolding eller derivatisering. The polypeptides are prepared according to methods well known to those skilled in the art. Longer polypeptides are normally produced by recombinant genetic engineering, including introducing a nucleic acid sequence encoding the analog into a suitable vector, transforming a suitable host cell with the vector, expressing the nucleic acid sequence by the host cell, recovering the expressed product from the host cells and their culture supernatant and subsequent purification and possibly further modification, for example refolding or derivatization.

Andre peptider fremstilles fortrinnsvis ved hjelp av velkjente teknikker for fa st-eller flytende fase peptidsyntese. Nyere fremskritt i denne teknologien har imidlertid gjort det mulig å fremstille fullengde polypeptider og proteiner ved hjelp av disse midlene, og disse er derfor også innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelsen for fremstilling av lengre konstrukter ved hjelp av syntetiske midler. Other peptides are preferably prepared using well-known techniques for solid or liquid phase peptide synthesis. However, recent advances in this technology have made it possible to produce full-length polypeptides and proteins using these agents, and these are therefore also within the scope of the present invention for the production of longer constructs using synthetic agents.

Nukleinsyrefragmenter og vektorer ifølge oppfinnelsen Nucleic acid fragments and vectors according to the invention

Det skal forstås fra den ovennevnte diskusjonen av polyaminosyreanaloger kan fremstilles ved hjelp av rekombinant genteknologi, men også ved hjelp av kjemisk syntese eller semisyntese; sistnevnte to alternativer er spesielt relevant når modifikasjonen består av kobling av to proteinbærere (slik som KLH, difteritoksoid, tetanustoksoid og BSA) og ikke-proteinaktige molekyler slik som karbohydratpolymerer og selvfølgelig også når modifikasjonen omfatter tilsetning av sidekjeder eller sidegrupper på en APP- eller Ap-utledet peptidkjede. It should be understood from the above discussion that polyamino acid analogs can be produced by recombinant genetic engineering, but also by chemical synthesis or semisynthesis; the latter two options are particularly relevant when the modification consists of linking two protein carriers (such as KLH, diphtheria toxoid, tetanus toxoid and BSA) and non-proteinaceous molecules such as carbohydrate polymers and of course also when the modification includes the addition of side chains or side groups on an APP or Ap -derived peptide chain.

For formålet av rekombinant genteknologi og selvfølgelig også for formålet av nukleinsyreimmunisering, er nukleinsyrefragmenter som koder for analoger viktige kjemiske produkter. En viktig del av oppfinnelsen vedrører følgelig et nukleinsyrefragment som koder for en analog ifølge oppfinnelsen, det vil si et APP-eller Ap-utledet polypeptid som enten omfatter den naturlige sekvensen hvortil det er blitt tilsatt eller innsatt en fusjonspartner eller fortrinnsvis et APP - eller Ap-utledet polypeptid hvori det er blitt innsatt en fremmed T-celleepitop ved hjelp av innsetting og/eller tilsetning, fortrinnsvis ved hjelp av substitusjon og/eller delesjon. Nukleinsyrefragmentene ifølge oppfinnelsen er enten DNA- eller RNA-fragmenter. For the purpose of recombinant genetic engineering and of course also for the purpose of nucleic acid immunization, nucleic acid fragments encoding analogs are important chemical products. An important part of the invention therefore relates to a nucleic acid fragment that codes for an analogue according to the invention, that is, an APP- or Ap-derived polypeptide that either comprises the natural sequence to which a fusion partner has been added or inserted, or preferably an APP or Ap -derived polypeptide in which a foreign T-cell epitope has been inserted by means of insertion and/or addition, preferably by means of substitution and/or deletion. The nucleic acid fragments according to the invention are either DNA or RNA fragments.

Nukleinsyrefragmentene ifølge oppfinnelsen vil normalt settes inn i egnede vektorer for å danne klonings- eller ekspresjonsvektorer som bærer nukleinsyrefragmentene ifølge oppfinnelsen; slike nye vektorer er også en del av oppfinnelsen. Detaljer angående konstruksjonen av disse vektorene ifølge oppfinnelsen vil bli diskutert i sammenheng med transformerte celler og mikroorganismer nedenfor. Vektoren kan, avhengig av formålet og typen applikasjon, være i form av plasmider, fag, kosmider, minikromosomer eller virus, men også nakent DNA som kun forbigående uttrykkes i celler som en viktig vektor. Foretrukne klonings- og ekspresjonsvektorer ifølge oppfinnelsen er i stand til å replikere autonomt og derved muliggjøre høye kopiantall for høynivåekspresjons- eller høynivåreplikasjonsformål for påfølgende kloning. The nucleic acid fragments according to the invention will normally be inserted into suitable vectors to form cloning or expression vectors that carry the nucleic acid fragments according to the invention; such new vectors are also part of the invention. Details regarding the construction of these vectors of the invention will be discussed in the context of transformed cells and microorganisms below. The vector can, depending on the purpose and type of application, be in the form of plasmids, phages, cosmids, minichromosomes or viruses, but also naked DNA which is only transiently expressed in cells as an important vector. Preferred cloning and expression vectors of the invention are capable of autonomous replication thereby enabling high copy numbers for high level expression or high level replication purposes for subsequent cloning.

Den generelle konturen til en vektor ifølge oppfinnelsen omfatter de følgende trekk i 5'— >3'-retningen og er operativt bundet til: En promotor for å drive ekspresjon av nukleinsyrefragmentet ifølge oppfinnelsen, eventuelt en nukleinsyresekvens som koder for et lederpeptid som muliggjør sekresjon (til den ekstracellulære fasen eller, når det er anvendelig, inn i periplasma) eller integrering av polypeptidfragmentet inn i membranen, nukleinsyrefragmentet ifølge oppfinnelsen og eventuelt en nukleinsyresekvens som koder for et termineringssignal. Når man opererer med ekspresjonsvektorer i produksjonsstammer eller cellelinjer, er det foretrukket for formålet av genetisk stabilitet i de transformerte cellene at vektoren når den introduseres i en vertscelle, integreres i vertscellens genom. I motsetning til dette, er det av sikkerhetsgrunner foretrukket at vektoren er i stand til å bli integrert i vertscellens genom når man arbeider med vektorer som skal effektuere in vivo ekspresjon i et dyr (det vil si når vektoren anvendes i DNA-vaksinering); typisk anvendes nakent DNA eller ikke-integrerende virusvektorer, og hvor valgene er velkjente for fagfolk på området. The general outline of a vector according to the invention comprises the following features in the 5'->3' direction and is operatively linked to: A promoter to drive expression of the nucleic acid fragment according to the invention, optionally a nucleic acid sequence which codes for a leader peptide which enables secretion ( to the extracellular phase or, when applicable, into the periplasm) or integration of the polypeptide fragment into the membrane, the nucleic acid fragment according to the invention and optionally a nucleic acid sequence encoding a termination signal. When operating with expression vectors in production strains or cell lines, it is preferred for the purpose of genetic stability in the transformed cells that the vector, when introduced into a host cell, integrates into the host cell's genome. In contrast, it is preferred for safety reasons that the vector is capable of being integrated into the host cell's genome when working with vectors that are to effect in vivo expression in an animal (that is, when the vector is used in DNA vaccination); naked DNA or non-integrating virus vectors are typically used, and the choices are well known to those skilled in the art.

Vektorene ifølge oppfinnelsen anvendes for å transformere vertsceller for å fremstille analogen ifølge oppfinnelsen. Slike transformerte celler som også er en del av oppfinnelsen, kan være dyrkede celler eller cellelinjer anvendt for oppformering av nukleinsyrefragmentene og vektorene ifølge oppfinnelsen, eller kan anvendes for rekombinant fremstilling av analogene ifølge oppfinnelsen. Alternativt kan de transformerte cellene være egnede levende vaksinestammer hvori nukleinsyrefragmentet (en enkelt eller flere kopier) har blitt satt inn slik at sekresjon eller integrasjon av analogen i bakteriemembranen eller celleveggen effektueres. The vectors according to the invention are used to transform host cells to produce the analogue according to the invention. Such transformed cells, which are also part of the invention, can be cultured cells or cell lines used for propagation of the nucleic acid fragments and vectors according to the invention, or can be used for recombinant production of the analogues according to the invention. Alternatively, the transformed cells can be suitable live vaccine strains in which the nucleic acid fragment (a single or several copies) has been inserted so that secretion or integration of the analogue in the bacterial membrane or cell wall is effected.

Foretrukne transformerte celler ifølge oppfinnelsen er mikroorganismer slik som bakterier (slik som artene Escherichia (for eksempel E. coli), Bacillus (for eksempel Bacillus subtilis), Salmonella eller Mycobacterium (fortrinnsvis ikke-patogene, for eksempel M. bovis BCG), gjær (slik som Saccharomyces cerevisiaé) og protozoaner. Alternativt er de transformerte cellene utledet fra en multicellulær organisme slik som sopp, en insektcelle, en plantecelle eller en pattedyrcelle. Mer foretrukket er cellene utledet fra et menneske, jfr. diskusjonen om cellelinjer og vektorer nedenfor. Nyere resultater gir håp om anvendelsen av en kommersielt tilgjengelig Drosophilia melanogaster- cellelmje (Schneider 2 (S2) cellelinjen og vektorsystemet tilgjengelig fra Invitrogen) for den rekombinante fremstillingen av polypeptidene i oppfinnernes laboratorium og dette ekspresjonssystemet er derfor spesielt foretrukket. Preferred transformed cells according to the invention are microorganisms such as bacteria (such as the species Escherichia (for example E. coli), Bacillus (for example Bacillus subtilis), Salmonella or Mycobacterium (preferably non-pathogenic, for example M. bovis BCG), yeast ( such as Saccharomyces cerevisiaé) and protozoans. Alternatively, the transformed cells are derived from a multicellular organism such as a fungus, an insect cell, a plant cell, or a mammalian cell. More preferably, the cells are derived from a human, cf. the discussion of cell lines and vectors below. Newer results give hope for the use of a commercially available Drosophilia melanogaster cell line (Schneider 2 (S2) cell line and vector system available from Invitrogen) for the recombinant production of the polypeptides in the inventors' laboratory and this expression system is therefore particularly preferred.

For klonings- og/eller optimalisert ekspresjonsformål, er det foretrukket at den transformerte cellen er i stand til å replikere nukleinsyrefragmentet ifølge oppfinnelsen. Celler som uttrykker nukleinsyrefragmentet er foretrukne anvendelige utførelsesformer ifølge oppfinnelsen; de kan anvendes for småskala og storskala fremstilling av analogen ifølge oppfinnelsen eller, i tilfellet av ikke-patogene bakterier, som vaksinebestanddel i en levende vaksine. For cloning and/or optimized expression purposes, it is preferred that the transformed cell is capable of replicating the nucleic acid fragment according to the invention. Cells expressing the nucleic acid fragment are preferred useful embodiments of the invention; they can be used for small-scale and large-scale production of the analogue according to the invention or, in the case of non-pathogenic bacteria, as a vaccine component in a live vaccine.

Når analogen ifølge oppfinnelsen fremstilles ved hjelp av transformerte celler, er det passende selv om det langt fra er essensielt, at ekspresjonsproduktet enten eksporteres ut i kulturmediet eller bæres på overflaten av den transformerte cellen. When the analog according to the invention is produced by means of transformed cells, it is appropriate, although far from essential, that the expression product is either exported into the culture medium or carried on the surface of the transformed cell.

Når en effektiv produksjonscelle er blitt identifisert, er det foretrukket på grunnlag derav, å etablere en stabil cellelinje som bærer vektoren ifølge oppfinnelsen og som uttrykker nukleinsyrefragmentet som koder for det modifiserte amyloidogene polypeptidet. Fortrinnsvis utskiller eller bærer cellelinjen analogen ifølge oppfinnelsen, for derved å lette rensingen derav. When an efficient production cell has been identified, it is preferred on this basis to establish a stable cell line which carries the vector according to the invention and which expresses the nucleic acid fragment which codes for the modified amyloidogenic polypeptide. Preferably, the cell line secretes or carries the analogue according to the invention, thereby facilitating its purification.

Generelt anvendes plasmidvektorer som inneholder replikasjonsorigo og kontrollsekvenser som er utledet fra arter som er kompatible med vertscellene i sammenheng med vertene. Vektoren bærer vanligvis et replikasjonssete så vel som markørsekvenser som er i stand til å tilveiebringe fenotypisk seleksjon i transformerte celler. For eksempel er E. coli vanligvis transformert ved anvendelse av pBR322, et plasmid utledet fra en E. coli- art (se for eksempel Bolivar et al, 1977). pBR322-plasmidet inneholder gener for ampicillin- og tetrasyklinresistens og tilveiebringer følgelig enkle midler for å identifisere transformerte celler. pBR-plasmidet eller andre mikrobielle plasmider eller fag må også inneholde eller være modifisert slik at de inneholder promotorer som kan anvendes av den prokaryote mikroorganismen for ekspresjon. In general, plasmid vectors containing replication origins and control sequences derived from species compatible with the host cells are used in conjunction with the hosts. The vector usually carries a site of replication as well as marker sequences capable of providing phenotypic selection in transformed cells. For example, E. coli is usually transformed using pBR322, a plasmid derived from an E. coli species (see, for example, Bolivar et al, 1977). The pBR322 plasmid contains genes for ampicillin and tetracycline resistance and thus provides a simple means of identifying transformed cells. The pBR plasmid or other microbial plasmids or phage must also contain or be modified so that they contain promoters that can be used by the prokaryotic microorganism for expression.

Disse promotorene som vanligvis er anvendt i rekombinant DNA-konstruksjon inkluderer B-laktamase (penicillinase) og laktosepromotorsystemene (Chang et al, 1978; Itakura et al, 1977; Goeddel et al, 1979) og et tryptofan-(trp)-promotorsystem (Goeddel et al, 1979; EP-A-0 036 776). Mens disse er de mest brukte, har andre mikrobielle promotorer blitt oppdaget og utnyttet og detaljer angående deres nukleotidsekvenser er blitt publisert, noe som muliggjør at fagfolk kan ligere dem funksjonelt med plasmidvektorer (Siebwenlist et al, 1980). Visse gener fra prokaryoter kan uttrykkes effektivt i E. coli fra sine egne promotorsekvenser, hvilket utelukker behovet for tilførsel av andre promotorer ved kunstige midler. These promoters commonly used in recombinant DNA construction include the B-lactamase (penicillinase) and lactose promoter systems (Chang et al, 1978; Itakura et al, 1977; Goeddel et al, 1979) and a tryptophan (trp) promoter system (Goeddel et al, 1979; EP-A-0 036 776). While these are the most widely used, other microbial promoters have been discovered and exploited and details regarding their nucleotide sequences have been published, enabling those skilled in the art to functionally ligate them with plasmid vectors (Siebwenlist et al, 1980). Certain genes from prokaryotes can be efficiently expressed in E. coli from their own promoter sequences, which precludes the need for the addition of other promoters by artificial means.

I tillegg til prokaryoter kan eukaryote mikrober slik som gjærkulturer også anvendes, og her bør promotoren være i stand til å drive ekspresjon. Saccharomyces cerevisiae eller vanlig bakegjær er den mest vanlig anvendte blant eukaryote mikroorganismer, selv om en rekke andre stammer er allment tilgjengelige. For ekspresjon i Saccharomyces, er plasmidet YRp7 for eksempel vanlig anvendt (Stinchcomb et al, 1979; Kingsman et al, 1979; Tschemper et al, 1980). Dette plasmidet inneholder allerede trpl -genet som tilveiebringer en seleksjonsmarkør for en mutant stamme av gjær som mangler evnen til å vokse i tryptofan for eksempel ATCC nr. 44076 eller PEP4-1 (Jones, 1977). Nærværet av trpl-skaden som en egenskap ved gjærvertscellegenomet, tilveiebringer derved et effektivt miljø for å påvise transformasjon ved vekst i fraværet av tryptofan. In addition to prokaryotes, eukaryotic microbes such as yeast cultures can also be used, and here the promoter should be able to drive expression. Saccharomyces cerevisiae or common baker's yeast is the most commonly used among eukaryotic microorganisms, although a number of other strains are widely available. For expression in Saccharomyces, the plasmid YRp7, for example, is commonly used (Stinchcomb et al, 1979; Kingsman et al, 1979; Tschemper et al, 1980). This plasmid already contains the trpl gene which provides a selection marker for a mutant strain of yeast lacking the ability to grow in tryptophan such as ATCC No. 44076 or PEP4-1 (Jones, 1977). The presence of the trpl lesion as a feature of the yeast host cell genome thereby provides an efficient environment for detecting transformation upon growth in the absence of tryptophan.

Egnede promotorsekvenser i gjærvektorer inkluderer promotoren for 3-fosfoglyseratkinase (Hitzman et al, 1980) eller andre glykolytiske enzymer (Hess et al, 1968; Holland et al, 1978) slik som enolase, glyseraldehyd-3-fosfatdehydrogenase, heksokinase, pyruvatdekarboksylase, fosfofruktokinase, glukose-6-fosfatisomerase, 3-fosfoglyseratmutase, pyruvatkinase, triosefosfatisomerase, fosfoglukoseisomerase og glukokinase. Ved konstruksjon av egnede ekspresjonsplasmider ligeres også termineringssekvensen assosiert med disse genene inn i ekspresjonsvektorens 3'-ende av sekvensen ønsket for ekspresjon for å tilveiebringe polyadenylering av mRNA og terminering. Suitable promoter sequences in yeast vectors include the promoter for 3-phosphoglycerate kinase (Hitzman et al, 1980) or other glycolytic enzymes (Hess et al, 1968; Holland et al, 1978) such as enolase, glyceraldehyde-3-phosphate dehydrogenase, hexokinase, pyruvate decarboxylase, phosphofructokinase, glucose-6-phosphate isomerase, 3-phosphoglycerate mutase, pyruvate kinase, triose phosphate isomerase, phosphoglucose isomerase and glucokinase. In constructing suitable expression plasmids, the termination sequence associated with these genes is also ligated into the expression vector's 3' end of the sequence desired for expression to provide polyadenylation of the mRNA and termination.

Andre promotorer som har den ytterligere fordelen å være transkripsjonskontrollert ved hjelp av vekstbetingelser, er promotorregionen til alkoholdehydrogenase 2, isocytokrom C, syrefosfatase, degraderende enzymer assosiert med nitrogenmetabolisme og den tidligere nevnte glyseraldehyd-3-fosfatdehydrogenase, og enzymer som er ansvarlige for maltose- og galaktoseutnyttelse. Enhver plasmidvektor som inneholder en gjærkompatibel promotor, replikasjonsorigo og termineringssekvenser er egnede. Other promoters that have the additional advantage of being transcriptionally controlled by growth conditions are the promoter region of alcohol dehydrogenase 2, isocytochrome C, acid phosphatase, degrading enzymes associated with nitrogen metabolism and the aforementioned glyceraldehyde-3-phosphate dehydrogenase, and enzymes responsible for maltose and galactose utilization. Any plasmid vector containing a yeast-compatible promoter, origin of replication and termination sequences is suitable.

I tillegg til mikroorganismer kan kulturer av celler utledet fra flercellulære organismer også anvendes som verter. I prinsippet er enhver slik cellekultur anvendelig, uavhengig av om det er fra virveldyr eller fra ikke virveldyrkultur. Interessen har imidlertid vært størst for virveldyrceller og oppformeringen av virveldyr i kultur (vevskultur) har blitt en rutinemessig prosedyre i de senere år (Tissue Culture, 1973). Eksempler på slike anvendelige vertscellelinjer er VERO-og HeLa-celler, kinesiske hamstereggstokk (CHO) cellelinjer og W138-, BHK-, COS-7-, 293-, Spodoptera frugiperda (SF) celler (kommersielt tilgjenglige som fullstendige ekspresjonssystemer fra blant annet Protein Sciences, 1000 Research Parkway, Meriden, CT 06450, U.S.A. og fra Invitrogen), og MDCK-cellelinjer. I den foreliggende oppfinnelsen er en spesielt foretrukket cellelinje S2som er tilgjengelig fra Invitrogen, postboks 2312, 9704 CH Groningen, Nederland. Ekspresjonsvektorer for slike celler inkluderer vanligvis (hvis nødvendig) et replikasjonsorigo, en promotor lokalisert foran genet som skal uttrykkes sammen med alle nødvendige ribosombindingsseter, RNA-spleiseseter, polyadenyleringsseter og transkripsjonstermineringssekvenser. In addition to microorganisms, cultures of cells derived from multicellular organisms can also be used as hosts. In principle, any such cell culture is applicable, regardless of whether it is from a vertebrate or non-vertebrate culture. However, interest has been greatest for vertebrate cells and the propagation of vertebrates in culture (tissue culture) has become a routine procedure in recent years (Tissue Culture, 1973). Examples of such applicable host cell lines are VERO and HeLa cells, Chinese hamster ovary (CHO) cell lines and W138, BHK, COS-7, 293, Spodoptera frugiperda (SF) cells (commercially available as complete expression systems from, among others, Protein Sciences, 1000 Research Parkway, Meriden, CT 06450, U.S.A. and from Invitrogen), and MDCK cell lines. In the present invention, a particularly preferred cell line is S2 which is available from Invitrogen, PO Box 2312, 9704 CH Groningen, The Netherlands. Expression vectors for such cells usually include (if necessary) an origin of replication, a promoter located upstream of the gene to be expressed together with all necessary ribosome binding sites, RNA splice sites, polyadenylation sites and transcription termination sequences.

For anvendelse i pattedyrceller, er kontrollfunksjonene på ekspresjonsvektorene ofte tilveiebrakt gjennom virusmateriale. For eksempel er vanlig anvendte promotorer utledet fra polyoma, adenovirus 2 og oftest simian virus 40 (SV40). Tidlige og sene promotorer fra SV40-virus er spesielt anvendelige fordi begge oppnås enkelt fra viruset som et fragment som også inneholder SV40-virusreplikasjonsorigo (Fiers et al, 1978). Mindre og større SV40-fragmenter kan også anvendes, forutsatt at de inkluderer den tilnærmingsvis 250 bp sekvensen som går fra i/wcflll-setet mot Bgll-setet lokalisert i det virale replikasjonsorigo. Videre er det også mulig og ofte ønskelig å utnytte promotor- eller kontrollsekvenser som normalt er assosiert med den ønskede gensekvensen, forutsatt at slike kontrollsekvenser er kompatible med vertscellesystemene. For use in mammalian cells, the control functions on the expression vectors are often provided through viral material. For example, commonly used promoters are derived from polyoma, adenovirus 2 and most often simian virus 40 (SV40). SV40 virus early and late promoters are particularly useful because both are readily obtained from the virus as a fragment that also contains the SV40 virus origin of replication (Fiers et al, 1978). Smaller and larger SV40 fragments can also be used, provided they include the approximately 250 bp sequence that runs from the i/wcflll site toward the Bgll site located in the viral origin of replication. Furthermore, it is also possible and often desirable to utilize promoter or control sequences which are normally associated with the desired gene sequence, provided that such control sequences are compatible with the host cell systems.

Et replikasjonsorigo kan tilveiebringes enten ved konstruksjon av vektoren slik at den inkluderer et eksogent origo slik som kan være utledet fra SV40 eller andre virus (for eksempel polyoma, adeno, VS V, BP V) eller kan tilveiebringes gjennom den vertscelle kromosomale replikasjonsmekanismen. Dersom vektoren er integrert i vertscellekromosomet, er sistnevnte som oftest tilstrekkelig. An origin of replication may be provided either by engineering the vector to include an exogenous origin such as may be derived from SV40 or other viruses (eg polyoma, adeno, VS V, BP V) or may be provided through the host cell chromosomal replication mechanism. If the vector is integrated into the host cell chromosome, the latter is usually sufficient.

Identifisering av anvendelige analoger Identification of applicable analogues

Det vil være klart for fagfolk på området at ikke alle mulige varianter eller modifikasjoner av naturlig forekommende APP eller Ap vil ha evnen til å fremkalle antistoffer i et dyr som er kryssreaktivt med den naturlige forme. Det er imidlertid ikke vanskelig å sette opp en effektiv standardanalyse for modifiserte amyloidogene molekyler som oppfyller minimumskravene for immunologisk reaktivitet som beskrevet heri. Følgelig er de mulig å utnytte en fremgangsmåte for å identifisere et modifisert amyloidogent polypeptid som er i stand til å indusere antistoffer mot umodifisert amyloidogent polypeptid i en dyreart hvor det umodifiserte amyloidogene polypeptidet er et (ikke-immunogent) eget-protein,karakterisert vedat fremgangsmåten omfatter It will be clear to those skilled in the art that not all possible variants or modifications of naturally occurring APP or Ap will have the ability to elicit antibodies in an animal that are cross-reactive with the natural form. However, it is not difficult to set up an effective standard assay for modified amyloidogenic molecules that meet the minimum requirements for immunological reactivity as described herein. Accordingly, it is possible to utilize a method for identifying a modified amyloidogenic polypeptide which is capable of inducing antibodies against unmodified amyloidogenic polypeptide in an animal species where the unmodified amyloidogenic polypeptide is a (non-immunogenic) own protein, characterized in that the method comprises

- fremstilling ved hjelp av peptidsyntese- eller genteknologiteknikker et sett av innbyrdes forskjellige analoger ifølge oppfinnelsen, hvori aminosyrer har blitt tilsatt, satt inn i, deletert fra eller substituert inn i aminosyresekvensen til et APP eller Ap til en dyreart og som derved gir opphav til aminosyresekvenser i settet som omfatter T-celleepitoper som er fremmede for dyreartene, eller fremstille et sett av nukleinsyrefragmenter som koder for settet av gjensidig forskjellige analoger, - teste medlemmer av settet av analoger eller nukleinsyrefragmenter for deres evne til å indusere fremstilling av antistoffer av dyreartene mot det umodifiserte APP eller Ap, og - identifisere og eventuelt isolere medlemmene av sette av analoger som signifikant induserer antistoffproduksjon mot umodifisert APP eller Ap i arten eller å identifisere og eventuelt isolere polypeptidekspresjonsproduktet som er kodet av medlemmene av settet av nukleinsyrefragmenter som signifikant induserer antistoffproduksjon mot umodifisert APP eller Ap i dyreartene. - production by means of peptide synthesis or genetic engineering techniques of a set of mutually different analogues according to the invention, in which amino acids have been added, inserted into, deleted from or substituted into the amino acid sequence of an APP or Ap of an animal species and which thereby give rise to amino acid sequences in the set comprising T-cell epitopes foreign to the animal species, or prepare a set of nucleic acid fragments encoding the set of mutually different analogues, - test members of the set of analogues or nucleic acid fragments for their ability to induce the production of antibodies by the animal species against it unmodified APP or Ap, and - identify and optionally isolate the members of the set of analogues that significantly induce antibody production against unmodified APP or Ap in the species or to identify and optionally isolate the polypeptide expression product encoded by the members of the set of nucleic acid fragments that significantly induce antibody production oduction against unmodified APP or Ap in the animal species.

I denne sammenhengen er "sett av gjensidig forskjellige modifiserte amyloidogene polypeptider" en samling av ikke-identiske analoger som for eksempel er blitt valgt på grunn av kriteriene diskutert ovenfor (for eksempel i kombinasjon med studier av sirkulær dikroisme, NMR-spektra og/eller røntgendiffraksjonsmønstere). Settet kan bestå av kun noen få medlemmer, men det skal forstås at sette kan inneholde flere hundre medlemmer. In this context, "set of mutually different modified amyloidogenic polypeptides" is a collection of non-identical analogs that have been selected, for example, due to the criteria discussed above (for example, in combination with studies of circular dichroism, NMR spectra and/or X-ray diffraction patterns ). The set may consist of only a few members, but it should be understood that sets may contain several hundred members.

Testen av settets medlemmer kan endelig utføres in vivo, men et antall in vitro tester kan anvendes for å snevre inn antallet modifiserte molekyler som vil tjene formålet ifølge oppfinnelsen. The test of the members of the set can finally be performed in vivo, but a number of in vitro tests can be used to narrow down the number of modified molecules that will serve the purpose of the invention.

Ettersom målet å introdusere de fremmede T-celleepitopene er for å støtte B-celleresponsen ved hjelp av T-cellehjelp, er det et forbehold om at T-celleproliferasjon induseres ved hjelp av analogen. T-celleproliferasjon kan testes ved hjelp av standardiserte prolifereringsanalyser in vitro. Kort fortalt oppnås en prøve som er beriket med T-celler fra et individ og oppbevares deretter i kultur. De dyrkede T-cellene bringes i kontakt med APC fra individet som tidligere har tatt opp det modifiserte molekylet og bearbeidet det for å presentere dets T-celleepitoper. Proliferasjonen av T-cellene overvåkes og sammenlignes med en egnet kontroll (for eksempel T-celler i kultur brakt i kontakt med APC som har bearbeidet intakt, naturlig amyloidogent polypeptid). Alternativt kan proliferasjon måles ved å bestemme konsentrasjonen av relevante cytokiner som frigjøres av T-cellene som respons på deres gjenkjennelse av fremmede T-celler. As the aim of introducing the foreign T-cell epitopes is to support the B-cell response by T-cell help, there is a caveat that T-cell proliferation is induced by the analogue. T-cell proliferation can be tested using standardized in vitro proliferation assays. Briefly, a sample enriched with T cells is obtained from an individual and then kept in culture. The cultured T cells are contacted with APCs from the individual that have previously taken up the modified molecule and processed it to present its T cell epitopes. The proliferation of the T cells is monitored and compared to a suitable control (eg T cells in culture contacted with APC that has processed intact native amyloidogenic polypeptide). Alternatively, proliferation can be measured by determining the concentration of relevant cytokines released by the T cells in response to their recognition of foreign T cells.

Siden det er svært sannsynlig at minst én analog av hver type av settet er i stand til å indusere antistoffproduksjon mot APP eller Ap, er det mulig å fremstille et immunogent sammensetning som omfatter i det minste én analog som er i stand til å indusere antistoffer mot umodifisert APP eller Ap i en dyreart hvor det umodifiserte APP eller Ap er et eget-protein, hvor fremgangsmåten omfatter blanding av medlemmene av settet som signifikant induserer fremstilling av antistoffer i dyreartene som er reaktive med APP eller Ap med en farmasøytisk og immunogen akseptabel bærer og/eller vehikkel og/eller fortynningsmiddel og/eller eksipient, eventuelt i kombinasjon med i det minste én farmasøytisk og immunogent akseptabel adjuvans. Since it is very likely that at least one analog of each type of the set is capable of inducing antibody production against APP or Aβ, it is possible to prepare an immunogenic composition comprising at least one analog capable of inducing antibodies against unmodified APP or Ap in an animal species where the unmodified APP or Ap is a separate protein, where the method comprises mixing the members of the kit that significantly induces the production of antibodies in the animal species that are reactive with APP or Ap with a pharmaceutically and immunogenically acceptable carrier and /or vehicle and/or diluent and/or excipient, possibly in combination with at least one pharmaceutically and immunogenically acceptable adjuvant.

De ovenfor nevnte testene av polypeptidsettene utføres passende ved å initielt fremstille et antall gjensidig distinkte nukleinsyresekvenser eller vektorer ifølge oppfinnelsen, sette disse inn i passende ekspresjonsvektorer, transformere egnede vertsceller (eller vertsdyr) med vektorene og effektuere ekspresjon av nukleinsyresekvensene ifølge oppfinnelsen. Disse trinnene kan etterfølges av å isolere ekspresjonsproduktene. Det er foretrukket at nukleinsyresekvensene og/eller vektorene fremstilles ved hjelp av fremgangsmåter som omfatter anvendelse av en molekylær oppformeringsteknikk slik som PCR eller ved hjelp av nukleinsyresyntese. The above-mentioned tests of the polypeptide sets are suitably performed by initially producing a number of mutually distinct nucleic acid sequences or vectors according to the invention, inserting these into suitable expression vectors, transforming suitable host cells (or host animals) with the vectors and effecting expression of the nucleic acid sequences according to the invention. These steps can be followed by isolating the expression products. It is preferred that the nucleic acid sequences and/or vectors are prepared using methods that include the use of a molecular amplification technique such as PCR or by means of nucleic acid synthesis.

Spesifikke amyloidogene mål Specific amyloidogenic targets

I tillegg til proteinene som oftest er assosiert med Alzheimers, APP, ApoE4 og Tau, er det en lang liste av andre proteiner som på en eller annen måte er blitt forbundet med AD, enten gjennom deres direkte nærvær i plakk eller floker i AD-hjerner eller ved deres tydelige genetiske assosiasjon med økt risiko for utvikling av AD. De fleste, om ikke alle, av disse antigene er sammen med de ovenfor diskuterte Ap, APP, presenilin og ApoE4 mulige målproteiner i visse utførelsesformer av den foreliggende oppfinnelsen. Disse mulige målene er allerede grundig diskutert i WO 01/62284. Disse mulige målene vil derfor kun nevnes kort her, mens en mer nøye bakgrunns diskusjon finnes i WO 01/62282 som herved er inkorporert ved referanse heri: Alfal-antichymotrypsin (ACT); alfa2-makroglobulin; AB AD (Ap-peptidbindende alkoholdehydrogenase); APLP1 og -2 (amyloid forløper som protein 1 og -2); AMY117; Bax; Bcl-1; bleomycinhydrolase; BRI/ABRI; kromogranin A, klusterin/apoJ; CRF (kortikotropinfrigjørende faktor) bindingsprotein; EDTF (endotelisk utledet toksinfaktor); heparansulfatproteoglykaner; human kollapsinresponsmediator protein-2; huntingtin (Huntingtons sykdom-protein); ICAM-I; IL-6; lysosomassosiert antigen CD68; P21 ras; PLC-delta 1 (fosfolipase C isoenzym delta 1); serum amyloid P-komponent (SAP); synaptofysin; synuklein (alfa-synuklein eller NACP); og TGF-bl (transformerende vekstfaktor bl). In addition to the proteins most commonly associated with Alzheimer's, APP, ApoE4 and Tau, there is a long list of other proteins that have somehow been linked to AD, either through their direct presence in plaques or tangles in AD brains or by their clear genetic association with an increased risk of developing AD. Most, if not all, of these antigens, along with the above discussed Aβ, APP, presenilin and ApoE4, are possible target proteins in certain embodiments of the present invention. These possible targets have already been thoroughly discussed in WO 01/62284. These possible targets will therefore only be briefly mentioned here, while a more careful background discussion can be found in WO 01/62282 which is hereby incorporated by reference herein: Alpha-antichymotrypsin (ACT); alpha2-macroglobulin; AB AD (Aβ peptide-binding alcohol dehydrogenase); APLP1 and -2 (amyloid precursor like protein 1 and -2); AMY117; Bax; Bcl-1; bleomycin hydrolase; BRI/ABRI; chromogranin A, clusterin/apoJ; CRF (corticotropin-releasing factor) binding protein; EDTF (endothelial derived toxin factor); heparan sulfate proteoglycans; human collapsin response mediator protein-2; huntingtin (Huntington's disease protein); ICAM-I; IL-6; lysosome-associated antigen CD68; P21 crash; PLC-delta 1 (phospholipase C isoenzyme delta 1); serum amyloid P component (SAP); synaptophysin; synuclein (alpha-synuclein or NACP); and TGF-bl (transforming growth factor bl).

De nylig beskrevne midlene og fremgangsmåtene for nedregulering av APP eller Ap, kan kombineres med terapier, for eksempel aktiv spesifikk immunterapi mot ethvert av disse andre amyloidogene polypeptidene. The newly described agents and methods for down-regulating APP or Aβ can be combined with therapies, for example, active specific immunotherapy against any of these other amyloidogenic polypeptides.

Bortsett fra Alzheimers sykdom, er også cerebral amyloid angiopati en sykdom som ville være et egnet mål for den heri beskrevne teknologien. Apart from Alzheimer's disease, cerebral amyloid angiopathy is also a disease that would be a suitable target for the technology described herein.

Det er antatt at de fleste fremgangsmåter for immunisering mot APP eller Ap bør begrenses til immunisering som gir opphav til antistoffer som er kryssreaktive med det naturlige APP eller Ap. Ikke desto mindre vil det i enkelte tilfeller være interessant å indusere cellulær immunitet i form av CTL-responser mot celler som presenterer MHC klasse I-epitoper fra amyloidogene polypeptider - dette kan være nyttig i de tilfeller hvori reduksjon i antallet celler som produserer APP eller Ap ikke utgjør en alvorlig bivirkning. I slike tilfeller hvor CTL-responsene er ønskelig, er det foretrukket å utnytte læren i søkerens WO 00/20027. Beskrivelsene av disse to dokumentene er herved inkorporert ved referanse heri. It is believed that most methods of immunization against APP or Aβ should be limited to immunization that gives rise to antibodies cross-reactive with the natural APP or Aβ. Nevertheless, in some cases it will be interesting to induce cellular immunity in the form of CTL responses against cells presenting MHC class I epitopes from amyloidogenic polypeptides - this may be useful in those cases in which reduction in the number of cells producing APP or Aβ does not constitute a serious side effect. In such cases where the CTL responses are desirable, it is preferred to utilize the teachings in the applicant's WO 00/20027. The descriptions of these two documents are hereby incorporated by reference herein.

IMMUNOGENE BÆRERE IMMUNOGENIC CARRIERS

Molekyler som omfatter en T-hjelpeepitop og APP- eller Ap-peptider som representerer eller inkluderer B-celleepitoper bundet kovalent til et ikke-immunogent polymermolekyl virker som en bærer, for eksempel en multivalent aktivert polyhydroksypolymer, vil som nevnt ovenfor fungere som et vaksinemolekyl som kun inneholder de immunologisk relevante delene og kan oppnås og er interessante utførelsesformer for variantene d og e beskrevet ovenfor. Promiskuøse eller såkalte universelle T-hjelpeepitoper kan anvendes dersom for eksempel målet for vaksinen er et selv-antigen slik som APP eller Ap. Videre kan elementer som forsterker den immunologiske responsen også samtidig kobles til vehikkelen og dermed virke som en adjuvans. Slike elementer kan være mannose, tuftsin, muramyldipeptid, CpG-motiver osv. I det tilfellet kan påfølgende adjuvansformulering av vaksineproduktet være unødvendig og produktet kan administreres i rent vann eller saltoppløsning. Molecules comprising a T-helper epitope and APP or Aβ peptides representing or including B-cell epitopes covalently bound to a non-immunogenic polymer molecule acting as a carrier, for example a multivalent activated polyhydroxy polymer, will, as mentioned above, act as a vaccine molecule which contain only the immunologically relevant parts and can be obtained and are interesting embodiments of the variants d and e described above. Promiscuous or so-called universal T-helper epitopes can be used if, for example, the target of the vaccine is a self-antigen such as APP or Ap. Furthermore, elements that enhance the immunological response can also be connected to the vehicle at the same time and thus act as an adjuvant. Such elements may be mannose, tuftsin, muramyl dipeptide, CpG motifs, etc. In that case, subsequent adjuvant formulation of the vaccine product may be unnecessary and the product may be administered in pure water or saline.

Ved kobling av cytotoksiske T-celle (CTL) epitoper sammen med T-hjelpeepitopene, vil det også være mulig å danne CTL som er spesifikke for antigenet som CTL-epitopen var utledet fra. Elementer som fremmer opptak av produktet til cytosol, slik som mannose, til APC, for eksempel en makrofag, bør også kobles sammen med vehikkelen sammen med CTL- og T-hjelpeepitopen og forsterke CTL-responsen. By linking cytotoxic T-cell (CTL) epitopes together with the T-helper epitopes, it will also be possible to generate CTL specific for the antigen from which the CTL epitope was derived. Elements that promote uptake of the product into the cytosol, such as mannose, into the APC, such as a macrophage, should also be linked to the vehicle along with the CTL and T helper epitope and enhance the CTL response.

Forholdet mellom B-celleepitoper og T-hjelpeepitoper (P2 og P30) i det endelige produktet kan varieres ved å variere konsentrasjonen av disse peptidene i syntesetrinnet. Som nevnt ovenfor kan det immunogene molekylet merkes med for eksempel mannose, tuftsin, CpG-motiver eller andre immunstimulerende substanser (beskrevet heri) ved å tilføre disse, om nødvendig ved å anvende for eksempel aminerte derivater av substansene, til karbonatbufferen i syntesetrinnet. The ratio of B-cell epitopes to T-helper epitopes (P2 and P30) in the final product can be varied by varying the concentration of these peptides in the synthesis step. As mentioned above, the immunogenic molecule can be labeled with, for example, mannose, tuftsin, CpG motifs or other immunostimulating substances (described herein) by adding these, if necessary by using, for example, aminated derivatives of the substances, to the carbonate buffer in the synthesis step.

Dersom en uløselig aktivert polyhydroksypolymer anvendes for å kombinere peptidene som inneholder APP eller Ap B-celleepitopen og T-hjelpeepitopen, kan det som nevnt ovenfor utføres som en fast fasesyntese og det endelige produktet kan høstes og renses ved hjelp av vasking og filtrering. Elementene som skal kobles til en tresylaktivert polyhydroksypolymer (peptider, merker osv) kan tilføres til polyhydroksypolymeren ved lav pH, for eksempel pH 4-5, og tillates å bli likt distribuert i "gelen" ved passiv diffusjon. Deretter kan pH økes til pH 9-10 for å starte omsetning av de primære aminogruppene på peptidene og merkene til tresylgruppene på polyhydroksypolymeren. Etter kobling av peptidene og for eksempel immunstimulerende elementer, males gelen for å danne partikler med egnet størrelse for immunisering. If an insoluble activated polyhydroxy polymer is used to combine the peptides containing the APP or Ap B-cell epitope and the T-helper epitope, as mentioned above, it can be performed as a solid phase synthesis and the final product can be harvested and purified by washing and filtration. The elements to be linked to a tresyl-activated polyhydroxy polymer (peptides, labels, etc.) can be added to the polyhydroxy polymer at low pH, for example pH 4-5, and allowed to be evenly distributed in the "gel" by passive diffusion. The pH can then be increased to pH 9-10 to initiate reaction of the primary amino groups on the peptides and the tags of the triacyl groups on the polyhydroxy polymer. After linking the peptides and, for example, immunostimulating elements, the gel is ground to form particles of suitable size for immunization.

Et slikt immunogen omfatter derfor Such an immunogen therefore includes

a) i det minste en første aminosyresekvens utledet fra APP eller Ap, som angitt over, og b) minst en andre aminosyresekvens som inkluderer en fremmed T-hjelpecelleepitop, a) at least one first amino acid sequence derived from APP or Ap, as indicated above, and b) at least one second amino acid sequence that includes a foreign T helper cell epitope,

hvori hver av den i det minste første og den i det minste andre aminosyresekvensen er koblet til en farmasøytisk akseptabel aktivert polyhydroksypolymerbærer. wherein each of the at least first and at least second amino acid sequences is linked to a pharmaceutically acceptable activated polyhydroxy polymer carrier.

For at aminosyresekvensen skal kobles til polyhydroksypolymeren, er det normalt nødvendig å "aktivere" polyhydroksypolymeren med en egnet reaktiv gruppe som kan danne den nødvendige bindingen til aminosyresekvensen. In order for the amino acid sequence to be linked to the polyhydroxy polymer, it is normally necessary to "activate" the polyhydroxy polymer with a suitable reactive group which can form the necessary bond to the amino acid sequence.

Uttrykket "polyhydroksypolymer" er ment å ha den samme betydningen som i WO 00/05316, det vil si at polyhydroksypolymeren kan ha nøyaktig de samme egenskapene som spesifikt læres i den søknaden. Polyhydroksypolymeren kan følgelig være vannløselig eller uløselig (og derved kreve ulike syntesetrinn i løpet av fremstillingen av immunogenet). Polyhydroksypolymeren kan velges fra naturlig forekommende polyhydroksyforbindelser og syntetiske polyhydroksyforbindelser. The term "polyhydroxy polymer" is intended to have the same meaning as in WO 00/05316, that is, the polyhydroxy polymer may have exactly the same properties as specifically taught in that application. The polyhydroxy polymer may therefore be water-soluble or insoluble (and thereby require different synthesis steps during the preparation of the immunogen). The polyhydroxy polymer can be selected from naturally occurring polyhydroxy compounds and synthetic polyhydroxy compounds.

Spesifikke og foretrukne polyhydroksypolymerer er polysakkarider valgt fra acetan, amylopektin, agar-agar-gummi, agarose, alginater, gummi arabikum, carregeenan, cellulose, syklodekstriner, dekstran, furcellaran, galaktomannan, gelatin, ghatti, glukan, glykogen, guar, karaya, konjak/A, frøgummi fra johannesbrødtre, mannan, pektin, psyllium, pullulan, stivelse, tamarin, tragakant, xantan, xylan og xyloglukan. Dekstran er spesielt foretrukket. Specific and preferred polyhydroxy polymers are polysaccharides selected from acetate, amylopectin, agar-agar gum, agarose, alginates, gum arabic, carrageenan, cellulose, cyclodextrins, dextran, furcellaran, galactomannan, gelatin, ghatti, glucan, glycogen, guar, karaya, konjac /A, locust bean gum, mannan, pectin, psyllium, pullulan, starch, tamarind, tragacanth, xanthan, xylan and xyloglucan. Dextran is particularly preferred.

Imidlertid kan også polyhydroksypolymeren velges fra svært forgrenede poly(etylenimin) (PEI), tetratienylenvinylen, kevlar (lange kjeder av polyparafenyltereftalamid), poly(uretaner), poly(siloksaner), polydimetylsiloksan, silikon, poly(metylmetakrylat) (PMMA), poly(vinylalkohol), poly(N-vinylpyrrolidon), poly(2 -hydroksyetylmetakrylat), poly(N-vinylpyrrolidon), poly(vinylalkohol), poly(akrylsyre), polytetrafluoretylen (PTFE), polyakrylamid, poly(etylen-co-vinylacetat), poly(etylenglykol) og derivater, poly(metakrylsyre), polymelkesyrer (PLA), polyglykolider (PGA), poly(melke-co-glykolider) (PLGA), polyanhydrider og polyortoestere. However, the polyhydroxy polymer can also be selected from highly branched poly(ethyleneimine) (PEI), tetrathienylenevinylene, Kevlar (long chains of polyparaphenylterephthalamide), poly(urethanes), poly(siloxanes), polydimethylsiloxane, silicone, poly(methyl methacrylate) (PMMA), poly( vinyl alcohol), poly(N-vinyl pyrrolidone), poly(2-hydroxyethyl methacrylate), poly(N-vinyl pyrrolidone), poly(vinyl alcohol), poly(acrylic acid), polytetrafluoroethylene (PTFE), polyacrylamide, poly(ethylene-co-vinyl acetate), poly(ethylene glycol) and derivatives, poly(methacrylic acid), polylactic acids (PLA), polyglycolides (PGA), poly(lactic co-glycolides) (PLGA), polyanhydrides and polyorthoesters.

Den gjennomsnittlige molekylvekten til polyhydroksypolymeren av interesse (det vil si før aktivering) er vanligvis i det minste 1000, slik som i det minste 2000, fortrinnsvis i området 2500-200000, mer foretrukket i området 3000-1000000, spesielt i området 5000-500000. Det har blitt vist i eksemplene at polyhydroksypolymerer med en gjennomsnittlig molekylvekt i området 10000-200000 er spesielt fordelaktige. The average molecular weight of the polyhydroxy polymer of interest (ie before activation) is usually at least 1000, such as at least 2000, preferably in the range of 2500-200000, more preferably in the range of 3000-1000000, especially in the range of 5000-500000. It has been shown in the examples that polyhydroxy polymers with an average molecular weight in the range of 10,000-200,000 are particularly advantageous.

Polyhydroksypolymeren er fortrinnsvis vannløselig i en grad på i det minste 10 mg/ml, fortrinnsvis i det minste 25 mg/ml, slik som i det minste 50 mg/ml, spesielt i det minste 100 mg/ml, slik som i det minste 150 mg/ml ved romtemperatur. Det er kjent at dekstran, selv når det er aktivert som beskrevet heri, tilfredsstiller kravene med hensyn til vannløselighet. The polyhydroxy polymer is preferably water-soluble to an extent of at least 10 mg/ml, preferably at least 25 mg/ml, such as at least 50 mg/ml, especially at least 100 mg/ml, such as at least 150 mg/ml at room temperature. It is known that dextran, even when activated as described herein, satisfies the requirements with regard to water solubility.

For noen av de mest interessante polyhydroksypolymerene er forholdet mellom C-(karbonatomer) og OH-grupper (hydroksygrupper) av de uaktiverte polyhydroksypolymerene (det vil si de naturlige polyhydroksypolymerene før aktivering) i området 1,3 til 2,5, slik som 1,4-2,3, fortrinnsvis 1,6-2,1, spesielt 1,85-2,05. Uten å være bundet av noen spesifikk teori, er det antatt at et slik C/OH-forhold av de uaktiverte polyhydroksypolymerene representerer et svært fordelaktig nivå av hydrofilisitet. Polyvinylalkohol og polysakkarider er eksempler på polyhydroksypolymerer som tilfredsstiller dette kravet. Det er antatt at det ovenfor nevnte forholdet bør være omtrent det samme for den aktiverte polyhydroksypolymeren, ettersom aktiveringsforholdet bør være heller lavt. For some of the most interesting polyhydroxy polymers, the ratio of C-(carbon atoms) to OH groups (hydroxy groups) of the unactivated polyhydroxy polymers (that is, the natural polyhydroxy polymers before activation) is in the range of 1.3 to 2.5, such as 1, 4-2.3, preferably 1.6-2.1, especially 1.85-2.05. Without being bound by any specific theory, it is believed that such a C/OH ratio of the unactivated polyhydroxy polymers represents a highly advantageous level of hydrophilicity. Polyvinyl alcohol and polysaccharides are examples of polyhydroxy polymers that satisfy this requirement. It is believed that the above ratio should be about the same for the activated polyhydroxy polymer, as the activation ratio should be rather low.

Uttrykket "polyhydroksypolymerbærer" er ment å angi den delen av immunogenet som bærer aminosyresekvensene. Som en generell regel har The term "polyhydroxypolymer carrier" is intended to denote the portion of the immunogen that carries the amino acid sequences. As a general rule has

polyhydroksypolymerbæreren en ytre grense hvor aminosyresekvensene kan kløyves ved hjelp av en peptidase, for eksempel i en antigenpresenterende celle som bearbeider immunogenet. Polyhydroksypolymerbæreren kan følgelig være polyhydroksypolymeren med en aktiveringsgruppe hvor bindingen mellom the polyhydroxy polymer carrier an outer boundary where the amino acid sequences can be cleaved by a peptidase, for example in an antigen-presenting cell that processes the immunogen. The polyhydroxy polymer carrier can therefore be the polyhydroxy polymer with an activation group where the bond between

aktiveringsgruppen og aminosyresekvensen kan kløyves ved hjelp av en peptidase i en APC, eller polyhydroksypolymerbæreren kan være en polyhydroksypolymer med aktiveringsgruppe og for eksempel en linker slik som en enkel L-aminosyre eller et antall D-aminosyrer, hvor den siste delen av linkeren kan bindes til aminosyresekvensen og kløyves av en peptidase i en APC. the activation group and the amino acid sequence can be cleaved using a peptidase in an APC, or the polyhydroxy polymer carrier can be a polyhydroxy polymer with an activation group and, for example, a linker such as a single L-amino acid or a number of D-amino acids, where the last part of the linker can be attached to the amino acid sequence and is cleaved by a peptidase in an APC.

Som nevnt ovenfor, bærer polyhydroksypolymerene funksjonelle grupper (aktiveringsgrupper) som letter forankringen av peptidene til bæreren. Flere mulige funksjonelle grupper er kjent i teknikkens stand, for eksempel tresyl (trifluoretylsulfonyl), maleimid, p-nitrofenylklorformat, cyanogenbromid, tosyl (p-toluensulfonyl), triflyl (trifluormetansulfonyl), pentafluorbenzensulfonyl og vinylsulfongrupper. Foretrukne eksempler på funksjonelle grupper innenfor den foreliggende oppfinnelsen er tresyl, maleimid, tosyl, triflyl, pentafluorbenzensulfonyl, p-nitrofenylklorformat og vinylsulfongrupper, hvor blant disse er tresyl, maleimid og tosylgrupper spesielt relevante. As mentioned above, the polyhydroxy polymers carry functional groups (activating groups) that facilitate the anchoring of the peptides to the support. Several possible functional groups are known in the art, for example tresyl (trifluoroethylsulfonyl), maleimide, p-nitrophenyl chloroformate, cyanogen bromide, tosyl (p-toluenesulfonyl), triflyl (trifluoromethanesulfonyl), pentafluorobenzenesulfonyl and vinylsulfone groups. Preferred examples of functional groups within the present invention are tresyl, maleimide, tosyl, triflyl, pentafluorobenzenesulfonyl, p-nitrophenylchloroformate and vinyl sulfone groups, among which tresyl, maleimide and tosyl groups are particularly relevant.

Tresylaktiverte polyhydroksypolymerer kan fremstilles ved anvendelse av tresylklorid som beskrevet for aktivering av dekstran i eksempel 1 i WO 00/05316 eller som beskrevet i Gregorius et al., J. Immunol. Meth. 181 (1995) 65-73. Tresyl-activated polyhydroxy polymers can be prepared using tresyl chloride as described for activation of dextran in Example 1 in WO 00/05316 or as described in Gregorius et al., J. Immunol. Meth. 181 (1995) 65-73.

Maleimidaktiverte polyhydroksypolymerer kan fremstilles ved anvendelse av p-maleimidfenylisocyanat som beskrevet for aktivering av dekstran i eksempel 3 i WO 00/05316. Alternativt kan maleimidgrupper introduseres til en polyhydroksypolymer slik som dekstran ved hjelp av derivatisering av en tresylaktivert polyhydroksypolymer (slik som tresylaktivert dekstran (TAD)) med en diaminforbindelse (generelt H2N-CnH2n-NH2, hvor n er 1-20, fortrinnsvis 1-8), for eksempel 1,3-diaminopropan, i overskudd og deretter omsette aminogruppene introdusert i TAD med reagenser slik som succinimidyl-4-(N-maleimidometyl)sykloheksan-l-karboksylat (SMCC), sulfo-succinimidyl 4-(N-maleimidometyl)sykloheksan-l-karboksylat (sulfo-SMCC), succinimidyl 4-( p-maleimidofenyl)butyrat (SMPB), sulfo-succinimidyl 4-(p-maleimidofenyl)butyrat (sulfo-SMPB), N-y-maleimidobutyryloksysuccinimidester (GMBS) eller N-y-maleimidobutyryloksysulfosuccinimidester. Selv om de forskjellige reagensene og rutene for aktivering formelt resulterer i noe forskjellige maleimidaktiverte produkter med hensyn til bindingen mellom maleimidfunksjonaliteten og den gjenværende delen av foreldrehydroksygruppen hvorpå aktiveringen utføres, betraktes alle som en som "maleimidaktiverte polyhydroksypolymerer". Maleimide-activated polyhydroxy polymers can be prepared using p-maleimide phenyl isocyanate as described for the activation of dextran in example 3 of WO 00/05316. Alternatively, maleimide groups can be introduced into a polyhydroxy polymer such as dextran by derivatization of a tresyl-activated polyhydroxy polymer (such as tresyl-activated dextran (TAD)) with a diamine compound (generally H2N-CnH2n-NH2, where n is 1-20, preferably 1-8) , for example 1,3-diaminopropane, in excess and then react the amino groups introduced in TAD with reagents such as succinimidyl 4-(N-maleimidomethyl)cyclohexane-1-carboxylate (SMCC), sulfo-succinimidyl 4-(N-maleimidomethyl) cyclohexane-l-carboxylate (sulfo-SMCC), succinimidyl 4-(p-maleimidophenyl)butyrate (SMPB), sulfo-succinimidyl 4-(p-maleimidophenyl)butyrate (sulfo-SMPB), N-y-maleimidobutyryloxysuccinimide ester (GMBS) or N-y- maleimidobutyryloxysulfosuccinimide esters. Although the different reagents and routes of activation formally result in somewhat different maleimide-activated products with respect to the bond between the maleimide functionality and the remainder of the parent hydroxy group upon which the activation is performed, all are considered as "maleimide-activated polyhydroxy polymers".

Tosylaktiverte polyhydroksypolymerer kan fremstilles ved anvendelse av tosylklorid som beskrevet for aktivering av dekstran i eksempel 2i WO 00/05316. Triflyl- og pentafluorbenzensulfonylaktiverte polyhydroksypolymerer fremstilles som tosyl- eller tresylaktiverte analoger, for eksempel ved anvendelse av de korresponderende syrekloridene. Tosyl-activated polyhydroxy polymers can be prepared using tosyl chloride as described for the activation of dextran in example 2 in WO 00/05316. Triflyl- and pentafluorobenzenesulfonyl-activated polyhydroxy polymers are prepared as tosyl- or tresyl-activated analogues, for example by using the corresponding acid chlorides.

Cyanogenbromidaktiverte polyhydroksypolymerer kan fremstilles ved å omsette polyhydroksypolymeren med cyanogenbromid ved anvendelse av konvensjonelle fremgangsmåter. De resulterende funksjonelle gruppene er normalt cyanatestere med to hydroksygrupper på polyhydroksypolymeren. Cyanogen bromide activated polyhydroxy polymers can be prepared by reacting the polyhydroxy polymer with cyanogen bromide using conventional methods. The resulting functional groups are normally cyanate esters with two hydroxy groups on the polyhydroxy polymer.

Aktiveringsgraden kan uttrykkes som forholdet mellom de frie hydroksygruppene og aktiveringsgruppene (det vil si funksjonaliserte hydroksygrupper). Det er antatt at et forhold mellom de frie hydroksygruppene til polyhydroksypolymeren og de aktiverte gruppene bør være mellom 250:1 og 4:1 for å oppnå en fordelaktig balanse mellom hydrofilisiteten og reaktiviteten til polyhydroksypolymeren. Fortrinnsvis er forholdet mellom 11:1 og 6:1, mer foretrukket mellom 60:1 og 8:1, spesielt mellom 40:1 og 10:1. The degree of activation can be expressed as the ratio between the free hydroxy groups and the activation groups (that is, functionalized hydroxy groups). It is believed that a ratio between the free hydroxy groups of the polyhydroxy polymer and the activated groups should be between 250:1 and 4:1 to achieve a favorable balance between the hydrophilicity and reactivity of the polyhydroxy polymer. Preferably the ratio is between 11:1 and 6:1, more preferably between 60:1 and 8:1, especially between 40:1 and 10:1.

Spesielt interessante aktiverte polyhydroksypolymerer for anvendelse i fremgangsmåten for fremstilling av det generelt anvendelige immunogenet i henhold til oppfinnelsen, er tresyl-, tosyl- og maleimidaktiverte polysakkarider, spesielt tresylaktivert dekstran (TAD), tosylaktivert dekstran (TosAD) og maleimidaktivert dekstran (MAD). Particularly interesting activated polyhydroxy polymers for use in the method for producing the generally applicable immunogen according to the invention are tresyl-, tosyl- and maleimide-activated polysaccharides, especially tresyl-activated dextran (TAD), tosyl-activated dextran (TosAD) and maleimide-activated dextran (MAD).

Det er foretrukket at bindingen mellom polyhydroksypolymerbæreren og aminosyresekvensene bundet dertil kløyves ved hjelp av en peptidase, for eksempel en peptidase som er aktiv i bearbeidingen av antigener i en APC. Det er derfor foretrukket at den i det minste første og den i det minste andre aminosyresekvensen er koblet til den aktiverte polyhydroksypolymerbæreren via en amidbinding eller en peptidbinding. Det er spesielt foretrukket at den i det minste første og den i det minste andre aminosyresekvensen hver tilveiebringer nitrogenenheten til deres respektive amidbinding. It is preferred that the bond between the polyhydroxy polymer carrier and the amino acid sequences bound thereto be cleaved by means of a peptidase, for example a peptidase which is active in the processing of antigens in an APC. It is therefore preferred that at least the first and at least the second amino acid sequence is connected to the activated polyhydroxy polymer carrier via an amide bond or a peptide bond. It is particularly preferred that the at least first and the at least second amino acid sequence each provide the nitrogen unit to their respective amide bond.

Polyhydroksypolymerbæreren kan være i alt vesentlig fri for aminosyrerester, hvilke nødvendiggjør at aktiveringsgruppen tilveiebringer del av en peptidasekløyvende binding, men som nevnt ovenfor, kan bæreren også enkelt inkludere et avstandsstykke ("spacer") som inkluderer minst en L-aminosyre. Ikke desto mindre er i det minste første og den i det minste andre aminosyresekvensen normalt bundet til den aktiverte versjonen av polyhydroksypolymeren via nitrogenet ved N-enden til aminosyresekvensen. The polyhydroxy polymer carrier can be substantially free of amino acid residues, which necessitate that the activation group provides part of a peptidase-cleaving bond, but as mentioned above, the carrier can also easily include a spacer that includes at least one L-amino acid. Nevertheless, at least the first and at least the second amino acid sequence are normally attached to the activated version of the polyhydroxy polymer via the nitrogen at the N-terminus of the amino acid sequence.

Det ovenfor nevnte generelt anvendte immunogenet ifølge den foreliggende oppfinnelsen kan anvendes i immuniseringsfremgangsmåter i alt vesentlig som beskrevet heri for polypeptidvaksiner. Det vil si at alle beskrivelsene angående doseringer, administreringsmåter og formulering av polypeptidvaksiner for nedregulering av amyloidogene polypeptider beskrevet heri, gjelder mutatis mutandis de generelt anvendelige immunogenene. The above-mentioned generally used immunogen according to the present invention can be used in immunization methods essentially as described herein for polypeptide vaccines. That is to say, all the descriptions regarding dosages, methods of administration and formulation of polypeptide vaccines for down-regulation of amyloidogenic polypeptides described herein apply mutatis mutandis to the generally applicable immunogens.

GENERELT ANVENDELIG SIKKER VAKSINERINGSTEKNOLOGI GENERALLY APPLICABLE SAFE VACCINATION TECHNOLOGY

Som diskutert ovenfor, omfatter en foretrukket utførelsesform av den foreliggende oppfinnelsen anvendelsen av varianter av amyloidogene polypeptider som ikke er i stand til å tilveiebringe egenutledede Tn-epitoper som kan drive en immunrespons mot det amyloidogene polypeptidet. As discussed above, a preferred embodiment of the present invention involves the use of variants of amyloidogenic polypeptides that are unable to provide self-derived Tn epitopes capable of driving an immune response against the amyloidogenic polypeptide.

Imidlertid tror de foreliggende oppfinnerne at denne strategien for å utforme anti - egenvaksiner og for å effektuere anti-egenimmunitet er en generelt anvendelig teknologi som er oppfinnerisk i seg selv. Den bør være spesielt egnet i tilfeller hvor egen-antigenet som det søkes å nedregulere er tilstede i tilstrekkelige mengder i kroppen slik at det er mulig at egenstimuleringen av en immunrespons skjer. Alle beskrivelser ovenfor av denne utførelsesformen hva gjelder anskaffelsen av en anti-egenimmunrespons mot APP eller Ap gjelder følgelig mutatis mutandis for immunisering mot andre egen-polypeptider, spesielt de som er tilstede i tilstrekkelige mengder til at de opprettholder immunresponsen i form av en ukontrollert autoimmun tilstand på grunn av autologe Tn-epitoper av det relevante egen-polypeptidet som deriver immunresponsen.<*>However, the present inventors believe that this strategy for designing anti-self vaccines and for effecting anti-self immunity is a generally applicable technology that is inventive in itself. It should be particularly suitable in cases where the self-antigen that is sought to be down-regulated is present in sufficient quantities in the body so that it is possible for the self-stimulation of an immune response to occur. Accordingly, all descriptions above of this embodiment regarding the acquisition of an anti-self immune response against APP or Aβ apply mutatis mutandis to immunization against other self-polypeptides, especially those present in sufficient quantities to maintain the immune response in the form of an uncontrolled autoimmune condition due to autologous Tn epitopes of the relevant self-polypeptide that derives the immune response.<*>

SAMMENLIKNINGSEKSEMPEL 1 COMPARISON EXAMPLE 1

Autovaksineringstilnærming for immunisering mot AD Autovaccination approach for immunization against AD

Det faktum at Ap-protein "knock out"-mus ikke viser noen unormaliteter eller bivirkninger, antyder at fjerning eller senking av Ap-mengdene er sikker, Zheng H. The fact that Aβ protein "knock out" mice show no abnormalities or side effects suggests that removing or lowering Aβ levels is safe, Zheng H.

(1996). (1996).

Publiserte eksperimenter hvor transgene dyr immuniseres mot det transgene humane Ap-proteinet antyder at dersom det var mulig å bryte egentoleransen, kunne nedreguleringen av Ap oppnås ved hjelp av autoreaktive antistoffer. Disse eksperimentene foreslår videre at en slik nedregulering av Ap potensielt både ville forebygge dannelsen av plakk og til og med fjerne dannede Ap-plakk fra hjernen, jfr. Schenk et al. (1999). Tradisjonelt er det imidlertid ikke mulig å fremkalle antistoffer mot egenproteiner. Published experiments in which transgenic animals are immunized against the transgenic human Aβ protein suggest that if it were possible to break self-tolerance, the downregulation of Aβ could be achieved by means of autoreactive antibodies. These experiments further suggest that such a downregulation of Ap would potentially both prevent the formation of plaques and even remove formed Ap plaques from the brain, cf. Schenk et al. (1999). Traditionally, however, it is not possible to elicit antibodies against self-proteins.

De publiserte dataene tilveiebringer følgelig ikke midlene for nedbrytning av sann egentoleranse mot sanne egen-proteiner. Ei heller tilveiebringer dataene informasjon om hvordan man skal sikre at immunreaksjonen utelukkende eller hovedsakelig er rettet mot Ap-avleiringer og ikke mot cellemembranbundne det Ap-forløperproteinet APP) dersom dette synes å være nødvendig. En immunrespons som er dannet ved anvendelse av eksisterende teknologi ville antageligvis danne en immunrespons mot egen-proteiner på en uregulert måte slik at uønskede og overdrevet autoreaktivitet mot deler av Ap-proteinet kan dannes. Følgelig vil anvendelsen av eksisterende immuniseringsstrategier sannsynligvis ikke være i stand til å danne sterke immunresponser mot egen-proteiner og vil videre være usikre som følge av mulig sterk kryssreaktivitet mot membranbundet APP som er tilstede på et større antall av cellene i CNS. Accordingly, the published data do not provide the means for breaking down true self-tolerance against true self-proteins. Nor does the data provide information on how to ensure that the immune reaction is exclusively or mainly directed against Aβ deposits and not against the cell membrane-bound Aβ precursor protein APP) if this appears to be necessary. An immune response that is formed using existing technology would presumably form an immune response against self-proteins in an unregulated manner so that unwanted and exaggerated autoreactivity against parts of the Aβ protein can be formed. Consequently, the application of existing immunization strategies will probably not be able to generate strong immune responses against self-proteins and will further be uncertain due to possible strong cross-reactivity against membrane-bound APP that is present on a greater number of cells in the CNS.

Den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer midlene for effektiv dannelse av en The present invention provides the means for the efficient formation of a

sterkt regulert immunrespons mot sanne egen-proteiner som muligens kunne danne plakk og forårsake alvorlig sykdom i CNS eller i andre deler av kroppen. En sikker og effektiv human Ap-protein terapeutisk vaksine vil bli utviklet ved anvendelse av denne teknologien for behandling av AD. highly regulated immune response against true self-proteins that could possibly form plaques and cause severe disease in the CNS or in other parts of the body. A safe and effective human Aβ protein therapeutic vaccine will be developed using this technology for the treatment of AD.

I lys av dette, er det mulig å regne med at AD, en sykdom som er antatt å ødelegge helsevesenet i det neste århundret kan kureres, eller at slike beskrevne vaksiner i det minste utgjør en effektiv terapeutisk tilnærming for behandling av symptomene og utviklingen av denne sykdommen. Denne teknikken representerer en helt ny immunologisk tilnærming for å blokkere amyloid avleiring i AD, så vel som andre nevrologiske sykdommer. In light of this, it is possible to count that AD, a disease that is expected to destroy the healthcare system in the next century can be cured, or that such described vaccines at least constitute an effective therapeutic approach for treating the symptoms and the development of this the disease. This technique represents a completely new immunological approach to block amyloid deposition in AD, as well as other neurological diseases.

I den følgende tabellen er 35 betraktede konstrukter angitt. Alle posisjonene gitt i In the following table, 35 considered constructs are indicated. All the positions given in

tabellen er i forhold til metioninstarten i APP (første aminosyre i SEKV.ID. NR. 2) og inkluderer både start- og sluttaminosyre, for eksempel 672-714-fragmentet inkluderer både aminosyrene 672 og 714. Start- og sluttposisjonene for P2 og P30 indikerer at epitopen substituerer en del av APP-fragmentet ved indikerte posisjonene (begge posisjonene er inkludert i substitusjonen) - i de fleste konstruksjonene substituerer den introduserte epitopen et fragment av lengden til epitopen. Stjernene i tabellen har den følgende betydningen: the table is relative to the methionine start in APP (first amino acid in SEQ ID NO: 2) and includes both start and end amino acids, for example the 672-714 fragment includes both amino acids 672 and 714. The start and end positions for P2 and P30 indicates that the epitope substitutes part of the APP fragment at the indicated positions (both positions are included in the substitution) - in most constructs the introduced epitope substitutes a fragment of the length of the epitope. The stars in the table have the following meaning:

<*>) Kun én posisjon for P2 og P30 indikerer at epitopen er blitt satt inn i APP-derivatet ved den angitte posisjonen (epitopen begynner ved aminosyren C-terminalt rett ved siden av den gitte posisjonen).<**>) Konstruksjon 34 inneholder tre identiske APP-fragmenter som er separert av henholdsvis P30 og P2.<***>) Konstruksjon 35 inneholder ni identiske APP-fragmenter som er separert ved å endre P30- og P2-epitopene. <*>) Only one position for P2 and P30 indicates that the epitope has been inserted into the APP derivative at the indicated position (the epitope begins at the C-terminal amino acid immediately adjacent to the given position).<**>) Construction 34 contains three identical APP fragments separated by P30 and P2, respectively.<***>) Construct 35 contains nine identical APP fragments separated by changing the P30 and P2 epitopes.

Den delen av APP som det er mest interessant å danne en respons mot, er det 43 aminosyrer lange Ap-kjernepeptidet (Ap-43 som tilsvarer SEKV.ID. NR. 2, restene 672-714) som er hovedbestanddelen i amyloide plakk i AD-hjerner. Dette APP-fragmentet er en del av alle de angitte konstruksjonene ovenfor. The part of APP against which it is most interesting to form a response is the 43 amino acid long Aβ core peptide (Aβ-43 corresponding to SEQ ID NO: 2, residues 672-714) which is the main component of amyloid plaques in AD - brains. This APP fragment is part of all the constructs indicated above.

Variantene 1 og 2 omfatter en del av APP oppstrøms for Ap-43 hvor modellepitopene P2 og P30 er blitt plassert. Variantene 1 og 3-8 omfatter alle C-100-fragmentet som er blitt vist å være nevrotoksisk - C-100-fragmentet tilsvarer aminosyrerestene 714-770 i SEKV.ID. NR. 2.1 variantene 3-5 substituerer epitopene en del av C-100-fragmentet, mens epitopen i variantene 6-8 har blitt satt inn i C-100. Variants 1 and 2 comprise a part of APP upstream of Ap-43 where the model epitopes P2 and P30 have been placed. Variants 1 and 3-8 all include the C-100 fragment that has been shown to be neurotoxic - the C-100 fragment corresponds to amino acid residues 714-770 of SEQ ID NO: NO. 2.1 variants 3-5 the epitopes substitute part of the C-100 fragment, while the epitope in variants 6-8 has been inserted into C-100.

Variantene 9-35 inneholder kun Ap-43-kjerneproteinet. I variantene 9-13 er P2 og P30 kondensert til enten Ap-43-enden; i 14-21 substituerer P2 og P30 deler av Ap-43; i 22-33 er P2 og P30 satt inn i Ap-43; 34 inneholder tre identiske Ap-43-fragmenter atskilt med henholdsvis P30 og P2; 35 inneholder 9 Ap-43-repeterende deler ved alternerende P2- og P30-epitoper. Variants 9-35 contain only the Ap-43 core protein. In variants 9-13, P2 and P30 are fused to either the Ap-43 end; in 14-21, P2 and P30 substitute parts of Ap-43; in 22-33, P2 and P30 are inserted into Ap-43; 34 contains three identical Ap-43 fragments separated by P30 and P2, respectively; 35 contains 9 Ap-43 repeats at alternating P2 and P30 epitopes.

Trunkerte deler av det ovenfor nevnte Ap-43-proteinet kan også anvendes i immunogene analoger i henhold til den foreliggende oppfinnelsen. Spesielt foretrukket er trunkeringene Ap(l-42), Ap(l-40), Ap(l-39), Ap(l-35), Ap(l-34), Ap(l-28), Ap(l-12), Ap(l-5), Ap(13-28), Ap(13-35), Ap(17-28), Ap(25-35), Ap(35-40), Ap(36-42), og Ap(35-42) (hvor antallet i parentes indikerer den aminosyre strekkene til Ap-43 som utgjør det relevante fragmentet - Ap(35-40) er for eksempel identisk med aminosyrene 706-711 i SEKV.ID. NR. 2). Alle disse variantene med forkortede deler av Ap-43 kan fremstilles med Ap-fragmentene beskrevet heri, spesielt med variantene 9, 10, 11, 12 og 13. Truncated parts of the above-mentioned Ap-43 protein can also be used in immunogenic analogues according to the present invention. Particularly preferred are the truncations Ap(l-42), Ap(l-40), Ap(l-39), Ap(l-35), Ap(l-34), Ap(l-28), Ap(l- 12), Ap(l-5), Ap(13-28), Ap(13-35), Ap(17-28), Ap(25-35), Ap(35-40), Ap(36-42 ), and Ap(35-42) (where the number in brackets indicates the amino acid stretches of Ap-43 that make up the relevant fragment - Ap(35-40) is, for example, identical to amino acids 706-711 in SEQ ID NO. 2). All of these truncated variants of Ap-43 can be prepared with the Ap fragments described herein, particularly with variants 9, 10, 11, 12 and 13.

I enkelte tilfeller er det foretrukket at Ap-43 eller fragmenter derav er muterte. Spesielt foretrukket er substitusjonsvarianter hvor metioninposisjonen 35 i Ap-43 er substituert, fortrinnsvis med leukin eller isoleukin, eller ganske enkelt deletert. Spesielt foretrukne analoger inneholder et enkelt metionin som er lokalisert i C-enden, enten fordi den er naturlig forekommende i det amyloidogene polypeptidet eller den fremmede Tn-epitopen, eller fordi den er satt inn eller tilført. Følgelig er det også foretrukket at den delen av analogen som inkluderer den fremmede Th-epitopen er fri for metionin, bortsett fra den mulige C-terminale lokaliseringen av et metionin. In some cases, it is preferred that Ap-43 or fragments thereof are mutated. Particularly preferred are substitution variants where methionine position 35 in Ap-43 is substituted, preferably with leucine or isoleucine, or simply deleted. Particularly preferred analogs contain a single methionine located at the C-terminus, either because it is naturally occurring in the amyloidogenic polypeptide or the foreign Tn epitope, or because it has been inserted or added. Accordingly, it is also preferred that the portion of the analog that includes the foreign Th epitope be free of methionine, except for the possible C-terminal localization of a methionine.

Faktisk er det vanligvis foretrukket at alle analogene av APP eller Ap som anvendes ifølge den foreliggende oppfinnelsen har det fellestrekket at de kun inkluderer ett enkelt metionin som er posisjonert som den C-terminale aminosyren i analogen og at andre metioniner i enten det amyloidogene polypeptidet eller den fremmede Th-epitopen er deletert eller substituert med en annen aminosyre. In fact, it is usually preferred that all the analogs of APP or Aβ used according to the present invention have in common that they include only a single methionine positioned as the C-terminal amino acid of the analog and that other methionines in either the amyloidogenic polypeptide or the the foreign Th epitope is deleted or substituted with another amino acid.

En ytterligere interessant mutasjon er en delesjon eller substitusjon av fenylalaninet i posisjon 19 i Ap-43, og det er spesielt foretrukket at mutasjonen er en substitusjon av denne fenylalaninresten med et prolin. A further interesting mutation is a deletion or substitution of the phenylalanine in position 19 of Ap-43, and it is particularly preferred that the mutation is a substitution of this phenylalanine residue with a proline.

Den følgende tabellen viser en gruppe av spesielt foretrukne konstrukter som opererer med trunkeringer eller mutasjoner i Ap-43: The following table shows a group of particularly preferred constructs that operate with truncations or mutations in Ap-43:

I denne tabellen er det anvendte Ap-segmentet i molekylet indikert ved aminosyre antall i forhold til aa 1 i Ap(l-42/43)-molekylet, det vil si at 1-28 betyr at fragment 1-28 av Ap( 1-42/43) anvendes i molekylet. Dersom to eller flere forskjellige segmenter anvendes, er begge indikert i tabellen, det vil si at 1-12 (a) + 13-28 (b) betyr at både fragment 1-12 og fragment 13-28 av Ap(l-42/43) anvendes i molekylet. In this table, the Ap segment used in the molecule is indicated by amino acid number in relation to aa 1 in the Ap(1-42/43) molecule, i.e. 1-28 means that fragment 1-28 of Ap( 1- 42/43) are used in the molecule. If two or more different segments are used, both are indicated in the table, i.e. 1-12 (a) + 13-28 (b) means that both fragment 1-12 and fragment 13-28 of Ap(l-42/ 43) is used in the molecule.

Dersom det samme segmentet er tilstede i mer enn en kopi i konstruksjonen, er det også indikert i tabellen, det vil si at 1-13 (x3) viser at fragmentet 1-12 av Ap(l-42/43) er tilstede i tre kopier i konstruksjonen. If the same segment is present in more than one copy in the construct, it is also indicated in the table, i.e. 1-13 (x3) shows that the fragment 1-12 of Ap(1-42/43) is present in three copies in the construction.

Posisjonen til Ap-segmentet i molekylet er videre vist ved aminosyreposisjonene i forhold til den første aminosyren til molekylet, det vil si at 22-49 viser at Ap-fragmentet det er spørsmål om er posisjonert fra aminosyre 22 til aminosyre 49 i molekylet hvor begge posisjonene er inkludert. P2- og P30-epitopposisjonene er indikert på samme måte. Dersom to eller flere ulike Ap-fragmenter anvendes i molekylet, er alle deres posisjoner vist, det vil si at 1 -12 (a) + 49-64 (b) betyr at fragment (a) er posisjonert fra aa 1-12 i molekylet og fragment (b) fra aa 49-64. Dersom mer enn en kopi av det samme fragmentet er tilstede i molekylet, er videre posisjonene for alle kopiene vist, det vil si at 1-12, 34-45, 61-72 viser at de tre kopiene av Ap-fragmentet er plassert fra henholdsvis posisjon 1-12, 34-45 og 61-72 i molekylet. The position of the Aβ segment in the molecule is further shown by the amino acid positions in relation to the first amino acid of the molecule, i.e. 22-49 shows that the Aβ fragment in question is positioned from amino acid 22 to amino acid 49 in the molecule where both positions is included. The P2 and P30 epitope positions are indicated similarly. If two or more different Ap fragments are used in the molecule, all their positions are shown, i.e. 1 -12 (a) + 49-64 (b) means that fragment (a) is positioned from aa 1-12 in the molecule and fragment (b) from aa 49-64. If more than one copy of the same fragment is present in the molecule, the positions for all copies are shown, i.e. 1-12, 34-45, 61-72 show that the three copies of the Ap fragment are located from respectively positions 1-12, 34-45 and 61-72 in the molecule.

Endelig inkluderer den totale lengdeangivelsen for hvert molekyl både Ap-fragmentet eller -fragmentene og P2- og P30-epitopene. Finally, the total length indication for each molecule includes both the Aβ fragment or fragments and the P2 and P30 epitopes.

Variant 42 inneholder to aminosyresubstitusjoner ved posisjonene 19 (phe til pro) og 35 (met til lys) som det er angitt i kolonnen som viser Ap-fragmentene. Variant 42 contains two amino acid substitutions at positions 19 (phe to pro) and 35 (met to lys) as indicated in the column showing the Aβ fragments.

Se figur 1 og tabellene ovenfor for detaljer om spesifikke punkter for introduksjon av de fremmede T-celleepitopene. See Figure 1 and the tables above for details on specific points of introduction of the foreign T-cell epitopes.

En ytterligere type konstrukt er spesielt foretrukket. Ettersom ett mål ved den foreliggende oppfinnelsen er å unngå ødeleggelse av cellene som fremstiller APP mens fjerning av Ap er ønsket, synes det praktisk å fremstille autovaksinekonstrukter som omfatter kun Ap-deler som ikke er eksponert for den ekstracellulære fasen når den er presentert i APP. Slike konstrukter vil følgelig ha behov for å innholde minst én B-celleepitop utledet fra aminosyrefragmentet definert ved aminosyrene 700-714 i SEKV.ID. NR. 2. Ettersom et slikt kort polypeptidfragment er antatt å kun være svakt immunogent, er det foretrukket at et slikt autovaksinekonstrukt inneholder flere kopier av B-celleepitopen, for eksempel i form av et konstrukt som har strukturen som vist i formel I i den detaljerte beskrivelsen av den foreliggende oppfinnelsen, se ovenfor. I denne versjonen av formel I, er uttrykkene amyloidei-amyloidexx B-celleepitopinneholdende aminosyresekvenser utledet fra aminosyrene 700-714 av SEKV.ID. NR. 2. Et foretrukket alternativ er den ovenfor beskrevne muligheten for å koble det amyloidogene (poly)peptidet og den valgte fremmede T-hjelpeepitopen via en amidbinding til et polysakkarid bærermolekyl - på denne måten muliggjøres multiple presentasjoner av den "svake" epitopen som utgjøres av aminosyrene 700-714 i SEKV.ID. NR. 2, og det blir også mulig å velge et optimalt forhold mellom B-celle- og T-celleepitoper. A further type of construct is particularly preferred. As one aim of the present invention is to avoid destruction of the cells producing APP while removal of Aβ is desired, it seems practical to prepare autovaccine constructs comprising only Aβ moieties that are not exposed to the extracellular phase when presented in APP. Such constructs will consequently need to contain at least one B-cell epitope derived from the amino acid fragment defined at amino acids 700-714 in SEQ ID NO. NO. 2. As such a short polypeptide fragment is believed to be only weakly immunogenic, it is preferred that such an autovaccine construct contains multiple copies of the B-cell epitope, for example in the form of a construct having the structure as shown in formula I in the detailed description of the present invention, see above. In this version of Formula I, the terms amyloidei-amyloidexx B-cell epitope-containing amino acid sequences are derived from amino acids 700-714 of SEQ ID NO. NO. 2. A preferred alternative is the above-described possibility of linking the amyloidogenic (poly)peptide and the selected foreign T-helper epitope via an amide bond to a polysaccharide carrier molecule - in this way multiple presentations of the "weak" epitope constituted by the amino acids are enabled 700-714 in SEQ ID NO. NO. 2, and it will also be possible to select an optimal ratio between B-cell and T-cell epitopes.

SAMMENLIKNINGSEKSEMPEL 2 COMPARISON EXAMPLE 2

Immunisering av transgene mus med A/ 3 og modifiserte proteiner Konstruksjon av hAB43+-34-kodende DNA. hAB43+-34-genet ble konstruert i flere trinn. Først ble et PCR-fragment dannet med primerne ME#801 (SEKV.ID. NR. 10) og ME#802 (SEKV.ID. NR. 11) ved anvendelse ME#800 (SEKV.ID. NR. 9) som templat. ME#800 koder for det humane abeta-43-fragmentet med E. coli-optimaliserte kodoner. ME#801 og -802 tilfører passende restriksjonsseter til fragmentet. PCR-fragmentet ble renset, fordøyd med Ncol og Hirtdlll, renset igjen og klonet inn i Ncol- Hindlll- fordøyd og renset pET28b+ E. coli ekspresjonsvektor. Det resulterende plasmidet som koder for villtype humant Ap-43 kalles pABl. Immunization of transgenic mice with A/ 3 and modified proteins Construction of hAB43+-34-encoding DNA. The hAB43+-34 gene was constructed in several steps. First, a PCR fragment was generated with primers ME#801 (SEQ ID NO: 10) and ME#802 (SEQ ID NO: 11) using ME#800 (SEQ ID NO: 9) as a template . ME#800 encodes the human abeta-43 fragment with E. coli optimized codons. ME#801 and -802 add appropriate restriction sites to the fragment. The PCR fragment was purified, digested with NcoI and HindIII, purified again and cloned into the NcoI-HindIII-digested and purified pET28b+ E. coli expression vector. The resulting plasmid encoding wild-type human Ap-43 is called pAB1.

I det neste trinnet tilføres T-hjelpeepitopen, P2, til C-enden til molekylet. Primer ME#806 (SEKV.ID. NR. 12) inneholder sekvensen som koder for P2-epitopen og følgelig ble en fusjon av P2 og Ap-43 utført ved hjelp av PCR-reaksjonen. In the next step, the T-helper epitope, P2, is added to the C-terminus of the molecule. Primer ME#806 (SEQ ID NO: 12) contains the sequence encoding the P2 epitope and consequently a fusion of P2 and Ap-43 was performed by the PCR reaction.

Kloningen ble utført ved å lage et PCR-fragment med primerne ME#178 (SEKV.ID. NR. 8) og ME#806 ved anvendelse av pABl som templat. Fragmentet ble renset, fordøyd med Ncol og Hindlll, renset igjen og klonet inn i en Ncol- Hindlll- fordøyd og renset pET28b+-vektor. Det resulterende plasmidet ble kalt pAB2. The cloning was performed by making a PCR fragment with the primers ME#178 (SEQ ID NO: 8) and ME#806 using pAB1 as template. The fragment was purified, digested with NcoI and HindIII, purified again and cloned into an NcoI-HindIII-digested and purified pET28b+ vector. The resulting plasmid was named pAB2.

På en lignende måte ble et annet plasmid laget som bærer den Ap-43-kodende sekvensen med en annen T-hjelpeepitop, P30, tilført til N-enden. Dette ble gjort ved å danne et PCR-fragment med primerne ME#105 (SEKV.ID. NR. 7) og ME#807 (SEKV.ID. NR. 13) ved anvendelse av pABl som templat. In a similar manner, another plasmid was made carrying the Aβ-43 coding sequence with another T-helper epitope, P30, added to the N-terminus. This was done by generating a PCR fragment with primers ME#105 (SEQ ID NO: 7) and ME#807 (SEQ ID NO: 13) using pAB1 as template.

Fragmentet ble renset, fordøyd med Ncol og Hindlll, renset igjen og klonet inn i en Ncol- Hindlll- fordøyd og renset pET28b+-vektor. Det resulterende plasmidet ble kalt pAB3. The fragment was purified, digested with NcoI and HindIII, purified again and cloned into an NcoI-HindIII-digested and purified pET28b+ vector. The resulting plasmid was named pAB3.

I det tredje trinnet ble en andre Ap-43-repeterende del tilført C-terminalt til P2-epitopen i plasmid pAB2 ved hjelp av primer ME#809 (SEKV.ID. NR. 14). ME#809 danner samtidig et 2?amHI-sete umiddelbart etter den Ap-43-repeterende enheten. Et PCR-fragment ble deretter dannet med primerne ME#178 og ME#809 ved anvendelse av pAB2 som templat. Fragmentet ble renset, fordøyd med Ncol og Hindlll, renset igjen og klonet inn i en Ncol- Hindlll- fordøyd og renset pET28b+-vektor. Det resulterende plasmidet ble kalt pAB4. In the third step, a second Ap-43 repeat portion was added C-terminally to the P2 epitope in plasmid pAB2 using primer ME#809 (SEQ ID NO: 14). ME#809 also forms a 2?amHI site immediately after the Ap-43 repeat unit. A PCR fragment was then generated with primers ME#178 and ME#809 using pAB2 as template. The fragment was purified, digested with NcoI and HindIII, purified again and cloned into an NcoI-HindIII-digested and purified pET28b+ vector. The resulting plasmid was named pAB4.

Endelig ble P30-epitopen - Ap-43-repeterende sekvens fra pAB3 klonet inn i pAB4-plasmid. Dette ble gjort ved å lage et PCR-fragment med primerne ME#811 (SEKV.ID. NR. 16) og ME#105 ved anvendelse av pAB3 som templat. Fragmentet ble renset og anvendt som primer i en påfølgende PCR med ME#810 (SEKV.ID. NR. 15) ved anvendelse av pAB3 som templat. Det resulterende fragmentet ble renset, fordøyd med BamKl og Hindlll, renset igjen og klonet inn i en BamHl-Hindlll- f or døyd og renset pAB4-plasmid. Det resulterende plasmidet, pAB5, koder for hAB43+-34-molekylet. Finally, the P30 epitope - Ap-43 repeat sequence from pAB3 was cloned into pAB4 plasmid. This was done by making a PCR fragment with primers ME#811 (SEQ ID NO: 16) and ME#105 using pAB3 as template. The fragment was purified and used as primer in a subsequent PCR with ME#810 (SEQ ID NO: 15) using pAB3 as template. The resulting fragment was purified, digested with BamHI and HindIII, purified again and cloned into a BamHI-HindIII digested and purified pAB4 plasmid. The resulting plasmid, pAB5, encodes the hAB43+-34 molecule.

Alle PCR- og kloningsprosedyrer ble utført i alt vesentlig som beskrevet av Sambrook, J., Fritsch, E.F. & Maniatis, T. 1989 "Molecular cloning: a laboratory manual". 2. utgave. Red. Cold Spring Harbor Laboratory, N.Y. All PCR and cloning procedures were performed essentially as described by Sambrook, J., Fritsch, E.F. & Maniatis, T. 1989 "Molecular cloning: a laboratory manual". 2nd edition. Ed. Cold Spring Harbor Laboratory, N.Y.

For alle kloningsprosedyrene ble E. coli K-12-celler, stamme topp-10 F' For all cloning procedures, E. coli K-12 cells, strain top-10 F'

(Stratagene, USA) anvendt. pET28b+-vektoren ble kjøpt fra Novagen, USA. Alle primere ble syntetisert ved DNA Technology, Danmark. (Stratagene, USA) applied. The pET28b+ vector was purchased from Novagen, USA. All primers were synthesized at DNA Technology, Denmark.

Ekspresjon og rensing av hAB43+-34. hAB43+-34-proteinet som er kodet for av pAB5, ble uttrykt i BL21-Gold (Novagen) E. cø/z-celler som beskrevet av forhandleren av pET28b+-systemet (Novagen). Expression and purification of hAB43+-34. The hAB43+-34 protein encoded by pAB5 was expressed in BL21-Gold (Novagen) E. cø/z cells as described by the supplier of the pET28b+ system (Novagen).

Det uttrykte hAB43+-34-proteinet ble renset til mer enn 85% renhet ved vasking av inklusjonslegemer etterfulgt av kationbyttekromatografi ved anvendelse av BioCad rensearbeidsstasjon (PerSeptive Biosystems, USA) i nærværet av 6 M urea. Ureaen ble deretter fjernet ved trinnvis dialyse mot en løsning som inneholdt synkende mengder av urea. Den endelige bufferen var 10 mM Tris, pH 8,5. The expressed hAB43+-34 protein was purified to greater than 85% purity by washing inclusion bodies followed by cation exchange chromatography using a BioCad purification workstation (PerSeptive Biosystems, USA) in the presence of 6 M urea. The urea was then removed by stepwise dialysis against a solution containing decreasing amounts of urea. The final buffer was 10 mM Tris, pH 8.5.

Immuniseringsstudie. Mus som var transgene for humant APP (Alzheimers forløperprotein) ble anvendt i studien. Disse musene, kalt TgRND8+, uttrykker en mutert form av APP som resulterer i høye konsentrasjoner av Ap-40 og Ap-42 i musenes hjerner (Janus, C. et al). Immunization study. Mice that were transgenic for human APP (Alzheimer's precursor protein) were used in the study. These mice, called TgRND8+, express a mutated form of APP that results in high concentrations of Ap-40 and Ap-42 in the mice's brains (Janus, C. et al).

Musene (8-10 mus pr gruppe) ble immunisert med enten Ap-42 (SEKV.ID. NR. 2, restene 673-714, syntetisert ved hjelp av en standard Fmoc-strategi) eller hAB43+-34-varianten (konstrukt 34 i tabellen i eksempel 1, rekombinant fremstilt) fire ganger med 2 ukers intervaller. Dosene var enten 100 mg for Ap eller 50 mg for hAB43+-34. Det ble tatt blodprøver av musene ved dag 43 (etter tre injeksjoner) og etter 52 (etter fire injeksjoner) og sera ble anvendt for å bestemme nivået av anti-Ap42-spesifikke titere ved anvendelse av en direkte Ap-42 ELISA. The mice (8-10 mice per group) were immunized with either Ap-42 (SEQ ID NO: 2, residues 673-714, synthesized using a standard Fmoc strategy) or the hAB43+-34 variant (construct 34 in the table in Example 1, recombinantly prepared) four times at 2 week intervals. The doses were either 100 mg for Ap or 50 mg for hAB43+-34. The mice were bled at day 43 (after three injections) and after 52 (after four injections) and sera were used to determine the level of anti-Ap42 specific titers using a direct Ap-42 ELISA.

Den følgende tabellen viser gjennomsnittlige relative anti-Ap-42-titere. The following table shows mean relative anti-Ap-42 titers.

Det er tydelig at antistofftiterne oppnådd ved immunisering med hAB43+-34 Ap-varianten er tilnærmingsvis 4 ganger og 7,5 ganger høyere etter henholdsvis 3 og 4 immuniseringer enn titerne oppnådd ved anvendelse av den uendrede villtype Ap-42 som et immunogen. Dette faktum settes i et videre perspektiv når man tar i betraktning at mengden av anvendt variant for immunisering kun var 50% av mengden anvendt av villtypesekvensen for immunisering. It is clear that the antibody titers obtained by immunization with the hAB43+-34 Ap variant are approximately 4-fold and 7.5-fold higher after 3 and 4 immunizations, respectively, than the titers obtained using the unmodified wild-type Ap-42 as an immunogen. This fact is put into further perspective when one considers that the amount of variant used for immunization was only 50% of the amount used of the wild-type sequence for immunization.

SAMMENLIKNINGSEKSEMPEL 3 COMPARISON EXAMPLE 3

Syntese av en A fi- peptid sampolymervaksine ved anvendelse av aktivert polyhydroksypolymer som kryssbindingsmiddel. Synthesis of an A fi peptide copolymer vaccine using activated polyhydroxy polymer as cross-linking agent.

Introduksjon. En tradisjonell konjugatvaksine består av et (poly)peptid kovalent koblet til et bærerprotein. Peptidet inneholder B-celleepitopen(e) og bærerproteinet tilveiebringer T-hjelpeepitoper. Imidlertid vil de fleste av bærerproteinene normalt være irrelevante som en kilde for T-hjelpeepitoper, ettersom kun en mindre del av den totale sekvensen inneholder de relevante T-hjelpeepitopene. Slike epitoper kan defineres og syntetiseres som peptider av for eksempel 12-15 aminosyrer. Dersom disse peptidene bindes kovalent til peptidene som inneholder B-celleepitopene, for eksempel via en multivalent aktivert polyhydroksypolymer, kan et vaksinemolekyl som kun inneholder de relevante delene oppnås. Det er videre mulig å tilveiebringe et vaksinekonjugat som inneholder et optimalt forhold mellom B-celle- og T-celleepitoper. Introduction. A traditional conjugate vaccine consists of a (poly)peptide covalently linked to a carrier protein. The peptide contains the B cell epitope(s) and the carrier protein provides T helper epitopes. However, most of the carrier proteins would normally be irrelevant as a source of T-helper epitopes, as only a minor portion of the total sequence contains the relevant T-helper epitopes. Such epitopes can be defined and synthesized as peptides of, for example, 12-15 amino acids. If these peptides are covalently bound to the peptides containing the B-cell epitopes, for example via a multivalent activated polyhydroxy polymer, a vaccine molecule containing only the relevant parts can be obtained. It is further possible to provide a vaccine conjugate containing an optimal ratio between B-cell and T-cell epitopes.

Syntese av den aktiverte polyhydroksypolymeren. Polyhydroksypolymerer slik som dekstran, stivelse, agarose osv. kan aktiveres med 2,2,2-trifluoretansulfonyl-klorid (tresylklorid), enten ved hjelp av en homogen syntese (dekstran) løst i N-metylpyrrolidinon (NMP) eller ved hjelp av en heterogen syntese (stivelse, agarose, kryssbundet dekstran) i for eksempel aceton. Synthesis of the activated polyhydroxy polymer. Polyhydroxy polymers such as dextran, starch, agarose, etc. can be activated with 2,2,2-trifluoroethanesulfonyl chloride (tresyl chloride), either by means of a homogeneous synthesis (dextran) dissolved in N-methylpyrrolidinone (NMP) or by means of a heterogeneous synthesis (starch, agarose, cross-linked dextran) in, for example, acetone.

225 ml tørr N-metylpyrrolidon (NMP) tilsettes under tørre betingelser til frysetørket, vannløselig dekstran (4,5 g, 83 mmol, klinisk kvalitet, molekylvekt (gjennomsnitt) 78000) i en 500 rundbunnet kolbe tilsatt en magnet for røring. Kolben plasseres i et 60°C oljebad med magnetisk røring. Temperaturen ble økt til 92°C over et tidsrom på 20 minutter. Når dekstranen ble løst, ble kolben umiddelbart fjernet fra oljebadet og temperaturen i badet ble senket til 40°C. Kolben ble igjen plassert i oljebadet, fortsatt med magnetisk røring, og tresyklorid (2,764 ml, 25 mmol) ble dråpevis tilsatt. Etter 15 minutter ble tørr pyridin (vannfri, 2,020 ml, 25 mmol) tilsatt dråpevis. Kolben ble fjernet fra oljebadet og rørt i 1 time ved romtemperatur. Produktet (tresylaktivert dekstran, TAD) ble utfelt i 1200 ml kald etanol (99,9%). Supernatanten ble helt av og bunnfallet ble høstet i 50 ml polypropylenrør i en sentrifuge ved 2000 rpm. Bunnfallet ble løst i 50 ml 0,5% eddiksyre, dialysert 2 ganger mot 5000 ml 0,5% eddiksyre og frysetørket. TAD kan lagres som et frysetørket produkt ved -20°C. 225 mL of dry N-methylpyrrolidone (NMP) is added under dry conditions to lyophilized, water-soluble dextran (4.5 g, 83 mmol, clinical grade, molecular weight (average) 78000) in a 500 round bottom flask fitted with a magnet for stirring. The flask is placed in a 60°C oil bath with magnetic stirring. The temperature was increased to 92°C over a period of 20 minutes. When the dextran was dissolved, the flask was immediately removed from the oil bath and the temperature in the bath was lowered to 40°C. The flask was again placed in the oil bath, still with magnetic stirring, and trichloride (2.764 mL, 25 mmol) was added dropwise. After 15 minutes, dry pyridine (anhydrous, 2.020 mL, 25 mmol) was added dropwise. The flask was removed from the oil bath and stirred for 1 hour at room temperature. The product (tresyl-activated dextran, TAD) was precipitated in 1200 ml of cold ethanol (99.9%). The supernatant was poured off and the precipitate was collected in 50 ml polypropylene tubes in a centrifuge at 2000 rpm. The precipitate was dissolved in 50 ml of 0.5% acetic acid, dialyzed twice against 5000 ml of 0.5% acetic acid and freeze-dried. TAD can be stored as a freeze-dried product at -20°C.

En uløselig polyhydroksypolymer slik som agarose eller kryssbundet dekstran kan tresylaktiveres ved å danne en suspensjon av polyhydroksypolymeren i for eksempel aceton og utføre syntesen som en fast fasesyntese. Den aktiverte polyhydroksypolymeren kan høstes ved hjelp av filtrering. Egnede fremgangsmåter er rapportert i for eksempel Nilsson K og Mosbach K (1987), Methods in Enzymology 135, side 67 og i Hermansson GT et al. (1992), i "Immobilized Affinity Ligand Techniques", Academic Press, Inc., side 87. An insoluble polyhydroxy polymer such as agarose or cross-linked dextran can be tresyl-activated by forming a suspension of the polyhydroxy polymer in, for example, acetone and carrying out the synthesis as a solid phase synthesis. The activated polyhydroxy polymer can be harvested by filtration. Suitable methods are reported in, for example, Nilsson K and Mosbach K (1987), Methods in Enzymology 135, page 67 and in Hermansson GT et al. (1992), in "Immobilized Affinity Ligand Techniques", Academic Press, Inc., page 87.

Syntese av AP-peptid sampolymervaksiner. TAD (10 mg) ble løst i 100 fil H20 og 1000 ul karbonatbuffer, pH 9,6, inneholdende 5 mg Ap-42 (SEKV.ID. NR. 2, restene 673-714), 2,5 mg P2 (SEKV.ID. NR. 4) og 2,5 mg P30 (SEKV.ID. NR. 6) ble tilsatt. Ap-42- og P2- og P30-peptidene inneholdt alle beskyttede lysingrupper; disse var i form av l-(4,4-dimetyl-2,6-dioksosykloheks-l-yliden)etyl (Dde) beskyttede lysingrupper. Peptidene ble fremstilt ved hjelp av en standard Fmoc-strategi hvor den konvensjonelle Fmoc-Lys(Boc)-OH ble substituert med Fmoc-Lys(Dde)-OH (anskaffet fra Novabiochem, katalog nr. 04-12-11121), det vil si at e-aminosyregruppen i lysin er beskyttet med Dde i stedet for Boe. Synthesis of AP-peptide copolymer vaccines. TAD (10 mg) was dissolved in 100 µl H 2 O and 1000 µl carbonate buffer, pH 9.6, containing 5 mg Ap-42 (SEQ ID NO: 2, residues 673-714), 2.5 mg P 2 (SEQ ID NO: 2, residues 673-714). ID NO 4) and 2.5 mg of P30 (SEQ ID NO 6) were added. The Ap-42 and P2 and P30 peptides all contained protected lysine groups; these were in the form of 1-(4,4-dimethyl-2,6-dioxocyclohex-1-ylidene)ethyl (Dde) protected lysine groups. The peptides were prepared using a standard Fmoc strategy where the conventional Fmoc-Lys(Boc)-OH was substituted with Fmoc-Lys(Dde)-OH (obtained from Novabiochem, catalog no. 04-12-11121), that is say that the e-amino acid group in lysine is protected with Dde instead of Boe.

pH-verdien ble målt og justert til 9,6 ved anvendelse av 1 M HC1. Etter 2,5 timer ved romtemperatur, ble hydrazin fra en 80% løsning tilsatt til en endelig hydrazinkonsentrasjon på 8% og løsningen ble innkubert i ytterligere 30 minutter ved romtemperatur og frysetørket umiddelbart deretter. Det frysetørkede produktet ble løst i H2O og dialysert grundig mot H2O før den endelige frysetørkingen. The pH was measured and adjusted to 9.6 using 1 M HCl. After 2.5 hours at room temperature, hydrazine from an 80% solution was added to a final hydrazine concentration of 8% and the solution was incubated for an additional 30 minutes at room temperature and lyophilized immediately thereafter. The freeze-dried product was dissolved in H2O and thoroughly dialyzed against H2O before final freeze-drying.

Forholdet mellom B-celleepitopene (Ap) og T-hjelpeepitopene (P2 og P30) i det endelige produktet kan varieres ved å anvende forskjellige konsentrasjoner av disse peptidene i syntesetrinnet. Det endelige produktet kan merkes med for eksempel mannose (for så å rette konjugatet mot APC) ved å tilføre aminert mannose til karbonatbufferen i syntesetrinnet. The ratio of the B-cell epitopes (Ap) to the T-helper epitopes (P2 and P30) in the final product can be varied by using different concentrations of these peptides in the synthesis step. The final product can be labeled with, for example, mannose (so as to direct the conjugate to APC) by adding aminated mannose to the carbonate buffer in the synthesis step.

Dersom en uløselig aktivert polyhydroksypolymer anvendes for å kombinere peptidene som inneholder B-celleepitopen og T-hjelpeepitopene, kan koblingen av polymeren utføres som en fast fasesyntese og sluttproduktet høstes og renses ved hjelp av vasking og filtrering. If an insoluble activated polyhydroxy polymer is used to combine the peptides containing the B cell epitope and the T helper epitopes, the coupling of the polymer can be performed as a solid phase synthesis and the final product harvested and purified by washing and filtration.

Som nevnt i den generelle beskrivelsen, kan den foreliggende beskrevne tilnærmingen for fremstilling av en peptidbasert vaksine anvendes på ethvert annet polypeptidantigen hvor det er formålstjenlig å fremstille en ren syntetisk peptidvaksine og hvor polypeptidantigenet av interesse tilveiebringer en tilstrekkelig immunogenisitet i et enkelt peptid. As mentioned in the general description, the present described approach for producing a peptide-based vaccine can be applied to any other polypeptide antigen where it is expedient to produce a pure synthetic peptide vaccine and where the polypeptide antigen of interest provides sufficient immunogenicity in a single peptide.

SAMMENLIKNINGSEKSEMPEL 4 COMPARISON EXAMPLE 4

Syntese av peptid sampolymervaksiner Synthesis of peptide copolymer vaccines

TAD (10 mg) ble løst i 100 \ i\ H20 og 1000 \ i\ karbonatbuffer, pH 9,6, inneholdende 1-5 mg peptid A (ethvert immunogent peptid av interesse!), 1-5 mg P2 (difteritoksoid P2-epitop) og 1-5 mg P30 (difteritoksoid P30-epitop) ble tilsatt. pH-verdien ble målt og justert til 9,6 ved anvendelse av 0,1 M HC1. TAD (10 mg) was dissolved in 100 µl H2O and 1000 µl carbonate buffer, pH 9.6, containing 1-5 mg peptide A (any immunogenic peptide of interest!), 1-5 mg P2 (diphtheria toxoid P2- epitope) and 1-5 mg of P30 (diphtheria toxoid P30 epitope) were added. The pH was measured and adjusted to 9.6 using 0.1 M HCl.

Etter 2,5 timer ved romtemperatur, ble løsningen frysetørket umiddelbart deretter. Det frysetørkede produktet ble løst i H2O og grundig dialysert mot H2O eller avsaltet på en gelfiltreringskolonne før den endelige frysetørkingen. I tilfeller hvor peptidene har lysin i sekvensen, bør e-aminet i lysinsidekjeden beskyttes ved hjelp av Dde ved anvendelse av Fmoc-Lys(Dde)-OH-derivat i syntesen (Gregorius og Theisen 2001, innlevert). Etter kobling ble hydrazin fra en 80% løsning tilsatt til en endelig hydrazinkonsentrasjon på mellom 1 og 20% og løsningen ble innkubert i ytterligere 30 minutter ved romtemperatur, frysetørket umiddelbart deretter og dialysert grundig mot H2O eller avsaltet på en gelfiltreringskolonne før den endelige frysetørkingen. Prinsippet er beskrevet skjematisk i figur 2. After 2.5 hours at room temperature, the solution was freeze-dried immediately thereafter. The lyophilized product was dissolved in H2O and thoroughly dialyzed against H2O or desalted on a gel filtration column prior to final lyophilization. In cases where the peptides have lysine in the sequence, the ε-amine in the lysine side chain should be protected by means of Dde using Fmoc-Lys(Dde)-OH derivative in the synthesis (Gregorius and Theisen 2001, submitted). After coupling, hydrazine from an 80% solution was added to a final hydrazine concentration of between 1 and 20% and the solution was incubated for an additional 30 min at room temperature, freeze-dried immediately thereafter and dialyzed thoroughly against H2O or desalted on a gel filtration column prior to final freeze-drying. The principle is described schematically in Figure 2.

Slike immunogener har blitt utnyttet av oppfinnerne med et kort C-terminalt fragment av Borrelia burgdorferi-protein OspC som "peptid A" og en difteritoksoidepitop (P2 eller P30) som et peptid B. Resultatene av immuniseringsstudiene med dette antigenet avslørte at kun immunogenet ifølge oppfinnelsen inkludert OspC-fragmentet og en fremmed difteriepitop som passer til MHC-haplotypen i de vaksinerte musene, var i stand til å indusere antistoffer som var reaktive med OspC i disse musene. I kontrast til dette, var et molekyl som inneholdt kun OspC ikke i stand til å indusere antistoffproduksjon og det samme var tilfellet for en blanding av to immunogener hvor det ene inneholdt OspC og det andre inneholdt epitopen. Det konkluderes derfor med at innsettingen i den samme polyhydroksypolymerbæreren er overlegen, om ikke essensiell, for å indusere antistoffproduksjon mot et kortere peptidhapten som OspC. Such immunogens have been exploited by the inventors with a short C-terminal fragment of Borrelia burgdorferi protein OspC as "peptide A" and a diphtheria toxoid epitope (P2 or P30) as a peptide B. The results of the immunization studies with this antigen revealed that only the immunogen of the invention including the OspC fragment and a foreign diphtheria epitope matching the MHC haplotype in the vaccinated mice were able to induce antibodies reactive with OspC in these mice. In contrast, a molecule containing only OspC was unable to induce antibody production, as was a mixture of two immunogens, one containing OspC and the other containing the epitope. It is therefore concluded that insertion into the same polyhydroxy polymer carrier is superior, if not essential, for inducing antibody production against a shorter peptide hapten such as OspC.

REFERANSELISTE REFERENCE LIST

Brookmeyer, R.; Gray, S.; Kawas, C. (1998). Projections of Alzheimers Disease in the United States and the Public Health Impact of Delaying Disease Onset. American Journal of Public Health, 88(9), 1337-1342. Brookmeyer, R.; Gray, S.; Kawas, C. (1998). Projections of Alzheimer's Disease in the United States and the Public Health Impact of Delaying Disease Onset. American Journal of Public Health, 88(9), 1337-1342.

Buttini, M.; Orth, M.; Bellosta, S.; Akeefe, H.; Pitas, R.E.; Wyss-Coray, T.; Mucke, L.; Mahley, R. W. (1999). Expression of Human Apolipoprotein E3 or E4 in the Brains of Apoe-/- Mice: Isoform-Specific Effects on Neurodegeneration. Journal of Neuroscience, 19, 4867-4880. Buttini, M.; Orth, M.; Bellosta, S.; Akeefe, H.; Pitas, R.E.; Wyss-Coray, T.; Mucke, L.; Mahley, R.W. (1999). Expression of Human Apolipoprotein E3 or E4 in the Brains of Apoe-/- Mice: Isoform-Specific Effects on Neurodegeneration. Journal of Neuroscience, 19, 4867-4880.

Clark, L.N.; Poorkaj, P.; Wszolek, Z.; Geschwind, D.H.; Nasreddine, Z.S.; Miller, B.; Li, D.; Payami, H.; Awert, F.; Markopoulou, K.; Andreadis, A.; D'Souza, I.; Lee, V.M.; Reed, L.; Trojanowski, J.Q.; Zhukareva, V.; Bird, T.; Schellenberg, G.; Wilhelmsen, K.C. (1998). Pathogenic Implications of Mutations in the Tau Gene in Pallido-Ponto-Nigral Degeneration and Related Neurodegenerative Disorders Linked to Chromosome 17. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 95(22), 13103-13107. Clark, L. N.; Poorkaj, P.; Wszolek, Z.; Geschwind, D.H.; Nasreddine, Z.S.; Miller, B.; Li, D.; Payami, H.; Awert, F.; Markopoulou, K.; Andreadis, A.; D'Souza, I.; Lee, V. M.; Reed, L.; Trojanowski, J.Q.; Zhukareva, V.; Bird, T.; Schellenberg, G.; Wilhelmsen, K.C. (1998). Pathogenic Implications of Mutations in the Tau Gene in Pallido-Ponto-Nigral Degeneration and Related Neurodegenerative Disorders Linked to Chromosome 17. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 95(22), 13103-13107.

Gupta, R.K. et al. (1998), Dev Biol Stand. 92: 63-78. Gupta, R.K. et al. (1998), Dev Biol Stand. 92: 63-78.

Hsiao K. et al. (1998) "Transgenic mice expressing Alzheimer amyloid precurson proteins", Exp. Gerontol. 33 (7-8), 883-889. Hsiao K. et al. (1998) "Transgenic mice expressing Alzheimer amyloid precursor proteins", Exp. Gerontol. 33 (7-8), 883-889.

Hutton, M.; Lendon, C.L.; Rizzu, P.; Baker, M.; Froelich, S.; Houlden, H.; Pickering-Brown, S.; Chakraverty, S.; Isaacs, A.; Grover, A.; Hackett, J.; Adamson J.; Lincoln, Sl; Dickson, D.; Davies, P.; Petersen, R.C.; Stevens, M.; de Graaff, E.; Wauters, E.; van Baren, J.; Hillebrand, M.; Joosse, M.; Kwon, J.M.; Nowotny, P.; Che, L.K.; Norton, J.; Morris, J.C.; Reed, L.E.; Trojanowski, J.; Basun, H.; Lannfelt, L.; Neystat, M.; Fahn, S.; Dark, F.; Tannenberg, T.; Dodd, P.; Hayward, N.; Kwok, J.B.J.; Schofield, P.R.; Andreadis, A.; Snowden, J.; Craufurd, D.; Neary, D.; Owen, F.; Oostra, B.A.; Hardy, J.; Goate, A.; van Swieten, J.; Mann, D.; Lynch, T.; Heutink, P. (1998). Association of Missense and 5'-Splice-Site Mutations in Tau with the Inherited Dementia FTDP-17. Nature, 393, 702-705. Hutton, M.; Lendon, C. L.; Rizzu, P.; Baker, M.; Froelich, S.; Houlden, H.; Pickering-Brown, S.; Chakraverty, S.; Isaacs, A.; Grover, A.; Hackett, J.; Adamson J.; Lincoln, Sl; Dickson, D.; Davies, P.; Petersen, R.C.; Stevens, M.; de Graaff, E.; Wauters, E.; van Baren, J.; Hillebrand, M.; Joosse, M.; Kwon, J.M.; Nowotny, P.; Che, L.K.; Norton, J.; Morris, J. C.; Reed, L. E.; Trojanowski, J.; Basun, H.; Lannfelt, L.; Neystat, M.; Fahn, S.; Dark, F.; Tannenberg, T.; Dodd, P.; Hayward, N.; Kwok, J. B. J.; Schofield, P. R.; Andreadis, A.; Snowden, J.; Craufurd, D.; Neary, D.; Owen, F.; Oostra, B.A.; Hardy, J.; Goate, A.; van Swieten, J.; Mann, D.; Lynch, T.; Heutink, P. (1998). Association of Missense and 5'-Splice-Site Mutations in Tau with the Inherited Dementia FTDP-17. Nature, 393, 702-705.

Janus, C. et al. (2000), Nature 408: 979-982. Janus, C. et al. (2000), Nature 408: 979-982.

Kas, H.S. (1997) J Microencapsul 14: 689-711. Kas, H.S. (1997) J Microencapsul 14: 689-711.

Leon, J.; Cheng, C.K.; Neumann, P.J. (1998). Alzheimer's Disease Care: Costs and Potential Savings. Health Affairs, 17(6), 206-216. Leon, J.; Cheng, C. K.; Neumann, P.J. (1998). Alzheimer's Disease Care: Costs and Potential Savings. Health Affairs, 17(6), 206-216.

Lippa, CF. et al. (1998) Ab-42 deposition precedes other changes in PS-1 Alzheimer's disease. Lancet 352, 1117-1118. Lippa, CF. et al. (1998) Ab-42 deposition precedes other changes in PS-1 Alzheimer's disease. Lancet 352, 1117-1118.

Luo, J.-J.; Wallace, W.; Riccioni, T.; Ingram, D.K.; Roth, G.S.; Kusiak, J.W. Luo, J.-J.; Wallace, W.; Riccioni, T.; Ingram, D.K.; Roth, G.S.; Kusiak, J.W.

(1999). Death of PC12 Cells and Hippocampal Neurons Induced by Adeno-viral- (1999). Death of PC12 Cells and Hippocampal Neurons Induced by Adeno-viral-

Mediated FAD Human Amyloid Precursor Protein Gene Expression. Journal of Neuroscience Research, 55(5), 629-642. Mediated FAD Human Amyloid Precursor Protein Gene Expression. Journal of Neuroscience Research, 55(5), 629-642.

Naruse, S.; Thinakaran, G.; Luo, J.-J.; Kusiak, J.W.; Tomita, T.; Iwatsubo, T.; Qian, X.; Gitny, D.D.; Price, D.L.; Borchelt, D.R.; Wong, P.C.; Sisodia, S.S. (1998). Effects of PSI Deficiency on Membrane Protein Trafficking in Neurons. Neuron, 21(5), 1213-1231. Naruse, S.; Thinakaran, G.; Luo, J.-J.; Kusiak, J.W.; Tomita, T.; Iwatsubo, T.; Qian, X.; Gitny, D.D.; Price, D. L.; Borchelt, D.R.; Wong, P. C.; Sisodia, S.S. (1998). Effects of PSI Deficiency on Membrane Protein Trafficking in Neurons. Neuron, 21(5), 1213-1231.

National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999, NIH Publication No. 99-4664. National Institute on Aging Progress Report on Alzheimer's Disease, 1999, NIH Publication No. 99-4664.

Pietrobon, P.J. (1995), Pharm Biotechnol. 6: 347-61. Pietrobon, P.J. (1995), Pharm Biotechnol. 6: 347-61.

Poorkaj, P.; Bird, T.D.; Wijsman, E.; Nemens, E.; Garruto, R.M.; Anderson, L.; Andreadis, A.; Wiederhold, W.C.; Raskind, M.; Schellenberg, G.D. (1998). Taus Is a Candidate Gene for Chromosome 17 Frontotemporal Dementis. Annals of Neurology, 43, 815-825. Poorkaj, P.; Bird, T.D.; Wijsman, E.; Nemens, E.; Garruto, R. M.; Anderson, L.; Andreadis, A.; Wiederhold, W. C.; Raskind, M.; Schellenberg, G. D. (1998). Taus Is a Candidate Gene for Chromosome 17 Frontotemporal Dementia. Annals of Neurology, 43, 815-825.

Schenk, D.; Barbour, R.; Dunn, W.; Gordon, G.; Grajeda, H.; Guido, T.; Hu, K.; Huang, J.; Johnson-Wood, K.; Khan, K.; Kholodenko, D.; Lee, M.; Liao, Z.; Lieberburg, I.; Motter, R.; Mutter, L.; Soriano, F.; Shopp, G.; Vasquez, N.; Vandevert, C; Walker, S.; Wogulis, M.; Yednock, T.; Games, D.; Seubert, P. Schenk, D.; Barbour, R.; Dunn, W.; Gordon, G.; Grajeda, H.; Guido, T.; Hu, K.; Huang, J.; Johnson-Wood, K.; Khan, K.; Kholodenko, D.; Lee, M.; Liao, Z.; Lieberburg, I.; Motter, R.; Mutter, L.; Soriano, F.; Shopp, G.; Vasquez, N.; Vandevert, C; Walker, S.; Wogulis, M.; Yednock, T.; Games, D.; Seubert, P.

(1999). Immunization with A-beta Attenuates Alzheimer's Diseasel-Like Pathology in the PDAPP Mouse. Nature, 400(6740), 173-177. (1999). Immunization with A-beta Attenuates Alzheimer's Diseasel-Like Pathology in the PDAPP Mouse. Nature, 400(6740), 173-177.

Shekunov, B. et al. (1999), J. Crystal Growth 198/199: 1345-1351. Shekunov, B. et al. (1999), J. Crystal Growth 198/199: 1345-1351.

Spillantini, M.G.; Murrell, J.R.; Goedert, M.; Farlow, M.R.; Klug, A.; Ghetti, B. Spillantini, M.G.; Murrell, J.R.; Goedert, M.; Farlow, M.R.; Klug, A.; Ghetti, B.

(1998) . Mutation in the Tau Gene in Familial Multiple System Tauopathy with Presenile Dementia. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 95(13), 7737-7741. (1998). Mutation in the Tau Gene in Familial Multiple System Tauopathy with Presenile Dementia. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 95(13), 7737-7741.

Strittmatter, W.J.; Saunders, A.M.; Schmechel, D.; Pericak-Vance, M.; Enghild, J.; Salvesen, G.S.; Roses, A.D. (1993). Apolipoprotein E: High-Avidity Binding to Ap and Increased Frequency of Type 4 Allele in Late-Onset Familial Alzheimer Disease. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 90, 1977-1981. Strittmatter, W.J.; Saunders, A. M.; Schmechel, D.; Pericak-Vance, M.; Enghild, J.; Salvesen, G.S.; Roses, A. D. (1993). Apolipoprotein E: High-Avidity Binding to Ap and Increased Frequency of Type 4 Allele in Late-Onset Familial Alzheimer Disease. Proceedings of the National Academy of Sciences U.S.A., 90, 1977-1981.

Vidal, R.; Frangione, B.; Rostagno, A.; Mead, S.; Revesz, T.; Plant, G.; Ghiso, J. Vidal, R.; Frangione, B.; Rostagno, A.; Mead, S.; Revesz, T.; Plant, G.; Ghiso, J.

(1999) . A Stop-Codon Mutation in the BRI Gene Associated with Familial British Dementia. Nature, 399: 776-781. (1999). A Stop-Codon Mutation in the BRI Gene Associated with Familial British Dementia. Nature, 399: 776-781.

Zheng, H. (1996) "Mice deficient for the amyloid precursor protein gene." Ann. N YAcad. Sei., 777, 421-426. Zheng, H. (1996) "Mice deficient for the amyloid precursor protein gene." Ann. N YAcad. Sei., 777, 421-426.

York, P. (1999), PSTT 11: 430-440. York, P. (1999), PSTT 11: 430-440.

Claims (24)

1. Farmasøytisk sammensetning inneholdende et immunogen som induserer produksjon av antistoff mot dyrets autologe APP eller Ap, hvori immunogenet inkorporerer a) en polyaminosyre som består av en polyaminosyre valgt fra gruppen bestående av: - aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2 Ap, - aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 1-12, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, - aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P30-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, etterfulgt av aminosyrerestene til tetanustoksoid-P2-epitopen, etterfulgt av aminosyrerester 13-28, som er en subsekvens av rester 672-714 av SEKV.ID. NR. 2, Ap, hvori alle aminosyresekvensene er angitt i retning fra N- til C-terminale ende, eller b) er et konjugat som omfatter en polyhydroksypolymerryggrad hvortil det separat er bundet en polyaminosyre som definert i a); eller c) er en nukleinsyre som koder for polyaminosyren som definert i a); eller d) er en ikke-patogen mikroorganisme eller virus som bærer et nukleinsyrefragment som koder for og uttrykker polyaminosyren som definert i a), for anvendelse i behandling, forebygging eller lindring av Alzheimers sykdom eller andre sykdommer kjennetegnet ved amyloid avleiring.1. Pharmaceutical composition containing an immunogen that induces the production of antibody against the animal's autologous APP or Ap, in which the immunogen incorporates a) a polyamino acid consisting of a polyamino acid selected from the group consisting of: - amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672 -714 of SEQ.ID. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2 Ap, - amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 1-12, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, - amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P30 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, followed by the amino acid residues of the tetanus toxoid P2 epitope, followed by amino acid residues 13-28, which is a subsequence of residues 672-714 of SEQ ID NO. NO. 2, Ap, in which all the amino acid sequences are indicated in the direction from the N- to the C-terminal end, or b) is a conjugate comprising a polyhydroxy polymer backbone to which a polyamino acid as defined in a) is separately attached; or c) is a nucleic acid encoding the polyamino acid as defined in a); or d) is a non-pathogenic microorganism or virus carrying a nucleic acid fragment that encodes and expresses the polyamino acid as defined in a), for use in the treatment, prevention or alleviation of Alzheimer's disease or other diseases characterized by amyloid deposition. 2. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 1, hvori i det minste to kopier av polyaminosyren eller konjugatet er kovalent eller ikke-kovalent bundet til et bærermolekyl som er i stand til å effektuere presentering av flere kopier av antigene determinanter.2. Pharmaceutical composition according to claim 1, wherein at least two copies of the polyamino acid or conjugate are covalently or non-covalently bound to a carrier molecule capable of effecting the presentation of multiple copies of antigenic determinants. 3. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 1 eller 2, variant b), hvori polyaminosyren er bundet til polyhydroksypolymeren ved hjelp av en amidbinding.3. Pharmaceutical composition according to claim 1 or 2, variant b), in which the polyamino acid is bound to the polyhydroxy polymer by means of an amide bond. 4. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, variant b), hvori polyhydroksypolymeren er et polysakkarid.4. Pharmaceutical composition according to any one of the preceding claims, variant b), in which the polyhydroxy polymer is a polysaccharide. 5. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, hvori polyaminosyren eller konjugatet er formulert med en adjuvant som letter brytingen av autotoleranse mot autoantigener.5. A pharmaceutical composition according to any one of the preceding claims, wherein the polyamino acid or conjugate is formulated with an adjuvant that facilitates the breaking of autotolerance against autoantigens. 6. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, hvori det farmasøytiske sammensetning er tilpasset administrering av en effektiv mengde av polyaminosyren eller konjugatet til dyret via en rute valgt fra den parenterale ruten slik som den intrakutane, den subkutane og den intramuskulære ruten; den peritoneale ruten; den orale ruten; den bukale ruten; den sublinguale ruten; den epidurale ruten; den spinale ruten; den anale ruten; og den intrakraniale ruten.6. A pharmaceutical composition according to any one of the preceding claims, wherein the pharmaceutical composition is adapted to administer an effective amount of the polyamino acid or conjugate to the animal via a route selected from the parenteral route such as the intracutaneous, the subcutaneous and the intramuscular route ; the peritoneal route; the oral route; the buccal route; the sublingual route; the epidural route; the spinal route; the anal route; and the intracranial route. 7. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 6, hvori den effektive mengden er mellom 0,5 ug og 2000 ug av polyaminosyren eller konjugatet.7. Pharmaceutical composition according to claim 6, wherein the effective amount is between 0.5 µg and 2000 µg of the polyamino acid or conjugate. 8. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av kravene 1 -7, variant c) tilpasset for introduksjon av nukleinsyren eller nukleinsyrene som koder for polyaminosyren eller konjugatet i dyrets celler og derved oppnå in vivo ekspresjon av den eller de introduserte nukleinsyrene ved hjelp av cellene.8. Pharmaceutical composition according to any one of claims 1-7, variant c) adapted for introducing the nucleic acid or nucleic acids encoding the polyamino acid or conjugate into the animal's cells and thereby achieving in vivo expression of the introduced nucleic acid or acids with the help of the cells . 9. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 8, hvori den eller de introduserte nukleinsyrene er valgt fra nakent DNA, DNA formulert med ladde eller ikke ladde lipider, DNA formulert i liposomer, DNA inkludert i en virusvektor, DNA formulert med et transfeksjonslettende protein eller polypeptid, DNA formulert med et målrettet protein eller polypeptid, DNA formulert med kalsiumutfellingsmidler, DNA koblet til et inert bærermolekyl, DNA innkapslet i kitin eller kitosan, og DNA formulert med en adjuvant.9. Pharmaceutical composition according to claim 8, wherein the introduced nucleic acid(s) is selected from naked DNA, DNA formulated with charged or uncharged lipids, DNA formulated in liposomes, DNA included in a viral vector, DNA formulated with a transfection-deleting protein or polypeptide, DNA formulated with a targeting protein or polypeptide, DNA formulated with calcium precipitating agents, DNA linked to an inert carrier molecule, DNA encapsulated in chitin or chitosan, and DNA formulated with an adjuvant. 10. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av kravene 6-9, hvori sammensetningen er tilpasset for i det minste én administrering/introduksjon pr år, slik som i det minste 2, i det minste 3, i det minste 4, i det minste 6 og i det minste 12 administrasjoner/ introduksjoner.10. Pharmaceutical composition according to any one of claims 6-9, wherein the composition is adapted for at least one administration/introduction per year, such as at least 2, at least 3, at least 4, at least 6 and at least 12 administrations/introductions. 11. Farmasøytisk sammensetning ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, hvori det farmasøytisk sammensetning nedregulerer APP eller Ap i en slik grad at den totale mengden av amyloid er redusert eller at hastigheten til amyloid dannelse er redusert med klinisk signifikans.11. Pharmaceutical composition according to any one of the preceding claims, wherein the pharmaceutical composition down-regulates APP or Ap to such an extent that the total amount of amyloid is reduced or that the rate of amyloid formation is reduced with clinical significance. 12. Polyaminosyre eller konjugat som er utledet fra et APP eller Ap fra dyr, hvori det i polyaminosyren eller konjugatet er introdusert en modifikasjon som har som resultat at immuniseringen av dyret med polyaminosyren eller konjugatet induserer fremstilling av antistoffer mot dyrets autologe APP eller Ap, og hvori polyaminosyren er som definert i et hvilket som helst av kravene 1 -4.12. Polyamino acid or conjugate which is derived from an APP or Ap from animals, in which a modification has been introduced into the polyamino acid or conjugate which results in the immunization of the animal with the polyamino acid or conjugate inducing the production of antibodies against the animal's autologous APP or Ap, and wherein the polyamino acid is as defined in any of claims 1-4. 13. Immunogen sammensetning som omfatter en immunogen effektiv mengde av en polyaminosyre eller konjugat ifølge krav 12, hvori sammensetningen ytterligere omfatter en farmasøytisk og immunologisk akseptabel bærer og/eller vehikkel og eventuelt en adjuvant, hvori adjuvanten kan være alun.13. Immunogenic composition comprising an immunogenically effective amount of a polyamino acid or conjugate according to claim 12, wherein the composition further comprises a pharmaceutically and immunologically acceptable carrier and/or vehicle and optionally an adjuvant, in which the adjuvant can be alum. 14. Nukleinsyrefragment, hvori det koder for en polyaminosyre ifølge krav 12.14. Nucleic acid fragment, in which it codes for a polyamino acid according to claim 12. 15. Vektor som omfatter nukleinsyrefragmentet ifølge krav 14, slik som vektor som kan replikeres autonomt.15. Vector comprising the nucleic acid fragment according to claim 14, such as a vector that can replicate autonomously. 16. Vektor ifølge krav 15, hvori den er valgt fra en gruppe som består av et plasmid, en fag, et kosmid, et minikromosom og et virus.16. Vector according to claim 15, wherein it is selected from the group consisting of a plasmid, a phage, a cosmid, a minichromosome and a virus. 17. Vektor ifølge krav 15 eller 16, hvori den omfatter, i 5'—»3'-retningen og operativt bundet, en promotor for å drive ekspresjonen av nukleinsyrefragmentet ifølge krav 14, eventuelt en nukleinsyresekvens som koder for et lederpeptid som er i stand til å utskille polypeptidfragmentet eller å integrere polypeptidfragmentet i membranen, nukleinsyrefragmentet i følge krav 14, og eventuelt en terminator.17. Vector according to claim 15 or 16, in which it comprises, in the 5'-»3' direction and operably linked, a promoter to drive the expression of the nucleic acid fragment according to claim 14, optionally a nucleic acid sequence which codes for a leader peptide capable of to secrete the polypeptide fragment or to integrate the polypeptide fragment into the membrane, the nucleic acid fragment according to claim 14, and optionally a terminator. 18. Vektor ifølge et hvilket som helst av kravene 15-17, som når den introduseres i en vertscelle er i stand til eller ikke er i stand til å integreres i vertscellens genom.18. A vector according to any one of claims 15-17, which when introduced into a host cell is capable or incapable of integrating into the genome of the host cell. 19. Vektor ifølge krav 17 eller 18, hvori promotoren driver ekspresjonen i en eukaryot celle og/eller i en prokaryot celle.19. Vector according to claim 17 or 18, in which the promoter drives the expression in a eukaryotic cell and/or in a prokaryotic cell. 20. Transformert celle, hvori den omfatter vektoren ifølge et hvilket som helst av kravene 15-19, slik som en transformert celle som er i stand til å rep likere nukleinsyrefragmentet ifølge krav 14.20. A transformed cell, wherein it comprises the vector of any one of claims 15-19, such as a transformed cell capable of replicating the nucleic acid fragment of claim 14. 21. Transformert celle ifølge krav 20, hvori mikroorganismen er valgt fra en bakterie, en gjær, et protozoan eller en celle utledet fra en multicellulær organisme valgt fra en sopp, en insektcelle så som en S2- eller en SF-celle, en plantecelle og en pattedyrcelle.21. Transformed cell according to claim 20, wherein the microorganism is selected from a bacterium, a yeast, a protozoan or a cell derived from a multicellular organism selected from a fungus, an insect cell such as an S2 or an SF cell, a plant cell and a mammalian cell. 22. Transformert celle ifølge krav 20 eller 21, hvori cellen uttrykker nukleinsyrefragmentet ifølge krav 14, slik som en transformert celle som skiller ut eller bærer analogen ifølge krav 12 på sin overflate.22. Transformed cell according to claim 20 or 21, wherein the cell expresses the nucleic acid fragment according to claim 14, such as a transformed cell which secretes or carries the analog according to claim 12 on its surface. 23. Farmasøytisk sammensetning i følge krav 1, variant d), hvori immunogenet er tilpasset for administrering av en ikke-patogen mikroorganisme eller virus som bærer et nukleinsyrefragment som koder for og uttrykker polyaminosyren.23. Pharmaceutical composition according to claim 1, variant d), in which the immunogen is adapted for the administration of a non-pathogenic microorganism or virus carrying a nucleic acid fragment that codes for and expresses the polyamino acid. 24. Sammensetning for å indusere fremstilling av antistoffer mot amyloid, hvori sammensetningen omfatter et nukleinsyrefragment ifølge krav 14 eller en vektor ifølge et hvilket som helst av kravene 15-19, og en farmasøytisk og immunologisk akseptabel bærer og/eller vehikkel og/eller adjuvant.24. Composition for inducing the production of antibodies against amyloid, wherein the composition comprises a nucleic acid fragment according to claim 14 or a vector according to which preferably of claims 15-19, and a pharmaceutically and immunologically acceptable carrier and/or vehicle and/or adjuvant.
NO20040431A 2001-08-20 2004-01-30 A pharmaceutical composition for down-regulation of amyloid containing an immunogen comprising a polyamino acid which induces production of antibody to the animal's autologous amyloid precursor protein (APP) or amyloid-beta (A-beta), nucleic acid fragment encoding the polyamino acid, vector and transformed cell. NO335602B1 (en)

Applications Claiming Priority (2)

Application Number Priority Date Filing Date Title
DKPA200101231 2001-08-20
PCT/DK2002/000547 WO2003015812A2 (en) 2001-08-20 2002-08-20 Beta-amyloid-analogue-t-cell epitop vaccine

Publications (2)

Publication Number Publication Date
NO20040431L NO20040431L (en) 2004-04-16
NO335602B1 true NO335602B1 (en) 2015-01-12

Family

ID=35160895

Family Applications (1)

Application Number Title Priority Date Filing Date
NO20040431A NO335602B1 (en) 2001-08-20 2004-01-30 A pharmaceutical composition for down-regulation of amyloid containing an immunogen comprising a polyamino acid which induces production of antibody to the animal's autologous amyloid precursor protein (APP) or amyloid-beta (A-beta), nucleic acid fragment encoding the polyamino acid, vector and transformed cell.

Country Status (10)

Country Link
EP (1) EP1363664A2 (en)
JP (1) JP2004529881A (en)
CN (1) CN100562338C (en)
AU (1) AU2002233166B2 (en)
CA (1) CA2440197A1 (en)
IL (1) IL157475A0 (en)
NO (1) NO335602B1 (en)
NZ (1) NZ527720A (en)
WO (1) WO2002066056A2 (en)
ZA (1) ZA200400895B (en)

Families Citing this family (8)

* Cited by examiner, † Cited by third party
Publication number Priority date Publication date Assignee Title
MXPA05002699A (en) * 2002-09-12 2005-09-20 Pharmexa As Immunization against autologous ghrelin.
AU2004281634B2 (en) * 2003-09-03 2011-01-27 Dendritherapeutics, Inc. Multiplex vaccines
US20070264280A1 (en) * 2003-11-07 2007-11-15 Federoff Howard J Compositions and Methods for Treating Neurological Diseases
AU2012229234B2 (en) * 2011-03-11 2016-02-25 Flow Pharma Inc. Vaccine formulation of mannose coated peptide particles
CN103665113A (en) * 2012-09-14 2014-03-26 深圳市安群生物工程有限公司 Human A beta 42 antigenic determinant polypeptide, human A beta 42 antigen, human A beta 42 antibody, application and kit
RU2635517C1 (en) * 2016-09-14 2017-11-13 Закрытое акционерное общество "Институт фармацевтических технологий" (ЗАО "ИФТ") Synthetic immunogen for protection and treatment of psychoactive substances addiction
TW202003031A (en) 2018-04-10 2020-01-16 瑞士商Ac免疫有限公司 Anti-abeta therapeutic vaccines
CN112165956A (en) * 2018-04-10 2021-01-01 Ac免疫有限公司 Anti-abeta therapeutic vaccine

Family Cites Families (3)

* Cited by examiner, † Cited by third party
Publication number Priority date Publication date Assignee Title
NZ249704A (en) * 1992-02-11 1996-11-26 Jackson H M Found Military Med A two carrier immunogenic construct comprising a 70+ kd molecule conjugated to at least 1 t-dependent antigen, preparation, compositions containing the construct
WO1993023076A1 (en) * 1992-05-20 1993-11-25 The Johns-Hopkins University Alternative receptor therapy
JP2002526419A (en) * 1998-10-05 2002-08-20 ファーメクサ エイ/エス Novel methods for therapeutic vaccination

Also Published As

Publication number Publication date
IL157475A0 (en) 2004-03-28
CN1893970A (en) 2007-01-10
WO2002066056A2 (en) 2002-08-29
WO2002066056A3 (en) 2003-01-03
CN100562338C (en) 2009-11-25
NO20040431L (en) 2004-04-16
ZA200400895B (en) 2005-05-03
NZ527720A (en) 2005-03-24
EP1363664A2 (en) 2003-11-26
AU2002233166B2 (en) 2006-06-29
WO2002066056A8 (en) 2004-04-29
CA2440197A1 (en) 2002-08-29
JP2004529881A (en) 2004-09-30

Similar Documents

Publication Publication Date Title
KR101057488B1 (en) Beta-amyloid-analogue - t-cel epitop vaccine
JP5025871B2 (en) A novel method for down-regulation of amyloid
AU783144B2 (en) Novel method for down-regulation of amyloid
AU2002325199A1 (en) Beta-amyloid-analogue-T-cell epitop vaccine
NO335602B1 (en) A pharmaceutical composition for down-regulation of amyloid containing an immunogen comprising a polyamino acid which induces production of antibody to the animal&#39;s autologous amyloid precursor protein (APP) or amyloid-beta (A-beta), nucleic acid fragment encoding the polyamino acid, vector and transformed cell.

Legal Events

Date Code Title Description
MM1K Lapsed by not paying the annual fees