NO332951B1 - Vertikal vindtunnelfallskjermhoppingssimulator - Google Patents

Abstract

Det omtales en svevesimulator med en vertikal vindtunnel, omfattende et svevekammer hvori en flyger kan oppleve en frifallsimulering. Luftstrøm for å understøtte flygeren innføres av vifter tilkoblet over svevekammeret gjennom en kanal. Et oppstillingsområde som har åpninger til svevekammeret er tilstøtende til svevekammeret. En eller to returluftkanaler benyttes for å returnere luft fra vifteutløpene til vifteinnløpene. Motstående kjølekanaler er inkludert på minst et kanalsegment som derved regulerer temperatur ved å tvinge omliggende luft inn i simulatoren. Bruk av mange kanal segmenter s om har divergerende vegger tilfører kommersiell verdi til systemet ved å senke høyden. Monteringskomponenter på taket og bak veggene frembringer et spektakulært utsynsområde for fotgjengere av folk som svever.

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en vertikal vindtunnel fallskjermhoppingssimulator, omfattende et resirkulerings luftstrømsfylt rom som har en hovedsakelig rektangulær sammenstilling, et vertikalt svevekammer innrettet til å sveve minst et menneske som rommes i en første vertikal sidedel av den hovedsakelige rektangulære sammenstillingen av det luftstrømsfylte rommet, og minst en viftesammenstilling, der svevekammeret er plassert på innløpssiden til den minst ene viftesammenstillingen.

OMRÅDE FOR OPPFINNELSEN

Foreliggende oppfinnelse vedrører fagfeltet vertikale vindtunneler og mer bestemt til temperaturkontrollerte returstrøms vertikale vindtunneler benyttet som fallskjermhoppingssimulatorer og fornøyelsesanordninger.

BAKGRUNN FOR OPPFINNELSEN

Vindtunneler er velkjent innen teknikken. Vindtunneler er tilgjengelige i mange typer og former avhengig av behovene til brukeren. Disse omfatter subsoniske vindtunneler med og uten returstrøm, transoniske vindtunneler med og uten returstrøm, vertikale subsoniske vindtunneler med og uten returstrøm, supersoniske og hyper-soniske vindtunneler med og uten returstrøm og vindtunneler for kompressibel strøm.

Fra patentlitteratur vises blant annet til US 6083110 A, US 3484953 A, GB 2062557 A og US 20040115593 A1, der alle dokumentene viser fallskjermhoppingssimulatorer i form av vindtunneler med svevekammer.

Hoveddelen av vindtunnelene benyttes for undersøkelser og testingsformål. Disse omfatter testing av konvensjonelle luftfartøy, helikoptre, fallskjermer og andre aerodynamiske anordninger, vingeflater, kontrollflater, undervannsfartøy, raketter og andre avfyringskjøretøy, bakkekjøretøy, bygninger og andre basiske strømnings-undersøkelser.

Horisontale vindtunneler (de hvori luften i fullhastighetsseksjonen til tunnelen strømmer hovedsakelig horisontalt) blir benyttet for aerodynamiske undersøkelser og testing og eies hovedsakelig av store forsvarsorienterte selskaper, føderale myndigheter eller utdanningsinstitusjoner og universiteter. Noen av disse er blitt omformet eller tilpasset for vertikal drift (hvori luften i fullhastighetsseksjonen til tunnelen strømmer hovedsakelig vertikalt) men de fleste eller alle yter dårlig i den rollen.

Konstruksjonsbegrensninger som berører vertikale vindtunneler benyttet for frittfallsimulering skiller seg fra de av horisontale testtunneler. I en vertikal vindtunnel/ frittfallsimulator er det viktig at objektene i fullhastighetsseksjonen til vindtunnelen (i dette tilfellet mennesket som svever) er i stand til å bevege seg om innsiden til den seksjonen for å oppleve eller utøve sveving av det menneskelige legemet. I en horisontal testtunnel er objektene plassert i tunnelen vanligvis statiske objekter observert eller målt av andre. Av denne grunnen er den viktigste delen av en horisontal vindtunnel kalt "en testseksjon". I en vertikal vindtunnel er det samme området istedenfor referert til som "svevekammer".

I en vertikal vindtunnel er det viktig at folk som svever inni tunnelen tillates å rotere inn og ut av svevekammeret uten å stoppe luftstrømmen. I motsetning er der lite behov for å bevege de statiske objektene i testseksjonen til en horisontal vindtunnel under dens drift. Videre, siden flygere i en vertikal vindtunnel er fri til å bevege seg om på innsiden av svevekammeret er det nødvendig å begrense deres bevegelse til egnede deler av systemet.

Selv om det er mulig å sette et sikkerhetsnett på både oppstrøms og nedstrøms-endene til svevekammeret, produserer disse en enorm mengde luftmotstand som lager støy og øker kraften nødvendig for å oppnå en hvilken som helst hastighet. Faktisk kan slike par av nett forbruke så mye som 30 % til 50 % av den totale kraften nødvendig for å operere en slik vindtunnel.

Det er også nyttig å ha et vevd nett av kabler ved bunnen eller oppstrømsenden til svevekammeret for benyttelse som en ståplattform når brukeren ikke flyr. Dette "kabelgulvet" frembringer en nyttig arbeidsplattform for sikkerhetsoffiserer eller instruktører i svevekammeret.

Det er derfor for de overfor nevnte sikkerhets og usikkerhetsgrunner ønskelig å ha et kabelgulv/sikkerhetsnett laget av kabler med den laveste mengde aerodynamisk luftmotstand mulig for en gitt styrke og diameter. I tillegg til vindtunneler er der et antall applikasjoner som benytter kabler som beveger seg gjennom luften eller luftstrømning over kabler, hvori en enkel og rimelig kabel med redusert luftmotstand ville frembrakt betydelige fordeler.

Kabler med lav luftmotstand med en flat eller et bæreflateformet tverrsnitt er kjent innen teknikken og blir benyttet ofte innen luftfartsindustrien, imidlertid er disse ikke nyttige i et vevet kabelgulv for en vertikal vindtunnel på grunn av at det er vanskelig å opprettholde slike kabler orientert korrekt i forhold til luftstrømmen. Videre er nedstrømsenden til en slik flat eller bæreflatetypekabel spiss. Siden det er nedstrømsenden som en person som faller ned på kabelgulvet/sikkerhetsnettet vil lande på, er denne type kabler ikke sikker på denne type applikasjon. Den kjente teknikks bæreflatetype kabler kan ikke benyttes i noen andre typer applikasjoner hvor kabler med lav luftmotstand vil være egnede, for tilsvarende orienterings-grunner, stabilitet, kostnad eller farepotensial.

Det er også viktig å motvirke brukere fra å sveve lateralt på utsiden av luftsøylen og å falle ustøttet til gulvet nedenfor. Av denne grunn er de mest avanserte vertikale vindtunneler konstruert slik at luftsøylen strekker seg fullstendig fra en vegg av svevekammeret til den andre. Dette er ikke nødvendig i horisontale vindtunneler.

Vertikale vindtunneler er benyttet for frittfallsimulering må ofte opereres i støy-sensitive miljøer så som fornøyelsesparker og shopping sentere. Horisontale testtunneler kan plasseres vekk fra folkemengder hvor de er fri til å lage så mye støy som nødvendig.

Som fornøyelsesanordninger må frittfallsimulatorer konkurrere med andre fornøyelser på basis av pris og kan ofte drives nærmest på kontinuerlig basis. Disse to faktorene gjør energieffektivitet kritisk for suksessfull kommersiell drift av en frittfallsimulator. Energieffektivitet er mye mindre viktig for horisontale testtunneler hvori det ofte tar timer eller dager å sette opp et eksperiment og deretter kun kjøre tunnelen på noen få minutter for å samle inn de nødvendige data.

Høyde er en betydelig begrensning til frifallsimulatorer som står oppreist og må ofte plasseres i fornøyelsesarenaer med høy tetthet som har betydelige høydebegrens-ninger. Dette er ikke korrekt med horisontale testtunneler som ligger på siden og som kan med suksess plasseres langt vekke fra menneskemengder.

Til slutt har ingen kjent teknikk fokusert på å konstruere disse systemene for å optimalisere visibilitet til publikum på en fornøyelsesarena med høy tetthet.

For å lage en kommersielt levedyktig vertikal vindtunnel for fallskjermhoppings-simulering, må en (1) bevege nok luft og gjøre det så jevnt nok til tilstrekkelig å simulere fritt fall for en eller flere personer i svevekammeret; (2) med en anordning som er kort nok og stille nok til å bli plassert hvor et stort antall potensielle brukere har en tendens til å være; og (3) ved kraftforbruksnivåer lave nok til å gjøre prisen for opplevelsen akseptable for publikum.

Den oppfinneriske utfordringen med å tilfredsstille disse konkurrerende kravene møtes ved forliggende anordning. Høye lufthastigheter er nødvendig i svevekammeret for å sveve en eller flere mennesker. Imidlertid danner bevegelse av luft gjennom kanalnettverk ved høye hastigheter en enorm mengde lyd og varme og krever en betydelig mengde kraft. Følgelig utvider og reduserer de fleste moderne vindtunneler luften rett nedstrøms til svevekammeret for å redusere kraftforbruk, støyproduksjon og varmegenerering. Ved å gjøre dette kan kraftforbruk reduseres med mer enn 60 %, og ved å gjøre så vil vertikale vindtunneler bli kommersielt levedyktige som fornøyelsesanordninger eller fallskjermhoppingssimulatorer.

Dersom en imidlertid utvider luftstrømmen i hvilken som helst seksjon av en vindtunnel for hurtig vil strømmen "separeres" og bli turbulent i stedet for laminær. Dette vil gjøre at hele systemet yter dårlig, øker kraftforbruk og reduserer strømings-kvaliteten til det punktet at anordningen ikke tilstrekkelig vil simulere virkelig frittfall. Terskelen hvori denne strømningssepareringen oppstår i en ekspanderende kanal er hovedsakelig veldefinert innen litteraturen; enkelt uttrykt, veggene til en slik ekspansjonskonus kan ikke avvike vekk fra en annen med mer enn 9 til 12°. Av den grunn har økning av lengden til horisontale testtunneler eller høyden til vertikale vindtunneler hatt en tendens til å forbedre effektivitet.

Selv om dette utføres enkelt for et horisontalt system vil det å gjøre dette i et vertikalt system uheldigvis dramatisk øke konstruksjon og driftskostnader og redusere antallet steder hvori en kan få offentlige bygningstillatelser. Følgelig er minimering av høyden mens det maksimeres utvidelse og reduksjon av luftstrømmen nedstrøms til svevekammeret nøkkelen til å gjøre en vertikal vindtunnel kommersiell suksessfull. Tilsvarende er å begrense brukerne til sikre områder av vindtunnelen uten å øke luftmotstand og kraftforbruk essensielt.

De kjente vindtunneler tilbyr ikke konstruksjon som er stille og kort nok til å kunne bygges i shopping og kjøpearenaer med høy tetthet mens de blir værende effektive nok til å tilby kommersielt levedyktig drift.

Det foregående eksempel på relatert teknikk og begrensninger relatert dertil er ment å være illustrerende og ikke ekskluderende. Andre begrensninger til relatert teknikk vil bli tydelige for en fagmann ved lesing av beskrivelsen og ved studie av tegningene.

SAMMENDRAG AV OPPFINNELSEN

Et aspekt ved foreliggende oppfinnelse er å frembringe en fornøyelsesanordning ved en vertikal vindtunnel fallskjermhoppingssimulator, omfattende et resirkulerings luftstrømsfylt rom som har en hovedsakelig rektangulær sammenstilling, et vertikalt svevekammer innrettet til å sveve minst et menneske som rommes i en første vertikal sidedel av den hovedsakelige rektangulære sammenstillingen av det luftstrømsfylte rommet, og minst en viftesammenstilling, der svevekammeret er plassert på innløpssiden til den minst ene viftesammenstillingen. Oppfinnelsen er kjennetegnet ved at den minst ene viftesammenstillingen omfatter flere vifter anordnet ved siden av hverandre, og at det er frembrakt mer enn en vifte for hver returluftkanal.

Alternative utførelser er angitt i de uselvstendige kravene.

Viftene til viftesammenstillingen kan være anordnet i et ikke-parallelt forhold til en tilstøtende vifte og vekk fra en mellomliggende senterlinje.

Den ikke-parallelle oppstillingen av viftene til viftesammenstillingen kan frembringes ved at vifteplanene til viftene er skrådd nedstrøms og danner en spissvinkel.

Hver vifte til viftesammenstillingen kan være anordnet i et viftehus som virker som en diffusor og foretrukket størrelsessatt slik at, etter å ta hensyn til arealet i senter av viften forstyrret av en nesekonus, hovedlegemet til viften og halekonus, netto strømningsareal gjennom viftene øker så mye som mulig uten å frembringe strømningsseparasjon.

Viftene kan være anordnet på en forskjøvet måte for å redusere avstanden mellom luftsøylene fra viftene.

Viftesammenstillingen kan være montert horisontalt i en toppdel av den hovedsakelig rektangulære sammenstilling av det luftstrømsfylte rommet.

I toppdelen sin returkanal kan en første vertikal sidedel og en andre vertikal sidedel sin returkanal (5) til det luftstrømfylte rom hver ha et divergerende veggsegment for å utvide en strøm av resirkulerende luft, mens det opprettholdes en hovedsakelig laminær luftstrøm.

En bunndel til det luftstrømfylte rom kan ha divergerende vegger.

Andre aspekter ved denne oppfinnelsen vil være tydelig fra den følgende beskrivelse og vedlagte krav, hvor henvisning gjøres til de vedlagte tegninger som danner en del av denne beskrivelsen hvori like referansetall henviser til korresponderende deler i de ulike tegningene.

For å redusere risikoen for at brukere faller ut av luftsøylen og skader seg selv, strekker luftsøylen seg fullstendig fra en vegg i svevekammeret til en andre. Denne "vegg til vegg" luftstrømmen reduserer også luftmotstand ved kantene til luftsøylen og øker effektiviteten til hele systemet. Luftstrømmen passerer gjennom et "kabelgulv" inn i svevekammeret. Kabelgulvet frembringer understøttelse for brukere når luftstrømmen gjennom svevekammeret ikke er tilstrekkelig til å understøtte dem. Kabelgulvet er laget av kabler med redusert luftmotstand omfattende en samling av runde kordeler i en bestemt orientering og av bestemte størrelser. Disse kablene kan også benyttes i hvilken som helst applikasjon hvor en redusert luftmotstand i luften vil være fordelaktig.

Ved eller nær den øvre (eller nedstrøms) enden til svevekammeret er et "virtuelt nett" omfattende en eller flere elektroniske (foretrukket optiske) sensorer som overvåker posisjonen til brukerne i svevekammeret. I den omtalte utførelsen vil kontroll-systemet automatisk senke hastigheten dersom brukerne flyr for høyt i svevekammeret.

Svevekammeret kan være rundt, ovalt eller polygonalt og kan variere fra noe mindre enn 7 m<2>til over 15 m<2>i areal. Svevekammeret kan romme opp til seks brukere om gangen. Luftstrømhastigheten i svevekammeret kan nå så høyt som 260 km/t, som til fulle vil understøtte så mange som seks brukere. I den foretrukne utførelsen en eller flere av veggene til svevekammeret inkluderer eller omfatter flate eller buede vinduer konstruert av transparent pleksiglass, akrylplastikk, glass eller tilsvarende høystyrke transparente materialer. Når frembrakt vil vinduene inn i svevekammeret frembringe et ubegrenset utsyn til aktivitetene som utføres deri.

Tilstøtende til svevekammeret er et oppstillingsområde. Svevekammeret har en inngangsåpning og utgangsåpning til oppstillingsområdet hvori gjennom en bruker eller et antall brukere kan gå inn i/gå ut av svevekammeret. I bestemte utførelser hvori rotasjon av brukere inn og ut av svevekammeret kanskje er mindre ofte kan disse åpningene være utstyrt med dører som glir, dreier eller på annen måte beveges for å lukke en eller begge av disse åpningene. Brukere venter i oppstillingsområdet for deres tur i svevekammeret. Oppstillingsområdet har transparente vinduer slik at en publikummer kan se på flygingen til en hvilken som helst person(er) i svevekammeret uten å gå inn i oppstillingsområdet. Oppstillingsområdet har en enkel eller et antall dører som åpnes periodisk som tillater folk å gå ut av hele systemet. Oppstillingsområdet kan også være utstyrt med en valgfri "tribune" eller andre oppstillingsområder. Dette danner en luftlås som tillater grupper å rotere inn og ut av oppstillingsområdet fra utsiden av systemet uten å kreve at luftstrømmen stopper.

Området nedenfor (nedstrømstil) hver dørgang i den øvre seksjonen til svevekammeret kan omfatte perforerte panel som frembringer en alternativ luftstrømsbane når brukerne går inn i eller ut av svevekammeret. I den foretrukne utførelsen vil en liten strømningsreflektor være plassert under (nedstrømstil) kabelgulvet rett under hver åpning mellom svevekammeret og oppstillingsområdet for å minimere mengde luft som beveger seg mellom dem og redusere den nødvendige mengden balansering.

Viftene og andre kontrollenheter kan drives fra innsiden av oppstillingsområdet, fra innsiden av svevekammeret eller fra et tilkoblet eller fjerntliggende kontrollrom. Viftene kontrolleres for å oppnå den optimale luftstrømshastigheten gjennom svevekammeret.

Etterfølgende ovenfor den perforerte seksjonen er å primærsprede diffusor. Den primære diffusoren divergerer ved omtrent 3,5 til 5° fra hovedaksen som frembringer en "ekvivalent konvinkel" på 7 til 10°. Det økende tverrsnittsarealet reduserer hastigheten til luftstrømmen fra svevekammeret til spjeld. Overfor (eller nedstrømstil) primærdiffuseren er det øvre fylte rom som kan omfatte det første sett av høyeffektivitets dreiende spjeld. I et enkelt retursystem kan disse dreiende spjeld (eller enkelte fylte rom dersom ingen spjeld benyttes) omdirigere luftstrømmen fra hovedsakelig vertikalt til hovedsakelig horisontalt. I et multippelt retursystem splitter disse spjeld (eller enkelt det fylte rom dersom ingen spjeld benyttes) luften inn i hovedsakelig like strømmer og dreier hver strøm fra hovedsakelig vertikalt til hovedsakelig horisontalt.

Luftstrømmen passerer deretter gjennom innløpskanalene inn i viftene. Innløps-kanalen til viften omformer strømmen fra hovedsaklig kvadratisk eller rektangulær til hovedsakelig rund. I den foretrukne utførelsen virker innløpskanalene til viften som diffusere som utvider strømningsarealet så mye som mulig uten å frembringe strømningsreparasjon. Viftene er foretrukket høyeffektivitet aksiale blåsevifter, selv om hvilken som helst vifte innrettet for bruk i en vindtunnel er akseptabel. I den foretrukne utførelsen inneholder viftene en kuleformet nesekonus og en tåreformet halekonus. I den foretrukne utførelsen virker viftehusene som diffusorer og er størrelsessatt slik at, etter å ta hensyn til arealet i senter av viften forstyrret av nesekonusen, hovedlegemet til viften og halekonusen, netto strømningsareal gjennom viftene øker så mye som mulig uten å frembringe strømningsseparasjon. Hastigheten til luftstrømmen gjennom oppfinnelsen kontrolleres ved enten å endre stigningen til viftene eller ved å endre rotasjonshastighet til viftene.

Luftstrømmen passerer gjennom viftene og inn i utløpskanaler som også omformes fra hovedsakelig rund til hovedsakelig kvadratisk eller rektangulær. I den foretrukne utførelsen virker utløpskanalene som diffusorer som utvider luftstrømmen så mye som mulig uten å frembringe strømningsseparasjon. Luftstrømmen beveger seg gjennom et sett av utløpskanaler til det andre sett av høyeffektivitet dreiende spjeld (dersom benyttet) som dreier luften fra hovedsalig horisontal til hovedsakelig vertikal. Luftstrømmen kommer deretter inn i returluftkanalene. I den foretrukne utførelsen er disse returluftkanalene også formet som divergerende diffusorer som utvider luftstrømmen så mye som mulig uten å frembringe strømningsseparasjon.

I den foretrukne utførelsen har hver returluftkanal en luftvekslingsmekanisme omfattende et jevnt antall kjølekanaler plassert på motstående flater til returluft-kanalen. Disse er plassert og størrelsessatt slik at de sammen danner en dyse eller plutselig innsnevring i strømningsarealet ved punktet til kjølekanalene. Denne dysen [øker] reduserer det [dynamiske] statiske trykket ved det punktet av systemet og medvirker ved fjerning av oppvarmet luft fra vindtunnelen gjennom eksoskjøle-kanalen. Dette senker trykket i systemet og medhjelper innløpskjølekanalene ettersom de trekker inn kaldere omliggende luft fra utsiden av systemet. Dette arrangementet tillater at oppvarmet luft i systemet erstattes med kaldere omliggende luft, som derved tillater en bruker å justere temperaturen i svevekammeret for flygekomfort uten behov for kostbare alternativer så som luftkondisjonering eller fordampningskjøling.

Ved bunnen (eller nedstrøms) enden av returlufttårnene, passerer luften igjen gjennom et sett av dreiende spjeld (eller ganske enkelt en kanal med en 90° dreining dersom ingen spjeld benyttes) som omdirigerer luften fra en hovedsakelig vertikal til en hovedsakelig horisontal bane. Luften kommer deretter inn i det nedre fylte rom som også virker som en divergerende diffusor som utvider luften så mye som mulig uten å forårsake strømningsseparasjon. Ved enden eller (nedstrøms) enden til det nedre fylte rom, passerer luften igjen gjennom et sett av dreiende spjeld (eller ganske enkelt en kanal med en 90° dreining dersom ingen spjeld benyttes) som omdirigerer luften fra en hovedsakelig horisontal til en hovedsakelig vertikal bane. I et multippelt retursystem vil strømmene bli sammenføyd på nytt ved dette punktet.

Luften passerer deretter inn i innløpskontraktoren. Denne trompetformede eller klokkeformede anordningen reduserer hurtig strømningsarealet og akselererer luften til sin maksimalhastighet rett før svevekammeret. Her igjen vil aerodynamiske lover bestemme hvor hurtig en kan redusere dette strømningsarealet uten å redusere kvaliteten på den strømningen.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Figur 1 viser en topp perspektivtegning av en enkelt retursimulator.

Figur 2 viser en avkuttet utførelse av utførelsen i figur 1.

Figur 3 viser en topp perspektivtegning av svevekammeret i figur 1.

Figur 4 viser et toppriss av et ovalt utløp, rektangulær innløps luftstrømskontraktor. Figur 5 viser skjematisk et ovalt/ polygont formet utløp til en luftstrømskontraktor.

Figur 6 viser skjematisk et ovalt utløps luftstrømskontraktor.

Figur 7 viser skjematisk et ovalt tilskuerområde.

Figur 8 viser en topp perspektivtegning av et dobbelt luftlås oppstillingsområde.

Figur 9 viser skjematisk en temperaturregulator.

Figur 10 viser et avkuttet sideriss av temperaturregulatoren i figur 9.

Figur 11 viser en topp perspektivtegning av deflektorene for svevekammerets inngangsdører.

Figur 12 viser et utsnitt av en deflektor.

Figur 13 viser et avkuttet sideriss av en vifte og hus.

Figur 14 viser et avkuttet sideriss av to vifter og hus montert divergerende fra en mellomliggende senterlinje.

Figur 15 viser en topp perspektivtegning av to returs simulator.

Figur 16 viser en avkuttet tegning av utførelsen vist i figur 15.

Figur 17 viser skjematisk et V fotspor for to returs simulator.

Figur 18 viser skjematisk et V fotspor for en to-retur simulator på et kjøpesenter.

Figur 19 viser skjematisk en multisimulator sammenstilling i en bygning.

Figur 20 viser en sideperspektivtegning av et tilskuerområde for en simulator av kjøpesentertype. Figur 21 viser skjematisk en dobbelkontraktor (en undergrunns og horisontal) system.

Figur 21A viser en seksjon langs linjen 21A til 21A i figur 21.

Figur 22 viser en perspektivtegning av et kabelgulv.

Figur 23 viser skjematisk et gulvsensor/avstengningssystem.

Figur 24 viser i perspektiv en avrundet diffusor.

Figur 25 viser skjematisk et cruise skip som har en vannkjølt simulator.

Figur 26 viser i perspektiv en antiluftmotstandskabel, første utførelse.

Figur 27 viser en andre utførelseskabel.

Figur 28 viser en tredje utførelseskabel.

Figur 29 viser et tverrsnitt av en kabel med en enkelt ytre kordel av ulik størrelse fra de andre ytre kordelene. Figur 30 viser et tverrsnitt av en annen utførelse av en kabel med redusert luftmotstand. Figur 31 viser et tverrsnitt av en annen utførelse av en kabel med redusert luftmotstand, med en enkelt større wire. Figur 32 viser et tverrsnitt av en annen utførelse av en kabel med redusert luftmotstand, med to mindre wire.

Figur 33 viser en perspektivtegning av en kabel med en stor kordel.

Figur 34 viser en perspektivtegning av en kabel med to mindre kordeler.

Figur 35 er en graf som viser reduksjon i luftmotstand til noen av de omtalte kabler.

Før forklaring av den omtalte utførelsen av foreliggende oppfinnelse i detalj må det forstås at oppfinnelsen ikke er begrenset i sin anvendelse til detaljer av de bestemte arrangementene som er vist, siden oppfinnelsen er i stand til andre utførelser. Også terminologien benyttet heri er med det formål å beskrive og ikke begrense.

DETALJERT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Viser først til figur 1 hvor en enkelt retursimulator 1 er vist, hvori høyden Li foretrukket er i området på 15 til 36 m. Noen installasjoner kan grave ned alle komponentene under et bakkenivå enten Gi eller G2. Svevekammeret 10 kan lages fullstendig eller delvis med transparente paneler. Dersom bakkenivået er ved G2kan således en opaque pidestalltypeprofil dannes i området disom kan være over 2 m høy. Denne utførelsen på et kjøpesenter frembringer en iøynefallende, virkelig menneskelig flygestudio i svevekammeret 10. Denne konstruksjonen tiltrekker seg nye "flygere" som betaler for å oppleve simulert fallskjermhopping i svevekammeret 10. Den stiplede linjen R representerer et tak, hvori komponenter over R kan være takmonterte for å redusere støy. Den stiplede linjen W representerer en vegg, hvori komponenter bak veggen W vekk fra svevekammeret 10 kan være isolert fra svevekammeret for å redusere støy nær svevekammeret 10.

De fleste kjente svevekammere frembringer parallelle vegger i svevekammeret slik at erfarne flygere kan utøve manøvrer ved en konstant vindhastighet muligens ved rundt 225 km/t. Simulatoren 1 har et "nullhøyde" svevekammer langs det hevede område 11. Det hevede område 11 er linjen som sammenføyer luftstrøms-kontraktoren 9 til luftstrømsdiffusoren 10, hvori diffusoren 10 har divergerende vegger 20,21,22, etc, og diffusoren 10 også virker som svevekammer 10.

Nominelt er lufthastigheten ved linjen 11 omtrent 225 km/t, som er maksimum hastighet i simulatoren.

Ettersom flygeren går høyere i svevekammeret 10 til toppen av svevekammeret 10 til sammenføyningen 110, synker lufthastigheten, kanskje til omtrent 190 km/t. Flygeren kan endre deres luftmotstandsprofil fra en maksimal spredevinkelposisjon til en minimal menneskelig ballposisjon. Således at dersom flygeren stiger til toppen av svevekammeret 10 og deretter endrer hans luftmotstand til menneskelig ballform vil han falle nedover. Diffusorformen til svevekammeret 10 vil frembringe et selvbremsende system på grunn av den økte lufthastigheten med hver inkrementale nedstigning ned inn i svevekammeret 10. Et sikkerhetsnett er frembrakt ved linjen 11.

Avlederen 2 møter diffusoren 10 ved sammenføyningen 110. Luften avledes fra en vertikal bane til en horisontal bane ved avlederen 2. Alle avlederne 2, 4, 6, 8 endrer luftretningen ved omtrent 190 °.

Viftesammenstillingen 3 akselererer luften, muligens med to side ved side vifter. Hoveddynamikken i en returluftsimulator omfatter kompromisser i energieffektivitet,

støy og størrelse. I den enkleste konstruksjonen vil en forsøke å holde luftstrømmen nær til full hastighet for hele sløyfen gjennom simulatoren. Imidlertid dersom høyden skulle stige ville støyen bli enorm, og varme fra friksjonen i de fylte rommene ville bli enorm. For mer effektiv drift er det derfor nødvendig å redusere luften ned gjennom dens bevegelse gjennom simulatorsløyfen ved å øke tverrsnittsarealet til det fylte rom for å oppnå kommersielt akseptable nivåer av høyde H1 så vel som støy, og samtidig forsøke å benytte minst mulig energi for viftene.

Avlederne 2,4, 6, 8 har hovedsakelig ikke divergerende vegger på grunn av konstruksjonskostnadshensyn. Viftehussegmentet 300 og vifteseksjonen 3 har divergerende vegger. Det øvre fylte rom 30 har divergerende vegger. Det vertikale, returfylte rommet 5 har divergerende vegger. Det nedre fylte rom 7 har ikke divergerende vegger på grunn av kompromiss i konstruksjonskostnadshensyn. Det nedre fylte rom 7 kunne hatt divergerende vegger.

Luftstrømskontraktoren 9 har konvergerende vegger som funksjonerer til å innsmalne det fylte roms tverrsnittsareal, som derved akselererer luften til omtrent 225 km/t for flygesimulering. Luftinnløpet 12 bringer inn omliggende luft for å kjøle ned simulatorluften.

Viser deretter til figur 2 hvor en skjematisk representasjon av det interne arbeids-området til simulatoren 1 er vist. Luftstrømmen er vist ved pilene F.

Spredespjeld 200, 201, 202, 203 endrer hver luftstrømretning med 90 °. To vifter 40, 41 er skjematisk vist montert horisontalt side ved side i deres hus 3 (viser til figur 13 for en perspektivtegning) hvori rett etter viftene en diffusor 300 for det fylte rom utvider og reduserer luftstrømmen. Diffuseringen fortsetter i det øvre fylte rommet 30 og deretter i et vertikalt returfylt rom 5, og til slutt gjennom svevekammeret 10.

Et passivt temperaturreguleringssystem er frembrakt ved å ha luftinnløp 12 sine

kjølekanaler 120 vendende nedstrøms. I tillegg har luftutløpet 26 en kjølekanal 2,60 som vender oppstrøms. Ved å montere innløpet 12 over motstående utløp 26 blir en reduksjonsdyse dannet mellom kjølekanalen 120, 260, som derved øker en redusert statisk trykksone ved nedstrøms fra innløpet 12. Derfor blir omliggende luft [tvunget passivt] trukket inn i simulatoren 1 uten bruk av en tilleggsvifte.

Viser nå til figur 3 hvor diffusoren/svevekammeret 10 er i form av et polygon (oktagon) som sett ved basen B. Basen B er dekket av et sikkerhetsnett. Veggene 20, 21, 22 etc. divergerer ved en optimal, aerodynamisk vinkel i området av omtrent 7 til 12 grader fra hverandre. Toppen av svevekammeret 10 er sett som et rektangel ved pilen 110. Alle eller noen av veggene 20, 21, 22 etc. kan være transparente.

Viser nå til figur 4 hvor en luftstrømskontraktor 400 har den foretrukne konstruksjonen av et rektangulært innløp 401 og et ovalt utløp 402. Overgangs-vegger 403 sammentrykker luftstrømmen fra innløpet 401 til utløpet 402. Foretrukket er høyden h2, figur 2, som noen ganger er nedgravd under bakken, lik lengden d4. Denne kombinasjonen av form og dimensjoner danner en kosteffektiv balanse for en relativt lav høyde og kommersielt mulig simulator 1.

Viser nå til figurene 5, 6, 7 hvor uttrykket "ovalt utløp" luftstrømskontraktor dekker

hvilken som helst ovallignende form så som polygon ovalt utløp 500 og perfekt ovalt utløp 600. Den ovallignende formen frembringer et større seerområde 700 sammenlignet med et rundt utløp som har det samme tverrsnittsareal. Området 701 omfatter et oppstillings og inngangsområde. Svevekammerbunnen B1 kunne være i et kjøpe-senter med kostbart leieområde, hvori større tilskuerområde 700 har betydelig kommersiell verdi.

Viser nå til figur 8 hvor et totrinns oppstillingskammer 800 består av en sveve-kammerbunn B2 med en svevekammervegg 809 som har vinduer 810 og flyge-innganger 806;807. Inngangen 806,807 kan være uten dører eller med hengslede dører eller med glidende dører. Så lenge som dørene 801, 805 er lukket må ikke viftene avstenges for å tillate flygere å gå inn i /forlate svevekammeret 10. Omliggende trykk er vist som A. Dørene 101, 105 åpner for omliggende A til det første oppstillingsrommet 802 og det andre oppstillingsrommet 804. Døren 803 separerer oppstillingsrommene 802, 804.1 drift kan en gruppe flygere komme inn i rommet 804 mens døren 803 er lukket, deretter lukkes døren 805. Deretter vil flygerne gå inni rommet 802 med dørene 801, 805 lukket. Flygeinngangene 806 og 807 benyttes.

Viser deretter til figur 9 og 10 hvor temperaturreguleringssystemet 1000 består av et fylt rom 5 som har en luftstrøm F. Utløpet 26 er plassert motstående innløpet 12, men noe oppstrøms ved en avstand d11 valgt av designparametere. Foretrukket er kjølekanaler 120, 260 kontrollerbare fra et kontrollrom for å variere luftvekslingen fra omliggende A til det fylte rom 5. Innløpsluftvolumet 1 må nærme seg utløpsluft-volumet O. Reduksjonen i internt status trykk V dannes ved sammentrykking og akselerering av luft ved dysen N.

Luftvekslingssystemet benyttet for lukket krets vindtunneler omtalt heri består av to store kjølekanaler i hvert returben til tunnelene: en utgangskjølekanal og en innløps-kjølekanal. Utløps og innløpskjølekanalene er plassert og orientert slik at der er fordelaktig interaksjon mellom dem. Denne plasseringen er del av det som er nytt med dette systemet.

Ledekanten til utløpskjølekanalen avbøyes inn i tunnelen og skufler ut luft fra innsiden av tunnelen. Innløpskjølekanalen er plassert på den motstående tunnel-veggen fra utløpskjølekanalen. Dens hengsellinje er konstruert til å innrettes med ledekanten til utløpskjølekanalen ved konstruksjonsutforming. Den ledende kanten til innløpskjølekanalen avbøyes inn i tunnelen. Den er avbøyd i en større grad enn utløpskjølekanalen for å forårsake den interne luftstrømhastigheten til å øke ved økende dyse N. Dette er nøkkelen. Denne økningen i hastighet forårsaker en reduksjon i det interne, statiske trykket (Bernoullis ligning). Det lavere interne statiske trykket (under atmosfære) suger i realiteten luft inn i innløpet. Som et minimum har innløpskjølekanalen den samme kord eller lengde som utløpskjøle-kanalen.

I noen sammenstillinger av en vindtunnel er det ønskelig at innløpskjølekanalen har en større lengde eller korde enn utløpskjølekanalen for å redusere avbøyningen som er nødvendig.

Tradisjonelle luftvekslere for vindtunnelen har verken utløp og innløp i separate seksjoner av vindtunnelen, eller dersom de er i den samme delen av vindtunnelen er der intet fordelaktig samvirke mellom de to kjølekanalene for å forårsake denne ønskede reduksjonen i det interne, statiske trykket. Andre konstruksjoner har benyttet en skjerm eller en annen type luftmotstand produserende anordning ned-strøms til utløp og oppstrøms til innløpet for å oppnå en reduksjon i intern statisk trykk for å forårsake at luften på utsiden kommer inn i tunnelen. Selv om dette virker er det svært ueffektivt. Dette resulterer i unødvendige tap i totalt trykk og det med-følgende tap i tunnelytelse. Ofte er der tilleggskanaler nødvendig for å kontrollere det interne, statiske trykket som øker konstruksjonskostnaden. Den foreliggende oppfinnelse unngår disse problemene og oppnår den ønskede luftveksling med lavest energitap.

Viser nå til figurene 11 og 12 hvor en deflektor 1100 er plassert langs bunnkanten til en flygeinngang 1101, 1102 for å redusere luftstrøm fra svevekammeret inn i rommet 802 og derved minimere gravitasjonsresonans i rommet 802. Deflektoren 1100 har en vinklet ledekant 1103. Ledekanten 1103 er skråstilt inn i svevekammeret 100 i en nedstrømsretning. Svevekammeret 10 kunne vært rundt i stedet for polygont som vist. Valgfritt kan en deflektor 1196 monteres ved toppen av døren, hvori den bøyes innover inn i oppstillingsområdet for svevekammeret.

Viser nå til figurene 13 og 14 hvor viftene 40, 41 i figur 2 er vist i deres foretrukket design. De er plassert noe vekk fra hverandre relativt til en senterlinje som vist. Vifteplanene P41, P42 er skrådd nedstrøms som danner spissvinkelen P43. Viftedekselet (viftehuset) 1300 har divergerende vegger 1302 etter segmentet tilside for bladet 1301. Nominelt kan W1 være 2,62 meter, og W2 kan være 3,10 meter. En gradering av viftene kan hjelpe til med å plassere de to viftehusene 1300 nærmere sammen så som ved å bevege fronten 149 til viften 41 til den stiplede linjen 1499. Dette reduserer avstanden mellom de to luftsøylene fra viftene som reduserer lengden til det returfylte rommet og høyden. Bladet 1301 kan være forover rettet. Viser nå til figurene 15,16 hvor en dobbel retursimulator 1500 er vist. Ekvivalente funksjonskomponenter til den enkle retursimulatoren 1 er gitt like numre, hvori ingen videre beskrivelse er nødvendig.

I denne bestemte utførelsen av svevekammeret 1503 parallelle vegger i stedet for divergerende vegger for å frembringe en relativt konstant luftstrøm deri. Ovenfor svevekammeret 1503 er en diffusor 1504 som forbindes til en dobbel avleder 1505. Den doble avleder 1505 har to avledende spjeld 1507, 1508. Viftekanalverket 1521 understøtter viftene 40,41. Toppdiffusorer 1520 forbinder avlederne 2,4 som vist. En venstre og en høyre vertikal returfylt rom 5 har hver et temperaturregulatorsystem 1000.

De nedre fylte rommene 7 er hver forbundet til en dobbel avleder 1501. Den doble avlederen 1501 har to avledende spjeld 1505, 1506. En luftstrømkontraktor 1502 akselererer luftstrømmen inn i svevekammeret 1503. Et større svevekammer 1503 kan støttes ved de fire viftene vist som sammenlignet med de to viftene vist i utførelsen i figur 2.

Viser nå til figur 17 hvor en dobbel retursimulator 1700 har et svevekammer 1701 med flygere 1704 deri. Luftreturkomponentene 1702,1703 er vist med denne oversikten til å danne en V konfigurasjon (vinkelen 1705 er spissvinkelen) som strekker seg fra svevekammeret 1701. Et bruk for denne simulatoren 1700 er ved en offentlig gangvei PW som vist, et tilskuerområde VA stikker inn i gangveien PW, mens komponentene 1702, 1703 er lydisolert og gjemt av veggen W. Som omtalt ovenfor kan viftene og tilhørende kanalverk være montert på taket.

Viser nå til figur 18 hvor en annen V formet simulator 1800 er plassert i et ulikt kjøpesentermiljø. Gangveien PW har et kostbart lagringsområde langs område 1805. Mindre kostbart kjøpesenterområde 1899 kan ha lagringsområder og kan romme returluftkomponenter 1801,1802. EN utvendig vegg W plasserer returluftkomponent-ene 1803, 1804 på utsiden som vist.

Viser nå til figur 19 hvor en vegg W danner et lukket område henvist som offentlig. Mulig konfigurasjoner av simulatorer 1 og 1500 er vist. Flygende mennesker 1704 kan frembringe et spennende innendørs underholdningsområde henvist som offentlig.

Viser nå til figur 20 hvor en artists gjengivelse av simulatoren 1 til figur 1 er vist, hvori et kjøpesenter 2000 har en gangvei PW.

Uttrykket "kjøpesenter" heri omfatter et underholdningsområde med mye folk omfattende fornøyelsesparker, filmkomplekser, familieunderholdningssentre og universitetsplasser. Bakkenivå G2 danner pidestallområdet D1 slik at publikum ser opp inn i det transparente svevekammeret 10. Et billettområde 2001 kan innblandes med andre fronter til butikker. Veggene W og bakken G2 sine skjermkomponenter 5, 6, 7, 8 er vist stiplet.

Viser nå til figurene 21 og 21A hvor en totrinns luftstrøms kontraktør er vist. En første trinns kontraktør 2111 er horisontal og mater avlederen 8. Den andre trinns kontraktør 2112 er vertikal og mater svevekammeret 10. Simulatoren 2110 kan begrave den første trinns kontraktør 2111 under bakken. Dette resulterer i mindre støy og mindre høyde for den andre trinns kontraktør 2112. Denne oppfinnelsen kan frembringe en mindre total høyde for simulatoren 2110.

Viser nå til figur 22 hvor et oppstillingsområde 2200 har et svevekammer 2202 med en bunn B bestående av et maskenett 2201.

En utførelse av maskenettet som danner gulvet til svevekammeret er en 3/32-17 kordel rustfritt stål flykabel vevd inn i et 60x60 cm gitter. En eller begge ender av kabelen løper gjennom en trykkfjær, avhengig av betingelsene til den bestemte applikasjonen. Ett hundre og tjueto (122) kabler utgjør tunnelgulvet som vist. Antallet kabler vil være avhengig av formen og størrelsen til svevekammeret 2202, maksimum antall flygere planlagt for svevekammeret og andre konstruksjonshensyn.

Sammentrykkingen av fjærene er justert for å gi korrekt "sprett" til gulvet som frembringer økt sikkerhet skulle en flyger bli ustabil å falle til kabelgulvet.

Der er 11 store 31 millimeter akrylpaneler som tillater kontrolløren, flygere og tilskuere i oppstilling/tilskuerområdet til å se aktiviteten i svevekammeret og flygedekk i den viste utførelsen. Antallet paneler vil være avhengig av isolasjonen. Der er et stort akrylpanel som tillater tilskuere å se inn i kontrollrommet.

Viser nå til figur 23 hvor et svevekammer 10 har en flygesensor 2600 som benytter energibølger 2601 (lys, radio, lyd, UV etc.) for å registrere en flyger som beveger seg for høyt inn i svevekammeret 10. En kontroller 2602 kan bestå av en enkel på/av utdigitalkrets, eller strømmodulator eller lignende for midlertidig å redusere luftstrømmen for å senke flygeren lengre inn i svevekammeret.

En omliggende nøddør 2604 kan også åpnes av kontrollen 2602. Et maskenett 2605 kan også benyttes til å motvirke flygere fra å komme for høyt.

Viser nå til figur 24 hvor en annen diffusor 2700 også kan fungere som svevekammer. Veggene 2701 kan være 7,6 cm akrylpaneler. Det ovale utløpet 2702 har buede kanter.

Viser nå til figur 25 hvor et skip 2850 har en simulator 2801 med et sjøvanns kjølesystem 2800. Et sjøvannsinnløp 2851 mater en varmeveksler 2853 i simulatoren via en strømningskontroller 2852. En lufttemperatursensor 2854 kommuniserer med en temperaturkontroller 2802 for å opprettholde lufttemperaturen ved et satt punkt ved å kontrollere strømningskontrolleren 2852.

Figurene 26, 27, 28 viser individuelle kabelkonstruksjoner som kan danne et maskenett. Basis aerodynamikk lærer at en vingetypeprofil reduserer luftmotstanden i motsetning til en stump eller flat profil. Kabelen 2300 har en standard viklet elementkjerne 2301 med en ekstern, skrueformet vinning 2302 vist i figur 26.

Kabelen 2400 har en modifisert viklet elementkjerne 2401 med et enkelt spiralformet element 2402 fraværende som vist i figur 27.

Kabelen 2500 har en modifisert viklet kjerne 2501 med doble spiralformede elementer 2502 manglende som vist i figur 28.

Viser nå til figur 29 hvor den viste utførelsen av kabelen 2900 har 18 kordeler. Kordelene 2901 danner en ytre kabelperimeter og har tilnærmet like diametre di. Di er omtrent 0,4826mm i den viste utførelsen. Kordelen L19 fullfører det ytre

kabelperimeter og har en diameter av d2, som er ulik fra di. I den viste utførelsen av figur 29 har kordelen L19, vist med hel linje, en større diameter på omtrent 7112mm. Kordelen L19A, vist med stiplede linjer, har en mindre diameter enn kordelene 2901.

D2bør være minst 10 % ulik fra d-i, mer vanlig vil D2være 25 % eller mer ulik fra d-i. I disse utførelsene hvor d2er større en d-i, kan d2være så mye som 250 % størrelsen til di. Andre størrelser på størrelsesvariasjon kan fungere på tilsvarende måte. Når d2er mindre vil minimumstørrelse til d2bli bestemt av strukturhensyn. Kordelen L19a må være av tilstrekkelig størrelse til ikke å brytes under bruk og til å holde de to tilstøtende kordelene 2901 i det minste minimalt fra hverandre.

Antallet kordeler vil avhenge på applikasjonen som kabelen skal benyttes i. I prinsippet kan kabler med seks eller flere kordeler lagres i samsvar med den foreliggende omtale og fungere deretter.

De indre kordelene 2902, 2903 kan ha ulike diameter fra kordelene 2901 og danne kjernen til kabelen 2900. Senterkordelen 2903 kan ha ulik diameter fra kordelene 2902. Det er irrelevant hvilken diameter de indre kordelene 2902 og 2903 har i forhold til diameter d2L19.

I den viste utførelsen av 2900 med L19 er forholdet D2til Di omtrent 1,47, hvori diameter d3er omtrent 10 % større enn en jevn kordel diameter d4. Kabelen 2900 er en snodd kordel type med kordel L19 som danner en skrueformet topp som vist i figur 29.

Viser nå til figur 30 hvor en kabel 3000 har en større ytre perimeter kordel vist med heltrukket linje L30 med en diameter av ds. I den viste utførelsen er ds 0,8636mm. Di er det samme som i figur 5. Forholdet D5til Di er omtrent 1,79. Lengden d6er omtrent 0,5055mm over perimeteroverflate utstrekningen S i den viste utførelsen.

Også vist i figur 30 er kordeler L30a vist med stiplede linjer med en diameter d5 er mindre enn 50 % av D1. I denne utførelsen vil to eller flere kordeler L30a bli benyttet til å holde åpent et mellomrom G. Kabelen 300 med to kordeler L30a er vist i en perspektivtegning med mellomrommet G som danner et skrueformet spor figur 34.

I figur 32 er en annen utførelse av kabelen 3010 vist. De ytre kordeler 3011, de indre kordeler 3012 og 3013 danner hovedstrukturen til kabelen 3010. Kordelene L301a har en diameter mindre enn 50 % av diameter til 3011. Istedenfor at begge kordeler L301a er med et enkelt mellomrom g, som i figur 6, er kordelene L301a plassert på begge sider av kordelen 3010, som danner to skrueformede spor.

Viser nå til figur 39 hvor den skrueformede toppen til L19 er vist i perspektiv.

I drift i vindtunnelen passerer luft over 32 km/t ved omtrent 90° vinkel til kabelen som danner et kabelgulv/sikkerhetsnett vist i figurene 22 (2202). I alle de omtalte wire er retningen som luftstrømmen kommer fra ikke kritisk for funksjonen til anordningen. Annet enn at luftstrømmen går direkte ned langs kabelenden, er alle andre retninger av luftstrøm over kabelen antatt å resultere i det minste en viss form for reduksjon i luftmotstand.

Figur 31 viser en kabel 3300 med 15 kordeler. Kordelene 3301 danner det ytre perimeter med L31. Kordelene 3302 og 3303 danner den indre kjernen til kabelen 3300. L31 kan være mindre i diameter enn kordelen L31 (ikke vist).

De omtalte kabler kan benyttes i hvilken som helst vindtunnel eller annet miljø hvor det er ønskelig å benytte en kabel som tillater mindre enn den normale luftmotstanden når den passerer gjennom luften eller når luften passerer over kabelen, og ikke kun i resirkulerende vindtunneler.

Figur 35 er en graf som viser luftmotstandskoeffisient av ulike kabler som en funksjon av dynamisk trykk. I alle testkablene var de fleste kordelene i kabelen omtrent 0,48mm i diameter. Linjen 3401 viser en standard snodd wire kabel. Linjene 3403 og 3405 viser kabler 2300 med spiralformede kordeler 2302 viklet rundt perimetere. Linjen 3402 viser en kordel som i figur 30 med en ds av 0,89mm. Linjen 3404 viser en kordel som i figur 29 med en d2av 0,64mm.

De omtalte kabler koster hovedsakelig ikke noe betydelig mer å fremstille enn en standard kabel av samme størrelse. Derfor vil en reduksjon i luftmotstand og støy og en korresponderende besparelse i energiforbruk som resulterer forbruk av denne kabelen med lav luftmotstand resultere i direkte kostbesparelser.

Selv om foreliggende oppfinnelse er beskrevet med henvisning til de viste utførelser kan de ulike modifikasjoner og variasjoner utføres og resultatet vil fremdeles komme innenfor rammen av oppfinnelsen. Ingen begrensing med hensyn til de spesifikke utførelsene omtalt heri er ment eller bør konkluderes. Hver anordningsutførelse beskrevet heri har et utall ekvivalenter.

Claims (8)

1. Vertikal vindtunnel fallskjermhoppingssimulator, omfattende: et resirkulerings luftstrømsfylt rom som har en hovedsakelig rektangulær sammenstilling, et vertikalt svevekammer (10,1503, 1701, 2202) innrettet til å sveve minst et menneske som rommes i en første vertikal sidedel av den hovedsakelige rektangulære sammenstillingen av det luftstrømsfylte rommet, og minst en viftesammenstilling (3), der svevekammeret (10, 1503, 1701, 2202) er plassert på innløpssiden til den minst ene viftesammenstillingen (3),karakterisert vedat den minst ene viftesammenstillingen (3) omfatter flere vifter (40, 41) anordnet ved siden av hverandre, og at det er frembrakt mer enn en vifte for hver returluftkanal.

2. Simulator i samsvar med krav 1,karakterisert vedat viftene (40, 41) til viftesammenstillingen (3) er anordnet i et ikke-parallelt forhold til en tilstøtende vifte og vekk fra en mellomliggende senterlinje.

3. Simulator i samsvar med krav 2,karakterisert vedat den ikke-parallelle oppstillingen av viftene (40, 41) til viftesammenstillingen (3) er ved at vifteplanene (P41, P42) til viftene (40, 41) er skrådd nedstrøms og danner en spissvinkel (P43).

4. Simulator i samsvar med et av kravene 1-3,karakterisert vedat hver vifte (40, 41) til viftesammenstillingen (3) er anordnet i et viftehus (1300) som virker som en diffusor og foretrukket størrelsessatt slik at, etter å ta hensyn til arealet i senter av viften forstyrret av en nesekonus, hovedlegemet til viften og halekonus, netto strømningsareal gjennom viftene øker så mye som mulig uten å frembringe strømningsseparasjon.

5. Simulator i samsvar med et av kravene 1-4,karakterisert vedat viftene er anordnet på en forskjøvet måte for å redusere avstanden mellom luftsøylene fra viftene.

6. Simulator i samsvar med et av kravene 1-5,karakterisert vedat viftesammenstillingen (3) er montert horisontalt i en toppdel (30) av den hovedsakelig rektangulære sammenstilling av det luftstrømsfylte rommet.

7. Simulator i samsvar med et av de foregående krav,karakterisertved at i toppdelen (30) sin returkanal har en første vertikal sidedel og en andre vertikal sidedel sin returkanal (5) til det luftstrømfylte rom hver et divergerende veggsegment for å utvide en strøm av resirkulerende luft, mens det opprettholdes en hovedsakelig laminær luftstrøm.

8. Simulator i samsvar med krav 1-3,karakterisert vedat en bunndel (7) til det luftstrømfylte rom har divergerende vegger.