NO329062B1 - Apparat og framgangsmate for a teste muskulaer kapasitetsevne - Google Patents

Abstract

Apparat (1) til bruk ved bedømmelse av muskelstyrke og kroppsholdning i en kroppskjerne (31), hvor: - i det minste et parti av apparatet (1) er innrettet til å kunne festes på en kropp; - apparatet er innrettet til å kunne være i det vesentlige fast posisjonert i forhold til to anatomiske landemerker; - apparatet er forsynt med minste én av en sensor (10) og en signalgiver for måling av vinkel mellom en linje gjennom de to anatomiske landemerker og en referanselinje som er uavhengig av kroppen; og - apparatet er forbundet med en vinkelindikator (15).

Description

APPARAT OG FRAMGANGSMÅTE FOR Å TESTE MUSKULÆR KAPASITETSEVNE

Den foreliggende oppfinnelse vedrører et apparat til hjelp for bedømmelse av muskelstyrke og orientering om kroppsholdning. Nærmere bestemt angår oppfinnelsen et apparat innrettet til å kunne festes til kroppen og der apparatet er forsynt med i det minste én sensor for måling av vinkel mellom en linje gjennom to anatomiske landemerker og en referanselinje. Oppfinnelsen vedrører videre en framgangsmåte for å framskaffe en måleverdi ved måling av muskelkapasitet for et muskelområde hos en person, og en anvendelse av apparatet.

Med kroppens kjerne, kroppskjerne eller kroppens kjernemuskulatur menes de sentrale muskler i mage- og ryggregion. Kjernemuskulatur består av overfladisk- og dyp ryggradsmusku-latur, abdominal muskulatur, bekkenbunnsmuskulatur og muskulatur som omslutter hoftene. Kjernen er således kroppens nøk-kelmuskulatur for all kroppslig bevegelse og stabilisering i større eller mindre grad. Kunnskap om kjernen og kjernens funksjon med hensyn til kroppens stabilitet, er sentral i te-rapeutisk behandling.

Med kinetisk kjede menes ledd og kroppssegmenter som er kob-let i serie, forbundet til samme kraftenhet. Det vil si en kjede som kan motstå/skape rotasjon i kjernen.

Med kroppsvektbærende øvelse menes en øvelse eller øvelser som bruker kroppens egen vekt som treningsmotstand.

Med ryggsøylens nøytrale sone menes at virvlene holdes i posisjon i forhold til hverandre uten at passive strukturer som ligamenter, brusk og bruskskiver bidrar vesentlig til stabilisering.

Med begrepet spinal stabilitet menes sammenhengen mellom tre undersystemer: passiv ryggsøyle, aktiv ryggmuskulatur og ner-vekontroll.

Med lokalt stabiliseringssystem menes dyp muskulatur som ligger tett på ryggsøylen og dyp magemuskulatur som danner den indre bukveggen. Med globalt stabiliseringssystem menes store ytre, overfladiske muskler rundt mage- og ryggregion.

Med kjernestyrke menes evnen til frivillig å skape rotasjon i kjernen, slik at stilling og bevegelse av trunkus over bekkenet og underekstremiteter maksimeres med tanke på optimal kraftutviklingsevne, kraftoverføringsevne og evne til å kontrollere kraft og bevegelse til de perifere kroppssegmenter i den integrerte kinetiske kjedes aktiviteter.

Med kjernestabilitet menes evnen til å motstå ufrivillig rotasjon i kjernen slik at det opprettholdes kontroll av stilling og bevegelse av trunkus over bekkenet og under-ekstre-miteter for å muliggjøre optimal utvikling av, overføring av og kontroll av kraft og bevegelse til de perifere kroppssegmenter i den integrerte kinetiske kjedes aktiviteter.

Med kjernekapasitet menes summen av kjernestyrke og kjernestabilitet .

Med "weak-link" menes et avvik i den biomekaniske kjede. Dette kan skyldes redusert nevromuskulær kontroll eller redusert muskelkraft eller bevisst unngåelse av noe som synes å skape redsel, såkalt "fear avoidance". Dersom kroppen har svekkel-ser, "weak links", i den kinetiske kjede kan dette føre til svekkede prestasjoner og patologi.

Med inklinometer menes en sensor i form av en vinkelmåler. Alternative navn for inklinometer omfatter helningsmeter, clinometer og gradiometer.

Med sagitalplan menes et plan som deler kroppen i en høyre og en venstre halvdel. Med frontalplan menes et plan som deler kroppen i en fremre og en bakre halvdel. Frontalplan omtales også som coronalplan. Med transversalplan menes et plan som deler kroppen i en øvre og nedre halvdel. Disse planene vil ved anatomiske bevegelser beskrive rundt hvilken akse eller i hvilken planretning bevegelsen foregår. Bevegelse av mennes-kekroppen i disse tre plan og rundt de tilhørende tre akser ved forskjellige hastigheter og forskjellige dreiemoment og krefter, stiller store krav til styrke, utholdenhet og koor-dinering av kroppens kjernemuskulatur.

Funksjonsevnen og kapasiteten til muskulatur i kjerneregionen kan testes. Det finnes en rekke testmetoder for å måle kjernens kapasitetsevne. Disse metoder er godt omtalt i faglitte-raturen. Det er alminnelig kjent at det ikke er lett å kvan-tifisere menneskekroppens evne til å skape stabilitet og styrke i kjerneregionen på en objektiv, reproduserbar, nøyak-tig, pålitelig og gyldig måte. Det er videre ofte knyttet usikkerhet til hvordan de oppnådde resultater skal tolkes fordi det mangler normalverdier for en populasjon eller i det minste referanseverdier for testpersonen. Det har videre lenge vært kjent at det er vanskelig å finne entydige og mål-bare sammenhenger mellom repeterte testresultater knyttet til kjerneregionens kapasitetsevne ved bruk av veletablert og standardisert klinisk testmetodikk, herunder "weak-link" tester. Eksempler på "weak-link" tester er "supine abduksjonstest" og ettbeins knebøytest. De svakheter som fore-ligger ved de kjente tester og deres manglende sammenhenger med hensyn til måleresultater synes å ha sin årsak i at det måles ulike dimensjoner av kroppens kjernekapasitet.

Normmateriale for hva friske personer skal kunne prestere i for eksempel "supine abduksjonstesten" før bekkenet roterer om en longitudinell akse (akse som går fra hode til tærne), er stort sett fraværende. Behovet for å definere normalverdier er dermed stort. I klinisk sammenheng har man hittil brukt en subjektiv, visuelt basert metode som i realiteten egner seg dårlig. Behovet for en objektiv målemetode som også er praktisk, har vært et lenge følt behov for fysioterapeuter som bruker slyngebasert terapi. Behovet er også stort i forskningsøyemed. Testen har vanskelig latt seg bruke repro-duserbart på tvers av individer og på tvers av testledere. Det har også vært vanskelig å konstatere forbedring eller forverring av en tilstand på ett individ ved retesting.

Oppfinnelsen har til formål å avhjelpe eller å redusere i det minste én av ulempene ved kjent teknikk.

Formålet oppnås ved trekk som er angitt i nedenstående be-skrivelse og i etterfølgende patentkrav.

Oppfinnelsen tar utgangspunkt i at det kan velges punkter på kroppen som i det alt vesentlige ligger fast i forhold til hverandre ved ulike kroppsbevegelser. Disse betegnes her som anatomiske landemerker. Eksempler på slike landemerker, som er stivt forbundet og lette å identifisere uten å besitte spesielle anatomiske kunnskaper, er punkter som "spina iliaca anterior superior" (SIAS; fremre, øvre hoftekam), parvise ribbein, punkter i hodeskallen, for eksempel øre-øre, og punkter på ekstremitetene, for eksempel medial og lateral an-kelknoke på samme fot. Et eksempel på anatomiske landemerker som ikke er stivt forbundet er navle og 5te lumbarvirvel i ryggraden. I henhold til oppfinnelsens formål er det hensiktsmessig å velge anatomiske landemerker på trunkus.

Kjernekapasitet er som før beskrevet både å skape og motstå rotasjon i kjernen, slik at det opprettholdes kontroll av stilling og bevegelse av trunkus over bekkenet og underekstremiteter.

Oppfinnelsen utnytter videre kjernens evne til å skape eller motstå rotasjon. De to valgte anatomiske landemerker definerer en linje som har en romlig retning. Denne linjen vil danne en vinkel på et definert plan eller på en definert linje som ligger i dette planet. Den lokale gravitasjon definerer horisontalplan og vertikalplan. Måling av kjernekapasitet blir da å måle om kjernemuskulaturen er i stand til holde linjen mellom de to anatomiske landemerker i en fast vinkel i forhold til et valgt plan eller til en linje i dette planet, spesielt når testpersonen blir utsatt for en vektarm. Alternativt kan evnen til å skape rotasjon måles ved hvor stor vinkel kjernen kan bevege linjen mellom de to valgte anatomiske landemerker i forhold til et valgt plan eller en valgt linje i dette planet.

Måling av en vinkel mellom en linje og et plan eller en linje i planet kan gjøres for eksempel med et inklinometer, en libelle i et vater eller med et akselerometer. Ved bruk av et elektronisk akselererometer må signalet behandles slik at in-tegrering av dataene gir en vinkelavlesning. To vatre kan kombineres til samtidig å måle vinkler i to plan, og tre vatre kan kombineres til å måle samtidig i tre plan ved å stil-les perpendikulært på hverandre. Tilsvarende kan to og tre akselererometre måle i henholdsvis to og tre plan. Vatre, akselererometre og andre vinkelmålingsapparater kan også kombineres .

Akselererometre vil også gi ytterligere informasjon om uro i bevegelsen. Dette kan benyttes til å gi mer informasjon om blant annet den nevromuskulære kontroll ved utførelse av øvelsen. Separate akselererometre kan også plasseres på andre steder på kroppen om dette er hensiktsmessig.

Ved et første aspekt omfatter oppfinnelsen et apparat til bruk ved bedømmelse av muskelstyrke og kroppsholdning i en kroppskjerne, hvor: - i det minste et parti av apparatet er innrettet til å kunne festes på en kropp; - apparatet er innrettet til å kunne være i det vesentlige fast posisjonert i forhold til to anatomiske landemerker; - apparatet er forsynt med minst én av en sensor og en signalgiver for måling av vinkel mellom en linje gjennom de to anatomiske landemerker og en referanselinje som er uavhengig av kroppen; og

- apparatet er forbundet med én vinkelindikator.

I ovennevnte apparat kan nevnte sensor utgjøres av én av et inklinometer og et akselererometer. Et inklinometer er et eksempel på en mekanisk sensor. Et akselererometer kan avgi et elektronisk/analogt signal eller et digitalt signal.

Nevnte signalgiver kan utgjøres av en lysavgivende innretning. Lyset som avgis kan være av vanlig type for eksempel hvitt lys. Dette er samlet i en smal lyskjegle med en fast retning i forhold til apparatet. Alternativt kan lyset være et laserlys av for så vidt kjent art. Dette har den fordel at apparatet vil ha lav vekt. Lyskjeglen eller laserlyset vil gi en markering på en flate og denne flaten kan ha inndelinger, for eksempel i form av streker. Bevegelse av kroppens kjerne kan dermed leses av som bevegelse av lysmarkeringen på avle-singsflaten.

Nevnte sensor kan også utgjøres i det minste av en første sensor og en andre sensor. Dette har den effekt at flere egenskaper ved en eventuell bevegelse i kjernen kan måles. Således kan det måles om bevegelsen bare foregår i ett plan, for eksempel frontalplanet, eller om det også er bevegelser i plan perpendikulært på frontalplanet. Eksempler på slike bevegelser kan være små skjelvinger. Videre kan apparatet benyttes i øvelser hvor det er mulig at kroppen fritt kan bevege seg samtidig i flere plan. Dette er aktuelt i flere øvelser med slynge der slyngen utgjør et ustabilt støttepunkt som vist i de etterfølgende eksempler og figurer.

Nevnte andre sensor kan utgjøres av ett akselererometer eller flere akselererometre.

Apparatet som beskrevet ovenfor, kan være forbundet med nevnte vinkelindikator og en andre indikator. Nevnte vinkelindikator og andre indikator kan være en mekanisk•indikator, en elektronisk indikator eller en digital indikator. Dette har den betydning at indikatoren kan være montert fastsittende på apparatet eller være anordnet separat fra apparatet og plassert på et annet sted som er hensiktsmessig for avlesing for testpersonen eller en person som overvåker øvelsen. Apparatets minst ene sensor kan, ved hjelp av for så vidt kjente midler, være forbundet med én eller flere indikatorer slik som elektriske ledninger, vha radiosignaler, vha høyfrekvente lydsignaler eller vha lyssignaler, spesielt infrarøde lyssignaler. Indikatoren kan avgi et audiovisuelt signal av for så vidt kjent art, slik som en luftboble i en libelle, et viser-arrangement, en skjerm, en tegnrute, et tekstvindu, en diode-rekke eller et lydsignal. I én utførelsesform der apparatet er forsynt med en signalgiver i form av et lys eller et laserlys, utgjøres indikatoren av en flate i form av en skjerm eller en vegg hvorpå lyskjeglen eller laserlyset avtegnes. I

én utførelsesform angir én indikator vinkel eller vinkelutslag gjennom øvelsen, mens en annen indikator angir ustabilitet forårsaket av muskelskjelvinger. I en annen utførelses-form veksler indikatoren mellom å vise vinkel/vinkelutslag og ustabilitet enten ved på forhånd innstilte tidsintervaller, eller ved manuelt å veksle mellom den ene eller den andre visning. Med å vise vinkel menes her den absolutte vinkel i forhånd til en på forhånd bestemt 0°-vinkel for eksempel at en vertikal linje utgjør 0°-vinkel og slik at en horisontal linje avleses som 90°-vinkel. Med å vise vinkelutslag menes her at den holdte linje, definert som linjen gjennom to valgte anatomiske landemerker, før øvelsen startes, settes til 0°, og at bevegelse ved utføring av øvelsen avleses i forhold til denne linje. Den holdte linje ved start av øvelsen kan avvike fra horisontal eller vertikal linje.

I ovennevnte apparat kan nevnte sensor og nevnte indikator utgjøres av et buevater. Dette har den effekt at sensor og indikator er en og samme anordning. Et buevater har den fordel at det er enkelt og robust og kan brukes uten andre hjel-pemidler, som for eksempel en elektrisk kraftkilde. Libellens krumning har betydning for sensitiviteten. For eksempel vil en libelle av typen som finnes i et snekkervater, ikke kunne anvendes da små vinkelutslag fort vil forårsake at boblen befinner seg i enden av libellen, hvorved avlesning er umulig-gjort. Fagpersonen vil vite hvordan et buevater kan utformes med hensyn til for eksempel libellekrumning, diameter for li-bellerøret, boblestørrelse og libellemedium for å kunne være hensiktsmessig utformet i forhold til oppfinnelsens formål.

Ovennevnte apparatet kan være forsynt med minst ett bevegelig justeringselement som er innrettet til å kunne bringe apparatet i kontakt med minst ett av nevnte to anatomiske landemerker. Dette har den effekt at apparatet kan brukes uavhengig av testpersonens anatomi og størrelse, og apparatet kan anvendes ved bruk av flere anatomiske landemerker. Apparatet er fastspent til kroppen ved hjelp av, for eksempel, et fast eller elastisk belte eller en stropp. For å kunne måle bevegelser på en pålitelig og reproduserbar måte, må apparatet ligge tilnærmet fast i forhold til de to valgte anatomiske landemerker. Dette oppnås for eksempel ved at det er fysisk kontakt mellom landemerkene og apparatet. Dette kan oppnås ved at en fast del av apparatet er i kontakt med det ene landemerket, mens et bevegelig justeringselement flyttes for eksempel medialt eller lateralt inntil justeringselementet har fysisk kontakt med det andre landemerket. Et eksempel på slike landemerker er SIAS-punktene. Bekkenbredden til barn, menn og kvinner kan variere svært mye. Justeringselementet kan for eksempel være utformet som en arm eller bøyle, og kan være festet bevegelig eller forskyvbart til et parti av apparatet på for så vidt kjent måte. Justeringselementet kan videre være forsynt med en låseanordning for å kunne holde innstil-lingen fast under utførelsen av øvelsen eller målingen. Justeringselementet kan videre, i et endestykke som er i kontakt med det anatomiske kroppspunkt, være forsynt med midler som holder justeringselementet fast. Endestykket kan være passet til det anatomiske kroppspunkt, og dette endestykket kan være utskiftbart. I en annen utførelse kan endestykket ha en ru overflate som forhindrer at endestykket sklir. I en annen utforming kan endestykket være forsynt med en borrelås av løk-ke- eller kroktype som griper inn i en borrelås av motsatt type anbrakt på det anatomiske landemerke. Sistnevnte borrelås kan holdes på plass av et fast eller elastisk belte som spenner over de valgte anatomiske landemerker. Alternativt kan hele beltet være utformet som en slik borrelås. Apparatet kan ytterligere være forsynt med et andre bevegelig justeringselement. Dette kan være fordelaktig siden testpersoner i tillegg til for eksempel å ha varierende avstand mellom SIAS-punktene, også er ulike når det gjelder slankhet. Det er en fordel at kun de anatomiske landemerker påvirker apparatets bevegelser. En ytterligere fordel med to bevegelige justeringselement, er at det parti av apparatet som inneholder en sensor eller sensorer og eventuelt også indikator eller indikatorer, kan plasseres symmetrisk i forhold til de valgte anatomiske landemerker. Det andre bevegelige justeringselement kan utformes som det første bevegelige justeringselement, og det andre element kan være festet til et parti av apparatet på tilsvarende måte. Apparatet kan ytterligere være forsynt med et plasseringsreferanseelement for å kunne lette og sikre korrekt plassering av apparatet i forhold til de anatomiske landemerker.

I ovennevnte apparatet kan nevnte referanselinje være definert av lokal gravitasjon. Lokal gravitasjon vil definere et horisontalplan perpendikulært på gravitasjonsretningen. Videre er vertikalplan definert som plan perpendikulære på horisontalplanet. Dette har den fordel at mekaniske sensorer, slik som et buevater, vil gi presise målinger selv om bueva-teret i seg selv ikke ligger i et vertikalplan. Det er også mulig å forsyne apparatet med to eller tre buevater som inn-byrdes står perpendikulært på hverandre for å kunne foreta avlesninger uansett apparatets posisjon. Tilsvarende gjelder for akselerometre. Dette i motsetning til for eksempel bruk av et kompass som vinkelavleser. Kompassets nøyaktighet er avhengig av at kompassnålen svinger fritt, noe som oppnås når kompasshuset hviler på et horisontalt underlag. Ettersom det er ønskelig å måle bevegelser i alle plan og ikke bare i horisontalplanet, er bruk av kompass som sensor ikke hensiktsmessig i forhold til oppfinnelsens formål.

Ved et andre aspekt vedrører oppfinnelsen en framgangsmåte for å framskaffe en måleverdi ved måling av muskelkapasitet for et muskelområde i en kropp, ved bruk av apparatet beskrevet ovenfor, hvor framgangsmåten omfatter trinnene med å:

- feste apparatet på kroppen; og

- lese av i det minste én første indikator som angir en vinkel mellom en linje gjennom to anatomiske landemerker og en referanselinje som er uavhengig av kroppen.

Ifølge framgangsmåten kan den avleste vinkel sammenholdes med minst én tilveiebrakt referanseverdi. Framgangsmåten gir ob-jektive og reproduserbare verdier for kjernens muskelkapasitet i form av evnen testpersonen har til å kontrollere kjernens posisjon når partier av kjernen ikke er understøttet og dermed passivt bringes eller aktivt kan bringes til å rotere. Denne evnen uttrykkes som en målt vinkel, eventuelt supplert med målinger for ustabilitet og skjelvinger. Samme person kan testes gjentatt over tid og verdiene kan sammenlignes. Videre kan verdier eller data fra flere personer samles og danne grunnlag for et referansemateriale som verdier eller data fra nye personer kan sammenholdes med.

Oppfinnelsen vedrører videre en framgangsmåte hvor den avleste vinkel registreres manuelt eller elektronisk i et analogt eller digitalt format. De registrerte data kan oppbevares i et manuelt medium som for eksempel på papir, eller på et elektronisk medium i et analogt eller digitalt format. Dette har den fordel at de avleste vinkler, resultater og data kan behandles statistisk og gjengis i form av for eksempel tabel-ler og grafiske framstillinger uavhengig av apparatet og dets tilknyttede indikator. Ifølge angjeldende framgangsmåte kan data eller signaler fra apparatets sensor eller sensorer lag-res elektronisk eller digitalt uten at dataene på forhånd er avlest.

I en ytterligere utførelse av framgangsmåten avleses en andre indikator som angir akselerasjon i forhold til et referanse-punkt. Dette har den effekt at andre bevegelser enn for eksempel den viljestyrte bevegelse, kan registreres. Små muskelskjelvinger kan registreres, og disse kan skyldes muskler eller muskelgrupper som arbeider i samme retning som den viljestyrte bevegelse eller i andre retninger. Slike data kan gi tilleggsinformasjon om kjernekapasiteten.

Videre kan den avleste akselerasjon fra en andre indikator registreres manuelt eller elektronisk i et analogt eller digitalt format. De registrerte data kan oppbevares i et manuelt medium som for eksempel på papir, eller på et elektronisk medium i et analogt eller digitalt format.

Ved et tredje aspekt vedrører oppfinnelsen anvendelse av apparatet beskrevet ovenfor for å måle og dokumentere muskelstyrke til en kroppskjerne, eller for å gi en testperson tilbakemelding på om en muskeltreningsøvelse gjennomføres korrekt.

Apparatet kan være forbundet med en lydgivende indikator som gir et lydsignal når den målte vinkel kommer utenfor eller innenfor et forhåndsdefinert område, noe som kan bety at en kroppsdel ikke holdes i riktig posisjon ved utføring av en øvelse. Dette har den fordel at det auditive signal bidrar til at testpersonen trener korrekt med korrekt muskulatur in-volvert, og med ryggraden innenfor nøytralsonen (lordose). Det kan være en bevisst eller ubevisst handling for en testperson å søke passiv støtte når testpersonen ikke innehar tilstrekkelig muskulær kapasitet. Ved å "vri" seg/"gå ut av" nøytral sonen/"slippe lumbal setting" kan man henge på passive strukturer eller rekruttere større ytre muskler som hjel-per testpersonen i å "jukse". Under tyngre øvelser vil det kunne medføre uheldig og mulig skadelig belastning om man ut-fører øvelser hvor testpersonen "går ut av" nøytralsonen og henger på passive strukturer. En viktig del av et treningsopplegg vil være å kunne holde en nøytralposisjon under grad-vis økende belastning. Apparatet vil kunne hjelpe testpersonen å trene i korrekte posisjoner slik at balansen mellom global muskulatur og dyp lokal muskulatur beholdes, ved å kontrollere at ytre global muskulatur aldri får generere mer kraft enn at dyp lokal muskulatur klarer å stabilisere ryggraden under kraftpåvirkning fra den globale muskulatur.

Oppfinnelsen er ikke begrenset til bruk på mennesker da apparatet og framgangsmåten også kan anvendes ved undersøkelse og opptrening av dyr.

I én utførelsesform angår oppfinnelsen et apparat utformet som et modifisert vaterpass med en luft- eller gassboble i et væskefylt, bueformet rør for å kunne måle over et stort vin-kelområde, for eksempel 0° ± 90°. Ved å anbringe markeringer på røret er det mulig å bestemme vinkelstillingene og lage seg poengsoner og/eller bestått versus ikke-bestått soner.

I de tilfeller der testdeltageren hadde vibrasjoner i kropps-delen var dette visuelt observerbart, men dette vil i praksis være lite hensiktsmessig uten noen ytterligere instrumente-ring som objektivt fanger dette opp.

I en elektronisk, eventuelt digitalisert utførelse av apparatet vil det i tillegg til helningsangivelse også være mulig å inkludere indikasjon av slik dirring eller skjelving, for å gi nyttig tilleggsinformasjon til terapeut/testperson. Hensiktsmessig kan slik indikasjon tilveiebringes ved bruk av et akselerometer. Slik måling gir informasjon om hvor god kontroll testpersonen har over sin kropps kjernemuskulatur. Denne bruk av akselerometer som dermed måler "muskeluro" gir derfor nyttig tilleggsinformasjon. Den vil brukes som et mål for kontroll over aktivert muskulatur.

En elektronisk versjon av apparatet vil innebære mulighet ikke bare for analog og/eller digital visning av helning, men også kunne angi nevnte dirring eller skjelving i for eksempel prosentverdier eller absolutte verdier fra et "nullverdini-vå". I tillegg til analog og/eller digital visning, vil det være mulig å vise målinger i form av fargesøyler og/eller i form av lydindikasjon. Lydindikasjonen kan være i form for eksempel økende pipetoner, eller en stemme som angir gradav-vik. Et elektronisk apparat, ifølge oppfinnelsen, ville kunne ha tilkoblingsbart dataloggingsutstyr, slik som en minnebrik-ke, eller at slik informasjon kan overføres via kabel eller trådløst til et registreringssystem. Dermed blir det mulig å registrere en fysisk tilstandsutvikling over tid, enten i form av rent tallmateriale og/eller i grafisk form.

Apparatet er særlig egnet for å kunne angi skjevheter ved

fall i bekkenposisjon. I for eksempel "supine abduksjonstest" festes apparatet til et belte rundt bekkenet til testpersonen som da ligger på ryggen med kun ett ben i et ustabilt støtte-punkt (tau fra taket). Testen fungerer som et ledd i å avslø-re svak muskulatur i mage-, rygg- og bekkenregion. Deltagere som er sterke vil klare å holde bekkenet i vater (0°), mens

deltagere med svak muskulatur vil falle. Ved hjelp av apparatet er man på en enklere og mer pålitelig måte i stand til å presist måle kroppens kjernekapasitet. Testpersonens presta-sjon vil være bl.a. relatert til eventuelt gradawik fra ut-gangspunktet 0°, samt graden av ustabilitet (uro) under utfø-relsen av øvelsen.

Apparatet er egnet ikke bare for at terapeuten kan foreta testmålinger ved regelmessige mellomrom, men for at personen det gjelder også selv kan bruke apparatet for selvkontroll og motivasjon ved hjemmetrening av visse avtalte øvelser. Apparatet vil derfor kunne være et nyttig hjelpemiddel ved slik egentrening, der brukeren kan få visuell og/eller lydmessig tilbakemelding på øvelser og om øvelser gjøres korrekt.

Leger, fysioterapeuter eller andre fagpersoner vil kunne bruke apparatet til å kartlegge en persons mage- og ryggmuskulatur, slik som påvisning av svak muskulatur og dårlig kropps-kontroll, samt måle endring i kapasitet, dvs. forbedring og fallering. Apparatet er således et nyttig hjelpemiddel for å kunne tilrettelegge for eventuell fysikalsk behandling og/eller nødvendig treningsopplegg. Det kan være verd å nevne at ettersom kjernekapasitet synes å være tett koplet opp mot ryggproblematikk, kan det være effektiviserende å kartlegge en pasients muskulære kapasitet for så eventuelt å kunne se bort fra denne potensielle årsakskilden til symptomene. Dersom man finner at pasienten innehar god kapasitet og kontroll over sin kjernemuskulatur, er det nærliggende å lete videre etter mekaniske årsakskilder til symptomene for eksempel pro-laps, skiveutglidning og lignende. Metoden vil være svært nyttig i og med at kjernen testes på en naturtro måte og man danner seg et bilde av pasientens funksjonelle kapasitetsevne. Dette står i kontrast til eksisterende, tidligere henvis-te metoder.

Apparatet kan også brukes til å registrere og måle bevegel-sesmønstre ved ulike aktiviteter. Studier har vist at endret rekrutteringsmønster, hvilket igjen fører til endret bevegel-sesmønster, nært kan linkes opp mot patologi og smertepåvirk-ning. Ved å loggføre disse bevegelser har man mulighet til objektivt å observere en persons bevegelsesbane. For eksempel kan man logge stående, sittende og gående bekkenposisjon og få nyttig informasjon om testpersonens rekrutterings- og be-vegelsesmønster i bekkenregion. Man kan for eksempel stadfes-te en persons endring av bevegelsesmønster, hvilket igjen kan gi nyttig informasjon om en testpersons fysiske helse. Man kan da for eksempel teste før og etter en skade eller etter en treningsintervensjon og se om dette mønsteret har endret seg.

Uansett om apparatet lages i "mekanisk" form med en libelle-basert løsning tilsvarende som vist på figur 1 og 2 eller ved bruk av annen type av analog helningsviser, slik som for eksempel en slags pendelviser, eller om den lages i elektronisk form med kjente typer av mekanisk/elektriske, resi-stivt/elektriske, opto/elektriske, magneto/elektriske eller kapasitivt/elektriske inklinometere, så er det i utgangspunkt bruk og utforming av inklinometeranordningen som er vesentlige sider ved oppfinnelsen.

I forhold til bruk av kostbart og i praksis upraktisk 3-D utstyr for å måle kroppsdelers helning representerer apparatet ifølge foreliggende oppfinnelse en rimelig, pålitelig og tek-nisk enkel løsning.

For å kunne anvende apparatet til målinger i tilknytning til forskjellige kroppsdeler, kan det være hensiktsmessig å ut-forme det todelt, dvs. en første del, en festedel, til å anbringe og feste på kroppen, og en andre del, en måledel, bestående av selve apparatet som inneholder inklinometerdelen og eventuelt akselerometer og annet utstyr, og på slik måte at de to delene lettvint kan festes til hverandre. Den første delen kan eventuelt foreligge i flere varianter tilpasset for de kroppsdeler den skal festes til.

Det er også viktig at den første delen kan være tilpassbar til forskjellige størrelser av samme kroppsdel. Dette kan oppnås ved at det til festedelen er anordnet justeringselement bestående av én eller flere av lengdejusteringselement, breddejusteringselement, og nivåjusteringselement. Nivåjuste-ringselementene kan være anordnet ved festedelens endeområder. Lengdejusteringselementene kan i sine endeområder være tykkeIsejusterbare.

Videre er det viktig at et slikt apparat er lett og ikke har for høyt tyngdepunkt, slik at det føles behagelig å ha på kroppen. Apparatet bør også være lettvint å feste på kroppen og lettvint å fjerne etter bruk. Bruk av lettvektsmaterialer kan derfor være vesentlig.

Det er mulig å la både inklinometer, akselerometer, anvisere og terskelkretser, samt tilhørende prosessor befinne seg i måleenheten som er festet til festedelen, men det er også mulig å tenke seg at kun inklinometeret og/eller akselerometeret inngår i måledelen, slik at anvisere, terskelkretser og prosessor befinner seg i et separat apparathus som kan danne forbindelse med inklinometeret og akselerometeret i måleenheten. Apparathuset kan dermed for eksempel oppstilles slik at det blir mer hensiktsmessig for en terapeut eller for testpersonen selv å betrakte samt betjene dette.

Særlig ved bruk ved bekkenpartiet er det viktig å ha en ergonomisk tilpasset utforming slik at selv ved ulike kroppsfa-songer, så plasseres apparatet likt i forhold til de samme anatomiske landemerker hos ulike personer. En utførelsesform av den første delen antyder hvorledes dette kan realiseres. I en annen utførelsesform er festedelens bunnparti konkavt utformet. Festedelen kan videre i en ytterligere utførelsesform være forsynt med et plasseringsreferanseelement.

Bruk av en logge-funksjon vil kunne være nyttig ved bruk av apparatet, ikke bare hos terapeut, for eksempel i et fysikalsk institutt eller på et sykehus, men også for hjemmebruk. For hjemmebruk, eventuelt også for profesjonell bruk, er det også mulig å forestille seg at apparatet kan være fjernstyr-bart for aktivering og deaktivering.

I det etterfølgende beskrives et eksempel på en foretrukket utførelsesform som er anskueliggjort på medfølgende tegning-er, hvor: Fig. 1 viser et buevater beregnet til fastspenning på

kroppen

Fig. 2 viser i forstørret målestokk en detalj av figur 1; Fig. 3a-c viser gjennomføring av "supine abduksjonstest"; Fig. 4a, b viser måling av bekkenrotasjon ved utretting av

lordose;

Fig. 5a-d viser gjennomføring av "magebro" test

Fig. 6a-c viser framoverlent "weak link" test; Fig. 7a, b viser måling av maksimal bekkenrotasjon i frontalplan, Tredelenburg test; Fig. 8a-c viser måling av maksimal bekkenrotasjon i transversalplan; Fig. 9 viser sidebrotest med abduksjon;

Fig. 10a, b viser push ups i slynge; og

Fig. 11 viser armpress i slynge.

I følge oppfinnelsen er det framskaffet et apparat som inn-ledningsvis nevnt, og som kjennetegnes ved en måledel innbe-fattende inklinometer med minst én helningsanviser, og en festedel tilpasset for fastsetting på en kroppsdel eller på et kroppsområde relatert til muskelområdet som skal måles.

Eksempel 1

Et apparat 1 i henhold til oppfinnelsen kan bestå av en 3 mm aluminiumsplate 21, et fastspenningsbelte 2 0 og et 16 mm lukket rør 11 fylt med 96 % sprit der det lukkete rør 11 er både en sensor 10 for helling og en indikator 15 for avlesing av helling. Aluminiumsplaten 21 utformes som en halvsirkel med radius 15 cm og er vinklet 90° nederst (ikke vist), slik at det oppstår et smalt rektangel som kan benyttes som fot (ikke vist). Foten fungerer som en festeflate (ikke vist) for beltet 20 ved bruk av for eksempel nagler. I en alternativ ut-førelse kan beltet 20 fastgjøres til foten med lim. Beltet 20 benyttes til å spenne apparatet 1 fast på en testpersons 3 kropp ved bekkenet. Beltet 20 og fot utgjør i dette eksemplet apparatets 1 festedel 23. Aluminiumsplaten 21 fungerer som en gradeskive med påførte grademarkeringer 22 med markering for et topp-punkt, 0°, og med en inndeling for hver 2,5° opp til 30°, både til høyre og venstre for toppunktet som vist i mer detalj i figur 2. Det lukkete røret 11 inneholder en gassboble 12 med en diameter på ca. 5 mm. I en annen utførelsesform har boblen 12 en diameter på 2-3 mm. Det lukkete røret 11 er tilordnet markeringer 13 for 2,5° på hver side av det lukkete rørs 11 øverste punkt når apparatet 1 hviler på et horisontalt underlag. Tilsvarende er det lukkete røret 11 tilordnet markeringer 14 som indikerer 5°. Det lukkete rør 11 er således et vater eller et inklinometer.

I en alternativ utførelse kan nevnte væskefylte lukket rør 11 for eksempel være erstattet av en pendelformet viser (ikke vist). Den pendelformede viser kan ytterligere være anbrakt i et væskefylt kammer (ikke vist).

I en alternativ utførelse er det ønskelig ergonomisk å kunne tilpasse apparatet 1 slik at dette kan brukes på personer 3 av ulik størrelse, og på en slik måte at det blir mulig å justere apparatets 1 posisjon til ønskede anatomiske landemerker for å oppnå mer nøyaktige målinger. Dette kan oppnås ved at apparatet 1 er forsynt med én eller flere bevegelige justeringselement (ikke vist) som er forskyvbare eller bevegelige i forhold til aluminiumsplaten 21. Justeringselementet kan være rørformet og justeringselementet kan beveges i et spor eller en hylse festet til aluminiumsplaten 21 eller en annen egnet del av apparatet 1. Justeringselementet kan holdes fast i ønsket posisjon med for eksempel en festeskrue. Justeringselementet kan alternativt være dreibart festet til apparatet 1 og forsynt med en fjærende anordning som holder justeringselementet i klem mot det anatomiske landemerke. Andre, alternative løsninger finnes, og disse vil være kjent for fagpersonen.

Eksempel 2

"Supine abduksjonstest" er en øvelse som hensiktsmessig kan utføres i et treningsapparat 4, for eksempel av typen kjent under handelsnavnet "Redcord Trainer™". Dette er et apparat

bestående av to regulerbare tau 41 som henger ned fra en him-ling eller et annet festepunkt (ikke vist). Hvert tau 41 har i nedre ende en slynge 42. Testen utfordrer kjernen 31 i tre bevegelsesplan. Testen er ustabil, det vil si at kjernen 31 ikke støttes av noe underlag. Testen benytter testpersonens 3 egen vekt, kroppsvekt, som vektlodd, hvilket har tidligere beskrevne fordeler. Øvelsen er godt kjent i fysioterapi- og rehabiliteringsmiljøer både som treningsøvelse og klinisk test. Testen er forholdsvis ny i vitenskaplig sammenheng. Om-fattende pålitelighetsresultater er ennå ikke tilgjengelige. Når testen utføres på den foreløpig vanlige måte, finnes det ikke noen målemetode eller et måleinstrument som objektivt kan gi informasjon om kjernens tilstand eller kjernekapasitet.

Det er derfor ønskelig å videreutvikle denne testen til å bli mer objektiv og enklere å vurdere ved å tilveiebringe en målemetode og/eller et måleinstrument som kan løse dette objek-tivitetsproblemet.

"Supine abduksjonstesten" ble standardisert slik at testpersonen 3 i utgangsstilling lå på ryggen med ett bein 34 i slyngen 42. Det andre bein 35 hvilte på en benk 5 (ikke vist i denne posisjon). Armene 32 og 33 lå hvilende langs siden med håndflaten ned mot benken 5 (figur 3a). Slyngen 42 var 10 cm bred, og ble plassert i overgangen mellom kne 36 og lår 37, slik at senter av slyngen 42 var 5 cm proksimalt m.h.t. senter av pattela. Slyngens 42 nedre ende befant seg 20 cm over benken 5 i vektpåvirket tilstand.

De to "spina iliaca anterior superior" ble valgt som anatomiske 1andemerker.

Apparatet 1 ble plassert midt mellom de to SIAS-punktene (figur 3b), det vil si at endepunktene av apparatets 1 festedel 23 hvilte på bekkenets motstående kanter. Det var viktig at apparatet 1 lå fast i forhold til de to SIAS-punktene, siden det var linjen mellom disse to referansepunktene i forhold til en horisontallinje som var ønsket målt.

I en alternativ utforming er apparatets 1 festedel 23 oppbuet på undersiden slik at testpersonens 3 mageparti ikke skaper problemer ved fastspenning.

Testpersonen 1 rettet ut beinet 34 som ble holdt oppe av slyngen 42. Det frie testbeinet 35 ble løftet opp på siden av og inntil "slyngebeinet" 34 (figur 3a). Bekkenet ble hevet slik at testpersonens 3 kropp sto i en plankestilling, (figur 3a) hvilende på skulderpartiet og i slyngen 42. Ved hjelp av inklinometeret 11 stilte testpersonen 3 seg inn i vatret posisjon, (figur 3b), slik at linjen mellom begge SIAS-punktene var vannrett. Testpersonen 3 abduserte testbeinet 35 rolig og kontrollert ut til 30 graders vinkel, (fig. 3c), mens testpersonen 3 fortsatt forsøkte å holde bekkenet i vater.

Testpersonen 3 ble vurdert på en poengskala fra én til ti der én var "Svært dårlig" og ti var "Meget bra". Fem og lavere ble vurdert som "Ikke bestått", seks og høyere som "Bestått". Vurderingen ble gjort på det tidspunkt beinet 35 var i 30 graders abdusert posisjon. For å oppnå seks eller høyere måtte vaterboblen 12 være innenfor 2,5 graders markeringene 13, (figur 2). Ytterligere poeng ble tildelt for boblens 12 stabilitet. Sto boblen 12 nærmest stille i senter av markeringene 13, ble testpersonen 3 tildelt høyeste poengscore, ti. Var boblen 12 meget ustabil ble testperson 3 tildelt poengscoren seks. I de tilfeller der boblen 12 holdt seg på utsiden av markeringene 13, ble deltageren tildelt poengscore fem eller lavere. Var boblen 12 like på utsiden av markeringene 13 ble deltageren tildelt fem i poengscore. I de tilfeller der boblen 12 var meget ustabil og skled langt utenfor markeringene 13 og 14, ble laveste poengsum tildelt. Hele poengskalaen ble brukt med disse retningsgivende poengkriterier.

Først ble testpersonen 3 ført gjennom bevege1sesbanen og gitt instruksjon, mens testleder fysisk holdt bekkenet (SIAS-punktene) i riktig posisjon. Dette for at testpersonen 3 - skulle erfare rett arbeidsposisjon. Deretter gikk testpersonen selv opp i posisjon og justerte seg inn i riktig utgangsposisjon ved hjelp av visuell tilbakemelding fra inklinometeret 11. Det ble gjennomført 6 testforsøk hvor to og to ble gjennomført uten pause. På repetisjon én, to og fem fikk testpersonen 3 orientere seg om bekkenets posisjon ved å se på inklinometrets 11 boble 12 under hele testen. På repetisjon tre, fire og seks måtte testpersonen se i taket etter at testpersonen 3 hadde oppnådd vatret utgangsposisjon. Testpersonen 3 måtte da benytte proprioseptisk tilbakemelding iste-denfor visuell tilbakemelding mens bekkenet ble forsøkt holdt i samme posisjon. Mellom hver repetisjon stilte testpersonen 3 seg inn på nytt. Venstre side ble testet først, deretter høyre side med nye seks testforsøk.

De utførte tester viste at man fikk en god og objektiv referanseverdi. De gjentatte målingene var sammenlignbare og reproduserbare. I tillegg ble det raskt og entydig oppdaget om testpersonen 3 var for svak til å gjennomføre testen eller forhindret fra å gjennomføre testen på grunn av smerte, for eksempel smerte nederst i.ryggen.

Oppfinnelsen er således egnet til å kunne måle at en kroppsdel eller et kroppsområde befinner seg i en fast referansestilling ved utøvelse av testmålinger. Det er også mulig å innta samme referansestilling ved senere tester og sammenlig-ne de oppnådde måleresultater i følge oppfinnelsen. Videre er det mulig ved hjelp av oppfinnelsen å kunne påvise akseptable avvik fra normalverdien inkludert avvik som skyldes dirring i kroppen. Videre er oppfinnelsen også anvendbar for å bestemme en kroppsdels helning under utførelse av en dynamisk test så vel som en statisk test, for derved å kunne danne referanseverdi med hensyn til senere målinger.

Eksempel 3

Eksemplet viser utretting av lordose (figur 4a og b). Når denne svaien rettes ut i kroppsvektbærende posisjon, hvilket for øvrig er en naturlig svai, aktiveres dyp kjernemuskulatur, det vil si lokalt stabiliseringssystem, og kroppen tre-nes i en stilling der ryggraden normalt sett befinner seg innenfor nøytralsonen. Tilfeller der dette avviker kan være dersom testpersonen retter ut så mye at vedkommende drar på seg spenninger i passive strukturer og dermed går inn i elastisk sone. Apparatet 1 er svært nyttig i treningssammenheng da testpersonen 3 kan få en objektiv tilbakemelding på hvordan bekkenets posisjon er. Apparatet 1 kan videre brukes til å måle bevegelighetsutslag ved en første test og siden ved gjentatt testing. Apparatet 1 er en pedagogisk hjelp for terapeut til å visualisere øvelsen og få testpersonen selv til å forstå bevegelsen. Effektiv trening av leddnær og lokal muskulatur er avhengig av at testpersonen 3 opprettholder ryggraden i nøytral sone ved utførelse av øvelsene. Slike øvelser kan være slyngetrening, "core bare" trening, trening med bosuball eller fysioball, samt en rekke andre øvelser. Et apparat 1 i henhold til oppfinnelsen festes til testpersonens 3 kropp og ligger fast i forhold til de anatomiske landemerkene navle 38 og 5te lumbarvirvel 39. Ved utgangsstilling, det vil si når ryggen er i nøytral sone (figur 4a), kan apparatet 1 nullstilles slik at bevegelse av ryggraden ut av nøytral sone registreres som et avvik fra "0"-posisjon (figur 4b). I dette eksemplet måler apparatet 1 vinkelen mellom linjen gjennom navle 38 og 5te lumbarvirvel 39 og en linje i horisontalplanet eller en linje i et vertikalplan.

Noen mennesker/pasienter har økt lordose, det vil si mer svai i nedre del av ryggen enn normalt. Denne holdning kan være et resultat av uvaner, svak muskulatur eller et resultat av en

skade. Holdningen kan påvirkes eller normaliseres ved trening av bl.a. det lokale stabiliseringssystem inkludert psoas. For disse pasientene kan trening med apparatet være en viktig del av behandlingen.

Eksempel 4

Eksemplet viser en "magebroøvelse". Testpersonen 3 hviler på armene 32, 33 og med ett kne 36 i en slynge 42 (figur 5a) i en tilnærmet vannrett posisjon. Øvelsen gjennomføres ved at testpersonen 3 bøyer og fører begge beina 34, 35 inn under kroppen (figur 5b) samtidig som bekkenet forsøkes holdt i en vannrett posisjon (figur 5c). Ved for dårlig kjernestabilitet vil bekkenet bevege seg i transversalplan om en longitudinell akse (figur 5d). Apparatet 1 festes fast i forhold til SIAS-punktene over personens rygg som vist i figur 5. Vurdering av kjernestabilitet kan gjennomføres med samme poenggiving som i eksempel 2.

Eksempel 5

Eksemplet viser gjennomføring av en "weak link" test. Testpersonen 3 står på kne med samlede bein 34, 35 og holder en slynge 42 i hver hånd 321, 331. Armene 32, 33 er strake (figur 6a). Testpersonen 3 fører overkroppen 3 0 rolig og kontrollert framover mens armene 32, 33 fortsatt er strake (figur 6 b og c). Dersom det er "weak links" i kjernen 31 vil bekkenet rotere til en av sidene i transversalplanet om longitudinellaksen, eller testpersonen forsøker å kompensere ved å rotere om frontalaksen og inntar en "bananstilling". Det er da mulig å påvise at det er svakheter eller eventuelle sidefor-skjeller. Dette er tegn på at noe muskulatur ikke yter tilstrekkelig. Det kan også skyldes andre årsaker, som for eksempel smertefrykt. Apparatet 1 kan være festet over testpersonens mageparti, men det kan også være hensiktsmessig å feste apparatet 1 over testpersonens 3 korsrygg med SIAS-punktene som anatomiske landemerker. Apparatet 1 kan benyttes som i eksempel 2 til å gi poeng. Det kan også benyttes til å måle rotasjonsvinkel og gjentatte målinger over tid kan kvan-tifisere treningsframgang.

Eksempel 6

Eksemplet viser måling av maksimal bekkenrotasjon i frontalplan om sagitalaksen, den såkalte Tredelenburg-test. Testpersonen 3 står på ett bein 35 mens det andre beinet 34 er løf-tet opp med fotbladet 341 på høyde med og inntil kneet 36 til det rette beinet 35 (figur 7a). Testpersonen 3 roterer viljestyrt bekkenet i frontalplanet om sagitalaksen så høyt opp på den frie siden som mulig (figur 7b). Apparatet 1 er festet over korsryggen med SIAS-punktene som anatomiske landemerker (figur 7a, b). Maksimal bekkenrotasjon måles som vinkel mellom SIAS-linjen og horisontalplanet. Øvelsen gjentas på den andre siden. Apparatet 1 kvantifiserer den maksimale bekkenrotasjon og dette kan brukes til å måle treningsframgang, samt sammenlignes med et normmateriale eller referansemateriale .

Eksempel 7

Eksemplet viser måling av viljestyrt bekkenrotasjon i transversalplan om longitudinellaksen. Testpersonen 3 ligger på rygg med armene 32, 33 rett ut til side. Ett bein 34 holdes oppe av en slynge 42. Slyngen 42 er plassert distalt for kneet 36. Slyngens 42 nedre ende befinner seg ca. 30 cm over underlaget 5. Det frie beinet 35 er strekt ut og hviler på underlaget 5 (figur 8a). Testpersonen 3 gjennomfører øvelsen ved å rotere bekkenet i transversalplanet mens det frie beinet 35 holdes strakt. Ved rotasjonen heves det frie beinet 35 først opp på høyde med og parallelt med beinet 34 i slyngen 42. Ved videre rotasjon kommer det frie beinet 35 over beinet 34 i slyngen 42 (figur 8b og c). Apparatet 1 er festet over magen med SIAS-punktene som anatomiske landemerker (figur 8). Maksimal bekkenrotasjon måles som vinkel mellom SIAS-linjen og horisontalplanet. Øvelsen gjentas på den andre siden. Apparatet 1 kvantifiserer den maksimale bekkenrotasjon og dette kan brukes til å måle treningsframgang, samt sammenlignes med et normmateriale eller referansemateriale. Øvelsen kan videre brukes til å måle muskulær kapasitet ved å måle tiden fra nederste til øverste posisjon og antall repetisjoner testpersonen 3 kan gjennomføre innenfor korrekt utført utøvelse.

Eksempel 8

Eksemplet viser en sidebrotest med abduksjon. Testpersonen 3 ligger sidelengs, hvilende på underste arm 33. Det nederste beinet 35 holdes oppe av slyngen 42. Slyngen 42 er plassert distalt for kneet 36. Slyngens 42 nedre ende befinner seg ca. 10 cm over underlaget 5. Det frie beinet 34 er strakt og hviler på underste beinet 35. Øvelsen gjennomføres ved å føre det øvre beinet 34 utover i frontalplanet det vil si oppover i en abduserende bevegelse. Den øvre arm 32 kan også føres utover i frontalplanet i en abduserende bevegelse (figur 9). Apparatet 1 er festet over magen med SIAS-punktene og navle 38 og 5te lumbarvirvel (ikke vist) som anatomiske landemerker.

I denne øvelsen kan bekkenet rotere i tre plan. Bekkenet kan for det første rotere i frontalplan. Det vil si at testpersonen 3 velter over til en av sidene om longitudinellaksen. Dette vil apparatet måle som en forandring i vinkelen mellom linja gjennom SIAS-punktene og vertikalplanet tilnærmet lik frontalplanet. Alternativt kan dette måles som en forandring av vinkelen mellom navlen 38 og 5te lumbarvirvel (ikke vist) og horisontalplanet.

Bekkenet kan videre rotere om sagitalaksen i frontalplanet, det vil si at nedre hoftekam siger ned mot underlaget 5. Dette vil apparatet 1 måle som en forandring av vinkelen mellom linja gjennom SIAS-punktene og horisontalplanet.

Bekkenet kan videre rotere slik at overkropp 30 og bein 34, 35 ikke utgjør en rett forlengelse, det vil si at det blir en knekk i hofta. Dette vil apparatet 1 måle som en rotasjon om frontalaksen eller som en forandring i vinkelen mellom linja gjennom navlen 38 og 5te lumbarvirvel (ikke vist) og vertikalplanet tilnærmet transversalplanet.

Bekkenet kan videre rotere ved at ryggsøylen kommer ut av nøytral stilling, det vil si økt lordose. Dette kan måles som en rotasjon om frontalaksen eller som en forandring i vinkelen mellom linja gjennom navlen 38 og 5te lumbarvirvel (ikke vist) og vertikalplanet tilnærmet transversalplanet.

For å gjøre tilfredsstillende målinger i denne øvelsen trengs det altså mer enn én sensor. Apparatet 1 kan således omfatte tre akselererometre som måler i tre perpendikulære plan eller om tre rotasjonsakser med individuell avlesing og eventuell registrering.

Eksempel 9

Eksemplet viser push ups i slyngen 42 (figur 10a, b). Dette

er en "weak link" test. Apparatet 1 festes over korsryggen og måler vinkelen mellom linja gjennom SIAS-punktene og horisontalplanet. Testen viser om armene 32, 33 arbeider like mye og om kjernemuskulaturen bidrar likt på begge sider. I tillegg

til sensorer i apparatet 1 kan det i tillegg festes ytterligere sensorer til testpersonens 3 kropp. Det kan for eksempel festes en sensor 6 i form av ett eller flere akselererometre til testpersonens 3 håndbak 332 på én eller begge hender 321, 331 (figur 10a og b). Dette eller disse vil fungere som uro-indikator og gi data om hvor mye kontroll testpersonen 3 har under øvelsen. Skjelver testpersonen 3 mye, er dette tegn på dårlig koordinerings- og stabiliseringsevne.

Eksempel 10

Eksemplet viser armpress i slynge (figur 11). Apparatet 1 kan festes over brystet (ikke vist) slik at de anatomiske landemerker ligger på et av de parvise ribbein. Apparatet 1 måler vinkelen mellom linja gjennom de anatomiske landemerkene og horisontalplanet. Som i eksempel 9 kan det festes en eller flere sensorer 6 til testpersonens 3 ene eller begge håndba-ker 332.

Claims (14)

1. Apparat (1) til bruk ved bedømmelse av muskelstyrke og kroppsholdning i en kroppskjerne (31), karakterisert ved at: - i det minste et parti av apparatet (1) er innrettet til å kunne festes på en kropp; - apparatet (1) er innrettet til å kunne være i det vesentlige fast posisjonert i forhold til to anatomiske 1andemerker; - apparatet (1) er forsynt med minst én av en sensor (10) og en signalgiver for måling av vinkel mellom en linje gjennom de to anatomiske landemerker og en referanselinje som er uavhengig av kroppen; og - apparatet (1) er forbundet med en vinkelindikator (15) .

2. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte sensor (10) eller signalgiver utgjøres av en av et inklinometer og et akselererometer.

3. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte signalgiver (10) utgjøres av en lysavgivende innretning.

4. Apparat (l)i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte sensor (10) i det minste utgjøres av en første sensor og en andre sensor.

5. Apparat (1) i henhold til krav 4, karakterisert ved at den andre sensor utgjøres av ett akselererometer eller flere akselererometre.

6. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte vinkelindikator (15) utgjø-res av i det minste en første indikator og en andre indikator.

7. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte sensor (10) og nevnte indikator (15) utgjøres av et buevater.

8. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at apparatet (1) er forsynt med minst ett bevegelig justeringselement innrettet til å kunne bringe apparatet i kontakt med minst ett av nevnte to anatomiske landemerker.

9. Apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at nevnte referanselinje er definert av lokal gravitasjon.

10. Framgangsmåte for å framskaffe en måleverdi ved måling av muskelkapasitet for et muskelområde i en kropp (3) ved bruk av et apparat (1) i henhold til krav 1, karakterisert ved at framgangsmåten omfatter trinnene å: - feste apparatet (1) på kroppen; og - lese av i det minste én første indikator (15) som angir en vinkel mellom en linje gjennom to anatomiske landemerker og en referanselinje som er uavhengig av kroppen.

11. Framgangsmåte i henhold til krav 10, karakterisert ved at den avleste vinkel sammenholdes med minst én tilveiebrakt referanseverdi.

12. Framgangsmåte i henhold til krav 10, karakterisert ved avlesing av en andre indikator som angir akselerasjon i forhold til et referanse-punkt .

13. Anvendelse av et apparat (1) i henhold til krav 1 for å måle muskelstyrke til en kroppskjerne, eller for å gi en testperson (3) tilbakemelding på om en muskel-treningsøvelse gjennomføres korrekt.

14. Anvendelse av et apparat (1) i henhold til krav 1 for å dokumentere muskelstyrke til en kroppskjerne.