NO180699B - Elektronisk gjenstandsovervåkningssystem - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører generelt elektroniske sikkerhetssystemer, og i særdeleshet et forbedret elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som omfatter: en sender for å tilveiebringe et signal til en sendeantenne, for å utvikle et elektromagnetisk felt; en mottaksantenne for å motta signaler innbefattende signaler som frembringes av en resonanskrets som danner del av et første merkelappmiddel som er tilhørende en gjenstand som skal beskyttes, idet de mottatte signaler tilføres en mottaker som har middel for å identifisere merkelappsignalene, og idet mottakeren innbefatter et filter for å separere merkelappsignalene fra andre signaler som mottas av mottakeren, og filteret er et lineært fasefilter; og middel for å diskriminere mellom merkelappsignalene som frembringes av resonanskretsen i det første merkelappmidlet og merkelappsignaler frembragt av resonanskretsen i et andre merkelappmiddel som er forskjellig fra det første merkelappmidlet .

Et utall av elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer er blitt foreslått og realisert for å begrense uhjemlet fjerning av gjenstander fra et bestemt område. Én vanlig form for dette er det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet som vanligvis anbringes nær utganger i detalj istforretninger, biblioteker og lignende. Imidlertid blir elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer også anvendt for behandlings-og lagerkontroller, for å følge gjenstander når de passerer gjennom et bestemt system, blant andre anvendelser.

Uansett den involverte anvendelse opererer slike elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer generelt på et felles prin-sipp. Gjenstander som skal overvåkes forsynes med merkelapper (av forskjellige typer) som inneholder en krets (en resonanskrets) for å reagere med et tilført radiofrekvensfelt. En sender og en senderantenne tilveiebringes for å utvikle dette tilførte felt, og en sender og en mottaksantenne tilveiebringes for å detektere forstyrrelser i det tilførte feltet. Dersom resonanskretsen på en merkelapp føres mellom sende- og mottaksantennene (som generelt er anbrakt nær utgangsstedet fra et gitt område), blir det tilførte feltet påvirket på en slik måte at en detekterbar hendelse frembringes i mottakeren. Dette anvendes så til å frembringe en passende alarm. Systemer av denne generelle type er tilgjengelig fra produsenter slik som Checkpoint Systems, Inc. i Thorofare, New Jersey, USA, for å nevne noen.

Selv om slike systemer har vist seg effektive både sikker-hetsmessig samt for lager- og prosessadministrering, er det blitt funnet at visse forbedringer av slike systemer vil være ønskelige. Kanskje først og fremst foreligger det alltid tilstedeværende ønske om å redusere i den utstrekning det er mulig, eventuelle feil (f.eks. falske alarmer) som frembringes av slike systemer, særlig i form av deres diskriminering mellom nærværet av en merkelapp (som betegner nærværet av en beskyttet gjenstand) og annen interferens som kan være tilstede i nærheten av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet. Eventuelle skritt som kan tas for å forbedre nøyaktigheten av systemet vil ha tendens til å redusere slike uønskede resultater.

Ganske nylig har det vært av interesse å tilveiebringe et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem med tilstrekkelig oppløsning til faktisk å skille mellom forskjellige typer av merkelapper, som skyldes forskjeller i resonanskretsene som de inneholder. Det har lenge vært kjent at forskjellige typer av merkelapper har forskjellige "signaturer" (responser) som tilsvarer konfigurasjonen av resonanskretsene som de inneholder. Eksempelvis vil resonanskretsen for en såkalt "hard" merkelapp generelt ha tendens til å frembringe et signal som er noe sterkere enn andre typer av merkelapper, slik som hengemerkelapper og merker, hvilket skyldes forskjeller i størrelse og konfigurasjon av komponentene som disse bestemte merkingsanordningene omfatter. Som følge derav blir det konseptmessig mulig å differensiere mellom disse forskjellige typer av merkelapper og merker ved å analysere deres signaturer, ved å diskriminere mellom de forskjellige signaler som er mulige. Til dags dato inneholder imidlertid tilgjengelige systemer ikke følsomheten til å detektere disse forskjeller på en pålitelig måte.

Det er derfor det primære formål ved den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem med forbedret nøyaktighet og pålitelighet.

Det er også et formål med den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som nøyaktig og pålitelig kan reagere på økt proporsjon og mangfoldighet av merker eller merkelapper som det kan påtreffe, kan diskriminere mellom signalet som frembringes av en merkelapp som passerer i nærheten av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet og potensielle interferens-kilder.

Det er også et formål med den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som kan diskriminere mellom forskjellige typer av merkelapper og merker, og som separat og justerbart kan adressere merkelapper eller merker i henhold til disse ønskede operasjons-parametere.

Disse og andre formål oppnås i henhold til den foreliggende oppfinnelse ved at ett av de to forskjellige terskelnivåer opererer til å definere en fremre kant av en digital puls, og et annet av to forskjellige terskelnivåer opererer til å definere en bakre kant av den digitale pulsen.

Ifølge ytterligere utførelsesformer av systemet er merkelappsignalene er analoge signaler som har positive og negative polariteter, idet mottakeren innbefatter middel for å omdanne de analoge signaler til digitale signaler, og idet omformingsmidlet opererer som følge av to forskjellige terskelnivåer for hver av de positive og negative polariteter.

Som et alternativ kan merkelappsignalene være i form av en serie av pulser, idet mottakeren innbefatter prosessormiddel for å identifisere merkelappsignalene, og idet det identifiserende midlet innbefatter middel for å bestemme om en første puls i serien av pulser har en varighet som faller innenfor et valgt vindu, og middel for å bestemme om en andre puls i serien av pulser har en varighet som faller innenfor et vindu som varierer som følge av varigheten av den første pulsen. Det valgte vinduet er justerbart i henhold til merkelappmidlet som skal detekteres.

Videre er det mulig å la mottakeren innbefatte en teller for telling av merkelappsignaler identifisert av prosessormidlet, og der telleren inkrementeres når merkelappsignalene identifiseres innenfor en foreskrevet tidsperiode, og dekrementeres når merkelappsignalene ikke identifiseres innenfor den foreskrevne tidsperiode.

Videre er det fordelaktig å la senderen frembringe et primært signal som periodisk sveipes om det primære signalet på en definert takt, idet takten er justerbar.

Eksempelvis anvender nå sendeantennen for systemet en "paret-leder"-sløyfeantennekonfigurasjon i stedet for enkeltleder-eller enkeltkoaksial-kabelsløyfeantenner ifølge den kjente teknikk. Uttrykket "paret-leder" innbefatter ikke bare dobbelt-aksialkabelen som i øyeblikket foretrekkes for bruk, men også andre løsninger med to parallelle ledere, slik som såkalte "glidelåsledninger" (zip cords), parede koaksialkabler og lignende. Innenfor hvert sett av parede ledere danner én leder en "aktiv" antennesløyfe, dvs. én som drives av senderkretsen i tilfellet av sendeantennen, og som driver mottakerkretsen i tilfellet av mottaksantennen. Den andre lederen danner en "passiv" sløyfe, dvs. én som ikke drives eller driver, men i stedet samvirker med den respektive aktive sløyfe kun gjennom innbyrdes kopling mellom disse. Den passive sløyfen kan så på passende måte passivt belastes, og kombinasjonen av aktiv og passiv sløyfe vil så oppvise den ønskede, flatgjorte amplitude og lineariserte faserespons. Imidlertid vil denne gunstige virkning oppnås uten vesentlig å forringe antennens virkningsgrad som er slik konfigurert. I tillegg kan en av de parede ledere, fortrinnsvis den passive, levere energiseringssignaler fra mottakerkretsen til alarm-anordningene i systemet (f.eks. varsellys eller lydgiver) når en merkelapp detekteres.

Mottakeren for systemet er forsynt med forbedret middel for å detektere signaler som skyldes merkelapper eller merker som passerer i nærheten av mottaksantennen, innbefattende forbedringer i dens filtrerings- og behandlingsseksjoner. Et lineært fase(konstant gruppeforsinkelses)-filter anvendes for mer effektivt å bevare signalet som mottas, og derved forbedre signalet som til sist leveres til prosessoren som følger. Prosessoren er forsynt med en terskeldetektor av "hysterese-typen" som opererer for ytterligere å bevare det opprinnelige signalet ved å forbedre formen (bredde) av pulsen som til sist leveres til prosessoren etter omforming fra analog form, og en tilpassende behandlingsrutine som varierer den påfølgende behandling av detekterte signaler i henhold til endringer innenfor systemet (som primært skyldes endringer og/eller uperfektheter i måten som merkelappen eller merket presenteres overfor sende- og mottaksantennene), for å forbedre systemets evne til å skille mellom de forskjellige signaler som mottas av enheten.

Disse flere forbedringer kombineres til å gi et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som er i stand til på pålitelig måte å identifisere og diskriminere mellom de forskjellige signaturer av merkelapper og merker som kan komme til å passere i dets nærhet, og å forbedre påliteligheten av systemet og endog å tillate merkelappene og merkene som kan komme til å passere i nærheten av systemet, å bli klassifisert i form av type, og separat adressert. Ytterligere detalj vedrørende et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som har disse evner, kan fås med henvisning til den detalj-erte beskrivelse som er gitt nedenfor i forbindelse med de etterfølgende illustrasjoner.

Et appendiks som inneholder totalt 20 sider som vedrører en datamaskinutskrift, følger etter denne beskrivelse. Fig. 1 er et blokkskjema over et konvensjonelt elektronisk gj enstandsovervåkningssystem. Fig. 2a og 2b er skjematiske planriss som viser et forbedret antennesystem for bruk i forbindelse med sende- og mottaks-delene i det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet i fig. 1. Fig. 3 er et skjema over en ekvivalent krets for antennesystemene som er vist i fig. 2a og 2b. Fig. 4 er et diagram som illustrerer frekvens- og fase-responsen for antennesystemene som er vist i fig. 2a og 2b. Fig. 5 er et skjema over en forbedret mottaker som anvendes i forbindelse med det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet i fig. 1. Fig. 6 er et diagram som illustrerer måten som et mottatt signal behandles av mottakeren i fig. 5. Fig. 7 er et diagram som illustrerer måten som de analoge signaler, som er vist i fig. 6, omdannes til en digital representasjon for presentasjon til prosessoren. Fig. 8 er et diagram som illustrerer måten som prosessoren opererer for å diskriminere mellom de forskjellige digitale signaler som mottas. Fig. 9 viser et flytskjema som angir måten som prosessoren opererer for å utføre pulsbredde sammenligninger, ifølge oppfinnelsen Fig. 10 er en skjematisk fremstilling over et sikkerhetssystem som innbefatter en flertall av overvåkningsanordninger og støtteutstyr i et enkelt, interaktivt miljø.

I de tallrike riss som er tilveiebrakt, betegner like henvisningstall like elementer.

Fig. 1 viser (i blokkskjemaform) hva som generelt danner de konvensjonelle komponenter i et elektronisk gjenstandsovervåkningssystem av den type som fremstilles og er tilgjengelig fra Checkpoint Systems, Inc. i Thorofare, New Jersey, USA. Dette system 1 innbefatter en merkelapp 2 som kan festes på en hvilken som helst av et utall av forskjellige gjenstander i henhold til kjente teknikker. Eksempelvis kan merkelappen 2 ha form av en "hard" merkelapp som kan festes til en gjenstand som gjør bruk av forbind-elsesstiften som denne type av merkelapp generelt er forsynt med. Alternativt kan merkelappen 2 ha form av en henge-merkelapp som på passende måte festes til gjenstanden. Merkelappen 2 kan også ha form av et merke som klebefestes til gjenstanden. En hvilken som helst av et utall av typer av merkelapper og påføringsteknikker kan anvendes for å oppnå dette generelle formål.

Uansett typen av merkelapp som anvendes, eller dens festemåte til den tilhørende gjenstand, innbefatter merkelappen 2 en resonanskrets (ikke vist) som er i stand til å reagere på tilførte felt av elektromagnetisk energi. En sendeantenne 3 er tilveiebrakt som er i stand til å utvikle disse tilførte felt som følge av operasjonen av tilhørende senderkrets 4. En mottaksantenne 5 er tilveiebrakt for mottakelse av elektromagnetisk energi både fra sendeantennen 3 og resonanskretsen i merkelappen 2 for å fremkalle et signal som i sin tur tilføres en mottaker 6. Mottakeren 6 opererer så på dette detekterte signal til å bestemme at merkelappen 2 er tilstede 1 nærheten av sende- og mottaksantennene 3, 5, og å gi en alarm dersom dette er tilfellet.

Dette skjer generelt ved å tilføre signalet som oppfanges av mottaksantennen 5 til en forsterker 7, som opererer til å forbedre dette mottatte signal. Det forsterkede signalet blir så tilført en detektor 8 som i alt vesentlig opererer til å gjenvinne (eller demodulere) den aktive (basisbånd) kompo-nenten som anvendes til å detektere nærværet av en merkelapp 2 i nærheten av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 fra høyfrekvens(bærebølge)-komponenten i signalet, som er nødvendig for bruk i forbindelse med sende og mottaksantennene 3, 5. Basisbåndsignalet som er isolert av detektoren 8 blir så tilført et filter 9 som opererer til ytterligere å dempe uønskede lav- og høyfrekvenssignalkomponenter, innbefattende støy og annen forstyrrelse som er naturlig i det isolerte signalet. Det filtrerte signalet tilføres så en omformer 10 som virker til å omdanne det analoge signalet som mottas fra filteret 9 til et digitalt signal som er egnet for presentasjon til en digital prosessor 11. Operasjoner utføres så innenfor prosessoren 11 til å fortolke signalet som mottas, og til å bestemme hvorvidt dette mottatte signal indikerer nærværet av en merkelapp 2 i nærheten av sendeantennen 3 og mottaksantennen 5, som derved representerer en detekterbar hendelse.

Slik som tidligere angitt, og i henhold til den foreliggende oppfinnelse, blir denne ellers konvensjonelle konfigurasjon modifisert på forskjellige måter til å forbedre oppløsningen i det resulterende system, hvorved dets evne til å differensiere mellom signaler, som er representative for en merkelapp 2 som passerer nær sendeantennen 3 og mottaksantennen 5, og andre signaler (støy, interferens, etc.) som ikke representerer en riktig detektert hendelse, blir forbedret, og å utvikle evnen til faktisk å skille mellom forskjellige typer av merkelapper basert på forskjeller 1 signaturene for resonanskretsene som de inneholder. Dette innbefatter modifikasjoner av sendeantennen 3 og deres mottaksantenne 5, samt modifikasjoner av filteret 9 og omformeren 10 som opererer til å gi signaler til prosessoren 11, og rutinen (programvare) som anvendes til så å behandle disse mottatte signaler. Ytterligere detalj vedrørende hver av disse forbedrede komponenter er gitt nedenfor.

Senderkretsen 4 tilsvarer i alt vesentlig i struktur senderne i tidligere kjente elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer av denne generelle type. Der det er mulig blir imidlertid skritt tatt for å redusere forvrengning innenfor enheten.

Idet der nå vises til fig. 2a og 2b på tegningene, viser disse måten som antenner som innehar den foreliggende oppfinnelse kan konfigureres og monteres.

Fig. 2a viser dette for sendeantennen 3, fig. 2b for mottaksantennen 5.

I hvert tilfelle er der tilveiebrakt et hus 7. I den i øyeblikket foretrukne utførelsesform er dette hus 7 laget av et hult, syntetisk plastlegeme, i hvis indre alle de andre elementene er plassert. I særdeleshet er senderkretsen plassert i basisdelen 7a på fig. 2a, mens mottakerkretsen 6 (fig. 1) er plassert i basisdelen 7a i fig. 2b .

Hvert hus 7 har et par oppstående partier 7b og 7c som er forbundet ved hjelp av tverrelementer 7d og 7e. I hvert hus 7 starter antennesløyfen 15 ved basisdelen 7a og strekker seg oppad på én side av sløyfen inn i det oppstående parti 7b og på den andre siden inn i oppstående parti 7c. Imidlertid vil disse sider av antennesløyfen 15 ved krysselementet 7d, endre plass, dvs. partiet som strekker seg langs det oppstående parti 7b svitsjer over til oppstående parti 7c og omvendt. Antennesløyfen 15 blir så fullført innenfor tverrelementet 7e.

Denne overkrysning av øvre og nedre partier av hver antenne-sløyfe 15 er det som skaper fjernfeltkansellering av antenne-mønstrene, slik som passende for å tilfredsstille FCC-bestemmelser, samt å redusere interferens fra fjerntliggende kilder av uvedkommende radiofrekvensenergi. Denne teknikk med å anvende én eller flere slike overkrysninger er kjent, og danner i seg selv ikke et element ved den foreliggende oppfinnelse.

Imidlertid, i henhold til den foreliggende oppfinnelse, er antennesløyfen 15 nå dannet av parede ledere, som fortrinnsvis innehas i en dobbelt-aksial kabel (en kabel som er egnet for dette formål er tilgjengelig fra Belden Wire and Cable Company, P.O. Box 1980, Richmond, Indiana 47375, USA under deres produktnummer 9271). En slik kabel omfatter en isolerende hylse, innenfor hvilken det forløper et par separate ledere, omgitt av en ledende skjerm. En leder for jording av skjermen er også tilveiebrakt, og avstandsorganer er vridd inn med lederne til å opprettholde i alt vesentlig jevn avstand mellom elementene innenfor den ytterste isolerende hylsen.

Det er også mulig å gjøre bruk av to diskrete, generelt parallelle tråder til å danne antennesløyfen 15. Parede koaksialkabler kan også anvendes. Uansett blir individuelle ledere fortrinnsvis jevnt atskilt fra hverandre gjennom deres lengder. Dessuten er det ønskelig for de parede ledere å være jevnt tvunnet langs deres lengder ettersom dette reduserer virkningen av lokale uregelmessigheter.

Når det anvendes et skjermet sett av parede ledere, slik som i tilfellet med dobbelt-aksialkabelen som tidligere omtalt, er det passende å tilveiebringe et brudd i den skjermen for å hjelpe lederne innenfor skjermen med å utføre deres grunnleggende funksjon som antenneelementer. Et slikt brudd er representert ved 9a i fig. 2a, hvor lederne innenfor skjermen 9 er blitt frilagt. For å opprettholde elektrisk kontinuitet for skjerm 9 blir de øvre og nedre partier som er atskilt av bruddet, ledende forbundet ved hjelp av ledere 9b og 9c. Selv om det ikke er vist, foretrekkes samme bruddløsning for antennen 5 i fig. 2b.

I fig. 2a og 2b er den foretrukne dobbelt-aksialkabelen representert noe skjematisk ved hjelp av et tubulært element 9 og ved lederpar 17a, 17b og 18a, 18b, som sees å komme ut fra de åpne nedre ender av elementet 9. Særlig representerer elementet 9 den ledende skjermen på dobbelt-aksialkabelen. Lederparene 17a, 17b og 18a, 18b representerer de separate ledere Innenfor kabelen, som blir synlig i fig. 2a og 2b hvor de kommer ut fra innsiden av skjermen 9, nær henholdsvis senderkretsen 4 og mottakerkretsen 6.

Nærmere bestemt representerer ledere 17a og 17b de således fremkommende, motsatte ender av den samme av de to separate ledere innenfor skjerm 9; og ledere 18a og 18b representerer de motsatte ender av den andre av de to separate ledere innenfor skjerm 9.

Som vist i fig. 2a er senderkrets 4 forbundet med den ene leder hvis fremkommende ender er betegnet med henvisningstallene 17a, 17b i fig. 2a. Denne senderkrets danner således en "aktiv" belastning for denne leder, og sløyfen som denne lederen danner innenfor skjermen 16 utgjør den "aktive" sløyfen i sendeantennen.

I fig. 2b er det mottakerkretsen 6 som er koplet til den ene leder, hvis fremkommende ender er tilsvarende betegnet med henvisningstall 17a, 17b i fig. 2b. Følgelig er det i fig. 2b mottakskretsen som danner en "aktiv" sløyfe av mottaksantennen .

Ser man nå på den andre lederen Innenfor hver skjerm 9, er de fremkommende ender av den lederen, som er betegnet med henvisningstallene 18a, 18b 1 hver av fig. 2a og 2b, ikke koplet til respektive aktive belastninger (nemlig til sender-ener mottakerkrets 4, 6). I stedet er de fremkommende partier 18a, 18b av disse ledere koplet i hver av fig. 2a og 2b til en "passiv" belastning 20, og sløyfen som hver av disse ledere danner innenfor sin skjerm 9, utgjør således den "passive" sløyfe av den respektive antenne.

Ever av disse passive sløyfer er i sin tur koplet til den aktive sløyfen innenfor den samme skjerm 9 ved hjelp av en innbyrdes kopling som eksisterer mellom de to tett hosliggende ledere.

Impedansen av passiv belastning 20 velges slik at, når den reflekteres tilbake inn i den respektive aktive belastning gjennom ovennevnte innbyrdes kopling, vil den totale virkning være å påføre hver antennesløyfe 15 en langt flatere amplituderespons og en langt mer lineær faserespons enn hva som ellers kunne vært oppnådd, uten vesentlig å redusere antennens virkningsgrad.

Pga. den fordelte natur av den innbyrdes kopling mellom lederne innenfor hver skjerm 9, er det vanskelig å tilveiebringe en nøyaktig ekvivalent krets for løsningen. En approksimering av en slik ekvivalent krets for senderdelen i systemet er vist i fig. 3, med det stiplede linjerektangelet betegnet med henvisningstall 19.

Som vist i fig. 4, til hvilken figur det nå skal henvises, vil bruken av en andre leder på den måte som foreliggende oppfinnelse omfatter, endre antennens amplituderespons fra én som er generelt tilsvarende den som er vist ved 21 i fig. 4, til én som er generelt tilsvarende den som er vist ved 22, dvs. til én som er vesentlig mer jevn over hele det operative frekvensbåndet. I fig. 4 er dessuten vist en tilsvarende forbedring i antennens faserespons, fra en respons som er generelt lik den som er vist ved 23, til en forholdsvis mer lineær respons slik som vist ved 24.

Ved på denne måte å flatgjøre antennenes amplituderespons og linearisere deres faserespons, blir det mulig effektivt å detektere merkelappsignaler over et bredere område av frekvenser, uten å skape flere falske alarmer. Dette er viktig pga. at resonanskretsen som er del av hver merkelapp 2, har tendens til å variere i resonansf rekvens fra én merkelapp til en annen. Pga. dette, krever konvensjonell praksis at en sveipet frekvens anvendes av systemet (f.eks. 8,2 MHz ± 800 kEz) for derved effektivt å samvirke med slike merkelapper til tross for deres variasjon i resonansfrekvens. Selv da måtte visse merkelapper avvises etter deres fremstilling, pga. at de ikke kunne tilfredsstille toleranse-kravene for det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet som de skulle anvendes med. Ved å gjøre det mulig effektivt å detektere et bredere område av frekvenser, vil det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet ifølge den foreliggende oppfinnelse operere til å detektere et bredere område av resonansmerkelapper, hvilket i sin tur tillater et vesentlig redusert antall av merkelapper å bli forkastet i løpet av deres fremstilling.

Ved bruk av en dobbelt-aksialkabel som mottaksantennen 5 tilveiebringes en ytterligere fordel for systemet 1. Det er hovedfunksjonen for mottakeren 6 å aktivere en passende alarm når nærværet av en merkelapp 2 detekteres mellom sendeantennen 3 og mottaksantennen 5. I det henseende kan der monteres, innenfor det øvre tverrelementet 7e av huset 7 i fig. 2b, en konvensjonell varsellysanordning som er skjematisk representert ved rektangel 25. For å energisere dette varsellys når det behøves, trengs en DC-forbindelse å bli tilveiebrakt mellom dette og mottakeren 6 som er plassert i husets 7 basis 7a. Den passive leder (den hvis fremkommende ender er betegnet med henvisningstallene 18a og 18b i fig.

2b) kan anvendes for det formålet. Særlig kan DC-utmatningen fra mottakeren 6 tilføres den lederen via en forbindelse som er skjematisk representert ved leder 26 i fig. 2b. På toppen av sløyfen som er dannet av dobbelt-aksialkabelen, er en forbindelse gjort til samme passive leder nær varsellys-anordningen 25, slik som skjematisk representert ved for-bindelsesleder 27 i fig. 2b. Som en følge derav er der intet behov for en separat ytterligere leder mellom mottaker 6 og varsellys 25. Potensielle skadelige virkninger på antenne-ytelse, som skyldes nærværet av slik en ytterligere leder, blir derved forhindret.

Resultatet er en meget effektiv sendeantenne 3 og mottaksantenne 5, som er langt jevnere reagerende overfor signaler som mottas i driftsfrekvensområdet for systemet. I tillegg til virkningen av å redusere antallet av merkelapper som må avvises for å være utenfor spesifikasjon (hvorved avfall reduseres), har dette den ytterligere fordel av å tilveiebringe et relativt "rent" (forvrengningsfritt) signal til den forbedrede mottakeren 6' ifølge den foreliggende oppfinnelse, som er mer fullstendig vist i fig. 5 på tegningene, for ytterligere behandling som følger.

Idet der nå vises til fig. 6, vil signalet 28 som mottas på antennen 5 (fig. 6a) primært danne et basisbåndsignal (f.eks.

20 kHz) modulert på systemets driftsfrekvens (f.eks. 8,2 MHz), og som befinner seg innenfor en "omhylling" som tilsvarer intensiteten (amplituden) av feltet som da mottas. Driftsfrekvensen (8,2 MHz) blir fortrinnsvis sveipet (± 800 kHz ca. 82 ganger hvert sekund) for å ivareta variasjoner i resonanskretsene for merkelappene 2. Når merkelappen 2 bevirkes til å passere sendeantennen 3 og mottaksantennen 5, vil en liten defleksjon 29 utvikles i denne omhylling, hvilket så må detekteres av mottakeren 6' til å gi et passende alarmsignal. Det bør bemerkes at denne defleksjon vil opptre i både fase og amplitude, men den vil være temmelig liten i størrelse (generelt 1/1 000 til 1/10 000) i forhold til bærebølgesignalet. Omhyggelig deteksjonsteknikker må derfor anvendes for å isolere dette signal, og så identifisere det slik som følger, med henvisning til både fig. 5 og fig. 6 på tegningene.

Den mottatte bølgeformen blir først forsterket (forsterker 7) og så innført til detektoren 8. Denne forsterkning kan innbefatte et forfiltrerings- (ved 30) og/eller etter-filtrerings- (ved 31) trinn, om ønskelig. Detektoren 8 opererer i alt vesentlig til å gjenvinne (demodulere) basisbånd(0-20 kHz)-signalet fra dets sveipede bærerbølge-(sveipet om en nominell 8,2 MHz)-frekvens. Den resulterende bølgeform (fig. 6b) vil derfor i alt vesentlig tilsvare det isolerte basisbåndsignalet 32 med en tilføyd forstyrrelse 33, som tilsvarer defleksjonen 29 (endring i amplitude og fase) frembragt ved nærværet av merkelappen mellom sendeantennen 3 og mottaksantennen 5. Det bør bemerkes at dette signal vil ha tendens til å variere avhengig av plasseringen og orienter-ingen av merkelappen 2 relativt antennene 3, 5, innbefattende variasjoner i både basisbåndsignalet 32 og den detekterte forstyrrelse 33. Det resulterende signalet blir fortrinnsvis så forsterket (forsterker 34) forut for innføring til filteret 9.

Filteret 9 opererer så til å isolere det detekterte signalet 32 fra andre signaler som kan komme til å bli mottatt av antennen 5, slik som det grunnleggende (8,2 MHz) bærebølge-signalet, annet forstyrrende signal (innbefattende signaler som mottas fra senderen 4) og støy utenfor det nyttige båndet. Fortrinnsvis anvendt for dette formål er en serie-kombinasjon av et høypassfilter 35 for å eliminere uønskede nedre frekvenskomponenter, fulgt av et lavpassfilter 36 for å eliminere uønskede høyere frekvenskomponenter.

Det er et særlig siktemål for det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 ifølge den foreliggende oppfinnelse å bevare de bølgeformene som behandles gjennom systemet 1 som følge av en detektert merkelapp 2, i den utstrekning det er mulig. Filtrering vil naturlig ha tendens til på ugunstig måte å påvirke slike signaler, ikke bare i form av deres amplitude, men også ved å påføre tidsforsinkelsesforvrengning til signalene som behandles. Amplituden av det resulterende signalet blir fortrinnsvis brakt tilbake i en forsterker 40 som etterfølger filteret 9. Imidlertid forblir bevaringen av den opprinnelige bølgeformen kompromittert som et resultat av den påtruffede tidsforsinkelsesforvrengning.

Tidligere, og med henvisning nå til fig. 6c, var slik forvrengning blitt kompensert for operering ikke bare på primær-signalet 41 frembragt av en merkelapp som passerer mellom sende- og mottaksantennene i systemet, men også ett eller flere av forvrengningsproduktene 42 frembragt ved fil-treringstrinnet. I henhold til den foreliggende oppfinnelse blir filteret 9 for øyeblikket konfigurert som et lineært fase(konstant gruppeforsinkelses)-filter for å unngå de ugunstige virkninger av tidsforsinkelsesforvrengning. En hvilken som helst av et utall av kjente lineære fasefilter-konfigurasjoner kan anvendes for dette formål. Resultatet er et filtrert signal 43 (fig. 6d) som så nært som mulig tilsvarer det initiale signalet som frembringes av senderkretsen 4 og isolert av detektoren 8 (fig. 6b). Slik det skal ytterligere fremsettes nedenfor, har dette vesentlige fordeler i forbindelse med den påfølgende behandling som skal finne sted, hvilket bidrar til de forskjellige forbedringer som gis ifølge den foreliggende oppfinnelse. Et glattings-filter 44 følger fortrinnsvis forsterkeren 40 for ytterligere å fjerne støykomponenter innenfor det opererende basisbånd.

Dessuten tillater slik filtrering det mottatte signalet å bli mer effektivt skilt fra det fra senderen innenfor et vesentlig lavere frekvensbånd, når det detekterte signalet som skyldes nærværet av merkelappen 2 oppviser en øket størrelse fra tidligere tilgjengelige systemer. På forklar-ende måte og med henvisning til fig. 6e og 6f, vil mottakeren 6' operere til å detektere både et signal 45 fra senderen 4 og et signal 46 fra merkelappen 2 (innbefattende signalene og deres harmoniske). Som vist i fig. 6e vil merkelappsignalet 46 ikke lett skilles fra sendersignalet 45 (som er av samme generelle type) før frekvensbåndet 47 nås. Imidlertid, idet der nå vises til fig. 6f, sees det at ovenfor beskrevne filtrering bevirker sendersignalet 45' til å avrulle hurtigere enn merkelappsignalet 46, hvilket tillater merkelappsignalet 46' å bli differensiert fra sendersignalet 45' innenfor frekvensbåndet 48, hvor merkelappsignalet 46' oppviser en økt størrelse. Dette virker til å bevare mer av det tilgjengelige merkelappsignalet 46' for ytterligere behandling.

Idet der nå vises til fig. 7, blir det filtrerte signalet 50 som er vist i fig. 7a (innbefattende responsene 51 som representerer detekterte merkelapper og responsene 52 som representerer forstyrrende signaler), så tilført omformeren 10 for å bli omformet fra det analoge signalet som mottas filteret 9 til et digitalt signal som er passende for presentasjon til prosessoren 11. Slik som med tidligere prosessorer av denne generelle type, blir det mottatte analoge signalet digitalisert til en én-bitsoppløsning (en "én" eller en "null") ettersom dette er blitt funnet å gi tilstrekkelig oppløsning for fortolkning ved hjelp av prosessoren 11. Det bør bemerkes at selv om dette i øyeblikket er foretrukket i betraktning av dets enkelthet, ville det være like mulig å anvende omforminger med høyere opp-løsning i forbindelse med en multibits-prosessor, om ønskelig.

Idet der nå vises til fig. 7b, ble slik omforming tidligere oppnådd ved anvendelse av en terskeldetektor som opererte til å detektere nivåer som overskred visse valgte terskler 55, 56 sentrert om et forutvalgt nivå 57, til å gi ønskede over-ganger (dannende pulser) i henhold til variasjoner i nivået av det tilførte analoge signalet (som utvikler en positiv puls for både positivtgående og negativtgående signaler), i dette tilfellet merkelappsignalet i fig. 6c. Dette i sin tur utviklet en serie av positive pulser 58, 59, 60, 61 med pulsbredder som ville variere i henhold til det analoge signalet som så ble mottatt fra filteret 9.

Breddene av disse resulterende pulser definerte "signaturen" for en bestemt merkelapp 2 detektert mellom sendeantennen 3 og mottaksantennen 5. Andre pulser ville også bli utviklet stammende fra andre signaler, særlig forstyrrelse i nærheten av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet. Imidlertid, ettersom disse ytterligere pulser hadde karakteristika (bredder) som avvek fra signaturen av merkelappen 2 som det ble søkt etter, var det mulig for prosessoren i systemet å bestemme hvorvidt en bestemt serie av pulser tilsvarte signaturen (mønsteret) av en merkelapp 2 eller et forstyrrende signal.

Som tidligere angitt vil et bredere område av signaler for å muliggjøre denne bestemmelse til å fortsette, bli gjort tilgjengelig ved hjelp av sende- og mottakerkomponentene som tidligere er blitt beskrevet, samt den tilhørende sendeantennen 3 og mottaksantennen 5 som samvirker til bedre å bevare signalene som det skal opereres på. Imidlertid, endog med disse forbedringer, ble det funnet at de teknikker som ble anvendt av tidligere prosessorer for å lage en slik bestemmelse, fortsatt var generelt utilstrekkelig til å skille mellom disse forskjellige pulser med tilstrekkelig partikulæritet for prosessoren 11 til å være i stand til å diskriminere mellom forskjellige signaturer tilsvarende forskjellige typer av merkelapper, i tillegg til dens primære funksjon med å skille mellom merkelappsignaturer og forstyrrende signaler.

Den primære grunn for dette oppstår fra visse betraktninger relatert til merkelapp 2 som så føres mellom sendeantennen 3 og mottaksantennen 5. Slik tilfellet er med en hvilken som helst merkelapp, og særlig i forbindelse med uhjemlet fjerning av en gjenstand, kan det forventes at merkelapp 2 ikke alltid vil være anbrakt i en optimal posisjon relativt sendeantennen 3 og mottaksantennen 5 til å frembringe et maksimalisert signal på mottaksantennen (dvs. generelt parallelt med planet for sendeantennen 3 og mottaksantennen 5). I stedet kan det forventes at merkelappene vil bli anbrakt i forskjellige vinkler relativt antennene 3, 5.

Som en følge derav vil signaler av forskjellig kvalitet ofte bli tilført omformeren 10, hvilket frembringer vidt forskjellige signaler for fortolkning av prosessoren 11. Eksempelvis, og henvisende nå til fig. 7c (noe utvidet i målestokk for illustrerende formål), vil et signal 65 med relativ styrke ha tendens til å krysse den valgte terskel 55 temmelig hurtig, og vil returnere til den valgte terskelen temmelig sent, idet der utvikles en relativt bred puls 66. Imidlertid vil et signal 67 med redusert styrke hurtig nå og returnere til den valgte terskel 55, hvilket frembringer en puls 68 med vesentlig redusert bredde. Dette er blitt funnet å komplisere og ofte kompromittere signalbehandlingstrinnene som skal følges.

Teknikken som generelt anvendes til å skille mellom pulser som tilsvarer signaturen for en merkelapp og pulser som tilsvarer et forstyrrende signal, er å bestemme hvorvidt den mottatte pulsen har en varighet (bredde) som faller innenfor et forutbestemt "vindu". Dette vindu etableres (settes) innenfor prosessoren 11 og må bredt defineres til å ivareta ikke bare utvalget av forskjellige merkelappkonfigurasjoner som kan forventes, men også det brede spektra av detekterte pulser som kan tilsvare et forstyrrende signal. Som et resultat var det ikke mulig for slike systemer å skille mellom forskjellige typer av merkelapper (og deres signaturer), og det var ikke uvanlig for disse systemer ikke å klare og skille en gyldig puls med redusert bredde (dvs. pulsen 68) fra en forstyrrelseskilde, hvorved man ikke klarte å detektere nærværet av en merkelapp 2 mellom antennene 3, 5. Utvidelse av det definerte vinduet ville hjelpe systemet til å gjenkjenne et større antall av merkelapper. Imidlertid har dette den tilsvarende ulempe med også å identifisere og godta et større antall av forstyrrende signaler, som nærværet av en merkelapp, hvilket fører til et økt antall av falske alarmer. Dette nødvendiggjorde generelt å treffe en balanse som av og til var mindre enn optimal.

I henhold til den foreliggende oppfinnelse blir forskjellige skritt tatt innenfor omformeren 10 og prosessoren 11 for å forbedre den totale deteksjonsprosess, og for mer omhyggelig å skille mellom signaturen av en merkelapp og andre signaler som vil kunne mottas under driften av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1.

Den første av disse forbedringer danner del av omformeren 10, og vedrører måten som de initiale terskelsammenligninger foretas. Særlig blir en terskelsammenligning av "hysterese-typen" som gjør bruk av to forskjellige terskler, anvendt (utviklet ved hjelp av de to forskjellige komparatorkretsene 70, 71 i fig. 5), som velges til å definere (detektere) henholdsvis fremre og bakre kanter av den omdannede puls. Idet der nå vises til fig. 7d, ved riktig å velge de to forskjellige terskler 72, 73, vil de samme initiale signaler 65, 67 som er vist i fig. 7c, resultere i pulser 74, 75 som er vesentlig nærmere i proporsjon med hverandre enn pulsene 66, 68 var. Som en følge derav danner pulsene 74, 75 en mer nøyaktig representasjon av det initiale signalet. Dette gjelder ikke bare de sterkere signaler, men også signalene med redusert styrke som opererer til i vesentlig grad å ekspandere på området av signaler som effektivt kan detekteres av omformeren 10 for påfølgende behandling.

Valg av de to forskjellige terskler 72, 73 foretas i henhold til den bestemte signatur (karakteristika) for merkelappen 2 som det skal opereres på, samt den forventede omgivelse for systemet. Følgelig blir disse nivåer fortrinnsvis gjort justerbare for å ivareta forskjellige applikasjoner. Dette kan innbefatte både justeringer i relativt nivå (dvs. øvre og nedre terskler variert som et par), samt justeringer i forskjellen mellom de to valgte terskler etter ønske. Det er endog mulig å justere tersklene 72, 73 slik at én er positiv mens den andre er negativ, dersom dette skulle indikeres for en bestemt applikasjon.

Idet der nå vises til fig. 8 på tegningene, blir dette forbedrede signal i sin tur tilført prosessoren 11, som inkorporerer ytterligere forbedringer for ytterligere diskriminering mellom merkelappsignaturer og forstyrrelse, slik det følger. Slik det er vanlig, blir etter deteksjonen av en fremre kant 82 på en første puls 81 som skyldes et detektert signal 80 (enten en merkelappsignatur som vist eller et forstyrrende signal), skritt tatt for å bestemme hvorvidt pulsen's bakre kant 83 faller innenfor et forutbestemt vindu 85 som er etablert for den forventede pulsbredden av en ønsket merkelappsignatur. Dersom så er tilfellet, foretas skritt for å analysere den neste pulsen 90 i de detekterte serier 80.

Tidligere ble dette oppnådd ved tilsvarende å sammenligne bredden av den andre pulsen 90 med et forutetablert (fast) vindu for denne pulsen. I henhold til den foreliggende oppfinnelse blir imidlertid denne tidligere teknikk erstattet av en analyse av den andre pulsen 90 i henhold til et variabelt vindu 91 som "omdefineres" (beregnet og justert) i henhold til en rutine etablert innenfor prosessoren 11. Den beregningsmessige justering som foretas er basert på analysen av den første pulsen 81 i serien 80, og visse antakelser foretas vedrørende forventede karakteristika av den andre pulsen 90 som skal følge. Dersom den andre pulsen 90 så bestemmes til å utgjøre signaturen av en merkelapp 2, blir en teller (konvensjonelt tilveiebrakt i programvare innenfor prosessoren 11) inkrementert som tidligere. Dessuten bør bemerkes at denne inkrementering utføres etter at kun to pulser 81, 90 er blitt på vellykket måte analysert, til forskjell fra tidligere kjente systemer, som generelt ville kreve en tredje puls 95 av det detekterte signalet 80 å bli analysert før denne bestemmelse kunne foretas.

Slik som tidligere angitt er elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer av denne generelle type, konfigurert til gjentatte ganger å sveipe om den nominelle driftsfrekvens for systemet, hvorved det utvikles gjentatte signaler som tilsvarer nærværet av en merkelapp mellom antennene 3, 5. Dette i sin tur frembringer flere signaturer som så må detekteres av prosessoren 11 på lignende måte. I tillegg til å foreta en bestemmelse med hensyn til hvorvidt et påfølgende mottatt signal tilsvarer signaturen av en merkelapp 2 eller et vist annet signal (dvs. interferens), som beskrevet ovenfor, eller ikke, foretas skritt også for å bestemme hvorvidt det detekterte signalet tilsvarer, eller ei, i tid et planlagt sveip av senderkretsen 4. Dersom en identifisert signatur detekteres under et planlagt sveip i systemet, blir skritt igjen foretatt for å inkrementere systemets teller. Ellers blir et uvedkommende signal antatt å eksistere og dette signalet ignoreres.

I tidligere systemer fortsatte dette inntil telleren nådde et valgt antall (f.eks. seks eller syv tellinger), når en merkelapp 2 ville anses å være tilstede og en alarm lød. Når imidlertid en merkelapp 2 passerer gjennom det elektro-magnetiske feltet som frembringes av systemet, er det ofte tilfellet at forholdet mellom feltet (fluksen) som frembringes og resonanskretsen i merkelappen 2 som beveger seg gjennom det feltet, vil variere. Dette ville i sin tur bevirke variasjoner i merkelappsignalene (primært i størr-else) som ble detektert som følge av suksessiv sveip i senderkretsen, hvilket av og til forhindret en effektiv gjenkjennelse av en merkelappsignatur ved hjelp av prosessoren 11. Forbedringene som er beskrevet i forbindelse med det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 ifølge den foreliggende oppfinnelse, virker til å forbedre påliteligheten av denne deteksjonsprosess. Imidlertid er det fortsatt mulig for merkelappsignaturer å gå udetektert. Det er av denne grunn at der er enda en annen forbedring som er inkorporert i prosessoren 11.

Særlig var det praksis tidligere å tilbakestille telleren til null dersom en forventet merkelappsignatur ikke ble detektert under et planlagt sveip i systemet, forut for å nå den utpekte telling. Dette ble foretatt for å unngå falske alarmer og lignende, men kunne også medføre mangelen på å detektere en merkelapp 2. I henhold til den foreliggende oppfinnelse erstattes denne teknikk med en opp/ned-teller (innenfor prosessoren 11) som opererer til å følge begge vellykkede detekterte signaturer, og andre hendelser, som følge av periodiske sveip i senderen. I dette henseende, dersom en merkelappsignatur detekteres, og dersom den detekterte signatur opptrer etter et planlagt sveip (innenfor et definert vindu), blir telleren inkrementert. Detekterte hendelser som opptrer utenfor vinduene som er definert for det sveipede signalet, blir ignorert. Dersom ingen merkelappsignatur detekteres innenfor det foreskrevne vindu, blir telleren dekrementert. Dette fortsetter inntil et slikt tids-punkt som telleren enten når en foreskrevet terskel (f.eks. fem tellinger) eller returnerer til null (ingen merkelapp tilstede), hvilket i vesentlig grad reduserer virkningene av udetekterte signaturer. Det bør bemerkes at et utall av forskjellige tellinger kan velges for bruk i dette henseendet. Eksempelvis er det mulig at et inkrement resulterer i en økning av én eller mer enn én. På tilsvarende måte kan et dekrement tilsvare én eller et visst større tall. Telling-en som etableres for et Inkrement kan være den samme som den som etableres for et dekrement (dvs. én til én), eller forskjellige tellinger kan anvendes, slik det ønskes i en bestemt applikasjon.

Fig. 9 viser måten som pulsene 81, 90 analyseres innenfor prosessoren 11, i noe større detalj. For å initiere denne rutine 120 blir data (størrelse og polaritet) som tilsvarer det detekterte signal 80 oppnådd, ved 121. Slike oppnådde data blir så testet, ved 122, for å sikre at gyldige data er blitt oppnådd. Dersom dette ikke er tilfellet, går man ut av rutinen 120, ved 123. Ellers vil tiltak iverksettes for å lagre de oppnådde data, ved 124. Dette innbefatter lagring av polariteten av det detekterte signalet, og en indikasjon av tiden (målt mot et klokkesignal) som tilsvarer den fremre kanten av den første pulsen 81 i rekken av pulser som danner det detekterte signalet 80.

Tiltak blir så iverksatt, ved 125, for å advisere rutinen 120 for polariteten av den første pulsen 81, (som så er under test) for å muliggjøre at den fallende kant av den første pulsen 81 kan detekteres. Tiltak blir så iverksatt for periodisk å overvåke det detekterte signalet 80 ved 126 for å søke etter den fallende kant på den første pulsen 81.

Ved deteksjon av den fallende kanten på den første pulsen 81, foretas tiltak for å søke etter den fremre kant av den andre pulsen 90. I dette henseende iverksettes tiltak for å initialisere rutinen 120, ved 127, i henhold til polariteten av den andre pulsen 90 som skal følge. Tiltak iverksettes også for å lagre tiden (målt mot klokkesignalet) for den fallende kant av den første pulsen 81 ved 128. Deretter blir bredden av pulsen som testes beregnet, ved 129, ved å subtrahere den fremre kanttid lagret ved 124 fra den fallende kants tid lagret ved 128. En test blir så foretatt, ved 130, for å verifisere at pulsbredden som beregnes ved 129 faller innenfor det forutetablerte (faste) vindu 85 for den første pulsen 81. Dersom dette ikke er tilfellet går man ut av rutinen 120, ved 131.

I tilfellet at bredden av den første pulsen 81 faller innenfor dens foreskrevne vindu, iverksettes tiltak for å definere vinduet 91 som anvendes til å overvåke den andre pulsen 90 av det detekterte signalet 80. Slik definisjon oppnås ved beregninger ved 132, 133 som vil variere i henhold til bredden av den første pulsen 81. I dette henseendet blir en maksimumsverdi beregnet (180 x klokken + bredde av puls 81) ved 132, og en minimumsverdi beregnes (10 x klokken + bredde av puls 81) ved 133.

Deretter iverksettes tiltak for å oppnå ytterligere data, og å gå videre gjennom en rutine tilsvarende den som er vist i fig. 9 fra 121 til 130. I dette tilfellet vil imidlertid den test som utføres ved 130 gå videre ved å gjøre bruk av de beregnede maksimums og minimums pulsbredder som utvikles ved 132 og 133, i stedet for de faste (forutetablerte) verdier som opprinnelig ble anvendt for å teste den første pulsen 81 (ved 130).

Idet der igjen vises til fig. 5, omfatter et system for tilveiebringelse av disse funksjoner generelt en prosessor 11 som mottar sitt primære signal 100 fra doble terskelde-tektorer 70, 71, og passende styrende signaler fra en ekstern signaldetektor 101 som er forut for det lineære fasefilteret 9 (som gir et logisk nivå for tidsstyringsformål), og som er forsynt med datamaskinprogramutskrift som etterfølger denne beskrivelse (appendiks). Om ønskelig blir prosessoren 11 i tillegg styrbar (programmerbar) ved 102 til å variere vinduet som anvendes til å analysere den første pulsen av et mottatt signal (påfølgende pulser blir analysert i henhold til beregningsmessig justerte vinduer som tidligere beskrevet).

Det bør bemerkes at prosessoren 11 også kan styres, ved 103, til å endre sveipetakten for det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 fra den tidligere beskrevne takt av 82 Hz til en forskjellig sveipetakt, om ønskelig. Dette tillater det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 separat å adressere merkelapper under anvendelse av forskjellige sveipetakter, av grunner som best er vist med henvisning til fig. 10.

I praksis er det ikke uvanlig for et fullstendig sikkerhetssystem 105 å anvende et flertall av elektroniske gjenstands-overvåkningsanordninger 106, 107, 108, i tillegg til annet støtteutstyr slik som merkelappdeaktivatorer 109, 110 og lignende. I mange tilfeller må disse strukturer plasseres relativt nært hverandre, hvilket kan gi opphav til forstyrrelse mellom disse forskjellige anordninger. Slik forstyrrelse eller interferens skyldes drift av hver av de flere enheter på samme grunnfrekvens. Små forskjeller i disse driftsfrekvenser (som skyldes konstruksjonstoleranser og lignende), eller deres synkronisering, kan frembringe svevningsmønstre som til tider genererer falske alarmer og andre uvedkommende signaler.

Tidligere ble dette ivaretatt ved å synkronisere de mange enheter som anvendes til én hovedenhet (f.eks. synkronisering av anordningene 106, 107 og deaktivatorer 109, 100 til anordningen 108), for derved å unngå interferens mellom de forskjellige enheter som anvendes. Imidlertid kompliserte dette ofte installasjonen av slike systemer, i betraktning av ledningene som måtte løpe mellom de forskjellige enheter, og kunne også av og til frembringe uakseptable forstyrrelser på slike forbindelsesledninger (som selv ville ha tendens til å virke som antenner som frembringer forstyrrende signaler). Uansett, når man initialt installerte et sikkerhetssystem av denne generelle type, var det nødvendig meget omhyggelig å justere (avstemme) de forskjellige komponenter i det systemet for å redusere de foregående problemer i den grad det var mulig. Av og til var det endog å omjustere de forskjellige komponenter i systemet for å opprettholde denne omhyggelige balanse.

I henhold til den foreliggende oppfinnelse blir behovet for slike spesielle tiltak eliminert ved å bevirke hver av de mange komponenter som omfatter det installerte system til å operere på forskjellige sveipetakter, hvorved unngås potens-ialet for forstyrrelse mellom disse respektive komponenter. Eksempelvis kunne anordningene 106, 107, 108 opereres på tre forskjellige sveipetakter, med deaktivatoren 109, 110 opererende på en fjerde og forskjellig sveipetakt (det er ikke nødvendig at deaktivatoren opererer på forskjellige takter så lenge som deres operasjonstakt avviker fra de for de ledsagende elektroniske gjenstandsovervåkningsanordning-ene). Pga. programmerbarheten av prosessoren 11, blir denne forbedring i systemets operasjon oppnådd på en likefram måte som kan skreddersys til bestemte applikasjoner etter ønske.

Det bør bemerkes at de forskjellige sveipetakter som anvendes kan velges, etter ønske, selv om det i øyeblikket ansees viktig å opprettholde de valgte sveipetakter over 70 Hz og under 90 Hz for å unngå svekkelse av systemets totale funksjon,, og å separere de valgte sveipetakter med minst 3 Hz for å tillate systemet å skille mellom sveipetaktene som er tilgjengelige.

Disse ovenfor beskrevne justeringer kan enten inkorporeres i systemet ved forutetablert programmering av prosessoren 11, om ønskelig, eller ved svitsjbart å velge mellom disse i henhold til den bestemte applikasjon som behøves. Dette ville innbefatte både valget av grunnleggende sveipetakt for systemet, samt valget av vindusparametere for å detektere merkelappsignaturer.

Følgelig sees det at et utvalg av forbedringer kombineres i henhold til den foreliggende oppfinnelse for vesentlig å redusere forvrengninger innenfor systemet, for bedre å bevare de grunnleggende signaler som utvikles som følge av nærværet av en merkelapp, og for mer effektivt å fortolke signalene som oppstår. Dette innbefatter ikke bare den omhyggelige utforming av forskjellige komponenter for å redusere forvrengning, men også de bestemte forbedringer av den foreliggende oppfinnelse som innbefatter forbedrede konfigura-sjoner for sendeantennen 3 og mottaksantennen 5, den forbedrede konfigurasjon for filteret 9 og omformeren 10, og de forbedrede behandlingsrutiner som utføres innenfor prosessoren 11. Resultatet er et system som ikke bare forbedrer differensieringen av merkelappsignaler fra andre forstyrrende signaler, men som er tilstrekkelig følsomt til endog å tillate en diskriminering mellom forskjellige merkelappsignaturer.

Slik forbedret diskriminering gir opphav til muligheter som ikke var oppnåelige med tidligere tilgjengelige elektroniske gjenstandsovervåkningssystemer. Eksempelvis blir det nå mulig faktisk å diskriminere mellom forskjellige typer av merkelapper, hvilket tillater en klassifisering av merkelapp-grupper i henhold til deres signatur (karakteristika). Dette kan anvendes til bedre å tilpasse det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1 til den bestemte merkelapp som skal anvendes, for å oppnå et mer feilfritt resultat, eller å skille mellom forskjellige typer av merkelapper som anvendes med det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1. Dette kan også anvendes til å endre sveipetakten som brukes i forbindelse med operasjon av det elektroniske gjenstandsovervåkningssystemet 1, for å unngå forstyrrelse med hosliggende komponenter. Dessuten kan disse funksjoner lett varieres ved å justere (programmere) parametrene som skal anvendes innenfor prosessoren 11, slik det er tidligere beskrevet.

Det vil derfor forstås at forskjellige endringer i detaljer, materialer og anordning av deler som her er blitt beskrevet og vist for å forklare denne oppfinnelses natur, kan foretas av fagfolk innenfor prinsippet og omfanget av oppfinnelsen, slik det uttrykkes i de etterfølgende patentkrav.

Claims (6)

1. Elektronisk gjenstandsovervåkningssystem som omfatter: en sender for å tilveiebringe et signal til en sendeantenne, for å utvikle et elektromagnetisk felt, en mottaksantenne for å motta signaler innbefattende signaler som frembringes av en resonanskrets som danner del av et første merkelappmiddel som er tilhørende en gjenstand som skal beskyttes, idet de mottatte signaler tilføres en mottaker som har middel for å identifisere merkelappsignalene, og idet mottakeren innbefatter et filter for å separere merkelappsignalene fra andre signaler som mottas av mottakeren, og filteret er et lineært fasefilter, og middel for å diskriminere mellom merkelappsignalene som frembringes av resonanskretsen i det første merkelappmidlet og merkelappsignaler frembragt av resonanskretsen i et andre merkelappmiddel som er forskjellig fra det første merkelappmidlet, karakterisert ved at ett av de to forskjellige terskelnivåer opererer til å definere en fremre kant av en digital puls, og et annet av to forskjellige terskelnivåer opererer til å definere en bakre kant av den digitale pulsen.

2. System som angitt i krav 1, karakterisert ved at merkelappsignalene er analoge signaler som har positive og negative polariteter, at mottakeren innbefatter middel for å omdanne de analoge signaler til digitale signaler, og at omformingsmidlet opererer som følge av to forskjellige terskelnivåer for hver av de positive og negative polariteter.

3. System som angitt i krav 1, karakterisert ved at merkelappsignalene er i form av en serie av pulser, at mottakeren innbefatter prosessormiddel for å identifisere merkelappsignalene, og at det identifiserende midlet innbefatter middel for å bestemme om en første puls i serien av pulser har en varighet som faller innenfor et valgt vindu, og middel for å bestemme om en andre puls i serien av pulser har en varighet som faller innenfor et vindu som varierer som følge av varigheten av den første pulsen.

4. System som angitt i krav 3, karakterisert ved at det valgte vinduet er justerbart i henhold til merkelappmidlet som skal detekteres.

5. System som angitt i krav 3, karakterisert ved at mottakeren innbefatter en teller for telling av merkelappsignaler identifisert av prosessormidlet, og at telleren inkrementeres når merkelappsignalene identifiseres innenfor en foreskrevet tidsperiode, og dekrementeres når merkelappsignalene ikke identifiseres innenfor den foreskrevne tidsperiode.

6. System som angitt i krav 1, karakterisert ved at senderen frembringer et primært signal som periodisk sveipes om det primære signalet på en definert takt, og at takten er justerbar.