NO177310B - HBxAg antigenic polypeptide, antibody that reacts with the polypeptide, diagnostic assay system to determine the presence of HBxAg in a body sample, and use of the polypeptide for in vitro diagnosis - Google Patents

HBxAg antigenic polypeptide, antibody that reacts with the polypeptide, diagnostic assay system to determine the presence of HBxAg in a body sample, and use of the polypeptide for in vitro diagnosis Download PDF

Info

Publication number
NO177310B
NO177310B NO890314A NO890314A NO177310B NO 177310 B NO177310 B NO 177310B NO 890314 A NO890314 A NO 890314A NO 890314 A NO890314 A NO 890314A NO 177310 B NO177310 B NO 177310B
Authority
NO
Norway
Prior art keywords
polypeptide
hbxag
dna
hbv
antibodies
Prior art date
Application number
NO890314A
Other languages
Norwegian (no)
Other versions
NO890314L (en
NO890314D0 (en
NO177310C (en
Inventor
Ann M Moriarty
Original Assignee
Scripps Clinic Res
Priority date (The priority date is an assumption and is not a legal conclusion. Google has not performed a legal analysis and makes no representation as to the accuracy of the date listed.)
Filing date
Publication date
Priority claimed from US07/054,424 external-priority patent/US4942125A/en
Application filed by Scripps Clinic Res filed Critical Scripps Clinic Res
Publication of NO890314L publication Critical patent/NO890314L/en
Publication of NO890314D0 publication Critical patent/NO890314D0/en
Publication of NO177310B publication Critical patent/NO177310B/en
Publication of NO177310C publication Critical patent/NO177310C/en

Links

Landscapes

  • Peptides Or Proteins (AREA)

Description

Teknisk område Technical area

Foreliggende oppfinnelse vedrører antigent syntetisk polypeptid som svarer til en antigen determinant i HBxAg, antistoff som reagerer immunologisk med polypeptidet, diagnostisk analysesystem for bestemmelse av tilstedeværelsen av HBxAg i en kroppsprøve, samt anvendelse av polypeptidet til in vitro diagnose. The present invention relates to antigenic synthetic polypeptide that corresponds to an antigenic determinant in HBxAg, antibody that reacts immunologically with the polypeptide, diagnostic analysis system for determining the presence of HBxAg in a body sample, as well as use of the polypeptide for in vitro diagnosis.

Bakgrunnsteknikk Background technology

A. Kloning og vektorer A. Cloning and vectors

Innføringen av eksogen DNA i eukaryote celler er blitt et av de mest kraftfulle redskaper til molekylærbio-logen. Denne fremgangsmåten krever effektiv tilførsel av DNA til kjernen i mottakercellen og etterfølgende identifikasjon av celler som uttrykker den fremmede DNA. The introduction of exogenous DNA into eukaryotic cells has become one of the most powerful tools for the molecular biologist. This method requires efficient delivery of DNA to the nucleus of the recipient cell and subsequent identification of cells expressing the foreign DNA.

Konstruerte vektprer, slik som plasmider eller bakteriofager (fager), eller annen DNA-sekvens som er i stand til å replikere i en vertcelle, kan anvendes til å konstruere celler som virker som fabrikker som produserer store mengder spesifikke virusproteiner. Rekombinante plasmider vil her bli anvendt som eksempelvise vektorer, også kalt kloningsvehikler. Se US patentskrift nr. 4 378 397. Engineered vectors, such as plasmids or bacteriophages (phages), or other DNA sequence capable of replicating in a host cell, can be used to engineer cells that act as factories that produce large amounts of specific viral proteins. Recombinant plasmids will be used here as exemplary vectors, also called cloning vehicles. See US Patent No. 4,378,397.

Plasmider er ekstrakromosomale genetiske elementer som finnes i mange forskjellige bakteriearter. De er vanligvis dobbeltrådede, lukkede, ringformede DNA-molekyler. Det mest utbredt anvendte plasmid er pBR 322, en vektor med nukleotid-sekvens og endonukleasespaltingssteder som er godt kjente. Plasmids are extrachromosomal genetic elements found in many different bacterial species. They are usually double-stranded, closed, circular DNA molecules. The most widely used plasmid is pBR 322, a vector whose nucleotide sequence and endonuclease cleavage sites are well known.

Nukleinsyrefremstilling under anvendelse av plasmid-eller fagvektorer er blitt svært enkelt. Plasmidet eller fag-DNA spaltes med en restriksjonsendonuklease og knyttes sammen in vitro til en fremmed DNA etter valg. Det resulterende rekombinante plasmid eller den resulterende rekombinante fag innføres så i en celle, slik som E. coli, og den derved fremstilte celle induseres slik at den fremstiller mange kopier av den konstruerte vektor. Når først en tilstrekkelig mengde DNA er fremstilt ved hjelp av kloningsvektoren, fjernes den fremstilte fremmed-DNA og plasseres i en andre vektor for å fremstille eller transkribere proteinet eller polypeptidet som det fremmede gen koder for. Nucleic acid production using plasmid or phage vectors has become very simple. The plasmid or phage DNA is cleaved with a restriction endonuclease and ligated in vitro to a foreign DNA of choice. The resulting recombinant plasmid or recombinant phage is then introduced into a cell, such as E. coli, and the resulting cell is induced to produce many copies of the engineered vector. Once a sufficient amount of DNA has been produced using the cloning vector, the produced foreign DNA is removed and placed into a second vector to produce or transcribe the protein or polypeptide encoded by the foreign gene.

Avhengig av DNA (intakt gen, cDNA eller bakteriegen) kan det være nødvendig å tilveiebringe eukaryote transkripsjon- og translasjonsignaler for å styre ekspresjon i mottakercellen. Disse signalene kan tilveiebringes ved å blande fremmed-DNA in vitro med en ekspresjonsvektor. Depending on the DNA (intact gene, cDNA or bacterial gene), it may be necessary to provide eukaryotic transcription and translation signals to direct expression in the recipient cell. These signals can be provided by mixing foreign DNA in vitro with an expression vector.

Ekspresjonsvektorer inneholder sekvenser av DNA som Expression vectors contain sequences of DNA that

er påkrevet for transkripsjonen av klonede gener og trans-lasjonen av deres budbringer-RNA-er (mRNA-er) til proteiner. Vanligvis er slike påkrevde sekvenser eller kontrollelementer: (1) en promoter som signaliserer startpunktet for transkripsjon, (2) en terminator som signaliserer stopp-punktet for transkripsjon, (3) en operator som regulerer promoteren, (4) et ribosombindingssted for den første binding av cellenes proteinsyntesemaskineri, og (5) start- og stoppkodoner som signaliserer begynnelsen og slutten på pro-teinsyntese. is required for the transcription of cloned genes and the translation of their messenger RNAs (mRNAs) into proteins. Typically, such required sequences or control elements are: (1) a promoter that signals the start point of transcription, (2) a terminator that signals the stop point of transcription, (3) an operator that regulates the promoter, (4) a ribosome binding site for the first binding of the cell's protein synthesis machinery, and (5) start and stop codons that signal the beginning and end of protein synthesis.

For å være nyttig, bør en ekspresjonsvektor ha flere ytterligere egenskaper. Den bør være forholdsvis liten og inneholde en sterk promoter. Ekspresjonsvektoren bør bære én . eller flere selekterbare markører for å muliggjøre identifikasjon av transformanter. Den bør også inneholde et gjen-kjenningssted for ett eller flere restriksjonsenzymer i områder av vektoren som ikke er vesentlige for ekspresjon. To be useful, an expression vector should have several additional properties. It should be relatively small and contain a strong promoter. The expression vector should carry one . or more selectable markers to enable identification of transformants. It should also contain a recognition site for one or more restriction enzymes in regions of the vector that are not essential for expression.

Konstruksjonen av ekspresjonsvektorer er derfor en kom-plisert og noe uforutsibar hendelse. Den eneste sanne test på effektiviteten til en ekspresjonsvektor er å måle hyppig-heten hvorved syntesen av den korrekte mRNA initieres. Kvantifisering av mRNA er imidlertid møysommelig, og det The construction of expression vectors is therefore a complicated and somewhat unpredictable event. The only true test of the efficiency of an expression vector is to measure the frequency with which synthesis of the correct mRNA is initiated. However, quantification of mRNA is laborious, and it

er ofte vanskelig å oppnå nøyaktige målinger. Det er derfor blitt utviklet andre, mer praktisk anvendelige måter til påvisning av transformasjon. is often difficult to obtain accurate measurements. Other, more practically applicable ways of detecting transformation have therefore been developed.

En slik måte har vært å overvåke syntese av fremmed-proteiner i transformerte celler med enzymatiske analyser. Det er blitt utviklet flere markørgener for å indikere at transformasjon har inntrådt. One such way has been to monitor the synthesis of foreign proteins in transformed cells with enzymatic analyses. Several marker genes have been developed to indicate that transformation has occurred.

En annen måte som er brukt til å overvåke transformasjon omfatter anvendelsen av immunologiske reagenser. Dersom nivået av uttrykt protein er tilstrekkelig høy, så kan cytoplasmisk eller overflateimmunofluorescens med et antistoff konjugert til et fluorescerende fargestoff, slik som fluorescein eller rhodamin, anvendes til å påvise vektor-spesifikke proteinekspresjonsprodukter. Another way that has been used to monitor transformation involves the use of immunological reagents. If the level of expressed protein is sufficiently high, then cytoplasmic or surface immunofluorescence with an antibody conjugated to a fluorescent dye, such as fluorescein or rhodamine, can be used to detect vector-specific protein expression products.

Mer vanlig er det at transformerte celler dyrkes i nærvær av radioaktivitet etter immunoutfelling. Ved denne fremgangsmåte har det vært anvendt Staphylococcus aureus protein A seleksjon av immunkomplekser (Kessler, (1975), J. Immunol., 115: 1617-1624), og fremgangsmåten med "Western blotting" More commonly, transformed cells are cultured in the presence of radioactivity after immunoprecipitation. In this method, Staphylococcus aureus protein A selection of immune complexes has been used (Kessler, (1975), J. Immunol., 115: 1617-1624), and the method of "Western blotting"

(Renart et al., (1979), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 76: 3116-3120) til å påvise transformasjonsspesifikke markører. (Renart et al., (1979), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 76: 3116-3120) to detect transformation-specific markers.

Analyse av genekspresjon under anvendelse av apevirus 40 (SV40) vektorer er klart den mest utforskede eukaryote transformasjonsteknikk på de biologiske og immunokjemiske nivåer. Genetisk og biokjemisk informasjon vedrørende orga-niseringen av SV40-genomet er blitt skaffet tilveie eller bekreftet ved hjelp av nukleotidsekvensen til virusgenomet. Oversikt av Tooze (1980), Molecular Biology of Tumor Viruses, 2. utg., del 2, Cold Spring Harbor Laboratory, Cold Spring Harboir, New York. Utformingen av forskjellige SV40-vektor-molekyler har vært basert på den nøyaktige kartlegging av genetiske signaler og anvendelsen av restriksjonsendonukle-aser for isoleringen av bestemte fragmenter fra SV40-genomet. Analysis of gene expression using simian virus 40 (SV40) vectors is clearly the most explored eukaryotic transformation technique at the biological and immunochemical levels. Genetic and biochemical information regarding the organization of the SV40 genome has been provided or confirmed using the nucleotide sequence of the viral genome. Review by Tooze (1980), Molecular Biology of Tumor Viruses, 2nd ed., Part 2, Cold Spring Harbor Laboratory, Cold Spring Harboir, New York. The design of various SV40 vector molecules has been based on the precise mapping of genetic signals and the use of restriction endonucleases for the isolation of specific fragments from the SV40 genome.

SV40 ble først utviklet som en eukaryot-overførende vektor under anvendelse av et lytisk system. Mulligan et al., SV40 was first developed as a eukaryotic transfer vector using a lytic system. Mulligan et al.,

(1979), Nature (London), 277: 108-114. Deretter ble transformerende (ikke-lytiske) vektorer konstruert med isolerte segmenter av SV40-genomet. Oversikt ved Elder et al., (1981), Annu. Rev. Genet., 15: 295-340. Hamer et al. var de første til å foreslå at SV40 ville kunne anvendes til å klone gener som det ikke var tilgjengelig noen probe for.De foreslo at dobbeltrådede cDNA-kopier fra en heterogen mRNA-populasjon kunne "skytes" inn i en SV40-vektor, og at virus som bærer den ønskede sekvens, kunne identifiseres ved å anvende et radioaktivt eller fluorescerende antistoff. Hamer et al. rapporterte først konstruksjonen av SV40 rekombinant ekspresjonsvektor som inneholder en ekspresjons-markør, i 1979. Hamer et al., (1979), Cell, 17: 725-735. Deres SV40-vektor inneholdt virus-DNA-sekvensene fra BamHI endonukleaserestriksjonsstedet ved 0,14 kartenheter medurs til Haell restriksjonsstedet ved 0,82 kartenheter. I tillegg til hele det tidlige gen A og opprinnelsesstedet for virus-DNA-replikasjon, inneholdt vektoren viruspromoteren, -lederen, en mellomliggende sekvens til viruset, 5<1->delen av arvemassen fra viruset og 3'-ende-sekvensene for den sene 195 mRNA til viruset. Den inneholdt ikke 1660 basepar (bp) av sekvensene i det sene område som koder for virus-proteinet UPI, 2 og 3. Priers et al., (1978), Nature, 273: 113-120 og Reddy et al., (1978), Science, 200: 494-502. Kodende sekvenser fra beta-globin-gen fra kanin ble ligert inn i den ovenfor nevnte vektor som en ekspresjons-markør. For å bestemme hvorvidt kanin-beta-globin ble syntetisert i apeceller infisert med deres rekombinante vektor, anvendte Hamer et al., supra, en radioimmunologisk analyse som er i stand til å påvise så lite som 1,0 nanogram globin. Selv om Hamer et al. var i stand til å vise positive tegn på beta-globin-ekspresjon, uttrykte de flere reser-vasjoner med hensyn til anvendeligheten av SV40/beta-globin rekombinantsysternet. Ettersom globin er bare svakt opp-løselig, kan man for det første ha lidd betydelige tap under fremstillingen av prøver for måling. Bestemmelsen av globinmengden i de infiserte celler kan således være uriktige med så mye som en faktor på 10. For det andre kan analysen ikke skjelne mellom autentisk globin og andre immunologisk beslektede produkter, slik som "gjennomlesnings"-protein eller polypeptidfragmenter. En faktor som Hamer et al. ikke ga seg i kast med, er den høye grad av homologi mellom alle eukaryote globiner. Denne homologi gjør det vanskelig å skjelne vektorindusert globinekspresjon fra globin som er endogen til vertcelle-systemet. (1979), Nature (London), 277: 108-114. Subsequently, transforming (non-lytic) vectors were constructed with isolated segments of the SV40 genome. Review by Elder et al., (1981), Annu. Fox. Genet., 15: 295-340. Hamer et al. were the first to propose that SV40 could be used to clone genes for which no probe was available. They proposed that double-stranded cDNA copies from a heterogeneous mRNA population could be "shot" into an SV40 vector, and that viruses carrying the desired sequence could be identified by using a radioactive or fluorescent antibody. Hamer et al. first reported the construction of SV40 recombinant expression vector containing an expression marker in 1979. Hamer et al., (1979), Cell, 17: 725-735. Their SV40 vector contained the viral DNA sequences from the BamHI endonuclease restriction site at 0.14 map units clockwise to the Haell restriction site at 0.82 map units. In addition to the entire early gene A and the origin of viral DNA replication, the vector contained the viral promoter, the leader, an intermediate sequence of the virus, the 5<1> part of the genome of the virus and the 3'-end sequences for the late 195 mRNA of the virus. It did not contain 1660 base pairs (bp) of the sequences in the late region encoding the viral protein UPI, 2 and 3. Priers et al., (1978), Nature, 273: 113-120 and Reddy et al., (1978 ), Science, 200: 494-502. Coding sequences from the rabbit beta-globin gene were ligated into the above-mentioned vector as an expression marker. To determine whether rabbit beta-globin was synthesized in monkey cells infected with their recombinant vector, Hamer et al., supra, used a radioimmunoassay capable of detecting as little as 1.0 nanograms of globin. Although Hamer et al. were able to show positive signs of beta-globin expression, they expressed several reservations regarding the applicability of the SV40/beta-globin recombinant system. As globin is only slightly soluble, firstly considerable losses may have been incurred during the preparation of samples for measurement. The determination of the amount of globin in the infected cells can thus be incorrect by as much as a factor of 10. Second, the assay cannot distinguish between authentic globin and other immunologically related products, such as "read-through" protein or polypeptide fragments. A factor that Hamer et al. not tackled, is the high degree of homology between all eukaryotic globins. This homology makes it difficult to distinguish vector-induced globin expression from globin endogenous to the host cell system.

B. Hepatitt B viruspeptider og B. Hepatitis B virus peptides and

anti- polypeptid- antistoffer anti-polypeptide antibodies

Hepatitt-virus er tydelig forskjellige smittestoffer. De grupperes sammen alene på grunn av "mål"-organet som de angriper, leveren. Selv om en rekke virus angriper leveren som del av systemiske infeksjoner, mener man med uttrykket "hepatitt-virus" vanligvis type A (HAV), type B (HBV) og non-A, non-B smittestoffene. Av de tre virustypene er HBV langt den mest utforskede på de biologiske, immunokjemiske og kliniske nivåer. Hepatitis viruses are distinctly different infectious agents. They are grouped together solely because of the "target" organ that they attack, the liver. Although a number of viruses attack the liver as part of systemic infections, the term "hepatitis virus" usually refers to type A (HAV), type B (HBV) and the non-A, non-B infectious agents. Of the three virus types, HBV is by far the most explored at the biological, immunochemical and clinical levels.

HBV klassifiseres som et DNA-virus og adskiller seg HBV is classified as a DNA virus and differs

i mange henseender fra alle andre familier av DNA-virus. HBV er sammensatt av en ytre kappe (fastere enn en membran eller hylster) bestående av protein, lipid og carbohydrat, og som bærer et unikt antigenkompleks; dvs. hepatitt B overflateantigenet (HBsAg). Det inneholder også et inner-nukleocapsid med en antigen spesifisitet som er forskjellig fra spesifisiteten til overflateantigenet, dvs. hepatitt B kjerneanti-genet (HBcAg). in many respects from all other families of DNA viruses. HBV is composed of an outer envelope (firmer than a membrane or envelope) consisting of protein, lipid and carbohydrate, and which carries a unique antigen complex; i.e. the hepatitis B surface antigen (HBsAg). It also contains an inner nucleocapsid with an antigenic specificity that is different from the specificity of the surface antigen, i.e. the hepatitis B core antigen (HBcAg).

Innen teknikken er man også klar over oppløselig antigen, HBeAg. Dette antigenet antas å bestå av HBcAg-polypeptider som ikke er satt sammen til HBV-kjerner, og har følge-lig en unik antigen spesifisitet i den usammensatte tilstand. Within the technique, one is also aware of soluble antigen, HBeAg. This antigen is believed to consist of HBcAg polypeptides that are not assembled into HBV cores, and consequently has a unique antigenic specificity in the unassembled state.

I typiske selv-begrensende akutte HBV-infeksjoner fremkommer de følgende serologiske markører etter hverandre i serum hos en smittet vert: HBsAg, HBeAg, anti-HBC, anti-HBE og anti-HBS. Fremkomsten av anti-HBE signaliserer det endelige tap av påvisbart HBsAg. Dette gjelder i alle tilfeller av selv-begrensende akutt HBV-infeksjon. Etter at HBS er forsvunnet er det en forsinkelse på 5 uker til flere måneder før fremkomsten av anti-HBS. In typical self-limiting acute HBV infections, the following serological markers appear successively in the serum of an infected host: HBsAg, HBeAg, anti-HBC, anti-HBE and anti-HBS. The appearance of anti-HBE signals the final loss of detectable HBsAg. This applies in all cases of self-limiting acute HBV infection. After HBS has disappeared there is a delay of 5 weeks to several months before the appearance of anti-HBS.

Under kronisk HBV-infeksjon er HBsAg og anti-HBC til stede. Vertens serum kan oppvise enten HBeAg eller anti-HBE serologiske markører, dvs. at pasienten kan være enten HBeAg- eller anti-HBE-positiv. During chronic HBV infection, HBsAg and anti-HBC are present. The host's serum can show either HBeAg or anti-HBE serological markers, i.e. the patient can be either HBeAg or anti-HBE positive.

Følsomme og spesifikke radioimmunologiske analyser og enzymimmunanalyser for flere av HBV-markørene har utbredt anvendelse. Disse høyfølsomme serologiske tester har gitt et grunnlag for overvåking av fremkomsten av virus og immun-responsmarkører i løpet av HBV-infeksjon. Sensitive and specific radioimmunological assays and enzyme immunoassays for several of the HBV markers are widely used. These highly sensitive serological tests have provided a basis for monitoring the emergence of virus and immune response markers during HBV infection.

I de siste få år har mange undersøkelser indikert at hver serologisk markør betegner spesifikke virushendelser for vertrespons under HBV-replikasjon. Profilen til serologiske markører på forskjellige stadier under det kliniske forløp av sykdom kan således gi nyttig diagnose- og prognose-informasjon. In the last few years, many studies have indicated that each serological marker denotes specific viral events of host response during HBV replication. The profile of serological markers at different stages during the clinical course of disease can thus provide useful diagnostic and prognostic information.

Forbindelsen mellom hepatitt B virus og humant hepatocellulært karsinom (HCC), leverkreft, er blitt grundig under-søkt og seroepidemiologiske samt histopatologiske funn tyder sterkt på at HBV er direkte eller indirekte involvert i etologien til leverkreft. Et antall hepatomcellelinjer er blitt avledet fra human-HCC, og påvisning og HBV-spesifikke DNA integrert i genomet til to slike cellelinjer, PLC/PRF/5 og EPH3B, er blitt rapportert. I disse cellelinjene er imidlertid bare hepatitt B og overflateantigenet blitt uttrykt i vevkultur som et virusspesifikt genprodukt. Andre markører for HBV, slik som hepatitt B kjerneantigen, hepatitt BE-antigen og en DNA-polymerase, er ikke blitt påvist. The connection between hepatitis B virus and human hepatocellular carcinoma (HCC), liver cancer, has been thoroughly investigated and seroepidemiological and histopathological findings strongly suggest that HBV is directly or indirectly involved in the etiology of liver cancer. A number of hepatoma cell lines have been derived from human HCC, and detection and HBV-specific DNA integrated into the genome of two such cell lines, PLC/PRF/5 and EPH3B, have been reported. In these cell lines, however, only hepatitis B and the surface antigen have been expressed in tissue culture as a virus-specific gene product. Other markers for HBV, such as hepatitis B core antigen, hepatitis BE antigen and a DNA polymerase, have not been detected.

Noen DNA-tumor-virus hos dyr kan gi transformasjon gjennom virkningen av virusgener som regulerer replikasjonen og integrasjonen av virusgenomet, og celler som er transformert med slike virus, kan bære et T-(tumor) eller neo-(ny) antigen uttrykt ved hjelp av de transformerende gener. Nyere bevis for et antigen som er analogt med T-antigen, er oppnådd i human-hepatomceller som inneholder integrerte HBV-gener, under anvendelse av anti-kompliment immunofluore-scens-fargingsteknikken. Dette antigenet er blitt betegnet HBV-assosiert kjerneantigen (HBNA). Wen et al., (1983) Infect. Immun., 39: 1361-1367. Some DNA tumor viruses in animals can produce transformation through the action of viral genes that regulate the replication and integration of the viral genome, and cells transformed with such viruses can carry a T-(tumor) or neo-(new) antigen expressed by of the transforming genes. Recent evidence for an antigen analogous to T antigen has been obtained in human hepatoma cells containing integrated HBV genes, using the anti-complement immunofluorescence staining technique. This antigen has been termed HBV-associated core antigen (HBNA). Wen et al., (1983) Infect. Immun., 39: 1361-1367.

HBNA ble påvist i sera fra flere HBsAg-positive HCC-pasienter, og ekspresjon av antigenet ble demonstrert både i cellekultur og tumorvev. I tillegg ble anti-HBNA-antistoffer funnet i seraene til noen HBsAg-positive pasienter med HCC. HBNA kan utgjøre den tidligere ikke erkjente ekspresjon av HBV-gen. HBNA was detected in sera from several HBsAg-positive HCC patients, and expression of the antigen was demonstrated both in cell culture and tumor tissue. In addition, anti-HBNA antibodies were found in the sera of some HBsAg-positive patients with HCC. HBNA may account for the previously unrecognized expression of the HBV gene.

I 1979 rapporterte Galibert et al., Nature, 281: 646-650, nukleotidsekvensen til HBV-genomet, et ringformet DNA med ca. 3200 baser som er delvis dobbel- og delvis éntrådet, et trekk som er enestående blant virus. Genomets lange tråd eller L-tråd, (fullstendig ringformet) ble funnet å inneholde fire leserammer som er store nok til å være ansvar-lige for virusproteiner. Disse områdene ble kalt S, C, P In 1979, Galibert et al., Nature, 281: 646-650, reported the nucleotide sequence of the HBV genome, a circular DNA of approx. 3200 bases that are partly double-stranded and partly single-stranded, a feature unique among viruses. The genome's long strand, or L strand, (completely circular) was found to contain four reading frames large enough to be responsible for viral proteins. These areas were called S, C, P

og X, og er vist skjematisk i figur 1. Områdene S og C er funnet å inneholde genene for henholdsvis HBsAg og HBeAg. Område P antas å kode for et protein som er likt i størrelse og aminosyrerestinnhold med en DNA-polymerase. Område X postulert av Wen et al., supra, å være en av de sannsynlige kilder for genet som koder for HBNA. and X, and is shown schematically in Figure 1. Areas S and C have been found to contain the genes for HBsAg and HBeAg respectively. Region P is thought to encode a protein similar in size and amino acid residue content to a DNA polymerase. Region X postulated by Wen et al., supra, to be one of the likely sources of the gene encoding HBNA.

Alene den foreløpige anvisning av funksjoner for genene i områdene P og X demonstrerer det tomrom som fortsatt eksi-sterer når det gjelder å forstå den genetiske organisering og molekylære biologi til HBV. En grunn for dette tomrom har vært fraværet av et in vitro system for formering av viruset. The preliminary indication of function for the genes in the P and X regions alone demonstrates the gap that still exists in understanding the genetic organization and molecular biology of HBV. One reason for this gap has been the absence of an in vitro system for propagation of the virus.

Inntil nylig var den eneste kilde for HBV serumet til humanpasienter. De feilslåtte forsøk på å dyrke viruset i cellekultur er resultatet av dets svært snevre vertcelle-område. Until recently, the only source of HBV was the serum of human patients. The failed attempts to grow the virus in cell culture are the result of its very narrow host cell range.

En tilnærming til problemet med å produsere HBV-DNA og dets genprodukter, har vært å bruke rekombinant DNA teknikk. Denne teknikk,muliggjør storskalaproduksjon av nuk-leinsyresekvenser som koder for et bestemt virusprotein. One approach to the problem of producing HBV DNA and its gene products has been to use recombinant DNA techniques. This technique enables large-scale production of nucleic acid sequences that code for a specific viral protein.

Tiollåis et al., (1981), Science, 213: 406-411 rapporterte transformasjon av E. coli med pBR322 inneholdende genet som koder for HBsAg, og rapporterte produksjon av betydelige mengder av dette isolerte gen. Disse forskerne ønsket også å undersøke HBsAg-genets lokalisering i HBV-genomet, og faktorene som påvirket dets ekspresjon til protein. For dette konstruerte de ekspresjonsvektorer som inne-hold HBsAg-genet, for bruk i både bakterie- og pattedyrceller . Tiollåis et al., (1981), Science, 213: 406-411 reported transformation of E. coli with pBR322 containing the gene encoding HBsAg and reported production of significant amounts of this isolated gene. These researchers also wanted to investigate the HBsAg gene's location in the HBV genome, and the factors that influenced its expression into protein. For this, they constructed expression vectors containing the HBsAg gene, for use in both bacterial and mammalian cells.

En av ekspresjonsvektorene som ble konstruert av Tiollais et al., supra, oppnådde biosyntese av protein i E. coli som inneholdt HBsAg antigene determinanter. Det ble bygd opp ved å føye inn en del av genet som koder for HBsAg i bakteriofagene plac5-lUV5 for å bevare leserammen til naturlig HBV. One of the expression vectors constructed by Tiollais et al., supra, achieved biosynthesis of protein in E. coli containing HBsAg antigenic determinants. It was constructed by inserting part of the gene encoding HBsAg into the plac5-lUV5 bacteriophages to preserve the reading frame of native HBV.

For å undersøke HBV-genekspresjon i pattedyrceller, konstruerte Tiollais et al., supra, en serie av HBsAg-ekspre-sjonsplasmider ved å føye inn transfeksjonselementer på forskjellige steder i hele HBV-genomet. Transfeksjonselementene gjorde det mulig for hele HBV-genomet å bli integrert i flere forskjellige orienteringer i genomet til musceller transformert med vektoren. Ved å skape vektorer på denne måte forsøkte disse forskerne å anvende HBVs naturlig forekomm-ende genetiske kontrollelementer. To examine HBV gene expression in mammalian cells, Tiollais et al., supra, constructed a series of HBsAg expression plasmids by inserting transfection elements at various locations throughout the HBV genome. The transfection elements allowed the entire HBV genome to be integrated in several different orientations into the genome of mouse cells transformed with the vector. By creating vectors in this way, these researchers attempted to use HBV's naturally occurring genetic control elements.

Bare tre av de seks ekspresjonsvektorene er rapportert av Tiollais et al., supra, ga ekspresjon av hele HBsAg-proteinet. Fremstillingen av det ble påvist ved å teste med hensyn på dets nærvær i vevkulturvæsker under anvendelse av sau-anti-HBsAg-antiserum. De øvrige virusmarkører som er kjent på tidspunktet for undersøkelsen (dvs. HBeAg, HBeAg og DNA-polymerase), ble ikke påvist i de transformerte cellene. Only three of the six expression vectors reported by Tiollais et al., supra, gave expression of the entire HBsAg protein. Its production was demonstrated by testing for its presence in tissue culture fluids using sheep anti-HBsAg antiserum. The other viral markers known at the time of the investigation (ie HBeAg, HBeAg and DNA polymerase) were not detected in the transformed cells.

På tidspunktet for den ovenfor nevnte undersøkelse til Tiollais et al. var både den mulige eksistens av område X og muligheten for at det kan kode for et HBV-protein kjent. Dvs. at det var kjent at HBV-genomet hadde en evne til å kode for flere proteiner enn de som tidligere var blitt forbundet med viruset. At the time of the above-mentioned study by Tiollais et al. both the possible existence of region X and the possibility that it may code for an HBV protein were known. That is that it was known that the HBV genome had an ability to code for more proteins than those previously associated with the virus.

Dette problemet er blitt kalt genotypeleting etter fenotype. Det er blant annet dette problem som Wen et al., supra, ga seg i kast med da de postulerte at område X inneholder genet som koder for HBNA. This problem has been called genotyping by phenotype. It is, among other things, this problem that Wen et al., supra, tackled when they postulated that area X contains the gene that codes for HBNA.

Før de ovenfor nevnte undersøkelser til Tiollais et al. og Wen et al., demonstrerte Sutcliffe et al., (1980), Nature, 287: 801-805 blant annet en generell teknikk for løsning av dette problem. De syntetiserte et polypeptid kjemisk ut fra det protein som forutsies ved hjelp av nukleotidsekvensen til et virusgen med et proteinprodukt som var ukjent. Antistoffer ble fremkalt mot polypeptidet og ble omsatt mot alle proteinene som ble laget ved hjelp av celler infisert med viruset. Ved å bruke antistoff på deler av det forutsagte protein påviste Sutcliffe et al. et tidligere ukjent og ikke erkjent virusproteinprodukt. Before the above-mentioned investigations by Tiollais et al. and Wen et al., Sutcliffe et al., (1980), Nature, 287: 801-805, among others, demonstrated a general technique for solving this problem. They synthesized a polypeptide chemically from the protein predicted by the nucleotide sequence of a viral gene with a protein product that was unknown. Antibodies were raised against the polypeptide and reacted against all the proteins made by cells infected with the virus. By using antibody to parts of the predicted protein, Sutcliffe et al. a previously unknown and unrecognized viral protein product.

Hittil er ikke anvendelsen av denne eller noen annen teknikk for utvetydig å identifisere proteinprodukter fra HBV-genomområde X blitt rapportert. Dette kan skyldes at selv om det generelle konsept for fremstillingen av syntetiske antigener og anvendelse av disse til å indusere antistoffer med forutbestemt spesifisitet er blitt beskrevet, gjenstår det et stort område av denne teknikken som fortsetter å unndra seg forutsigelighet. To date, the application of this or any other technique to unambiguously identify protein products from HBV genome region X has not been reported. This may be because although the general concept of the preparation of synthetic antigens and their use to induce antibodies of predetermined specificity has been described, there remains a large area of this technique that continues to elude predictability.

Grunnene til dette er flere. For det første er proteinaminosyrerestsekvenser utledet fra en genetisk sekvens av en hypotetisk natur med mindre nukleotidsekvensens leseramme er sikkert fastslått, på grunn av overflødigheten til den genetiske kode. There are several reasons for this. First, protein amino acid residue sequences derived from a genetic sequence are of a hypothetical nature unless the nucleotide sequence reading frame is definitely established, due to the redundancy of the genetic code.

For det andre induserer et syntetisk antigen ikke nødvendigvis antistoffer som reagerer immunologisk med det in-takte protein i dets naturlige miljø. For det tredje reagerer en verts naturlige antistoffer mot et immunogen sjeldent immunologisk med et polypeptid som svarer til en kort lineær del av immunogenets aminosyresekvens. Second, a synthetic antigen does not necessarily induce antibodies that react immunologically with the intact protein in its natural environment. Third, a host's natural antibodies to an immunogen rarely react immunologically with a polypeptide that corresponds to a short linear portion of the immunogen's amino acid sequence.

Kort oppsummering av oppfinnelsen Brief summary of the invention

Foreliggende oppfinnelse er basert på to aspekter. Et aspekt er en rekombinant DNA som omfatter en ekspresjonsvektor bundet til genet som koder for HBxAg. I en særlig foretrukket rekombinant DNA omfatter DNA-ekspresjonsvektoren en første DNA-sekvens som omfatter apevirus 40 virus-DNA-sekvensen fra BamHI-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 2468 medurs til Haell—endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 767 ifølge figur 2, og genet som koder for HBxAg tilveiebringes ved hjelp av en andre gen-DNA-sekvens som omfatter hepatitt B virus-DNA-sekvensen fra Haell-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 1437 medurs til BamHI-endonuklease-restriks jonsstedet i baseposisjon 28 ifølge figur 1. Den første og den andre DNA-sekvens er operativt forbundet for å fremme ekspresjon av HBxAg. Et annet aspekt som denne oppfinnelsen er basert på, utgjøres av en rekombinant DNA som omfatter et gen som koder for HBxAg eller for et polypeptid som utgjør en vesentlig del av HBxAg. En særlig foretrukket rekombinant DNA inneholder genet som koder for HBxAg, og har basesekvensen vist i figur 1 som dekker baseposisjonene 1437 medurs til 28, eller en vesentlig del derav. The present invention is based on two aspects. One aspect is a recombinant DNA comprising an expression vector linked to the gene encoding HBxAg. In a particularly preferred recombinant DNA, the DNA expression vector comprises a first DNA sequence comprising the simian virus 40 viral DNA sequence from the BamHI endonuclease restriction site at base position 2468 clockwise to the Haell endonuclease restriction site at base position 767 according to Figure 2, and the gene encoding HBxAg is provided by means of a second gene DNA sequence comprising the hepatitis B virus DNA sequence from the Haell endonuclease restriction site at base position 1437 clockwise to the BamHI endonuclease restriction site at base position 28 according to Figure 1. The first and second DNA sequences are operably linked to promote expression of HBxAg. Another aspect on which this invention is based is constituted by a recombinant DNA comprising a gene which codes for HBxAg or for a polypeptide which forms a substantial part of HBxAg. A particularly preferred recombinant DNA contains the gene encoding HBxAg, and has the base sequence shown in Figure 1 covering base positions 1437 clockwise to 28, or a substantial part thereof.

Et plasmid som består av minst én rekombinant DNA som omfatter et gen som koder for HBxAg eller for et polypeptid som utgjør en vesentlig del derav, anvendes i forbindelse med denne oppfinnelsen. Plasmidet kan omfatte basesekvensen vist i figur 1 som dekker baseposisjonene 1437 medurs til 28, eller en vesentlig del derav. Ved særlig foretrukket utøvelse omfatter plasmidet en første DNA-sekvens som omfatter apevirus 40 (SV40) virus-DNA-sekvens fra BamHI-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 2468 medurs til EcoRI-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 1717 ifølge figur 2; en andre DNA-sekvens som omfatter DNA-sekvensen til plasmid pBR322 fra BamHI-endonukleaseposisjonen i baseposisjon 375 medurs til EcoRI-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 0 ifølge figur 3; og en tredje DNA-sekvens som omfatter hepatitt B virus-DNA-sekvensen fra BamHI-endonukleaserestriksjonsstedet i baseposisjon 1400 medurs til BamHI-endonuklease-restriks jonsstedet i baseposisjon 28 ifølge figur 1. I dette plasmidet er den første og den andre DNA-sekvens operativt bundet i sine respektive EcoRI endonukleaserestriksjonssteder; den andre og tredje DNA-sekvens er operativt bundet i sine respektive BamHI-endonukleaserestriksjonssteder; og den første og den tredje DNA-sekvens er operativt ligert i sine respektive BamHI-endonukleaserestriksjonssteder ifølge figur 4. A plasmid which consists of at least one recombinant DNA comprising a gene which codes for HBxAg or for a polypeptide which forms a substantial part thereof, is used in connection with this invention. The plasmid may comprise the base sequence shown in Figure 1 covering base positions 1437 clockwise to 28, or a substantial part thereof. In a particularly preferred embodiment, the plasmid comprises a first DNA sequence comprising simian virus 40 (SV40) viral DNA sequence from the BamHI endonuclease restriction site at base position 2468 clockwise to the EcoRI endonuclease restriction site at base position 1717 according to Figure 2; a second DNA sequence comprising the DNA sequence of plasmid pBR322 from the BamHI endonuclease site at base position 375 clockwise to the EcoRI endonuclease restriction site at base position 0 according to Figure 3; and a third DNA sequence comprising the hepatitis B virus DNA sequence from the BamHI endonuclease restriction site at base position 1400 clockwise to the BamHI endonuclease restriction site at base position 28 according to Figure 1. In this plasmid, the first and second DNA sequences are operative bound in their respective EcoRI endonuclease restriction sites; the second and third DNA sequences are operably bound in their respective BamHI endonuclease restriction sites; and the first and third DNA sequences are operatively ligated into their respective BamHI endonuclease restriction sites of Figure 4.

En fremgangsmåte for fremstilling av HBxAg eller en vesentlig polypeptiddel av HBxAg utgjør et annet aspekt som oppfinnelsen er basert på. En vert som inneholder et ovenfor nevnt ekspresjonssystem dyrkes i et kulturnæringsmedium inntil HBxAg eller en vesentlig polypeptiddel derav er produsert og akkumulert i verten eller kulturnæringsvæsken. Det akkumulerte HBxAg eller den vesentlige polypeptiddel derav utvinnes deretter . A method for producing HBxAg or a substantial polypeptide part of HBxAg constitutes another aspect on which the invention is based. A host containing an above-mentioned expression system is cultured in a culture medium until HBxAg or a substantial polypeptide portion thereof is produced and accumulated in the host or the culture medium. The accumulated HBxAg or the essential polypeptide part thereof is then recovered.

Et aspekt av oppfinnelsen vedrører et antigent syntetisk polypeptid. Dette syntetiske polypeptid svarer i sekvens til sekvensen til en antigen determinant i HBxAg, og omfatter en aminosyrerestsekvens utvalgt fra gruppen av poly-peptidsekvenser representert ved formelen skrevet fra venstre mot høyre og i retningen fra aminoende til carboxylende: Gln-Leu-Asp-Pro-Ala-Arg-Asp-Val-Leu-Cys-Leu-Arg-Pro-Val-Gly, One aspect of the invention relates to an antigenic synthetic polypeptide. This synthetic polypeptide corresponds in sequence to the sequence of an antigenic determinant in HBxAg, and comprises an amino acid residue sequence selected from the group of polypeptide sequences represented by the formula written from left to right and in the direction from amino end to carboxyl end: Gln-Leu-Asp-Pro- Ala-Arg-Asp-Val-Leu-Cys-Leu-Arg-Pro-Val-Gly,

Ser-Ala-Val-Pro-Thr-Asp-His-Gly-Ala-His-Leu-Ser-Leu-Arg-Gly-Leu-Pro-Val-Cys og Ser-Ala-Val-Pro-Thr-Asp-His-Gly-Ala-His-Leu-Ser-Leu-Arg-Gly-Leu-Pro-Val-Cys and

Met-Glu-Thr-Thr-Val-Asn-Ala-His-Gln-Ile-Leu-Pro-Lys-Val-Leu-His-Lys-Arg-Thr-Leu-Gly. Met-Glu-Thr-Thr-Val-Asn-Ala-His-Gln-Ile-Leu-Pro-Lys-Val-Leu-His-Lys-Arg-Thr-Leu-Gly.

Antistoffer som omfatter et antistoffbindingssete som er i stand til å reagere immunologisk med et av de tidligere nevnte antigene polypeptider, omfattes også. De særlig fore-trukne polypeptider som disse antistoffene reagerer immunologisk med, er illustrert ved hjelp av polypeptidene beskrevet ovenfor. Disse antistoffene reagerer også immunologisk med HBxAg eller med en vesentlig polypeptiddel derav. Antibodies comprising an antibody binding site capable of reacting immunologically with one of the previously mentioned antigenic polypeptides are also included. The particularly preferred polypeptides with which these antibodies react immunologically are illustrated by means of the polypeptides described above. These antibodies also react immunologically with HBxAg or with a substantial polypeptide part thereof.

Et diagnostisk analysesystem for bestemmelse av tilstedeværelsen av en påvisbar mengde HBxAg i en kroppsprøve som skal analyseres, omfattes også. Dette systemet omfatter minst én beholder som inneholder et reagens som omfatter de ovenfor beskrevne antistoffer. Dette systemet kan videre omfatte et andre reagens i en andre beholder, idet det andre reagens er det antigene syntetiske polypeptid som antistoffene reagerer immunologisk med. En markør for å signalisere immunoreaksjonen mellom antistoffene og HBxAg kan utgjøre en ytterligere del av det diagnostiske analysesystem. A diagnostic analysis system for determining the presence of a detectable amount of HBxAg in a body sample to be analyzed is also included. This system comprises at least one container containing a reagent comprising the antibodies described above. This system can further comprise a second reagent in a second container, the second reagent being the antigenic synthetic polypeptide with which the antibodies react immunologically. A marker to signal the immunoreaction between the antibodies and HBxAg can form a further part of the diagnostic analysis system.

En anvendelse av et antigent syntetisk polypeptid til in vitro diagnose av en påvisbar mengde HBxAg i en kroppsprøve utgjør et ytterligere aspekt av oppfinnelsen. Her blandes proteiner fra en kroppsprøve som skal analyseres med hensyn på tilstedeværelsen av en påvisbar mengde HBxAg, med de ovenfor nevnte antistoffer i nærvær av en markør for signalisering av en immunoreaksjon mellom reseptorene og HBxAg. Blandingen oppbevares i et tidsrom som er tilstrekkelig for markøren til å signalisere at en immunoreaksjon har inntrådt. Tilstedeværelsen av dette signal konstateres så. A use of an antigenic synthetic polypeptide for in vitro diagnosis of a detectable amount of HBxAg in a body sample constitutes a further aspect of the invention. Here, proteins from a body sample to be analyzed for the presence of a detectable amount of HBxAg are mixed with the above-mentioned antibodies in the presence of a marker for signaling an immunoreaction between the receptors and HBxAg. The mixture is kept for a period of time sufficient for the marker to signal that an immunoreaction has occurred. The presence of this signal is then ascertained.

Kort beskrivelse av tegningene Brief description of the drawings

figurene som utgjør en del av beskrivelsen av oppfinnelsen: the figures which form part of the description of the invention:

Figur 1 er en skjematisk fremstilling som viser den fysiske oppbygning og genetiske organisering av HBV/adw-genomet fra Tiollais et al., (1981), Science, 213: 406-411 slik de ble modifisert av Ono et al., (1983), N.A.R., 11: 1747-1757. 5'-enden til den lange (L) tråd rapporteres å være baseparet med 5<1->enden til den korte (S) tråd. Visse restrik-sjonssteder angitt ved hjelp av piler i tilknytning til sirkelbuene og forkortelsen for restriksjonsendonukleasen svarer til det fysiske kart over HBV/adw-genomet vist ved analyse av Ono et al., supra. De brede pilene som omgir genomet svarer til de fire store, åpne områdene til L-tråden. Disse fire mulige kodingsområder er betegnet S, P, X og C. Antallet aminosyrerester i paranteser (aa) etter hvert av de fire utpekte områder svarer til lengden av det hypotetiske polypeptid kodet for av hvert område. De to områdene som svarer til de definerte genene S og C, er angitt ved hjelp av prikkete områder innenfor de brede pilene. Det eneste EcoRI endonuklasespaltingssted er brukt som utgangspunktet til kartet. Figur 2 illustrerer skjematisk et SV40 DNA restrik-sjonskart fremstilt fra den primære sekvens publisert av Reddy et al., (1978), Science, 200: 494-501, slik det ble modifisert av Van Heuverswyn og Fiers (1979), Eur. J. Biochem. 100: 51-60. Figur 3 illustrerer skjematisk et plasmid pBR322 re-striks jonskart fremstilt fra primærsekvensdata ifølge Sutcliffe (1979), Cold Spring Harbor Symposium on Quantita-tive Biology 43, 77. Figur 4 illustrerer skjematisk fremgangsmåten beskrevet i avsnittet vedrørende materialer og metoder nedenunder, anvendt for innføyelse av DNA-fragmenter i vektorer ifølge denne oppfinnelse gjort fra AM6 (bølgelinjer) pBR322 (hel-trukne linjer) og SV40 (stiplede linjer) for å fremstille kloningsvektoren SVAM191 og så ekspresjonsvektoren SVHBV-3 som uttrykker en vesentlig del av HBxAg. Relative posisjoner Figure 1 is a schematic representation showing the physical structure and genetic organization of the HBV/adw genome from Tiollais et al., (1981), Science, 213: 406-411 as modified by Ono et al., (1983) , N.A.R., 11: 1747-1757. The 5' end of the long (L) strand is reported to base pair with the 5<1> end of the short (S) strand. Certain restriction sites indicated by arrows adjacent to the circle arcs and the abbreviation for the restriction endonuclease correspond to the physical map of the HBV/adw genome shown by analysis by Ono et al., supra. The broad arrows surrounding the genome correspond to the four large, open regions of the L strand. These four possible coding regions are designated S, P, X and C. The number of amino acid residues in parentheses (aa) after each of the four designated regions corresponds to the length of the hypothetical polypeptide coded for by each region. The two regions corresponding to the defined genes S and C are indicated by means of dotted regions within the broad arrows. The single EcoRI endonuclease cleavage site is used as the starting point for the map. Figure 2 schematically illustrates an SV40 DNA restriction map prepared from the primary sequence published by Reddy et al., (1978), Science, 200: 494-501, as modified by Van Heuverswyn and Fiers (1979), Eur. J. Biochem. 100: 51-60. Figure 3 schematically illustrates a plasmid pBR322 re-string ion map prepared from primary sequence data according to Sutcliffe (1979), Cold Spring Harbor Symposium on Quantitative Biology 43, 77. Figure 4 schematically illustrates the procedure described in the Materials and Methods section below, used for insertion of DNA fragments in vectors of this invention made from AM6 (wavy lines) pBR322 (solid lines) and SV40 (dotted lines) to produce the cloning vector SVAM191 and then the expression vector SVHBV-3 which expresses a substantial part of HBxAg. Relative positions

IO IO

for restriksjonsendonukleasesteder for BamHI, EcoRI og Haell er vist ved hjelp av henholdsvis lukkede sirkler, åpne sirkler og lukkede triangler. Begynnelsespunktet (ori) og tidlige og sene promoterer i SV40-genomet er også angitt. for restriction endonuclease sites for BamHI, EcoRI and Haell are shown by closed circles, open circles and closed triangles, respectively. The origin (ori) and early and late promoters in the SV40 genome are also indicated.

Figur 5 viser en lineær del av SVHBV-3 rekombinant-ekspresjonsvektoren som inneholder genene for SV40 sen-promoteren, de aminoterminale 99 aminosyrerester (99aa), og en vesentlig polypeptiddel (132aa; 133 av 154 aminosyrerester) av HBxAg-gensekvensen som koder for de 132 carboxylterminale aminosyrerester. mRNA for VP2 HBxAg fusjonsprotein uttrykt ved hjelp av vektoren, er også vist. Figur 6 illustrerer den translaterte aminosyrerestsekvens vist fra venstre mot høyre og i retningen fra aminoende til carboxylende i genet som koder for HBxAg. Den vesentlige del av HBxAg uttrykt ved hjelp av SVHBV-3 er illustrert ved hjelp av pilen i aminosyrerestposisjon 23 (Ala), som er aminoenderesten til det uttrykte HBxAg-polypeptid. De relative posisjoner til syntetiske polypeptider betegnet 8, 42 og 79 ifølge oppfinnelsen, samt 99, 100 og 142, i HBxAg-sekvensen er illustrert ved hjelp av de tre merkede, understrekede aminosyrerestsekvensene. Aminosyrerestsekvensen til syntetisk polypeptid 99 svarer derfor til posisjonene 100 - 115 fra den aminoterminale Met-rest vist i figuren, idet sekvensen til syntetisk polypeptid 100 svarer til posisjonene 115 - 131 fra den aminoterminale-rest i figuren, og sekvensen til syntetisk polypeptid 142 svarer i sekvens til posisjonene 144 - 154 fra den aminoterminale Met-rest i figuren; dvs. de 11 restene i carboxylenden. Figur 7 er et fotografi av et autoradiogram som viser aktiviteten til anti-X-antisera med to human-hepatomcelle-lysater. To human-hepatomcellelinjer, PLC/PRF/5 og HepG2, ble dyrket i Dulbecco's modifikasjon av Eagle's medium (DMEM) med 10% kalvefosterserum til sammenflytning (dag 6 av en 1:5 andel fra en sammenflytende kultur). Supernatanter ble fjernet, kolbene som inneholdt monolagene ble plassert på is i 5 minutter før cellene ble samlet inn ved avskraping, og de innsamlede celler ble pelletert ved sentrifugering. Celle-pelleter ble vasket med fosfatbufret saltoppløsning (PBS), nedfryst hurtig ved -70°C og lyofilisert over natten. De resulterende cellepulvere ble oppløst i PBS og bragt til en sluttkonsentrasjon på 2 milligram pr. milliliter (mg/ml) i prøvebuffer. Prøvene ble kokt i 5 minutter og cellerest ble fjernet ved sentrifugering i en Beckman mikrosentrifuge i 30 minutter. Femti mikrogram av cellelysat ble inkubert i 15 minutter i RIPA-buffer (PBS inneholdende 1% "Nonidet P-40" Figure 5 shows a linear portion of the SVHBV-3 recombinant expression vector containing the genes for the SV40 sen promoter, the amino-terminal 99 amino acid residues (99aa), and an essential polypeptide portion (132aa; 133 of 154 amino acid residues) of the HBxAg gene sequence encoding the 132 carboxyl-terminal amino acid residues. mRNA for the VP2 HBxAg fusion protein expressed using the vector is also shown. Figure 6 illustrates the translated amino acid residue sequence shown from left to right and in the direction from amino end to carboxyl end in the gene that codes for HBxAg. The major part of HBxAg expressed by SVHBV-3 is illustrated by the arrow at amino acid residue position 23 (Ala), which is the amino terminal residue of the expressed HBxAg polypeptide. The relative positions of synthetic polypeptides designated 8, 42 and 79 according to the invention, as well as 99, 100 and 142, in the HBxAg sequence are illustrated by means of the three marked, underlined amino acid residue sequences. The amino acid residue sequence of synthetic polypeptide 99 therefore corresponds to positions 100 - 115 from the amino-terminal Met residue shown in the figure, the sequence of synthetic polypeptide 100 corresponds to positions 115 - 131 from the amino-terminal residue in the figure, and the sequence of synthetic polypeptide 142 corresponds in sequence to positions 144 - 154 from the amino-terminal Met residue in the figure; i.e. the 11 residues at the carboxyl end. Figure 7 is a photograph of an autoradiogram showing the activity of anti-X antisera with two human hepatoma cell lysates. Two human hepatoma cell lines, PLC/PRF/5 and HepG2, were grown in Dulbecco's modified Eagle's medium (DMEM) with 10% fetal calf serum to confluence (day 6 of a 1:5 aliquot from a confluent culture). Supernatants were removed, the flasks containing the monolayers were placed on ice for 5 min before the cells were collected by scraping, and the collected cells were pelleted by centrifugation. Cell pellets were washed with phosphate buffered saline (PBS), snap frozen at -70°C and lyophilized overnight. The resulting cell powders were dissolved in PBS and brought to a final concentration of 2 milligrams per milliliters (mg/ml) in sample buffer. The samples were boiled for 5 minutes and cell debris was removed by centrifugation in a Beckman microcentrifuge for 30 minutes. Fifty micrograms of cell lysate was incubated for 15 minutes in RIPA buffer (PBS containing 1% "Nonidet P-40"

(polyoxyethylen-(9)octylfenylether), 0,05% natriumdeoxycholat og 0,1% SDS), og merket radioaktivt med 3 mikroCurie 125 I ved hjelp av kloramin T-reaksj• onen ti.l McConahey et al., (polyoxyethylene-(9)octylphenyl ether), 0.05% sodium deoxycholate and 0.1% SDS), and radioactively labeled with 3 microCurie 125 I by means of the chloramine T-reaction ti.l McConahey et al.,

(1966), Int. Arch. Allergy, 29: 185-189. 1,5 x IO<6> tellinger pr. minutt (cpm) for hver av de radioaktivt merkede hepatom-lysater ble omsatt med 10 mikroliter anti-X-polypeptid i 60 minutter i RIPA. Antigen-antistoff-kompleksene (immunoreak-sjonsproduktene) ble utfelt med formalinfiksert Staphylococcus aureus. Pelletene ble vasket en gang med RIPA og to ganger med 500 millimolar (mM) LiCl, 100 mM Tris (pH = 8,5) og ble analysert med hensyn på radioaktivitet. Alle pelletene ble oppløst i 40 mikroliter prøvebuffer (0,0625M Tris-HCl (pH 6,8), 2% SDS, 10% glycerol, 5% 2-mercaptoethanol og 0,01% bromfenol-blått), kokt i 3 minutter, sentrifugert for å fjerne cellerest og underkastet SDS-PAGE på følgende måte. (1966), Int. Arch. Allergy, 29: 185-189. 1.5 x IO<6> counts per minute (cpm) for each of the radiolabeled hepatoma lysates was reacted with 10 microliters of anti-X polypeptide for 60 minutes in RIPA. The antigen-antibody complexes (immunoreaction products) were precipitated with formalin-fixed Staphylococcus aureus. The pellets were washed once with RIPA and twice with 500 millimolar (mM) LiCl, 100 mM Tris (pH = 8.5) and were analyzed for radioactivity. All pellets were dissolved in 40 microliters of sample buffer (0.0625M Tris-HCl (pH 6.8), 2% SDS, 10% glycerol, 5% 2-mercaptoethanol, and 0.01% bromophenol blue), boiled for 3 minutes, centrifuged to remove cell debris and subjected to SDS-PAGE as follows.

De radioaktivt merkede cellelysater ble fylt på denaturerende natriumdodecylsulfat-polyacrylamid-geler (12,5%) The radiolabeled cell lysates were loaded onto denaturing sodium dodecyl sulfate-polyacrylamide gels (12.5%)

(SDS-PAGE), og underkastet elektroforese i henhold til fremgangsmåtene til Laemmli, (1970), Nature, 297: 689-685. Proteinene ble elektroforetisk overført til nitrocellulosearket som beskrevet av Towbin et al., (1979), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 76: 4350-4354. Nitrocelluloseflekkene ble farget (SDS-PAGE), and subjected to electrophoresis according to the methods of Laemmli, (1970), Nature, 297: 689-685. The proteins were electrophoretically transferred to the nitrocellulose sheet as described by Towbin et al., (1979), Proe. Nati. Acad. Pollock. USA, 76: 4350-4354. The nitrocellulose stains were stained

i amido-sort før inkubasjon ved 4°C over natten i BLOTTO (Johnson et al. (1983), J. Exp. Med., 159: 1751-1756) for reduksjon av ikke-spesifikk binding. Nitrocellulosestrimler ble inkubert i 3 timer ved værelsetemperatur med en 1:350 fortynning av anti-polypeptid-antistoffer i et sluttvolum på 10 ml BLOTTO. Strimlene ble vasket i BLOTTO før en 1-timers inkubasjon med 125 -I-merket S^ aureus protein A (10 6 cpm pr. in amido black before incubation at 4°C overnight in BLOTTO (Johnson et al. (1983), J. Exp. Med., 159: 1751-1756) to reduce non-specific binding. Nitrocellulose strips were incubated for 3 hours at room temperature with a 1:350 dilution of anti-polypeptide antibodies in a final volume of 10 ml BLOTTO. The strips were washed in BLOTTO before a 1-hour incubation with 125 -I-labeled S aureus protein A (10 6 cpm per

10 ml). Der hvor konkurranse med polypeptid er angitt nedenunder, ble anti-polypeptid-antiseraene inkubert med 100 yg 10 ml). Where competition with polypeptide is indicated below, the anti-polypeptide antisera were incubated with 100 µg

polypeptid i 60 minutter før tilsetningen av det radioaktivt merkede antigen. Strimlene ble vasket som ovenfor, skyllet med vann, tørket og autoradiografert. Feltene 1 og 5 ble omsatt med anti-polypept-id 99 antistoffer (anti-99) , felt 2 ble omsatt med anti-99 forinkubert med polypeptid 99, felt 3 ble omsatt med anti-99 forinkubert med et ikke-beslektet polypeptid, og felt 4 ble omsatt med en preimmunserumkontroll. Lysater fra HepG2-celler, feltene 1-4, reagerte ikke med anti-polypeptid 99. Tallene i venstre marg angir relative proteinmigreringsposisjoner. Piler i høyre marg indikerer migreringsposisjonene til proteiner med molekylvekter på 28.000 og 25.000 dalton. Figur 8 er et fotografi som viser reaktiviteten av anti-X-antiserum med levervev fra sjimpanse (C; feltene 3 og 4) og menneske (H ; feltene 1 og 2). Leversnitt fra sjimpanser og mennesker ble nedfryst hurtig i flytende nitrogen og ble oppmalt til et fint pulver med en morter og pistel. Cellepulvere ble oppløseliggjort i prøvebuffer og ble underkastet gelelektroforese og flekket som beskrevet for figur 7. Nitrocellulosestrimler ble fremkalt med en 1:50 fortynning av antiserum som beskrevet i figur 7, med to unntak: 1) 1% oppløs-ning av bovint serumalbumin (BSA) ble brukt i stedet for BLOTTO i alle inkubasjoner og vaskinger, og 2) de antigenbundne antistoffer ble påvist med pepperrotperoxydase-konjugert geit-anti-kanin-IgG. Antigen-antistoff-immunoreaksjons-produktene ble visualisert ved å dyppe strimlene i den føl-gende fremkallingsoppløsning. Fremkallingsoppløsningen ble fremstilt av 50 ml TBS-buffer ved 37°C hvortil det ble tilsatt 250 mikroliter absolutt ethanol inneholdende 8 mg 4-klor-l-nafthol og 330 mikroliter 30%-ig hydrogenperoxyd. Antiserum mot polypeptid 99 (anti-99) ble anvendt i de to panelene til venstre, blokkert og ikke-blokkert, mens antiserum mot polypeptid 142 (anti-142) ble brukt i de to panelene til høyre, blokkert og ikke-blokkert. Tallene på venstre side av figuren viser gelmigreringsposisjonene for proteinene med molekylvekter på henholdsvis 66, 45, 31, 21 og 14 kilodalton. Figur 9 er et fotografi av en "Southern blot"-analyse av restriksjonsenzymspaltede lever-DNA-er fra menneske- og sjimpanselevervev som oppviste X-protein, under anvendelse av DNA fra hepatitt B-virus (HBV) som den bindende søker. Total DNA ble ekstrahert fra cellepulvrene laget fra prøvene beskrevet i figur 8. 10 mikrogram DNA ble fylt i hver brønn med en 1% agarosegel. Restriksjonsenzymoppløsningsbuffere var i henhold til produsenten. Alle oppløsninger ble utført over natten ved 37°C med 50 enheter enzym (5 x DNA-konsentrasjon i mikrogram). Feltene 1-3 viser sjimpanse A-243 lever-DNA oppløst med henholdsvis BamHI, EcoRI eller uspaltet; feltene 4-6 viser sjimpanse 343 lever-DNA spaltet med henholdsvis BamHI, EcoRI eller uspaltet; feltene 7-10 viser human HBcAg-positiv lever-DNA kuttet med henholdsvis Hindlll, BamHI polypeptide for 60 minutes before the addition of the radiolabeled antigen. The strips were washed as above, rinsed with water, dried and autoradiographed. Lanes 1 and 5 were reacted with anti-polypept-id 99 antibodies (anti-99), lane 2 was reacted with anti-99 preincubated with polypeptide 99, lane 3 was reacted with anti-99 preincubated with an unrelated polypeptide, and lane 4 was reacted with a preimmune serum control. Lysates from HepG2 cells, lanes 1-4, did not react with anti-polypeptide 99. The numbers in the left margin indicate relative protein migration positions. Arrows in the right margin indicate the migration positions of proteins with molecular weights of 28,000 and 25,000 daltons. Figure 8 is a photograph showing the reactivity of anti-X antiserum with chimpanzee (C; lanes 3 and 4) and human (H; lanes 1 and 2) liver tissue. Liver sections from chimpanzees and humans were quickly frozen in liquid nitrogen and ground to a fine powder with a mortar and pestle. Cell powders were solubilized in sample buffer and were subjected to gel electrophoresis and stained as described for Figure 7. Nitrocellulose strips were developed with a 1:50 dilution of antiserum as described in Figure 7, with two exceptions: 1) 1% solution of bovine serum albumin (BSA ) was used instead of BLOTTO in all incubations and washes, and 2) the antigen-bound antibodies were detected with horseradish peroxidase-conjugated goat anti-rabbit IgG. The antigen-antibody immunoreaction products were visualized by dipping the strips in the following developing solution. The developing solution was prepared from 50 ml of TBS buffer at 37°C to which 250 microliters of absolute ethanol containing 8 mg of 4-chloro-1-naphthol and 330 microliters of 30% hydrogen peroxide were added. Antiserum against polypeptide 99 (anti-99) was used in the two panels on the left, blocked and unblocked, while antiserum against polypeptide 142 (anti-142) was used in the two panels on the right, blocked and unblocked. The numbers on the left side of the figure show the gel migration positions for the proteins with molecular weights of 66, 45, 31, 21 and 14 kilodaltons respectively. Figure 9 is a photograph of a Southern blot analysis of restriction enzyme digested liver DNAs from human and chimpanzee liver tissue that exhibited X protein, using hepatitis B virus (HBV) DNA as the binding probe. Total DNA was extracted from the cell powders made from the samples described in Figure 8. 10 micrograms of DNA was loaded into each well of a 1% agarose gel. Restriction enzyme dissolution buffers were according to the manufacturer. All dissolutions were performed overnight at 37°C with 50 units of enzyme (5 x DNA concentration in micrograms). Lanes 1-3 show chimpanzee A-243 liver DNA digested with BamHI, EcoRI or uncleaved, respectively; lanes 4-6 show chimpanzee 343 liver DNA digested with BamHI, EcoRI or uncleaved, respectively; lanes 7-10 show human HBcAg-positive liver DNA cut with HindIII, BamHI, respectively

EcoRI eller uten oppløsning; og feltene 11 - 14 viser human HBsAg-negativ lever-DNA oppløst med henholdsvis Hindlll, BamHI, EcoRI eller uoppløst. EcoRI or no resolution; and lanes 11 - 14 show human HBsAg-negative liver DNA resolved with HindIII, BamHI, EcoRI or unresolved, respectively.

Figur 10 er et fotografi av et autoradiogram som viser reaktiviteten til anti-X-polypeptidantisera med et X-rettet genprodukt. Sammenflytende monolag av BSC-l-celler (2x10<7 >celler) ble infisert med det rekombinante SVHBV-3 standard-virus (en blanding av tsA^g- og SVHBV-3-virioner) eller villtype SV40 (Moriarty et al. (1981), Proe. Nati. Acad. Sei. Figure 10 is a photograph of an autoradiogram showing the reactivity of anti-X polypeptide antisera with an X-directed gene product. Confluent monolayers of BSC-1 cells (2x10<7 >cells) were infected with the recombinant SVHBV-3 standard virus (a mixture of tsA^g and SVHBV-3 virions) or wild-type SV40 (Moriarty et al. ( 1981), Proe. Nat. Acad. Sei.

USA, 78: 2606-2610) . Kulturene ble inkubert i serumfri DMEM ved 40°C i 48 - 72 timer da omtrent 50% cytopatisk virkning hadde oppstått. Supernatanter ble fjernet og kolbene som inneholdt monolagene ble plassert på is i 5 minutter før cellene ble samlet opp ved avskraping. De innsamlede celler ble sentrifugert og de resulterende cellepellets ble vasket med PBS, nedfryst hurtig ved -70°C og lyofilisert over over natten. USA, 78: 2606-2610). The cultures were incubated in serum-free DMEM at 40°C for 48-72 hours when approximately 50% cytopathic effect had occurred. Supernatants were removed and the flasks containing the monolayers were placed on ice for 5 min before the cells were harvested by scraping. The collected cells were centrifuged and the resulting cell pellets were washed with PBS, snap frozen at -70°C and lyophilized overnight.

De resulterende cellepulvere ble oppløst i PBS og bragt til en sluttkonsentrasjon på 2 mg/ml i prøvebuffer. Prøvene ble kokt i 5 minutter og cellerest ble fjernet ved sentrifugering i en Beckman mikrosentrifuge i 30 minutter. 50 til 100 mikrogram cellelysat ble fylt på denaturerende polyacrylamidgeler (12,5%) og underkastet elektroforese som beskrevet tidligere. Proteinene ble overført elektroforetisk til nitrocelluloseark som beskrevet tidligere. Nitrocelluloseflekkene ble farget i amido-svart før inkubasjon ved 4°C over natten i BLOTTO for reduksjon av ikke-spesifikk binding. Nitrocellulosestrimler ble inkubert i 3 timer ved værelsetemperatur med en 1:350 fortynning av anti-peptid-antistoffer i et sluttvolum på 10 ml BLOTTO. Strimlene ble vasket i BLOTTO før en 1-timers inkubasjon med 1<25>I-merket S. auereus protein å (IO<6> cpm pr. 10 ml). Strimlene ble vasket som ovenfor, skyllet med vann, tørket og autoradiografert. I tilfeller hvor blokkering med polypeptid ble utført, ble antiseraene forinkubert med 100 mikrogram polypeptidoppløsning over natten ved 4 °C eller 2 timer ved 37 °C før inkubasjon med nitrocellulosestrimlene. Molekylvekter ble basert på standarder med lave molekylvekter, og er vist i venstre marg på figuren. Feltene 1 og 3 ble omsatt med henholdsvis anti-polypeptid 99- og anti-polypeptid-142-antistoffer. Feltene 2 og 4 ble omsatt med de samme antistoffene forinkubert med henholdsvis polypeptid 99 eller med polypeptid 142. Feltene 5 og 6 viser reaksjonen mellom henholdsvis anti-polypeptid 99- og anti-polypeptid 142-antistoffene, og kontrollcellelysater. The resulting cell powders were dissolved in PBS and brought to a final concentration of 2 mg/ml in sample buffer. The samples were boiled for 5 minutes and cell debris was removed by centrifugation in a Beckman microcentrifuge for 30 minutes. 50 to 100 micrograms of cell lysate was loaded onto denaturing polyacrylamide gels (12.5%) and subjected to electrophoresis as described previously. The proteins were electrophoretically transferred to nitrocellulose sheets as described previously. The nitrocellulose blots were stained in amido black before incubation at 4°C overnight in BLOTTO to reduce non-specific binding. Nitrocellulose strips were incubated for 3 hours at room temperature with a 1:350 dilution of anti-peptide antibodies in a final volume of 10 ml BLOTTO. The strips were washed in BLOTTO before a 1-hour incubation with 1<25>I-labeled S. auereus protein (10<6> cpm per 10 ml). The strips were washed as above, rinsed with water, dried and autoradiographed. In cases where blocking with polypeptide was performed, the antisera were preincubated with 100 micrograms of polypeptide solution overnight at 4°C or 2 hours at 37°C before incubation with the nitrocellulose strips. Molecular weights were based on standards with low molecular weights, and are shown in the left margin of the figure. Lanes 1 and 3 were reacted with anti-polypeptide 99 and anti-polypeptide 142 antibodies, respectively. Lanes 2 and 4 were reacted with the same antibodies pre-incubated with polypeptide 99 or with polypeptide 142, respectively. Lanes 5 and 6 show the reaction between the anti-polypeptide 99 and anti-polypeptide 142 antibodies, respectively, and control cell lysates.

Foreliggende oppfinnelse har flere goder og fordeler. Et av disse godene er at for første gang er tilstedeværelsen av HBxAg i en celle blitt påvist. The present invention has several benefits and advantages. One of these benefits is that, for the first time, the presence of HBxAg in a cell has been demonstrated.

Et annet gode er at oppfinnelsen tilveiebringer et analysesystem for påvisning av tilstedeværelsen av HBxAg i et kronisk hepatitt B-smittet vertdyr. Another advantage is that the invention provides an analysis system for detecting the presence of HBxAg in a chronic hepatitis B-infected host animal.

Nok et annet gode er at anvendelsen av oppfinnelsen har gjort det mulig å påvise HBxAg i celler utvunnet fra humanhepatomer, hvorved den antatte forbindelse mellom hepatitt B-virus og denne form for kreft er blitt styrket. Yet another good thing is that the application of the invention has made it possible to detect HBxAg in cells extracted from human hepatomas, whereby the presumed connection between hepatitis B virus and this form of cancer has been strengthened.

En av fordelene ved oppfinnelsen er at den tilveiebringer en vesentlig polypeptiddel av HBxAg som kan anvendes som et antigen i en diagnostisk analyse med hensyn på tilstedeværelsen av antistoffer mot HBxAg (anti-X-antistoffer) som er til stede i serumet hos mennesker. One of the advantages of the invention is that it provides a substantial polypeptide part of HBxAg which can be used as an antigen in a diagnostic analysis with regard to the presence of antibodies against HBxAg (anti-X antibodies) which are present in the serum of humans.

Nok en annen fordel ved oppfinnelsen er fremstillingen av et syntetisk polypeptid med aminosyrerestsekvens som svarer til sekvensen til en antigen determinant i HBxAg, som kan anvendes til å fremstille antistoffer som reagerer immunologisk med HBxAg, samt med polypeptider som har en antigen determinant til felles med HBxAg. Yet another advantage of the invention is the production of a synthetic polypeptide with an amino acid residue sequence that corresponds to the sequence of an antigenic determinant in HBxAg, which can be used to produce antibodies that react immunologically with HBxAg, as well as with polypeptides that have an antigenic determinant in common with HBxAg .

Enda ytterligere goder og fordeler ved foreliggende oppfinnelse vil bli klare for fagfolk innen teknikken ut fra den nærmere beskrivelse og krav som følger. Even further benefits and advantages of the present invention will become clear to those skilled in the art from the detailed description and requirements that follow.

Nærmere beskrivelse av oppfinnelse Detailed description of the invention

Definisjoner Definitions

Transfeksjon: er ervervelsen av nye genetiske markører ved inkorporering av tilsatt DNA i eukaryote celler. Transfection: is the acquisition of new genetic markers by incorporating added DNA into eukaryotic cells.

Transformasjon; er ervervelsen av nye genetiske mar-kører ved inkorporering av tilsatt DNA i prokaryote celler. Transformation; is the acquisition of new genetic markers by incorporation of added DNA into prokaryotic cells.

Kloningsvektor; er ethvert plasmid eller virus hvori en fremmed-DNA kan innføyes for å klones. Cloning vector; is any plasmid or virus into which a foreign DNA can be inserted to be cloned.

Plasmid: er en autonom selvreplikerende ekstrakromosomal ringformet DNA. Plasmid: is an autonomous self-replicating extrachromosomal circular DNA.

Åpen leseramme: er en DNA-sekvens som er (potensielt) oversettbar til protein. Open reading frame: is a DNA sequence that is (potentially) translatable into protein.

Hjelpevirus: er et virus som tilveiebringer funksjoner som er fraværende i et defekt virus, noe som gjør det mulig for det sistnevnte å fullføre infeksjonssyklusen under en blandet infeksjon. Helper virus: is a virus that provides functions absent in a defective virus, enabling the latter to complete the infection cycle during a mixed infection.

Gen (Cistron): er det segment av DNA som er involvert i fremstilling av en polypeptidkjede; det omfatter områder foran og etter det kodende område (leder og tilhenger), samt mellomliggende sekvenser (introner) mellom enkeltstående kodende segmenter (eksoner). Gene (Cistron): is the segment of DNA involved in the production of a polypeptide chain; it includes areas before and after the coding region (leader and follower), as well as intermediate sequences (introns) between individual coding segments (exons).

Ekspresjon: prosessen som et strukturgen gjennomgår for å produsere et polypeptid. Den er en kombinasjon av trans-skripsjon og translasjon. Expression: the process by which a structural gene undergoes to produce a polypeptide. It is a combination of transcription and translation.

Klon: beskriver et stort antall identiske celler eller molekyler med en enkel stamcelle eller et enkelt stammolekyl. Clone: describes a large number of identical cells or molecules with a single stem cell or a single stem molecule.

Basepar (bp): er et parforhold mellom adenin (A) og thymin (T); eller mellom cytosin (C) og guanin (G) i en DNA-dobbelheliks. Base pair (bp): is a pair ratio between adenine (A) and thymine (T); or between cytosine (C) and guanine (G) in a DNA double helix.

Ekspresjonsvektor: er ethvert plasmid eller virus hvori en fremmed-DNA kan innføyes eller uttrykkes. Expression vector: is any plasmid or virus into which a foreign DNA can be inserted or expressed.

Nedstrøms: identifiserer sekvenser som følger etter Downstream: identifies sequences that follow

i ekspresjonsretningen; f.eks. er det polypeptidkodende om- in the direction of expression; e.g. is the polypeptide coding re-

19 19

råde for et gen nedstrøms fra initieringskodonet. rule for a gene downstream from the initiation codon.

A. Generell omtale A. General review

Område X i hepatitt B-virus-HBV-genomet er av interesse blant annet fordi nyere bevis indikerte muligheten for at det uttrykkes, og tradisjonell HBV-serologi hadde ikke funnet dets proteinprodukt eller antistoffer mot et slikt produkt. Nylig utviklede teknikker for rekombinant DNA og syntetisk polypeptid er her brukt til å overvinne noen av feilene som man støter på ved hjelp av tradisjonelle metoder med hensyn til ekspresjon av HBxAg, og for å illustrere ekspresjonen av HBxAg i celler fra cellelinjer avledet fra humanhepatom og i leverceller fra sjimpanser og mennesker med en kronisk HBV-infeksjon. Region X of the hepatitis B virus HBV genome is of interest, among other things, because recent evidence indicated the possibility that it is expressed, and traditional HBV serology had not found its protein product or antibodies to such a product. Recently developed recombinant DNA and synthetic polypeptide techniques are used here to overcome some of the errors encountered with traditional methods with respect to expression of HBxAg, and to illustrate the expression of HBxAg in cells from cell lines derived from human hepatoma and in liver cells from chimpanzees and humans with a chronic HBV infection.

I så henseende vedrører foreliggende oppfinnelse syntetiske polypeptider som svarer til antigene determinanter i HBxAg, og antistoffer fremkalt mot disse syntetiske polypeptidene som binder seg til polypeptidene samt til HBxAg, eller til en vesentlig del derav, samt analysesystemer med hensyn på tilstedeværelsen av HBxAg. In this respect, the present invention relates to synthetic polypeptides that correspond to antigenic determinants in HBxAg, and antibodies raised against these synthetic polypeptides that bind to the polypeptides as well as to HBxAg, or to a significant part thereof, as well as analysis systems with regard to the presence of HBxAg.

De her omtalte kloningsvektorer benyttes blant annet til fremstilling av anvendbare mengder av et HBxAg-holdig gen. Dette genet kan igjen anvendes blant annet til å fremstille mengder av HBxAg og polypeptidfragmenter derav som kan anvendes ved undersøkelse av selve hepatitt B-sykdommen. The cloning vectors mentioned here are used, among other things, to produce usable amounts of an HBxAg-containing gene. This gene can in turn be used, among other things, to produce quantities of HBxAg and polypeptide fragments thereof which can be used in the examination of the hepatitis B disease itself.

De nye syntetiske polypeptidene ifølge oppfinnelsen kan blant annet anvendes som antigener ved fremstilling av antistoffer som reagerer immunologisk med HBxAg og vesentlige polyeptiddeler derav, samt reagerer immunologisk med selve de syntetiske polypeptidene. De således fremstilte antistoffer kan deretter benyttes til å analysere med hensyn på tilstedeværelsen av HBxAg eller en vesentlig polypeptiddel derav i cellene til en smittet dyrevert eller i vevkultur. The new synthetic polypeptides according to the invention can, among other things, be used as antigens in the production of antibodies which react immunologically with HBxAg and significant polypeptide parts thereof, as well as react immunologically with the synthetic polypeptides themselves. The antibodies produced in this way can then be used to analyze the presence of HBxAg or a significant polypeptide part thereof in the cells of an infected animal host or in tissue culture.

Ekspresjonsvektoren kan anvendes til å transfisere celler og indusere ekspresjon av et polypeptid som omfatter en vesentlig del av HBxAg. Det uttrykte polypeptid kan så benyttes som et antigen i en analyse for bestemmelse av tilstedeværelsen av antistoffer mot HBxAg i en kroppsprøve. The expression vector can be used to transfect cells and induce expression of a polypeptide comprising a substantial part of HBxAg. The expressed polypeptide can then be used as an antigen in an assay for determining the presence of antibodies against HBxAg in a body sample.

Ekspresjonsvektoren og antistoffene som anvendes, kan også anvendes som en markør for transfiserte celler som inneholder ekspresjonsvektoren, og videre omfatter et ytterligere ligert gen hvis tilstedeværelse kan være forholdsvis vanskelig å bekrefte. Ekspresjonsvektoren betegnet SVHBV-3 beskrevet nedenunder kan således åpnes og ligeres til nok et annet, fremmed gen som koder for et protein som kan være forholdsvis vanskelig å analysere med hensyn på. Etter ny ringdannelse, infeksjon av passende celler med den således dannede nye vektor, og utplating til encellekolonier, kan de celler som inkorporerte den nye vektor, identifiseres gjennom deres ekspresjon av den del av HBxAg som vektoren koder for fusjonert til proteinet som fremmedgenet koder for, ved å anvende antistoffene ifølge oppfinnelsen. En slik markør kan være særlig nyttig når vektoren ønskes å bli uttrykt i eukaryote celler; dvs. når legemiddelresistensmarkører som er til stede i bakteriecellevektorer, slik som pBR322, ikke er til stede. The expression vector and the antibodies used can also be used as a marker for transfected cells that contain the expression vector, and furthermore comprise a further ligated gene whose presence can be relatively difficult to confirm. The expression vector designated SVHBV-3 described below can thus be opened and ligated to yet another, foreign gene that codes for a protein that can be relatively difficult to analyze with regard to. After new ring formation, infection of appropriate cells with the new vector thus formed, and plating into single-cell colonies, the cells that incorporated the new vector can be identified by their expression of the portion of HBxAg that the vector encodes fused to the protein encoded by the foreign gene, by using the antibodies according to the invention. Such a marker can be particularly useful when the vector is desired to be expressed in eukaryotic cells; ie, when drug resistance markers present in bacterial cell vectors, such as pBR322, are not present.

1. Kloningsvektorer 1. Cloning vectors

Den rekombinante DNA som anvendes og som inneholder HBxAg-genet, kan fremstilles f.eks. ved kloning av en del av HBV-DNA. For å oppnå HBV-genommateriale, omdannes Dane-partikkel-DNA som inneholder en en-trådet del, til en fullstendig dobbeltrådet DNA ved å anvende virusets endogene DNA-polymerase. The recombinant DNA that is used and that contains the HBxAg gene can be produced, e.g. by cloning part of the HBV DNA. To obtain HBV genomic material, Dane particle DNA containing a single-stranded portion is converted into a complete double-stranded DNA using the virus's endogenous DNA polymerase.

Det derved erholdte ringformede, dobbeltrådede HBV inneholder to BamHI endonukleaserestriksjonssteder. Spalting med BamHI gir vanligvis tre rettkjedede produkter klassifisert etter størrelse. Det største er et fragment med 3200 basepar (bp) som utgjør hele HBV-genomet avspaltet i bare ett BamHI-sted. Fragmenter som inneholder 1850 bp og 1350 bp fremstilles når HBV spaltes i begge BamHI-stedene. The ring-shaped, double-stranded HBV thus obtained contains two BamHI endonuclease restriction sites. Cleavage with BamHI usually yields three straight-chain products classified by size. The largest is a fragment of 3200 base pairs (bp) that constitutes the entire HBV genome cleaved in only one BamHI site. Fragments containing 1850 bp and 1350 bp are produced when HBV is cleaved in both BamHI sites.

Analyse av HBV-nukleotidsekvensen ifølge Galibert et al. (1979), Nature, 281: 646-650 avslører at HBV-BamHI-frag-mentet med 1850 bp omfatter genet som koder for HBxAg. Alle tre fragmentene har imidlertid BamHI komplementære ender og kan derfor innføyes i BamHI-stedet til et kloningsplasmid. Plasmidet pBR322 har et enkelt BamHI restriksjonssted som er lokalisert innenfor dets tetracyklinresistens-givende gen, noe som kan sees ved undersøkelse av figur 3. Spalting av pBR322-DNA med BamHI gir et enkelt lineært fragment med ender som er komplementære for hvert av de tre BamHI-HBV-DNA-fragmentene. Analysis of the HBV nucleotide sequence according to Galibert et al. (1979), Nature, 281: 646-650 discloses that the 1850 bp HBV-BamHI fragment comprises the gene encoding HBxAg. However, all three fragments have BamHI complementary ends and can therefore be inserted into the BamHI site of a cloning plasmid. Plasmid pBR322 has a single BamHI restriction site located within its tetracycline resistance-conferring gene, as can be seen by examination of Figure 3. Digestion of pBR322 DNA with BamHI yields a single linear fragment with ends complementary to each of the three BamHI - the HBV DNA fragments.

Ligering av hvert av de tre BamHI-HBV-DNA-fragmentene inn i pBR322 i dets BamHI-sted med T4-DNA-ligase for å gjen-danne og ringforme plasmidene, resulterte i tre unike rekombinante plasmid-DNA-er. De rekombinante kloningsplasmider er ringformede DNA-er, og betegnes: AM7, inneholdende pBR322-DNA med det 1350 bp store BamHI-HBV-DNA-fragment innføyet i pBR322's BamHI-sted; AM6, inneholdende pBR322-DNA med hele HBV-genomet innføyet i pBR322's BamHI-sted; og AMI, inneholdende pBR322-DNA med det 1850 bp store BamHI-HBV-DNA-fragment inkludert HBxAg-genet innføyet i pBR322's BamHI-sted. Ligation of each of the three BamHI HBV DNA fragments into pBR322 at its BamHI site with T4 DNA ligase to reconstitute and circularize the plasmids resulted in three unique recombinant plasmid DNAs. The recombinant cloning plasmids are circular DNAs, and are designated: AM7, containing pBR322 DNA with the 1350 bp BamHI HBV DNA fragment inserted into pBR322's BamHI site; AM6, containing pBR322 DNA with the entire HBV genome inserted into pBR322's BamHI site; and AMI, containing pBR322 DNA with the 1850 bp BamHI HBV DNA fragment including the HBxAg gene inserted into pBR322's BamHI site.

Når BamHI-HBV-DNA-fragmentene ligeres inn i pBR322-BamHI-stedet med T4-DNA-ligase, har de derved frembragte rekombinante plasmider ikke lenger evnen til å gi tetracyklin-resisten .. Ampicillinresistente og tetracyklinsensitive transformanter ble derved valgt ut blant kolonier av Escherichia coli (E. coli) stamme HB101 transformert med de ovenfor nevnte ligeringsprodukter. When the BamHI-HBV-DNA fragments are ligated into the pBR322-BamHI site with T4-DNA ligase, the resulting recombinant plasmids no longer have the ability to confer tetracycline resistance. Ampicillin-resistant and tetracycline-sensitive transformants were thereby selected from among colonies of Escherichia coli (E. coli) strain HB101 transformed with the above-mentioned ligation products.

Tre legemiddelselekterte stammer av E. coli HB101 transformert med rekombinante plasmider AMI, AM6 og AM7 betegnes henholdsvis ECAM1, ECAM6 og ECAM7. De ovenfor nevnte plasmider ble fremstilt i forholdsvis store mengder ved å dyrke de ovenfor nevnte transformanter i et passende medium, slik som LB-næringsvæske, som beskrevet nedenunder. Three drug-selected strains of E. coli HB101 transformed with recombinant plasmids AMI, AM6 and AM7 are designated ECAM1, ECAM6 and ECAM7, respectively. The above-mentioned plasmids were produced in relatively large quantities by growing the above-mentioned transformants in a suitable medium, such as LB nutrient fluid, as described below.

Fra de ovenfor nevnte plasmider AML og AM6 kan et gen-fragment som inneholder hele eller en del av HBxAg-gen-basis-sekvensen fjernes ved å anvende, passende restriksjonsenzymer. F.eks. ble et DNA-fragment med 1850 bp inkludert i genet som koder for HBxAg isolert fra reaksjonsproduktene når plasmidene AMI og AM6 ble oppløst med restriksjonsenzymet BamHI. Ved å dyrke de rekombinante plasmid-transformerte E. coli HB101-stammene ECAM6 eller ECAMl, kan det oppnåes en forholdsvis stor mengde av DNA-sekvensen som koder for HBxAg. From the above-mentioned plasmids AML and AM6, a gene fragment containing all or part of the HBxAg gene base sequence can be removed by using appropriate restriction enzymes. E.g. a DNA fragment with 1850 bp included in the gene encoding HBxAg was isolated from the reaction products when the plasmids AMI and AM6 were digested with the restriction enzyme BamHI. By cultivating the recombinant plasmid-transformed E. coli HB101 strains ECAM6 or ECAM1, a relatively large amount of the DNA sequence encoding HBxAg can be obtained.

Ut fra HBxAg-genet som DNA-basesekvensen og stedet på HBV-genomet er blitt bestemt for, er det klart at det ikke foreligger noen introner. Dette betyr av genet kan transkriberes slik det er, noe som fører til fenotypisk ekspresjon som en budbringer-RNA i dyreceller samt i bakterieceller. From the HBxAg gene for which the DNA base sequence and location on the HBV genome have been determined, it is clear that there are no introns. This means the gene can be transcribed as it is, leading to phenotypic expression as a messenger RNA in animal cells as well as in bacterial cells.

2. Ekspresjonsvektorer 2. Expression vectors

Innføring av HBxAg-genet sammen med et passende ekspresjonssystem i en dyrecelle, f.eks. en nyrecelle fra afrikansk grønnape, ved hjelp av fremgangsmåten til Ganem et al. (197 6), J. Mol. Biol., 101: 57-83 kan føre til HBxAg-syntese i cellen. Videre muliggjør dyrking av disse apenyrecellene som inneholder HBxAg-genet sammen med en passende ekspresjonsvektor, billig masseproduksjon av HbxAg. Introduction of the HBxAg gene together with a suitable expression system into an animal cell, e.g. an African green monkey kidney cell, using the method of Ganem et al. (1976), J. Mol. Biol., 101: 57-83 can lead to HBxAg synthesis in the cell. Furthermore, cultivation of these monkey kidney cells containing the HBxAg gene together with an appropriate expression vector enables inexpensive mass production of HbxAg.

På fordelaktig måte ble en rekombinant DNA som er i stand til å uttrykke HBxAg-genet, konstruert ved å innføye, uten bytting av leserammen, det fullstendige HBxAg-gen, eller et fragment derav, i apevirus 40 (SV40) nedstrøms fra promoteren sist i SV40's område. En vektor for ekspresjon under anvendelse av promoteren sist i SV40's område ble produsert i store mengder på følgende måte. Advantageously, a recombinant DNA capable of expressing the HBxAg gene was constructed by inserting, without frameshifting, the complete HBxAg gene, or a fragment thereof, into simian virus 40 (SV40) downstream of the promoter last in SV40's area. A vector for expression using the promoter last in the SV40 region was produced in large quantities in the following manner.

SV40-DNA og pBR322-DNA ble underkastet BamHI og EcoRI dobbel restriksjonenzymoppløsning. De større SV40-og pBR322-fragmenter ble ligert under anvendelse av T4-DNA-ligase. Ligeringsproduktet ble underkastet BamHI-oppløsning under dannelse av en lineær DNA med BamHI kohesive ender. Ligering av denne SV40/pBR322-DNA med den 1850 bp store BamHI-HBV-DNA resulterte i et ringformet rekombinant plasmid betegnet SVAM-191. SV40 DNA and pBR322 DNA were subjected to BamHI and EcoRI double restriction enzyme digestion. The larger SV40 and pBR322 fragments were ligated using T4 DNA ligase. The ligation product was subjected to BamHI digestion to form a linear DNA with BamHI cohesive ends. Ligation of this SV40/pBR322 DNA with the 1850 bp BamHI-HBV DNA resulted in a circular recombinant plasmid designated SVAM-191.

SVAM191 rekombinant DNA inneholder et intakt E. coli ampicillinresistensgen. E. coli HB101 transformert med SVAM-191 er ampicillinresistent og tetracyklinsensitivt, og kan således utvelges for på grunnlag av legemiddelsensitivitet. SVAM191 recombinant DNA contains an intact E. coli ampicillin resistance gene. E. coli HB101 transformed with SVAM-191 is ampicillin resistant and tetracycline sensitive, and can thus be selected for on the basis of drug sensitivity.

E. coli HB101 transformert med SVAM191 betegnes EC-SVAM191, og kan dyrkes i et passende medium, slik som LB-næringsvæske inneholdende ampicillin, og en forholdsvis stor mengde av plasmidet kan derved fåes. E. coli HB101 transformed with SVAM191 is called EC-SVAM191, and can be grown in a suitable medium, such as LB nutrient fluid containing ampicillin, and a relatively large amount of the plasmid can thereby be obtained.

3. Celledyrking 3. Cell culture

Transformasjonen av en vertcelle med de således erholdte plasmidene AMI, AM6 og SVAM191 med rekombinant DNA kan utføres ved hjelp av kjente metoder (Cohen et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 69: 2110-2114 (1972)) eller en modifikasjon derav. Vertcellene omfatter blant andre slike mikroorganismer som Escerichia coli (E. coli), Bacillus subtilis og gjær og er fortrinnsvis en stamme av Escerichia coli, slik som stammene betegnet 294 (ATCC 31446), W3110 (ATCC 27325) eller RR1 The transformation of a host cell with the thus obtained plasmids AMI, AM6 and SVAM191 with recombinant DNA can be carried out using known methods (Cohen et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 69: 2110-2114 (1972)) or a modification thereof. The host cells include, among others, such microorganisms as Escerichia coli (E. coli), Bacillus subtilis and yeast and are preferably a strain of Escerichia coli, such as the strains designated 294 (ATCC 31446), W3110 (ATCC 27325) or RR1

(ATCC 31447). E. coli stamme HB101 (ATCC 33694) er en særlig foretrukket vertcellelinje. (ATCC 31447). E. coli strain HB101 (ATCC 33694) is a particularly preferred host cell line.

Isolering av en cellestamme som bærer den HBxAg-gen-holdige nye rekombinante plasmid-DNA, kan utføres ved hjelp av kjente fremgangsmåter, inkludert f.eks. følgende teknikk. Isolation of a cell strain carrying the HBxAg gene-containing new recombinant plasmid DNA can be carried out by known methods, including e.g. the following technique.

Dane-partikkel-DNA som bare er delvis dobbeltrådet Dane particle DNA that is only partially double-stranded

kan merkes radioaktivt ved å fylle igjen den éntrådede del med <3>H>holdige dNTP-er under anvendelse av reaksjonen med endogen DNA-polymerase. Robinson (1975), Am. J. Med. Sei., can be radioactively labeled by refilling the single-stranded portion with <3>H>-containing dNTPs using the reaction with endogenous DNA polymerase. Robinson (1975), Am. J. Med. Pollock.,

270: 151-159. Under anvendelse av det merkede produkt som en søker, kan deretter en positiv klon plukkes ut blant de allerede erholdte legemidde selekterte transformanter ved hjelp av den kjente "Southern blot"-hybridiseringsmetode (Southern 270: 151-159. Using the labeled product as an applicant, a positive clone can then be picked out among the already obtained drug-selected transformants by means of the known "Southern blot" hybridization method (Southern

(1975), J. Mol. Biol., 98: 503), eller ved hjelp av den kjente kolonihybridiseringsmetode (Grunstein et al. (1975), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 72: 3961-3965). (1975), J. Mol. Biol., 98: 503), or by means of the known colony hybridization method (Grunstein et al. (1975), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 72: 3961-3965).

Vertceller transformert og isolert på denne måte dyrkes i et kjent medium. Mediet kan f.eks. være LB-næringsvæske, Penassay næringsvæske eller M9-medium inneholdende glucose Host cells transformed and isolated in this way are cultured in a known medium. The medium can e.g. be LB nutrient solution, Penassay nutrient solution or M9 medium containing glucose

og casaminosyrer (Miller, Experiments in Molecular Genetics, 431-433 (Cold Spring Harbor Laboratory, New York, (1972)). and casamino acids (Miller, Experiments in Molecular Genetics, 431-433 (Cold Spring Harbor Laboratory, New York, (1972)).

Dyrkingen utføres generelt ved 15 - 43°C, fortrinnsvis 28 - 40°C, i 2 - 24 timer, fortrinnsvis i 4 - 16 timer, om nødvendig med lufting og/eller omrøring. Cultivation is generally carried out at 15 - 43°C, preferably 28 - 40°C, for 2 - 24 hours, preferably for 4 - 16 hours, if necessary with aeration and/or stirring.

Etter dyrkingen samles bakteriecellene opp, cellene oppslemmes i en buffer og lyses, f.eks. ved hjelp av lysozym, frysing/opptining eller ultralydbehandling. Genet som koder for HBxAg kan isoleres ved hjelp av en fremgangmåte som er generelt kjent for DNA-rensing fra sentrifugeringssuperna-tanten erholdt etter cellelyse. After cultivation, the bacterial cells are collected, the cells are suspended in a buffer and lysed, e.g. by means of lysozyme, freezing/thawing or ultrasound treatment. The gene encoding HBxAg can be isolated using a procedure generally known for DNA purification from the centrifugation supernatant obtained after cell lysis.

For å fremstille en vektor for uttrykking av HBxAg i eukaryote celler, ble en del av SVAM191-DNA, inkludert all DNA av pBR322-opprinnelse, fjernet. Dette ble utført ved å underkaste SVAM191 for Haell restriksjonsenzymoppløsning. Når de største av Haell SVAMl91-oppløsningsproduktene ble gjort ringformede, ble det dannet en vektor som er i stand til å uttrykke HBxAg i dyreceller, betegnet SVHBV-3. To prepare a vector for expression of HBxAg in eukaryotic cells, a portion of SVAM191 DNA, including all DNA of pBR322 origin, was removed. This was done by subjecting SVAM191 to Haell restriction enzyme solution. When the largest of the Haell SVAMl91 lysates were cyclized, a vector capable of expressing HBxAg in animal cells, designated SVHBV-3, was formed.

En pattedyrcellevert kan transfiseres med SVHBV-3 A mammalian cell host can be transfected with SVHBV-3

ved hjelp av kjente fremgangsmåter, hvorved man får et ekspresjonssystem. F.eks. kan SVHBV-3 når det er spaltet med re-striks jonsenzymet Hindlll, innføyes i C0S-7-celler (ATCC CRL 1651). (Se Gluzman (1981), Cell, 23: 175-182 og Siddiqui using known methods, whereby an expression system is obtained. E.g. SVHBV-3, when cleaved with the restriction enzyme HindIII, can be introduced into COS-7 cells (ATCC CRL 1651). (See Gluzman (1981), Cell, 23: 175-182 and Siddiqui

(1983), Mol. and Cell Biology, 3: 143-146). SVHBV-3 kan også innføyes i bovint papillomvirus og derved anvendes til å transfisere murine cellelinjer. (1983), Mol. and Cell Biology, 3: 143-146). SVHBV-3 can also be inserted into bovine papillomavirus and thereby used to transfect murine cell lines.

Helst anvendes et SVHBV-3 sammen med SV40tsA23g hjelpevirus til å transfisere nyrecellelinjen BSC-1 (ATCC CCL 26) fra afrikansk grønnape. Etter å være blitt transfisert på denne måte, produserte BSC-l-celler et polypeptid som inneholder HBxAg antigene determinanter. Preferably, an SVHBV-3 together with SV40tsA23g helper virus is used to transfect the kidney cell line BSC-1 (ATCC CCL 26) from African green monkeys. After being transfected in this manner, BSC-1 cells produced a polypeptide containing HBxAg antigenic determinants.

Det skal forståes at nukleotidsekvensen eller genfrag-mentet innføyet i det utvalgte restriksjonssted i klonings-eller ekspresjonshjelpemidlet, kan omfatte nukleotider som ikke er del av det aktuelle gen for det ønskede protein, eller kan omfatte bare fragment av dette genet. På grunn av den kjente overflødighet i de genetiske koder, behøver således det innføyde gen ikke være identisk med det her beskrevne HBxAg-gen, men trenger bare å kode for HBxAg. I tillegg kan en DNA-sekvens som koder for HBxAg, omfatte ytterligere baser i enten én av eller begge 3'- eller 5'-endene til sekvensen som koder for HBxAg, så lenge leserammen er uendret. Sagt på en annen måte krever foreliggende oppfinnelse, uansett hvilken DNA-sekvens som innføyes, bare at den transformerte eller transfiserte vert produserer en DNA som koder for et polypeptid som omfatter en vesentlig del av HBxAg-proteinet. It should be understood that the nucleotide sequence or gene fragment inserted into the selected restriction site in the cloning or expression aid may comprise nucleotides which are not part of the relevant gene for the desired protein, or may comprise only a fragment of this gene. Due to the known redundancy in the genetic codes, the inserted gene thus does not have to be identical to the HBxAg gene described here, but only needs to code for HBxAg. In addition, a DNA sequence encoding HBxAg may comprise additional bases at either one or both of the 3' or 5' ends of the sequence encoding HBxAg, as long as the reading frame is unchanged. Put another way, the present invention, regardless of which DNA sequence is inserted, only requires that the transformed or transfected host produce a DNA which codes for a polypeptide comprising a substantial part of the HBxAg protein.

4. Polypeptider, antigener og antistoffer 4. Polypeptides, antigens and antibodies

Som beskrevet nedenunder, kan ekspresjonen av HBxAg påvises ved å bruke antistoffer indusert ved hjelp av syntetiske polypeptider med aminosyrerestsekvens som svarer til aminosyrerestsekvensen til en antigen determinant i HBxAg. Polypeptidene ifølge oppfinnelsen inneholder henholdsvis 15, 19 og 20 aminosyrerester. As described below, the expression of HBxAg can be detected using antibodies induced by means of synthetic polypeptides with amino acid residue sequence corresponding to the amino acid residue sequence of an antigenic determinant in HBxAg. The polypeptides according to the invention contain respectively 15, 19 and 20 amino acid residues.

Aminosyrerestsekvensen til de syntetiske polypeptidene betegnet 8, 42 og 79 ifølge oppfinnelsen, samt 99 og 100 og 142 vist nedenunder og i figur 6, ble bestemt ut fra HBV-nukleotidsekvensen slik den er publisert av Galibert et al., supra. The amino acid residue sequence of the synthetic polypeptides designated 8, 42 and 79 according to the invention, as well as 99 and 100 and 142 shown below and in Figure 6, was determined from the HBV nucleotide sequence as published by Galibert et al., supra.

Polypeptid 8: Gln-Leu-Asp-Pro-Ala-Arg-Asp-Val-Leu-Cys-Leu-Arg-Pro-Val-Gly, Polypeptide 8: Gln-Leu-Asp-Pro-Ala-Arg-Asp-Val-Leu-Cys-Leu-Arg-Pro-Val-Gly,

polypeptid 42: Ser-Ala-Val-Pro-Thr-Asp-His-Gly-Ala-His-Leu-Ser-Leu-Arg-Gly-Leu-Pro-Val-Cys, polypeptide 42: Ser-Ala-Val-Pro-Thr-Asp-His-Gly-Ala-His-Leu-Ser-Leu-Arg-Gly-Leu-Pro-Val-Cys,

polypeptid 79: Met-Glu-Thr-Thr-Val-Asn-Ala-His-Gln-Ile-Leu-Pro-Lys-Val-Leu-His-Lys-Arg-Thr-Leu-Gly, polypeptide 79: Met-Glu-Thr-Thr-Val-Asn-Ala-His-Gln-Ile-Leu-Pro-Lys-Val-Leu-His-Lys-Arg-Thr-Leu-Gly,

polypeptid 99: Leu-Ser-Ala-Met-Ser-Thr-Thr-Asp-Leu-Glu-Ala-Tyr-Phe-Lys-Asp-Cys, polypeptide 99: Leu-Ser-Ala-Met-Ser-Thr-Thr-Asp-Leu-Glu-Ala-Tyr-Phe-Lys-Asp-Cys,

polypeptid 100: Cys-Leu-Phe-Lys-Asp-Trp-Glu-Glu-Leu-Gly-Glu-Glu-Ile-Arg-Leu-Lys-Val, og polypeptide 100: Cys-Leu-Phe-Lys-Asp-Trp-Glu-Glu-Leu-Gly-Glu-Glu-Ile-Arg-Leu-Lys-Val, and

polypeptid 142: Ala-Pro-Ala-Pro-Cys-Asn-Phe-Phe-Thr-Ser-Ala, polypeptide 142: Ala-Pro-Ala-Pro-Cys-Asn-Phe-Phe-Thr-Ser-Ala,

hvor hver av aminosyrerestsekvensene er vist i retningen fra venstre mot høyre, og i retningen fra aminoende til carboxylende. where each of the amino acid residue sequences is shown in the direction from left to right, and in the direction from amino end to carboxyl end.

a. X- protein i transfiserte celler a. X protein in transfected cells

Kaniner immunisert med polypeptidene 99, 100 eller 142 bundet til en "keyhole limpef-hemocyaninbærer (KLH) som et konjugat, produserte antistoffer (henholdsvis anti-99, anti-100 og anti-142) som reagerte immunologisk med HBxAg-polypeptidet uttrykt i BSC-l-celler transfisert med SVHBV-3, og demonstrerte derved for første gang ekspresjonen av et HBxAg-polypeptid i disse eller i celler overhodet. Disse anti-polypeptid-antistoffene reagerte ikke immunologisk med noe polypeptid funnet i ikke-transfiserte BSC-l-celler, dvs. celler infisert med villtype (wt) SV40. Rabbits immunized with polypeptides 99, 100, or 142 linked to a keyhole lymph-hemocyanin carrier (KLH) as a conjugate produced antibodies (anti-99, anti-100, and anti-142, respectively) that reacted immunologically with the HBxAg polypeptide expressed in BSC -l cells transfected with SVHBV-3, thereby demonstrating for the first time the expression of an HBxAg polypeptide in these or in cells at all.These anti-polypeptide antibodies did not react immunologically with any polypeptide found in untransfected BSC-l- cells, i.e. cells infected with wild-type (wt) SV40.

I tillegg ble immunoreaktiviteten til anti-polypeptid-antistoffene som uttrykte HBxAg-polypeptidet, inhibert eller blokkert ved forinkubasjon av antistoffene med deres komplementære (tilsvarende) polypeptid; dvs. polypeptidimmunogenet som de ble fremkalt mot. Denne blokkering indikerer at antistoffene spesifikt gjenkjente en antigen determinant i polypeptidet som er forutsagt å være HBxAg, og at de syntetiske polypeptider svarte i aminosyrerestsekvens til antigendeter-minanter i det forutsagte HBxAg-protein. Disse blokkerings-resultater ble oppnådd ved å bruke "Western blot"-teknikk (materialer og metoder) etterfulgt av lokalisering av bundne In addition, the immunoreactivity of the anti-polypeptide antibodies expressing the HBxAg polypeptide was inhibited or blocked by preincubation of the antibodies with their complementary (corresponding) polypeptide; ie, the polypeptide immunogen against which they were raised. This blocking indicates that the antibodies specifically recognized an antigenic determinant in the polypeptide predicted to be HBxAg, and that the synthetic polypeptides corresponded in amino acid residue sequence to antigenic determinants in the predicted HBxAg protein. These blocking results were obtained using the Western blot technique (Materials and Methods) followed by localization of bound

125 125

antistoffer med et I-merket Staphylococcus aureus protein A etterfulgt av autoradiografisk fremkalling av prøven. antibodies with an I-labeled Staphylococcus aureus protein A followed by autoradiographic development of the sample.

Disse resultatene er vist i figur 10 for antisera mot polypeptidene 99 og 142. Felt 1 i figur 10 viser immunoreaksjonen mellom anti-99 og det SVHBV-3-infiserte cellelysat, mens felt 2 viser blokkering av immunoreaksjonen ved forinku-bas jon av antiserumet med polypeptid 99. Likeledes reagerte anti-142 immunologisk med et cellelysatprotein i felt 3, og denne immunoreaksjon ble blokkert ved forinkubasjon av dette antiserum med polypeptid 142. Feltene 5 og 6 viser at det ikke fant sted noen immunoreaksjon med lysater fra kontroll- These results are shown in Figure 10 for antisera against polypeptides 99 and 142. Field 1 in Figure 10 shows the immunoreaction between anti-99 and the SVHBV-3-infected cell lysate, while field 2 shows blocking of the immunoreaction by pre-incubation of the antiserum with polypeptide 99. Likewise, anti-142 reacted immunologically with a cell lysate protein in lane 3, and this immunoreaction was blocked by preincubation of this antiserum with polypeptide 142. Lanes 5 and 6 show that no immunoreaction took place with lysates from control

celler. cells.

Polypeptidekspresjonsprodukt fra SVHBV-3-transfiserte celler som den ble spesifikt identifisert ved hjelp av antisera mot polypeptidene 99 og 142, som vist i figur 10, hadde en molekylvekt på ca. 24.000 dalton. Som omtalt nedenunder er et polypeptid med en molekylvekt på ca. 28.000 dalton blitt identifisert i lysater fra den humanhepatom-avledede cellelinje PLC/PRF/5. Det antas at molekylvektforskjellen mellom polypeptidene (proteinene) uttrykt ved hjelp av de to cellelinjene stammer fra det faktum av polypeptidene uttrykte resultat fra fusjon av X-proteinet med andre proteiner eller polypeptider. Polypeptide expression product from SVHBV-3 transfected cells as it was specifically identified by antisera against polypeptides 99 and 142, as shown in Figure 10, had a molecular weight of approx. 24,000 daltons. As discussed below, a polypeptide with a molecular weight of approx. 28,000 daltons have been identified in lysates from the human hepatoma-derived cell line PLC/PRF/5. It is believed that the molecular weight difference between the polypeptides (proteins) expressed by the two cell lines originates from the fact that the polypeptides expressed result from the fusion of the X protein with other proteins or polypeptides.

Som allerede bemerket, mangler således SVHBV-3 en del av det fullstendige X-kodende genom. Figur 6 viser at delen av X-genet omfattet i SVHBV-3, utelukker kodoner for de første 22 aminosyrerester i det antatte X-protein som omfatter methionininitieringskodonet ATG. Thus, as already noted, SVHBV-3 lacks part of the complete X-coding genome. Figure 6 shows that the part of the X gene included in SVHBV-3 excludes codons for the first 22 amino acid residues in the putative X protein which includes the methionine initiation codon ATG.

Det ble derfor forutsagt at polypeptidet uttrykt ved hjelp av celler transfisert med SVHBV-3 ville være et fusjons-produkt med SV40 strukturproteinsekvensene VP2 som er til stede i vektoren. Den forutsagte størrelse på fusjonsproteinet (polypeptidet) ble forutsagt å være 24.500 dalton. Funnet av et uttrykt polypeptid med en molekylvekt på ca. 24.000 dalton samsvarer derved med denne forutsigelse. Fusjonsproteinet (polypeptidet) med 28.000 dalton er omtalt nedenunder. It was therefore predicted that the polypeptide expressed by cells transfected with SVHBV-3 would be a fusion product with the SV40 structural protein sequences VP2 present in the vector. The predicted size of the fusion protein (polypeptide) was predicted to be 24,500 daltons. The discovery of an expressed polypeptide with a molecular weight of approx. 24,000 daltons thus corresponds to this prediction. The 28,000 dalton fusion protein (polypeptide) is discussed below.

b. X- protein uttrykt i hepatomceller b. X protein expressed in hepatoma cells

Ekspresjon av HBxAg antas også å være en funksjon av visse HBV-sykdomstilstander. F.eks. gjenkjente antistoffer mot polypeptid 99 (anti-99) spesifikt et 28.000 dalton stort protein uttrykt i den humanhepatom-avledede cellelinje PLC/ PRF/5 (ATCC CRL 8024). Normalt kaninserum gjenkjente ikke dette protein og anti-99-gjenkjenning ble blokkert ved forinkubasjon med polypeptid 99. Denne cellelinje er kjent for å inneholde integrert HBV-DNA. Chakrabarty et al. (1980), Nature, 286: 531-533, Edman et al. (1980), Nature, 286: 535-538 og Marion et al. (1980), Virol, 33: 795-806. HBsAg er blitt påvist i denne hepatomcellelinje, (McNab et al. (1976), Cancer, 34: 509-515 og Aden et al. (1979), Nature, 282: 615-616), mens alle standardanalyser for HBeAg og HBeAg har vært negative. Cellelinjen betegnet HepG2 (ATCC CCL 23) er også en humanhepatom-cellelinje, men inneholder ikke integrerte HBV-DNA- sekvenser. Aden et al., supra. Expression of HBxAg is also believed to be a function of certain HBV disease states. E.g. recognized antibodies against polypeptide 99 (anti-99) specifically a 28,000 dalton protein expressed in the human hepatoma-derived cell line PLC/PRF/5 (ATCC CRL 8024). Normal rabbit serum did not recognize this protein and anti-99 recognition was blocked by preincubation with polypeptide 99. This cell line is known to contain integrated HBV DNA. Chakrabarty et al. (1980), Nature, 286: 531-533, Edman et al. (1980), Nature, 286: 535-538 and Marion et al. (1980), Virol, 33: 795-806. HBsAg has been detected in this hepatoma cell line, (McNab et al. (1976), Cancer, 34: 509-515 and Aden et al. (1979), Nature, 282: 615-616), while all standard assays for HBeAg and HBeAg have been negative. The cell line designated HepG2 (ATCC CCL 23) is also a human hepatoma cell line, but does not contain integrated HBV DNA sequences. Aden et al., supra.

Disse resultatene ble oppnådd ved radioaktiv merking av PLC/PRF/5-celleproteinene etterfulgt av gjentatte immunologiske utfellinger under anvendelse av anti-99 og Staphylococcus aureus protein A, og så elektroforese av den utvundne utfelling. Det 28.000 dalton store protein ble så identifisert ved autoradiografi. Denne fremgangsmåte er også omtalt i avsnittet vedrørende materialer og metoder. These results were obtained by radiolabeling the PLC/PRF/5 cell proteins followed by repeated immunoprecipitations using anti-99 and Staphylococcus aureus protein A, and then electrophoresis of the recovered precipitate. The 28,000 dalton protein was then identified by autoradiography. This method is also discussed in the section on materials and methods.

Resultater fra en lignende undersøkelse ved anvendelse av lysater fra både PLC/PRF/5- og HepG2-celler er vist i figur 7. Figur 7 viser at et X-spesifikt protein med 28.000 dalton ble påvist i PLC/PRF/5-celler (felt 5). Immunoreaktiviteten gikk tapt når antistoff ble forinkubert med polypeptid 99 (felt 6), men ikke med et ikke-beslektet polypeptid (felt 7). Preimmunoserumkontrollen reagerte ikke immunologisk (felt 8). Ingen X-spesifikk reaktivitet ble påvist i kontroll-HepG2-lysatene (feltene 1 - 4). Disse resultatene fastslår at et X-genprodukt uttrykkes i en humanhepatomcellelinje som inneholder integrerte HBV-DNA-sekvenser. Results from a similar study using lysates from both PLC/PRF/5 and HepG2 cells are shown in Figure 7. Figure 7 shows that an X-specific protein of 28,000 daltons was detected in PLC/PRF/5 cells ( field 5). Immunoreactivity was lost when antibody was preincubated with polypeptide 99 (lane 6), but not with an unrelated polypeptide (lane 7). The preimmunoserum control did not react immunologically (lane 8). No X-specific reactivity was detected in the control HepG2 lysates (lanes 1 - 4). These results establish that an X gene product is expressed in a human hepatoma cell line containing integrated HBV DNA sequences.

c. X- proteinekspresjon i leverceller c. X protein expression in liver cells

I tillegg ble fire leverprøver fra menneske og sjimpanse, enten med eller uten forutgående HBV-infeksjon, undersøkt i en "Western blot"-analyse med hensyn på tilstedeværelsen av et X-beslektet protein under anvendelse av anti-X-polypeptid-antistoffer. Resultatene av denne undersøkelse er vist i figur 8. En humanprøve (H) var fra en kronisk HBV-infisert hepatom-lever og den andre fra en akuttfase-infeksjon (H). En usmittet sjimpanse (C) og en kronisk infisert med HBV (C) ble begge brukt til å erholde levercellelysater som ble omsatt med anti-X-polypeptid-antistoffer. In addition, four human and chimpanzee liver samples, either with or without prior HBV infection, were examined in a Western blot analysis for the presence of an X-related protein using anti-X polypeptide antibodies. The results of this investigation are shown in figure 8. One human sample (H) was from a chronic HBV-infected hepatoma liver and the other from an acute-phase infection (H). An uninfected chimpanzee (C) and one chronically infected with HBV (C) were both used to obtain liver cell lysates which were reacted with anti-X polypeptide antibodies.

Anti-99-antistoffer reagerte mot både et 45.000 og et 28.000 (pil i venstre marg, p28 i høyre marg) dalton protein. Begge reaktiviteter ble blokkert når disse antistoffene ble forinkubert med polypeptid 99. Når anti-142-antistoffer ble reagert mot disse samme cellelysatene, ble det påvist spesifikke bånd ved 40.000 (p40), 28.000 (p28) og 17.000 (pl7). Reaktivitetene mot disse proteinene ansees som spesifikke fordi de fjernes når anti-142-antistoffer forinkuberes med polypeptid 142. Anti-99 antibodies reacted against both a 45,000 and a 28,000 (arrow in left margin, p28 in right margin) dalton protein. Both reactivities were blocked when these antibodies were preincubated with polypeptide 99. When anti-142 antibodies were reacted against these same cell lysates, specific bands were detected at 40,000 (p40), 28,000 (p28) and 17,000 (pl7). The reactivities against these proteins are considered specific because they are removed when anti-142 antibodies are preincubated with polypeptide 142.

Kontrollprøven, en uinfisert sjimpanselever (felt 3 i alle panelene), oppviste det ca. 45.000 dalton store protein (p45) med anti-99-antistoffer, og både p40 og pl7 med anti-142-antistoffer. Protein p28 ble uttrykt bare i HBV-infiserte vev (felt 5). Immunoreaktiviteten gikk tapt når antistoff ble forinkubert med polypeptid 99 (felt 6), men ikke med et ikke-beslektet polypeptid (felt 7). Forimmunoserum-kontrollen reagerte ikke immunologisk (felt 8). Ingen X-spesifikk reaktivitet ble påvist i kontroll-HepG2-lysatene (feltene.1 - 4). Disse resultatene fastslår at et X-genprodukt uttrykkes i en humanhepatomcelielinje som inneholder integrerte HBV-DNA-sekvenser. The control sample, an uninfected chimpanzee liver (field 3 in all panels), showed approx. 45,000 dalton protein (p45) with anti-99 antibodies, and both p40 and pl7 with anti-142 antibodies. Protein p28 was expressed only in HBV-infected tissues (lane 5). Immunoreactivity was lost when antibody was preincubated with polypeptide 99 (lane 6), but not with an unrelated polypeptide (lane 7). The pre-immunoserum control did not react immunologically (lane 8). No X-specific reactivity was detected in the control HepG2 lysates (lanes 1 - 4). These results establish that an X gene product is expressed in a human hepatoma cell line containing integrated HBV DNA sequences.

Tilstedeværelsen av et 45.000 dalton protein ble også observert i en forholdsvis liten mengde i lysatene fra PLC/ PRF/5-celler vist i figur 7. Immunreaksjonen mellom anti-99-antistoffer og proteinet med 45.000 dalton ble også blokkert ved forinkubasjon av antistoffene med det immuniserende polypeptid 99. Dette er vist i felt 6 i figur 7. The presence of a 45,000 dalton protein was also observed in a relatively small amount in the lysates from PLC/PRF/5 cells shown in Figure 7. The immune reaction between anti-99 antibodies and the 45,000 dalton protein was also blocked by preincubation of the antibodies with the immunizing polypeptide 99. This is shown in field 6 of Figure 7.

Normale humanlevercelleekstrakter (HBV-seronegative) ble funnet å uttrykke bare proteinet med 45.000 dalton i "Western blot"-analysen under anvendelse av anti-99. I tillegg identifiserte kontrollanalyser som ble utført under anvendelse av kommersielt tilgjengelige antistoffer fremkalt mot HBs, HBc og HBe, ikke noen av proteinene lokalisert ved hjelp av antistoffene ifølge oppfinnelsen. Dette bevis tyder igjen på at proteinet med 45.000 dalton har antigene determinanter som er homologe med HBxAg, men at proteinet med 28.000 dalton gjenkjente at anti-99 er spesifikk for en HBV-syk-domstilstand, og er forskjellig fra HbsAg, HBeAg og HBeAg. Normal human liver cell extracts (HBV seronegative) were found to express only the 45,000 dalton protein in the Western blot analysis using anti-99. In addition, control assays performed using commercially available antibodies raised against HBs, HBc and HBe did not identify any of the proteins localized by the antibodies of the invention. This evidence again suggests that the 45,000 dalton protein has antigenic determinants homologous to HBxAg, but that the 28,000 dalton protein recognized by anti-99 is specific for an HBV disease state and is distinct from HbsAg, HBeAg, and HBeAg.

d. X- gen i leverceller d. X gene in liver cells

Ekspresjonen av p28 i PLC/PRGF/5-celler skjedde fra HBV-DNA integrert i vert-DNA. Det var av interesse å bestemme om dette var den eneste måte hvorpå X-protein kunne uttrykkes. The expression of p28 in PLC/PRGF/5 cells occurred from HBV DNA integrated into host DNA. It was of interest to determine whether this was the only way in which X protein could be expressed.

De sjimpanse- og humanlever-DNA-er som uttrykte X-protein, ble derfor prøvet med HBV-DNA (figur 9). Total-DNA ble isolert fra levervevene vist i figur 8, og ble analysert tned hensyn på tilstedeværelsen av HBV-DNA-sekvenser. DNA fra sjimpansen som inneholdt protein med 28.000 dalton avslørte homologe bånd når det ble spaltet med BamHI, EcoRI eller når det var uoppløst (figur 9, henholdsvis feltene 1, 2 og 3). BamHI spalter ringformet HBV-DNA i to fragmenter (1850 og 1350 basepar) (bp), idet båndet ved 5,8 kilobaser (Kb) (felt 1) representerer en integrert sekvens som er større enn genomstørrelsen. Ettersom ingen bånd ble sett under båndet for DNA med høy molekylvekt (felt 3), konkluderes det med at bare integrerte sekvenser av HBV er til stede i denne DNA. The chimpanzee and human liver DNAs that expressed X protein were therefore probed with HBV DNA (Figure 9). Total DNA was isolated from the liver tissues shown in Figure 8, and was analyzed for the presence of HBV DNA sequences. DNA from the chimpanzee containing the 28,000 dalton protein revealed homologous bands when digested with BamHI, EcoRI or when unresolved (Figure 9, lanes 1, 2 and 3, respectively). BamHI cleaves circular HBV DNA into two fragments (1850 and 1350 base pairs) (bp), with the band at 5.8 kilobases (Kb) (lane 1) representing an integrated sequence larger than the genome size. As no band was seen below the high molecular weight DNA band (lane 3), it is concluded that only integrated sequences of HBV are present in this DNA.

I tillegg ble DNA fra en HBcAg-positiv humanlever fremstilt, og ble prøvet med HBV-DNA. Restriksjonsenzymspalting med Hindlll, BamHI, EcoRI eller uoppløst DNA (figur 9, henholdsvis feltene 7-10) avslørte homologe sekvenser som enten var like med eller mindre enn genomstørrelsen, noe som eliminerer alt som tyder på at disse human-DNA-prøvene inneholder integrerte sekvenser. Sjimpanse- og humanlevervev som mangler proteinet med 28.000 dalton var også negative med hensyn på HBV-DNA-sekvenser (figur 9, henholdsvis feltene 4 - 6 og 11 - 14). Dataene vist i figur 9 bekrefter at X-protein uttrykkes i HBV-infiserte vev uansett tilstanden til HBV-genomet, og eliminerer derfor en forutsetning for HBV-DNA-integrering for X-ekspresjon. In addition, DNA from an HBcAg-positive human liver was prepared and tested for HBV DNA. Restriction enzyme digestion with HindIII, BamHI, EcoRI or unresolved DNA (Figure 9, lanes 7-10, respectively) revealed homologous sequences that were either equal to or smaller than the genome size, eliminating any indication that these human DNA samples contain integrated sequences . Chimpanzee and human liver tissues lacking the 28,000 dalton protein were also negative for HBV DNA sequences (Figure 9, lanes 4 - 6 and 11 - 14, respectively). The data shown in Figure 9 confirm that X protein is expressed in HBV-infected tissues regardless of the state of the HBV genome, therefore eliminating a prerequisite for HBV DNA integration for X expression.

e. Oppsummering av resultater e. Summary of results

Resultatene beskrevet ovenfor viser tilstedeværelsen av et tidligere uidentifisert viruskodet protein i HBV-infiserte human- og sjimpanselevervev. Dette 28.000 dalton protein (p28) kodes for av HBV-genomet uansett om det foreligger fritt i en ekstrakromosomal form eller finnes integrert i celle-DNA. The results described above demonstrate the presence of a previously unidentified virus-encoded protein in HBV-infected human and chimpanzee liver tissue. This 28,000 dalton protein (p28) is coded for by the HBV genome regardless of whether it exists free in an extrachromosomal form or is found integrated in cell DNA.

28.000 dalton protein (p28) er ikke produktet av X-området alene, men inneholder ytterligere HBV-sekvenser. Den forutsagte størrelse til X-protein, basert på sekvensen rapportert av Galibert et al., supra, er ca. 17.000 dalton (figur 6). Molekylvekten til X-proteinet påvist ved hjelp av anti-X-peptidantistoffer i PLC/PRF/5-celler, samt i sjimpanse-og human-HBV-infiserte vev er imidlertid 28.000 dalton. For- The 28,000 dalton protein (p28) is not the product of the X region alone, but contains additional HBV sequences. The predicted size of X protein, based on the sequence reported by Galibert et al., supra, is approx. 17,000 daltons (figure 6). However, the molecular weight of the X protein detected by anti-X peptide antibodies in PLC/PRF/5 cells, as well as in chimpanzee- and human-HBV-infected tissues is 28,000 daltons. For-

skjellen i størrelse skyldes en fusjon av X-genet med celle-sekvenser ettersom mangelen på integrert HBV-DNA i humanvev som uttrykker p28 (figur 9, feltene 7-10) indikerer at X-proteinet (p28) translateres alene fra HBV-genomet. the shell in size is due to a fusion of the X gene with cell sequences as the lack of integrated HBV DNA in human tissue expressing p28 (Figure 9, lanes 7-10) indicates that the X protein (p28) is translated alone from the HBV genome.

Den økte størrelse til X-proteinet kan forklares dersom proteinet er enten en HBsAg-X- eller en X-HBcAg-fusjon. Sannsynligheten for en slik fusjon tilsies av nærheten mellom disse HBV-genene til hverandre på genomet. The increased size of the X protein can be explained if the protein is either an HBsAg-X or an X-HBcAg fusion. The probability of such a fusion is suggested by the proximity of these HBV genes to each other on the genome.

Et forsøk på å bestemme eksistensen av en slik fusjon på RNA-nivået var ikke vellykket, på grunn av det faktum at transkriptene erholdt i PLC/PRF/5-cellene, som ble funnet å inneholde X-sekvenser, også oppviste enten overflate- eller kjernesekvenser samt X (data ikke vist). Lignende resultater ble rapportert av Gough (1983), J. Mol. Biol., 165: 683-699. Bevis for en X-kjerne-fusjon kommer fra DNA-sekvensen til An attempt to determine the existence of such a fusion at the RNA level was not successful, due to the fact that the transcripts obtained in the PLC/PRF/5 cells, which were found to contain X sequences, also exhibited either surface or core sequences as well as X (data not shown). Similar results were reported by Gough (1983), J. Mol. Biol., 165: 683-699. Evidence for an X-core fusion comes from the DNA sequence of

et annet medlem av hepadnavirus-familien, andehepatitt B-virus (DHBV), hvor begge genene translateres som et enkelt protein (Mandart et al. (1984), J. Virol., 49: 782-792) og fra arbeider av Feitelson et al. (1982), J. Virol., 43: 687-696. another member of the hepadnavirus family, duck hepatitis B virus (DHBV), in which both genes are translated as a single protein (Mandart et al. (1984), J. Virol., 49: 782-792) and from work by Feitelson et eel. (1982), J. Virol., 43: 687-696.

Det faktum at X-området til HBV uttrykkes er blitt fastslått. Funksjonen til dette genproduktet gjenstår imidlertid ukjent. Et proteinmolekyl som er blitt foreslått å være translasjonsproduktet av X-området, finnes i forbindelse med HBV-genomet, eller er nærmere bestemt kovalent bundet til The fact that the X region of HBV is expressed has been established. However, the function of this gene product remains unknown. A protein molecule that has been proposed to be the translation product of the X region is found in association with the HBV genome, or more precisely is covalently bound to

5'-"nick"-L-tråden, Gerlich et al. (1980), Cell, 21: 801-809. Ideen om at X-protein utgjør et DNA-bindingsprotein ble eliminert da DNAse-behandling av PLC/PRF/5-celler eller HBV-infiserte vev ikke fjernet eller endret p28-aktivitet (data ikke vist) . The 5'-"nick"-L strand, Gerlich et al. (1980), Cell, 21: 801-809. The idea that X protein constitutes a DNA binding protein was eliminated as DNAse treatment of PLC/PRF/5 cells or HBV-infected tissues did not remove or alter p28 activity (data not shown).

For tiden er lite kjent vedrørende biologien ved HBV-infeksjon, eller sammenhengen mellom HBV-infeksjon og det etterfølgende angrep av hepatocellulært karsinom. For dette formål er enhver ytterligere markør for HBV-infeksjon eller for tilstedeværelsen av HBV-sekvenser av stor betydning. Humansera undersøkes for tiden med hensyn på eksistensen av anti-X-antistoffer og X-proteinet. Currently, little is known about the biology of HBV infection, or the connection between HBV infection and the subsequent attack of hepatocellular carcinoma. For this purpose, any additional marker for HBV infection or for the presence of HBV sequences is of great importance. Human sera are currently being examined for the existence of anti-X antibodies and the X protein.

Uttrykket "svarende til" i sine forskjellige grammati-kalske former brukes her og i kravene i forbindelse med poly-peptidsekvenser i betydningen den beskrevne polypeptidsekvens pluss eller minus opp til tre aminosyrerester i enten den ene av eller i både amino- og carboxylenden, og inneholdende bare konservative substitusjoner i bestemte aminosyrerester langs polypeptidsekvensen. The expression "corresponding to" in its various grammatical forms is used here and in the claims in connection with polypeptide sequences in the sense of the described polypeptide sequence plus or minus up to three amino acid residues in either one of or in both the amino and carboxyl ends, and containing only conservative substitutions in specific amino acid residues along the polypeptide sequence.

Uttrykket "konservativ substitusjon" er, slik den er brukt ovenfor, ment å betegne at en aminosyrerest er blitt erstattet med en annen, biologisk lik rest. Eksempler på konservative substitusjoner omfatter substitusjonen av en hydro-fob rest, slik som Ile, Val, Leu eller Met, med en annen, The term "conservative substitution", as used above, is intended to denote that an amino acid residue has been replaced by another, biologically similar residue. Examples of conservative substitutions include the substitution of a hydrophobic residue, such as Ile, Val, Leu or Met, with another,

eller substitusjonen av en polar rest med en annen, slik som mellom Arg og Lys, mellom Glu og Asp eller mellom Gin og Asn, og lignende. or the substitution of one polar residue with another, such as between Arg and Lys, between Glu and Asp or between Gin and Asn, and the like.

I noen tilfeller er utbyttingen av en ionerest med en motsatt ladet ionerest, slik som Asp med Lys, blitt kalt konservativ innen teknikken fordi disse ionegruppene antas kun å gi oppløselighetshjelp. Ettersom de her omtalte utbyttinger er på forholdsvis korte syntetiske polypeptidantigener sammen-lignet med et helt protein, ansees imidlertid generelt utbytting av en ionerest med en annen ionerest med motsatt ladning her for å være en "radikal utbytting", noe som også gjelder for utbytting mellom ikke-ion- og ionrester, og voluminøse rester, slik som Phe, Tyr eller Trp, og mindre voluminøse rester, slik som Gly, Ile og Val. In some cases, the replacement of an ionic residue with an oppositely charged ionic residue, such as Asp with Lys, has been called conservative in the art because these ionic groups are believed to provide only solubility assistance. As the exchanges discussed here are on relatively short synthetic polypeptide antigens compared to an entire protein, however, generally exchange of an ion residue with another ion residue of opposite charge is considered here to be a "radical exchange", which also applies to exchange between nonionic and ionic residues, and bulky residues, such as Phe, Tyr, or Trp, and less bulky residues, such as Gly, Ile, and Val.

Uttrykkene "ikke-ion" og "ion-"rester er her brukt i sine vanlige betydninger for å betegne de aminosyrerestene som normalt enten ikke bærer noen ladning eller normalt bærer en ladning ved fysiologiske pH-verdier. Eksempler på ikke-ionerester omfatter Thr og Gin, mens eksempler på ionerester omfatter Arg og Asp. The terms "non-ionic" and "ionic" residues are used here in their usual meanings to denote those amino acid residues which normally either carry no charge or normally carry a charge at physiological pH values. Examples of non-ionic residues include Thr and Gin, while examples of ionic residues include Arg and Asp.

Ordet "antigen" er historisk blitt brukt til å betegne en enhet som bindes av et antistoff, og også for å betegne enheten som induserer produksjonen av antistoffet. Nyere bruk begrenser betydningen av antigen til den enhet som bindes av et antistoff, mens ordet "immunogen" brukes for den enheten som induserer antistoffproduksjon. The word "antigen" has historically been used to denote an entity that is bound by an antibody, and also to denote the entity that induces the production of the antibody. More recent usage limits the meaning of antigen to the entity that is bound by an antibody, while the word "immunogen" is used for the entity that induces antibody production.

I noen tilfeller er antigenet og immunogenet den samme enhet, som når et syntetisk polypeptid benyttes til å indusere produksjon av antistoffer som binder seg til polypeptidet. De samme polypeptidene (99, 100 eller 142) induserer imidlertid også antistoffer som binder seg til et helt protein, slik som HBxAg, og i dette tilfelle er polypeptidet både immunogen og antigen, mens HBxAg er et antigen. Når en enhet som her er omtalt, er både immunogen og antigen, vil den generelt bli kalt et antigen. In some cases, the antigen and the immunogen are the same entity, as when a synthetic polypeptide is used to induce the production of antibodies that bind to the polypeptide. However, the same polypeptides (99, 100 or 142) also induce antibodies that bind to an entire protein, such as HBxAg, in which case the polypeptide is both immunogenic and antigenic, whereas HBxAg is an antigen. When an entity discussed herein is both immunogenic and antigenic, it will generally be called an antigen.

5. Analysesystemer og - metoder 5. Analysis systems and methods

Resultatene ovenfor indikerer at SVHBV-3 kan anvendes som en ekspresjonsvektor. Den tilveiebringer ekspresjons-kontrollelementer for fremmed-DNA-sekvenser innføyet i leserammen nedstrøms fra HBxAg-genet. The above results indicate that SVHBV-3 can be used as an expression vector. It provides expression control elements for foreign DNA sequences inserted into the reading frame downstream of the HBxAg gene.

Resultatene indikerer også at syntetiske polypeptider 99, 100 og 142, og antipeptid-antistoffer mot disse kan anvendes som del av et analysesystem og en analysemetode for påvisning av tilstedeværelsen av HBxAg i en kroppsprøve som skal analyseres, slik som hepatomceller eller leverceller fra en dyrevert som mistenkes for å ha HBxAg, for å påvise vellykket transfeksjon med SVHBV-3, og for å overvåke ekspresjon når SVHBV-3 brukes som en ekspresjonsvektor. The results also indicate that synthetic polypeptides 99, 100 and 142, and antipeptide antibodies against these can be used as part of an analysis system and an analysis method for detecting the presence of HBxAg in a body sample to be analyzed, such as hepatoma cells or liver cells from an animal host that suspected of having HBxAg, to demonstrate successful transfection with SVHBV-3, and to monitor expression when SVHBV-3 is used as an expression vector.

Et slikt system omfatter minst ett første reagens som inneholder antistoffer som omfatter et antistoffbindingssted, Such a system comprises at least one first reagent containing antibodies comprising an antibody binding site,

i det vesentlige hele antistoffer, eller de velkjente Fab- og F(ab' )2-antistof f delene, og er i stand til å reagere immunologisk med et syntetisk polypeptid ifølge oppfinnelsen; dvs. fremkalt mot de syntetiske polypeptidene ifølge oppfinnelsen. Markører, slik som et fluorescerende fargestoff som fluorescein eller rhodamin, et radioaktivt grunnstoff som jod-125 eller carbon-14, eller et enzymbundet antistoff fremkalt mot reseptorene til det første reagenset (f.eks. peroxydasebundet geit-anti-kanin-IgG), for å signalisere immunoreaksjon mellom reseptorene til det første reagens og det ekspresjonsspesi-fikke HBxAg, er også tilveiebragt. Markørene kan være bundet på forhånd eller fri for det første reagens. Typiske anvendelser av et slikt HBxAg-analysereagenssystem omfatter enzymbundet immunosorbentanalyser (ELISA), radioimmunologiske analyser og immunofluorescensanalyser (IF). essentially whole antibodies, or the well-known Fab and F(ab' )2 antibody parts, and are capable of reacting immunologically with a synthetic polypeptide according to the invention; i.e. elicited against the synthetic polypeptides according to the invention. Markers, such as a fluorescent dye such as fluorescein or rhodamine, a radioactive element such as iodine-125 or carbon-14, or an enzyme-linked antibody raised against the receptors of the first reagent (eg, peroxidase-linked goat anti-rabbit IgG), to signal immunoreaction between the receptors of the first reagent and the expression-specific HBxAg, is also provided. The labels can be pre-bound or free of the first reagent. Typical applications of such an HBxAg assay reagent system include enzyme-linked immunosorbent assays (ELISA), radioimmunoassays, and immunofluorescence (IF) assays.

Diagnostiske analyser for bestemmelse av tilstedeværelsen av HBxAg i en kroppsprøve under benyttelse av polypeptidene ifølge oppfinnelsen og deres anti-polypeptidantistoffer er allerede blitt omfattende beskrevet. I en kommersiell utførelsesform av en slik diagnostisk analyse vedrøres et diagnostisk analysesystem. Diagnostic analyzes for determining the presence of HBxAg in a body sample using the polypeptides according to the invention and their anti-polypeptide antibodies have already been extensively described. In a commercial embodiment of such a diagnostic analysis, a diagnostic analysis system is concerned.

Et slikt system omfatter tilveiebringelse av minst en beholder med et anti-polypeptid-antistoff, slik som anti-8, -42, -79, -99 eller -142, som det første reagens. En andre beholder med en mengde av polypeptidet som anti-polypeptidanti-stoff, ble fremkalt mot, f.eks. polypeptid 8, 42, 79, 99 eller 142, kan også leveres for å tilveiebringe et andre reagens. Ytterligere beholdere med de tidligere beskrevne markører, én eller flere buffere, og lignende som er godt kjent, kan også tilveiebringes til det diagnostiske analysesystem. Such a system comprises providing at least one container with an anti-polypeptide antibody, such as anti-8, -42, -79, -99 or -142, as the first reagent. A second container with an amount of the polypeptide as anti-polypeptide antibody was developed against, e.g. polypeptide 8, 42, 79, 99 or 142, may also be provided to provide a second reagent. Additional containers of the previously described markers, one or more buffers, and the like as are well known, may also be provided to the diagnostic analysis system.

En fremgangsmåte for analysering med hensyn på tilstedeværelsen av en påvisbar mengde av HBxAg er også blitt generelt beskrevet ovenfor. I korte trekk omfatter denne metoden blanding av proteiner fra en kroppsprøve som skal analyseres, slik som hepatom- eller leverceller, med antistoffer som omfatter et antistoffbindingssted som er i stand til å reagere immunologisk med et syntetisk polypeptid ifølge oppfinnelsen og med HBxAg, slik som anti-8, -42, -79, -99 eller -142, eller en Fab- eller F(ab')-del derav, i nærvær av et indikasjonsmiddel, slik som <125>I-rmerket Staphylococcus aureus ( S. aureus) protein å eller en enzymmarkør, som pepperrotperoxydase, bundet til et av de ovenfor nevnte antistoffer for signalisering av en immunoreaksjon mellom HBxAg og antistoffene. Blandingen opprettholdes i et tidsrom som er tilstrekkelig for markøren til å signalisere at en immunoreaksjon har oppstått, og tilstedeværelsen av signalet bekreftes f.eks. ved hjelp av et autoradiogram. Kroppsprøven eller proteinene fra denne, adsorberes fortrinnsvis eller festes på annen måte (bindes) til en fast matriks, slik som et nitrocelluloseark eller et objektglass, før den blandes med antistoffene. A method of assaying for the presence of a detectable amount of HBxAg has also been generally described above. Briefly, this method comprises mixing proteins from a body sample to be analyzed, such as hepatoma or liver cells, with antibodies comprising an antibody binding site capable of reacting immunologically with a synthetic polypeptide according to the invention and with HBxAg, such as anti -8, -42, -79, -99 or -142, or a Fab or F(ab') portion thereof, in the presence of an indicator, such as <125>I-labeled Staphylococcus aureus ( S. aureus ) protein or an enzyme marker, such as horseradish peroxidase, bound to one of the above-mentioned antibodies for signaling an immunoreaction between HBxAg and the antibodies. The mixture is maintained for a period of time sufficient for the marker to signal that an immunoreaction has occurred, and the presence of the signal is confirmed, e.g. using an autoradiogram. The body sample or the proteins from it are preferably adsorbed or attached in another way (bonded) to a solid matrix, such as a nitrocellulose sheet or a glass slide, before it is mixed with the antibodies.

Når markøren er et separat molekyl, slik som radioaktivt merket S. aureus protein A, blandes først den bundne kroppsprøve og antistoffene i fravær av markøren, og blandingen oppbevares i et tidsrom som er tilstrekkelig for dannelse av et bundet immunoreaksjonsprodukt. Det bundne immunoreaksjonsprodukt skylles så, separatmolekyl-markøren blandes så med det bundne immunoreaksjonsprodukt og denne blanding oppbevares i et tidsrom som er tilstrekkelig til at et bundet, andre reaksjonsprodukt dannes. Det bundne andre reaksjonsprodukt skylles så, og tilstedeværelsen av et signal fra markøren bestemmes. When the marker is a separate molecule, such as radioactively labeled S. aureus protein A, the bound body sample and the antibodies are first mixed in the absence of the marker, and the mixture is kept for a period of time sufficient for the formation of a bound immunoreaction product. The bound immunoreaction product is then rinsed, the separate molecule marker is then mixed with the bound immunoreaction product and this mixture is kept for a period of time sufficient for a bound second reaction product to form. The bound second reaction product is then washed away, and the presence of a signal from the marker is determined.

Når markøren er en del av antistoffene ifølge oppfinnelsen, blandes disse merkede antistoffene med den bundne kroppsprøve som skal analyseres, og blandingen oppbevares i et tidsrom som er tilstrekkelig til at et immunoreaksjonsprodukt dannes. Det bundne immunoreaksjonsprodukt skylles så og tilstedeværelsen av et signal fra markøren bestemmes. When the marker is part of the antibodies according to the invention, these labeled antibodies are mixed with the bound body sample to be analyzed, and the mixture is kept for a period of time sufficient for an immunoreaction product to form. The bound immunoreaction product is then washed away and the presence of a signal from the marker is determined.

Det tidligere nevnte andre reagens, f.eks. polypeptidene 8, 42, 79, 9 9 eller 142, kan anvendes som et kontroll-reagens i en immunoreaksjons-blokkeringsundersøkelse for å bekrefte at den spesifikke, og ikke den ikke-spesifikke, immunobinding har inntrådt. Slike blokkeringsundersøkelser er illustrert i figurene 7, 8 og 10. The previously mentioned second reagent, e.g. polypeptides 8, 42, 79, 99 or 142 can be used as a control reagent in an immunoreaction blocking assay to confirm that the specific, and not the non-specific, immunobinding has occurred. Such blocking investigations are illustrated in figures 7, 8 and 10.

For å bruke SVHBV-3 som en ekspresjonsvektor, inn-føyes fremmed-DNA nedstrøms fra HBxAg-genet, fortrinnsvis To use SVHBV-3 as an expression vector, foreign DNA is inserted downstream of the HBxAg gene, preferably

i dets unike BamHI restriksjonssted, og den derved fremstilte nye vektor benyttes til å transfisere celler. Ekspresjon av HBxAg i en transfisert celle er presumptivt bevis på ekspresjon av den fremmede DNA innføyet i SVHBV-3. Ekspresjon av HBxAg påvist ved hjelp av det ovenfor HBxAg ekspresjonsana-lysesystem indikerer ekspresjonen av fremmed-DNA innføyet i SVHBV-3. in its unique BamHI restriction site, and the resulting new vector is used to transfect cells. Expression of HBxAg in a transfected cell is presumptive evidence of expression of the foreign DNA inserted into SVHBV-3. Expression of HBxAg detected using the above HBxAg expression assay system indicates the expression of foreign DNA inserted into SVHBV-3.

Undersøkelse av cellekolonier fremstilt etter forsøket på transfeksjon under anvendelse av det ovenfor nevnte analysesystem, kan således benyttes til å velge ut de koloniene hvor transfeksjon var vellykket. Celler fra kolonier som skriver seg fra forsøket på innføring av vektoren i eukaryote celler høstes, lyses og de cellulære proteiner ekstraheres, f.eks. De ekstraherte cellulære proteiner separeres deretter på en SDS-polyacrylamidgel ved hjelp av elektroforese, og de separerte proteiner overføres på nitrocellulose. Kontaktbring-else mellom de overførte proteiner og et overskudd av antistoff og markør til det tidligere beskrevne analysesystem, slik som <125>I-merkede antistoffer mot syntetisk polypeptid 99 eller polypeptid 142, etterfulgt av skylling for å fjerne de ikke-immunoreagerte antistoffer (reseptorer), kan så brukes for å fremstille et autoradiografi som indikerer tilstedeværelsen av den uttrykte HBxAg-del som er fusjonert til polypeptidet som fremmedgenet har kodet for. Examination of cell colonies produced after the attempt at transfection using the above-mentioned analysis system can thus be used to select those colonies where transfection was successful. Cells from colonies resulting from the attempt to introduce the vector into eukaryotic cells are harvested, lysed and the cellular proteins extracted, e.g. The extracted cellular proteins are then separated on an SDS-polyacrylamide gel by electrophoresis, and the separated proteins are transferred onto nitrocellulose. Contacting the transferred proteins with an excess of antibody and marker to the previously described assay system, such as <125>I-labeled antibodies against synthetic polypeptide 99 or polypeptide 142, followed by washing to remove the non-immunoreacted antibodies (receptors ), can then be used to produce an autoradiograph indicating the presence of the expressed HBxAg portion fused to the polypeptide encoded by the foreign gene.

De tidligere beskrevne analysefremgangsmåter og -systemer er særlig anvendbare for å identifisere X-proteinet eller en vesentlig del derav som kan være til stede i en kroppsprøve, særlig en vevsprøve, slik som i celler fra en leverbiopsi. Den diagnostiske analyse og fremgangsmåte beskrevet nedenunder er særlig anvendbar for å bestemme tilstedeværelsen av antistoffer mot X-proteiner som kan være til stede i en kroppsprøve, slik som helblod, serum eller plasma. En "Western blot"-analyse vil bli brukt som et eksempel på en slik diagnostisk fremgangsmåte. En kommersiell ut-førelsesform hvor fremgangsmåten benyttes, er imidlertid et ELISA (enzymbundet immunosorbantanalyse) diagnostisk system. The previously described analysis methods and systems are particularly applicable for identifying the X protein or a significant part thereof which may be present in a body sample, in particular a tissue sample, such as in cells from a liver biopsy. The diagnostic assay and method described below is particularly useful for determining the presence of antibodies against X proteins that may be present in a body sample, such as whole blood, serum or plasma. A Western blot analysis will be used as an example of such a diagnostic procedure. A commercial embodiment in which the method is used, however, is an ELISA (enzyme-linked immunosorbent assay) diagnostic system.

Her benyttes et ekspresjonsprodukt fra SVHBV-3-vektortransfiserte celler, slik som proteinet (polypeptidet) på omtrent 24.000 dalton uttrykt i BSC-l-celler omtalt i forbindelse med figur 10, som antigenet, selv om et slikt polypeptid som polypeptid 99 eller polypeptid 142, også kan anvendes som et antigen. Således kan HBxAg-molekylet selv, brukt i vesentlig renset form slik det fåes ved affinitetskromatografi som omtalt nedenunder, en vesentlig del av HBxAg-molekylet, slik som det som uttrykkes ved hjelp av SVHBV-3-transfiserte BSC-l-celler (polypeptidet på 24.000 dalton), eller et polypeptid som svarer i aminosyrerestsekvens til en antigen determinant i HBxAg, anvendes som antigenet. Here, an expression product from SVHBV-3 vector-transfected cells, such as the protein (polypeptide) of approximately 24,000 daltons expressed in BSC-1 cells discussed in connection with Figure 10, is used as the antigen, although such a polypeptide as polypeptide 99 or polypeptide 142 , can also be used as an antigen. Thus, the HBxAg molecule itself, used in a substantially purified form as obtained by affinity chromatography as discussed below, can a substantial part of the HBxAg molecule, such as that expressed by SVHBV-3-transfected BSC-1 cells (the polypeptide of 24,000 daltons), or a polypeptide that corresponds in amino acid residue sequence to an antigenic determinant in HBxAg, is used as the antigen.

Antigenet bindes fortrinnsvis på (adsorberes til) 38 eller festes på annen måte til en fast matriks, slik som den kryssbundne dextran som er tilgjengelig under varemerket "Sephadex", agarose, glasskuler, polyvinylklorid, polystyren, kryssbundet acrylamid, nitrocellulose eller brønnene i en mikrotiterplate, hvorved det dannes en fast bærer. The antigen is preferably bound on (adsorbed to) 38 or otherwise attached to a solid matrix, such as the cross-linked dextran available under the trade name "Sephadex", agarose, glass beads, polyvinyl chloride, polystyrene, cross-linked acrylamide, nitrocellulose or the wells of a microtiter plate , whereby a solid carrier is formed.

Antigenet, fortrinnsvis bundet til en fast matriks som del av en fast bærer, blandes med en flytende kroppsprøve som analyseres, hvorved det dannes en blanding av fast og flytende fase. Blandingen opprettholdes i et tidsrom som er tilstrekkelig for anti-X-protein (anti-HBxAg)-antistoffer (HBxAg) som er tilstede i kroppsprøven, til å reagere immunologisk med antigenet. Tilstedeværelsen av denne immunoreaksjon bestemmes så f.eks. med et indikasjonsmiddel som signaliserer tilstedeværelsen av anti-X-protein-antistoffer i den analyserte kroppsprøve. The antigen, preferably bound to a solid matrix as part of a solid carrier, is mixed with a liquid body sample that is analyzed, whereby a mixture of solid and liquid phase is formed. The mixture is maintained for a period of time sufficient for anti-X protein (anti-HBxAg) antibodies (HBxAg) present in the body sample to react immunologically with the antigen. The presence of this immunoreaction is then determined e.g. with an indicator that signals the presence of anti-X protein antibodies in the analyzed body sample.

Ved en undersøkelse ble f.eks. SVHBV-3-vektor-transfiserte BSC-l-cellelysater fremstilt, separert elektroforetisk og ble overført og bundet til nitrocelluloseark som en fast matriks, på en måte som er hovedsakelig lik med den som er omtalt i forbindelse med figur 10, hvorved det dannes en fast fase. Sera fortynnet 1:50 fra seks pasienter med forskjellige hepatittsykdommer ble så hver for seg blandet med nitrocellu-losebundne transfiserte BSC-l-celleproteiner, hvorved det ble dannet blandinger av fast og flytende fase. Disse blandingene ble oppbevart i et tidsrom (2 timer) som er tilstrekkelig for anti-antistoffer som er til stede i seraene, til å reagere immunologisk med det bundne antigen. During a survey, e.g. SVHBV-3 vector-transfected BSC-1 cell lysates were prepared, separated electrophoretically, and transferred and bound to nitrocellulose sheets as a solid matrix, in a manner substantially similar to that discussed in connection with Figure 10, thereby forming a solid phase. Sera diluted 1:50 from six patients with different hepatitis diseases were then separately mixed with nitrocellulose-bound transfected BSC-1 cell proteins, thereby forming solid and liquid phase mixtures. These mixtures were kept for a period of time (2 hours) sufficient for anti-antibodies present in the sera to react immunologically with the bound antigen.

Etter skylling for å adskille de faste og flytende faser ble de faste fasene som man fikk fra trinnene ovenfor, hver for seg blandet med flytende oppløsninger inneholdende 1:200 fortynninger av geit-anti-human- eller geit-anti-kanin-antistoffer konjugert til pepperrotperoxydase som markør, hvorved de andre blandingene av fast og flytende fase ble dannet. De separate, andre blandinger av fast og flytende fase ble oppbevart i et tidsrom (1 time) som er tilstrekkelig for de merkede antistoffer til å reagere med human-anti-X-antistoffer som hadde reagert immunologisk med det matriksbundne antigen. Kanin-anti-polypeptid-antistoffer ble anvendt som kontroller for geit-anti-kanin-antistoffene. Den resulterende blanding av fast og flytende faser ble på nytt separert og skyllet. De resulterende faste faser ble så blandet under anvendelse av oppløsninger som inneholdt 4-klor-l-nafthol som beskrevet for figur 8. After washing to separate the solid and liquid phases, the solid phases obtained from the above steps were separately mixed with liquid solutions containing 1:200 dilutions of goat anti-human or goat anti-rabbit antibodies conjugated to horseradish peroxidase as a marker, whereby the other mixtures of solid and liquid phase were formed. The separate, second mixtures of solid and liquid phase were kept for a period of time (1 hour) sufficient for the labeled antibodies to react with human anti-X antibodies that had reacted immunologically with the matrix-bound antigen. Rabbit anti-polypeptide antibodies were used as controls for the goat anti-rabbit antibodies. The resulting mixture of solid and liquid phases was again separated and rinsed. The resulting solid phases were then mixed using solutions containing 4-chloro-1-naphthol as described for Figure 8.

Resultatene fra denne undersøkelse indikerer at serum fra en pasient som er diagnostisert til å ha et hepatocellulært karsinom, inneholdt antistoffer som bandt seg til polypeptidet uttrykt ved hjelp av SVHBV-3-vektoren i de transfiserte BSC-l-celler. Disse antistoffene er således anti-X-antistoffer og deres tilstedeværelse fastslår at X-genproduktet er et autentisk antigen på ett eller annet trinn av HBV-infeksjon. The results of this investigation indicate that serum from a patient diagnosed as having a hepatocellular carcinoma contained antibodies that bound to the polypeptide expressed by the SVHBV-3 vector in the transfected BSC-1 cells. These antibodies are thus anti-X antibodies and their presence establishes that the X gene product is an authentic antigen at one stage or another of HBV infection.

Når polypeptidekspresjonsproduktet på omtrent 24.000 dalton anvendt i den ovenfor beskrevne "Western blot"-analyse benyttes som antigenet i en ELISA, som omtalt nedenunder, eller i andre lignende analyser, renses og isoleres dette polypeptidet fortrinnsvis før slik bruk. Rensingen og isoleringen kan oppnåes ved hjelp av velkjente teknikker. When the polypeptide expression product of approximately 24,000 daltons used in the Western blot assay described above is used as the antigen in an ELISA, as discussed below, or in other similar assays, this polypeptide is preferably purified and isolated prior to such use. The purification and isolation can be achieved using well-known techniques.

F.eks. kan anti-8-, anti-42-, anti-79-, anti-99-eller anti-142-antistoffer, eller de antistoffbindende steder derpå, fremstilles som her beskrevet og bindes til en fast matriks, slik som agarosen og de kryssbundne agarosederivater som selges under varemerkene "Sepharose 6B", "CL6B", "4B" og "CL4B", eller de som selges under varemerkene "Bio-Gel A-0,5", "A-1,5M" og "A-50M". Den tidligere beskrevne kryssbundne dextran som selges under varemerket "Sephadex", og polyacryl-amidkulene som selges under varemerkene "Bio-Gel P-2", "P-30", "P-100" og "P-300", er også brukbare faste matrikser. Anvendelse av en matriks som består av et agarosederivat er omtalt nedenunder som illustrasjon. E.g. can anti-8, anti-42, anti-79, anti-99 or anti-142 antibodies, or the antibody-binding sites thereon, be prepared as described here and bound to a solid matrix, such as the agarose and the cross-linked agarose derivatives sold under the trademarks "Sepharose 6B", "CL6B", "4B" and "CL4B", or those sold under the trademarks "Bio-Gel A-0.5", "A-1.5M" and "A- 50M". The previously described cross-linked dextran sold under the trade name "Sephadex" and the polyacrylamide beads sold under the trade names "Bio-Gel P-2", "P-30", "P-100" and "P-300" are also usable fixed matrices. Use of a matrix consisting of an agarose derivative is discussed below as an illustration.

Agarosematriksen aktiveres typisk for binding ved å bruke cyanbromid. Den aktiverte matriks vaskes så og bindes til de ønskede antistoffmolekyler uten tørking av den aktiverte matriks. Det matriksbundne antistoff vaskes så og er klart for bruk. Ikke-omsatte reaktive grupper på matriksen kan om ønsket omsettes med et amin, slik som ethanolamin, eller Tris, selv om disse reaktive gruppene nedbrytes hurtig. The agarose matrix is typically activated for binding using cyanogen bromide. The activated matrix is then washed and bound to the desired antibody molecules without drying the activated matrix. The matrix-bound antibody is then washed and is ready for use. Unreacted reactive groups on the matrix can, if desired, be reacted with an amine, such as ethanolamine, or Tris, although these reactive groups degrade quickly.

Affinitetssorbanten kan anvendes i sin løse tilstand, som i et begerglass eller en kolbe, eller den kan stenges inne i en kolonne. Før bruk er det foretrukket at affinitetssorbanten vaskes i bufferen eller annet vandig medium benyttet til rensing av cellelysater som inneholder polypeptidet på omtrent 24.000 dalton, for å eliminere ikke-spesifikt bundne proteiner eller de antistoffer som ble bundet ustabilt til bæreren. The affinity sorbent can be used in its loose state, such as in a beaker or flask, or it can be enclosed in a column. Before use, it is preferred that the affinity sorbent is washed in the buffer or other aqueous medium used for the purification of cell lysates containing the polypeptide of approximately 24,000 daltons, in order to eliminate non-specifically bound proteins or the antibodies that were bound unstable to the carrier.

Det tilveiebringes en vandig blanding som inneholder det SVHBV-3-vektor-transfiserte cellelysat, og blandes så An aqueous mixture containing the SVHBV-3 vector-transfected cell lysate is provided and then mixed

med affinitetssorbanten. Denne blanding danner et reversibelt, bundet kompleks av antistoff og antigen (reseptor og ligand) mellom det bundne antistoff (reseptoren) og polypeptidet på omtrent 24.000 dalton (antigenet). with the affinity sorbent. This mixture forms a reversible, bound complex of antibody and antigen (receptor and ligand) between the bound antibody (the receptor) and the approximately 24,000 dalton polypeptide (the antigen).

Det bundne kompleks av reseptor og ligand skilles så fra det gjenværende av den vandige blanding som ikke har dannet kompleks, hvorved polypeptidantigenet derved fåes i renset form bundet til affinitetssorbanten. Når blandingen finner sted i et begerglass eller en kolbe, kan denne separasjon gjøres ved filtrering og vasking. Når sorbanten er i en kolonne, kan separasjonen finne sted ved eluering av det vandige medium som ikke dannet kompleks, igjen fortrinnsvis etterfulgt av et vasketrinn. The bound complex of receptor and ligand is then separated from the remainder of the aqueous mixture which has not formed a complex, whereby the polypeptide antigen is thereby obtained in purified form bound to the affinity sorbent. When the mixture takes place in a beaker or flask, this separation can be done by filtration and washing. When the sorbent is in a column, the separation can take place by elution of the aqueous medium which did not form a complex, again preferably followed by a washing step.

Når det rensede polypeptidantigen ønskes fritt for affinitetssorbanten, kan det vanligvis fåes ved hjelp av flere forskjellige fremgangsmåter. I enhver av disse fremgangsmåtene dissosieres det reversibelt bundne reseptor/ligand-kompleks til sine bestanddeler av matriksbundet reseptor og polypeptidantigenligand, etterfulgt av adskillelse av poly-peptidantigenliganden fra den bundne reseptor, hvorved man får en oppløsning av den rensede polypeptidantigenligand fri for affinitetssorbanten. Oppløsningen kan anvendes som sådan, eller den kan oppkonsentreres eller tørkes før bruk om ønsket. I noen tilfeller kan det være ønskelig å avsalte oppløsningen før bruk, noe som er kjent. When the purified polypeptide antigen is desired free of the affinity sorbent, it can usually be obtained by several different methods. In any of these methods, the reversibly bound receptor/ligand complex is dissociated into its components of matrix-bound receptor and polypeptide antigen ligand, followed by separation of the polypeptide antigen ligand from the bound receptor, thereby obtaining a solution of the purified polypeptide antigen ligand free of the affinity sorbent. The solution can be used as such, or it can be concentrated or dried before use if desired. In some cases, it may be desirable to desalt the solution before use, which is known.

Dissosiasjonen av det reversible kompleks kan bevirkes på flere måter. En 0,2 molar glycinhydrokloridoppløsning med en pH-verdi på ca. 2,5 benyttes vanligvis. Alternativt kan den bundne polypeptidantigenligand bortkonkurreres fra den bundne reseptor ved blanding av reversibelt kompleks med et overskudd av det immunogene polypeptid som er benyttet til å fremkalle antistoffene, f.eks. polypeptid 99 hvor anti-99-antistoffer er bundet til matriksen. Ved en slik konkurranse unngåes mulig denaturering av polypeptidantigenet. Separasjon av det dissosierte polypeptidantigen fra affinitetssorbanten kan oppnåes som ovenfor. The dissociation of the reversible complex can be effected in several ways. A 0.2 molar glycine hydrochloride solution with a pH value of approx. 2.5 is usually used. Alternatively, the bound polypeptide antigen ligand can be outcompeted from the bound receptor by mixing the reversible complex with an excess of the immunogenic polypeptide used to elicit the antibodies, e.g. polypeptide 99 where anti-99 antibodies are bound to the matrix. With such competition, possible denaturation of the polypeptide antigen is avoided. Separation of the dissociated polypeptide antigen from the affinity sorbent can be achieved as above.

Fremstillingen av affinitetssorbanter og deres anvendelse er generelt kjent. Slike materialer og anvendelser som omfatter antistoff- og antigenmolekylene ifølge oppfinnelsen, har imidlertid hittil ikke vært tilgjengelig. En nærmere beskrivelse av af f initetssorbanter, deres fremgangs-r måter for fremstilling og anvendelse hvor antigenet bindes til matriksen, kan finnes i Antibody as a Tool, Marchalonis og Warr, red., John Wiley & Sons, New York, s. 64-67 og 76-96 (1982). The preparation of affinity sorbents and their use are generally known. However, such materials and applications which include the antibody and antigen molecules according to the invention have not been available until now. A more detailed description of affinity sorbents, their methods of production and application where the antigen is bound to the matrix, can be found in Antibody as a Tool, Marchalonis and Warr, editors, John Wiley & Sons, New York, pp. 64- 67 and 76-96 (1982).

I en eksempelvis ELISA hvor den ovenfor nevnte metode benyttes, anvendes en fast bærer bestående av et tidligere beskrevet antigen ifølge oppfinnelsen adsorbert på, eller festet på annen måte til, en fast matriks bestående av veggene til en tolv- eller nittiseks-brønners mikrotiterplate laget av polystyren eller polyvinylklorid som utgjør den faste bærer. Ikke-spesifikke bindingssteder på mikrotiterbrønn-veggene blokkeres deretter typisk med et protein, slik som bovint serumalbumin (BSA). Eventuelt ubundet antigen og BSA fjernes fra mikrotiterbrønnen, f.eks. ved skylling. In an exemplary ELISA where the above-mentioned method is used, a solid carrier is used consisting of a previously described antigen according to the invention adsorbed on, or attached in some other way to, a solid matrix consisting of the walls of a twelve- or ninety-six-well microtiter plate made of polystyrene or polyvinyl chloride which constitutes the solid carrier. Non-specific binding sites on the microtiter well walls are then typically blocked with a protein, such as bovine serum albumin (BSA). Any unbound antigen and BSA are removed from the microtiter well, e.g. when rinsing.

En kroppsprøvealiquot, slik som humanserum, -blod eller A body sample aliquot, such as human serum, blood or

-plasma, blandes med den ovenfor beskrevne antigenbundne faste bærer, hvorved det fåes en blanding som inneholder faste og flytende faser. Blandingen av fast og flytende fase opprettholdes i et tidsrom som er tilstrekkelig for anti-X-protein-antistoffer i kroppsprøven til å reagere immunologisk med polypeptidantigenet, hvorved det dannes et polypeptid-holdig immunoreaksjonsprodukt, f.eks. ca. 30 minutter til ca. 2 timer. De faste og flytende faser separeres deretter generelt. -plasma, is mixed with the antigen-bound solid carrier described above, whereby a mixture containing solid and liquid phases is obtained. The mixture of solid and liquid phase is maintained for a period of time sufficient for anti-X protein antibodies in the body sample to react immunologically with the polypeptide antigen, thereby forming a polypeptide-containing immunoreaction product, e.g. about. 30 minutes to approx. 2 hours. The solid and liquid phases are then generally separated.

En flytende oppløsning av et andre, merket, markørholdig antistoff, antistoffbindingssted eller S. aureus protein A som reagerer med det førstnevnte antistoff, blandes så med den faste fase, hvorved det dannes en andre blanding av fast og flytende fase; dvs. en merkingsreaksjons-blanding. Et eksempelvis andre antistoff er et peroxydasemerket geit-anti-human-Ig-antistoff hvor de førstnevnte antistoffer er fra en human kroppsprøve. I tillegg omfatter anvendbare enzymmarkører alkalisk fosfatase, beta-D-galacto-sidase og glucoseoxydase. A liquid solution of a second, labeled, marker-containing antibody, antibody binding site or S. aureus protein A that reacts with the first-mentioned antibody is then mixed with the solid phase, whereby a second mixture of solid and liquid phase is formed; i.e. a labeling reaction mixture. An example of a second antibody is a peroxidase-labeled goat anti-human Ig antibody where the first-mentioned antibodies are from a human body sample. In addition, useful enzyme markers include alkaline phosphatase, beta-D-galactosidase and glucose oxidase.

Blandingen dannet fra den faste fase (antigen/antistoff- immunoreaks jonsproduktet bundet til den faste matriks) og den andre, merkede antistoffoppløsning opprettholdes (inku-beres) i et tidsrom (f.eks. ca. 1 time) som er tilstrekkelig til å danne et reaksjonsprodukt mellom det bundne, først-nevnte antistoff og indikasjonsmidlet, slik som en andre immunoreaksjon mellom de to antistoffer. De faste og flytende faser adskilles deretter. The mixture formed from the solid phase (antigen/antibody immunoreaction product bound to the solid matrix) and the second, labeled antibody solution is maintained (incubated) for a period of time (e.g. approx. 1 hour) which is sufficient to form a reaction product between the bound, first-mentioned antibody and the indicator, such as a second immunoreaction between the two antibodies. The solid and liquid phases are then separated.

Det andre antistoff beskrevet ovenfor kan også være spesifikt for å reagere immunologisk med bare en av klassene av immunoglobulin (f.eks. IgG, IgM, IgE, IgA eller IgD). Slike antistoffer gir mulighet for å identifisere immunoglo-bulinklassen til anti-X-protein-antistoff som er til stede i kroppsprøven. I tillegg kan det andre antistoff eller antistof fbindingssted være spesifikt for, og reagere immunologisk med, bare én av de to typene av immunoglobulin lette kjeder (f.eks. kappa eller lambda). Disse antistoffer gir mulighet for å identifisere isotypen til immunoglobulinmolekylet som er til stede i kroppsprøven, og er godt kjente. The second antibody described above may also be specific for reacting immunologically with only one of the classes of immunoglobulin (eg, IgG, IgM, IgE, IgA, or IgD). Such antibodies make it possible to identify the immunoglobulin class of anti-X protein antibody present in the body sample. In addition, the second antibody or antibody binding site may be specific for, and react immunologically with, only one of the two types of immunoglobulin light chains (eg, kappa or lambda). These antibodies make it possible to identify the isotype of the immunoglobulin molecule present in the body sample, and are well known.

En oppløsning inneholdende et substrat for enzymmar-køren, slik som hydrogenperoxyd for peroxydase, og en fargedannende fargestofforløper, slik som o-fenylendiamin eller 4-klor-l-nafthol, eller p-nitrofenylfosfat for alkalisk fosfatase, blandes deretter med den faste fase. Den optiske tetthet ved en på forhånd valgt bølgelengde (f.eks. henholdsvis 490 eller 405 nanometer), kan så bestemmes etter at et tilstrekkelig tidsrom var forløpt (f.eks. 60 minutter), og sammenlignes med den optiske tetthet til en kontroll for å bestemme hvorvidt anti-X-proteinantistoffer var til stede i kroppsprøven. A solution containing a substrate for the enzyme marker, such as hydrogen peroxide for peroxidase, and a color-forming dye precursor, such as o-phenylenediamine or 4-chloro-1-naphthol, or p-nitrophenyl phosphate for alkaline phosphatase, is then mixed with the solid phase. The optical density at a preselected wavelength (e.g. 490 or 405 nanometers respectively) can then be determined after a sufficient period of time has elapsed (e.g. 60 minutes) and compared with the optical density of a control for to determine whether anti-X protein antibodies were present in the body sample.

Det diagnostiske analysesystem ifølge oppfinnelsen kan anvendes i settform som omfatter en fast bærer bestående av en fast matriks, slik som en tolv-brønners mikrotiterstrim-mel av polystyren, og et tidligere beskrevet antigen ifølge oppfinnelsen absorbert (bundet) eller festet på annen måte til den faste matriks, slik at det er dannet en fast bærer. Dette systemet omfatter fortrinnsvis også separat emballerte anti-human-Ig-antistoffer med en tilbundet markør, slik som peroxydasemerket geit-anti-human-Ig-antistoffer, og kan også omfatte et substrat for den tilknyttede markør, slik som hydrogenperoxyd og en fargedannende fargestofforløper, slik som o-fenylendiamin, i ytterligere separate pakninger. Hydrogenperoxyd er vanligvis ikke inkludert i settet på grunn av dens relative ustabilitet, og tilføres vanligvis av slutt-brukeren. Selv om en beholder med hydrogenperoxyd også kan være en bestanddel av det diagnostiske system. Buffersalter som kan anvendes i en analyse hvor dette systemet benyttes, kan også være inkludert i én eller flere separate pakninger i tørr eller flytende form. Et foretrukket polypeptid ifølge oppfinnelsen kan også være inkludert i en separat pakning for bruk i undersøkelser med konkurrerende binding som en kontroll. En analyse med hensyn på tilstedeværelse av anti-X-proteinantistof fer i en kroppsprøve, slik som serum, kan ut-føres med dette diagnosesystem, idet den tid ligere beskrevne fremgangsmåte anvendes. The diagnostic analysis system according to the invention can be used in kit form which comprises a solid carrier consisting of a solid matrix, such as a twelve-well microtiter strip of polystyrene, and a previously described antigen according to the invention absorbed (bound) or attached in some other way to it solid matrix, so that a solid carrier is formed. This system preferably also includes separately packaged anti-human Ig antibodies with an attached label, such as peroxidase-labeled goat anti-human Ig antibodies, and may also include a substrate for the attached label, such as hydrogen peroxide and a color-forming dye precursor , such as o-phenylenediamine, in further separate packages. Hydrogen peroxide is usually not included in the kit due to its relative instability, and is usually supplied by the end user. Although a container of hydrogen peroxide can also be a component of the diagnostic system. Buffer salts that can be used in an analysis where this system is used can also be included in one or more separate packages in dry or liquid form. A preferred polypeptide according to the invention may also be included in a separate package for use in studies with competitive binding as a control. An analysis with regard to the presence of anti-X protein antibodies in a body sample, such as serum, can be carried out with this diagnostic system, using the previously described method.

6. Kobling av polypeptider til proteinbærere 6. Coupling of polypeptides to protein carriers

De syntetiske polypeptider som her er benyttet, ble koblet til keyhole limpet hemocyanin (KLH) under anvendelse av den følgende godt kjente metode. KLH-bæreren ble først akti-vert med m-maleimidobenzoyl-N-hydroxysuccinimidester, og ble deretter koblet til polypeptidet gjennom en cysteinrest som er til stede i polypeptid-aminoenden (polypeptid 100), carboxylenden (polypeptid 99) eller ved å bruke det sentrale cystein i polypeptid 142, ved hjelp av en Michael addisjonsreaksjon som beskrevet i Liu et al . (1979), Biochem., 80: 690. The synthetic polypeptides used herein were linked to keyhole limpet hemocyanin (KLH) using the following well-known method. The KLH carrier was first activated with m-maleimidobenzoyl-N-hydroxysuccinimide ester, and was then linked to the polypeptide through a cysteine residue present in the polypeptide amino terminus (polypeptide 100), the carboxyl terminus (polypeptide 99) or by using the central cysteine in polypeptide 142, using a Michael addition reaction as described in Liu et al. (1979), Biochem., 80: 690.

Et polypeptid ifølge oppfinnelsen kan også kobles til en bærer gjennom forskjellige midler, og kan kobles til andre bærere enn KLH. F.eks. kan et polypeptid kobles til en tetanus toksoidbærer gjennom frie aminogrupper, idet det anvendes en 0,04 % glutaraldehydoppløsning som er godt kjent. Se f.eks. Klipstein et al. (1983), J. Infect. Dise, 147:318. A polypeptide according to the invention can also be linked to a carrier through various means, and can be linked to carriers other than KLH. E.g. a polypeptide can be linked to a tetanus toxoid carrier through free amino groups, using a 0.04% glutaraldehyde solution which is well known. See e.g. Klipstein et al. (1983), J. Infect. Haze, 147:318.

Cysteinrester som er til stede i amino- eller carbo-xylendene, eller i midtdelen av det syntetiske polypeptid, er funnet å være særlig anvendbare for dannelse av konjugater via disulfidbindinger, og Michael addisjonsreaksjonsprodukter, men andre fremgangsmåter som er godt kjent innen teknikken for fremstilling av konjugater, kan også anvendes. Eksempelvise fremgangsmåter for ytterligere binding (sammenknytting) omfatter bruken av dialdehyder, slik som glutaraldehyd (omtalt ovenfor) og lignende, eller bruken av carbodimid-teknikk, slik som ved bruken av et vannoppløselig carbodiimid, f.eks. l-ethyl-3-(3-dimethylaminopropyl)-carbodiimd, hvorved det dannes amidbindinger mellom bæreren og polypeptidet. Cysteine residues present in the amino or carboxyl ends, or in the middle part of the synthetic polypeptide, have been found to be particularly useful for the formation of conjugates via disulfide bonds, and Michael addition reaction products, but other methods well known in the art for the preparation of conjugates, can also be used. Exemplary methods for further binding (linking) include the use of dialdehydes, such as glutaraldehyde (discussed above) and the like, or the use of carbodiimide techniques, such as by the use of a water-soluble carbodiimide, e.g. 1-ethyl-3-(3-dimethylaminopropyl)-carbodiimide, whereby amide bonds are formed between the carrier and the polypeptide.

Anvendbare bærere er godt kjent innen teknikken og er generelt selv proteiner. Eksempler på slike bærere er keyhole limpet hemocyanin (KLH), edestin, thyroglobulin, slike albu-miner som bovinserumalbumin eller humanserumalbumin (henholdsvis BSA eller HSA), røde blodlegemer som f.eks. saueerythro-cytter (SRBC)m tetanus toksoid, koleratoksoid samt polyamino-syrer som f.eks. poly(D-glycin:D.glutaminsyre) og lignende. Useful carriers are well known in the art and are generally proteins themselves. Examples of such carriers are keyhole limpet hemocyanin (KLH), edestin, thyroglobulin, such albumins as bovine serum albumin or human serum albumin (BSA or HSA, respectively), red blood cells such as e.g. sheep erythrocytes (SRBC) with tetanus toxoid, cholera toxoid and polyamino acids such as e.g. poly(D-glycine:D.glutamic acid) and the like.

Som også godt kjent innen teknikken, er det ofte gun-stig å binde det syntetiske polypeptid til dets bærer ved hjelp av en mellomliggende, sammenknyttende gruppe. Som angitt tidligere er glutaraldehyd en slik sammenknyttende gruppe. As is also well known in the art, it is often advantageous to bind the synthetic polypeptide to its carrier by means of an intermediate linking group. As indicated earlier, glutaraldehyde is one such linking group.

Når cystein anvendes, er imidlertid den mellomliggende sammenknyttende gruppe fortrinnsvis en m-maleimidobenzoyl-N-hydroxysuccinimidester (MBS), som også omtalt tidligere. MBS tilsettes vanligvis først til bæreren ved hjelp av en ester-amid-utbyttingsreaksjon. Deretter kan den ovenfor nevnte Michael-reaksjon følges eller MBS-tilsetningen kan etter-følges av en Michael-addisjon av en blokkertmercaptogruppe, slik som thiomelkesyre (CH^COSH) over maleimido-dobbelbind-ingen. Etter avspalting av den blokkerende acylgruppe dannes en disulfidbinding mellom den sammenknyttende gruppe mercap-tan hvorfra blokkeringsgruppen er fjernet og mercaptanet i den adderte cysteinrest i det syntetiske polypeptid. When cysteine is used, however, the intermediate linking group is preferably an m-maleimidobenzoyl-N-hydroxysuccinimide ester (MBS), as also discussed earlier. MBS is usually first added to the support by means of an ester-amide exchange reaction. Then the above-mentioned Michael reaction can be followed or the MBS addition can be followed by a Michael addition of a blocked mercapto group, such as thiolactic acid (CH^COSH) over the maleimido double bond. After cleavage of the blocking acyl group, a disulfide bond is formed between the linking group mercaptan from which the blocking group has been removed and the mercaptan in the added cysteine residue in the synthetic polypeptide.

Valget av bærer er mer avhengig av den endelig påtenkte bruk av antigenet enn av determinantdelen til antigenet, og er basert på kriterier som ikke er spesielt involvert i foreliggende oppfinnelse. Dersom f.eks. et inokulum skal anvendes i dyr, som for fremstillingen av anti-polypeptidantistoffer som skal anvendes til å analysere med hensyn på tilstedeværelsen av HBxAg, bør det velges ut en bærer som ikke genererer en ugunstig reaksjon i det bestemte dyr. The choice of carrier is more dependent on the final intended use of the antigen than on the determinant part of the antigen, and is based on criteria that are not particularly involved in the present invention. If e.g. an inoculum is to be used in animals, as for the production of anti-polypeptide antibodies to be used to analyze for the presence of HBxAg, a carrier should be selected which does not generate an adverse reaction in the particular animal.

7. Immuniseringsfremgangsmåter 7. Immunization procedures

De inokula som anvendes for immuniseringer, inneholder en effektiv mengde polypeptid, som en polymer av de enkeltstående polypeptider bundet sammen gjennom oxyderte cysteinrester, eller som et konjugat av polypeptidet bundet til en bærer. Den effektive mengde polypeptid pr. inokulasjon avhenger, blant andre ting, av dyrearten som inokuleres, kroppsvekten til dyret og den valgte inokuleringsplan, noe som er velkjent. Inokula fremstilles vanligvis fra det tørkede, faste polypeptidkonjugat ved å oppslemme polypeptidkonjugatet i vann, saltoppløsning eller adjuvans. The inocula used for immunizations contain an effective amount of polypeptide, as a polymer of the individual polypeptides bound together through oxidized cysteine residues, or as a conjugate of the polypeptide bound to a carrier. The effective amount of polypeptide per inoculation depends, among other things, on the species of animal being inoculated, the body weight of the animal and the chosen inoculation schedule, which is well known. Inocula are usually prepared from the dried, solid polypeptide conjugate by suspending the polypeptide conjugate in water, saline or adjuvant.

Disse inokula inneholder vanligvis polypeptidkonsen-trasjoner på ca. 20 mikrogram til ca. 500 milligram pr. inokulasjon. De angitte mengder polypeptid refererer seg til vekten av polypeptid uten vekten av en bærer, når en bærer ble brukt. These inocula usually contain polypeptide concentrations of approx. 20 micrograms to approx. 500 milligrams per inoculation. The indicated amounts of polypeptide refer to the weight of polypeptide without the weight of a carrier, when a carrier was used.

Inokulaene inneholder også et fysiologisk tolererbart (akseptabelt) fortynningsmiddel, som f.eks. vann, fosfatbufret saltoppløsning eller saltoppløsning, og omfatter videre vanligvis et adjuvans som del av fortynningsmidlet. Adjuvantia som f.eks. fullstendig Freund's adjuvans (CFA), ufullstendig Freund's adjuvans (IFA) og alun er materialer som er godt kjent innen teknikken, og som er kommersielt tilgjengelige fra flere kilder. The inocula also contain a physiologically tolerable (acceptable) diluent, such as e.g. water, phosphate-buffered saline or saline, and further usually comprises an adjuvant as part of the diluent. Adjuvants such as complete Freund's adjuvant (CFA), incomplete Freund's adjuvant (IFA) and alum are materials well known in the art and are commercially available from several sources.

Standardoppløsninger av inokulum fremstilles med CFA, IFA eller alun på følgende måte: En mengde av konjugatet med syntetisk polypeptid som er tilstrekkelig til å få den ønske de mengde polypeptid pr. inokulasjon, oppløses i fosfatbufret saltoppløsning (PBS) ved en pH-verdi på 7,2. Like store volumer CFA, IFA eller alun blandes så med polypeptidoppløs-ningen, hvorved man får inokulum som inneholder polypeptid, vann og adjuvans, hvor forholdet mellom vann og olje er ca. 1:1. Blandingen homogeniseres deretter, hvorved man får stan-dardoppløsningen av inokulum. Standard solutions of inoculum are prepared with CFA, IFA or alum in the following way: An amount of the conjugate with synthetic polypeptide that is sufficient to obtain the desired amount of polypeptide per inoculation, dissolve in phosphate-buffered saline (PBS) at a pH value of 7.2. Equal volumes of CFA, IFA or alum are then mixed with the polypeptide solution, whereby an inoculum containing polypeptide, water and adjuvant is obtained, where the ratio between water and oil is approx. 1:1. The mixture is then homogenized, whereby the standard solution of inoculum is obtained.

Kaniner som her anvendes til å frembringe anti-polypeptid-antistoffer, ble injisert subkutant med et inokulum som omfatter 200 mikrogram av et polypeptidkonjugat (polypeptid pluss bærer) emulgert i fullstendig Freund's adjuvans (CFA), 200 mikrogram polypeptidkonjugat, ufullstendig i Freund's adjuvans (IFA), og 200 mikrogram polypeptidkonjugat med 4 milligram alun, injisert intraperitonealt på henholdsvis dag 0, 14 og 21 i immuniseringsplanen. Hver inokulering (immunisering) besto av fire injeksjoner av inokulumet. Mus kan immuniseres på en lignende måte ved å bruke ca. en tidel av den ovenfor angitte dose pr. injeksjon. Rabbits used here to raise anti-polypeptide antibodies were injected subcutaneously with an inoculum comprising 200 micrograms of a polypeptide conjugate (polypeptide plus carrier) emulsified in complete Freund's adjuvant (CFA), 200 micrograms of polypeptide conjugate, incomplete in Freund's adjuvant (IFA ), and 200 micrograms of polypeptide conjugate with 4 milligrams of alum, injected intraperitoneally on days 0, 14 and 21 of the immunization schedule, respectively. Each inoculation (immunization) consisted of four injections of the inoculum. Mice can be immunized in a similar way using approx. one tenth of the above-mentioned dose per injection.

Det tas vanligvis blodprøver av dyrene 4 og 15 uker etter den første injeksjon. Kontroll-pre-immun-serum ble erholdt fra hvert dyr ved blodprøvetaking like før den første immunisering. Blood samples are usually taken from the animals 4 and 15 weeks after the first injection. Control pre-immune serum was obtained from each animal by blood sampling just before the first immunization.

Standardoppløsninger av kontrollinokulum kan også fremstilles med keyhole limpet hemocyanin (KLH), KLH i IFA (ufullstendig Freund's adjuvans), KLH-alun absorbert, KLH-alun absorbert-kikhoste, edestin, thyroglobulin, tetanus toksoid, tetanus toksoid i IFA, koleratoksoid og koleratoksoid i IFA. Standard solutions of control inoculum can also be prepared with keyhole limpet hemocyanin (KLH), KLH in IFA (incomplete Freund's adjuvant), KLH-alum absorbed, KLH-alum absorbed-pertussis, edestin, thyroglobulin, tetanus toxoid, tetanus toxoid in IFA, cholera toxoid and cholera toxoid in IFA.

Etter injeksjon eller annen innføring av antigenet eller inokulumet i vertdyret gir immunsystemet til dyret respons ved å produsere store mengder antistoff mot antigenet. Ettersom den spesifikke antigene determinant til det for-arbeidede antigen, dvs. antigenet dannet av det syntetiske polypeptid knyttet til bæreren svarer til determinanten til det aktuelle naturlige antigen, fremstiller vertdyret antistoffer ikke bare mot antigenet av syntetisk polypeptid, men også mot proteinet eller polypeptidet som antigenet av syntetisk polypeptid svarer til, dvs. mot HBxAg. After injection or other introduction of the antigen or inoculum into the host animal, the immune system of the animal responds by producing large amounts of antibody against the antigen. As the specific antigenic determinant of the processed antigen, i.e. the antigen formed by the synthetic polypeptide attached to the carrier corresponds to the determinant of the relevant natural antigen, the host animal produces antibodies not only against the antigen of synthetic polypeptide, but also against the protein or polypeptide which the antigen of synthetic polypeptide corresponds to, i.e. against HBxAg.

8. Deponeringer 8. Deposits

De nedenunder opplistede materialer ble deponert ved American Type Culture Collection, 8. mars 19 84, og har de deponeringsnumre som er angitt for hvert. Alle betegnelser for cellelinjer, vektorer og lignende som omfatter bokstavene "ATCC" etterfulgt av tall og/eller bokstaver og tall hen-viser til materialer deponert ved det ovenfor nevnte American Type Culture Collection, 12301 Parklawn Drive, Rockville, MD 20862. The materials listed below were deposited at the American Type Culture Collection, March 8, 1984, and have the deposit numbers indicated for each. All designations for cell lines, vectors and the like that include the letters "ATCC" followed by numbers and/or letters and numbers refer to materials deposited at the above-mentioned American Type Culture Collection, 12301 Parklawn Drive, Rockville, MD 20862.

I tillegg til de ovenfor nevnte materialer deponert ved ATCC av oppfinnerne, er også materialer fremstilt av andre og som her er brukt, blitt deponert ved ATCC. En liste over disse materialene er gitt nedenunder: In addition to the above-mentioned materials deposited at ATCC by the inventors, materials produced by others and used here have also been deposited at ATCC. A list of these materials is given below:

B. Materialer og metoder B. Materials and methods

1. HBV- DNA- isolering og - fremstilling 1. HBV DNA isolation and production

Området XHBV-DNA ble isolert fra Dane-partikler, under-type adw, fra plasmaet til en HBsAg-positiv humandonor (National Institute of Health nr. 737139) ved å følge fremgangsmåten til Robinson (Am. J. Med. Sei., (1975) 270: 151-159). I korte trekk ble 1,0 milliliter plasma fortynnet til 3,0 ml med TN-buffer som inneholdt 0,001 mol (M) Tris-HCl (pH 7,4) og 0,5 M HC1. Det fortynnede plasma ble sentrifugert ved 10.000 x g i 10 minutter for å fjerne store rester, og ble så lagt opp på 2,5 milliliter (ml) 30% (vekt/volum) sucrose som inneholdt TN, 0,01 M EDTA (0,1% 2-mercaptoethanol og 1 milligram/milliliter (mg/ml) bovinserumalbumin (BSA) som tidligere var blitt sentrifugert ved 10.000 x g i 10 minutter for å fjerne utfelt (BSA). Etter sentrifugering i 4 timer ved 50.000 rpm, 4°C i en Spinco SW-65 sentrifuge ble supernatanten forsiktig fjernet og pelleten ble på nytt oppslemmet i 50 mikroliter TN-buffer inneholdende 1% "Nonidet P40" (polyoxyethylen ( 9)octylfenylether) og 0,1% 2-mercaptoethanol. The region of XHBV DNA was isolated from Dane particles, subtype adw, from the plasma of an HBsAg-positive human donor (National Institute of Health No. 737139) following the procedure of Robinson (Am. J. Med. Sei., ( 1975) 270: 151-159). Briefly, 1.0 milliliters of plasma was diluted to 3.0 ml with TN buffer containing 0.001 mol (M) Tris-HCl (pH 7.4) and 0.5 M HCl. The diluted plasma was centrifuged at 10,000 x g for 10 min to remove large debris, and then loaded onto 2.5 milliliters (ml) of 30% (w/v) sucrose containing TN, 0.01 M EDTA (0.1 % 2-mercaptoethanol and 1 milligram/milliliter (mg/ml) bovine serum albumin (BSA) that had previously been centrifuged at 10,000 x g for 10 minutes to remove precipitate (BSA). After centrifugation for 4 hours at 50,000 rpm, 4°C in a Spinco SW-65 centrifuge, the supernatant was carefully removed and the pellet was resuspended in 50 microliters of TN buffer containing 1% "Nonidet P40" (polyoxyethylene (9)octylphenyl ether) and 0.1% 2-mercaptoethanol.

Den éntrådede del av den HBV-DNA som ble isolert ovenfor, ble gjort dobbeltrådet ved å tilsette 25 mikroliter av blanding E (0,2 M Tris-HCl (pH 7,4), 0,08 M MgCl2, 0,24 The single-stranded portion of the HBV DNA isolated above was made double-stranded by adding 25 microliters of mixture E (0.2 M Tris-HCl (pH 7.4), 0.08 M MgCl2, 0.24

NH4C1, 1,0 millimol (mM) hver av dATP, dTTP, dGTP og dCTP) NH4Cl, 1.0 millimoles (mM) each of dATP, dTTP, dGTP and dCTP)

til 50 mikroliter resuspendert HBV-DNA, etterfulgt av inkubering ved 37°C i 3 timer. Robinson (1975), Am. J. Med. Sei., 270: 151-159. to 50 microliters of resuspended HBV DNA, followed by incubation at 37°C for 3 hours. Robinson (1975), Am. J. Med. Sei., 270: 151-159.

Radioaktivt merket HBV-DNA som skal anvendes som en genomsøker, ble laget under anvendelse av den ovenfor nevnte gjenfyllingsfremgangsmåte ved å bytte ut dCTP og dGTP med 0,25 mikroliter av henholdsvis 3HdCTP og 3HdGTP (begge 21 curie pr. mM). Radiolabeled HBV DNA to be used as a genome probe was made using the above replenishment procedure by replacing dCTP and dGTP with 0.25 microliters of 3HdCTP and 3HdGTP, respectively (both 21 curie per mM).

2. HBxAg- kloning 2. HBxAg cloning

En del av HBV-genomet som inneholder DNA-sekvensen som koder for HBxAg, ble klonet under anvendelse av plasmidet pBR322 innført i E. coli. Dobbeltrådet, umerket HBV-DNA isolert ovenfor ble oppløst med restriksjonsendonukleasen BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl, 1 mM dithiothreitol). Reaksjonsblandingen ble elektroforesebehandlet i en 0,6% agarose horisontal plategel ved 100 ampere i 2 timer (0,04 Tris-acetat, 0,002 M EDTA). A portion of the HBV genome containing the DNA sequence encoding HBxAg was cloned using the plasmid pBR322 introduced into E. coli. The double-stranded, unlabeled HBV DNA isolated above was digested with the restriction endonuclease BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7.5), 10 mM MgCl, 1 mM dithiothreitol). The reaction mixture was electrophoresed in a 0.6% agarose horizontal plate gel at 100 amps for 2 hours (0.04 Tris-acetate, 0.002 M EDTA).

Farging med 1% ethidiumbromid avslørte tre HBV-DNA-fragmenter, noe som indikerer tilstedeværelsen av to BamHI-restriksjonssteder i genomet. Et 3200 basepar (bp) stort fragment utgjorde hele HBV-genomet i lineær form som et resultat av å være blitt kuttet i bare ett av BamHI-stedene. Fragmentene på 1850 og 1350 bp utgjorde genomet kuttet i to fragmenter som et resultat av fullstendig BamHI-oppløsning. Staining with 1% ethidium bromide revealed three HBV DNA fragments, indicating the presence of two BamHI restriction sites in the genome. A 3200 base pair (bp) fragment comprised the entire HBV genome in linear form as a result of being cut in only one of the BamHI sites. The 1850 and 1350 bp fragments constituted the genome cut into two fragments as a result of complete BamHI digestion.

Kopier av de tre BamHI HBV-DNA-restriksjonsfragmementene isolert ovenfor ble erholdt ved kloning i plasmid pBR322 Copies of the three BamHI HBV DNA restriction fragments isolated above were obtained by cloning into plasmid pBR322

(ATCC 37017) (Sutcliffe (1978), Proe. Nati. Acad. Sei., USA, 75: 3737-3791). For å innføye HBV-DNA- BamHI-fragmentene i pBR322, ble plasmidet gjort lineært ved oppløsning med BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl2, 1 mM dithiothreitol) , hvorved det ble dannet ender som var komplementære med endene til HBV-fragmentene. De tre HBV-DNA-fragmenter og pBR322-fragmentet ble blandet, og ble underkastet DNA-ligering med T4-DNA-ligase (66 mM Tris-HCl (pH 7,6), 66 mM (ATCC 37017) (Sutcliffe (1978), Proe. Nati. Acad. Sei., USA, 75: 3737-3791). To insert the HBV DNA BamHI fragments into pBR322, the plasmid was linearized by digestion with BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7.5), 10 mM MgCl2, 1 mM dithiothreitol) formed ends that were complementary to the ends of the HBV fragments. The three HBV DNA fragments and the pBR322 fragment were mixed and subjected to DNA ligation with T4 DNA ligase (66 mM Tris-HCl (pH 7.6), 66 mM

<MqC1>2' 10 mM dithiothreitol og 0,4 mM ATP). Ligeringsreaksjonsproduktet erholdt i reaksjonen ovenfor er en ringformet DNA avledet fra de lineariserte pBR322- og HBV-fragmenter som er knyttet sammen i sine komplementære ender. <MqC1>2' 10 mM dithiothreitol and 0.4 mM ATP). The ligation reaction product obtained in the above reaction is a circular DNA derived from the linearized pBR322 and HBV fragments joined together at their complementary ends.

De ringformede rekombinante plasmider ble innført i The circular recombinant plasmids were introduced into

E. coli stamme HB101 (ATCC 33694, tilveiebragt av dr. Dean Hunter ved National Cancer Institute, NIH, Bethesda, MD) ved å følge fremgangsmåten til Cohen et al. (1972), Proe. Nati. Acad. Sei., USA, 69: 2110-2114. I korte trekk ble en kultur av E. coli HB101 inkubert i en oppløsning av 0,03 M CaCl„ ved 0 o C i 20 minutter. Ca. 5 x 10 9bakterieceller ble tilsatt til 0,3 milliliter av den samme oppløsning hvortil det ble tilsatt 100 nanogram (ng) rekombinante plasmider. Denne transformasjonsreaksjonsblanding ble inkubert ved 0°C i 60 minutter. E. coli strain HB101 (ATCC 33694, provided by Dr. Dean Hunter at the National Cancer Institute, NIH, Bethesda, MD) following the procedure of Cohen et al. (1972), Proe. Nati. Acad. Sei., USA, 69: 2110-2114. Briefly, a culture of E. coli HB101 was incubated in a solution of 0.03 M CaCl3 at 0 o C for 20 minutes. About. 5 x 10 9 bacterial cells were added to 0.3 milliliters of the same solution to which was added 100 nanograms (ng) of recombinant plasmids. This transformation reaction mixture was incubated at 0°C for 60 minutes.

Plasmidet pBR322 inneholder gener som gir ampicillin-og tetracyklinresistens. Legemiddelsensitive bakterieceller transformert med dette plasmid utviser ampicillin- og tetracyklinresistens. Ettersom pBR322-DNA bare har ett BamHI-spaltingssted som er på tetracyklinresistensgenet, bryter innføyelse av HBV-fragmentene i BamHI-stedet opp dette genet. Legemiddelsensitiv E. coli HB101 transformert med et plasmid avledet fra pBR322 med et HBV-DNA-fragment innføyet i BamHI-stedet (kloningsvektor) utviser derfor ampicillinresistens og tetracyklinsensitivitet. The plasmid pBR322 contains genes conferring ampicillin and tetracycline resistance. Drug-sensitive bacterial cells transformed with this plasmid exhibit ampicillin and tetracycline resistance. As pBR322 DNA has only one BamHI cleavage site which is on the tetracycline resistance gene, insertion of the HBV fragments into the BamHI site disrupts this gene. Drug-sensitive E. coli HB101 transformed with a plasmid derived from pBR322 with an HBV DNA fragment inserted into the BamHI site (cloning vector) therefore exhibits ampicillin resistance and tetracycline sensitivity.

Transformert E. coli, dvs. de som inneholder plasmid-genet som gir ampicillinresistens, ble valgt ut ved utplating av transformasjonsreaksjonsblandingen på et medium av LB-næringsagar (et dyrkningsmedium som pr. liter inneholder 10 Transformed E. coli, i.e. those containing the plasmid gene conferring ampicillin resistance, were selected by plating the transformation reaction mixture on a medium of LB nutrient agar (a culture medium containing per liter 10

g bactoagar, 10 g bactotrypton, 5 g bactogjærekstrakt og 5 g NaCl) inneholdende 50 mikrogram ampicillin pr. milliliter. Den utplatede E. coli ble inkubert ved 37°C i 2 dager. g bactoagar, 10 g bactotryptone, 5 g bacto yeast extract and 5 g NaCl) containing 50 micrograms of ampicillin per milliliters. The plated E. coli was incubated at 37°C for 2 days.

Fra koloniene som oppviste ampicillinresistens etter transformasjon ved hjelp av den ovenfor nevnte fremgangsmåte, ble tetracyklinsensitive kolonier valgt ut ved utplating av koloniene på en LB-næringsvæske som angitt ovenfor, inneholdende 50 mikrogram tetracyklin pr. milliliter i stedet for ampicillin. Disse utplatede kolonier ble også inkubert ved 37°C i 2 dager. Stammer av E. coli HB101 som inneholdt pBR322 med HBV-DNA-fragmenter innføyet i BamHI-spaltingsstedet i genet for tetracyklinresistens, ble derved erholdt. From the colonies that showed ampicillin resistance after transformation using the above-mentioned method, tetracycline-sensitive colonies were selected by plating the colonies on an LB nutrient medium as indicated above, containing 50 micrograms of tetracycline per milliliters instead of ampicillin. These plated colonies were also incubated at 37°C for 2 days. Strains of E. coli HB101 containing pBR322 with HBV DNA fragments inserted into the BamHI cleavage site of the tetracycline resistance gene were thereby obtained.

3. Plasmid- DNA- ekstraksjon 3. Plasmid DNA extraction

Cellene av E. coli HB101 som inneholdt den rekombinante DNA isolert som angitt ovenfor, ble dyrket i mediet av LB-næringsvæske inneholdende 20 mikrogram/milliliter ampicillin, med tilsetning av kloramfenicol til en konsentrasjon på 170 mikrogram/milliliter i den logaritmiske vekstfase. Dyrkingen ble fortsatt i flere timer for å øke antallet kopier av plasmid-DNA. The cells of E. coli HB101 containing the recombinant DNA isolated as indicated above were grown in the medium of LB nutrient fluid containing 20 micrograms/milliliter ampicillin, with the addition of chloramphenicol to a concentration of 170 micrograms/milliliter in the logarithmic growth phase. Cultivation was continued for several hours to increase the number of copies of plasmid DNA.

Cellene ble så lyset ved å blande 5 milliliter av en oppløsning av 25% sucrose i 50 mM Tris-HCl (pH 8,0) med 500 milliliter av cellene. Etter inkubasjon i 10 minutter ved 0°C ble 1 milliliter av en 1% lysozym i 0,25 M Tris-HCl (pH 7,5) oppløsning tilblandet. Etter inkubasjon i 10 minutter ved 0°C ble 2 milliliter av 0,25 M EDTA (pH 8,0) forsiktig tilblandet. Etter inkubasjon i 10 minutter ved 0°C ble det tilblandet 8 milliliter av en 1% oppløsning av "Triton X-100" The cells were then lysed by mixing 5 milliliters of a solution of 25% sucrose in 50 mM Tris-HCl (pH 8.0) with 500 milliliters of the cells. After incubation for 10 minutes at 0°C, 1 milliliter of a 1% lysozyme in 0.25 M Tris-HCl (pH 7.5) solution was added. After incubation for 10 minutes at 0°C, 2 milliliters of 0.25 M EDTA (pH 8.0) was gently added. After incubation for 10 minutes at 0°C, 8 milliliters of a 1% solution of "Triton X-100" were added

(polyoxyethylen (9) octylfenylether) i 0,15 M Tris-HCl (pH 8,0), 0,2 M EDTA (pH 8,0) og på nytt inkubert i 10 minutter ved 0°C. (polyoxyethylene (9) octylphenyl ether) in 0.15 M Tris-HCl (pH 8.0), 0.2 M EDTA (pH 8.0) and re-incubated for 10 minutes at 0°C.

Det resulterende lysat ble sentrifugert ved 30.000 rpm i en Spinco SW-65 sentrifuge for å fjerne denaturert protein og cellerester. DNA ble utfelt fra det klarede lysat ved å blande en tiendedels volumdel av 2,5 natriumacetat og 2,5 volumdeler av 99% ethanol, og inkubere ved -20°C i 30 minutter. DNA-utfellingen ble pelletert ved sentrifugering ved 10.000 x g i 30 minutter. The resulting lysate was centrifuged at 30,000 rpm in a Spinco SW-65 centrifuge to remove denatured protein and cell debris. DNA was precipitated from the clarified lysate by mixing one-tenth volume of 2.5 sodium acetate and 2.5 volume of 99% ethanol, and incubating at -20°C for 30 minutes. The DNA precipitate was pelleted by centrifugation at 10,000 x g for 30 min.

Avproteinisering ble utført to ganger med 1 milliliter fenol mettet med 0,01 M Tris-HCl (pH 7,6), 0,1 M NaCl og 0,0012 M EDTA. Landers et al. (1977), J. Virol., 23: 368-376. Vannlaget fra fremgangsmåten ovenfor ble tatt ut og DNA utfelt fra dette ved å tilsette et tidels volum 2 M natriumacetat og 2,5 volumdeler 9 9% ethanol, og inkubere ved -20°C i 20 minutter. Sentrifugering i 10 minutter ved 10.000 x g ga en pellet av fullstendig dobbeltrådet DNA som omfattet genet som koder for HBxAg. Deproteinization was performed twice with 1 milliliter of phenol saturated with 0.01 M Tris-HCl (pH 7.6), 0.1 M NaCl, and 0.0012 M EDTA. Landers et al. (1977), J. Virol., 23: 368-376. The aqueous layer from the above procedure was taken out and DNA precipitated from this by adding a tenth volume of 2 M sodium acetate and 2.5 volume parts of 99% ethanol, and incubating at -20°C for 20 minutes. Centrifugation for 10 minutes at 10,000 x g yielded a pellet of complete double-stranded DNA comprising the gene encoding HBxAg.

4. Plasmid- DNA- analyse 4. Plasmid DNA analysis

Tilstedeværelsen av HBV-DNA i klonene ble bekreftet ved å bruke teknikken med Southern-overføring og hybridisering. Southern (1975), Mol. Biol., 98: 503. 10 milligram plasmid-DNA fra hver klon isolert som ovenfor ble oppløst med BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl2, 1 mM dithiothreitol) . Reaksjonsblandingen ble elektroforesebehandlet i en 0,6% agarose horisontal plategel ved 100 ampere i 2 timer (0,04 M Tris-acetat, 0,002 M EDTA). The presence of HBV DNA in the clones was confirmed using the technique of Southern blotting and hybridization. Southern (1975), Mol. Biol., 98: 503. 10 milligrams of plasmid DNA from each clone isolated as above was resolved with BamHI (50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7.5), 10 mM MgCl 2 , 1 mM dithiothreitol). The reaction mixture was electrophoresed in a 0.6% agarose horizontal plate gel at 100 amps for 2 hours (0.04 M Tris-acetate, 0.002 M EDTA).

DNA i gelen ble denaturert ved å bløtlegge gelen i flere volumer med 1,5 M NaCl og 0,5 M NaOH i 1 time ved værelsetemperatur med konstant omrøring eller rysting. I noen tilfeller ble DNA i gelen hydrolysert ved syrerensing før alkalidenaturering ved å bløtlegge gelen to ganger i 15 minutter i 0,25 M HC1 ved værelsetemperatur. Etter denaturering ble gelen nøytralisert ved bløtlegging i flere volumdeler av en oppløsning av IM Tris-HCl (pH 8,0) og 1,5 M NaCl i 1 time ved værelsetemperatur med konstant rysting. DNA in the gel was denatured by soaking the gel in several volumes with 1.5 M NaCl and 0.5 M NaOH for 1 hour at room temperature with constant stirring or shaking. In some cases, DNA in the gel was hydrolyzed by acid wash before alkali denaturation by soaking the gel twice for 15 min in 0.25 M HCl at room temperature. After denaturation, the gel was neutralized by soaking in several volumes of a solution of IM Tris-HCl (pH 8.0) and 1.5 M NaCl for 1 hour at room temperature with constant shaking.

DNA i gelen ble overført på nitrocellulose hovedsakelig som beskrevet i Maniatis et al. (1982), J. Molecular Cloning, Cold Spring Harbor. I korte trekk ble nitrocellulose plassert på toppen av gelen, og flere lag med Whatman 3MM papir plasseres over nitrocellulosen. Denne, "sandwich" ble så plassert med gelsiden ned på en Whatman 3MM veke med ender som var senket ned.i en buffer inneholdende 0,9 M NaCl og 0,09 M natriumcitrat. Kapillarbevegelsen til bufferen over-førte derved DNA fra gelen til nitrocellulosen. DNA ble festet til nitrocellulosen ved oppvarming ved 80°C i 2 timer under vakuum. DNA in the gel was transferred onto nitrocellulose essentially as described in Maniatis et al. (1982), J. Molecular Cloning, Cold Spring Harbor. Briefly, nitrocellulose was placed on top of the gel, and several layers of Whatman 3MM paper were placed over the nitrocellulose. This "sandwich" was then placed gel side down on a Whatman 3MM wick with the ends submerged in a buffer containing 0.9 M NaCl and 0.09 M sodium citrate. The capillary movement of the buffer thereby transferred the DNA from the gel to the nitrocellulose. DNA was attached to the nitrocellulose by heating at 80°C for 2 hours under vacuum.

Plasmid-DNA på nitrocellulosen fremstilt ovenfor (Southern-filtere) ble prøvet med hensyn på tilstedeværelsen av HBV-DNA-fragmenter under anvendelse av fremgangsmåten til Maniatis et al., supra. Plasmid DNA on the nitrocellulose prepared above (Southern filters) was tested for the presence of HBV DNA fragments using the method of Maniatis et al., supra.

I korte trekk ble Southern-filtrene forhybridisert ved bløtlegging i forhybridiseringsvæske, 0,9 M NaCl, 0,0 9 M natriumcitrat, 0,5% SDS (natriumdodecylsulfat), 100 mg/ml denaturert laksesperma-DNA og 5X Denhardfs oppløsning (inneholdende 1 g Ficoll, 1 g polyvinylpyrrolidon og 1 g BSA frak-sjon V pr. liter) i 4 timer ved 68°C. Briefly, Southern filters were prehybridized by soaking in prehybridization fluid, 0.9 M NaCl, 0.09 M sodium citrate, 0.5% SDS (sodium dodecyl sulfate), 100 mg/ml denatured salmon sperm DNA, and 5X Denhardf's solution (containing 1 g Ficoll, 1 g polyvinylpyrrolidone and 1 g BSA fraction V per litre) for 4 hours at 68°C.

Hybridisering ble utført i en varmeforseglbar plast-pose med akkurat nok hybridiseringsoppløsning til å holde Southern-filteret vått (50 mikroliter/cm 2 filter). Hybridi-seringsoppløsning inneholdt 0,9 M NaCl, 0,09 M natriumcitrat, 0,01 M EDTA, 5X Denhardfs oppløsning, 0,5% SDS, 100 mikrogram/ml denaturert laksesperma-DNA og 5 x 10 <7>cpm av den ovenfor fremstilte, radioaktivt merkede HBV-DNA. Southern-filteret ble inkubert i hybridiseringsoppløsningen i 12 timer ved 68°C. Hybridization was performed in a heat-sealable plastic bag with just enough hybridization solution to keep the Southern filter wet (50 microliters/cm 2 filter). Hybridization solution contained 0.9 M NaCl, 0.09 M sodium citrate, 0.01 M EDTA, 5X Denhardf's solution, 0.5% SDS, 100 micrograms/ml denatured salmon sperm DNA and 5 x 10<7>cpm of the radioactively labeled HBV DNA prepared above. The Southern filter was incubated in the hybridization solution for 12 hours at 68°C.

Etter vasking av filteret i 2 timer (0,3 M NaCl, 0,03 After washing the filter for 2 hours (0.3 M NaCl, 0.03

M natriumcitrat), ble røntgenfilm (XRP-1) eksponert mot filteret, hvorved man fikk et autoradiografisk bilde. M sodium citrate), X-ray film (XRP-1) was exposed to the filter, whereby an autoradiographic image was obtained.

Tre rekombinante plasmider ble isolert under anvendelse av fremgangsmåten ovenfor og betegnet AM6, AM7 og AMI. AM6 inneholdt pBR322-DNA og hele HBV-genomet. AM7 inneholdt pBR322-DNA og et 1350 bp HBV-DNA-fragment. AMI inneholdt pBR322-DNA og et 1850 bp HBV-DNA-fragment inkludert genet som koder for HBxAg. Three recombinant plasmids were isolated using the above procedure and designated AM6, AM7 and AMI. AM6 contained pBR322 DNA and the entire HBV genome. AM7 contained pBR322 DNA and a 1350 bp HBV DNA fragment. AMI contained pBR322 DNA and an 1850 bp HBV DNA fragment including the gene encoding HBxAg.

5. Konstruksjon av et replikasjonsplasmid inneholdende 5. Construction of a replication plasmid containing

en SV40/ HBxAg ekspresjonsvektor- DNA an SV40/HBxAg expression vector DNA

Defekt SV40-virus erholdt fra Dean Hamer, Supra, ble underkastet BamHI- og EcoRI-spalting i en buffer inneholdende 50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl2 og 1 mM dithiothreitol. Plasmid pBR322-DNA ble underkastet den doble oppløsning omtalt tidligere for å danne ender som er komplementære til SV40-DNA spaltet på denne måte. Spaltingsproduktene fra hver av disse oppløsninger ble adskilt og renset ved hjelp av cesiumklorid-densitetsgradientsentrifugering. Tanaka et al. (1975), J. Bact., 121:354-362. Det 4492 bp store SV40-fragment og 3987 bp store pBR322-fragment som derved ble isolert, ble underkastet DNA-ligering med T4-DNA-ligase i en buffer som inneholdt 66 mM Tris-HCl (pH 7,6), 6,6 mM MgCl2, 10 mM dithiothreitol og 0,4 mM ATP, hvorved pBRSV ble dannet (figur 4). Defective SV40 virus obtained from Dean Hamer, Supra, was subjected to BamHI and EcoRI digestion in a buffer containing 50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7.5), 10 mM MgCl 2 , and 1 mM dithiothreitol. Plasmid pBR322 DNA was subjected to the double resolution described earlier to form ends complementary to SV40 DNA cleaved in this manner. The cleavage products from each of these solutions were separated and purified by cesium chloride density gradient centrifugation. Tanaka et al. (1975), J. Bact., 121:354-362. The 4492 bp SV40 fragment and 3987 bp pBR322 fragment thus isolated were subjected to DNA ligation with T4 DNA ligase in a buffer containing 66 mM Tris-HCl (pH 7.6), 6.6 mM MgCl 2 , 10 mM dithiothreitol and 0.4 mM ATP, thereby generating pBRSV (Figure 4).

Ligeringsreaksjonsproduktet erholdt med reaksjonen ovenfor er en ringformet DNA avledet fra de lineariserte pBR-322 3987 bp og SV40 4492 bp fragmentene som er knyttet sammen i sine komplementære EcoRI- og BamHI-ender. Dette ringformede plasmid ble så linearisert ved spalting i BamHI-restriksjonsstedet dannet under ligering, noe som skapte BamHI kohesive ender i hver ende. The ligation reaction product obtained with the above reaction is a circular DNA derived from the linearized pBR-322 3987 bp and SV40 4492 bp fragments ligated at their complementary EcoRI and BamHI ends. This circular plasmid was then linearized by cleavage at the BamHI restriction site formed during ligation, creating BamHI cohesive ends at each end.

Et 1850 bp stort HBV-DNA-fragment som omfattet genet som koder for HBxAg, ble- isolert ved å underkaste plasmid AM6 isolert ovenfor for oppløsning med BamHI i en buffer inneholdende 50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl2 og 1 mM dithiothreitol. Reaksjonsblandingen ble underkastet elektroforese ved 100 ampére i 2 timer under anvendelse av 0,8% agarose, og båndet for 1850 bp ble skåret ut og smeltet ved 6 8°C i 15 minutter. En 1/10 volum med 3 M natriumacetat ble tilsatt og den resulterende oppløsning ble underkastet avproteiniseringsfremgangsmåten beskrevet tidligere. An 1850 bp HBV DNA fragment comprising the gene encoding HBxAg was isolated by subjecting plasmid AM6 isolated above to resolution with BamHI in a buffer containing 50 mM NaCl, 10 mM Tris-HCl (pH 7.5) , 10 mM MgCl2 and 1 mM dithiothreitol. The reaction mixture was electrophoresed at 100 amps for 2 hours using 0.8% agarose, and the 1850 bp band was excised and melted at 68°C for 15 minutes. A 1/10 volume of 3 M sodium acetate was added and the resulting solution was subjected to the deproteinization procedure described previously.

Det HBxAg-gen-holdige HBV-DNA-fragment som derved ble isolert, hadde BamHI komplementære ender. Dette DNA-fragment ble så ligert til det ovenfor fremstilte pBRSV under anvendelse av T4-DNA-ligase i en buffer inneholdende 66 mM Tris-HCl (pH 7,6), mM MgCl2, 10 mM dithiothreitol og 0,4 mM ATP. The HBxAg gene-containing HBV DNA fragment thus isolated had BamHI complementary ends. This DNA fragment was then ligated to the pBRSV prepared above using T4 DNA ligase in a buffer containing 66 mM Tris-HCl (pH 7.6), mM MgCl 2 , 10 mM dithiothreitol and 0.4 mM ATP.

Produktet fra den ovenfor angitte ligeringsreaksjon var en ringformet plasmid-DNA betegnet SVAM191. Den inneholdt i rekkefølge med klokken, et 4492 bp stort SV40-DNA-fragment fra BamHI-stedet i baseposisjon 2468 til EcoRI-stedet i baseposisjon 1717, et 3987 bp stort pBR322-DNA-fragment fra EcoRI-stedet i baseposisjon 0 til BamHI-stedet i baseposisjon 375, og et 1850 bp stort HBV-DNA-fragment fra BamHI-stedet i baseposisjon 1400 til BamHI-stedet i baseposisjon 28. Plasmid SVAM191 er vist skjematisk i figur 4. The product of the above ligation reaction was a circular plasmid DNA designated SVAM191. It contained, in clockwise order, a 4492 bp SV40 DNA fragment from the BamHI site at base position 2468 to the EcoRI site at base position 1717, a 3987 bp pBR322 DNA fragment from the EcoRI site at base position 0 to BamHI the site at base position 375, and an 1850 bp HBV DNA fragment from the BamHI site at base position 1400 to the BamHI site at base position 28. Plasmid SVAM191 is shown schematically in figure 4.

SVAM191 ble innført i E. coli HB101 under anvendelse av transformasjonsfremgangsmåten beskrevet ovenfor. Ettersom disse transformerte E. coli også var ampicillinresistente og tetracyklinsensitive, ble de underkastet den samme isolasjons-fremgangsmåte beskrevet tidligere for E. coli kloningsvektoren. Fremgangsmåtene for fremstilling, isolering, rensing og analyse beskrevet tidligere ble anvendt for å oppnå milli-grammengder av i det vesentlige ren SVAM191-DNA. SVAM191 was introduced into E. coli HB101 using the transformation procedure described above. As these transformed E. coli were also ampicillin resistant and tetracycline sensitive, they were subjected to the same isolation procedure described previously for the E. coli cloning vector. The procedures for preparation, isolation, purification and analysis described earlier were used to obtain milligram quantities of substantially pure SVAM191 DNA.

6. Konstruksjon av SV40/ HBxAg- ekspresjonsvektor 6. Construction of SV40/HBxAg expression vector

En vektor som er i stand til å indusere produksjonen av HBxAg i eukaryote celler, ble laget ved å fjerne en del av SVAM191-DNA. Dette ble utført ved oppløsning av SVAM191-DNA med Haell-endonuklease i en buffer inneholdende 10 mM Tris-HCl (pH 7,5), 10 mM MgCl2 og 1 mM dithothreitol, for å spalte SVAM191 i Haell-stedene i baseposisjon 767 i SV40-DNA-området og i baseposisjon 1437 i HBV-DNA-området. A vector capable of inducing the production of HBxAg in eukaryotic cells was made by removing part of the SVAM191 DNA. This was performed by digesting SVAM191 DNA with Haell endonuclease in a buffer containing 10 mM Tris-HCl (pH 7.5), 10 mM MgCl2 and 1 mM dithothreitol, to cleave SVAM191 in the Haell sites at base position 767 in SV40 -DNA region and at base position 1437 in the HBV DNA region.

De to DNA-fragmentene erholdt fra reaksjonen ovenfor ble adskilt ved hjelp av den elektroforetiske agarosegel-fremgangsmåte beskrevet tidligere. Det derved isolerte store fragment som inneholder bare SV40- og HBV-DNA, ble gjort ringformet ved å underkaste dets Haell komplementære ender for T4-DNA-ligeringsfremgangsmåten beskrevet tidligere. The two DNA fragments obtained from the above reaction were separated using the electrophoretic agarose gel method described earlier. The thus isolated large fragment containing only SV40 and HBV DNA was made circular by subjecting its Haell complementary ends to the T4 DNA ligation procedure described previously.

Den ovenfor dannede ringformede DNA-ekspresjonsvektor ble betegnet SVHBV-3 (figurene 4 og 5). Den inneholder ekspre-sjonskontrollelementer fra SV40 og et gen som koder for HBxAg, fra HBV. 7. Transfeksjon av eukaryote vertceller med SVHBV- 3 Nyrecellelinjen fra BSC-1 afrikansk grønnape (ATCC CCL 26, erholdt fra dr. G.B. Thornton, Johnson & Johnson Bio-technology Center. Inc., La Jolla, California), en vert som tillater SV40, ble valgt ut for transfeksjon med SVHBV-3. Sammenflytende monolag av ca. 10 7 celler ble erholdt ved dyrking ved 37°C i Eagle's minimale essensielle medium (EMEM) supplert med 10% kalvefosterserum, 100 enheter penicillin/ ml, 100 mikrogram/milliliter streptomycin og 3 mM L-glutamin. Monolagene ble infisert med vektor-SVHBV-3-DNA i nærvær av DEAE-dextran som beskrevet av Ganem et al. (1976), J. Mol. Biol., 101: 57-83. The circular DNA expression vector generated above was designated SVHBV-3 (Figures 4 and 5). It contains expression control elements from SV40 and a gene that codes for HBxAg, from HBV. 7. Transfection of eukaryotic host cells with SVHBV-3 The BSC-1 African green monkey kidney cell line (ATCC CCL 26, obtained from Dr. G.B. Thornton, Johnson & Johnson Bio-technology Center. Inc., La Jolla, Calif.), a host that allows SV40, was selected for transfection with SVHBV-3. Confluent monolayer of approx. 10 7 cells were obtained by cultivation at 37°C in Eagle's minimal essential medium (EMEM) supplemented with 10% fetal calf serum, 100 units penicillin/ml, 100 micrograms/milliliter streptomycin and 3 mM L-glutamine. The monolayers were infected with vector SVHBV-3 DNA in the presence of DEAE-dextran as described by Ganem et al. (1976), J. Mol. Biol., 101: 57-83.

En kolbe ble infisert med 1,6 mikrogram av den rekombinante SVHBV-3 sammen med 0,05 mikrogram SV40-tsA239~<D>NA A flask was infected with 1.6 micrograms of the recombinant SVHBV-3 together with 0.05 micrograms of SV40-tsA239~<D>NA

som hjelper. Kontroller mottok like store mengder av vektor-hjelper-DNA-ene alene. Kulturene ble inkubert ved 40°C i 12 dager og ble så lyset ved nedfrysing/opptining, og lagret ved -70°C. which helps. Controls received equal amounts of the vector helper DNAs alone. The cultures were incubated at 40°C for 12 days and then lightened by freeze/thaw, and stored at -70°C.

Cellulære proteiner ble ekstrahert fra de nedfryste/ opptinte cellepulvere erholdt ovenfor ved først å tilsette 2 milligram cellepulver til 1 milliliter protein ekstrak-sjonsbuffer (2% SDS, 10% glycerol, 0,08 M Tris-HCl (pH 6,8), Cellular proteins were extracted from the frozen/thawed cell powders obtained above by first adding 2 milligrams of cell powder to 1 milliliter of protein extraction buffer (2% SDS, 10% glycerol, 0.08 M Tris-HCl (pH 6.8),

2 mM fenylmethylsulfonylfluorid, 0,1 M dithiothreitol, 2 mM phenylmethylsulfonyl fluoride, 0.1 M dithiothreitol,

0,001 prosent bromfenol-blått). Oppløsningen ble så kokt i 0.001 percent bromophenol blue). The solution was then boiled in

5 minutter, sentrifugert ved 15.000 rmp i 10 minutter og supernatantene ble samlet opp fra denne. 5 minutes, centrifuged at 15,000 rpm for 10 minutes and the supernatants collected from this.

En mengde(supernatant som er tilstrekkelig til å gi 100 mikrogram prøveprotein, ble så underkastet SDS-polyacrylamidgelelektroforese i "Western blot"-fremgangsmåten beskrevet nedenunder. An amount of supernatant sufficient to yield 100 micrograms of sample protein was then subjected to SDS-polyacrylamide gel electrophoresis in the Western blot method described below.

8. Polypeptidsynteser 8. Polypeptide syntheses

Polypeptidene ifølge oppfinnelsen ble syntetisert kjemisk ved hjelp av fastfasemetoden som beskrevet i Merrifield et al. (1963), J. Am. Ghem. Soc, 85: 2149; Merrifield et al. (1970), å Rev. Biochem., 39: 841-866 og Houghten et al. The polypeptides according to the invention were synthesized chemically using the solid phase method as described in Merrifield et al. (1963), J. Am. Ghem. Soc, 85: 2149; Merrifield et al. (1970), to Rev. Biochem., 39: 841-866 and Houghten et al.

(1980), Int. J. Peptide Prot.. Res., 16: 311-320. De forholdsvis korte polypeptider som her er brukt, svarer til antigene determinanter i HBxAg. Figur 6 viser den 154 aminosyrerester lange sekvens til HBxAg. Aminosyrerestsekvensene til de syntetiske polypeptider som her er beskrevet (99, 100 og 142), er også vist i figur 6. Sammensetningen av begge de syntetiske polypeptidene ble bekreftet ved hjelp av aminosyreanalyse. (1980), Int. J. Peptide Prot.. Res., 16: 311-320. The relatively short polypeptides used here correspond to antigenic determinants in HBxAg. Figure 6 shows the 154 amino acid residue long sequence of HBxAg. The amino acid residue sequences of the synthetic polypeptides described here (99, 100 and 142) are also shown in Figure 6. The composition of both synthetic polypeptides was confirmed by amino acid analysis.

Generelt lages et immunogen eller syntetisk polypeptid ved trinnene å tilveiebringe et stort antall passende beskyttede aminosyrer som svarer til aminosyrerestene til et antigent determinantområde i HBxAg, og syntetisere disse aminosyrene til et polypeptid som har en aminosyrerestsekvens som svarer til polypeptidaminosyrerestsekvensen til denne antigene determinant. Det fremstilte syntetiske polypeptid kan anvendes til å fremstille et inokulum, vanligvis ved å binde det til en bærer, hvorved det dannes et konjugat, og så dispergere en effektiv mengde av konjugatet i et fysiologisk tolererbart fortynningsmiddel. In general, an immunogenic or synthetic polypeptide is made by the steps of providing a large number of suitably protected amino acids corresponding to the amino acid residues of an antigenic determinant region of HBxAg, and synthesizing these amino acids into a polypeptide having an amino acid residue sequence corresponding to the polypeptide amino acid residue sequence of this antigenic determinant. The synthetic polypeptide produced can be used to prepare an inoculum, usually by binding it to a carrier, thereby forming a conjugate, and then dispersing an effective amount of the conjugate in a physiologically tolerable diluent.

Polypeptidene syntetiseres fortrinnsvis ifølge fastfasemetodene som det er henvist til ovenfor, under anvendelse av en cysteinharpiks. Se Merrifield, et al., J.Am. Chem. Soc, supra. Ved anvendelse av denne metode beskyttes alfa-aminogruppen i hver tilsatte aminosyre vanligvis ved hjelp av en tertiær butoxycarbonylgruppe (t-BOC) før aminosyren adderes til den voksende polypeptidkjede. t-BOC-gruppen fjernes så før tilsetning av den neste aminosyre til den voksende polypeptidkjede. Sidekjedene på enkelte aminosyrer beskyttes som følger: Arg-tosyl; Ser-, Thr-, Glu- og Asp-O-benzyl; Tyr-O-brombenzyloxycarbamyl; Trp-N-formyl; S-methoxybenzyl for cystein; 2-klorbenzoxycarbonyl for lysin og dinitrofenyl for histidin. Når asparagin anvendes, tilsettes en like stor molar mengde N-hydroxy-benzotriazol sammen med den beskyttede aminosyre og dimethylformamid (DMF) anvendes som det koblende oppløsningsmiddel. N-formyl-gruppen på Trp-restene fjernes etter spalting av polypeptidet fra harpiksbæreren ved behandling med 1,0 molar ammoniumbicarbonat ved en polypeptid-konsentrasjon på 1,0 milligram/milliliter i 16 timer ved værelsetemperatur. Yamashiro et al. (1973), J. Org. Chem., 38: 2594-2597. Koblingseffektiviteten i hvert trinn kan over-våkes med ninhidrin eller picrinsyre, og er fortrinnsvis større enn 99% i alle tilfeller. Se Gisin (1972), Anal. Chem. Acta., 58: 248-249 og Kaiser (1980), Anal. Biochem., 34: 595-598. The polypeptides are preferably synthesized according to the solid phase methods referred to above, using a cysteine resin. See Merrifield, et al., J. Am. Chem. Soc, supra. Using this method, the alpha-amino group of each added amino acid is usually protected by a tertiary butoxycarbonyl group (t-BOC) before the amino acid is added to the growing polypeptide chain. The t-BOC group is then removed before adding the next amino acid to the growing polypeptide chain. The side chains of some amino acids are protected as follows: Arg-tosyl; Ser-, Thr-, Glu- and Asp-O-benzyl; Tyr-O-bromobenzyloxycarbamyl; Trp-N-formyl; S-methoxybenzyl for cysteine; 2-chlorobenzoxycarbonyl for lysine and dinitrophenyl for histidine. When asparagine is used, an equal molar amount of N-hydroxy-benzotriazole is added together with the protected amino acid and dimethylformamide (DMF) is used as the coupling solvent. The N-formyl group on the Trp residues is removed after cleavage of the polypeptide from the resin carrier by treatment with 1.0 molar ammonium bicarbonate at a polypeptide concentration of 1.0 milligrams/milliliter for 16 hours at room temperature. Yamashiro et al. (1973), J. Org. Chem., 38: 2594-2597. The coupling efficiency in each step can be monitored with ninhydrin or picric acid, and is preferably greater than 99% in all cases. See Gisin (1972), Anal. Chem. Acta., 58: 248-249 and Kaiser (1980), Anal. Biochem., 34: 595-598.

Etter fremstilling av et ønsket polypeptid behandles en del av det resulterende beskyttede polypeptid (ca. 1 gram) med 2 milliliter anisol, og vannfritt hydrogenfluorid, ca. After production of a desired polypeptide, a portion of the resulting protected polypeptide (approx. 1 gram) is treated with 2 milliliters of anisole, and anhydrous hydrogen fluoride, approx.

20 milliliter, kondenseres i reaksjonsbeholderen ved tørris-temperatur. Den resulterende blanding omrøres ved ca. 4°C 20 milliliters, is condensed in the reaction vessel at dry ice temperature. The resulting mixture is stirred at approx. 4°C

i ca. 1 time for å avspalte beskyttelsesgruppene og for å fjerne polypeptidet fra harpiksen. Etter avdamping av hydro-genfluoridet ved en temperatur på 4°C med en ^-strøm, ekstraheres resten med vannfri diethylether tre ganger for å fjerne anisolen, og resten tørkes under vakuum. for about. 1 hour to deprotect and remove the polypeptide from the resin. After evaporating the hydrogen fluoride at a temperature of 4°C with a stream, the residue is extracted with anhydrous diethyl ether three times to remove the anisole, and the residue is dried under vacuum.

Det vakuumtørkede materiale ekstraheres med 5% vandig eddiksyre (3 ganger 50 milliliter) for å skille det frie polypeptid fra harpiksen. Den ekstraktholdige oppløsning lyofili-seres, hvorved man får et monomert ikke-oxydert polypeptid. The vacuum-dried material is extracted with 5% aqueous acetic acid (3 times 50 milliliters) to separate the free polypeptide from the resin. The extract-containing solution is lyophilized, whereby a monomeric non-oxidized polypeptide is obtained.

Som en generalisert fremgangsmåte for hvert polypeptid, omsettes i korte trekk 4 milligram KHL i 0,25 milliliter 10 millimolar natriumfosfatbuffer (pH 7,2) med 0,7 milligram MBS oppløst i DMF, og den resulterende blanding omrøres i 30 minutter ved værelsetemperatur. MBS-oppløsningen tilsettes dråpevis for å sikre at den lokale konsentrasjon av DMF ikke er for høy, ettersom KLH er uoppløselig ved DMF-konsentrasjoner på ca. 30% eller høyere. Reaksjonsproduktet, KLH-MB, sendes gjennom en kromatografikolonne fremstilt med "Sephadex G-25" ekvilibrert med 50 millimolar natriumfosfatbuffer (pH 6,0) for å fjerne fritt MBS. KLH-utvinning fra toppfraksjoner i kolonneeluatet, overvåket ved 280 nanometer, er vanligvis omtrent 80%. As a generalized procedure for each polypeptide, briefly react 4 milligrams of KHL in 0.25 milliliters of 10 millimolar sodium phosphate buffer (pH 7.2) with 0.7 milligrams of MBS dissolved in DMF, and the resulting mixture is stirred for 30 minutes at room temperature. The MBS solution is added dropwise to ensure that the local concentration of DMF is not too high, as KLH is insoluble at DMF concentrations of approx. 30% or higher. The reaction product, KLH-MB, is passed through a chromatography column prepared with "Sephadex G-25" equilibrated with 50 millimolar sodium phosphate buffer (pH 6.0) to remove free MBS. KLH recovery from peak fractions in the column eluate, monitored at 280 nanometers, is typically about 80%.

Den således fremstilte KLH-MB omsettes så med 5 milligram polypeptid oppløst i 1 milliliter buffer. pH-verdien til den resulterende reaksjonsblanding reguleres til 7 - 7,5, og reaksjonsblandingen omrøres ved værelsetemperatur i 3 timer, hvorved man får et konjugat av polypeptid og bærer. The thus prepared KLH-MB is then reacted with 5 milligrams of polypeptide dissolved in 1 milliliter of buffer. The pH value of the resulting reaction mixture is adjusted to 7 - 7.5, and the reaction mixture is stirred at room temperature for 3 hours, whereby a conjugate of polypeptide and carrier is obtained.

9. " Western blotting" 9. "Western blotting"

Anti-polypeptid-antistoffene (anti-99, anti-100 og anti-142) ble undersøkt under anvendelse av "Western blot"-teknikken for å bekrefte deres forutsagte spsifisitet for HBxAg, og for å bekrefte ekspresjonen av den vesentlige polypeptiddel av HBxAg i transfiserte celler. De cellulære proteiner, inkludert HBxAg, ble fraskilt ved hjelp av 12,5% SDS-polyacrylamid-elektroforese. Se Laemmli (1979), Nature, 277: 680-685 og Towbin et al. (1979), Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 76: 4350-4354. The anti-polypeptide antibodies (anti-99, anti-100 and anti-142) were examined using the Western blot technique to confirm their predicted specificity for HBxAg, and to confirm the expression of the major polypeptide portion of HBxAg in transfected cells. The cellular proteins, including HBxAg, were separated by 12.5% SDS-polyacrylamide electrophoresis. See Laemmli (1979), Nature, 277: 680-685 and Towbin et al. (1979), Proe. Nati. Acad. Pollock. USA, 76: 4350-4354.

Proteiner ble overført elektroforetisk til nitrocellulose som beskrevet av Towbin et al., supra, under anvendelse av et elektroflekk-apparat med en buffer bestående av 25 mM Tris-base, 192 mM glycin, 20% methanol og 0,1% SDS (pH 8,3). Etter overføringen ble nitrocellulosen blokkert i BLOTTO (Bovine Lacto Transfer Technique Optimizer, Johnson et al. Proteins were electrophoretically transferred to nitrocellulose as described by Towbin et al., supra, using an electroblot apparatus with a buffer consisting of 25 mM Tris base, 192 mM glycine, 20% methanol, and 0.1% SDS (pH 8 ,3). After the transfer, the nitrocellulose was blocked in BLOTTO (Bovine Lacto Transfer Technique Optimizer, Johnson et al.

(1983), J. Exp. Med., 159: 1751-1756; 5% (vekt/volum) fett-fri tørrmelk, 0,01% "Anti-foam A" og 0,001% merthiolat i PBS ved pH 7,2), for å redusere ikke-spesifikk binding. Flekkene ble omsatt med 100 mikroliter antipeptid-antistoff i 10 milliliter BLOTTO i 3 timer, og så vasket tre ganger i 1 time med 50 ml frisk BLOTTO. (1983), J. Exp. Med., 159: 1751-1756; 5% (w/v) non-fat dry milk, 0.01% "Anti-foam A" and 0.001% merthiolate in PBS at pH 7.2), to reduce non-specific binding. The blots were reacted with 100 microliters of antipeptide antibody in 10 milliliters of BLOTTO for 3 hours, and then washed three times for 1 hour with 50 ml of fresh BLOTTO.

Anti-polypeptid-antistoffer bundet til vektorspesifikt protein ble påvist ved å omsette flekkene med 20 mikroliter 125I-merket protein A fra Staphylococcus aureus i 10 milliliter BLOTTO i 1 time. Flekkene ble så vasket i 50 milliliter frisk BLOTTO i 15 minutter 4 ganger, og så under en kon-tinuerlig strøm av vann i 20 minutter. Anti-polypeptide antibodies bound to vector-specific protein were detected by reacting the blots with 20 microliters of 125 I-labeled protein A from Staphylococcus aureus in 10 milliliters of BLOTTO for 1 hour. The spots were then washed in 50 milliliters of fresh BLOTTO for 15 minutes 4 times, and then under a continuous stream of water for 20 minutes.

125 125

10. I-merkxng av 10. I-markxng of

hepatomcelleekstrakter hepatoma cell extracts

Monolag av den humanhepatom-avledede cellelinje PLC/ PRF/5 kjent for å inneholde integrerte sekvenser av HBV (Alexander et al. (1976), African Med. J., 50: 21-24; ATCC CRL 8024) ble lyofilisert. Cellepulveret ble oppløst i fosfatbufret saltoppløsning (PBS), hvorved man fikk en protein-konsentrasjon på 1 milligram/milliliter. Etter sentrifugering med 10.000 x g for å fjerne cellerester, ble 50 mikroliter av oppløsningen ovenfor blandet med 75 mikroliter RIPA (0,15 M NaCl, 10 mM natriumfosfat (pH 7,5), 1% "Nonidet P-40", 0,5% natriumdeoxycholat, 0,1% SDS) og 20 mikroliter 0,2 M natriumfosfat (pH 7,5). I en undersøkelse ble det således oppløseliggjorte celleprotein merket med 5 millicurie av 125 Monolayers of the human hepatoma-derived cell line PLC/PRF/5 known to contain integrated sequences of HBV (Alexander et al. (1976), African Med. J., 50: 21-24; ATCC CRL 8024) were lyophilized. The cell powder was dissolved in phosphate-buffered saline (PBS), whereby a protein concentration of 1 milligram/milliliter was obtained. After centrifugation at 10,000 x g to remove cell debris, 50 μl of the above solution was mixed with 75 μl RIPA (0.15 M NaCl, 10 mM sodium phosphate (pH 7.5), 1% "Nonidet P-40", 0.5 % sodium deoxycholate, 0.1% SDS) and 20 microliters of 0.2 M sodium phosphate (pH 7.5). In an investigation, the solubilized cell protein was labeled with 5 millicuries of 125

I under anvendelse av kloramin-T-reaksjonen. I undersøkel-sen vist i figur 7 ble cellelysatene merket med 3 mikroCurie In using the chloramine-T reaction. In the study shown in Figure 7, the cell lysates were labeled with 3 microCurie

125 125

av I under anvendelse av den samme reaksjon. of I using the same reaction.

Den ovenfor nevnte reaksjonsblanding ble så sendt gjennom kolonnen med "Sephadex G-25" som var vasket med PBS. Den erholdte radioaktivt merkede toppfraksjon (9 x 10^ cpm/ml) ble forinkubert med . normalt kaninserum for å fjerne ikke-spesifikk binding. I korte trekk ble 20 mikroliter av en toppfraksjon blandet med 1,0 ml RIPA, 20 mikroliter "Trasylol" The above reaction mixture was then passed through the Sephadex G-25 column washed with PBS. The obtained radioactively labeled peak fraction (9 x 10^ cpm/ml) was pre-incubated with . normal rabbit serum to remove non-specific binding. Briefly, 20 microliters of a top fraction was mixed with 1.0 ml RIPA, 20 microliters of "Trasylol"

(et varemerke for et protinin) og 100 mikroliter NRS. Etter inkubering i 1 time ved 0°C ble 500 mikroliter formalin-fikserte celler av Staphylococcus aureus (Staph A) og blandingen ble inkubert ved 0°C i 30 minutter. Utfellingen av Staph A ble fjernet ved sentrifugering ved 10.000 x g i 10 minutter og supernatanten ble utvunnet. (a trademark for a protein) and 100 microliters of NRS. After incubation for 1 hour at 0°C, 500 microliters of formalin-fixed cells of Staphylococcus aureus (Staph A) were incubated at 0°C for 30 minutes. The precipitate of Staph A was removed by centrifugation at 10,000 x g for 10 minutes and the supernatant was recovered.

11. Immunoutfellinger ( IP) 11. Immunoprecipitations (IP)

Kanin-anti-polypeptid-antiserum mot polypeptid 99 (anti-99) ble omsatt med de ovenfor erholdte celleproteiner som var merket med radioaktiv jod. I korte trekk ble 10 mikroliter av anti-99 blandet med 2 x 10 cpm merket ekstrakt og inkubert i 1 time ved 0°C. 40 mikroliter Staph A ble så tilblandet og det ble inkubert i 30 minutter ved 0°C. Utfell-ingene av Staph A ble fjernet ved sentrifugering ved 10.000 x g i 10 minutter, og pelleten ble utvunnet. Pelleten ble på nytt oppslemmet i 1 milliliter RIPA og sentrifugert som ovenfor. Den resulterende pellet ble på nytt oppslemmet i 1,0 milliliter LiCl-oppløsning (100 mM Tris-HCl, 500 mM LiCl), og ble så på nytt sentrifugert. LiCl-opløsningsbehandlingen ble gjentatt og pelleten utvunnet. Rabbit anti-polypeptide antiserum against polypeptide 99 (anti-99) was reacted with the cell proteins obtained above which were labeled with radioactive iodine. Briefly, 10 microliters of anti-99 was mixed with 2 x 10 cpm labeled extract and incubated for 1 hour at 0°C. 40 microliters of Staph A was then added and incubated for 30 minutes at 0°C. The precipitates of Staph A were removed by centrifugation at 10,000 x g for 10 minutes, and the pellet was recovered. The pellet was resuspended in 1 milliliter of RIPA and centrifuged as above. The resulting pellet was resuspended in 1.0 milliliters of LiCl solution (100 mM Tris-HCl, 500 mM LiCl), and then centrifuged again. The LiCl solution treatment was repeated and the pellet recovered.

Den ovenfor erholdte pellet ble på nytt oppslemmet i 50 mikroliter prøvebuffer og kokt i 3 minutter. Blandingen ble sentrifugert ved 10.000 x g i 1 minutt og supernatanten utvunnet, og den ble underkastet elektroforese på 12,5% SDS-polyacrylamidgel. Gelene ovenfor ble eksponert mot XRP-1 røntgenfilm, hvorved man fikk et autoradiografi. The pellet obtained above was resuspended in 50 microliters of sample buffer and boiled for 3 minutes. The mixture was centrifuged at 10,000 x g for 1 minute and the supernatant recovered and electrophoresed on 12.5% SDS-polyacrylamide gel. The above gels were exposed to XRP-1 X-ray film, whereby an autoradiography was obtained.

12. Fremstilling og analyse av sjimpanse- og human-leverekstrakter 12. Preparation and analysis of chimpanzee and human liver extracts

Leverprøver fra to kronisk smittede HBV-sjimpanser og et menneske, og fra normale sjimpanse- og menneskelevre (HBV-seronegative) ble hurtignedfryst i flytende nitrogen og ble oppmalt til et pulver. Pulvrene ble blandet i prøvebuffer (0,0625 M Tris-HCl (pH 6,8), 2% SDS, 10% glycerol, 5% 2-mercaptoethanol og 0,001% bromfenol-blått) og kokt i 5 minutter. Blandingen ble sentrifugert ved 10.000 x g i 30 minutter for å fjerne cellerester. Prøvene ble så underkastet "Western blot"-analyse som beskrevet tidligere under anvendelse av 75 mikrogram protein pr. gelfelt. Liver samples from two chronically infected HBV chimpanzees and one human, and from normal chimpanzee and human livers (HBV-seronegative) were snap-frozen in liquid nitrogen and ground to a powder. The powders were mixed in sample buffer (0.0625 M Tris-HCl (pH 6.8), 2% SDS, 10% glycerol, 5% 2-mercaptoethanol and 0.001% bromophenol blue) and boiled for 5 minutes. The mixture was centrifuged at 10,000 x g for 30 min to remove cell debris. The samples were then subjected to "Western blot" analysis as described earlier using 75 micrograms of protein per gel field.

13. Identifisering av anti-HBxAg-anti- 13. Identification of anti-HBxAg anti-

stoffer i humansera substances in human sera

20 mikrogram pr. felt av SVHBV-3-transfiserte BSC-1-celleekstrakter ble underkastet SDS-PAGE på 12% acrylamid-geler, og de fraskilte proteiner ble overført elektroforetisk til nitrocelluloseark som beskrevet tidligere. De resulterende nitrocelluloseark ble blandet med 1:50 fortynninger av serum fra seks mennesker som var blitt diagnostisert til å ha HBV-relaterte infeksjoner, inkludert en symptomatisk bærer og en pasient med et hepatocellulært karsinom. Kontrollark ble blandet med kanin-anti-polypeptid-antistoffer ifølge oppfinnelsen. 20 micrograms per fields of SVHBV-3-transfected BSC-1 cell extracts were subjected to SDS-PAGE on 12% acrylamide gels, and the separated proteins were electrophoretically transferred to nitrocellulose sheets as described previously. The resulting nitrocellulose sheets were mixed with 1:50 dilutions of serum from six people who had been diagnosed as having HBV-related infections, including a symptomatic carrier and a patient with a hepatocellular carcinoma. Control sheets were mixed with rabbit anti-polypeptide antibodies according to the invention.

Nitrocellulose-protein-serumblandingene ble oppbevart The nitrocellulose-protein-serum mixtures were stored

i 2 timer ved værelsetemperatur. Arkene ble så skyllet og blandet med en 1:200 fortynning av geit-anti-humane- eller anti-kanin-antistoffer bundet til pepperrotperoxydase, alt etter hva som passet. Denne blandingen ble oppbevart i et tidsrom på 1 time for at bundne anti-X-antistoffer skulle kunne reagere med de korrekte anti-antistoffer. Arkene ble vasket og så fremkalt med 4-klor-l-nafthol, som beskrevet tidligere. Serumet fra pasienten med hepatocellulært karsinom utviste sterk immunoreaktivitet med polypeptidet på omtrent 24.000 dalton uttrykt av de SVHBV-3-transfiserte celler. for 2 hours at room temperature. The sheets were then rinsed and mixed with a 1:200 dilution of goat anti-human or anti-rabbit antibodies linked to horseradish peroxidase, as appropriate. This mixture was kept for a period of 1 hour to allow bound anti-X antibodies to react with the correct anti-antibodies. The sheets were washed and then developed with 4-chloro-1-naphthol, as described previously. The serum from the hepatocellular carcinoma patient showed strong immunoreactivity with the approximately 24,000 dalton polypeptide expressed by the SVHBV-3-transfected cells.

14. Cellelinjer og vevprøver 14. Cell lines and tissue samples

PLC/PRF/5- og HepG2-celler ble skaffet tilveie av dr. D. Milich Department of Basic & Clinical Research, Scripps Clinic and Research Foundation (Scripps), La Jolla, CA. Levervevprøver fra sjimpanse ble skaffet tilveie av dr, R. Purcell og P. Kaplan ved henholdsvis National Institute of Allergy and Infectious Diseases, Bethesda MD og Ortho Diag-nostics, Inc., Raritan NJ. Levervevprøver fra menneske ble skaffet tilveie av henholdsvis dr. F. Chisari, J. Dienstag og A. Yu, Scripps, Department of Medicine, Harvard University, Boston, MA og Department of Pediatrics, University of California-San-Diego, La Jolla CA. PLC/PRF/5 and HepG2 cells were provided by Dr. D. Milich Department of Basic & Clinical Research, Scripps Clinic and Research Foundation (Scripps), La Jolla, CA. Chimpanzee liver tissue samples were provided by Dr. R. Purcell and P. Kaplan at the National Institute of Allergy and Infectious Diseases, Bethesda MD and Ortho Diagnostics, Inc., Raritan NJ, respectively. Human liver tissue samples were provided by Drs F. Chisari, J. Dienstag and A. Yu, Scripps, Department of Medicine, Harvard University, Boston, MA and Department of Pediatrics, University of California-San-Diego, La Jolla CA, respectively .

Eksempler Examples

1. Fremstilling og anvendelse av diagnostiske systemer 1. Production and application of diagnostic systems

for påvisning av anti- HBxAg- antistoffer ( HBxAb) Polypeptidene 8, 42, 79, 99, 100 og 142 (her også referert til som p8, p42, p79, p99, pl00 og pl42) ble syntetisert ved symmetrisk anhydridkjemi på et Model 430A Applied Biosystems fastfase-peptidsynteseapparat ifølge fremgangsmåten til Hagenmeier et al., Hoppe-Seyler's Z. Physiol. Chem., 353: 1973-1976 (1972). for the detection of anti-HBxAg antibodies (HBxAb) Polypeptides 8, 42, 79, 99, 100 and 142 (here also referred to as p8, p42, p79, p99, pl00 and pl42) were synthesized by symmetrical anhydride chemistry on a Model 430A Applied Biosystems solid-phase peptide synthesizer according to the method of Hagenmeier et al., Hoppe-Seyler's Z. Physiol. Chem., 353: 1973-1976 (1972).

Hvert polypeptid ble oppløst i avionisert vann Each polypeptide was dissolved in deionized water

(pH 6) ved en konsentrasjon på 1 milligram pr. milliliter (mg/ml). 100 mikroliter (ul) av 10 millimol (mM) natrium-boratbuffer, pH 9, inneholdende 1 mikrogram (ug) av polypeptidene p8, p42, p79, p99, pl00 eller pl42 ble blandet i brønnene til 96-brønners EIA mikrotiterplater. Platene ble (pH 6) at a concentration of 1 milligram per milliliters (mg/ml). 100 microliters (µl) of 10 millimole (mM) sodium borate buffer, pH 9, containing 1 microgram (µg) of the polypeptides p8, p42, p79, p99, p100 or p142 were mixed into the wells of 96-well EIA microtiter plates. The plates were

så oppbevart i ca. 16 timer ved 37°C for å la bufferne dampe av og polypeptidene adsorbere på (festes til) veggene i brønnene. 300 mikroliter T-vask (Tris-bufret saltoppløsning: 50 mM Tris-base, 150 mM NaCl, pH 7,6) inneholdende 10% normalt hesteserum, 5% normalt geitserum, 5% kalvefosterserum og 0,05% "Tween 20", ble så blandet i hver brønn for å blokkere overskudd proteinbindingssteder. then stored for approx. 16 hours at 37°C to allow the buffers to evaporate and the polypeptides to adsorb on (attach to) the walls of the wells. 300 microliters of T-wash (Tris-buffered saline: 50 mM Tris base, 150 mM NaCl, pH 7.6) containing 10% normal horse serum, 5% normal goat serum, 5% fetal calf serum and 0.05% "Tween 20", was then mixed in each well to block excess protein binding sites.

Brønnene ble oppbevart i 2 timer ved 37°C, blokkerings-oppløsningen ble fjernet ved rysting og brønnene ble tørket ved å holde dem i 1 time ved 37°C, hvorved det ble dannet et diagnostisk system ifølge foreliggende oppfinnelse, dvs. en HBxAg-relatert polypeptid-holdig fast bærer (polypeptid-be-lagt brønn). The wells were kept for 2 hours at 37°C, the blocking solution was removed by shaking and the wells were dried by keeping them for 1 hour at 37°C, thereby forming a diagnostic system according to the present invention, i.e. an HBxAg- related polypeptide-containing solid support (polypeptide-coated well).

De polypeptidholdige faste bærerne ble anvendt til å utføre en ELISA-analyse med hensyn på tilstedeværelsen og mengden av HBxAb i flere forskjellige humansera. 100 mikroliter av hvert serum fortynnet 1:50 i T-vask ble blandet til en polypeptidbelagt brønn. Den resulterende fast/flytende-faseimmunoreaksjonsblanding ble holdt ved 37°C i 2 timer for å muliggjøre dannelse av polypeptidholdige immunoreaksjonsprodukter. Brønnene ble så skylt 4 ganger med PBS inneholdende 0,05% "Tween 20", etterfulgt av en sluttskylling i avionisert vann (pH 6) , hvorved eventuelle polypeptidholdige (fastfase) immunoreaksjonsprodukter ble skilt fra ikke-omsatte human-antistoffer. The polypeptide-containing solid carriers were used to perform an ELISA assay for the presence and amount of HBxAb in several different human sera. 100 microliters of each serum diluted 1:50 in T-wash was mixed into a polypeptide-coated well. The resulting solid/liquid-phase immunoreaction mixture was kept at 37°C for 2 hours to allow formation of polypeptide-containing immunoreaction products. The wells were then rinsed 4 times with PBS containing 0.05% "Tween 20", followed by a final rinse in deionized water (pH 6), whereby any polypeptide-containing (solid phase) immunoreaction products were separated from unreacted human antibodies.

Trehundre ul av et pepperrotperoxydase-merket geit-anti-human-IgG fortynnet 1:5000 i T-vask ble så tilblandet i hver brønn. De resulterende merkereaksjonsblandinger (de andre blandinger av fast/flytende-fase) ble så holdt i 1 Three hundred µl of a horseradish peroxidase-labeled goat anti-human IgG diluted 1:5000 in T-wash was then added to each well. The resulting label reaction mixtures (the other solid/liquid phase mixtures) were then kept in 1

time ved 37°C for å muliggjøre dannelse av polypeptidholdig (fastfase-bundet) merket immunoreaksjonsprodukt. Brønnene hour at 37°C to enable formation of polypeptide-containing (solid phase-bound) labeled immunoreaction product. The wells

ble så skylt som beskrevet tidligere for å fjerne ikke-omsatt merket antistoff. was then washed as described previously to remove unreacted labeled antibody.

Etthundre ul o-fenylendiamin (OPD) ble så tilblandet One hundred µl of o-phenylenediamine (OPD) was then added

i hver brønn, hvorved det ble dannet en fremkallingsreaksjons-blanding. Etter å ha holdt fremkallingsreaksjonsblandingen i 30 minutter ved ca. 20°C, ble 50 ul 4N H2S04 tilblandet i hver brønn for å stanse fremkallingsreaksjonen, og de resul- in each well, whereby a development reaction mixture was formed. After holding the development reaction mixture for 30 minutes at approx. 20°C, 50 ul of 4N H2SO4 was added to each well to stop the development reaction, and the resulting

terende oppløsninger ble analysert med hensyn på absorbans ved 490 nanometer (nm) under anvendelse av en mikrotiterplate-avleser. titer solutions were analyzed for absorbance at 490 nanometers (nm) using a microtiter plate reader.

2. ELISA- analyser for å påvise 2. ELISA assays to detect

tilstedeværelsen av HBxAb the presence of HBxAb

I alt 130 serumprøver ble analysert med hensyn på tilstedeværelsen av HBxAb under anvendelse av ELISA-systemene og -metodene beskrevet i eksempel 1. Prøvene ble gruppert etter diagnosen til pasienten på tidspunktet for innsamling. Alle serumprøver fra pasienter som var kronisk smittet med HBV (HBsAg-positive) var fra Tokyo, Japan. Panelet med normal-serum ble erholdt fra General Clinical Research Center (GCRC) Scripps Clinic, La Jolla, CA. Serumprøver fra akuttfase hepatitt B var både fra Tokyo og La Jolla. Serumprøvene ble klassifisert som akutt hepatitt B [AH(B)], asymptomatisk bærer (ASC), kronisk hepatitt (CH), hepatocellulært karsinom (HCC) eller normal. A total of 130 serum samples were analyzed for the presence of HBxAb using the ELISA systems and methods described in Example 1. The samples were grouped according to the diagnosis of the patient at the time of collection. All serum samples from patients chronically infected with HBV (HBsAg positive) were from Tokyo, Japan. The panel of normal serum was obtained from the General Clinical Research Center (GCRC) Scripps Clinic, La Jolla, CA. Serum samples from acute phase hepatitis B were from both Tokyo and La Jolla. The serum samples were classified as acute hepatitis B [AH(B)], asymptomatic carrier (ASC), chronic hepatitis (CH), hepatocellular carcinoma (HCC), or normal.

Tabell 1 oppsummerer resultatene som ble oppnådd med serumprøver analysert under anvendelse av hvert av X-polypeptidene. Et positivt poengtall ble registrert dersom prøven var reaktiv med enten ett eller flere av polypeptidene. Table 1 summarizes the results obtained with serum samples analyzed using each of the X polypeptides. A positive score was recorded if the sample was reactive with either one or more of the polypeptides.

^ Diagnose av pasient på tidspunktet for innsamling av prøve for undersøkelse: AH(B) = akutt hepatitt B, ASC = asymptomatisk bærer, CH = kronisk hepatitt, HCC = hepatocellulært karsinom, Normal = ingen påvisbar tid- ^ Diagnosis of patient at time of sample collection for investigation: AH(B) = acute hepatitis B, ASC = asymptomatic carrier, CH = chronic hepatitis, HCC = hepatocellular carcinoma, Normal = no detectable time-

ligere eksponering mot HBV (HbsAb-negativ). lower exposure to HBV (HbsAb-negative).

<2> Prosent av hver kategori sera som ga positivt resultat mot minst ett polypeptid. <2> Percentage of each category of sera that gave a positive result against at least one polypeptide.

Som det kan sees av tabell 1, ble ikke noe HBxAb påvist i de 21 akuttfaseserumprøver som ble analysert. Prøver fra den asymptomatiske gruppe og gruppen med kroniske bærere inneholdt omtrent den samme prosent positive prøver (henholdsvis 26,9 og 30,7%). Et betydelig antall prøver (85,7%) fra gruppen med hepatocellulært karsinom (HCC) ble funnet å inneholde HBxAb. Det store antall positive prøver i HCC-gruppen var i overensstemmelse med tidligere undersøkelser hvor åtte av elleve serumprøver fra pasienter med HCC var reaktive med peptidene 100 - 115 og 144 - 154 (Moriarty et al., Science, 227: 429-433 (1985)). Alle prøver som var positive for HBxAb, var også HBsAg-positive. HBeAg/HBeAb-statusen hadde ingen inn-flytelse på forutsigeligheten av HBxAb-påvisning; omtrent to tredjedeler av de positive prøver var HBeAb-positive. As can be seen from Table 1, no HBxAb was detected in the 21 acute phase serum samples analyzed. Samples from the asymptomatic group and the group with chronic carriers contained approximately the same percentage of positive samples (26.9 and 30.7%, respectively). A significant number of samples (85.7%) from the hepatocellular carcinoma (HCC) group were found to contain HBxAb. The large number of positive samples in the HCC group was in agreement with previous investigations where eight out of eleven serum samples from patients with HCC were reactive with peptides 100-115 and 144-154 (Moriarty et al., Science, 227: 429-433 (1985 )). All samples that were positive for HBxAb were also HBsAg positive. HBeAg/HBeAb status had no influence on the predictability of HBxAb detection; approximately two thirds of the positive samples were HBeAb positive.

Absorbansverdiene (A4o,g) ^ il ^e positive prøver er vist i tabell 2 for å illustrere polypeptidene som antistoff-responsen til hver serumprøve var rettet mot. The absorbance values (A40,g) for positive samples are shown in Table 2 to illustrate the polypeptides to which the antibody response of each serum sample was directed.

Diagnose av pasient på tidspunktet for prøveinnsamling: Diagnosis of the patient at the time of sample collection:

ASC = asymptomatisk bærer, CH = kronisk hepatitt B, ASC = asymptomatic carrier, CH = chronic hepatitis B,

HCC = hepatocellulært karsinom. HCC = hepatocellular carcinoma.

<2> Serumaksesjonsnummer. <2> Serum accession number.

<3> Polypeptid brukt som fasfaseantigen i ELISA <3> Polypeptide used as phase antigen in ELISA

^ Absorbansverdi oppnådd i ELISA målt ved 49 0 nm. ^ Absorbance value obtained in ELISA measured at 49 0 nm.

Tabell 2 viser at spesifisiteten til HBxAb i ASC-gruppen var mellom aminosyrerestene 79 - 131 i HBx-proteinet, med et "varmt sted" rundt 7 9 - 99-området, dvs. polypeptid 79. Interessant nok inneholdt serumprøver fra individer som hadde tegn på leverskade (CH- og HCC-gruppene), HBxAb med en spe-fisitet som dekket hele proteinet, dvs. at mesteparten av disse prøvene var reaktive med alle seks peptider. Betydningen av dette funn er uklar, men tyder på at HBxAg kanskje foreligger i mer enn én konformasjon i de forskjellige sykdomstilstander . Table 2 shows that the specificity of HBxAb in the ASC group was between amino acid residues 79 - 131 of the HBx protein, with a "hot spot" around the 7 9 - 99 region, i.e. polypeptide 79. Interestingly, serum samples from individuals who had signs on liver damage (CH and HCC groups), HBxAb with a specificity that covered the entire protein, i.e. that the majority of these samples were reactive with all six peptides. The significance of this finding is unclear, but suggests that HBxAg may exist in more than one conformation in the various disease states.

3. Analysering av serieprøver av sera fra 3. Analysis of serial samples of sera from

akutt hepatitt B med hensyn på HBxAb acute hepatitis B with regard to HBxAb

Mangelen på påvisbare HBxAb i en bestemt gruppe serum-prøver fra pasienter med akutte HBV-infeksjoner [AH(B) i tabell 1] tilsa en undersøkelse for å bestemme hvorvidt de 2 6 analyserte prøver fra denne gruppe var tatt på et tidspunkt som var for tidlig i infeksjonen til å påvise HBxAb, eller om tilsynekomsten av antistoff i virkeligheten reflek-terer en kronisk infeksjon med HBV. Serieserumprøver ble erholdt fra fire individer akuttsmittet med HBV. Tidspunktene for prøvene begynte ved fremkomsten av symptomer og fort-satte opp til HBsAb kom til syne. Serieprøvene ble undersøkt med hensyn på tilstedeværelsen av HBxAb ved hjelp av ELISA-analyser under anvendelse av polypeptidene 79, 99 og 100 som beskrevet i eksempel 1. The lack of detectable HBxAb in a particular group of serum samples from patients with acute HBV infections [AH(B) in Table 1] prompted an investigation to determine whether the 26 analyzed samples from this group were taken at a time point early in the infection to detect HBxAb, or whether the appearance of antibody in reality reflects a chronic infection with HBV. Serial serum samples were obtained from four individuals acutely infected with HBV. The times for the samples began at the onset of symptoms and continued until HBsAb became apparent. The serial samples were examined for the presence of HBxAb by means of ELISA assays using the polypeptides 79, 99 and 100 as described in Example 1.

Allé fire panelene var negative med hensyn på HBxAb All four panels were negative with regard to HBxAb

på alle stadier av den akutte infeksjon. Selv om ingen vesentlige HBxAb-nivåer ble påvist, ble imidlertid de klassiske markører til en akutt HBV-infeksjon observert, dvs. tidlig påvisning av HBsAg, seraomdannelse til HBsAb innen seks måneder, med endelig virusbortfall fastslått ved påvisningen av HBeAb. Selv om det ikke er kjent på dette tidspunkt om X-proteinet uttrykkes under replikasjonsstadiet til viruset, tyder dataene ovenfor således på at tilsynekomsten av HBxAb er nærmere forbundet med kronisk HBV-infeksjon. at all stages of the acute infection. Although no significant HBxAb levels were detected, the classical markers of an acute HBV infection were observed, i.e. early detection of HBsAg, sera conversion to HBsAb within six months, with final viral shedding determined by the detection of HBeAb. Thus, although it is not known at this time whether the X protein is expressed during the replication stage of the virus, the above data suggest that the appearance of HBxAb is more closely associated with chronic HBV infection.

I disse undersøkelsene ble HBsAg- og HBsAb-nivåene bestemt ved hjelp av passive hemagglutinasjonsanalyser ifølge fremgangsmåten til Vyas et al., Science, 170: 332-333 (1970). HBeAg- og HBeAb-nivåer ble bestemt ved å bruke et kommersielt tilgjengelig sett. PreSAg-nivåer ble bestemt ved hjelp av en ELISA-analyse hvor et PreS2-spesifikt monoklonalt antistoff ble festet til mikrotiterplatebrønner (100 nanogram pr. brønn). Det fastfasebundne monoklonale antistoff ble blandet og omsatt med serumprøvene, hvorved det ble dannet et immunoreaksjonsprodukt som ble påvist ved å bruke et pepper-rotperoxydasemerket anti-HBs monoklonalt antistoff under anvendelse av betingelsene beskrevet i eksempel 1. In these studies, HBsAg and HBsAb levels were determined by passive hemagglutination assays according to the method of Vyas et al., Science, 170: 332-333 (1970). HBeAg and HBeAb levels were determined using a commercially available kit. PreSAg levels were determined using an ELISA assay where a PreS2-specific monoclonal antibody was attached to microtiter plate wells (100 nanograms per well). The solid-phase bound monoclonal antibody was mixed and reacted with the serum samples to form an immunoreaction product which was detected using a horseradish peroxidase labeled anti-HBs monoclonal antibody using the conditions described in Example 1.

Det ovenfor nevnte er ment å være illustrerende for foreliggende oppfinnelse. The above mentioned is intended to be illustrative of the present invention.

Claims (6)

1. Antigent syntetisk polypeptid, karakterisert ved at det svarer til en antigen determinant i HBxAg, og som omfatter en aminosyrerestsekvens valgt fra gruppen av polypeptider med formlene, skrevet fra venstre mot høyre og i retning fra aminoende til carboxylende,1. Antigenic synthetic polypeptide, characterized in that it corresponds to an antigenic determinant in HBxAg, and which comprises an amino acid residue sequence selected from the group of polypeptides with the formulas, written from left to right and in the direction from the amino end to the carboxyl end, 2. Antistoff, karakterisert ved at det omfatter et antistof f bindingssete som er i stand til å reagere immunologisk med et antigent syntetisk polypeptid ifølge krav 1.2. Antibody, characterized in that it comprises an antibody f binding site which is able to react immunologically with an antigenic synthetic polypeptide according to claim 1. 3. Diagnostisk analysesystem for bestemmelse av tilstedeværelsen av HBxAg i en kroppsprøve, karakterisert ved at det omfatter minst én beholder med et første reagens, hvor det første reagens omfatter antistoffer som omfatter et antistoffbindingssete som er i stand til å reagere immunologisk med HBxAg, og med et antigent syntetisk polypeptid som svarer til en antigen determinant i HBxAg, og som omfatter en aminosyrerestsekvens valgt fra gruppen av polypeptider med formlene, skrevet fra venstre mot høyre og i retning fra aminoende til carboxylende,3. Diagnostic analysis system for determining the presence of HBxAg in a body sample, characterized in that it comprises at least one container with a first reagent, where the first reagent comprises antibodies comprising an antibody binding site capable of reacting immunologically with HBxAg, and with an antigenic synthetic polypeptide corresponding to an antigenic determinant in HBxAg, and comprising an amino acid residue sequence selected from the group of polypeptides of the formulas, written from left to right and in the direction from amino terminus to carboxyl terminus, 4. Diagnostisk analysesystem ifølge krav 3, karakterisert ved at det videre omfatter et andre reagens i en andre beholder, hvor det andre reagens er det antigene syntetiske polypeptid ifølge krav 1 som antistoffet reagerer immunologisk med.4. Diagnostic analysis system according to claim 3, characterized in that it further comprises a second reagent in a second container, where the second reagent is the antigenic synthetic polypeptide according to claim 1 with which the antibody reacts immunologically. 5. Diagnostisk analysesystem ifølge krav 4, karakterisert ved at det videre omfatter en markør for signalisering av den immunologiske reaksjon mellom antistoffene og HBxAG.5. Diagnostic analysis system according to claim 4, characterized in that it further comprises a marker for signaling the immunological reaction between the antibodies and HBxAG. 6. Anvendelse av et antigent syntetisk polypeptid ifølge krav 1 til ln vitro-diagnose.6. Use of an antigenic synthetic polypeptide according to claim 1 for in vitro diagnosis.
NO890314A 1987-05-26 1989-01-25 HBxAg antigenic polypeptide, antibody that reacts with the polypeptide, diagnostic assay system to determine the presence of HBxAg in a body sample, and use of the polypeptide for in vitro diagnosis NO177310C (en)

Applications Claiming Priority (2)

Application Number Priority Date Filing Date Title
US07/054,424 US4942125A (en) 1984-09-07 1987-05-26 SV40 expression vector containing HBxAg as an expression marker
PCT/US1988/001719 WO1988009340A1 (en) 1987-05-26 1988-05-24 A SV40 EXPRESSION VECTOR CONTAINING HBxAg AS AN EXPRESSION MARKER

Publications (4)

Publication Number Publication Date
NO890314L NO890314L (en) 1989-01-25
NO890314D0 NO890314D0 (en) 1989-01-25
NO177310B true NO177310B (en) 1995-05-15
NO177310C NO177310C (en) 1995-08-23

Family

ID=26733019

Family Applications (1)

Application Number Title Priority Date Filing Date
NO890314A NO177310C (en) 1987-05-26 1989-01-25 HBxAg antigenic polypeptide, antibody that reacts with the polypeptide, diagnostic assay system to determine the presence of HBxAg in a body sample, and use of the polypeptide for in vitro diagnosis

Country Status (1)

Country Link
NO (1) NO177310C (en)

Also Published As

Publication number Publication date
NO890314L (en) 1989-01-25
NO890314D0 (en) 1989-01-25
NO177310C (en) 1995-08-23

Similar Documents

Publication Publication Date Title
US5183734A (en) Antibodies, diagnostic systems and methods for assaying SV40 HBxAg
Neurath et al. Hepatitis B virus contains pre-S gene-encoded domains
CA2580620C (en) Method of detecting hepatitis b virus s antigen
US4563423A (en) Products displaying the antigenicity of hepatitis B virus e antigens and methods of producing those antigens
AU628156B2 (en) Monoclonal antibodies to pres2 and pres1 polypeptides of the hepatitis b viral envelope
EP0904378A1 (en) Hepatitis b monoclonal antibodies
US7202354B2 (en) Hepatitis B virus surface antigen mutant and methods of detection thereof
US4942125A (en) SV40 expression vector containing HBxAg as an expression marker
Persing et al. Antibodies to pre-S and X determinants arise during natural infection with ground squirrel hepatitis virus
EP0272483A1 (en) Methods and materials for HBeAg production
AU646039B2 (en) Monoclonal antibodies to Pres2 and Pres1 polypeptides of the hepatitis B viral envelope
Fiordalisi et al. Analysis of the hepatitis B virus genome and immune response in HBsAg, anti-HBs positive chronic hepatitis
Yang et al. Expression and immunoactivity of chimeric particulate antigens of receptor binding site-core antigen of hepatitis B virus
Wei et al. Detection of anti-preS1 antibodies for recovery of hepatitis B patients by immunoassay
NO177310B (en) HBxAg antigenic polypeptide, antibody that reacts with the polypeptide, diagnostic assay system to determine the presence of HBxAg in a body sample, and use of the polypeptide for in vitro diagnosis
KR20000064637A (en) How to predict the outcome of infection with non-hepatitis B
Wei et al. Development of the diagnostic immunoassay to detect anti-PreS1 (21-47aa) antibody—a marker suggesting the health improvement of hepatitis B patients

Legal Events

Date Code Title Description
MK1K Patent expired